Menneskejakten by Cappelen Damm AS

MENNESKEJAKTEN

MENNESKE

Peter L. Bergen

JAKTEN USAs krig mot Osama bin Laden – fra 11/9 til Abbottabad Oversatt av Poul Henrik Poulsson

Peter L. Bergen Originalens tittel: Manhunt: From 9/11 to Abbottabad – the Ten-Year Search for Osama bin Laden Oversatt av Poul Henrik Poulsson © Peter L. Bergen, 2012 This translation is published by arrangement with Crown Publishers, an imprint of the Crown Publishing Group, a division of Random House, Inc. and Lennart Sane Agency AB. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-38056-4 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Jørgen Due Nordlie, Motorfinger Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Satt i 11,2/15 pkt Sabon og trykt på 80 g Norbook Cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Tilegnet Pierre Timothy Bergen, født 17. november 2011

INNHOLD

OM BOKEN. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . PROLOG: ET KOMFORTABELT SKJULESTED . . . . 1: 11. SEPTEMBER OG ETTERPÅ . . . . . . . . . . . . . . . 2: TORA BORA . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3: AL-QAIDA I ØDEMARKEN . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4: AL-QAIDA GJENOPPSTÅR . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5: CIAS ARBEIDSTEORI . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6: KUREREN RINGES INN. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7: OBAMA I KRIG. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8: SPORETS ANATOMI . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9: OSAMA BIN LADENS SISTE ÅR . . . . . . . . . . . . . . 10: DE HEMMELIGE KRIGERNE . . . . . . . . . . . . . . . 11: ANGREPSPLANENE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12: BESLUTNINGEN. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13: «IKKE SKRU PÅ LYSET» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14: ETTERPÅ. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . EPILOG: AL-QAIDAS SISTE TIME . . . . . . . . . . . . . . . FORFATTERENS TAKK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15 19 37 61 77 90 98 120 134 149 164 175 192 227 242 263 284 297

Områder i

Afghanistan & Pakistan

K I R G I S I S TA N

U Z B E K I S TA N Kashgar Charjew

T U R K M E N I S TA N

T A D S J I K I S TA N

Dushanbe

K INA a Mazar-eSharif

H Bamiyan

KUNAR

I nd

us m

i r

Islamabad Peshawar Rawalpindi Gujrat

El Indvuen s

Quetta

ST AM

RT E

KH Y . P AK

F ØD E

RAL ST Y

Wana Kandahar

PAKHTUNKHWA* Mardan Abbottabad

K HOST

FG H A N I S TA N

Miran Shah

I RAN

ÅD

Herat

El v a

KHYBER

Jalalabad Kabul Tora Bora

h K

d Bagrambasen

Dera Ghazi Khan

Lahore Faisalabad

U N J A B

PA K I S TA N I

A L O C H I S T A N

N D I A

E l v en I

I N D H

V S

Karachi

D e t

a r a b

i s

Vadodara

Surat

h a

v Mumbai

e Elv

Kandahar 2

Quetta

Qalat

Sør-

Waziristan

Wana

Angoor Adda

Bannu

D RÅ

ARH

Kohat

Mingora

P U N J A B

Hasan Abdal

Mardan

A K I S T A N

Dera Ismail Khan

K ab

Peshawar

Elven

Elven S w

Swat El

K HYBER P A K H T U N K H WA

Chitral

Damadola

Bajaur

Kunar Asadabad 4 Jalalabad

N ANG

1 Khost

K HOST

NordWaziristan

Khaldan treningsleir

Gardez

A L O C H I S TA N

Ghazni

Tora Bora Jaji

Bagrambasen

Saidgai Miran Shah

Kabul 3

Charikar

F G H A N I S T A N

Chaman

rgh

d an

RD .

Hel

E lv en

Bamiyan

RI N

E S T

STY

F Ø D E R A LT

AM M

BEVEGELSER FRA 11, SEPTEMBER TIL ABBOTTABAD

E l ve n

Abbottabad

I NDI A

K ASHMIR

N ORD OMRÅDER

1. Khost 11/9 – 2001 2. Kandahar 12/9 – 7/10 – 2001 3. Kabul 7/10 –12/11 – 2001 4. Jalalabad 12 – 17/11 – 2001 5. Tora Bora 17/11 – 12/12 – 2001 6. Kunar Desember 2001–2003 7. Abbottabad 2005 til 1/5 – 2011

Rawalpindi

Islamabad

s du In

ve n

Osama bin Laden

P AK R

K HYBE

TU N

us In d

7. Begge helikoptrene vender tilbake til Jalalabad.

6. Den andre Black Hawk-en møter den gjenværende Chinook-en og tanker om.

5. En Chinook flyr fra Kala Dhaka til Abbottabad, der helikopteret plukker opp bin Ladens lik og SEAL-soldatene fra den havarerte Black Hawk-en. Så returnerer helikopteret direkte til Jalalabad.

4. SEAL-soldatene fra Black Hawk angriper boligkomplekset og dreper bin Laden. En av Black Hawk-ene får en hard landing og må sprenges.

3. De to andre Chinook-ene lander på Indus' bredder ved Kala Dhaka som en reservestyrke for Black Hawk-ene.

2. En av Chinook-ene stopper før grensen inn i Pakistan.

Kabul

Bagrambasen

Khost

Parachinar

Tora Bora

Jalalabad

Bannu

r na

F GHA NISTAN

AL ER

FØ D

Charikar

ber

1. To Black Hawk- og tre Chinook-helikoptre flyr fra Islamabad på raidet mot bin Ladens kompleks i Abbottabad.

ÅD

ht Pa k

SEAL-styrkens raid mot Abbottabad

Mardan

h nk

Kohat

Detaljkart av Abbottabad

Hasan Abdal

Tarbela Res.

Mingora

P UNJAB

A K I S T A N

Peshawar

GRAND TRUNK RD.

