Kerry Lonsdale
Alt vi vil beholde Roman
Oversatt av Svein Svarverud
Bastion
Originaltittel: EVERYTHING WE KEEP av Kerry Lonsdale Copyright © Kerry D. Lonsdale, 2016 This edition is made possible under a license arrangement originating with Amazon Publishing, www.apub.com. Norsk utgave © 2017, Bastion Forlag
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverksloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Bastion forlag Boks 21 Vinderen 0319 Oslo ISBN 978 82 8313 132 1 1.utgave, 1.opplag 2017 Oversetter: Svein Svarverud Design: Trygve Skogrand Sats: Type-it AS Trykk: Scandbook AB, Sweden www.bastion.no
del 1
Los Gatos California
Kapittel 1
Juli
På bryllupsdagen vår kom forloveden min, James, til kirken i en kiste. Jeg hadde drømt i årevis om at han skulle vente på meg ved alteret med det smilet han reserverte bare for meg. Det fikk alltid hjertet mitt til å gjøre et hopp. Men i stedet for å gå oppover midtgangen mot min beste venn og min første og eneste kjærlighet, var jeg nå i begravelsen hans. Jeg satt ved siden av foreldrene mine foran i kirken, som var fullt av venner og slektninger. De skulle ha vært gjester i bryllupet vårt. I stedet kom de for å ta avskjed med en mann som hadde dødd for ung og for tidlig. Han hadde nettopp fylt tjueni. Nå var han borte. For alltid. En tåre trillet nedover kinnet mitt. Jeg fanget den med det istykkerrevne papirlommetørkleet jeg holdt i hånden. «Her, Aimee.» Mor ga meg et nytt. Jeg krøllet det sammen i hånden. «T-takk.» Stemmen min brast i et hulk. «Er det henne?» mumlet en stemme bak meg og fikk meg til å stivne til. 7
«Ja, James’ forlovede,» hvisket noen til svar. «Stakkars barn. Hun ser så ung ut. Hvor lenge var de forlovet?» «Jeg er ikke sikker, men de hadde kjent hverandre siden de var barn.» Et forbauset gisp. «Barndomskjærester. Så tragisk.» «Jeg har hørt at det tok flere uker å finne liket. Kan du forestille deg det? Uvissheten?» Jeg stønnet. Underleppen min skalv ukontrollert. «Hei! Vis litt respekt her,» hvisket far iltert til damene bak oss. Han reiste seg og presset seg forbi mor og meg så han dultet til knærne våre, og satte seg igjen så jeg var inneklemt mellom ham og mor. Han dro meg inntil seg for å skjerme meg mot den hviskende sladderen og de nysgjerrige blikkene. Orgelet bruste idet begravelsesseremonien begynte. Alle spratt opp. Jeg reiste meg langsomt, fordi hele kroppen føltes gammel og støl, og holdt meg fast i benken foran meg så jeg ikke skulle falle sammen igjen. Alle snudde hodet mot den bakre delen av kirken, der kistebærerne var i ferd med å løfte James’ kiste opp på skuldrene. Mens jeg så dem gå bak presten, kunne jeg ikke la være å tenke at de bar på mer enn James’ levninger, kroppen som hadde kommet så langt i oppløsningen at han ikke kunne begraves i åpen kiste. Håpene og drømmene våre, fremtiden vi hadde planlagt sammen, hvilte også på skuldrene deres. James’ plan om å åpne et kunstgalleri i sentrum når han hadde sluttet i familiefirmaet. Min drøm om å starte min egen restaurant når foreldrene mine trakk seg tilbake fra sin. Den lille gutten jeg hadde forestilt meg stående mellom James og meg med de små hendene sine i våre. 8
Alt dette kom til å bli begravet denne dagen. Et nytt hulk presset seg opp av lungene mine og ga gjenlyd i kirkeveggene. Lyden var høyere enn de hendøende orgeltonene. «Jeg klarer ikke dette,» hvisket jeg jamrende. Å miste James. Å kjenne alles medlidende blikk brenne seg inn i ryggen min der jeg sto på andre rad. Luften var kvelende, en innestengt blanding av svette og røkelse innhyllet i den søtlige, sirupsaktige duften av orkideene som sto omhyggelig oppsatt omkring i den hvitkalkede kirken. Blomstene var innkjøpt til bryllupet vårt, men Claire Donato, James’ mor, fikk dem sendt til begravelsen. Samme kirke. Samme blomster. Feil seremoni. Magen min knøt seg. Jeg holdt for munnen og forsøkte å komme meg forbi far og ut i midtgangen. Mor grep hånden min og klemte den. Hun hektet armen sin i min, og jeg la hodet på skulderen hennes. «Så, så,» trøstet hun. Tårene rant uhindret nedover ansiktet på meg. Kistebærerne senket kisten ned på et metallstativ og gikk tilbake til plassene sine. Thomas, James’ bror, gled inn på første rad ved siden av Claire, som var kledd i svart kjole med det sølvgrå håret satt opp like stramt og stivt som holdningen hennes. Phil, James’ fetter, gikk til den samme raden og stilte seg på motsatt side av henne. Han snudde seg for å se på meg og nikket til hilsen. Jeg svelget og trakk meg bakover til leggene mine var presset inntil trebenken. Claire vred seg rundt. «Aimee.» Jeg vendte oppmerksomheten brått mot henne. «Claire,» mumlet jeg. Siden vi fikk nyheten om James’død, hadde vi knapt snak9
ket sammen. Hun hadde gjort det helt klart at mitt nærvær var for mye av en påminnelse om hva hun hadde mistet, sin yngste sønn. Av hensyn til oss begge holdt jeg meg på avstand. Begravelsen forløp med en forutsigbar rekke av ritualer og salmer. Jeg lyttet med et halvt øre til talene og hørte knapt tekstlesningene. Da seremonien var over, smatt jeg ut gjennom sidedøren før noen rakk å stanse meg. Jeg hadde hørt nok kondolanser for to hele liv. Gjestene strømmet ut på plassen. Jeg kunne se begravelsesvognen mens jeg beveget meg langs den overbygde passasjen i håp om å komme meg usett bort. Jeg så meg over skulderen og møtte Thomas’ blikk. Han gikk raskt gjennom buegangen og la armene omkring meg. Han ga meg en hard klem. Det grove stoffet i dressen hans skrapte mot kinnet mitt. Han så ut som James: Mørkt hår og mørke øyne, olivenfarget hud. En eldre, bredere utgave, men han føltes ikke som James. «Jeg er glad du er her.» Pusten hans snodde seg gjennom håret mitt. «Jeg var nær ved ikke å komme.» «Jeg vet det.» Han trakk meg bort fra mengden som var i ferd med å samle seg rundt oss, til vi stanset under blomsterrankene ved enden av buegangen. Lavendelblå blomster danset i ettermiddagsbrisen. Havtåken som hadde lagt seg over Los Gatos i timene frem mot daggry, hadde fordampet etter hvert som solen steg. Det var allerede altfor varmt. Thomas trakk seg unna og grep meg om overarmene. «Hvordan går det med deg?» Jeg ristet på hodet og presset tungen mot ganen for å stanse 10
