Sarah Jio
God natt, June Oversatt av Mari Johanne Müller
Sarah Jio Originalens tittel: Goodnight June Oversatt av Mari Johanne Müller Copyright © 2014 by Sarah Jio Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47140-8 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i 9,9/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til min søster og kjæreste venn, Jessica Campbell
Alt som noen noensinne vil se etter, er vanligvis der de finner det. Margaret Wise Brown
Kapittel 1
New York City 3. mai 2005 Alle har et sted som gir dem ro i sjelen, bildet som kommer til syne når du lukker øynene og lar tankene dra deg med til det stedet på kloden der livet er koselig, trygt, varmt. For meg er det stedet bokhandelen, med sine smaragdgrønne vegger og de store panoramavinduene som om natten rammer inn de glitrende stjernene på himmelen. Glørne i peisen brenner i solnedgangens farger, jeg er pakket inn i et teppe der jeg sitter i en stor ørelappstol og leser en bok. «June?» Raskt åpner jeg øynene, og de kritthvite veggene bak sykehussengen drar tankene tilbake til virkeligheten. Det tynne lakenet som dekker kroppen, er stivt og stikkende, det har vært bleket litt for mange ganger, og jeg grøsser idet en sykepleier legger de iskalde hendene på håndleddet mitt. «Det var ikke meningen å vekke deg», sier hun og fester en blodtrykksmåler rundt armen min. Jeg stirrer på tatoveringen hun har på underarmen, en sommerfugl med rosa og lilla detaljer, mens hun klemmer på den sorte pumpen hun har i hånden. Umiddelbart takker jeg den sytten år gamle meg (inderlig) for at jeg faktisk ikke gjennomførte idéen om å tatovere en delfin som snodde seg rundt ankelen. Det var så nære på. Et øyeblikk senere river hun løs borrelåsen og rynker pannen. «Høyt», sier hun. «For høyt for en kvinne på din alder. Doktor Cater vil snakke med deg om dette.» Jeg ser det misbilligende blikket hennes, og jeg har lyst til 9
å spytte ut ordene: «Jeg spiser kjempesunt! Jeg løper maraton! Jeg har ikke engang spist dessert de siste to årene!» Men det klinger i mobiltelefonen min, og kjapt griper jeg den. Det er en tekstmelding fra sjefen min, Arthur. «Hvor er du? Trodde du jobbet med rapportene for andre kvartal i kveld?» Jeg merker at hjertet slår raskere, og trekker pusten dypt. Han vet selvfølgelig ikke at jeg er på sykehuset. Ingen vet det. Og ingen kommer til å få vite det. Sykepleieren begynner å snakke, og jeg holder opp hånden så hun skal tie stille, så setter jeg meg opp for å samle tankene før jeg trykker Svar. «Ble distrahert av et annet prosjekt», skriver jeg. «Kommer så snart jeg kan.» Prosjektet er selvsagt denne enerverende helsetilstanden. Hvis bare kroppen min ville samarbeide. Jeg kikker opp på veggklokken: Den er over åtte. Jeg ble lagt inn midt på dagen med høyt blodtrykk – farlig høyt, sa legen på akuttmottaket. «Har jeg fått hjerteinfarkt?» spurte jeg. Jeg har hatt symptomer i minst en måned, men på en jobblunsj tidligere i dag – det var meg og elleve dresskledde menn – måtte jeg be om unnskyldning og dra. Jeg kjente meg svimmel, kvalm. Det prikket i hendene. Jeg kunne ikke la dem se meg slik, så jeg løy og sa at jeg måtte gå tilbake til kontoret og slukke en brann. Men jeg gikk ikke til kontoret. Jeg kom meg i en drosje og dro til akuttmottaket. Jeg fikler med venekateteret jeg har i armen, som sakte tilfører blodtrykksmedisin. Dette skal ikke skje når du er trettifem. Jeg titter bekymret på vesken som ligger på stolen på den andre siden av rommet. Jeg må komme meg vekk herfra. Idet jeg reiser meg, blir døren åpnet, og en eldre mann i hvit frakk dukker opp. Han rynker pannen. «Og hvor har så du tenkt deg, miss Andersen?» I stedet for navnet forestiller jeg meg at han sier «lille frøken». Jeg liker ikke tonen hans, selv om han er lege, selv om målet hans faktisk er å redde livet mitt. «Jeg føler meg bedre», sier jeg og fikler fortsatt med ledningen jeg har fes10
tet til armen. «Det er et viktig prosjekt på jobben som jeg må tilbake til.» Legen kommer nærmere og legger journalen min på bordet ved siden av sengen. Det er åpenbart at han ikke har hastverk med å skrive meg ut. «Hva skal til?» Jeg ser perpleks på ham. «Hva mener du?» «Hva skal til for at du skal senke tempoet?» «Senke tempoet?» Jeg rister på hodet. «Jeg skjønner ikke hva du mener.» Han peker på mappen som ligger på bordet. «Jeg har lest journalen din.» For legen på akuttmottaket beskrev jeg hvordan en vanlig dag ser ut: opp klokken fem, på kontoret klokken syv (og det er etter en løpetur på en åtte–ni kilometer), så jobb, jobb, jobb til åtte, kanskje ni om kvelden (og faktisk senere noen ganger). Men hva har det å si? Jeg er viseadministrerende direktør i en stor bank, den yngste viseadministrerende direktøren noensinne i Chase & Hanson Bank Internationals historie, og