Kai Eide
Høyt spill om Afghanistan
© CAPPELEN DAMM AS 2010 ISBN 978-82-02-32909-9 1. utgave, 3. opplag 2010 Billedkreditering: 1 Det hvite hus, 2 Fardin Waezi/FN, 3 Fardin Waezi/FN, 4 Fardin Waezi/FN, 5 AP photo, 6 Fardin Waezi/FN, 7 Fardin Waezi/FN, 8 Hanne Melfald, 9 Fardin Waezi/FN, 10 Fardin Waezi/FN, 11 Fardin Waezi/FN, 12 Fardin Waezi/FN, 13 Fardin Waezi/FN, 14 Shah Marai/AFP/Getty Images, 15 Hanne Melfald, 16 Fardin Waezi/FN, 17 Fardin Waezi/FN, 18 Massou Hossaini/AFP/Getty images, 19 Hanne Melfald, 20 Fardin Waezi/FN, 21 Peter Macdiarmid/Getty Images, 22 Fardin Waezi/FN, 23 Hanne Melfald Omslagsdesign: Stian Hole, Blæst design Omslagsfoto: Jacques Hvistendahl/Dagbladet Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2010 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Munken Pocket Cream 1,7 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold
Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Spesialutsending . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forberedelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ankomsten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forventningene stiger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . De første oppgavene og den første striden. . . . . . . . Hvor ble pengene av? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Giverkonferansen i Paris . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . De sivile tapene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Karzai skjerper tonen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nye feilslåtte angrep . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Opprørsbevegelsens ansvar – og vekst . . . . . . . . . . . Afghanistans kvinner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vekk fra Kabul . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sikkerheten blir enda verre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Valgdramaet begynner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fem nye år med Karzai? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gode nyheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Obama tar over . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Haag-konferansen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En lovende utvikling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kandidatene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nedtelling mot valget. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Valgdagen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den hemmelige gjesten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ny valgstorm nærmer seg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7 17 22 28 34 40 49 66 71 77 80 86 92 102 108 112 119 123 131 142 151 157 166 174 181 190
Hevnen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . President, jeg forlater stillingen min. . . . . . . . . . . . . Angrepet på FN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Valgets sluttspill. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Anklagene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den militære oppbyggingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Offensiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En agenda for afghansk eierskap . . . . . . . . . . . . . . . Innsettelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kamp om valgreformer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Konferanser – i Kabul eller London? . . . . . . . . . . . . Det vanskelige partnerskapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den fragmenterte regionen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forhandle med Taliban? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Karzai – hvem er han? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Afghanistan – hvor går landet? . . . . . . . . . . . . . . . . Avskjeden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dokumentasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Navneregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
197 205 211 219 222 226 231 237 241 247 251 255 259 269 283 291 298 303 305 307
Innledning
De to årene mine som FNs spesialutsending til Afghanistan vil bli stående som de mest slitsomme i mitt liv. Min egen situasjon gjenspeilte mitt syn på utviklingen i landet. Jeg ble stadig mer uenig med den strategien som ble lagt i Washington. Etter min mening var det en strategi som var dømt til å mislykkes. Den ble stadig mer preget av militære styrker og offensiver. Sivile og politiske behov ble skjøvet til side og ble et haleheng til militære betraktninger. Verken afghanske myndigheter, FN eller andre internasjonale partnere ble trukket inn i utformingen av strategien på noen meningsfylt måte. Jeg var ikke alene om et slikt syn. Det var ikke særlige forskjeller mellom min tankegang og den som preget den amerikanske ambassadøren i Kabul, Karl Eikenberry. Han advarte også sterkt mot den store ubalansen mellom militær og sivil innsats og mot mangelen på en politisk analyse av situasjonen. Men ingen av oss fikk gjennomslag for våre synspunkter. Strategien var feilslått av flere grunner. For det første fordi denne militariserte strategien satte oss under et helt urealistisk tidspress. Den kraftige militære oppbyggingen – «surge» som amerikanerne kaller det – skapte forventninger om raske resultater. Presset ble forsterket av den politiske kalenderen i sentrale vestlige land og i første rekke USA – med mellomvalg høsten 2010 og nytt presidentvalg i 2012. Men disse forventningene og tidsfristene hadde ikke noe med afghansk virkelighet å gjøre. Klokkene tikker langsomt i Kabul i forhold til hva de gjør i Washington. 7
Den amerikanske beslutningen om å begynne tilbaketrekningen av styrker i juli 2011 fikk raskt en ødeleggende virkning både i det internasjonale samfunnet og blant afghanere. Det skapte politisk press i andre ISAF-land (International Security Assistance Force) for å forsere sin egen tilbaketrekning. Det førte til sterk uro i den afghanske ledelsen og i befolkningen, og forsterket tvilen om det internasjonale samfunnets langsiktige forpliktelser. Og den sendte Taliban og andre deler av opprørsbevegelsen et signal om at den vestlige tålmodigheten var i ferd med å ta slutt og at USA kunne ydmykes. Det tar tid og tålmodighet å løse de problemene som er avgjørende for å få en akseptabel slutt på konflikten. I stedet økte utålmodigheten blant de ledende aktørende i det internasjonale samfunnet. For det andre førte tidspresset til at militære styrker – og særlig de amerikanske – påtok seg stadig flere oppgaver de ikke hadde forutsetninger for å løse. Det gjaldt oppbygging av sivile institusjoner, økonomisk utvikling og reintegrering av opprørere. Dermed ble andre sivile aktører skjøvet til side, både afghanske og internasjonale. De militære mistet gradvis helt nødvendige medspillere. Kunstige tidsfrister og hastverk skapte kunstige løsninger. Under offensiven i sør fra februar 2010 snakket militære ledere ofte om å bringe inn «lokalstyre i en boks», som om det var noe man kunne fly inn hengende under et helikopter, plassere på bakken og bli møtt av en tillitsfull befolkning. Men sivil oppbygging tar lang tid. For det tredje viste det internasjonale samfunnet en oppsiktsvekkende mangel på evne til å lytte til afghanerne. Tusenvis av kilometer fra den afghanske virkeligheten ble strategier lagt og beslutninger truffet av mennesker – stadig flere av dem militære – uten nødvendig kjennskap til landet. Dyptgående og kontinuerlige drøftelser med afghanske myndigheter manglet. Jeg har tallrike eksempler på hvordan den afghanske ledelsen ble overrumplet av beslutninger truffet i Washington og i europeiske hovedsteder. Da en gruppe afghanske ministre besøkte Washington i feb8