hulket som truet med å gi seg til kjenne. Jeg trakk meg ut av Thomas’ armer. «Jeg må gå.» «Det må vi alle. Kom, sitt på med meg. Jeg kan kjøre deg til jordfestelsen og mottakelsen etterpå.» Jeg ristet på hodet igjen. Han hadde kjørt til kirken sammen med Claire og Phil. Thomas sukket tungt. «Du har ikke tenkt å bli med.» «Bare til jordfestelsen.» Jeg vred fingrene i båndene på omslagskjolen min. Jeg hadde kjørt dit sammen med foreldrene mine. Jeg aktet å dra derfra med dem. «Mottakelsen er din mors opplegg. Hennes slektninger og venner.» «De var også James’ og dine venner.» «Jeg vet det, men …» «Jeg skjønner.» Han stakk hånden inn i dressen og trakk frem et sammenbrettet papir. «Jeg vet ikke helt når vi kommer til å sees igjen.» «Jeg kommer ikke til å dra noe sted. Bare fordi James er …» Jeg svelget og så ned på de svarte skoene mine med kilehæl. Ikke de hvite, åpne, høyhælte satengskoene jeg egentlig skulle ha gått i denne dagen. «Du kan ringe. Eller komme på besøk,» foreslo jeg. «Jeg kommer til å reise mye.» Jeg hevet hodet. «Å?» «Her. Dette er til deg.» Jeg brettet ut papiret han ga meg og gispet. Det var en sjekk fra Thomas. En svært stor sjekk. «Hva …?» Fingrene mine skalv mens jeg tok summen innover meg: 227 000 dollar. «James hadde ment å endre testamentet sitt etter at dere var gift, men han …» Thomas gned seg på kjeven og lot armen synke. «Jeg er fortsatt testamentsarving. Jeg har ikke mottatt 11
pengene fra bankkontoene hans ennå, men dette er alt du ville ha arvet, unntatt eierandelen hans i Donato Enterprises. Den kunne han ikke testamentere bort.» «Jeg kan ikke ta imot penger fra deg.» Jeg rakte ham sjekken. Han stakk hendene i lommene. «Jo, det kan du. Dere skulle giftet dere i dag, så de ville ha vært dine.» Jeg gransket sjekken igjen. Det var så mye penger. «Foreldrene dine går snart av med pensjon, ikke sant? Du kan kjøpe restauranten deres, eller starte din egen. James nevnte at det var det du hadde lyst til å gjøre.» «Jeg har ikke bestemt meg.» «Så reis ut og opplev verden. Hvor gammel er du, tjueseks? Du har hele livet foran deg. Gjør det som kan gjøre deg lykkelig.» Han smilte bistert og kikket over skulderen min med blikket festet på den andre siden av plassen. «Nå må jeg gå. Ta vare på deg selv, OK?» Han kysset meg på kinnet. Jeg kjente den lette berøringen fra leppene hans, men hørte knapt hva han sa. Støyen fra gårdsplassen hadde økt, og tankene mine var langt borte. Gjør det som kan gjøre deg lykkelig. Jeg hadde ingen anelse om hva det skulle være. Ikke nå lenger. Jeg kikket opp for å si adjø til Thomas, men han hadde allerede gått sin vei. Jeg snudde meg og så ham på motsatt side av plassen sammen med moren og fetteren. Phil la hodet på skakke og fanget blikket mitt som om han hadde følt at jeg så på ham. Han hevet øyenbrynet megetsigende. Jeg svelget. Han lente seg til siden og hvisket noe i Claires øre, og så begynte han å gå mot meg. Luften spraket som olje i en glovarm stekepanne. Jeg hørte 12
James’ stemme. Et ekko fra lang tid tilbake. La oss komme oss vekk herfra. Jeg stakk sjekken ned i håndvesken, snudde meg for å gå og smatt av gårde mot parkeringsplassen. Jeg gikk fra fortiden min uten å vite hva fremtiden ville bringe, og uten noen anelse om hvordan jeg skulle komme meg vekk. Jeg hadde ingen bil. Jeg stanset ved fortauskanten og vurderte å gå tilbake til gårdsplassen for å finne foreldrene mine da en eldre kvinne med kortklipt, blondt hår kom bort til meg. «Ms. Tierney?» Jeg viftet henne bort. Jeg orket ikke å høre enda en kondolanse. «Vær så snill, dette er viktig.» Den underlige tonen hennes fikk meg til å nøle. «Kjenner vi hverandre?» «Jeg er en venn.» «En venn av James?» «En venn av deg. Jeg heter Lacy.» Hun rakte frem hånden. Jeg stirret på armen som svevde i løse luften mellom oss, og så løftet jeg blikket for å møte hennes. «Jeg beklager. Har vi hilst på hverandre før?» «Det gjelder James.» Hun senket armen og så seg over skulderen. «Jeg har opplysninger om ulykken.» En tåre trengte seg frem i øyekroken min. Jeg trakk pusten dypt og kjente lungene surkle etter all gråten de siste ukene. James hadde sagt at han bare skulle være borte i fire dager, en kort forretningsreise. Fly til Mexico, ta en klient med på fisketur, forhandle om kontraktene under middagen og komme hjem igjen. Båtføreren sa at James hadde kastet ut snøret, og da føreren hadde sjekket motoren, var James borte. Helt uten videre. Borte. 13
