Lee Child
En hemmelig affære Oversatt av Kurt Hanssen
Lee Child Originalens tittel: The Affair Oversatt av Kurt Hanssen Copyright © Lee Child 2011 Opprinnelig utgave: Bantam Press, a division of Transworld Publishers 61–63 Uxbridge Road, London W5 5SA A Random House Group Company Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-43262-1 1.utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: © Stephen Mulcahey TW Foto: Mann © Jonathan Ring. Landskap © Alamy Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Denne boken er viet minnet om David Thomsen, 1971–2010. En fin bokhandler og en god venn.
1
Pentagon er verdens største kontorbygning; seks hundre tusen kvadratmeter, tretti tusen mennesker, over tjueåtte kilometer med korridorer, men den ble bygd med bare tre innganger, og bak hver av de tre dørene ligger en bevoktet lobby for besøkende som ankommer til fots. Jeg valgte den sørøstlige døren – hovedinngangen, den som ligger nærmest T-bane- og busstasjonen, siden den inngangen er travlest og mest brukt av sivilt ansatte. Av sikkerhetsgrunner ønsket jeg å ha rikelig med sivilt ansatte rundt meg, fortrinnsvis en lang og uendelig strøm med sivile, først og fremst for å unngå å bli skutt på flekken. Pågripelser går skeis stadig vekk – noen ganger på grunn av tilfeldigheter, noen ganger med vilje – derfor ville jeg ha vitner. Jeg ville bli sett av uavhengige øyne, i hvert fall til å begynne med. Jeg husker datoen, selvsagt. Det var tirsdag ellevte mars 1997, og det var siste gang jeg gikk inn i huset som ansatt i organisasjonen som bygde det. Det er lenge siden. Ellevte mars 1997 var tilfeldigvis også nøyaktig fire og et halvt år før verden forandret seg, på en annen fremtidig tirsdag, og i likhet med så mye annet i gamle dager var sikkerhetstiltakene ved hovedinngangen strenge, men ikke hysteriske. Ikke at jeg innbød til hysteri. Ikke på avstand. Jeg var iført paradeuniform, alt ved meg var rent, nypresset, polert og glinsende, alt var dekket med tretten års oppsamlede medaljebånd, utmerkelser, gradsbetegnelser og hedersbevisninger. Jeg var trettiseks år gammel, høyreist og stram, en på 7
alle måter korrekt antrukket militærpolitimajor i U.S. Army – bortsett fra at håret mitt var for langt, og jeg ikke hadde barbert meg på fem dager. På den tiden hadde Defense Protective Service ansvar for sikkerheten i Pentagon, og jeg kunne se ti av folkene deres i lobbyen på førti meters avstand. Det syntes jeg var altfor mange, og det fikk meg til å lure på om alle var deres, eller om noen av dem faktisk var våre, som jobbet i forkledning og ventet på meg. Det meste av det praktiske arbeidet vårt utføres av underoffiserer, og mye av det utføres ved å late som om de er noen andre. De gir seg ut for å være oberster og generaler og menige – hvem som helst de måtte ha behov for å være, og de er flinke til det. For dem er det ikke uvanlig å slenge på seg en uniform fra DPS og vente på målet sitt. På tretti meters avstand kjente jeg ikke igjen noen av dem, men så er da også Hæren en svært stor institusjon, og de ville ha valgt folk jeg aldri hadde møtt før. Jeg gikk videre, en del av en bred strøm med mennesker på vei over plassen mot inngangsdørene. Noen var menn og kvinner i uniform, enten i paradeuniform som meg, eller i den gamle, skogmønstrede feltuniformen vi hadde på den tiden. Andre var menn og kvinner som helt klart var militære, men ikke i uniform; de gikk i dress eller arbeidsantrekk. Atter andre var helt opplagt sivilister. Enkelte i hver kategori bar på vesker, kofferter eller pakker. Alle i hver kategori sakket på farten, gikk til side eller subbet av sted idet den brede menneskestrømmen smalnet inn som en spydspiss og deretter ble enda smalere, til man gikk én og én eller to og to, idet folk gjorde seg klar til å gå inn. Jeg stilte meg i kø sammen med dem, alene, i en enkeltkolonne, bak en kvinne med bleke, velpleide hender og foran en fyr i en dress med blankslitte albuer. Begge var sivilister, skrivebordarbeidere, antagelig analytikere av en eller annen sort, og det var nøyaktig det jeg var ute etter. Uavhengige øyne. 8
