Forsoningen
Hannah Widell og Amanda Schulman
Forsoningen Første del av trilogien To søstre
Oversatt av Henning Gundersen
Hannah Widell og Amanda Schulman Originalens tittel: Försoningen Oversatt av Henning J. Gundersen Copyright © Schulman & Widell 2015 Published by agreement with Lennart Sane Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-50483-0 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Getty Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen 2016 Satt i Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
1
Vanessa skyndet seg opp trappa som snodde seg rundt gitteret til heisen. Som vanlig tok hun to trappetrinn av gangen når hun hadde kommet halvveis opp. Hun lengtet etter moren sin. Etter roen i barndomshjemmet. Og etter Alicia. Alicia pleide å komme først, men hun hadde vært sent ute de siste gangene. Og da hun omsider kom, var hun ikke helt seg selv. Taus og litt fraværende. Vanessa ringte på, selv om hun hadde nøkkel. Det var noe behagelig og trygt ved at mamma åpnet døra. Hun trykket inn knappen på ringeklokka et par ganger til, og like etter hørte hun moren rope at hun var på vei. Hun hadde den litt gneldrende tonen som hun fikk når hun ble stresset. Vanessa flirte. Døra gikk opp, og i samme øyeblikk slo det henne hvor gammel moren så ut, litt sliten og med smale rynker rundt munnen. Deretter ble mammafilteret aktivert, og nå så hun bare Susanne igjen, den vakre moren hennes som alltid hadde vært der for dem. Mamma ga henne en god klem. «Er ikke Alicia her?» spurte Vanessa. «Nei, hun har ikke kommet ennå.» Var vi der nå igjen? Nok en periode der Alicia holdt seg unna. «Hvordan har du det?» spurte moren hennes med et granskende blikk. «Bra, bare jævlig fyllesyk.» Vanessa visste at moren hennes hatet at hun festet 5
for hardt, og derfor var hun nesten nødt til å provosere litt. «Jeg liker ikke at du flyr så mye på byen», sa moren som forventet, før hun gikk tilbake til kjøkkenet. «Du er alltid fyllesyk når du kommer.» «Det er ikke så rart når vi alltid møtes på søndager.» Vanessa slengte fra seg skinnjakka, og i samme øyeblikk som den landet på stolen i entreen, hørte hun moren rope: «Vanessa, heng opp jakka.» «Ja, mamma.» Det var deres egen rutine. En god tradisjon. Vanessa gikk inn i kjøkkenet. Det var et stort kjøkken, bygget for at man skulle kunne oppholde seg der. I den ene enden av rommet var det et stort bord med god plass til ti personer, og i den andre enden en kjøkkenbenk i massivt tre og en komfyr. Vanessa elsket dette kjøkkenet. De hadde tilbrakt så mange timer her. Ledd og grått sammen. Bak seg hørte de at en nøkkel ble satt i ytterdøra. «Hallo!» ropte Alicia. «Beklager at jeg er sen.» Hun kom inn i kjøkkenet, trakk en hånd gjennom det honninggule håret og skjøv en hårlokk bak øret. Halvslitte jeans, en småblomstret bluse, en pastellfarget kasjmirjakke og et par ballerinasko. Hvordan var det mulig å være så perfekt og opplagt på en søndag? Det var som om Alicia kom inn med en frisk duft av vår. Vanessa hadde på seg de samme svarte jeansene som i går og stinket antakelig røyk. Alicia tok av seg jakka og ga Vanessa og moren en kjapp klem før hun gikk bort til kjøkkenbenken for å begynne på salaten. Moren gikk tilbake til komfyren og fortsatte å røre i en kjele spagetti med kjøttsaus. Som vanlig. Vanessa ble lei av å se på ryggene deres og gikk ut i stua. På veien passerte hun sitt og Alicias gamle soverom 6
