Lars Saabye Christensen
Bernhard Hvals forsnakkelser Roman
© CAPPELEN DAMM AS 2010 ISBN 978-82-02-33049-1 ISBN 978-82-525-7564-4 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslag: Stian Hole | Blæst Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun, 2010 Satt i 11/14 pkt Sabon og trykt på Norbook Cream 80/1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
KUK I HONBOREEN
La meg først som sist få presentere meg og bli ferdig med det: Jeg var ikke den galeste. Jeg var bare den nest galeste. Mitt navn er Bernhard Hval. Jeg har gjort mer ugagn enn du kan komme på i forbifarten. Jeg har sagt hoppeprins og dudelsakk i kong Olavs nærvær. Det skjedde da jeg dessverre kom til å sitte bak ham på Holmenkollbanen i desember 1973, ikke rett bak, riktig nok, men på setet etter det igjen, i hvert fall satt jeg i den samme vognen. Kan det spille noen rolle? Så absolutt. Da kan jeg ennå håpe at han ikke hørte alt jeg rakk å si før jeg ganske bestemt ble kastet av på neste stasjon som til og med var Besserud. Besserud! Å, du satans anorakker og firkløvre! Jeg hadde mot min vilje havnet på gamle tomter. Jeg var fanden i vold! Og det var kong Olavs skyld. Uten ski var jeg også, for de ble med banen videre. Jeg stod der på barndommens perrong, spyttet i nevene og lente meg mot stavene. Livet var raust med konger, tilfeldigheter og stinkneser. Ozæna i det høye! Så gikk jeg hele veien ned til den stille og snødekte byen, kastet stavene i søppelkassen, min tid som skiløper var uansett forbi, låste meg inn i leiligheten i Skovveien, satte meg til rette på arbeids5
værelset, dro et allerede falmet ark på plass i valsen og begynte å hamre løs på tastene. A! Ø! I! Hør! Jeg slår hull i papiret. Hver bokstav jeg skriver er et hull. Her sitter jeg fremdeles. La meg for sikkerhets skyld gjøre oppmerksom på at enkelte gloser, bøyninger og obduksjoner i disse nedtegnelser kan virke støtende på noen. Jeg har sagt kuk i honboreen fra talerstolen i Universitetets aula. Det hørte i hvert fall de fleste som var til stede denne aftenen da årets avgangsstudenter fra medisinsk fakultet ble feiret. Jeg ble beryktet, enn si beundret, i visse akademiske og frimodige kretser, som om det skulle være noe å hige etter. Jeg higet etter den rake motsetning. Alt jeg ønsket var å gå ubemerket hen, noe jeg sjelden klarte. Din dudelsekk! Jeg kan slå kollbøtte og baklengs salto om jeg bare så mye som tenker på disse tildragelsene. Og jeg er en gammel mann, snart åtti er jeg. Jeg har til og med forsnakket meg da jeg holdt tale til bruden, og det i mitt eget bryllup. Det var bare så vidt jeg bevarte masken. Jeg ble reddet av min klosterlatin som jeg strør om meg når det røyner på og verden kommer for tett. Mitt vitnesbyrd var heller ikke å forakte. Jeg var tross alt den beste i mitt kull. Jeg var enn så lenge fredet og uangripelig. Du bristeferdige hymen! En jomfrus urin må være tynn og fin og lates med susen og dusen. Å, syng med! Sinkadus! Hvor tok jeg det fra? En gang til, dere! Vulnera puncta! Stikker man bare hardt nok kan alt brukes som våpen. Jeg har fornærmet de fleste, sjokkert mange og ødelagt dem jeg satte høyest. Og jeg har reddet og renvasket dem jeg foraktet. Jeg har ligget våken i natt etter natt og bedt til ham i himmelen som min mor i gode stunder kalte Åsynet da jeg bare var et barn på Besserud. Besserud! Men 6