E l ve n K a

Chinooker

Black Hawker

Sw Elven

P A K H T U N K H WA

K HYBER

Bilal Town

L KU KA D. R

K ASHMIR

(Se detaljkart)

Islamabad

Bin Ladens kompleks

MURREE RD.

Abbottabad

KARAKORAM HIGHWAY

Kakul militærakademi

Rawalpindi

Kala Dhaka

n lve

R AMI AW

Khy

us nd nI Elv e

WAY IGH MH

KAR AKO RA

A ZA

Vi sover trygt om natten, fordi barske menn står klar i mørket for å møte vold fra dem som vil oss til livs. – winston churchill

Det er ikke kritikeren som teller; ikke han som påpeker hvordan den sterke mann snubler eller hvor handlingens mann kunne ha gjort det bedre. Æren tilhører ham som faktisk befinner seg på kampplassen, med ansiktet grimet av støv og svette og blod, som kjemper tappert, som begår feil og kommer til kort gang på gang, for det finnes ingen bragd uten feil eller utilstrekkelighet, men som kjenner den store entusiasmen, den voldsomme selvoppofrelsen, som ofrer selve livet for en verdig sak; som om det går godt, til slutt vil kunne oppleve å triumfere som følge av sine bragder, og om det går dårlig – hvis han mislykkes – i det minste mislykkes mens han gjør sitt ytterste, slik at han aldri vil dele bosted med de kalde og fryktsomme sjeler som verken kjenner seier eller nederlag. – theodore roosevelt

OM BOKEN

eg møtte osama bin laden første gang midt på natten i en jordhule i fjellene i det østlige Afghanistan i mars 1997. Jeg var der for å produsere det første tv-intervjuet med ham på CNN. Som person var ikke bin Laden den bombastiske revolusjonære mannen jeg hadde ventet å møte. Han fremsto snarere som en lavmælt prest. Men selv om hans fremtoning var mild, uttrykte han et rått hat mot USA. Bin Laden overrasket oss ved å erklære krig mot USA på kamera – for første gang overfor et vestlig publikum. Denne advarselen ble selvsagt ikke lagt merke til i tilstrekkelig grad, og fire år senere kom angrepene 11. september. I en viss forstand har jeg forberedt meg på å skrive denne boken helt siden dette møtet. Enda ingen kunne forutsi når bin Laden ville bli tatt til fange eller drept, var det ikke til å unngå at han til syvende og sist ville bli oppsport. Denne boken er den samlede historien om hvordan nettopp det skjedde. Etter at bin Laden var drept, reiste jeg til Pakistan tre ganger. Under den siste reisen fikk jeg avlegge et grundig besøk i bin Ladens boligkompleks i Abbottabad, der han tilbrakte sine siste år. Jeg var den første utenforstående som fikk ad15

MENNESKEJAKTEN

gang av det pakistanske militæret, som kontrollerte all tilgang til stedet. Og to uker etter besøket mitt – i slutten av februar 2012 – ble hele komplekset jevnet med jorden. Besøket ga meg en mye bedre forståelse av hvordan al-Qaida-lederen, familien hans og tilhengerne kunne bo der uten å bli oppdaget, og av hvordan det amerikanske marinekorpsets SEAL-gruppe kunne angripe og drepe bin Laden. Jeg sto i rommet der bin Laden hadde bodd i nesten seks år av sitt liv, og der han til slutt døde. Jeg snakket også med et stort antall pakistanske sikkerhetsfolk og militære ledere som etterforsket SEAL-raidet, og som avhørte bin Ladens koner og barn, som hadde bodd i komplekset. På amerikansk side snakket jeg med nesten alle høytstående tjenestemenn i Det hvite hus, forsvarsdepartementet, CIA, utenriksdepartementet, Det nasjonale senteret for kontra-terrorisme og kontoret til direktøren for nasjonal etterretning, som hadde ansvaret for å bygge opp og vurdere etterretningsrapportene om bin Laden, vurdere de ulike reaksjonsmåtene mot det mistenkte bin Laden-komplekset og lede gjennomføringen av raidet. Mange av disse tjenestemennene er sitert med navn i boken, men flere av dem kunne ikke siteres direkte, på grunn av oppdragets følsomme karakter. I tilfeller der CIAtjenestemenns navn ennå ikke er blitt offentliggjort, har jeg brukt psevdonymer. (Ingen, heller ikke jeg selv, har intervjuet noen fra SEAL-gruppen som deltok i oppdraget.) SEAL-folkene beslagla rundt 6000 dokumenter fra bin Ladens boligkompleks i Abbottabad. I Det hvite hus fikk jeg anledning til å gjennomgå et antall nylig deklassifiserte og hittil upubliserte dokumenter i midten av mars 2012. Nettstedet Wikileaks, som ønsker å avsløre alt hemmelighold, var en annen nyttig informasjonskilde. Ved å studere 16

OM BOKEN

Wikileaks, lekkasjer av hemmelige dokumenter om Guantánamo, ble det lettere for meg å kartlegge bin Ladens bevegelser etter 11. september-angrepene og rekonstruere hvordan CIAs tjenestemenn klarte å ringe inn kureren som førte dem til al-Qaida-lederens dør. At et amerikansk regjeringsdokument er hemmelig, er selvsagt ingen garanti for at det er korrekt. Jeg måtte derfor kryssjekke disse dokumentene så godt jeg kunne mot en rekke andre fremstillinger og kilder. Dette arbeidet ble supplert med andre intervjuer med tidligere CIA-tjenestemenn og amerikanske offiserer som deltok i jakten på bin Laden i tiåret som fulgte etter 11. september. I tillegg foretok jeg en rekke reiser til Afghanistan for å følge i bin Ladens fotspor i kampen om Tora Bora, der han klarte å unnslippe USAs lange arm vinteren 2001. Da jeg møtte bin Laden i 1997, var det utenfor den afghanske byen Jalalabad, i nærheten av Tora Bora-fjellene. Det var i dette området han fire år senere, bare måneder etter 11. september, iscenesatte et av historiens største forsvinningsnumre, som gjorde ham til gjenstand for den mest intense og dyre menneskejakten i historien. Et tiår senere – natten uten måne den 1. mai 2011 – da bin Ladens dager var talte, kunne SEAL-personellet, idet helikoptrene lettet fra Jalalabad lufthavn, se gjennom nattbrillenes grønne glød de samme Tora Bora-fjellene bare 5 mil lenger sør, der de løfter seg 2700 meter over havet. Endelig hadde den amerikanske spesialstyrken bin Laden i sikte. Denne gangen, sverget de, skulle ikke bin Laden unnslippe Amerikas klør.