som nå hadde blitt til et kombinert arbeids- og gjesterom. Hun kjente et stikk av savn etter den tiden da hele familien bodde sammen. Den gangen alt var så mye enklere. Hun la seg langflat i en av de to store sofaene i stua. Moren elsket puter, og sofaene var dekket av puter i alle mulige fasonger og stoffer. Hun smilte av det gamle loppemarkedsfunnet av en gulvlampe med den digre skjermen som nærmest bøyde seg over den andre sofaen. Skjermen var så slitt at det ikke lenger var mulig å se hva slags mønster den en gang hadde hatt. I et forsøk på å gi den litt liv hadde moren knyttet to små halstørklær rundt den, men i årenes løp hadde også de mistet nesten all farge. Det var litt sjarmerende at foreldrenes gamle hippiestil hadde fått leve videre samtidig som alle vennenes hjem hadde blitt stadig mer nordisk stilrene med årene. Akkurat som lillesøsteren hennes. Alicia kom inn i rommet og la seg forsiktig ned på den andre sofaen. Hun hadde virkelig jobbet hardt med å fjerne alle spor av den hun var da de var små. Forvandlet seg til en Vanessa knapt kjente lenger. Navnene deres hadde skilt seg ut da de vokste opp, de fleste på Södermalm hadde helt vanlige Svensson-navn. Vanessa var oppkalt etter en feministisk frihetskjemper som hadde vært noe av en revolusjonskjendis på syttitallet, og Alicia hadde fått sitt navn etter farens favorittsangerinne. Alicia snudde seg mot Vanessa. «Har du hatt en bra helg?» «Den var helt ok. Jeg var ute med Donna og Simone både i går og på fredag, så jeg er rimelig sliten. Hva med deg?» Alicia rettet på blusen. «Philip var helt utslitt på fredag, så jeg lagde middag til oss. I går var vi invitert hjem til Lojsan og Ulrik på 7
drinker, og deretter var vi på middag hos Philips gamle studiekamerat Fredrik Leijon.» Vanessa lo høyt. «Og da hadde de vel dekket på i spisestuen i apaaartmenten sin?» «Kutt ut. Men ja, de hadde det.» Alicia skar en grimase, og Vanessa svelget latteren. Hun merket at Alicia ble irritert. «Det ble en rolig middag, antar jeg.» Alicia trakk på skuldrene. «Ikke direkte, men jeg drakk for det meste vann. Ville være i god form i dag.» Alicia bet seg i underleppa. Trakk på skuldrene og grøsset. Som hun alltid gjorde når hun følte seg utilpass. «Hvordan går det, Alicia? Egentlig?» Alicia svarte ikke. Det velsminkede ansiktet hennes avslørte ingenting om hvordan hun faktisk hadde det. Jo mer velpleid Alicia var, desto mer angst forsøkte hun å skjule. Vanessa var en av de få som virkelig visste hva som foregikk i søsterens indre. Hun rynket pannen og så på Alicia som fiklet med et av armbåndene, trakk det fram og tilbake. Hadde visst, rettet hun seg selv. Mamma ropte at maten var klar, og uten å si noe mer gikk de tilbake til kjøkkenet. «Hvordan har det gått med nettdatefyren, da?» spurte Vanessa da de hadde satt seg. Under middagen forrige søndag hadde de mast på moren om å logge seg på en nettdatingside. Hun hadde vært veldig skeptisk, men ga til slutt etter for presset fra Vanessa og Alicia. Hun hadde selvsagt fått svar. Opptil flere. Moren var tross alt ganske flott til å være såpass opp i årene. Etter å ha mailet fram og tilbake noen ganger hadde hun invitert ham hjem til seg på middag. «Lagde du spagetti med kjøttsaus?» spurte Vanessa. Moren pekte på henne med gaffelen. 8
«Jeg kan faktisk lage andre retter også», sa hun. «Det ble lam med ovnsbakte potetbåter.» Alicia nikket anerkjennende. «Men hvordan var det, da?» spurte hun. Hun hadde ikke vært like pågående som Vanessa, men kunne ikke skjule at hun var nysgjerrig. Moren rynket pannen. «Jo da. Det var en stilig kar. Veldig hyggelig, faktisk. Men da vi hadde spist ferdig, begynte noe å rumle under bordet. Jeg måtte jo spørre hva det var.» «Hva var det, da?» spurte Vanessa. «Han hadde en pose på magen.» Vanessa lo, mens Alicia tømte i seg resten av vannglasset med en grimase. «Å, herregud», sa hun og begynte å le hun også. Hun gikk bort til overskapene for å hente desserttallerkenene. «Det var jo ikke hans feil!» sa moren. «Men jeg sa likevel at jeg var trøtt og sliten. Det ble liksom for mye informasjon å ta inn på et første møte.» Vanessa reiste seg, samlet sammen