ruar 2009 fikk jeg en tekstmelding fra en av dem. Her sto det bare ett ord; nykolonialisme! Meldingen gjenspeilet en følelse av ydmykelse og frustrasjon. Mangelen på dialog førte ikke bare til gale beslutninger, men bidro også sterkt til den økende spenningen mellom afghanske lederne og deler av det internasjonale samfunnet. Manglende lytteevne var ledsaget av manglende forståelse. I en rapport publisert så sent som i januar 2010 skrev den etterretningsansvarlige generalen i ISAF at de internasjonale styrkene i realiteten verken visste hvem opprørsbevegelsen var, hva som drev den eller hva lokalbefolkningen tenkte. Den nå avsatte generalen Stanley McChrystal la vekt på større nærhet til befolkningen. Men nærhet og forståelse skapes ikke ved sporadiske besøk av tungt bevæpnede militære til lokale ledere. Nærhet krever kontinuerlig samvirke med lokalbefolkningen. Evnen til å ta pulsen på det afghanske samfunnet har manglet. Den militariserte strategien var bygget opp rundt det såkalte «clear – hold – build»-konseptet. Kort sagt betyr det at militære renser et område for opprørere, deretter holdes det ved hjelp av politi og bedre styresett og så kan utvikling komme i gang. Men den overså fundamentale sider ved det afghanske samfunnet. Her glir opprørerne inn i befolkningen på en måte som gjør dem usynlige for internasjonale militære. De beholder grepet om lokalbefolkningen gjennom stadige trusler om represalier. Her finnes det ikke institusjoner for å skape et tillitvekkende og effektivt styresett. Og dermed kommer heller ikke utviklingen igang. Da offensiven i det lille distriktet Marja i Helmandprovinsen skulle igangsettes i februar 2010, satt jeg sammen med en av de afghanske ministrene. Jeg spurte ham hvor realistisk han trodde planen egentlig var. Den ser god ut på papiret, svarte han. Og det var riktig. Det var en god papirplan, men den passet dårlig på den afghanske landsbygda. Afghanistan forbindes vanligvis ikke med hengemyrer, 9
men med fascinerende og utilgjengelige fjellkjeder og brunsvidde ørkenområder. Men politisk er Afghanistan blitt ei hengemyr for det internasjonale samfunnet. Jo raskere og mer nervøst man beveger seg rundt i denne myra, jo dypere synker man ned i den. Det er nettopp dette som nå har skjedd. Det finnes ingen plan B. Og tiden for å tenke seg om og forsøke å sette den negative utviklingen i revers, er kort. Heller ikke FN er uten ansvar for denne utviklingen. Organisasjonen var ikke sterk nok til å påta seg de byrdene den ble pålagt av FNs sikkerhetsråd. Forventningene til at FN skulle koordinere den internasjonale sivile innsatsen var urealistiske. Men forsøkene på å koordinere ble også underminert av regjeringer som ikke ville la seg koordinere. Det gjaldt særlig den amerikanske administrasjonen. FN kan ikke tvinge medlemslandene til å endre sin strategi eller bistandspolitikk, men evnen til å overtale kunne ha vært større. Vi betaler nå for årevis med forsømmelser. Etter Talibans fall tok man ikke fatt i de underliggende årsakene til opprørsbevegelsens nye vekst; den pashtunske befolkningen følte seg tilsidesatt under den store fredskonferansen i Bonn i desember 2001 og i den regjeringen som deretter ble dannet; det hersket en mangel på lov og orden og en korrupsjon som fikk vokse; og det internasjonale samfunnet opptrådte gradvis mer som okkupanter og ikke som gjester i et land preget av dyp skepsis overfor fremmed innblanding. Det ble ikke lagt en strategi for oppbygging av bedre afghanske institusjoner og for økonomisk vekst basert på Afghanistans egne ressurser. Betydelige beløp ble pumpet inn i landet, men det fantes ikke noen plan for utvikling av det afghanske samfunnet. Og uten en slik plan kan ikke konflikten løses og opprørsbevegelsen bekjempes. Under de store internasjonale konferansene i Paris i juni 2008 og i Haag i mars 2009 ble riktignok afghanske myndigheter og det internasjonale samfunnet gradvis enige om sivile prioriteringer. Det skjedde etter et nært samarbeid 10
mellom reformorienterte afghanske ministre og FN. Men viljen til å følge disse prioriteringene var liten. Konferansene førte ikke til de nødvendige endringene i giverlandenes politikk. I stedet ble militariseringen av strategien stadig sterkere og diskusjonene preget av antallet militære styrker og av militære offensiver. Under et møte i NATOs råd i 2004 sa en av ambassadørene at Talibans harde kjerne trolig utgjorde 200 personer. Han ble korrigert av en kollega som mente det nok kunne være minst dobbelt så mange. Opprørsbevegelsens evne til å komme tilbake ble alvorlig undervurdert. Vi innså ikke hva som var i ferd med å skje. For USA var det Irak som tok oppmerksomheten og ble en besettelse, og som trakk konsentrasjonen vekk fra Afghanistan. I de to årene jeg var FNs spesialutsending, fra 2008 til 2010, vokste Taliban og det såkalte Haqqani-nettverket seg stadig sterkere og kunne operere i stadig flere provinser. Haqqani-nettverket regnes for å stå al-Qaeda nær, og har sin base i Miram Shah over grensen til Pakistan. Opprørsbevegelsene fikk fotfeste i nord og i vest, langt utover Talibans tradisjonelt sterkeste områder i sør og øst. Hovedstaden Kabul ble utsatt for regelmessige og avanserte angrep. En stadig opptrapping av den internasjonale militære innsatsen kunne ikke forhindre at opprørsbevegelsenes krigføring spredte seg. Kabul ble en befestet by, gradvis mer preget av betongmurer, sandbarrierer, piggtråd og veisperringer. Den byen jeg forlot i mars 2010 lignet lite på den jeg første gang besøkte i september 2003. FNs mulighet til å operere rundt om i landet ble også begrenset. De internasjonale militære styrkene preget arenaen stadig sterkere. Å legge all skylden for feilgrep på det internasjonale samfunnet vil være galt. Afghanistan mangler en politisk elite som har ambisjoner på landets vegne. Den er sterkt fragmentert og preget av personlige interesser og lokal tilhørighet. Det finnes dyktige folk i den afghanske regjeringen, personer som kunne ha sittet i vestlige regjeringer. Men president Hamid Karzai og den politiske eliten som sådan 11