PROLOG

ET KOMFORTABELT SKJULESTED

et var et perfekt skjulested. Sett med sammenknepne øyne kan de prydelige husene og de omkringliggende fjellene ved Abbottabad minne om Sveits, eller kanskje Bayern. Denne pakistanske byen med omkring 500 000 sjeler ligger på 1200 meters høyde ved foten av Himalaya – fjellkjeden som markerer grensen mot Kina. Byen ble grunnlagt i 1853 av den britiske offiseren James Abbott, som deltok i det store spillet for å sette britene og russerne opp mot hverandre i kampen om herredømmet i SentralAsia. Uvanlig nok for en embetsmann i det britiske koloniveldet var major Abbott populær blant Abbottabads innbyggere. Abbott skrev til og med et dypfølt dikt om byen da han reiste hjem til England: Jeg husker dagen da jeg først kom hit. Og luktet Abbottabads rene luft … Jeg byr deg farvel med tungt hjerte Men aldri vil minnene om deg falme.

MENNESKEJAKTEN

Blant levningene fra Abbottabads kolonifortid er den anglikanske kirken St. Lukes, som ser ut som om den ble fløyet inn fra Sussex, og de lave 1800-tallsbygningene som kranser hovedveier som engang ble bebodd av det britiske imperiets embetsmenn. Abbottabad er kjent som «Skolenes by», og huser et stort antall glimrende gymnaser og Pakistans ledende militærakademi. Soldater i den amerikanske spesialstyrken ble utplassert her i 2008 for å hjelpe til med utdanningen av rekrutter. Lokket av relativt kjølige somre og lav kriminalitet ble en rekke mennesker tiltrukket av et liv i Abbottabad – pensjonerte offiserer og tjenestemenn, i tillegg til folk som hadde gjort det godt i Den persiske golf. Feriesesongen begynner i juni, da familier fra Pakistans varme høysletter reiser dit for å kjøle seg ned og nyte den svale brisen fra fjellene. Golfspillerne blant dem kan leke seg på en av landets flotteste baner. Den gjennomgående stemningen ligner mer på en fasjonabel klubb enn på resten av Pakistans oppsvulmede, yrende og smogfylte storbyer. Selv om Abbottabad er en ganske ukjent by, er ikke utlendinger noe særsyn der. Mange vestlige eventyrere følger Karakoram-veien, som snor seg gjennom byen før den går nordover mot Kina 500 kilometer unna. Utlendingene stopper i Abbottabad for å bunkre forsyninger eller slappe av i en iskrembar. Velstående afghanere som er på flukt fra hjemlandets ustabile forhold, har bygget store komplekser omgitt av høye murer i byen, der de kan gjemme bort kvinnene sine. Det var disse fredelige omgivelsene Osama bin Laden bestemte seg for å trekke seg tilbake til et halvt tiår etter sin store seier 11. september. Abbottabad var et av de siste stedene i Pakistan hvor noen ville mistenke ham for å være. Byen lig20

ET KOMFORTABELT SKJULESTED

ger langt unna Pakistans stammeområder, der de fleste mente at han oppholdt seg, siden det var vanskelig å finne ham der, samtidig som de ikke var for fjerntliggende til å hindre ham i å kommunisere gjennom kurer med sine viktigste underordnede. Mange av dem levde i stammeområdene nær pakistansk Kashmir. De militante gruppene i Kashmir hadde bin Laden vært alliert med i lengre tid, et støttenettverk som kunne komme til nytte. Våren 2011 var terrorismens store organisator inne i sitt sjette år i skjul i strøket Bilal Town i Abbottabad. Det var ikke byens mest prangende nabolag, men med sine søylegangprydede hvite villaer, her og der avløst av små butikker som solgte frukt og grønnsaker, var det et forholdsvis behagelig sted å bo. Syv år tidligere begynte mannen som bin Laden hadde betrodd livet sitt til – kjent innen al-Qaida ved sitt alias Abu Ahmed al-Kuwaiti (kuwaiteren som er far til Ahmed) – å kjøpe opp mindre tomter med jordbruksland i utkanten av Bilal Town. Kuwaiteren kjøpte parsellene i fire transaksjoner i 2004 og 2005 for til sammen 50 000 dollar. De fleste tomtene kjøpte han av en lokal lege, Qazi Mahfooz Ul Haq. Haq husker kuwaiteren som en «svært enkel, beskjeden og ydmyk mann», som snakket pashto (nasjonalspråket i Afghanistan, o.a.), var iført tradisjonelle pashtunske klær og sa at han kjøpte opp jord for en onkel. Kuwaiteren engasjerte en arkitekt i familiefirmaet Modern Associates i Abbottabad til å tegne et boligkompleks som kunne huse en familie på 10–15 personer. Spesifikasjonene var ikke uvanlige i dette området: to etasjer med fire soverom i hver etasje, alle med eget bad. «En av elevene mine kunne ha tegnet det,» husker Junaid Younis, eieren av Modern As21