tallerkenene og strøk moren over kinnet idet hun gikk forbi henne. Bare det ikke avskrekket henne fra å gjøre det igjen. Hun hadde vært ensom så lenge, ikke sluppet noen helt innpå seg etter … etter det med faren. Hun stilte seg ved siden av Alicia. Nå virket hun helt lukket igjen. Hva skulle hun gjøre for å nå inn til henne? Hun kikket på Alicia, hun virket så anspent. Blikket gled nedover, og plutselig gispet hun. «Hva faen er det der?» spurte hun. «Hva mener du?» svarte Alicia og rettet på blusen. Men det var for sent. Vanessa hadde allerede sett strekene. «Du har jo tusjstreker rundt brystene!» «Det er ingenting», sa Alicia. Moren vred seg på stolen. 9
«Hva er det dere snakker om?» Hun hadde fått den bekymrede rynken mellom øyebrynene. Leppene beveget seg nervøst. «Alicia har sånne streker rundt brystene som man får når man skal forstørre dem.» Vanessa trakk i blusen til Alicia for å vise moren. «Gi deg!» sa Alicia og skjøv bort hånden hennes. «Har du virkelig tenkt å operere brystene?» spurte Vanessa. «Er det Philip som står bak dette?» «Hva mener du?» «Du kan ikke tilpasse deg ham hele tiden, ingen skal få lov til å forandre på deg.» «Ro dere ned, nå», sa moren. «Jeg bestemmer selv over min egen kropp», sa Alicia. Hun trengte seg forbi Vanessa og skyndet seg ut av kjøkkenet. «Gjør du virkelig det?» ropte Vanessa etter henne. «Det ser faen ikke sånn ut!» * Alicia så på seg selv i speilet på toalettet, kneppet opp blusen så hun kunne se merkene etter tusjpennen. De syntes veldig tydelig. Selvfølgelig hadde Vanessa oppdaget dem, hva hadde hun egentlig trodd? Hun strøk hånden langs strekene. Husket legens granskende blikk, at han nynnet mens han tok fram pennen og tegnet opp strekene. Sykepleieren hadde et behagelig vesen. Hun hadde knallrøde lesebriller, en stilig frisyre og hun luktet godt. De prøvde bh-er med innlegg, og snakket om fordeler med mindre bryster og hva som passet til akkurat hennes kroppsform. Hun hadde følt seg rolig, dette skulle nok gå bra likevel. Men da legen kom inn, forandret stemningen seg i rommet. Alicia måtte stå med bar overkropp foran et speil så han kunne ta bilder av brystene hennes og tegne 10
tusjstrekene sine. Han var kald på hendene og hadde på seg en operasjonshette i sterke farger. Som om han med den ville si at han ikke tok dette særlig alvorlig. At dette var et sted der man forbedret folks utseende og hørte på høy musikk mens man opererte. Kanskje stoppet opp underveis og tok en tangosving med pleieren mens resten av operasjonsteamet så på og applauderte. De kalde hendene klemte og strakk, samtidig som han hele tiden gransket henne med et analyserende blikk. Hun hadde fått se på en dataskjerm der fotografiet av den nakne overkroppen hennes var lagt inn i et program. Legen jobbet lenge med innstillingene før han viste tre forskjellige størrelser som han syntes ville passe henne. Hun fikk med seg utskrifter for i fred og ro å kunne avgjøre hvilke bryster hun ville ha. Hun skulle vise Philip bildene i kveld. Alicia sukket. Det var så typisk Vanessa å motsette seg absolutt alt det Alicia gjorde eller mente. Alicia kunne ramse opp tusen ting som hun syntes Vanessa hadde gjort feil i livet, men det sa hun ikke til henne. Hvorfor skulle da Vanessa alltid kritisere hvordan hun levde livet sitt? Hun kneppet blusen. Fortrengte legens blikk, nynningen og bildene han viste av bryster som var finere enn hennes egne. Da hun kom ut fra toalettet, hadde moren satt desserttallerkenene på bordet som Alicia hadde satt fra seg på kjøkkenbenken, og var på vei til å servere eplekaka. Plutselig kjente hun at hun ikke orket å fortsette søndagsmiddagen. Hun snudde seg og skyndet seg ut i entreen, tok på seg jakka, åpnet døra og lukket den stille etter seg. Hun sa ikke engang ha det.
