Terminal by Cappelen Damm AS

Roderick Gordon og Brian Williams

Bok 6 Oversatt av Marius Middelthon

Roderick Gordon og Brian Williams Originalens tittel Terminal Oversatt av Marius Middelthon Tekst copyright © Roderick Gordon 2013 All character and place names used in this book, whether in their original or translated forms, are © Roderick Gordon or © Roderick Gordon/Brian Williams. © Opprinnelig utgave ble publisert i England i 2013 med tittelen TERMINAL av forlaget The Chicken House, 2 Palmer Street, Frome, Somerset, BA11 1DS Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-39156-0 1. utgave, 1. opplag 2013 Illustrasjoner: Humvee, Pylons, Chinook, Geiger Counter, Lizard Boy, Thermonuclear Device, Booster Rocket, chapter headers and paragraph spacer © Roderick Gordon; Drake and Eddie, Rebecca Twins and Captain Franz, Sweeney, BT Tower and Old Styx © Kirill Barybin. Omslagsdesign: Steve Wells Forfatterfotografi: © Mike Parsons Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2013 Satt i 11/14,1 pkt Sabon og trykt på 80g Munken print cream 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Dette er ikke mitt sanne rike, jeg har vært bannlyst fra mitt sanne rike, nå vender jeg tilbake dit, jeg vender tilbake til den Himmelske sfære som alle skal vende tilbake til når hans tid kommer Salut au Monde! av Walt Whitman (1819–1892) (norsk oversettelse ved Kurt Narvesen, Gresstrå 2006)

Sannheten er at det til slutt bare står igjen én edel følelse – kjærlighet. Og historien om en kjærlighet er ikke viktig – det viktige er at vi har evne til kjærlighet. Det er kanskje det eneste glimt vi får av evigheten. Helen Hayes, skuespiller (1900–1993)

Tidligere, i Spiral …

ddie, den tidligere militsen, forteller Will og Drake at grensevokterne er kommet til det trinnet som kalles Fasen, et stadium i deres livssyklus som bare har forekommet to eller tre ganger i løpet av århundrene. En ny Fase vil innebære rask produksjon av en hær bestående av grensevokternes krigerkaste, militsene, noe som vil få ødeleggende konsekvenser for landet og bety død og elendighet for hele Overjordens befolkning. Drakes far, Parry, iverksetter en militær operasjon for å ødelegge et lagerhus der Fasen foregår. De tror at alle grensevokterkvinnene er eliminert og at Fasen er avverget, helt til overvåkningsvideoen de finner på en harddisk avslører at to kvinner har klart å komme seg unna. En av dem, Hermione, gjemmer seg på Overjorden i England, mens den andre, Vane, reiser til den indre verdenen. Begge har til hensikt å gjenoppta Fasen, selv om et vellykket resultat er langt fra garantert. Og det er de gode nyhetene. De dårlige nyhetene er at det i grensevokternes mytologi fortelles om en annen mulig reproduksjonssyklus, faktisk en reservemetode dersom Fasen ikke kan gjennomføres. Denne ville få enda mer alvorlige konsekvenser for menneskeheten, idet den langt mer dødelige armagiyngelen vil bli klekket ut. Armagiene er drapsdyr som raskt tilpasser seg forskjellige omgivelser, og de regenererer seg dersom de blir skadet. Samtidig som Will og teamet kommer sammen for å planlegge neste trekk, har Danforth lagt en egen plan for å desertere

