Kultur og helse i samspill for det gode liv

Ă…se Vigdis Festervoll

Kultur og helse I samspill for det gode liv

KOMMUNEFORLAGET

© 2001 Kommuneforlaget AS, Oslo Forlagsredaksjon: Hilde Haukeland Omslag og sats: Renommé Romerike Trykk og innbinding: AIT Otta ISBN 82-446-0775-0 Utgitt med støtte fra Norsk kulturråd Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Kommuneforlaget AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Kommuneforlaget AS Postboks 1263 Vika 0111 OSLO Telefon: 24 13 26 00 Telefaks: 22 83 62 22 Ordretelefon: 22 83 14 14 Ordrefaks: 22 83 14 16 E-post: bestilling@kommuneforlaget.no Internett: www.kommuneforlaget.no

Forord «Kari + Ola = Sant» står det ofte på husvegger jeg går forbi. Navnene er ikke så viktige, men budskapet er klart for alle. Derfor starter dette forordet med: «Kultur + Helse = Sant» Hvorfor er det sant? Det er lett å forklare. Helse er ikke total frihet fra sykdom, men et overskudd i forhold til hverdagens krav. Om lag en tredjedel av befolkningen har et langvarig helseproblem, men er likevel fornøyd med helsen sin. De har altså helse på tross av sykdom. Det skyldes at de har et overskudd som gjør at de mestrer helseproblemet og er fornøyd med livet. De sier: «Helsen er god nok.» Disse mestringsressursene er satt sammen av mange faktorer, men aktivitet, deltaking, engasjement, interesse og opplevelse spiller en stor rolle. Og det er her kulturen virker. Den gir folk glede, samvær og livslyst, og det gir overskudd til å mestre livs- og helseproblemene. Bare spør én av den halve millionen nordmenn som synger i kor! En kan si det slik: Helsetjenesten behandler det syke.

Kulturen stimulerer det friske.

Utfordringen er å bruke denne kunnskapen, og den går til enkeltmenneskene, til alle institusjonene (skolen, helsetjenesten, kulturinstitusjonene), til de frivillige organisasjonene, til kommunene og fylkene og til samfunnet og politikerne. Norsk kulturråd tok derfor initiativet til en stor satsing på «Kultur gir helse» i årene 1996–99. Det ble gjennomført prosjekter i alle fylker. Prosjektene var utrolig forskjellige, og 3

Kultur og helse

til sammen illustrerer de mangfoldet i dette arbeidet. Forfatteren av denne boken har gått gjennom dette store materialet og sammenfattet erfaringer og refleksjoner. Hun har klart å få frem sammenhengene og gir dem liv gjennom gode eksempler.

Jeg var med i det utvalget som Kulturrådet nedsatte for å utarbeide grunnlaget for satsingen og lede arbeidet med prosjektene. Det har vært en stor glede for meg å se at forfatteren har klart å samle og spinne en rød tråd gjennom dette store materialet. Jeg tror at boken vil gi leserne både kunnskap og inspirasjon.

Det er ingen grunn til å skjule at arbeidet med kultur og helse er vanskelig. Det skyldes først og fremst at satsingen må være tverrfaglig, og den sørgelige erfaringen er at det er vanskelig å få til – «det er lettere å være tverr enn tverrfaglig». Spesielt har det vært vanskelig å engasjere helsetjenesten i dette arbeidet, og jeg tror det er spesielt viktig å vinne helsepersonellet for disse tankene.

En annen vanskelighet er at arbeidet krever et spesielt engasjement, for ikke å si entusiasme. Jeg tror det er helt nødvendig å bygge opp arbeidet rundt ildsjeler. Heldigvis fins det mange ildsjeler, men det gjelder å slippe dem til og gi dem støtte.

Jeg har stor tro på Kultur og helse, og jeg tror at denne boken er en kilde både til kunnskap og inspirasjon. Derfor håper jeg at den blir flittig lest og brukt i årene som kommer.

Peter F. Hjort

4

Forfatterens forord Arbeidet med denne boken har vært både utfordrende og lærerikt.

Utfordringene ligger i at det ikke går an å favne hele bredden i kultur- og helsesatsingen mellom to permer. Det må bli overflatisk, og det må bli stykkevis og delt. Jeg håper likevel at jeg har klart å favne noe av «sjelen» i denne satsingen og noe av kraften som ligger i de gode opplevelsene. Mange har problemer med å oppfatte hva dette – KULTUR OG HELSE – egentlig handler om, og ser ikke uten videre sammenhengene mellom disse to i utgangspunktet så ulike samfunnsområdene. Jeg hadde også problemer med å gripe kjernen i denne satsingen og var ofte usikker på hva det egentlig dreide seg om. For meg har det å skrive boken på en måte vært en «opplevelsesreise». Boken bygger i stor grad på dokumenter fra kulturog helsesatsingen; dokumenter der jeg har møtt fantasi, skaperglede og kreativitet også i det å initiere, gjennomføre og evaluere prosjekter.

Mellom linjene har jeg «sett» engasjerte enkeltpersoner og ildsjeler som har brukt hele seg for aktiviteter og tiltak de tror på. Noen av disse enkeltpersonene har jeg også møtt og snakket med, og de har vist meg i praksis hva kultur- og helsesatsingen har betydd og betyr for dem. Jeg hadde ikke kunnet skrive denne boken uten disse menneskenes formidling av egne opplevelser.

Kultur og helse handler om å leve det gode liv. Hva dette gode livet inneholder, og hvilken vei som fører dit, er det heldigvis mange svar på. Men uansett hvilket liv vi ønsker å leve og hvilken vei vi velger å gå, så må vi ha med oss helheten: fellesskapet, likeverd og verdighet, respekt og selvrespekt.

Jeg forsøker gjennom boken å vise at kulturopplevelser og kulturaktiviteter er viktige elementer langs den veien vi skal gå, både som virke5

Kultur og helse

midler for bl.a. bedre helse og som mål i seg selv. Kulturen tar ikke bort byrdene i livet, den gjør deg ikke nødvendigvis frisk, men den fokuserer på det kreative, det utviklende og det friske og blir en viktig del i vårt arbeid med å finne og pleie det friske i oss selv. Vår helse blir gjennom dette også vårt eget ansvar fordi kulturen tar fatt i våre opplevelser, våre følelser, våre barrierer, våre fordommer og våre muligheter.

Og dette er vel kanskje kjernen i det hele. Disse litt uhåndgripelige opplevelsene av glede, gjenkjennelse, fellesskap, forløsning – alt dette som vi ikke alltid klarer å sette ord på, og som vi i alle fall ikke kan sette tall på, men som viser seg å være så viktig for vårt daglige ve og vel enten vi er friske, funksjonshemmede eller syke. Vi klarer ikke helt fatte hva disse opplevelsene betyr før vi har mistet dem.

Historiene som følger teksten, er fortalt av mennesker jeg har møtt, eller er hentet fra tilgjengelig skriftlig materiale. Navn og konkrete hendelser er omskrevet i den grad det har vært nødvendig, slik at det ikke skal være mulig å spore dem tilbake til konkrete enkeltpersoner. Men historiene i seg selv er sanne og virkelige.

Asker, januar 2001 Åse Vigdis Festervoll

6

Innhold Innledning...........................................................................................10 Kultur og helse – noen felles mål.........................................................13 Grunnlaget for kultur- og helsesatsingen ...................................13 Prosjekter og tiltak.....................................................................15 Aktiv bruk av kunst og kultur fremmer helse.............................16 Vår tids helseplager....................................................................17 Kultur er ikke medisin ...............................................................18 Jeg takker ja til livet..................................................................19 Velferdssamfunnet ...............................................................................21 Gode liv i dag – gode samfunn i framtiden ...............................21 Norsk helsepolitikk ..............................................................21 Demokratiske systemer.........................................................25 I sektorenes verden ..............................................................................27 Sektorisering og profesjonalisering .............................................27 Det utvidede kulturbegrep.........................................................28 Det utvidede helsebegrep...........................................................30 Noen mangler i samarbeidet ......................................................31 Skolesektoren .......................................................................31 Religiøse fellesskap ...............................................................34 Kultur og helse – en gråsonepolitikk..........................................35 Vinnere eller tapere? ..................................................................36 Barndom og ungdom ..........................................................................39 En investering for livet...............................................................39 Tiltak og aktiviteter ...................................................................43 Bygdøy skole ........................................................................43 Elevsitater.............................................................................46

7

Kultur og helse

Gi dem støtte og tillit – og de tar ansvar ....................................48

En meningsfull skole .................................................................50 Danseprosjekt – Rygge .........................................................52

Lat barnet bløma

i draumar – i undring – i utfordring..............................................54

Livsviktig kulturaktivitet..........................................................56 Voksen, sterk og selvstendig? ...............................................................57 Men jeg kan vel ikke være med her? ..........................................57 Fysiske og psykiske hindringer...................................................58 Jeg hører ikke hva jeg synger ......................................................60 Kvinner, kultur og helse.............................................................62 Tall og fakta .........................................................................62 Endringer i kvinners hverdag – påvirker det helsen?.............63 I sorg og glede ...........................................................................65 Jeg mistet en venn .....................................................................66 Verdighet i alderdommen ....................................................................67 Tid for ettertanke og tilbakeblikk ..............................................67 Fysisk svak, men sterk i ånden ..................................................69 Norsk Erindringssenter.........................................................70 Finn meg og se meg ...................................................................72 Tiltak for eldre i Eigersund...................................................74 Innerst i sjelen ...........................................................................76 Huskonserter .............................................................................77 Funksjonshemmet, syk og utenfor .......................................................79 Fysisk funksjonshemmet ............................................................80 Psykisk funksjonshemmet eller kronisk syk................................82 Psykiatrisk pasient med kulturinteresser .....................................85 Fysisk aktivitet.....................................................................................89 Kunst og kultur i institusjoner.............................................................93 Ammerudhjemmet – Ammerud kultursenter.............................93 Rikskultur – Rikshospitalets kulturprosjekt ...............................94 Min trygge base..........................................................................96 Frivillig .............................................................................................99 Frivillig – i offentlig tjeneste?...................................................100 8

Innhold

Frivillige strukturer ..................................................................102 Møteplasser, samhandling og nettverk .....................................103 Brukerstyrt ..............................................................................106 Klient, bruker, deltaker, konsument? .................................................107 Et likeverdig menneske ............................................................107 Brukerrepresentanter ..........................................................108 Brukergrupper i et kulturperspektiv ...................................109 Veivalg og rammebetingelser..............................................................111 Ansvar for eget liv og helse ......................................................111 Organisering og tilrettelegging.................................................113 Kultur- og helsesatsingen – en viktig politikerjobb.............114 Behov for helhetstenkning..................................................114 Tverrsektorielt samarbeid – en forutsetning for å lykkes.....115 Kultur for samarbeid ..........................................................115 Anerkjennelse, opplæring, trygghet og kvalitet ...................115 Informasjonsflyt og møteplasser .........................................116 Og mye kan gjøres innenfor den enkelte sektor..................116 Lokale møtesteder....................................................................117 Treffpunkt bibliotek ...........................................................118 Samarbeid – en kommunikasjonskunst ...................................119 Utdanning .........................................................................................121 Læreplanen – et krevende rammeverk......................................121 Behov for kunnskap.................................................................124 Interne kurs og kompetanseheving .....................................125 Kultur for helse – et toårig deltidsstudium .........................125 Med to kulturer i hodet...........................................................127 På vei mot det gode liv ......................................................................131 Mening og innhold til livet......................................................131 Og hvordan vil vi ha det?.........................................................133 Egoistisk til fellesskapets beste ............................................134 Det er den draumen ................................................................137 Litteratur ...........................................................................................138

9

Innledning Utgangspunktet for kultur- og helsesatsingen var en antakelse om at det å ta del i meningsfylte kulturaktiviteter bidrar til økt livskvalitet og evne til å mestre egen livssituasjon. Hovedmålet var å styrke lokalsamfunnets og kommunenes innsats i det helsefremmende og forebyggende arbeidet med basis i lokalt og regionalt kulturliv. Kultur- og helsesatsingen det refereres til i denne boken, er i hovedsak prosjekter i regi av Norsk kulturråds satsing «Kultur gir helse» og Sosial- og helsedepartementets «Helse/kultursatsing». Prosjektene ble gjennomført i perioden 1996–1999.

Norsk kulturråd inviterte i 1996 alle landets kommuner til å søke om deltakelse i prosjektet «Kultur gir helse». Det kom inn søknader fra ca. 100 kommuner, hvorav 19 prosjekter ble valgt ut. De fleste prosjektene var kommunale, men det ble også valgt ut et prosjekt i en bydel i Oslo og et prosjekt i Nordland fylkeskommune. Prosjektet i Nordland favnet litt over halvparten av kommunene i fylket. Norsk kulturråd har bevilget til sammen mellom 4,7 og 5,7 millioner kroner per år i de tre årene prosjektet har pågått.

Sosial- og helsedepartementet har finansiert 24 lokale prosjekter gjennom sin «Helse/kultursatsing». Åtte av disse prosjektene var samarbeidsprosjekter med Norsk kulturråd, mens åtte andre prosjekter ble gjennomført i samarbeid med Rikskonsertenes satsing «2kryss». Sosial- og helsedepartementet har bevilget ca. 3,5 millioner kroner årlig til helse- og kultursatsingen. I tillegg kommer 600 000 kroner som bidrag til Norsk kulturråds del av satsingen.

10

Innledning

Verken Norsk kulturråd eller Sosial- og helsedepartementet la stramme føringer på de lokale prosjektene. Prosjektene har derfor i stor grad vokst nedenfra og innenfra den enkelte bydel, kommune eller fylkeskommune.

Dette gjør spennvidden stor og erfaringsgrunnlaget bredt.

