Jojo Moyes - Over horisonten

Page 1


Jojo Moyes

OVER HORISONTEN Oversatt av Eva Ulven, MNO

Bastion


Originaltittel: THE GIVER OF STARS av Jojo Moyes Copyright © Jojo’s Mojo Ltd., 2019 Norsk utgave © 2019, Bastion Forlag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Bastion forlag Boks 21 Vinderen 0319 Oslo ISBN 978-82-83132-02-1 1. utgave, 1. opplag 2019 Oversatt av Eva Ulven, MNO, ved Nye Tillen Liste over siterte verker finnes bakerst i boken. Omslag: Kitty Ensby Sats: Type-it AS Trykk: ScandBook UAB, Litauen www.bastion.no


Til Barbara Napier som brakte meg stjerner nĂĽr jeg trengte det. Og til bibliotekarer verden over.


Prolog 20. desember 1937 Hør. En halv mil innover i skogen rett nedenfor Arnott’s Ridge befinner du deg i en stillhet så tett at det er som om du vasser i den. Det er ingen fuglesang etter daggry, ikke engang midt på sommeren og i hvert fall ikke nå som den kalde luften er så tykk av fuktighet at de få bladene som klynger seg besluttsomt til kvistene, henger helt urørlig. Ikke en ting beveger seg mellom eik og hickory; skogens dyr har gått under jorda, klynger av myk pels i trange ganger eller hule trestammer. Snøen er så dyp at muldyret synker nedi til hasene, og med få skritts mellomrom nøler han og pruster mistenksomt, føler seg frem over løse steiner og hull under den endeløse hvite flaten. Bare den smale elven renner trøstig i vei; det klare vannet sildrer og klukker over det steinete leiet, med kurs for et utløp ingen i disse traktene noensinne har sett. Margery O’Hare leer prøvende på tærne inni støvlettene, men det er lenge siden følelsen i dem forsvant, og hun skjærer en grimase ved tanken på hvor vondt det kommer til å gjøre når varmen kommer tilbake. Tre par ullstrømper, men i dette 7


været kunne du like gjerne ha gått med bare legger. Hun klapper det store muldyret på nakken, bruker de kraftige herrehanskene til å børste vekk rimkrystallene som dannes på den tykke pelsen hans. «Ekstra fôr til deg i kveld, Charley-gutt», sier hun og ser at det rykker i de digre ørene. Hun flytter seg litt i salen og retter på salveskene for å sørge for at muldyret er i balanse idet de begynner å tråkle seg nedover mot elven. «Varm melasse i middagsmaten din. Kanskje jeg skal unne meg selv en liten smak også.» Nesten syv kilometer igjen, tenker hun og angrer på at hun ikke spiste mer til frokost. Forbi indianerskrenten, oppover den gule furustien og gjennom enda to dalsøkk før gamle Nancy dukker opp. Hun synger nok salmer som alltid når hun kommer Margery i møte; den klare, kraftfulle stemmen gir gjenlyd i skogen der hun går og svinger med armene som et barn. «Du trenger ikke gå nesten en mil for å møte meg», sier hun til den gamle damen, hver fjortende dag. «Det er jobben vår. Det er derfor vi rir.» «Å, dere jenter gjør da sannelig nok.» Hun vet hva den virkelige grunnen er. I likhet med søsteren Jean, som ligger lenket til sengen hjemme i den lille tømmerkoia ved Red Lick, orker ikke Nancy engang tanken på å gå glipp av den neste ladningen med bøker. Hun er sekstifire år gammel med tre egne tenner og en svakhet for kjekke cowboyer. «Han Mack McGuire-fyren, han får hjerteklaffene mine til å blafre som lakenene på klessnora.» Hun folder hendene og løfter blikket mot himmelen. «Archer skriver om ham på en måte som, vel, det er akkurat som om han sti8


ger rett ut av boka og løfter meg opp på hesten ved siden av seg.» Hun lener seg konspiratorisk fremover. «Og det er ikke bare hesten jeg skulle likt å ri. Mannen min sa jeg hadde litt av ei rumpe da jeg var ung!» «Det tror jeg så gjerne, Nancy», svarer hun, hver gang, og den eldre kvinnen brister i latter og slår seg på lårene som om det var den første gangen hun sa det. Det knekker i en kvist, og Charley spisser ører. Med ører på den størrelsen der kan han antakelig høre halvveis til Louisville. «Denne veien, gutten min», sier hun og styrer ham unna et steinete utspring. «Du hører henne hvert øyeblikk.» «Tenkt deg no’ sted?» Margery gjør et kast med hodet for å se bak seg. Han er ikke helt stø på bena, men blikket er fast og møter hennes uten å vike. Geværet hans er usikret, og han bærer det som den idioten han er, med fingeren på avtrekkeren. «Så du vil se på meg nå da, Margery?» Hun holder stemmen rolig, men hjernen arbeider på spreng. «Jeg ser deg, Clem McCullough.» «Jeg ser deg, Clem McCullough.» Han spytter idet han gjentar ordene, minner om en rampete guttunge i skolegården. Håret hans står rett opp på den ene siden, som om han har sovet på det. «Du ser ned på meg, gjør du. Du ser på meg som møkk under skoen. Som om det skulle være noe spesielt med deg.» Hun har aldri vært særlig skvetten av seg, men hun kjenner disse fjellkarene godt nok til å vite at det ikke er lurt å legge 9


seg ut med en som er full. Spesielt ikke når han bærer på et ladd gevær. Inni seg tar hun en rask gjennomgang av folk hun kan ha tråkket på tærne – gudene skal vite at det er nok av dem – men McCullough? Bortsett fra det mest innlysende kan hun ikke komme på noe som helst. «Hvis familien din har hatt noe utestående med faren min, så gikk det i graven med ham. Det er bare meg igjen, og jeg har ingen interesse av blodfeider.» McCullough står rett i veien for henne nå, med bena plantet i snøen og fingeren fortsatt på avtrekkeren. Huden har det blåfiolette skjæret som er typisk for folk som er for fulle til å merke hvor kaldt det er. Han er trolig også for full til å være særlig treffsikker, men det er ikke en sjanse hun har lyst til å ta. Hun justerer kroppsvekten og får muldyret til å saktne farten. Blikket hennes glir til siden. Elvebreddene er for bratte og for tilgrodde til å kunne brukes som fluktrute. Hun må enten overtale ham til å flytte seg eller ri ham over ende, og hun er sterkt fristet til å velge det siste. Muldyret legger på ørene. I stillheten kan hun høre sine egne hjerteslag, en innstendig banking i ørene. Hun tenker i forbifarten at hun ikke er sikker på om hun noen gang har hørt pulsen så høylytt før. «Jeg gjør bare jobben min, Mr. McCullough. Kan du vennligst slippe meg forbi?» Han rynker brynene, oppfatter den potensielle fornærmelsen i den overdrevent høflige bruken av navnet hans, og da han skifter grep på geværet, innser hun tabben. «Jobben din … Trur liksom du er no’. Veit du hva du trenger?» Han spytter demonstrativt, venter på et svar. 10