Det var for to måneder siden. James var savnet i ukevis, og til slutt ble han erklært antatt død. Så, ifølge Thomas, ble James’ lik skylt i land. Lacy hadde antakelig ikke hørt at liket var funnet. Saken var avsluttet. «Det er for sent. Han er …» «I live. James er i live.» Jeg stirret lamslått på henne. Hva var det denne kvinnen innbilte seg? Jeg pekte på begravelsesbilen. «Se!» Hun så. Vi så føreren slå bakluken igjen og gå rundt bilen for å sette seg inn. Han lukket døren og kjørte av gårde, ut av parkeringsplassen med kurs for kirkegården. Jeg så på henne med en forskrudd slags tilfredshet. Men hun holdt blikket festet på den svarte sedanen og snakket med lav og inderlig fascinert stemme. «Jeg undres på hva som ligger i kisten.» *** «Vent!» Lacy fulgte etter meg mens jeg gikk over parkeringsplassen. «Vær så snill, vent!» «Gå din vei!» Øynene mine var fulle av tårer. Tungen var tykk av spytt. Jeg måtte kaste opp, og Lacy ville ikke la meg være i fred. Jeg så bort på gaten. Huset mitt var ikke stort mer enn en kilometer unna. Kanskje jeg kunne gå hjem. Gallen steg raskt. Å, Gud. «La meg forklare,» tryglet Lacy. «Ikke. Nå.» Jeg holdt for munnen og dukket ned bak en stor varebil. Heten spredte seg gjennom kroppen. Armhu14
lene og undersiden av brystene var våte av svette. Magen min vrengte seg. Jeg kastet meg fremover. Alt jeg hadde holdt inne, slapp løs og spredte seg utover det solvarme fortauet ved føttene mine. Svarerbeskjeden fra James som aldri kom. De ensomme nettene mens jeg ventet på å få høre at han fortsatt var i live. Telefonen fra Thomas, den jeg hadde gruet meg til. James var borte. Og så var det Claire, som insisterte på at begravelsen måtte holdes på bryllupsdagen vår. Kirken var allerede reservert, og slektningene hennes hadde bestilt reise. Hvorfor skulle de måtte avbestille eller endre planene sine? En ny skjelving fikk kroppen min til å riste. Jeg brakk meg til jeg hadde vondt i hjertet og magen var tom. Så begynte jeg å gråte. Radbrekkende gisp rev og slet i meg. Tunge tårer falt på asfalten og plasket ned i den syreholdige suppen. Et eller annet sted i bakhodet innså jeg at jeg hadde nådd yttergrensen. Om jeg enda hadde brutt sammen hjemme mens jeg klamret meg til James’ pute. Ikke her på parkeringsplassen, med en folkemengde tretti meter unna og en fremmed som hang over meg. Jeg sank sammen mot varebilen og satte meg på støtfangeren. Lacy rakte meg en vannflaske. «Den er uåpnet.» «Takk.» Hendene mine skalv så jeg ikke fikk tak på den smale korken, så hun tok flasken tilbake og åpnet den for meg. Jeg drakk en tredel av flasken før jeg trakk pusten igjen. Lacy trakk noen papirlommetørklær opp av skuldervesken sin. «Her.» Hun så på at jeg tørket munn og nese mens hun fiklet med skulderstroppen. «Bedre?» «Nei.» Jeg reiste meg og hadde lyst til å dra hjem. Lacy skjøv underarmen ned i vesken igjen. Hun rom15
sterte gjennom innholdet og trakk frem et visittkort. «Jeg må snakke med deg.» «Jeg er ikke interessert i det du har å selge.» Hun ble rød i kinnene. «Jeg selger ingenting. Det er noe …» Hun stanset og speidet over parkeringsplassen før hun vendte blikket mot meg igjen. Jeg blunket, sjokkert over intensiteten i de lavendelblå øynene hennes. Instinktet mitt satte inn. Hun visste et eller annet. «Jeg selger ingenting, og jeg er veldig lei for hvordan jeg sa det jeg sa, men det er sannheten. Kom og besøk meg så snart du kan.» Hun grep den ledige hånden min og trykket visittkortet inn i håndflaten. Så trakk hun seg unna og forsvant bak varebilen. Jeg hørte fottrinn som nærmet seg, klakkingen av høye hæler som løp over asfalten. «Der er du jo,» gispet Nadia andpustent. «Vi har lett etter deg overalt. Foreldrene dine ser etter deg.» Bølger av kastanjebrunt hår lå rundt skuldrene hennes. Hårknuten hennes hadde løsnet, antakelig i iveren etter å finne meg. Kristen stanset opp ved siden av henne og hev etter pusten. De tynne strømpene hennes hadde raknet oppover siden av tykkleggen. De skulle ha vært brudepikene mine. «Hva gjør du her borte?» spurte Kristen. Stemmen hennes var lys og anstrengt av løpingen. «Jeg har …» Jeg stanset fordi jeg ikke hadde lyst til å fortelle at jeg gjemte meg og nettopp var blitt forfulgt av en fremmed tvers over parkeringsplassen og hadde kastet opp på skoene mine. 16
«Hva har du?» ville hun vite. Nadia dyttet til henne med albuen og nikket mot bakken ved føttene mine. Kristen skar en grimase ved synet av bevismaterialet som var spredt utover asfalten som et veltet malingsspann. «Å, Aimee,» stønnet hun. Jeg ble varm i kinnene og bøyde hodet. Jeg leste kortet jeg holdt i hånden. lacy saunders synsk rådgiver, konsulent og etterforsker drap, savnede personer og uløste mysterier hjelp til å finne svarene du søker. Jeg kjente en kuldegysning helt inn i sjelen. Jeg snudde hodet i Lacys retning. Hun var borte. «Hva er det der?» spurte Nadia. Jeg ga henne kortet, og hun himlet med øynene. «Jøsses, tullingene kaster seg over deg allerede.» «Hvem?» Kristen kikket over Nadias skulder. Nadia brettet kortet raskt sammen og stakk det ned i håndvesken sin. «Ikke vær naiv, Aimee. Folk vil forsøke å utnytte deg.» «Hvem?» spurte Kristen igjen. «Hva var det som sto på kortet?» «Ingenting Aimee bør kaste bort tid på.» Fornuften min sa at Nadia hadde rett. Lacy var skrullete. Så frekt av henne å henvende seg til meg akkurat denne dagen. Hun leste sikkert dødsannonser med falkeblikk for å finne tid og sted for begravelser. Kristen hektet armen sin i min. «Kom igjen, kjære. Vi skal 17
følge deg til gravlunden. La oss finne foreldrene dine og si at du blir med oss. Nick venter ved bilen.» Nick. Kristens mann. James’ bestevenn. James. Jeg lot Kristen dra meg med seg. «Jeg hadde tenkt å gå hjem.» Hun kastet et blikk på de ti centimeter høye kilehælene mine og hevet et velpleid øyenbryn. «Ja, særlig.» *** Etter begravelsen satte Nick oss av utenfor huset mitt. Kristen og Nadia ble med meg inn. Jeg stanset i døråpningen mellom entreen og stuen i bungalowen med tre soverom og så meg omkring. Der sto de gyllenbrune skinnstolene og den brungrå chenillesofaen. En flatskjerm-TV sto inne i et skap i valnøttre. Dørene sto på gløtt etter sist jeg hadde sett på TV, hva det nå enn var. Tre av James’ innrammede malerier prydet veggen over skjenken ved inngangsdøren. Alt var der det skulle være, bortsett fra mannen som bodde der. Jeg slengte nøklene og håndvesken på skjenken. Nadia gikk gjennom spisestuen og ut på kjøkkenet. Klakkingen av høye hæler på tregulvet ga gjenlyd i huset. «Vil du ha noe å drikke?» «Te, er du snill.» Jeg tok av meg skoene og spredte og strekte tærne. Nadia fant frem blenderen. Hun hentet isbiter fra brettet i fryseren og slapp dem ned i kjøkkenmaskinen. Det knaket i dem mens de tilpasset seg den varmere blenderen. «Hva med noe sterkere?» 18