med tanke på at det er åtte tusen ansatte over hele verden i konsernet, sier det sitt. Jeg må vise hva jeg er god for. Uansett er jeg flink i jobben min. Det er kanskje den eneste tingen jeg er flink til. «Hør, doktor …» «Doktor Cater.» «Doktor Cater», sier jeg med den rolige, selvsikre stemmen jeg bruker når jeg forhandler med debitorer. «Jeg setter pris på omtanken, men det kommer til å gå helt fint med meg. Gi meg resepten, og jeg tar pillene. Så er problemet løst.» «Det er ikke så enkelt», sier han. «Du er et komplekst tilfelle.» Jeg slipper ut en kort latter. «Takk, tror jeg.» «Miss Andersen, jeg ser at du noen ganger får numne hender.» «Ja», sier jeg. «Jeg løper mye. Det er kaldt i New York før solen står opp.» 11
«Jeg tror ikke det er den type nummenhet», sier han. «Jeg tror du har en panikklidelse.» «Unnskyld meg – en hva slags lidelse?» «Panikk», sier han. «Jeg tror kroppen din er utsatt for voldsomme mengder stress, og at den kompenserer ved å skru seg av, det er en måte man kan si det på.» «Nei», sier jeg og pirker opp tapen som holder kateteret på plass. «Jeg skjønner hva du antyder. Du tror jeg er gal. Jeg er ikke gal. Andre i familien min, ja, de er kanskje det. Men jeg er ikke det.» Jeg rister på hodet. «Hør her, skal du ta denne ut av armen min, eller må jeg nappe den ut selv?» Doktor Cater ser på meg i et langt øyeblikk før han sukker. «Hvis du insisterer på å dra, kan vi ikke holde deg igjen», sier han. «Men vær så snill, lov meg at du i det minste vurderer å senke tempoet. Du kommer til å styrte rett i graven.» Mobiltelefonen dirrer igjen. Hva vet denne fyren om meg? Overhodet ingenting. Jeg trekker på skuldrene. «Jeg får si det som skal til for at jeg slipper ut herfra.» Doktor Cater drar motvillig kateteret ut av armen min og gir meg en papirlapp. «Dette er en resept på betablokkere, de blokkerer visse nerve- og hormonsignaler som forårsaker angst», sier han. «Jeg vil at du skal ta pillene, i hvert fall i et par måneder, og jeg oppfordrer deg på det sterkeste til å lette på arbeidsbyrden. Kanskje du kan trene litt mindre, kutte ned på arbeidsmengden. Dra på ferie.» Jeg holder tilbake latteren. Ingen på mitt nivå tar seg fri. Lisa Melton, den nye viseadministrerende direktøren i niende etasje, tok seg en uke fri etter bryllupet, og til og med det rynket man på pannen over. I finansbransjen er det en slags forventning om at når du først har kommet deg opp og frem, skal du leve og ånde for jobben. Feriedager hoper seg bare opp i et hav av fritid som du ikke engang vurderer å senke deg ned i, med mindre du har et håp om å drukne. Det er bare sånn det er. «Jeg setter pris på omtanken», gjen12
tar jeg og strekker meg mot jakken og vesken. «Men jeg må gå.»
«Der er du», sier Arthur og småflirer syrlig. «Jeg trodde vi hadde mistet deg.» Sjefen min er dyktig, slu. Men jeg vet at innerst inne har han et hjerte, i det minste noe som kan ligne et, og det var derfor jeg en gang sa til ham at han er den snilleste drittsekken jeg har møtt. Da han hadde tjueårsjubileum i firmaet, fikk jeg ordene inngravert på en gullplakett til ham. «Beklager at jeg måtte gå fra lunsjen i dag», sier jeg. «Jeg … jeg … du, det er noe som skjer.» «Noe kvinnerelatert?» «Nei, nei», sier jeg og skjærer en irritert grimase. Menn. «Det er ikke noe sånt.» Jeg skrur på jobbmodusen igjen – nå er det forretninger som gjelder. «Du, jeg beklager. Jeg er her nå. Det kommer ikke til å skje igjen.» Arthurs øyne blir til smale streker. «Hva i alle dager er det du har på deg?» Først nå tenker jeg over hvordan jeg må se ut etter å ha tilbragt de siste åtte timene på sykehuset. Bustete hår. Øyensminken smurt utover. Jeg drar losjakken i ull tettere om kroppen idet jeg oppdager at jeg fortsatt har på den lyseblå sykehuskjortelen. «Jeg kommer hjemmefra, jeg rakk ikke, eh, skifte», sier jeg. Arthur trekker på skuldrene. «Greit. Vi må uansett sette i gang.» Vi setter oss ved møtebordet, og han legger frem en bunke med dokumentmapper. «Hver og en av dem har utestående betalinger», sier han. «Hvem skal vi gå etter først?» Jeg lener meg frem, plukker opp en mappe som ligger på toppen, merket med samanthas strikkestue. Det er lenge siden jeg sluttet å synes synd på innehavere av små bedrifter som ikke får endene til å møtes. I begynnelsen var 13