«Jeg sa, veit du hva du trenger, vesla?» «Jeg har en mistanke om at mitt syn på hva det kan være, er et ganske annet enn ditt.» «Svær i kjeften er du i hvert fall. Trur du ikke vi veit hva dere har drivi med? Trur du ikke vi veit hva dere har spredt blant skikkelige, gudfryktige kvinnfolk? Vi veit hva dere holder på med. Du har djevelen i deg, Margery O’Hare, og det er bare én måte å drive djevelen ut av ei jente som deg på.» «Vel, jeg skulle så gjerne ha stoppet for å finne det ut, men jeg er midt i runden min, så kanskje vi kan fortsette denne –» «Hold kjeft!» McCullough løfter geværet. «Klapp igjen den fordømte kjeften din.» Hun kniper igjen munnen. Han kommer to skritt nærmere, bredbent og besluttsom. «Kom deg av dyret.» Charley flytter urolig på seg. Hjertet hennes føles som en isklump i svelget. Hvis hun bråsnur og flykter, skyter han henne. Den eneste veien her følger elveleiet; skogbunnen er hard som flint og skogen for tett til å ta seg frem gjennom. Det finnes ikke folk i flere kilometers omkrets, innser hun, ingen bortsett fra gamle Nancy som langsomt er på vei over fjellet. Hun er alene, og han vet det. Stemmen hans er lavere. «Jeg sa kom deg av, nå.» Han kommer to skritt nærmere; snøen knirker under føttene hans. Og dette er den nakne sannheten, for henne og for alle de andre kvinnene i egnen. Det spiller ingen rolle hvor smart du er, hvor flink, hvor selvhjulpen – du kan alltid bli overmannet av en eller annen toskete fyr med skytevåpen. Geværløpet er nå så nær at hun ikke kan annet enn å stirre inn i to bunn11


løse svarte hull. Med et grynt senker han plutselig geværet og lar det svinge bak på ryggen i remmen mens han tar tak i tøylene hennes. Muldyret snur seg brått, så hun faller klosset forover mot nakken hans. Hun kjenner at McCullough krafser på låret hennes mens han igjen griper etter geværet med den andre hånden. Pusten hans lukter ramt av sprit, og hendene er skitne. Hver celle i kroppen hennes vemmes. Og så hører hun den, Nancys stemme i det fjerne. Akk, men titt vår fred forstyrres Sorg og møye blir vår lønn – Han løfter hodet. Hun hører et Nei!, og en fjern del av henne erkjenner forbauset at det har kommet fra hennes egen munn. Fingrene hans haler og drar i henne; den ene armen legger seg om midjen og får henne til å miste balansen. Det besluttsomme grepet og den dårlige ånden gir henne følelsen av at fremtiden er i ferd med å forvandles til noe mørkt og uhyggelig. Men kulden gjør ham klossete. Han snur ryggen til da han fomler etter geværet, og i det øyeblikket ser hun sitt snitt. Hun stikker den venstre hånden i salvesken bak seg, og idet han snur hodet, slipper hun tøylene, tar tak i det andre hjørnet med høyre neve, og så kyler hun den tunge boken så hardt hun kan, rett i fjeset på ham. Geværet går av; lyden er et tredimensjonalt krakk som kastes tilbake fra trestammene, og hun hører at syngingen opphører et øyeblikk; fuglene flyr til himmels – en skimrende svart sky av flaksende vinger. Samtidig med at McCullough treffer bakken, sparker muldyret bakut og kaster seg vettskremt fremover, snubler over ham slik at hun gisper og må klamre seg til salknappen for ikke å falle av. 12


Og så legger hun av sted langsetter elven. Hun puster anstrengt, og hjertet hamrer i brystet. Hun må stole på at muldyrets stødige føtter finner fotfeste i det iskalde vannet som spruter opp, og hun våger ikke å kikke over skulderen for å se om McCullough har kommet seg på bena og følger etter henne.


1 Tre måneder tidligere. Alle som satt utenfor butikken og viftet seg, eller som gikk forbi i skyggen av eukalyptustrærne, var enige om at det var usedvanlig varmt til september å være. I kirken i Baileyville var luften stinn av lutsåpe og gammel parfyme, tett sammenklemte kropper i fine poplinkjoler og sommerdresser. Varmen hadde til og med satt seg i veggpanelene og fikk treet til å knirke og sukke i protest. Alice fulgte hakk i hæl da Bennett bante seg frem langs den tettpakkede benkeraden og unnskyldte seg overfor hver og en som måtte reise seg fra stolen med et knapt undertrykt sukk, og hun sverget på at hun kjente varmen fra hver enkelt kropp trenge seg inn i hennes egen idet folkene lente seg bakover for å slippe dem forbi. Unnskyld meg. Unnskyld meg. Bennett nådde omsider frem til to ledige plasser, og Alice satte seg, skamfull og med blussende kinn, mens hun lot som om hun ikke så de skjeve blikkene fra folkene rundt dem. Bennett kikket ned på jakkeslagene og børstet bort et ikke-eksisterende støvgrann før han oppdaget skjørtet hennes. 15


