Agent 6 av Tom Rob Smith

Tom Rob Smith

Agent 6 Oversatt av Pål F. Breivik

Tom Rob Smith Originalens tittel: Agent 6 Oversatt av Pål F. Breivik Copyright © Tom Rob Smith, 2011 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-37531-7 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Landskap: Shutterstock_93416059, Mann: National Geographic/Jason Edwards Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Zoe Trodd

Moskva Lubjanka-plassen Lubjanka, det hemmelige politiets hovedkvarter

21. januar 1950 Den tryggeste måten å skrive en dagbok på, var å forestille seg at Stalin leste hvert eneste ord. Selv ved å utøve en slik grad av forsiktighet, løp man risikoen for en utilsiktet frase, for ufrivillig tvetydighet – en misforstått setning. Lovord kunne tas for hån, ektefølt smiger for parodi. Siden den mest årvåkne forfatter ikke kunne verge seg mot enhver tenkelige fortolkning, var ett alternativ å gjemme hele dagboken, en metode som i dette tilfellet var blitt foretrukket av den mistenkte, en ung kunstner ved navn Polina Pesjkova. Notatblokken hennes var blitt funnet inni en peis, i pipen, rett og slett, innpakket i voksduk og klemt inn mellom to løse mursteiner. For å få tak i dagboken hadde forfatteren vært nødt til å vente til ilden hadde dødd ut, før hun kunne stikke hånden inn i pipen og føle seg fram til bokryggen. Dette utspekulerte skjulestedet hadde ironisk nok ført Pesjkova i fordervelsen. Et enkelt, sotete fingeravtrykk på skrivebordet hennes hadde vekket etterforskningsagentens mistanke, slik at han omdirigerte søket – et eksemplarisk stykke detektivarbeid.

Fra det hemmelige politiets ståsted var det å skjule en dagbok en forbrytelse, uansett hva innholdet var. Det var et forsøk på å skille en borgers offentlige liv fra det private, der et slikt skille ikke fantes. Det fantes ingen tanke eller erfaring som befant seg utenfor partiets myndighetsområde. Dette var grunnen til at en skjult dagbok ofte var det mest inkriminerende beviset en agent kunne håpe på. Siden dagboken ikke var rettet mot noen leser, skrev forfatteren fritt, senket skuldrene, og frambrakte intet mindre enn en uoppfordret tilståelse. Oppriktigheten kom rett fra hjertet, slik at dokumentet var egnet til å dømme ikke bare forfatteren, men også forfatterens venner 7

og familie. En dagbok kunne innbringe så mange som femten ytterligere mistenkte, femten nye ledetråder, ofte flere enn de mest intense avhør.

Ansvarlig for denne etterforskningen var Leo Demidov, tjuesju år gammel: En dekorert soldat, rekruttert til det hemmelige politiets rekker etter den store fedrelandskrigen. Det hadde gått strykende for ham i MGB, noe som skyldtes en kombinasjon av ukomplisert lydighet, en klippefast tro på staten han tjente og hans aldri sviktende oppmerksomhet for detaljer. Nidkjærheten skyldtes ikke ambisjoner, men hans oppriktige kjærlighet til hjemlandet, nasjonen som hadde nedkjempet fascismen. Han var en kjekk og alvorsfull mann, med en fysiognomi og et livsmot som kunne vært hentet rett fra en propagandaplakat, og et firskårent hakeparti med kantete lepper som alltid hadde et slagord parat.

I løpet av sin korte karriere hos MGB hadde Leo ført tilsyn med undersøkelsen av hundrevis av dagbøker, og gransket tusenvis av innføringer i den hvileløse jakten på dem som ble beskyldt for antisovjetisk agitasjon. Han husket den første dagboken han hadde undersøkt slik man husker sin første kjærlighet. Han hadde fått den av sin mentor Nikolai Borisov, og den var et vanskelig tilfelle. Leo hadde ikke funnet noe inkriminerende på sidene. Deretter hadde mentoren lest den samme dagboken, og framhevet en tilsynelatende uskyldig bemerkning: 6. desember 1936. I går kveld ble Stalins nye grunnlov vedtatt. Jeg føler det samme som resten av landet, dvs. absolutt, uendelig glede.

Borisov hadde ikke vært overbevist om at setningen formidlet en troverdig følelse av glede. Forfatteren var mer interessert i at følelsene hans skulle sammenfalle med følelsene til resten av landet. Det var strategisk og kynisk, en tom erklæring som skulle skjule forfatterens egen tvil. Bruker en person som uttrykker ekte glede en forkortelse – dvs. – før han beskriver følelsene sine? Spørsmålet ble stilt den mistenkte i det påfølgende avhøret.

8

AVHØRSLEDER BORISOV: Hva føler du akkurat nå?

DEN MISTENKTE: Jeg har ikke gjort noe galt.

AVHØRSLEDER BORISOV: Men spørsmålet mitt var: Hva føler du?

DEN MISTENKTE: Jeg føler meg engstelig.

AVHØRSLEDER BORISOV: Selvfølgelig gjør du det. Det er helt og holdent naturlig. Men legg merke til at du ikke sa: «Jeg føler det samme som alle ville gjort under slike omstendigheter, dvs. engstelse.»

Mannen fikk femten år. Og Leo lærte en verdifull lekse – en etterforsker kan ikke begrense seg til å lete etter opprørske uttalelser. Det var langt viktigere å være på vakt overfor kjærlighets- og lojalitetserklæringer som ikke virket overbevisende.

Leo støttet seg på erfaringene fra de tre siste årene, han bladde gjennom Polina Pesjkovas dagbok, og konstaterte at den mistenkte hadde klossete håndskrift til kunstner å være.

Hun hadde presset en sløv blyant ned på alle sidene, uten å spisse den en eneste gang. Han strøk fingeren over baksiden av hver side, over setninger prentet inn som blindeskrift.

Han løftet dagboken opp til nesen. Den luktet sot. Sidene lagde en knitrende lyd der han strøk tommelen over dem, som tørre høstblader. Han snuste, myste, og veide boken i hendene – gransket den på alle vis utenom faktisk å lese i den. Han vendte seg til lærlingen han var blitt tildelt, for å be ham om et referat av dagbokens innhold. Som følge av en nylig forfremmelse hadde Leo fått oppgaven med å føre tilsyn over nye agenter. Han var ingen elev lenger, men en mentor. Disse nye agentene kom til å følge ham gjennom arbeidsdagen og under de nattlige pågripelsene, de ville få erfaring, og lære av ham til de var klare til å håndtere sine egne saker.

Grigori Semisjatnij var tjuetre år gammel, og den femte agenten Leo hadde opplært. Han var kanskje den mest intelligente, og uten tvil den minst lovende. Han stilte for mange spørsmål, funderte på for mange svar. Han smilte når han syntes noe var morsomt, og rynket pannen når noe irriterte ham.

Det trengtes bare et blikk på ansiktet hans for å vite hva han tenkte. Han var blitt rekruttert fra Universitetet i Moskva, der 9

han hadde vært en eksepsjonell student, begavet med en akademisk bakgrunn i motsetning til mentoren sin. Leo var langt fra misunnelig, han godtok uten videre at han ikke hadde hode for seriøse studier. Han var i stand til å analysere sine egne intellektuelle svakheter inngående, men kunne ikke begripe hvorfor lærlingen hadde søkt seg til et arbeid han på ingen måter passet til. Grigori var så dårlig skikket til jobben at Leo til og med hadde vurdert å råde ham til å finne seg en annen karriere. En slik brå avgang ville føre til granskning av mannen, og etter all sannsynlighet fordømme ham i statens øyne.

Grigoris eneste gjennomførbare valg var å snuble seg videre på denne veien, og Leo så det som sin plikt å hjelpe ham så godt han kunne.

Grigori bladde oppmerksomt gjennom sidene, fram og tilbake, tilsynelatende på utkikk etter noe spesielt. Til slutt så han opp, og erklærte: – Dagboken sier ingenting.

Leo husket sine egne opplevelser som nybegynner, svaret overrasket ham ikke, og han ble skuffet over protesjeens manglende evner. Han svarte: – Ingenting?

Grigori nikket.

– Ingenting av betydning.

Oppfatningen var lite trolig. Selv om den manglet direkte eksempler på provokasjon, var de tingene som ikke ble nevnt i en dagbok like viktige som de som var blitt skrevet ned. Leo bestemte seg for å dele denne innsikten med lærlingen, og reiste seg.

– La meg fortelle deg en historie. En ung mann bemerket i dagboken sin at han på denne dagen følte seg uforklarlig nedfor. Innføringen var datert til 23. august. Året var 1949. Hva sier det deg?

Grigori trakk på skuldrene.

– Ikke mye.

Leo slo ned på påstanden.

– Hvilken dato ble ikkeangrepspakten mellom Nazi-Tyskland og Sovjet-Russland inngått?

– August 1939.

10

– 23. august 1939. Det betyr altså at denne mannen følte seg uforklarlig nedfor på tiårsdagen for traktaten. Denne mannens tristhet ble fortolket som upassende kritikk av utenrikspolitikken vår, sammenstilt med fraværet av lovord for soldatene som nedkjempet fascismen, og for Stalins militære dyktighet. Hvorfor dvele ved feilgrep, uten å uttrykke sin stolthet? Forstår du?

– Kanskje det ikke hadde noe med traktaten å gjøre. Alle har vi dager der vi føler oss nedfor og melankolske. Vi sjekker ikke den historiske kalenderen hver gang vi har det sånn.

Leo ble irritert.

– Kanskje det ikke hadde noe med traktaten å gjøre? Kanskje det ikke finnes fiender? Kanskje alle elsker staten? Kanskje det ikke finnes mennesker som ønsker å undergrave arbeidet vårt? Jobben vår er å avdekke skyld, ikke naivt å håpe på at den ikke eksisterer.