det tøft å sette kroken på døren til familieeide foretak. Og jeg kommer aldri til å glemme det første oppdraget. Jeg gråt da jeg ga konkurspapirene til en kafé i New Orleans som hadde vært i drift siden århundreskiftet. Det var et av de gamle stedene med snirklete smijernsgelendre og grønn- og hvitstripete markise. Elsket av alle i byen, selvsagt. Da jeg gikk inn døren, ble jeg ønsket velkommen av innehaveren, en eldre kvinne. Faren hennes hadde eid kaféen. Stedet var en institusjon i New Orleans. John F. Kennedy hadde spist lunsj der i 1959. På veggen hang signerte fotografier av Ella Fitzgerald, Judy Garland, Louis Armstrong. Hun kom med kaffe til meg og ga meg en tallerken med en beignet med sukkerdryss. Jeg skalv på hendene da jeg ga henne konvolutten som kom til å knuse familiens glede og stolthet for alltid. Men så ble det enklere. Med tiden lærte jeg hvordan jeg skulle hanskes med hvert enkelt tilfelle med kirurgisk presisjon. Inn og ut. Ingen følelser. Grunntesen: Det er forretninger, ingenting er personlig. Jeg bryr meg ikke om hvor søt, sjarmerende eller elsket bedriften din er. Jeg bryr meg ikke om paven ble født der, eller om faren din satte seg på kne og fridde til moren din i butikkvinduet. Faktum er at om du ikke klarer å betale regningene dine, vil banken – eller jeg – annektere og selge verdiene dine. Så enkelt er det. Jeg liker å tro at Arthur valgte å være min mentor fordi han så en gnist der, en evne som ingen andre av de nyere bankansatte hadde. Men nei, jeg vet at da Arthur så meg, så han kun leire. Jeg hadde ikke noe liv utenfor jobben. Jeg henga meg til arbeidet. Jeg var føyelig. Han hjalp meg med å finslipe ferdighetene mine i banken. Alle kalte ham «øksemannen», for han hadde ingen kvaler med å avvikle en bedrift som ikke ga avkastning, og auksjonere bort kjære eiendeler. Han blunket ikke engang når han sto overfor fortvilte klienter. Han så bare bunnlinjen. Og han lærte meg opp til å se det samme. Han formet meg til å bli en øksekvinne, og sammen formet vi den avdelingen i 14
banken som gikk best. Vi skar vekk det overflødige. Vi fikk resultater. Selvsagt er det ikke alle tilfeller som krever at du møter opp personlig. Vanligvis kan papirene signeres fra et sted langt borte. Vanligvis samarbeider folk. Men noen gjør ikke det. Noen lar brevene samle seg i bunker på skrivebordene og overhører telefonen når vi ringer, kun fordi de ønsker å utsette det uunngåelige. Det er tøft å innse at du har mislyktes. Jeg forstår det. Men sånn er livet. Jeg holder opp permen til Samanthas Strikkestue og blar gjennom papirene som ligger i den. Samantha, som, ser jeg i den opprinnelige lånesøknaden, ble født samme år som jeg, i 1970, ligger syv måneder etter med innbetalingene. Jeg titter over kontaktloggen og ser at hun har ignorert avdelingens telefoner og brev. «Virker som om noen må dra på en liten visitt til frøken Samantha», sier Arthur. Øynene hans glitrer, slik en politietterforskers øyne kanskje gjør det når han har noen i sikte og vet at han snart kan sette vedkommende i håndjern. «Jepp», sier jeg fjernt. Det prikker i fingrene igjen, og hodet kjennes tungt, som om en bowlingkule er festet til nakken min som strever under vekten av den. Hva er galt med meg? Så begynner det å prikke i hodebunnen, og hodet kjennes som en ballong, det liksom svever over kroppen. Jeg burde være engasjert i samtalen med Arthur. Jeg burde kaste meg like nidkjært ut i arbeidet som vanlig. Hvorfor får jeg det ikke til? Hjertet slår raskere, og jeg griper tak i stolkanten. Nummenheten har spredt seg fra fingrene til hånden, og jeg kjenner nesten ikke håndflaten. Det skjer igjen. Jeg titter bort på døren. «Arthur», sier jeg raskt. «Jeg tror jeg har spist noe rart.» Jeg klemmer hånden mot magen for å virke troverdig. «Jeg bør nok gå.» Han trekker på skuldrene, samler sammen mappene i en ryddig stabel før han rekker dem til meg. «Ok, ja, det begynner jo å bli sent. Du kan gå gjennom mappene nå i helgen. 15
Jeg har merket av dem som må behandles med June Andersens spesielle håndlag.» Jeg tvinger frem et smil. «Greit. Selvsagt.»
Da drosjen slipper meg av foran leilighetsbygget, har jeg gjenvunnet kontrollen, i hvert fall nesten. Nummenheten er borte, bortsett fra at det så vidt prikker i den venstre lillefingeren. Jeg sjekker posten i foajéen og tar heisen til syvende etasje, før jeg lar nøkkelen gli inn i døren til leilighet nummer 703. Jeg tenker tilbake på den forferdelige biologilæreren jeg hadde da jeg gikk første året på high school. Jeg fikk for det meste gode karakterer, men jeg strevde alltid med realfag. Etter at jeg hadde strøket på eksamen, kalte han meg opp til skrivebordet sitt og sa: «Vet du, moren din var også en av mine studenter. Hun var heller ikke god i realfag. Hvis ikke du konsentrerer deg mer om studiene, kommer du til å ende akkurat som henne. Ønsker du å jobbe resten av livet i kassa på matbutikken?» Jeg hatet uttrykket han hadde i ansiktet: nedlatende, overlegent. Det sved i øynene, men jeg lot ham ikke få tilfredsstillelsen av å se at jeg gråt. Jeg sparte det til senere. Om bare Mr. Clark hadde sett meg nå. Hvis han kunne se karrieren jeg har bygget, leiligheten jeg eier (belånt til pipa, men hvem bryr seg – navnet mitt står på skjøtet). Greit, jeg har ikke mann, barn, hund. Men hvor mange trettifemåringer kan si at de har kjøpt sin egen treroms leilighet på Manhattan med parkettgulv, fullt utstyrt kjøkken og vinduer hvor man får et aldri så lite glimt av Central Park? Jeg slenger jakken fra meg på den polstrede benken i gangen – ta den, Mr. Clark – og legger nøklene på glassbordet ved veggen (interiørarkitekten insisterte på det bordet, men hver gang jeg hører at nøklene klirrer mot overflaten, blir jeg enda mindre glad i det), så blar jeg gjennom posten. 16