Målsettingen med boken er å formidle de overordnede ideene for kulturog helsesatsingen, hvilke erfaringer prosjektene har gitt oss, og peke på hvilke muligheter som finnes innenfor rammene av en slik satsing. Boken tar ikke mål av seg til å oppsummere Norsk kulturråds og Sosial- og helsedepartementets kultur- og helsesatsinger i form av detaljerte beskrivelser av prosjekter og resultater. Det er likevel disse satsingene som utgjør det vesentligste av kunnskapsgrunnlaget. For dem som ønsker mer detaljerte kunnskaper om enkeltprosjekter, er det utarbeidet egne rapporter for de fleste prosjektene, og Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) har gitt ut en egen evalueringsrapport som dekker hele satsingen (Baklien & Carlsson 2000).

Selv om kultur- og helsesatsingen favner bredt, har heller ikke den kunnet favne alle temaer og alle aktuelle innfallsvinkler. Boken inneholder derfor også henvisninger til prosjekter og tiltak utenfor kultur- og helsesatsingen der dette har vært naturlig i forhold til overordnede problemstillinger.

Kunst og kultur som terapi er ikke tema for denne boken. Dette fordi de kultur- og helsesatsingene det refereres til her, bare i liten grad har brukt kunst og kultur i terapeutisk sammenheng.

Fortellingene som følger teksten, er et forsøk på å formidle enkeltpersoners opplevelser og erfaringer fra eget liv, knyttet til samspillet mellom kultur og helse. De er frittstående fortellinger og kan leses som det, men de er ment som en levendegjøring av temaer som behandles i boken.

De ulike kapitlene kan leses som frittstående kapitler, men boken har en logisk oppbygging som starter med overordnede problemstillinger knyttet til kjennetegn ved vårt samfunn i dag. Deretter følger kapitler som fokuserer generelt på henholdsvis barn og ungdom, voksne og eldre. I siste del av boken behandles en del konkrete problemstillinger knyttet til fysiske og psykiske funksjonshemninger, involvering av frivillige organi11

Kultur og helse

sasjoner og brukermedvirkning. Det blir også fokusert på utdanning og det offentliges tilrettelegging av rammevilkår som viktige forutsetninger for å sette kunnskapen om kulturens betydning for folkehelsen ut i praksis.

Det legges ikke fram noen endelige svar eller altomfattende gode løsninger i denne boken. Håpet er imidlertid at både politikere, ledere, administratorer, kulturarbeidere, helsepersonell og tilretteleggere skal finne noe av interesse som kan brukes i eget arbeid i egen kommune. For det handler mye om nettopp den enkeltes mulighet til å gjøre en god jobb der man er, alene eller sammen med andre, innen egen sektor eller på tvers av sektorene. Det handler om brennende ildsjeler, om involvering og engasjement. I satsingen på kultur og helse er det viktig å ha både engasjerte politikere, engasjerte kulturarbeidere og engasjerte helsearbeidere.

12

Kultur og helse – noen felles mål Norge er blant verdens rikeste land, et velferdssamfunn der de fleste får dekket sine grunnleggende behov for mat, klær og hus. Vi har sannsynligvis aldri hatt det så godt som nå. Men Norge er også blant de land i verden som bruker mest penger på helse per innbygger. Kanskje vi ikke har det så godt likevel? Kanskje vi i arbeidet med å bedre den materielle velstanden for den enkelte har glemt noe på veien?

Troen på at velferdsstaten kan dekke alle våre behov, slår sprekker og krever nytenkning. Vi er opplært til å tro at vårt offentlige helsevesen skal og kan hjelpe oss når vi trenger det. Men flere og flere opplever i dag at slik er det ikke. Vi har lange ventelister og køer for behandling av ulike sykdommer og plager, gamle får ikke den hjelpen de trenger, det psykiske helsevesenet dekker bare en brøkdel av behovet. Og vi skriker på mer penger, flere folk, bedre organisering ...

Men mer penger, flere folk, omstrukturering og omorganisering er ikke lenger nok. Det offentlige retter nå oppmerksomheten også mot forhold utenfor helsesektoren for å hindre at vi blir syke i utgangspunktet. Kultursektoren har i denne sammenheng fått en sentral plass gjennom sitt fokus på det positive, livsbejaende og kreativitetsfremmende.

Grunnlaget for kultur- og helsesatsingen Grunnlaget for kultur- og helsesatsingen har flere røtter. På Unescos konferanse om kultur og utvikling i Mexico City i 1982 ble det satt søkelys på kulturell kreativitet som fundament for menneskelig utvikling og på kulturelt mangfold som en av menneskehetens viktigste ressurser. I 1991 13

Kultur og helse

nedsatte Unesco en kommisjon for å undersøke hvordan kulturelle faktorer påvirker samfunnsutviklingen. Resultatet av kommisjonens arbeid, rapporten «Vårt skapende mangfold» (Unesco 1997), ble også fulgt opp med en handlingsplan for kulturpolitikk for utvikling.

I forbindelse med FNs kulturtiår 1987–97 ble det også gjennomført et større prosjekt knyttet til bruk av kunst og kultur i sykehus, «Arts in Hospital». Dette internasjonale samarbeidet var grunnlaget for et tettere nordisk samarbeid om kultur og helse. I 1980-årene startet også de første prosjektene i Norge som så nærmere på sammenhengen mellom kultur og helse. Den norske kultur- og helsesatsingen var på mange måter en tilpasning til og videreføring av «Arts in Hospital». I Norge valgte en å se på kulturens helsebringende effekter, også utenfor sykehusene, ja, kanskje særlig der.

I 1995 arrangerte den norske Unescokommisjonen sammen med Sosialog helsedepartementet, Kulturdepartementet og Norsk kulturråd en internasjonal kultur- og helsekonferanse i Oslo. Konferansen ble også knyttet til FNs tiår for kulturell utvikling. I etterkant ble kultur- og helsesamarbeidet videreført og de norske forsøksprogrammene om kultur og helse satt i gang.

Utgangspunktet for kultur- og helsesatsingen var troen på at det å ta del i meningsfylte kulturaktiviteter bidrar til økt livskvalitet og evne til å mestre egen livssituasjon. Lokalt og regionalt kulturliv fikk en sentral plass i arbeidet med å styrke lokalsamfunnets og kommunenes innsats i det helsefremmende og forebyggende arbeidet.

Troen på at kultur gir helse er altså en grunnleggende premiss for satsingen. I heftet Med helse i hånden og kultur på taket formulerer Norsk kulturråd og Sosial- og helsedepartementet (1998) seg slik om satsingen:

14

En allment akseptert vurdering viser at helsetjenesten og den medisinske fagsektor bare i begrenset grad kan påvirke de kjennetegn som vanligvis brukes for å måle helse. Mer penger inn i helsesektoren fører altså ikke nødvendigvis til en styrking av det helsefremmende, forebyggende og rehabiliterende arbeidet. Det er en allment akseptert vurdering at helsesektoren (sykehus, legetjenester, medisiner osv.) i høyden kan påvirke 10 % av kjennetegnene som blir brukt for å måle helse, 90 % ligger i andre sektorer.

Kultur og helse – noen felles mål

Prosjekter og tiltak Kultur- og helsesatsingen ble evaluert av forskere ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) i rapporten Helse og kultur. Prosessevaluering av en nasjonal satsing på kultur som helsefremmende virkemiddel (Baklien & Carlsson 2000). Rapporten gir en god oversikt over satsingen som helhet og gir i tillegg en nærmere beskrivelse av prosjektarbeidet i seks av prosjektkommunene.

Sosial- og helsedepartementet og Kulturdepartementet (1999) har gitt ut heftet Fra prosjekt til hverdagsliv. Om Regjeringens kultur- og helsesatsing.

Dette heftet gir en kort og oversiktlig gjennomgang av prosjektene i kultur- og helsesatsingen samtidig som det tar opp en del mer overordnede politiske problemstillinger.

Disse rapportene sammen med rapportene fra de ulike enkeltprosjektene er viktige grunnlagsdokumenter for denne boken og utgjør til sammen en bred og variert kunnskapsbase.

Det er også gjennomført andre kultur- og helsesatsinger de siste årene. I forbindelse med HVPU-reformen ble det gjennomført prosjekter og tiltak knyttet til behovet for fritidstilbud for psykisk utviklingshemmede.

Prosjektet «Aktiv musikk for alle» var et slikt prosjekt der Norsk musikkråd arbeidet for å sikre musikkundervisning, musikkaktivitet og musikkopplevelser også til mennesker med psykisk utviklingshemning (Almås 1996, Skårberg 1996). Det er gjennomført en tilsvarende satsing med hovedvekt på teater, «Teater for alle» i regi av Norsk Amatørteaterråd (Gran 1999). Målsettingen i denne typen arbeid har vært å legge til rette tilbud for psykisk utviklingshemmede og gi dem en mulighet, på lik linje med andre mennesker, til å delta i kulturlivets tilbud og aktiviteter. Drivkraften i dette arbeidet har vært vel så mye det enkelte menneskes rett til kultur som kulturens helsebringende effekter.

I forbindelse med helsefremmende og forebyggende arbeid mer generelt er det også gjennomført en rekke prosjekter og tiltak som er godt dokumentert i bøker og rapporter. Det prosjektet som nevnes oftest, er kanskje Floraprosjektet (se for eksempel Tovsen 1996). Disse prosjektene fokuserer ofte på organisering og tilrettelegging og sier noe om behovet 15

Kultur og helse

for helhetstenkning i kommunenes arbeid med å dekke innbyggernes behov for gode tilbud. Felles for disse prosjektene er at de forsøker å sette den enkelte innbyggers behov i sentrum og fokuserer på hvilke utfordringer dette gir for kommunal forvaltning og organisering.

Alle disse prosjektene, tiltakene og rapportene prøver på hver sin måte å si noe om hva som skal til for å leve det gode liv i Norge i dag. De forsøker å synliggjøre barrierer både hos den enkelte og i samfunnet og foreslå endringer som fjerner barrierene, eller botemidler som gjør barrierene mindre. Og dette er ikke enkelt. Det finnes ikke enkle og enhetlige oppskrifter på det gode liv. Mennesker er forskjellige, lokalsamfunn er forskjellige – og det gode liv kan være så mangt.

Aktiv bruk av kunst og kultur fremmer helse Kultur- og helsesatsingen har vist at aktiv bruk av kunst og kultur fremmer helse ved å gi gode opplevelser, muligheter for å bruke sine skapende evner, rom for refleksjon og stimulans til intellekt og følelsesliv. Satsingen bidrar også til økt motivasjon for deltakelse i aktiviteter, tiltak og sosial integrasjon, og den bygger broer mellom enkeltmennesker og samfunnet rundt. Andre effekter av satsingen er økt tverrfaglig og tverretatlig samarbeid i kommuner og fylkeskommuner. De positive erfaringene fra kultur- og helsesatsingen følges opp og videreføres som et samarbeidsprosjekt mellom Sosial- og helsedepartementet og Kulturdepartementet i form av etablering av et nasjonalt knutepunkt i Levanger for videreføring og koordinering av den lokale satsingen (se vedlegg bak i boken). I tilknytning til knutepunktet er det etablert et eget nettverk der flere av prosjektene fra kultur- og helsesatsingen er med, og der også nye kommuner og prosjekter melder sin interesse. På nasjonalt nivå er det etablert en nasjonal rådgivningsgruppe for videreføring av mer overordnede rammer og problemstillinger. Denne videreføringen er tidsavgrenset til tre år og vil bli tatt opp til ny vurdering i 2003.

Det er ikke gjort forsøk på å gi klare definisjoner på verken kultur eller helse i kultur- og helsesatsingen. Det ble, og blir av de fleste, oppfattet som en realitet at kultur gir helse. Denne boken definerer heller ikke kultur og helse. Det er likevel på sin plass å påpeke at kultur bare er ett av 16

Kultur og helse – noen felles mål

flere forhold som har betydning for helse og velferd. En minste levestandard i form av bolig, mat og klær hører til de helt grunnleggende forutsetningene. Etter dette kommer tilgang til nødvendig hjelp og støtte og tilgang til utdanning, arbeid og kultur. Kulturen er derfor ikke et alfa og omega som kan løse det andre sektorer ikke kan løse. Men kulturen representerer i de fleste tilfeller det livsbejaende og positive som gir livet innhold og mening. Og det at livet har innhold og mening, er grunnleggende viktig for helsen. I en litt forenklet framstilling kan vi si at kultur handler om å mestre livet, mens helse handler om å mestre daglige utfordringer.

Forebyggende og helsefremmende arbeid har lange tradisjoner og kan spores tilbake til sosiale reformer på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet og kanskje enda lenger tilbake. Både i Norge og internasjonalt ble mange av disse reformene kjempet fram ved hjelp av bred folkelig mobilisering, frivillige organisasjoner og ulike profesjoner innen helsevesenet. Og fremdeles er det slik at vi er avhengige av et felles løft fra alle gode krefter for å lykkes i det forebyggende og helsefremmende arbeidet. Det offentlige kan ikke alene bevilge oss til gode lokalsamfunn.

Levende lokalsamfunn vokser nedenfra og innenfra.

Kultur og helse gir assosiasjoner til ulike sektorer i samfunnet, og i utgangspunktet går disse assosiasjonene i helt forskjellige retninger. Kultur forbindes oftest med noe positivt, med opplevelse av kunst, med kreativitet, fantasi og skaperglede. Helse forbinder vi gjerne med mindre positive bilder, med sykdom og død, med medisiner og institusjoner. Men i kultur- og helsesatsingen blir det fokusert på det helsefremmende, forebyggende og rehabiliterende arbeidet innenfor helsesektoren. Da blir god helse noe mer enn fravær av sykdom.

Vår tids helseplager Psykososiale problemer, belastningslidelser og skader etter ulykker utgjør vår tids største helseproblemer. Felles for de to første er at de i stor grad har sitt utspring i problemer mellom mennesker, i våre relasjoner til hverandre og vårt forhold til samspillet mellom kropp og sjel. Mange av disse helseproblemene kan bare reduseres ved at folk endrer egen atferd. Vi kan ikke, for å si det enkelt, utvikle vaksiner som gir oss venner eller mening med livet.

