Himmelen finnes av Eben Alexander

EB E N A L E X A N D E R

Himmelen finnes En nevrokirurgs fascinerende reise inn i døden og tilbake

Oversatt av Kari Kahrs

I grenseløs takknemlighet dediserer jeg denne boken til hele min omsorgsfulle familie.

Eben Alexander Originalens tittel: Proof of heaven, A Neurosurgeon`’s Journey into the Afterlife Oversatt av Kari Kahrs Copyright © 2012 by Eben Alexander, M.D. Opprinnelig utgave: Simon & Schuster hardcover edition October 2012.

Simon & Schuster, 1230 Avenue of the Americas, New York, NY 10020.

All rights reserved.

Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-41775-8 1. utgave, 2. opplag 2013 Omslagsdesign: Renata Di Biase/Bente C. Bergan, Cappelen Damm AS Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia, 2013 Satt i Sabon 11/14 og trykt på 100 g Munken Print Cream 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no «When Tomorrow Starts Without Me» av David M. Romano er hentet fra boken Chicken Soup for the Teenage Soul on Tough Stuff av Jack Canfield, Mark Victor Hansen og Kimberly Kirberger. Copyright 2012 ved Chicken Soup for the Soul Publishing, LLC. Utgitt av Backlist, LLC, en del av Chicken Soup for the Soul Publishing, LLC. Chicken Soup for the Soul er et registrert varemerke av Chicken Soup for the Soul Publishing, LLC. Gjengitt med tillatelse. All rights reserved.

Innhold

INNLEDNING Smerten Sykehuset Som lyn fra klar himmel Eben IV Underverdenen Et anker til livet Den virvlende melodien og porten Israel Kjernen Det som teller Slutten på den nedadgående spiralen Kjernen Onsdag En spesiell form for nær døden-opplevelse Glemselens gave Kilden «N of 1» – et tilfelle uten sammenligningsgrunnlag Å glemme, og å huske Ingen steder å gjemme seg Porten stenges Regnbuen

7 19 25 31 35 39 43 49 55 59 65 75 85 91 95 99 107 109 115 117 123 127

Seks ansikter Den siste natten, den første morgenen Tilbakekomsten Ikke helt der ennå Nyheten spres Hjemkomsten Det ultra-virkelige En vanlig opplevelse Tilbake fra de døde Tre leirer Et besøk i kirken Bevissthetens gåte Et siste dilemma Fotografiet

131 135 139 145 149 151 155 157 163 167 175 177 191 195

Eternea Forfatterens takk Litteraturoversikt TILLEGG A – En uttalelse fra dr. Scott Wade TILLEGG B – De nevrovitenskapelige hypotesene jeg vurderte for å forklare det jeg opplevde Register

203 205 209 217 219 225

INNLEDNING Vi bør lete etter det som er, ikke etter det vi mener burde være. albert einstein (1879–1955)

Da jeg var barn, drømte jeg ofte at jeg fløy. Som oftest sto jeg ute på gårdsplassen om natten og kikket opp mot stjernene da jeg brått begynte å stige opp. De første få centimeterne kom av seg selv, men snart la jeg merke til at jo høyere jeg kom, jo mer var den videre fremgangen avhengig av meg selv – av det jeg foretok meg. Hvis jeg ble altfor opprømt, hvis jeg ble tatt med storm av hendelsen, falt jeg brått tilbake til jorden … hardt. Men hvis jeg bevarte fatningen, og tok det hele på strak arm, fòr jeg av gårde, raskere og raskere, opp i den stjerneklare himmelen.

Kanskje var disse drømmene en del av årsaken til hvorfor jeg etter hvert som jeg ble eldre forelsket meg i fly og raketter – i alt som kunne føre meg tilbake dit, til verdenen over denne.

Når familien min var på flyreise, satt jeg med ansiktet presset flatt mot flyvinduet fra start til landing. Sommeren 1968, da jeg var fjorten år gammel, brukte jeg alle pengene jeg hadde tjent på å klippe plener på en serie seilflyvningstimer hos en fyr som het Gus Street på Strawberry Hill, en liten gresstripe av en «flyplass» rett vest for Winston-Salem i North Carolina, byen der jeg vokste opp. Den dag i dag kan jeg kjenne følelsen av mine egne hjerteslag idet jeg trakk i den store kirsebærrøde 7

knotten som hektet løs repet som forbandt meg med slepeflyet, og seilflyet mitt krenget mot jorden. Det var den første gangen jeg noensinne hadde følt meg virkelig alene og fri. De fleste av vennene mine fikk denne følelsen i bil, men for meg var det å befinne seg tusen fot oppe i luften i et seilfly tusen ganger bedre enn å kjøre bil.

