Fedrenes synder av Karin Slaughter

Karin Slaughter

Fedrenes synder Oversatt av Gry Sønsteng

Karin Slaughter Originalens tittel: Criminal Oversatt av Gry Sønsteng Opprinnelig utgave: Copyright © 2012 by Karin Slaughter Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47571-0 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Omslagsfoto: iStock Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Kate – redaktør, venn

1

15. august 1974 Lucy Bennett

En kanelbrun Oldsmobile Cutlass kjørte langsomt oppover Edgewood Avenue. Vinduene var rullet ned, og sjåføren satt sammensunket i setet. Lysene fra dashbordet viste at han hadde små, svarte og stikkende øyne som saumfor rekken av jenter som sto under gateskiltet. Jane. Mary. Lydia.

Bilen stanset. Som ventet nikket mannen mot Kitty. Hun slentret bort til ham på høye hæler over den ujevne asfalten mens hun rettet på miniskjørtet. For to uker siden, da Juice hadde kommet med Kitty, fortalte hun dem at hun var 16 år. Det betydde sannsynligvis 15, selv om hun så ut som hun var 12.

De hadde hatet synet av henne.

Kitty lente seg inn gjennom det åpne bilvinduet. Det stive vinylskjørtet vippet opp nederst så det lignet en bjelle. Hun ble alltid valgt først, noe som var blitt et problem. Alle unntatt Juice forsto det. Kitty fikk spesialbehandling. Hun kunne overtale menn til å gjøre hva som helst. Hun var ny og ungpikeaktig, men som alle de andre hadde hun en kjøkkenkniv i vesken og visste hvordan hun skulle bruke den.

Ingen av dem hadde lyst til å gjøre det de drev med, men at en annen jente – en ny jente – ble valgt fremfor dem selv, gjorde dem like såret som om de var veggpryd på et debutantball.

Inne i Oldsmobilen ble handelen raskt avtalt – ingen 7

pruting, fordi det som ble solgt, fremdeles var verdt prisen. Kitty gjorde et tegn til Juice, ventet på klarsignal og satte seg inn i bilen. Det lød en hosting i eksosrøret da bilen gjorde en stor sving og kjørte inn i en trang sidegate. Bilen ristet én gang da giret ble satt i fri. Hånden til sjåføren skjøt opp, tok tak rundt bakhodet til Kitty. Så forsvant hun.

Lucy Bennett snudde seg vekk. Hun kikket oppover den mørke, sjelløse avenyen. Hun så ingen lys fra biler. Det var ingen trafikk. Ingen kjøp og salg. Atlanta hadde ikke noe natteliv. Den siste som gikk ut av Equitable-bygningen pleide å slå av lyset, men Lucy kunne se lyspærene fra Flatiron gløde i Central City Park. Hvis hun myste, kunne hun se den velkjente grønne fargen på C&S-skiltet som førte inn til forretningsdistriktet. De nye Sørstatene. Fremgang gjennom handel. «Byen som var for opptatt til å hate.»

Hvis det fantes menn som vandret rundt i gatene denne kvelden, hadde de ikke noe godt i tankene.

Jane tente en sigarett og stakk pakken ned i vesken igjen.

Hun var ikke av den typen som ga fra seg noe gratis, men hun visste hvordan hun skulle raske til seg ting. Blikket hennes møtte Lucys. Det tomme uttrykket i øynene hennes var vanskelig å se på. Jane måtte ha følt det samme, for hun kikket raskt ned.

Lucy skalv, selv om det bare var i midten av august og hun kunne kjenne varmen fra asfalten, lik ulmingen fra et bål. Føttene verket. Hun hadde vondt i ryggen. Hun kjente pulsen i hodet. Det føltes som om hun hadde svelget et billass med sement. Hun var tørr i munnen. Det prikket i hendene hele tiden. En dott av det blonde håret hadde falt ned i vasken i morges. Hun fylte 19 år for to dager siden, men var allerede en gammel kvinne.

Det ristet i den brune Oldsmobilen igjen. Hodet til Kitty dukket opp. Hun tørket seg rundt munnen da hun gikk ut av bilen. Ingen nøling. Horekunden skulle ikke få anledning til å vurdere kjøpet. Bilen kjørte av gårde før hun fikk lukket døren, og Kitty vaklet i noen sekunder på de høye hælene. Hun så fortapt ut, redd og deretter sint. De var sinte 8

alle sammen. De kunne gjemme seg i raseriet. Det var trøsten deres, den eneste følelsen de kunne kalle sin egen.

Lucy så på Kitty da hun kom mot dem. Hun ga pengene til Juice og skulle til å gå videre, men han grep henne i armen. Kitty spyttet på fortauet og lot som om hun ikke var livredd da Juice telte hver seddel. Kitty sto og ventet. De sto alle og ventet.

Juice hevet endelig blikket. Det var greit. Kitty stilte seg bak de andre. Hun så ikke på noen av de andre jentene.

Hun stirret bare tomt ut på gaten og ventet på neste bil, på den neste mannen som enten ville nikke eller kjøre forbi henne. Det hadde bare tatt to dager før hun fikk det samme tomme uttrykket i øynene som de andre jentene. Hva tenkte hun? Sannsynligvis det samme som Lucy gjorde – den samme messingen som fikk henne til å sove hver kveld: Når-vil-dette-ta-slutt? Når-vil-dette-ta-slutt? Når-vil-detteta-slutt?

Lucy hadde også vært 15 år en gang. Nå kunne hun knapt huske den tiden. De hadde sendt lapper til hverandre i klasserommet. De hadde knist når det gjaldt gutter. Hun hadde løpt hjem fra skolen for å se på den såpeoperaen hun likte best. Hun danset på rommet sitt til Jackson Five sammen med bestevenninnen, Jill Henderson. Lucy var 15 år, og så hadde livet åpnet seg som en stor kløft. Lille Lucy falt ned i et ubarmhjertig mørke.

Hun hadde begynt med amfetamin for å gå ned i vekt.

Bare piller til å begynne med. Benzedrin, som venninnen Jill hadde funnet i medisinskapet til moren. De var forsiktige og tok bare noen få om gangen, inntil det rablet for noen i et eller annet departement og myndighetene forbød pillene.

Medisinskapet var plutselig tomt, og neste dag – det virket i alle fall sånn – la hun på seg og veide nesten 70 kilo igjen. Hun var den eneste overvektige på skolen, bortsett fra Feite-George – gutten som pillet seg i nesen og satt alene i spisefrikvarteret. Lucy hatet ham like mye som han hatet henne, på samme måte som hun avskydde sitt eget speilbilde.

9

Det var moren til Jill som lærte Lucy hvordan hun skulle sette sprøyter. Mrs. Henderson var ikke dum; hun hadde sett at det forsvant piller. Hun syntes det var fint at Lucy endelig gjorde noe for å bli kvitt hvalpefettet. Hun tok også pillene for å gå ned i vekt. Hun var sykepleier på Clayton General Hospital. Hun slentret ut av akuttavdelingen med ampuller med metedrin skranglende i lommen på den hvite uniformen. Amfetamin som kan injiseres, hadde hun sagt til Lucy. Den samme virkningen som pillene, bare raskere.

Lucy var 15 år den første gangen nålen skar gjennom huden.

«Bare litt av gangen,» hadde Mrs. Henderson sagt før hun dro stoffet inn i sprøyten og langsomt presset ned stempelet. «Du skal kontrollere det. Ikke la stoffet ta kontrollen over deg.» Hun kjente egentlig ikke noe kick, bare en litt svevende følelse. Og deretter den etterlengtede manglende lysten på mat. Mrs. Henderson hadde rett – det flytende stoffet virket raskere enn pillene. Lucy gikk ned fem kilo.

Syv kilo. Og så skjedde det ingenting. Lucy strakk ordene «bare litt om gangen» en smule, og tok ikke bare fem centiliter, men ti, og deretter 15. Det kjentes som om hodet eksploderte og en ild gikk gjennom hele kroppen.

Hva hadde hun brydd seg om etter det?

Ingenting.

Gutter? De var for dumme. Jill Henderson? For en dust.

Sin egen vekt? Aldri mer.

Da hun var 16 år, veide Lucy litt under 45 kilo. Ribbbena, hoftene og albuebena stakk ut som nypolert marmor. For første gang i livet hadde hun kinnben. Hun hadde svart kajal som Kleopatra og blå øyeskygge. Hun strøk det lange, blonde håret med strykejern så det lå stivt mot den utrolig tynne baken. Den lille jenta som gymlæreren i femte klasse – til latter fra de andre i klassen – hadde kalt «Berlinerbolla», var nå modelltynn, likegyldig og plutselig populær.

Hun var riktignok ikke populær hos de gamle vennene, dem hun hadde kjent siden barnehagen. De avskrev henne 10

som «bortkastet tid», en taper. For første gang i sitt liv brydde ikke Lucy seg om det. Hvem trengte mennesker som så ned på deg bare fordi du hadde det litt morsomt? Hun hadde aldri vært noe mer enn et vedheng – den tykke jenta du kunne være venninne med slik at den andre jenta fremsto som den pene og sjarmerende som alle guttene flørtet med.

De nye vennene hennes syntes at Lucy var perfekt. De elsket at hun kom med sarkastiske kommentarer om de gamle vennene. De syntes det at hun var litt snål, bare var en positiv ting. Jentene inviterte henne på fester. Guttene ba henne med ut. De behandlet henne som om hun var en av dem.

Hun passet endelig inn i en gruppe. Hun var ikke lenger et vedheng til noe som helst. Hun var bare en av mange. Hun var bare Lucy.

Hva med det gamle livet hennes? Lucy hadde bare forakt til overs for dem som hadde hørt til det. Spesielt Mrs. Henderson, som brått brøt kontakten og sa at hun måtte skjerpe seg. Lucy hadde aldri vært så skjerpet noen gang.

Hun hadde absolutt ingen planer om å gi opp sitt nye liv.

Alle de gamle vennene hennes var blitt så prektige. De tenkte ikke på noe annet enn å forberede seg til college, noe som for det meste besto i å diskutere hvilken akademisk forening de ville tilhøre. Disse «husene», med sin viktorianske og nygreske arkitektur, lå langs Milledge Avenue og South Lumpkin Street ved Universitetet i Georgia, og var noe Lucy hadde snakket om siden hun var ti år. Men higet etter amfetamin hadde gjort at det greske i livet hennes bare betydde et gammelt språk. Hun trengte ikke de misbilligende blikkene fra barndomsvennene. Hun trengte ikke engang Mrs. Henderson lenger. Hun hadde mange nye venner som kunne skaffe henne det hun trengte, og foreldrene hennes var sjenerøse med ukepengene. De ukene Lucy var blakk, merket ikke moren at det manglet noen sedler i lommeboken.