Jeg trakk på skuldrene. «For all del. Som du vil.» Kristen hadde tatt av seg skoene ved salongbordet. Nå kikket hun opp og rynket pannen. Hun sank ned i skinnstolen nærmest peisen og dro beina oppunder seg. Jeg kjente at hun fulgte meg med blikket da jeg trakk meg tilbake til soverommet. Jeg gikk rett bort til skapet James og jeg hadde delt og åpnet skapdørene. Klærne mine hang side om side med dressene hans. Alle var koksgrå, svarte eller mørkeblå. Noen hadde smale striper, men de fleste var ensfarget. Alfahanndresser – det var det han pleide å kalle dem. Så annerledes enn de makelige rutete skjortene og jeansene han brukte hjemme. Når man kikket gjennom garderoben hans, skulle man tro at klærne tilhørte to helt ulike mennesker. Noen ganger hadde det føltes som om jeg bodde sammen med to forskjellige menn. Mannen som arbeidet for Donato Enterprises var formell og høflig sammenlignet med den frittenkende kunstneren med opprullede skjorteermer og malingsflekker på underarmene. Jeg elsket dem begge. Jeg presset nesen mot ermet på den blå favorittskjorten hans og pustet dypt inn. Sandeltre og fyldig ambra, etterbarberingsvannet hans, blandet med en antydning til terpentin fra rensing av pensler. Han hadde hatt på seg denne skjorten den siste gangen han malte, og bak de lukkede øyelokkene kunne jeg se ham for meg med skuldermusklene som spilte under det falmede, blå bomullsstoffet mens han svingte penselen. «Trenger du å snakke?» spurte Kristen dempet bak ryggen min. 19
Jeg ristet på hodet, løste opp knuten i livet og åpnet kjolen min. Den gled ned og la seg rundt føttene mine. Jeg strakte meg inn i skapet, grep James’ skjorte og joggebuksene jeg hadde hatt siden high school, og tok dem på meg. Jeg ble omgitt av varme da jeg trakk på meg skjorten. Stoffet som strakte seg over ryggen min, ga meg en følelse av å få en klem av James. Jeg kommer aldri til å glemme deg, Aimee. Hjertet mitt gikk enda litt mer i stykker. Et hulk satte seg fast i halsen. Bak meg knirket det i tregulvet, og sengen ynket seg. Jeg lukket skapdørene og snudde meg mot Kristen. Hun satt lent mot panelet i hodegjerdet og hadde lagt en pute i fanget. James’ pute. Skuldrene mine sank sammen. «Jeg savner ham.» «Jeg vet det.» Hun klappet på plassen ved siden av seg. Jeg krøp over sengen og la hodet på skulderen hennes. Hun hvilte kinnet sitt på issen min. Vi hadde pleid å sitte slik siden jeg var fem, klemt inntil hverandre mens vi hvisket hemmeligheter. De siste par månedene hadde vi også ofte sittet slik. Kristen var to år eldre, og hun hadde fylt søskenrollen i min oppvekst som enebarn. Hun la armen rundt skuldrene mine. «Det kommer til å bli bedre. Det lover jeg.» Nye tårer begynte å trille. Kristen famlet etter papirlommetørklærne på nattbordet. Jeg rev til meg en bunke og pusset nesen. Hun strøk de fuktige krøllene bort fra tinningen min og tok et lommetørkle til seg selv for å tørke seg i øyekrokene. Hun slapp ut en vassen latter og smilte. «Vi er et sørgelig syn, ikke sant?» Etter hvert slo vi oss sammen med Nadia på kjøkkenet og 20
utvekslet historier om å vokse opp sammen med James mens vi drakk hver vår margarita. Flere timer og altfor mange drinker senere landet Nadia på sofaen og begynte å snorke i løpet av sekunder. Kristen hadde allerede sovnet på sengen min. Jeg følte meg isolert i det mørke huset der det eneste lyset kom fra stearinlysene Kristen hadde tent tidligere på kvelden. Jeg løftet Nadias føtter til side, sank ned på sofaen og la føttene hennes i fanget mitt. Klokken var ti, og nå burde jeg ha vært omgitt av James’ armer mens han styrte oss over dansegulvet i bryllupet og førte meg nennsomt til sangen vår, «Two of Us». Nadia gryntet og skiftet stilling på sofaen. Hun reiste seg og subbet av gårde til gjesterommet mens hun slepte pleddet etter seg. Jeg overtok plassen hun hadde forlatt og lot tankene vandre. Jeg tenkte på James og hvorfor han hadde dratt til Mexico akkurat da. Hvorfor kunne han ikke ha ventet, eller latt Thomas ta hånd om klienten? Han var direktør i Donato Enterprises, og å holde oppsyn med selskapets eksport- og importaktiviteter var hans jobb. Som økonomisjef hadde James til oppgave å styre finansene, ikke forhandle om kontrakter. Men han insisterte på at han var den eneste som kunne håndtere akkurat denne klienten. Han reiste dagen etter at jeg hadde postlagt bryllupsinvitasjonene. Øyelokkene mine ble tunge, og etter hvert falt jeg i søvn mens tankene vred og vendte på seg. Jeg drømte om kvinnen på parkeringsplassen. Hun var kledd i svart fra topp til tå, og øynene hennes utstrålte en regnbueskimrende glød. Hun løftet armene over en liggende skikkelse, og munnen hennes beveget seg. De melodiøse, messende besvergelsene hennes 21
fikk luften til å vibrere omkring henne og skikkelsen som lå ved føttene hennes. En skikkelse som nå begynte å bevege seg. Det var da jeg innså at skikkelsen ikke var hvem som helst. Det var James. Og Lacy var i ferd med å vekke ham fra de døde.
