Chris Tvedt
Dødens sirkel Kriminalroman
© CAPPELEN DAMM AS 2010 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun, 2010 Satt i Sabon 10,3/12,6 og trykt på Norbook Cream 80/1,6 ISBN 978-82-02-33013-2 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Denne boken er tilegnet min far. Jeg tror han ville ha likt den.
PROLOG
Gerd nynnet mens hun stelte med kattene sine. Hver dag stelte hun med dem. Pusset dem, flyttet om på dem, noen ble satt frem i vinduskarmen, andre ble plassert tilbake i reolen, eller på toppen av skatollet i hjørnet, det hun hadde arvet etter moren. De små kattene med uskyldige øyne og med sløyfer i forskjellige farger kom fra alle kanter av verden. Noen hadde hun selv kjøpt, men de fleste hadde hun fått av venner og familie opp gjennom årene. Alle visste at hun elsket katter, men at hun dessverre var allergisk for den ekte typen, og at hun derfor samlet på dem som var av porselen. Innerst inne var hun glad for allergien, men det sa hun ikke til noen. Hun likte egentlig ikke levende katter særlig godt. De var sine egne herrer, gikk hvor de selv ønsket og gjorde hva de ville. Hun kunne ikke fordra den dovne måten de strakte seg på, de smale, avlange pupillene deres, eller de skarpe klørne. Katter, ekte katter, var små drapsmaskiner. Hennes katter levde i fred og fordragelighet i vinduskarmen sammen med pastellfargede småfugler. Hun foretrakk det slik. Hun fortsatte å nynne tonløst. «Love is in the air. Everywhere I look around.» Det fikk henne nesten til å rødme. En godt voksen kvinne som henne, og så gå rundt i sin egen leilighet en tirsdag formiddag og synge på kjærlighetssanger! Men hun kunne ikke hjelpe for det. Hun var så lykkelig. Han 5
hadde spurt, og hun hadde svart ja. Brud i august, det var hva de hadde avtalt. Over femti år, ukysset, ja nesten da, men brud i august. Hun hadde ringt til moren med én gang, kunne nesten ikke vente med å fortelle det, men selvsagt hadde ikke moren blitt glad. Hun hadde presset frem en gratulasjon, før hun hadde begynt på en lang enetale om at Gerd ikke ville få tid til henne heretter, hvordan hun like gjerne kunne flytte på institusjon, og hvor elendig hun følte seg, inntil Gerd hadde lyst å skrike til henne at hun skulle holde kjeft. Men hun gjorde ikke det. Hun gjorde aldri det. Hun lyttet tålmodig, sa «Ja, mamma» og «Nei, mamma» og forsikret at hun alltid ville passe på henne. Alltid. Etterpå hadde hun merket det velkjente stikket av dårlig samvittighet. Den litt kvalmende følelsen i mellomgulvet av ikke å strekke til, aldri å kunne betale nok tilbake til henne som hadde ofret alt, ja alt, hele livet, helsen, kjærligheten, bare for at Gerd skulle få et godt liv. Men for én gangs skyld hadde hun skjøvet følelsen bort. Hun var lykkelig. Hun ville være lykkelig. Hun fortjente det. To rosa katter ble nennsomt flyttet fra hyllen til vinduskarmen. To lyseblå gikk andre veien. Det eneste som bekymret henne, var det han hadde fortalt etter at hun hadde sagt ja til å gifte seg med ham. Da hadde han begynt å gråte. Først trodde hun det var av lykke og lettelse, men så hadde han begynt å snakke, å fortelle om livet sitt, og hun forsto at det var noe annet. Noe mer. Noe som var så forbløffende og usannsynlig at hun hadde problemer med å tro det. Hun ristet på hodet. Fant fremdeles historien hans vanskelig å tro på. Det var liksom ikke ham. Snille, vennlige, forsiktige Gustav. Han var så forsiktig at det faktisk var hun som hadde måttet ta initiativet i forholdet deres, hun som måtte bringe det fremover. Hun hadde kysset ham, ikke omvendt. Hun hadde tatt hånden hans og lagt den 6