MENNESKEJAKTEN

sociates. Arkitektfirmaet sendte inn tegningene til det lokale bygningskontoret, og fikk den nødvendige byggetillatelsen. I løpet av 2005 begynte bin Ladens kompleks å reise seg på det som tidligere hadde vært jordbruksland. Kjentfolk anslo byggekostnadene for det fire mål store boligkomplekset til noen få hundre tusen dollar. Under byggingen ble en tredje etasje føyd til, uten at det ble søkt om byggetillatelse for utvidelsen – et vanlig krumspring i en del av verden der det å betale eiendomsskatt blir ansett for å være et narrespill. Men det forelå alvorligere grunner til å holde denne endringen så hemmelig som mulig: Den ikke-godkjente etasjen skulle bare brukes av Osama bin Laden og hans siste og yngste kone, den livlige jemenittiske kvinnen Amal. Den tredje etasjen, der bin Laden skulle bo sammen med Amal, var litt forskjellig fra de øvrige. I motsetning til etasjene under hadde én av de fire sidene vinduer, og disse var ugjennomsiktige. Fire av de fem vinduene var bare små glugger, godt over øyehøyde. En liten terrasse var skjermet mot nysgjerrige blikk med en 2,15 meter høy mur, som skulle kunne skjule selv en så høy mann som den 1,93 meter høye bin Laden. Bin Laden gikk vanligvis i flagrende gevanter i lyse farger, mørk vest og en bønnelue. Men han forlot sjelden de to øverste etasjene i løpet av de vel fem årene han bodde der. Når han gjorde det, var det for å spasere i kompleksets kjøkkenhage. En provisorisk presenning som skjulte denne delen av hagen, ble utformet for å skjerme selv disse spaserturene mot innsyn fra de allestedsnærværende amerikanske satellittene som gled over himmelen og kunne se alt. Det må ha vært en innesperret tilværelse for en friluftsmann som bin Laden, som ofte skrøt av at han kunne ri en hest i over 22

ET KOMFORTABELT SKJULESTED

seks mil uten stans, og som jevnlig tok med seg sønnene sine på strabasiøse, 12 timer lange fotturer i de afghanske fjellene. Bin Laden var også en ivrig fotballspiller, og ganske flink til å spille volleyball. Før Taliban ble styrtet, var en av hans store gleder å ta med seg konene sine og barna på ekspedisjoner i Sør-Afghanistans store ørkener. Der drev de skytetrening for å herde seg til livet på flukt, som han allerede da mente ville bli deres felles skjebne. Nå levde bin Laden i Abbottabad – i et fengsel han selv hadde bygget. Men dette livet hadde også sine fordeler. For det første befant han seg langt unna de amerikanske droneangrepene som jevnt og trutt drepte mange av hans mest erfarne støttespillere – kremen av al-Qaida – i Pakistans stammeområder bare 300 kilometer unna i vest. Og han holdt slett ikke til i en fuktig hule, slik mange av de «vantro» forestilte seg. Han led heller ikke av noen svekkende nyresykdom, slik det ofte ble hevdet i Vesten. I virkeligheten var han i god form, med grånende hår og et lavere livstempo etter hvert som han nærmet seg midten av 50-årene. For et engasjert familieoverhode var det viktigst at han var omgitt av tre av konene sine og et titall barn og barnebarn. Bin Ladens første kone, hans høyreiste og vakre syriske kusine Najwa, var ikke blant dem. De giftet seg i 1974 da han var 17 og hun 15 år. Hun fulgte ham trofast da han la ut på et liv for jihad, som førte ham til Pakistan og Afghanistan i 1980-årene og senere til Sudan og Afghanistan igjen mot slutten av 1990-tallet. Men etter å ha bodd fem år i det dystre, Taliban-kontrollerte Afghanistan, hadde Najwa fått nok. Sommeren 2001 krevde hun å få reise hjem og besøke familien sin i Syria. Hun hadde tross alt født bin Laden elleve barn og gitt ham nesten tre tiår av livet sitt. Store deler av denne ti23

MENNESKEJAKTEN

den hadde hun levd sammen med ham i eksil. Han gikk derfor med på hennes krav til slutt. Men han ga henne bare lov til å ta med seg tre av de ugifte barna til Syria, og insisterte på at deres 11 år gamle datter Iman og 7 år gamle sønn Ladin skulle bo hos ham. Bin Laden var husholdningens eneveldige hersker, og Najwa kunne gjøre lite eller ingenting for å motsette seg denne beslutningen. Da hun reiste fra Afghanistan, følte bin Laden kanskje at det var den siste gangen han så henne, for han sa: «Jeg vil aldri skille meg fra deg, Najwa. Selv om du hører at jeg har skilt meg fra deg, er det ikke sant.» Najwa forlot Afghanistan 9. september 2001, den samme dagen som bin Ladens drapsmenn myrdet Ahmad Shah Massoud, lederen for de få afghanske styrkene som fremdeles sloss mot Taliban, og bare 48 timer før al-Qaidas angrep på Washington og New York. Kanskje visste bin Laden at den milde Najwa, som hadde giftet seg med ham lenge før han viet sitt liv til den hellige krigens strenge krav, ikke ville klare å håndtere ettervirkningene av angrepene mot Amerika. Like fullt hadde bin Laden – et tiår etter 11. september og etter at hans første kone for lengst hadde reist fra ham – gleden av å ha de andre tre konene boende hos seg i skjulestedet i Abbottabad. I alder varierte de fra 29 år gamle Amal til 62 år gamle Khairiah, som nylig hadde vendt tilbake til bin Laden helt uventet etter å ha vært borte i ni år. Bin Laden giftet seg med Khairiah i 1985. Da var han 28 år og hun 35. Det var en upassende alder for en saudiarabisk kvinne å gifte seg. Bin Ladens motiv for å gifte seg med Khairirah var delvis religiøst. Han trodde at å gifte seg med en «gammel jomfru» ville bli verdsatt av Allah, siden de ved å få barn ville øke antall muslimer i verden. Før hun giftet 24

