Val McDermid
Forsvinningspunktet Oversatt av Henning Kolstad
Val McDermid Originalens tittel: The Vanishing Point Oversatt av Henning Kolstad Copyright © 2012 by Val McDermid Published by agreement with Leonhardt & Høier Literary Agency, Copenhagen. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-40225-9 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Sean Garrehy/Little Brown Omslagsfoto: Olesia Bilkei / Shutterstock (mann og barn) og Silas Manhood (bakgrunn) Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til dem som forlot oss mens jeg skrev denne boken Davina McDermid, Sue Carroll og Reginald Hill Uten dere, på deres helt forskjellige måter, Ville jeg aldri kommet så langt. Deres fravær er konstant hos meg.
Hvis du vinner berømmelse uten å vite hvem du er, vil berømmelsen definere deg. oprah winfrey
del 1
På reisefot
1
O’Hare-flyplassen i Chicago Stephanie Harker var akkurat gammel nok til å huske tiden da det var interessant å reise med fly. Hun kikket ned på femåringen som tuklet med båndet mellom de flyttbare stolpene som styrte køen i krok og slyng mot sikkerhetskontrollen. Jimmy ville aldri få oppleve den følelsen. Helt fra barnsben av ville han forbinde flyreiser med langtekkelighet og den økende irritasjonen du opplevde når du befattet deg med folk som enten kjedet seg, opptrådte avvisende eller var direkte ubehøvlet. Jimmy merket tydeligvis blikket hennes, han kikket opp med et forsiktig uttrykk i ansiktet. «Kan vi bade i bassenget i kveld?» spurte han i en tone som viste at han ventet avslag. «Klart det,» sa Stephanie. «Selv om flyet blir forsinket?» Det var ingenting som tydet på at hun hadde klart å dempe uroen hans. «Selv om flyet blir forsinket. Huset har sitt eget basseng. Rett utenfor stuen. Det spiller ingen rolle hvor sent vi kommer dit, du kan ta en dukkert uansett.» Han rynket pannen og vurderte svaret hennes, så nikket han. «Greit.» Køen beveget seg et par meter til. Flyoverganger i Amerika irriterte Stephanie enormt. Når du kom med fly, hadde du allerede vært gjennom sikkerhetskontrollen minst én gang. Av og til to. I de fleste andre land var det slik at når du landet for å bytte til et annet fly, slapp du å gå gjennom 11
en ny kontroll. Da var du allerede inne i flysystemet. Du var erklært ufarlig, mente myndighetene. Ingen grunn til å gå gjennom hele spetakkelet en gang til. Men i Amerika var det annerledes. I Amerika var det alltid annerledes. I Amerika stolte de nok ikke på at noe annet land på kloden hadde ordentlig sikkerhetskontroll på flyplassene. Så når du kom til USA for å reise videre med et annet fly, måtte du gå ut av flysystemet og tilbake til bakkeverdenen, hvor du så måtte stå i en ny kø for å gjennomgå den samme kontrollprosessen du allerede hadde vært utsatt for da du skulle til det første flyet. Av og til mistet du til og med den flasken med mandarinvodka du hadde kjøpt til kanonpris på taxfree fordi du hadde glemt at du måtte gjennom en ny sikkerhetskontroll hvor de håndhevet bestemmelsene om væske. Selv væske du hadde kjøpt på en jævla flyplass. For noen krek. Som om dette ikke var irriterende nok, begynte de amerikanske sikkerhetskontrollenes siste versjon av kroppsvisitering å nærme seg det Stephanie ville klassifisere som seksuelle overgrep. Hun hadde fått stor innsikt i sikkerhetspersonellets grundighet, takket være skruene og metallplaten som hadde holdt venstrebeinet hennes sammen de ti siste årene. Det var store variasjoner i opptredenen til kvinnene som kom for å sjekke henne etter at metalldetektoren hadde pepet og blinket. Et ytterpunkt var Madrid, hvor hun verken ble visitert eller undersøkt med stavdetektor. I Roma var det overfladisk, i Berlin var det effektivt. Men i Amerika var grundigheten nærmest krenkende, med håndbaker som skumpet borti brystene og stanget mot henne som en klosset tenåringsgutt. Det var ubehagelig og ydmykende. Enda et par meter. Men nå beveget køen seg jevnt foran dem. Sakte, men sikkert. Der køen rundet en hårnålssving, smatt Jimmy under sperrebåndet og hoppet foran henne. «Jeg slo deg,» sa han. «Det gjorde du.» Stephanie frigjorde den ene hånden fra bagasjen og rufset til det tykke, svarte håret hans. Frustra12
sjonene ved reisen tok i det minste tankene bort fra bekymringene over å feriere med gutten. Hun spilte ut neseborene mens det uvante begrepet spratt hit og dit i hodet. Feriere med gutten. Hvor lenge ville det gå før det sluttet å høres merkelig og fremmedartet og umulig ut? I California ville de være omgitt av normale familier. Men hun og Jimmy, de var alt annet enn en normal familie. Og dette var en tur hun aldri hadde ventet at hun skulle ta. La det for all del ikke skjære seg. «Får jeg sitte ved vinduet igjen?» Jimmy dro henne i albuen. «Får jeg det, Steph?» «Bare du lover å ikke åpne det i luften, så.» Han sendte henne et mistenksomt blikk, så smilte han. «Ville jeg bli sugd ut i verdensrommet hvis jeg gjorde det?» «Visst. Da ville du bli gutten i månen.» Hun vinket ham videre. Det gikk raskere nå, og de var nesten fremme ved stedet hvor de måtte legge bagene og det de hadde i lommene i en plastkasse og sende det gjennom røntgenapparatet. Stephanie fikk se et stort avlukke med plastglassvegger på den andre siden av metalldetektoren. Hun ble stram om munnen. «Husk på det jeg sa til deg, Jimmy,» sa hun bestemt. «Du vet at jeg kommer til å utløse alarmen, og da må jeg vente i den klare boksen til noen undersøker meg. Du får ikke lov til å bli med meg inn der.» Han satte trutmunn. «Hvorfor ikke?» «Sånn er reglene, Jimmy.» Hun så det urolige uttrykket i øynene hans. «Ikke vær redd,» tilføyde hun. «Det kommer ikke til å skje noe galt med meg. Bare vent ved bagasjebåndet, du. Greit? Ikke gå noe sted, bare vent til jeg kommer ut på den andre siden. Skjønner du det?» Nå unngikk han blikket hennes. Kanskje han følte at hun snakket nedlatende til ham. Det var så vanskelig å avpasse ting helt riktig. «Jeg skal passe på bagasjen,» sa han. «Så ingen får stjålet den.» «Flott.» Mannen foran dem i køen tok av seg dressjakken og brettet den sammen i en plastkasse. Av med skoene, deretter 13