Klokken nærmet seg tolv. Solen skinte på himmelen, og det var litt varme i marsluften. Vår i Virginia. På den andre siden av elven var kirsebærtrærne i ferd med å våkne. Den berømte blomsten var i ferd med å springe ut. Rundt om i den uskyldige nasjonen lå flybilletter og speilreflekskameraer på bordet i gangen, klar til sightseeingtur til hovedstaden. Jeg ventet i køen. Langt foran meg holdt DPS-folkene på med det sikkerhetsfolk gjør. Fire stykker var opptatt med faste oppgaver, to bemannet en informasjonsskranke, og to sjekket folk med offisielle adgangstegn og vinket dem gjennom en åpen korsbom. To stykker sto rett bak glasset innenfor dørene og stirret ut, med hevet hode og blikket vendt framover. De studerte folkemengden som nærmet seg. Fire holdt seg i skyggene bak korsbommen, de sto bare der i en klynge og skravlet. Alle ti var bevæpnet. Det var de fire bak korsbommen som bekymret meg. Den gangen, i 1997, var det ingen tvil om at Forsvarsdepartementet var kraftig oppblåst og overbemannet sett opp mot tidens trusselbilde, men det var likevel uvanlig å se fire karer på vakt uten noe å gjøre. De fleste kommandoer sørger i det minste for at overskuddspersonell ser ut som om de holder på med noe. Men disse fire hadde ingen opplagt rolle. Jeg strakte hals og kikket framover og prøvde å få øye på skoene deres. Man kan lære mye av sko. En forkledning strekker seg gjerne ikke så langt ned, spesielt ikke i uniformerte omgivelser. En DPS hadde i hovedsak samme rolle som en patruljerende politimann, så i den grad det fantes valgmuligheter, valgte DPS-folk politisko, som var store og komfortable og passet godt hvis man måtte gå og stå hele dagen. Hvis en underoffiser fra Militærpolitiet måtte ha på seg forkledning, ville han antagelig bruke sine egne sko, og de var litt annerledes. Men jeg så ikke skoene deres. Det var for mørkt der, og de var for langt unna. Køen subbet videre i ganske god fart, slik det var før 11. september. Ingen mutt utålmodighet, ingen frustrasjon, 9
ingen frykt. Bare god, gammeldags rutine. Kvinnen foran meg brukte parfyme. Jeg kjente duften fra nakken hennes. Jeg likte den. De to mennene bak glasset la merke til meg da jeg var omtrent ti meter unna. Blikkene flyttet seg fra kvinnen og over på meg. De hvilte på meg en anelse lenger enn nødvendig, før de flyttet de seg videre til fyren bak meg. Så kom blikkene tilbake. Begge studerte meg helt åpenlyst, opp og ned, fra side til side, i fire eller fem sekunder. Så subbet jeg framover, og oppmerksomheten deres flyttet seg bak meg igjen. De sa ikke noe til hverandre. De sa ikke noe til noen andre heller. Ingen advarsler, ingen alarm. To mulige tolkninger. Den ene, i beste fall, var at jeg bare var en fyr de ikke hadde sett før. Eller kanskje skilte jeg meg ut fordi jeg var større og høyere enn alle andre innenfor en radius på hundre meter. Eller fordi jeg bar eikeløvet til en major og båndene til noen av tungvektermedaljene, blant annet en Silver Star. Jeg var en skikkelig reklameplakat, men på grunn av håret og skjegget så jeg også ut som en skikkelig huleboer, og denne visuelle dissonansen kunne være årsaken til det andre, lange blikket: bare ren interesse. Det kan være kjedelig å stå vakt, og da er det alltid spennende med noe uvanlig å se på. Den andre årsaken, i verste fall, var at de rett og slett bekreftet for seg selv at noe uventet faktisk hadde skjedd, og at alt gikk etter planen. Som om de hadde forberedt seg godt og studert fotografier og sagt til seg selv: Ok, han kommer presis. Nå venter vi bare et par minutter til han er innenfor, og så tar vi ham. For jeg var ventet, og var presis. Jeg hadde en avtale klokken tolv, og saker å diskutere med en viss oberst på et kontor i tredje etasje i C-ringen, men jeg var sikker på at jeg aldri ville komme så langt. Å spasere rett inn i en pågripelse er en litt bardus taktikk, men noen ganger må man bare forsikre seg om at platen på komfyren er varm, og den eneste måten å gjøre det på er å ta på den.