ingen har løftet sitt åsyn på meg, bortsett fra én. Det skulle min mor ha visst, der hun ligger død og begravet i fremmed jord med hodet opp ned og jeg skal heller ikke løfte et eneste åsyn på henne. Ellers er jeg en forsiktig og dannet mann. Jeg vil ikke legge skjul på det. Det er alt det andre jeg har strevd med å legge skjul på, alt som er til overs i meg, og som jeg helst så foretatt innendørs og alene. Derfor har jeg heller ikke vært ute siden samtalen med kong Olav. Mat får jeg brakt på terskelen, penger ut gjennom brevsprekken, varene inn av dørsprekken, så enkelt er det. Vann henter jeg i springen. Hoppsan! Brukte jeg uttrykket å forsnakke seg i sted? Jeg forsnakker meg aldri. Det som kommer over min tunge må komme der. Mine malplasserte ord er som brennesler i et bed med roser. Og ingen gartner i verden kan luke dem bort. Å, tornerumpe! La meg ikke dvele ved disse viderverdigheter. De er for annenrangs å regne. Dessuten har jeg ikke lenge igjen å leve, kun en sommer og begynnelsen på en høst. Dagen er fastsatt. Middelet ligger klart i en liten eske på bunnen av gulvklokken rett bak meg: Fem black drops, ovale opiumspiller, meget effektive. Jeg har spart på dem siden min tid i muserommet på Rikshospitalet. Men ikke en dag før, ikke en dag før den fastsatte dag skal det skje! Disiplin er vårt fag. Jeg kaller oss de kantete. Vi vil være myke og medgjørlige og er i stedet steile og tar ikke til fornuft, vel å merke de andres fornuft. Vi vil helst gå i fred, men påkaller oss uavlatelig oppmerksomhet. Vi sliper oss mot verden. Noen ganger sliper den seg mot oss. Vi og verden klarer uansett aldri å innlede et varig forhold. Vi kan danse en kveld. Så er det slutt. Vi er et for umake par. Vi holder oss helst i bakgrunnen. Men vi finnes der du 7
minst venter det. Og én av oss stod frem, i all sin velde og storhet: Hans navn var Notto Fipp. Han var den galeste. Jeg var bare den nest galeste. Jeg var hans lege. Jeg møtte Notto Fipp, velsigne ham også, for første gang i august måned 1929. Han het opprinnelig Notto Senum og kom fra Evje i Setesdalen, fikk jeg senere vite. Dette klengenavnet, eller kunstnernavnet, som jeg heller liker å si, hadde han valgt på grunn av sitt bukkeskjegg som ikke akkurat var en pryd der det hang på den spisse kanten av ansiktet hans, bare noen lange, pistrete stubber, i høyden fire stykker, eller fippskjegg, som det også kalles, derav dette navnet, Notto Fipp, og slik ville han ha det, både skjegget og navnet. Å, hvem er du som våger å irettesette Notto Fipps skjegg! Hans skjegg var en pryd, en pryd for oss alle! La gå! Var jeg ikke bare misunnelig, fordi jeg uten hell prøvde å tvinge frem et lignende skjegg selv? Jeg var endelig ferdig med medisinerstudiene, la meg i parentes bemerke at jeg ble den beste i mitt kull, ved Universitetet i Oslo. Det var med andre ord ikke lite som ble forventet av meg og bare jeg visste at ingen av disse forventningene kunne jeg innfri, noe jeg skal komme tilbake til. Enda en gang dudelsakk! Det er så mye jeg skal komme tilbake til og så lite å se frem til at jeg nesten mister av syne hvor jeg skal. Men akkurat da, denne strålende søndagen i august 1929, lot jeg alle slike tanker fare og jeg var altså på vei til min forlovede i Drammen, jeg og min gamle sjåfør, Alfred, i sin slitte, men fremdeles staselige uniform, med tilhørende lue, eller kaskett, kjørehansker, solbriller og det hele, og ikke minst skoene, en stor og en liten, ellers ble det kluss med pedalene, for han var nemlig låghalt. Alfred Melingen og Roadsteren, som far kalte 8