Kapittel 2
«Hva gjør du her?» Fars barytonstemme runget i ørene mine. Jeg skvatt til og stirret på ham. Han stirret tilbake. De fregnete armene hans hang rett ned langs den kraftige brystkassen. Døren som skilte kjøkkenet på The Old Irish Goat fra restaurantdelen, svingte bak ham. Det knirket i dørhengslene for hver bevegelse. Det var mandag, to dager etter James’ begravelse, og jeg hadde stått opp klokken fem om morgenen slik jeg hadde gjort hver dag siden jeg begynte å arbeide i mine foreldres pub. Jeg rullet meg ut av sengen og slepte meg ut på badet, slik jeg hadde gjort hver morgen siden James forsvant. Jeg skjenket kaffe fra trakteren jeg ikke kunne huske å ha fylt opp kvelden før, subbet ut til bilen min, en dyp oransje New Beetle, og kjørte til The Old Irish Goat, en luksuriøs pub foreldrene mine hadde kjøpt før jeg ble født. Jeg vokste opp i restauranten, vasket gulv og fylte på med varer. Etter hvert flyttet jeg inn på kjøkkenet og jobbet side om side med mor, som var kjøkkensjef, og soussjefen hennes, Dale. Dale lærte meg opp til konditor. Brød var spesialiteten min. Etter å ha 23
tatt eksamen ved det kulinariske akademiet i San Francisco overtok jeg som assisterende kjøkkensjef da Dale fikk jobb som sjefskokk ved et av de eldste spisestedene i Cambridge i Massachusetts. Det var hans livs sjanse, sa han til meg en gang. Da jeg gradvis ble oppmerksom på interiøret i The Goat omkring meg, de profesjonelle ovnene og komfyrene i rustfritt stål, kjølerommet med fryseren vegg i vegg og de lett tilgjengelige kokekarene og tallerkenene, føltes det som å våkne for andre gang. Lysrør surret over hodet mitt som en bisverm. En radio i nærheten hvisket frem en lokalstasjons morgensending på lavt volum. Jeg kunne knapt oppfatte hva programlederen sa, men tonefallet hans var glatt og fyldig. Alt virket hjemmekjent. Bare en typisk morgen som ikke var det minste typisk. Far kikket skrått bort på meg. Tausheten min gjorde ham vaktsom. Jeg sto ved bakeseksjonen omgitt av brød som sto til heving, med knyttnevene stukket ned i en haug av den kjølige massen dekket med mel. Hvitt pulver var strødd utover hele benken. «Hvor mange er klokken?» spurte jeg hest. Far kom lenger inn på kjøkkenet. «Ni.» Tre timer siden jeg dro hjemmefra. Bilder fløy gjennom hodet mitt. Parkere bilen, skru av alarmen i restauranten, samle sammen redskaper, velge ut ingredienser. Disse minnene kunne ha kommet fra en hvilken som helst av tusen morgener. Jeg trakk hendene opp av deigen. De laget en kraftig slurpelyd. Klissete klumper hang fast i fingrene mine og fylte 24
opp plassen under neglene. Jeg gned håndflatene hardt mot hverandre, men det klebrige sølet ville ikke rikke seg. Vanligvis satte jeg stor pris på disse ensomme morgenene – jeg higet faktisk etter dem – mens jeg knadde dagens deig. Det var en rytmisk avveksling jeg hadde opplevd helt siden barndommen, da mor lærte meg å bake på kjøkkenet hjemme. Det ensformige arbeidet gjorde at jeg kunne la tankene vandre, få oversikt over dagens gjøremål, planlegge fremtiden, tenke på fortiden. Men ikke i dag. Deigen klistret seg til meg som en tyggegummiklyse under skosålen. Et irritasjonsmoment. Den var like lite velkommen som påminnelsen om at alle timene jeg hadde brukt på å planlegge fremtiden, var bortkastet. Den fremtiden fantes ikke lenger. Jeg gned hardere og brukte neglene for å skrape av meg deigen. Far kom bort til meg med et vått kjøkkenhåndkle. Han begynte å vaske hendene mine. Handlingen var vennlig og full av faderlig omsorg. Han passet nøye på at han ikke gjorde huden min mer irritert, og tørket forsiktig langs de iltre merkene jeg hadde etterlatt. Ømheten hans gjorde meg enda mer opprørt. Jeg ville ikke bli behandlet som om jeg kunne gå i stykker når som helst. Jeg dro hendene mine vekk fra hans og rev til meg håndkleet. Jeg gned hardt på huden min. «Dra hjem, Aimee.» «Og hva skal jeg gjøre der?» Jeg slengte håndkleet på benken. Far sa ikke noe mer. Han så på mens jeg trillet ut deigen og la flere brødemner på et stort metallbrett. Jeg skjøv brettet inn i et stativ og skjøv brødene og rundstykkene til side for å steke dem senere. 25
Mor kom ruslende inn på kjøkkenet med to brune handleposer i papir. Det velfriserte, gråstenkede håret hennes hadde moteriktige pigger som fremhevet sølvøreringene som dannet korketrekkere nedenfor øreflippene hennes. Hun kastet et sidelengs blikk på far før hun smilte til meg. «Jeg så bilen din utenfor. Hva gjør du her?» «Baker brød. Akkurat det samme som jeg gjør hver morgen fem dager i uken.» Skarpheten i stemmen min fikk meg til å krympe meg. «Jeg har allerede foreslått at hun burde dra hjem,» sa far. «Han har rett. Du trenger å hvile.» «Jeg trenger å arbeide,» sa jeg og grep en tresleiv. «Dere trenger min hjelp, og vi trenger brød til lunsj og middag i dag.» De vekslet blikk. «Hva for noe?» sa jeg. «Jeg har ringt Margie.» Hun sendte meg et firkantet smil som blottla alle tennene hennes. Hun tilkalte Margie bare i krisesituasjoner, som når jeg ble syk eller vi hadde ansvar for et større privat selskap. Margie drev bakeriet rundt hjørnet og leverte varer til mange av restaurantene i området. Jeg trakk pusten og dro inn den varme, fuktige duften av nybakt brød. Brød jeg ikke hadde bakt. Jeg rettet blikket mot papirposene mor hadde med seg. margie’s bakery & artisan breads. «Gjestene våre elsker brødene mine,» sutret jeg. «Du kan ikke erstatte dem. Eller meg!» «Vi har ikke tenkt å erstatte … deg,» stotret far. Jeg stønnet og klasket meg på låret med tresleiven. Jeg hadde ikke ment å si det siste høyt. 26