Det var så lett å se nå i ettertid, men den gangen den nedadgående spiralen i livet hennes begynte, virket det som om 11

det skjedde i løpet av noen sekunder og ikke de to årene det tok å falle så dypt. Hun var mutt og sur hjemme. Hun begynte å snike seg ut om kvelden og lyve for foreldrene om idiotiske ting. Helt vanlige ting som lett kunne bli avslørt.

På skolen strøk hun i fag etter fag, helt til hun havnet i hjelpeklasse i engelsk. Hun satt bak Feite-George sammen med de nye vennene sine. De sov for det meste av seg nedturene og lot tiden gå til de kunne konsentrere seg om den store kjærligheten.

Nålen.

Det lange, syltynne stykket av stål som helt uvitende styrte hvert øyeblikk av livet hennes. Hun drømte om hvordan hun satte skuddene. Det første sekundet da nålen berørte huden. Stikket da nålen gikk inn i åren. Den brennende følelsen da væsken ble sprøytet inn. Lykkerusen da dopen strømmet ut i kroppen. Det var verdt alt. Det var verdt alt hun måtte ofre. Det var verdt alt hun mistet. Alt hun måtte gjøre for å få tak i stoffet. Det eneste som betydde noe, var følelsen da stoffet fløt inn i blodomløpet.

Det siste fallet ned i avgrunnen skjedde brått.

Bobby Fields. Han var nesten 20 år eldre enn Lucy.

Smartere. Sterkere. Han var mekaniker på en av bensinstasjonene til faren hennes. Bobby hadde aldri lagt merke til henne før. Hun var usynlig for ham, en lubben liten jente med tynne musefletter. Det forandret seg etter at amfetaminet kom inn i livet hennes. En dag kom hun inn på bensinstasjonen med jeansen hengende lavt på de smale hoftene.

Slengbuksen var frynsete nederst etter å ha blitt subbet mot underlaget, og Bobby ba henne om å stoppe og prate litt.

Han hørte på det hun sa, og det gikk opp for henne at ingen egentlig hadde lyttet til det hun hadde å si før nå.

Med fingre som var svarte av olje, hadde han strøket vekk et hårstrå som hang ned i ansiktet hennes. Plutselig befant de seg innerst i bygningen, og hånden hans grep rundt brystet hennes. Hun følte seg levende fordi han ga henne intens oppmerksomhet.

Lucy hadde aldri vært sammen med en mann. Selv når 12

hun var ruset, visste hun at hun skulle si nei. Hun visste at hun måtte spare seg, ingen ville ha brukt vare. Så usannsynlig det enn virket nå, hadde en del av henne den gangen trodd at hun – til tross for den lille nedturen – en dag ville begynne på universitetet og bli medlem av en av de akademiske foreningene. Hun ville gifte seg med en pålitelig ung mann, en som faren hennes godtok fordi han hadde en lysende fremtid foran seg.

Hun ville få barn. Hun ville bli med i foreldreforeningen.

Bake småkaker og kjøre barna til skolen i en stasjonsvogn.

Sitte på kjøkkenet og røyke sammen med de andre mødrene og klage over at de levde kjedelige liv. Og når de snakket om babyer med kolikk og hvor dødt ekteskapet deres var, ville Lucy kanskje smile og huske den ville ungdomstiden med den sinnssvake og hedonistiske hangen til speed.

Eller kanskje hun en dag ville stå på et gatehjørne midt i Atlanta og kjenne hjertet i halsen ved tanken på å gå glipp av praten på kjøkkenet og miste de nære vennene.

For i motsetning til den 16 år gamle Lucy, som aldri hadde vært sammen med en mann, hadde Bobby Fields vært sammen med mange kvinner. Mange unge kvinner.

Han visste hvordan han skulle snakke til dem for å få dem til å føle seg spesielle. Og viktigst av alt – han visste hvordan han skulle la hånden gli fra brystet til låret og videre ned til skrittet. Og til andre steder som fikk henne til å gispe så høyt at faren ropte på henne fra kontoret og spurte om alt var i orden.

«Alt i orden, pappa,» hadde hun svart, fordi hånden til Bobby føltes så deilig at hun ville ha løyet til Gud om nødvendig.

Til å begynne med var forholdet deres hemmelig, noe som bare gjorde det mer spennende. Det var et bånd mellom dem. Det lå noe forbudt i luften. De traff hverandre i smug i nesten et helt år. Lucy så ikke engang på Bobby når hun kom til bensinstasjonen en gang i uken for å hjelpe faren. Hun lot som om han ikke eksisterte helt til hun ikke holdt ut lenger. Da gikk hun inn på det skitne toalettet bak 13

bygningen. Han grep så hardt rundt baken hennes med de oljete hendene at det gjorde vondt når hun satte seg ved siden av faren igjen.

Hungeren etter Bobby var nesten like sterk som hungeren etter speed. Hun skulket skolen. Hun diktet opp en deltidsjobb og overnattinger som foreldrene aldri tok seg bryet med å sjekke. Bobby hadde en egen leilighet. Han kjørte en Mustang Fastback som Steve McQueen. Han drakk øl og røykte marihuana og skaffet speed til henne. Hun lærte hvordan hun skulle suge ham uten å brekke seg.

Alt var helt perfekt helt til det gikk opp for henne at hun ikke kunne fortsette det falske livet. Eller kanskje hun bare ikke ville lenger. Hun sluttet på high school to måneder før den avsluttende eksamen. Den siste dråpen kom den helgen da foreldrene dro for å besøke broren hennes på college. Lucy tilbragte alle dagene hos Bobby. Hun laget mat til ham. Hun ryddet og vasket. Hun elsket med ham hele natten. Om dagen så hun på klokken hele tiden og telte timene til han kom fra jobb og hun kunne si at hun elsket ham. Og hun elsket ham virkelig. Spesielt de dagene da han kom hjem med et stort smil og en ampulle med magi i lommen.

Bobby var sjenerøs med speeden. Kanskje litt for gavmild. Hun ble så ruset at tennene klapret i munnen. Hun var fremdeles ruset da hun snublet seg hjem neste morgen.

Det var søndag.

Foreldrene skulle gå i kirken sammen med broren hennes før de kjørte tilbake, men de satt ved kjøkkenbordet da hun kom inn. Moren hadde ikke engang tatt av seg hatten.

De hadde ventet på henne hele natten. De hadde ringt til venninnen, alibiet hennes, som skulle si at Lucy lå over hos henne. Venninnen hennes løy til å begynne med, men etter litt press fortalte hun foreldrene hvor hun var, og hva hun hadde holdt på med de siste månedene.

Lucy var 17 år da, fremdeles umyndig. Foreldrene forsøkte å få henne tvangsinnlagt. De forsøkte å få Bobby arrestert. De forsøkte å forhindre at andre bensinstasjoner an14

satte ham, men han flyttet bare til Atlanta, der ingen brydde seg om hvem som reparerte bilen deres så lenge det var billig.

To måneders helvete gikk, og så var Lucy plutselig 18 år.

Livet hennes forandret seg over natten. I alle fall på mange måter. Hun var gammel nok til å slutte på skolen. Gammel nok til å drikke alkohol. Gammel nok til å dra hjemmefra uten at politiet kom for å hente henne. Hun gikk fra å være pappas pike til å være Bobbys jente og bodde i leiligheten hans ved Stewart Avenue. Hun sov hele dagen og bare ventet på at Bobby skulle komme hjem om kvelden. Han ga henne speed, lå med henne og lot henne sovne igjen.

Den eneste skyldfølelsen Lucy hadde, var overfor broren Henry. Han studerte juss ved Universitetet i Georgia. Han var seks år eldre enn henne og mer en venn enn en bror.

Det kunne gå lang tid mellom hver gang de satte seg ned og snakket sammen, men etter at han flyttet hjemmefra for å studere, hadde de skrevet brev til hverandre to, tre ganger i måneden.

Hun likte å skrive til Henry. Da ble hun den Lucy hun en gang hadde vært. Hun skrev tulleting om gutter, at hun var nervøs før eksamen og gledet seg til å begynne å øvelseskjøre. Ikke ett ord om speed. Ikke ett ord om de nye vennene hennes. De var så ute å kjøre at hun ikke turte å be dem med hjem, hun var redd de kunne finne på å stjele sølvtøyet til moren. Hvis moren i det hele tatt hadde sluppet dem inn.

Svarene fra Henry var alltid korte, men selv når han hadde mange eksamener, tok han seg alltid tid til å skrive noen setninger for å fortelle hva han drev med. Han var opprømt ved tanken på at hun ville begynne å studere på samme sted som ham. Han gledet seg til å presentere lillesøsteren for vennene sine. Han gledet seg til det meste, helt til foreldrene fortalte ham at lille Lucy hadde flyttet til Atlanta og var horen til en 38 år gammel hippie, doplanger og bilmekaniker.

Etter det kom brevene hennes tilbake uåpnet. Henry 15

skrev bare «RETUR» på konvolutten. Han behandlet henne plutselig som om hun var noe søppel på gaten.

Kanskje hun var søppel. Kanskje hun fortjente å bli forlatt. Med en gang rusen var over, med en gang kickene ble mindre intense og nedturene nesten uutholdelige – hva annet ventet Lucy Bennett enn et liv på gaten?

To måneder etter at hun flyttet inn til Bobby i Atlanta, kastet han henne ut. Hvem kunne bebreide ham? Den unge, sexy kjæresten hans var blitt en narkoman som tryglet om speed med det samme han kom inn av døren. Da Bobby sluttet å gi henne stoff, fant hun en mann i den samme bygningen som var villig til å gi henne alt hun ønsket. Spilte det noen rolle om hun måtte sprike med bena for å få det?

Han ga henne det Bobby ikke lenger ville gi henne. Han ga henne det hun trengte.

Han het Fred. Han vasket fly på flyplassen. Han likte å gjøre ting med henne som fikk henne til å gråte, men han ga henne speed etterpå, og da var alt i orden igjen. Fred trodde at han var spesiell, at han var bedre enn Bobby. Men da han fant ut at glimtet i øynene hennes gjaldt speeden og ikke ham, begynte han å slå henne. Han stanset ikke før hun endte på sykehus. Da hun tok drosje tilbake til bygningen, fortalte vaktmesteren at Fred hadde flyttet og ikke gitt ham noen ny adresse. Deretter sa han at Lucy kunne bo hos ham.