10
Fyren foran kvinnen foran meg gikk innenfor dørene og holdt opp et skilt som hang rundt halsen hans i en snor. Han ble vinket forbi. Kvinnen foran meg beveget seg og bråstoppet, for akkurat da valgte de to DPS-vaktene å komme ut på den andre siden av glassveggen. Kvinnen ble stående og lot dem klemme seg inn foran henne, mot strømmen av mennesker. Så fortsatte hun framover og gikk inn. De to fyrene stoppet og stilte seg nøyaktig der hun hadde stått, én meter foran meg, men i motsatt retning, vendt mot meg, og ikke fra meg. De blokkerte døren. De stirret rett på meg. Jeg var ganske sikker på at de var ekte DPS-ansatte. De brukte politisko, og uniformene hadde tilpasset seg og strukket seg og formet seg etter kroppene deres over lang tid. Dette var ingen forkledning som var funnet i et skap og tatt på for første gang samme morgen. Jeg kikket forbi de to fyrene, inn på de fire uvirksomme partnerne deres, og ut fra hvordan klærne deres passet, prøvde jeg å sammenligne, for å vurdere hvem de var. Det var vanskelig å si helt sikkert. Fyren til høyre foran meg sa: «Sir, kan vi hjelpe deg?» Jeg spurte: «Med hva da?» «Hvor skal du i dag?» «Trenger jeg å si det til deg?» «Nei, sir, slett ikke,» sa fyren. «Men vi kan få deg raskere gjennom, hvis du vil.» Antagelig via en anonym dør som fører til et lite, avlåst rom, tenkte jeg. Jeg antok at de også tok i betraktning de sivile vitnene, akkurat som jeg gjorde. Jeg sa: «Jeg venter gjerne til det blir min tur. Jeg er jo uansett nesten inne.» De hadde ikke noe svar på det. Uavgjort. Amatørtimen. Det var dumt av dem å prøve å sette i gang pågripelsen på utsiden. Jeg kunne dytte dem unna, snu meg og løpe og forsvinne i mengden på et øyeblikk. Og de kunne ikke skyte. Ikke på utsiden. Det var for mange mennesker på plassen. For mange tilfeldig forbipasserende. Husk at dette var 11
i 1997. Ellevte mars. Fire og et halvt år før de nye reglene. Mye bedre å vente til jeg var inne i lobbyen. De to håndlangerne kunne lukke dørene bak meg og stille seg opp skulder mot skulder foran dem, mens jeg fikk de dårlige nyhetene ved skranken. På det tidspunktet kunne jeg teoretisk sett snu meg og slå meg forbi dem, men det ville ta et par sekunder, og i løpet av de samme sekundene kunne de fire som ikke hadde noe å gjøre, skyte meg i ryggen omtrent tusen ganger. Hvis jeg gikk til frontalangrep, kunne de skyte meg forfra. Og hvor kunne jeg dessuten gå? Å flykte innover i Pentagon var ingen god idé. Verdens største kontorbygning. Tretti tusen mennesker. Fem etasjer. To kjelleretasjer. Tjueåtte kilometer med korridorer. Det er ti ganger som forbinder ringene, og det sies at man kan komme seg mellom to tilfeldige punkter inne i bygget på maksimalt sju minutter, noe som antagelig var beregnet ut fra Hærens offisielle rask marsj-tempo på seks kilometer i timen, men hvis jeg løp fort, kunne jeg være hvor som helst i løpet av omtrent tre minutter. Men hvor? Jeg kunne finne meg et bøttekott og stjele matpakker og holde ut en dag eller to, men ikke noe mer. Eller jeg kunne ta gisler og prøve å forhandle meg fram, men jeg hadde aldri sett et sånt opplegg fungere. Derfor ventet jeg. DPS-fyren til høyre foran