Mor kom stormende bort til meg. «Det er ikke slik fatt. Vi gjorde en avtale med Margie fordi vi tenkte at du kunne trenge litt fritid.» «Men jeg trenger ikke fritid.» Mor snurpet munnen sammen, og jeg stønnet. «Hvor lenge?» De vekslet enda et blikk, og mor gned meg på armen. «Så lenge som du trenger.» «Det kommer til å bli en del endringer …» «Ikke nå, Hugh,» avbrøt mor. «Hva slags endringer?» Jeg så på far. Han klødde seg på kinnet og så ned i gulvet. «Hva er det du ikke vil fortelle meg?» «Ingenting, kjære,» sa mor. «Fortell henne det, Cathy. Hun kommer uansett til å få vite det før eller senere.» Mor så far rett i øynene. «Faren din og jeg har tenkt å gå av med pensjon.» Jeg strammet grepet om sleiven. «Gå av med pensjon? Allerede?» Jeg så bestyrtet på dem. «Herregud, James er nettopp begravet. Jeg er ikke klar til å kjøpe dere ut. Jeg kan ikke drive The Goat på egen hånd.» «Det trenger du ikke. Vi har solgt restauranten,» sa far. Jeg slapp sleiven ned på kjøkkenbenken. «Hva har dere gjort?» Mor stønnet og sendte meg et unnskyldende blikk. «Salget bør være sluttført om nitti dager,» la far til. Mor klasket hånden i pannen. «Hugh!» «Har jeg sagt noe galt?» «Hva har du ikke sagt? Vi var enige om å fortelle det nennsomt.» 27
Blikket mitt flakket mellom dem mens jeg ventet på at en av dem skulle si at det hele var en spøk. Begge så på meg med unnskyldende og bekymrede ansiktsuttrykk. «Hvorfor har dere ikke diskutert dette med meg?» spurte jeg. Mor sukket. «Du har jo visst en god stund at vi har strevd med å holde restauranten gående. Så dukket det opp en kjøper som tilbød seg å overta den. Han har store planer for dette stedet.» «Jeg hadde også store planer for dette stedet. Hvorfor lot dere ikke … Faen.» Jeg gned meg i tinningene. «Hvorfor lot dere ikke meg få kjøpe dere ut?» «Og lesse gjelden vår over på deg?» Mor ristet på hodet. «Vi fikk oss ikke til å gjøre noe slikt mot deg.» «Hvor ille kan det være? Jeg ville ha taklet det.» Ideene laget trafikkork i hodet mitt. Jeg hadde ikke mye sparepenger, og den eneste felleskontoen James og jeg hadde, var den vi brukte til å betale lån og løpende utgifter. Hans bidrag til den kontoen opphørte da han ble erklært død. Pengene på den private bankkontoen hans gikk til Thomas, som hadde gitt meg en sjekk med hele summen i James’ begravelse. En sjekk jeg ikke fikk meg til å heve. Det føltes ikke som mine penger. Kanskje kunne jeg refinansiere lånet på huset. Eller selge det og flytte inn hos foreldrene mine for en stund. «The Goat står ikke til å redde.» Fars tilståelse fikk tankene mine til å bråstanse. Han bøyde hodet og trakk pusten dypt. Jeg trodde han var skuffet, helt til han løftet hodet igjen og jeg innså at han skammet seg. «Du hadde blitt nødt til å snu på skillingen for å kjøpe mel til å bake brød. Det siste 28
din mor din og jeg vil, er at du skal bli nødt til å slå deg selv konkurs.» «Konkurs?» utbrøt jeg. Mor nikket. Hun var blank i øynene. «Vi pantsatte denne bygningen og tok opp et ekstra lån på vårt eget hus, og fortsatt fikk vi det ikke til å gå rundt. Og vi skylder penger til flere av leverandørene våre. De har vært sjenerøse nok til å slette rentene, men vi må like fullt betale dem. Den nye eieren har sagt seg villig til å overta gjelden vår, med unntak av pantelånet.» «Jeg visste ikke at det sto så dårlig til,» sa jeg. Far la armen sin rundt mor. «Etter at kjøpesenteret tvers over gaten ble bygget om og de to kjederestaurantene åpnet, måtte vi jo bare stå og se på at de stakk av med gjestene våre.» «Jeg hadde ideer om hvordan vi kunne fått dem tilbake. Jeg hadde tenkt å utvide middagsmenyen, gjøre restauranten lysere, sette inn levende musikk torsdag og lørdag kveld …» «Alt det er ideer vi allerede har vurdert, men det ville ikke vært nok til å nedbetale lånene og få stedet til å gå med overskudd.» Jeg vred forkleet mitt. Det var temmelig sannsynlig at kjøperen var en eiendomsutvikler som hadde tenkt å rive huset. Det måtte finnes en måte å berge The Goat på. Jeg hadde allerede mistet James. Jeg orket ikke å miste dette også. Det fantes så mange minner innenfor disse veggene, sammenfiltret med duften av poteter stekt i rosmarin og whiskeyglasert corned beef. «Jeg skulle ønske jeg hadde fått vite det tidligere. Jeg kunne ha vært til hjelp.» «Vi hadde tenkt å si noe, men …» Far klødde seg i hodet. 29
«Vel, James døde, og vi fant liksom aldri noe egnet tidspunkt til å fortelle deg det. Ingen foreldre har lyst til å være en byrde for barna sine. Du var allerede … hm, vel …» Et følelsesmessig vrak. Jeg slapp taket i forkleet jeg hadde krøllet sammen, og glattet ut stoffet med lange, forsiktige strøk. Jeg følte meg oppskaket, uten retning eller formål. Jeg følte meg bortkommen. «Hva skal jeg gjøre nå? The Goat er det eneste jeg vet noe om.» Frykten for det ukjente lå tungt over ansiktet mitt. Mor grep hendene mine. «Tenk på det som en spennende, ny mulighet. Du kan prøve noe nytt.» «Som for eksempel?» Jeg dro hendene mine ut av hennes og rev av meg forkleet. Nyheten hadde begynt å synke inn. Mor kastet et flyktig blikk på far. «Vel, faren din og jeg tenker at nå har du anledning som aldri før til å finne ut av hvem du er og hva du vil gjøre.» Jeg sperret øynene opp. «Hva mener du med ‘som aldri før’? Fordi dere har solgt The Goat, eller fordi James er borte?» Far rensket stemmen. «Litt av begge deler.» Jeg måpte til ham. «Du og James har vært sammen siden dere var hvor gamle? Åtte? Dere var uatskillelige.» «Anklager du meg for å ha vært for avhengig av James?» «Nei, ikke akkurat,» rodde far. «Ja,» sa mor rett ut. Jeg stirret på foreldrene mine. «Hør her, Aimee, vi savner James veldig, alle sammen. For faren din og meg føles det som om vi har mistet en sønn. Men for første gang i ditt voksne liv har du bare deg selv å tenke 30