På universitetet i 1970-årene ble jeg med på fallskjermhopplaget ved University of North Carolina. Det var nesten som et hemmelig brorskap – en gruppe mennesker som hadde kunnskap om noe som var spesielt og magisk. Det første hoppet var skrekkinnjagende, det andre enda verre. Men på det tolvte hoppet, da jeg tok steget ut av døren og måtte la meg falle mer enn tusen fot før jeg utløste fallskjermen (mitt første «ti sekunders fritt fall»), visste jeg at jeg var hjemme. I min tid på universitetet utførte jeg 365 fallskjermhopp og loggførte mer enn tre og en halv time i fritt fall, hovedsakelig i formasjoner med opp til tjuefem hoppere. Selv om jeg sluttet å hoppe i 1976, kunne jeg fortsatt glede meg over livaktige drømmer om hopping i fritt fall, noe som alltid var hyggelig.

De beste hoppene skjedde gjerne sent om ettermiddagen, når solen begynte å synke i horisonten. Det er vanskelig å beskrive den følelsen som fylte meg under disse hoppene: en følelse av å komme nær noe jeg aldri helt kunne sette ord på, men som jeg bare visste jeg måtte ha mer av. Det kan ikke akkurat kalles ensomhet, for i den måten vi hoppet på, var vi egentlig ikke alene. Vi kunne være fem, seks, av og til ti eller tolv personer som hoppet om gangen og dannet formasjoner i fritt fall. Jo større gruppe og jo vanskeligere det var, jo bedre var det.

En vakker lørdag høsten 1975 slo resten av hopperne fra University of North Carolina og jeg oss sammen med noen av vennene våre ved et fallskjermsenter i den østlige delen av North Carolina for å utføre en del formasjonshopp. Under 8

dagens nest siste hopp, som skulle skje fra en D18 Beechcraft i 10 500 fots høyde, dannet vi et timanns snøfnugg. Vi klarte å komme inn i en fullendt formasjon før vi passerte 7000 fot, og kunne dermed glede oss over hele atten sekunders formasjonsflyvning ned gjennom en klar kløft mellom to tårnhøye haugskyer før vi oppløste formasjonen ved 3500 fot og fløy bort fra hverandre for å åpne fallskjermene.

Da vi traff bakken, hadde solen gått ned, men vi skyndte oss inn i et annet fly og tok raskt av på nytt, og greide dermed å komme oss opp igjen til solens siste stråler for å utføre et andre solnedgangshopp. I dette hoppet skulle to juniormedlemmer utføre sitt første forsøk på å fly inn i en formasjon – det vil si at de kom inn i formasjonen fra utsiden i stedet for å være baseperson eller pin man (noe som er enklere fordi jobben i alt vesentlig består i å la seg falle rett ned mens alle andre manøvrerer seg mot deg). Det var spennende for de to juniormedlemmene, men også for dem av oss som var mer erfarne, for det var vi som bygget opp laget og som sørget for at hoppere som senere ville bli i stand til å delta sammen med oss i enda større formasjoner, fikk mer erfaring.

Jeg skulle være siste mann ut i forsøket på å danne en seksmanns stjerne over rullebanene på en liten flyplass rett utenfor Roanoke Rapids i North Carolina. Fyren rett foran meg het Chuck. Chuck var ganske erfaren i «relative work», eller RW – det vil si å bygge opp formasjoner i fritt fall. I 7500 fots høyde befant vi oss fortsatt i solskinnet, men noe over et par kilometer under oss ble gatelysene tent. Skumringshoppene var alltid storslagne, og dette ville opplagt bli et av de virkelig vakre i sitt slag.

Selv om jeg skulle forlate flyet bare et sekund eller så etter Chuck, måtte jeg bevege meg raskt for å nå igjen alle de andre.

I de første sju sekundene eller så skulle jeg stupe rett ned med hodet først. Det ville innebære at jeg falt nesten 160 kilome9

ter i timen raskere enn vennene mine for at jeg skulle komme på plass sammen med dem rett etter at de hadde bygget opp den innledende formasjonen.

Normal prosedyre for RW-hoppere tilsa at alle hopperne skulle fly fra hverandre ved 3500 fot og trekke seg bort fra formasjonen for å oppnå maksimal avstand. Den enkelte ville deretter «vinke» med armene (signalisere nær forestående utløsing av fallskjermen), snu seg og kikke opp for å forvisse seg om at det ikke fantes noen over, for så å trekke i den manuelle utløsersnoren.