2
Vanessa satte seg opp i senga. Tankene spant som små alarmer. Hun trodde hun hadde forsovet seg, gått glipp av alt sammen. Hun famlet etter mobiltelefonen. Øynene klarte ikke helt å få orden på tallene. Hun leste dem om og om igjen, null fire førtito, null fire førtito, null fire førtito. Det var fortsatt natt. Hun trakk pusten dypt et par ganger, men pulsen ville ikke gå ned, så hun tente leselampa og sto opp for å drikke et glass vann. Visste at hun ikke ville klare å sovne igjen nå. Deretter fortsatte hun inn i stua. Der lå mappa, akkurat der hun hadde lagt den da hun gikk og la seg. Pitchen som Hart TV jobbet med for øyeblikket. Da hun fikk tilbudet om å bli en del av den innerste kreative kretsen, hadde hun takket ja på stående fot. Det var jo sånt hun gjorde. Kastet seg uti det. Påtok seg ville oppdrag. Tenkte seg ikke om før det var for sent. I morgen skulle de pitche «Dansen er din» for TV4. Flere ganger i året hadde de store tv-kanalene såkalte pitchperioder. Jobben til Vanessa var å komme med de beste ideene og de mest kreative presentasjonene. Hun både elsket og hatet det. Ingenting var bedre enn å gjøre en god pitch, men tanken på ikke å gjøre sitt aller beste eller å glemme noe viktig, gjorde henne kvalm. Før en viktig pitch hadde hun veldig vanskelig for å sove. Da hun begynte i den første jobben sin som assistent for et produksjonsselskap, hadde moren måt12
tet være vekkerklokka hennes. Ellers hadde hun ikke fått sove i det hele tatt. Da våknet hun på denne måten klokka fem, og fortsatte sånn hvert tiende minutt. For bare en måneds tid siden ville hun ha ringt Alicia og snakket om tankene sine, hadde kunnet ringe henne når som helst på døgnet. Men de så stadig mindre til hverandre, og Alicia ble så sint sist søndag, gikk uten et ord. Hun som nesten aldri mistet besinnelsen. Vanessa strøk det korte håret vekk fra pannen. Tenk ikke mer på det nå. Med en dårlig film flimrende på tv-en i bakgrunnen, la Vanessa seg ned på sofaen og leste pitchen en gang til. Presentasjonsmaterialet, kjøreplanen for presentasjonen, promoen for programmet. Ja, det satt virkelig. Men hun gikk gjennom den enda en gang for sikkerhets skyld. Vanessa strøk seg over øynene og la fra seg mappa. Deretter strakte hun seg etter den lille blomstrete boksen som hun hadde englekortene sine i. De som farmor hadde gitt henne. Under oppveksten hadde farmor bedt henne ta et kort hver gang Vanessa var hjemme hos henne, og så tolket de kortet sammen. Vanessa hadde fått overta kortene og benyttet seg av dem så fort hun trengte råd. Det var på en måte som om det var farmor som svarte. Vanessa stokket dem som alltid med venstre hånd, lukket øynene og trakk et kort. På det vesle lilla kortet sto det: AKSEPT Se på deg selv og andre med kjærlighet og aksept. På den måten inspirerer og løfter du andre slik at de kan nå sitt fulle potensial. Hun leste kortet et par ganger og prøvde å fokusere på at det var på tide at hun aksepterte seg selv som hun var. På et tidspunkt der, med tv-en på i bakgrunnen, sovnet hun igjen. 13