beltet. Han åpnet PC-vesken, tok ut den bærbare maskinen og la den i en annen kasse. Han nikket mot dem for å vise at han var ferdig. «Ingen verdighet når en er ute og reiser nå for tiden,» sa han med et surt smil. «Er du klar, Jimmy?» Stephanie gikk frem og tok en plastkasse. «Det er en viktig oppgave du har der, det med å vokte bagasjen.» Hun la sakene deres i kassen, sjekket Jimmys lommer og føyset ham foran seg gjennom metalldetektoren. Han snudde seg og fulgte med da maskinen pep, de røde varsellampene tentes og den tykke vekteren pekte på plastbåsen. «Kvinnelig vekter,» ropte han så både vommen og hakene disset. «Vent inne i boksen, er De snill.» Avlukket var omtrent to meter langt og en meter bredt. Konturene av to føtter var malt på gulvet. En plaststol sto ved den ene veggen. På en tresokkel lå en håndholdt metalldetektor. Jimmy ble stor i øynene da Stephanie gikk inn. Hun vinket ham mot bagasjebåndet hvor eiendelene deres langsomt kom ut av scanneren. «Vent på meg,» mimet hun med leppene og ga ham tommelen opp. Jimmy snudde ryggen til henne, gikk til enden av bagasjebåndet og ventet på plastkassene deres. Stephanie så seg utålmodig om. Det var tre–fire kvinnelige vektere i nærheten, men ingen av dem virket særlig ivrige etter å ta seg av henne. Heldigvis hadde ikke hun og Jimmy hastverk med å rekke neste ombordstigning. Hun visste hvordan overganger i USA var nå for tiden, så hun hadde med overlegg satt av mye tid mellom flyene. Hun kastet et blikk mot Jimmy. En av vekterne snakket visst med ham. En mann i svart uniformsbukse og blå skjorte. Men det var noe som virket galt. Stephanie rynket pannen. Han gikk med lue, det var det som ikke stemte. Ingen av de andre flyplassvekterne hadde noe på hodet. Og nå tok mannen Jimmys hånd. Et kort øyeblikk trodde ikke Stephanie sine egne øyne. Mannen leide en føyelig Jimmy vekk fra sikkerhetskontrol14
len og ut mot hovedkorridoren hvor mengder av folk vrimlet hit og dit. Ikke et blikk tilbake verken fra Jimmy eller fra mannen. «Jimmy,» ropte hun. «Kom tilbake!» Stemmen var skingrende, men den ble dempet av plastglassveggene i avlukket. Mannen og gutten gikk videre uten å la seg merke med noe. Stephanie ble urolig, hun hamret på skjermveggen og gestikulerte mot hovedkorridoren. «Gutten min,» ropte hun. «Det er en som har tatt gutten min.» Det hun sa, hadde ingen virkning, men det hun gjorde, fikk konsekvenser. To vektere gikk mot avlukket, ikke mot Jimmy. De brydde seg overhodet ikke om det som foregikk bak dem. Febrilsk skjøv Stephanie all fornuft til side og la på sprang. Hun rakk så vidt ut av avlukket før en av vekterne tok henne i armen og sa noe som ikke sank inn. Grepet sakket henne, men stoppet henne ikke. Redselen for å miste Jimmy drev henne over de normale grensene. Vekteren hugg etter henne med den andre hånden, og uten å tenke seg om virvlet Stephanie rundt og slo knyttneven i ansiktet på ham. «De kidnapper gutten min,» ropte hun. Blodet strømmet fra vekterens nese, men han slapp ikke taket. Nå så Stephanie bare mannens lue. Jimmy var borte i mylderet. Panikken ga henne krefter, og hun slepte vakten etter seg. Som i en tåke oppfattet hun at andre vektere trakk våpen og ropte til henne, men konsentrasjonen hennes var total. «Jimmy,» skrek hun. Nå holdt en annen vekter henne om livet og prøvde å legge henne over ende. «Ned på gulvet,» ropte han. «Legg deg ned øyeblikkelig!» Hun sparket ham i skinneleggen med hælen. De hevede stemmene fløt sammen til meningsløs støy da en tredje flyplassvekter blandet seg inn i kampen og kastet seg på ryggen hennes. Stephanie kjente knærne svikte, og hun segnet i gulvet. «Gutten min,» mumlet hun og stakk hånden i lommen hvor hun hadde boardingpassene. Kroppene som holdt henne, gled plutselig vekk, og hun var fri. 15
Forvirret, men lettet over at de endelig hørte etter, presset Stephanie seg opp i knestående med én hånd. Det var da at de lammet henne med en elektrosjokkpistol.
2
Alt skjedde på en gang. Skjærende smerter forplantet seg langs nervebanene, dansende synapser sendte knusende meldinger til muskler. Stephanies sammenbrudd skjedde momentant, en total systemfeil, som om noen hadde slått av en bryter. Tankene raste forvirret, de fant ingen sammenheng i smertene og den totale mangelen på fysisk kontroll. Det eneste som satt igjen i hodet, var behovet for å meddele hva som hadde hendt. Hun var overbevist om at hun ropte Jimmys navn selv da hun traff gulvet med et smell. Men hun hørte bare et meningsløst sammensurium av lyd, slik drømmemumling som kom fra folk når de hadde mareritt. Smertene forsvant like brått som de hadde kommet. Stephanie løftet forvirret på hodet. Hun brydde seg ikke om ringen av flyplassvektere som omkranset henne på forsiktig avstand. Hun enset ikke passasjerene som glodde på henne, utbruddene eller kameratelefonene deres. Hun speidet etter Jimmy og fikk et glimt av den knallrøde Arsenal-trøya hans ved siden av en svart og blå vekteruniform. De svingte av fra hovedkorridoren og forsvant av syne. Uten å bry seg om verkingen i musklene reiste Stephanie seg opp og styrtet i den retningen med et urbrøl. Hun fikk ikke engang fullført det første skrittet. Denne gangen var sjokkskuddet mer langvarig og lammelsen grundigere. Nå var hun desorientert og slapp selv etter at hun fikk igjen muskelkontrollen. To vektere dro henne opp og slepte henne med seg i motsatt retning, bort fra det siste 17
stedet hun hadde sett Jimmy. Med sine siste krefter prøvde Stephanie å rive seg løs. «Kutt ut,» ropte en av vekterne som holdt henne. «Sett håndjern på henne,» sa en annen og myndigere stemme. Stephanie kjente at armene ble rykket bak på ryggen, og at en kald stålring lukket seg om hvert håndledd. Nå beveget de seg raskere, de geleidet henne langs en sidekorridor og gjennom en dør. Der satte de henne på en plaststol med armene ubekvemt rundt stolryggen. Hodet føltes som om tannhjulene glapp og sluret. Hun fikk ikke orden på tankene. En solid latinamerikansk kvinne i vekteruniform stilte seg foran henne. Uttrykket hennes var steinhardt og bistert, men øynene virket vurderende. «Du kommer til å føle deg forvirret en stund. Det vil gå over. Du kommer ikke til å dø. Du er ikke engang skadd. Ikke slik som kollegaen min, som du knuste nesen på. Forsøk ikke å gå fra dette rommet. Gjør du det, blir du hindret.» «Det var en som kidnappet gutten min.» Ordene kom tregt og snøvlende. Hun virket full og uforståelig selv i sine egne ører. Hun klarte ikke engang å konsentrere seg nok til å lese kvinnens navneskilt. «Jeg kommer straks igjen og avhører deg,» sa kvinnen og fulgte etter kollegene til døren. «Vent,» ropte Stephanie. «Gutten min! Det var en som tok gutten min!» Kvinnen senket ikke engang farten, hun fortsatte bare ut gjennom døren. Den overveldende følelsen i Stephanies kropp var fryktens kalde grep om brystet. Det spilte ingen rolle hva sjokkpistolen hadde gjort med kroppen og tankene; skrekk var det eneste hun forsto akkurat nå. Den første panikken hennes hadde forandret seg og tatt med seg trangen til å kjempe eller flykte. Nå lå uroen som en kald klump i brystet, den tynget hjertet og gjorde det vanskelig å puste. Noen hadde gått fra sikkerhetskontrollen med Jimmy. En frem18