Grigori tenkte seg om, klar over Leos sinne. Han formulerte svaret sitt usedvanlig diplomatisk, ikke konfronterende lenger, men han holdt fast på sin egen konklusjon: – Polinas dagbok inneholder bare ordinære betraktninger om hennes egne, daglige rutiner. Jeg er ikke i stand til å oppdage noen sak mot henne. Det er min konklusjon.

Kunstneren, som Leo merket seg at Grigori på en uformell måte omtalte ved fornavn, hadde fått i oppdrag å utforme og male en serie med offentlige veggmalerier. Siden det var en sjanse for at hun, eller faktisk enhver kunstner, kunne frambringe noe udefinerbart subversivt, et kunstverk med skjult mening, foretok MGB en rutinemessig sjekk av henne. Logikken var enkel. Dersom dagboken ikke inneholdt noen hemmelig, subversiv mening, var det usannsynlig at kunsten hennes ville gjøre det. Oppgaven var liten, og passende for en nybegynner. Den første dagen hadde gått bra. Grigori hadde funnet dagboken mens Pesjkova arbeidet i atelieret sitt. Da han hadde fullført ransakelsen, la han beviset tilbake på plass i pipen for at Pesjkova ikke skulle bli klar over at hun var under etterforskning. Han hadde avlagt rapport, og en kort stund hadde Leo lurt på om det fantes håp for den unge mannen: Bruken av det sotete fingeravtrykket som ledetråd hadde vært beundringsverdig. I løpet av de neste fire dagene opprettholdt 11

Grigori en høy grad av overvåkning, og ofret langt flere arbeidstimer enn nødvendig på den. Men tross alt ekstraarbeidet avla han ikke flere rapporter, og kom ikke med bemerkninger av noe slag. Nå påsto han at dagboken var verdiløs.

Leo tok notatblokken fra ham, og fornemmet hvor uvillig Grigori var til å gi slipp på sidene. For første gang begynte han å lese. Ved første blikk samtykket han i at den knapt hadde det provoserende innholdet som de hadde kunnet vente seg av en dagbok som var gjemt i en så utspekulert nærhet av ilden. Han følte motvilje mot å trekke den konklusjonen at den mistenkte var uskyldig, så han hoppet til slutten og skumleste gjennom de bakerste innføringene, skrevet i løpet av de siste fem dagene av Grigoris overvåkning. Den mistenkte beskrev hvordan hun hadde møtt en nabo for første gang, en mann som bodde i en leiegård på den andre siden av veien. Hun hadde aldri sett ham før, men han hadde kommet bort til henne, og de hadde snakket sammen på gata. Hun bemerket at mannen var morsom og at hun håpet å få se ham igjen en gang, og tilføyde blygt at han var kjekk å se på.

Ga han meg navnet sitt? Det husker jeg ikke. Det må han ha gjort. Hvordan kan jeg være så glemsk? Jeg var åndsfraværende. Skulle ønske jeg kunne huske navnet hans. Nå blir han fornærmet når vi treffes igjen. Hvis vi treffes igjen, og det håper jeg vi gjør.

Leo bladde om. Dagen etter ble ønsket oppfylt, og hun støtte på mannen igjen. Hun beklagde at hun var glemsk, og ba ham minne henne på hva han het. Han sa han het Isaac, og de spaserte videre sammen mens de snakket fritt, som om de hadde vært venner i mange år. Ved et lykketreff skulle Isaac samme vei som henne. Da hun kom fram til atelieret, var hun lei for at han måtte gå. Ifølge innføringen begynte hun å se fram til det neste møtet deres så snart han var ute av syne.

12

Er det kjærlighet? Nei, selvsagt ikke. Men det er kanskje slik kjærligheten tar til?

Slik kjærligheten tar til – det var sentimentalt, og passet helt med en fantasifull personlighet som skriver en harmløs dagbok, men gjemmer den så grundig at man skulle tro den var fylt av forræderi og renkespill. For en tåpelig og farlig ting å gjøre. Leo trengte ingen fysisk beskrivelse av denne vennlige, unge mannen for å kjenne identiteten hans. Han kikket opp på protesjeen, og sa: – Isaac?

Grigori nølte. Han bestemte seg for å unngå å lyge, og medga: – Jeg mente at en samtale kunne være nyttig for å bedømme personligheten hennes.

– Jobben din var å ransake leiligheten hennes og registrere hva hun foretok seg. Hun kan ha gjettet at du kom fra MGB. I så fall ville hun ha endret atferden sin for å narre deg.

Grigori ristet på hodet.

– Hun fikk ikke mistanke til meg.

Slike grunnleggende tabber gjorde Leo frustrert.

– Det er noe du vet bare på grunnlag av det hun skrev i dagboken. Samtidig kan hun ha tilintetgjort den opprinnelige dagboken, og erstattet den med disse platte anmerkningene, vel vitende om at hun befant seg under overvåkning.

Da han hørte dette, sprakk hele forsøket på ærbødighet, som et skip som blir smadret mot klippene. Grigori kremtet hånlig, og la for dagen en usedvanlig uforskammethet: – Hele dagboken er diktet opp bare for å narre oss? Hun tenker ikke på den måten. Det er umulig.

Leo var en tålmodig mann, mer tolerant enn andre tjenestemenn. Nå ble han motsagt av en agent som hadde forsømt sin plikt, og det var åpenbart at Grigori ville teste ham.

– De menneskene som virker uskyldige, er ofte de vi burde følge mest nøye med på.

Grigori betraktet Leo med noe som liknet medynk. For en gangs skyld sto ikke ansiktsuttrykket i stil med svaret: – Det har du rett i: Jeg burde ikke ha snakket med henne.

13

Men hun er et godt menneske. Det er jeg sikker på. Jeg fant ingenting i leiligheten hennes, ingenting i hennes daglige gjøremål som skulle tilsi at hun er noe annet enn en lojal borger.

Dagboken er harmløs. Vi behøver ikke å ta Polina Pesjkova inn til avhør. Hun burde få lov til å fortsette arbeidet sitt som kunstner, en virksomhet hun utmerker seg i. Jeg kan fortsatt legge dagboken tilbake på plass før arbeidsdagen hennes er over. Hun trenger ikke å vite noe om denne etterforskningen.

Leo tittet på fotografiet av henne, som var festet foran på mappen. Hun var vakker. Grigori var betatt av henne. Hadde hun sjarmert ham for å unngå mistanke? Hadde hun skrevet om kjærlighet i visshet om at han kom til å lese linjene, og bli så rørt at han kom til å beskytte henne? Leo ville bli nødt til å granske denne kjærlighetserklæringen. Han hadde ikke annet valg enn å lese dagboken setning for setning. Han kunne ikke stole på protesjeens ord lenger. Forelskelsen hadde gjort ham feilbarlig.

Det var over hundre sider med innføringer. Polina Pesjkova skrev om arbeidet og livet sitt. Personligheten skinte sterkt gjennom: En vimsete stil, avbrutt av avledninger, plutselige innfall og utbrudd. Innføringene fløy fra tema til tema, ofte forlot de en tankeretning uten å fullføre den. Det fantes ingen politiske uttalelser, det hele var konsentrert rundt dagliglivets viderverdigheter og kunsten hennes. Da han hadde lest dagboken, kunne Leo ikke nekte for at det var noe tiltalende ved damen. Hun lo flittig av sine egne feil, og dokumenterte dem med årvåken oppriktighet. Åpenheten kunne være en forklaring på hvorfor hun hadde gjemt dagboken så grundig. Det var høyst usannsynlig at den var forfalsket i noen bedragersk hensikt.

Med denne tanken i bakhodet ga Leo tegn til at Grigori skulle sette seg. Han var blitt stående som i giv akt hele tiden mens Leo leste. Han var nervøs. Grigori vaglet seg ytterst på stolen.

Leo spurte: – Si meg nå: Hvis hun er uskyldig, hvorfor gjemte hun dagboken?

Grigori så ut til å fornemme at Leos innstilling mot henne var i ferd med å tine, dermed ble han ivrig. Han snakket fort, og stormet gjennom en mulig forklaring.

14

– Hun bor sammen med moren sin og to yngre brødre. Hun vil ikke at de skal snoke i den. Kanskje de ville gjort narr av henne. Jeg vet ikke. Hun snakker om kjærlighet, kanskje slike tanker gjør henne forlegen. Vi må kunne være i stand til å avgjøre når noe ikke er viktig.

Leo lot tankene vandre. Han kunne se for seg hvordan Grigori gikk bort til den unge kvinnen. Likevel hadde han vanskeligheter med å forestille seg at hun reagerte positivt på en fremmeds spørsmål. Hvorfor ba hun ham ikke om å la henne være i fred? Det virket ravende ubetenksomt av henne å være så åpenhjertig. Han lente seg forover og senket stemmen, ikke fordi han var redd for å bli overhørt av noen, men for å signalisere at han ikke lenger snakket offisielt til ham, som hemmelig politiagent.

– Hva skjedde mellom dere to? Du gikk bort til henne og begynte å snakke. Og hun …

Leo nølte. Han visste ikke hvordan han skulle avslutte setningen. Til slutt spurte han snublende: – Og hun svarte …?

Grigori virket usikker på om spørsmålet ble stilt av en venn, eller en overordnet tjenestemann. Da han forsto at Leo virkelig var nysgjerrig, svarte han: – Hvordan skal man ellers treffe noen, uten at man presenterer seg selv? Jeg snakket om kunsten hennes. Jeg sa jeg hadde sett noen av verkene hennes – og det er sant. Samtalen fortsatte derfra. Hun var lett å snakke med, vennlig.

Dette syntes Leo var uhyre spesielt.

