Dødens time av Lisa Gardner by Cappelen Damm AS

Lisa Gardner

Dødens time Oversatt av Elisabeth Sætvedt

Lisa Gardner Originalens tittel: The Killing Hour Oversatt av Elisabeth Sætvedt Opprinnelig utgave: © 2003 by Lisa Gardner, Inc. Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 Tidligere utgitt av N.W. Damm & Søn AS i 2005 og av Cappelen Damm AS i 2013 ISBN 978-82-02-47723-3 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Under arbeidet med denne romanen var det nødvendig å gjøre en del research. Jeg var så heldig at jeg fikk lov til å besøke FBI-akademiet enda en gang – det hører absolutt hjemme i avdelingen for meget anbefalte måter å tilbringe helgen på – og lære mer om livet ved en aktiv marinebase. Jeg har gjort mitt beste for å gjenskape anlegget og kulturen på Akademiet. Når det gjelder enkelte av anekdotene og tradisjonene, må leseren se opp. Akademiet er en levende institusjon som hele tiden forandrer seg, avhengig av året, studentene og FBIs behov. En agent fortalte meg en historie om et innvielsesritual fra sin tid ved Akademiet, mens en annen agent sa at han aldri hadde hørt om noe slikt. Siden jeg er en utspekulert forfatter, har jeg gått gjennom de mange anekdotene, valgt dem jeg likte best og servert dem her som den rene og skjære sannhet. Dette er min historie, og jeg holder meg til den. Selv om jeg satte stor pris på å snakke med FBI-agenter, må jeg innrømme at jeg ble rent overveldet over møtet med de hyggelige kvinnene og mennene ved U.S. Geological Survey i Richmond, Virginia. Jeg trengte noen eksperter på naturen, og gjett om jeg fant gull. Ikke bare var de ansatte meget tålmodige mens de forklarte meg hvordan man går frem for å analysere vannprøver på riktig måte, de laget også en skremmende liste over heftige steder å drepe mennesker. De ga også min mann og meg en rundtur

til de anbefalte åstedene, og det fikk oss til å oppføre oss pent i flere uker. Her følger en omfattende liste over hyggelige mennesker med gode jobber og en travel hverdag, som tok seg tid til å svare på oppringningene mine. Disse menneskene ga meg korrekte opplysninger i beste hensikt. Det som har hendt med opplysningene etterpå, er helt og fullt mitt ansvar. Først ekspertene på jordsmonn: Jim Campbell, avdelingssjef, U.S. Geological Survey David Nelms, hydrolog, U.S. Geological Survey George E. Harlow, jr. P.G., hydrolog, U.S. Geological Survey Randall C. Orndorff, geolog, U.S. Geological Survey William C. Burton, geolog, U.S. Geological Survey Wil Orndorff, koordinator for karstlandskap, Virginia Department of Conservation and Recreation Wendy Cass, parkbotaniker, Shenandoah National Park Ron Litwin, palynolog, U.S. Geological Survey Deretter ekspertene på medikamenter: Margaret Charpentier Celia MacDonnell Så har vi prosedyreekspertene: Spesialagent Nidia Gamba, FBI, New York Dr. Gregory K. Moffatt, PH.D., professor i psykologi, Atlanta Christian College Jimmy Davis, politimester, Snell Police Department, GA

Til slutt har vi birolleinnehaverne: Melinda Carr, Diana Chadwick, Barbara Ruddy og Kathleen Walsh, som gjorde en uvurderlig innsats som korrekturlesere Min mann Anthony, som ikke måtte koke kakao denne gangen, men som var nødt til å pakke ut et helt hus mens jeg konsentrerte meg om deadline. Kjæreste, la oss aldri flytte igjen. Jeg sender også en stor takk til Kathy Sampson som var sjenerøs nok til å kjøpe datteren Alissa Sampson en plass i denne romanen som del av en veldedighetsauksjon. Jeg er aldri sikker på om det er en god ting å være en av personene i mine romaner, men jeg setter pris på Kathys gave og håper at Alissa liker boken. Helt til slutt vil jeg sende en takk til min alle tiders bestemor, Harriette Baumgartner, som kjøpte mine favorittbøker, bakte verdens beste sjokoladekaker og lærte oss alle minst et dusin kabaler. Skål for deg, Grandma. Lykke til med lesingen, Lisa Gardner

Prolog

Mannen begynte først å legge merke til det i 1998. To unge kvinner gikk på bar sammen og kom aldri hjem. Deanna Wilson og Marlene Mason var det første paret. De var romvenninner ved Georgia State University, på alle måter flotte jenter, og forsvinningen nådde ikke engang frem til Atlanta Journal-Constitutions førsteside. Folk forsvinner. Særlig i en storby. Men så fant politiet liket av Marlene Mason ved Interstate 75. Da kom det reaksjoner. Pene mennesker i Atlanta liker ikke at døtrene deres ble funnet liggende ved en motorvei. Særlig ikke en hvit jente av god familie. Slike ting burde ikke hende der omkring. Dessuten var Mason-saken en gåte. Jenta ble funnet fullt påkledd, og ingenting var forsvunnet fra håndvesken. Ingen tegn til seksuelle overgrep, ingen tegn til ran. Liket lå der så forbannet pent og stille at sjåføren som fant henne faktisk trodde hun sov. Men Mason var død. Rettslegen kunne røpe at dødsårsaken var en overdose (selv om Masons foreldre bestemt påsto at datteren deres ikke ville gjøre noe slikt). Og hvor var romvenninnen hennes? Det ble en uhyggelig uke i Atlanta. Alle lette etter den savnede collegestudenten mens kvikksølvet krøp oppover mot førti grader. Innsatsen var stor til å begynne med, men

så rant det hele ut i sanden. Det ble for varmt, folk gikk lei og gjorde andre ting. Dessuten regnet halve staten med at Wilson hadde gjort det. Gjort det av med romvenninnen etter en krangel, antagelig på grunn av en gutt, og ferdig med det. Folk så jo Lov og orden på TV. De visste slike ting. Et par turgåere fant liket av Wilson utpå høsten. Det var langt oppe i Tallulah Gorge, drøyt hundre og femti kilometer unna. Hun var fortsatt kledd i festklær og sko med sju centimeter høye hæler. Men denne gangen var det ingen fredelig død. For det første hadde åtseldyr funnet henne først. For det andre var hodeskallen knust, antagelig fordi hun hadde falt utfor et stup. La oss si at Moder jord manglet respekt for Manolo Blahnik-stiletter. En ny gåte. Når døde Wilson? Hvor hadde hun vært i tiden etter at hun forsvant fra en bar i Atlanta og frem til hun falt utfor stupet i Tallulah Gorge? Og hadde hun tatt livet av romvenninnen først? Wilsons håndveske ble funnet oppe i fjellskrenten. Ingen spor etter medikamenter. Men merkelig nok var det heller ingen spor etter bilen eller bilnøklene hennes. Sheriffkontoret i Rabun County arvet liket, og saken forsvant fra nyhetene igjen. Mannen klippet ut et par artikler. Han visste egentlig ikke hvorfor. Han bare gjorde det. I 1999 skjedde det igjen. Hetebølgen feide over landet, temperaturen steg til himmels og folk ble hissige og oppfarende. To unge jenter dro på bar en kveld og kom aldri tilbake. Kasey Cooper og Josie Anders fra Macon, Georgia. Kanskje ikke like pene jenter denne gangen. De var ikke myndige og hadde ikke lov til å drikke, men kjæresten til Anders var utkaster i baren. Han påsto at de «knapt var brisne» da han så dem sette seg inn i Coopers hvite Honda

Civic. De fortvilte familiene hevdet at begge jentene var stjerner på skolens friidrettslag og aldri ville ha blitt med fremmede uten å gjøre motstand. Folk ble litt mer nervøse denne gangen. Lurte på hva som foregikk. To dager senere slapp de å lure mer. Liket av Josie Anders ble funnet ved U.S. 441 – femten kilometer fra Tallulah Gorge. Sheriffkontoret i Rabun County koblet inn overgiret. Letemannskaper ble sendt ut, spesialhunder tilkalt, Nasjonalgarden mobilisert. Atlanta Journal-Constitution slo saken opp på førstesiden. Den merkelige dobbeltforsvinningen lignet farlig mye på den fra sommeren før. Og hva skjedde egentlig når et menneske forsvant i slik varme? Mannen la merke til noe han hadde oversett tidligere. Det var ikke stort, egentlig. Et lite innlegg i «Brev til redaksjonen»-spalten. «Klokken tikker . . . planeten dør . . . dyr gråter . . . elver skriker. Kan du ikke høre det? Varmen dreper . . .» Da forsto mannen hvorfor han hadde begynt å lage en utklippsbok. De fant ikke Kasey Cooper i dalsøkkene ved Tallulah Gorge. Liket dukket ikke opp før i november, da bomullen ble høstet i Burke County. Tre menn i en bomullshøstemaskin fikk sitt livs største forskrekkelse – en død jente, iført en liten, svart kjole, midt i en flere tusen mål stor bomullsåker. Ingen brukne bein denne gangen. Ingen ødelagte lemmer. Rettslegen fant ut at nitten år gamle Kasey Cooper døde av organsvikt, sannsynligvis på grunn av heteslag. Hun hadde med andre ord vært i live da hun ble etterlatt midt ute i åkeren. En tom fireliterskanne med vann ble funnet fire kilometer fra det mumifiserte liket. Håndvesken lå åtte kilo-