med hadde tatt ham med seg uten å lage den minste krusning på normalitetens blanke vannflate. Hvordan kunne det ha skjedd? Og hvorfor ville ingen høre på henne? Hun måtte komme seg ut derfra, måtte få noen med en viss myndighet til å forstå at noe forferdelig hadde hendt, at det fortsatt hendte i dette øyeblikk. Stephanie kjempet med stolryggen og prøvde å få løs armene. Men jo mer hun herjet med den stive plasten, desto mer fastlåst følte hun seg. Til slutt skjønte hun at stolens konstruksjon gjorde det umulig å strekke armene langt nok bakover til å frigjøre dem fra stolryggen. Og siden den var skrudd fast til gulvet, kunne hun ikke engang reise seg og bære den med seg som et absurd skilpaddeskall. Ikke før hadde hun innsett dette, så kom kvinnen som hadde snakket til henne, inn i rommet igjen. Etter henne fulgte en ulenkelig middelaldrende mann i den etter hvert velkjente flyplassvekteruniformen. Han satte seg midt imot Stephanie uten å hilse. Mørkt, gråsprengt hår klippet i uklanderlig børstesveis rammet inn et ansikt som besto av vinkler og hule flater, som om det var bygget med et magnetsett for barn. Øynene hans var kalde, munnen og haken var for svake for inntrykket han prøvde å gi. På navneskiltet sto det Randall Parton, og den blå skjorten hadde to gullstriper på skulderklaffen. Stephanie var lettet over å merke at hun fikk noe ut av det hun så denne gangen. «Noen har kidnappet gutten min,» sa hun så hektisk at ordene smeltet sammen. «Dere må slå alarm. Melde fra til politiet. Gjøre det dere gjør når en fremmed tar et barn.» Parton beholdt det harde blikket. «Hva var navnet?» sa han. Stephanie hørte den stramme snerten fra New England-statene i målet hans. «Navnet mitt? Stephanie Harker. Men det er ikke viktig. Det viktige er –» «Vi avgjør hva som er viktig her.» Parton strammet skuldrene i den velstrøkne skjorten. «Og det som er viktig nå, er at du er en sikkerhetsrisiko.» «Det er sykt. Jeg er offeret her.» 19
«Sett fra mitt ståsted er medarbeideren min offeret her. Vekteren du angrep da du forsøkte å flykte fra sikkerhetskontrollen før du ble visitert. Etter at du hadde utløst metalldetektoren.» Bak ham så Stephanie hvordan kvinnen flyttet vekten fra fot til fot, som om hun var utilpass i situasjonen. «Jeg utløste metalldetektoren fordi jeg har en metallplate og tre skruer i venstrebeinet. Jeg var ute for en alvorlig bilulykke for ti år siden. Jeg utløser alltid metalldetektorene.» «Og på det nåværende tidspunkt har vi ingen mulighet til å avgjøre om den påstanden er sann. Det vi må bringe på det rene før vi går videre, er at du ikke representerer noen fare for landet eller for mannskapet mitt. Vi forlanger at du underkaster deg en grundig undersøkelse.» Stephanie følte hvordan trykket bygget seg opp i hodet, som om et blodkar holdt på å sprekke bak øynene. «Dette er vilt. Hvilke rettigheter har jeg?» «Det er ikke min jobb å orientere deg om dine juridiske rettigheter. Jobben min er å ivareta sikkerheten på flyplassen.» «Så hvorfor leter du ikke etter kidnapperen som stjal gutten min? Herregud.» «Det er ingen grunn til å snakke slik. For alt jeg vet kan denne kidnappingshistorien være et innviklet bedrag. Jeg venter fortsatt på ditt tilsagn til en grundig kroppsvisitering.» «Jeg gir ikke noe tilsagn før du tar deg av det som har skjedd Jimmy, din idiot. Hvor er sjefen din? Jeg vil snakke med en person som har myndighet her. Ta av meg disse håndjernene. Jeg vil ha en advokat.» Parton presset leppene sammen i et stivt smil som ikke hadde noe med humor å gjøre. «Ikke-amerikanere som er tatt til side for et omfattende avhør, har vanligvis ikke rett til noen advokat.» Det lå ikke så rent lite triumf i tonen hans. Den kvinnelige vekteren kremtet og gikk et skritt frem. 20
Lia Lopez, ifølge navneskiltet. «Hun snakker om et bortført barn, Randall. Hun har rett til advokat hvis vi spør henne om noe annet enn innvandrerstatus eller sikkerhet.» Parton dreide hodet sakte og høytidelig mot henne, som om det var tyngre enn en bowlingkule. «Noe vi på det nåværende tidspunkt ikke gjør, Lopez.» Han skulte på henne en lang stund, så snudde han seg mot Stephanie igjen. «Du må gi ditt tilsagn,» gjentok han. «Er jeg juridisk pålagt å godta visitering?» Det hadde gått opp for Stephanie at hvis denne idioten ikke hørte på henne, måtte hun sørge for å komme i kontakt med en som gjorde det. Og det litt fort. «Nekter du?» «Nei, jeg ber om klarlegging. Er jeg juridisk pålagt å la meg visitere? Eller kan jeg avslå?» «Du gjør det ikke lettere for deg nå.» Parton fikk røde roser i kinnene, som om han hadde vært ute i sur vind. «Jeg kjenner ikke loven her. Som du allerede har registrert, er jeg ikke amerikansk statsborger. Jeg prøver bare å få rede på hvilke rettigheter jeg har.» Parton skjøt hodet frem, aggressivt som en hane på tunet. «Du nekter å la deg visitere? Er det sånn å forstå?» «Kjenner du egentlig loven? Vet du i det hele tatt hvilke rettigheter jeg har? Jeg vil snakke med en myndighetsperson, en som vet hvordan det ligger an.» «Alvorlig talt. Hvis du skal slå deg vrang, er jeg ikke interessert i å være med på leken. Hvis du ikke gir meg de svarene jeg er ute etter, vil den neste du snakker med, være fra FBI. Og det blir en annen dans.» Han skjøv seg ut fra bordet og henvendte seg til Lopez. «Hvilke opplysninger har vi om identiteten hennes?» Lopez mumlet noe i radioen sin og snudde seg bort. Parton snakket til Stephanie igjen og overdøvet den andre samtalen. «Som sagt gjør du det ikke lettere for deg nå. Du angrep en av vekterne mine. Det er det eneste vi vet. Ingen var vitne til noen episode. Ingen meldte fra om at et barn ble bortført. Det eneste jeg vet, Harker, er at du plutselig fløy 21
av skaftet. Hvorfor i all verden stakk du av fra avlukket? Hvorfor angrep du den vekteren?» Hun hadde ikke oppnådd noe med å svare på det spørsmålet første gang. Det var ingen grunn til å tro at de ville komme videre om hun gjentok svaret. Hvis Stephanie kunne lagt armene i kors foran brystet, ville hun gjort det. Hun hadde ikke tilgang til kroppsspråk som kunne vise at nok var nok. Hun bet i seg panikken, kneiset med hodet og så ham i øynene. «Er jeg juridisk pålagt å besvare det spørsmålet?» Parton slo håndflatene oppgitt i bordet. Lopez kom bort til dem og brøt inn: «Hun kom til USA for en halv time siden her i Chicago. Hun kom med et fly fra London Heathrow.» Hun kremtet. «Hun hadde med seg et lite barn.» Tausheten vokste og fylte rommet. Stephanies tone var kald av raseri: «Kan vi nå få en ekte politimann inn hit?»