– Hun var ikke mistenksom?

– Nei. – Det burde hun ha vært.

En kort stund hadde de snakket sammen som venner, om hjertets anliggender, nå var de agenter igjen. Grigori senket hodet.

– Ja, det har du rett i, det burde hun ha vært.

Han var ikke sint på Leo. Han var sint på seg selv. Forbindelsen hans til kunstneren var bygd på en løgn: Hans følelser var grunnlagt på beregning og bedrag.

15

Leo overrasket seg selv ved å gi dagboken til Grigori: – Ta den.

Grigori rørte seg ikke, han prøvde å finne ut av hva som var på ferde. Leo smilte.

– Ta den. Hun står fritt til å fortsette arbeidet som kunstner.

Det er ikke nødvendig å gå videre med saken.

– Du er sikker?

– Jeg fant ingenting i dagboken.

Da han forsto at hun var trygg, smilte Grigori. Han strakte ut hånden og tok den fra Leo. Idet sidene glapp ut av hendene på ham, kjente Leo en kontur presset inn i papiret – det var ikke et brev eller skrevne ord, men en slags form, noe han ikke hadde sett.

– Vent.

Leo tok dagboken tilbake, åpnet siden, og undersøkte det øverste, høyre hjørnet. Det var et tomrom der. Men da han berørte den andre siden, kunne han kjenne skrift som var prentet inn. Noe var visket ut.

Han tok en blyant og børstet blyet mot papiret, slik at han avdekket en liten krusedull, en skisse ikke større enn tommelen hans. Det var en kvinne som sto på en sokkel med en fakkel i hånden, en statue. Leo glodde tomt på det før han innså hva det var. Det var et amerikansk monument. Det var Frihetsgudinnen. Leo gransket Grigoris ansikt.

Grigori snublet i ordene: – Hun er kunstner. Hun lager skisser hele tiden.

– Hvorfor er det visket ut?

Han hadde ikke noe svar.

– Har du tuklet med bevisene?

Panikken var tydelig i Grigoris svar.

– Da jeg ble med i MGB i begynnelsen, på den første dagen min, fikk jeg høre en historie om Lenins sekretær, Fotjevam.

Hun hevder at Lenin spurte sikkerhetssjefen sin, Felix Dzjerzynskij, om hvor mange kontrarevolusjonære han hadde i arrest. Dzjerzynskij ga ham en papirlapp med tallet ett tusen fem hundre skrevet på. Lenin ga lappen tilbake, med et kryss tegnet på. Ifølge sekretæren brukte Lenin et kryss for å vise at han hadde lest et dokument. Dzjerzynskij misforsto, og hen16

rettet dem alle sammen. Det var derfor jeg måtte viske det ut.

Skissen kunne ha blitt misforstått.

Leo syntes det var en upassende sammenligning. Han hadde hørt nok.

– Dzjerzynskij var denne virksomhetens far. Å sammenlikne ditt dilemma med hans er lattervekkende. Vi tillates ikke fortolkningens luksus. Vi er ikke dommere. Vi bestemmer ikke hvilke bevis vi skal framlegge, og hvilke vi skal ødelegge. Hvis hun er uskyldig, slik du påstår, vil det komme fram under videre avhør. I ditt misforståtte forsøk på å beskytte henne har du kompromittert deg selv.

– Leo, hun er et godt menneske.

– Hun har forblindet deg. Dømmekraften din er svekket.

Leos stemme var blitt grov og grusom. Han hørte det selv, og myket opp tonefallet.

– Ettersom beviset er intakt, ser jeg ingen grunn til å vekke oppmerksomhet rundt tabben din, en tabbe som helt sikkert kunne gjort slutt på karrieren din. Skriv rapporten, betegn skissen som bevis, og la folk som er mer erfarne enn oss avgjøre resten.

Han tilføyde: – Og Grigori, jeg kan ikke beskytte deg flere ganger.

Moskva Moskvoretskij-broen KM- trikken

Samme dag Leo slapp pusten ut på vinduet, slik at det dugget til. Han trykte barnslig fingeren mot kondensen, og tegnet ubevisst omrisset av Frihetsgudinnen – en dårlig versjon av skissen han hadde sett i dag. Han visket den fort ut med det grove stoffet i jakkeermet, og så seg omkring. Tegningen ville ikke vært gjenkjennelig for noen andre enn ham selv, og trikken var nesten tom: Det var bare én annen passasjer om bord, en mann som satt helt forrest, pakket inn i så mange klær mot kulden at bare en liten flik av ansiktet var synlig. Han konstaterte at ingen andre hadde sett tegningen, og fant ut at det ikke var noen grunn til uro. Han som vanligvis var så forsiktig, hadde vanskelig for å tro at han kunne ha begått slik en farlig brøler. Han foretok for mange nattlige pågripelser for tiden, og selv når han ikke jobbet, var det vanskelig å få sove.

Trikken var full av folk, bortsett fra tidlig på morgenen og seint på kvelden. Vognene hadde en tjukk stripe malt på midten, og skramlet gjennom byen som enorme sukkertøy.

Leo hadde ofte ikke noe annet valg enn å presse seg inn med makt. De hadde sitteplasser til femti personer, men var vanligvis fylt med dobbelt så mange pendlere som kjempet om plassen. I kveld ville Leo ha foretrukket en travel vogns ubekvemhet, med albuer trykket inn i siden og folk som presset seg forbi. I stedet opplevde han den luksus det var å ha et tomt sete, på vei hjem til et annet privilegium: en tom leilighet – et losji han ikke var nødt til å dele. Det var enda et av yrkets frynsegoder. En manns status var nå definert av hvor mye tomrom som omga ham. Snart ville han få tildelt sin egen bil, en større bolig, kanskje til og med en datcha, et landsted. Mer og mer plass, mindre og mindre kontakt 18

med menneskene han hadde ansvaret for å holde under oppsikt.

Ordene dumpet ned i Leos hode: Slik kjærligheten tar til Han hadde aldri vært forelsket, ikke på den måten dagboken beskrev – spenningen ved kanskje å treffe noen igjen, og vemodet så snart de var borte. Grigori hadde risikert livet for en kvinne han knapt kjente. Det måtte da være en kjærlighetshandling? Det kunne jo virke som om kjærligheten i sitt vesen hadde mye med dumdristighet å gjøre. Leo hadde risikert livet for landet sitt mange ganger. Han hadde utvist ekstrem tapperhet og sterkt engasjement. Hvis kjærlighet var et offer, hadde hans store kjærlighet vært staten. Og staten hadde elsket ham igjen som en yndlingssønn, belønnet ham og gitt ham makt. Det var utakknemlig, vanærende, at tanken overhodet skulle slå ned i ham, om at denne kjærligheten ikke strakk til.

Han smatt hendene inn under beina, og saumfarte setet for et spor av varme. Han fant det ikke, og begynte å skjelve. Støvelsålene plasket mot dammen av smeltet snø på stålvognens gulv. Brystet føltes tungt, som om han led av influensa uten andre symptomer enn utmattelse og sløvhet. Han ville lene seg mot vinduet, lukke øynene, og sove.

Glasset var for kaldt. Han tørket vekk en ny kondensflekk, og myste ut. Trikken krysset broen og passerte gater med snødynger. Det snødde mer, store snøfnugg som traff vinduet.

Trikken saktnet farten og stanset. For- og bakdørene skranglet seg opp, og snøen kom fykende inn. Føreren snudde seg mot den åpne døren og ropte ut i natten: – Skynd deg! Hva venter du på?

En stemme svarte: – Jeg sparker snø av støvlene!

– Du slipper inn mer snø enn du sparker av. Kom inn med det samme, ellers stenger jeg dørene!

Passasjeren steg inn, en kvinne med en tung bag i hendene, 19

støvlene var fulle av snø. Idet dørene gikk igjen bak henne, bemerket hun til føreren: – Det er uansett ikke så varmt her inne.

Føreren pekte mot utsiden.

– Kanskje du heller vil gå?

Hun smilte, og avdramatiserte dermed spenningen. Den morske føreren lot seg sjarmere og smilte tilbake.

Kvinnen snudde seg, tok et overblikk over vognen og fanget Leos blikk. Han gjenkjente henne. De bodde i nærheten av hverandre. Hun het Lena. Han så henne ofte. Hun hadde faktisk fanget oppmerksomheten hans, fordi hun oppførte seg som om hun ikke ønsket å bli lagt merke til. Hun kunne kle seg i alminnelige klær, slik de fleste kvinner gjorde, men selv var hun langt fra alminnelig. Ønsket hennes om anonymitet kjempet mot dragningen fra skjønnheten hennes, og selv om Leos jobb ikke hadde vært å observere mennesker, ville han helt sikkert ha lagt merke til henne.

Han hadde støtt på henne på T-banen for en uke siden. De hadde stått så tett sammen at det kjentes uhøflig å si hallo. Siden de hadde sett hverandre flere ganger, var det i det minste høflig å anerkjenne det. Han hadde vært så nervøs at det hadde tatt ham flere minutter å manne seg opp til å snakke til henne, han hadde brukt så lang tid at hun hadde steget av vognen, og en frustrert Leo fulgte etter henne selv om det ikke var hans stasjon, en impulsiv handling som var helt utypisk for ham.

Idet hun gikk mot utgangen, strakte han fram hånden og berørte skulderen hennes. Hun spant rundt, med store, brune øyne på utkikk etter fare. Han spurte hva hun het. Hun sendte ham et vurderende blikk samtidig som hun gransket passasjerene som gikk forbi, før hun sa at hun het Lena, og kom med en unnskyldning om at hun hadde det travelt. Dermed ble hun borte. Det fantes ikke den minste antydning til oppmuntring, heller ikke den minste antydning til uhøflighet. Leo våget ikke å følge etter henne. Fårete gikk han tilbake til plattformen og ventet på neste tog. Vågestykket hadde kostet ham dyrt. Han kom for seint på jobben den dagen, noe han aldri hadde gjort før. Det lå en viss trøst i at han endelig hadde fått vite hva hun het.