ET KOMFORTABELT SKJULESTED

seg hadde Khairiah hatt sin egen karriere som lærer for døvstumme barn. Hun hadde også en ph.d.-grad og kom fra en velstående og fin familie, som hevder å nedstamme fra profeten Muhammed. Khairiah tok plassen som bin Ladens andre kone utelukkende fordi hun ønsket å gifte seg med en mann hun mente var en sann hellig kriger. Bin Ladens bedrifter i kampen mot de sovjetiske styrkene i Afghanistan var velkjent i Saudi-Arabia i midten av 1980-årene. Fire år etter at hun giftet seg med bin Laden, fikk de en sønn, Hamza, og etter det ble Khairiah kjent som Um Hamza, «moren til Hamza». Da Taliban-regimet brøt sammen høsten 2001, flyktet Khairiah fra Afghanistan til nabolandet Iran, sammen med sin kjære Hamza og flere av barna bin Laden hadde med de andre konene sine. I flere år levde de i en form for husarrest i den iranske hovedstaden Teheran. Livet der var ikke ukomfortabelt, med tid for shopping, PlayStation og turer til svømmehaller, men de levde fortsatt i et bur, selv om det var et forgylt bur. Det iranske regimet så trolig bin Ladens familiemedlemmer som nyttige forhandlingskort dersom det skulle oppstå en eller annen form for fredsavtale med USA. Da al-Qaida bortførte den iranske diplomaten Heshmatollah Attarzadeh-Niyaki høsten 2008 fra hans hjem i den vestpakistanske byen Peshawar, ga det iranske regimet opp tanken om enhver ordning med USA. Etter å ha holdt diplomaten i over et år, slapp al-Qaida ham fri og lot ham reise tilbake til Iran våren 2010. Dette var ledd i en avtale som endte bin Laden-familiens år i husarrest i Iran. En gang i løpet av den varme sommeren 2010 klarte Khairiah, som var i begynnelsen av 60-årene, å reise fra Vest-Iran til Nord-Waziristan – et ugjestmildt og avsides stammeområde i Pakistan, som ligger over 240 mil øst for Teheran. Rei25

MENNESKEJAKTEN

sen førte henne over bratte fjellkjeder og gjennom noen av de mest drepende ørkenene på kloden. Deretter reiste hun videre til Abbottabad for å bli gjenforent med mannen sin etter nesten et tiårs fravær. Hennes største skuffelse var at det eneste barnet hennes, Hamza, som hadde reist med henne fra Iran, ble igjen i de avsidesliggende pakistanske stammeområdene som på den tiden huset mange av al-Qaidas ledere. Den nest eldste kona i bin Ladens hus var Siham bin Abdullah bin Hussayn, som var jevngammel med den 54 år gamle al-Qaida-lederen. I likhet med bin Ladens eldste kone Khairiah kom hun fra en høytstående saudiarabisk familie som påsto at den nedstammet fra Profeten. For bin Laden, som iallfall i egne øyne prøvde å etterleve Profetens bud, hadde denne direkte forbindelsen til islams grunnlegger utvilsomt en spesiell betydning. I bin Ladens kompleks i Abbottabad bodde Sihams første sønn – 23 år gamle Khalid – sammen med sin mor og far. Siham hadde studert ved Kong Abdulaziz-universitetet i den hellige byen Medina. Hun arbeidet for å ta eksamen i religionsstudier da bin Laden fridde til henne i midten av 1980årene. Hun satte som vilkår å fullføre studiene før hun sa ja til ekteskapet, noe bin Laden motstrebende gikk med på. Sihams foreldre var imot giftermålet fordi bin Laden hadde andre koner fra før, men hun trosset dem og gikk videre med bryllupet, siden hun hadde en klippefast tro på bin Ladens spirende jihad-prosjekt mot sovjetrusserne i Afghanistan. På den tiden de giftet seg var bin Laden godt på vei til å bli en ekte hellig kriger. Siham lot seg fengsle av bin Ladens prosjekt. Da bin Laden ga henne de tradisjonelle gullsmykkene som medgift, donerte Siham alt sammen til afghansk jihad. Siham tok sin mastergrad i Medina og senere sin ph.d. i 26

ET KOMFORTABELT SKJULESTED

korangrammatikk mens hun levde med bin Laden i Sudan i midten av 1990-årene. Hun var en poet og en intellektuell, som ofte redigerte bin Ladens skrifter. Siden ektemannen bare motvillig godtok at hun tok sin utdannelse, dediserte hun sin ph.d.-avhandling ikke til ham, men til barna sine. Broren hennes sier at det utelukkende var hennes sterke kjærlighet til barna som «lenket» henne til bin Laden. Muligheten for den fjerde kona som islamsk lov gir hjemmel for, åpnet seg for bin Laden mens han bodde i Sudan i midten av 1990-årene. En av hans første koner – den saudiarabiske Khadija – tok et oppgjør med ham i den spyfluebefengte sudanske hovedstaden Khartoum, og sa at hun ikke hadde viet sitt liv til jihad, fattigdom og eksil – livet den saudiarabiske milliardærsønnen nylig hadde gått over til. Hun forlangte skilsmisse, noe bin Laden gikk med på. Han begynte raskt å tenke på hvilke egenskaper han ønsket at den neste kona skulle ha. Ifølge den jemenittiske presten som viet paret, «måtte hun være religiøs … og ung nok til å ikke være sjalu på Sjeikens [bin Ladens] øvrige koner.» Presten fortalte bin Laden at han vurderte en kvinne han selv hadde gitt religionsundervisning. Hun var svært from, sa han. Hun kom fra beskjedne kår, og ville derfor klare strabasene et samliv med al-Qaida-lederen åpenbart ville kreve, mente presten. Hun «trodde virkelig at hun ved å være en pliktoppfyllende og underdanig kone ville sikre seg en plass i himmelen.» Navnet hennes var Amal Ahmed al-Sadah. Bin Laden lot en utsending snakke med Amals mor i hjemmet deres i 1999. Familien bodde i den avsidesliggende provinsbyen Ibb, en landsby 160 kilometer sør for Jemens hovedstad. Forslaget om ekteskap ble først skjult som et tilbud 27