den, selve bilen, var det eneste jeg hadde arvet etter min far, bortsett fra en gulvklokke som fremdeles går knirkefritt. Solen holdt fest over landet og det var i det hele tatt litt av en dag, eller litt av en tid, sorgløs og evig virket den som og jeg lot den mer enn gjerne virke slik. Hadde jeg noen gang hatt det bedre? Neppe. Krakk eller ikke krakk på den ene eller andre siden av Atlanteren, det var ikke mitt anliggende. Min familie hadde hatt sin konkurs og det var ikke mer å tape. Hipp hipp! Jeg satt i baksetet, kalesjen var nede, jeg røkte en mild, tyrkisk sigarett i den varme vinden og nøt livet, eller stunden, jeg nøt både livet og stunden, og det er det ikke så ofte jeg kan si, det er tvert imot ytterst sjelden at livet så å si går opp på denne måten. Alfred avbrøt denne behagelige tankerekken. – Det vil gjøre deg godt å få en hustru ved din side, sa han. Jeg ville spille ham et lite puss. Ingenting var mer underholdende enn å forvirre Alfred. – Vil det? Er du sikker? Helt sikker? Alfred stusset. – Selvfølgelig. – Men du har ikke prøvd det, Alfred. – Unnskyld, hva da? – Å være gift. Du er en gammel, uforbederlig ungkar. Så hvordan kan du si at det vil gjøre meg godt? – Jeg har da sett noen, selv om jeg ikke har noen hustru. Men så mye vet jeg at det skal sitte to i baksetet på en bil som denne. – Du tenker kanskje på min far og mor? Du så hvordan det gikk. – Jeg mente det ikke slik. 9
Alfred sank over rattet. Jeg måtte til slutt legge hånden på skulderen hans og le. At jeg aldri kunne lære. – Jeg bare spøkte, Alfred. – Javel. – For Guds skyld, kan du ikke ta en spøk for en gangs skyld! Alfred rettet seg opp. – Den var god, sa han. Hadde man vært bedre? Roadsteren tok oss videre. En ny sigarett. Fremdeles tyrkisk. Jeg røker egentlig ikke, men tyrkisk, ærlig talt. Det kan jeg ikke stå for. Forlovelsesringen. Solen som traff den, noen glimt. Jeg nøt synet av mine egne langsomme bevegelser innenfor farten jeg befant meg i, 23 kilometer i timen, min høyre hånd, mansjetten, sigaretten mellom fingrene, glør, armen over døren, skjødesløs. Er det ikke slik man sitter i baksetet på en åpen Roadster, skjødesløs? Kunne vi ikke bare fortsette å kjøre mellom Oslo og Drammen uten å stanse, bare snu når vi kom til det ene stedet og gjøre det samme når vi nådde det neste? Ville ikke det vært en delikat ordning? Roadsterens horn vekket meg fra disse behagelige tankebaner. Alfred Melingen lå på reveljen. Et stykke foran oss fikk jeg øye på en skikkelse, nesten skjult av lyset og støvet som våre hjul og hans fottøy virvlet opp i sky etter sky. Han tok visst ikke notis av varskoet. Jeg lente meg frem og dro og tutet jeg også. Kuer og andre slags dyr flyktet over jordene og inn i skogene hvor et teppe av fugler lettet fra grenene, skygget for himmelen og alt ble stille, som ved en formørkelse. Men denne karen bare fortsatte å gå. Hadde det ikke vært for meg kunne det skjedd en ulykke, en alvorlig sådan. 10