20

I dag var første gang han hadde sett henne siden den klossete presentasjonen. Han satt anspent der hun bevegde seg ned gjennom midtgangen, i håp om at hun ville ta plassen ved siden av ham. Hun vaklet i takt med bevegelsene i trikken og passerte ham uten et ord. Kanskje hun ikke hadde gjenkjent ham? Leo kastet et blikk bakover. Hun satte seg nesten bakerst i vognen. Hun hadde bagen i fanget, og stirret på snøen som falt ned der ute. Det var ingen vits i å lyge for seg selv: Selvfølgelig husket hun ham, det skjønte han av måten hun omhyggelig ignorerte ham på. Avstanden hun hadde plassert mellom dem såret ham; hver meter var et mål på motviljen hennes mot ham. Hvis hun hadde villet snakke, ville hun ha satt seg nærmere. Men det ville ved ettertanke ha vært for selvsikkert. Det var opp til ham å nærme seg henne. Han visste hva hun het. De var bekjente. Det var ikke noe upassende ved å få i gang en ny samtale. Jo lenger han ventet, desto vanskeligere ville det bli.

Hvis samtalen slo feil, var litt stolthet alt han hadde å tape. For seg selv spøkte han med at han kunne bære et slikt tap: Kanskje han uansett travet rundt med for mye stolthet.

Han reiste seg brått, bestemte seg for en framgangsmåte og skrittet bort til Lena med et falskt uttrykk av selvtillit. Han tok plassen foran henne, og lente seg over rygglenet: – Jeg heter Leo. Vi møttes her om dagen.

Hun brukte så lang tid på å svare at Leo lurte på om hun kom til å overse ham.

– Ja, det husker jeg.

Det var først nå at han husket at han ikke hadde noe å snakke om. Han improviserte kjapt og forlegent, og bemerket: – Jeg hørte du sa at det er like kaldt på denne trikken som det er der ute. Jeg tenkte på det samme. Det er veldig kaldt.

Han rødmet av den banale kommentaren, og angret bittert på at han ikke hadde tenkt gjennom samtalen på forhånd. Hun så på Leos frakk, og svarte: – Kaldt? Selv om du har en så fin frakk?

Leos status som agent skaffet ham tilgang til en rekke fine jakker, håndlagde støvler, tjukke skinnluer. Frakken var ensbetydende med statusen hans. Han ønsket ikke å medgi at han jobbet for det hemmelige politiet, og tydde til en løgn: 21

– Den var en gave fra faren min. Jeg vet ikke hvor han kjøpte den.

Leo endret samtaleemne.

– Jeg har sett deg her og der. Jeg lurer på om vi ikke bor i nærheten av hverandre.

– Trolig det.

Svaret forundret Leo. Lena var tydeligvis motvillig til å fortelle ham hvor hun bodde. Slik forsiktighet var ikke uvanlig.

Han burde ikke ta det personlig. Han forsto det bedre enn noen annen. Det tiltrakk ham faktisk. Hun var skarp, og det var en del av tiltrekningskraften hennes.

Blikket hans forflyttet seg til bagen hennes, som var fylt av bøker, notatblokker – kladdebøker fra en skole. Han prøvde å anlegge en fortrolig tone, strakte seg fram og tok ut en av bøkene.

– Er du lærer?

Leo tittet ned på det som var skrevet på forsiden. Lena rettet seg litt opp.

– Det stemmer.

– Hva underviser du i?

Lena ble skjør i stemmen.

– Jeg er lærer i …

Hun glemte hva hun skulle si, og tok seg til pannen.

– Jeg er lærer i politikk. Beklager, jeg er så trøtt.

Det fantes ingen tvetydighet. Hun ville at han skulle la henne i fred. Hun kjempet mot trangen til å være uhøflig. Han la boken tilbake.

– Unnskyld meg. Jeg forstyrrer deg.

Leo reiste seg, ustø på beina, som om trikken bevegde seg over et stormfullt hav. Han gikk tilbake til plassen sin og støttet seg til stangen. Blodet i årene var erstattet av ydmykelse, følelsen pumpet rundt i kroppen – hele huden brant. Flere minutter etter at han hadde satt seg med sammenpressete kjever, stirrende ut av vinduet, mens den milde avvisningen hennes kimte gjennom skallen, oppdaget han at hendene hans hadde vært så hardt knyttet at en rad av negleavtrykk var plantet inn i håndflatene.

22

Moskva Lubjanka-plassen Lubjanka, det hemmelige politiets hovedkvarter

Dagen etter Leo hadde ikke sovet natten før, han lå i sengen og stirret i taket, mens han ventet på at det ydmykende stikket skulle gi seg. Etter mange timer hadde han stått opp og vandret hvileløst rundt i den tomme leiligheten fra rom til rom som et dyr i bur, full av hat over tumleplassen han hadde fått tildelt. Det var bedre å sove på brakke, det rette stedet for en soldat. Leiligheten var en familiebolig, gjenstand for manges misunnelse, bortsett fra at den var tom – kjøkkenet ubrukt, stuen uberørt, upersonlig, ikke annet enn et sted å hvile seg etter en arbeidsdag.

Han kom tidlig, gikk inn på kontoret og satte seg ved skrivebordet. Han kom alltid tidlig, bortsett fra den dagen han hadde stoppet for å be om Lenas navn. Ingen andre var på kontoret, i hvert fall ikke i denne etasjen. Det var kanskje folk nedenunder i avhørsrommene, der utspørringene kunne pågå dagevis i strekk uten opphold. Han sjekket klokken. Personalet ville begynne å ankomme om en times tid.

Leo begynte å arbeide, i håp om at avledningen ville drive hendelsen med Lena ut av hodet. Likevel var han ute av stand til å konsentrere seg om dokumentene han hadde foran seg.

Med en brå håndbevegelse feide han papirene ned på gulvet. Det var utålelig – hvordan kunne en fremmed ha en slik innvirkning på ham? Hun betydde ingenting. Han var en betydningsfull mann. Det fantes andre kvinner, masser av dem, mange ville blitt takknemlige for oppmerksomheten hans. Han reiste seg og begynte å vandre rundt på kontoret slik han hadde gjort i leiligheten, med en innestengt følelse. Han åpnet døren og gikk bortover den forlatte korridoren, og befant seg i et kontor der rapporter om mistenkte ble oppbevart. Han undersøkte om Grigori hadde avlagt rapport, i påvente av at 23

lærlingen hadde glemt det, eller hadde forsømt plikten sin av sentimentale grunner. Dokumentet var avlevert, det lå og vansmektet i bunnen av en stabel med lavt prioriterte mapper, mange av dem ville ikke bli lest på uker, siden de handlet om høyst trivielle hendelser.

Leo løftet opp Pesjkovas mappe, og kjente vekten av dagboken inni. Han tok en rask avgjørelse, og plasserte den i stabelen med høyest prioritet, helt øverst – der de mest alvorlig mistenkte var, og sørget dermed for at saken ville bli vurdert i dag, så snart personalet ankom.

Da han kom tilbake til pulten, begynte Leos øyne å lukke seg, som om denne byråkratiske handlingen gjorde at han endelig ville få sove. * Leo åpnet øynene. Grigori hadde puffet ham våken. Leo reiste seg, flau over å ha blitt knepet sovende ved skrivebordet, og lurte på hva klokken var.

– Går det bra med deg?

Han samlet tankene, og kom på det – mappen.

Han hastet ut av kontoret uten et ord. Korridorene var travle: Alle var på vei til jobb. Leo satte opp farten, skjøv seg forbi kollegene, og kom til rommet der aktive saker ble oppbevart til vurdering. Han overså kvinnen som spurte om han trengte hjelp og søkte gjennom bunken med mapper på leting etter dokumentene om kunstneren Polina Pesjkova. Mappen hadde ligget øverst. Det var bare seksti minutter siden han hadde lagt den der. Sekretæren spurte på nytt om han trengte hjelp.

– Det lå en mappe her.

– De er blitt hentet.

Pesjkovas sak hadde gått til behandling.

Samme dag Leo gransket Grigoris ansikt etter tegn på hat eller avsky.

Lærlingen visste åpenbart ikke at Polina Pesjkovas mappe var blitt flyttet. Han kom snart nok til å oppdage det. Leo burde komme ham i forkjøpet med en forklaring, en unnskyldning – han var utmattet, han hadde bare kastet et blikk på dokumentene og lagt dem i feil bunke. På den andre siden var det ikke nødvendig å nevne det. Bevisene mot kunstneren var skjøre. Mappen kom til å bli vurdert, og avvist. Den hadde uansett måttet bli vurdert: Leo hadde bare framskyndet prosessen. Om det verste skjedde, ville hun bli innkalt til samtale.

Hun ville stå fritt til å fortsette arbeidet sitt. Grigori kunne treffe henne igjen. Leo burde legge hele saken til side og konsentrere seg om oppgaven som lå foran ham – det neste oppdraget deres. Grigori spurte: – Går det bra med deg?

Leo la hånden på Grigoris arm.

– Det er ikke noe. * Lysene var skrudd av. Det surret i projektoren bakerst i rommet. På lerretet dukket bilder av en idyllisk landsby opp. Husene var av tømmer, og det var torv på takene. Små hager sto frodige av sommerens urter. Feite høner pikket til korn, som flommet over fra leirkrukker. Det var overflod av alt, også solskinn og godt humør. Bøndene var kledd i tradisjonelle drakter, sjal med mønster og hvite skjorter. De skred gjennom kornåkrer, på vei tilbake til landsbyen. Solen skinte, og himmelen var blå. Mannfolka var sterke. Kvinnene var sterke.

