ROMAN
fast forward
© CAPPELEN DAMM AS, 2009 ISBN 978-82-04-13422-6 1. utgave, 1. opplag 2009 Omslagsdesign: Motorfinger Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print AS, Riga, 2009 Satt i 10,5/13,5 Sabon og trykt på Munken Cream 80/1,7 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Jeanette
19 Grilling
Rekordsommer eller ikke, Victoria Rygg hadde allerede i slutten av april gjort det klart at arbeidsmengden ikke tillot mer enn to ukers ferie og at familien derfor ikke kunne forvente å se noe særlig til henne den kommende sommeren. Men selv for en minister er det vanskelig å konsentrere seg om endring av statlig virksomhet når alle instinkter forteller deg at livet skal leves utendørs, og aller helst med mannen i ditt liv. En snikende følelse av at arbeidspresset kunne ha medført magesår stod stadig klarere for henne, selv om hun var lite lysten på å innrømme noe slikt og dermed gi Jørgen rett i påstandene om at arbeidstempoet hennes var helseskadelig. Det var uansett ikke til å komme forbi at hun var mye kvalm og hadde store problemer med å holde på maten. En gnagende usikkerhet plaget henne i økende grad: Kanskje Jørgen hadde rett, likevel? For hvis det var sånn at arbeidspresset fremkalte svimmelhet, kvalme og ekstrem trøtthet var det muligens en idé å trappe noe ned, i hvert fall nå i sommervarmen. Victoria tok seg sammen og kom tidlig hjem fra jobb, en tirsdag ettermiddag i juli, bare for å oppleve at Jørgen var den eneste som ventet på henne med en grill 120
som straks ble overfylt av store, tunge, umulige kjøttstykker. Kristoffer var som blåst over alle hauger, og den knugende stemningen av uforløst bitterhet og oppsamlet bebreidelse som lå som tykk grillos over det omsorgsfullt dekkete middagsbordet på terrassen gjorde henne bare enda mer kvalm. Det var nesten umulig å få ned en eneste bit av kjøttet som var svidd ytterst og rått i midten, og mens Victoria drakk hyppig av Farrisen snakket hun om hvordan matlysten fordampet i varmen. Jørgen, som ikke var forberedt på storfint ministerbesøk, hadde skjenket seg sin første gin tonic kl. 14.45 under påskudd av at han antakelig var født med minus null komma fem i promille. Det var i hvert fall slikt det føltes, tenkte han, humrende, mens han presset en halv lime oppi drinken og vippet forventningsfullt fra tå til hæl. Noen timer senere, da han med selskap av dagens femte var midt i en meningsbærende dialog med toalettspeilet, hørte han til sin panikkartede glede at en av statens mørke Mercedeser gled ned oppkjørselen. Jørgen Rygg så fra de glassaktige, triste øynene som stirret på ham i speilet, til armbåndsuret. Som et skudd i blinde hadde han tidligere på dagen sendt en tekstmelding der det ble lovet at grillen skulle være varm og velfylt klokken fem. Og nå kom Victoria, presis. Jørgen rasket med seg solbrillene og løp ut i hagen der han, påpasselig nok, stod og fiklet med grillkullet – etter å ha pøst på mengder av tennvæske – da hun noen minutter senere kom slentrende mot ham så lett og uanstrengt som bare den skyldige kan slentre. Men Jørgen, som konsentrerte seg fullt om det nært forestående pyrotekniske stuntet som skulle redde ham fra ytterligere ydmykelser, var ikke i nærheten av å registrere 121