meter borte. Det interessante var at de verken fant bilen eller bilnøklene hennes. Folk ble enda mer nervøse nå, særlig da noen ved rettslegens kontor lekket til avisene at Josie Anders også døde av en overdose – en dødelig injeksjon av det reseptbelagte preparatet Ativan. Det virket uhyggelig. To venninnepar, to somre på rad. Begge ble sist sett i en bar. I begge tilfellene ble den første jenta funnet død ved en hovedvei. Og i begge tilfellene virket det som om den andre hadde lidd en langt verre skjebne . . . Sheriffen i Rabun County koblet inn statspolitiet, Georgia Bureau of Investigation. Pressen ble opphisset igjen. Flere krigsoverskrifter i Atlanta Journal-Constitution. GBI PÅ JAKT ETTER MULIG SERIEMORDER. Ryktene fløy, det ble mange artikler, og mannen klippet omhyggelig ut hver eneste en. En uhyggelig følelse var i ferd med å vokse seg sterk i brystet hans nå, og han skalv hver gang telefonen ringte. GBI la seg imidlertid på en mer forsiktig linje. Etterforskningen pågår for fullt, sa en talsmann for politiet. Og det var alt GBI ville si. Helt frem til sommeren 2000, da en ny hetebølge sto på trappene. Det begynte i mai. To pene, unge studenter fra Augusta State University reiste til Savannah på helgetur og kom ikke tilbake. Sist sett – i en bar. Bilen – forsvunnet. Denne gangen kom riksmediene på banen. Skremte velgere trakk ut i gatene. Mannen lette som rasende gjennom stabelen av aviser mens GBI kom med meningsløse erklæringer som: «Vi har grunn til å tro at det finnes en forbindelse denne gangen.» Mannen visste bedre. Folk visste bedre. Og det gjorde brevene til redaksjonen også. Han fant det tirsdag 30. mai. Nøyaktig de samme ordene som før. «Klokken tikker . . .

planeten dør . . . dyrene gråter . . . elvene skriker. Kan du ikke høre det? Varmen dreper . . .» Celia Smithers’ døde kropp ble funnet ved U.S. 25 i Waynesboro, bare drøyt tjue kilometer fra bomullsåkeren der Kasey Cooper var blitt funnet et halvt år tidligere. Smithers var fullt påkledd og holdt håndvesken krampeaktig i hånden. Ingen ytre skader, ingen tegn til seksuelle overgrep. Bare et blåmerke på venstre hofte og et lite, rødt merke etter et sprøytestikk på venstre overarm. Dødsårsak – en overdose av et reseptbelagt beroligende middel. Ativan. Publikum var i opprør; politiet koblet straks inn høygiret. Smithers’ beste venninne, Tamara McDaniels, var fortsatt savnet. Politiet lette imidlertid ikke i bomullsåkrene i Burke County. I stedet sendte de frivillige direkte til de gjørmete strendene langs Savannah River. Endelig begynte de å forstå spillet, tenkte mannen. Han burde ha ringt da, slått nummeret til tipstelefonen som var blitt opprettet i all hast. Han kunne ha vært en anonym tipser. Eller kanskje den sprø gærningen som tror han vet alt. Han gjorde det ikke. Han visste rett og slett ikke hva han skulle si. «Vi har grunn til å tro at Ms. McDaniels fortsatt er i live,» rapporterte spesialagent Michael «Mac» McCormack på kveldsnyhetene. «Vi tror at personen bortfører to og to kvinner, dreper den første med det samme og etterlater den andre på et avsidesliggende sted. I dette tilfellet tror vi at han har valgt en del av Savannah River. Nå er vi i gang med å samle mer enn fem hundre frivillige som skal lete langs elvebredden. Vi akter å finne Tamara i live.» Og så kom spesialagent McCormack med en forbløffende avsløring. Han hadde også lest spalten «Brev til re-

daksjonen». Nå ba han personen som hadde skrevet brevet, om å melde seg. Politiet ville gjerne høre hva han hadde å si. Politiet ville gjerne hjelpe. Da ellevenyhetene gikk på luften, var letemannskapene i full gang langs Savannah River, og den mistenkte hadde endelig fått et navn. Øko-morderen, ble han døpt av TVstasjonen Fox News. En gærning som sannsynligvis trodde at han kunne redde planeten ved å drepe kvinner. Noen Jack the Ripper var han i hvert fall ikke. Mannen hadde lyst til å skrike til dem. Han hadde lyst til å hyle at de ikke visste noe som helst. Men hva kunne han si? Han så på nyhetene. Han klippet ut artikler som besatt. Han deltok i nattevåk mellom tente lys organisert av de fortvilte foreldrene til Tamara McDaniels – sist sett i trangt, svart skjørt og høye hæler. Det ble ikke funnet noe lik denne gangen. Savannah River gir sjelden fra seg det den har tatt. Men året 2000 var på langt nær slutt. Juli. Temperaturen steg mot nærmere førti grader i skyggen. Og to søstre, Mary Lynn og Nora Ray Watts, traff noen venner på T.G.I Friday’s for å avkjøle seg litt med fruktis en sen kveldsstund. De to jentene forsvant et sted langs den mørke, svingete veien de måtte kjøre for å komme hjem. Mary Lynn ble funnet to dager senere ved U.S. 301 i nærheten av Savannah River. Temperaturen den dagen var 39,5 grader. Det var meldt temperaturer opp mot 47. Hun hadde fått et stripete skjell stukket ned i halsen. Beina var innklint med leire og gresstrå. Politiet forsøkte å holde tilbake disse opplysningene slik de gjorde med så mange andre. På ny var det rettsmedisinsk som lekket. Og for første gang fikk publikum vite det politiet hadde

visst – og det mannen hadde hatt en mistanke om – det siste året. Hvorfor den første jenta alltid ble etterlatt i nærheten av en hovedvei og derfor var lett å finne. Hvorfor hun døde så fort. Hvorfor mannen trengte to jenter samtidig. Det var fordi den første bare var et redskap, en nødvendig brikke i spillet. Hun var kartet. Den som tolket ledetrådene riktig, ville kanskje finne den andre jenta i live. Hvis han handlet raskt nok. Hvis han kunne ta innersvingen på varmen. Et spesialteam gikk løs på oppgaven, pressen gikk løs på oppgaven, og spesialagent McCormack var på nyhetene for å fortelle at fordi de hadde funnet havsalt, gressorten spartina og en strandsnegle på Mary Lynns kropp, hadde han gitt ordre om en gjennomsøking av Georgias 1 512 000 mål med salte sumpmarker. Men hvilken del, idioter, skrev mannen i utklippsboken. Dere burde kjenne ham bedre enn som så nå. Klokken TIKKER! «Vi har grunn til å tro at Nora Ray fortsatt er i live,» erklærte spesialagent McCormack slik han hadde erklært en gang tidligere. «Og vi skal finne henne og få henne hjem til familien sin.» Ikke kom med løfter du ikke kan holde, skrev mannen. Men det viste seg at han tok feil. Den siste artikkelen i den stappfulle utklippsboken: 27. juli 2000. Nora Ray Watts blir halt halvnaken opp av de surklende saltmyrene i Georgia. Hun var Øko-morderens åttende offer, og hadde overlevd 56 timer i en hete på 37 grader, brennende sol og uttørkende salt ved å tygge på gress og beskytte kroppen med leire. På bildet i avisen smilte hun bredt, overlykkelig over å være i live, før Kystvaktens helikopter løftet henne opp mot den blå, blå himmelen.

Endelig hadde politiet skjønt spillet. Endelig hadde de vunnet. Siste side i utklippsboken nå. Ingen flere artikler, ingen bilder, ingen utskrifter av kveldsnyhetene. På siste side i utklippsboken skrev mannen fem ord med klar og tydelig håndskrift: Hva om jeg tar feil? Så understreket han dem. Året 2000 endte bra. Nora Ray Watts var i live. Og Øko-morderen slo ikke til igjen. Somrer kom, somrer gikk. Hetebølger slo over Georgia og plaget innbyggerne med nådeløs varme og nagende frykt. Og ingenting hendte. Tre år senere kastet Atlanta Journal-Constitution et tilbakeblikk på saken i en artikkel. De intervjuet spesialagent McCormack om de sju uløste drapssakene, de tre somrene med lammende frykt. Han sa bare: «Etterforskningen pågår fortsatt.» Mannen limte ikke inn den artikkelen. I stedet krøllet han den sammen og slengte den i papirkurven. Så begynte han å drikke og fortsatte til langt på natt. Det er over, tenkte han. Det er over, jeg er trygg og det var det. Men innerst inne visste han at han tok feil. For visse ting er det aldri snakk om hvis, men om når . . .