meg sa: «Sir, da må du fortsatt ha en hyggelig dag», og så fortsatte han forbi meg. Partneren hans fortsatte forbi på den andre siden av meg. De patruljerte, flyttet blikket. De var kanskje ikke så dumme likevel. De gjorde jobben sin og fulgte planen. De hadde prøvd å lokke meg inn i et lite, avlåst rom, men de hadde mislyktes, og ingen skade var skjedd. Derfor gikk de nå videre til Plan B. De ville vente til jeg var innenfor og dørene var lukket, så ville de bytte til gruppekontrollmodus, sørge for å spre folk som kom inn, holde dem i sikkerhet i tilfelle det måtte løsnes skudd inne i bygningen. Jeg antok at glasset i lobbyen var skuddsikkert, men var villig til å vedde på at Forsvarsdepartementet ikke hadde fått nøyaktig det de hadde betalt for. 12
Døren var rett foran meg. Den sto åpen. Jeg trakk pusten og gikk inn i lobbyen. Noen ganger må man bare forsikre seg om at platen på komfyren er varm, og den eneste måten å gjøre det på er å ta på den.
2
Kvinnen med parfymen og de bleke hendene var allerede langt inne i korridoren bortenfor den åpne kryssbommen. Hun ble bare vinket gjennom. Rett foran meg var informasjonsskranken med to mann. Til venstre for meg var de to fyrene som sjekket adgangstegn. Den åpne kryssbommen befant seg mellom hoftene deres. De fire ekstra folkene sto fortsatt innenfor den uten å gjøre noe. De sto fortsatt i en klynge, stille og vaktsomme, som en uavhengig gruppe. Jeg kunne fortsatt ikke se skoene deres. Jeg trakk pusten igjen og gikk bort til skranken. Som et lam til slakterbenken. Skrankefyren til venstre kikket på meg og sa: «Ja, sir.» Stemmen virket utmattet og resignert. Et svar, ikke et spørsmål, som om jeg allerede hadde sagt noe. Han så ung og forholdsvis smart ut. Antagelig en ekte DPS. Underoffiserer i Militærpolitiet lærer kjapt, men de ville aldri ha sittet i en informasjonsskranke i Pentagon, uansett hvor dypt de skulle gå inn i rollen. Skrankefyren så på meg igjen, forventningsfullt, og jeg sa: «Jeg har en avtale klokken tolv.» «Med hvem?» «Oberst Frazer,» sa jeg. Fyren lot som om han ikke kjente navnet. Verdens største kontorbygning. Tretti tusen mennesker. Han bladde gjennom en bok på størrelse med en telefonkatalog, og spurte: «Er det oberst John James Frazer? Senatets liaisonkontor?» Jeg sa: «Ja.» 14
Eller: Skyldig etter tiltale. Et stykke til venstre for meg fulgte de fire ekstra folkene med. Men de hadde ikke rørt seg. Ennå. Fyren bak skranken spurte ikke hva jeg het. Delvis fordi han antagelig var blitt brifet og vist fotografier, og delvis fordi paradeuniformen min inkluderte navnet mitt på et navneskilt, festet forskriftsmessig til klaffen på høyre brystlomme, nøyaktig midt på, og øverste kant var nøyaktig en halv centimeter under sømmen. Sju bokstaver: REACHER. Eller tretten bokstaver: Arrester meg nå. Fyren i informasjonsskranken sa: «Oberst John James Frazer er i 3C315. Vet du hvordan du kommer deg dit?» Jeg sa: «Ja.» Tredje etasje, C-ringen, nærmest til kryssende korridor nummer tre, avlukke nummer femten. Pentagons versjon av kartkoordinater, noe som var nødvendig, siden huset hadde en gulvflate på to hundre og trettiseks hektar. Fyren sa: «Ha en fin dag, sir», og