dette. Det handlet om å unngå enda en konfrontasjon rundt hans alkoholforbruk. Da Victoria var seks, syv meter unna slengte han på fyrstikken, og akkurat med den effekten han hadde håpet på: flammene stod eksplosjonsartet til himmels mens hun utbrøt «herregud, du er jo livsfarlig» og bøyde av mot blomsterbedet der roser og ringblomster i rødt, gult og oransje utgjorde et fyrverkeri av et bed. Victoria, som kvarteret før hadde kastet opp i baksetet til Azhar, følte seg bønnhørt da flammene reddet henne fra nærkontakt med ektemannen. Vel fremme tok hun seg god tid til å studere bedet, granske det, blomst for blomst, med ryggen mot grillen. Så anstrengte hun seg. «Skal jammen si du har fått det til å spire og gro.» «Ja, det ser ikke så verst ut,» svarte han borte fra grillen. «Det er veldig lekkert, Jørgen.» «Det var da hyggelig å høre …» «Kanskje verden har gått glipp av en stor gartner i deg?» Victoria bøyde seg ned mot en rose. Stemmen hadde fått et drag av forsoning. Jørgen merket det med en gang, hvordan han fikk lyst til å begrave stridsøksen, drukne seg i barmen hennes – som for øvrig var noe større enn han husket, gå mot henne med hendene over hodet og si: «Jeg gir meg, kan ikke krigen være over, det hadde vært så mye bedre om vi var venner.» Og nå stod hun der, bøyd, og det var fint, tenkte han, å se en person med så mye makt, som ellers levde sitt liv på kontorer, i møter og på TV, kontinuerlig omgitt av dyr og moderne teknologi, stå der og snuse inn pollen og estere fra blomstene som var en langt mer uforståelig 122
og magisk form for høyteknologi. Hun var mer tilstede enn han hadde sett på svært lenge. Han også, forresten, han fikk jo lyst til å ta henne bakfra, men så var det ryggvirvlene hennes som stakk opp som polstrede rovdyrtenner under den tynne sommerkjolen og minnet om at ikke alt var som det kunne virke. For fem-seks år siden, mens de fortsatt var godt gift, hadde han, mens han forberedte den imaginære talen han lenge hadde trodd han skulle holde ved en passende anledning, førtiårsdag, tjueårsbryllupsdag eller noe lignende, funnet ut at han ville sammenligne henne med høyfjellet. Han kunne blant annet gjort et poeng ut av at hun var vakker – men utfordrende, fascinerende – men omskiftelig, krevende – men givende, værhard – men når alt kom til alt, kanskje det beste stedet å være. Det var allerede noen år siden talen, sakte, men sikkert, hadde måttet vike plass for et løfte som senere var blitt perfeksjonert gjennom terping og atter terping i bitter ensomhet: Uansett hva som er situasjonen eller hva du beskyldes for, ikke start forhandlinger eller kom med innrømmelser eller anklager i alkorus. Jørgen hadde i selvrespektens navn bestemt seg for å ha et profesjonelt forhold til promillen, han hadde for eksempel ingen vansker med å se at det ville være legitimt å kritisere alkoholforbruket hans om det skulle innebære uforutsigbare humørsvingninger. Uansett, å avblåse kampen bare fordi han var blitt litt myk rundt hjertet etter noen drinker var så visst ikke noe alternativ. Noe mer patetisk enn det: en gråtende mann på sin kones skulder, uten maske eller garantier for hva han kunne finne på å si. Det var med skrekkblandet fryd Jørgen Rygg så for seg hvordan han solgte seg billig, hvordan innrømmelsene trillet ut av ham som tomflasker fra et 123
overfylt kjellerskap, hvordan han fikk nåde og tilgivelse i retur. Ah, så deilig det skulle vært, legge år med stillingskrig bak seg, komme seg videre, i fellesskap. Men så! Et nytt bilde: Forferdelig! Forferdelig! For satt han ikke der og ba om unnskyldning? Men det var jo hun som skulle komme med unnskyldninger! Ha! Han var selvfølgelig ikke så barnslig at det var et prinsipp for ham ikke å komme med unnskyldninger, men det forutsatte at hun, karrierekvinneministeren, også måtte gjøre enkelte innrømmelser, blant annet i forhold til «seminarturene» med Consul Consulting til Roma og New York sist høst. Samtidig måtte hun innrømme og oppgi siste års familiepolitiske linje: at alt hun sa bunnet ut i direkte eller indirekte hentydninger om at de problemene som måtte eksistere i familien Rygg i virkeligheten hadde rot i ham, i Jørgen Ryggs liv og virke. Derfor svarte han: «Jeg håper din entusiasme deles av mellomlederne i teknisk etat.» «Hva mener du,» svarte Victoria tillitsfullt. Hun overhørte sarkasmen fordi hun ikke kunne forestille