Kapittel 1

Quantico, Virginia Klokken 15:59 Temperatur: 35 grader «Gud, så varmt det er. Ikke en gang kaktuser tåler denne varmen. Ørkensteiner tåler ikke denne varmen. Det var dette som skjedde på jorden da dinosaurene ble utryddet. Hører du hva jeg sier?» Ikke noe svar. «Synes du virkelig at oransje er min farge?» spurte sjåføren igjen. «Virkelig er ikke det riktige ordet.» «Ikke alle med rødrutete antrekk har noe de skulle ha sagt.» «Sant nok.» «Herregud, denne varmen tar livet av meg!» Sjåføren, agentaspirant Alissa Sampson, hadde fått nok. Hun dro forgjeves i 70-tallsdressen av polyester, smelte håndflaten i rattet og ga fra seg et oppgitt stønn. Det var 35 grader utenfor Bucar’en, antagelig godt over 40 inne i bilen. Været var ikke spesielt velegnet for polyesterdresser. Og det hjalp ikke akkurat å ha skuddsikre vester under klærne. Alissas oransje dress hadde store svetteringer under armene. Agentaspirant Kimberly Quincys møllkulestinkende rosa og rødrutete dress var heller ikke noe vakkert syn.

Utenfor bilen var det stille. Det skjedde ingenting i biljardsalongen, ingenting hos pantelåneren, ingenting på kafeen. Minuttene tikket av sted. Sekundene kom og gikk like sakte som svettedråpene trillet nedover Kimberlys kinn. Over hodet hennes var en M-16 festet til taket, klar til bruk på et øyeblikk. «Dette er det ingen som har fortalt om disco-alderen,» mumlet Alissa ved siden av henne. «Polyester puster ikke. Gud, har de tenkt å komme i gang snart eller?» Alissa var nervøs, ingen tvil om det. Hun hadde vært regnskapsmedarbeider ved en kriminalteknisk avdeling før hun begynte på Akademiet, og hennes forkjærlighet for regneark ble høyt verdsatt. Fikk Alissa tak i en PC, var hun i himmelen. Dette var imidlertid ikke noe bakromsoppdrag. Dette var førstelinjesaker. I teorien kunne en svart bil med den mistenkte, en stor og kraftig, tungt bevæpnet våpenhandler, dukke opp når som helst. Om han var alene i bilen eller ikke, var usikkert. Kimberly, Alissa og tre andre agenter hadde ordre om å stanse bilen og arrestere alle i nærheten. Phil Lehane, tidligere politimann i New York og den med mest erfaring fra felttjeneste, ledet operasjonen. Tom Squire og Peter Vince satt i den første bilen. Alissa og Kimberly befant seg i den andre. Kimberly og Tom var mer enn gjennomsnittlig gode skyttere og hadde hånd om riflene. Alissa og Peter var ansvarlige for taktisk kjøring, og hadde i tillegg et håndvåpen til beskyttelse. Etter vanlig FBI-mønster hadde de ikke bare planlagt og kledd seg med tanke på arrestasjonen, de hadde øvd på forhånd også. Under den første gjennomgangen hadde Alissa imidlertid snublet da hun steg ut av bilen, og gått på nesen. Overleppen var fortsatt hoven, og det var spor av blod i den høyre munnviken hennes.

Sårene var overfladiske. Opphisselsen stakk imidlertid dypt. «Dette tar for lang tid,» mumlet hun nå. «Jeg trodde han skulle dukke opp utenfor banken klokken fire. Nå er den ti over. Jeg tror ikke at han kommer.» «Folk har det med å komme for sent.» «De gjør det bare for å rote det til i hodet på oss. Koker du ikke over?» Endelig så Kimberly på partneren. Når Alissa var nervøs, bablet hun i ett sett. Når Kimberly var nervøs, ble hun kort og avvisende. Nå om dagen var hun kort og avvisende det meste av tiden. «Han kommer når han kommer. Slapp av!» Alissa presset leppene sammen til en smal strek. Et lite øyeblikk flammet noe opp i de blå øynene hennes. Sinne. Smerte. Forlegenhet. Det var vanskelig å avgjøre. Kimberly var en av de få kvinnene i en mannsdominert FBIverden, så kritikk fra hennes siden var nesten for blasfemi å regne. De skulle liksom holde sammen. Jentemakt, søsterskap og alt det drittpreiket der. Kimberly konsentrerte seg om å granske gaten igjen. Nå var hun sint, hun også. Pokker, pokker og dobbeltpokker. Helvete. Plutselig ble det liv i radioen på dashbordet. Alissa feide til seg mottageren og gjorde ikke noe forsøk på å skjule lettelsen. Phil Lehanes stemme var dempet, men tydelig: «Dette er kjøretøy A. Målet i sikte, setter seg inn i bilen. Klar, kjøretøy B?» «Klar.» «Klar, kjøretøy C?» Alissa trykket på knappen. «Klar, villig og kyndig.» «Jeg teller til tre, så er vi i gang. En, to, TRE.»

Den første sirenen eksploderte i den overopphetede gaten, og selv om Kimberly visste at lyden ville komme, rykket hun likevel til i setet. «Greit,» sa Alissa tørt og startet motoren. En strøm av varm luft skjøt rett i ansiktet på dem fra luftinntakene, men nå var begge to for konsentrert til å legge merke til det. Kimberly strakte seg etter riflen. Alissas fot hang i luften over gassen. Sirene kom nærmere. Ikke ennå, ikke ennå . . . «Stans, FBI!» brølte Lehane i roperten to kvartaler borte mens han presset den mistenkte nærmere sidegaten der bilen til Alissa og Kimberly sto og ventet. Målet hadde en forkjærlighet for skuddsikre Mercedeser og granatkastere. I teorien skulle de arrestere ham mens han var ute for å handle, ta ham på sengen og relativt ubevæpnet. I teorien. «Stans!» kommanderte Lehane igjen. Det virket imidlertid som om målet ikke var interessert i å leke snill gutt i dag. Alissa og Kimberly hørte ingen bremselyder. Tvert imot. Sjåføren ga gass. Alissas fot nærmet seg gasspedalen. «Passerer kinoen,» bjeffet agentaspirant Lehane over radioen. «Den mistenkte har kurs for apoteket. Klar . . . Kjør.» Alissa tråkket hardt på gassen, og den mørkblå bilen skjøt ut i den tomme gaten. Noe svart og langt og uklart dukket opp til venstre for dem. Alissa tråkket hardt på bremsen og slengte bakenden rundt, slik at bilen ble stående på skrå i gaten. Samtidig dukket det opp en annen Bucar til høyre for dem og stengte smuget. Kimberly hadde nå full oversikt over en vakker sølvgrill med en stolt Mercedes-logo på full fart mot dem. Hun åpnet døren samtidig som hun løsnet sikkerhetsbeltet, løftet riflen og siktet på fordekket.

Fingeren krummet seg rundt avtrekkeren. Den mistenkte bremset opp. Det hvinte i dekk. Det luktet svidd gummi. Så stanset bilen, bare fem meter unna. «FBI, legg hendene på hodet! HENDENE PÅ HODET!» Lehane kjørte inn bak Mercedesen mens han brølte inn i roperten. Han sparket opp sin egen dør, stakk håndvåpenet i åpningen mellom vindusrammen og døren og siktet på den stillestående bilen. Ingen hender ledige til roperten nå. Han lot stemmen gjøre jobben. «Legg hendene på hodet! Lukk opp vinduet med venstre hånd!» Ingen bevegelse i den svarte sedanen. Ingen dører ble åpnet, ingen tonede ruter gled langsomt ned. Ikke noe godt tegn. Kimberly justerte grepet om skjeftet og ristet av seg resten av sikkerhetsbeltet. Hun satt med føttene inne i bilen, fordi føtter fort kunne bli til mål for kuler. Hun holdt hode og skuldre inne i bilen også. På en god dag trengte man bare å la skurken se det lange våpenløpet. Det var ennå for tidlig å si om dette var en god dag. En ny svettedråpe samlet seg på Kimberlys panne og begynte langsomt å gli nedover kinnet. «Hendene i været,» kommanderte Lehane igjen. «Bruk venstre hånd til å åpne alle fire vinduene.» Endelig åpnet ruten på førersiden seg. Fra der hun satt, kunne Kimberly så vidt ane silhuetten av sjåførens hode mot dagslyset som slapp inn gjennom det åpne vinduet. Det så ut som om han holdt hendene slik han hadde fått beskjed om. Hun løsnet litt på grepet rundt riflen. «Bruk venstre hånd til å plukke nøkkelen ut av tenningen.» Lehane tvang fyren til å bruke venstre hånd for å utnytte det han visste om den prosentvise fordelingen av høyre-

og venstrehendte i befolkningen. Siden størstedelen var høyrehendt, var det viktig å holde den høyre armen under oppsikt hele tiden. Neste punkt var å gi bilføreren beskjed om å slippe bilnøklene ut gjennom det åpne vinduet. Så skulle han åpne bildøren, også det med venstre hånd. Deretter ville han få beskjed om å gå langsomt ut av bilen med begge hendene i været. Han skulle snu seg 360 grader slik at de kunne kontrollere visuelt om han var bevæpnet. Hvis han hadde jakke på, ville han bli bedt om å holde den åpen slik at de kunne se hva han hadde under. Til slutt ville han få beskjed om å gå mot dem med hendene over hodet, snu seg, legge seg ned på kne, krysse anklene og sette seg ned på hælene. Da kunne de rykke inn og anholde den mistenkte. Dessverre virket det ikke som om sjåføren kjente til det teoretiske grunnlaget FBI-agenter bygget på når de skulle anholde en mistenkt person i bil. Han senket ikke hendene, og han strakte seg ikke etter nøklene i tenningen heller. «Quincy?» Lehanes stemme knitret i radioen. «Jeg kan se sjåføren,» rapporterte Kimberly tilbake og kikket gjennom riflesiktet. «Men jeg kan ikke se passasjersiden. De tonede rutene er for mørke.» «Squire?» Tom Squire skulle dekke de andre fra kjøretøy B og sto parkert sju meter til høyre for Kimberly. «Jeg tror . . . jeg tror det kan være noen i baksetet. Men det er vanskelig å se på grunn av rutene.» «Du i bilen, bruk venstre hånd til å fjerne nøklene fra tenningen.» Lehane gjentok ordren. Stemmen var høyere nå, men fortsatt behersket. Det var viktig å bevare roen. Sørg for å få sjåføren ut av bilen, ikke gi slipp på kontrollen. Var det noe Kimberly innbilte seg, eller begynte bilen å duve langsomt opp og ned? Noen flyttet seg der inne . . .