på brystet sitt, og hørt ham trekke pusten brått og hivende. Og det var hun som til sist hadde ført ham inn på soverommet sitt, et sted hvor ingen mann noen gang hadde satt sin fot, slukket lyset, og forseglet kjærligheten de hadde sammen. Gustav var … fryktsom, det fantes ikke noe annet ord for det. Det første hun hadde tenkt, var at de ikke kunne gjennomføre bryllupet. At det var umulig. Men så hadde hun funnet løsningen. Hun hadde forklart Gustav hva han måtte gjøre, og han hadde sagt ja. Etterpå hadde de bedt sammen, og deretter hadde de ligget sammen igjen, og det hadde vært annerledes enn den første gangen. Voldsommere, men også nærere på en måte. Og for første gang i sitt liv hadde Gerd følt seg sterk. Det ringte på døren. Hun ble litt forbauset, ventet ingen. Utenfor sto en stor mann med hestehale. «Ja?» sa hun. «Hva kan jeg hjelpe deg med?» «Er du Gerd Garshol?» spurte mannen. Hun nølte et øyeblikk, ble med ett grepet av en uforklarlig uro, men skjøv det fra seg. Det var en tirsdag formiddag, midt på lyse dagen, i borettslaget hvor hun hadde bodd nesten hele sitt voksne liv. Det var naboer på alle kanter. «Det er meg,» sa hun. Så var det som om døren eksploderte i ansiktet hennes.
KAPITTEL 1
Det gikk plutselig en iling nedover ryggraden, et umotivert grøss som fikk meg til å skutte meg og skjelve. Den eneste som la merke til det, var klienten min. Han kikket litt forbauset på meg, så smilte han skjevt. «Var det noen som trådte på graven din, Mikael Brenne?» Mange uker senere skulle jeg komme til å huske det øyeblikket. Det skjeve fliret til mannen som ble kalt Grekeren. Stillheten i rettssalen, som bare ble brutt av den tørre raslingen i dokumenter fra statsadvokatens bord. Den blanke, svetteglinsende issen til lagdommer Stenersen som satt med hodet i hendene og så ut som han sov. Juryen, ti saltstøtter, urørlige og utmattede av dager med trykkende varme og uendelige vitneforklaringer. Og akkurat da, i nøyaktig det samme øyeblikket som skjelvingen gikk gjennom meg, og bare noen kilometer fra der hvor jeg satt og svettet under den svarte advokatkappen, utspilte de hendelsene seg som ganske snart ville snu opp ned på tilværelsen min. Men det visste jeg ikke da, derfor smilte jeg bare tilbake til Grekeren, trakk på skuldrene og sa: «Ja, tydeligvis. Det er i hvert fall ingen annen grunn til å hutre her inne.» Hvorfor han ble kalt Grekeren, var det ikke lenger noen som husket. Kanskje det var på grunn av det mørke håret som glinset av gelé, eller spray, eller hva han nå brukte for å få det til å ligge glatt tilbakestrøket over issen, eller de mørke skjeggstubbene som lå som en evig skygge over 11
kjevene hans. I kombinasjon med ulastelige dresser av godt snitt, og dyre, men litt for fargerike skjorter, var effekten uansett at han så ut som en sydeuropeisk gangster. Men han het Hans Mikkelsen, og så vidt jeg visste, rant det ikke en eneste dråpe eksotisk blod i årene hans. Jeg trodde ikke utseendet plaget ham. Hans Mikkelsen var gangster, til og med en ganske vellykket en, og det er en sjeldenhet. De færreste forbrytere velger sin løpebane. Som regel ramler de inn på den, felt av dårlige venner, dårlig sprit, dårlige ideer og dårlig