seg at han ville spolere dette sjeldne øyeblikket. «Jeg har søkt om jobben som anleggsgartner i Regjeringskvartalet. For å komme nærmere min kone,» sa han i et forsøk på å være halvt morsom, halvt alvorlig, men han greide ikke smile, det hele ble stivt og keitete. Det oppstod en pinlig taushet som ble reddet av Victorias representasjonserfaring. «Hva står på menyen i dag?» «Indrefilet med potetsalat og annet tilbehør, som grønnsaker og diverse,» svarte han. «Det hørtes deilig ut, trenger du hjelp?» «Nei, nei,» svarte Jørgen hektisk, «jeg mener, det trenger du ikke. Jeg har alt klart, jeg skal bare inn og hente 124
det, bare bli her og kos deg du. Avisen ligger på hagebordet forresten.» «Da gjør jeg som jeg får beskjed om.» «Fortsett med det,» mumlet Jørgen. «Hva?» «Hva vil du ha å drikke?» «Farris!» «Det er notert,» Jørgen nikket før han gikk inn i stuen der han straks mikset seg ettermiddagens sjette, og hittil mest fortjente, GT. Han tørket svetten i pannen med håndbaken og tømte alt i én slurk. Noen minutter senere, da han stod ved grillen og penslet kjøttstykkene, observerte hun ham, stjålent, som en geriljasoldat, fra sin posisjon bak ripsbusken. Han var fortsatt slank og kledde solbrillene. Ved første øyekast, en stilig mann, hun hadde ingen problemer med å se det, og hun skammet seg da heller ikke over å ha barn med ham, men det hadde rent mye vann i havet siden hun ble gravid med Kristoffer. Jo mer inngående hun gransket ham, jo klarere stod det for henne at han var en avsluttet epoke i hennes liv. I en ideell verden hadde hun kanskje tatt seg sammen og kommunisert dette faktumet klart og tydelig på et tidligere tidspunkt, problemet var bare at det var for mange baller i luften for tiden, og slik hadde det vært lenge. Tanken på en ny og utmattende kamp var alt annet enn fristende. Man måtte velge sine kriger, og denne, som garantert ville bli lang, smertefull og med store tap på begge sider, var hun ikke tjent med å kjempe, i hvert fall ikke på det nåværende tidspunkt. Dessuten viste han interessante tegn på indre oppløsning, om ikke borgerkrig så i hvert fall opptøyer og revolter. At han manglet hennes moralske styrke, hennes lagånd og kampvilje var i hvert fall åpenbart. 125
Derfor ville gevinsten ved et angrep, temmelig sikkert, være mye større om noen måneder, når han var ytterligere mørnet etter måneder med indre stridigheter og konstitusjonelle krenkelser av identiteten og grove overtramp på personligheten som en direkte konsekvens av at han nå stod midt oppi årets mest farefulle periode: sommerferien – den årvisse konsumtoppen for øl, vin og brennevin. Hadde det vært opp til henne hadde de gjort opp status for fire år siden, slik at de kunne spart seg meningsløse utmattelser av denne typen, hun hadde vel nesten foreslått det også, at de burde sette stoltheten til side og se realitetene i øynene, gjøre som sindige og veloverveide statsledere, avslutte det bilaterale, interstatlige forholdet når målsettingene var oppnådd; når den opprinnelige avtalen ikke lenger hadde noen funksjon utover det rent formelle. Slik var politikkens vesen, verdens gang, en realitet som også burde ha gyldighet i privatlivet, det mente i hvert fall hun, men selvfølgelig ikke hennes iltre ektemann. Han hadde umiddelbart brukt Kristoffer som buffer, gjemt seg bak tenåringssønnen, brukt ham som skjold mot hennes argumenter. Sjofelt var det! Mange lidelser hadde vært spart om han bare hadde greid å svelge litt stolthet. For øvrig var han fortsatt en flott mann, ville neppe ha problemer med å finne seg en ny. Maten var klar. Victoria og Jørgen satte seg til bords, begynte å prate om løst og fast, om været, om maten, om den nye rømmedressingen fra Idun med hint av hvitløk, chili og basilikum. Victoria kunne ikke noe for det, men under middagen med Jørgen var hun mer tilstede i minnene fra gårsdagens middag, og de fem middagene uken før, og uken før der igjen. Det hadde begynt fire uker tidligere, dagen hun hadde 126