«Tre, to, én … klar!»

De første fire hopperne hoppet ut, deretter fulgte Chuck og jeg tett på. Jeg fløy opp ned i fullt stup og nærmet meg endelig hastighet. Jeg smilte da jeg så solen gå ned for andre gang den dagen. Etter å ha sust ned til de andre, var planen at jeg skulle bråbremse ved å slå ut med armene (vi hadde stoffvinger fra håndleddene til hoften som når de var fullt oppblåst, ga en veldig motstand ved høy hastighet) og rette inn hoppdressens vide ermer og bukseben mot luftstrømmen som kom rett imot.

Den sjansen fikk jeg aldri.

Idet jeg falt brått ned mot formasjonen, oppdaget jeg at en av de nye karene hadde kommet inn altfor fort. Kanskje var han blitt litt skremt idet han falt raskt mellom skyene som lå like innpå ham – det påminnet ham kanskje om at han falt rundt seksti meter i sekundet mot den kjempemessige planeten rett under ham, som lå delvis innhyllet av det voksende mørket. I stedet for langsomt å slutte seg sammen med ytterkanten av formasjonen, hadde han flydd inn og slått alle de andre ut av stilling. Nå tumlet alle de fem andre hopperne ukontrollert omkring.

De var også kommet altfor nær hverandre. En skydiver etterlater en superturbulent strøm av lavtrykksluft. Hvis en annen hopper kommer inn i denne strømmen, vil han umid10

delbart øke farten og kan smelle inn i personen som befinner seg rett under ham. Dette kan i sin tur føre til at begge hopperne får økt fart og smeller inn i alle andre som måtte befinne seg under dem. Kort sagt – en oppskrift på katastrofe.

Jeg rettet inn kroppen og trakk meg bort fra gruppen for å unngå kaoset. Jeg manøvrerte meg slik at jeg falt rett over «punktet», det magiske punktet på bakken der vi, når vi befant oss rett over det, skulle åpne fallskjermen og påbegynne den bedagelige to minutters nedstigningen.

Jeg kikket til siden, og ble lettet over å se at også de desorienterte hopperne nå trakk seg bort fra hverandre og oppløste den livsfarlige klyngen.

Chuck var blant dem. Til min store overraskelse kom han rett imot meg. Han stanset rett under meg. På grunn av alle tumultene i gruppen passerte vi gjennom 2000 fots høyde raskere enn det Chuck hadde regnet med. Kanskje trodde han at han var heldig og ikke var nødt til å følge reglene – til punkt og prikke.

Han kan umulig se meg. Tanken hadde knapt nok rukket å ta form i hodet mitt før Chucks fargerike pilotskjerm foldet seg ut av ryggsekken hans. Pilotskjermen fanget opp luftstrømmen som kom mot ham i en hastighet på nærmere 200 kilometer i timen og sendte ham rett mot meg, og utløste hovedskjermen i sitt kjølvann.

Fra det øyeblikket jeg så Chucks pilotskjerm folde seg ut, hadde jeg en brøkdel av et sekund å reagere på. Det ville ta under ett sekund å falle gjennom den utbredte fallskjermen hans og – høyst sannsynlig – rett inn i Chuck selv. Hvis jeg traff armen eller benet hans i den hastigheten, ville de brekke tvert av, og samtidig ville jeg påføre meg selv et skjebnesvangert slag. Hvis jeg traff ham direkte, ville både hans og min kropp i alt vesentlig eksplodere.

Mange sier at alt beveger seg langsommere i slike situasjoner, og det har de rett i. I mikrosekundene som fulgte, obser11

verte sinnet mitt det som skjedde som om det foregikk i sakte film.

I det øyeblikket jeg fikk øye på pilotskjermen, fløy armene mine ned langs siden, og jeg strakte ut kroppen i et stup med hodet først mens jeg bøyde litt i hoften. Den vertikale stillingen ga meg økt hastighet, og den lille bøyen i hoften førte til at kroppen først fikk tilført en del av, deretter det totale, trykket av den horisontale bevegelsen idet kroppen min ble lik en effektiv vinge som sendte meg i full fart forbi Chuck og rett foran den fargerike hopplederfallskjermen hans som var i ferd med å folde seg ut.

Jeg passerte ham i en hastighet på mer enn 240 kilometer i timen, eller 220 fot per sekund. Med tanke på hastigheten tviler jeg på at han rakk å se ansiktsuttrykket mitt. Hadde han gjort det, ville han ha sett den rene forbløffelse. På et eller annet vis hadde jeg reagert i løpet av mikrosekunder på en situasjon som ville ha vært altfor kompleks å håndtere hvis jeg faktisk hadde hatt tid til å vurdere den.