Ermene var dratt opp. Svulmende musikk ble erstattet av en formell nyhetsoppleser.

25

– I dag fikk disse gårdsarbeiderne et overraskelsesbesøk.

Midt i landsbyen sto en del menn iført dress, malplasserte og utilpasse. De dresskledde mennene førte æresgjesten gjennom de pittoreske omgivelsene med smil i de lubne ansiktene sine.

Den besøkende var en mann seint i tjueårene, høy, velbygd og kjekk. Enten var det et redigeringsknep, eller det skyldtes individets karaktertrekk, men han så ut til å ha klistret et permanent glis i ansiktet. Han hadde hendene på hoftene. Han var uten jakke og hadde oppbrettete ermer, akkurat som bøndene. Iveren hans virket oppriktig, i motsetning til det landlige oppstyret som utspilte seg rundt ham. Nyhetsoppleseren fortsatte: – Jesse Austin, verdensberømt negersanger og overbevist kommunist, er på landsbygda som en del av sin rundreise i vårt storslåtte land. Selv om han er borger av De forente stater, har Mr. Austin vist seg å være en svært oppriktig venn av Sovjetunionen, han synger om levemåten vår, og vårt lands tro på frihet og rettferdighet.

Filmen skiftet til et nærbilde av Mr. Austin. Svarene hans var dubbet til russisk, engelsken var fortsatt hørbar i mellomrommene i oversettelsen.

– Jeg har et budskap å formidle til verden! Denne nasjonen elsker sine innbyggere! Denne nasjonen gir innbyggerne sine næring! Det fins mat her! Og i massevis! Historiene om sult er løgn. Historiene om lidelse og elendighet er propaganda fra kapitalistiske storforetak, som vil ha dere til å tro at de er de eneste som kan skaffe dere de tingene dere trenger. De vil dere skal smile og si takk når dere betaler en dollar for mat som er verdt én cent! De vil ha arbeiderne til å føle takknemlighet når de får betalt et par dollar for slitet sitt, samtidig som storforetakene tjener millioner. Ikke her! Ikke i dette landet! Til verden sier jeg – det fins en annen måte! Jeg sier det igjen – det fins en annen måte! Og jeg har sett det med mine egne øyne.

De dresskledde mennene omga Austin i en beskyttende sirkel, mens de lo og klappet. Leo lurte på hvor mange av bøndene som var statens sikkerhetsagenter. Alle sammen, antok han. Ingen ekte gårdbruker ville blitt tiltrodd oppgaven med å gjennomføre en slik forestilling.

26

Filmrullen tok slutt. Deres overordnede, major Kuzmin, steg fram fra den bakerste enden av rommet. Han var en kort kraftkar med briller med tjukke linser, og kunne se komisk ut for en utenforstående. For MGBs tjenestemenn gjorde han ikke det, for de visste hvilken makt han hadde, og kjente godt hans vilje til å bruke den. Han erklærte: – Disse bildene ble filmet i 1934, da Mr. Austin var tjuesju år gammel. Hans entusiasme for vårt regime er ikke blitt mindre siden den gang. Hvordan kan vi være sikre på at han ikke er en amerikansk spion? Hvordan kan vi være sikre på at kommunismen hans ikke er en bløff?

Leo visste litt om sangeren. Han hadde hørt sangene hans på radio. Han hadde lest noen artikler om ham, ingen av dem ville blitt offentliggjort med mindre myndighetene anså ham som et verdifullt aktivum. Han fornemmet at Kuzmins spørsmål var retoriske, så han sa ingenting og ventet på at Kuzmin skulle fortsette. Majoren leste opp fra en mappe: – Mr. Jesse Austin ble født i 1907 i Braxton i Mississippi, han flyttet med familien sin til New York da han var ti år gammel. Mange negerfamilier flyttet vekk fra Sørstatene, der de hadde opplevd forfølgelse. Mr. Austin snakker uttømmende om disse opplevelsene i avskriftene jeg har gitt dere. Dette hatet er en sterk kilde til misnøye blant svarte amerikanere, og et effektivt middel til å verve dem til kommunismen, kanskje det mest effektive vi har.

Leo tittet opp på sin overordnede. Han snakket ikke om hat som noen forbrytelse, det fantes ingen rette eller gale handlinger, alt ble vurdert i politisk øyemed. Det var ikke et spørsmål om engasjement, men om beregning og analyse. Kuzmin fanget Leos blikk.

– Har du noe du ønsker å si?

Leo ristet på hodet. Kuzmin avsluttet opplesningen: – Mr. Austins familie flyttet i 1917, i likhet med mange andre. Dette var en periode med masseutvandring fra sør til nord. Av alt hatet Jesse Austin opplevde, lurer vi på om det kan ha vært hatet i New York som gjorde ham til kommunist.

Han ble ikke bare hatet av hvite familier, han oppdaget også at han ble hatet av negerfamilier fra middelklassen, som allerede 27

hadde etablert seg i området. De var livredde for at innvandrerne skulle oversvømme byene i nord. Det ble et vendepunkt i livet hans da han fikk se at menneskene som skulle stille seg solidariske med de nyankomne, vendte seg mot dem. Han ble vitne til hvordan klassetenkningen splitter selv de mest sammensveisede lokalsamfunn.

Leo bladde gjennom sitt eksemplar av mappen. Det fantes bare ett fotografi av den unge Mr. Austin sammen med foreldrene. Moren og faren sto rake i ryggen som om de var nervøse for kameraet, med den unge Austin mellom seg. Kuzmin fortsatte: – I New York var faren hans heisfører i et nedslitt hotell kalt The Skyline, som siden gikk konkurs. Hotellet spesialiserte seg på alle de typer moralsk fordervelse som typisk forekommer i en kapitalistisk by – særlig narkotika og prostitusjon. Så vidt vi vet var ikke faren innblandet i den ulovlige virksomheten; selv om han ved flere anledninger ble arrestert, ble han løslatt uten å bli siktet. Moren hans var hushjelp. Jesse Austin hevder at det ikke var vold eller drukkenskap som ødela barndommen hans. Det som brøt familien ned, var fattigdom og elendighet.

Rommet de bodde i var kaldt om vinteren og varmt om sommeren. Faren døde da Jesse Austin var tolv år gammel. Han pådro seg lungetuberkulose. Selv om De forente stater innehar en del utmerkede helseressurser, er de ikke tilgjengelige for alle.

For eksempel har New York Citys livsforsikringsselskap bygd et av de ypperste sanatoriene for sine ansatte. Mr. Austins far var imidlertid ikke ansatt hos New York Citys livsforsikringsselskap. Han hadde ikke råd til et opphold på sanatorium. Til denne dag er Mr. Austin sikker på at dersom ressursene hadde vært tilgjengelige for faren, så ville han ha overlevd. Dette kan ha vært nok en betydningsfull hendelse i Mr. Austins politiske utvikling. Å se sin far dø, i et land der helsetjenester avhenger av arbeidsforholdet ditt, som i sin tur avhenger av hudfargen din, herkomstens tilfeldigheter.

Denne gangen løftet Leo hånden. Kuzmin nikket til ham.

– Hvis dette er tilfellet, hvorfor blir ikke flere amerikanere kommunister?

– Det der er et veldig viktig spørsmål, et spørsmål vi forund28

res over. Hvis du skulle finne ut av svaret, kan du få jobben min.

Kuzmin lo, en merkelig, undertrykt lyd. Da han var ferdig, fortsatte han: – Selv om Mr. Austin er full av lovord om moren, ble hun tvunget til å jobbe mange skift etter farens død. Siden han var så mye for seg selv, begynte han å synge for å ha noe å gjøre, og et innfall i barndommen ble til en karriere. Sang og komposisjon har aldri vært atskilt fra de politiske synspunktene hans.

Slik han ser det, er de to sider av samme sak. Ulikt mange negersangere er ikke Jesse Austins sangerkunst rotfestet i kirken, men i kommunismen. Kommunismen er kirken hans.

Major Kuzmin satte på en plate, og de ble sittende og lytte til Mr. Austin. Leo forsto ikke teksten. Men han forsto hvorfor Kuzmin, et av de mest mistenksomme mennesker som fantes, ikke tvilte på Mr. Austins oppriktighet. Det var en av de ærligste stemmene Leo hadde hørt, ord som virket som om de kom like fra hjertet, mildnet verken av forsiktighet eller kald beregning. Kuzmin slo av musikken.

– Mr. Austin er blitt en av våre viktigste propagandister. I tillegg til de agiterende tekstene og den kommersielle suksessen, er han en gnistrende taler, og kjent verden over. Musikken har gjort ham berømt, slik at hans politiske synspunkter har fått en internasjonal plattform.

Kuzmin gjorde tegn til filmmaskinisten.

– Dette er opptak fra en tale han holdt i Memphis i 1937.

Se godt etter. Det er ikke oversatt, men hold øynene på publikums reaksjon.

Spolen ble skiftet. Framviseren surret i vei. Den nye filmen viste en konsertsal fylt av tusener av mennesker.

– Legg merke til at hele publikum er hvitt. Det fantes lover i Amerikas sørstater som sa at et publikum måtte være enten helt hvitt eller helt svart. Integrasjon eksisterte ikke.

Mr. Austin sto på scenen, kledd i smoking, og henvendte seg til folkemengden. Enkelte publikummere forlot salen, andre kom med tilrop. Kuzmin pekte på noen av personene som gikk ut.

