Fra en utbrent til en annen av Benedikte Rasmussen

Benedikte Rasmussen

FRA EN UTBRENT TIL EN ANNEN

© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-37772-4 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Mette Gundersen/Substans design Omslagsfoto: Marthe Amanda Vannebo Sats: Type-it, Trondheim 2012 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 100 g. Munken Premium Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

INNHOLD

Mai 2011

7

1. Fra frisk til utbrent

13

2. Diagnose: Utbrent og deprimert

29

3. Aksept av situasjonen

35

4. Fakta om utbrenthet

52

5. De vanskelige følelsene

54

6. Når depresjon blir hverdagen

61

7. Små steg ut av depresjonen

71

8. Isolasjon

81

9. Om å våge å se folk i øynene igjen

94

10. Et liv uten stress

103

11. Positive tanker

117

12. Livsglede

124

13. Omsorg, nestekjærlighet og tilgivelse

134

14. Tilbake til arbeidslivet

141

15. En balansert hverdag

151

16. Gi livet en ny sjanse

156

Nåtid

161

Leveregler for å holde meg frisk

167

Kilder og litteratur

171

Mai 2011 Klokken er 07.15. Lettet konstaterer jeg at jeg er i rute.

Det er ingen grunn til at jeg ikke skulle være det. Jeg har vært våken siden klokken 05.00, og har gledet og gruet meg til dagens oppgaver, som tidligere var en naturlig del av livet mitt. Jeg beveger meg med lette skritt nedover Karl Johan, balanserer på høyhælte sko med et begynnende gnagsår. De siste årene har jeg brukt for mye joggesko.

På avstand ser jeg logoen til TV 2. En god følelse av gjenkjennelse strømmer gjennom meg. Jeg går inn i resepsjonen og forklarer vakten at jeg skal være gjest i God Morgen Norge. Bak et rolig ytre kjenner jeg et sug i magen av nervøsitet. Nå er det ingen vei tilbake. Uroen forsvinner gradvis i sminkestolen. Jeg lar meg fascinere av en kunstner i arbeid. Jeg hadde glemt hva de egentlige magikerne i underholdningsbransjen kan utrette klokken 07.30 om morgenen. Sminkøren legger siste hånd på 7

verket og ønsker meg lykke til. Med nytt ansikt, nytt mot og ny selvtillit går jeg inn i studio. Jeg kjenner luktene, lydene, stemningen og omgivelsene, og merker hvordan roen senker seg. Denne scenen kjenner jeg. Her er jeg trygg.

Temaet er «Tidligere værdame ble totalt utbrent». Jeg flirer lett og minner meg selv på at jeg tross alt varslet seerne dette da jeg meldte min siste værmelding fem år tidligere. I dag er det riktignok kun min mor som husker at jeg avsluttet min siste sending desember 2005 med å si: «Hvem vet, kanskje vi sees igjen.» Selv om jeg allerede den gangen var i ferd med å bli totalt utbrent og sto foran år med sykdom som følge av at jeg ikke tok symptomene for dette på alvor, kunne jeg overhodet ikke forestille meg at jeg skulle komme tilbake på tv-skjermen på den måten.

Det har virkelig overrasket meg hvor tabubelagt det er å snakke høyt om utbrenthet og depresjon. Vi mennesker er nå en gang skapt slik at ved å stresse for mye over for lang tid, vil vi få reaksjoner som forverrer seg hvis ikke de blir tatt hensyn til. Så enkelt og så komplisert er utbrenthet. Det er enkelt fordi vi vet nok til å forstå hvorfor tilstanden oppstår. Samtidig er det komplisert fordi vi har lett for å føle at vi har gjort noe galt når vi blir syke av måten vi har levd på. Det er dessverre så altfor lett å 8

føle skam og skyld for at livet har tatt, eller er i ferd med å ta, en slik vending.

Det er viktig å snakke åpent om disse temaene med familie og gode venner. Da jeg endelig skjønte og torde å innrømme for meg selv at ting var i ferd med å rakne, ble jeg livredd. Jeg ble taus som en østers og ville ikke at noen skulle få vite at jeg var i ferd med å bli en av DEM. En av DEM som ikke taklet presset. En av DEM som falt utenfor arbeidslivet, som ikke klarte å rekke over alt.