til grensevokterne. Men da han iverksetter planen, omkommer Chesters foreldre, og de blir alle sperret inne i Komplekset, Parrys tilfluktssted for den engelske regjeringen, dypt inne i et fjell i Skottland. Etter at gruppen omsider klarer å komme seg ut av Komplekset, blir Parry og Eddie værende på Overjorden sammen med medlemmer av den gamle garden og Eddies tidligere militser. Deres oppgave er å finne og drepe Hermione. Drake regner med at søsteren hennes, Vane, vil forsøke å bruke befolkningen i Nye Germania som verter i en ny Fase, og han tar med seg Will, Elliott, Sweeney og oberst Bismarck på et tokt til den indre verdenen. Ved hjelp av atomsprengninger skal de sperre tunnelen til Det gamle folket og forsegle sjakten, de eneste veiene inn og ut av den indre verdenen. Men før de får detonert bombene, blir Drake og teamet hans overrasket ved sjakten av Vane, Rebecca Én og en militspatrulje. Oberst Bismarck blir skutt og drept av militsene, og i kampen som følger, kommer hjelpen fra uventet hold. Til Drakes og de andres store overraskelse har Jiggs fulgt etter dem til den indre verdenen, og nå handler han raskt, skjærer strupen over på en av militsene og uskadeliggjør en annen ved å feie ham med seg ut i sjakten. Drake blir tvunget til å gjøre det samme med grensevoktertvillingen, men er fremdeles i stand til å bruke fjernkontrollen for å detonere atombomben idet han faller mot beltet uten tyngdekraft. Sweeney mister livet fordi han befinner seg altfor nær den elektromagnetiske bølgen fra atomsprengningen, som kortslutter hjernen hans. Idet han faller i bakken, knuser en glasskolbe i lommen hans, og helt utilsiktet slipper han løs et dødelig virus som stammer fra Den evige by. Viruset utraderer ikke bare alle mennesker og grensevoktere i den indre ver-

denen, men også nesten alt annet liv. Will og Elliott overlever viruset fordi de er vaksinert mot det, men de er nå innesperret i doktor Burrows’ «Hagen til den andre sol», og har tilsynelatende ingen mulighet til å vende tilbake til Overjorden. Og på overflaten, i et hus ved kysten i Pembrokeshire, forsøker Gamle Wilkie og barnebarnet hans, Stephanie, å oppmuntre og hjelpe Chester, som forsøker å komme over foreldrenes død. Selv om Fasen i den indre verdenen er blitt hindret, har Hermiones anstrengelser båret frukter, og de dødelige armagiene er klekket ut. I denne siste boken i Tunneler-serien fortsetter fortellingen bare noen minutter før atombomben sprenges i sjakten, idet Jiggs kjemper for livet …

Prolog

ampen kom til å ende med at en av dem døde. Hender grep om håndledd, armer spente seg som stålkabler, muskler skalv av ekstrem belastning. De angrep og satte seg til motverge, mannen og grensevokteren utfordret hverandre igjen og igjen mens knivbladene glimtet i lyset fra solen, som ble stadig mindre etter hvert som de fortsatte å falle. Militsen blottet tennene og bannet på grensevokterspråket mellom tilbaketrukne lepper, men Jiggs var fullstendig taus. De hadde vært fastlåst i en kamp til døden fra det øyeblikket Jiggs hadde feid militsen med seg over kanten og ned i sjakten. Grensevokteren hadde mistet det lange geværet da Jiggs sparket det ut av hånden hans, men på et blunk hadde han grepet sigden. På så kloss hold var et knivvåpen alltid å foretrekke. Nå som overraskelsesmomentet var tapt, visste Jiggs at det ikke ville bli lett å ekspedere grensevoktersoldaten. Den første militsen var blitt totalt overrasket av det perfekt plasserte hugget med kampkniven som skar over halspulsåren. Han døde med et bekymret ansiktsuttrykk, som om han fremdeles spurte seg selv om hvordan den tynne, skjeggete mannen kunne ha dukket opp ingenstedsfra. Og nå kjempet Jiggs mot den andre grensevoktersoldaten, i en makaber akrobatisk dans. Viljen til å drepe lenket dem sammen som håndjern, for ingen av dem ville slippe kniv-