– Interessant nok er det mange i dette hvite publikummet 29

som gjerne vil høre musikken hans. På slutten av konserten applauderer de, de gir ham til og med stående ovasjon. Mr. Austin er imidlertid ute av stand til å avslutte en konsert uten en politisk tale. Så snart han begynner å tale om kommunismen reiser de seg og går, eller roper ukvemsord. Iaktta allikevel Mr. Austins ansiktsuttrykk idet dette skjer.

Det var ingen tegn til skuffelse i Austins ansikt over reaksjonen deres. Han så ut til å nyte fiendtligheten deres, faktene hans ble mer selvsikre, og han fortsatte med talen.

Kuzmin skrudde på lyset.

– Oppdraget deres er avgjørende. Mr. Austin er under økende press fra amerikanske myndigheter på grunn av sin aldri sviktende støtte til vårt land. Mappene deres inneholder artikler han har skrevet som er publisert i amerikanske, sosialistiske aviser. Dere kan selv se hvor provokative de er for en konservativ samfunnsinstitusjon, et rop om endring og krav om revolusjon. Vi frykter at Austin kan miste passet sitt. Dette kan bli hans siste besøk.

Leo spurte: – Når er han her?

Kuzmin stilte seg foran dem, og la armene i kors.

– I kveld. Han blir i byen i to dager. I morgen får han en omvisning i byen. Om kvelden holder han konsert. Jobben deres er å sørge for at ingenting går galt.

Leo ble sjokkert. De hadde fått så liten tid til å forberede seg på. Han ga bekymringen luft i spørsmålet: – Han kommer i kveld?

– Dere er ikke den eneste troppen som mottar oppdraget.

I siste liten fikk jeg det innfallet å be dere ta del i det. Jeg har sansen for deg, Demidov. Det ville vært forståelig om gjesten vår, som befinner seg under så streng granskning i sitt eget hjemland, begynte å trekke sin lojalitet til vår nasjon i tvil.

Jeg vil ha mine beste folk satt på saken.

Kuzmin la hånden på Leos skulder og trykket litt til, både som en tillitserklæring og for å understreke oppdragets betydning.

– Hans kjærlighet til landet vårt må hegnes om, for enhver pris.

30

Moskva Hus ved elvebredden Serafimovitsjs gate nr. 2

Dagen etter Leos tropp var én av tre som arbeidet uavhengige av hverandre for å sørge for at Austins reiserute gikk etter den fastlagte planen. Det var ikke Austins liv, men hans høye oppfatning av staten som sto i fare. Formålet med prinsippet om tre overlappende tropper, hver av dem med samme mål i sikte, var å legge inn et konkurranseelement i operasjonen. I tillegg var det en fordel å ha reserver – dersom én tropp skulle feile, ville en annen kunne ta over. De omfattende forholdsreglene understreket besøkets viktighet.

De hadde fått tilgang til en bil. Det var bare en kort kjøretur fra Lubjanka-plassen, det hemmelige politiets hovedkvarter, til Serafimovitsjs gate og det eksklusive boligkomplekset der Austin holdt hus. De hadde regnet med at han ville bo på Moskva hotell, i femtende etasje med utsikt over Den røde plass, men han hadde avslått, og begrunnet det med at han ville bo i en av de kommunale leiegårdene, helst sammen med en familie, hvis de hadde et gjesterom. Han ville være: Solid forankret i virkeligheten.

Anmodningen hadde avstedkommet en solid dose nervøsitet, siden deres rolle var å sørge for at Austin ble vist et planlagt bilde av det kommunistiske samfunnet, en framstilling av dets potensial, ikke realiteten av dette samfunnet slik det nå framsto. Leo var en prinsippfast idealist, og fikk uærligheten til å harmonere ved å resonnere at revolusjonen fortsatt i høy grad var et pågående arbeid. Velstandens tidsalder var bare noen få år unna. Akkurat nå var et gjesterom noe uhørt i en by som led av kronisk boligmangel. Og med hensyn til tanken på å bo hos 31

en russisk familie, så var risikoen for stor. I tillegg til boforholdene, som kunne være temmelig trange, kunne det også hende at folk uttalte seg i utide. Å opprette en idealisert familie for Austins skyld, var for vanskelig på så kort varsel. Mr. Austin hadde bare anmodet om denne endringen i programmet på vei fra flyplassen.

I ren panikk hadde de måttet improvisere og innlosjert ham her, i Serafimovitsjs gate nr. 2. Det var en selsom idé å prøve å få en leiegård bygd for den politiske eliten, til en kostnad av over fjorten millioner rubler, til å framstå som typisk for de mange kommunale leiegårdene som var under oppføring. I motsetning til planløsningen i de fleste vanlige leiegårder, med små rom side ved side, felles kjøkkenmuligheter og utendørs toaletter, hadde denne bare to leiligheter i hver etasje. Stuen alene var på hundre og femti kvadratmeter – en tumleplass som i alminnelighet ville kunnet huse flere familier. Til alt overmål var leilighetene møblert etter høyeste standard, utstyrt med gasskomfyrer, varmtvann, telefoner, radioer. De hadde antikviteter og sølvkandelabre. Leo bekymret seg for hva deres gjest, med sin rettferdighetssans, ville mene om tilgangen på et utstrakt nettverk av tjenere, som stilte alt fra klesvask til matlaging og husvask til rådighet for beboerne. Han hadde klart å overtale de andre beboerne til å gi tjenerne fri under Austins besøk. Det hadde de gått med på, for uansett hvor mektig eller velstående en borger var, så fryktet de det hemmelige politiet like mye som de fattige gjorde, om ikke mer. De tidligere beboerne hadde ikke akkurat vært alminnelige borgere av Sovjetunionen. De var blant annet kommunistteoretikeren Nikolaj Bukharin og Stalins egne barn, Vasilij Stalin og Svetlana Allilujeva. Beboernes forventede levealder var kanskje enda lavere enn for dem som levde i den ytterste nød. Luksus beskyttet dem ikke mot MGB. Leo hadde selv pågrepet to menn fra denne bygningen.

Da de hadde parkert bilen, skyndte Leo og Grigori seg gjennom snøen og bort til den storslagne inngangen. Leo steg inn, kneppet opp jakken og viste fram identitetspapirene, som ble kontrollert mot en liste over dem som var gitt adgang til byg32

ningen. De gikk nedenunder, der en kjeller huset et team med agenter som drev døgnkontinuerlig overvåkning, teknologi som hadde vært på plass lenge før Austin ankom. Siden disse leilighetene var hjemmet til noen av de mest betydningsfulle menneskene i det sovjetiske samfunnet, var det avgjørende at staten visste hvordan de oppførte seg og hva de snakket om.

Austin bodde fem etasjer over, i en leilighet der det var installert avlyttingsapparater i alle rom. Overvåkningsteamet hadde en oversetter – én av tre som jobbet åttetimers skift. I tillegg var en tiltrekkende, kvinnelig agent postert som angivelig beboer i et soverom i selve leiligheten. Hun lot som om hun var enke, utstyrt med en dekkhistorie om ektemannen som døde i den store fedrelandskrigen. Ifølge profilen av Austin burde en slik historie falle i særlig god jord. Han hatet fascismen over alt annet, og hadde mange ganger uttalt at nedkjempelsen av fascismen for det meste var en russisk seier, ervervet med kommunistisk blod.

Leo tittet gjennom avskriften av alle Austins samtaler siden ankomsten – en kronologisk oversikt over hans ti timer i leiligheten. Han hadde brukt tjue minutter på badet, førtifem minutter på middag. Det var meningsutvekslinger med den kvinnelige agenten om fedrelandskrigen. Austin snakket utmerket russisk, et språk han hadde gitt seg i kast med etter besøket i 1934. Leo anså dette som en ytterligere komplikasjon. Agentene kom ikke til å være i stand til å kommunisere åpent. Austin ville forstå alle forsnakkelser. Han bladde gjennom avskriftene, og det så ut til at gjesten allerede hadde stilt spørsmålstegn ved uoverensstemmelsen mellom den enorme leiligheten og den enslige beboeren. Agenten hadde svart at det var en belønning for ektemannens tapperhet i strid. Etter middag hadde Austin ringt sin kone. Han hadde snakket med henne i tjue minutter.

AUSTIN: Jeg skulle virkelig ønske du kunne vært her. Jeg skulle ønske du kunne oppleve de tingene jeg opplever, og fortelle meg om jeg er blind. Jeg bekymrer meg for om jeg ser tingene slik jeg ønsker at de skal være, og ikke slik de er. Det jeg trenger akkurat nå er din intuisjon.

33

Svaret fra kona var at hans egen intuisjon aldri hadde sviktet ham før, og at hun elsket ham svært høyt.

Leo ga avskriften til Grigori.

– Han har forandret seg. Han er ikke den samme mannen vi så på besøk på bondegården. Han går gjennom en tillitskrise.

Grigori leste gjennom sidene. Han ga dem tilbake til Leo. – Jeg er enig. Det ser ikke bra ut.

– Det var derfor han ventet til siste sekund med å endre innlosjeringen.

Agenten som utga seg for å være enke, kom inn i overvåkningssentralen. Leo snudde seg mot henne og spurte: – Var han interessert i deg?

Hun ristet på hodet.

– Jeg kom med flere dristige bemerkninger. Enten la han ikke merke til det, eller så overså han det fullstendig. Jeg lot som om det gjorde meg opprørt å tenke på mannen min. Han la armen rundt meg. Men det var ikke seksuelt.

– Det er du sikker på?

Grigori la armene i kors.

– Hva er poenget med å få ham til å gå i fella?

Leo svarte: – Vi skal ikke dømme ham. Vi må kjenne våre venner for å kunne beskytte dem. Vi er ikke de eneste som spionerer på ham.