3
Opplysningen fra Lopez punkterte Partons viktighet. Han ga ordre om at håndjernene skulle tas av, men kunne ikke motstå å slenge bryske kommandoer til henne. «Hold hendene unna lommene. Og ikke bruk telefonen.» «Jeg har ikke telefonen. Den er i en plastkasse sammen med alt det andre som ble kjørt gjennom røntgenapparatet. Deriblant Jimmys ryggsekk, vil jeg tro. Det eneste dere hadde behøvd gjøre for å fastslå om jeg snakket sant, var å ta en titt på det som lå på transportbåndet.» Stephanie gjorde ikke noe forsøk på å skjule sin forakt. Parton sa ikke mer, han gikk bare ut av rommet. Lopez smilte beklagende til henne. «Skal han hente noen som kan gjøre noe med at gutten min ble kidnappet?» spurte Stephanie skarpt og masserte håndleddene. Lopez snudde seg da døren gikk opp. En vekter bar to grå, lave plastkasser inn i rommet og satte dem på gulvet. Stephanie så at den ene inneholdt kabinbagen hennes, og i den andre lå jakken, skoene og toalettsakene i en klar plastpose for lett å kunne undersøkes, pluss det assorterte virvaret av småting fra lommene. «Vent,» sa hun. «Det skal være en til. Med Jimmys ryggsekk og hettegenser.» Vekteren trakk på den ene skulderen. «Dette er det eneste vi har.» Han lukket døren etter seg. Et nytt grøss av frykt jagde gjennom Stephanie da hun skjønte at Jimmys saker var borte. Dette tydet på kald beregning, et målrettet tilslag, ikke bare en spontan og vilkår23
lig utplukking. Aldri hadde hun sterkere følt at tiden gikk fra henne. «Er det ingen som forstår hastverket her?» spurte hun. «Har du barn? Ville du ikke gått fra vettet hvis noen kidnappet barnet ditt og ingen brydde seg om det?» Lopez virket beklemt. «Du må være tålmodig. Vi har en jobb å gjøre, og den har veldig smalt fokus. Vi er nødt til å handle innenfor snevre grenser. Og jeg burde egentlig ikke snakke med deg engang.» Stephanie la hodet i hendene. «Hvert minutt som går, er Jimmy i fare. Jeg lovte … jeg lovte …» Strupen snørte seg sammen. Frykten og raseriet kunne ikke holde adrenalinnivået oppe i all evighet. Nå var det følelsen av å ha sviktet som kvalte henne. Hun hadde gitt et løfte. Men det løftet var tydeligvis verdiløst. FBI-agent Vivian McKuras hadde oppfattet det som en forfremmelse å bli stasjonert ved Chicago-kontoret. Men da de plasserte henne permanent ved avdelingen på flyplassen, skjønte hun at hun i virkeligheten ble straffet for sin tidligere sjefs synder. Nå satt Jeff i et føderalt fengsel og sonet for sine kreative måter å finansiere spillegalskapen på. Hun hadde skjønt at det var noe galt med ham, men hun hadde trodd at det skyldtes ekteskapsproblemer, ikke en hemmelig avtale med mafiaen på stedet. Hun hadde ikke vært rare etterforskeren i så måte. En utenforstående ville kanskje oppfattet flyplasstjenesten som en kremjobb, en plass i fremste forsvarslinje mot terrorister som ville undergrave den amerikanske levemåten. Et perfekt sted å rette opp sin anseelse som agent, vise at hun egentlig var dyktig. Men virkeligheten var så grå og trist som det gikk an å bli. De fleste som ble tatt til side av flyplassvekterne, var ikke mer terrorister enn bestemoren hennes. Det var forresten ingen god analogi, for bestemoren kunne bli ganske militant i spørsmålet om skotsk uavhengighet. Det spilte ingen rolle at hun hadde flyttet fra gamlelandet da hun var fem måneder. Problemet for Vivian McKuras var kjedsomhet. Abso24
lutt alle de avhørene hun hadde foretatt av folk vekterne hadde tatt til side, hadde vært totalt bortkastet. For det meste hadde hun forstått i løpet av tre minutter at mennene, kvinnene og barna hun ble tilkalt for å undersøke, var aldeles harmløse for rikets sikkerhet. Funksjonshemmede krigsveteraner, inkontinente eldre eller sikhen med den svarte plastkopien av en seremoniell dolk – ingen av dem ville kapre noe fly eller jevne terminalen med jorden. Og i de få tilfellene hun mente det var noen vits i å etterforske, krevde reglene at hun skulle koble inn Chicago-kontoret. Da ble de potensielle mistenkte kjørt vekk for å avhøres av agenter med færre pletter på rullebladet enn henne. Kjedsomheten holdt på å knekke henne. Mange ganger de siste ukene hadde hun stått i dusjen og komponert avskjedssøknaden til FBI. Men hun kom alltid tilbake til de praktiske hensynene. Hva annet kunne hun leve av? Det var lavkonjunktur. Ingen ansatte folk. Særlig ikke folk som manglet yrkesutdannelse. Fem år i FBI kvalifiserte ikke for noe annet enn mer av det samme. Og mer av det samme var akkurat det hun ikke ønsket. Og som om alt dette ikke var nok, kom Randall Parton inn gjennom kontordøren hennes nå. Vivian hadde prøvd å ikke la sin instinktive motvilje mot Parton ødelegge arbeidsforholdet deres. Men det var vanskelig, i og med den løpske kombinasjonen av arroganse og dumhet mannen hadde utstrålt ved det første møtet deres og alle de påfølgende. «God dag, agent McKuras,» sa han med et kort nikk. Han greide alltid å gjøre det klart at den manglende respekten mellom dem var gjensidig. «Hva kan jeg hjelpe deg med i dag, vekter Parton?» Vivian smilte blidt, klar over hvor inderlig det irriterte ham at hun var den som hadde makt til å gjøre noe mer enn å hindre noen i å sette seg på et fly. Parton så på besøksstolen på den andre siden av skrivebordet hennes, han var som vanlig revet mellom to alternativer: Ønsket om å sette seg uten å bli bedt om det, noe han uansett aldri ville bli, og behovet for å stå og ruve 25
over henne. «Vi fikk inn et gærent kvinnfolk. Hun utløste metalldetektoren, så en vekter satte henne i avlukket for å vente på en kvinnelig kollega. Vi var litt sene med å ta oss av folk i avlukket, du vet hvor travelt det er på denne tiden av dagen.» «Det vet jeg,» sa Vivian, som helst ville sluppet å vite det. Hun ønsket at denne flyplassen og hele dens indre virkemåte var et mysterium for henne. «Som lyn fra klar himmel styrtet hun ut av avlukket.» Parton hørtes defensiv ut, som om han regnet med å bli kritisert før eller senere. «Vektere grep inn, men hun ville ikke la seg stoppe. Før jeg visste ordet av det, gikk en av karene mine i gulvet med knust nese, det var blod overalt, mens hun presset seg videre og ropte noe som ingen av kollegene mine fikk noe ut av.» «Hun snakket ikke engelsk?» Parton vred munnen til den ene siden i avsmak. «Jo, hun var engelsk, men ingen skjønte et ord av det hun ropte. Derfor felte de henne med sjokkpistol, slik de skal gjøre når de møter voldelig motstand. Hun gikk over ende, men reiste seg igjen med det samme. Aldeles vill. Så de lammet henne med et lengre sjokk, og den gangen ble hun liggende til de fikk satt håndjern på henne. Lopez førte henne til avhørsrommet.» Vivian følte en kort lettelse. Lia Lopez var kanskje Partons underordnede, men hun hadde mer vett enn hele resten av skiftet til sammen. «Fornuftig,» sa hun. «Så tilkalte de meg. Og da var det at det ble vanskelig.» «Vanskelig? På hvilken måte?» «For det første gjorde hun seg viktig. Hver gang jeg spurte om noe, skulle hun bare ha rede på om hun hadde juridisk plikt til å svare. Vred seg unna sånn at vi ikke kom noen vei. Og så begynte hun å mase om at gutten hennes var kidnappet. Men vi hadde ikke fått noen alarm i sonen. Ingen så noe barn bli bortført. Det eneste uvanlige i området mitt den ettermiddagen var at det gærne kvinnfolket stakk av fra avlukket. Så jeg var ikke innstilt på å ta henne alvor26