I dag skjønner jeg hvorfor jeg ble så redd, og hvorfor jeg reagerte så sterkt. Jeg har imidlertid ingen problemer med å huske den skremmende, lammende følelsen av at noen skulle tro at jeg ikke klarte å håndtere livet mitt og jobben min på en god måte. Jeg opplevde det som vondt, nedlatende, flaut, ydmykende, skremmende og uintelligent. Denne frykten for å vise og innrømme sin egen sårhet er muligens en av årsakene til at temaet fortsatt er så tabubelagt.

For det er spesielt én stor utfordring ved å snakke om de såreste sidene ved seg selv. Du kan aldri være helt sikker på hvordan den du forteller det til, kommer til å reagere. Jeg har hørt mange skrekkhistorier om mennesker som til slutt våger å fortelle at de har det vondt til noen, for så å få reaksjoner de aldri kunne forestille seg. En av disse historiene handler om en mann som om9

sider våget å fortelle til en venn at han hadde problemer.

Vennen reagerte med å fortelle ham hvor egosentrisk han var som ikke så hva alle hans psykiske problemer gjorde med familien og vennene hans. En annen handler om en kvinne som til slutt fortalte mannen sin hvor mye hun egentlig slet. Mannen påpekte øyeblikkelig hvor økonomisk uansvarlig hun ville være hvis hun valgte å slutte å jobbe på det tidspunktet.

Når man er frisk, er det selvfølgelig lett å se hvor irrasjonelle slike reaksjoner er. Hvis man allerede er blitt syk, er imidlertid det å bli møtt med slike eller lignende reaksjoner enormt ødeleggende for den som har behov for å bli lyttet til uten kritikk og bedømmelse, ikke minst fordi man er redd for ikke å bli trodd. Det eneste som betyr noe, er imidlertid at du tror på det du føler selv. Ingen andre trenger å bekrefte hvorvidt du har det vondt eller ei. Bærer du på følelser som er vanskelige å takle på egen hånd, så søk hjelp fra fagpersonell. Bruk stemmen din på dem som er villige til å lytte med ro, likeverd og vennlighet. Ikke prøv å forstå mennesker som ikke takler situasjonen. Øk heller din egen kunnskap om utbrenthet. Jo mer du vet, jo større selvtillit får du.

Mitt hovedbudskap når det gjelder utbrenthet, er: TA ANSVAR SELV. Gå ikke i den fellen som jeg og tusenvis av andre har gått i. Ikke stol på eller forvent at noen skal 10

ta ansvar for å lære deg om problemet ditt, eller hvordan du kan unngå det. Ikke tro at andre beskytter deg fra å oppleve dette, eller at bedriften du jobber i skal redde deg når stresset tar overhånd. Hvis du jobber i en bedrift der kulturen er slik at utbrenthet ikke blir tatt på alvor, så ta selv ansvaret for å lære om det, slik at du klarer å se det hvis du begynner å utvikle symptomer. Søk hjelp med det samme hvis du allerede har blitt syk og ikke har kommet inn i et behandlingssystem. Gi deg selv den omsorgen du trenger for å bli frisk igjen. Det finnes alltid en vei ut av dette, men det er veldig vanskelig å beholde troen på det når du er syk. Hvor lang tid det tar å bli frisk igjen, kan nemlig være overveldende å ta inn over seg. Hvis utbrentheten blir fanget opp og behandlet tidlig, tar det naturlig nok kortere tid å bli frisk. Gjør du som meg, tar det lang tid.

For det har gått mange år fra symptomene mine begynte, og frem til i dag. Halvannet år før jeg fikk diagnosen høsten 2006, begynte utbrentheten for alvor å utvikle seg. Deretter gikk jeg gjennom en tung depresjon og påfølgende isolasjon. Det tok 2,5 år før jeg ble friskmeldt sommeren 2009. Etter at jeg ble erklært frisk, har jeg vært nødt til å takle mange utfordringer for å komme meg tilbake i jobb og til å delta i sosialt liv.

Det kan imidlertid virkelige tære på tålmodigheten, 11

og ikke minst være vanskelig å ta inn over seg at man har havnet i en slik situasjon. Jeg kuttet til slutt ut å tenke tid, måneder og år. Det hadde ingenting for seg å prøve å presse frem resultater for å korte ned på den tiden det tok å bli frisk igjen. Da ville jeg bare nok en gang ha prøvd å lure meg selv.

Noe av det jeg savnet mest i løpet av disse årene, var å kunne snakke med en person som selv hadde vært utbrent, og som hadde blitt frisk igjen. For veldig ofte var jeg redd for at det jeg følte og tenkte, ikke var normalt, og at jeg var i ferd med å bli sykere istedenfor frisk.