«Du i bilen, dette er FBI! Fjern nøklene fra tenningen!» «Faen, faen, faen,» mumlet Alissa ved siden av Kimberly. Hun svettet voldsomt og var helt våt i ansiktet. Hun lente seg halvveis ut av bilen med sin Glock .40 stukket inn i sprekken mellom taket og den åpne døren. Den høyre armen skalv imidlertid kraftig. Først nå la Kimberly merke til at partneren ikke hadde tatt sikkerhetsbeltet ordentlig av seg. Den ene remmen lå fortsatt rundt den venstre armen hennes. «Du i bilen –» Endelig beveget sjåførens venstre hånd seg. Alissa pustet ut. Og i neste øyeblikk gikk alt til helvete. Kimberly så det først. «Skytevåpen! Baksete, førerside –» Pang pang pang! Røde flekker spredte seg på frontruten. Kimberly dukket og stupte ut av bilen for å legge seg i skjul bak døren. Hun løftet seg fort opp for å skyte over toppen av ruten. Mer pang pang pang. «Lader om rifle,» ropte hun inn i radioen. «Vince lader om håndvåpen.» «Kraftig ild fra høyre side, baksetevindu!» «Alissa!» ropte Kimberly. «Dekk oss!» Kimberly snudde seg mot partneren mens hun strevde med å lade riflen på ny. Først da gikk det opp for henne at Alissa ikke var å se. «Alissa?» Hun la seg over forsetet. Agentaspirant Alissa Sampson lå nå på asfalten; en rød flekk var i ferd med å spre seg på den billige, oransje dressen. «Agent skutt, agent skutt,» ropte Kimberly. Enda et pang, og asfalten eksploderte fem centimeter fra Alissas bein. «Helvete,» stønnet Alissa. «Å satan, så vondt det gjør!»

«Hvor er riflene?» brølte Lehane. Kimberly spratt opp igjen og så at dørene til Mercedesen var åpne nå, og skarpe farger fløy i alle retninger. Ja, alt hadde gått til helvete, ingen tvil om det. En ekte UT, som de kalte det. Ubotelig tabbe. «Rifler!» ropte Lehane igjen. Kimberly krøp raskt tilbake til sin side og stakk riflen ut i sprekken mellom døren og karosseriet. Hun forsøkte av alle krefter å huske hva som var vanlig prosedyre. Anholdelse var fortsatt målet. Men de var under kraftig ild, og faren for tap av en agent var stor. Faen. Hun begynte å skyte på alt som rørte seg i nærheten av Mercedesen. Enda et pang, og noe purpurrødt traff bildøren hennes og fløy til alle kanter. Hun ga instinktivt fra seg et hyl, og dukket. Et nytt pang og fortauet ble farget gult rett foran føttene hennes. Helvete! Kimberly løftet seg fort opp, skjøt og kastet seg ned igjen bak døren. «Quincy lader riflen,» ropte hun inn i radioen. Adrenalinet strømmet nå og fikk hendene hennes til å dirre så voldsomt at hun fomlet med utløsermekanismen og måtte gjøre det om igjen. Skjerp deg, Kimberly. Pust! De måtte få tilbake kontrollen over situasjonen. Hun fikk ikke de fordømte kulene inn i magasinet. Pust, pust, pust. Ta deg sammen. Hun registrerte en bevegelse fra øyekroken. Bilen. Den svarte sedanen rullet forover med åpne dører. Hun grep fatt i radioen, mistet den, grep den igjen og brølte: «Ta bilen, ta bilen.» Squire og Lehane kunne ha hørt henne eller oppfattet det selv, for de neste skuddsalvene sprutet bortover fortauet, og sedanen stanset brått bare en knapp halvmeter fra Kimberlys bil. Hun så opp. Fanget det forskrekkede blikket til

mannen i førersetet. Han sprang ut av bilen. Hun hoppet frem bak døren og sprang etter. Øyeblikket etter bredte smerten seg, selvlysende og sjokkrosa, i nedre del av ryggraden hennes. Agentaspirant Kimberly Quincy gikk i bakken. Hun reiste seg ikke. «Det var en øvelse i dumhet,» erklærte Mark Watson, kursansvarlig ved FBI-akademiet, femten minutter senere. De fem agentaspirantene var tilbake, oversmurt med maling, varme og teknisk sett halvdøde, på det faste samlingsstedet Hogan’s Alley. Nå hadde de æren av å bli skjelt ut foran sine 38 studiekamerater. «Den første feilen? Har noen et forslag?» «Alissa tok ikke sikkerhetsbeltet ordentlig av seg.» «Ja. Hun løsnet spennen, men passet ikke på at remmen gikk helt tilbake. Så da tiden var kommet for å handle . . .» Alissa hang med hodet. «Jeg rotet meg inn i beltet, prøvde å bli kvitt det –» «Dukket frem og ble skutt i skulderen. Det er derfor vi trener. Problem nummer to?» «Kimberly støttet ikke partneren sin.» Watsons øyne lyste opp. Han hadde vært ved politiet i Denver før han kom til FBI for ti år siden. Dette var et av yndlingstemaene hans. «Ja, Kimberly og partneren hennes. La oss snakke om det. Kimberly, hvorfor la ikke du merke til at Alissa ikke hadde løsnet sikkerhetsbeltet ordentlig?» «Jeg gjorde det!» protesterte Kimberly. «Men så kom bilen, og våpnene . . . Alt skjedde så fort.» «Ja da, alt skjedde så fort. Gravskrift over de døde og uerfarne. Hør her. Å holde oppmerksomheten rettet mot den mistenkte, er bra. Å være bevisst hvilken rolle man

har, er bra. Men man må også være oppmerksom på det man har rett ved siden av seg. Din partner overså noe. Det var hennes feil. Men du hjalp henne ikke, og det var din feil. Så ble hun truffet, én av dere var ute for telling, og feilen bare vokste og vokste. Hva mente du med å la henne bli liggende der på fortauet?» «Lehane ropte på riflestøtte –» «Du lot en agent bli liggende ubeskyttet! Hvis hun ikke allerede var død, ville hun i hvert fall være det snart! Du kunne ikke hale henne inn i bilen igjen?» Kimberly åpnet munnen. Lukket munnen. Ønsket bittert og egoistisk at Alissa hadde vært i stand til å ta vare på seg selv til en forandring. Så ga hun opp diskusjonen en gang for alle. «Tredje feil?» spurte Watson syrlig. «De fikk aldri kontroll over bilen,» sa en av studentene. «Nettopp. Dere stanset bilen med den mistenkte, men fikk ikke kontroll over den.» Blikket gled til Lehane. «Da det begynte å gå på tverke, hva skulle du ha gjort?» Lehane nærmest vred seg der han satt. Han fingret med kraven på den brune fritidsdressen, som var to størrelser for stor og hadde sjokkrosa og sennepsgule flekker på venstre skulder. Skuespillerne – altså de slemme gutta – skjøt med malingpatroner under øvelsene og laget flekker på alt, derfor brukte de disse Frelsesarméklærne. Malingpatronene gjorde vondt som bare faen, og det var derfor Lehane klemte den venstre armen beskyttende mot ribbeina. FBI-akademiets studenter fikk ikke lov til å bruke malingpatroner, men brukte egne våpen med løspatroner. Den offisielle forklaringen var at instruktørene ville at studentene skulle lære våpnene sine å kjenne. Dessuten skulle de bruke skuddsikre vester for å bli kjent med vekten av

den slags beskyttelsesutstyr. Alt det var vel og bra, men hvorfor kunne ikke skuespillerne også bruke løspatroner? Studentene hadde sine teorier. Malingen gjorde det enda mer pinlig å bli truffet. Og smerten var ikke noe man glemte fort. Som Steven, klassens psykolog, hadde sagt tørt: Øvelsene i Hogan’s Alley er rett og slett sjokkterapi i veldig stor målestokk. «Skutt hull på dekkene,» svarte Lehane. «Ja. Kimberly kom heldigvis på det til slutt. Og det bringer oss til Dagens glitrende dåd.» Watson flyttet blikket til Kimberly. Hun så på ham, forsto hva han mente og løftet haken. «Hun forlot gjemmestedet bak bildøren,» sa den første. «Hun la fra seg våpenet.» «Løp etter en av de mistenkte før hun var ferdig med å sikre stedet.» «Sluttet å gi dekningsild.» «Ble drept –» «Kanskje hun savnet partneren.» Latter. Kimberly sendte den siste et tusen-hjertelig-takkblikk. Whistler, en stor og kraftig, tidligere marinesoldat – som hørtes ut som om han plystret når han pustet – smilte tilbake. Han hadde fått æren av å stå for Dagens glitrende dåd dagen før da han, under et ran i Hogan-banken, skulle felle en raner og skjøt en bankkasserer i stedet. «Jeg ble litt revet med,» sa Kimberly kort. «Du ble drept,» rettet Watson tonløst. «Bare paralysert!» Det fikk ham til å sende henne enda et merkelig blikk. «Sikre bilen. Ta kontroll over situasjonen. Deretter kan du ta opp jakten.» «Han ville ha forsvunnet –» «Men du ville hatt bilen, som er bevismateriale, du ville