Alfred kunne ha meiet ham ned på et blunk, for så slett var sikten, der vi kjørte mot lyset og støvet og fremtiden. Så skjedde ikke, fordi jeg grep inn og reveljerte for andre gang. Jeg ba Alfred kjøre opp på siden av denne stabeisen, tilgi mine ord, og med egne øyne kunne jeg se at mannen som gikk var så mager at solen skinte tvers igjennom ham og ribbena kastet skygge. Han hadde en stråhatt på hodet, noen strie stubber på kjaken, en papirpose hengende over skulderen, trøyen han brukte var hempet sammen med sikkerhetsnåler, i hånden bar han en sort paraply og på bena hadde han noen slitte støvler som lignet beksøm. – Saktere, ropte jeg. Alfred satte ned farten, helt til vi alle holdt samme tempo. Mannen som gikk fortsatte å gå og så ikke ut til å bry seg om oss. – Vil De sitte på? spurte jeg. Mannen hverken svarte eller stanset. Jeg gjentok mitt tilbud. – Jeg vet ikke hvor langt De skal, men De kan i alle fall sitte på et stykke. Mannen snakket for første gang: – Evje. I Setesdalen. – Det er et godt stykke å gå. – Det er meningen. – Og hvor lenge har De hittil gått? – Jeg har nettopp kommet i gang. Vi kjørte et lite stykke uten å si noe. Sjåføren bare ristet på hodet og ville helst sette opp farten. Men jeg var blitt nysgjerrig. – Hva skal De i Evje? spurte jeg. 11
– Snu og gå tilbake til Oslo, sa mannen. – Gå tilbake? Går De hele veien til Evje bare for å gå tilbake igjen? Mannen nikket og holdt paraplyen i den andre hånden, for å være i fred for solen. – Ja. – Har De ingen gjøremål der, bortsett fra å gå tilbake? – Nei. – Og De har heller ingen familie eller venner i Evje som venter Dem? – Ikke som jeg vet om. Han slo det ganske enkelt fast. Slik lå det an. Han gikk i fraktfart mellom Oslo og Evje og hadde ingenting å gjøre noen av stedene. Hadde jeg kanskje ikke selv vært inne på tanken, bare kjøre og snu, snu og kjøre. Han var etter min smak. – Kan jeg spørre om navnet i forbifarten? spurte jeg. – Notto Fipp. Jeg rakte hånden over bildøren. – Bernhard Hval. Notto Fipp tok meg ikke i hånden, ikke på denne turen, av naturlige årsaker, det ville fått ham ut av rytmen. Man håndhilser ikke på en ganger underveis. Dessuten virket han brydd av den tyrkiske tobakken, så jeg kastet sigaretten alt jeg kunne lengst mulig bort, i fare for å sette Buskerud i brann. Men enda noen meter fulgtes vi ad. Notto Fipp holdt et fast tempo, ja, det var som om han hadde innstilt hele sitt magre legeme på akkurat dette tempoet en gang for alle. Han var et studium verdt. Torsoen brukte han utelukkende til å henge armene på, ha hjertet i og holde hodet oppe med. Det var først ved hof12
tekammen at Notto Fipp egentlig begynte. Fra lårknoken og nedover til siste del av underekstremitetene, altså sålen, kunne ingen måle seg med ham, ikke mange den andre veien heller, for den saks skyld, men det var særlig dette siste stykket ned til bakken som var hans signatur. Han underskrev jorden han gikk på med hvert eneste skritt, som brakte ham nærmere målet hvor han ganske enkelt skulle snu så snart han var fremme. – Tør jeg spørre hvorfor? spurte jeg. – Hvorfor hva? – Hvorfor De går slik? – Når jeg går tenker jeg mindre, svarte Notto Fipp. Dette svaret gjorde inntrykk. Kan ikke si annet, enn at det gjorde inntrykk. Når jeg går tenker jeg mindre. Hvor mange ganger har jeg ikke gjentatt disse seks ordene? Mange. Jeg har ikke tall. Det var på tide å la Notto Fipp få gå i fred. Jeg ga tegn til Alfred som endelig kunne sette opp farten, mens jeg snudde meg og så dette skaberakket, i stråhatt, beksøm og sort paraply, forsvinne i lyset og støvet vi la bak oss. – Kronidiot, sa Alfred. Jeg lot ham kjøre et stykke til og Alfred kjørte hva remmer og tøy kunne holde. Han ville ta igjen det tapte, tiden vi hadde tapt på denne kronidioten. – Hva sa du? Alfred måtte rope. – Kronidiot! Han var ikke riktig vel bevart. – Sier du det? – Man ser det på dem. Han burde sperres inne. Jeg lente meg frem. – Kan du stanse litt, sa jeg. 13