17

Kultur og helse

Mange oppsøker i dag allmennpraktiserende leger for å fortelle om problemer som helsetjenesten ikke har mulighet for å gjøre noe med. Dette kan bl.a. skyldes at vitenskapen på mange områder har tatt herredømme over livene våre. Vi tar det til en viss grad for gitt at helsevesenet skal forvalte vår skjebne og løse våre eksistensielle problemer, og gir gjennom dette fagekspertisen en status som er ufortjent og som de færreste av fagfolkene verken ønsker eller kan bære. På individnivå er vi objektivt sett friskere i dag enn vi noensinne har vært, mens vi subjektivt sett føler oss dårligere.

Dagens kommunale tjenestetilbud ble utviklet i en periode med jevn økonomisk vekst og der det ga mening å dele tjenestene inn i kategorier etter samfunnsmessige oppgaver som skulle løses. Det vokste etter hvert fram faglige og administrative byråkratier med en omfattende spesialisering og arbeidsdeling. Og dette er blitt problematisk i dag. Det viser seg å være vanskelig for et oppsplittet tjenesteapparat å klargjøre felles mål, fordele ansvar og løse oppgaver i fellesskap ut fra et helhetlig perspektiv.

Kultur er ikke medisin Kultur kan ikke erstatte medisin, pleie og omsorg. Kultur er ikke et nytt trylleformular som kan gjøre folk friske og raske og lykkelige. Kultur er én av flere innfallsvinkler i det helsefremmende, forebyggende og rehabiliterende arbeidet. Samtidig vet vi at når kulturlivet har gode vekstforhold, så har det en positiv innvirkning på helsen vår. Vi vet at kunst og kultur både forløser og sprenger grenser og ofte gir grunnlag for sterke og friske enkeltmennesker, grupper og samfunn. Men skal det fungere slik, må alle få møte et levende og variert kunst- og kulturliv utviklet på kunstens og kulturens egne premisser – kulturlivet kan ikke selv ligge på sotteseng.

18

Kultur og helse – noen felles mål

Jeg takker ja til livet «Vi ser da vel alle hvor mye de små kulturopplevelsene kan gi av varm og varig glede. Og at det igjen påvirker kjemien i kroppene våre – og at dette igjen gir helsemessige utslag. – Ja det har vi vel registrert alle og enhver – også i dårlige tider.» Åsta er 74 år og en svært kulturaktiv dame. Hun blir ivrig når jeg spør hva hun forbinder med kultur og helse, og om hun ser noen sammenheng. Hun ser mange sammenhenger og er helt sikker på at hennes gode barndom med kulturinteresserte og kulturaktive foreldre ga henne en ballast i livet som har bidratt til god helse. Kulturaktivitetene har bidratt med mye mening for henne gjennom hele livet.

«Jeg ser at miljøet har en sentral betydning for et barn i oppveksten. Barnet må føle at det er elsket, og bli gitt oppgaver og mål. Det må gjøres oppmerksom på skjønnheten i naturen som igjen uttrykkes gjennom kunst og musikk vi får nyte. Vi må stille kvalitetskrav og lære barna alminnelig ansvar og at det er viktig å kunne både tape og vinne. Vi må utvikle og stimulere fantasien, vi må gjøre ting sammen med andre, og vi må få oppleve gleden ved lagarbeid både i familien, i skolen, i idretten, i sangkoret – alle steder.» Åsta forteller at hun hadde en far som var opptatt av naturens skjønnhet, og som begynte å male oljemalerier på sine gamle dager. Faren tok henne med på kunstutstillinger og konserter da hun var liten, og han lærte henne å lytte og se. Moren var spesielt opptatt av litteratur og skrev dikt og egne viser som hun opptrådte med. Hun var også aktiv i kvinnesaken. Det var et romslig hjem som var opptatt av å vise de positive sidene livet kan by på. Åsta har gjort en stor innsats i mange organisasjoner, og gjerne i flere organisasjoner samtidig. «Nå på mine litt eldre dager har jeg måttet rydde litt i aktivitetene mine. Jeg sa fra meg vervet som sekretær i musikkforeningen. Det er kommet en ny tid der nå, med mer profesjonelle styremedlemmer. Noe av det sosiale forsvant, og jeg følte jeg ville bruke tiden min til andre ting. Har jo stor familie etter hvert med både barn og barnebarn. Men sånn på fritiden maler jeg mye og er ganske aktiv i kunstlaget. I vår ble jeg spurt om å bli 19

Kultur og helse

styremedlem i Folkeuniversitetet som omfatter flere kommuner her i regionen.

Jeg spurte om de visste hvor gammel jeg var, og det gjorde de – og så visste de at jeg hadde gjort en god jobb i Friundervisningen for mange år siden, sa de.

Og vet du hva? Det er faktisk moro, og jeg opplever at jeg fremdeles kan mye.

Har kjøpt meg ny PC også nå, slik at jeg skal slippe å skrive alt for hånd. Har fått god hjelp av sønnesønnen, som synes det er morsomt med en bestemor som vil lære å skrive på data. Jeg kan jo skrive på maskin etter mange år med kontorarbeid, så det er jo bare alt dette tekniske jeg må lære meg. Ellers så har jeg to gamle damer som jeg besøker av og til og hjelper med litt småting. De vil ikke ha hjelp fra hjemmesykepleien, men synes det er fint at jeg kan gjøre litt småhandling og sånt for dem.»

Ja, Åsta er svært aktiv fremdeles og mener at humør, arbeidsglede, trivsel, sosial holdning og ansvar for andre er avhengig av gode nærmiljøer med gode kulturtilbud. «Jeg tror at kulturaktiviteter på forskjellig vis gir oss et godt sosialt liv. Jeg har fått mange venner og lært og mye om mennesker gjennom de aktivitetene jeg har vært med i. Dette gjør at jeg kanskje ikke har så lett for å dømme og fordømme. Kulturaktivitetene gir de fleste en slags trygghetsfølelse – vi blir fortrolige med både oss selv og andre. Og trygghetsfølelsen er da vel selve grunnlaget for kreativiteten? Jeg tror at den som er trygg på seg selv, har lettere for å være ærlig. Og jeg tror at vi blir modigere til å komme fram med nettopp det erfaring og ettertanke gjennom livets faser har dannet av holdninger og meninger. Og uansett om livet er lett eller vanskelig, så har vi selv ansvar for våre handlinger.»

I en bisetning nevner Åsta at hun også er med på dametrim. De er 12 voksne damer som møtes for hyggelig samvær og mosjon. «Og hva selve trimmen betyr for humør og helse, behøver jeg vel ikke å kommentere nærmere.» Åsta blir litt irritert når jeg spør hva hun oppfatter med forebyggende arbeid.

«Jeg kan ikke skjønne hvorfor vi skal behandles som syke eller potensielt syke mennesker hele tiden. For meg betyr å forebygge å stimulere og utvikle de ressursene alle har. Vi må slutte å fokusere bare på det som er uønsket. Selvfølgelig skal vi motarbeide det uønskede, men jeg tror vi alle får det best som mennesker dersom vi fokuserer på å utvikle det positive.»

20

Velferdssamfunnet Gode liv i dag – gode samfunn i framtiden Historien om Åsta på s. 19 forteller noe om sammenhengene i livet, om at det hun fikk av opplevelser og innsikt i barndommen, har fulgt henne hele livet igjennom. Det hun lærte for snart 70 år siden, dannet en grunnmur for alt det hun har foretatt seg senere. Dette er noe vi ofte glemmer i våre dager, der langtidsplanlegging sjelden ser mer enn noen få år fram i tiden, og der årsbudsjettene legger strenge rammer for hva vi kan og ikke kan gjøre fra år til år. Med slike korte perspektiver kommer vi sørgelig til kort i arbeidet med å bygge et godt fundament i betydningen holdninger, verdier, normer og regler for de livene og det samfunnet vi ser for oss i framtiden. Dette fundamentet bygges av opplevelser, erfaringer og erkjennelse.

Samtidig vet vi at samfunnet endrer seg raskt, og at vi på mange måter lever midt i en sosial og kulturell revolusjon. Som en følge av de store samfunnsendringene endrer også familie og samværsformer seg, og gjennom dette hverdagen for den enkelte av oss. Verden er blitt mindre og valgmulighetene flere, og tidligere generasjoners valg og vurderinger er ikke alltid like brukbare som grunnlag for nye valg. Fritiden er preget av mange tilbud og mange aktiviteter. Og massemediene gir oss verden – både fiksjonen og virkeligheten – inn i stuen hver dag.

Norsk helsepolitikk Sett i historisk perspektiv har norsk helsepolitikk vært vellykket. Vi har fått bukt med mange livstruende sykdommer og bedret levestandarden 21

Kultur og helse

for befolkningen som helhet. Det hevdes likevel fra enkelte at etterkrigstidens helsepolitikk har bygd på en automatisk og individualistisk menneskeoppfatning. Dette har gitt oss spesialkunnskaper på mange områder og setter oss i dag i stand til å helbrede mange sykdommer. Men i denne fokuseringen på enkeltmennesker og enkeltsykdommer har vi «glemt» fellesskapet. I vurdering av sykdom og behandling har pasientenes tilknytning til lokale fellesskap bare i liten grad blitt tillagt vekt. Helsesektoren har ikke sett det som sin primæroppgave å drive helsefremmende arbeid.

Vi ser også at det forebyggende helsearbeidet ikke alltid har tatt inn over seg behovet for tilpasning til lokale særtrekk og variasjoner.

Når helsevesenet i dag står overfor stadig større økonomiske og faglige utfordringer, ser vi at prioriteringene er i ferd med å endre seg fra å sette enkeltindivider i sentrum til i større grad å fokusere på ulike fellesskap som for eksempel nærmiljø og nabolag. Men en ensidig konsentrasjon om nærmiljø eller lokalsamfunn er sannsynligvis heller ikke nøkkelen til å løse store og kompliserte helseproblemer. Sannheten ligger vel et eller annet sted midt imellom, der vi er nødt til å kombinere spisskompetanse på smale fagområder med generell kompetanse om kultur og samfunn.

Det er flere forskningsmiljøer som nå går nærmere inn i nettopp denne typen problemstillinger. Psykiater Erik Falkum (2000) skriver følgende i en kronikk i Aftenposten 3. oktober 2000: Norges forskningsråds ferske rapport «Medisin og helse anno 2020» beskriver hvordan nyvunnen kunnskap, særlig innen genteknologi og datateknologi, om kort tid sannsynligvis vil gjøre det mulig å helbrede og forebygge en rekke lidelser – kreftsykdommer, aldersdemens og diabetes er eksempler. Rapporten beskriver også de fantastiske perspektivenes mulige bakside: økte kostnader, vanskelige prioriteringer og ikke minst økende medikalisering av dagliglivets problemer. (…) I takt med utviklingen av effektive og terapeutiske forebyggende tiltak mot infeksjoner og andre sykdommer har stadig flere livsforhold blitt innlemmet i den medisinske sfæren (…). Noen hevder at medisinens og helsevesenets ekspansjon truer folkehelsen fordi den reduserer befolkningens evne til å mestre små og store livsproblemer. Den medisinske vitenskapens språk, forklaringer og tilbud tenderer mot å fortrenge befolkningens erfaringsbaserte tenk22

Velferdssamfunnet

ning om mentale og kroppslige endringer. (...) Den moderne vestlige medisinen har alltid lett etter mangler, dvs. det som truer helsen, ikke primært etter det som opprettholder og utvikler den. Å overlate vurderingen og bekreftelse av helse til legen, vil ofte innebære å gå fra opplevelsen av helse i øyeblikket til et mulig tap av helse en gang i framtiden. Noen studier viser at jo mer opptatt man er av helse, desto mer fokuserer man på de områdene der helsen ikke er god nok, slik at den subjektive opplevelsen av helsen blir dårligere. I USA er bare halvparten av befolkningen fornøyd med sin helse, og andelen er synkende.

Dersom vi setter denne kunnskapen sammen med den mer generelle utviklingen i det norske samfunnet knyttet til løsere nettverk, flere enslige, større individorientering, kapitalisme og grådighetskultur og mindre vekt på fellesskapet, står vi overfor store utfordringer. Falkum sier videre: Mye tyder på at kjernenettverkene i våre moderne vestlige samfunn er blitt stadig mer utsatt i løpet av det siste århundret. I Norge lever nesten en femtedel av den voksne befolkningen alene, mens andelen var 12 prosent i 1980. I de europeiske landene, og særlig i de skandinaviske, vil en økende andel barn vokse opp uten søsken, flere vil leve en større del av livet alene, og flere vil velge ikke å få barn eller å oppdra barn alene, dersom den aktuelle tendensen fortsetter. En sentral konsekvens av denne utviklingen er at individet i større utstrekning må finne sin egen identitet og velge sine verdier i det mangfoldet av verdensanskuelser og verdipremisser som medier og andre instanser daglig løfter inn i folks livsverden.

Folk har med andre ord ikke så mye hjelp av forrige generasjons valg og må finne fram til egen identitet gjennom egne opplevelser. Sammen med manglende sosiale nettverk vil dette sannsynligvis gjøre folk mer usikre samtidig som mange vil ha problemer med å håndtere denne usikkerheten alene. Da blir legenes kontroller, medikamenter og forsikringer viktige for å håndtere livets vanskelige sider.

Dette innebærer store utfordringer for dagens velferdssamfunn, og helsevesenet utsettes i dag for et enormt press for å løse disse problemene. Vi ser at gapet mellom tilbud og etterspørsel øker samtidig som vi har utvik23

Kultur og helse

let en overdimensjonert respekt for ekspertene. Vi lar ekspertene fortelle oss hvordan vi skal leve. Hadde ekspertene vært enige, så hadde det kanskje ikke vært så farlig, men ekspertene er ikke enige, og de er eksperter bare innenfor relativt snevre temaområder. Utfordringene for framtidens velferdssamfunn ligger derfor også i å få den enkelte innbygger til å ta tilbake ansvaret for egen helse og tro på egen kunnskap og intuisjon om hva som er bra for ham eller henne.

Politikere og offentlig ansatte har for lengst skjønt at det offentlige ikke kan løse disse problemene alene. Deres påpekning av at helsevesenet bare kan bidra i forhold til 10 prosent av problemene, er et tydelig signal om dette.