hatt de medsammensvorne, som kunne synge for deg, og det beste av alt, du ville vært i live. En fugl i hånden, Kimberly. En fugl i hånden.» Watson sendte henne et siste strengt blikk og henvendte seg til resten av klassen. «Husk det, folkens, at når det går som varmest for seg, er kontroll det viktigste. Det betyr å trekke på det dere har lært og de endeløse øvelsene vi tvinger dere til å gjøre her. I Hogan’s Alley skal dere lære å vise god dømmekraft. Å skyte uten å være sikker på at man ikke treffer en uskyldig person under et bankran, viser ikke god dømmekraft.» Whistler fikk et langt blikk. «Og å løpe vekk fra bilen og partneren for å forfølge en mistenkt til fots, viser ikke god dømmekraft.» Et nytt blikk på Kimberly. Som om hun trengte det. «Husk hva dere har lært. Vær smarte. Bevar kontrollen. Det vil holde dere i live.» Han så på klokken og klappet i hendene. «Ja vel, folkens. Klokken er fem. Slutt for i dag. For guds skyld, vask av dere den malingen. Og husk, folkens – så lenge denne hetebølgen varer, drikk masse vann.»

Kapittel 2

Quantico, Virginia Klokken 17.22 Temperatur: 34,4 grader Tjue minutter senere sto Kimberly velsignet alene i det lille soverommet i Washington Hall-bygningen. Etter ettermiddagens katastrofe hadde hun tenkt at det kunne vært deilig å gråte ordentlig ut. Nå oppdaget hun at hun, i uke ni av FBIs seksten uker lange nybegynnerkurs, rett og slett var for sliten til å gråte. I stedet stilte hun seg naken midt i det lille rommet. Hun stirret på seg selv i det høye speilet og nektet nesten å tro det hun så. Lyden av rennende vann kom fra høyre; Lucy, som hun delte rom med, var nettopp kommet tilbake fra treningsløypa og sto i dusjen på badet, som også ble brukt av to andre studiekamerater. Fra et sted bak henne kom lyden av skudd og artillerieksplosjoner. FBI Academy og National Academy var ferdig for dagen, men i Quantico var det alltid hektisk virksomhet. Marinesoldatene drev med grunntrening et stykke nede i veien. Narkojegerne i DEA var i gang med forskjellige øvelser. Til enhver tid var antagelig noen i ferd med å skyte noe et eller annet sted på det drøyt femten hundre mål store området. Da Kimberly kom dit i mai, da hun gikk ut av bussen fra flyplassen, hadde hun trukket inn lukten av korditt blan-

det med nyslått gress og tenkt at hun aldri hadde kjent en bedre lukt. Hun syntes at FBI-akademiet et vakkert sted. Og dessuten merkelig uanselig. De tretten enorme mursteinsbygningene fikk henne til å tenke på en institusjon fra 1970-tallet. Et statlig college, kanskje. Eller regjeringskontorer. Bygningene så helt alminnelige ut. Innvendig var det ikke stort annerledes. Et praktisk, blågrått teppe strakte seg så langt øyet rakk. Veggene var malt elfenbenshvite. Møbleringen sparsom og funksjonell – lave, oransje stoler, små bord og skrivebord som lett kunne settes sammen. Akademiet hadde offisielt åpnet dørene i 1972, og det var en stående vits på stedet at svært lite hadde forandret seg siden den gang. Området virket imidlertid forbausende innbydende. Jefferson-internatet, der alle besøkende ble sjekket inn, hadde vakre utskjæringer og et innglasset atrium, perfekt for innendørs grilling. Minst et dusin lange korridorer av røkfarget glass forbandt bygningene med hverandre, og det ga folk følelsen av å gå gjennom en frodig, grønn hage i stedet for å være innendørs. Det dukket opp innelukkede gårdsplasser overalt, gjerne med blomstrende busker, smijernsbenker og hellelagte gangveier. På fine dager kunne rekruttene løpe om kapp med skogmurmeldyr, kaniner og ekorn over grønne plener på vei til undervisningstimene. I skumringen kom gule øyepar til syne i skogkanten; det var rådyr, grevling og vaskebjørn som stirret like intenst på bygningene som studentene stirret tilbake. En dag, antagelig i uke tre, da Kimberly slentret gjennom en glasskorridor og snudde seg for å beundre de hvite blomstene på en kornell, dukket plutselig en tykk, svart slange opp mellom greinene og slapp seg ned på gangveien under. Den gode nyheten var at hun ikke hadde skreket. En av studiekameratene hennes, en tidligere marinesoldat, hadde

imidlertid gjort det. Ble bare så overrasket, hadde han sagt fåret etterpå. Bare overrasket, det er helt sant. Men de hadde naturligvis skreket både en og to ganger siden det, alle sammen. Instruktørene ville ha blitt skuffet ellers. Kimberly samlet oppmerksomheten om det høye speilet og det sørgelige synet der. Den høyre skulderen var mørkerød, den venstre hoften gul og grønn. Overkroppen var oppskrubbet og leggene grønne og blå. Høyre side av ansiktet så ut som om noen hadde gått til angrep på henne med en kjøttklubbe – et resultat av gårsdagens trening med hagle. Hun snudde seg og så på det ferske blåmerket som var i ferd med å vokse frem nederst i ryggen. Det kom til å stå flott til den brede, ildrøde stripen på baksiden av låret. For ni uker siden hadde Kimberlys 167 centimeter høye kropp bestått av 52 kilo med muskler og sener. Hun hadde vært treningsnarkoman hele livet og var derfor i fysisk toppform og overbevist om at hun ville bestå de fysiske prøvene med glans. Hun hadde en mastergrad i kriminologi, hun hadde lært å skyte som tolvåring og hun hadde hengt sammen med FBI-agenter – hovedsakelig faren – hele livet. Derfor hadde hun spradet inn gjennom Akademiets brede glassdører som om hun eide stedet. Kimberly Quincy har kommet, hun er fremdeles forbannet for 11. september, så alle stygginger der ute, kast våpnene og dukk. Det hadde vært for ni uker siden. Nå, derimot . . . Hun hadde uten tvil gått ned flere kilo hun sårt trengte. Hun hadde mørke skygger under øynene, kinnene var hule, armer og bein virket for tynne til å bære vekten av kroppen. Hun så ut som en utvasket versjon av sitt gamle jeg. Sår på utsiden som passet til sårene på innsiden.

Hun orket ikke synet av sin egen kropp. Men det var liksom umulig å se bort. Inne på badet ble vannet skrudd av med en rusten lyd. Lucy ville snart komme ut. Kimberly tok på speilet, lot hånden følge bildet av den såre skulderen. Glasset var kaldt og hardt å ta på. Og plutselig husket hun noe hun ikke hadde tenkt på på seks år: moren, Elizabeth Quincy. Med mørkt, mykt, krøllete hår og fine, aristokratiske trekk, den elfenbenshvite blusen hun likte så godt. Moren smilte til henne, men virket bekymret, trist og opprevet. «Jeg vil bare at du skal være lykkelig, Kimberly. Å gud, om du bare ikke hadde vært så lik din far . . .» Kimberlys fingre hang fast ved speilet. Og hun lukket øynene, for det var visse ting hun ikke orket å tenke på, selv ikke etter alle disse årene. En ny lyd kom fra badet; Lucy trakk dusjforhenget sammen. Kimberly åpnet øynene. Hun gikk fort bort til sengen og fant klærne. Hendene skalv. Skuldrene verket. Hun tok på seg en treningsshorts med FBI-logo og en lyseblå T-skjorte. Klokken var seks. Studiekameratene hennes skulle snart spise middag. Kimberly ville heller trene. Kimberly hadde kommet til FBI Academy i Quantico, Virginia, i den tredje uken av mai som en del av NAC 03-05 – hvilket betydde at hennes gruppe var den femte nye agentklassen i året 2003. I likhet med de fleste studiekameratene hadde Kimberly drømt om å bli FBI-agent det meste av livet. Å si at hun var oppspilt fordi hun hadde kommet inn, var ingen overdrivelse. Akademiet tok bare inn seks prosent av søkerne – det betydde at det var vanskeligere å komme inn der