«Du har ikke skiftet?» mumlet han. «Du sa vi var sent ute.» «Jeg mente ikke at du skulle gå ut i hjemmeantrekket.» Hun hadde prøvd å lage cottage pie for å inspirere Annie til å sette noe annet enn sørstatsmat på bordet. Men potetene var blitt grønne, hun hadde ikke klart å beregne varmen på kokeplaten, og fettet hadde sprutet utover hele henne da hun la kjøttet i stekepannen. Og da Bennett kom inn og så etter henne (hun hadde selvfølgelig glemt å passe tiden), kunne han ikke for sitt bare liv forstå hvorfor hun ikke ganske enkelt overlot matlagingen til husholdersken når et viktig møte sto for døren. Alice la hånden over den største fettflekken på skjørtet og bestemte seg for å beholde den der den neste timen. For det kom til å vare en time. Eller to. Eller – gud hjelpe henne – tre. Kirken og møter. Møter og kirken. Noen ganger følte Alice Van Cleve at hun bare hadde byttet ut én kjedsommelig måte å fordrive tiden på, med en annen. Senest samme formiddag hadde pastor McIntosh viet nærmere to timer til en utlegning om synderne som visstnok hadde til hensikt å gi ugudeligheten frie tøyler i den vesle byen, og nå sto han og viftet seg og virket urovekkende klar for å preke enda en gang. «Ta på deg skoene igjen», mumlet Bennett. «Tenk om noen ser deg.» «Det er denne varmen», sa hun. «Jeg har engelske føtter. De er ikke vant til slike temperaturer.» Hun følte mer enn så ektemannens misnøye. Men hun var for varm og for sliten til å bry seg, og talerens stemme hadde en søvndyssende klang som gjorde at hun bare fanget opp hvert tredje ord eller så – spirende – belger – klinten 16


– papirposer – og fant det vanskelig å bry seg noe større om resten. Etter hva hun var blitt fortalt, skulle ekteskapet bli et eventyr. Reise til et nytt land! Hun hadde tross alt giftet seg med en amerikaner. Ny mat! En ny kultur! Nye erfaringer! Hun hadde sett for seg at hun befant seg i New York, velstelt og kledd i en pen drakt i livlige restauranter og på travle fortau. Hun skulle skrive hjem og skryte av de nye opplevelsene sine. Å, Alice Wright? Var ikke det hun som giftet seg med den flotte amerikaneren? Jo, jeg fikk et kort fra henne – hun var i Metropolitan Opera, eller Carnegie Hall … Ingen hadde forberedt henne på at det skulle dreie seg om så mye høflig konversasjon med eldre tanter over pent porselen og så mye meningsløs stopping og quilting; eller enda verre, så mange drepende kjedelige prekener. Endeløse, evigvarende prekener og møter. Å, som disse mennene elsket å høre sine egne stemmer! Det kjentes som om hun ble utsatt for flere timer lange skjenneprekener, fire ganger i uken. Ekteparet Van Cleve hadde vært innom intet mindre enn tretten kirker på veien tilbake hit, og den eneste prekenen Alice hadde hatt glede av, var den i Charleston der predikanten hadde holdt på så lenge at menigheten hadde mistet tålmodigheten og besluttet, tilsynelatende enstemmig, å «synge ham til taushet» – drukne ham i sang til han tok hintet og temmelig irritert måtte legge bort dagens religiøse overflødighetshorn. De mislykkede forsøkene hans på å overdøve sangen som steg så kraftfullt og målbevisst, hadde gjort henne lattermild. Kirkefolket i Baileyville, Kentucky, hadde hun registrert, virket derimot skuffende henført. 17


«Bare ta dem på deg, Alice. Vær så snill.» Hun møtte blikket til Mrs. Schmidt, i hvis dagligstue hun hadde drukket te to uker tidligere, og skyndte seg å se fremover igjen, ville ikke virke for vennlig i tilfelle hun skulle bli invitert en gang til. «Takk skal du ha, Hank, for de gode rådene om oppbevaring av såkorn. Du har sannelig gitt oss noe å tenke på.» Idet Alice stakk føttene i skoene, tilføyde pastoren: «Nei nei, bli sittende, mine damer og herrer. Mrs. Brady har bedt om å få si noen ord.» Alice, som nå visste hva det vanligvis innebar, skjøv skoene av seg igjen. En lav, middelaldrende dame gikk frem – hun var av den typen Alices far ville ha beskrevet som «godt polstret», med den faste stoppen og de solide formene man forbandt med en sofa av god kvalitet. «Det gjelder det omreisende biblioteket», sa hun, viftet halsen med en hvit vifte og rettet på hatten. «Det har vært en utvikling som jeg gjerne vil gjøre dere oppmerksom på.» «Vi kjenner alle til de – æh – knusende virkningene depresjonen har hatt på det storslåtte landet vårt. Oppmerksomheten har i all hovedsak vært rettet mot det å overleve, og mange av livets andre aspekter har blitt skjøvet i bakgrunnen. Noen av dere er kanskje klar over den formidable innsatsen president Roosevelt og hans hustru har gjort for igjen å rette søkelyset mot leseferdigheter og folkeopplysning. Vel, tidligere denne uken var jeg så heldig å få drikke te med Mrs. Lena Nofcier, leder for foreldreforeningens bibliotektjeneste her i Kentucky, og hun kunne fortelle at det som en del av Work Progress Administration under New Deal er opprettet et system med 18


omreisende biblioteker i flere delstater – sannelig også et par stykker her i Kentucky. Noen av dere har muligens hørt om biblioteket de opprettet i Harlan County. Ja? Det har i hvert fall vist seg å være en gedigen suksess. Med støtte fra både selveste Mrs. Roosevelt og WPA –» «Hun tilhører Den episkopale kirken.» «Hva?» «Roosevelt. Hun tilhører Den episkopale kirken.» Det rykket i kinnene til Mrs. Brady. «Vel, vi legger henne ikke det til last. Hun er nasjonens førstedame, og hun har til hensikt å utrette store ting for dette landet.» «Hun burde heller ha til hensikt å kjenne sin plass fremfor å stelle i stand leven overalt.» En mann med kraftige kjaker, kledd i en lys lindress, ristet på hodet og så seg om etter støtte i forsamlingen. På den andre siden av midtgangen bøyde Peggy Forrester seg frem for å rette på skjørtet i nøyaktig samme øyeblikk som Alice oppdaget henne, noe som fikk det til å se ut som om Alice hadde sittet og stirret. Peggy sendte henne et olmt blikk og satte den lille nesetippen i været, og så hvisket hun noe til jenta ved siden av seg, som i sin tur bøyde seg forover for å sende Alice det samme uvennlige blikket. Alice satte seg tilbake i setet og prøvde å holde igjen rødmen som steg i kinnene. Alice, du kommer ikke til å finne deg til rette med mindre du får deg noen venninner, sa Bennett til stadighet, som om hun hadde noe å stille opp med overfor Peggy Forrester og de sure venninnene hennes. «Jenta di ser stygt på meg igjen», mumlet Alice. «Hun er ikke jenta mi.» 19