møtt Kraft-Salvesen og Halfdan Møre. Hun og Felix hadde blitt sittende igjen, etter møtet, og funnet tonen. Det hadde sklidd over i en lunsj. Plutselig hadde hun tatt seg i å ringe forværelset og avlyse alle dagens gjenværende avtaler, om hun hadde noen, hun husket jo ikke helt der hun satt og var hundre prosent på bølgelengde med dette sjarmerende bekjentskapet som på forbløffende vis tryllet frem et nøkkelkort til en suite, garantert full diskresjon og litervis med champagne, samt boblebad og himmelseng og – viktigst av alt – full frihet til å hoppe av akkurat når det måtte passe henne. For Kraft-Salvesen presset ingen, her hadde begge like mye kontroll, og det stod fortsatt for henne som en gåte at nytelse kunne fremkalle en slik følelse av totalt velvære, en kombinert fysisk og mental lykkefølelse, hinsides alt annet. Hun hadde, kanskje for første gang i livet, følt seg komplett, der hun liggende på ryggen og med knærne omtrent ved ørene, ble fylt til randen av en målrettet eventyrer. Det hadde vært Øyeblikket, hendelsen som fikk henne til å se seg selv og sitt eget liv i et nytt perspektiv. Hun hadde selvfølgelig fornemmet det lenge, men det var først etter åpenbaringen med KraftSalvesen at hun hadde bestemt seg for å leve det ut. Livet er en gave, man har bare ett. Derfor var det ikke mulig å leve et ulykkelig ikkeliv i en ikkefamilie som ikke fungerte, som bare var et tomt skall over helt forskjellige skjebner med helt ulike mål og interesser. Noen hadde viljen til å forme sitt eget liv, andre ikke. Derfor var hun nødt til å velge, hvis ikke ville hun selv gå til grunne, forvitre, og underveis lage livet til et helvete for dem begge. På sikt ville også Jørgen komme seg over tapet av henne, da ville også han se at dette var den eneste riktige løsningen. 127
Victoria gransket ektemannen gjennom de mørke solbrillene. Han satt der med rømme i venstre munnvik og prøvde å holde en slags samtale i gang. Kanskje var det rørende at han prøvde så iherdig. Kanskje var det bare patetisk. Lukten av gammel fyll, som kom sivende i små støt, minnet henne uansett om at det Jørgen trengte mest av alt var et realt spark bak. Samtidig var det trist å tenke på at familien Rygg var en avsluttet epoke. Men livet går i faser, og man kan ikke fornekte realitetene, og hvis man likevel insisterer på å gjøre det, vil det temmelig sikkert bare gå en dårlig her i livet. Det var som å prøve å bestige Mount Everest uten sherpa og ekstra oksygen, den sikre fadese. Kristoffer var på en eller annen festival og ville neppe være mye hjemme denne sommeren. Kanskje var det siste gang hun satt her og spiste middag i hagen med en intetanende, småsludrende ektemann som gjorde sitt beste for å glatte over all tomheten? Jørgen Rygg stoppet opp i snakket om den nye trykkspyleren han ville kjøpe inn til familien, og målte sin kone der hun satt foran ham. Alt – rødmen i kinnene, tårene som rant nedover og lagde svarte streker over kinnet, lukten av parfyme og solvarm kropp som blandet seg i hverandre og virket både kjent og fremmed samtidig, at en del av ham til og med forstod dilemmaet hennes og hva som kom til å skje, bare forsterket følelsen av svik. Han betraktet Victoria i et halvt minutt før han reiste seg og gikk mot henne. Så løftet han armen. Strøk henne over håret. Hun satt fortsatt med bøyd hode. Jørgen gikk inn. Noen minutter senere returnerte han med ginflasken i hånden og satte seg ned i fluktstolen som stod i skyggen på terrassen. 128
En halvtime senere, da flasken var tom, falt han i søvn. Før Victoria Rygg satte seg i bilen og kjørte av sted, hentet hun et pledd som hun bredde over ham.