Det offentliges strategier overfor disse utfordringene er flere. Det er fremdeles sterk vilje til å forbedre sykehustjenestene både i form av flere og bedre fagfolk og i form av bedre utstyr. Men i tillegg til satsingen på spesialiserte institusjoner, fagfolk og materiell, legges det et stort ansvar på kommunehelsetjenesten og kommunale offentlige tjenester. Dette er både naturlig og nødvendig ettersom 95 prosent av kontakten med helsetjenesten er til primærhelsetjenesten, som kommunene har ansvar for.

Det offentlige leter etter nye måter å løse helseproblemene på og har de siste årene også sett kraften i frivillig sektor og de frivillige organisasjonenes arbeid. Det offentlige ønsker nå å bruke de frivillige organisasjonene mer direkte for å nå politiske målsettinger.

Denne satsingen på samarbeid med frivillige organisasjoner rommer imidlertid en del problemstillinger som hittil er lite diskutert. For det første at organisasjonene er svært ulike når det gjelder målsetting og innretning, og for det andre at frivillig arbeid faktisk er tuftet på enkeltmenneskers engasjement og interesse for sakene de brenner for, og som de bruker sin fritid til å jobbe for. Det kan derfor fort bli kollisjoner mellom det offentliges overordnede politiske målformuleringer og frivillige ildsjelers ønske om å jobbe for ting de tror på og brenner for.

24

Velferdssamfunnet

Demokratiske systemer De frivillige organisasjonene er som oftest tuftet på de samme demokratiske prinsippene som det politiske systemet. Vi har de siste årene sett en fallende interesse for politisk arbeid og politisk deltakelse. Dette ser vi tydeligst på valgdeltakelsen ved kommunevalg og stortingsvalg. Noen forklarer denne manglende interessen med at folk har mistet troen på de politiske systemene, at det ikke nytter, eller at avstanden mellom politiske vedtak og den enkeltes hverdag er blitt for stor. Dersom de politiske systemene i framtiden også skal legge føringer på frivillige strukturer, kan vi fort oppleve at folk velger helt nye veier for sitt engasjement. Det offentlige må da gå andre veier enn via de frivillige organisasjonene for å mobilisere frivillige.

Organisasjonene kjennetegnes ved at de gir enkeltmennesker anledning til å arbeide for saker de tror på, innenfor systemer de kan være med å styre, uten å måtte ta stilling til partipolitiske prioriteringer og overordnede programmer.

Demokratiet bygger på personlig engasjement og den enkeltes involvering i fellesskapet. Skal de frivillige organisasjonene spille noen rolle for fellesskapet også i framtiden, må de fremdeles bygges på demokratiske prinsipper som gir den enkelte anledning til å involvere seg ut fra eget engasjement og interesse.

Demokratiske strukturer presses også av markedskreftene, som styres av tilbud, etterspørsel og penger. Markedskreftene er individorienterte og egoistiske i sin kjerne og sjeler lite til demokratiske og humanistiske verdier. Markedskreftene spiller også godt på lag med massemediene, som gir oss bildene både av den verden vi lever i, og av visjonene for framtiden.

Massemediene har stor makt og stor gjennomslagskraft uten at de i vesentlig grad stilles til ansvar for det de formidler. For dem som vil styre etter demokratiske prinsipper, og som legger humanistiske verdier til grunn for sine vurderinger og handlinger, blir dette en Davids kamp mot Goliat.

Utfordringene ligger i hvordan vi skal ta konsekvensene av det vi ser og vet, og rette oppmerksomheten mer mot tilfredsstillelse av de ikke-materielle behovene ethvert menneske har. Med samfunnets vekt på alt som 25

Kultur og helse

kan m책les, veies og telles, blir det legitimt 책 fraskrive seg ansvar for det immaterielle, for alt det som ikke kan m책les i tall, og som ikke er lovp책lagt.

26

I sektorenes verden Sektorisering og profesjonalisering Velferdssamfunnets utvikling har gitt et økende behov for å prioritere spesielle fagområder og fagkunnskaper, og vi har i tråd med dette utviklet sektorkunnskap og profesjonskunnskap knyttet til definerte deler av samfunnet. Dette har vært en ønsket utvikling. Men parallelt med denne utviklingen er vi blitt for enøyde og har mistet oversikten og helheten av syne. Hver sektor har ansvar for bare en liten del av helheten og prøver å finne best mulig løsning på problemer og utfordringer innenfor sitt område. For enkelte fagfolk er det dessverre også slik at nysgjerrigheten stopper opp ved egen faggrense. Det er likevel slik at de fleste av disse menneskene ønsker å gjøre en god jobb, og mange av dem er ildsjeler innenfor sine fagområder.

Men med økende forventninger om helhetstenkning, flerfaglighet og brukerkontakt i oppgaveløsningen blir det nødvendig å finne arbeidsformer som åpner for nye samarbeidsrelasjoner i den kommunale forvaltningen. Hvordan skal det offentlige forholde seg til innbyggerne generelt og til enkeltbrukere og deres organisasjoner spesielt? Samfunnet som helhet og hvert enkelt menneske er altfor dynamisk og sammensatt til at vi kan analysere det ned til smådeler og behandle hver del for seg. Utfordringene ligger nettopp i denne dobbeltheten, behovet for helhet og spesialkunnskap på samme tid. I dette spenningsfeltet blir det i dag ofte konkurranse om knappe ressurser i stedet for samarbeid om å løse felles oppgaver. Politikerne er satt til å forene sektorkrav med helhetshensyn og må i mange sammenhenger velge bort oppgaver og tiltak de vet det er behov for å satse på.

27

Kultur og helse

Problemet er bare at livsverdi ikke kan måles i økonomiske termer. Lykke, god helse, fellesskap, selvrespekt – dette handler om helt andre ting enn penger, sektorinteresser og profesjonskunnskap.

Det utvidede kulturbegrep På midten av 1970-tallet fikk vi to stortingsmeldinger om kultur, som endret språkbruken på kulturområdet betraktelig. Fra da av har vi snakket om kulturelt demokrati og om det utvidede kulturbegrep. Dette handlet i utgangspunktet om å gi kulturen tilbake til folket, å anerkjenne lokale kulturaktiviteter som viktige både for den enkelte og for norsk kulturliv. Det handlet om å gi lokale politikere ansvar for å utvikle lokalsamfunnene også med kulturelle virkemidler.

Det ble etablert lokale kulturpolitiske utvalg og egne kulturadministrasjoner, og folks fritidsaktiviteter fikk gjennom dette en synlig politisk og administrativ tilknytning. Etter dette har vi hatt mange og lange, og noen ganger sinte, diskusjoner om hva som er kultur, og hva som ikke er kultur. Disse diskusjonene avspeiler våre normative forestillinger om kultur og bunner i at vi faktisk ikke er enige om hva som er god kultur, og hva som er dårlig kultur, eller, helt generelt, hva som er kultur. På den ene ytterkanten finner vi dem som mener at kultur er de edle kunster og bare omfatter profesjonell aktivitet innenfor musikk, dans, teater, film, litteratur og billedkunst. På den andre ytterkanten finner vi dem som bruker det antropologiske kulturbegrepet som grunnlag og definerer kultur som livsform – som holdninger, verdier og normer, og som derfor ser de fleste av samfunnets aktiviteter som kulturdefinerte og kulturbaserte. Det er klart at to så ulike utgangspunkter gjør det vanskelig å bli enige. Og midt imellom disse to finner vi den kulturpolitiske definisjonen som sier noe om hva som faktisk skal legges inn under kultursektorens ansvarsområde.

De nevnte stortingsmeldingene og også senere kulturmeldinger har hatt minst ett bein i det antropologiske kulturbegrepet. Det som gjør forvirringen total, er når det kulturpolitiske ansvarsområdet skal trekkes opp.

For hva som er det kulturpolitiske ansvarsområdet, varierer fra kommune til kommune og fra fylkeskommune til fylkeskommune. Og statens strenge sektorgrenser fanger bare i liten grad opp de fylkeskommunale og 28

I sektorenes verden

kommunale definisjonene. Lokale kulturprosjekter kan like gjerne få støtte fra Kommunaldepartementet, Sosial- og helsedepartementet eller Barne- og familiedepartementet som fra Kulturdepartementet.

De siste årene er bildet blitt enda mer brokete etter hvert som kulturetater er nedlagt, slått sammen med eller underlagt andre sektorer. I den kommunale hverdagen handler dette om å finne gode administrative løsninger på sammensatte problemer; for folk flest virker det som ansvarsfraskrivelse.

Men uansett hvilke politiske rammer som legges rundt kulturpolitikken, så betyr fremdeles god kulturpolitikk at alle har rett til kulturelle opplevelser, og at alle må gis mulighet for kulturell utfoldelse og utvikling gjennom egenaktivitet. Og denne kulturaktiviteten må skje med basis i den enkeltes ståsted, ferdigheter og ønsker. Selv om dette er et kulturpolitisk mål i dag, så er det ikke nødvendigvis slik det fungerer. Det er mange mennesker som ikke får tilgang til verken opplevelser eller mulighet for egenaktivitet og egenutvikling på grunn av fysiske eller psykiske hindre i samfunnets strukturer. De fleste kulturtilbud og aktiviteter er tilrettelagt for friske mennesker som er i stand til å ta seg fram og ta seg til rette.

Dette har vært erkjent lenge, og det er allerede gjort mye for å rette på de fysiske hindrene, noe som jo også er det enkleste. Den fysiske tilgjengeligheten handler om at alle må kunne komme til, må kunne få oppleve det som faktisk skjer, må kunne utøve egen kulturaktivitet. Dette handler om å legge til rette for grupper med spesielle behov enten det er rullestolbrukere, hørselshemmede eller andre. Det er gjort mye, og det gjøres mye for at disse gruppene skal få del i kulturliv og kulturaktiviteter på lik linje med andre. Men det er fremdeles langt igjen.

De psykiske hindrene er vanskeligere å komme til livs, for de handler om våre holdninger og våre handlinger. Det handler om samfunnets holdninger overfor dem som er annerledes, og det handler om enkeltmenneskers holdninger til seg selv og andre. Det handler også om hvordan vi skal legge til rette for at de mange tusen nordmenn som trenger hjelp på grunn av psykiske lidelser, også får del i kulturaktiviteter og -tiltak.

29

Kultur og helse

Her er vi på grensen over mot kultur som middel innenfor andre politikkområder. Kultur som virkemiddel i helsesatsingen handler om å bruke kulturens positive elementer for å skape utvikling for den enkelte og samfunnet gjennom egenaktivitet, opplevelser og sosialt samvær. Det trenger ikke være verken galt eller problematisk å bruke kultur som virkemiddel for å nå andre mål, så lenge kulturen er kjernen og kjernen er sunn og god.

Det utvidede helsebegrep Ordet helse har rot i gammelnorsk «heill» som betyr hel – i betydningen frisk, uskadd, fullstendig. Det kan også bety hell i betydningen lykke og flaks.1 På samme måte som vi ikke kan bli helt enige om hva kultur omfatter, blir vi heller ikke helt enige om hva helse omfatter. Som kulturbegrepet kan helsebegrepet brukes både på individ-, gruppe- og samfunnsnivå, og det finnes ikke en definisjon alle er enige om.

De fleste av oss oppfatter kanskje god helse som fravær av sykdom, mens mange fagfolk nå snakker om god helse som mulighet og evne til å mestre livets påkjenninger. De siste årenes debatt har som nevnt fokusert mye på at 90 prosent av helseproblemene ligger utenfor helsevesenets kontroll og derfor må finne sine løsninger utenfor helsesektoren og tradisjonelle behandlingsformer. Samfunnet kan gjøre mye i denne sammenheng gjennom å legge til rette for både opplevelser og aktiviteter, ta bort hindringer for deltakelse og bygge ned barrierer. Men den enkelte må selv være aktiv medspiller i sitt liv. Og ett av virkemidlene for å gjøre den enkelte delaktig er brukermedvirkning.

Vi har aldri brukt mer penger på helse enn nå. Norge er blant de landene i Europa som bruker mest penger på helse per innbygger. Likevel har vi kanskje aldri hatt så mange som opplever seg selv som syke. Det er med andre ord et misforhold mellom forventninger til helsevesenet og helsevesenets mulighet til å innfri disse forventningene. Mange håper og tror at samfunnet kan hjelpe oss med mye mer enn det som faktisk er tilfellet.

1 Hentet fra Med helse i hånden og kultur på taket, utgitt av Norsk kulturråd og

Sosial- og helsedepartementet (1998) i starten av kultur- og helsesatsingen.

30

I sektorenes verden

Troen på velferdssamfunnet og det offentliges evne til å ta vare på oss alle er stor og har kanskje avlært oss noe av evnen til å ta vare på oss selv. Noen føler seg kanskje også umyndiggjort og fratatt ansvar de gjerne vil ha.

Samtidig ser vi at enkelte blir mer egoistiske og selvopptatte og er lite interesserte i å ta et tak for fellesskapet. Materialisme og grådighet har dessverre en stor plass i det norske samfunnet i dag. Da er det kanskje ikke så rart at legene påpeker at venteværelsene er fulle av mennesker som egentlig bare trenger noen å snakke med.

Vi vet at kultursektorens småforbrukere er helsevesenets storforbrukere.

Vi vet også at vi aldri har hatt så mange tilbud og aktiviteter å velge mellom som nå – likevel er det kanskje flere ensomme mennesker i dag enn tidligere.

Hva er det vi gjør med samfunnet vårt som gjør oss syke, ensomme og utilfredse?

Hva kan vi gjøre med samfunnet vårt som sikrer at alle får del i sosiale og kulturelle fellesskap?

I dette brokete landskapet befinner vi oss når vi skal innlede et tettere samarbeid mellom kultur og helse.

Noen mangler i samarbeidet Skolesektoren Kultur- og helsesatsingen har favnet flere sektorer enn kultur og helse.