«Hun trodde i hvert fall at hun var det.» «Jeg har jo forklart det. Vi var bare barna. Jeg traff deg, og … vel, det var det.» «Jeg skulle ønske du ville si det samme til henne.» Han lente seg mot henne. «Alice, du trekker deg stadig unna på en måte som får folk til å tro at du liksom ikke ønsker kontakt …» «Jeg er engelsk, Bennett. Vi er ikke skrudd sammen for å være … imøtekommende.» «Jeg mener bare at jo mer du engasjerer deg, desto bedre er det for oss begge. Det mener pappa også.» «Jaså. Du sier ikke det?» «Ikke vær sånn.» Mrs. Brady så strengt på dem. «Som sagt, siden slike tiltak har vist seg så vellykkede i nabostatene, har WPA frigjort midler som gjør det mulig for oss å opprette vårt eget omreisende bibliotek her i Lee County.» Alice kvalte en gjesp. På skjenken hjemme sto et fotografi av Bennett i baseballdrakt. Han hadde nettopp slått en home run, og ansiktet hadde et underlig intenst og henført uttrykk, nesten som om han opplevde en religiøs åpenbaring. Hun skulle ønske han ville se slik på henne igjen. Men når hun tillot seg å tenke på det, innså Alice Van Cleve at ekteskapet hennes var kulminasjonen av en rekke tilfeldigheter, som hadde startet med en knust porselenshund da hun og Jenny Fitzwalter spilte badminton innendørs (det hadde regnet – hva skulle de vel ellers ha gjort?), eskalerte ved at hun mistet plassen på sekretærskolen fordi hun alltid kom 20


for sent til undervisningen, og sluttet med det tilsynelatende upassende utbruddet overfor farens sjef under en julesammenkomst. («Men han la hånden på baken min da jeg serverte vol-au-vents!» innvendte Alice. «Ikke vær vulgær, Alice», sa moren og grøsset.) Disse tre hendelsene – pluss en som involverte kameratene til broren, Gideon, altfor mye rompunsj og et ødelagt gulvteppe (hun hadde ikke fått med seg at punsjen inneholdt alkohol! Ingen hadde fortalt henne det!) – hadde fått foreldrene til å foreslå noe de kalte en «tid til ettertanke», men som minte stygt om husarrest. Hun hadde overhørt en samtale dem imellom på kjøkkenet. «Hun har alltid vært slik. Hun er akkurat som din tante Harriet», hadde faren sagt med forakt, og moren hadde ikke snakket til ham på to hele dager, som om tanken på at Alice kunne være et produkt av hennes genetiske linjer, var uutholdelig krenkende. Så gjennom hele den lange vinteren, mens Gideon deltok ved utallige ball og cocktailselskaper, dro på langhelger med venner eller festet i London, forsvant hun sakte, men sikkert fra vennenes invitasjonslister og ble sittende hjemme, hvor hun halvhjertet fordrev tiden med formålsløse broderier. De eneste gangene hun kom ut, var når hun ledsaget moren på besøk til eldre slektninger eller på Husmorforbundets arrangementer, der samtaleemnene pleide å dreie seg om kaker og blomsteroppsatser og Butlers helgenbiografier – det var som om de gikk inn for å kjede henne til døde. Hun sluttet å be Gideon fortelle noe fra festene, fordi det bare fikk henne til å føle seg verre. I stedet furtet hun seg gjennom canasta, jukset surmulende i Monopol og satt ved kjøkkenbordet med ansiktet hvilende mot underarmene mens hun hørte på radioen, 21


som bar løfter om en verden langt hinsides hennes egen kvelende tilværelse. Så da Bennett Van Cleve dukket opp to måneder senere, en uventet gjest en søndag ettermiddag under prestens vårfestival – med sin amerikanske aksent, sin bestemte hake og sin lyse lugg, og med en duft av en verden millioner av kilometer unna Surrey – kunne han sant å si ha vært Ringeren fra Notre Dame, og hun ville ha syntes at det å flytte inn i et larmende klokketårn var en aldeles utmerket idé, tusen takk. Alice tiltrakk seg ofte menns oppmerksomhet, og Bennett falt pladask for denne elegante unge damen med store øyne og bølgete, halvlangt hår. Hun hadde en klar, velmodulert stemme som ikke lignet noe han noensinne hadde hørt hjemme i Lexington, og ifølge hans far kunne hun godt ha vært en britisk prinsesse med de utsøkte manerene og den forfinede måten hun løftet tekoppen på. Da Alices mor røpet at de kunne påberope seg en inngiftet grevinne i familien to generasjoner tidligere, var Van Cleve den eldre døden nær av henrykkelse. «En grevinne? En kongelig grevinne? Å, Bennett, tror du ikke det ville ha gledet din kjære mor?» Far og sønn besøkte Europa med en delegasjon utsendt fra kirken i østre Kentucky for å observere hvordan de rettroende praktiserte sin religion utenfor Amerika. Mr. Van Cleve hadde finansiert turen for flere av deltakerne for å hedre minnet om sin avdøde hustru, Dolores, noe han var tilbøyelig til å nevne hver gang det oppsto et pusterom i en samtale. Riktig nok var han forretningsmann, men det betydde ingenting, ingenting, hvis virksomheten ikke var underlagt Vårherre. Alice syntes han virket en smule nedslått over de smålåtne og beher22


skede uttrykkene for religiøs inderlighet i St. Mary’s on the Common – og menigheten var så visst blitt rystet av pastor McIntoshs maleriske og høylytte svovelprekener (stakkars Mrs. Arbuthnot måtte eskorteres ut en sidedør for å få frisk luft). Men det britene manglet av fromhet, bemerket Mr. Van Cleve, det tok de sannelig igjen når det gjaldt kirkebygg og katedraler og historisk sus. Og var ikke det i seg selv en åndelig opplevelse? Samtidig var Alice og Bennett opptatt med sin egen, ikke fullt så religiøse opplevelse. De skilte lag med klamrende hender og lidenskapelige uttrykk for hengivenhet, av det slaget som blir enda mer intense ved utsikten til en forestående adskillelse. De utvekslet brev da han oppholdt seg i Reims, Barcelona og Madrid. Disse brevene nådde et særlig feberhett nivå da han kom frem til Roma, og det var bare de mest uengasjerte medlemmene av husholdningen som ble overrasket da Bennett fridde på tilbakeveien, og Alice, med iveren til en fugl som ser døren til buret bli åpnet, nølte et helt halvt sekund før hun svarte ja, ja gjerne, til sin nå elskovssyke – og ganske så lekkert solbrune – amerikaner. Hvem ville vel ikke ha sagt ja til en kjekk kar med bestemt hake, som så på henne som om hun var laget av spunnet silke? De siste månedene hadde alle andre sett på henne som håret i suppen. «Du er jo helt perfekt», sa Bennett og holdt Alices smale håndledd mellom tommel og pekefinger da de satt i hammocken i hagen til foreldrene hennes, med kragene brettet opp mot vinden. Fedrene deres betraktet dem overbærende fra vinduet i biblioteket, og begge var, av ulike årsaker, innerst inne lettet over forlovelsen. «Du er så fin og elegant. Den rene fullblodshesten», sa han på slepende amerikansk. 23