hånden til den andre. Det ville bety en øyeblikkelig død. Så kampen fortsatte, og begge motstanderne visste at ingen ville komme til unnsetning, og at det ikke var noen hjelp å få fra omgivelsene, for det var bare dem og luften som suste forbi. Fysisk var de ganske jevnbyrdige: Begge hadde sterke sener og muskler etter mange års tjeneste. Jiggs var blitt sendt alene på rekognoseringsoppdrag i verdens jungler, og militsen hadde erfaring fra lange tokt i Avgrunnen. Men litt etter litt begynte militsen å få overtaket. Det virket som om han hadde større energireserver enn ethvert menneske. Mens de kjempet mot hverandre og falt i langsomme spiraler gjennom luften, klarte han å klemme bena til Jiggs i et saksegrep. Nå som Jiggs var fullstendig fastlåst, skjøv militsen fra av all kraft og spente fra mot motstanderens rygg. Jiggs kunne merke hvordan ryggsøylen spente seg – han visste ikke hvor mye mer den kunne tåle. Og den fryktinngytende sigden kom nærmere og nærmere halsen hans. Solen holdt på å forsvinne og skyggene begynte å smelte sammen da Jiggs oppdaget farger i øyekroken. Siden sjakten var kjegleformet, ble sannsynligheten for å treffe sidene stadig større jo lenger de falt, og det var nettopp det Jiggs oppfattet. Han hadde fått øye på hellingen som var dekket med et mørkebrunt stoff som doktor Burrows flere måneder tidligere hadde sagt var et slags naturlig forekommende asfaltdekke. Jiggs visste at en kollisjon med siden kunne være redningen – han var i ferd med å tape og trengte pusterom. Og det fort. Så krasjet de inn i hellingen, rullet over hverandre og tumlet hulter til bulter nedover siden der de fort ble tilklint med den klebrige asfalten. På grunn av den langt svakere tyngde-

kraften så dypt nede i sjakten, falt de egentlig ikke, men trillet nedover skråningen, omtrent som småstein i en rislende bekk. «Ja!» tenkte Jiggs da militsen mistet grepet rundt bena hans. En del av hellingen var dekket av forkrøplete trær, og grenene slo dem i ansiktet da de tumlet videre nedover. Kampen ble enda mer forvirrende ettersom de strevde for å holde hverandre unna. Da de rullet utfor et bratt heng, oppdaget de at de var blitt kastet ut i luften igjen. Jiggs’ forsvar så ut til å vakle. Det var som om armene ga etter. Militsen grep sjansen. Han vred overkroppen og hugget til med sigden mot motstanderens hals med voldsom kraft. Selv om Jiggs klarte å vri seg unna, traff sigden ham i kragebeinet. Den skar gjennom stoffet i uniformsjakken, men han hadde flaks, for skulderstroppen på ryggsekken hindret sigden i å trenge dypt inn i kjøttet. Men militsen hadde vunnet det første slaget. I den tro at kampen nå gikk i hans favør, gjorde han umiddelbart et nytt utfall mot halsen til motstanderen. Det var akkurat det Jiggs hadde håpet på. Han hadde gitt militsen den lille seieren, for han hadde sett det som nærmet seg i stor fart. Og akkurat som Jiggs hadde planlagt, var militsen blitt så distrahert at han ikke hadde oppdaget den store berghammeren de var i ferd med å brase inn i da de falt inn mot siden igjen. I siste øyeblikk spente Jiggs kroppen og kontrollerte retningen. Så traff de fjellet. Med et høyt smell tok hodet til militsen imot for det kraftige støtet. Kroppen ble helt vissen. Hadde han fått noen få sekunder på seg, kunne han ha kommet seg igjen. Men Jiggs ville ikke la det skje.

Han kjørte kampkniven i brystet på militsen, like under kragebeinet. Jiggs rev seg fri fra den livløse militsen, men hadde ikke tid til å dvele ved seieren. Han hadde bare én tanke i hodet. Han visste at han allerede befant seg langt nedenfor atombomben som Drake og Sweeney hadde festet til sjaktveggen og klargjort for å utløses med fjernkontroll. Og han visste at han måtte komme seg så langt bort fra bomben som overhodet mulig. Før den gikk av. Jiggs følte ingen skyld for å redde sitt eget skinn. Det var ikke noe han kunne gjøre for Will og de andre der oppe på toppen av sjakten – han var altfor langt unna til å kunne hjelpe dem nå. Han grep boosterraketten fra sidelommen på ryggsekken, vred ventilen til full styrke, rettet den bakover og fyrte av. En blå flamme sprutet ut av boosteren, og han føk av sted som en liten rakett. Med den vanvittige farten kom han seg ut av sjakten på noen få sekunder, og deretter for han ut i den enorme grotten utenfor. Den var uendelig som nattehimmelen. Selv om de fremdeles var mange hundre kilometer borte, ble han ført rett mot de svevende vannmassene og de eteriske lysene som glimtet bak dem. Jiggs hadde allerede vært vitne til disse lysene på den første turen til den indre verdenen, og han visste at de ble forårsaket av triboluminescens i krystallbeltet der krystallklumper store som fjell gnisset mot hverandre som en slags evighetsmaskin. Og det var dette som laget drønnet som fylte ørene hans. Men akkurat da brydde ikke Jiggs seg om hvilken retning han dro i – han måtte bare komme seg unna eksplosjonen. Han hadde boosteren på full styrke, forberedte seg på eks-