Jeg kjenner igjen håndskriften på brevet øverst i bunken og kjenner at det stikker i magen. Hvorfor kontakter hun meg igjen? Jeg har ingenting å si til henne. Jeg går til kjøkkenet og kaster den uåpnede konvolutten i papirkurven. Det er for sent å be om unnskyldning nå. Jeg synker ned i sofaen og sorterer resten av posten: regninger, et par blader, et postkort fra min gamle venninne Claire i Seattle. Hun og ektemannen, Ethan, og den lille sønnen Daniel er i Disneyland. «Hilsener fra Askepotts slott», skriver hun. «Sender deg masse sol! Klem.» Det er søtt, selvsagt, men om jeg skal være helt ærlig, kjennes hilsener fra lykkelige venner som kniver i hjertet. Jeg har sluttet å gå i brylluper, og nå sender jeg bare presanger til venninner som skal ha barn. Assistenten min pakker dem inn i nydelig papir med hauger av bånd og sløyfer. Det er lettere på denne måten, enklere å hanskes med vennskap på avstand. Ingen blir såret, spesielt ikke jeg. Den eneste personen jeg holder kontakten med som ikke er kollega, er vennen min Peter, som er regnskapsfører (smart, snill, kjekk og, det må jeg si, veldig homofil). Og jeg kan ikke engang ta æren for at vi fortsatt er venner. Det er alltid Peter som ringer. Jeg sukker. Under katalogen fra Victoria’s Secret finner jeg en brun, stor konvolutt fra advokatfirmaet Sherman and Wills. Den ser offisiell ut. Jeg river forsiktig opp kanten på konvolutten, slik jeg alltid gjør når jeg inspiserer juridiske dokumenter, og drar ut en liten bunke papirer med et følgebrev festet med binders øverst. Advokatene Sherman and Wills 567 Madison Seattle, WA 98101 Til: June Andersen Fra: Ruby Crains bo
17
Kjære miss Andersen Du har nok hørt at din grandtante Ruby har gått bort – vi kondolerer.
Jeg slutter å lese og legger hånden mot hjertet. Ruby? Borte? Vårt firma fikk oppdraget med å være hennes bobestyrer, og jeg kan med glede formidle at din tante har etterlatt hele sitt bo, inkludert barnebokhandelen Blåfugl Bøker i Seattle, til deg. Vedlagt finner du de medfølgende dokumentene. Vennligst signer de merkede sidene og returner dem til min assistent. Du kan vurdere å reise til Seattle for å ordne opp i sakene. Som du sikkert vet, var miss Crain svært syk de siste månedene før hun døde. Uansett håper jeg du vil glede deg stort, slik Ruby gjorde, over å eie butikken. Om jeg kan være til hjelp, må du ikke nøle med å ta kontakt. Vennlig hilsen Jim Sherman, advokat
Jeg legger brevet ned på salongbordet og rister på hodet. Er Ruby død? Hvorfor visste jeg det ikke? Tårene svir i øynene, og så merker jeg at sinnet griper tak. Hvorfor har ikke mamma sagt noe? Hun er vel for opptatt med den nye kjæresten sin til å tenke på å nevne det, engang. Men likevel innser jeg at den personen jeg faktisk er sint på, er meg selv. Jeg kunne ha skrevet til Ruby. Jeg kunne ha besøkt henne, men jeg var alltid for opptatt. Og nå er det for sent. Nå er hun borte. Jeg stirrer vantro på dokumentene. Selvsagt sto vi hverandre nær, i det minste da jeg var liten, men jeg hadde ingen anelse om at Ruby kom til å velge meg til arving, at hun skulle gå utenom moren og søsteren min, Amy, til og med. Amy. Hva kommer hun til å synes om dette? Det kjennes fortsatt rart å ikke kunne løfte telefonen og ringe henne. Vi delte alt da vi vokste opp (bortsett fra en far, selv om ver18
ken Amys eller min var inne i bildet). Jeg tenker på ansiktet hennes, det blonde håret, helt likt mammas, den fyldige trutmunnen som alltid fikk gutta til å gå av hengslene, de himmelblå øynene. Det er fem år siden hendelsen, men likevel gjør minnene vondt, så jeg tenker på gamle dager i stedet, da Amy og jeg var småjenter med roser i kinnene, og hoppet hånd i hånd bortover til Green Lake. Jeg får et glimt av meg selv i vinduet og støkker til. Hva hendte med meg? Den nysgjerrige, lille jenta med blonde fletter som alltid hadde nesen i en bok, har vokst opp og blitt, jeg hater å innrømme det, en kvinne som har lite tid til familien, og enda mindre tid til bøker. Jeg ransaker hjernen og prøver å huske når jeg i det hele tatt snakket med Ruby sist, og så hører jeg stemmen hennes i hodet. Hun ringte på 1. juledag i fjor. Hun hadde forsøkt å arrangere julemiddag i butikken. Det hadde vært brent kalkun i ovnen, og et fat fullt av kaker med sukkerstrø. Akkurat som i gamle dager. Jeg hadde ikke