«Og du er bare så utrolig kjekk. Rene filmstjernen.» «Mor ville ha forgudet deg.» Han strøk pekefingeren nedover kinnet hennes. «Du ligner en porselensdukke.» Seks måneder senere var Alice temmelig sikker på at han ikke lenger syntes hun lignet en porselensdukke. De hadde giftet seg etter kort tid; hastverket ble begrunnet med at Mr. Van Cleve måtte tilbake til forretningene sine. Alice følte det som om hele hennes verden var snudd på hodet; nå var hun like ør av lykke som hun tidligere hadde vært ulykkelig gjennom den lange vinteren. Moren pakket amerikakofferten hennes med den samme utilbørlige fryd som hadde kommet til uttrykk da hun fortalte alle venner og bekjente om Alices skjønne amerikanske ektemann og hans rike far, som drev sin egen industrivirksomhet. Det ville kanskje ha gjort seg om hun hadde virket bare en anelse trist ved tanken på at hennes eneste datter skulle flytte til en del av Amerika der ingen hun kjente, noensinne hadde vært. Men så hadde nok Alice vært minst like ivrig etter å reise. Broren var den eneste som ga uttrykk for at han var lei seg, og hun var sikker på at han ville komme over det i løpet av neste helgeutflukt. «Jeg kommer og besøker deg, så klart», sa Gideon. Begge visste at han ikke kom til å gjøre det. Bennett og Alices bryllupsreise var en fem dager lang sjøreise tilbake til De forente stater, og deretter landeveien fra New York til Kentucky. (Hun hadde slått opp Kentucky i et leksikon og var blitt fascinert av alle hesteveddeløpene. Det virket som Derby Day hele året.) Hun hvinte av fryd over alt mulig: den svære bilen, størrelsen på den enorme oseandamperen, diamantanhenget Bennett kjøpte til henne i en forretning i Burlington Arcade i London. Hun hadde ingen 24


innvendinger mot at Mr. Van Cleve var sammen med dem under hele reisen. Det ville tross alt ha vært ufint å la den eldre mannen være alene, og hun var altfor oppglødd ved tanken på å forlate Surrey og de søndagsstille salongene og den evige atmosfæren av misbilligelse til å bry seg. Om Alice likevel kanskje følte en vag misnøye ved at Mr. Van Cleve hang på dem som en igle, kvalte hun den og gjorde sitt beste for å være den sjarmerende utgaven av seg selv som de to mennene lot til å forvente. På overfarten mellom Southampton og New York klarte i det minste hun og Bennett å få til noen spaserturer alene sammen på dekk etter middag, mens faren hans arbeidet med forretninger eller snakket med de eldste ved kapteinens bord. Bennetts sterke arm holdt henne tett inntil ham, og hun løftet den venstre hånden med den nye, skinnende gullringen mens hun undret seg over det faktum at hun, Alice, var en gift kvinne. Og når de kom frem til Kentucky, sa hun til seg selv, skulle hun bli ordentlig gift, ettersom de ikke lenger ville være nødt til å dele lugar alle tre, adskilt bare av et forheng. «Det er ikke akkurat det brudeutstyret jeg hadde forestilt meg», hvisket hun, iført underskjorte og pyjamasbukser. Men hun følte seg ikke vel i noe mindre, ikke etter at Mr. Van Cleve senior i halvsøvne en kveld hadde tatt feil av badedøren og forhenget foran deres doble køye. Bennett kysset henne på pannen. «Det ville uansett ikke føles riktig med pappa så tett innpå oss», hvisket han til svar. Han la den lange puten mellom dem («hvis ikke greier jeg kanskje ikke å styre meg»), og de lå side om side og holdt kyskt hverandres hender i mørket, pustet hørbart mens det enorme skipet vibrerte under dem. 25


Når hun tenkte tilbake, var den lange reisen gjennomsyret av hennes undertrykte lengsel, av stjålne kyss bak livbåter og fantasier som løp løpsk mens sjøen steg og sank under dem. «Du er så søt. Det blir helt annerledes når vi kommer hjem», mumlet han i øret hennes, og hun så på det vakre ansiktet med de rene trekkene og boret sitt eget ansikt inn i den velduftende halsgropen hans, mens hun lurte på hvor mye lenger hun kunne holde ut. Og så, etter den endeløse bilturen, etter overnattingene hos en prest her og en pastor der hele veien fra New York til Kentucky, hadde Bennett erklært at de ikke skulle bo i Lexington slik hun hadde forventet, men i en småby et stykke lenger sør. De kjørte forbi den store byen og fortsatte videre til veiene ble smale og støvete, og det var langt mellom de små husklyngene som lå i skyggen av svære, trekledde fjell. Det var helt fint, forsikret hun ham, og skjulte skuffelsen over synet av Baileyvilles hovedgate, som besto av en håndfull mursteinsbygninger og noen trange sidegater som ikke førte noe steds hen. Hun likte seg i grunnen godt på landet. Og de kunne jo ta turer inn til byen og gå på restaurant, slik moren hennes pleide å gjøre til Simpsons-in-the-Strand, kunne de ikke? Hun slet med å være like positiv da hun oppdaget at de skulle bo sammen med Mr. Van Cleve, i hvert fall det første året («jeg kan ikke flytte fra far mens han fremdeles sørger over mor. I hvert fall ikke riktig ennå. Ikke se så skuffet ut, kjære deg. Det er byens nest største hus. Og vi får vårt eget rom»). Da de omsider befant seg i det aktuelle rommet, hadde alt selvsagt skåret seg på en måte hun ikke engang visste om hun var i stand til å sette ord på.