plosjonen og talte sekundene. Han fortsatte å telle til det hadde gått et helt minutt, så to minutter, og så tre. Da tok han en pause og lurte på om situasjonen mellom Drake og Rebeccatvillingen fremdeles var fastlåst, eller om de var blitt enige om en våpenstillstand, selv om det virket lite sannsynlig. Kanskje kom det ikke til å bli noen eksplosjon likevel. Så detonerte atombomben. Braket fikk hvert eneste bein i kroppen hans til å riste, og han stålsatte seg mot den første bølgen fra bomben på et kilotonn, en eksplosjon av lys og gjennomtrengende varme. Han visste bedre enn å se på den, og passet på at hodet var godt tildekket og at armen beskyttet øynene. Varmen i ryggen var så intens at han trodde at ryggsekken og klærne skulle ta fyr. Han fikk ikke tid til å bekymre seg mer om dette da sjokkbølgen nådde ham. Veggen av komprimert luft føltes som å bli slått av en kjempeneve, og den kastet ham fremover med slik kraft at han knapt klarte å puste. Det minnet ham om første gang han kjørte berg-og-dal-bane i barndommen. Følelsen av å falle i svimlende fart var den samme, men denne turen så ikke ut til å ville ta slutt. Han dristet seg til å ta armen bort fra ansiktet mens han raste fremover, og fikk et kort glimt av lysregnet fra eksplosjonen som rikosjetterte og ble reflektert fra de fjerneste avkrokene i det enorme rommet foran ham. Da hele området ble opplyst, virket det så stort og uendelig at han ble svimmel. De glitrende vannmassene og enorme krystallsfærene fremsto i all sin prakt – kanskje for første gang noensinne på dette hemmelige stedet dypt inne i planeten. I det korte lysglimtet kunne han ha sverget på at rekken med krystallsfærer var usedvanlig regelmessig, som om de ikke bare var et naturfenomen. Det virket ubegripelig. Og det var også noe merkelig ved den delen av huleveggen han hadde

sett gjennom disen i det fjerne – den så ut til å være streket opp med et nett av linjer, eller seksjoner av et eller annet slag. «Ta deg sammen!» knurret han til seg selv. Det måtte finnes en fornuftig forklaring – mønstrene han hadde sett, måtte skyldes de overopphetede luftstrømmene. Enten det, eller så hadde sjokkbølgen fra eksplosjonen midlertidig påvirket synet hans. Og det hadde vært litt av en eksplosjon. Han kikket seg over skulderen og fikk fort øye på den matte, røde gløden fra ground zero. Der sjakten hadde vært, hadde fjellet styrtet inn og dannet en massiv silikatkork som fullstendig forseglet veien inn til den indre verdenen, akkurat som Drake hadde sagt. «Herrejesus!» ropte Jiggs og rykket til da en hvitglødende steinklump føk forbi bare tre meter unna ham. Da det kom flere av disse prosjektilene, skjønte han at det var etterdønninger av eksplosjonen, nærmest en skur av små meteoritter. Men bombardementet opphørte nesten like fort som det begynte, og han var langt nok unna til at den ikke representerte noen alvorlig trussel. Selv om det ikke var noe «opp» eller «ned» på dette stedet, trengte ikke Jiggs sin fininnstilte retningssans for å forstå at eksplosjonen hadde sendt ham i fullstendig gal retning. Han kontrollerte posisjonen i forhold til krystallbeltet. Dersom han skulle ha noe håp om å komme seg tilbake til jordoverflaten igjen, måtte han finne munningen til den andre sjakten, den de kalte Skorsteins-Jean. Det var den de hadde brukt på reisen ned til den indre verdenen. Han forsøkte å bruke boosteren for å justere retningen, men hastigheten var så enorm at selv flere minutter på full styrke gjorde liten forskjell.