Det var også veldig vanskelig å beholde troen på en bedre fremtid. I denne boken ønsker jeg derfor å være den stemmen som jeg selv savnet. I tillegg til å snakke om utbrenthet, går jeg i dybden av mitt eget følelses- og reaksjonsmønster i de ulike fasene. Forhåpentligvis kan det hjelpe noen av dere som er overbevist om at dere er helt alene om å ha det slik i dag.

KAPITTEL 1

FRA FRISK TIL UTBRENT

Våren 1998 deltok jeg i verdensmesterskapet i værmelding. Ja, du leste riktig. Det finnes et VM i værmelding.

Over 120 deltagere fra 95 forskjellige land var i Paris i en uke. Den siste kvelden var det prisutdeling med påfølgende festmiddag. Franskmennene hadde ikke overlatt noe til tilfeldighetene. Dette var seriøse saker, med tv-kameraer overalt i salen for å sikre direktesendt overføring til værelskende landsmenn. Under selve prisutdelingen lente jeg meg godt tilbake i stolen og tok meg i å fundere på hvor lenge dette kom til å vare. Hele sendingen var på fransk, et språk jeg ikke mestrer, så jeg ble sittende og observere de andre deltagerne. Det er ganske morsomt å se hvordan stereotype klisjeer faktisk stemmer når du samler mennesker fra hele verden. USA 13

hadde stilt mannsterkt med et støtteteam rundt de tre deltagerne. De kinesiske deltagerne virket rett og slett livredde. Det var som om hele landets ære sto på spill hvis ikke de vant en av prisene. Bortenfor dem satt de fra Australia. Deres deltager var en brautende og høylytt mann. Han gjennomførte for øvrig hele værmeldingen med å spille instrumenter og hoppe foran skjermen til stor fornøyelse for alle oss andre. Englands representant var for kul til å le av noe så tåpelig, hadde vært for lenge i gamet til det. Han hadde i flere tiår flørtende presentert været på dagtid til en hærskare av engelske husmødre, og kom med sarkastiske, små stikk så snart noen tok for mye av oppmerksomheten. Den russiske deltageren så omgivelsene sine med litt mer romantiske øyne. Han var liten, glad og spretten, og snakket ikke et ord engelsk. Det stoppet ham imidlertid ikke fra å fortelle lange, romantiske historier på russisk, oversatt av en kvinnelig tolk som desperat prøvde å etterligne hans fortellerstil. Han lo så godt av sine egne poenger at det var helt umulig ikke å bli smittet av entusiasmen hans.

I denne forsamlingen representerte jeg TV 2. Selv om Norge er et lite land, nøt jeg likevel en helt egen respekt hele uken igjennom. Siri Kalvig hadde vunnet mesterskapet året før, og det gjorde at vår stil og vår kanal ble lagt merke til. Vi regnet imidlertid ikke med å vinne 14

noen pris dette året, så jeg slappet helt av og lot meg underholde av alt rundt meg.

Til slutt var underholdningen over, og selve prisutdelingen begynte. Den første prisen gikk til Nederland.

Jeg klappet begeistret. Førstepremien gikk til en kvinne i USA. Hun fortjente virkelig å vinne. Så var det en pris som sto igjen. Den mannlige prisutdeleren snakket i en evighet på fransk og kunne ha gitt en detaljert redegjørelse for D-dagen for alt jeg visste – den alvorlige minen kunne tyde på det. Plutselig ble det helt stille i salen i noen lange sekunder før han på haltende engelsk sa: And the winner is from TV 2 Norway, Benedikte Rasmussen. Plutselig hadde jeg et stort kamera helt oppi ansiktet. Med et stort smil reiste jeg meg og gikk mot scenen. Innvendig kjeftet jeg på meg selv for at jeg ikke hadde fjernet en flekk jeg hadde på jakken, før jeg gikk fra hotellrommet. Nervøsiteten steg for hvert skritt. Jeg hadde ikke forberedt noen takketale, jeg var jo helt sikker på at jeg ikke kom til å vinne.

Vel oppe på scenen tok jeg meg sammen og fremførte noen høflige ord. Jeg var veldig stolt. Også dette året hadde vi levert den beste sendingen med den beste grafikken. Jeg var full av selvtillit og syntes selv at jeg hadde utført jobben min veldig bra.