26


Ved å bite tennene sammen slik hun hadde gjort på kostskolen og ponniridningen da hun var liten, prøvde Alice å tilpasse seg livet i den lille småbyen i Kentucky. Det var litt av et kultursjokk. Hvis hun virkelig anstrengte seg, kunne hun se en viss barsk skjønnhet i landskapet med den høye himmelen, de øde veistrekningene og det skiftende lyset i fjellene der ville bjørner vandret mellom trærne, og ørnene kretset over tretoppene. Hun var imponert over hvor stort allting var, de enorme avstandene som alltid føltes så nær, som om hun var blitt nødt til å justere perspektivet sitt på alt hun så. Men sannheten var, skrev hun i de ukentlige brevene til Gideon, at alt annet var temmelig umulig. Hun opplevde livet i det store hvite huset som knugende, til tross for at Annie, den nærmest stumme husholdersken, tok seg av mesteparten av de huslige pliktene. Huset var ganske riktig et av de største i byen, men det var overfylt med tunge antikke møbler, og hver eneste flate var fylt med salig Mrs. Van Cleves fotografier og pyntegjenstander og et utvalg stirrende porselensdukker som hver av de to mennene ville påpeke var «mors yndlingsdukke» dersom Alice prøvde å flytte en av dem så mye som en tomme. Mrs. Van Cleves strenge, gudfryktige sjel lå som et liksvøp over huset. Mor ville ikke ha likt putene dandert på den måten, ville hun vel, Bennett? Å, nei. Mor hadde svært bestemte meninger når det gjaldt interiørtekstiler. Mor bare elsket de broderte salmeversene. Sa kanskje ikke pastor McIntosh at han ikke visste om noen kvinne i hele Kentucky som kunne sy penere tungesting enn henne? Hun syntes Mr. Van Cleves konstante tilstedeværelse var anmassende; han bestemte hva de skulle gjøre, hva de skulle spise, alt av daglige rutiner. Han tålte ikke å gå glipp av noe 27


som helst, selv om det bare var at hun og Bennett spilte grammofonplater på rommet sitt. Da kunne han komme brasende inn uten å banke på: «Jaså, så vi spiller musikk, hører jeg? Å, dere burde ha satt på noe med Bill Monroe. Det er ingen som slår gode, gamle Bill, nei. Kom igjen, gutt, få av det bråket og sett på en plate med Bill.» Hvis han hadde fått i seg et glass eller to med bourbon, kom slike uttalelser tett i tett, og Annie pleide å finne noe å beskjeftige seg med på kjøkkenet før han rakk å bli irritabel og finne noe å utsette på middagen. Det er bare fordi han sørger, pleide Bennett å mumle. Du kan ikke bebreide en mann for at han ikke trives med å være alene med tankene sine. Hun oppdaget snart at Bennett aldri var uenig med faren. De få gangene hun hadde åpnet munnen og sagt rolig ifra at nei, hun hadde faktisk aldri vært særlig begeistret for svinekoteletter – eller at hun personlig fant jazzmusikk ganske fengende – la de to mennene fra seg gaflene og stirret på henne med samme sjokkerte misnøye som om hun skulle ha tatt av seg alle klærne og danset jig på middagsbordet. «Hvorfor må du være så obsternasig, Alice?» hvisket Bennett da faren gikk ut for å gi Annie noen høylytte ordre. Hun oppdaget snart at det tryggeste var å la være å uttrykke synspunkter overhodet. Utenfor huset var det ikke stort bedre; innbyggerne i Baileyville betraktet henne med de samme vurderende blikkene som de rettet mot alt som var «fremmed». Folk flest var bønder; de lot til å leve hele livet innenfor en radius på noen få kilometer og visste alt om hverandre. Det skulle visstnok være noen utlendinger oppe ved Hoffman Mining, der det bodde rundt fem hundre gruvearbeiderfamilier fra alle verdenshjørner, under Mr. Van Cleves overoppsyn. Men ettersom de 28


fleste gruvearbeiderne bodde i hus som selskapet eide, handlet i butikken som selskapet eide, gikk på skolen som selskapet eide, og til legen som selskapet eide, og dessuten var altfor fattige til å ha sine egne kjøretøy eller hester, var det få av dem som noensinne viste seg inne i Baileyville. Hver morgen kjørte Mr. Van Cleve og Bennett til gruven i Mr. Van Cleves bil og kom hjem litt etter klokken seks. Timene imellom måtte Alice slå i hjel i et hus som ikke var hennes. Hun prøvde å bli venner med Annie, men kvinnemennesket hadde gjennom en kombinasjon av taushet og overdrevent iherdig innsats med husarbeidet gjort det klart at hun ikke hadde til hensikt å konversere. Alice hadde tilbudt seg å lage mat, men Annie hadde opplyst henne om at Mr. Van Cleve var kresen når det gjaldt kostholdet og bare likte sørstatsmat, og hadde ganske riktig gjettet at det var noe Alice ikke kunne noe om. De fleste husholdningene dyrket frukt og grønnsaker til eget bruk, og det var få som ikke hadde en gris eller to eller en hønseflokk. Det var en landhandel med store sekker mel og sukker oppstilt ved inngangen, og hyllene var fulle av hermetikk. Og det fantes kun ett spisested: Nice ‘N’ Quick med grønn dør og en bestemt instruks om at gjestene må ha på sko. Menyen besto av ting hun aldri hadde hørt om, som stekte grønne tomater og bladkål og noe de kalte kjeks, men som var en slags flate boller. En gang prøvde hun å lage dem selv, men da de kom ut av den humørsyke stekeovnen, var de ikke myke og luftige som Annies, men harde nok til å klirre når de landet på tallerkenen (hun kunne sverge på at Annie hadde forhekset dem). Hun var blitt invitert på te flere ganger av byens damer og 29


hadde forsøkt å delta i samtalen, men oppdaget at hun hadde lite å bidra med. Hun var håpløs når det gjaldt quilting, som lot til å være stedets hovedbeskjeftigelse, og hun visste ingenting om navnene de lot falle når sladderen begynte å gå. Hvert teselskap etter det første ble obligatorisk innledet med historien om hvordan Alice hadde tilbudt damene «kjeks» til teen i stedet for «småkaker» (de andre damene syntes det var rasende festlig). Når alt kom til alt, var det lettere bare å sitte på sengen inne på hennes og Bennetts rom og lese om igjen de få bladene hun hadde tatt med seg fra England, eller skrive enda et brev til Gideon, der hun prøvde å la være å røpe hvor ulykkelig hun var. Etter hvert gikk det opp for henne at hun bare hadde byttet ut ett hjemlig fengsel med et annet. Enkelte dager orket hun ikke tanken på nok en kveld tilbrakt med å se Bennetts far lese i Bibelen i den knirkete gyngestolen på verandaen (Guds ord bør være alt vi trenger av åndelig næring, var ikke det hva mor sa?), mens hun satt og pustet inn lukten av de oljeinnsatte fillene de brente for å holde myggen unna, og lappet de slitte klærne hans (Gud hater sløseri – de buksene er bare fire år gamle, Alice. De kan vare lenge ennå). Alice tenkte i sitt stille sinn at hvis Gud hadde vært nødt til å sitte i halvmørke og lappe andres bukser, ville Han trolig heller ha kjøpt seg et par nye fra Arthur J. Harmon’s herreekvipering i Lexington, men hun smilte bare stivt og myste hardere for å se stingene. Bennett på sin side hadde stadig oftere ansiktsuttrykket til en som er blitt lurt inn i noe og ikke helt skjønner hva og hvordan det har gått til.