lig. Jeg trodde hun prøvde å avlede oss fra å visitere henne slik vi skulle.» Nå løftet han hodet, egenrettferdigheten satt i høysetet. «Jeg forstår godt at en kan tenke slik.» Hvis en er idiot. «Hva skal vi gjøre nå, da? Vil du at jeg skal snakke med henne? Få henne til å godta en visitering?» Parton korsla armene. «Det er blitt mer innviklet enn som så. Lopez tok navnet hennes fra passet og sjekket med fremmedpolitiet. Da kom det fram at hun hadde hatt et barn med seg da hun kom til landet tidligere i ettermiddag.» «Og det barnet er borte nå?» Nå hadde han Vivians hele og fulle oppmerksomhet. Hva dette enn var, så hørte det ikke til den ensformigheten som hadde tappet henne for livsgnist. Parton nikket. «Ser sånn ut.» Han gjorde den skjeve trekningen med munnen igjen. «Og nå skal du høre. Hun er ikke moren. Hun førte gutten inn i USA på britiske papirer som ga henne rett til å reise med ham. Så det er ikke godt å vite hva faen som foregår her.» Det plutselige bruset av adrenalin satte mer fart i Vivian enn noe hadde gjort på flere måneder. «Herregud, Parton. Vi blir nødt til å erklære Kode Adam.» Hun grep etter telefonen og lurte på hvem hun skulle ringe først for å få verdens mest trafikkerte flyplass stengt. Parton fikk et skamfullt uttrykk og snudde seg halvt vekk. «Det er for sent å gå til stengning. Vi forsto ikke tidsnok hva som skjedde. De er sikkert over alle hauger nå. Du kan se på opptakene hvis du ikke tror meg. Ikke verdt å erklære Kode Adam hvis du ikke er sikker på at de befinner seg i terminalen ennå.» Vivian skjønte hva han mente. Det kunne sette en rask sluttstrek for karrieren hennes. Hun trakk et kort, skarpt sukk og trykket på den sjeldent brukte direktetasten til kontrollsentralen for flyplassens overvåkningskameraer. Parton så fornærmet ut og skulle til å si noe, men hun løftet den ene fingeren for å få ham til å tie. «Hei,» sa hun da 27
kontrollbetjenten svarte. «Det er spesialagent McKuras ved FBI-kontoret. Du må sende meg opptakene fra den siste timen fra –» «Sikkerhetsområde to i terminal tre.» Parton var ivrig nå, han ante at Vivians handlemåte kunne hjelpe ham ut av en lei knipe. Vivian gjentok instruksene og ga betjenten ID-koden til sin egen PC. Hun la på røret og kastet seg over tastaturet med raske, behendige fingre. Strengt tatt burde hun hentet inn en av kollegene til å se på opptakene med henne. Men de to andre FBI-agentene her på flyplassen var menn som holdt til på et knøttlite kontor i utenlandsterminalen. Hun ville ikke vente på at en av dem skulle slepe seg hit. Hvis det hadde skjedd en kidnapping, telte hvert minutt – særlig når de hadde vært for sene i avtrekket til å erklære Kode Adam. Dessuten hadde hun et fiks ferdig vitne i rommet, uansett hvor dårlig hun likte ham. Hun kikket opp på Parton. «Nå får vi en klarere formening om hva vi står overfor. Kan du ikke flytte stolen hit, slik at du ser skjermen min? To par øyne er bedre enn ett.» Parton grep stolen og stilte den på skrå ved hjørnet av skrivebordet slik at han så skjermen. Han satte seg, strakte ut de lange beina og la armene i kors over brystet. En eim av vaskepulver og stekt kjøtt slo mot henne, og hun trakk seg uvilkårlig unna. Han oppfattet reaksjonen, gryntet og stakk beina under stolen for å ta opp mindre plass. «Det er et fint system,» sa han. «Når det funker.» «Vi får håpe det gjør det denne gangen,» mumlet Vivian kort og klikket med musen for å åpne et nytt vindu. Hun fikk et valg mellom tre kameraer som dekket området rundt sikkerhetskontrollen. «Hvilket skal vi ta?» Parton bøyde seg frem og pekte med en lang, knoklet finger. «Det der. Det midtre.» Vivian så på klokken. «Hvor lenge er det siden dette skjedde?» «Tjue minutter, omtrent.» Hun hentet frem kameraets opptak, scrollet tjuefem mi28
nutter tilbake og satte i gang avspilling. De fulgte taust med et par minutter. Så kom en kvinne og et barn inn i bildet og fylte plastkassene på den andre siden av metalldetektoren. «Der har du henne,» sa Parton. «Og den gutten er så avgjort sammen med henne.» Vivian stoppet opptaket og studerte de to. Kvinnen virket høyere enn gjennomsnittet. En meter og syttifem, kanskje. Mellombrunt, uryddig hår klippet i en bob som nådde til kjeven. Flott utseende med høye kinnbein, firkantet hake og en bred munn som smilte da hun så på gutten. Hun så ut til å ha den engelske rosenhuden, hvit og lyserød i tonen. Gutten hadde en tykk, svart hårsåte, olivenfarget hud og kinn som aprikoser. Han var et virvar av armer og bein, senet og klosset som et føll fra en av de sentimentale filmene om veddeløpshester. Han lot ikke til å stamme fra hennes gener. Men likevel fantes det ikke tvil. «De er i følge, Parton.» «Faen.» De så hvordan gutten gikk gjennom metalldetektoren og over til den andre siden av metalldetektoren, der sakene deres skulle komme frem igjen på transportbåndet. Han kikket over skulderen mot kvinnen, som smilte og ga ham tommelen opp da hun gikk inn i avlukket for å vente på å bli kroppsvisitert av en kvinnelig vekter. Foreløpig var alt i orden. Vivian ble klar over at hun holdt pusten, som om hun så en spenningsfilm. Det gikk noen sekunder. Gutten flyttet vekten fra fot til fot; kvinnen holdt øye med ham. Så kom en mann fra hovedkorridoren i svart bukse og noe som liknet en vekterskjorte. Han gikk mot gutten. Rett før han nådde bort til ham, stanset Vivian videoen. «Hva er i veien med dette bildet?» «Han har baseballue,» sa Parton uten å nøle. «Den hører ikke til uniformen. Vi bruker ikke hodeplagg.» «Og han bruker det eneste hodeplagget som garantert vil skjule ansiktet for takmonterte overvåkningskameraer.» Vivian satte videoen i gang igjen. 29
«Han hører ikke til mannskapet mitt. Ikke tale om.» Parton løsnet armene fra den korslagte stillingen og knyttet nevene. Mannen gikk rett bort til gutten og la hånden på ryggen hans. Gutten kikket opp og nikket. Mannen i vekteruniformen tok en ryggsekk fra en av plastkassene og skjøv gutten med seg vekk fra transportbåndet i retning hovedkorridoren. Virkningen på kvinnen var sjokkartet. Med det samme mannen la hånden på gutten, var hun i bevegelse. De hadde knapt passert enden av transportbåndet før hun var ute av plastavlukket. Vivian ignorerte dramaet i forgrunnen og konsentrerte seg om mannen og gutten. De holdt seg i synsfeltet noen meter, men da hovedkorridoren svingte mot høyre, tok de skarpt til venstre. «Faen,» sa Parton igjen. «Det er en utgang, ikke sant?» «Fører ut av terminalen,» bekreftet Parton. «Mindre enn ett minutt, så er en på fortauet. Og derfra kan en komme hvor som helst.» Vivian stoppet videoen igjen. «Damen snakket tydeligvis sant.» Tonen hennes var like dyster som hjertet. Et barn var blitt røvet, og flyplassvaktenes byråkrati hadde gitt kidnapperen forsprang. «Herregud, Parton. Hvorfor har ingen hørt på denne kvinnen?» Hun grep allerede telefonen igjen. «Til å begynne med skjønte ingen hva hun sa,» forklarte Parton. «Tro meg.» «Det vil sikkert dekke dere når dere blir saksøkt. Men nå må dere skaffe meg en liste over alle som var på vakt i ettermiddag. Vi må avhøre samtlige. Finne ut hvem som så hva.» Parton rørte seg ikke. Han virket fascinert av hånden som holdt telefonen. «Parton,» sa Vivian utålmodig. «Skaff meg den navnelisten.» Parton så henne i øynene. Han virket ør. «Det vil gå bra med ham, vel? Med gutten? Dere vil finne ham, ikke sant?» Han fortjente ingen pynting på sannheten. «I live? Neppe. Kom deg av gårde, nå.» Vivian ventet mens han snublet i 30
stolen på vei ut. Så trakk hun pusten dypt og roet seg. Hun trykket på hurtigtasten til sjefen sin. Det ringte i den andre enden, et sluttsignal for Vivians råderett over kidnappingssaken.