Noen steder har det vært behov for tettere samarbeid både med teknisk etat og med sentrale planleggere. Skolesektoren har også vært inne i bildet noen få steder, men i det store og hele har den vært fraværende. Dette er tankevekkende ettersom utdanningssektoren er en av de viktigste premissleverandørene for samfunnsutviklingen. Grunnskolen møter alle barn og er en av de mest sentrale institusjonene for å spre generell kunnskap og opplevelser om, fra og med kultur. Videregående skole møter nesten alle ungdommer. Vi har fått en kompetansereform som nå også inn31

Kultur og helse

lemmer de voksne i det som går under fellesbetegnelsen «livslang læring».

Og våre høyere utdanningsinstitusjoner utdanner de fagfolkene som skal jobbe innenfor alle sektorer. Innholdet i utdanningen på alle nivåer blir derfor svært viktig.

Barn og unge er vår felles framtid, og den ballasten vi gir dem, skal danne grunnlag for det gode samfunn i framtiden. Kultur har i dag en relativt beskjeden plass i skoleverket. Ikke fordi planer og rammer hindrer det, men fordi skolens ansatte enten ikke har nok kunnskap til å gi god undervisning, eller ikke oppfatter at rammene faktisk gir rom for slik undervisning. Reform -94, som handler om videregående skole, og L97, som omhandler undervisningsrammene for grunnskolen, har begge lagt inn føringer som gir den enkelte skole eller skoleslag mange muligheter for både opplæring i og bruk av kunst og kultur.

Hovedsatsingene innenfor kompetansereformen er rettet mot arbeidslivet, mot områder som kan dekke samfunnets behov for kunnskap i møte med generelle utviklingstrekk knyttet til ny teknologi og nye kommunikasjonsformer. Kunst og kultur har en relativt beskjeden plass i denne satsingen. Samtidig vet vi at mange av de opplæringstiltakene voksne oppsøker i fritiden, nettopp er innenfor kulturområdet. Og mange voksne refererer til nettopp disse fritidsaktivitetene som svært meningsbærende og livsbejaende i sin hverdag. Vi glemmer ofte at det ligger viktige elementer av læring også i fritidsaktiviteter. Både teater, musikk, dans, billedkunst osv. krever faktiske ferdigheter. Ikke slik at alle trenger å være på nivå med profesjonelle, men gleden øker i takt med mestring og nyvunnen kunnskap. Og som vi kan lese ut av fortellingene i denne boken, er nettopp opplevelsen av mestring en viktig brikke i arbeidet med å bygge selvtillit og livskvalitet.

Utdanningsinstitusjonene er viktige. De holdningene og verdiene vi får med oss fra vår skolegang og opplæring på ulike nivåer vil nødvendigvis prege vår innsats i arbeidslivet nå og senere.

Lærernes prioriteringer påvirker barnas tilbud og muligheter. Fagpersonene i helsesektoren påvirker helsetjenestene. Fagpersonene i kultursektoren påvirker kulturtilbudet.

32

I sektorenes verden

Enkeltmenneskers holdninger til fellesskapet og ønske om å ta ansvar påvirker samfunnet generelt. Dersom alle bare tenker på seg selv, blir det til slutt ingen som tenker på fellesskapet.

Utdanningssystemet må derfor trekkes mer direkte inn i det videre arbeidet med kultur og helse. Og det finnes gode eksempler på vellykkede tiltak i grenselandet mellom flere sektorer. Disse tiltakene kan med fordel forsøkes flere steder. «Positivt skolemiljø» har i flere år vært en felles satsing mellom skolen og musikkskolesystemet. Etter hvert som musikkskolene blir kulturskoler, kan dette samarbeidet utvides, slik at skole og kulturskole får gjensidig nytte av hverandres kunnskaper og kompetanse og gjennom dette kan gi barn og unge brede kulturopplevelser og erfaringer.

På samme måte finnes det eksempler på gode samarbeidsmodeller mellom skole, nærmiljø, kulturliv og kulturskole.2 Og det finnes eksempler på tiltak i skolen der elever er gitt oppgaver og ansvar innenfor kulturlivet som del av skoletilbudet.3 Det alle disse tiltakene viser, er at når skolen er positiv til samarbeid, utløses nye krefter, og det åpnes adgang til ressurser skolen ellers ikke har tilgang til. Tiltakene viser også at barn og unge kan være viktige medspillere både i utviklingen av egen skole og eget nærmiljø. Barn og unge er innsatsvillige, de er målrettet, og de får som oftest til det de setter seg fore. Utfordringen ligger ofte i å gi dem tid og rom og å støtte dem når de ber om det.

Det finnes også mange eksempler på lærere som ut fra eget engasjement og interesse gir barn og unge innblikk i og opplevelser med kultur og kulturaktiviteter som setter spor for resten av livet. Satsingen på Bygdøy skole (se s. 43) er kanskje et slikt eksempel. Men fremdeles er dette enkelteksempler som trenger å bli satt i system.

Staten har også gitt gode innspill til mulige samarbeidsprosjekter mellom ulike sektorer og på tvers av sektorene, se heftet Broen og den blå hesten.

Handlingsplan for dei estetiske faga og kulturdimensjonen i grunnskolen (Kulturdepartementet og Kyrkje-, utdannings- og forkisingsdepartementet 1995).

2 Laksholm og Ness (1999) gir en god oversikt over hvordan dette kan gjøres.

3 Festervoll (2000a) beskriver et slikt tiltak med ungdom som konsertarrangører.

33

Kultur og helse

Religiøse fellesskap Kirken har heller ikke hatt noen spesielt synlig og sentral plass i kulturog helsesatsingen. Selv om ikke alle bruker kirken aktivt hele året, så møter mange mennesker kirken i forbindelse med de store overgangene i livet, knyttet til fødsel, konfirmasjon, bryllup og død. Kirken møter også mange av samfunnets utsatte grupper, gjennom oppsøkende arbeid og gjennom kontakt med mennesker i ulike krisesituasjoner.

Religion og religiøs søken er også en del av kulturen. Kirkens ritualer og kirkerommets ramme rundt musikk, teater og andre kulturelle ytringer er viktige elementer i dette. De siste årenes økte innvandring til Norge har også brakt med seg andre religioner og trosretninger med egne kulturelle rammer.

At religionen også støter noen bort fra sitt fellesskap skal heller ikke underslås i denne sammenheng. De siste årenes homofilidebatt i Den norske kirken er bare ett eksempel. Det å bli utstøtt og stemplet som annerledes eller ikke god nok kan i neste omgang danne grunnlag for psykiske lidelser og problemer i forholdet til samfunnet. Dette gjelder selvfølgelig også andre sektorer i samfunnet, men utstøting fra religiøse fellesskap kan for noen mennesker være atskillig mer alvorlig enn utstøting fra andre deler av samfunnslivet. Denne problematikken er bl.a. godt dokumentert i filmen «BE – skitne syndige meg», som handler om en kristen, homofil gutt, hans forhold til og kontakt med kirken, og hvordan dette til slutt endte med at han tok sitt eget liv.

Men religiøse fellesskap er forskjellige, og det finnes mange gode eksempler på inkluderende fellesskap der du kan komme som du er og være den du er, og der religiøse veiledere er nettopp det, veiledere i den enkeltes søken etter mening og innhold i livet.

34

I sektorenes verden

Kultur og helse – en gråsonepolitikk Mellom alle de involverte sektorene er det en gråsone der det foregår mye samhandling, mange misforståelser og noen konflikter. Her møtes profesjonene, frivillig eller ufrivillig, for å samarbeide for felles mål eller slåss om begrensede ressurser.

Kultursektoren har få lover og regler. Ansatte i denne sektoren har stor frihet til å handle eller la være å handle og har derfor helt andre innfallsvinkler til de utfordringene de står overfor, enn helsesektorens mange ulike profesjoner som skal pleie, passe, helbrede, rehabilitere osv. Samtidig ser vi at mange i helsesektoren bruker kunst og kulturaktiviteter som en helt naturlig del av sitt arbeid uten noen som helst form for samarbeid med kultursektoren og med helt andre begrunnelser enn den.

Helsesektoren med sine sterke fagdisipliner og ofte klare målformuleringer kommer fort på kollisjonskurs med kultursektorens vide og ofte noe diffuse rammer og regler dersom en ikke finner fram til det felles handlingsrommet som finnes i gråsonen mellom sektorene. Denne gråsonen handler om aktiviteter, tiltak, sosiale fellesskap og om det friske og utviklende i ethvert menneske. Noe av dette skal og kan det samarbeides om.

Men samhandlingen i denne gråsonen handler også om å utvide hverandres kunnskap, slik at sektorene kan utnytte en så vid kompetanse som mulig, selv når de arbeider hver for seg. Det trengs ikke et samarbeidsprosjekt for å bruke en kunstner i en helseinstitusjon. Det trengs heller ikke nødvendigvis et samarbeidsprosjekt for å legge til rette for nye gruppers deltakelse i kulturlivet. Samarbeidsprosjektene må til for å løse de oppgavene ingen av sektorene klarer alene, eller som det blir enklere å løse i fellesskap enn hver for seg.

35

Kultur og helse

Vinnere eller tapere?

Rune er 11 år og går i 6. klasse. Det er 24 elever i klassen, og fotball er den store aktiviteten både i friminuttene og i fritiden. Du får ikke uten videre være med i venneflokken hvis du ikke også er med på fotballaget. For Rune er dette etter hvert blitt svært slitsomt. Han er egentlig ikke så interessert i fotball. Han sparker litt i friminuttene, men i fritiden er det musikk som opptar ham mest. Han spiller gitar på musikkskolen og får mye undervisning som del av satsingen på spesielt begavede elever. Han er den eneste i klassen som driver med musikk på denne måten. Det siste året har han ikke hatt noen nære venner i klassen.

Foreldrene til Rune har forsøkt å diskutere denne etter deres mening for sterke fokuseringen på fotball med andre foreldre og lærere på foreldremøtene, men verken skolen eller de andre foreldrene ønsker å gjøre dette til noen sak.

I etterkant av disse møtene er det derimot flere foreldre som har kommet til Runes foreldre og fortalt om sine barns problemer med nettopp denne voldsomme fokuseringen på fotball. Spesielt én mor var helt oppgitt. «Atle er jo ikke noe flink til å spille fotball og får jo sjelden være med og spille når det er kamp. Trenerne og de andre på laget forteller ham både direkte og indirekte at han ikke er god nok, og at de ikke kan risikere å tape en kamp på grunn av ham. Atle er ofte helt utslått når han kommer hjem. Men han vil ikke slutte, for da har han ikke noen venner lenger.»

Andre foreldre kan fortelle tilsvarende historier om hvordan de voksne er med på å gi negative tilbakemeldinger til ungene fordi de ikke er flinkest, eller fordi de har flere interesser enn fotball. En mor forteller: «Geir får ofte sure kommentarer fordi han også er med på andre aktiviteter og ikke prioriterer fotballen høyt nok. Han er jo blant de beste, så de kan ikke sette ham utenfor, men de pirker i ham hele tiden. Men Geir synes det er morsomt å drive med både langrenn og speideren ved siden av. Nå har han forresten bestemt seg for å slutte etter denne sesongen og starte med orientering i stedet.»

Runes foreldre har på mange måter gitt opp skolen og valgt å fokusere på det positive i de aktivitetene Rune er med på. De og andre foreldre gjør mye for å lage et miljø rundt musikkaktivitetene for å gi ungene der et sosialt felles36

I sektorenes verden

skap. Musikkskolen gjør et svært godt arbeid med å legge til rette for samspill og samvær og lage positive rammer rundt musikken. Dette har faktisk også gitt foreldrene nye fellesskap og nettverk.

Rune er heldig som har aktive og engasjerte foreldre – og det har vist seg at han er sterk nok til å stå litt alene. Også Geir klarer seg godt. Atle, derimot, har problemer. Han sliter på skolen, og han sliter i venneflokken og opplever ofte at de andre mener han ikke er god nok. Han har funnet noen nye venner fra andre klasser som sliter med de samme problemene som ham, og denne nye venneflokken er i ferd med å bli skolens nye bråkmakere.

37

Barndom og ungdom En investering for livet Barn og ungdom er vår viktigste ressurs for framtiden. Vi må derfor i tillegg til materiell trygghet også gi dem kunnskaper og redskaper til å takle både utfordringer, gleder og sorger. Om 30–40 år er det de som skal pleie de gamle på helseheimen, de som skal vedlikeholde og videreutvikle det vi i dag setter pris på og hegner om.

Rammene rundt barns og unges hverdag er forskjellige. Historien om Rune, Geir og Atle på s. 36 viser noen rammer. Historien om Morten og kameratene hans på s. 48 viser noen andre, og historien om Leila på s. 127 forteller noe om innvandrerbarnas opplevelser og erfaringer. Men selv om rammene er forskjellige, trenger alle barn gode vilkår for utforskning og utvikling. Dette handler både om å synliggjøre mulighetene og om å gi barna rom for å utforske mulighetene innenfor trygge rammer.

I boken Styrk sterke sider. Håndbok i resiliencegrupper for barn med psykososiale belastninger (Waaktaar og Christie 2000) fokuseres det på begreper som mestring, kreativitet, fellesskap og kontinuitet. Mestring handler om selvstendighet, følelse av egenverd og opplevelse av å ha kontroll over eget liv. Forfatterne sier i boken: Det å mestre – både i betydningen å ha en ferdighet, å være sosialt kompetent og å kunne takle stress – er en vesentlig del av ethvert menneskes selvoppfatning, autonomiutvikling og følelse av egenverd. Kriser og belastninger er nettopp kjennetegnet ved at de er uoversiktlige, og at mye av det som skjer er utenfor individets kontroll.

39

Kultur og helse

Boken forteller om barn som klarer seg tross store belastninger. For disse barna er det å ha en slags kontroll over situasjonen sin i seg selv en kilde til stolthet, selvtillit, egenverd og trygghet. Andre barn finner seg en nisje innenfor en hobby eller interesse som de kan bruke ressursene sine på, og som de får positive effekter av å mestre godt. Boken understreker viktigheten av positiv selvopplevelse som en vesentlig kraft gjennom hele utviklingen. Det er viktig å få positiv bekreftelse fra andre, og det er viktig å få oppleve tilfredsstillelsen i å mestre noe man ikke kunne før. Gleden ved å mestre, strekke seg, lære noe nytt er en iboende kraft og knyttet til behovet for selvrealisering, lek, nysgjerrighet og tilfredsstillelse. Undersøkelser avdekker en overhyppighet av kreativ aktivitet hos mennesker som mestrer vanskelige livssituasjoner. Forfatterne knytter denne kreativiteten både til kunstnerisk aktivitet og til intellektuell aktivitet, eller det de kaller systemskapende aktivitet. Voksnes kreativitet har sine røtter i barnets lek, og evnen til å leke og å være kreativ oppstår allerede i spedbarnsalderen.