flyttet det troskyldige blikket sitt til nestemann i køen. Jeg ble stående stille et øyeblikk. De pakket det inn og knyttet sløyfe på. De ville gjøre det perfekt. Den generelle juridiske oppfatningen av straffeskyld uttrykkes best med det latinske uttrykket actus non facit reum nisi mens sit rea, som grovt oversatt betyr at det å gjøre noe ikke nødvendigvis betyr at man havner i trøbbel, hvis man da ikke gjør det med vilje. Handling pluss intensjon er det vanlige. De ventet på at jeg skulle vise mine intensjoner. De ventet på at jeg skulle gå gjennom kryssbommen og inn i labyrinten. Og det forklarte hvorfor de fire ekstra karene var på deres side av porten, ikke på min. Hvis jeg krysset linjen, var det alvor. De hadde kanskje ikke myndighet utenfor. De hadde kanskje konsultert advokater. Frazer ville nok bli kvitt meg, men han ville ikke stå til ansvar for det. Jeg trakk pusten enda en gang, krysset linjen og gjorde alvor av det. Jeg gikk mellom de to som sjekket adgangstegn, og klemte meg inn mellom de kalde metallstengene på 15
kryssbommen. Bommen ble trukket inn. Lårene mine støtte ikke mot noe. Jeg gikk ut på den andre siden og stoppet. De fire ekstra karene sto til høyre for meg. Jeg kikket på skoene deres. Hærens reglement er overraskende vagt når det gjelder skotøy. Enkle, svarte snøresko eller noe tilnærmet, konservative, ingen pynt, minimum tre par snørehull, lukket tå, maksimalt fem centimeter høy hæl. Det står det med liten skrift. De fire til høyre for meg var alle i samsvar med reglementet, men de hadde ikke på seg politisko, sånn som de to utenfor. De hadde på seg fire variasjoner over det samme klassiske temaet. Blankpolerte, stramt knyttet, litt slitasje her og der. De var kanskje ekte DPS-ansatte. Eller kanskje ikke. Umulig å slå fast der og da. Jeg så på dem, og de så på meg, men ingen sa noe. Jeg tok en omvei rundt dem og fortsatte dypere inn i bygningen. Jeg gikk mot solen i E-ringen og tok til venstre i første sidekorridor. De fire karene fulgte etter. De holdt seg omtrent tjue meter bak meg, så nær at de kunne se meg, så langt bak at de ikke gikk i hælene på meg. Maksimalt sju minutter mellom to tilfeldige punkter. Jeg var som kjøttpålegget i en sandwich. Jeg gikk ut fra at det sto en annen gruppe og ventet utenfor 3C315, eller så nær inntil som de ville tillate meg å komme. Jeg var på vei mot dem. Ingen steder å løpe, ingen steder å gjemme seg. Jeg fant en trapp i D-ringen og gikk opp to etasjer til tredje. Bare for moro skyld begynte jeg å gå med solen og passerte sidekorridor nummer fem, og deretter nummer fire. Det var travelt i D-ringen. Folk stormet fra sted til sted med armene fulle av kakifargede mapper. Uniformerte menn og kvinner med tomme blikk marsjerte kjapt bortover. Det var overfylt der. Jeg måtte bøye meg unna og ta et skritt til siden for å komme meg fram. Folk så på meg for hvert skritt jeg tok. Håret og skjegget. Jeg stanset ved en drikkefontene og bøyde meg for å drikke. Folk passerte meg. Tjue meter bak meg var det intet tegn til de fire ekstra DPS-folkene. Men så 16