Det meste av det som skjedde etterpå, var en eneste lang tåke. Eller kanskje det sto så klart for henne at hun ikke så det, på samme måte som du skjeler hvis du bruker en annen persons briller. I nesten et år gikk hun fra den ene mannen til den andre for å få det hun trengte. Hun gjorde ting – forferdelige ting – for å få speed. Hvis det fantes en totempåle et sted i verden for å tilbe det stoffet, hadde hun begynt øverst og landet helt nederst. Dag etter dag hadde hun en svimlende følelse av å bli dratt mot avgrunnen, og allikevel klarte hun ikke å stanse. Hun visste at smerten ville komme. Abstinensen. Hungeren. Lengselen etter stoff, som brant som varm syre i magen.

16

Til slutt nådde hun bunnen. Lucy var livredd for MCgjengene som solgte speed, men trangen overvant bestandig frykten. Hun gikk på rundgang blant dem, og alle fikk sitt.

Alle hadde vært soldater i Vietnam og var rasende på verden, på systemet. De var rasende på Lucy også. Hun hadde aldri tatt en overdose før, det hadde i hvert fall ikke vært så ille at hun havnet på sykehus. Ikke bare én, men to og tre ganger ble hun lempet ut av baksetet på en Harley foran akuttmottaket på Grady Hospital. MC-fyrene likte ikke det. Det betydde at politiet ble kontaktet, og det var dyrt å kjøpe tausheten til politifolk. En kveld tok Lucy for mye speed, og en av MC-fyrene roet det ned ved å gi henne heroin, et triks han hadde lært da han kjempet mot Vietcong.

Heroinen var den siste spikeren i kisten til Lucy. Hun ble raskt avhengig, akkurat som med speeden. Den utrolige følelsen. Den ubeskrivelige lykkerusen. Tid og rom forsvant.

Bevisstheten ble borte.

Lucy hadde aldri solgt sex for å få penger til stoff. Til nå hadde det vært en form for byttehandel. Sex mot speed. Sex mot heroin. Men aldri sex for pengenes skyld.

Og nå hadde Lucy et desperat behov for penger.

MC-gjengene solgte speed, ikke heroin. Det stoffet var det de fargede som langet. Selv mafiaen holdt fingrene fra fatet. Heroin var et getto-stoff. Det var for sterkt, for avhengighetsskapende, for farlig for hvite. Spesielt hvite kvinner.

Noe som forklarte hvorfor Lucy endte opp som hore for en svart mann med en tatovering av Jesus på brystet.

Skjeen. Flammen. Lukten av brent gummi. Turnikeet.

Filteret fra en sigarett. Det var en romantisk og intens følelse ved det – et slags ritual som gjorde tiden med speed nesten bedrøvelig enkel. Selv nå kjente hun hvordan hun ble opprømt bare ved tanken på heroin. Hun lukket øynene og så for seg den bøyde biten med sølvpapir som lignet halsen til en svane. En svart svane. Det sorte får. Horen til en svart mann.

Juice sto plutselig ved siden av henne. De andre jentene 17

beveget seg forsiktig bort fra dem. Juice kunne lukte svakhet på lang avstand. Det var på den måten han fikk tak i dem til å begynne med. «Hva er det, Sexy?»

«Ingenting,» mumlet hun. «Alt er helt topp.»

Han tok tannpirkeren ut av munnen. «Ikke tull med meg.»

Lucy så ned i asfalten. Hun så de hvite lakkskoene hans.

Den nederste delen av den grønne, skreddersydde slengbuksen lå over pløsene. Hvor mange fremmede hadde hun ligget med for at skoene hans skulle skinne? Hvor mange bakseter hadde hun ligget i så han kunne gå til skredderen på Five Points og få tatt mål?

«Unnskyld.» Hun kikket forsiktig på ham og forsøkte å finne ut hvilket humør han var i.

Juice tok frem et lommetørkle og tørket svetten av pannen. Han hadde langt kinnskjegg som touchet barten og fippskjegget. Han hadde en føflekk på det ene kinnet som Lucy noen ganger stirret på når hun trengte å konsentrere seg om andre ting.

«Kom igjen, jenta mi. Hvis du ikke forteller meg hva som er i veien, kan jeg ikke fikse det.» Han dyttet til skulderen hennes. Da hun ikke sa noe, dyttet han litt hardere for å understreke poenget. Han hadde ikke tenkt å gi seg. Juice kunne ikke fordra at de holdt ting skjult for ham.

«Jeg tenkte på moren min,» svarte hun. Det var lenge siden hun hadde sagt noe som var sant til en mann.

Juice lo og rettet tannpirkeren mot de andre jentene. «Er ikke det søtt? Hun tenker på mammaen sin.» Han hevet stemmen. «Hvor mange av mammaene deres er her for dere nå?»

De andre jentene fniste nervøst. Kitty, som alltid var rask til å smiske, var den første som sa noe. «Vi trenger bare deg, Juice. Bare deg.»

«Lucy,» hvisket Mary. Det var så vidt hun fikk frem et ord. Hvis Juice ble sint nå, ville ingen av dem få det de ønsket. Og alt de ønsket, alt de trengte, var skjeen og heroinen han hadde i lommen.

18

«Nei, det er greit.» Juice viftet Mary bort. «La henne snakke. Spytt ut, jenta mi.»

Kanskje det var fordi han snakket til henne som om hun var en hund. Som om hun ville få en godbit hvis hun bjeffet på kommando. Eller kanskje det var fordi hun var så vant til å gjøre nøyaktig som han sa, at hun bare begynte å snakke.

«Jeg tenkte på en gang mamma tok meg med til byen.»

Lucy lukket øynene. Det var som om hun satt i bilen nå.

Dashbordet i Chrysleren til moren var av metall og skinte i sollyset. Det var varmt og fuktig i luften, den type temperatur i august som gjorde at du skulle ønske du hadde luftkondisjonering i bilen. «Hun skulle sette meg av ved biblioteket mens hun gjorde noen ærend.»

Juice lo av minnene hennes. «Nei, så nusselig. Mamma kjører deg til biblioteket så du kan lese noe.»

«Hun kom ikke frem.» Lucy åpnet øynene og så direkte på Juice på en måte hun aldri hadde våget før. «Klanen demonstrerte.»

Juice kremtet. Han kikket på de andre jentene før han så på Lucy igjen. «Fortsett.» Stemmen hans var blitt mørk og fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på henne.

«Gatene var sperret av. De stanset trafikken og sjekket hvem som satt i bilene.»

«Hysj,» hvisket Mary. Men Lucy klarte ikke å stoppe.

Herren hennes hadde bedt henne om å snakke.

«Det var en lørdag. Mamma kjørte meg alltid til biblioteket da.»

«Jaså,» sa Juice.

«Ja.» Hun kunne se det for seg, selv om hun hadde åpnet øynene. Hun satt i bilen til moren og følte seg trygg. Uten en bekymring i verden. Det var tiden før pillene. Før heroinen og Juice. Det var før hun mistet lille Lucy, som satt så tålmodig i morens bil og ikke bekymret seg om annet enn hvorvidt hun kom tidsnok til biblioteket fordi hun hadde lesegruppe etterpå.

Lille Lucy slukte bøker. Hun grep rundt bøkene hun 19

hadde i fanget, og kikket ut på mennene som blokkerte trafikken. De hadde på seg de hvite kappene. De fleste hadde tatt av seg de hvite hettene på grunn av varmen. Hun kjente igjen noen av mennene fra kirken, og noen fra skolen. Hun vinket til Mr. Sheffield, som eide jernvareforretningen. Han blunket til henne og vinket tilbake.

«Vi befant oss på en åskam i nærheten av Tinghuset. En svart mann foran oss stanset ved stoppskiltet. Han kjørte en av de små utenlandske bilene. Mr. Peterson gikk rett bort til ham, og Mr. Laramie nærmet seg fra den andre siden.»

«Jaså?» gjentok Juice.

«Ja. Mannen var livredd. Bilen hans rullet bakover. Han må ha tråkket på clutchen. Foten hans gled sikkert på pedalene fordi han fikk panikk. Jeg husker at mamma kikket på ham som om vi så Wild Kingdom på TV. Hun bare lo og lo. ’Se hvor redd den svartingen er,’ sa hun.»

«Herregud,» hveste Mary.

Lucy smilte mot Juice. «Se hvor redd den svartingen er,» gjentok hun.

Juice tok tannpirkeren ut av munnen. «Nå bør du passe deg.»

«Se hvor redd den svartingen er,» mumlet Lucy. «Se hvor redd den …» Stemmen hennes døde hen, men det var som om hun var en motor som akkurat var kommet i gang. Av en eller annen grunn syntes hun plutselig at historien var vanvittig morsom. Stemmen hennes ble høy og ga gjenlyd fra bygningene rundt dem. «Se hvor redd den svartingen er!

Se hvor redd den svartingen er!»

Juice slo til henne med flat hånd, men hardt nok til at hun spant rundt. Lucy kjente at hun svelget blod.

Det var ikke første gang hun var blitt slått. Det ville ikke bli den siste. Hun klarte ikke å stoppe. Ingenting kunne stanse henne. «Se hvor redd den svartingen er! Se hvor redd den svartingen er!»

«Hold kjeft!» Juice slo henne i ansiktet med knyttneven.

Lucy kjente at en tann brakk og kjeven forskjøv seg. Hun fortsatte likevel. «Se hvor redd den –» 20

Han sparket henne i magen. Den trange buksen gjorde at han beveget foten lavt, og hun kjente skotuppen hans skrape mot hoftebenet. Lucy gispet av smerten, den var gjennomborende og frigjørende på en og samme tid. Hvor mange år hadde gått siden hun følte noe annet enn tomhet?

Hvor mange år var det siden hun hadde hevet stemmen og sagt nei til en mann?

Halsen snørte seg sammen. Det var så vidt hun klarte å stå på bena. «Se hvor redd den –» Juice slo til henne i ansiktet igjen. Hun kjente at neseryggen brakk. Hun snublet bakover og veivet med armene.

Hun så stjerner. Bokstavelig talt. Hun mistet vesken. Hælen på den ene skoen brakk.

«Kom deg vekk!» Juice hevet knyttneven. «Kom deg vekk herfra før jeg dreper deg!»

Lucy snublet inn i Jane, som dyttet henne vekk som om hun var en rabiessmittet hund.

«Bare gå,» ba Mary. «Vær så snill.»

Lucy svelget en munnfull med blod. Hun hostet det ut igjen. Det fulgte med noe hvitt. Tenner.

«Kom deg vekk!» sa Juice advarende. «Kom deg for helvete vekk.»

Lucy klarte å snu seg. Hun så oppover den mørke gaten.

Det fantes ikke lys fra gatelyktene. Enten hadde hallikene skutt dem i stykker, eller så brydde ikke bystyret seg om å skru dem på. Lucy snublet igjen, men klarte å holde seg på bena. Den brukne hælen gjorde det vanskelig å gå. Hun sparket av seg begge skoene. Hun kjente den intense heten fra asfalten mot de bare føttene. Det sved helt opp i hårrøttene. Det var som å gå på glødende kull. Hun hadde sett det på TV en gang. Trikset var å gå så fort at heten ble tappet for oksygen slik at huden ikke ble brent.