4
Trangen til å komme seg opp og trave frem og tilbake var nesten overveldende. Stephanie hadde allerede prøvd å reise seg, men da hadde Lopez gitt henne skarp beskjed om å bli sittende. «Ikke tving meg til å sette håndjern på deg igjen,» hadde hun sagt. «Får jeg ikke ta en telefon eller noe sånt?» spurte Stephanie. «Jeg trodde dere amerikanere la så stor vekt på at folk skal ha rett til juridisk representasjon?» Lopez lo uten humor. «Har du aldri hørt om Guantamo Bay? Vi er ikke så opptatt av menneskerettigheter når det gjelder sånne folk som vil sprenge oss vekk fra kloden.» «Men jeg er ingen terrorist. Jeg er åpenbart ikke terrorist. Jeg er en dame som har opplevd å få barnet sitt kidnappet rett for nesen på seg, men dere behandler meg som om jeg var forbryteren. Når skal noen begynne å ta meg alvorlig?» Selv om Stephanie hadde forbannet seg på at hun skulle holde seg rolig, kunne hun ikke la være å heve stemmen. Hun følte seg svett og uvel, kvalm av frykt og bekymring. Men hun var nødt til å holde seg sindig. Av hensyn til Jimmy. Av hensyn til løftene hun hadde gitt. De skulle aldri ha dratt på denne ferien. Men hun hadde latt seg forføre av tanken på California. Strender og bølger, Disneyland og Universal Studios, sol og fjellrike nasjonalparker. Helt siden hun hørte Joni Mitchells sang, hadde svømmebassengenes by holdt fantasien hennes i sitt grep. Hun ville vite hvordan Malibus bølger hørtes ut. Jimmys 32
behov for ferie hadde bare vært et påskudd for å oppfylle sine egne ønsker. Tåpelig. De burde reist til Spania. Tatt med bilen på en ferje til Santander og kjørt over til Costa Brava. Eller somlet seg opp langs den franske atlanterhavskysten til Bretagne. Noe som ikke involverte metalldetektorer og atskillelse. Noe som ikke serverte Jimmy på et sølvfat for enhver som ville røve ham med seg. Og hvem ville vel gjøre det? Hvem var kald nok og gløgg nok til å bortføre ham midt i en travel flyplassterminal, rett for nesen på årvåkne overvåkningskameraer og noen av verdens strengeste sikkerhetstiltak? Det var ikke til å fatte. Det var vanskelig å tro at dette var en tilfeldig bortførelse, en impulshandling. Noen hadde planlagt det. Det hadde selvfølgelig ikke vært noen ekte flyplassvekter som hadde tatt med seg Jimmy, ellers ville Parton eller Lopez visst om det. Det betydde at det var en som bare utga seg for å være vekter. Men han kunne ikke oppholde seg særlig lenge der i uniformsliknende klær uten at de ekte vaktmannskapene la merke til ham. Det var vanskelig å tro noe annet enn at Jimmy hadde vært et meget bestemt mål. Og det ville si en kidnapper som kjente den tragiske historien hans. For ikke å snakke om reiseplanene deres. La ham for Guds skyld ikke lide noen overlast. Hun orket ikke tanken på at Jimmy skulle oppleve mer vondt. Han hadde allerede vært gjennom mye mer enn en femåring burde behøve å gjennomgå. Når han krøp inntil henne ved sengetid, hendte det hun innbilte seg at hun sugde opp plagene hans, tok dem opp i seg slik lymfeknuter absorberer giftstoffer, og førte ham tilbake til en slags magisk normaltilstand hvor han ikke hadde vært utsatt for så mye uutholdelig vondt. Hva slags jævel kunne være villig til å øke den byrden av plager og frykt? Stephanie skjøv tanken fra seg, hun ville ikke godta at hun kjente noen som kunne finne på noe så rått. Men den uønskede anelsen lot seg ikke fortrenge. 33
Hun måtte gjøre noe som fikk tankene over på noe annet. «Har dere ikke et slags system for å sende ut alarm når det gjelder kidnappede barn? Jeg er sikker på at jeg så et TV-program om det. Dere signaliserer til bilister på motorveiene eller noe sånt?» «Du tenker på Gul Alarm,» sa Lopez. «Når et barn bortføres, gir de meldinger via skiltgalleriene på hovedveiene. Men ikke nok med det. De sender meldinger i radioen, og de legger inn glidende undertekster i nyhetssendingene på TV. Mange abonnerer på SMS-meldinger også. Det har vært veldig effektivt i mange saker.» «De burde gjøre det for Jimmy.» Stephanie grep håret på begge sider av hodet og klamret seg til det. «De burde gjøre det nå.» «Parton har det der under kontroll.» Lopez hørtes ikke så altfor overbevist ut. «Du har en radio der. Kan du ikke være så snill å finne ut hva som foregår?» Lopez virket forlegen. «Det er ingenting jeg kan gjøre. Tro meg, hjulene er satt i bevegelse nå.» «Men ikke fort nok,» sa Stephanie vilt. «Et sted er det en liten gutt som blir reddere og reddere jo lenger han er borte fra meg. Det håper jeg du kan leve med, vekter Lopez. For når jeg kommer ut herfra, blir navnet ditt et av dem som havner i overskriftene. Jeg har mediekontakter som kan gi deg bakoversveis. Og jeg kommer til å benytte meg av dem.» «Jeg tror ikke trusler er den beste løsningen akkurat nå, Harker.» «Sett fra mitt ståsted er trusler eneste løsning. For det hjelper jo ikke å appellere til menneskeligheten deres. Kanskje jeg bør begynne å appellere til egeninteressen deres i stedet. Vil du ha en fremtid i denne karrieren, vekter Lopez? Eller vil du komme ut av dette med æren i behold?» Lopez tok et skritt mot henne. Stephanie hadde ventet sinne eller frykt, men det var noe helt annet som kom. Lopez la hånden på skulderen hennes. «Jeg skal late som du 34
ikke har sagt noe av det der. Du er redd, det skjønner jeg. Men rådet mitt er å vente med truslene til du kommer i en situasjon hvor du kan realisere dem. Denne organisasjonen trenger ikke rare unnskyldningen å holde folk i varetekt med brev- og besøksforbud.» Rent umiddelbart kunne det høres ut som en rimelig bemerkning. Men for Stephanie føltes det som en mer uhyggelig trussel enn noe hun selv kunne prestert. Vivian McKuras la telefonen forsiktig fra seg, som om hun ikke ville provosere den til å bite. Hun hadde ventet at sjefen skulle rive fra henne kidnappingssaken og sette henne til å gjennomgå passasjerlister eller noe annet åndsforlatt. I stedet hadde hun brutt inn i noe som tydeligvis var en storalarm. Han hadde bablet – bablet! – om at de hadde fått en troverdig selvmordsbombertrussel mot et nært forestående politisk møte hvor presidentfamilien skulle være til stede. Normalt ville hun blitt urolig over å se slik opptreden hos en mann som tydeligvis hadde gjort sindighet til sitt varemerke allerede på videregående, og aldri veket fra det siden. Men i dag var hun bare glad for det. For i dag innebar det at hun hadde kontroll over sin første store sak. Det fikk våge seg at sjefen hadde bedt henne koble inn de to andre agentene på flyplassen og la dem hjelpe til med å styre det hele. Det foretrakk hun å se som et forslag, ikke som en instruks. Denne saken var hennes. Det var her hun fikk sjansen til å rette opp sitt omdømme. Først og fremst måtte hun gjøre klar en Gul Alarm. Hun trengte et signalement på barnet og et noenlunde ferskt bilde. Begge deler hadde hun heldigvis for hånden. Vivian åpnet e-postleseren og sendte en hastemelding til sin kollega ved ICE HSI, avdelingen som befattet seg med tollsaker, innvandringskontroll og anliggender som gjaldt rikets sikkerhet.