fått til å komme, men hun hadde likevel ringt på 1. juledag. Mamma og Amy var der. Jeg hørte at de lo i bakgrunnen, og det gjorde at jeg ble anspent. Ruby merket det. «Er alt i orden, June?» spurte hun. «Ja», løy jeg. «Alt er bra.» «Jeg vet at du er så travel i New York, June», sa hun. Jeg hørte på stemmen hennes at hun var såret. Jeg hører det fortsatt. «Men jeg hadde jo håpet at du ville komme på besøk.» «Jeg klarte ikke å komme fra i år, jeg er lei for det», sa jeg og stirret på den ensomme leiligheten min, uten et spor av julepynt. Juletre for én virket så bortkastet. «Kommer du noensinne hjem, June?» spurte hun. Stemmen hennes hørtes eldre ut enn før. Den var mer luftig, litt rusten i kantene. Det skremte meg. At tiden går, har alltid gjort meg redd, men det skremte meg enda mer i det øyeblikket. «Jeg vet ikke, Ruby», sa jeg likefrem og tørket en tåre. Sannheten er at jeg ikke visste om jeg kunne reise hjem til 19
Seattle. Det var lenge siden jeg hadde tenkt på hjemstedet mitt. Da jeg dro, dro jeg for godt. Laura Ingalls Wilder sa: «Hjemme er det fineste ordet som finnes», men mens årene gikk, vokste følelsen av at det uttrykket ikke stemte for meg. Selv om vi alltid hadde bodd i Seattle, flyttet den lille familien vår på tre personer fra leilighet til leilighet da jeg var barn. Mamma, Amy og jeg. Mamma skal ha for at hun var god til å finne jobber, men hun var bare ikke så god til å beholde dem. Hun var kelner, jobbet nattskiftet på bensinstasjon, rev billetter på kinoen, men ingen av jobbene fikk hun beholde lenge. Hun var for mye syk, eller glemte skiftet sitt, eller kom for sent, eller noe. Til slutt fikk mamma jobb på en liten matbutikk nedi gaten, og jeg er ikke sikker på om sjefen hennes bare var veldig grei, eller om hun hadde lært av feilene sine, men hun var ikke arbeidsledig etter det. På sommerdager pleide Amy og jeg å sitte på fortauskanten utenfor butikken og mumse solsikkefrø. Vi knekte skallene mellom tennene og kastet dem i avløpsrenna under oss. Med jevne mellomrom gled de automatiske dørene opp og igjen, og sendte en strøm av iskald, ren, luftkondisjonert luft mot huden vår. Jeg husker fortsatt hvordan den luften luktet: litt søtt, som skallet på modne bananer, med et snev av vaskemiddel. Mamma arbeidet hardt i matbutikken, og på fritiden var det hæla i taket. Det var en uendelig strøm av kjærester som hadde navn som Marc eller Rick eller Mac. Mange av dem spilte gitar, og mamma dro alltid rundt på barene i byen for å høre på når de spilte. Søsteren min og jeg sto i døråpningen til badet og så på mens hun friserte det lange, blonde håret. Hun var en kløpper med krølltangen, snurret opp panneluggen på tykke ruller før hun vippet og tuperte den bakover med den grønnblå kammen. Hun forseglet frisyren med et tykt lag hårspray, før hun påførte grønn øyenskygge på øyenlokkene og rosa rouge øverst på kinnene. Hun var vakker, og hun visste det. En sprut med billigparfyme, og så var hun ute av døren. Den sitronaktige, musklignende lukten av parfymen hen20
nes ble hengende i rommet i flere timer etter at hun hadde dratt. Den velkjente duften trøstet meg når det var storm ute, eller når bakdøren knirket i vinden. Jeg visste at jeg ikke kunne gråte, selv om jeg bare var åtte år gammel. Jeg hadde ansvar for å passe på lillesøsteren min. Amy var bare fire. Hvis jeg sto på en krakk så jeg rakk opp til komfyren, klarte jeg å åpne en boks med ferdigspagetti eller makaroni og ost. Jeg visste ikke hvordan man lagde det sistnevnte, så jeg tok en sjanse og kokte pastaen sammen med ostesauspulveret. Jeg husker den gangen jeg fant et stykke gammel cheddar som jeg også hev oppi. Resultatet var en rennende, slimete guffe, men likevel spiste Amy og jeg det. Vanligvis pleide jeg å servere middagen i kopper (skålene var alltid skitne og sto i høye stabler i vasken), før vi så på TV sammen til Amy ble trøtt. Vi hadde ikke mye, men vi hadde alltid bøker, takket være tante Ruby, som kom med eske på eske. Og på grunn av henne lærte vi at hele verdener fantes utenfor veggene i den triste leiligheten vår. Vi fulgte Madeline gjennom gatene i Paris og lagde gresskarpai med Laura og moren i Det vesle huset i den store skogen. Og hver kveld leste jeg yndlingsboken til Amy for henne, God natt, måne. Det var yndlingsboken min også. Jeg elsket barnerommet med de grønne veggene og de stripete gardinene, følelsen av kjærlighet og varme. Den gamle damen (moren? bestemoren? en grandtante som Ruby?) som satt like i nærheten mens barnet legger seg i sengen. Hun forlater ikke barnet slik mamma forlot oss. Hun blir værende, sitter og strikker, vugger i stolen mens han sover, mens barnerommet sakte, men sikkert blir mørkere og stjernene glitrer inn gjennom vinduet. Jeg syntes det var selve bildet på kjærlighet. Ruby hatet måten mamma oppdro oss på. Og i flere år visste hun ikke engang hvor vi bodde. Mamma fortalte henne en annen historie. Og hun sløste bort pengene Ruby ga henne for å hjelpe til med å betale for skoleklær og nødvendigheter. (Ruby var ikke rik etter dagens standard, men hun var veldig sjenerøs, og vi var den eneste familien hun hadde.) En stund brukte mamma pengene på sprit og tube21