Evnen til kreativitet trenger bare, ifølge forfatterne, et noenlunde gjennomsnittlig miljø for å utvikles. Boken er rettet mot behandling av barn med psykososiale belastninger, men sier også noe om grunnleggende forhold som kan bidra til at vi klarer oss når problemene oppstår. I et forebyggende og helsefremmende perspektiv er det derfor riktig å bruke denne typen kunnskap for å gi alle barn og unge et godt grunnlag for å mestre livets utfordringer. For utfordringene er mange for de fleste av oss.

Samfunnsutviklingen rommer både muligheter og farer. Ungene våre blir tidlig konfrontert med de voksnes verden, noe som bidrar til å gjøre dem mer voksne enn de i utgangspunktet er. Integritet, troverdighet og sosial kompetanse blir helt sentralt for barnas evne til å fungere i ulike sammenhenger. Barn er kanskje aller mest avhengige av sosial oppbakking, støtte og interesse fra egen familie, venner og nærmiljøet. Det er i dag store forskjeller mellom barns nettverk – mange barn har altfor travle foreldre – og kanskje også usikre foreldre. Noen barn får for lite oppmerksomhet og overlates i altfor stor grad til seg selv, mens andre barn har foreldre som både legger til rette og følger opp. Vi har de siste tiårene også fått en økende andel innvandrere og flyktninger for hvem også språk og kommunikasjon blir vanskelig. I tillegg til familie og nærmiljø er barn og ungdom også avhengige og påvirket av skole- og fritidstilbud der de bor.

40

Barndom og ungdom

Kultur spiller en sentral rolle både i og for barns liv. Barn er naturlig nysgjerrige, og de har en naturlig trang til å teste muligheter og grenser. Sang, bevegelse og fortellinger er en viktig del av barns lek. Samtidig vet vi at kultur er et viktig redskap for å utvikle barnas potensialer og gi dem mulighet til å realisere seg i samspill med andre barn og oss voksne. Og kultur handler på mange måter nettopp om det – å utvikle, prøve ut og overta verdier og holdninger. Kultur er også den virkeligheten vi deler med hverandre.

Barn og unge må få del i denne virkeligheten, dette fellesskapet, som grunnlag for refleksjon, forståelse og erfaring. Og fra statistikken4 vet vi at barn og unge er de største kulturbrukerne i befolkningen både når det gjelder å oppsøke kulturinstitusjoner, og når det gjelder egenaktivitet.

Men statistikk og forskning forteller også at barn og unge er avhengige av aktive voksne, av gode skoletilbud og av gode fritidstilbud for selv å være aktive. Det statistikken ikke forteller så mye om, er i hvilken grad disse aktivitetene og tilbudene gjør barn og unge til virkelige aktører med utgangspunkt i egne vurderinger og prioriteringer. Vi vet imidlertid at de kulturtilbudene som gjør barn til aktører, gir barna et viktig redskap for å styrke egen selvrespekt. Disse tilbudene er med på å skape medbestemmende, produktive, ansvarlige og reflekterende barn, utrustet med en dyp og grunnleggende fornemmelse av å være verdifulle bidragsytere til samfunn (Jørgensen 1999). Og hva kan være mer meningsfullt enn dette?

Det er dessverre ikke slik at alle barn får gode tilbud og får være aktører.

Barn er avhengige av samfunnet rundt og spesielt av at foreldrene er positive, støttende og inkluderende når det gjelder tilbud og muligheter. Ellers kan vi oppleve at gode og byggende tilbud virker mot sin hensikt slik som for Atle (se s. 36), som gjerne ville være med på fotballaget, men aldri fikk være med på kampene. Og i fortellingen om Leila og Karim på s. 127 ser vi hvordan barn kan blir rotløse og usikre når de får aksept og anerkjennelse bare for deler av sin personlighet og kulturbakgrunn.

Verken Atle, Leila eller Karim er enestående eksempler. De mest sårbare faller fort utenfor. Men vi ser og vet av erfaring at med litt ekstra hjelp fra 4 Kultur- og mediebruksundersøkelsene fra 1990-årene viste alle stor kulturaktivitet blant barn og unge.

41

Kultur og helse

skole, foreldre, nærmiljø eller andre så kan også de klare seg godt. Alle har behov for å bli både sett og verdsatt. Det ligger mye energi og oppbyggende kraft i å la barn stå fram med det de kan og vet, i motsetning til bare å bli sett og hørt når de ikke kan og ikke vet. Her ligger også grunnlaget for en positiv utvikling ved å fokusere på gode opplevelser av mestring og anerkjennelse. Gjennom dette legger vi grunnlaget for at de kan bli aktive bidragsytere til vår felles kultur både nå og i framtiden. Kulturopplevelser og kulturaktiviteter er viktige brikker i dette arbeidet og kan bidra med å gjøre oss til hele mennesker ved å motivere oss til å bli aktive og deltakende aktører i våre egne liv. Passivt forbruk og underholdning er ikke nok.

Vi tar det norske demokratiet som en selvfølge, men demokrati er også en kultur – en livsform som man skriver seg inn i – en tilværelse med noen regler som alle er enige om og tar ansvar for å leve opp til. Det norske demokratiet er utviklet over lang tid og bygger nettopp på den enkeltes rett til deltakelse og utfoldelse i kombinasjon med plikten til å innordne seg fellesskapets vedtatte regler. Tilegnelse av demokratisk kompetanse og ansvarliggjøring av seg selv er derfor avgjørende for at demokratiet skal fungere også i framtiden. Ensidig fokusering på passivt konsum og individuelle behov undergraver demokratiets behov for fellesskapsfølelse. For barn og unge undergraver dette deres evne til å delta i de demokratiske prosessene i framtiden. Dette gjelder også for kultursektoren selv dersom kultur bare blir et tilbud om passive opplevelser der barn og unge mottar det andre har skapt.

Kulturtilbud og -aktiviteter er altså viktige for å øke barns forståelse av eget liv ved å stimulere deres evne til å tolke, produsere og engasjere seg og til å bruke egne kreative evner og refleksjon. Det beste vi kan gi våre barn og unge, er derfor ikke et enda større utbud av passiviserende underholdningskultur, men et kulturtilbud som gjør barn til aktører – til medbestemmende, produktive, ansvarsbevisste og reflekterte barn og unge. Vi må gi dem en grunnleggende fornemmelse av å være verdifulle bidragsytere til vårt samfunn.

42

Barndom og ungdom

Tiltak og aktiviteter Det finnes mange gode eksempler på både nytenkende og vellykkede prosjekter rettet mot barn og ungdom generelt eller mot utsatte grupper mer spesielt. Den mest samlede oversikten over gode tiltak, ideer og visjoner finnes kanskje i boken Kunsten at flytte bjerge. Nye veje i det forebyggende arbejde med børn og unge (Andersen & Madsen 1999). Boken gir mange gode bilder, eksempler og forklaringer på hvordan kunst og kultur har bidratt til å hjelpe utsatte grupper og enkeltpersoner til et bedre og mer meningsfullt liv. NIBRs rapport fra kultur- og helsesatsingen gir også et godt innblikk i aktuelle prosjekter og tiltak (Baklien & Carlsson 2000).

Av spesielle tiltak fra kultur- og helsesatsingen finnes også arbeid rettet mot innvandrerbarn og -ungdom, som kanskje kunne vært nevnt spesielt. Blant andre Kristiansand, Arendal og Drammen har hatt egne prosjekter rettet mot denne gruppen, og blant deltakerne i danseprosjektet i Rygge (se s. 52) var det mange aktive med innvandrerbakgrunn.

Her vil jeg imidlertid bare trekke fram noen få prosjekter, ikke fordi de er størst eller best, men fordi de synliggjør ulike måter å tenke og arbeide på.

Bygdøy skole Prosjektet «En reise gjennom 1000 år»5 var et samarbeid mellom Norsk Folkemuseum, Deichmanske bibliotek, Bygdøy skole og bydel BygdøyFrogner. Prosjektet var en del av Norsk kulturråds «Kultur gir helse»-satsing.

Utgangspunktet for prosjektet var L97 og de kravene som der stilles til prosjektbasert arbeid og estetiske fag i skolen. Gjennom prosjektet ønsket initiativtakerne å finne fram til gode formidlingsteknikker som aktualiserer kunst, kultur og historie for barn og unge. Sentrale temaer var hvordan man kan aktivisere barn og unge på nye måter og forhindre at kulturtilbud for barn og unge blir de voksnes kulturprodukter til barn.

Gjennom hele prosjektperioden var det en målsetting å skape tilbud og 5 Prosjektets første del er evaluert og dokumentert i rapporten En reise gjennom 1000 år av Hansen, Molberg og Wøllo (1999) som en prosjektoppgave ved kulturstudiet ved Høgskolen i Telemark.

43

Kultur og helse

aktiviteter som er i samsvar med barns og unges faktiske ønsker og behov.

Prosjektet hadde som utgangspunkt at barn ikke er «uferdige voksne», men skapende og kreative i seg selv, og at de har kunnskaper om, perspektiver på og erfaringer med kunst- og kulturformidling.

Prosjektet strakte seg over to skoleår, 1998–2000, og var målrettet mot 5. og 6. klasse det første året og 6. og 7. klasse det andre året.

Prosjektet hadde mange deler og omfattet bl.a.

– malerskole, arbeid med skulpturer og glassmaleri, dramatisering – undervisning om svartedauden – besøk på Norsk Folkemuseum, Samtidskunstmuseet og Deichmanske bibliotek med tilrettelagt program og arbeidsoppgaver – kurs i formidlingsteknikk, arbeid med utstilling og presentasjon av utstilling – arbeid med websider Det første året var prosjektet konsentrert om middelalderen og gamle Oslo. Dette året endte med en stor elevlaget og elevstyrt utstilling.

Andre året var konsentrert om teater og tok utgangspunkt i den engelske modellen «How to make an Opera». Det resulterte i to teaterstykker om Akershus festning og 2. verdenskrig. Det ble spilt ti forestillinger for fulle hus.

En reise gjennom 1000 år er et godt eksempel på tverrfaglig arbeid der mange faggrupper har gått sammen for å gi barna et helhetlig opplegg.

Dette har sikret kvaliteten i det enkelte tema, og det har gitt barna et bredt og helhetlig innblikk i de overordnede problemstillingene.

I evalueringen av prosjektet pekes det på følgende (Hansen, Molberg & Wøllo 1999):

44

I «En reise gjennom 1000 år» har man greid å føre skolen og kulturen et hakk nærmere hverandre – ikke bare i teorien, men også i praksis. (...) Skolen og kultursektoren har etablert et forpliktende samarbeid om kulturformidling i prosjektet, og dette har ført til at elevene har fått økt kunnskap om ulike kunstneriske uttrykksformer og om nærmiljøet rundt. Med utgangspunkt i denne nye kunn-

Barndom og ungdom

skapen og all den kunnskap, fantasi og kreativitet de bærer på fra før, har de greid å lage sin egen helt spesielle utstilling og formidle det hele til andre, på egen hånd. Vi har sett en kommunikasjon som har gått to veier: skolen har gått ut til «kulturen» og «kulturen» har kommet inn i skolen. Og ikke bare en gang, men flere ganger, og på flere helt forskjellige måter. Man har ikke bare besøkt Folkemuseet, Bymuseet og Vikingskipmuseet, men også Samtidsmuseet og Deichmanske bibliotek. Man har hatt besøk av ulike typer kulturformidlere på skolen (bibliotekarer, kulturstudenter, kunstnere ...), som har forholdt seg direkte til elevene, jevnlig, over visse perioder.

Elevene har reist ut av skoleområdet for å møte forfattere, omvisere og andre kulturpersoner.»

Prosjektarbeidet i En reise gjennom 1000 år var koblet til det nye kunstog håndverksfaget i skolen, noe som ga elevene mye mer «kultur» på timeplanen enn de hadde hatt før. Dette har vist seg fordelaktig for mange av dem som tidligere har opplevd ikke å være skoleflinke nok. En av lærerne forteller: Fordelen med å innføre kultur i den vanlige skolehverdagen er å minske tapersymbolet som visse fag på skolen inneholder. Ikke alle mestrer formgivningsfaget heller, men ingen kan kåres som direkte tapere. Alle kan gjøre noe formmessig. Og så fanger man ofte opp de som ligger langt etter faglig, de opplever garantert mestringsfølelsen i slike prosjekt.

Musikk- og dramapedagogen Hans Børre Ørbæk har skrevet et dikt som kan være en god oppsummering av holdningen bak satsingen på Bygdøy skole:

Til eleven Redde deg fra å komme inn under jordens skygger kan jeg ikke.

Men kanskje – hjelpe deg til å vinne styrke så du kan stå oppreist når mørket når deg.

45

Kultur og helse

Bygdøy skole er ikke alene om å gjennomføre denne typen prosjekter. Det denne skolen har til felles med andre slike skoler, er bl.a. sentrale personer som tror på og arbeider for kunsten og kulturens plass i skolen. De er skolens ildsjeler som brenner for sine ideer. De er ikke alltid så mange, og de får ikke alltid støtte, og noen av dem brenner ut. Ildsjelene vil alltid ha en plass og rolle i nye prosjekter, men det er viktig å skape gode rammer rundt dem som sikrer kontinuitet og vedlikehold av positive prosesser.

For ildsjeler flytter på seg, de trenger pauser, og noen har nye prosjekter på gang.

Elevsitater Elevene selv var svært fornøyde. Som sitatene under tydelig viser, er de også i stand til å se andre sider ved prosjektarbeidet enn de rent faglige.