Men jeg hadde faktisk håndtert den, og vi landet trygt begge to. Det var som om hjernen min i et kort øyeblikk var blitt superladet da den ble stilt overfor en situasjon som forutsatte mer enn dens vanlige evne til å respondere.

Hvordan hadde jeg klart det? I løpet av min mer enn tjue år lange karriere innenfor akademisk nevrokirurgi – der jeg hadde studert hjernen, observert hvordan den fungerer og utført hjerneoperasjoner – hadde jeg hatt rikelige muligheter til å gruble over nettopp dette spørsmålet. Til slutt tilskrev jeg det som skjedde det faktum at hjernen i sannhet er en bemerkelsesverdig innretning: langt mer bemerkelsesverdig enn vi noensinne kan forestille oss.

Jeg innser nå at det egentlige svaret på dette spørsmålet er langt mer dyptgripende. Men jeg skulle bli nødt til å gjennomgå en fullstendig forvandling av mitt liv og verdenssyn for å få et glimt av dette svaret. Denne boken handler om de 12

hendelsene som forandret mitt syn i denne saken. De overbeviste meg om at så fantastisk en mekanisme som hjernen enn er, var det slett ikke den som reddet livet mitt den dagen.

Det som skred til handling i det sekundet Chucks fallskjerm begynte å åpne seg, var en annen, langt dypereliggende del av meg. En del som kunne bevege seg så raskt fordi den ikke var bundet til tid overhodet, slik hjernen og kroppen er det.

Det var faktisk den samme delen av meg som hadde gjort meg så syk av hjemlengsel etter himmelen da jeg var barn.

Ikke bare er den det klokeste aspektet ved oss, den er også den mest dyptgripende delen, men mesteparten av mitt voksne liv hadde jeg ikke vært i stand til å tro på den.

Men nå tror jeg. De påfølgende sidene vil fortelle deg hvorfor.

Jeg er nevrokirurg.

Jeg tok eksamen ved University of North Carolina på Chapel Hill i 1976 med kjemi som hovedfag, og tok doktorgraden i medisin ved Duke University Medical School i 1980.

I de elleve årene med medisinsk utdannelse og turnustiden med medisinsk spesialutdannelse ved Duke og Massachusetts General Hospital og Harvard, konsentrerte jeg meg om nevroendokrinologi, studiet av samspillet mellom nervesystemet og det indresekretoriske systemet – kjertlene som frigjør de hormonene som styrer mesteparten av kroppens aktiviteter.

To av disse elleve årene benyttet jeg til å forske på hvordan blodårene i ett område i hjernen reagerer patologisk når det kommer blod til fra en aneurisme – et syndrom som har fått betegnelsen cerebral vasospasme.

Etter å ha fullført et stipendiat innenfor nevrokirurgisk cerebral vasospasme i Newcastle-Upon-Tyne i Storbritannia, tilbrakte jeg femten år ved fakultetet ved Harvard Medical School som assosiert professor i kirurgi med nevrokirurgi som 13

spesialfelt. I disse årene opererte jeg utallige pasienter, mange av dem led av livstruende tilstander i hjernen.

Mesteparten av forskningsarbeidet mitt omfattet utvikling av avanserte tekniske prosedyrer, som stereotaktisk radiokirurgi, en teknikk som gjør det mulig for kirurgen å styre strålingen presist mot konkrete mål dypt i hjernen uten at tilstøtende områder påvirkes. Jeg bidro også til å utvikle bildestyrte nevrokirurgiske prosedyrer innenfor magnetisk resonans – MR – som var medvirkende når det gjaldt å korrigere hjernelidelser som er vanskelige å behandle, blant annet svulster og karlidelser. I disse årene skrev jeg også, og var medforfatter til, mer enn 150 kapitler og avhandlinger til prestisjetunge medisinske fagtidsskrifter, og presenterte funnene mine ved mer enn to hundre medisinske konferanser rundt om i verden.

Kort sagt – jeg viet meg til vitenskapen. Å utnytte den moderne medisinens virkemidler for å hjelpe og helbrede mennesker og lære mer om hvordan menneskekroppen og -hjernen fungerte, var mitt livs kall. Jeg følte meg umåtelig heldig over å ha kommet dit jeg befant meg. Enda viktigere var det at jeg hadde en nydelig kone og to skjønne barn, og selv om jeg på mange måter var gift med jobben, forsømte jeg ikke familien min, som jeg betraktet som den andre store velsignelsen i livet mitt. Jeg var på mange måter en meget heldig mann, og jeg var klar over det.