Halvannet år tidligere, i august 1996, ble Elin Tvedt 15

og jeg ansatt som nye værmeldere i TV 2. I en alder av 23 og 24 år kunne vi ikke ha vært stoltere over å få melde været for kanalen. Etter en opplæringsperiode skulle vi møte pressen. Medieverdenen var en helt annen den gangen. Dette var før reality-tv, før dot.com-bølgen, før SMS, før Facebook og Twitter. Jeg er faktisk litt usikker på om det var vanlig å ha egen mobiltelefon. Det var derfor ikke så mye mediestøy, noe som gjorde at ansettelse som værdame på TV 2 var sidestilt med å bli A-kjendis over natten.

Jeg ble fort glad i jobben og elsket å lære meg hvordan jeg best kunne presentere et budskap gjennom tv, hvordan små bevegelser og små ord kunne lette forståelsen av et språk. I alle de årene jeg jobbet som værmelder tror jeg ikke jeg gikk inn i studio en eneste gang uten at jeg med nerdete innstilling prøvde å knekke værkodene for å finne den rette flyten i setninger som, hvis man skal være helt ærlig, ikke kan sies på så alt for mange måter.

Denne delen av jobben ble uansett raskt en bijobb.

Allerede i 1997 etablerte TV 2 og Siri Kalvig Storm Weather Center som det første private værselskapet i Skandinavia, der vi som David utfordret NRKs Goliat, Det Norske Meteorologiske Institutt. Jeg ble tilbudt jobb i administrasjonen ved siden av jobben som 16

værmelder, og fikk dermed være med på de morsomste tre årene jeg noensinne har opplevd i jobbsammenheng. Vi var en håndfull mennesker som jobbet i Storm den gangen, og vi jobbet døgnet rundt med å etablere et selskap som i dag selger vær og meteorologisk kompetanse verden over. Det var en helt spesiell tid, der jeg fikk lære meg administrasjon, salg, markedsføring, kommunikasjon, media og tv både nasjonalt og internasjonalt de neste seks–sju årene.

Selv om mediebransjen er kjent for å være en tøff bransje å jobbe i, har jeg alltid hatt sansen for å jobbe i et miljø der det er høyde under taket for at folk kan si det de egentlig mener. Jeg opplevde dermed denne bransjen som tøff, men ærlig, og jeg stortrivdes med å jobbe mye i perioder. De første årene studerte jeg i tillegg markedsføring og økonomi på BI. Etter hvert fikk jeg ansvaret for egne salgsmarkeder, først mot kraftbransjen i Nord-Europa og deretter mot mediebransjen i Skandinavia.

I tillegg til jobben i Storm hadde jeg og mine kollegaer jevnlige oppdrag som konferansierer, foredragsholdere eller vertinner på ulike samlinger og seminarer rundt omkring i landet. Disse årene boblet jeg over av energi og jobben ble min sosiale omgangskrets. Jeg 17

var ærgjerrig, målbevisst og klar for enhver utfordring.

Hvordan kan så en person med et slikt entusiastisk forhold til jobben ende som utbrent? Akkurat det spørsmålet tror jeg mange som har blitt utbrent, har stilt seg selv. Det har vært ubehagelig å se tilbake på en tid som er forbi for lengst, for å prøve å finne ut hva det var som gjorde at jeg ble utbrent. For selv om vi alle kan stresse mye i perioder, betyr det ikke at vi dermed blir utbrent.

Agendaen min var riktignok som oftest fullbooket, men jeg likte det og hadde valgt det selv. Jeg kunne ønske at jeg hadde et helt konkret svar å gi, at jeg kunne peke på noe så enkelt som at jeg for eksempel spiste for mye gulrøtter i en periode, og at overflod av A-vitaminer viste seg å være et herk å leve med. Det hadde vært enkelt og forståelig, og ikke minst lett å forholde seg til. Slik er det dessverre ikke. Det var ingenting spesielt som gjorde at jeg ble utbrent. Det dreide seg mer om perioder med mye stress, der enkelte ting gjorde hverdagen langt mer utfordrende enn vanlig.

I løpet av disse årene opplevde jeg tre slike perioder.

En av disse var måneder med større omorganisering på arbeidsplassen. Mange mennesker, deriblant jeg, opplever slike situasjoner som spesielt stressende. En annen periode var jeg i dyp sorg på grunn av et dødsfall i nær 18

familie. Den tredje perioden var sterkt preget av et vanskelig samlivsbrudd.