30


«Så hva i huleste er et omreisende bibliotek?» Alice ble rykket ut av tankeflukten av en hard dult fra Bennetts albue. «De har et i Mississippi; der bruker de båter», lød en stemme nesten bakerst i kirkerommet. «Du kan ikke bruke båter opp og ned elvene her hos oss. Altfor grunt vann.» «Jeg tror planen er å bruke hester», sa Mrs. Brady. «Hester opp og ned elva? Tullpreik.» Den første leveransen av bøker var ankommet fra Chicago, fortsatte Mrs. Brady, og flere var underveis. Det kom til å bli et stort utvalg av skjønnlitteratur, alt fra Mark Twain til Shakespeare, og praktiske bøker med matoppskrifter, råd om husstell og hjelp til barneoppdragelse. Det kom også til å være tegneserier – en avsløring som fikk noen av barna til å hvine opprømt. Alice så på armbåndsuret og lurte på når hun kom til å få sorbeen sin. Det eneste positive med disse møtene var at de slapp å tilbringe hele kvelden hjemme. Hun hadde allerede begynt å grue seg til vinteren, når det ville bli vanskeligere for dem å finne påskudd for å komme seg ut. «Det er vel ingen menn som har tid til å ri rundt? Vi må jobbe, ikke dra rundt på besøk med siste utgave av Ladies’ Home Journal, eller hva det nå heter.» Det fremkalte en lavmælt latter i lokalet. «Tom Faraday liker nå å se på dameundertøyet i Searskatalogen. Jeg har hørt at han tilbringer flere timer med den på utedoen!» «Mr. Porteous!» «Det er ikke menn; det er kvinner», lød en stemme. Det oppsto en kort stillhet. 31


Alice snudde seg for å se. En kvinne sto lent inntil bakdøren. Hun var kledd i en mørkeblå bomullskåpe med oppbrettede ermer, skinnbukser og upussede støvler. Hun kunne være i slutten av trettiårene eller begynnelsen av førtiårene; hun hadde rene trekk, og det lange mørke håret var samlet i en uryddig knute. «Det er kvinner som rir. Som leverer bøkene.» «Kvinner?» «Alene?» spurte en mannsstemme. «Sist jeg så etter, hadde Gud gitt dem to armer og to bein, akkurat som mennene.» Det gikk et sus gjennom forsamlingen. Alice gransket henne nærmere, nysgjerrig. «Takk skal du ha, Margery. Borte i Harlan County har de seks damer og et helt system oppe og går. Og som sagt, vi kommer til å få noe lignende her hos oss. Vi har allerede to bibliotekarer, og Mr. Guisler har vært så vennlig å låne oss et par av sine hester. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke ham for velvilligheten.» Mrs. Brady gjorde tegn til at den yngre kvinnen skulle komme frem. «Mange av dere kjenner sikkert også miss O’Hare –» «Å ja, O’Hare-slekta kjenner vi så det holder.» «Da kjenner dere vel også til at hun har arbeidet de siste ukene med å hjelpe oss å komme i gang. Vi har også Beth Pinker – reis deg opp, Beth –», en fregnete jente med stumpnese og mørkeblondt hår reiste seg forlegent og satte seg ned igjen med det samme, «som samarbeider med miss O’Hare. En av de mange grunnene til at jeg ville ha dette møtet, er at vi trenger flere damer med elementær kjennskap til litteratur 32


og hvordan den kan ordnes, slik at vi kan komme videre med dette høyst verdige samfunnsprosjektet.» Mr. Guisler, hestehandleren, rakte opp hånden. Han reiste seg og tok av seg hatten. Etter et øyeblikks nøling begynte han å snakke med lavmælt overbevisning. «Jeg synes i hvert fall dette er en god idé. Min egen mor var svært glad i å lese bøker, og jeg har stilt det gamle fjøset mitt til disposisjon for biblioteket. Jeg synes alle fornuftige folk her burde støtte opp om det. Takk skal dere ha.» Han satte seg igjen. Margery O’Hare stilte seg med baken hvilende mot talerstolen foran i rommet og så rolig utover havet av ansikter. Alice hørte en misfornøyd mumling fra deler av forsamlingen, og den lot til å være rettet mot Margery. Hun la også merke til at Margery O’Hare virket fullstendig uaffisert. «Vi har et stort fylke å dekke», tilføyde Mrs. Brady. «Vi klarer det ikke med bare to jenter.» En kvinne foran i kirken ropte ut: «Så hva ville det innebære? Denne ridende bibliotekar-greia?» «Vel, det ville innebære å ri til noen av våre mer avsidesliggende boliger og levere lesestoff til dem som ellers ikke har anledning til å reise til fylkesbibliotekene, enten det skyldes sykdom, skrøpelighet eller mangel på transport.» Mrs. Brady senket hodet for å se over halvbrillene. «La meg få tilføye at dette er for å bidra til folkeopplysningen, hjelpe til med å formidle kunnskaper til steder der dette dessverre for tiden er en mangelvare. Nasjonens president og hans hustru mener at prosjektet igjen kan sette opplysning og utdannelse i fokus hos folk som lever på landsbygda.» «Jeg kommer ikke til å la dama mi få ri rundt i fjellet», kom det fra en av de bakre benkeradene. 33