Den 10. november 2008, da jeg var femtifire år gammel, virket det imidlertid som om hellet mitt var over. Jeg ble rammet av en sjelden sykdom, og lå i koma i sju døgn. I denne perioden var hele neokorteks – den ytre delen av hjernen, hjernebarken, den delen som gjør oss til mennesker – avstengt. Inoperativ. I alt vesentlig ikke til stede.

Når hjernen ikke er til stede, er man heller ikke selv til stede.

Som nevrokirurg hadde jeg i årenes løp hørt mange historier 14

om mennesker som hadde hatt besynderlige opplevelser, som regel etter å ha gjennomgått hjertestans. Det var fortellinger om reiser til mystiske, vidunderlige landskap, fortellinger om samtaler med døde slektninger – til og med møter med Gud selv.

Vidunderlige saker, ingen tvil om det, men etter min mening var alt sammen ren fantasi. Hva forårsaket de utenomjordiske hendelsene disse menneskene så ofte forteller om?

Jeg påsto ikke at jeg visste det, men jeg visste at de hadde sitt utgangspunkt i hjernen. Det gjelder alt som heter bevissthet.

Hvis hjernen ikke fungerer, er det ikke mulig å være bevisst.

Dette fordi hjernen i første instans er den maskinen som produserer bevissthet. Når maskinen bryter sammen, stopper bevisstheten. Så utrolig kompliserte og mystiske de faktiske hjernefunksjonene enn er, er hele saken når alt kommer til alt, så enkel som det. Trekk ut kontakten, og TV-en er død. Programmet er over, uansett hvor mye vi kan ha gledet oss over det.

Dette er det jeg ville ha fortalt deg før min egen hjerne kollapset.

Da jeg lå i koma, fungerte ikke hjernen min ufullstendig – den fungerte ikke i det hele tatt. I dag tror jeg at nettopp dette kan ha vært årsaken til dybden og intensiteten i den nær døden-opplevelsen jeg selv gjennomgikk. Mange av de nær døden-opplevelsene som er beskrevet, skjer når personens hjerte stanser opp en stund. I disse tilfellene er neokorteks midlertidig ute av funksjon, men som regel blir den ikke altfor skadet hvis strømmen av oksygenrikt blod blir gjenopprettet ved hjelp av hjerte-lunge-gjenoppliving eller reaktivering av hjertefunksjonen i løpet av fire minutter eller så. Men i mitt tilfelle var neokorteks helt ute av drift. Jeg opplevde en reell bevissthetsverden som eksisterte totalt uavhengig av den fysiske hjernens begrensninger.

15

Min nær døden-opplevelse var på mange måter den fullkomne hendelse når ulykken først skulle være ute. Som praktiserende nevrokirurg med flere tiår med forskning og praktisk arbeid i operasjonssalen bak meg, befant jeg meg i en bedre posisjon enn gjennomsnittet når det gjaldt å vurdere ikke bare sannhetsverdien i, men også implikasjonene av det som skjedde meg.

Disse implikasjonene er enorme og utover enhver beskrivelse. Det jeg opplevde viste meg at kroppens og hjernens død ikke er slutten på bevisstheten, at menneskets erfaringsverden fortsetter hinsides graven. Og jeg ble vist noe som er enda viktigere: at denne erfaringsverdenen fortsetter under Guds våkne øye, en Gud som elsker og har omsorg for hver eneste en av oss, og hvor selve universet og alle de skapninger som finnes i det i siste instans er på vei.

Det stedet jeg kom til var virkelig. Virkelig på en måte som gjør det livet vi lever her og nå fullstendig drømmeaktig i sammenligning. Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke verdsetter det livet jeg lever nå. Faktisk setter jeg større pris på det enn jeg noensinne har gjort. Det gjør jeg fordi jeg nå ser livet i dets sanne sammenheng.

Dette livet er ikke meningsløst, men det er et faktum vi ikke kan se herfra – i hvert fall ikke mesteparten av tiden. Det som skjedde meg mens jeg lå i koma, er utvilsomt den aller viktigste historien jeg noensinne kommer til å fortelle. Men det er en vanskelig historie å fortelle fordi den er så fremmed for vanlig forståelse. Jeg kan ikke bare rope den ut fra hustakene.