er uten en visjon for landets fremtid. Viljen til å gripe fatt i helt sentrale utfordringer og følelsen av at det haster, har ikke vært til stede. Det gjelder først og fremst behovet for å styrke respekten for lov og orden og å bekjempe den allesteds nærværende korrupsjonen. Tendensen til å skyve ansvaret over på det internasjonale samfunnet har vært langt sterkere enn viljen til selv å ta byrder. President Karzai må bære hovedansvaret for denne tilstanden. Spørsmålet stilles ofte om Karzai virkelig er en strategisk partner for det internasjonale samfunnet. Men før det spørsmålet besvares må noen andre spørsmål stilles: Hvilken strategi er det vi forventer at partnerskapet skal bygges på? Er det en amerikansk preget strategi for kamp mot terror og hvor Karzai forventes å skulle være et redskap? Eller er det en afghansk strategi for å avslutte konflikten og gi landet stabilitet? Karzai har ikke opptrådt som et så nyttig redskap for vestlig strategi som mange vestlige regjeringer hadde ønsket. Men Vesten har heller ikke vært et så nyttig redskap for stabilisering av Afghanistan som mange afghanerne hadde håpet. I virkeligheten har det ikke vært noen dyptgripende diskusjon om strategi. Verken lederne i Kabul eller Washington har vist evne til å formulere en overbevisende plan og holde fast ved den over tid. Og dersom vi mangler en strategi, hvordan skal vi da ha et strategisk partnerskap? Nå er debatten i Vesten blitt en diskusjon om hvordan man fortest mulig kan komme seg ut av landet igjen. Det skaper ikke tillit blant afghanerne. Det ble etter hvert et slagord å si at konflikten ikke først og fremst kunne løses med militære midler og at våre anstrengelser i Afghanistan måtte «afghaniseres»; afghanerne selv måtte få større ansvar for sin fremtid. I realiteten foregikk det lite for å gjøre slike slagord til en realitet, bortsett fra når det gjaldt oppbyggingen av den afghanske hæren og politiet. Under den store Kabul-konferansen den 20. juli 2010 sto oppbygging av sivile afghanske institusjoner og afghansk økonomisk vekst mer i fokus enn tidligere. Men vi har lenge på papiret vært enige om behovet for en slik 12
sivil offensiv. Tiden for å omsette enighet på papirer til endringer i den praktiske politikken er i ferd med å renne ut. Det pågår en debatt om hvorfor vi er i Afghanistan. Hvordan skal vi definere suksess? Er det en situasjon hvor landet er stabilisert, opprørsbevegelsen fordrevet og afghanerne gradvis kan bygge landet med egne krefter? I dag er det få som tror på en slik løsning. Er det en slags avtale med Taliban, som gjør det mulig for oss å erklære suksess og stole på at den afghanske hæren og politiet kan bevare stabiliteten? Kanskje er det en løsning som er innen rekkevidde. Vi stiller sjeldnere spørsmål om hvordan et nederlag kan se ut. Er det en situasjon lik den vi opplevde på begynnelsen av 1990-tallet hvor ulike afghanske fraksjoner rev landet brutalt i stykker? Det er i dag en reell mulighet. * Dette er en personlig beretning om mine to år som FNs spesialutsending i Afghanistan. De dyptpløyende analysene får andre ta seg av, men kanskje kan denne boken bidra til dem. Siden det er min hverdag og mine egne erfaringer som preger boken, er det sider av situasjonen i Afghanistan som er viet mindre oppmerksomhet. Den utgjør ikke noe forsøk på en helhetlig beskrivelse av hva som skjedde i landet mens jeg var der. Jeg har valgt å være så åpen jeg kan, noen vil mene for åpen. Boken inneholder beretninger fra samtaler som ikke var tiltenkt offentligheten. Når jeg likevel har valgt å beskrive dem, så er det fordi en del allerede er lekket ut og fordi andre har fortalt sine versjoner av møter, hendelser og av relasjoner mellom hovedaktørene. Noe av det som er kommet ut må korrigeres av hensyn til forståelsen for hva som faktisk skjedde disse to årene. Det var de to mest dramatiske årene siden Talibans fall i 2001. Konflikten mellom det internasjonale samfunnet og afghanske myndigheter var flere ganger på bristepunktet, ikke minst som følge av sivile tap ved militære operasjo13
ner. Det kontroversielle presidentvalget forsterket spenningen både i det afghanske samfunnet og mellom afghanske og internasjonale hovedaktører. Afghanernes tillit til at de snart ville se bedre dager, ble svekket. Riktignok kom det meningsmålinger som viste det motsatte. Tre store mediaorganisasjoner, BBC, ABC og ARD, presenterte en meningsmåling som viste stor oppslutning om både regjeringen og de internasjonale militære styrkene. Jeg spurte meg selv hvor de hadde funnet disse menneskene. Målingen stemte ikke med de inntrykk vi selv satt med. Ved innledningen til 2010 sa jeg at dersom de negative trendene ikke kan snus det neste året, da vil de bli uhåndterbare og det kan være for sent. Når dette skrives er 2010 snart gått. Hvor ofte har jeg ikke hørt at nederlag ikke er en opsjon. Slike besvergelser kommer man med i politikken. Virkeligheten er annerledes. Nederlag er en mulighet. Det erkjente også Obama-administrasjonen i det strategidokumentet, et såkalt «White Paper», den presenterte i mars 2009. Afghanistan er et land uten sterke institusjoner og uten infrastruktur. Det mangler en middelklasse og den langt største delen av befolkningen kan verken lese eller skrive. Alt dette gjør raske fremskritt umulig. Kortsiktige løsninger vil raskt smuldre opp. Det har vi mange eksempler på. Jeg forlot Afghanistan med dypt vemod. Det er et land man blir sterkt knyttet til, men som det samtidig er vanskeligere å forstå for en vestlig utsending enn noe annet land jeg kjenner. På flyreiser så jeg alltid etter hvor mye snø som lå i fjellene eller hvilken farge jorda under meg hadde. Ville avlingene bli store nok? Ville det bli sult eller kunne det bli oversvømmelser? Kunne vi nå frem med nødhjelp i tide? Under en helikoptertur over Bamian i de sentrale delene av landet fikk jeg øye på en mann og en kone med eselet sitt, høyt oppe på en langstrakt fjellrygg. Vi fløy så nært at vi nesten kunne se ansiktene på menneskene under oss, men likevel var avstanden ubeskrivelig. Det var i den perioden da registrering av velgere til president- og provinsvalgene 14
fant sted. Min hverdag var fylt av valgprosessens utfordringer. De to der nede hadde nok langt viktigere bekymringer enn å skaffe seg de nødvendige registreringskortene. Vi levde på den samme planeten, men befant oss ikke i den samme verden. Jeg forlot også Afghanistan med et intenst håp om at det ikke er for sent å snu utviklingen. Ikke med en overbevisning, men med et håp. Faren for alvorlige tilbakeslag er overhengende. For å lykkes må vi endre noe av det mest fundamentale i vår tenkemåte; vise større respekt for afghanerne og deres forståelse for sitt eget samfunn; sette de ulike delene av vår innsats inn i en politisk og ikke militær strategi; erkjenne – selv etter ni års innsats – at kortsiktige tidsfrister vil føre oss enda lenger vekk fra en løsning av konflikten. Samtidig har vi rett til å kreve at afghanske ledere setter løsningen av nasjonale problemer over egne interesser og egen vinning. Det er ikke utenlandsk innblanding, men en rett vi har med de tunge ofre som så mange land har gjort for Afghanistans fremtid. Alt dette er krevende, men jeg tror fortsatt at det er mulig. Afghanistan har en ung befolkning. Dersom generasjonene som nå vokser opp ser at de ikke kan ha forventninger til en bedre tilværelse, så vil frustrasjonen vokse. Dersom de unge ser at lederne beriker seg ved å sette lov og orden ustraffet til side, så vil de følge ledernes eksempler. Det er et spørsmål om å forme verdiene til nye generasjoner. Slike perspektiver mangler i dagens afghanske debatt. Sima Samar, den modige lederen for Den afghanske uavhengige menneskerettighetskommisjonen (AIHRC), skrev til meg en dag i juni 2010 at folket er i ferd med å miste håpet. Dersom det skjer har det internasjonale samfunnet og den afghanske regjeringen mistet alt. For hvis folket mister troen på at vi kan lykkes og at vi kan bekjempe opprørsbevegelsen, da har vi mistet våre nærmeste allierte.