på. Du har utdanning og erfaring til å gjøre akkurat hva du vil. Start din egen restaurant hvis du virkelig har lyst til å drive en.» Hvordan kunne jeg i det hele tatt begynne å tenke på å starte en restaurant fra grunnen av når jeg knapt klarte å ta innover meg nyheten om The Goat? Jeg buntet forkleet sammen og slengte det på benken. En sky av mel steg opp og spredte seg utover. Hvite flak la seg på gulvet. Jeg grep vesken og nøklene mine. Far hevet øyenbrynene. «Hvor skal du?» «Ut. Hjem.» Jeg ristet på hodet. «Et eller annet sted.» Forvirringen bredte seg i meg. Jeg kunne ikke tenke klart. Jeg kjente en tung vekt presse mot brystkassen, og det gjorde vondt å puste. Veggene trengte seg sammen rundt meg. Jeg gikk ut av kjøkkenet. Mor fulgte etter meg til parkeringsplassen. Jeg fomlet med nøklene. De falt på bakken, og haken min sank ned på brystkassen. Jeg trakk pusten skjelvende og pustet ut igjen. Skuldrene mine ristet, og brystkassen min kjempet mot hulkene som prøvde å tvinge seg frem. Mor la armen over ryggen min. Hun dro meg inntil seg. Jeg gjemte ansiktet mot halsen hennes og begynte å gråte. Fingrene mine klorte over ryggen hennes til jeg omsider fikk klamret meg fast. Hun rugget oss forsiktig, strøk meg over håret og oppfordret meg med beroligende stemme til å slippe alt sammen ut. Til å slippe taket. «Jeg vet ikke hvordan.» «Det finner du ut av,» sa hun. «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.» «Det finner du ut etter hvert.» 31
«Jeg er helt alene.» Hun lente seg bakover, grep ansiktet mitt og tørkene bort tårene med tommelfingrene. «Du er ikke alene. Vi er her for deg, vennen min. Ring oss. Vi skal hjelpe til, enten du trenger referanser til en ny jobb eller en skulder å gråte på.» Jeg satte pris på tilbudet, men det var ikke det jeg ønsket å høre. Ikke ennå. *** Jeg var åtte da jeg møtte James. Han hadde flyttet til Los Gatos fra New York og var Nicks nye nabo, to kvartaler fra bungalowen der jeg vokste opp sammen med foreldrene mine, Catherine og Hugh Tierney. En lørdag morgen midt på sommeren kom Nick og Kristen bort til oss med James for å presentere ham. Jeg husker detaljene fra den dagen tydeligere enn noe annet fra samme tid, helt ned til hvordan James vinket og fulgte opp med et smil som avslørte at han var like nervøs for å treffe meg som han var ivrig etter å få nye venner. Han hadde lengre hår enn guttene på skolen, og jeg klarte ikke la være å se på de tykke, brune krøllene som snodde seg rundt øreflippene hans under New York Jets-luen. Han dro fingrene gjennom håret som om han forsøkte å glatte ut de uregjerlige lokkene. Som vanlig på lørdager i nabolaget vårt var luften tung av duften av nyklipt gress. Naboenes sprinklere durte i vei, en bakgrunn av hvit støy. Jeg hørte den dempede brummingen hver gang far stanset motoren på gressklipperen. Og som på mange andre sommerlørdager hadde jeg satt opp en saftbod for å skaffe penger. Jeg sparte til å kjøpe en pose magisk min32
nestøv fra leketøysforretningen i sentrum. Mannen bak disken hadde sagt at dersom jeg drysset litt over hodet hver kveld før jeg gikk til sengs, kom jeg aldri til å glemme hvor jeg hadde satt skoene mine eller når jeg hadde plikter å utføre. Da jeg fikk høre det, måtte jeg bare ha en pose. Men akkurat denne lørdagsmorgenen var annerledes enn andre, og det var ikke fordi Nick og Kristen skulle komme på besøk med den nye vennen sin. Robbie, gutten som bodde tvers over gaten, og fetteren hans, Frankie, hadde sett at jeg satte opp boden. Robbie var ganske bøllete på egen hånd, men de to sammen betydde lugging og ukvemsord, ødelagte leker og sinte tårer. De hadde nettopp lurt til seg et krus saft ved å holde frem skinnende tjuefemcentmynter som betydde mer for meg enn å få dem til å la meg være i fred, da Kristen og Nick dukket opp. «Hei, Aimee,» sa Kristen. Hun slo ut med hånden mot den nye gutten som sto ved siden av Nick. «Dette er James.» Jeg skjenket saft til Robbie og smilte til James. «Hei.» Han gliste og vinket kort. «Nei men, se her,» ertet Robbie. «Dikke-Nick og Grinelusa. Er det den nye dama di?» Han stakk haken frem mot James. James stivnet til. Nick tok et truende skritt mot Robbie. «Stikk av, tomsing.» «Blæ,» stønnet Frankie. Kruset gled ut av hånden hans. Han tok seg til halsen med begge hender og svaiet. «Hun har forgiftet meg. Jeg dør.» «Slutt å tulle!» Jeg sendte James et skamfullt og skrekkslagent blikk. Han skulte mot Frankie. 33