Lyden av bølgeskvulp hørtes stadig høyere. Vanessa famlet etter mobilen og slo av alarmen. Så på klokka som akkurat skiftet sifrene til null sju null to. Herlig. Vårsola falt inn gjennom stuevinduet, tv-en sto fortsatt på og viste nå Nyhetsmorgen. Programlederne lo sammen med et slags humorpanel. Hun så på i et par minutter før hun gikk i dusjen. Det gjorde godt etter den urolige natta. Vannet skylte vekk alle spekulasjonene. Hun vasket håret grundig to ganger, som frisøren hennes hadde lært henne, og deretter tellet hun, som alltid, langsomt til ti før hun gikk ut av dusjen. Tok sats for å kunne forlate den varme tryggheten. Hun la en lett sminke, fønet det korte, svarte håret og trakk på seg et par tettsittende skinnbukser. Til dette tok hun på seg en svart, løstsittende bluse, og over den en ny svart jakke som gjorde at hun følte seg litt mer business. Det var noe hun hadde måttet lære seg nå som hun jobbet med sjefene i tv-kanalene, framfor alt de kvinnelige sjefene. De var alle velkledde med en personlig stil, gjerne i merkeklær. Hun hadde studert dem nøye og gjort det samme med sin egen litt pønkete stil, justert den med noen dyre detaljer og noe som var mer forretningsmessig. Prikken over i-en i dag var støvlettene med den perfekte hælen. De gjorde at hun følte seg sikker. Utrolig hva litt hæler kunne gjøre. Hun så på seg selv i speilet og trakk et englekort. SEIER. Yes, tenkte hun, dette kommer til å bli en bra dag. Vanessa prøvde å lytte til Jack, men hørte bare suset fra projektoren oppe i taket, kunne bare se de konsentrerte uttrykkene i ansiktene til programlederen og produsentene fra TV4. Snart ville vel pc-en bli overopphetet også. Jack hadde stått for den innledende delen, nå var det hun som skulle presentere innholdsstrukturen. 14
«Som dere allerede har skjønt, så er dette et helt nytt konsept innen reality-tv», begynte hun. Stemmen bar. Hun hørtes ikke engang nervøs ut. Jack gliste mot henne, smilehullene syntes tydelig, fikk de siste sommerfuglene til å legge seg til ro i magen. Hun fortsatte å presentere opplegget. Marika Sjöwall nikket flere ganger, smilte på nøyaktig de rette stedene. Stemmen ble sterkere jo lenger hun snakket. Jack ga henne tommelen opp bak ryggen på utviklingslederne. Dette gikk jo strålende, gjorde det ikke det, da? Til slutt var det visning av promoen som hun og redigereren hadde montert i løpet av flere kvelder den siste uka. Hun begynte å bli hes, lei av å høre sin egen stemme, men nå var det endelig over. Jack smilte til henne igjen da promoen begynte. I det smilet lå beviset på at hun hadde gjort en god jobb. Da hun begynte å jobbe med ham, var flere av kollegene sjalu på henne, ikke bare fordi hun var den han smilte til flere ganger om dagen, men også fordi han var dritlekker og den alle ville klore til seg. Kanskje var de fortsatt furtne, men det var verdt det, for hun hadde aldri møtt noen som hadde så stor tro på henne som Jack hadde. Vanessa satt ved skrivebordet sitt, rett overfor Jack i det åpne kontorlandskapet. Etter en stor pitch pleide lufta å gå litt ut av ballongen. Hun satt og surfet i kjendisvrimmelen for å finne en eller annen form for inspirasjon til noe å jobbe videre med, men klarte ikke å konsentrere seg. Mobilen til Jack ringte. Han viste displayet til Vanessa, ukjent nummer, så svarte han på sin vanlige, sjarmerende måte. Deretter ble han alvorlig og gikk inn i møterommet ved siden av. Etter et par minutter kom han tilbake med et sammenbitt uttrykk. «Hvem var det?» spurte Vanessa. 15
«Det var TV4.» Jack hadde et så tungt gravalvor i ansiktet at Vanessa rakk å tenke på alt hun hadde gjort feil. Alt fra pinlige stavefeil til begredelig casting og feilklipp i promoen. Rett utfor stupet. «De var slett ikke …», ny ubehagelig pause, «… misfornøyde.» Vanessa kikket opp. «De elsket oss,» sa han, og smilehullene kom til syne igjen. «Din jævla Idol-jury-frik, det der er jo ren tortur!» skrek Vanessa. Jack lo og strøk hånden fort over kinnet hennes. «Helt ærlig, hva sa de?» «De vil gjerne ha et nytt møte i neste uke for å diskutere detaljene. Sjefen