Spesialutsending
Det var den 15. januar 2008, dagen etter det dramatiske angrepet på hotell Serena i Kabul. Sammen med utenriksminister Jonas Gahr Støre og resten av den norske delegasjonen var jeg i lunsjmøte hos president Hamid Karzai. Alle var preget av angrepet kvelden før. Carsten Thomassen fra Dagbladet hadde mistet livet og en nær kollega fra UD, Bjørn Svennungsen, var hardt skadet. Den norske delegasjonen hadde opplevd dramatiske timer, der deres egne liv hadde vært i fare. Også for Karzai hadde angrepet vært noe nytt og skremmende. Det var et avansert angrep, gjennomført av en gruppe opprørere, ikke en enkelt selvmordsbomber slik man tidligere oftest hadde opplevd. Og det var gjennomført i hjertet av hovedstaden av medlemmer av Haqqani-nettverket. Da vi mottok beskjeden om et mulig angrep noen timer før det fant sted, tenkte jeg at det mest sårbare tidspunktet ville være når vi skulle forlate hotellet morgenen etter. Selvmordsbomberne fikk vanligvis beltene spent på seg grytidlig og orket ikke vente lenge før de utløste sprengladningene. Selv hadde jeg sluppet fra det hele nærmest ved et mirakel. Jeg hadde stått i hotellobbyen med Carsten Thomassen rett før angrepet og var trolig den siste som snakket med ham. Thomassen ville gjerne møte den tidligere utenriksministeren for Taliban, mullah Wakil Ahmad Muttawakil. Helene Sand Andresen fra den norske ambassaden dro meg av gårde i en bil til presidenpalasset for å forberede mor17
gendagens møte med presidenten. Vi var allerede forsinket. Noen sekunder etter at vi hadde forlatt hotellet, kunne vi høre eksplosjonene. Så kom en tekstmelding fra utenriksminister Støre og deretter fra presidentens sikkerhetsrådgiver, Zalmai Rassoul. Vi forsto hva som hadde skjedd og hvordan vi i siste øyeblikk hadde sluppet unna. De andre var fanget i lobbyen – med fatale følger – eller befant seg i livsfare i et møterom i kjelleren av hotellet sammen med Sima Samar. I møtet med presidenten kom samtalen etter hvert inn på politiske spørsmål. Støre spurte Karzai hvor arbeidet sto med å finne en ny spesialutsending for FN. Svaret fra presidenten overrumplet oss begge: «Jeg vil ha ham,» sa presidenten, og pekte over bordet på meg. Karzai kom så inn på Paddy Ashdown, som lenge hadde stått fremst i diskusjonen. Kjente jeg Ashdown og hva mente jeg om ham? Karzai var tydeligvis skeptisk til briten. Jeg svarte nok ganske formelt, men sa pene ord om Ashdowns politiske erfaring og store energi – ikke minst som det internasjonale samfunnets «High Representative» i Bosnia-Hercegovina i perioden 2002–06. Støre så litt usikkert på meg; skulle han støtte opp om mitt plutselige «kandidatur» eller skulle han ikke? Vi hadde aldri diskutert saken og selv visste jeg ikke hva jeg skulle mene. Spørsmålet om ny FN-utsending var en sak jeg hadde fulgt en stund. I oktober 2007 var jeg i Washington som politisk direktør i det norske Utenriksdepartmentet. Under samtaler med min nærmeste kollega fra tiden som NATOambassadør, viseutenriksminister Nick Burns, spurte han meg hva jeg syntes om Paddy Ashdown som ny utsending til Afghanistan. Jeg likte Ashdown godt som person. Ingen kunne betvile hans dyktighet og dynamikk, men jeg var i tvil om stilen og nasjonaliteten. I Bosnia-Hercegovina hadde han vært «kongen», med fullmakter til å avsette politikere og myndighetsrepresentanter og til å foreslå og sensurere lover. Det var fullmakter han hadde gjort bruk av i fullt monn og langt mer enn både sine forgjengere og sine etterfølgere. Jeg fryktet at Ashdowns stil ville passe dårlig 18
i den afghanske virkeligheten. Bosnia-Hercegovina knirket fortsatt i sammenføyningen mange år etter Dayton-avtalen i 1995. Den harde stilen hadde gitt begrensede resultater. Samtidig var Ashdown brite. Afghanerne ville instinktivt være skeptiske til ham etter britenes lange historie i landet. To ganger på 1800-tallet hadde britene invadert Afghanistan for å demme opp for en fryktet russisk ekspansjon i retning av India – kronjuvelen i det britiske samveldet. I 1839 kom den første anglo-afghanske krigen. Allerede etter tre år ble de britiske styrkene brutalt massakrert og bare en eneste soldat maktet å ta seg frem til den britiske utposten i Jalalabad, som nå ligger helt øst i Afghanistan. I 1878 forsøkte britene seg igjen, men motstanden var hard. Etter to år trakk britene seg igjen ut. Og i 1893 ble den såkalte Durand-linjen fastlagt som grense mellom Afghanistan og India, en grenselinje afghanerne fortsatt ikke anerkjenner. En tredje anglo-afghansk krig fant sted i 1919 og endte med at Afghanistan ble anerkjent som en selvstendig stat. Det er seirer afghanerne fortsatt snakker om. Burns fortalte at han ville ringe Ashdown. Prosessen var i gang. Etter hvert så det ut til at Ashdown vant tilslutning blant stormaktene. Signalene fra Kabul kunne tyde på at han også ville få afghanernes godkjennelse. Ashdown begynte arbeidet med