Det er likevel ingenting av det jeg beskriver over, som direkte ledet til at jeg ble utbrent, selv om det til tider nok var for mye stress. Jeg kunne helt fint ha opplevd disse periodene uten å bli syk. De årene skulle likevel ha en stor innvirkning, fordi de la grunnlaget for hvordan jeg håndterte utbrentheten når den først oppsto.

I dag ser jeg at jeg håndterte vanskelige perioder ved bare å håpe på at de skulle gå over. Ofte jobbet jeg mer i disse periodene istedenfor mindre. Over mange år tok jeg meg aldri tid til å bearbeide de ulike sorgperiodene når jeg sto i situasjonen. Tvert imot så jeg det å bevege meg fort videre som et tegn på styrke. Ta for eksempel dette samlivsbruddet. De aller fleste av oss har opplevd det. Jeg tør imidlertid påstå at de færreste av oss tar hensyn til at vi må finne roen igjen etter slike perioder, at vi etter skilsmisser eller samlivsbrudd må gi oss selv tid til å finne balansen i en ny hverdag. Før jeg ble utbrent, tillot jeg aldri meg selv å la sinnet mitt få jobbe seg gjennom de ulike stadiene av sorg. I stedet valgte jeg å ha mye å gjøre, noe som førte til at jobben ble det viktigste i livet mitt.

Etter hvert som utbrentheten festet seg, gjorde i til19

legg måten jeg organiserte hverdagen min det vanskelig å fange opp og ta de ulike symptomene på alvor. Jeg bodde i kort avstand fra de ulike jobbene mine, og overtidsjobb ble en naturlig del av hverdagen. Dette gjorde at jeg kom inn i en rutine der jeg jobbet ti–tolv timer hver dag og var lett tilgjengelig i forbindelse med jobb til enhver tid. I tillegg hadde jeg over flere år bygget opp et liv med uklare linjer mellom jobb og privatliv. Store deler av den sosiale omgangskretsen min var tilknyttet de ulike arbeidsmiljøene jeg jobbet i eller med. Dette var selvfølgelig hyggelig, men det gjorde meg sosialt sårbar det øyeblikket jeg falt ut av arbeidslivet. Jeg var heller ikke flink til å balansere jobb og privatlivet, i den forstand at det ikke fantes skillelinjer for når jeg skulle koble av og bli privatperson. Over mange år identifiserte jeg meg derfor mye med jobben min og knyttet ubevisst verdien min som menneske til det jeg gjorde. Fordi arbeidslivet representerte en så stor del av livet mitt, ble jeg ekstra redd for å falle ut av det, noe som igjen førte til at jeg lettere fornektet symptomene på utbrenthet da de dukket opp.

Dette var altså situasjonen da jeg våren 2004 søkte på jobb som daglig leder for en næringslivsorganisasjon i Bergen. Jeg var overlykkelig da jeg fikk jobben, gledet 20

meg virkelig til å lære nye ting, og jeg formelig strålte av entusiasme for å kaste meg inn i de ulike arbeidsoppgavene.

Lite visste jeg at stillingen skulle vise seg å være skreddersydd for utbrenthet på grunn av måten jobben var organisert på. Arbeidsoppgavene i seg selv var ikke spesielt krevende. Det var rett og slett bare så fryktelig mange av dem. Stillingen gav begrenset beslutningsfrihet og innebar utømmelige mengder arbeid. I denne jobben kunne jeg ha jobbet døgnet rundt og likevel aldri rukket over alt som «burde» vært gjort. Da er man avhengig av å sette egne grenser. Jeg var ikke vant til å gjøre det. Faktisk tenkte jeg ikke engang på å gjøre det, noe som innebar at arbeidsmengden aldri tok slutt. I tillegg var jeg ærekjær og ønsket å levere best mulig arbeid. Jeg var streng med meg selv og var totalt ukritisk til om jeg og den organisasjonen jeg jobbet i, la opp arbeidsdagene på riktig måte.

I ettertid ser jeg at min personlighet aldri ville latt meg stoppe opp, hadde det ikke vært for at kroppen krevde det av meg. Akkurat det skremmer meg, fordi jeg ser så klart at jeg kunne ha brukt år etter år av livet mitt på en jobb som etter hvert ikke gav meg noe annet enn slit, kun fordi jeg skulle leve opp til forventninger som jeg ikke engang visste om var riktige for meg, innerst inne.

21