Generelt: «Morsom måte å lære på – masse nye fag, og så er man overalt. Mye mer spennende enn vanlig skole. Vi har vært med på flere forskjellige prosjekter, men dette er det fineste.»

«Man blir bedre kjent med hverandre når man jobber i prosjekt. På begynnelsen er det nøye hvem man samarbeider med (da er det sånn – åh nei, skal jeg samarbeide med han!), men etter en stund så er det ikke så nøye lenger. Vi er blitt mer tolerante med hverandre. Vi har lært å hjelpe hverandre og samarbeide, også har vi lært mye om middelalderen.»

«Det var av og til at noen av guttene ikke ville være med på noe i timen, fordi de syntes at det de måtte gjøre var så dumt – de var redde for å dumme seg ut. Men man dummer seg jo mer ut hvis man ikke er med.

Vi er blitt mindre redd for å dumme oss ut. Det er meningen å dumme seg ut.»

«Kunst er deg selv. Kunst gjør at du får frihet – vil du lage store lepper og stor rumpe, så lager du det. Det er deilig å være seg selv.»

46

Barndom og ungdom

Spesielle opplevelser: «Vi lærte om fargesirkelen, og så måtte vi blande farger. Det var vanskelig å lage lilla, men jeg klarte det med hjelp fra Bent. Bent er en maler som lærer meg masse om farger som jeg ikke visste fra før.»

«Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle klare å lage et så fint glassmaleri. Det var slitsomt. Nina sa at vi måtte være så nøyaktige som vi aldri hadde vært før. Så lagde vi masse mønster med passer og linjal. Det var gøy.»

«Samtidsmuseet var det beste jeg har sett. Særlig rommet med de rare veggene. Jeg kunne få lov til å si akkurat det jeg mente om tingene. Pressekonferansen var rar, men Hilde syns det er greit at vi mente det.»

«Det var ting utstilt på mange rare måter. Det var ikke akkurat det jeg trodde var kunst. Inne i det mørke rommet var det akkurat som om veggene fløy rundt meg. Det var gøy.»

Det første prosjektåret ble avsluttet med en utstilling på Folkemuseet der elevenes arbeider ble utstilt, og der elevene selv fortalte og formidlet.

Lærerne var engstelige for at det ikke skulle gå, mens elevene syntes å takle det bedre, noe følgende kommentar fra en av elevene vitner om: «Slapp av Nina ... Jeg har bestemt meg for å fikse dette her ... og jeg er jo en av de sløveste i klassen. Da må det jo gå bra, ikke sant?»

47

Kultur og helse

Gi dem støtte og tillit – og de tar ansvar Morten og kameratene hans var for to år siden på vei inn i en kriminell karriere og hadde allerede vært i kontakt med politiet flere ganger. Heldigvis for dem hadde kommunen den gang en klok ungdomsarbeider, Askild, som brukte tid på dem. Askild spurte dem hva de var interessert i, og hva de kunne tenke seg å få hjelp til å gjøre. De var interessert i rock og syntes det hørtes morsomt ut med et rockeverksted på ungdomsklubben. Askild skaffet penger og sammen med ungdommene laget de et eget øvingsrom for rock og annen forsterket musikk.

Nå viste det seg at disse ungdommene egentlig ikke var så interessert i å spille selv, men de var svært interessert i all teknikken og alle lysene og lydeffektene rundt musikken. Og Askild fant råd for dette også. Han arrangerte lysog lydkurs for dem og begynte å bruke dem som teknikere på ulike arrangementer – først bare innenfor rock og moderne musikk, men etter hvert også i andre sammenhenger. Han inngikk en avtale med ungdommene om at de kunne være teknikere når ungdomsklubbens utstyr ble leid ut. Morten og kameratene gikk litt motvillig med på dette. «Det er jo greit å tjene litt penger, men jeg vet ikke om jeg orker å høre på all den drittmusikken de spiller,» var en av kommentarene.

Men Askild fikk det som han ville, og tilbød det lokale kulturlivet å leie ungdomsklubbens utstyr med teknisk mannskap. Interessen var ganske stor, og ungdommene fikk etter hvert mange jobber.

Askild var en streng arbeidsgiver som krevde at ungdommene skulle gjøre en skikkelig jobb selv om de ikke syntes om det som foregikk på scenen. Og ungdommene var tilliten verdig. De gjorde gode jobber og ble svært etterspurt. Fra å være på kant med loven og sett på som plagsomme blant andre ungdommer fikk de etter hvert status som dyktige teknikere som mange etterspurte.

Selvrespekten økte, og Morten og en av kameratene bestemte seg for å gjøre dette til sin framtidige levevei. Morten forteller selv at dette arbeidet hadde betydd et vendepunkt for ham på så mange vis. «Før så likte jeg ikke annen musikk en hardrock og syntes de som spilte i korps eller strykeorkester var 48

Barndom og ungdom

rimelig teite, men etter hvert som jeg har vært på jobb og måttet sitte og høre dem spille både på prøver og konserter, så synes jeg faktisk at mye av det er veldig fint. Etter siste konserten med strykeorkesteret kjøpte jeg meg faktisk en CD med Beethoven. Mutteren fikk helt hakeslepp da jeg kom hjem med den.»

Morten forteller også at hadde det ikke vært for at Askild faktisk trodde de kunne gjøre noe, så hadde det aldri gått så bra. «Han var kjempestreng, men rettferdig – og så støttet han oss når det gikk litt skeis. En gang kom han og hentet meg til en jobb jeg hadde glemt. Mutteren var kjempeflau på mine vegne, men da sa han bare at alle kunne glemme en gang iblant. Etter det har jeg aldri glemt en jobb.»

49

Kultur og helse

En meningsfull skole Prosjektet «En meningsfull skole»6 ble gjennomført ved to videregående skoler i Trondheim, Adolf Øiens skole og Trondheim katedralskole, i perioden 1996–1998. Prosjektet var et samarbeid mellom Sør-Trøndelag fylkeskommune, Trondheim kommune, Sør-Trøndelag elevforsamling og de to involverte skolene. Prosjektet var støttet av Sosial- og helsedepartementet og Samarbeidsorganet for helsefremmende oppgaver (SOHO).7 Prosjektet tok utgangspunkt i Reform -94 og læreplanens generelle del, der det bl.a. sies: «Sluttmålet for opplæringen er å anspore den enkelte til å realisere seg selv på måter som kommer fellesskapet til gode – å fostre til menneskelighet for et samfunn i utvikling.» (Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet 1994.)

Prosjektet hadde i utgangspunktet ingen kulturprofil som sådan, men skisserer likevel interessante arbeidsmåter og grep for å engasjere og involvere både lærere, elever og andre i å skape og vedlikeholde en god skolehverdag.

Prosjektet satset bl.a. på følgende faktorer i sitt arbeid: – Aktiv skolestart – aktivt skoleår – Kjernegruppearbeid – Rusforebygging – Alternative evalueringskriterier – Elevinnflytelse – Ansatt helsesøster ved den enkelte skole Utgangspunktet for det som kalles aktiv skolestart / aktivt skoleår, var å gi nye elever en god overgang fra grunnskole til videregående skole gjennom tiltak som skulle gjøre den enkelte elev kjent med skolen som arbeidsplass og som utgangspunkt for sosiale nettverk. Aktiv skolestart ble etter hvert utvidet til aktivt skoleår. Tiltakene ble tilrettelagt etter ønsker 6 Prosjektet er dokumentert i rapporten En meningsfull skole. Et prosjekt om

helsefremmende videregående opplæring. Å bli sett. Å føle tilhørighet. Å oppleve meningsfullhet. Sør-Trøndelag fylkeskommune, Sør-Trøndelag elevforsamling og Trondheim kommune (1998).

7 Prosjektet var ikke del av kultur- og helsesatsingen.

50

Barndom og ungdom

fra og i samarbeid med elevene og omfattet ulike aktiviteter som lesering, revy, fantasidag, sportsaktiviteter, kafétur og grillfest. Elevene ble bl.a. gjennom elevrådet oppfordret til å starte egne grupper eller delta i etablerte grupper. Flere av disse tiltakene var rene kulturtiltak, eller de hadde kulturelementer som viktige deler.

Arbeidet med kjernegruppene hadde som mål å gi elevene tilhørighet og nettverk. Elevene ble fra skolestart delt i mindre grupper som hadde regelmessige samlinger der de diskuterte ulike temaer sammen med en lærer.

Temaene var forskjellige, men gjerne knyttet til rammene rundt en god skolehverdag, trygghet, omsorg, samarbeid, fellesskap osv.

Helsesøster spilte en sentral rolle i prosjektet gjennom samtaler med elevene, både enkeltvis og i grupper. Gjennom samtalene avdekket hun forhold ved miljøet generelt og for den enkelte spesielt. Disse samtalene dannet grunnlag for forslag til tiltak i fellesskapet og oppfølging av enkeltelever. Helsesøster var også aktiv sammen med elever og lærere i prosjektet knyttet til rusforebyggende arbeid.

Elevene var sterkt involvert i hele prosjektet, noe de selv mente var svært viktig for å lykkes. Denne muligheten for medvirkning gjorde at mange elever var aktive medspillere. En av dem formulerer det slik: «Jeg fikk en unik mulighet til sjølutvikling, i og med at jeg ble betraktet som et likeverdig medlem av prosjektgruppene. Jeg lærte å absorbere stoff – tenke – formulere meg – delta i diskusjoner – legge fram stoff – stå foran en forsamling – arbeide i grupper ... Særlig interessant var det når jeg som medelev skulle legge fram noe / formidle noe og være samtalepartner med andre elever i ting som gjaldt prosjektet. (...) Med andre ord: Utvikling av det hele mennesket i praksis. Gjennom prosjektet fikk jeg med meg mye jeg ikke ville ha lært i en klasseromssituasjon. (...) Jeg er glad for å ha blitt tatt på alvor – og jeg mener fortsatt vi elever best vet hvordan vi vil ha det, at vi kan stå på og gjøre en innsats.»

Analysene og erfaringene fra prosjektet bærer bud om behov for endringer i videregående opplæring. Forskningen som fulgte prosjektet, viste at 15 prosent av elevene hadde alvorlige depresjoner og 35 prosent hadde depressive symptomer. Elevene selv meldte at det var av stor betydning 51

Kultur og helse

for dem å oppleve meningsfulle hverdager. Over 1000 elever ble intervjuet, og de svarte bl.a. at en bør satse mer på tiltak som gjør at elevene opplever mer mål og mening med livet. De mente at både humor, humør og glede er viktig. Elevene ga også uttrykk for at de gjerne ville bli sett og hørt i et fellesskap der de følte tilhørighet.

Prosjektets praktiske deler fokuserte nettopp på disse faktorene og forsøkte å finne fram til gode modeller for å fremme opplevelsen av tilhørighet og meningsfullhet hos den enkelte elev. Det handlet om å støtte unge mennesker i å mestre sin hverdag, som grunnlag for å møte en verden i rivende utvikling. Det handlet også om å mestre de kunnskapskrevende utfordringene de står overfor.

Danseprosjekt – Rygge Rygge kommune er en kommune på Østlandet med ca. 12 000 innbyggere. Kommunen var med i Kulturrådets «Kultur gir helse»-satsing og satset på et prosjekt med moderne danseformer som kjerne. Det var mellom 600–700 involvert i prosjektperioden, og arbeidet videreføres i dag bl.a. i form av to danseverksteder med ca. 400 dansere.

Utgangspunktet for prosjektet var et nærmiljø preget av stor slitasje, med utilpass ungdom og økende kriminalitet i et ungdomsmiljø med mange innvandrere. Danseprosjektet har snudd en negativ utviklingstrend og bidratt til at nærmiljøet i dag framstår med nye og mer positive kvaliteter preget av positive holdninger og med engasjerte og involverte ungdommer og foreldre.

Dansetilbudene som ble satt i gang, tok modell fra England, der «dancing in community work» hadde vist positive resultater blant utsatte ungdomsgrupper. Initiativet til prosjektet kom fra en engasjert offentlig ansatt kulturarbeider som har fulgt prosjektet hele veien. Prosjektet har på mange måter også synliggjort ildsjelenes betydning for denne type arbeid. Prosjektlederens engasjement har vært helt avgjørende for prosjektets positive utvikling både med hensyn til forankring av aktiviteter og tiltak, men også når det gjelder å legge til rette for å oppmuntre og slippe fram det frivillige engasjementet som fantes i nærmiljøet. Men selv om prosjektet lenge var avhengig av den kommunale prosjektlederen, er det i 52

Barndom og ungdom

dag i vesentlig grad ungdommene selv som driver danseverkstedet på frivillig basis.

Ungdommene som i utgangspunktet var destruktive og negative deltakere i eget nærmiljø, har endret karakter til å bli kreative, givende ungdommer som nå arbeider for å inkludere andre ungdommer i de samme aktivitetene. Flere av instruktørene er barnevernsbarn som har fått en ny giv i livene sine. Drivkraften i disse endringsprosessene har vært selve dansen.

Dansen krever kroppskontakt, og den krever at deltakerne stoler på hverandre. Dansen har frigjort den enkeltes krefter og kreativitet og vært et nyttig redskap for integrering, samhold og samarbeid.

Men selv om det var ungdommen som i utgangspunktet ble satt i fokus, og som nå også er ambassadører for videre spredning av ideen til andre kommuner, så er det også etablert dansetilbud til barn i skolealder og til foreldre. Danseprosjektet har også vært startgrunnlaget for aktiviteter på flere andre områder. Det arbeides med lyd og lys, med kostymer, kulisser og musikk. Det er svært mange frivillige engasjert i arbeidet. Generelt har det vært god oppslutning og involvering fra foreldregruppen i dette prosjektet.

53

Kultur og helse

Lat barnet bløma

i draumar – i undring – i utfordring Stå bak sceneteppet.

Hjarta dundrande – av forventning – spenning – gledesblanda redsle og fryd.

Barn og unge får heldigvis oppleva denne kjensla i dag.

Drama- og teateraktivitetar er populære. Å stå på scena gjev oss dei store spenningane, men drama og teater er heldigvis meir enn å opptre.