enn ved Harvard – så Kimberly hadde vært svimmel, henrykt, forbløffet, nervøs, redd og forundret om hverandre. Et helt døgn hadde hun holdt hemmeligheten for seg selv. Hennes egen spesielle hemmelighet, hennes egen spesielle dag. Etter alle årene med utdannelse og trening og ønsker og håp . . . Hun hadde tatt brevet som bekreftet skoleplassen, gått til Central Park og bare sittet der og sett New York-innbyggerne paradere forbi, og hun hadde smilt tåpelig fra øre til øre. Dag to ringte hun faren. Han sa: «Det er flott, Kimberly,» med den rolige, beherskede stemmen sin, og hun hadde bablet i vei uten grunn. «Jeg trenger ingenting. Jeg er klar til å dra. Det er helt sant, jeg har det bra.» Han hadde invitert henne til å spise middag med ham og partneren hans, Rainie Conner. Kimberly hadde takket nei. I stedet hadde hun klippet det lange askeblonde håret og deretter neglene så korte som mulig. Så hadde hun kjørt de to timene til Arlington National Cemetery der hun hadde sittet taus i et hav av hvite kors. På kirkegården luktet det alltid nyslått gress, og det var grønt, solvarmt og lyst. Det var det ikke mange mennesker som visste om, men Kimberly gjorde det. Å komme til Akademiet tre uker senere, var omtrent som å ankomme en sommerleir. Alle agentaspirantene ble samlet i Jefferson-internatet, der skolens ledelse ropte opp navn og krysset av på lister mens de nye studentene klemte hardt rundt bagene sine og lot som om de var mye roligere og tøffere enn de følte seg. Kimberly fikk, som alle de andre, utdelt noen tynne lakener og et oransje vatteppe til sengen. Hun fikk også et tynnslitt, hvitt håndkle og en like tynn vaskeklut. Agentaspirantene redde sin egen seng, fikk hun beskjed om, og

når hun ville ha rene lakener, måtte hun brette sammen de gamle og gå til lintøyavdelingen. Så fikk hun en studenthåndbok med alle reglene som gjaldt for livet på Akademiet. Håndboken hadde tjuefire sider. Neste stopp var PX, butikken for militært personell, der hun til en tilbudspris av $ 325 fikk kjøpe sin nye agentuniform – vid kakibukse, kakifarget belte og marineblå tennisskjorte med FBI-akademiets logo på venstre brystlomme. Hun kjøpte også, i likhet med alle klassekameratene, en offisiell FBI-snor til identitetskortet. Identitetskort var viktig, fikk hun vite. For det første forhindret det at studentene summarisk ble arrestert av sikkerhetsfolkene og kastet ut. Dessuten ga det dem rett til gratis mat i kafeteriaen. Agentaspirantene måtte gå i uniform fra mandag til fredag mellom åtte om morgenen og halv fem om ettermiddagen, fikk de høre. Halv fem ble alle på magisk vis vanlige dødelige igjen og kunne gå normalt kledd – bortsett fra i sandaler, tubetopper og singleter. Dette var tross alt Akademiet. Håndvåpen var ikke tillatt på Akademiets område. Kimberly leverte sin Glock .40 på våpenkontoret der den fikk plass på våpenlageret. I bytte mottok hun det de nye aspirantene kjærlig kalte en «Crayola-skyter» eller «Rødt håndtak» – et rødt plastvåpen på omtrent samme størrelse og omtrent like tungt som en Glock. Nye aspiranter skulle gå med Crayola’en sin hele tiden, sammen med håndjernkopier. Utstyret skulle gjøre dem vant til vekten de måtte bære på og hvordan det var å bære et håndvåpen. Kimberly foraktet sitt eksemplar av «Rødt håndtak». Det virket både barnslig og latterlig. Hun ville ha tilbake Glock’en sin. Våpenkopien var imidlertid elsket av klassens bokholdere, advokater og psykologer, alle med null

skyterfaring. De kunne slå dem ut av beltet, miste dem i gulvet og sette seg på dem uten å skyte seg selv eller andre i rumpa. En dag hadde Gene Yvves gestikulert så voldsomt at han hadde feid til Crayola’en sin så den fløy tvers gjennom rommet og traff en annen aspirant i hodet. De første ukene hadde det vært svært fornuftig at ingen i klassen var bevæpnet. Kimberly ønsket likevel at hun kunne få tilbake Glock’en sin. Da aspirantene sto med armene fulle av sengetøy, uniformer og lekevåpen, fikk de beskjed om å gå til internatene, der de skulle møte romkameratene sine. Alle ble innkvartert i Madison Hall og Washington Hall, der alle bodde to i hvert rom og to rom delte hvert bad. Rommene var små, men utstyrt med det mest nødvendige – to enkeltsenger, to små skrivebord og en stor bokhylle. Badet var malt i en intens blåfarge, bare vaktmesteren visste hvorfor, og hadde en liten vask og en dusj. Ikke noe badekar. Etter fire uker, da alle var såre og ømme overalt og lengtet desperat etter et langt, varmt bad, var det flere aspiranter som leide seg et hotellrom i nærmeste by rett og slett for badekarets skyld. Det er helt sant. Lucy Dawbers, som Kimberly delte rom med, var en 36 år gammel skrankeadvokat som hadde hatt eget hus i Boston til to tusen dollar måneden. Hun hadde kastet ett blikk på det spartanske rommet og stønnet: «Herregud, hva har jeg gjort?» Kimberly hadde på følelsen at Lucy var villig til å drepe for et glass god Chardonnay når dagen var omme. Dessuten lengtet hun fælt etter sin fem år gamle sønn. De gode nyhetene – særlig for usosiale typer som ikke passet til å dele rom med andre, som for eksempel Kimberly – at omkring uke tolv fikk de nye aspirantene mulig-

het til å flytte over i enerom på stedets «Hilton» – Jeffersoninternatet. Rommene der var ikke bare litt større, de hadde eget bad også. Paradisiske forhold, altså. Så sant man holdt ut helt til uke tolv. Tre av Kimberlys studiekamerater hadde allerede kastet inn håndkleet. I teorien hadde FBI-akademiet byttet ut sitt tidligere slaveregime med et mer menneskevennlig. Ledelsen var klar over hvor kostbart det var å rekruttere gode agenter, og derfor ble Akademiet brukt som treningssenter for utvalgte personer og ikke en siste mulighet til å luke ut de svake. I virkeligheten begynte testene allerede den første uken. Kan du løpe tre kilometer på 15 minutter? Ta femti armhevinger i løpet av et minutt? Seksti sit-ups etter hverandre? Man måtte klare siksakløypa på 24 sekunder og klatre opp et 15 meter langt tau på førti sekunder. De nye agentaspirantene løp, de trente, de led seg gjennom testing av kroppsfett og forsøkte å gjøre noe med sine individuelle svakheter – enten det var siksakløping mellom kjegler eller tauklatring eller femti armhevinger – for å klare seg gjennom de tre seriene av fysiske tester. Så kom teoritimene om hvitsnippforbrytelser, profilarbeid, borgerrettigheter, utenlandsk kontraspionasje, organisert kriminalitet og narkotikasaker. Det var undervisning i avhør, arrestasjonsteknikk, kjøretrening, spaning og databruk, forelesningsserier i kriminologi, juridiske rettigheter, rettsteknisk arbeid, etikk og FBIs historie. Noe av det var interessant, noe var utrolig kjedelig, og aspirantene ble testet i alt tre ganger i løpet av kursets seksten uker. Og var ingen snille high school-forhold her. Ståkarakter var 85 prosent riktige svar eller bedre. De som strøk, fikk anledning til å prøve seg igjen én gang til. To stryk og man ble «resirkulert» – flyttet ned i neste aspirantklasse.

Resirkulert. Det hørtes så uskyldig. Det var som i noen dataspill – ingen tapere eller vinnere, bare resirkulering. Men resirkulering var alvorlige saker. Nye aspiranter fryktet det, var livredde for det, hadde mareritt om det. Det var det skremmende ordet som ble hvisket i korridorene. Det var den hemmelige frykten som tvang dem over den høye veggen i marinesoldatenes hinderløype, selv om det nå var uke ni og alle sov mindre og mindre mens de ble presset hardere og hardere og øvelsene var vanskeligere og vanskeligere og forventningene steg og steg, og hver eneste dag var det noen som fikk belønningen Dagens glitrende dåd . . . I tillegg til den fysiske treningen og teoriforelesningene, kom våpenopplæringen. Kimberly trodde at hun skulle ha en fordel der. Hun hadde drevet skytetrening med en Glock .40 de siste ti årene. Hun følte seg trygg med skytevåpen, og hun var en forbannet dyktig skytter. Men våpentrening var ikke bare å stå på en bane og skyte mot en blink. De måtte skyte i sittende stilling – i tilfelle de ble overrasket bak et skrivebord. De måtte løpe og skyte, krype på magen og skyte, skyte i mørke, og i tillegg var det kombinasjonsøvelser der de begynte på alle fire, reiste seg opp og løp, kastet seg ned igjen, løp litt til, reiste seg og skjøt. De skjøt med høyre hånd, de skjøt med venstre hånd. De ladet om og ladet om og ladet om. Og de brukte ikke bare håndvåpen. Kimberly fikk bruke en M-16 rifle for første gang. Så skjøt hun mer enn tusen skudd fra en Remington-hagle, modell 870, med en rekyl som nesten knuste kinnbeinet og ødela skulderen hennes. Så brente hun av hundre skudd med en halvautomatisk Heckler & Koch MP5/10, og det hadde i det minste vært litt morsomt.