Samtidig er konklusjonene mine basert på en medisinsk analyse av det jeg opplevde, og på min kunnskap om de mest avanserte prinsippene innenfor vitenskapen om hjernen og studier av bevisstheten. Da jeg erkjente sannheten bak den reisen jeg hadde foretatt, visste jeg at jeg var nødt til å fortelle den. Å gjøre det på den rette måten er blitt den viktigste oppgaven i livet mitt.

16

Ikke så å forstå at jeg har skrinlagt mitt medisinske virke og mitt liv som nevrokirurg, men nå som jeg har vært så begunstiget at jeg har fått visshet om at livet ikke ender med kroppens og hjernens død, ser jeg det som min plikt, mitt kall, å fortelle om det jeg observerte hinsides kroppen, og hinsides denne verden. Spesielt er jeg opptatt av å fortelle historien min til dem som kanskje allerede har hørt historier som ligner på min og som har ønsket å tro på dem, men som ikke helt har vært i stand til det.

Det er til disse menneskene mer enn til noen andre jeg stiler denne boken og budskapet i den. Det jeg har å fortelle deg er like viktig som hva som helst hvem som helst noensinne kommer til å fortelle deg, og det er sant.

Smerten

Lynchburg, Virginia, 10. november 2008 Jeg bråvåknet. I soverommets mørke rettet jeg blikket mot den røde gløden fra klokken ved sengen: 04.30 – en time før jeg vanligvis våknet og gjorde meg klar til den sytti minutter lange kjøreturen fra huset vårt i Lynchburg i Virginia til Focused Ultrasound Surgery Foundation i Charlottesville der jeg arbeidet. Min kone, Holley, lå fortsatt i sin dypeste søvn ved siden av meg.

Etter nær tjue års arbeid innenfor akademisk nevrokirurgi i Boston-området hadde jeg, Holley og resten av familien vår flyttet til høylandet i Virginia to år tidligere, i 2006. Holley og jeg traff hverandre i oktober 1977, to år etter at vi begge var ferdige med universitetsstudiene våre. Holley studerte til en mastergrad i kunst, og jeg studerte medisin. Hun hadde vært ute på et par stevnemøter med romkameraten min på universitetet, Vic. En dag tok han henne med for at jeg skulle få treffe henne – sannsynligvis for å vise henne frem. Idet de gikk, sa jeg til Holley at hun kunne komme tilbake når som helst, og tilføyde at hun slett ikke skulle føle seg tvunget til å ta Vic med.

På det første ordentlige stevnemøtet vårt kjørte vi til et selskap i Charlotte i Nord-Carolina, to og en halv time hver vei med bil. Holley hadde strupehodebetennelse, så jeg måtte stå for 99 prosent av snakkingen begge veier. Det var enkelt. Vi 19

giftet oss i juni 1980 i St Thomas’s Episcopal Church i Windsor i Nord-Carolina, og rett etterpå flyttet vi inn i Royal Oaks (kongelige eiker. O.a.) leilighetskompleks i Durham, der jeg var assisterende kirurg ved Duke. Hjemmet vårt var langt fra kongelig, og jeg kan heller ikke huske at jeg så noen eiketrær der. Vi hadde veldig lite penger, men begge var så travelt opptatt – og så lykkelige over å få være sammen – at det brydde vi oss ikke om. En av de første feriene våre var en campingtur til Nord-Carolinas strender en vår. Våren er den store sesongen for knott i Carolina, og teltet vårt ga ikke mye beskyttelse mot dem. Vi hadde mye moro allikevel. En ettermiddag vi svømte i brenningene i Ocracoke, tenkte jeg ut en måte å fange blåskjellkrabbene som pilte omkring føttene mine. Vi tok en stor ladning med til Pony Island Motel der noen venner av oss bodde, og tilberedte krabbene på grill. Det var rikelig til alle. Til tross for at vi sparte der vi kunne, tok det ikke lange tiden før vi hadde bekymringsfullt lite penger. Vi bodde hos de beste vennene våre, Bill og Patty Wilson, og på innskytelse bestemte vi oss for å bli med dem på bingo. Bill hadde gått hver torsdag hver eneste sommer i ti år, men han hadde aldri vunnet noe. Nå spilte Holley bingo for første gang. Kall det begynnerflaks eller guddommelig inngripen – hun vant to hundre dollar, og for oss føltes det som fem tusen. Med de kontantene kunne vi forlenge ferien vår, og alt ble mye mer avslappet.