å finne sine egne nærmeste medarbeidere og legge planer for de første ukene. Det var ikke bare hvem som skulle ta jobben som ble diskutert disse månedene, men også hvilket ansvar den nye utsendingen skulle få. I sentrale hovedsteder diskuterte man en sammenslåing av flere funksjoner; den nye utsendingen kunne bære tre hatter og representere FN, NATO og EU på samme tid. Det ville gi stillingen større tyngde både overfor internasjonale og afghanske myndigheter. Men forslaget møtte motstand og ble skrinlagt. Etter min mening var det en riktig beslutning. Tilhengerne av en sammenslåing mente at det ville skape full klarhet, rene kommandolinjer og større slagkraft. Jeg tror det ville ha skapt forvirring og ikke klarhet. Man ville aldri vite om utsendingen snak19
ket og handlet på vegne av hele verdenssamfunnet, en militær allianse med begrenset vestlig medlemskrets eller en politisk union fra en av de fem verdensdelene. Det ville ha brakt den nye utsendingen inn i konstante gnisninger med ulike oppdragsgivere. Jeg fryktet også at en slik løsning ville gjøre FNs rolle som en potensiell mellommann mellom den afghanske regjeringen og opprørsbevegelsen enda mer komplisert. FN ville bli knyttet for sterkt til NATO og den internasjonale styrken i landet. Dersom stormaktene hadde gått videre med forslaget ville det ha blitt stanset såvel av afghanerne som av Sikkerhetsrådet. Afghanerne var ikke entusiastiske over tanken på å få Ashdown inn som en slags superutsending. De ønsket at større myndighet nå måtte overføres til den afghanske regjeringen. Men ryktene fortalte at Karzai hadde gitt sin tilslutning. Så kom meldingen om det motsatte. Sent i januar – to uker etter Støres samtale med Karzai – sa presidenten plutselig nei. Årsaken skulle være omtalen av Ashdown i britiske media, hvor han nettopp ble fremstilt som en visekonge av den typen afghanerne ikke ønsket. Det hele ble oppfattet som en skarp snuoperasjon fra Karzais side. I virkeligheten hadde tvilen ligget der lenge. Presidenten hadde opptrådt slik jeg skulle oppleve ham ofte i årene som fulgte; ubehagelige beslutninger ble utsatt så lenge som mulig – iblant enda lenger. Dermed måtte prosessen settes i gang på ny. Fire kandidater ble nevnt; den slovakiske utenriksministeren Jan Kubiš, den tidligere kanadiske visestatsministeren John Manley, den tidligere presidenten for Tyrkias nasjonalforsamling Hikmet Çetin og nå også meg selv. Etter samtaler med FNs generalsekretær, Ban Ki-moon, i midten av februar, ble jeg tilbudt jobben. Han hadde i mellomtiden sikret seg stormaktenes støtte til mitt kandidatur. Saken var også blitt drøftet i den afghanske regjeringen. Selv om tyrkeren Çetin var populær blant mange i den afghanske ledelsen hadde jeg fått regjeringens støtte. Hovedmannen bak dette var nok undervisningsministeren, Haneef 20
Atmar, som jeg hadde kjent siden 2003. Trolig hadde han fått støtte av utenriksminister Rangin Dadfar Spanta og presidentens sikkerhetsrådgiver Zalmai Rassoul, som også var gode bekjente. Sammen hadde vi tilbrakt mange timer de siste fire årene i drøftelser om alt fra skolebygging til samtaler med Taliban. For meg var det ikke noe enkelt valg. Frem til august 2006 hadde jeg vært Norges NATO-ambassadør i Brussel. Jeg hadde nylig flyttet hjem etter mer enn et tiår alene i utlandet. Under tiden i Brussel hadde jeg giftet meg igjen. Planen var å begynne et nytt og normalt familieliv så snart Brussel-tiden var over. Nok et fravær ville bli en tung belastning. Det ville være å sette et nytt ekteskap «på vent» i enda to år. Jeg hadde allerede dårlig erfaring med utenlandsopphold og manglende samliv som hadde påført barn og ektefelle savn og konflikter. Dessuten visste jeg godt hva som ville bli de første mediaoppslagene; Kai Eide, «the second man», fikk stillingen siden Karzai ikke ønsket en bulldozer av typen Ashdown. Min rolle ville være mer den tradisjonelle FN-utsendingen, selv om mandatet nå var blitt sterkere. Det var ikke den superutsendingen enkelte mente ville være nødvendig for å møte de påtrengende koordineringsoppgavene i landet. Ved FN-hovedkvarteret var rådene jeg mottok sprikende. Nummer to i FNs avdeling for fredsbevarende operasjoner (DPKO), Hedi Annabi – som omkom under jordskjelvet på Haiti – advarte sterkt. Han mente at utviklingen i Afghanistan gikk i gal retning og at FN risikerte å bli sittende med ansvaret. Men samtidig var det en enestående yrkesmessig utfordring svært få nordmenn har blitt tilbudt; å spille en sentral rolle i en av verdens mest krevende konflikter. Og det var en tillitserklæring både fra Ban Ki-moon og fra Karzai. Da Thorvald Stoltenberg i 1993 ble spurt om å bli fredsmegler på Balkan hadde han tenkt med seg selv: Sier jeg nei nå så vil jeg angre på det resten av livet. Her fikk jeg den største anledning i mitt liv til kanskje å gjøre en viss forskjell. Dermed ble svaret et ja, men under sterk tvil.