Men han hadde ikke annet valg enn å fortsette dersom han noensinne skulle komme hjem igjen, så derfor fortsatte han å bruke boosteren mens han hele tiden kontrollerte posisjonen sin opp mot det glødende eksplosjonsstedet. Det var da han la merke til noe underlig. En grønn lysstråle kom til syne i det fjerne, men så forsvant den igjen. Jiggs lurte på om synet spilte ham et puss enda en gang, men noen sekunder senere ble strålen etterfulgt av en ny, og denne gangen var den gul. «Nødbluss?» undret han seg høyt. Det var bare han selv, Sweeney og Drake som hadde nødbluss i akkurat de fargene. Det grønne blusset var et signal om å rapportere til nærmeste møtested, mens det gule betydde at avsenderen trengte hjelp – det var virkelig et nødbluss. At begge ble sendt samtidig, virket helt uforståelig. Jiggs rynket pannen og vurderte et øyeblikk muligheten for at noe på liket til den drepte militsen var blitt antent av eksplosjonen. Men det var svært usannsynlig at det ville ha vært akkurat de fargene. Nei. Jiggs bestemte seg raskt for at det måtte være enten Drake eller Sweeney, eller en av de andre. Men hvem? Han visste at nødblussene hadde gått av på grunn av den intense varmen, så det hadde ingen hensikt å sende svarsignal. Hvem det enn var, så hadde vedkommende problemer. Han behøvde ikke tenkte seg om før han handlet. «Vi lar aldri noen bli værende igjen,» sa Jiggs og forandret kursen i den retningen medlemmet – eller medlemmene – av gruppen var på vei. Det var nok drivgass i boostertanken til å ta en omvei, så det bekymret ham ikke. Hans største bekymring var at han ikke ville rekke frem til den eller de som suste av sted, for banen ville til slutt føre dem inn mellom de store svevende vannmassene, kanskje til og med forbi dem, inn i

krystallbeltet. Men i det uendelige svarte og enorme rommet, bare brutt av det flakkende, matte lyset, var det som å lete etter en nål i en høystakk – midt på natten. Han tok ut det lysforsterkende monoskopet, festet det på hodet og justerte det til lysforholdene rundt seg. Selv om Drake hadde forsøkt å få ham til å bruke en av sine linser, hadde Jiggs holdt seg til sitt sovjetiske natt-teleskop. Elektronikken var kanskje primitiv sammenlignet med Drakes design, men teleskopet hadde fått ham helskinnet gjennom tjue års aktiv tjeneste, og han visste hvordan han skulle reparere det i felten hvis det ikke fungerte. Alt Jiggs kunne se gjennom monoskopet nå, var store, langsomme biter av fjell som var revet løs av eksplosjonen. Omsider fikk han øye på noe som så mer lovende ut, og i noen sekunder fortsatte han å følge det med teleskopet. Det var lenger unna enn han hadde trodd, men likevel vinklet Jiggs boosteren slik at han kunne sikte seg inn, og han ba om at det ikke måtte være enda et stort stykke fjell på vandring. Jiggs styrte seg omsider inn på en parallell bane, så reduserte han avstanden med små trykk på boosteren. Da han kunne skjelne flere detaljer gjennom monoskopet, ble han fylt av håp om at det kunne være en fra teamet, for han så ryggsekken og boosterraketten som hang i enden av en festesnor. Med et siste trykk på boosteren var han nær nok til å få tak i den svevende kroppen. Han grep tak i ryggsekken som fremdeles ulmet noen steder, og snudde skikkelsen mot seg. «Herregud! Det er deg, Drake!» ropte han. Men det var ikke bare Drake – det var en annen sammen med ham, og denne andre var nesten ugjenkjennelig på grunn av skadene. Jiggs konsentrerte seg om Drake først. Selv etter en overflatisk undersøkelse kunne Jiggs se at Drake var i elendig forfat-