topper i alle regnbuens farger. En kveld dukket Ruby opp på trappen og oppdaget huset og den lugubre tilstanden det var i. Mamma hadde besvimt på soverommet. Amy og jeg så på TV. Ruby hadde tårer i øynene da hun tok hånden min og løftet opp Amy. «Kom igjen, jenter», sa hun. «Dere skal bli med meg. Jeg kan ikke la dere leve slik. Ikke lenger.» Hun ordnet et varmt bad til oss den kvelden, i den lille leiligheten over bokhandelen. Mamma dukket opp to dager senere, edru og full av unnskyldninger. De gikk nedenunder sammen, og Amy og jeg hørte en masse roping. Etter det ble det annerledes. På en måte. Når mamma var hjemme, var hun mer opptatt av oss. Hun tok oss til og med med til dyrehagen en dag. Vi var også mer sammen med Ruby i bokhandelen. Vi tilbragte hele helger der og sov over i leiligheten et par ganger i uken. Loftsleiligheten var åpen, med mursteinsvegger og høyt under taket. Ruby likte ikke å bli sperret inne av vegger, sa hun, så hun hadde sengen sin i stuen og ordnet til soverommet for Amy og meg. Jeg elsket å være der. Amy og jeg hadde hver vår seng med rene lakener og store, behagelige dyner. Jeg hatet å dra hjem. Jeg skulle ønske vi kunne bo sammen med Ruby. Hun leste for oss i timevis, serverte piknikmiddag ved peisen. Jeg merker en underlig kiling i magen når jeg tenker på Blåfugl Bøker. På midten av 1940-tallet var Ruby for pioner å regne, hun startet områdets første barnebokhandel på Sunnyside Avenue, bare et par kvartaler fra Green Lake, og hun utviklet bedriften til å bli en institusjon i Seattle. Jeg reiser meg, og først uten å vite hvorfor går jeg til soverommet og åpner klesskapet. Helt innerst står en eske som inneholder de få gjenværende minnene jeg har fra barndommen: en dagbok jeg skrev i fra jeg var ti til tolv, den tørkede håndleddbuketten Jake Hadley ga meg da vi skulle på skoledans, babyboken min – mamma gadd bare å fylle ut to sider – og en stabel barnebøker fra tante Ruby. Da jeg som attenåring dro fra Seattle for å gå på college på østkysten, tok jeg bare med meg én koffert. Jeg hadde lyst til å pakke med alle bøkene mine, hver eneste én. Men mamma ville ikke betale 22
for forsendelsen, selv ikke med den rimeligere bokportoen. Så jeg valgte ut de bøkene jeg var gladest i, og øverst i stabelen lå God natt, måne. Jeg drar boken ut av esken og løfter den opp. Den er stor, innbundet, ikke som de små pappbøkene som står i bokhandlene nå for tiden. Jeg blar gjennom sidene, og det stikker i hjertet da jeg tenker på Amy som pleide å peke med de små fingrene på musen som gjemmer seg på hver side. Det var vår lille lek å finne ham, vi gikk aldri lei. Jeg setter meg ned på gulvet og lener meg bakover mot sengekanten. Det er mørkt, og jeg ser en nesten full måne utenfor vinduet, den lyser sterkere enn alle byens lykter. Jeg tenker ikke på jobben eller på stabelen med mapper som ligger på spisestuebordet, og som jeg må se på. I stedet tenker jeg på Seattle, Ruby og det livet jeg forlot for så mange år siden. Jeg tenker på Blåfugl Bøker.
Kapittel 2
«Du skal hvor ?» krever Arthur å få vite på telefonen kvelden etter. Månen lyser opp himmelen, og jeg sitter i en drosje med kurs mot JFK-flyplassen. Om et par timer er jeg på et grytidlig morgenfly til staten Washington. «Seattle», sier jeg nervøst til sjefen min. «Det er … en slags familiekrise.» Tilståelsen får tiraden til å stanse, i et lite øyeblikk. «En slags ? En slags familiekrise? Har noen dødd? For hvis ingen er døde, er det ikke …» «Noen har dødd», sier jeg. «Å.» «Du», sier jeg og merker at hjertet slår raskere. Jeg roter gjennom vesken og finner frem glasset med den reseptbelagte medisinen jeg hentet på apoteket før jeg dro. Jeg stikker en blå pille i munnen, svelger den med en slurk vann fra vannflasken jeg har i hånden. «Jeg blir ikke lenge. Maks et par uker. Det er, vel, det er noen ting jeg må ordne opp i.» Drosjen suser av gårde, tråkler seg mellom filene. Det tuter i bilhorn. Storbylysene blinker i skyskraperne der oppe. Jeg kommer til å savne energien i New York. Men der og da lurer jeg på om byen faktisk tærer på mine egne energilagre. «Jeg ga mappene til Janice», sier jeg. «Greit», svarer Arthur. Jeg har elleve år bak meg i banken, og jeg har aldri oppført meg på denne måten. Og jeg tror nok at det overrasker ham like mye som det overrasker meg. 24
«Jeg holder kontakten», sier jeg. Han er så paff at han ikke rekker å svare før jeg avslutter samtalen.