selv var imponert over promoen.» Vanessa kastet seg om halsen på Jack og hoppet opp og ned. Noe så utrolig fantastisk. «Nå syns jeg at vi skal gi blaffen i å sitte her på kontoret og gnure», sa Jack. «Vi stikker ut på byen og feirer at vi er et vinnerteam.» «Beste beslutningen du har tatt siden du ansatte meg på dette bruket.» «Få med deg greiene dine, så ringer jeg etter en taxi.» Jack trakk på seg jakka mens han snakket med sentralen. Vanessa følte at hun virkelig levde. Knallgod pitch, fredagskveld og en hel helg framfor seg, der hva som helst kunne skje. Taxien kjørte i høy fart fra industribygningen i Frihamnen der produksjonsselskapet holdt til. Stockholms gater flimret forbi. Like etter satt de på uteserveringen på Sturehof. Det var tydelig at det var fredag, og at flere enn Vanessa og Jack hadde bestemt seg for å tilbringe ettermiddagen med et glass i den nesten varmende vårsola. 16
Jack bestilte en flaske champagne. Han elsket å feire, levde i luksus. Når Vanessa spiste lunsj på jobben, kunne han noen ganger bli skuffet over henne fordi hun var så kjedelig, kaste matpakka hennes, sukke over hennes innvendinger om at enkelte måtte sette tæring etter næring eller hva det nå het, og trekke henne med seg til en av byens beste restauranter. Selvfølgelig tok han regningen. Han avskydde alt som luktet hverdagslig. Champagnen kom på bordet. «For at vi er det beste teamet i en ellers forvitrende tvbransje», sa Jack og hevet glasset. «Helt enig!» Hun sendte et slengkyss over bordet. «Dette må på Instagram.» Vanessa tok et bilde av Jack, og skrev Fest på fredager burde alltid starte etter lunsj. Hun tagget Simone og Donna. Donna svarte umiddelbart i kommentarfeltet: Så hyggelig. Har ett møte igjen før jeg kan stille. Simone, som ikke var like utadvendt på sosiale medier, svarte med en sms: Skal bare hjem og få på meg leppestift og høye hæler, så kommer jeg. Vanessa hadde kjent Donna og Simone siden hun begynte på Monster Media, den første jobben hun hadde i mediebransjen. De hadde overlevd utekvelder og klart seg gjennom kjærlighetsforhold sammen, både lykkelige og mislykkede. Vanessa viste fram meldingene fra Simone og Donna. «Da skal jeg også få med noen venner ut», sa Jack, og tastet noen kjappe meldinger. Han ba en servitør om å få menyen og sa til Vanessa: «Nå syns jeg vi skal bestille østers.» Den bleke vårsola var på vei ned, men de ble sittende på uteserveringen. Kulørte lykter spredte sitt trivelige lys, og de hadde slått på varmelampene som bidro til at det føltes som en varm sommerkveld. 17
På hver av stolene hang det et pledd til dem som var ekstra frosne, men Vanessa var bare varm og lykkelig. Verden hadde åpnet seg for henne. Hun elsket følelsen av å være på vei inn i en ordentlig fyllekule. Det var god stemning rundt bordet, folk kom og gikk hele tiden. Noen drakk drinker og champagne mens andre spiste middag. En venn av Jack hadde akkurat kommet og gikk rundt og hilste på bekjente. Det var noe ved ham som tiltrakk seg blikket til Vanessa. Da han kom fram til Vanessa, stoppet han opp. «Du må være Vanessa som Jack skryter så mye av. Hei, jeg heter Martin.» Vanessa fikk ikke fram et eneste ord. Han smilte til henne mens hun prøvde å finne på noe smart å si. «Ja, det er jo ikke så rart, siden Jack er min største fan», sa hun til slutt. «Eller så er det fordi jeg er den beste slaven hans.» Jack lente seg fram. «Jeg er din største fan fordi du er så jævla dyktig», ropte han. Nå elsket Vanessa Jack mer enn noensinne. «Ser man det», sa Martin. «Håper jeg kan bli medlem av fanklubben en dag.» Han smilte mot henne, og Vanessa merket at hun svarte med et fjollete flir. Faen. Hun reiste seg og sendte Donna et blikk som sa: Nå går vi på toalettet sammen. Det var lang kø ved dametoalettet, så Vanessa og Donna smatt inn på handikaptoalettet. Mens Donna tisset, la Vanessa på leppestift. «Husker du da vi var på den konserten i Göteborg?» fniste Donna. Vanessa begynte å le og måtte legge på leppestiften en gang til. Siden de ikke hadde hatt noe sted å bo, måtte handi18