MENNESKEJAKTEN

fra en forretningsmann fra den jemenittiske provinsen Hadramaut. Det fantes et snev av sannhet i dette, siden bin Ladens familie eier en betydelig byggevirksomhet i Midtøsten og opprinnelig kommer fra Hadramaut. Men etter hvert som forhandlingene om giftermålet skred frem, ga bin Ladens utsending til kjenne at frieren faktisk var Osama bin Laden. Det avstedkom ingen større reaksjoner, siden bin Laden ennå ikke var særlig kjent, og al-Qaida ennå ikke hadde sendt ut sin minelagte båt for å senke det amerikanske skipet «USS Cole» da det lå for anker utenfor Jemens kyst. Angrepet på «Cole» kom først året etter. Amal var en søt, blek og smilende tenåring med uregjerlig svart hår. Hun hadde ingen nevneverdig utdannelse. Hun gikk til slutt med på ekteskapet med den mystiske bin Laden med ordene: «Gud har velsignet det.» Bin Laden sendte en av sine mest betrodde livvakter fra Afghanistan med en medgift på 5000 dollar. Noe av pengene skulle han bruke til å kjøpe gullsmykker og fine klær til Amal. Søskenbarnet hennes fortalte senere: «Vi godtok at han kunne få gifte seg med Amal, siden vi visste at bin Laden var en god muslim og svært from, men vi visste ikke stort mer om ham.» Medgiften ble betegnet som «svært beskjeden». (Det forbauset ingen som hadde hatt med al-Qaida-lederen å gjøre. Som så mange rikmannsbarn, var han uhyre gjerrig.) I 2000 reiste den spente bruden og noen av de mannlige slektningene hennes den lange veien fra Jemen til Kandahar i det sørlige Afghanistan, der bin Laden bodde på den tiden. Der var bin Laden vert for et vel besøkt bryllup – alle gjestene var selvsagt menn. Dikt ble deklamert, lam ble slaktet til festen og salver av «lykkens ild» ble skutt i luften. Kvinnene hadde sin egen fest, i mer beskjeden skala. 28

ET KOMFORTABELT SKJULESTED

Til å begynne med var bin Ladens andre koner rasende over at han hadde tatt en ny ektefelle, som knapt hadde fylt 17 år. Bin Laden hadde fortalt familien at Amal var en «moden» kvinne på 30 år, som kunne Koranen utenat. Det er uvisst om den jemenittiske presten som arrangerte ekteskapet rett og slett lurte bin Laden, eller om bin Laden løy overfor de andre konene sine. Bin Ladens fremste livvakt husker at sjefen den første tiden etter bryllupet «trakk rundt på sitt fjerde ekteskap som en klamp om foten». Men bin Ladens følelser skulle endre seg senere. Amals far reiste fra Jemen til Afghanistan for å besøke datteren sin et års tid før angrepene 11. september. Han måtte vente i Pakistan, der medlemmer av al-Qaida tilsynelatende sjekket om han ble fulgt av noen. Deretter fulgte en strabasiøs reise gjennom Afghanistan til et hus i et hulekompleks der datteren hans levde, sannsynligvis i Tora Bora-fjellene i ØstAfghanistan. Den andre dagen under farens besøk kom svigersønnen innom. Bin Laden, som bar våpen, virket nervøs for at svigerfaren kunne være en eller annen spion. Bin Laden serverte sin svigerfar en rekke historier om alle drapsforsøkene han hadde overlevd. Etter å ha avlevert disse anekdotene, takket han Amals far overstrømmende for den strålende jobben han hadde gjort med å oppdra datteren, og sa: «Takk for denne glimrende oppdragelsen. Jeg hadde ikke ventet meg en slik oppdragelse. Hun er som meg.» Bin Laden slo ordentlig på stortrommen ved å slakte en okse til ære for svigerfarens besøk. Og Amal, som nå var fullt klar over hvem hun hadde giftet seg med, fortalte sin far at hun ønsket å bli en martyr ved bin Ladens side. Som tenåring fortalte Amal en fetter at hun når hun ble voksen ville «skrive seg inn i historien». Fetteren svarte: «Histo29

MENNESKEJAKTEN

rien din tilhører kjøkkenet.» Amal slo tilbake: «Mener du at historien bare er for menn?» Med bin Laden som ektemann hadde hun nå fått en reell mulighet til å bli en historisk person, en sjanse den avsidesliggende landsbyen i Jemen aldri ville ha gitt henne. Bin Laden giftet seg med Amal da han var 43 år gammel, men aldersforskjellen på 26 år sto ikke i veien for det som fremsto som et ekte kjærlighetsforhold. Det første barnet deres, Safia, kom til verden et års tid før angrepene 11. september. Til sine bekjente sa bin Laden at han hadde oppkalt henne etter 600-tallets Safia, som levde på samme tid som Muhammed og hadde drept en jøde. Bin Laden forklarte at han håpet datteren Safia også ville drepe jøder når hun ble stor. Amal fikk fire barn til, to av dem mens hun og husbonden bodde i Abbottabad. Familielivet i Abbottabad var en kilde til ekte trøst for bin Laden, som i sitt innerste følte at polygami og forplantning var religiøse plikter. Overfor vennene sine gjentok han ofte et ordtak som angivelig var fra profeten Muhammed: «Gift dere og mangfoldiggjør dere, for da vil dere øke nasjonen [av muslimer].» Til andre spøkte han: «Jeg forstår ikke hvorfor folk bare tar én kone. Har du fire koner, kan du leve som en evig brudgom.» (Dette ser ut til å være den eneste dokumenterte vitsen bin Laden noensinne kom med.) Livet i bin Ladens kompleks i Abbottabad var slett ikke luksuriøst, men for Amal var det ikke så forskjellig fra livet hun var vant til under oppveksten på landsbygda i Jemen. Når det gjaldt kjøttforbruk for den over et titall store bin Laden-familien, i tillegg til den betrodde kuwaiteren, broren hans og familiene deres, levde de av to geiter i uken, som ble slaktet inne i komplekset. Melk kom fra kyr som ble holdt i et fjøs av betong. Egg fikk familien fra om lag hundre høns som ble holdt 30