Forberedelser
Midt på 1970-tallet hadde jeg for alvor begynt å interessere meg for Afghanistan. Jeg hadde lest det jeg kom over om de stadige maktkampene som utspant seg. Et langt og mørkt kapittel var innledet i Afghanistans historie. I 1973 var den siste afghanske kongen, Zahir Shah, blitt styrtet av Daoud Khan som innførte republikken og tok over makten som president. Kongen hadde styrt landet i 40 år og var i Roma da kuppet fant sted. Fem år senere ble Daoud selv styrtet i et kommunistisk kupp. Nur Mohammad Taraki tok makten i en bitter strid mellom de to fraksjonene i kommunistpartiet. Men også hans tid ble kort; året etter ble han myrdet og rivalen, Hafizullah Amin, tok over makten før han selv kort tid etter led samme skjebne. Begge hadde ført en brutal politikk overfor befolkningen. Første juledag 1979 ble Afghanistan sentrum for hele verdens oppmerksomhet; sovjetiske styrker gikk inn i landet og innsatte Babrak Karmal som president. Han skulle bli sittende seks år inntil han ble erstattet med Mohammad Najibullah. På den tiden var jeg selv ambassadesekretær i det kommunistiske Tsjekkoslovakia. Ledelsen der sluttet opp om den sovjetiske innmarsjen. Temperaturen i øst-vestforbindelsene steg faretruende. USA boikottet de olympiske sommerlekene i Moskva i 1980. Vi diplomater i Praha følte hvordan overvåkningen av alle våre bevegelser ble skjerpet. Etter hard motstandskamp fra de afghanske motstands22
gruppene – mujahedin – endte det hele i en smertelig ydmykelse for den sovjetiske supermakten. Den 15. februar 1989 krysset general Boris Gromov, som siste russiske soldat, den mektige grenseelven Amu Daria over «vennskapsbroen», som forbandt Afghanistan med den usbekiske sovjetrepublikken. Fortsatt maktet det afghanske kommunistregimet å holde seg ved makten i tre år inntil mujahedin-kjemperne inntok hovedstaden og innsatte en regjering under professor Burhanuddin Rabbani, en av de store og mer fundamentalistiske mujahedin-lederne. Men dramaet var langt fra avsluttet. Det gikk bare inn i enda en ny og tragisk fase. De ulike mujahedin-fraksjonene kjempet mot hverandre og skjøt Kabul nærmest i småbiter. Fortsatt ligger istykkerskutte bygninger rundt om i byen og vitner om de omfattende ødeleggelsene. Kaoset førte til at Taliban-bevegelsen slik vi kjenner den i dag ble dannet under et møte i Kandahar i 1994. En av de som deltok på dette møtet, mullah Abdul Salam Zaeef, som senere tilbrakte flere år i Guantanamo og nå lever i Kabul, skulle senere bli en bekjent etter at jeg hadde begynte i min nye jobb. Taliban tok makten i hovedstaden og la gradvis hele landet under sin kontroll, med unntak av en bit nord i landet. Talibans herjinger er velkjent, med offentlige henrettelser, massiv undertrykkelse av kvinner, forbud mot radio og fjernsyn og, i 2001 ødeleggelsen av de store Buddhastatuene i Bamian-provinsen. Al-Qaeda kunne konsolidere sin tilstedeværelse i landet og Osama bin Laden fikk et fristed for planlegging av terroroperasjoner rettet mot vestlige mål. Da angrepene mot World Trade Center og Pentagon kom den 11. september 2001 satt jeg selv på kontoret i den norske OSSE-delegasjonen i Wien (Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa). Mens bildene rullet over skjermen visste vi at i løpet av disse minuttene var verden dramatisk forandret. Nå kunne vi bare vente på det uunngåelige amerikanske tilsvaret. Den 7. oktober startet den amerikanske intervensjonen i Afghanistan. Taliban23
regimet falt, men både lederen, mullah Mohammad Omar og Osama bin Laden unnslapp. Noen måneder senere kunne jeg fra NATOs råd i Brussel følge den gradvise oppbyggingen av det internasjonale nærværet, av afghanske institusjoner og deretter Talibans nye fremvekst. Sommeren 2006 returnerte jeg til Utenriksdepartementet og som politisk direktør var Afghanistankonflikten en av de sakene som opptok meg mest. Etter flere besøk fra 2003 og fremover, forsøkte jeg nå å reise til landet hver tredje måned. Derfor var jeg sterkt motivert da den formelle utnevnelsen kom i midten av mars 2008 og den første besøksrunden hos arbeidsgiveren i New York kunne innledes. Stillingen som Special Representative of the Secretary-General (SRSG) har to komponenter. I tillegg til å være sjef for den politiske FN-misjonen (UNAMA – United Nations Assistance Mission in Afghanistan) er utsendingen også øverste leder for hele FN-familien og dermed om lag 20 av FNs særorganisasjoner i landet. FNs sikkerhetsråd hadde akkurat vedtatt et nytt mandat for UNAMA. Det var blitt mer presist og «skarpere», slik at prioriteringene kom klarere frem. I sentrum for Sikkerhetsrådets oppmerksomhet sto en rekke oppgaver som var blitt neglisjert de siste årene; behovet for å koordinere den sivile innsatsen, skape bedre sammenheng mellom de sivile og militære aktørene, hjelpe med oppbygging av bedre styresett, koordinere humanitær bistand, fremme menneskerettigheter, bidra til samarbeid i regionen og i tillegg gi bistand til det forestående presidentvalget og støtte regjeringen i forsoningsarbeid. Et krevende mandat – og ikke uten indre motsetninger: Mandatet forutsatte et nærmere forhold til den afghanske regjeringen og til de internasjonale militære styrkene. Men flere av FNs særorganisasjoner mente at nettopp det kunne gjøre FN mindre uavhengig og mer sårbar når humanitær bistand skulle frem til befolkningen. Det kunne skape en sammenblanding av sivilt og militært arbeid, som ville skade FN. Denne holdningen fant man også hos mange frivillige orga24
nisasjoner (NGOer) i Afghanistan. Det lå konflikter innebygget i mandatet, som snart skulle føre til spenning både internt i FN-miljøet og mellom FN og andre internasjonale aktører. Mens jeg var i New York i mars 2008 ble også en ny «vennegruppe» dannet. Det var en uformell gruppe av sentrale FN-ambassadører under kanadisk ledelse. Formålet var å gi UNAMA og meg selv hjelp når saker som angikk oss var til behandling i FN-systemet. Det skulle vise seg å bli et nyttig redskap. Under de mange besøkene i New York kunne jeg snakke åpent om problemene og få hjelp når det trengtes. Under dette første møtet i denne gruppen ble jeg spurt om hvor raskt jeg trodde det var mulig å skape synlige fremskritt i koordineringen. Svaret mitt var ikke veloverveid; i løpet av noen få måneder mente jeg vi burde begynne å se forandringer. Min ledsager fra UNAMA, australieren Tom Gregg, hadde allerede flere år bak seg i Afghanistan. Han grep tak i meg straks vi var kommet ut av den kanadiske FN-delegasjonen og ned på 2nd Avenue: Noe slikt må du aldri si igjen! Dette kommer til å bli langt mer krevende enn du kan tenke deg, advarte han. Så gikk han gjennom situasjonen i UNAMA, hvor 30 % av stillingene sto ledige og hvor organisasjonen manglet klar politisk retning. Den første oppgaven ville være å bygge opp FNs tilstedeværelse. Så kunne man begynne å tenke på å gjøre fremgang i politikken. Det var klare ord. Riktignok var jeg blitt fortalt at et omfattende oppbyggingsarbeid ventet. Men det bildet han tegnet gikk langt utover det jeg var blitt fortalt i orienteringene ved FN-hovedkvarteret. Nå kom også en fersk rapport utarbeidet av en fremtredende tysk FN-representant, ambassadør Michael von der Schulenburg. Han hadde reist rundt i Afghanistan for å vurdere UNAMAs innsats. Rapporten tegnet et dystert bilde. Organisasjonen hang ikke sammen. Den manglet politisk kurs. Og feltkontorene opptrådte som små satellitter løsrevet fra hovedkvarteret i Kabul. 25
Samtidig tenkte jeg at denne unge australieren var nettopp den typen jeg ønsket i min nærmeste krets. Han gikk rett på sak og nølte ikke med å kritisere meg fra første øyeblikk. Det var et tegn på styrke. Hva er egentlig din funksjon i UNAMA, spurte jeg ham. Tom Gregg var midlertidig plassert som politisk rådgiver på mitt kontor. Hvis du da vil ha meg der, svarte han. Under samtalen med Ban Ki-moon før jeg forlot New York ba han meg legge vekt på å bygge opp et tillitsfullt forhold til president Karzai. Lakhdar Brahimi, den første FN-utsendingen etter Talibans fall, hadde stått presidenten spesielt nært. Det var i en situasjon hvor Afghanistan fullstendig manglet institusjoner og gjenoppbyggingen etter Taliban var i sin aller første fase. Et triumvirat bestående av Karzai, Brahimi og den amerikanske ambassadøren Zalmai Khalilzad, som var av afghansk opprinnelse, så ut til å drøfte og bestemme det aller meste. Etter Brahimi var kontaktene til presidenten blitt sporadiske. Det var en lang vei å gå, både for å gjøre UNAMA til koordineringsinstansen i det internasjonale samfunnet og til en sentral politisk samtalepartner overfor regjeringen. Nå måtte jeg også tenke på hvordan mitt nærmeste kontor skulle se ut. En ny FN-sjef kan plukke ut et lite antall medarbeidere, de som skal arbeide aller nærmest. Tom Gregg hadde allerede introdusert seg selv. Men jeg hadde to stillinger som det man kalte «special assistants» eller i realiteten politiske rådgivere, som vekslet mellom å følge meg overalt. Jeg var ute etter en norsk medarbeider, helst med kjennskap til landet og forståelse for det norske politiske miljøet. Jeg regnet med at oppmerksomheten i Norge ville være stor. Ett år tidligere hadde jeg tatt imot Hanne Melfald som skulle til Maimaneh i den nordlige Fariab-provinsen, som politisk rådgiver for den norske militære styrken. Hun oppfattet raskt politiske problemstillinger, hadde erfaring fra FN-systemet, særlig de humanitære organisasjonene, og var dynamisk og sympatisk. Nå var hun ferdig med sin tid i 26
det nordlige Afghanistan og kom innom mitt kontor for å rapportere om sine erfaringer. Da min egen utnevnelse ble offentliggjort noen uker senere, inviterte jeg henne igjen inn på kontoret i det norske Utenriksdepartementet. Kunne hun tenke seg å bli med meg ett år? Melfald ba om betenkningstid. Så aksepterte hun tilbudet og var klar til å reise tilbake til Afghanistan.