I et hjørne hevet en agent hånden: – Han er våken. * Partifunksjonærene samlet seg i vestibylen av marmor – en gruppe middelaldrende menn av middels grad, dresskledde og smilende, akkurat som gruppen som hadde vist Austin rundt i landsbyen. Selv om Austin var en betydningsfull gjest, var det blitt bestemt at det ikke skulle arrangeres møter med høyerestående, sovjetisk personell, i tilfelle FBI ønsket å benytte dette til å framstille Austin som sovjeternes medsammensvorne, i stedet for en mann som var opptatt av selve systemet.

Austin dukket opp nederst i trappen, kledd i en frakk som rakk ham til knærne, vinterstøvler og skjerf. Det var ikke pran34

gende, men utvilsomt av utmerket kvalitet. Jesse Austin var velstående. Rapportene anslo årsinntekten hans til over sytti tusen dollar. Austin bedømte mottakelsen. Leo så en antydning til misnøye i ansiktsuttrykket. Kanskje han syntes han ble omringet og fikk for liten plass, at han ble for mye styrt. Han tiltalte dem på russisk: – Har dere ventet lenge?

Russisken hans var ypperlig, flytende, men fulgte amerikanske talemåter, og på tross av den gode uttalen virket ordene utenlandske. Den forreste funksjonæren trådte fram, og svarte på engelsk. Austin avbrøt ham: – La oss snakke russisk. Det er ingen som snakker det hjemme. Når skal jeg ellers få øvd meg?

Folk lo. Funksjonæren smilte, og slo over fra engelsk til russisk.

– Har De sovet godt?

Austin svarte at det hadde han, uten å vite at alle kjente til svaret allerede.

Gruppen forlot huset ved elvebredden, tok seg gjennom snøen og viste gjesten vei til limousinen. Leo og Grigori gikk fra dem og satte kursen mot sin egen bil. De skulle holde tritt med følget og slutte seg til det ved bestemmelsesstedet. Idet Leo åpnet døren, så han seg tilbake, og fikk se at Austin mønstret limousinen med forakt. Han begynte å spørre ut funksjonærene. Leo kunne ikke høre hva de sa. De var uenige. Funksjonærene så motvillige ut. Austin avviste protestene deres, skyndte seg vekk fra limousinen og kom bort til Leo og Grigori.

– Jeg vil ikke kjøres rundt bak sotete vinduer! Hvor mange mennesker i Russland kjører slike biler!

En av funksjonærene tok dem igjen.

– Du vil da helt sikkert ha det mer behagelig i det diplomatiske kjøretøyet, Mr. Austin? Dette er bare en standard arbeidsbil, ikke noe mer.

– Standard arbeidsbiler høres flott ut for meg!

Denne endringen i de nøye utarbeidete planene brakte funksjonæren ut av fatning. Han fortet seg tilbake til resten av flokken, diskuterte saken, vendte tilbake og nikket.

35

– Ja vel, du og jeg kjører sammen med betjent Demidov. De andre drar av sted i limousinen.

Leo åpnet døren, og tilbød Austin passasjersetet foran. Men Austin ristet på hodet igjen.

– Jeg setter meg i baksetet. Jeg vil ikke ta plassen fra kollegaen din.

Leo satte bilen i gir og kikket på Austin i bakspeilet, den høye kroppen hans satt sammenklemt i det trange setet. Funksjonæren betraktet kupeen utilfreds.

– Slike biler er veldig enkle. De er bygd for arbeid, ikke fritid. Jeg ser for meg at de ikke kan sammenlikne seg med mange av de amerikanske bilene. Men her har vi ikke behov for overflod.

Dette synspunktet kunne hatt en mer vektig klang, om ikke funksjonæren for fem minutter siden hadde prøvd å imponere gjesten med en luksuriøs limousin. Austin svarte: – Men den får deg jo fram?

Funksjonæren smilte, et smil som var ment å skulle skjule forvirringen hans.

– Får oss hvor?

– Til hvor det nå er vi skal.

– Ja, den får oss dit. Håper jeg!

Funksjonæren lo. Det gjorde ikke Austin. Han mislikte mannen. Planene var allerede i ferd med å falle i fisk.

Moskva Kolonialhandel nr. 1, Jelisejevs kolonialhandel Tverskajagata 14 Samme dag Kolonialhandel nr. 1 var den mest eksklusive handleopplevelsen byen hadde å tilby, åpen bare for eliten. Veggene var forseggjorte og prydet med bladgull. Søylene var av marmor, kapitelene dekorative og innfløkte – snirkler et palass verdig.

Det var majestetiske omgivelser for hermetikkbokser med mat, blankpolerte med etiketter som vendte forover, fersk frukt stablet i sirlige hauger, spiraler med epler og hauger av runde poteter. Man hadde brukt flere dager på å klargjøre forretningen. Hver hylle var overfylt av varer, lagrene var plyndret, alt var tatt fram og pyntelig stilt opp. Sluttresultatet var et sted som Leo umiddelbart anså å være et helt uegnet valg for gjesten deres, det var en grunnleggende misforståelse av publikummet det var beregnet for. Denne butikken representerte ikke noe forbilde for et nytt samfunn – den var et uttrykk for fortiden, et øyeblikksbilde av tsartidens overveldende rikdom.

Likevel smilte partipampene gledestrålende mot Austin, som om de forventet at han skulle begynne å klappe. De hadde latt forfengeligheten komme i veien for hva gjesten egentlig ønsket seg, det han fikk se var praling, de hadde forholdt seg til forutsetningen om at jo mer de viste ham, desto mer imponert ville han bli. De var forblindet av den dype frykten for å bli ansett som fattige og tarvelige i forhold til sine amerikanske motstandere.

Leo stanset opp ved siden av en mengde bokser med ertesuppe stablet opp i en pyramide. Han hadde aldri sett mat bli utstilt på denne måten, og lurte på hvorfor noen skulle bli imponert av framvisningen. Austin passerte pyramiden med avsmak i blikket, omringet av en gjeng funksjonærer som ivrig pekte på eksotisk frukt som Leo ikke kunne navnet på.

I et forsøk på å forene denne overfloden med kommunismens 37

ideologi var de handlende, alle MGB-agenter, utvalgt fra hele aldersspekteret, kledd i vanlige klær og slitte sko, som om Kolonialhandel nr. 1 var for alle – både den aldrende bestemoren og den unge arbeiderkvinnen. Samtidig hadde de ansatte – menn i kjøttdisken, kvinner i fruktavdelingen – fått instruks om å smile når Austin gikk forbi dem, de skulle se etter ham, som om han var solen og de var blomster som vendte seg mot lyset fra ham. De hadde flere handlende utenfor, i kulissene, som sto og hutret i snøen, og som kom inn på tilsynelatende tilfeldige tidspunkter for å opprettholde inntrykket av folk som kom og gikk.

Austins ansiktsuttrykk ble stadig surere. Han snakket ikke lenger. Han hadde hendene dypt nede i lommene, mens kundene rundt ham hele tiden oppførte seg som en flokk kråker der de heiv seg over alt de fikk øye på mens de sprang rundt mellom hyllene. Leo kikket ned i en handlekurv og så tre røde epler, en enslig rødbete og en boks hermetisk skinke, et usannsynlig utvalg for en hvilken som helst handletur.

Austin rev seg løs fra funksjonærgjengen, og kom på nytt bort til Leo. Han hadde tydeligvis bestemt seg for at Leo representerte mannen i gata. Kanskje det var uniformen av grovt stoff og den bryske tilknappetheten hans – under kjøreturen hit hadde Leo nesten ikke sagt noe som helst, i motsetning til den ustanselige, skvaldrende smigeren til funksjonæren. Austin la en hånd på Leos skulder.

– Det kjennes som om jeg kan snakke med deg, kamerat Demidov.

– Selvfølgelig, Mr. Austin.

– Alle vil vise meg det beste. Men jeg vil bare se de vanlige butikkene, der vanlige folk handler. Finnes det noe mer vanlig her i nærheten? Du mener vel ærlig talt ikke at alle butikker er som denne? Det er ikke det dere prøver å fortelle meg?

Leo kjente belastningen av spørsmålet hans som en hånd som strammet seg om hjertet. Han svarte: – Ikke alle er like. Vi er i sentrum av byen. Denne butikken har kan hende et bedre utvalg enn en landhandel.

– Jeg snakker ikke om noen landhandel. Jeg snakker om en 38

dagligdags butikk. Skjønner du? Dette kan da ikke være det eneste stedet i byen?

– Det fins andre butikker.

– Innen gangavstand?

Før Leo fikk svart, kom funksjonærene hastende, ivrige etter å vende gjestens oppmerksomhet mot vareutvalget igjen. De hadde fortsatt ting å vise ham – ferskt brød, de beste skinkesteikene. Austin hevet hånden som for å holde dem på avstand.

Han hadde bestemt seg.

– Vennen min her skal ta meg med på en spasertur. Han skal ta meg med til en annen butikk, dere vet, en som er litt mer … alminnelig.

Funksjonærene glodde olmt på Leo, som om det hadde vært hans forslag. De hadde et sterkt overlevelsesinstinkt. Plutselig trengte de to andre lagene av agenter seg fram, og henvendte seg til Leo. – Det kommer ikke på tale. Vi må holde oss til reiseruten av sikkerhetsårsaker.

Austin hevet et øyebryn og ristet på hodet.

– Sikkerhet? Mener dere alvor? Jeg er vel ikke i fare her?

De var fanget. De kunne ikke akkurat hevde at de ikke kunne beskytte ham i hovedstadens gater. Austin smilte.

– Jeg vet dere har regler og forskrifter. Jeg vet dere har ting dere vil vise meg. Men jeg ønsker å kunne utforske, OK? Jeg insisterer. Hører dere det? Jeg insisterer.