Nå var de i Hogan’s Alley og spilte kompliserte rollespill der bare skuespillerne visste hva som skulle skje. Kimberlys vanligste mareritt – at hun gikk hjemmefra kliss naken, og plutselig befant seg i klasserommet midt under en uanmeldt prøve – hadde tidligere utspilt seg i svarthvitt. Etter Hogan’s Alley hadde drømmene fått farger. Sjokkrosa klasserom, sennepsgule gater. Prøver tilsølt med rød og grønn maling. Selv sprang hun gjennom lange, endeløse tunneler, sprang og sprang og sprang, og alt rundt henne var oransje, rosa, purpur, blått, gult, svart og grønt. Noen netter våknet hun og svelget i seg trette skrik. Andre netter bare lå hun der og kjente hvordan det verket i den høyre skulderen. Av og til kunne hun høre at Lucy også var våken. De snakket ikke sammen. De bare lå der i mørket og ga hverandre rom nok til å ha det vondt hver for seg. Klokken seks sto de opp begge to og begynte forfra igjen. Ni uker unnagjort, sju igjen. Ingen svakheter. Ingen nåde. Hold ut. Kimberly ønsket så desperat å greie det. Hun var den sterke Kimberly, med kjølige blå øyne som lignet slik på farens. Hun var den intelligente Kimberly, som hadde tatt sin bachelorgrad i psykologi i en alder av 21 og en mastergrad i kriminologi året etter. Hun den var besatte Kimberly, fast besluttet på å gå videre i livet etter det som hendte med moren og søsteren. Hun var den beryktede Kimberly, yngst i klassen og den alle hvisket om i korridorene. Du vet hvem faren hennes er, ikke sant? Det er så forferdelig, det som hendte med familien. Jeg hørte at morderen nesten klarte å ta henne også. Hun skjøt ham ned med kaldt blod . . . Kimberlys klassekamerater tok mange notater i timene

som dreide seg om hvordan man laget en profil på en forbryter. Kimberly tok ingen. Hun gikk ned i første etasje. I korridoren kunne hun se en gruppe grønnskjorter som sto sammen og pratet og lo – studenter ved National Academy, ferdige for dagen og antagelig på vei til baren de kalte Styrerommet, for å ta seg en kald øl. Så kom en flokk blåskjorter i ivrig samtale. Medstudentene hennes, også ferdige for dagen, på vei til kafeteriaen for å få seg noe å spise før de gikk tilbake til bøkene eller treningsløypa eller gymsalen. Kanskje de hjalp hverandre, kanskje en jurist byttet sine juridiske kunnskaper mot skytekunnskapene til en tidligere marinesoldat. Nye aspiranter var alltid villige til å stå på for hverandre. Hvis de fikk lov. Kimberly åpnet døren og gikk ut. Varmen traff henne som en vegg. Hun satte kursen for Akademiets treningsløype inne i skogen der varmen var litt mindre intens. «Smerte», «Pine» og «Tortur» sto det på skilt på trærne ved siden av løypa. Sluk det med hud og hår. Elsk det! «Ja, ja,» gispet Kimberly. Den verkende kroppen hennes protesterte. Brystet snørte seg sammen i smerte. Hun fortsatte å løpe. Når alt annet svikter, hold deg i bevegelse. Den ene foten foran den andre. Nye former for smerte på toppen av de andre. Kimberly kunne denne leksen godt. Hun hadde lært den for seks år siden, da søsteren var død og moren ble myrdet og hun selv sto i et hotellrom i Portland, Oregon, med et revolverløp presset mot pannen som en elskers kyss.

Kapittel 3

Fredericksburg, Virginia Klokken 18.45 Temperatur: 33,3 grader Tjue år gamle Tina Krahn hadde akkurat lukket døren til den kvelende varme leiligheten da telefonen ringte. Hun sukket, gikk inn på kjøkkenet igjen og svarte med et utålmodig hallo mens hun brukte den andre hånden til å tørke svetten i nakken. Gud, denne varmen var ikke til å holde ut. Fuktigheten hadde økt sist søndag, og siden hadde det vært håpløst. Selv om Tina nettopp hadde dusjet, satt den tynne, grønne solkjolen allerede klistret til kroppen, og hun kjente hvordan noen klebrige svettedråper piplet frem mellom brystene. For en halv time siden hadde hun og romvenninnen, Betsy, bestemt seg for å dra hvor som helst, bare det fantes klimaanlegg der. Betsy hadde kommet seg helt til bilen. Tina hadde kommet seg til døren, men så skjedde dette. Det var moren som ringte. Tina ynket seg innvendig. «Hei, mor,» sa hun med påtatt entusiasme. «Hvordan har du det?» Blikket gled til ytterdøren. Hun håpet Betsy skulle dukke opp så hun kunne signalisere at hun trengte et par minutter ekstra. Men det gjorde hun ikke. Tina vippet utålmodig med foten og var glad for at moren var i Minnesota, hundre og femti mil borte, og ikke kunne se det skyldbevisste uttrykket hennes.

«Jeg er faktisk på vei ut døren. Ja, det er tirsdag. Det er bare tidssonene som er forskjellige, mor, ikke dagene.» Med det hadde hun gjort seg fortjent til et skarpt svar. Hun tok en serviett fra kjøkkenbordet, tørket pannen og ristet på hodet da den ble gjennomvåt igjen med det samme. Hun tørket overleppen. «Selvsagt har jeg forelesninger i morgen. Vi har ikke tenkt å drikke oss fra sans og samling, mor.» Faktum var at Tina sjelden drakk noe sterkere enn iste. Men moren trodde henne selvsagt ikke. Tina hadde flyttet for å gå på college, og for Tinas mor var visst det omtrent det samme som å velge et liv i synd. Det var alkohol på universitetsområdet. Og utukt. «Jeg vet ikke hvor vi skal, mor. Bare . . . ut. Det er . . . minst en million grader denne uken. Vi er nødt til å finne et sted med klimaanlegg før vi renner bort.» Det var nære på nå. Moren ble bekymret med det samme. Tina løftet hånden og forsøkte å stanse tiraden før den begynte. «Nei, jeg mente det ikke bokstavelig. Nei, mor, jeg har det bra. Det er bare så varmt. Men jeg klarer det fint. Det går storartet på sommerskolen. Jobben er morsom –» Morens stemme ble skarpere. «Jeg jobber bare tjue timer i uken. Selvsagt konsentrerer jeg meg om studiene. Alt går bra, det er helt sant. Jeg sverger.» De siste to ordene kom en anelse for fort. Tina ynket seg ordløst igjen. Hva var det med mødre og deres innebygde radar? Tina skulle ha avsluttet samtalen mens hun ennå hadde overtaket. Hun tok en ny serviett og tørket hele ansiktet. Nå var hun usikker på om svettedråpene skyldtes varmen eller nerver. «Nei, jeg er ikke sammen med noen.» Det var i hvert fall sant.

«Vi gjorde det slutt, mor. I forrige måned. Jeg fortalte deg jo det.» På en måte. «Nei, jeg har det ikke fælt. Jeg er ung, jeg kommer til å overleve.» Det var i hvert fall det Betsy, Vivienne og Karen sa. «Mor –.» Hun fikk ikke sagt et ord. «Mor –.» Moren var virkelig kommet i gang nå. Menn er onde. Tina var for ung til å ha kjæreste. Nå burde hun konsentrere seg om studiene. Og familien, selvsagt. Man må ikke glemme røttene sine. «Mor –.» Moren nærmet seg et crescendo. Kan du ikke komme hjem? Du er ikke hjemme ofte nok. Skammer du deg over meg, kanskje? Det er ikke noe galt med å være sekretær, skal jeg si deg. Ikke alle unge jenter er så heldige at de får muligheten til å begynne på college . . .» «Mor! Jeg er nødt til å stikke.» Stillhet. Nå satt hun fint i det. Morens pauser var enda verre enn morens prekener. «Betsy sitter og venter i bilen,» forsøkte Tina. «Men jeg er glad i deg, mor. Jeg ringer deg i morgen kveld. Helt sikkert.» Hun kom ikke til å gjøre det. De visste det begge to. «Jeg ringer deg i hvert fall en gang i løpet av helgen.» Det var mer sannsynlig. Moren sukket i den andre enden av linjen. Kanskje hun var blidgjort. Kanskje hun fortsatt var såret. Med henne var det alltid vanskelig å vite. Tinas far hadde forlatt dem da hun var tre. Moren hadde klart seg alene siden. Ja, hun var sjefete og bekymret og rett og slett tyrannisk av og til, men hun jobbet også som en kule for at hennes eneste datter skulle få en collegeutdannelse. Hun sto på, jobbet hardt, elsket intenst. Og Tina visste

at moren hele tiden var bekymret for at det likevel ikke skulle være nok. Tina klemte telefonrøret mot det fuktige øret. Et lite øyeblikk, med stillheten i øret, var hun fristet. Men så sukket moren igjen, og øyeblikket var over. «Jeg er glad i dag,» sa Tina, og stemmen var mykere enn hun hadde ment. «Må stikke. Snakkes snart. Ha det.» Tina la på før hun rakk å ombestemme seg, tok den store lerretsvesken og lukket seg ut. Betsy satt i sin snertne, lille Saab kabriolet. Hun var blank i ansiktet av svette og så spørrende på henne. «Mor,» forklarte Tina og slengte bagen inn i baksetet. «Å. Sa du –?» «Ikke ennå.» «Feiging.» «Helt og fullt.» Tina brydde seg ikke med å åpne døren på passasjersiden. I stedet vrikket hun rumpa opp på kanten av døren og lot seg gli ned i det dype skinnsetet. De lange beina pekte rett til værs. Hun hadde latterlig høye brune korksandaler. Sjokkrosa tånegler. En liten rød marihønetatovering som moren ikke visste om ennå. «Hjelp! Jeg smelter!» sa Tina til venninnen i en dramatisk tone og strøk pannen med håndbaken. Endelig smilte Betsy og satte bilen i gir. «Det skal bli enda varmere i morgen. På fredag har de truet med 38 grader.» «Gud, drep meg like godt med det samme.» Hun rettet seg opp, sjekket keitet det lyse håret samlet i en knute i nakken, og tok på seg sikkerhetsbeltet. Klar til kamp. Til tross for den lette tonen hadde hun et dystert ansiktsuttrykk. Lyset var forsvunnet fra de blå øynene; fire uker med bekymringer speilte seg der.