Lucy gikk raskere. Hun rettet seg opp. Hun holdt hodet høyt til tross for den intense smerten i ribbena. Det spilte ingen rolle. Mørket spilte ingen rolle lenger. Heten fra asfalten spilte ingen rolle. Ingenting betydde noe som helst. Hun snudde seg. «Se hvor redd den svartingen er!» ropte hun.

21

Juice begynte å løpe etter henne, og Lucy sprang nedover gaten. De bare føttene klasket mot asfalten. Hun brukte armene. Det kjentes som om lungene ristet i brystkassen da hun rundet hjørnet. Adrenalinet strømmet gjennom kroppen. Hun tenkte på gymtimene på skolen, da oppsetsigheten hennes hadde gjort at hun måtte løpe fem eller ti eller 20 runder på idrettsbanen. Hun hadde vært så rask da, så ung og fri. Hun var ingen av delene lenger. Hun begynte å få krampe i leggene. Knærne begynte å gi etter. Lucy kikket seg over skulderen, men Juice var ikke der. Det var ingen der. Hun stanset på vaklende ben.

Han tok seg ikke engang bryet med å løpe etter henne.

Lucy bøyde seg frem og støttet hendene mot en telefonkiosk. Det dryppet blod fra munnen. Hun brukte tungen for å finne ut av hvor det kom fra. To tenner var brukket, men de var heldigvis innerst i munnen.

Hun gikk inn i telefonkiosken. Lyset der inne virket blendende da hun lukket døren, så hun lot den stå på gløtt. Hun lente seg mot glassveggen. Hun pustet fremdeles tungt. Det føltes som om hun hadde løpt tre kilometer og ikke bare noen kvartaler.

Hun så på det svarte telefonrøret som hang på metallkroken. Sprekken der du kunne putte på en mynt. Lucy lot fingrene gli over telefonsymbolet som var inngravert i metallplaten og ned til sifrene. 4 -7- 8. Telefonnummeret til foreldrene. Hun kunne det fremdeles utenat, på samme måte som hun husket gatenummeret der de bodde, bestemorens bursdag og datoen for brorens avsluttende eksamen.

Hun kunne ringe dem, men selv om de svarte, var det ingen av dem som hadde noe å si til hverandre.

Lucy rettet seg opp og gikk ut av telefonkiosken. Hun gikk langsomt oppover gaten. Ikke i noen spesiell retning, hun ville bare bort. Hun kjente det i magen da de første tegnene på abstinens begynte å melde seg. Hun burde komme seg til et sykehus, få behandling og trygle en sykepleier om å få metadon før det ble virkelig ille. Grady Hospital lå 22

12 kvartaler unna. Hun hadde ikke fått så sterke kramper i bena ennå. Hun kunne klare å gå dit. De ekstra rundene hun måtte løpe rundt idrettsbanen, hadde ikke alltid føltes som en straff. Hun elsket å løpe på den tiden. Hun likte å jogge i helgene sammen med broren Henry. Han ga alltid opp før henne. Lucy hadde et brev fra ham i vesken. Hun hadde fått det i forrige måned fra mannen på Union Mission, der jentene søkte tilflukt når Juice var sint på dem.

Hun hadde gått med det uåpnet i vesken i tre dager, hun var redd for at det var dårlige nyheter. Faren var død.

Moren hadde rømt sammen med mannen som kjørte isbilen. Alle ble jo skilt nå om dagen, ikke sant? Ødelagte hjem. Ødelagte barn. Men Lucy var blitt ødelagt for lenge siden, så det å åpne et brev og lese det måtte jo være en enkel sak.

Kråketærne til Henry var så velkjente at det føltes som om en hånd strøk henne mykt over kinnet. Hun hadde fått tårer i øynene. Hun leste brevet om og om igjen. Det var bare ett ark. Ingen sladder eller nytt om familien, for Henry var ikke den type person. Han var kort og konsis, aldri dramatisk. Han studerte juss på siste året og hadde allerede begynt å se seg om etter en jobb fordi han hadde hørt at markedet var tøft. Han skrev at han kom til å savne det å være student. Han ville savne studiekameratene. Og han savnet virkelig Lucy.

Han savnet henne.

Hun hadde lest det utallige ganger. Henry savnet henne.

Broren hennes savnet søsteren sin.

Lucy savnet også sitt gamle jeg.

Men hun hadde mistet vesken på gatehjørnet. Juice gikk sannsynligvis gjennom innholdet nå. Tømte det ut på fortauet og lette gjennom alt som om det tilhørte ham. Det betydde at det var han som hadde brevet fra Henry og kjøkkenkniven som var skarp nok til at hun kunne skjære seg på benet, noe hun hadde gjort i forrige uke bare for å forsikre seg om at hun fremdeles kunne blø.

Lucy tok til venstre ved neste gatehjørne. Hun snudde seg for å se på månen. Den lignet en finger som pirket borti den 23

svarte himmelen. Skjelettet av det uferdige Peachtree Plaza hotell raget i det fjerne – verdens høyeste hotell. Det ble bygget i hele byen. Om et år eller to ville det være flere tusen nye hotellrom i sentrum. Forretningene ville blomstre, særlig i gatene.

Hun tvilte på at hun ville leve lenge nok til å oppleve det.

Hun snublet igjen, og smerten jog oppover ryggraden.

Skadene i kroppen begynte å merkes. Hun måtte ha brukket et ribben. Hun visste at nesen var brukket. Magesmertene var blitt verre. Hun trengte et skudd, ellers ville hun havne i delirium tremens.

Hun tvang seg til å sette den ene foten foran den andre.

«Vær så snill!» Hun ba om at det fantes en gud på Grady Hospital. «La dem gi meg metadon. En seng. La dem være vennlige. La dem –» Lucy stoppet. Hva i helvete var det som gikk av henne?

Hvorfor skulle hun legge sin skjebne i hendene på en meggete sykepleier som ville kaste ett blikk på henne og forstå hva hun var? Hun burde gå tilbake til gatehjørnet. Hun burde skvære opp med Juice. Hun skulle gå ned på kne og trygle ham om å tilgi henne. Be om nåde. Om et skudd. Om frelse.

«God kveld, søster.»

Lucy bråsnudde og ventet halvt å se Henry stå der, selv om han aldri hadde snakket til henne på den måten. En mann sto noen meter fra henne. En høy, hvit mann, halvt skjult av mørket. Lucy la hånden mot brystet. Hun kjente hjertet slå mot håndflaten. Hun visste bedre enn å la en horekunde snike seg innpå henne. Hun strakte seg etter vesken med kniven før hun husket at hun hadde mistet den.

«Er alt i orden med deg?» spurte mannen. Han var glattbarbert, noe hun ikke hadde sett på lenge, bortsett fra på politimenn. Han hadde kortklipt, lysebrunt hår og kort kinnskjegg. Ingen skjeggstubb, selv så sent på kvelden. Hun tippet at han var i militæret. Mange kom hjem fra Vietnam nå om dagen. Om et halvt år ville denne drittsekken være som alle de andre veteranene Lucy kjente til. Han ville ha 24

det skitne håret i en hestehale, slå en eller annen kvinne og snakke stygt om myndighetene.

Lucy forsøkte å gjøre stemmen sterk. «Beklager, søten.

Jeg har tatt kvelden.» Ordene ga gjenlyd mellom bygningene. Hun hørte at hun snøvlet og rettet ryggen så han ikke skulle tro at hun var et lett bytte. «Butikken er stengt for i dag.»

«Jeg er ikke ute etter det.» Han tok et skritt frem. Han hadde en bok i hendene. Bibelen.

«Men for helvete,» mumlet hun. De fyrene var overalt.

Mormoner. Jehovas vitner. Til og med noen av Jesus-frikene fra den katolske kirken i nabolaget. «Jeg trenger ikke å frelses.»

«Jeg må nok si meg uenig i det, søster. Det ser ut som du trenger det.»

«Jeg er ikke søsteren din. Jeg har en bror, og du er ikke ham.» Lucy snudde seg og begynte å gå oppover gaten. Hun kunne ikke gå tilbake til Juice akkurat nå. Hun klarte ikke å ta imot mer juling. Hun skulle dra til sykehuset og lage så mye bråk at de måtte gi henne noe beroligende. Da ville hun i alle fall komme seg gjennom natten.

«Jeg skal vedde på at han er bekymret for deg.»

Hun fortsatte fremover.

«Broren din,» sa mannen. «Jeg tror at han er urolig for deg. Det ville jeg ha vært.»

Hun knyttet nevene, men snudde seg ikke. Hun hørte at han fulgte etter henne, men hun klarte ikke å gå raskere.

Magesmertene var blitt sterkere, det kjentes som en kniv skar gjennom innvollene. Sykehuset var greit for en natt, men det kom en dag i morgen. Og i overmorgen. Og dager etter det. Hun måtte finne en måte å blidgjøre Juice på. Forretningene hadde gått tregt i dag. Selv Kitty hadde ikke tjent mye. Det eneste som betydde noe for Juice, var raske penger, og Lucy kunne vedde på at denne Jesus-friken hadde minst ti dollar på seg. Juice kom allikevel til å slå henne, men pengene ville gjøre at slagene ikke var så harde.

«Jeg vil ringe ham.» Lucy beveget seg forsiktig. Hun 25

hørte at han fremdeles fulgte etter. «Broren min. Han kommer og henter meg. Han sa at han ville gjøre det.» Hun løy, men stemmen var fremdeles sterk. «Men jeg har ingen penger. Ingen mynter, så jeg får ikke ringt ham.»

«Hvis det er penger du vil ha, kan jeg gi deg det.»

Lucy stanset. Hun snudde seg langsomt rundt. Mannen sto i en halvmåne av lys som kom fra lobbyen i et kontorbygg like ved. Lucy var en høy kvinne, hun var nesten 1,75 og vant til å se ned på de fleste. Mannen foran henne var over 1,80. Hendene som holdt rundt Bibelen, var store, og han hadde brede skuldre. Han hadde lange ben, men han var ikke tynn. Lucy var rask av seg, spesielt når hun var redd. Med en gang han tok frem lommeboken, ville hun snappe den til seg og stikke av gårde.

«Er du marinesoldat eller noe?» spurte hun.

«Fritatt.» Han tok et skritt mot henne. «Jeg var ikke stridsdyktig.»

Hun syntes han virket stridsdyktig nok. Han hadde sannsynligvis en far som hadde kjøpt ham fri fra militærtjeneste, som hennes egen far hadde gjort med Henry. «Gi meg noen mynter, så jeg kan ringe til broren min.» Hun husket at hun burde være høflig. «Vær så snill,» la hun til.