Han lo for å myke opp ordren, men det var ikke desto mindre en ordre. De hadde instruks om å gjøre som gjesten anmodet. Blikkene de andre sendte Leo, gjorde det klart at han kom til å få skylden.

Leo førte flokken ut av butikken, den utpekte lederen for denne ekspedisjonen på utkikk etter det alminnelige. Austin gikk ved siden av ham, humøret hadde allerede bedret seg der de trampet i vei gjennom det tette snøværet. Leo så seg tilbake og så funksjonærene stå i en opphetet diskusjon ved butikkens storslagne inngang, samtidig som et nytt innrykk av omhyggelig nedtonete, tjafsete handlende ankom i billige frakker og oppdaget at forestillingen var over. Partipampene forsto ikke hva det var Austin ønsket å se, men de var sikre på at det ikke 39

var lange køer og butikker med liten varebeholdning. Siden de hadde streng ordre om å ta hensyn til ethvert innfall Austin måtte få, kunne de heller ikke gripe inn.

Austin la en vennlig hånd på Leos rygg.

– Fortell litt om deg selv.

Leo ønsket ikke å snakke om seg selv.

– Hva har du lyst til å vite?

En av funksjonærene dukket opp fra ingen steder og sluttet seg til dem, han hadde tydeligvis overhørt samtalen.

– Leo Demidov er en av våre modigste betjenter. Han kjempet heltemodig i krigen, og har mottatt mye hederlig omtale. Si meg, Mr. Austin, hvor er det du ønsker å bli ført? Kanskje du vil ha litt te mens vi forbereder oss?

Austin ble irritert over avbrytelsen, han overså tanken på te, og henvendte seg til Leo. – Hva gjør du nå, kamerat Demidov?

Leo trodde på sitt arbeid som agent. Kommunismen sto overfor farer fra mange sider. Den måtte beskyttes. Det var imidlertid en altfor komplisert sak å komme inn på nå. Han sa bare: – Jeg er polititjenestemann.

Leo håpet at spørsmålene ville opphøre. Men Austin fortsatte: – Er det mye kriminalitet i byen?

– Ikke kriminalitet slik den er i Amerika. Vi har ikke mord eller tyveri. Jeg arbeider med politiske forbrytere, sammensvergelser mot staten.

Austin ble stille et øyeblikk.

– Rettferdigheten har mange fiender, har jeg rett?

– Ja, det har du.

– Jeg tør vedde på at jobben din kan være vanskelig.

– Noen ganger.

– Det er det verdt, min venn. Det er det verdt.

De hadde vandret rundt grøten med hensyn til dette mørke samtaleemnet. Leo var takknemlig for Austins finfølelse. Avslutningen på samtalen så ut til å kreve en lang taushet, en pause. Jesse Austin brøt til slutt stillheten, og valgte et lettere tema: 40

– Slutt på de alvorlige spørsmålene. Hva liker du å gjøre når du skal more deg? En pen kar som deg, du må være gift.

Leo ble flau over å bli kalt pen og at han var singel, og rødmet.

– Nei. – Men hvorfor ikke?

– Jeg vet ikke …

– Men du har noen du elsker, ikke sant? Det finnes helt sikkert noen? Det finnes alltid en kjærlighetshistorie, tror du ikke?

Spørsmålet innebar at det simpelthen var utenkelig at et menneske kunne leve uten kjærlighet. Leo var desperat etter å føre samtalen videre. En løgn var den letteste måten å gjøre det på.

– Jeg har noen. Vi møttes nylig.

– Hva driver hun med?

Leo nølte, og tenkte tilbake på Lenas stabel med skolebøker.

– Hun er lærer.

– Ta henne med på konserten i kveld!

Leo nikket svakt.

– Jeg skal spørre henne. Hun har det ofte svært travelt. Men jeg skal spørre henne.

– Vær så snill å ta henne med.

– Jeg skal prøve.

De hadde spasert i ti minutter bortover sidegatene, vekk fra hovedveien. En funksjonær dro Leo i armen med et bredt smil for å skjule uroen sin.

– Er det noe spesielt sted vi har tenkt oss?

Før Leo kunne svare, fikk Austin øye på køen. Han løftet hånden og pekte på en kø av kunder som buktet seg forbi en liten kolonialhandel. Grigori løp i forveien for å ta butikken i øyesyn. Det sto minst tretti menn og kvinner der. Mange av dem var eldre, de fillete frakkene deres nedsnødd. Grigori så engstelig på Leo. Folkemengden snudde seg og stirret på det usannsynlige følget, en MGB-agent og en velkledd, amerikansk berømthet – kanskje den mest berømte, amerikanske sangeren i USSR, en av de få som mediene fikk lov til å opphøye.

41

Leo snudde seg mot Austin.

– Vent her. La oss se hva problemet er.

Leo skyndte seg bort til Grigori, og hørte ham hviske: – De har ikke åpnet ennå!

Leo banket på butikkvinduet. Bestyreren smatt ut fra bakrommet og låste opp døren. Før Leo fikk fram en advarsel, var Austin ved hans side.

– Åpner de litt senere her?

Leos skjorte var blitt fuktig av svette på tross av kulden.

– Det kan virke sånn.

Idet døren gikk opp, henvendte Austin seg til butikkbestyreren: – God morgen. Hvordan står det til i dag? Mitt navn er Jesse Austin. Ikke bry dere om oss, vi er her bare for å se oss rundt.

Bare gjør som dere pleier, så lover jeg at vi ikke skal gå i veien!

Bestyreren snudde seg mot Leo med oppspilte øyne og munnen på vidt gap.

– Burde jeg stenge butikken for dere?

Austin svarte, og tok dermed kontroll over situasjonen: – Disse menneskene venter ute i snøen! Slipp alle inn. Ikke gjør noe annerledes.

De handlende tasset forsiktig inn, forvirrete over omstendighetene, og dannet en ny kø ved disken. Leo forklarte: – I den andre butikken så du kunder som kikket etter mat.

Her er tingene mer disiplinert. Kundene forteller de ansatte hva de vil ha. De betaler, og tar med seg varene.

Austin klappet fornøyd med hendene.

– Jeg skjønner. Alt handler om nødvendigheter! De handler det de trenger, ingenting mer.

Leo mumlet seg enig.

– Nettopp.

Da Leo leste gjennom avskriftene av Austins taler og amerikanske intervjuer kvelden før, hadde han støtt på flere opphetete meningsutvekslinger der Austin ble beskyldt for å tro på et forfalsket bilde av Russland, fabrikkert for blåøyde mennesker fra Vesten. Beskyldningene hadde gått inn på ham. Han hadde avvist påstandene. Men det gjorde at Leo ikke tvilte på at Austin ville bli mistenksom dersom rundturen ble for mye kontrol42

lert. Det var grunnen til at Leo og Grigori hadde brukt kvelden på å forberede flere mindre butikker i nærheten av ruten deres.

Leo hadde foregrepet muligheten for et improvisert besøk. De hadde varslet bestyrerne, og der det var mulig hadde de bedt om flere forsyninger til å fylle hyllene med. Han regnet med at en polert versjon av virkeligheten kunne være mer effektiv enn en kunstig modell av det perfekte. De hadde ikke hatt tid til å sjekke hver butikk personlig, så skjebnen lå i butikkbestyrernes hender. Han så seg rundt fra side til side, undersøkte hyllene, gulvets tilstand, og ble lettet over å se at butikken var ren og med rimelig bra varebeholdning. De hadde ferskt brød og kartonger med egg. Kundene var ekte, ikke håndplukkete, og det gode humøret deres var helt og holdent oppriktig der de forundret seg over å ha slik flaks at de fikk handle på en dag da det var så mye å velge i.

Den gamle kona forrest i køen fikk frydefullt tak i en pakke egg. Begeistringen for kjøpet og forvirringen over å bli iakttatt av MGB-agenter, gjorde at hun mistet konsentrasjonen. Hun mistet taket på pakken, og den falt i bakken. Austin var den første som steg fram for å hjelpe. Leo fanget butikkbestyrerens blikk – han hadde frykt i øynene. Noe var galt. Leo reagerte kjapt, løp forbi Austin, plukket opp pakken og undersøkte innholdet. Det lå seks små steiner der i stedet for egg.

Leo lukket pakken, og ga den tilbake til bestyreren.

– De ble knust.

Bestyreren skalv på hendene da han tok imot pakken. Austin kom med et utrop: – Vent litt!

Bestyreren reiste seg skjelvende. Leo så for seg de seks små steinene som ristet inni pakken. Austin pekte på den gamle kona.

– Hun får vel en ny pakke? Uten at det koster noe?

Leo la hånden på konas skulder, og forestilte seg skuffelsen hennes når hun kom hjem og oppdaget at hun var den stolte eieren av seks små steiner.

– Naturligvis.

De fleste av funksjonærene sto utenfor, presset opp mot vinduet, for redde til å flytte seg, mens de prøvde å holde avstand 43

til det de antok var en pågående katastrofe. De fattet gradvis mot til å stige inn i butikken, med anstrengte smil i ansiktet.

Austin var fornøyd.

– Dette er storartet, virkelig storartet.

Besøket i kolonialen var en suksess. Funksjonæren som tidligere hadde foreslått te, gjorde det på nytt.

Austin ristet på hodet.

– Hva er det med deg og te?

Funksjonæren lo. Austin erklærte: – Jeg er ivrig etter å se mer. Hva er det neste?

Det neste på ruten var et besøk på Moskva universitet. Før en funksjonær overhodet fikk begynt å selge ideen, hadde Austin vendt seg mot Leo. – Venninnen din er lærer, sa du?

Leo ble forvirret og svarte nølende: – Venninnen min?

– Kjæresten din? Hun vi snakket om. Læreren. Ville det ikke vært noe å dra og se på en skole?