ET KOMFORTABELT SKJULESTED

i bur, mens honning kom fra en egen bikube. Grønnsaker som agurker kom fra den store kjøkkenhagen. Disse hjemmeproduserte matvarene ble supplert med blikkanner med Sasso olivenolje og esker med Quaker frokostblanding som ble kjøpt inn lokalt. Kostholdet var beskjedent, men det sosiale livet var ikkeeksisterende. Bin Laden-komplekset var atskilt fra alle andre bygninger av grønne enger, og kunne bare nås via én grusvei. Den nesten fire meter høye muren rundt komplekset, med piggtråd og sikkerhetskameraer, ga inntrykk av å være et sikret fengsel, som ikke fristet tilfeldig forbipasserende. Hvis barna i nabolaget av og til slo en cricketball over murene, fikk de 50 rupier (3,5 kroner) og ble bedt om å kjøpe en ny ball. Hvis de tok mot til seg og banket på døren til komplekset for å leke med de mange barna som bodde innenfor, måtte de banke på i 10–20 minutter før noen kom og åpnet. Barna som kom ut derfra, sa aldri hva de het. De var strengt religiøse, og sluttet all lek da bønneropene lød fra moskeene i nærheten. Inne i komplekset fantes det knapt maling. I tråd med bin Ladens ultra-fundamentalistiske tro, fantes det heller ingen bilder. Stedet hadde ikke klimaanlegg og bare noen primitive gassovner – og det i et område hvor sommervarmen kan nærme seg 38 varmegrader, og det er snø om vinteren. Resultatet var at strøm- og gassregningen for et så stort boligkompleks og de to titall menneskene som bodde der, var minimale, rundt 50 dollar i måneden. Sengene til de ulike familiemedlemmene var laget av planker som ble spikret sammen. Det var som om beboerne levde i en provisorisk leir for langtidsfanger. Det spartanske livet var ikke noe nytt for bin Ladens familie. I flere tiår hadde al-Qaida-lederen fulgt sin huleboerestetikk, 31

MENNESKEJAKTEN

og fornektet alle det moderne livets bekvemmeligheter. Da bin Laden flyttet til det glohete Sudan, insisterte han på at familien hans ikke trengte klimaanlegg. Og da han senere flyttet til Kandahars ørken, hadde ikke familien hans innlagt vann. En militant libyer, som i sin tid sto bin Laden nært, husker at alQaida-lederen fortalte tilhengerne sine: «Dere må lære å oppgi alt det moderne livet har å tilby, som strøm, klimaanlegg, kjøleskap og bensin. Hvis dere lever et liv i luksus, er det vanskelig å evakuere for å dra opp i fjellene og slåss.» Bortsett fra en av kurerens sønner, som gikk på en madrasa, var det ingen av barna i bin Ladens kompleks som fikk vanlig skolegang. Bin Ladens to eldste koner, som begge var akademikere, lærte barna finessene i det arabiske språk og i Koranen i et av soverommene i andre etasje av hovedbygningen, som var et provisorisk klasserom. Ved hjelp av en tusjtavle gjennomførte de to konene regelmessig prøver for å teste barnas kunnskaper. Bin Laden, som selv betraktet seg som litt av en poet, lærte ungene poesi. Han var tilhenger av streng disiplin. Nesten hver dag holdt han foredrag for hele familien om hvordan barna burde oppdras, og hva man burde gjøre og ikke gjøre mot familiemedlemmene. Deretter holdt han en religiøs preken. Bin Laden hadde lenge tenkt over hvordan han skulle praktisere det polygame livet som skjulestedet i Abbottabad ga ham mulighet til. Som student ved universitetet hadde han ført lange diskusjoner med sin beste venn om hvordan man best kunne håndtere flere enn én kone på en gudfryktig, «islamsk måte». De to vennene var enige om at de aldri ville følge i sporene til bin Ladens egen far, som hele tiden skilte og giftet seg igjen – så mange ganger at han til slutt hadde omkring 20 koner. Bin Ladens venn husker at han sa han bare ville ha de 32

ET KOMFORTABELT SKJULESTED

fire konene islam godtok, og at han ville behandle hver eneste helt likt. «Du må være rettferdig, gi alle samme rettferdighet og dele din tid slik at alle får det som er nok for dem,» var de to vennene enige om. I kraft av sin alder og sitt heftige temperament var den eldste kona, Khairiah, øverst i hakkeordenen, men det var lite rivalisering mellom bin Ladens ektefeller. Alle hadde gått inn i ekteskapet vel vitende om at det var en polygam ordning, noe de mente var sanksjonert av Gud. For å sikre harmonien – enten de bodde i Saudi-Arabia på 1980-tallet, Sudan i begynnelsen av 1990-årene eller senere i Afghanistan og Abbottabad – laget bin Laden egne rom for hver kone i alle hjemmene. I Abbottabad hadde hver kone sin egen leilighet med eget kjøkken (med et ventilasjonssystem som ikke var stort mer enn en metallbøtte snudd opp-ned, med primitive rør som sendte matosen ut i friluft). Hovedbygningens tredje etasje var Amals domene, mens de to langt eldre konene bodde i etasjen under. Til å være en mann med ultra-fundamentalistiske synspunkter på kvinnens plass i samfunnet, behandlet bin Laden konene sine med en viss respekt. Han sa til dem at dersom de syntes hans liv i hellig krig var for strevsomt, kunne de gå fra ham. Han siterte ofte verset i Koranen om at «mann og kone skal leve sammen i likhet, eller skilles i mildhet.» Han hevet aldri stemmen i sinne mot konene sine, muligens fordi han som enebarn hadde hatt et usedvanlig nært forhold til sin egen mor. Som voksen forgudet han fortsatt moren. Han kysset hendene og føttene hennes hver gang de møttes, og når han fremdeles hadde mulighet til det, ringte han henne og småpratet om hva slags mat hun laget den dagen. Noe som kan hjelpe oss å forstå hvordan den 54 år gamle 33