dop. Livene deres arter seg som en sammenhengende rekke av ulykker og uforutsette omstendigheter. Hvis de skulle slumpe til en gevinst i ny og ne, blir den borte mellom hendene deres som røyk og luftspeilinger. Ikke slik med Grekeren. Han var, på sitt vis, en intelligent mann, selv om han manglet enhver form for skolering, og jeg tror at han med et annet utgangspunkt kunne gjort det godt innen lovlig forretningsvirksomhet. Han var i hvert fall mer enn skruppelløs nok til å kunne overleve i hvilken som helst jungel. Han var hallik, han var smugler, han var byens største heler, han hadde fingrene sine borti det aller meste det var mulig å tjene penger på, men alltid i bakgrunnen, i skyggene. Det var aldri Grekeren som ble skitten på hendene, han fikk andre til å gjøre grovarbeidet for seg. Derfor var han vanskelig å få has på, og derfor ble han også hatet av politiet. I årevis hadde han sluppet unna uten annet på rullebladet enn noe småtteri fra ungdommen, men nå var han i vanskeligheter. I en, etter lokal målestokk, voldsom operasjon hadde politiet brukt alt de hadde til rådighet av ressurser og nye metoder. De hadde åpnet posten hans, sjekket mailen, infiltrert organisasjonen, avlyttet telefoner, avlyttet hjemmet hans, kontoret hans, til og med bilen hadde de avlyttet, inntil statsadvokaten omsider hadde samlet en mengde informasjon, så enorm at den truet med å drukne ham. Men Grekeren var en forsiktig mann, han 12
hadde tatt sine forholdsregler, snakket alltid i kode, eller i vage og tåkete vendinger, og skrev aldri noen ting ned. Til syvende og sist var ikke bevisene gode nok til å ta ut tiltale, og alt arbeidet og alle ressursene ville ha vært bortkastet, hvis det ikke hadde vært for en mann ved navn Gustav Niemann. Han hadde troppet opp hjemme hos byens politimester en regnvåt høstkveld, så høflig og uanselig at politimesteren, som ellers var en forsiktig mann, etter noen øyeblikks nøling slapp ham inn. Over en kopp te på politimesterens kjøkken hadde Niemann fortalt at han i mange år hadde vært Hans Mikkelsens regnskapsfører, men at han nå angret og ønsket å fortelle alt han visste om Grekerens ulovlige virksomhet. Det var nøyaktig hva statsadvokaten trengte, et vitneprov fra innsiden, et vitneprov som fikk alle indisiene til å henge sammen, et fundament, en grunnmur, en rød tråd, og plutselig var Hans Mikkelsen i alvorlig trøbbel. Ikke at det var mulig å se det på ham. Jeg var våt av svette under kappen, men Grekeren så velstelt og avslappet ut. Han lente seg mot meg og hvisket: «Hvorfor sitter vi bare her og venter? Hvorfor ikke bare ta en pause?» «Fordi dommeren vil ha fremdrift i denne saken, og pauser tar tid. Alle skal ut, alle skal på plass igjen, du vet hvordan det er.» Jeg kikket på klokken. «Og fordi vitnet skulle vært her for … et minutt siden.» «Hvem er det nå som skal forklare seg?» «En revisor.» «Hvem sin revisor?» «Politiets innleide revisor som har gått gjennom regnskapstallene for nattklubben Zebra.» Han viftet med den ene hånden. «Hva så? Jeg har ingenting med det stedet å gjøre.» «I følge Niemann eier du det.» «Gustav Niemann,» sa han, og greide å legge en hel 13