– Nå igjen? – Ja, stans. Akkurat her. Alfred kjørte inn til veikanten, parkerte der og hadde selvfølgelig misforstått situasjonen. – Hvis det er svært presserende kan du gå ned ved buskene. Mens jeg holder vakt. Jeg minner også om at vi er fremme hos din forlovede innen tyve minutter. Så hvis du kan holde deg til da … Jeg avbrøt ham. – Jeg skal hverken pisse eller skite, sa jeg. Alfred så ned, ille berørt. – Da forstår jeg dessverre ikke helt. – Hva var det du kalte mannen vi nettopp møtte? Kronidiot? – Det kan vel alle se at han er. – Kom deg ut av bilen, sa jeg. Alfred ble sittende. Han trodde vel dette også var en spøk. – Kom deg ut av bilen, gjentok jeg. – Jeg forstår dessverre ikke. – Jeg tåler ikke at du snakker om mennesker på den måten. Alfred snudde seg mot meg. – Mener du den idioten med stråhatt vi nettopp passerte? – Nå sa De det igjen. Ut av bilen. Straks. – De? Er vi ikke dus lenger? – Hvor mange ganger må jeg si det? Ut! Alfred Melingen åpnet døren og gikk ut, glattet uniformen han hadde brukt siden forrige århundre og stod slik i giv akt. Det moret meg nesten, denne ærbødighe14
ten han måtte vise overfor en jypling som meg i baksetet, som hadde fått alt lagt i hendene, det vil si en automobil med sjåfør, en død og bankerott far og et gulvur med godteri i. Min uanstendige mor nevner jeg ikke. – Gi meg luen, sa jeg. Enda mer forvirring. – Hva skal De med den? – Det man vanligvis gjør med luer. Sette den på hodet. Alfred nølte, dro av seg luen og ga den til meg, med et lite bukk. Jeg satte den som sagt på hodet. Luen var vid og gled ned i pannen. Alfred hadde større hode enn jeg. Han måtte le. Han visste ikke hva han lo av. Jeg lo ikke og tok hans plass bak rattet. – De har fått sparken, sa jeg. – Sparken? Hva mener De? – Nøyaktig det jeg sa. Han røsket i håndtaket og rev meg i nakken. – Dette kan du ikke mene! Nå sa han du og i sted sa han De. Det var vel denne luen som forvirret ham. – Jo. Det kan jeg absolutt. – Men du kan ikke la meg stå her? Midt på landeveien! – Nei, sa jeg. Her kan De selvsagt ikke bli stående. De kan i stedet gå på Deres føtter tilbake. Farvel. – Den var ikke god, sa Alfred. Den er fanden ikke god, skal jeg si deg! – Hva da? – Denne spøken. Slett ikke god. Slett ikke. Jeg fant de riktige pedalene. – Du har rett. Det er ikke en spøk. Jeg fikk endelig fart på bilen. 15
Alfred kom løpende etter. – Din far, Bernhard Hval, din far var en mann av, en mann av … Jeg behøvde ikke høre på dette. Jeg ga gass. Alfred Melingen prøvde å holde meg, eller hele bilen, igjen, latterlig, og ga til slutt opp. – Dette skal du få angre på! ropte han. Han hyttet etter meg med neven og fortsatte å rope. Så kjørte jeg videre, mot Drammen, og Notto Fipps besynderlige uttalelse ville ikke gi slipp og jeg ønsket heller ikke å gi slipp på den: når jeg går tenker jeg mindre. Jeg vurderte et øyeblikk å parkere i et skogholt og fortsette til fots, men jeg var ikke like sterk som Notto Fipp. Det var derfor jeg bare var den nest