«Hvor er han nå?»

«I Athens.»

«I Hellas?»

Hun spyttet ut en latter. «I Georgia. Han går på college.

Han studerer juss. Han skal snart gifte seg, og jeg vil gratulere ham. Og få ham til å komme og hente meg,» la hun til.

«Kjøre meg tilbake til familien min, der jeg hører hjemme.»

Mannen tok enda et skritt frem. Hun kunne se ansiktet hans nå. Han så helt vanlig ut. Blå øyne. En pen munn og en tynn nese. En bred kjeve. «Hvorfor går ikke du på college?»

Lucy kjente at håret reiste seg litt i nakken. Hun visste ikke hvordan hun skulle beskrive følelsen. En del av henne var redd for mannen, men på den annen side kunne hun ikke huske sist hun hadde snakket med en mann på den måten. Han så ikke på henne som om hun var en hore. Det 26

virket ikke som om han var ute etter å kjøpe henne. Det var ingenting i blikket hans som tydet på at han var en trussel, men klokken var 2 om natten, og han befant seg i en gate der det meste stengte klokken 18 etter at alle de hvite hadde reist tilbake til forstedene.

Poenget var at ingen av dem hørte hjemme der.

«Søster.» Han tok et skritt til fremover. Lucy ble sjokkert da hun så det bekymrede uttrykket hans. «Jeg vil ikke at du skal være redd for meg. Jeg lar Herren lede meg.»

Hun hadde problemer med å svare. Det var mange år siden noen hadde sett på henne med noe som lignet medfølelse. «Hva får deg til å tro at jeg er redd?»

«Jeg tror at du har vært redd lenge, Lucy.»

«Du vet ikke hva jeg –» Hun stanset. «Hvordan vet du hva jeg heter?»

Han virket forbauset. «Du fortalte meg det.»

«Nei, det gjorde jeg ikke.»

«Du sa at du heter Lucy for bare noen minutter siden.»

Han holdt frem Bibelen. «Jeg sverger.»

Hun ble plutselig helt tørr i munnen. Hun sa aldri hva hun het til fremmede. Navnet hennes var noe personlig hun ikke delte med dem. «Nei, det gjorde jeg ikke.»

«Lucy …» Han var bare halvannen meter fra henne nå.

Han hadde det samme, bekymrede uttrykket i ansiktet, men han kunne lett ta ett skritt til frem og legge begge hendene rundt halsen hennes før hun visste ordet av det.

Han gjorde ikke det. Han sto bare med Bibelen presset mot brystet. «Vær så snill, ikke vær redd for meg. Du har ingen grunn til å være redd.»

«Hva gjør du her?»

«Jeg vil hjelpe deg. Frelse deg.»

«Jeg trenger ikke frelse, jeg trenger penger.»

«Jeg sa at jeg kan gi deg så mye penger du trenger.» Han stakk Bibelen under armen og tok frem lommeboken. Hun så pengesedler som lå pent på plass. Det var hundredollarsedler. Han brettet dem ut lik en vifte. «Jeg vil ta vare på deg. Det er bare det jeg ønsker.»

27

Hun kjente det i brystet. Hun så på pengesedlene. Det var minst fem hundre dollar, om ikke mer. «Jeg kjenner deg ikke.»

«Nei, ikke ennå.»

Lucy tok et skritt bakover, til tross for at det hun ønsket, var å gå litt frem, snappe til seg pengene og stikke. Hvis mannen forsto hva hun tenkte, viste han det ikke. Han bare sto der med hundredollarsedlene, som så ut som frimerker i den store neven. Han beveget seg ikke, og han sa ingenting. Så mye penger. Fem hundre dollar. Hun kunne leie et hotellrom og holde seg borte fra gaten i månedsvis, kanskje et helt år.

Hun kjente hvordan hjertet slo mot de brukne ribbena.

Hun visste ikke om hun skulle rappe pengene og løpe for livet, eller rett og slett løpe vekk fra det livet hun levde nå.

Håret i nakken reiste seg igjen. Hun skalv på hendene. Hun følte varme et eller annet sted bak seg og antok at det var solen som kom opp over Peachtree Plaza og varmet nakken og skuldrene hennes. Var det et tegn fra oven? Skulle hun omsider frelses?

Nei. Ingen frelse. Bare penger.

Lucy tvang seg til å ta ett skritt frem. Og ett til. «Jeg vil bli kjent med deg,» sa hun til mannen. Redselen fikk henne til å snøvle litt.

Han smilte. «Det er flott, søster.»

Hun tvang seg til å smile tilbake. Hun skjøv skuldrene litt frem, så hun virket yngre, søtere og mer uskyldig. Hun nappet til seg pengene. Hun snudde seg for å løpe, men kroppen ble rykket tilbake som om den var festet til en strikk.

«Ikke kjemp imot.» Fingrene hans grep hardt rundt håndleddet hennes. Det så ut som halve armen forsvant i den store neven. «Du klarer ikke å flykte.»

Lucy kjempet ikke imot. Hun hadde ikke noe valg. Smerten skjøt helt opp i nakken. Hodet verket. Det kjentes som om skuldrene knaste i leddene. Men hun slapp ikke taket i pengene. Hun kjente de stive sedlene mot håndflaten.

28

«Hvorfor hungrer du etter et liv i synd, søster?» spurte han.

«Jeg vet ikke.» Lucy ristet på hodet. Hun så ned i bakken og snufset for å stoppe blodet som rant fra nesen. Hun kjente at grepet hans ble løsere.

«Søster –» Lucy vred seg løs, det kjentes som om hun rev av en hanske som var limt fast. Hun løp så fort hun kunne. Føttene beveget seg raskt over asfalten, og hun brukte armene for å finne rytmen. Ett kvartal. To. Hun åpnet munnen og gispet i seg luft som fikk det til å svi i brystkassen. Brukne ribben. Brukket nese. Ødelagte tenner. Penger i hånden.

Fem hundre dollar. Et hotellrom. En bussbillett. Trygghet.

Så mye heroin hun orket. Hun var fri. Herregud – hun var endelig fri.

Helt til hodet hennes ble rykket bakover. Det kjentes som om hun ble skalpert – dotter av håret ble revet ut med roten. Men fremdriften fortsatte. Lucy så at bena skjøt ut foran henne, føttene befant seg plutselig ved haken før ryggen smalt i bakken.

«Ikke kjemp imot,» gjentok mannen og la hendene rundt halsen hennes.

Lucy klorte mot fingrene hans, men grepet var for hardt.

Blodet rant fra hodebunnen. Hun fikk det i øynene, nesen og munnen.

Hun klarte ikke å skrike. Hun famlet i blinde, forsøkte å stikke fingerneglene i øynene på ham. Hun kjente den grove huden i ansiktet hans før hun lot armene falle. Hun klarte ikke mer. Pusten hans ble hurtigere da det gikk en skjelving gjennom kroppen hennes. Hun kjente at det rant varm urin nedover benet. Hun følte at han ble opphisset samtidig som hennes egen håpløshet steg. Hva kjempet hun for?

Hvem brydde seg om Lucy Bennett levde eller døde? Kanskje Henry ble lei seg når han fikk vite det, men foreldrene hennes og de gamle vennene – selv Mrs. Henderson – ville sannsynligvis bare bli lettet.

Det uunngåelige hadde omsider skjedd.

29

Tungen hennes svulmet opp. Synet ble uklart. Det nyttet ikke. Hun hadde ikke mer luft i lungene. Hjernen fikk ikke oksygen. Hun kjente at hun begynte å gi opp, musklene ble slappere. Bakhodet traff asfalten. Hun stirret opp på himmelen. Den var beksvart. De små stjernene var så vidt synlige. Mannen så ned på henne. Han hadde det samme bekymrede uttrykket i øynene.

Men nå smilte han.

2

Nåtid Mandag

Will Trent hadde aldri vært alene i huset til et annet menneske, med mindre personen var død. Som med mange andre ting i livet var han klar over at det var et trekk han delte med flere seriemordere. Will var heldigvis en agent som jobbet for Georgia Bureau of Investigation, så det tomme badet han undersøkte og de tomme soverommene han rotet rundt i, kunne kalles ordensforstyrrelse til inntekt for et felles gode.

Tanken gjorde ham ikke roligere, der han gikk gjennom leiligheten til Sara Linton. Han måtte gjenta for seg selv at han hadde lov til å være der. Sara hadde bedt ham om å fôre hundene og lufte dem mens hun tok et ekstra skift på sykehuset. Og de var ikke akkurat fremmede for hverandre. De hadde kjent hverandre i nesten ett år før de endelig var blitt sammen for to uker siden. Han hadde tilbragt hver natt her etter det. Han hadde til og med møtt foreldrene til Sara før det skjedde. Han hadde sittet og spist ved middagsbordet deres. Med tanke på alt det familiære forsto han ikke hvorfor han følte det som om han hadde gått inn på et forbudt område.

Noe som igjen ikke rimte med at han følte seg som en forfølger. Kanskje det var fordi han var alene i leiligheten.

Han var ganske sikker på at han var besatt av Sara Linton.

Han ville vite alt om henne. Han følte ikke for å ta av seg 31

alle klærne og rulle naken rundt på sengen hennes – i alle fall ikke uten at hun også var der – men han måtte kikke på alt som sto på hyllene og alt som lå i skuffene. Han hadde lyst til å bla gjennom fotoalbumene som sto i en eske i skapet på soverommet. Han ville lese bøkene hennes og se hva hun hadde på iTunes.

Han kom imidlertid ikke til å gjøre noen av delene. I motsetning til de fleste seriemordere visste Will at det var å trå over grensen fra snålt til skummelt. Men tanken på at han ønsket det, gjorde ham urolig.

Han hengte halsbåndene til hundene over knaggen på innsiden av skapet i gangen. De to greyhoundene til Sara hadde lagt seg i sofaen i stuen. En solstrime gjorde den lysebrune pelsen deres lysere. Det var en loftsleilighet som lå i hjørnet av bygningen, noe du hadde råd til hvis du var barnelege i stedet for en lavtlønnet offentlig tjenestemann.

Det var vinduer langs en L-formet vegg, noe som ga en fantastisk utsikt over Atlanta sentrum. Bank of America Plaza som så ut som om bygningsarbeiderne hadde glemt å ta ned stillaset helt øverst. Det trappelignende Georgia Pacific-tårnet som var bygget over kinoen der Tatt av vinden i sin tid hadde premiere. Den lille Equitable-bygningen som lå som en brevvekt i svart granitt ved siden av blyantholderen Westin Peachtree Plaza.