35
Hei, Kevin. Jeg forhører meg om et lite barn som medarbeiderne dine tok imot i ettermiddag. Ingen fremmedpolitisak, men det ser ut til at gutten senere ble bortført. Han kom fra Storbritannia i følge med Stephanie Jane Harker, britisk statsborger. Ifølge mine opplysninger hadde hun britiske rettsdokumenter som bemyndiget henne til å reise med barnet. Vi må gjøre klar en Gul Alarm, så jeg trenger kopier av alt dere har så fort som mulig – barnets navn, fødselsdato, signalement. Hvis du har et bilde, enten fra passet eller fra systemet, er det desto bedre. Vi har bilder fra overvåkningskameraene, men de har aldri god nok oppløsning til å gjøre særlig nytte. Dessuten ville det være greit med eventuelle anmerkninger dere måtte ha om papirene. Takk skal du ha.
Og siden Vivian var tilhenger av å gardere seg, sendte hun Kevin en tekstmelding hvor hun sa fra om forespørselen. Så trakk hun pusten dypt. Inntil hun hadde litt informasjon å arbeide med, var det ikke mer hun kunne gjøre for å sette Gul Alarm i bevegelse. Tiden var inne til å snakke med Stephanie Jane Harker. Da en kvinne kom inn i rommet i stedet for Randall Parton, følte Stephanie en urimelig lettelse. Etter mange års arbeid i en bransje hvor kvinner kunne være ute med like mye faenskap som menn, burde hun vært kurert for slik kjønnsbasert optimisme. Men hun kunne ikke noe for det. Særlig der barn var inne i bildet, ventet hun fortsatt et snev av solidaritet fra en annen kvinne. Denne damen så ut som om hun mente alvor. Hun kastet et blikk på Stephanie, så tok hun Lopez til side, senket hodet og snakket lavt med vekteren. Hvordan ville jeg beskrive henne hvis jeg skrev om henne? Dette var Stephanies standardtanke når hun traff nye mennesker. Hun var pent, men anonymt kledd – mørkeblå bukse, marineblå blazer, mørkegrønn skjorte med bare øverste knapp åpen. Et glimt av gullkjede i halsen, enkle gulløredobber i ørene. Kort, 36
brunt hår, tynnet ved ørene og i pannen, fremhevet utseendets vevre preg; ansiktet kunne vært alveaktig hvis det ikke hadde vært for den firkantede haken. En lat skribent ville gjort noe ut av det irske tilsnittet i de grønne øynene og det svake drysset av fregner over nesen og kinnene. Men selv om Stephanie visste at hun ikke var noen mesterlig forfatter, hadde hun aldri vært fullt så doven. Dette var Amerika, smeltedigelens rike. Ikke noe sted å trekke slutninger om herkomst. Nå snudde kvinnen seg mot Stephanie igjen og sendte henne et overfladisk, formelt smil. Hun dro frem en stol. «Jeg er FBI-agent Vivian McKuras,» sa hun og satte seg. «Gudskjelov,» sa Stephanie. «Endelig ekte politi. Jeg går ut fra at du vet hvilke juridiske rettigheter jeg har?» Til sin glede så hun forbauselse i agentens øyne. «Slik jeg ser det, Ms. Harker, har du meldt fra om en alvorlig forbrytelse. Det er det eneste som interesserer meg. Jeg forstår ikke hvorfor du skulle trenge advokat for å melde en forbrytelse. Før eller senere ønsker vekterkollegene mine å visitere deg, i og med at du utløste metalldetektoren i sikkerhetskontrollen, men jeg skjønner ikke hvorfor du skulle trenge advokat for det heller.» Hun åpnet en bærbar datamaskin og vekket den fra dvale. «Jeg mener at det viktigste akkurat nå er å spore opp et forsvunnet barn.» Stephanie lot skuldrene synke en smule. Endelig et menneske som var i stand til å snakke fornuft. «Takk for at du gjorde det klart,» sa hun. «Har dere sendt ut en etterlysning av Jimmy?» Vivian så henne rett i øynene. «Vi er i ferd med å samle inn informasjonen som trengs for å gjøre nettopp det. Jeg har undersøkt overvåkningskameraenes opptak av det som skjedde i sikkerhetskontrollen, men dessverre kan vi ikke se ansiktet til mannen som tok barnet ditt.» Stephanie svelget kraftig. «Han er egentlig ikke mitt barn.» Vivian nikket. «Det er vi klar over. Jeg skal snart stille deg noen spørsmål om det. Men nå konsentrerer jeg meg 37
først og fremst om å få denne etterlysningen ut. For det første, hva heter gutten?» «Jimmy Joshu Higgins.» Hun fulgte med mens Vivian skrev. «Joshu, uten ’a’ til slutt. Oppkalt etter faren. Han var diskjockey.» «Du er ikke så begeistret for faren?» «Nei. Det er jeg ikke.» Det var mer å si om den saken, men det hastet ikke. «Greit. Hvor lang er Jimmy, vil du si?» «Han er omtrent en meter og fem. Ganske tynn og hengslete. Lett til femåring å være. Han veier omtrent atten kilo.» «Takk. Vi trenger et signalement å sende ut sammen med et bilde av Jimmy.» «Han har svart hår, klippet ganske lurvete. Har du sett Jungelboken noen gang?» Vivian så på henne som om hun var gal. «Nei. Er det en film?» «Det er en tegnefilm. Gutteskikkelsen i filmen heter Mowgli. Jimmy likner på ham. Samme sveis, samme lure fjes. Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal beskrive ham. Google Mowgli, så skjønner du hva jeg mener.» Stephanie tenkte seg om, frustrert over at hun ikke klarte å skildre Jimmy. «Har dere ikke passet hans? Det lå i samme kasse som mitt.» Vivian henvendte seg til Lopez. «Har vi det, Lia?» Lopez ristet på hodet. «Nei. Bare Ms. Harkers pass. Kassen inneholdt ikke noe som tilhørte gutten. Jeg skal se etter en gang til, men …» Hun satte seg på huk og begynte å lete i plastkassene. «Hva med ryggsekken hans?» spurte Stephanie. «Kidnapperen tok den da han hentet Jimmy. Han må ha nappet med seg passet også.» «Ingenting her,» kunne Lopez melde. «Pokker,» sa Stephanie. Så lyste hun opp. «Telefonen min. Jeg tok et par bilder av ham i parken i forrige uke. Kan det være til nytte? Telefonen min ligger i kassen, ikke sant?» Lopez reiste seg og viftet med telefonen. «Her er den.» 38
Hun så på Vivian som for å be om veiledning. «Gjør det noe om jeg gir henne telefonen?» «La meg få den.» Vivian hentet raskt frem fotosamlingen og klikket på det siste bildet. En mann i dongeriskjorte satt på en høy krakk, bøyd over en National-gitar. Håret hans dekket det meste av ansiktet. Åpenbart ikke Jimmy Higgins. «Det er en venn av meg,» sa Stephanie. «Prøv å gå litt bakover.» Et nytt bilde av gitaristen, denne gang med hodet bakover og senene i armene og halsen spent. Deretter en liten gutt som smilte mot kameraet og pekte med hele armen mot en andeflokk som vraltet rundt i nærheten. «Der er han. Vi matet endene.» Stemmen skalv og tårene sved bak øynene. «Han er bare en liten pjokk. Dere må finne ham før det skjer noe virkelig ille med ham. Vær så snill.»