galeste. Jeg var for øvrig på vei til min forlovede, Sigrid Juell, som jeg skulle gifte meg med samme høst, en kvinne laget av tømmer, vakkert og seigt tømmer, bokstavelig talt. Hun var et godt parti, som det het den gangen, det samme kunne man nok ikke si om meg, men jeg var tross alt den beste i mitt kull. Sigrid Juell var 23 år gammel og bar sine årringer som smykker, så lenge det varte. Hele hennes familie var av tømmer. De var skog og elv og sagbruk og slik var hennes temperament også. Hun var fossen og vinden. Hun var sirkelsagen. Hun var høvelen og jeg var sponet. Jeg var så forelsket i henne at jeg også var i stand til å hate. Og var det kanskje ikke min ugagn hun falt for? Likte hun kanskje ikke at jeg la munnen mot øret hennes under middagene i det høyloftede huset, svelget og svelget og sa fitte, fitte, takk for maten og skål? Da ble hun et helt sagbruk, skal jeg si, i hvert fall i begynnelsen. Vi var altså laget for lidenskap. Vi fikk ingen barn. 16
LITT AV HVERT
Det er året 1980. Vinteren har vært usedvanlig kald. Jeg frøs gudhjelpemeg fra januar til mars. Nå er det blitt april, det drypper fra takrennene, det smelter og renner overalt, og om fire måneder skal jeg altså dø. Faderullan! Jeg driver fremdeles min meget beskjedne praksis her i Skovveien, i den samme leiligheten som ble igjen etter at alt gikk over styr, og hvor jeg også bor. Det er lenge siden noen kom hit. Kanskje bevillingen har gått ut. En stund dukket det opp lysskye barn som ville ha resepter på det ene og det andre når alle reisebyråer ellers i byen var stengt. Jeg ga dem gjerne en tur til Syden. Det skjedde på omtrent samme måte som med budet fra kolonialen, bare i omvendt rekkefølge: gule, motbydelige fingre skjøv en seddel eller to gjennom brevsprekken, jeg dyttet en resept på f.eks. hundre atarax eller kolamin tilbake. De svarte dropsene beholdt jeg forøvrig selv. Så fikk jeg jo vondt av disse bortskjemte og forherdede barna og sendte pengene ut igjen gjennom brevsprekken og gjett om de var om seg, de gjerrigknarkene, da var det ikke mye subbing og stønning, nei, de rev betalingen til seg og kappløp ned trappen. For noen dårekopper. Men det er også lenge siden. 17
Det står i alle fall Bernhard Hval, dr., på døren, for den som kan lese, et smalt kobberskilt, som jeg ikke lenger pusser seksten ganger om dagen. Den uvanen har jeg lagt bak meg. Sa jeg uvane? Har jeg sagt uvane før også? Satan! Der kan dere se hvor langt det er kommet. Uvane er ikke et ord i vårt språk. Uvane er å røyke på sengen, plystre høyt, slikke seg på fingeren. Vi sier trang. Sigrid hadde uvaner, det skal være sant og visst. Jeg hadde trang. Uvane og trang passer dårlig sammen. Men akkurat denne trangen har jeg altså lagt bak meg, å pusse skiltet seksten ganger om dagen. Det tok da også seksten år. Gjentagelsenes trang som sådan kommer jeg imidlertid aldri over. Det er vår natur å gjenta oss selv, ja gjenta oss selv. Den er en del av vårt repertoir, gjentagelsen er førstefiolinen i vårt personlige orkester. Jeg begynte å forberede meg allerede i 1963, under Cubakrisen. Mens de andre i gården hamstret hermetikk i frykt for atombomber og det som verre var, og måtte leve på disse joikabollene i årevis da det viste seg at konflikten ble løst i sin alminnelighet, innledet jeg det jeg kalte tilbaketoget fra døren, et lite slag i min egen verdenskrig, men