«Du er bare redd hu ikke vil komme hjem igjen, Henry Porteous.» «Du kan få mi. Jeg ser så gjerne at hu rir sin kos og aldri kommer hjem igjen!» Et latterutbrudd fylte rommet. Mrs. Brady hevet stemmen i frustrasjon. «Mine herrer. Vær så snill. Jeg ber om at noen av damene våre skal få bidra til vårt felles beste og melde seg til tjeneste. WPA holder hesten og bøkene, og dere må ganske enkelt forplikte dere til å bruke minst fire dager i uken på å levere dem ut. Det blir tidlige morgener og lange dager, takket være topografien i det vakre fylket vårt, men jeg tror gevinsten blir enorm.» «Så hvorfor gjør du det ikke selv?» hørtes en stemme bak i lokalet. «Jeg ville så gjerne, men som mange av dere vet, sliter jeg med hofteplager. Doktor Garnett har advart meg om at det ville by på for store fysiske utfordringer å ri så langt. Ideelt sett ønsker vi oss frivillige blant våre yngre damer.» «Det er ikke trygt for ei ung dame på egen hånd. Jeg er imot det her.» «Det sømmer seg ikke. Kvinnens plass er i hjemmet. Hva blir det neste? Kvinner i gruvene? Kvinner som kjører tømmerbiler?» «Mr. Simmonds, hvis du ikke ser forskjellen på et eksemplar av Helligtrekongersaften og en tømmerbil, må Gud hjelpe Kentuckys økonomi, for da vet sannelig ikke jeg hvor den er på vei.» «Familier bør lese Bibelen. Ikke noe annet. Hvem skal holde øye med hva de deler ut til folk? Dere veit vel hvordan 34


de er der oppe i nord. De kan finne på å spre alskens sprø ideer.» «Det er bøker, Mr. Simmonds. De samme som du lærte av da du var liten. Selv om jeg mener å huske at du var mer opptatt av å nappe jentene i flettene enn av å lese.» Nok et latterutbrudd. Ingen rørte seg. En kvinne så på mannen sin, men han ristet svakt på hodet. Mrs. Brady løftet hånden. «Å, det glemte jeg å si. Dette er betalt arbeid. Godtgjørelsen er på rundt tjueåtte dollar i måneden. Så hvem vil være med?» Det lød en kortvarig mumling. «Jeg kan ikke», sa en kvinne med overdådig oppsatt rødt hår. «Ikke med fire småbarn under fem.» «Jeg fatter bare ikke hvorfor myndighetene kaster bort surt ervervede skattepenger på å servere bøker til folk som ikke engang kan lese», sa mannen med kjakene. «Ærlig talt, halvparten av dem går ikke engang i kjerka.» Mrs. Bradys stemme hadde fått en lett desperat klang. «En måneds prøveperiode. Kom igjen, damer. Jeg kan ikke dra tilbake og fortelle Mrs. Nofcier at ikke en sjel i Baileyville meldte seg. Hva slags sted vil hun tro dette er?» Ingen sa noe. Stillheten varte og rakk. Til venstre for Alice stanget en dorsk bie mot vindusruten. Folk begynte å flytte urolig på seg. Uten å la seg skremme så Mrs. Brady utover forsamlingen. «Kom igjen, folkens. La oss ikke gjenta episoden med innsamlingen til foreldreløse barn.» Plutselig var det visst mange som måtte inspisere skoene sine grundig. 35


«Ingen? Er det mulig? Vel … i så fall får Izzy bli den første.» En liten, nærmest kulerund jente, halvt skjult i den tettpakkede forsamlingen, slo seg forskrekket for munnen. Alice så mer enn hørte jentas munn forme seg til en protest. «Mor!» «Da har vi én frivillig. Den vesle jenta mi er ikke redd for å gjøre sin plikt overfor fedrelandet, er du vel, Izzy? Flere?» Ingen sa noe. «Ikke en eneste én av dere? Synes dere ikke folkeopplysning er viktig? Tror dere ikke det er nødvendig å oppmuntre våre mindre heldig stilte familier til å lære noe?» Hun stirret trassig utover forsamlingen. «Det må jeg si. Dette er ikke den responsen jeg hadde forventet.» «Jeg kan være med», sa Alice ut i stillheten. Mrs. Brady myste, løftet hånden over øynene. «Er det Mrs. Van Cleve?» «Ja, det er det. Alice.» «Du kan ikke melde deg», hvisket Bennett inntrengende. Alice lente seg fremover. «Min mann sa akkurat at han er en sterk tilhenger av å gjøre en innsats for samfunnet, slik hans kjære mor gjorde, så derfor melder jeg meg med glede til tjeneste.» Det kriblet i huden da publikums øyne gled i hennes retning. Mrs. Brady gjorde litt mer iherdig bruk av viften. «Men … du er ikke kjent i disse traktene, kjære deg. Jeg tror ikke det ville være særlig fornuftig.» «Nemlig», hveste Bennett. «Du er ikke kjent her, Alice.» «Jeg kan vise henne rundt.» Margery O’Hare nikket til Alice. «Jeg kan ri rutene sammen med henne en ukes tid eller to. Hun kan få holde seg nær byen til hun har kommet inn i det.» 36


«Alice, jeg –», hvisket Bennett. Han virket forvirret og så opp på faren. «Kan du ri?» «Jeg begynte da jeg var fire.» Mrs. Brady vippet tilfreds bak på hælene. «Vel, der ser du, miss O’Hare. Du har allerede fått to nye bibliotekarer.» «Det er en begynnelse.» Margery O’Hare smilte til Alice, og Alice smilte tilbake nesten før hun rakk å tenke seg om. «Vel, jeg synes ikke dette er klokt i det hele tatt», sa George Simmonds. «Og jeg kommer til å skrive til guvernør Hatch i morgen den dag og si hva jeg mener. Etter mitt syn er det å sende unge damer ut på egen hånd en oppskrift på katastrofe. Og jeg kan ikke se annet enn at denne lite gjennomtenkte ideen vil fyre opp under ugudelige tanker og dårlig oppførsel. Førstedame eller ei. Takk for meg, Mrs. Brady.» «Selv takk, Mr. Simmonds.» Forsamlingen begynte å reise seg tungt fra setene. «Vi ses på biblioteket mandag morgen», sa Margery O’Hare da de var på vei ut i solskinnet. Hun rakte frem hånden og hilste på Alice. «Du kan kalle meg Marge.» Hun kikket opp på himmelen, satte en bredbremmet hatt på hodet og strente bort til et stort muldyr, som hun hilste med den samme entusiastiske overraskelsen som om det var en gammel venn hun tilfeldigvis hadde truffet på gaten. Bennett fulgte henne med blikket. «Mrs. Van Cleve, jeg fatter ikke hva du tror du holder på med.» Han måtte si det to ganger før hun husket at dette faktisk var hennes navn nå.


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.