«La meg prøve.» Robbie tømte i seg saften og slapp kruset. «Å nei! Den er forgiftet.» Han falt forover på bordet. Plastkrusene spredte seg utover bakken. «Hun har tatt livet av oss, Frankie.» «Nei, det har jeg ikke!» Jeg dyttet til Robbie. Han rikket seg ikke. «Kom deg vekk!» «Flytt deg!» Kristen dro Robbie i armen. «O grusomme skjebne.» Robbie rullet seg over på siden og dro Kristen med seg. Hun falt hardt ned på fortauet og begynte å gråte. Da hun forsøkte å reise seg, dyttet Frankie henne over ende igjen. Nick slo i luften fem centimeter fra Frankies nese. «Stikk av!» Frankie sperret øynene opp og løp over gaten og inn i Robbies åpne garasje. Bordet knakk sammen under vekten av Robbie. Han grep tak i blusen min, vred seg rundt mens han dro meg over ende og landet oppå meg. Det sved i ribbena og verket i ryggen. James røsket vekk Robbie, som spratt opp og slo vilt rundt seg. Han slo James i munnen så leppen hans sprakk. James stønnet og kylte den venstre knyttneven i Robbies høyre øye. Robbie begynte å gråte og løp hjem. Jeg reiste meg langsomt. James hjalp meg opp mens jeg børstet av klærne mine. Han så nøye på meg. «Du fører en fin venstre hook,» sa far bak meg. «Det burde få Robbie og den sleipe fetteren hans til å holde seg på sin side av gaten for en stund.» Jeg betraktet katastrofeområdet på fortauet, og luften gikk ut av meg. Kristen pusset nesen og snufset. Knærne hennes var oppskrapet, og det rant blod nedover den ene leggen. «Synd med saftboden din,» sa hun. 34
Haken min dirret. «Nå får jeg aldri kjøpt det magiske minnepulveret.» James så rart på meg. «Kristen, bli med inn så Mrs. Tierney kan ta hånd om knærne dine,» foreslo far. «Jeg vil hjem,» sutret hun og tok forsiktig på den oppskrapte huden. «Jeg kan følge henne.» Nick dro Kristen i albuen. «Vi sees senere,» sa han til James. Idet de gikk sin vei, kikket far ned på James. «Hva heter du, gutt?» «James.» Han tørket håndflatene på skjorten sin og rakte frem hånden. «James Donato.» Far tok ham i hånden. «Hyggelig å hilse på deg, James. Kom inn så vi kan lappe deg sammen.» James kikket fort bort på meg. «Ja vel.» «Aimee, ta med deg James ut på kjøkkenet. Jeg skal be moren din om å finne frem plaster.» Innen mor hadde tatt frem bandasjer og sårsalve, hadde leppen til James sluttet å blø. Munnen hans hadde hovnet opp, så han satt på kjøkkenkrakken ved siden av meg og klemte en pose frosne erter mot ansiktet. Jeg dynget ham ned i spørsmål. Jeg hadde lyst til å vite alt om ham. Ja, han kom til å gå på samme skole som meg. Ja, han likte å spille fotball. Nei, han hadde aldri slått andre barn før. Ja, han hadde vondt i hånden. Da jeg spurte hvor gammel han var, holdt han opp fem fingre to ganger, og så én til for å signalisere elleve. «Har du noen søstre?» Han ristet på hodet. «Brødre?» 35
Han holdt opp to fingre, men så ristet han innstendig på hodet og endret de to fingrene til én. Jeg lo. «Robbie må ha slått hardt hvis du ikke husker hvor mange brødre du har.» Han rynket pannen. «Jeg har én bror. Og Robbie slår som en liten unge.» Jeg lo enda mer og la begge hendene for munnen for å stanse knisingen, fordi jeg var redd han skulle tro at jeg lo av ham og feiltellingen hans, og ikke Robbies ansiktsuttrykk etter at James klabbet til ham. Jeg hadde aldri sett Robbie løpe så fort hjem. James så seg omkring på kjøkkenet. Eplepaien til mors spillkveld sto i stekeovnen. Klassisk musikk kom flytende inn i rommet fra radioen far hadde tatt med ut i hagen. James vred seg på krakken. «Jeg liker meg her.» «Jeg vil gjerne se huset ditt.» Jeg håpet at han hadde lyst til å være venn med meg, for jeg likte ham veldig godt. Han hadde et pent smil, og han var svært modig. Han hadde slått til Robbie, noe jeg hadde hatt lyst til å gjøre i lang tid, men aldri torde. Robbie var mye større enn meg. «Ditt er finere.» Han kikket bort på meg igjen. «Hva er magisk minnestøv for noe? Det høres kult ut.» Jeg ble rød i kinnene ved tanken på James’ ansiktsuttrykk da jeg jamret meg over minnestøvet tidligere. Jeg fortalte ham om det med bøyd hode mens vi lente oss på kjøkkenbenken. Jeg var i undring over hvor mørk huden på underarmen hans virket sammenlignet med min. Jeg trakk på skuldrene over minnestøvet. «Det spiller ingen rolle nå. Saftboden min er ødelagt, og jeg kommer aldri til å klare å skaffe pengene.» James strakte seg over kjøkkenbenken og dro til seg suk36
kerkoppen. Han tok en klype sukker og løftet hånden over hodet mitt. Jeg kikket opp. «Hva er det du driver med?» «Lukk øynene.» «Hvorfor?» «Bare stol på meg. Lukk øynene.» Jeg gjorde det, og hørte skrapelyder over hodet mitt. Noe rusket meg i håret og kilte i hodebunnen. Nesen min klødde, og det det kjentes som om det landet regndråper på kinnene mine, men jeg ble ikke våt. Jeg blunket og kikket opp. Det regnet sukkerkrystaller over ansiktet mitt. «Hva var det for noe?» spurte jeg da han var ferdig og tørket hendene sine. «James’ magiske minnestøv.» Den uskadde munnviken hans trakk seg opp. «Nå kommer du aldri til å glemme at vi møttes.» Jeg sperret opp øynene, og han ble rød i kinnene. Han klemte erteposen mot munnen og skar en grimase. «Jeg kommer aldri til å glemme deg,» lovet jeg med kors på halsen. I årenes løp kom også James med løfter. Det kom alltid til å være bare oss to. Det kom aldri til å være noen annen, så høyt elsket vi hverandre. Vi hadde vokst opp sammen og avla et løfte om å bli gamle sammen. Jeg kunne ikke forestille meg å ønske noe annet enn det livet vi hadde planlagt sammen.