trengte de da heller ikke å fotfølge meg. De visste hvor jeg skulle, og de visste når jeg skulle være der. Jeg rettet meg opp og begynte å gå igjen og svingte til høyre inn i sidekorridor nummer tre. Jeg kom meg til C-ringen. Her kjente jeg lukten av uniformsull og linoleumsvask og en svak duft av sigarer. Malingen på veggene var tykk og institusjonsfarget. Jeg så til høyre og venstre. Det var folk i korridoren, men ingen stor klynge utenfor kontor 15. De ventet kanskje innenfor. Jeg var allerede fem minutter forsinket. Jeg snudde ikke. Jeg holdt meg i sidekorridor tre og gikk hele veien gjennom B-ringen til A-ringen. Bygningens hjerte, hvor alle sidekorridorene ender. Eller begynner, alt etter hvilken rang og hvilket perspektiv man har. Innenfor A-ringen er det ingenting, bortsett fra en femkantet, åpen plass på tjue mål, lik hullet i en kantet smultring. I gamle dager kalte folk den Ground Zero, fordi de antok at russerne hadde siktet sitt største og beste missil permanent inn mot den, som en enorm blink. Jeg tror de tok feil. Jeg tror russerne hadde de fem største og beste missilene sine siktet inn mot den, sånn i tilfelle de fire første ikke virket. Jeg ville ha satt pengene på at heller ikke russerne fikk nøyaktig det de hadde betalt for. Jeg ventet i A-ringen til jeg var ti minutter forsinket. Bedre å spenne dem på pinebenken. Kanskje de allerede hadde begynt å lete. Kanskje de fire ekstra karene allerede hadde fått kjeft fordi de hadde mistet meg. Jeg trakk pusten dypt igjen, flyttet meg fra veggen og gikk tilbake langs sidekorridor tre, tvers over B-ringen til C. Jeg snudde meg uten å sette ned farten og gikk rett mot avlukke femten.
3
Det sto ingen og ventet utenfor avlukke femten. Ingen spesialgruppe. Ingen i det hele tatt. Og korridoren var helt tom i begge retninger, så langt øyet kunne se. Og stille. Jeg gikk ut fra at alle andre allerede var der de skulle være. Tolvmøtene var i full sving. Døren til avlukke femten sto åpen. Jeg banket på én gang, for høflighets skyld, for å si at jeg var her, som en advarsel, og så gikk jeg inn. Opprinnelig hadde det meste av kontorplassen i Pentagon vært åpne løsninger, delt opp med arkivskap og møbler i avlukker, derav navnet, men i årenes løp var det blitt satt opp vegger, og private rom ble laget. Frazers innkvartering i 3C315 var ganske typisk. Det var et lite, firkantet rom uten vinduer, med teppe på gulvet og bilder på veggene, et av Forsvarsdepartementets metallskrivebord, én stol med armlener og to uten, et sidebord og et skap i dobbel bredde. Det var et lite, firkantet rom helt uten folk, bortsett fra Frazer selv, som satt i en stol bak skrivebordet. Han kikket opp på meg og smilte. Han sa: «Hallo, Reacher.» Jeg så meg om til høyre og venstre. Ingen andre der. Ikke noe privat toalett. Ikke noe stort kott. Ingen andre dører i det hele tatt. Korridoren bak meg var tom. Hele den enorme bygningen var stille. Frazer sa: «Lukk døren.» Jeg lukket døren. Frazer sa: «Sett deg, hvis du vil.» 18