dog. Det første året gikk jeg ned til femten ganger pr. dag, det neste fjorten, helt til jeg bare gjorde det én gang, pusset og pusset, og jeg trodde kanskje navnet mitt skulle fortsette å skinne på døren, men så skjedde ikke, det falmet og forsvant. Trangen var der ikke lenger. Den hadde løsnet fra mine fingre og min sjel. Sytten år tok det. Hvorfor ikke bare skru ned skiltet og kaste det i søppelet? Da hadde jeg brukt resten av mitt liv på å lete etter skiltet, bevæpnet med pussekluter. Og når jeg fant det ville jeg hengt det på døren, skrudd det fast og pusset det seksten ganger til, nei, hundre ganger 18
til, for å ta igjen det tapte. Kjenner dere meg bedre nå? Sannsynligvis ikke. Min fornuft er ikke din. Mine lover står ikke i ditt regelverk. Min trang ligner ikke dine lyster, som går i rette linjer, mot lystens objekt, kvinner, menn, frukt, rus, epler, kunst, biler, mens min trang står på stedet hvil og blir aldri tilfredsstilt. Hvorfor var tilbaketoget fra døren vellykket? Fordi mitt navn forsvant. Verden rundt meg må forsvinne hvis jeg skal bli kvitt min trang. Og ikke bare verden, jeg må også forsvinne. Alt som er til overs må forsvinne. Først da kan jeg puste ut. Jeg er altså i gang med det store tilbaketoget. Fremad! Og mens jeg skriver dette hører jeg timene slå i gulvklokken bak meg, pendelen, loddet, viserne som sirkler rundt sine tall. Snart skal sekundene slå seg løs i stedet og bli en tom og veldig og lydløs evighet. Hva var det min beskytter på Universitetet sa, selveste professor Lund, siden direktør ved Rikshospitalet: Det er forskjell på å være herdet og forherdet, Bernhard Hval. Jeg er begge deler. Før jeg sluttet å gå ut for godt, etter møtet med kong Olav, pleide jeg å ta en tur rundt Vigelandsanlegget, disse heslige statuene og monumentene var nemlig det eneste som kunne få meg i litt humør. Er nok sagt? Hadde bare noen gitt meg en hel park! En formiddag, sent i mai, gikk jeg forbi Frognerbadet for å angripe Monolitten fra nordøst. Noe annet kom imidlertid i veien, en pike. Hun løp barbent på den varme asfalten og plutselig stanset hun, noe jeg også gjorde. Piken stanset altså og trakk på den ene foten. Den hang fast, ikke i asfalten, men i en tyggegummi som noen hadde funnet det for godt å spytte ut akkurat der. Hun løftet foten, tyggegummien fulgte etter, hun sparket, tyggegummien slapp ikke taket, hun vred foten, det gjorde 19
vondt bare verre, hun kom seg ikke unna denne klysen, tyggegummien, og begynte å gråte. Og jeg så det så klart: Hun var et tegn, et bilde. Hun var meg. Men min tyggegummi var større, den var verden, og den klistret seg til mine fingre, føtter og sjel. Jeg gikk bort til piken, bøyde meg ned og rev av den tynne og seige kjettingen, jeg satte henne fri. Hun sa ikke så mye som takk, tvert imot, hun dyttet meg overende og syntes åpenbart at jeg var langt eklere enn selve tyggegummien, løp inn porten til bassengene hvor hun ble stående sammen med sine lettkledde og like forherdede venninner og peke på meg gjennom nettinggjerdet. Jeg brukte et år på å kvitte meg med den tyggegummien og ennå er ikke hendene mine rene, ennå henger jeg fast. Så la meg da komme til saken! Min far, Oscar Hval, var ingen stor humorist, til tross for at han skulle bli opphavet til det kjente munnhellet klin kokos. Han gjorde opp sitt bo med et skudd i pannen. Jeg så det med