MENNESKEJAKTEN

bin Laden klarte å gi hver kone «det som var nok for henne», kan være Avena-sirupen – et slags naturlig Viagra laget av viltvoksende havre – som ble funnet i boligkomplekset hans etter hans død. Siden bin Laden nektet å innta kjemiske stoffer i noen som helst form, var all medisinen han tok laget av urter eller andre naturprodukter. Selv om de bodde hos bin Laden i Abbottabad, levde hans betrodde kurer «kuwaiteren», kuwaiterens bror, konene deres og barna i ren fattigdom. Bin Laden betalte kureren og broren hans om lag 12 000 rupier hver i måneden, eller bare 750 kroner. Det gjenspeilet ikke bare bin Ladens sedvanlige gjerrighet, men også det faktum at al-Qaidas kasse var nesten tom. I smykkebutikker i Abbottabad og i nabobyen Rawalpindi hendte det at en av brødrene kjøpte og solgte gullkjeder og ringer for rundt 1500 dollar. Det hjalp dem utvilsomt til å få endene til å møtes. Kuwaiteren og familien hans bodde i et beskjedent, énetasjes hus i komplekset. En over to meter høy mur skilte dette huset fra hovedbygningen, der bin Laden bodde. Kuwaiterens kone Mariam gikk sjelden inn i hovedhuset, bortsett fra når hun skulle vaske klær. Bare én gang – våren 2011 – fikk hun et glimt av en fremmed, høy mann som snakket arabisk i hovedhuset. Flere år i forveien hadde mannen hennes forklart at det bodde en fremmed i boligkomplekset, og at hun aldri måtte snakke om ham. Bin Laden gjemte seg til og med for noen av menneskene som bodde i hans eget boligkompleks. I sitt tilfluktssted i øverste etasje tilbrakte bin Laden dagene sammen med Amal. Hvitskurte vegger og store glassvinduer ut mot den innmurte terrassen gjorde det ganske lyst i soverommet deres, men stedet var for trangt for en så høy mann som bin Laden. Takhøyden var lav i soverommet, ikke mer 34

ET KOMFORTABELT SKJULESTED

enn 2,10 meter. Det lille badet ved siden av hadde grønne fliser på veggene, men ikke på gulvet. Det primitive toalettet var ikke stort mer enn et hull i gulvet, som de måtte sette seg på huk over. I tillegg var det en enkel dusj av plast. I dette badet brukte bin Laden fargemiddelet Just for Men i håret og skjegget for å se ung ut, nå som han var i midten av 50-årene. Ved siden av badet var det et kjøkken på størrelse med et stort skap, og over gangen lå bin Ladens arbeidsrom, der han oppbevarte bøkene sine i en grovt tilhogd bokhylle og tastet i vei på datamaskinen sin. De trange boforholdene i Abbottabad kunne minne om tilfluktsstedet hans i Tora Bora-fjellene – en spartansk jordhytte han bygget med sine egne hender, der han bodde i siste halvdel av 1996 og i flere måneder våren 1997. Det var der bin Laden virket lykkeligst. I Tora Bora, som lå en tre timers kjøretur på en humpet vei fra nærmeste landsby, dyrket bin Laden og følgesvennene hans egne avlinger, bakte sitt eget brød og førte en livsstil av typen «tilbake til naturen». I Tora Bora kunne bin Laden streife fritt omkring i fjellene. Der kunne han puste inn fjelluften, som han fortalte besøkende var en av hans største gleder. I Abbottabad var bin Laden tvunget til å holde seg innendørs, og det ble selvsagt mye tid å slå i hjel. Han fulgte med stor sikkerhet sin religiøse praksis fra ungdommen, ved å stå opp før daggry og be syv ganger om dagen – to ganger mer enn det tradisjonell islam krever. Avhengig som han var av å følge med på nyhetene, så han på Al Jazeera tv og lyttet til BBC radio. I det nakne rommet i første etasje satt han inntullet i et teppe mot vinterkulden og så på gamle videoer av seg selv på et dårlig tv-apparat. Han fulgte også med på pressekonferansene til den forhatte amerikanske presidenten Barack 35

MENNESKEJAKTEN

Obama, som lederne i al-Qaida avskydde like sterkt som forgjengeren, George W. Bush. Bin Ladens nestleder, Ayman alZawahiri, uttalte offentlig at Obama var en «husneger», altså at presidenten var en slave som fikk bedre behandling av sine hvite herrer enn de andre slavene, som måtte arbeide ute på markene. Bin Laden tilbrakte mye av sin påtvungne fritid med å skrive. Emnene varierte, men han var særlig opptatt av Palestina. Han skrev også om miljøspørsmål og om den globale økonomien. Han slukte alle bøker som stilte seg kritisk til amerikansk utenrikspolitikk, med titler som Rouge State: A Guide to the World’s Only Superpower. Bin Laden var spesielt begeistret over boken Imperial Hubris: Why the West Is Losing the War on Terror, en flengende kritikk av Bushs utenrikspolitikk. Denne boken var – ironisk nok – skrevet av Michael Schauer, mannen som hadde ledet CIAs bin Laden-enhet og brukt mange år på å samle inn etterretningsdata for å finne og drepe bin Laden. Allerede tidlig i tenårene var bin Laden besatt av Palestina-spørsmålet. Så han leste også bøker som stilte seg kritisk til Israel av folk som tidligere president Jimmy Carter og de amerikanske statsviterne Stephen Walt og John Mearsheimer. Det var et trangt, men komfortabelt liv i tilbaketrukkenhet for al-Qaidas leder. Han kunne dyrke sine hobbyer ved å lese og følge nyhetene. Og selvsagt fulgte han islams læresetninger. Han ble oppvartet av tre av konene sine, og var omgitt av mange av barna han elsket. Til å være verdens mest ettersøkte rømling, var det ikke noe dårlig liv. Slett ikke dårlig.