Ankomsten
Etter oppholdet i New York fikk jeg noen dager i Oslo til de siste forberedelsene. Det var tause dager. Jeg var preget av forventninger, men enda mer av en følelse av at jeg nok en gang sviktet familien. Jeg mottok FNs siste sikkerhetsvurderinger for ankomsten til Kabul. De virket ikke innbydende; flyet kunne bli angrepet av raketter under landingen og inn til ankomstområdet, snikskyttere kunne slå til på vei fra flydøren og over til bilen, det kunne være plassert eksplosiver på veien til residensen. Riktignok hadde det vært stor oppmerksomhet i media rundt min utnevnelse og forspillet til den. I tillegg hadde sikkerheten i hovedstaden forverret seg etter angrepet på hotell Serena i januar. Men her ville nok sikkerhetskontoret i UNAMA virkelig helgardere seg i sine vurderinger. Ankomstplanene og sikkerhetsvurderingene ble etter hvert endret. Den 28. mars fløy jeg inn fra Dubai i et lite FN-fly, så lite at jeg nesten ikke kom inn eller ut av det. Både landingen og det første pressemøtet på flyplassen ble preget av sterke vindkast. Kanskje var det et lite forvarsel om det som skulle komme. Under møtet med pressen la jeg vekt på at jeg var kommet til Kabul for å tjene det afghanske folket og var opptatt av å vise respekt for dets religion og kultur. Det var en markering som var mer enn floskler. FN hadde vært i landet siden slutten av 1940-årene og kom ikke dit som en følge av angrepene i USA den 11. september 2001. Organisasjonen ville ikke trekke seg ut den dag «krigen mot ter28
ror» var over, men den dag det afghanske folk ikke hadde behov for FNs bistand. Det var viktig for meg å få frem at FN var annerledes enn alle andre internasjonale aktører. I tillegg visste jeg at deler av FN-systemet var kritiske til at mandatet så sterkt understreket at UNAMA skulle støtte en omstridt regjering og samarbeide nærmere med kontroversielle internasjonale styrker. Jeg ønsket å markere en viss avstand, selv om jeg også visste at et nært tillitsforhold til regjeringen og de store internasjonale aktørene ville være avgjørende for å kunne spille en meningsfylt rolle. Veien gikk for første gang fra flyplassen og til min fremtidige bolig; forbi verksteder av bølgeblikk og containere og langs små butikker de få kilometrene i retning Massoudplassen. Vi rundet den sterkt befestede amerikanske ambassaden og var inne i bydelen Wasir Akbar Khan. Sjåføren og sikkerhetsvaktene var tause, en taus spenning jeg etter hvert ble vant med når vi la ut på denne strekningen i perioder hvor truslene var hyppige. Massoud-plassen og to av veiene som ledet ut fra den, veien mot flyplassen og Jalalabadveien ut til det største FN-anlegget, var sterkt utsatt for veibomber og andre angrep. Den siste halve kilometeren før vi ankom mitt nye bosted var preget av veisperringer, kontrollpunkter, fartsdumper, sikkerhetsvakter, vakthunder og politi. Men etter et kvarters tur svingte vi inn i «Street 15» og forsvant raskt inn gjennom portene til Palace 7. Portene ble slått igjen og jeg befant meg endelig i det som skulle være mitt hjem de neste to årene. Afghanske myndigheter hadde gitt den store bygningen til Brahimi da han ankom i 2002. Siden hadde det vært FNutsendingenes bolig. Egentlig hadde Palace 7 tilhørt den afghanske kongefamilien. Taliban hadde tatt over bygningen under sitt styre. Det som visstnok hadde vært Talibans torturkammer i kjelleren, fungerte nå som oppholdsrom for mine 12 rumenske sikkerhetsvakter, som alle bodde i samme hus. Historien fra 1990-tallet var dyster, men beliggenheten var utmerket bare noen minutter fra presidentpalasset, Forsvarsdepartementet og mitt eget kontor – og 29
med den britiske og kanadiske ambassaden som nærmeste naboer. Nå ventet sikkerhetsvaktene og de seks afghanerne, tre kvinner og tre menn, som arbeidet i huset. Det var et farvel med ethvert privatliv på en stund, selv om en stor og vakker hage skapte et visst pusterom. Jeg ble vist rundt i «palasset», med en kald lobby og møterom for store og små samlinger. De enorme veggene og gulvene var nesten nakne. I annen etasje var min egen leilighet omgitt av sikkerhetsvaktenes soverom og plass for gjester. Noe senere skrev en norsk journalist at det eneste som minnet om et hjem var et fotografi av min ektefelle Gro Holm. Etter hvert ble det litt bedre, med anskaffelse av noen afghanske pyntegjenstander og tepper. Og hagen ble hjemsted for en skilpadde, to katter og en påfugl med make. Noe varmt hjem ble det aldri. Den største adspredelsen ble noen rumenske grillkvelder på fredager, som var fridagen i det muslimske landet, med en meny som var langt fra muslimsk og som sendte kolesterolnivået kraftig i været. «Sjefen selv» i huset, Ka ka Sher – «onkel løve» – hadde jobbet for FN siden 1980-tallet, under sovjetisk okkupasjon, borgerkrig og Taliban-regime. Denne 60-åringen fra Panshir ble behandlet med stor respekt selv av ledende afghanere som besøkte boligen. Vi skulle komme til å dele mange gode og vanskelige dager sammen. Og avskjedsordene var de samme hver kveld når han satte seg på sykkelen for å dra hjem. «Ser deg imorgen!» «Insha’Allah.» Om Gud vil. Et farvel på afghansk vis, et rituale som ofte føltes som mye mer i en by hvor alt kunne skje. President Karzai tok raskt imot meg til velkomstbesøk. Etter å ha forsert fire sperringer i bil var jeg inne på det gamle Arg-palassets område. Det siste stykket gikk til fots, gjennom enda en kontroll og langs hagen med moskeen på venstre hånd. Så inn i bygningen hvor presidenten holder til opp to trapper på brede afghanske løpere og med en enorm og vakker kaleografi i sort og gull med innskriften «Allah» på den venstre veggen. Presidenten ventet i sin tra30