kaptoalettet på et av hotellene i Göteborg bli omkledningsrommet deres for kvelden. Vanessa hadde gått inn på det ene toalettet, og Donna på det andre. Mens Donna sminket seg, oppdaget hun at det var en lang kø med pensjonister utenfor det toalettet Vanessa var på, og sendte den senere så berømte meldingen: Mann med rullator vil inn. «Følte du det samme som jeg?» spurte Vanessa og kikket på Donna i speilet. «Følte og følte, men ja, jeg la merke til at du holdt på å dø på deg av begjær bare du så på han Martin-fyren.» «Ja! Jeg ble helt satt ut allerede da han kom inn i lokalet, og holdt på å skli av stolen da det viste seg at det var oss han skulle henge sammen med. Det er jo han som spiller gitar i det bandet alle snakker om, ikke sant? Sidestep eller hva det heter.» «Sidewalk. Og de kommer til å sope med seg minst tre priser på Grammis-gallaen om en ukes tid.» Donna hadde vært musikkjournalist siden hun gikk på videregående, men nå hadde hun gått over til mote. Hun hadde likevel full kontroll på alle aktuelle band og artister. «Han virket interessert i deg også, så det er vel bare å kjøre på», fortsatte hun. Vanessa smurte på et lag til med leppestift og la litt mer svart kajal rundt øynene. Hun kysset speilet så det ble et merke etter leppene hennes før hun snudde seg mot Donna. «Nå er jeg klar for verdens herligste natt.» Da de kom tilbake til bordet, befant Martin seg irriterende langt unna. Vanessa sa at hun skulle gå til baren og kjøpe et glass til seg og Donna. Hun forlot bordet og gikk med selvsikre skritt mot baren. Det var noe spesielt med å stå ved en bar og kjenne pulsen av kvelden som kunne føre henne hvor som helst. Når hun våknet i morgen, kunne livet være annerledes. Det var sjelden hun 19
ventet på at noe skulle skje, hun sørget for at det skjedde, at det ble fest. Plutselig kjente hun en arm rundt livet. Da hun snudde seg, sto Martin der. Hun gispet. «Jeg trodde et øyeblikk at du hadde dratt», sa han og lot armen bli liggende. Det gikk et behagelig grøss gjennom kroppen hennes. «På ingen måte, jeg skulle bare bestille et par glass. Du kan gjerne holde meg med selskap.» Hun sa det siste mens hun lente seg mot ham og kjente hvor godt han luktet. «Gjerne det», svarte han og bestilte en øl. Hver gang han sneiet borti henne, gikk det et støt gjennom kroppen. Vanessa så i øyekroken at Jack, Donna og Simone betalte og gjorde seg klare for å dra videre til en eller annen nattklubb. «Vent på oss!» ropte Martin til dem. «Vi trodde dere turtelduer ville være for dere selv», sa Jack og trakk på seg jakka. Martin kikket på Vanessa. «Skal vi ikke bli med en stund?» Vanessa elsket at han sa «vi». «Klart vi skal.» De fikk på seg ytterklærne og kom ut i den kjølige vårlufta. De gikk arm i arm bort til Spy Bar, der de skulle gå inn på Gubberommet. Martin nikket til dørvakta, og de fikk passere hele køen. Vanessa kunne ikke la være å føle seg stolt da hun gikk inn i baren med en arm rundt midjen hans. Gjør dette meg til en groupie? tenkte hun og flirte. Vel inne på Gubberommet havnet Vanessa og Martin igjen ved bardisken. «Vi trenger en skarp en», sa Vanessa og bestilte to Fernet og Fanta. Da bestillingen ble satt fram på disken, så Martin 20