Atlanta var en liten by – antall innbyggere innenfor bykjernen var bare litt over 500 000. Men hvis du regnet med alle som bodde utenfor og rundt bykjernen, ble tallet nesten seks millioner. Byens mekka var Piedmont-området, finanssenteret i den sørøstlige delen av USA. Det ble snakket over 60 språk der. Det var flere hotellrom enn leiligheter, flere kontorbygninger enn mennesker. Det ble begått 300 drap i året. Det var 1100 innrapporterte voldtekter. Nesten 13 000 ble anklaget for grov vold.

Atlanta var mer som en småby med et horn i siden til en eller annen.

Will gikk inn på kjøkkenet og tok vannskålene opp fra gulvet. Tanken på å gå hjem til sitt eget lille hus gjorde ham 32

ensom. Det var underlig, med tanke på at han hadde vokst opp med et ønske om å være alene. Det fantes mer i livet hans enn Sara Linton. Han var en voksen mann. Han hadde en jobb. Han hadde sin egen hund å passe på. Han hadde sitt eget hjem. Han hadde til og med vært gift før. Formelt sett var han fremdeles gift, men det hadde ikke betydd noe før nå.

Will var åtte år da politiet kom med Angie Polaski til barnehjemmet i Atlanta. Hun var en jente på 11 år, noe som betydde at hun hadde en god mulighet til å bli adoptert.

Men Angie var rappkjeftet og vill, så ingen ville ha henne.

Ingen ville ha Will heller. Det meste av barndommen hans besto i å bli sendt ut og inn av barnehjemmet lik en bok med eselører i et bibliotek. På en eller annen måte fikk tanken på Angie ham til å holde ut, bortsett fra de gangene da hun gjorde det uutholdelig.

De hadde giftet seg for to år siden, nærmest på trass, noe som var et tegn på at ingen av dem tok det særlig alvorlig. Angie hadde ikke blitt værende mer enn en knapp uke.

To dager etter den borgerlige seremonien var klærne hennes borte da han våknet. Hun var forsvunnet. Han ble ikke overrasket. Han ble ikke såret. Han var faktisk enormt lettet – det ville likevel ha skjedd før eller senere. Angie kom tilbake for så å forsvinne igjen. Hun gjorde det hele tiden.

Han visste at hun ville komme tilbake. Hun gjorde alltid det.

Men denne gangen hadde det for første gang skjedd noe mens hun var borte. Han hadde truffet Sara. Det var måten hun pustet inn i øret hans på. Måten hun lot fingrene gli nedover ryggraden hans på. Hvordan hun smakte. Duften av henne. Ting han ikke engang hadde lagt merke til med Angie.

Han smekket med leppene da han satte ned vannskålene.

Hundene ble ikke imponert og ble liggende på sofaen.

Glocken hans lå på kjøkkenbenken ved siden av dressjakken. Han festet hylsteret til beltet. Han sjekket tiden på klokken på komfyren mens han tok på seg jakken. Skiftet 33

til Sara sluttet om fem minutter, noe som betydde at han burde ha dratt for ti minutter siden. Hun ville sannsynligvis ringe ham når hun kom hjem. Han ville si at han gjorde noe papirarbeid eller skulle til å løpe på tredemøllen, eller en annen løgn som gjorde det klart at han ikke hadde sittet og ventet på at hun skulle ringe. Og at han deretter ville løpe bort til henne på samme måte som Julie Andrews kom strenende oppover åsryggen i The Sound of Music.

Han gikk mot utgangsdøren da mobiltelefonen hans vibrerte i lommen. Han kjente igjen nummeret til sjefen sin.

Et kort øyeblikk vurderte han å la telefonsvareren ta den, men han visste at erfaring at Amanda ikke lot seg avfeie så lett.

Han svarte. «Trent.»

«Hvor er du?»

Av en eller annen grunn syntes han spørsmålet var påtrengende. «Hvorfor lurer du på det?»

Amanda sukket oppgitt. Han hørte støy i bakgrunnen – den lave mumlingen fra en menneskemengde og en gjentagende, klikkende lyd. «Bare svar på spørsmålet, Will.»

«Jeg er hos Sara.» Hun sa ingenting. «Trenger du meg til noe?» spurte han.

«Nei, det gjør jeg overhodet ikke. Du skal fremdeles jobbe på flyplassen inntil videre. Er det forstått? Ikke med noe annet.»

Han holdt mobilen på armlengdes avstand og bare så på den før han presset den mot øret igjen. «Ja vel.»

Hun avsluttet samtalen brått. Will hadde en følelse av at hun ville ha slengt på røret hvis det hadde vært mulig med en mobiltelefon.

I stedet for å gå ut av leiligheten ble han stående i gangen og forsøkte å finne ut hva som foregikk. Han tenkte over samtalen, men fant ikke ut av det. Han var vant til at Amanda fattet seg i korthet. Og det var ikke første gang hun var sint på ham. Hun hadde brutt forbindelsen brått mange ganger. Det han ikke forsto, var hvorfor hun brydde seg om hvor han befant seg. Han var overrasket over at hun i det 34

hele tatt ringte. Han hadde ikke hørt stemmen hennes på to uker.

Visedirektør Amanda Wagner var en erfaren politietterforsker av den typen som lett tøyde reglene for å løse en sak, men som holdt seg strengt til kleskoden. GBI påla alle agentene som ikke var med i dekkoperasjoner, å ikke la håret vokse lenger enn til halvannen centimeter over skjortekragen. For to uker siden hadde Amanda bokstavelig talt slått en linjal mot nakken hans, og da han ikke tok hintet, hadde hun overført ham til tjeneste på flyplassen. Det betydde at han måtte henge rundt på herretoalettene og vente på at noen skulle spørre om han ville ha sex med dem.

Tabben hans var å nevne episoden med linjalen til Sara.

Han hadde fortalt henne historien som en spøk, og som en forklaring på hvorfor han måtte løpe til frisøren før de spiste middag. Sara hadde ikke sagt at han ikke skulle klippe seg. Hun var mye smartere enn det. Hun sa at hun likte håret hans som det var. Hun sa at han kledde det.

Hun hadde strøket ham over nakken mens hun sa det. Og så hadde hun foreslått at i stedet for å gå til frisøren kunne han bli med henne inn på soverommet og gjøre noe så snuskete at Will hadde kjent noen sekunder med hysterisk blindhet.

Det var derfor han kunne se frem til at resten av karrieren ville bestå i å by seg frem på alle herretoalettene på den travleste flyplassen i verden.

Men det forklarte fremdeles ikke hvorfor Amanda ville vite hvor han var.

Eller lyden av mennesker som samlet seg til noe i bakgrunnen. Og den velkjente, klikkende lyden.

Will gikk inn i stuen igjen. Hundene rørte på seg i sofaen, men han satte seg ikke ned. Han tok fjernkontrollen og skrudde på TV-en. En basketballkamp. Han slo på den lokale nyhetsstasjonen. Monica Pearson, nyhetsankeret på Channel 2, satt foran kameraet. Hun gjorde et innslag om Beltline, det nye transportsystemet som alle i Atlanta hatet, bortsett fra politikerne. Han skulle til å slå av da hun be35

gynte på en annen sak. Siste nytt. Fotografiet av en ung kvinne kom til syne bak henne. Will skrudde opp lyden idet bildet gikk over til en pressekonferanse som ble sendt direkte.

Det han så, fikk ham til å sette seg.

Amanda Wagner sto på podiet. En håndfull mikrofoner var plassert foran henne. Hun ventet på at det skulle bli stille i rommet. Will hørte den velkjente lyden av kameraer som klikket og overdøvet den lave mumlingen.

Han hadde sett sjefen sin gjøre hundrevis av pressekonferanser. Vanligvis befant han seg innerst i rommet og forsøkte å holde seg unna kameralinsene mens Amanda nøt den helhjertede oppmerksomheten. Hun elsket å være sjef.

Hun elsket å bestemme hvor mye informasjon som skulle gis til media. Bortsett fra nå. Will så på ansiktet hennes da kameraene viste et nærbilde. Hun så ikke bare sliten ut, hun så bekymret ut.

«Georgia Bureau of Investigation har sendt ut en etterlysning på Ashleigh Renee Snyder. Den 19 år gamle jenta ble meldt savnet klokken 15.15 i dag.» Amanda tok en liten pause for å la journalistene få tid til å skrible ned informasjon. «Ashleigh bor i Techwood-området og er annetårsstudent ved Georgia Institute of Technology.»

Amanda fortsatte å snakke, men Will hørte ikke etter.

Han så bare at munnen hennes beveget seg. Hun pekte på en av journalistene, deretter en annen. Spørsmålene deres var lange, svarene hennes korte. Hun brukte ikke lang tid på noen av dem. Det fantes ikke noe av den sedvanlige «spille ballen frem og tilbake»-leken. Til slutt gikk Amanda ned fra podiet, og Monica Pearson kom tilbake i bildet.

Fotografiet av den savnede jenta sto fremdeles bak henne.

Blond, pen og tynn.

Det var noe kjent ved henne.

Will tok mobilen ut av lommen. Han bladde frem hurtigtasten, men slo ikke nummeret til Amanda.

GBI kunne ikke gå inn i en sak, med mindre det lokale politiet ba dem om hjelp. Ett av de få unntakene var kid36

nappingssaker, der tidsforløpet var kritisk fordi en kidnapper kunne krysse fylkesgrenser og komme seg inn i en annen stat. En etterlysning ville få alle feltkontorene til GBI til å være på vakt. Agenter ville bli kalt inn. Alt bevismateriale ville bli gitt førsteprioritet ved de kriminaltekniske laboratoriene. Alle ressursene ville bli brukt på den ene saken.

Alle, unntatt Will.

Han burde ikke legge for mye vekt på det. Det var bare noe Amanda hadde gjort for å straffe ham. Hun var fremdeles sint på grunn av håret hans. Hun var nedrig nok til å gjøre et poeng av det å ikke ta ham med på en sak. Det var sikkert ikke noe annet enn det. Will hadde jobbet med kidnappingssaker før. De var grusomme og endte sjelden bra. Allikevel ville politifolk gjerne jobbe med dem. Det var kappløpet med tiden. Spenningen. Jakten. Adrenalinkicket var en del av grunnen til at de ville jobbe med saken.

Og Amanda straffet ham ved å holde ham utenfor.

Techwood.

En student.

Han skrudde av TV-en. Han kjente at en svettedråpe rant nedover ryggen. Han klarte ikke å konsentrere seg. Han ristet på hodet for å klarne tankene. Det var da han oppdaget klokken på kabelboksen. Skiftet til Sara var slutt for 12 minutter siden.

«Pokker også.» Will måtte skyve hundene vekk før han klarte å reise seg. Han gikk raskt mot utgangsdøren. Abel Conford, naboen til Sara, sto i gangen og ventet på heisen.

«God ettermid–» Will forsvant ned trappen. Han tok to trinn av gangen.

