Lars Saabye Christensen
ETTER KARNEVALET Dikt
avskjeden
jeg avslutter disse rommene jeg vokste opp i, forlot og kom tilbake til for hvert maleri jeg tar ned: et annet bilde et falmet felt på veggen rammet inn av eksos og lys og jeg tenker, godt mor ikke fikk se dette, hun som noterte i almanakken hver gang hun hadde storrengjøring i disse rommene som jeg nå avslutter summingen fra kjøleskapet industriell og søvndyssende stilner innerst i leilighetens fabrikk: kjøkkenet jeg avslutter mors siste skift, sybordet —5—
i hjørnet, nålene, trådene og fingerbølet, mødrenes slåsshanske jeg avslutter fars blyanter mot papiret på det skrå tegnebrettet der bygningene reiste seg etasje for etasje langs linjalene til en by jeg skulle fylle med min egen skrift under det kinesiske teppet i stuen: enda et gulv som tiden har lakkert og i det tjukke støvet mellom plankene ligger en ti-øre, en binders og en gul during, en S, S som i slynge en slynge tilbake til barndommen finnes det en annen bokstav i alfabetets selvlysende knippe bort fra dette uføret som heter døden som kan åpne barndommen fra den andre siden, nei, det er ikke flere bokstaver derfor avslutter jeg med en viss ro —6—
disse rommene og lukker den navnløse døren for første og siste gang for godt jeg er flyttemannen nå jeg bærer møbler og minner
—7—
innegym I
det er over i oktober vi dømmes til ubetinget innegym og føres ned til garderoben med all vår bagasje i falmete poser sydd av gamle gardiner på mødrenes nattskift vi er en slunken fangetransport med fuglebryst og mageknip og der, i lukten av svette og død fra årskullene før oss skifter vi til sing sing singlet, for lange kortbukser og trange turnsko og hekter klærne som mødrene, de samme mødrene har sydd navnene våre fast i på knaggene og marsjerer på rekke og rad —8—
inn i gymsalen, en tagal lenkegjeng med hengeskuldre og gåsehud uten mulighet for permisjon før tidligst i april
—9—