verden av forakt i de to ordene. «En stymper og en stakkar.» «Kanskje det. Men han er en stakkar som kan få deg inn bak murene for resten av livet ditt.» «Ja, jeg vet det. Du har sagt det ofte nok, alt henger på Niemann. Når er det han skal vitne?» «I morgen tidlig. Det blir en avgjørende dag.» «Ja. Hvis han kommer.» Det fikk meg til å reagere. «Du har ikke funnet på noe dumt, har du, Mikkelsen?» «Hva mener du?» «Du har ikke tenkt på å sende noen hjem til ham for å overtale ham til å forandre forklaring, for eksempel?» «Selvsagt ikke.» «Jeg håper ikke det,» sa jeg, men jeg trodde at jeg så noe i blikket hans da, noe som pleide å være skjult bak den velpleide og urbane fasaden. Et glimt av noe som fikk et nytt grøss til å krype nedover ryggraden min. Jeg ristet det av meg og reiste meg. «Herr lagmann!» Dommer Stenersens hode kom opp med et rykk, de nærsynte øynene hans plirte mot meg. «Ja, forsvarer?» «Jeg foreslår at vi tar en pause, i stedet for å sitte her inne i varmen og vente.» Stenersen sukket, så vendte han blikket mot aktor. «Hvor blir det av vitnet, statsadvokat?» Statsadvokaten så på armbåndsuret sitt. «Han skulle vært her nå,» svarte han, «men det ser ut til at han er litt forsinket. Kanskje vi like gjerne kan ta fem minutter.» Jeg gikk ut for å få litt luft. Stilte meg i den skyggefulle trappen foran hovedinngangen med ryggen mot en av de massive søylene. Plassen foran tinghuset lå badet i skarpt, hvitt solskinn. En og annen dresskledd mann med dokumentmappe strenet målbevisst av gårde, men de fleste som passerte, så avslappet ut, som om de hadde all verdens tid og ingen bekymringer. Tre unge jenter satt på en benk 14
og spiste iskrem. Noen barn lekte på skulpturene på den åpne plassen. Plutselig misunte jeg dem alle. Jeg følte en akutt trang til å slenge kappen fra meg, løsne på slipset og gå og kjøpe meg en iskrem. Men jeg gjorde det ikke. I stedet snudde jeg ryggen til det hvite sollyset, de fnisende jentene og de lekende barna og gikk tungt opp trappene. I døren kolliderte jeg nesten med en slank ung kvinne med armene fulle av dokumentmapper. «Unnskyld,» sa jeg, før jeg så at det var Synne. «Mikael!» Hun så kaldt på meg. «Det er litt sent å si unnskyld, synes du ikke?» Så feiet hun ut døren uten å verdige meg flere blikk. Jeg ble stående og se etter henne. Synne Bergstrøm hadde vært fullmektigen min i flere år. Året før hadde jeg nektet å gjøre henne til partner. Synne, som med rette følte seg forbigått, hadde sluttet i firmaet og begynt for seg selv. Hun hadde aldri tilgitt meg. Og hun hadde rett, jeg hadde aldri bedt henne om unnskyldning, selv om jeg visste at jeg hadde gjort henne urett. Vitnet hadde fremdeles ikke dukket opp. Jeg orket ikke gå inn i den altfor varme salen eller høre på Grekerens evige mas om hvordan jeg skulle gripe saken an. Derfor ble jeg stående på gangen utenfor lagmannsretten med armene hvilende på rekkverket og se åndsfraværende ned i inngangshallen. Det uventede møtet med Synne plaget meg. Vi hadde ikke vekslet et eneste ord på nesten seks måneder, og jeg hadde nesten greid å fortrenge min dårlige samvittighet over hvordan jeg hadde behandlet henne. Å treffe henne, og se kulden og avvisningen hun møtte meg med, hadde fått den dårlige samvittigheten til å blusse opp igjen. Jeg sukket. I øyenkroken så jeg statsadvokaten komme nedover korridoren. «Vitnet ringte nettopp,» sa han. «Han ble oppholdt i en trafikkork, et uhell i tunnelen, visstnok, men han er her om ti minutter.» 15