Flyet treffer bakken med et dunk og skrenser på asfalten på Seattle-Tacoma internasjonale flyplass. Jeg kikker ut av vinduet mot byen jeg forlot for så mange år siden. Solen titter så vidt over horisonten og lyser opp de velkjente, grå, regntunge skyene som svever der oppe. Passasjeren ved siden av meg, en middelaldrende mann i blå fleecevest og sokker i sandalene, slipper ut et fornøyd sukk. «Deilig å være hjemme», sier han. «Ja», klarer jeg å si og biter meg nervøst i leppen. Sannheten er at jeg har angret på at jeg har reist hele den seks timer lange turen, og i tankene har jeg vridd og vendt på avgjørelsen. På den ene siden hører jeg Arthur som sier at jeg holder på å miste teken. På den andre siden hører jeg legen – hva var det han het igjen? – som sier at jeg må «senke tempoet. Dra på ferie». Og så er det Ruby. Uten å tenke meg om legger jeg hånden på hjertet og forsøker å senke den raske pulsen. «Bor du i Seattle?» spør mannen og trekker meg ut av den indre dialogen. «Nei», sier jeg. «Eller, jeg gjorde det en gang. For lenge siden.» Han nikker og bøyer seg ned for å dra frem bagen fra under setet foran oss. «Beste byen i verden.» Han trekker pusten dypt. «Merker du det?» «Hva da?» spør jeg forvirret. «Det er ikke det samme presset her som i andre byer», sier han. «Du kan kjenne roen.» Jeg nikker høflig. Ordene hans har nesten glidd helt ut av tankene da drosjen slipper meg av foran Blåfugl Bøker. Jeg trekker pusten dypt, og akkurat som den fremmede forutså, merker jeg at den roen han beskrev, siger innover meg. 25
Eller kanskje det bare er blodtrykksmedisinen som endelig begynner å virke. Butikken er akkurat slik jeg husker den, men – trolig akkurat som meg – den viser tegn på å ha blitt eldre. Mursteinsfasaden har alltid vært litt rustikk, men nå faller murpussen av i flak. De store, hvite panoramavinduene på forsiden ser ut til å trenge en grundig vask. Over den gamle, grønne døren med speil henger fortsatt det flotte skiltet. Jeg kikker på de velkjente bokstavene: Blåfugl Bøker Et sted for barn Etablert 1946 Jeg stikker hånden ned i vesken og drar opp konvolutten med nøkkelen. Advokaten var grei og sendte den til meg med ekspresspost over natten. Da vi snakket på telefonen, forklarte han at Ruby hadde vært syk i mange måneder før hun døde. Bokhandelen hadde vært stengt i et halvt år, kanskje lenger. «Ruby klarte bare ikke å holde det gående», sa han. «Men hun prøvde, helt til det siste.» Tanken får hjertet til å synke i brystet. Fingertuppene begynner å prikke igjen. «Miss Andersen», sa han. «Går det bra med deg?» «Ja», sa jeg raskt idet jeg satte meg og lette i vesken for å finne en ny blodtrykkspille. Jeg setter nøkkelen i den gamle messinglåsen, og døren knirker og klinger idet jeg drar den opp. Og så husker jeg bjellene som tante Ruby knyttet til dørhåndtaket. Dombjellene, kalte hun dem. Ruby klarte alltid å få vanlige ting til å virke spesielle, og jeg smiler idet jeg lukker døren bak meg og går innover i den gamle butikken mens jeg trekker inn duftene fra fortiden. Hælene klikker mot tregulvet, og rommet foran meg blir uklart i kantene mens tårene veller frem. Der er tante Rubys skrivebord, overfylt av mapper og papirer. Bøker står i faretruende høye stabler, forankret av den gamle, sorte telefonen 26
med snurreskive som hun nektet å bytte ut. Ved siden av skrivebordet står butikkens dukkehus fra viktoriatiden. Jeg setter meg på huk og plukker opp en sofa som har falt ned på gulvet, den er ikke større enn en halvliter. Søsteren min og jeg satt her og lekte i timevis, vi fantaserte om en drømmeverden hvor vi hadde hvert vårt soverom, fine klær og en mor som ikke forlot oss ustanselig. Jeg blåser av støvlaget på taket og plasserer møblene i biblioteket slik jeg alltid ville ha det: sofaen til høyre, bordet til venstre, med plass til et juletre. Ruby lagde knøttsmå pyntegjenstander til treet; hun malte pepperkorn med rødt og limte dem fast på sløyfene. Jeg reiser meg og lar hendene gli langs de smaragdgrønne veggene i bokhandelen. Furutrefarge, som Ruby alltid kalte det. Malingen flasser av her og der, men det er ikke lett å få øye på, siden veggene er dekket av ramme på ramme med kunst. Et bilde av en ku som hopper over en måne, henger ved siden av et signert sort-hvitt-bilde av Roald Dahl. «Til alle barna i Blåfugl Bøker, slutt aldri å fantasere», har han skrevet. Jeg trekker fra de falmede, gamle, grønn- og gulstripete gardinene. En gang bølget de flott, nå er de støvete og solbleket, rufsete i falden. Jeg smiler da jeg kommer på den gangen tante Ruby viste meg et bilde av et sirkustelt og sa at det hadde inspirert henne til å velge gardinene. Jeg vrir på lysbryteren, og krystallysekronen i taket blir tent, men strever med å lyse opp rommet. Den mangler en lyspære, eller tolv. Jeg skriver meg bak øret at jeg må bytte dem ut. Jeg går tilbake til trappen og tråkker opp trinnene til Rubys leilighet over butikken. Den er liten, men takhøyden og mursteinsveggene gjør at den kjennes større, flottere, på en måte. Og selv om jeg vet at det er flere måneder siden Ruby gikk bort, kjennes det som om stedet er innbodd, som om hun kanskje lagde egg og ristet brød denne samme morgenen før hun dro ut for å gå en tur rundt Green Lake. Brødristeren er plugget i kontakten, en tekjele står klar på den lille komfyren, og vanndråper drypper forsiktig fra kranen og ned i vasken. 27