Jeg var ferdig utdannet lege i 1980, samtidig som Holley fikk sin universitetseksamen og startet sin karriere som kunstner og lærer. Jeg utførte min første hjerneoperasjon på egen hånd ved Duke i 1981. Vår førstefødte, Eben IV, kom til verden i 1987 på Princess Mary Maternity Hospital i Newcastle-Upon-Tyne nord i England under mitt stipendiat der innenfor cerebrovaskulære lidelser, og den yngste sønnen vår, Bond, ble født på Brigham & Women’s Hospital i Boston i 1998.

20

Jeg stortrivdes i de femten årene jeg arbeidet ved Harvard Medical School og Brigham & Women’s Hospital. Hele familien satte stor pris på disse årene i Boston-området. Men i 2005 ble Holley og jeg enige om at det var på tide å flytte sørover igjen. Vi ønsket å bosette oss i nærheten av familiene våre, og jeg så en mulighet til å arbeide mer selvstendig enn jeg hadde kunnet ved Harvard. Våren 2006 begynte vi derfor på nytt i Lynchburg, i høylandet i Virginia. Det tok ikke lange tiden før vi hadde funnet tilbake til den mer avslappede tilværelsen vi begge hadde gledet oss slik over da vi vokste opp i sør.

I et lite øyeblikk bare lå jeg der mens jeg vagt forsøkte å peile meg inn på hva det var som hadde vekket meg. Dagen før – en søndag – hadde det vært solskinn, og luften var klar og frisk – slik været ofte er senhøstes i Virginia. Holley, Bond (som var ti år gammel på den tiden) og jeg hadde vært i grillselskap hjemme hos en av naboene våre. Om kvelden hadde vi snakket i telefonen med den andre sønnen vår, Eben IV, som var tjue år den gangen og førsteårsstudent ved University of Delaware. Det eneste problemet den dagen hadde vært det lette luftveisviruset som Holley, Bond og jeg fortsatt slet med fra den foregående uken. Rett før sengetid begynte jeg å få vondt i ryggen, så jeg tok et raskt bad, som tilsynelatende fikk smertene til å roe seg. Jeg lurte på om jeg hadde våknet så tidlig denne morgenen på grunn av at viruset fortsatt lurte i kroppen.

Jeg flyttet litt på meg i sengen, og en bølge av smerte skjøt ned langs ryggraden – den var langt mer intens enn kvelden før. Det var tydelig at influensaviruset fortsatt lå der, og at det var blitt verre. Jo mer våken jeg ble, jo verre ble smertene.

Ettersom jeg ikke klarte å sovne igjen og det fortsatt var en time til arbeidsdagen min startet, bestemte jeg meg for å ta enda et varmt bad. Jeg satte meg opp i sengen, svingte bena ned mot gulvet og reiste meg.

21

Smerten steg enda et hakk – en dump, drepende pulsering som trengte dypt inn ved roten av ryggraden min. Jeg lot Holley sove, og ruslet ganske forsiktig bortover gangen til det store badeværelset ovenpå.

Jeg lot vannet renne i og la meg forsiktig i badekaret, nokså sikker på at varmen umiddelbart ville gjøre meg godt. Feil.

Da badekaret var halvfullt, forsto jeg at jeg hadde begått en tabbe. Ikke bare ble smerten verre, nå var den så intens at jeg var redd for at jeg måtte rope på Holley for å få hjelp til å komme meg ut av karet.

Jeg tenkte på hvor latterlig situasjonen var blitt, og strakte meg og grep et håndkle som hang på et stativ rett over meg.

Jeg skjøv forsiktig håndkleet inn til siden av stativet for at det skulle være mindre fare for at det ville løsne fra veggen, og trakk meg forsiktig opp.

Et nytt støt av smerte skjøt ned langs ryggraden, den var så intens at jeg gispet. Dette var definitivt ikke influensaen.

Men hva annet kunne det være? Etter å ha kjempet meg ut av det glatte badekaret og inn i den skarlagensrøde badekåpen, fant jeg langsomt veien tilbake til soverommet vårt og falt ned på sengen. På grunn av kaldsvetten var kroppen allerede blitt fuktig igjen.

Holley rørte på seg og snudde seg mot meg.

«Hva er det som skjer? Hva er klokken?»

«Jeg vet ikke,» svarte jeg. «Det er ryggen min. Jeg har forferdelig vondt.»

Holley gned meg på ryggen. Til min store overraskelse fikk det meg til å føle meg litt bedre. I det store og hele ser ikke leger med velvilje på sin egen sykdom. Jeg er intet unntak.