Jeg nikket. «Ok. Han kan gjerne utebli helt for min del.» «Det skjønner jeg. Det blir ikke noe behagelig vitneprov for din klient.» «Det er ikke det som bekymrer meg. Mannen er revisor. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å holde meg våken.» Latteren hans var kort og skarp, og helt uventet. Statsadvokat Ulv Garmann var vanligvis en alvorlig mann, så vidt jeg kunne bedømme, uten særlig sans for humor, og helt uten personlig sjarme. På tross av det hadde jeg ingen ting imot å møte ham i retten, for han var profesjonell til fingerspissene, og derfor også lett å forholde seg til. Men han var en tøff motstander å møte i skranken, nøyaktig, metodisk, og med et godt juridisk hode. I tillegg var han en fighter, han hatet å tape, var alltid godt forberedt, og gjorde aldri tabber. Håret hans så alltid nyklipt ut, sideskillen var knivskarp, slipsknuten stram og skjorten blendende hvit og perfekt strøket. Ubevisst rørte jeg ved mitt eget skjortebryst. Det var like glattstrøket, men bare i det lille området rundt kraven som var synlig under kappen. «Du har virkelig gjort det godt de siste årene, Brenne,» sa han. «Det er egentlig forbløffende hvordan karrieren din har tatt av. Jeg leste i avisen at du blir betraktet som en av de fem dyktigste forsvarerne i landet nå.» Jeg trakk på skuldrene. «Du skal ikke tro alt du leser i avisen.» «Jeg vet av egen erfaring at du er god. Men i denne saken hjelper ikke det. Det spiller ingen rolle hvor god du er, og det spiller heller ingen rolle om du er våken eller sover. Klienten din åker inn uansett.» «Kanskje.» «Ikke kanskje. Jeg garanterer deg at det vil skje. Vi har brukt store ressurser på denne saken, og Grekeren … Hans Mikkelsen har fått lov til å spytte på samfunnet lenge nok. Du vet selv at det er sant.» 16
Jeg trakk på skuldrene nok en gang. «Jeg vet ikke hva som er sant eller ikke, Garmann, og ikke bryr jeg meg heller. Det er ikke det som er saken.» «Hva mener du?» «Sannheten bor ikke i rettssalen. Hvis vi skal være helt ærlige, så er det vil ikke mange steder det blir løyet så mye som der. Tiltalte lyver. Vitner lyver. Og vi lyver, vi også, både aktorer og forsvarere. Vi plukker ut tilfeldige brokker av virkeligheten og syr dem sammen til en fortelling. Men fortellingen er ikke sannheten. Rettssaker har bare et tilfeldig forhold til virkeligheten, og jurister har mer til felles med forfattere enn med noen annen yrkesgruppe. Det er et spill, dette her. Et spill som vi noen ganger vinner, og av og til taper.» Jeg hadde ventet at han skulle protestere, for Ulv Garmann var en intens mann, ofte med et snev av gammeltestamentlig vrede over seg når han prosederte, men han så bare på meg med et uutgrunnelig uttrykk i de mørke øynene. «Er det slik du ser det, Brenne? Det var en interessant synsvinkel. Men Grekeren blir dømt uansett.» Han gikk for å se etter vitnet sitt. Jeg visste at han hadde rett. Karrieren min hadde pekt rett til himmels de siste årene. Jeg hadde vunnet mange saker, en del av dem mot alle odds, men denne trodde jeg ikke det var mulig å vinne. Rettferdigheten, hvis det fantes noe slikt, var på vei til å innhente Hans Mikkelsen. «Men man kan aldri vite med rettssaker,» tenkte jeg for meg selv. «Av og til skjer det noe fullstendig uventet. Noe som ingen har forutsett. Noe som forandrer alt.» Det var også en tanke som jeg skulle komme til å huske, men ikke før mye senere. Jeg gikk inn igjen i rettssalen. Inn til den trykkende varmen, til Ulv Garmanns presise spørsmål, og til et vitne som var like ulidelig kjedelig som jeg hadde fryktet på forhånd.
17