spørrende ut. Der sto det to store shotglass med Fernet sammen med to likedanne glass med Fanta. «Først hiver du i deg Ferneten, deretter shoten med Fanta», sa hun. «Magi oppstår og all den vonde smaken forsvinner.» Martin lo og Vanessa hevet glasset. «Skål for at vi er vi», sa hun og helte i seg begge glassene på rappen. Den perfekte fylla nådde nå et høyere nivå. Vanessa danset lett til musikken ved baren. Martin var enda penere enn for bare noen minutter siden. Han tok hånden hennes og trakk henne med seg gjennom lokalet. Han holdt henne i et fast grep, og hun nøt at han førte henne bort fra de andre, spent på hva som ville skje nå. Han trakk henne inn i et hjørne, la armene rundt henne og begynte å kysse henne. Vanessa ville bare ha mer. Snart befant de seg inne på et av toalettene. Martin tok fram en liten konvolutt fra innerlomma, helte ut litt hvitt pulver på klosettlokket og hakket i det med kredittkortet sitt. Like etter lå det to fine linjer der. «Er det kokain?» spurte Vanessa. Martin nikket. Han rullet sammen en hundrelapp og sniffet i seg den lengste, trakk pekefingeren over restene og gned det mot tannkjøttet. Vanessa fulgte nøye med, hun hadde bare prøvd kokain et par ganger. Han rakte henne den sammenrullede seddelen med et stort smil. Hun nølte et lite øyeblikk, men så trakk hun i seg linja, gjorde som Martin og samlet opp restene med fingertuppen. Hun måtte anstrenge seg for ikke å grine på nesa da hun gned det mot tannkjøttet. Først skjedde det ingenting, men etter hvert bredte det seg et vidunderlig velvære i hele kroppen. «Nå ble denne kvelden enda mer magisk», sa hun. 21
Vanessa følte seg uimotståelig og ville slett ikke kaste bort denne rusen i en bar. «Vi drar hjem til meg og fortsetter festen, bare du og jeg», sa hun. De hoppet inn i en taxi og klinte som tenåringer hele veien. Da de kom opp i leiligheten gikk Vanessa rundt og tente stearinlys før hun åpnet en flaske champagne som hun hadde fått av Jack forrige gang hun lagde en bra pitch. Mer dekadent på en god måte kan det ikke bli, tenkte hun. «Du er klar over at du er forferdelig deilig, ikke sant?» sa Martin. Han kysset Vanessa på halsen. «Du er ikke så verst selv.» Martin strøk den ene hånden gjennom det korte håret hennes. Berøringen sendte et gys gjennom hele kroppen. «For en gangs skyld føler jeg at jeg kunne slippe alt og bare være sammen med deg», sa han. «Du trenger bare å love at du ikke slipper meg i natt.» Vanessa trakk av seg genseren, merket at han lot blikket gli over kroppen hennes. Bh-en hennes hadde svarte blonder som satt perfekt for å vise stjernefallet som hun kalte de tre tatoverte stjernene som var plassert over ribbeina på venstre side. Han tok tak i henne og kysset henne over brystene og ned mot magen. Vanessa lukket øynene. Dette er for godt til å være sant. Vanessa våknet av at døra ble lukket. Senga var tom. Shit, hadde han dratt? Hun spratt opp med pulsen brusende i ørene. Han kunne da ikke bare dra. Så fikk hun øye på lappen som lå stukket inn under champagneflaska på stuebordet. Hei darling! Jeg måtte dra til øvingslokalet, og ville ikke vekke deg. Du er fantastisk. Ringer senere. Martin. 22
Vanessa la seg på gulvet og presset lappen mot hjertet. Hun tok opp mobilen og bladde fram nummeret til Alicia. Hun ville så gjerne dele dette med henne. Men plutselig så hun for seg det mørke blikket til Alicia, hørte sinnet i stemmen hennes. Hun la fra seg mobilen med et sukk.