En kort stund var jeg overbevist om at smerten – og hva det nå var som forårsaket den – omsider ville begynne å trekke seg tilbake. Men da klokken var blitt halv sju, den tiden jeg vanligvis drar av gårde til jobben, hadde jeg fortsatt ekstreme smerter og var praktisk talt lammet.

22

Klokken halv åtte kom Bond inn på soverommet vårt og lurte på hvorfor jeg fortsatt var hjemme.

«Hva er det som skjer?»

«Far føler seg ikke frisk, vennen min,» svarte Holley. Jeg lå fortsatt på sengen med hodet støttet opp av en pute. Bond kom bort til meg og begynte varsomt å massere meg i tinningen.

Berøringen sendte noe som kjentes som et lynnedslag gjennom hodet mitt – den verste smerten frem til da. Jeg skrek.

Overrasket over reaksjonen min spratt Bond tilbake.

«Det er i orden,» sa Holley til Bond, men det var helt tydelig at hun tenkte noe ganske annet. «Det kom ikke av noe du gjorde. Pappa har bare en forferdelig hodepine.» Deretter hørte jeg henne si mer til seg selv enn til meg: «Jeg lurer på om jeg bør tilkalle ambulanse.»

Er det noe leger misliker enda mer enn å være syke, er det å befinne seg på akuttavdelingen som pasient. Jeg så for meg at huset ble fylt av medisinsk nødpersonell, de påfølgende rutinespørsmålene, turen til sykehuset, papirarbeidet … Jeg tenkte at jeg på et eller annet punkt sikkert ville føle meg bedre og angre på at jeg i første instans hadde tilkalt ambulanse.

«Nei, det er helt greit,» sa jeg. «Det er ille nå, men det er nødt til å bli bedre snart. Du bør kanskje hjelpe Bond med å gjøre seg klar til skolen.»

«Eben, jeg synes virkelig …»

«Det kommer til å gå helt fint,» avbrøt jeg, fortsatt med ansiktet begravd i puten. Fremdeles var jeg lammet av smertene.

«Alvorlig talt, ikke ring 911. Jeg er ikke så syk. Det er bare muskelkramper nederst i ryggen, og hodepine.»

Motvillig tok Holley med Bond nedenunder og ga ham frokost før hun sendte ham litt lenger opp i gaten til en av vennene hans for å få skyss til skolen. Idet Bond gikk ut døren, ble jeg slått av tanken om at hvis det var noe alvorlig og jeg faktisk endte på sykehus, var det ikke sikkert jeg kom til å treffe 23

ham etter skolen denne ettermiddagen. Jeg mønstret all min energi og fikk kvekket frem: «Ha en fin dag på skolen, Bond.»

Da Holley kom ovenpå igjen for å se hvordan det gikk med meg, var jeg i ferd med å miste bevisstheten. Hun trodde jeg blundet, lot meg få hvile, og gikk nedenunder igjen for å ringe noen av kollegene mine i håp om å få deres mening om hva som kunne være i ferd med å skje.

To timer senere mente hun at hun hadde latt meg hvile lenge nok og kom tilbake for å sjekke hvordan det sto til med meg. Da hun åpnet døren til soverommet, så hun at jeg lå i sengen som før. Men da hun så nærmere etter, oppdaget hun at kroppen min ikke var like avslappet som den hadde vært, at den tvert imot var stiv som en planke. Hun tente lyset og oppdaget at det rykket voldsomt i meg. Underkjeven stakk unaturlig frem, og øynene mine var åpne og rullet bakover i hodet.

«Eben, snakk til meg! » Holley skrek. Da jeg ikke reagerte, ringte hun 911. Det tok ikke engang ti minutter før ambulansen og førstehjelperne ankom, og de fikk raskt lagt meg inn i ambulansen med kurs for akuttavdelingen på Lynchburg General Hospital.

Hadde jeg vært ved bevissthet, kunne jeg ha fortalt Holley nøyaktig hva jeg gjennomgikk der jeg lå på sengen i disse skrekkinnjagende øyeblikkene mens hun ventet på ambulansen: et fullt utviklet epileptisk anfall, uten tvil frembrakt av en eller annen form for ekstremt alvorlig sjokk i hjernen.

Men det var jeg selvfølgelig ikke i stand til.

I de neste sju dagene var jeg kun fysisk til stede sett fra Holleys og resten av familiens ståsted. Jeg husker ingenting fra denne verdenen i den uken, og jeg har vært nødt til å innhente de delene av denne historien som utspilte seg i den tiden jeg var bevisstløs, fra andre. Sinnet mitt, ånden min – hva du enn måtte velge å kalle det viktigste aspektet ved den menneskelige siden av meg – var borte.

24