ning. Deler av uniformen var sprengt vekk, og huden under var svartbrent. Noe av håret var borte, og hodet var dekket av betente, røde blemmer fra issen og nedover den ene siden av ansiktet. Jiggs fant pulsen i halsåren, men den var veldig svak. Drake måtte ha vært svært nær bomben da den gikk av, og det forklarte hvorfor han hadde beveget seg med så stor hastighet. Og det betydde antagelig også at han hadde vært utsatt for sterk radioaktivitet. Så gikk Jiggs over til den andre skikkelsen og vred på hodet slik at han kunne se ansiktet. Det var Rebecca Én. Drake hadde tydeligvis brukt samme taktikk som Jiggs og feid henne med seg ut i sjakten for å sette henne ut av spill. Så hadde de slåss, og det forklarte hvorfor hun var fastbundet i en taukveil festet til siden på Drakes ryggsekk. Jiggs brydde seg ikke med å kjenne etter pulsen. Kroppen hennes var så forbrent at det ikke var tvil om at Rebeccatvillingen var død. «Ha! Et moteoffer!» Noe av kåpen hennes gikk i oppløsning da han rørte ved den. «Det er straffen for å kle seg i svart under en atomeksplosjon,» sa han uten snev av medfølelse. Han hadde rett – stoffet i den matte, svarte grensevokterkappen hadde absorbert varmen og lyset. Da Jiggs forsøkte å løsne armen hennes fra tauet, knaste det som om kroppen var laget av grillkull. Han kunne se at det hadde gått mye verre med henne enn med Drake. Hun måtte faktisk ha beskyttet mye av kroppen hans fra eksplosjonen. Jiggs undersøkte tvillingen raskt for å se om det var noe han kunne bruke, men bortsett fra noen få gjenstander i belteposen hennes, var det vanskelig å se hva som var henne, og hva som var restene av de forbrente klærne. Alt var smeltet sammen av varmen.

Et øyeblikk betraktet Jiggs den spinkle kroppen til Rebecca Én. Hun hadde forårsaket store lidelser til å være så ung. «Du fortjener ingen ord til farvel,» snerret han, og så kastet han henne uten videre ut i mørket. Jiggs hørte at Drake forsøkte å si noe, selv om det ikke var stort mer enn en mumling. Han sjekket pulsen igjen. «Ta det rolig, gamle venn. Bare hold ut.» Jiggs måtte rope de beroligende ordene for å overdøve duren fra krystallbeltet. Han hektet medisinpakken av beltet sitt og tok ut en injeksjonssprøyte med morfin. «Dette vil lindre smertene,» sa han til Drake idet han satte sprøyten i den sårede mannens lår. Først da merket Jiggs fuktigheten mot ansiktet, og han så fort opp. Han var blitt så vant til å suse av sted i høy hastighet gjennom dette området med lav tyngdekraft, at han hadde fullstendig glemt at han og Drake fremdeles beveget seg raskt videre. «Nei!» Jiggs hadde akkurat tid til å rope ut idet de for rett inn i en diger vannballong. Selv om Jiggs knapt rakk å vurdere størrelsen, var den omtrent seks meter i diameter. Den var i hvert fall det inntil de traff den. Sammenstøtet var så kraftig at ballongen oppløste seg i tusenvis av mindre dråper. Flere av disse svevende mega-vanndråpene kom mot Jiggs. De var i alle mulige størrelser. Han hostet ut vannet han hadde pustet inn, samtidig som han forsøkte å beskytte ansiktet til Drake, unngå de store dråpene og fyre opp boosteren igjen, for den var blitt søkkvåt og hadde sloknet. Da Jiggs forsøkte å beskytte Drake fra en ny dukkert, kom føttene hans borti overflaten av en dråpe på størrelse med et hus – den brast ikke, men skalv som en enorm geléklump. «Romsurfing!» utbrøt Jiggs idet han fikk startet boosteren igjen og lette desperat etter et ledig luftrom. Han trengte et