Jeg kikker inn gjennom døråpningen til det lille rommet ved siden av kjøkkenet, der Amy og jeg pleide å sove. De to enkeltsengene er der ennå, og det lille nattbordet. Porselenslampen med den gammeldagse skjermen med dusker holder stand på settbordet i mahogni. Jeg tråkler meg bort til Rubys seng, på en sti mellom esker fylt med minner og bokstabler, noen like høye som meg. Det velkjente skarlagenrøde sengeteppet er strammet godt til, nesten med litt for mye omhu, som om Ruby ventet selskap sist gang hun redde sengen. Jeg lar hånden gli langs det myke stoffet, det er slitt på midten, der hun satt i så mange år og leste bok med puter i ryggen. Hun gjorde alltid det når hun hadde stengt butikken klokken fem hver ettermiddag. Hun ventet til åtte med å spise middag. «Fornemt sent», sa hun. Jeg gransker en velkjent pyntepute, og øynene fylles av tårer. Jeg broderte en rosa rose på den da jeg var ti år gammel, og ga den til tante Ruby i bursdagsgave. Hun tok vare på den, i alle disse årene. Hun kikket ned på den hver dag når hun våknet, og idet hun la hodet ned på den om kvelden. Tenkte hun på meg? Det var ikke meningen, men jeg ga slipp på Ruby, sammen med resten av fortiden min, da jeg dro fra Seattle. Hjertet slår raskere. Jeg klarer ikke lenger å stenge følelsene inne. «Å, Ruby», hulker jeg. Jeg merker at det snører seg i brystet idet et kaldt vindpust siger inn fra de gamle skyvevinduene. Jeg grøsser idet jeg titter ned på nattbordet der det står et gammelt smykkeskrin i mahogni, et innrammet bilde av meg og søsteren min, og Rubys ovale medaljong på gullkjedet. Jeg husker at den dinglet fra halsen hennes for så lenge siden. Søsteren min og jeg spurte alltid hva hun hadde i den, men hun sendte oss et hemmelighetsfullt smil og stakk den tilbake innenfor kardigansettet. «Når dere er eldre», ville hun si. Men vi fikk aldri muligheten til å titte inni den. Jeg løfter halskjedet og fester smykket rundt halsen, men jeg vil ikke åpne medaljongen. Nei, jeg fortjener ikke å se hva som gjemmer seg der inne. Jeg skal bruke smykket, og fra og med nå skal det alltid minne meg om Ruby. Jeg kom28
mer aldri til å glemme henne. Og jeg skal sørge for at hemmeligheten er trygt gjemt bort. Jeg skal vokte over den. Jeg hermer etter Ruby, stikker smykket innunder genseren, og så, ved siden av smykkeskrinet, legger jeg merke til en hvit konvolutt som det står «June» på, uten tvil med Rubys håndskrift. Jeg synker ned på sengen og river opp klaffen. Min kjære June. Hvis du leser dette, har jeg gått bort. Jeg visste at slutten nærmet seg, så jeg har forberedt leiligheten til deg. De tar meg med til et gamlehjem. Kjære vene, meg på gamlehjem. Kan du forestille deg det?
Jeg slutter å lese og tørker vekk en varm tåre, og samtidig hører jeg den livlige stemmen til Ruby i hodet. Men det er på tide, sier de til meg. Så jeg har lagt på nytt sengetøy og ryddet kjøkkenet. Jeg er lei for at gulvet er så rotete. For tiden synes jeg det er så vanskelig å kvitte meg med ting, derfor har jeg en tendens til å beholde alt. Det vil glede meg stort om du vil bli her. Føl deg som hjemme. Jeg håper virkelig du vil det. For nå er dette ditt hjem, June. Blåfugl Bøker var alltid tiltenkt deg. Du forstår, kjære deg, at vi har samme syn på livet. Jeg skjønte det allerede da du var barn. Søsteren din satt i timevis med dukkene sine, men du satt storøyd ved vinduet med en bok i fanget. Du elsket bøker like høyt som jeg. Jeg håper du aldri har tapt kjærligheten for litteraturen, følelsen av oppdagelse og undring. Det har ikke vært lett for meg etter at du dro fra Seattle. Men jeg forsto hvorfor du måtte reise. Du måtte spre vingene og fly. Og det gjorde du. Jeg skulle bare ønske at du hadde fløyet hjem nå og da. Jeg har savnet deg inderlig. Jeg tviler ikke på at du vil elske Blåfugl Bøker og ta like 29
godt vare på butikken som jeg. Det kommer ikke til å bli lett. Barn leser ikke slik de gjorde på min tid. Og jeg må innrømme det, jeg er redd for at kjærligheten til boken svinner hen. Dagens barnelitteratur står overfor en krise. De mest lojale kundene mine trekkes mot medienes glitter og stas, denne fellen som heter Internett. For to år siden pleide en liten gutt som het Stuart og moren hans, Genie, å komme innom butikken ofte. Han hørte på når jeg leste en fortelling for ham, med store øyne, øyne fylt med en aktiv fantasi. Men han kom sjeldnere og sjeldnere, og da moren hans tok ham med hit i fjor sommer, kunne jeg se at gnisten hadde sluknet. Moren hans klagde over at det eneste han er interessert i om dagen, er filmer og videospill. Og på grunn av det snakker ikke litteraturen til ham slik den en gang gjorde. Jeg har gjort alt jeg kan, alt jeg kan tenke på å gjøre. Og nå overlater jeg arbeidet til deg. Dette problemet må den neste generasjonen løse. Hva er en barndom uten historier? Og hvordan kan barn forelske seg i historier uten bokhandler? Du får ikke slike opplevelser fra datamaskinen. Jeg vet at det vil bli en utfordring å holde liv i Blåfugl Bøker. Men jeg har tro på deg, June. Hvis noen kan redde denne butikken, så er det du. Så jeg etterlater dette elskede stedet til deg, og alle hemmelighetene som følger med. Og det er mange, de venter bare på at du skal oppdage dem. Beatrix Potter sa en gang: «Hva slags himmel kan være mer virkelig enn å bevare barndommens sjel, moderert og balansert av kunnskap og sunn fornuft.» Og dette vil du finne her, mitt kjære barn. Med kjærlighet, for alltid. Din hengivne tante Ruby
Jeg trykker brevet mot brystet og sukker. Hun vil at jeg skal redde butikken. Jeg rister på hodet. Hvordan kan jeg gjøre 30
det? Jeg bor i New York. Jeg har en jobb. Jeg kan ikke bli værende i Seattle. Jeg kan ikke gjøre dette. Da hører jeg Rubys stemme: Jo, det kan du, kjære. Og i et lite øyeblikk tror jeg henne.