egne øyne. Far ville nemlig vise meg hvordan det skulle gjøres. Dessuten trengte han en håndlanger. Han var et forbilde helt til det siste, en sann læremester, og jeg er fremdeles lærenem. Min far begynte for øvrig med to tomme hender, som det heter, det vil si, helt tomme var de vel ikke, og etablerte Hvals nålefabrikk, som lagde synåler, stoppenåler, skreddernåler, legenåler, sikkerhetsnåler, alle slags nåler, og det var store forhåpninger til Hvals nåler, ja, klippetro var det, for vi var på vei inn i manufakturens og motens århundre, et århundre som ikke kunne unnvære nåler. Men det jeg ville si og som jeg noen ganger frykter jeg aldri skal få sagt, og det er den samme frykten jeg har for at mitt fremadstormende tilbaketog skal 20
mislykkes: Jeg kom brautende ut av min mor niende september i året 1900, og kanskje ligger det en viss ironi i at jeg, den kantete engelen, skulle se dagens lys i dette helstøpte tall, men hvis Åsynet tror jeg skal vare helt til år 2000, fra rundt til rundt, bare for å gjøre meg et pek, så tar det samme Åsynet skammelig feil. Det er heller jeg som skal gjøre ham et pek, når jeg sliper meg en gang for alle mot verden og resten av denne tilværelsen og ganske enkelt forsvinner. Fødselen fant sted på Rikshospitalet i Kristiania, om ettermiddagen, med disse lange skyggene gjennom gater og værelser, og tok mindre enn et halvt minutt, ifølge journalene. Min far rakk knapt å tenne sigaren på venteværelset. En sønn! Og til og med en ualminnelig sunn og frisk sønn, trodde de. Det var i hvert fall det legen, gode, gamle doktor Lund, som var til stede, sa: gutten har jo allerede muskler i fingrene, spenst i lårene og kraftige kjever og avlelemmet hans er uten lyte. Far var altså særdeles fornøyd med resultatet og min mor litt mindre nervøs. Under hele svangerskapet var hun nemlig overbevist om at hun ville få et misfoster, det var noe med en drøm hun hadde hatt i tolvte uke, et forvarsel, og så fikk hun det likevel, et misfoster av rang, men uten å vite det, for mitt legeme hadde ingen mangler, jeg var bare den nest galeste. Kusken, evige Alfred, ventet med ekvipasjen i Pilestredet og allerede samme kveld dro vi hjem. Det var en lang reise, lengre enn fødselen, og den gikk oppover. Det var blitt mørkt før vi var fremme. Jeg lå pakket inn i pledd etter pledd i mors fang mens far selv ville svinge pisken på denne gledens dag: en gutt, en arving! Jeg mener 21
bestemt at jeg ennå kan huske den salige og ferske lukten av hestemøkk. Hesten het Hammer og var utstyrt med skylapper og munnbitt, og jeg har ofte tenkt at det burde også vært en del av min klesdrakt, skylapper og munnbitt. Hammer trakk oss opp til Besserud, den bratte åsen vest for Oslo hvor det stort sett bare er kveldssol. To barnepiker, eller hushjelper, stod på trammen og neiet dypt, med hvite forklær og krager utenpå sorte drakter, en var gammel og en var helt ung, nordfra et sted begge to. Mor overlot meg straks til den yngste av dem, Beate tror jeg hun het, som bar meg inn i huset, hvor jeg også mener bestemt å huske de taktfaste drønnene fra gulvklokken, som stod ved siden av glasskapet, som alltid, bortsett fra én gang var låst og hvor familien Hvals våpensamling ble vist frem, pistol, revolver, rifle, klenodier fra jakt, dueller og kriger jeg ikke kjenner navnet på, og slik begynte min barndom, mitt liv og min slutt.