trygt sted for å kunne stanse og gi Drake presserende førstehjelp. I en åpning mellom mindre vannballonger, fikk han se en kantete og velkjent form. «Hva i …?» ropte han høyt. Han kunne virkelig ikke fatte det han så. Han forsøkte å bruke boosteren for å nå frem til det, men brukte for mye kraft og ble nødt til å manøvrere seg tilbake igjen. Da han fikk buksert dem nærmere, fikk han bekreftet det han først hadde trodd. Det var et Short Sunderland – et sjøfly som hadde vært ute av vanlig drift i nesten femti år, og som man nå mest sannsynlig ville finne på et flymuseum. Det var et ganske stort fly, som kunne frakte omtrent tjuefem passasjerer. En vinge var revet av, og cockpiten var svært ødelagt. Men resten av flykroppen så ut til å være intakt, bortsett fra noen hull i halepartiet. Jiggs kunne fremdeles knapt tro sine egne øyne, og manøvrerte seg mot flyet da han husket den russiske ubåten i Skorsteins-Jean, og han mintes det Drake hadde fortalt om sjakter som av og til oppsto på jordoverflaten. Hadde et skjebnens lune ført til at dette sjøflyet var blitt sugd ned hit? Hadde det havnet i en strømvirvel som trakk det ned til dette indre rommet? Mye av flykroppen var fremdeles hvitmalt, men særlig rundt naglene var det rustflekker. Og lange, svarte algelignende snorer hadde festet seg på hele utsiden og bølget i luftstrømmen som tynne, svarte hårstrå. Jiggs nådde frem til den store flottøren under den gjenværende vingen. Han støttet seg til den, sparket fra med bena og tok sikte på en dør der det sto Nødutgang. Han trakk i håndtaket, men døren åpnet seg ikke, så han brukte pistolen til å skyte i stykker låsen og hengslene. Etter et nytt rykk falt

døren av i en sky av rust. Jiggs lot den drive vekk, og så trakk han Drake med seg inn i flyet. Selv om vinduene forbløffende nok ikke var knust i denne delen av sjøflyet, var alt fuktig på innsiden – stoffet på setene og teppet var nesten fullstendig råttent og dekket med grått slim. På en av radene oppdaget Jiggs to skjeletter. Med knoklete armer holdt de rundt hverandre, og av måten hodene deres berørte hverandre på, var det helt tydelig å se at de i dødsøyeblikket hadde omfavnet hverandre for siste gang. «Jeg ville ha gjort det samme,» betrodde Jiggs dem. Men han hadde ikke tid til å finne ut hva annet som var der inne. Han la Drake forsiktig ned på gulvet og begynte å undersøke ham. Å vurdere skader på slagmarken, var ikke noe nytt for Jiggs. Han tok ryggsekken forsiktig av Drake og fjernet boosteren som var knyttet til håndleddet mens han metodisk merket seg de områdene som krevde akutt behandling. Etter å ha undersøkt lemmene og kroppen, oppdaget han fort skaden i skulderen. «Det der er ikke noe brannsår. Det er et skuddsår,» mumlet han, og så vurderte han sårene på hodet. De forkullede områdene på uniformen måtte han fjerne forsiktig for å komme til det ødelagte vevet under. «Men det er antagelig det minste av problemene våre.» Han så seg om i kabinen mens han høyt ga uttrykk for bekymringene. «Stor skade som skyldes tredjegrads forbrenning … stor risiko for infeksjon fra dette septiske miljøet … og hvis ikke det finnes forsyninger her, må jeg klare meg med det jeg har i førstehjelpvesken min.» Han rullet opp ermene. «Vel, vel,» hvisket han bistert. «Da går vi i gang.» Dersom Drakes liv sto til å redde, var han i det minste i dyktige hender. Jiggs var en svært erfaren feltlege. På flere av de stedene han hadde vært sendt til – ofte langt utenfor allfar-

vei – hadde han mange ganger vært nødt til å helbrede både seg selv og andre. Men nå la Jiggs plutselig merke til at pasienten hadde sluttet å puste. «Nei, det gjør du ikke, gamle venn. Du får ikke lov til å dø.» Han lente seg frem for å blåse luft ned i lungene på Drake. «Ikke i dag,» sa han og begynte å trykke på brystet til Drake for å få hjertet til å slå igjen. «Ikke på min vakt.»