«Tina,» sa Betsy etter et øyeblikk. «Det ordner seg.» Tina tvang seg til å se på henne. Hun tok Betsys hånd. «Kompiser?» spurte hun lavt. Betsy smilte til henne. «Bestandig.» Solnedganger var det vakreste han visste. Himmelen glødet gyllent og rosa og ferskengult der solen forsvant bak horisonten. Fargene fordelte seg som om en kunstner skulle ha vært på ferde og omskapt fjærlette hvite kumulusskyer til regnbueskimrende bomullsdotter før alt til slutt ble uunngåelig mørkt. Han hadde alltid likt solnedganger. Han husket at moren hadde tatt ham og broren med ut på verandaen utenfor det forfalne skuret hver kveld etter middag. Der sto de lent mot rekkverket og så hvordan solen forsvant bak fjellene i det fjerne. Ikke et ord ble sagt. De lærte tidlig å holde seg ærbødig tause. Dette var morens øyeblikk, en slags religion for henne. Hun kunne stå alene i det vestlige hjørnet av verandaen og se på solnedgangen, og et lite øyeblikk kunne ansiktet få et mildere drag. Leppene kunne bue seg i et lite smil. Skuldrene kunne slappe av. Så forsvant solen under horisonten, og moren ga fra seg et langt sukk. Da var øyeblikket over. Morens skuldre ville få tilbake den vanlige anspentheten, ansiktet de bekymrede rynkene som gjorde henne ti år eldre. Hun ville beordre dem inn igjen så de kunne gjøre ferdig dagens plikter. Han og broren gjorde sitt beste for å hjelpe henne, og alle tre var veldig forsiktige slik at de ikke laget for mye støy. Det var først da han ble mye eldre, nesten voksen, at mannen begynte å tenke på disse øyeblikkene med moren. Hva sa det om livet hennes at hun bare slappet av når solen gikk ned og markerte at dagen snart var omme? Hva be-

tydde det at hun bare kunne glede seg når dagslyset trakk sitt siste, gispende sukk? Moren døde før han kunne stille henne disse spørsmålene. Av og til, tenkte han, ordnet alt seg til det beste. Mannen gikk inn i hotellrommet igjen. Selv om rommet var betalt frem til neste dag, hadde han tenkt å dra om en halv time. Han kom ikke til å savne stedet. Han likte ikke betonghus og masseproduserte rom med bare ett vindu. Det var døde steder, en moderne form for gravkamre. At amerikanere var villige til å betale gode penger for å sove i disse kistene, bygget på billigste måte, var noe som overgikk hans forstand. Av og til var han bekymret for at falskheten i slike rom, med de glorete vatteppene, sponplatemøblene og gulvtepper laget av petroleumsbaserte fibre skulle trenge seg inn i blodet hans slik at han en vakker dag våknet med en ubendig trang til å sette til livs en Big Mac. Tanken skremte ham; han var nødt til å stanse opp og trekke pusten dypt et par ganger. Ikke særlig lurt. Luften var dårlig, stinket glassfiberisolasjon og grønne plastplanter. Han gned seg hardt i tinningene og visste at han var nødt til å dra så fort som mulig. Klærne var pakket ned i bagen. Det var bare en siste ting han måtte sjekke. Han surret det ene badehåndkleet rundt hånden, strakte seg under sengen og trakk langsomt frem en brune stresskoffert. Den så helt vanlig ut. Kunne være full av regneark og lommekalkulatorer og elektroniske duppeditter. Den var imidlertid ikke det. I kofferten lå det et Daktarigevær, for øyeblikket plukket fra hverandre, men lett å sette sammen i felten. Han kjente etter i den innvendige lommen i stresskofferten, fant frem en metalleske og telte pilene. Det var tolv av dem, alle

fylt med femti milligram Ketamine. Han hadde preparert dem selv så sent som i morges. Han la metallesken tilbake og fant frem to ruller elektrikertape, av den kraftigste sorten, og en brun papirpose med småspiker. I tillegg til elektrikertapen og spikrene hadde han en liten glassflaske med kloralhydrat, en reserveløsning han heldigvis aldri hadde trengt å bruke. Ved siden av glassflasken hadde han en spesiell, isolert vannflaske som hadde ligget i fryseren i minibaren inntil for et kvarter siden. Den holdt innholdet i stresskofferten kjølig. Det var viktig. Ativan måtte oppbevares kjølig for ikke å krystallisere. Han kjente på flasken igjen. Den var iskald. Bra. Han brukte dette systemet for første gang og var litt nervøs. Men det virket som om plastflasken fungerte som den skulle. Det var utrolig hva man kunne kjøpe på Wal-Mart for $ 4,99. Mannen trakk pusten dypt. Han forsøkte å huske om han trengte noe mer. Det var en stund siden sist. Sant å si var han temmelig nervøs. I det siste hadde han fått problemer med tiden. Ting som hadde hendt for lenge siden, var klare som dagen, mens det som hadde hendt dagen før, forsvant i tåken. Da han kom hit i går, hadde begivenheter tre år tilbake i tid stått klare for ham ned til minste detalj og i farger. I dag hadde tingene imidlertid begynte å falme og bli uklare i kantene. Han var redd for å glemme alt sammen hvis han ventet lenger. Minnene ville forsvinne ut i det store tomrommet sammen med de andre tankene hans, de ufarlige tankene, og han ville bli sittende i utkanten igjen og vente hjelpeløst på at noe, hva som helst, skulle flyte opp. Kjeks. Saltstenger. Og vann. Fireliterskanner. Mange fireliterskanner.

Ja, det var riktig, disse tingene hadde han i bilen. Han hadde kjøpt dem i går, også på Wal-Mart, eller kanskje det hadde vært K-mart – ja, der var det. Detaljene forsvant ned i en avgrunn, og hva kunne han egentlig gjøre? I går. Han hadde kjøpt ting. Utstyr. En stor butikk. Men spilte navnet noen rolle? Han hadde betalt kontant, ikke sant? Og brent kvitteringen? Selvsagt hadde han det. Selv om hukommelsen spilte ham et puss, fantes det ingen unnskyldning for dumhet. Faren hadde alltid vært beinhard på det punktet. Verden ble styrt av noen helvetes tullinger som ikke kunne finne sitt egen rævhøl med lommelykt og to hender. Sønnene hans, derimot, måtte være bedre enn det. Vær sterk. Vær tøff. Ta straffen som en mann. Han så seg rundt en siste gang. Han tenkte på ild igjen, på varmen fra flammene, men tiden var ikke inne, så han slapp tanken, tvang den ut i avgrunnen selv om han visste at den aldri kom til å bli der. Han hadde reisebagen, han hadde stresskofferten. Resten av sakene i bilen. Rommet var allerede rengjort med salmiakkvann. Ingen fingeravtrykk. Det var i orden. En siste ting skulle med. I hjørnet av rommet, på det motbydelige, uekte teppet, sto et lite, rektangulært akvarium dekket med hans eget gulfalmede laken. Mannen hengte først remmen på bagen og deretter remmen på stresskofferten over skulderen. Så løftet han den tunge beholderen med begge armene. Lakenet begynte å gli. Inne bak glasset hørtes en illevarslende klapring. «Hysj,» mumlet han. «Ikke ennå, skatt. Ikke ennå.» Han gikk ut i den blodrøde solnedgangen, ut i den kvelende, fuktige varmen. Hjernen våknet. Flere bilder dukket opp. Svarte skjørt, høye hæler, lyst hår, blå øyne, rød

bluse, bundne hender, mørkt hår, brune øyne, lange bein, negler som klorte, skinnende hvite tenner. Mannen la sakene i bilen og satte seg bak rattet. I siste øyeblikk ble han truffet av en villfaren tanke, og han klappet seg på brystlommen. Ja, han hadde identitetskortet også. Han fant det frem og så på det en siste gang. På forsiden sto det bare et eneste ord med svarte bokstaver på hvit bakgrunn: Besøkende. Han snudde kortet. Baksiden var absolutt mer interessant. Der sto der: Tilhører FBI. Mannen festet identitetskortet til kraven med den lille klypen. Solen gikk ned, og himmelen ble svart i stedet for blodrød. «Klokken tikker,» mumlet mannen. Han startet motoren.