Jeg satte meg. Frazer sa: «Du er sen.» «Jeg ber om unnskyldning,» sa jeg. «Jeg ble forsinket.» Frazer nikket. «Dette stedet er et mareritt klokken tolv. Lunsjpauser, vaktskifter, alt mulig. Det er som en dyrehage. Jeg legger aldri planer om å gå noe sted klokken tolv. Da gjemmer jeg meg bare her.» Han var omtrent én syttiåtte, kanskje nitti kilo, bred over skuldrene, solid brystkasse, rødmusset, svarthåret, midt i førtiårene. Masse gammelt skotsk blod i årene, filtrert gjennom det rike jordsmonnet i Tennessee, hvor han kom fra. Han hadde vært i Vietnam som tenåring, og i Golfkrigen som voksen. Han hadde utmerkelser over hele seg, som et utslett. Han var en gammeldags kriger, men uheldigvis for ham kunne han både snakke og smile i tillegg til å slåss, og derfor var han blitt flyttet til Senatets Liaisonkontor, for nå var det folkene som styrte pengene som var den virkelige fienden. Han sa: «Vel, hva har du til meg?» Jeg svarte ikke. Jeg hadde ingenting å si. Jeg hadde ikke regnet med å komme så langt. Han sa: «Jeg håper det er gode nyheter.» «Ingen nyheter,» sa jeg. «Ingenting?» Jeg nikket. «Ingenting.» «Du sa jo at du hadde – navnet. Det sto det i beskjeden din.» «Jeg har ikke navnet.» «Hvorfor sa du det da? Hvorfor ba du om et møte med meg?» Jeg nølte litt. «Det var en snarvei,» sa jeg. «Hvordan da?» «Jeg lot det bli kjent at jeg visste navnet. Jeg lurte på hvem som ville krype fram under en stein for å lukke munnen på meg.» «Men det har ingen gjort?» 19
«Ikke hittil. Men for ti minutter siden trodde jeg noe helt annet. Det var fire ekstra folk i lobbyen, i DPS-uniformer. De fulgte etter meg. Jeg trodde det var et team som skulle pågripe meg.» «Fulgte etter deg hvor da?» «Rundt E-ringen til D. Men jeg ristet dem av meg i trappene.» Frazer smilte igjen. «Du er paranoid,» sa han. «Du ristet dem ikke av deg. Jeg sa jo at det er vaktskifte klokken tolv. De kommer inn med T-banen som alle andre, skravler om løst og fast et par minutter, og så går de til fellesrommet sitt. Det ligger i B-ringen. De fulgte ikke etter deg.» Jeg sa ingenting. Han sa: «Det står alltid noen grupper av dem og henger. Det står alltid noen grupper av alle og henger. Vi er kraftig overbemannet. Noe må gjøres. Det er uunngåelig. Det er det eneste jeg hører i Kongressen for tiden. Vi kan ikke gjøre noe for å stoppe det. Det bør vi alle ha i tankene. Spesielt sånne som deg.» «Som meg?» sa jeg. «Det er mange majorer i denne presidentens hær. Antagelig altfor mange.» «Mange oberster også,» sa jeg. «Færre oberster enn majorer.» Jeg sa ingenting. Han spurte: «Sto jeg på listen over de som ville krype fram under en stein?» Du sto på listen, tenkte jeg. Han sa: «Gjorde jeg det?» «Nei,» løy jeg. Han smilte igjen. «Godt svart. Hvis jeg hadde noe uoppgjort med deg, ville jeg ha fått deg drept nede i Mississippi. Jeg hadde kanskje dratt ned og ordnet det selv.» Jeg sa ingenting. Han kikket på meg et øyeblikk, så dukket det opp et smil i ansiktet hans, og smilet ble til en latter som han virkelig prøvde å holde tilbake, men han greide det 20