5
Stephanie var ikke sikker på hvordan hierarkiet så ut mellom FBI og flyplassvekterne, men nå som Vivian McKuras var inne i bildet, gikk det så avgjort bedre. Vivian hadde gått, men lovet å komme tilbake når Gul Alarm var sendt ut. Til gjengjeld hadde Stephanie på eget initiativ gitt Lopez tillatelse til å kroppsvisitere henne på flyplassvekternes godkjente vis, som absolutt minnet mer om et mildt seksuelt overgrep enn en sikkerhetsprosedyre. Lopez gjorde sitt beste for å holde avstand og bevare en viss verdighet, men lett var det ikke. «Det er ikke like greit når en kjenner den en visiterer, kan jeg tenke meg?» sa Stephanie mens hun prøvde å la være å krympe seg da en hånd kjente etter innenfor bukselinningen. «Det er for din egen sikkerhets skyld,» sa Lopez. «Du ville ikke like å sitte på et fly som ble sprengt i filler fordi jeg ikke gjorde jobben min.» «Du virker da for oppvakt til å falle for det pisspreiket.» «Har du lyst på en kopp kaffe?» sa Lopez og gikk unna Stephanie og dro av seg de blå nitrilhanskene. Det var latterlig å bli på gråten av slik banal vennlighet. Men jo lenger Stephanie var borte fra Jimmy, desto mer stakkarslig følte hun seg. Før Jimmys tid hadde hun aldri opplevd ansvaret det medførte at et annet menneske var totalt avhengig av henne. Enkelte ganger i løpet av de ni siste månedene hadde hun opplevd det som en knusende byrde, andre ganger hadde hun hatt plutselige glimt av uventet 40
glede som fikk hjertet til å bruse. Ansvarets tyngde gjorde gleden desto mer overveldende. Hun kunne bannet på at følelsen var en fysisk fornemmelse. Og nå som hun drev hjelpeløst rundt i det ukjente, følte hun seg fortapt. Så mye verre det måtte være for ham. Det var ironisk for en kvinne som aldri hadde hatt noe ønske om å være mor. Men hun var blitt så sjarmert av livet med Jimmy, tross alle komplikasjonene og vanskelighetene, at det var vanskelig å huske hvordan livet hadde vært uten ham. Nå kunne hun knapt begripe at hun opprinnelig hadde kviet seg for å ta ham til seg. Det var blitt et kall for henne å hjelpe ham til å bygge opp igjen livslykken etter all sorgen han hadde vært gjennom, og hun hadde frydet seg over hvert skritt hun tok på den veien. Men alle de møysommelige skrittene kunne være null verd nå som han var blitt revet ut av sin gjenoppbygde tilværelse. «Kaffe ville være godt,» sa hun. «Men er du ikke redd jeg skal stikke av hvis du går?» Lopez så rart på henne. «Hvorfor skulle du gjøre det? Hvis det ikke er noe du ikke forteller oss om mannen som tok med seg gutten din?» Da hånden hennes grep dørhåndtaket, snudde hun seg og så medfølende på Stephanie. «For ikke å nevne at det er en vakt utenfor døren. Han som brukte sjokkpistol på deg i sted, om du endelig vil vite det.» Snakk om blandede signaler, tenkte Stephanie. Lopez var en sammeneltet blanding av vennlig i tjenesten og nådeløs i tjenesten. Hun lurte på om det smittet over på privatlivet hennes. Stephanie grøsset. Hun hadde hatt nok av forhold til menn som skjulte sannheten bak en maske av falsk velvilje. Hun tenkte på mannen med gitaren og tillot seg et øyeblikks varme. Han var unntaket fra den regelen, det var hun overbevist om. Men Stephanie var gløgg nok til å skjønne at det ikke befridde henne fra sin uheldige fortid. Og hennes største frykt akkurat nå var at Jimmy var blitt hennes egen fortids siste offer. 41
*** Den siste skvetten av kaffen var iskald da Vivian kom tilbake, og Stephanies uro hadde steget til nye høyder. «Hva er det som foregår?» hadde hun spurt straks FBI-agenten kom inn i rommet. «Du har vært borte i nesten en time.» «Jeg måtte samle sammen all tilgjengelig informasjon, og så måtte jeg snakke med de alarmansvarlige. Jeg er lei for at det tok så lang tid, men jeg trengte litt informasjon fra fremmedpolitiet før jeg kunne sette i gang. Vi henter også inn alle overvåkningsopptakene for hele terminalen. Vi må tilbakespore kidnapperens bevegelser og se om vi kan finne ut hvor han kom fra. Om han ble satt av rett utenfor, eller om han kom med buss eller bane.» «Hva med det kriminaltekniske? Det må vel finnes fingeravtrykk eller DNA eller noe sånt?» Vivian ristet på hodet. «Vi kan ikke finne noe meningsfylt i sikkerhetskontrollen. Der er det for mange som passerer. Og siden vi ikke straks innså hva som foregikk, var det andre som passerte etter bortførelsen. Jeg er lei for det, men det der er et blindspor.» Hun satte seg og la en digital lydopptaker på bordet mellom dem. «Nå som alt er i gang, får du hjelpe meg med noe av det jeg ikke vet. Ifølge papirene du leverte fremmedpolitiet i passkontrollen, er ikke Jimmy sønnen din?» «Det stemmer. Jeg er vergen hans.» «Og hva er historien bak det?» Stephanie strøk fingrene gjennom håret og rufset det opp i en kaotisk sky rundt hodet. «Hvor mye tid har du?» Vivian lente seg tilbake i stolen. «Vi har hele kvelden på oss. Nå kan vi ikke gjøre noe mer enn å prøve å finne ut hvem som står bak dette. Med mindre det var en vilkårlig forbrytelse, er årsaken antakelig å finne i guttens bakgrunn. Og du er min eneste kilde til den. Så hvis du ikke har noen klar formening om hvem kidnapperen er, får du begynne med begynnelsen.» Klimaanlegget startet så brått at Stephanie skvatt. Men 42
grøsset hennes hadde ingenting med den kalde trekken å gjøre. Hun kunne ikke nevne den mistanken som gnagde bakerst i bevisstheten. Da ville den bli for konkret. Det var vilt av henne å tenke den tanken i det hele tatt. Hun slo armene om den slanke kroppen sin og blunket kraftig. «Det første du må vite, er hvem Jimmy er. Og for å forstå det, må du vite hvem moren hans var.»