disjonelle afghanske grønne shappan. Sammen med hans nærmeste satte vi oss ned til den første høflighetsvisitten. Men før vi sank ned i stolene strakte han ut armene og sa: «God has his ways, Mr. Eide. God has his ways!» Begge tenkte tilbake på den 15. januar og samtalen den gang for to og en halv måned siden. Karzai snakket raskt, men vennlig. Han spurte om familie, turen, det første inntrykket. Det var mer enn overfladisk rutine. Spørsmålene gjenspeilet en gjestfrihet og nygjerrighet som er en viktig del av hans afghanske karakter. Deretter kom politikken: Karzai tok utgangspunkt i angrepet mot hotell Serena. Han var bekymret over forholdet til Pakistan og opprørernes fristeder på pakistansk jord. Og han var urolig på grunn av faren for omfattende matvaremangel etter at verdensmarkedets priser hadde gått i været og tørken hadde skadet avlingene i landet. Og til slutt forsoningspolitikken; han ønsket min deltakelse og samarbeid. Karzai understreket at jeg ville ha adgang til ham når jeg måtte ønske det. Det løftet holdt han. Selv forsikret jeg ham om at jeg ikke bare betraktet meg selv som en representant for det internasjonale samfunnet overfor den afghanske regjeringen. Jeg ville også etter beste evne forstå og forklare afghanerne til mine internasjonale partnere. Det var et budskap Karzai satte pris på. Den første høflighetsvisitten var over. Så fulgte besøk til ministre og rådgivere med bredere orienteringer; til utenriksminister Rangin Dadfar Spanta, professor i statsvitenskap med nesten tyve år bak seg i Tyskland og medlem av De Grønne; til forsvarsminister Abdul Rahim Wardak, en bjørn av en mann og gammel mujahedin-kjemper; til utdanningsminister Haneef Atmar, tidligere sterkt venstreorientert, utdannet i Storbritannia og med tid i Kirkens Nødhjelp bak seg, samt til mange andre. Gjennomgangstemaet var mangelen på samordning av den internasjonale innsatsen; for hver minister eller ambassadør som meldte seg på presidentens kontor fikk han et nytt og annerledes råd som forvirret ham. Det var nærmest umulig 31
å få entydige svar fra det internasjonale samfunnet. Samtidig hersket det en sterk motvilje blant giverne mot å gi afghanerne selv ansvar i deres eget land. Den som gjorde mest inntrykk på meg under denne runden var sikkerhetsrådgiveren, Zalmai Rassoul. Han er en stillfarende mann, med legeutdannelse fra Frankrike og nær tilknytning til den tidligere kongen i mange år. På tomannshånd var han en av de klokeste og som kunne gi et godt helhetsbilde av landet og regionen. Introduksjonsrunden omfattet naturlig nok også presidentene for de to kamrene i Nasjonalforsamlingen, «Overhusets» (Meshrano Jirga – De eldres hus) Sibghatullah Mojadeddi og «Underhusets» (Wolesi Jirga – Folkeforsamlingen) Yunus Qanooni. Pashtunen Mojadeddi var Karzais gamle leder fra mujahedin-tiden, en eldre og moderat politiker som afghanere hilser med dyp respekt. Tadsjiken Qanooni, en fremtredende leder av Nordalliansen, hadde stått den legendariske mujahedin-føreren Ahmed Shah Massoud nær. Han var likeledes moderat i sine politiske holdninger og en av dem jeg kom til å finne det mest givende å diskutere politikk med. Under besøket til Qanooni gjorde jeg trolig min første feil i møtet med afghanske tradisjoner og kultur. Da jeg skulle bryte opp fra hans kontor avsluttet han med å si at han neste gang var beredt til å komme til min bolig for å diskutere videre. Jeg svarte vel noe i retning av at veien fra Nasjonalforsamlingen til Palace 7 var lang og jeg ikke ville ta mer tid enn nødvendig fra en så opptatt og fremtredende politiker. Da jeg kom ut i bilen igjen sa min afghanske tolk forsiktig at dersom et slikt tilbud skulle komme igjen måtte jeg takke og ønske ham velkommen. Qanooni hadde på afghansk vis gitt uttrykk for respekt ved å tilby seg å ta den lange veien for å besøke mitt hjem. Jeg hadde mye å lære. Deretter kom velkomstbesøk fra ambassadørene og en stor mottakelse i Palace 7. Mottakelsen husker jeg ene og alene fordi en fremtredende internasjonal representant kom bort til meg med et uvanlig spørsmål: Kunne etterretnings32
tjenesten i hans land få plassere en erfaren medarbeider i mitt nærmeste kontor? Jeg var vant med avlytting av telefoner og samtaler og regnet med at her var det i alle fall tre land som ville følge meg svært nært. Under min tid som FNutsending i Sarajevo hadde til og med en sentralt plassert general advart meg fordi sjefen for NATO-styrkene mottok utskrifter av mine telefonsamtaler. Men å få en fremtredende etterretningsagent plassert nærmest på mitt forværelse, det var det drøyeste forslaget til nå. I UNAMA og FN-systemet var min ankomst preget av lettelse og ganske sikkert en viss spenning; lettelse fordi staben nå endelig, etter måneder med spekulasjoner og halvannen måned uten leder, hadde noen å forholde seg til. Spenning fordi jeg hadde en spesiell bakgrunn med mer enn elleve år bak meg i NATOs hovedkvarter og nær tilknytning til en allianse mange i FN-systemet ser på med dyp skepsis. Noen hadde nok også tatt del i Paddy Ashdowns første forberedelser, men det preget aldri deres holdning til meg.