ikke. Den kom ut som et bjeff, som et nys, og han måtte lene seg bakover og kikke opp i taket. Jeg sa: «Hva er det?» Blikket hans kom ned igjen. Han smilte fortsatt. Han sa: «Beklager. Jeg tenkte på det uttrykket folk bruker. Du vet når de sier; Han fyren der? Han klarer ikke å bli arrestert engang.» Jeg sa ingenting. Han sa: «Du ser forferdelig ut. De har barbersalonger her, vet du. Du burde stikke innom en.» «Jeg kan ikke,» sa jeg. «Det er meningen at jeg skal se sånn ut.» Fem dager tidligere hadde håret mitt vært fem dager kortere, men det var tydeligvis langt nok til å vekke oppmerksomhet. Leon Garber, som på det tidspunkt nok en gang var min overordnede, innkalte meg til sitt kontor, og siden det sto i beskjeden hans: uten å, gjentar uten å, på noen måte sørge for å være velstelt, gikk jeg ut fra at han ville smi mens jernet var varmt og gi meg en overhøvling der og da, mens bevismaterialet fortsatt eksisterte på hodet mitt. Og det var akkurat sånn møtet begynte. Han spurte: «Hvilket militært reglement tar for seg en soldats personlige utseende?» Det syntes jeg var et temmelig drøyt spørsmål, siden det kom fra ham. Garber var uten tvil den mest sjuskete offiseren jeg noensinne hadde truffet. Han kunne hente en splitter ny jakke til en paradeuniform hos kvartermesteren, og en time senere så den ut som om han hadde utkjempet to kriger i den, sovet i den og til slutt gjennomlevd tre barslagsmål i den. Jeg sa: «Jeg kommer ikke på i hvilket reglement det står om en soldats personlige utseende.» Han sa: «Ikke jeg heller. Men jeg mener å huske at uansett hvilket reglement det er, så står det om hår- og neglelengde og personlig framtoning i første kapittel, åttende del. Jeg ser det helt tydelig for meg på siden. Husker du hva det står?» 21
Jeg sa: «Nei.» «Det står at det er nødvendig å opprettholde en felles standardfrisyre for å oppnå et enhetlig utseende i en militær populasjon.» «Oppfattet.» «Det er et krav om hva som er standard. Vet du hva det kravet er?» «Jeg har hatt det veldig travelt,» sa jeg. «Jeg kom akkurat tilbake fra Korea.» «Jeg hørte at det var Japan.» «Det var et opphold på reisen.» «Hvor lenge?» «Tolv timer.» «Har de frisører i Japan?» «Det er jeg ganske sikker på.» «Bruker en japansk frisør mer enn tolv timer på å klippe håret til en mann?» «Det er jeg ganske sikker på at de ikke gjør.» «I første kapittel, åttende del, andre avsnitt står det at håret på hodet må være pent gredd, og at hårets lengde og volum ikke må se overdrevent eller rufsete ut, være ustelt eller se ekstremt ut. Det står at isteden må håret ha et avsmalnet utseende.» Jeg sa: «Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår hva det betyr.» «Det står at et avsmalnet utseende er når omrisset av soldatens hår følger hodeformen, som buer seg innover, før det ender naturlig nederst i nakken.» Jeg sa: «Jeg skal få ordnet det.» «Dette er et krav, forstår du. Ikke et forslag.» «Ok,» sa jeg. «I andre avsnitt står det at når håret blir kjemmet, skal det ikke falle over ørene eller øyenbrynene, og det skal ikke berøre kragen.» «Ok,» gjentok jeg. «Ville du ikke beskrive din nåværende frisyre som rufsete, ustelt eller ekstrem?» 22
«Sammenlignet med hva da?» «Og hvordan stiller du deg til det med kammen og ørene og øyenbrynene og kragen?» «Jeg skal få ordnet det,» gjentok jeg. Da smilte Garber, og stemningen forandret seg totalt. Han spurte: «Hvor fort vokser håret ditt, forresten?» «Jeg vet ikke,» sa jeg. «I vanlig tempo, antar jeg. Akkurat som alle andres, antagelig. Hvordan da?» «Vi har et problem,» sa han. «Nede i Mississippi.»