Han måtte komme seg ut, slik at ikke Sara trodde han hadde sittet og ventet på henne. Sykehuset lå bare noen kvartaler unna, hun kunne være hjemme når som helst.

Hun var her allerede.

Will så at hun satt i BMW-en med det samme han åpnet utgangsdøren. I noen tåpelige sekunder vurderte han å gjemme seg bak noen trær. Så gikk det opp for ham at Sara 37

allerede hadde sett bilen hans. Porschen, en 79-modell, sto parkert med fronten ut ved siden av Saras splitter nye SUV. Han ville ikke klare å åpne bildøren uten å komme borti bilen hennes.

Han bannet lavt, men klistret på seg et smil. Sara smilte ikke tilbake. Hun satt bare med hendene på rattet og stirret rett fremfor seg. Han gikk mot bilen. Solen skinte sterkt nok til å gjøre frontruten på bilen til et speil, så det var ikke før han kom helt bort til henne, at han så at hun hadde tårer i øynene.

Amanda spilte plutselig ingen rolle lenger. Han la hånden på dørhåndtaket, og hun trykket på knappen som åpnet bildøren.

«Er alt i orden?» spurte han.

«Ja.» Hun snudde seg mot ham og plasserte føttene på stigbrettet. «En dårlig dag på jobben.»

«Vil du snakke om det?»

«Ikke egentlig, men takk for at du spør.» Hun lot fingrene gli over kinnet til Will og strøk håret hans bak øret.

Han lente seg mot henne. Han klarte ikke å gjøre noe annet enn å se på henne. Det rødbrune håret hennes var satt opp i en hestehale. Solskinnet fremhevet den intense grønnfargen på øynene. Hun hadde fremdeles på seg sykehusklærne, og det var noen dråper med størknet blod på det ene ermet. Hun hadde skriblet ned noen tall på håndbaken. Blått blekk på melkehvit hud. Alle pasientjournalene på Grady lå på nettbrett. Sara skrev ned tallene på hånden når hun skulle regne ut hvilken dose pasientene skulle ha.

Hvis han hadde visst det i forrige uke, ville han ha blitt spart for to søvnløse netter på grunn av vanvittig sjalusi, men han var ikke den som hengte seg opp i detaljer.

«Er alt okay med hundene?» spurte hun.

«De har gjort alt det som hunder skal gjøre.»

«Takk for at du passet dem.» Hun la armen rundt skuldrene hans. Will følte en velkjent sitring, som om det var en usynlig tråd mellom dem. Han reagerte på det minste lille rykk.

38

Hun strøk fingrene over nakken hans. «Hvordan har dagen din vært?»

«Trist og kjedelig,» svarte han, noe som for det meste var sant. «En eldre fyr sa at jeg var velutstyrt.»

Hun smilte skjevt. «Du arresterte ham vel ikke for at han hadde rett?»

«Han tok på seg selv da han sa det.»

«Det høres morsomt ut.»

Will kjente at tråden ble stram. Han kysset henne. Leppene hennes var myke. De smakte peppermynte på grunn av leppepomaden hun brukte. Fingrene hennes gled gjennom håret hans. Han lente seg enda nærmere. Idyllen ble brutt da utgangsdøren gikk opp med et brak. Abel Conford skulte på dem da han strenet bort til en Mercedes.

Will måtte kremte før han klarte å snakke. «Er du sikker på at du ikke vil være alene?»

Hun rettet på slipsknuten hans. «Jeg vil ta en spasertur med deg. Jeg vil spise en hel pizza sammen med deg. Og etterpå vil jeg tilbringe hele natten med deg.»

Will kikket på klokken. «Jeg tror jeg kan skvise det inn.»

Sara gikk ut av bilen og låste døren. Will la nøkkelringen i lommen. Plasten traff det kalde metallet i gifteringen. Han hadde tatt den av seg for to uker siden, men av en eller annen grunn var han ikke kommet lenger enn til det.

Sara tok hånden hans da de gikk nedover fortauet. Atlanta var på sitt vakreste i slutten av mars, og dagen i dag var ikke noe unntak. En lett bris kjølte ned luften. Alle hagene var fulle av blomster. Den intense heten var forsvunnet. Solen skar gjennom trærne, som så ut som de svaiet lett, og lyste opp ansiktet til Sara. Tårene hennes hadde tørket, men han så at hun fremdeles var oppskaket over det som hadde skjedd på sykehuset.

«Er du sikker på at alt er i orden?» spurte han.

Sara la armen hans rundt skuldrene i stedet for å svare.

Hun var bare noen centimeter kortere enn ham, noe som gjorde at kroppen hennes passet perfekt til hans. Han 39

kjente at hånden hennes gled innunder dressjakken, og hun huket tommelen over beltet hans, rett ved siden av Glocken. De passerte den vanlige trafikken i et nabolag – joggere, noen par, menn med barnevogner. Kvinner gikk tur med hunder. De fleste snakket i mobilen, selv joggerne.

«Jeg løy for deg,» sa hun.

Han kikket ned på henne. «Om hva da?»

«Jeg tok ikke et ekstra skift på jobben. Jeg ble der fordi …» Stemmen hennes døde hen. Hun så ut i gaten.

«Fordi det ikke var noen andre der.»

«Okay.» Will visste ikke hva annet han skulle si. Skuldrene hennes hevet seg da hun trakk pusten dypt inn. «En åtte år gammel gutt kom inn ved lunsjtider.» Sara var barnelege på akuttavdelingen på Grady. Hun så mange barn som var i dårlig forfatning. «Han hadde tatt en overdose av bestemorens blodtrykksmedisin. Han tok halvparten av det hun skulle bruke på halvannen måned. Det var håpløst.»

Will sa ingenting, han lot henne få tid til å samle seg.

«Han hadde bare 40 i puls da han kom inn. Vi pumpet ham. Vi gjorde alt vi kunne når det gjaldt glukagonnivået.

Vi ga ham maksimalt med dopamin og epinefrin.» Stemmen hennes ble mykere. «Jeg kunne ikke gjøre noe annet.

Jeg ringte til kardiologen for å få satt inn en pacemaker, men –» Sara ristet på hodet igjen. «Vi måtte bare gi opp.

Det endte med at vi sendte ham til intensivavdelingen.»

Will så en svart Monte Carlo kjøre nedover gaten. Vinduene var rullet ned. Rapmusikk fikk luften til å dirre.

«Jeg klarte ikke å gå ifra ham,» sa hun.

Han rettet oppmerksomheten fra bilen og mot henne.

«Var det ingen sykepleiere der?»

«Alle var opptatt.» Hun ristet på hodet igjen. «Bestemoren ville ikke komme til sykehuset. Moren sitter i fengsel.

Ingen vet hvem faren er. Han har ingen andre slektninger.

Han var ikke ved bevissthet, han visste ikke engang at jeg var der.» Hun ble stille et øyeblikk. «Det tok ham fire timer å dø. Hendene hans var allerede blitt kalde da vi flyttet ham 40

opp til intensiven.» Hun stirret ned på fortauet. «Han het Jacob.»

Will tygget på kinnet sitt. Han hadde vært inn og ut av Grady da han var barn. Sykehuset var det eneste som var finansiert av det offentlige i Atlanta.

«Jacob var heldig som hadde deg,» sa han.

Hun klemte hardere rundt ham. Hun så fremdeles ned, som om hun studerte sprekkene i asfalten.

De gikk videre i taushet. Will følte forventningspresset.

Han visste at Sara tenkte på barndommen hans og det faktum at livet hans kunne ha endt som Jacobs. Han burde i alle fall minne henne på at han hadde klart seg bedre gjennom systemet enn de fleste, men han visste ikke hvordan han skulle si det.

Sara trakk i skjorten hans. «Jeg tror vi skal snu nå.»

Hun hadde rett. Det var blitt færre mennesker rundt dem.

De nærmet seg Boulevard, som ikke var det beste stedet å befinne seg på denne tiden av dagen. Will kikket opp og blunket mot sollyset. Det fantes ingen høye bygninger eller skyskrapere som blokkerte for solen, bare rekker med kommunale boliger.

Techwood hadde vært som dette nabolaget helt til midten av 1990-årene, da arrangementet av De olympiske leker hadde forandret alt. Byen hadde fjernet slumområdene. Beboerne var blitt flyttet lenger sør. Studenter bodde nå i de nybygde leilighetene.

Studenter som Ashleigh Snyder.

Will snakket før han fikk tenkt seg om. «Vi går opp denne veien.»

Hun så forbauset på ham. Han pekte mot leilighetene.

«Jeg vil vise deg noe.»

«Her?» «Det er bare noen kvartaler unna.» Will skjøv forsiktig mot skulderen hennes for å få henne til å gå. De krysset en gate og skrittet over en liten haug med søppel. Det var graffiti overalt. Will kunne nærmest kjenne hvordan håret reiste seg i nakken hennes.

41

«Er du sikker på dette?» spurte hun.

«Stol på meg,» sa han. Som på stikkord nærmet de seg en gjeng med røffe tenåringer i bar overkropp. Alle hadde jeans som hang lavt på hoften, og skulte mot dem. De var en del av de fargerike gjengene med ungdommer som representerte alle typer etnisitet i Atlanta. En av dem hadde et lite hakekors tatovert på den kritthvite magen. En annen hadde en tatovering av det puertorikanske flagget på brystet. De hadde capsen vendt bak frem. Noen manglet en tann eller to, andre hadde en gulltann. Alle hadde spritflasker dekket av en brun papirpose.

Sara lente seg nærmere ham. Will stirret på ungdommene. Han var over 1,90 høy på en god dag, men det å trekke jakken litt til side var mer effektivt. Ingenting virket mer forstyrrende på en samtale enn en av de 14 patronene i en Glock 23-modell som staten hadde utstyrt ham med.

Gjengen forsvant i motsatt retning uten et ord. Will fulgte dem med blikket for å gjøre det klart at de skulle fortsette fremover.

«Hvor skal vi?» spurte Sara. Hun hadde åpenbart ikke planlagt at ettermiddagsturen skulle bli en sightseeing i et av de mest belastede områdene i byen. Solen strålte ned på dem nå. Det fantes ingen skygge her. Det var ingen som plantet blomster i hagen. I motsetning til kornellene som var blitt plantet langs gatene i de mer velstående delene av byen, fantes det ikke annet her enn gatelykter og åpne plasser, slik at politihelikoptrene raskt kunne få øye på stjålne biler eller flyktende gjerningsmenn.

«Bare litt lenger,» sa Will og strøk henne over skulderen på det han håpet var en beroligende måte.

De gikk videre uten å si noe. Han så at Sara ble mer anspent for hvert kvartal.

«Vet du hva dette området ble kalt?» spurte Will.

Sara så seg rundt etter gateskilt. «SoNo? Hold Deg Unna?»

«Det ble kalt Buttermilk Bottom.»

Hun smilte da han sa det. «Hvorfor det?»

42

«Det var en slum. Ingen av gatene hadde fortau. Det fantes ikke elektrisitet. Ser du hvor bratt stigningen i terrenget er?» Hun nikket. «Kloakken endte her før i tiden. Det ble sagt at det luktet som kjernemelk.» Will så at hun ikke smilte lenger. Han la armen rundt livet hennes da de kom inn i Carver Street. Han pekte på en nedlagt kaffebutikk på hjørnet. «Det var en kolonialhandel der.» Hun kikket opp på ham.

«Mrs. Flannigan sendte meg dit hver dag etter skolen for å kjøpe en pakke med Kool 100 og en flaske Tab.» «Mrs. Flannigan?»

«Det var hun som drev barnehjemmet.»

Ansiktsuttrykket hennes forandret seg ikke, men hun nikket.

Will kjente en rar følelse i magen. Det var som om han hadde svelget en håndfull med hveps. Han visste ikke hvorfor han hadde tatt med Sara hit. Han var vanligvis ikke impulsiv av seg. Han var ikke typen som fortalte detaljer om livet sitt. Sara visste at han hadde vokst opp på barnehjem.

Hun visste at moren hans hadde dødd like etter at han ble født. Will regnet med at hun hadde gjettet seg til resten.

Hun var ikke bare barnelege, hun hadde også vært rettsmedisiner i byen der hun vokste opp. Hun visste hvordan mishandlede barn så ut. Hun visste hvordan Will så ut. Med hennes bakgrunn var det ikke vanskelig for henne å legge sammen to pluss to.

«Platebutikk,» sa han og pekte på en annen nedlagt butikk. Han holdt fremdeles armen rundt livet hennes mens han førte henne dit de skulle. Hvepsefølelsen ble verre. Han tenkte på Ashleigh Snyder. Fotografiet de hadde vist frem på TV, måtte være fra studentkortet hennes. Det blonde håret hennes var strøket bakover. Hun smilte, som om fotografen hadde sagt noe morsomt.

«Hvor bodde du?» spurte Sara.

Will stanset. Han hadde nesten gått forbi barnehjemmet.

Bygningen var så forandret at det var så vidt han kjente den igjen. Mursteinshuset i spansk revival-stil var blitt nesten 43

helt ødelagt. Store metallplater var plassert over vinduene.

Den røde mursteinen var malt i en mørkegul farge. Deler av mursteinene var falt ut. Den store inngangsdøren av tre hadde vært svart og blank så lenge Will kunne huske, nå var den malt i en glorete rødfarge, og glassruten var dekket av skitt. I hagen hadde Mrs. Flannigan malt bildekk hvite og plantet tulipaner og stemorsblomster. Dekkene var ikke hvite lenger, og han hadde ikke lyst til å tenke på hva som var inne i dem. Han hadde ikke engang tenkt å gå nær nok til å finne det ut. Det var festet et skilt på siden av bygningen. «’Her kommer snart LuksusLeiligheter’,» leste Sara.

«Ikke så snart, tror jeg.»

Will kikket opp på bygningen. «Den var ikke sånn før.»

Motviljen til Sara var til å ta og føle på, men hun spurte allikevel. «Har du lyst til å gå inn?»

Han hadde mest lyst til å løpe derfra så fort som mulig, men han tvang seg til å gå opp trappen. Da han var barn, hadde han alltid følt litt angst når han gikk inn i huset. Nye gutter kom og gikk hele tiden. Hver og en av dem hadde noe å bevise, og de gjorde det noen ganger med nevene.

Nå var det ikke redselen for fysisk vold som gikk gjennom ham, men tanken på Ashleigh Snyder. Det var den urealistiske forbindelsen han trakk fordi den savnede jenta lignet så mye på moren hans.

Han bøyde seg frem og kikket inn gjennom vinduet, men så ikke annet enn sitt eget speilbilde. Inngangsdøren var låst med en hengelås som så kostbar ut, men treverket var så råttent at et rykk i hengselet var nok til at skruene falt ut.

Will nølte der han sto med håndflaten mot døren. Han kjente hvordan Sara sto bak ham og ventet. Han lurte på hva hun ville gjøre hvis han ombestemte seg og gikk ned trappen.

Det var som om hun leste tankene hans. «Vi kan gå,» sa hun. «Vi kan bare gå herfra.»

Will åpnet døren. Det knirket ikke i noen hengsler, men 44

han måtte skyve døren hardt opp fordi tregulvet var blitt skjevt. Han tro forsiktig på treplankene for å teste dem. Det var fremdeles lyst ute, men inne i huset var det helt mørkt, mest på grunn av metallplatene og de skitne vinduene. Han kjente en muggen lukt, i motsetning til Pine-Sol og Kool 100s som da han var barn. Han forsøkte å slå på lyset, men bryteren virket ikke.

«Kanskje vi burde –» begynte Sara.

«Det ser ut som om det ble gjort om til et hotell,» sa Will og pekte på det som lignet en resepsjon. Det hang fremdeles nøkler i et lite avlukke på den bakre veggen. «Eller et halvveis hus.»

Will kikket seg rundt i det han antok hadde vært lobbyen. Det lå knuste glasspiper og sølvfolie på gulvet. Crackrøykerne hadde ødelagt sofaen og stolene. Brukte kondomer var blitt tråkket ned i teppet.

«Herregud,» hvisket Sara.

Will kjente at han merkelig nok gikk i forsvarsposisjon.

«Du må se det for deg med hvitmalte vegger og en stor, gul sofa i kordfløyel.» Han så ned på gulvet. «Teppet er det samme, men det var mye renere.»

Sara nikket, og han gikk innover i huset før hun rakk å løpe ut. De store, åpne delene av huset han kjente fra barndommen, var blitt delt opp i flere ettroms leiligheter, men han husket fremdeles hvordan det hadde sett ut.

«Dette var spisesalen,» sa han til Sara. «Det var 12 bord – de lignet piknikbenker – men vi hadde duker på bordet og pene servietter. Guttene på den ene siden og jentene på den andre. Mrs. Flannigan var forsiktig med å la gutter og jenter være for mye sammen. Hun sa at hun ikke trengte flere barn enn det hun hadde fra før.»

Sara lo ikke av spøken.

Will stanset foran en åpen dør. Rommet så ut som en mørk hule. Han husket hvordan det hadde sett ut. Et blomstrete tapet. Et skrivebord og en trestol. «Dette var kontoret til Mrs. Flannigan.»

«Hva skjedde med henne?»

45

«Hun fikk et hjerteattakk. Hun døde før ambulansen kom.» Han fortsatte nedover gangen og åpnet en velkjent svingdør. «Kjøkkenet,» sa han. Det var ingenting som var forandret der. «Det er den samme komfyren som sto her da jeg var barn.» Will åpnet spiskammeret. Det sto fremdeles mat på hyllene. Mugg hadde gjort et brød om til en svart murstein. Det var malt graffiti på innsiden av døren. «Faen ta deg! Faen ta deg! Faen ta deg!» var skåret inn i treverket.

«Det ser ut som om de narkomane har pusset opp,» sa Sara.

«Det var der fra før,» innrømmet Will. «Det var her inne du måtte stå hvis du hadde vært slem.»

Sara presset leppene sammen da hun så bolten utenpå døren.

«Det å bli sperret inne i spiskammeret var ikke det verste som skjedde med mange av barna her,» sa Will. Han så at hun fikk et spørrende uttrykk i øynene. «Jeg ble aldri stengt inne her.»

Hun smilte anstrengt. «Jeg håper ikke det.»

«Det var ikke så ille som du tror. Vi fikk mat. Vi hadde tak over hodet. Vi hadde farge-TV. Du vet jo hvor glad jeg er i å se på TV.» Hun nikket. Han førte henne ut i gangen igjen og gikk mot trappen som førte opp til annen etasje. Han slo hånden mot en lukket dør idet de gikk forbi. «Kjelleren.»

«Stengte Mrs. Flannigan barn inne der nede også?»

«Vi fikk ikke lov til å gå ned dit,» svarte Will, selv om han visste at Angie hadde tilbragt mye tid der nede sammen med de eldste guttene.

Will gikk forsiktig opp trappen, han satte foten prøvende på hvert trinn før han lot Sara følge etter. Det slitte teppet var som han husket det, men han måtte dukke for ikke å slå hodet i en av bærebjelkene.

«Her inne,» sa han, og tok med vilje lange steg nedover gangen, som om dette var noe han hadde planlagt at de skulle gjøre denne ettermiddagen. Som i første etasje var det 46

laget ettroms leiligheter som var bra nok for prostituerte, narkomane og alkoholikere som likte å leie et rom per time.

De fleste av dørene var åpne eller hang på hengslene. Gipsen rundt gulvlistene var gnagd vekk av rotter. Veggene var sannsynligvis fulle av avkommet deres. Eller kakerlakker.

Eller begge deler.

Will stanset ved den nest siste døren og skjøv den opp med foten. En feltseng av jern og et ødelagt trebord var de eneste møblene. Teppet kunne bare beskrives som bæsjebrunt. Det eneste vinduet i rommet var egentlig bare et halvt vindu, den som bodde i naborommet, hadde den andre halvdelen.

«Sengen min sto her, inntil veggen. Det var en køyeseng, og jeg lå øverst.»

Sara sa ingenting. Will snudde seg og så på henne. Hun bet seg i leppen på en måte som gjorde at han tenkte smerten var det eneste som gjorde at hun ikke begynte å gråte.

«Jeg vet at det ser fælt ut,» sa han. «Men det var ikke sånn da jeg var barn, det lover jeg deg. Det var rent og hyggelig.»

«Det var et barnehjem.»

Ordene ga gjenlyd i hodet hans, som om hun skulle ha ropt til ham oppe fra en brønn. Det var ikke mulig å overse forskjellen mellom dem. Sara hadde vokst opp med to kjærlige foreldre og en søster som så opp til henne. Et stabilt og rolig middelklasseliv.

Og Will hadde vokst opp her.

«Will?» sa Sara. «Hva var det som skjedde nå?»

Han gned seg på haken. Hvorfor oppførte han seg som en idiot? Hvorfor gjorde han ting som dette overfor Sara, når han ikke hadde gjort det med noen andre i hele sitt liv?

Det var en grunn til at han ikke snakket om barndommen sin. Folk følte medlidenhet når de burde ha følt lettelse.

«Will?»

«Jeg skal følge deg hjem. Jeg beklager.»

«Du skal ikke be om unnskyldning. Dette er hjemmet ditt. Det var hjemmet ditt. Du vokste opp her.»

47