Draumen om dei store rollene og den store suksessen.

Tru om den ikkje tilhøyrer dei vaksne si verd?

For barnet er det her og nå å lata leiken sine gleder bobla gjennom kroppen, kjenne fryd, ropa og le – men og kviskra og kjenne dei váre stemningane.

Vera saman. Bryta grenser i oss sjølve. Her er alt lov.

Kanskje den viktigaste årsaka til at teater og drama er så populært i ungdomstida er at det er lov å la leiken leva i seg gjennom desse aktivitetane.

Denne tida med alle endringane.

Tida då barneleiken ikkje lenger er akseptert.

Då trengs dramaleiken kanskje aller mest.

Leikande menneske meistrar betre enn andre livets krumspring.

Det moglege overskyggar det umoglege.

I det gode livet bur fantasi, evne til å drøyma og evne til å forestille seg.

Drama- og teateraktivitet øver opp desse evnene.

I drama og teater kan me leika heile livet.

54

Barndom og ungdom

undring leik eventyr har alt dette med seg la draumen bera deg gjennom regnbogen med alle fargane du kan bada i der alt kan skje og likevel er trygt nÌrt litt etter litt sy saman bitane til venger og ein dag fly modig ut i den ukjende verda klar til ü møta ein ny dag Ragna Folve (i Fra mangfold til enfold 1997)

55

Kultur og helse

Livsviktig kulturaktivitet Randi er snart 50 år, enslig og yrkesaktiv. Kulturaktiviteten har økt med årene, fra pianospill til hjemmebruk som barn til en allsidig utøvende musiker i dag – på deltid.

«Kultur er et must for meg. Store kulturopplevelser gir næring til livet – jeg kan enkelte ganger ikke få nok. Av og til når jeg opplever god kunst og kultur, kommer det også en tristhet over meg – ikke på grunn av kvalitet eller form eller innhold, men fordi jeg ikke får drive med dette på heltid selv. Kroppen sier jo stopp når det blir for mye øving og for mange utekvelder. De siste årene har jeg slitt med en del hodepine og smerter i kroppen. Jeg sliter litt med å finne et akseptabelt nivå på aktiviteten, slik at jeg kan være med på det som gir meg mest.»

Randi er et følelsesmenneske og lar seg lett rive med. Kunst og kulturopplevelser gir mening til livet hennes. «Opplevelser hjelper meg på mange måter til å bearbeide både sorger og gleder. Opplevelser – det er nesten umulig å sette ord på. Musikk, teater, dans – det er på en måte et annet språk. Folk skjønner ikke hva jeg snakker om før de selv har opplevd og erfart – og da er det ikke alltid nødvendig med så mange ord. Det er på en måte en taus kunnskap som du har eller ikke har. Det er et eller annet med å finne samme frekvens der det skjer noe magisk som favner mye mer enn det jeg klarer – eller vil sette ord på. Jeg har faktisk samme opplevelse når jeg leser god litteratur også – denne meropplevelsen som i litteraturen handler om å favne mye mer enn det ordene forteller.»

Randi er en aktiv kulturbruker og en aktiv kulturutøver, og i vurderingen av hva som gir mest er svaret klart: «Det å få være aktiv selv er det aller største. Har du først opplevd deltakelsens ekstase, er ikke tilhører- eller tilskuerplassen god nok lenger. Og denne ekstasen har mange elementer, fra det å spille, synge eller danse sammen med andre til det å øve inn et nytt stykke og etter 50 gjennomspillinger stadig finne nye sider og nye uttrykksmåter.»

56

Voksen, sterk og selvstendig?

Men jeg kan vel ikke være med her?

Krav til kunnskap, kompetanse og profesjonalitet preger flere og flere sider av samfunnslivet. Og samfunnets fokusering på kvalitet og profesjonalitet preger i neste omgang også de kravene vanlige mennesker stiller til seg selv for deltakelse i ulike aktiviteter og tiltak. Mange av oss har helt sikkert opplevd at en ikke trenger være verken syk eller funksjonshemmet for å oppleve at tersklene til enkelte kulturaktiviteter blir for høy.

De siste årene har det i Hordaland vært arrangert korkurs under tittelen «Jeg kan ikke synge». Ideen er hentet fra Sverige, der de opplevde at mange mennesker sa de gjerne ville synge, men at de mente de ikke var flinke nok. Det ble da satt i gang «Jag kan inte sjunga»-kor der disse menneskene kunne melde seg på. Og de meldte seg på i store mengder. Det som var ment som ett kor, ble etter hvert til mange kor med ventelister.

Helt tilsvarende opplevelser har Norsk musikkråd Hordaland fra sine kurs. Kursene er fulltegnet nesten før de er annonsert, og det er ventelister for å være med. «Da jeg så annonsen i avisen, ble jeg helt oppglødd; jeg skjønte at det var håp for sånne som meg som elsker å synge, men som ikke kan. Men jeg ante jo ikke hvordan dette skulle gå til. Bare det at noen tar oss alvorlig og gjør noe for oss, er kjempeflott. Og det virker som om vi har noe felles vi som går her – vi liker alle å synge, men er litt frustrerte fordi vi ikke kan – eller tror vi ikke kan.»8

8 Uttalelsene i forbindelse med disse kursene er fra deltakernes evalueringsskjema.

57

Kultur og helse

Og folk er svært fornøyde både underveis og i etterkant. «Denne typen kurs er midt i blinken for oss som føler at det kanskje er litt for forpliktende og farlig å synge i de mer etablerte korene. Jeg har gledet meg til hver korkveld. Å synge gjør godt både for kropp og sjel. Det gir glede, selvtillit og fornyet energi.» Noen finner ut at de faktisk kan synge, og søker seg til mer etablerte kor, andre ønsker flere kurs og mer opplæring før de føler de er gode nok. Og de korene som får nye medlemmer, melder om motiverte og dyktige nye sangere som ofte har bedre kunnskap om korsang enn korets faste medlemmer. Ideen forsøkes nå ut i andre fylker – og responsen der er like stor.

Det er tankevekkende at velfungerende, friske mennesker har så liten tro på seg selv at de ikke tør melde seg inn i eksisterende kor eller andre musikktilbud, og at kurs som fokuserer på det at en ikke kan noe, har så stor appell. Det sier noe om hvordan samfunnets krav til profesjonalitet og kvalitet påvirker den enkeltes opplevelse av handlingsrom og utfoldelsesmuligheter. «Før jeg begynte her, så har jeg faktisk aldri tort å synge annet enn godnattsanger for barna. Men nå er jeg ikke lenger så redd for å bruke stemmen og synger mye mer enn før.»

Det er ikke utenkelig at det ville vært like stor interesse for kurs med tittelen «Jeg kan ikke danse» eller «Jeg kan ikke spille». Norsk musikkråd Hordaland har allerede fulgt opp erfaringene fra «Jeg kan ikke synge»korene med andre kurs som bl.a. tilbyr publikum å lære å spille et instrument. Dette er kurs for voksne og krever ingen forkunnskaper for å delta.

Kurset konsentrerer seg om rytmeinstrumenter og rytmisk trening. Og responsen er like overveldende som for korkursene. Noen timer etter at kurset var annonsert, var det fulltegnet.

Fysiske og psykiske hindringer Det finnes mange former for hindringer. Det er forholdsvis enkelt å forholde seg til hindringer som handler om tilgjengelighet i fysisk forstand.

Selv om det er gjort mye for å legge til rette aktiviteter og tiltak, er det fremdeles slik at mange funksjonshemmede og kronisk syke møter unødvendige fysiske hindre når de oppsøker kulturlivet. Og det er ofte de små detaljene som svikter, dørstokker, trapper, heiser, parkeringsplasser, tele58

Voksen, sterk og selvstendig?

slyngeanlegg, ledsagertjeneste, transport, røykfylte lokaler, tolketjeneste osv.

Psykiske hindringer er vanskeligere å ta tak i. De handler om de mentale hindringene vi legger på oss selv og andre, bevisst eller ubevisst. Noen unngår i dag å oppsøke aktiviteter og tiltak de egentlig har interesse av.

Dette fordi de ikke føler seg like velkommen og hjemme alle steder. Det etableres fort egne regler og ritualer rundt aktivitetene. De som benytter seg av litt ulike konserttilbud, vet at det er helt ulike regler for riktig oppførsel på en rockkonsert, en jazzkonsert og en klassisk konsert. Det dreier seg om alt fra når det er lov til å klappe, til hvilke klær en bør ha på seg. Kodene for riktig oppførsel læres bare gjennom å delta. For å bli godtatt må den enkelte akseptere og innordne seg de overordnede reglene.

Det finnes mange som begrunner sin manglende deltakelse med at de ikke føler seg hjemme, eller at de ikke føler seg akseptert. Historien om kor for dem som ikke kan synge, viser oss at dette er noe som kan ramme også friske og velfungerende mennesker. Når terskelen for deltakelse blir for høy allerede her, er det ikke å undres over at mennesker med psykiske problemer ikke finner seg til rette eller tør gå alene. Historien fra Granli på s. 85 sier også noe om viktigheten av å ha voksne, kulturinteresserte hjelpere som stiller opp og tar deg med.

De grunnleggende holdningene får vi allerede i barndommen i møte med voksne mennesker, i møte med institusjoner og i møte med opplevelser og aktiviteter. Dersom vi ikke tas med og vises de mulighetene som finnes, vil vi sannsynligvis ha problemer med å oppsøke det nye og ukjente senere i livet. Den tryggheten og selvrespekten vi gir barna våre i oppveksten, er et viktig grunnlag for deres psykiske helse i framtiden. Dette er det viktigste forebyggende arbeidet vi kan gjøre.

59

Kultur og helse

Jeg hører ikke hva jeg synger Jacob synger. Det har han gjort så lenge han kan huske – alene, i kor og i mindre grupper. Men nå er hørselen i ferd med å svikte, og hverdagene endrer seg. Enhver samtale blir en utfordring. Det går greit i små og helt trygge fora, men straks det blir så mange mennesker til stede at flere samtaler pågår samtidig, får han problemer. Han opplever oftere og oftere at samværet med andre blir stressende og ubekvemt.

«Jeg gjør mye for å unngå å havne i slike situasjoner. Jeg føler meg dum og teit. En skal jo komme med de rette reaksjonene, gjerne med kommentarer og de rette ansiktsuttrykkene på rett sted, og så har jeg valget: steinansikt eller smile og late som jeg forsto, og så er det kanskje helt feil. Det tredje alternativ: spørre om igjen for å få med poenget som alle de tre–fem–sju andre har forstått, er oftest ikke noe alternativ i det hele tatt! Dette påvirker både min livskvalitet og familiens hverdag i sterkere og sterkere grad.»

Sang og musikk har vært en vesentlig del av Jacobs liv siden han var liten, og han blir trist når han forteller at han ikke lenger klarer å henge med i alle sammenhenger.

«Det er vel et par år siden jeg begynte å oppleve hørselen som et problem i korsammenheng. Sangen vil forhåpentlig gi meg glede ennå i mange år, i uformelle sammenhenger med gode venner der allsang og musisering er en vesentlig del av samværet. Dette er opplevelsene som sitter lenge i sjela ... Men de siste par årene er jeg blitt mer og mer usikker på mine egne prestasjoner i korsammenheng. Jeg har bedt om ærlige reaksjoner på mine prestasjoner. Og jeg har fått kommentarer som bekrefter at jeg har mindre kontroll enn før.

Dermed er ikke gleden lenger den samme, jeg kvir meg stadig mer for å opptre. Også øvingene blir vanskelige. Jeg blir lei meg ved tanken på det jeg etter hvert vil miste – gleden ved å synge i kor, være med og lage samklang og harmoni både for oss sjøl og for dem som måtte høre på. Og så alt det sosiale rundt korsangen; turer, spennende og minneverdige opptredener, følelsen av å være med og gi noe fint til andre, være med og bidra til gode opplevelser for andre, føle seg ønsket og verdsatt ... Den gleden en føler i sangen er både det personlig berikende for en sjøl der og da, uansett om andre hører på eller ikke, 60

Voksen, sterk og selvstendig?

og det å være en viktig person i en større sammenheng. Heldigvis kan jeg fremdeles glede meg over den gode musikken som andre gir til beste. Mine elektroniske hjelpemidler er gode i slike sammenhenger.»

Høreapparatene hjelper ikke i korsammenheng, og Jacob kommer igjen tilbake til følelsen av å miste litt av fotfestet i livet. Han opplever at både selvrespekten og andres respekt for ham endrer seg.

«Jeg har vært med i koret i kraft av ferdigheter og har vært verdsatt. Dette har styrket selvtilliten min og vært en slags inngangsbillett til et sosialt liv jeg har hatt stor glede av å være med i. Klart det er vanskelig å måtte gi avkall på dette. Sangen gleder, men en periode er snart over, og jeg opplever at jeg sitter fattigere tilbake.»

61

Kultur og helse

Kvinner, kultur og helse Tall og fakta 9 Ifølge Levekårsundersøkelsen 1998, Helse, omsorg og sosial kontakt, er én av åtte nordmenn storforbrukere av legetjenester. Storforbrukerne er de som oppsøker lege mer enn fem ganger i året. For personer under 67 år er andelen storforbrukere vesentlig større blant kvinner enn blant menn.

Kvinner nevner også helseplager oftere enn menn.

De plagene som er nevnt oftest i befolkningen under ett, er smerter i kroppen, tretthet og hodepine. Blant ungdom og yngre voksne er det hodepine, tretthet, astma og allergi som er mest vanlig. For voksne fra 45 år og oppover er det smerter i kroppen som er mest vanlig. For de eldste er søvnproblemer, svimmelhet og pustevansker hyppige plager.

Hele 60 prosent av de spurte svarte at de hadde en eller annen form for skade, lidelse eller funksjonshemning, men bare litt over 12 prosent av disse mener det påvirker hverdagen deres. Hele 7 prosent av de spurte er avhengige av en eller annen form for hjelpemiddel i hverdagen, det være seg protese, krykke, rullestol, høreapparat eller førerhund.

Funksjonshemning og varige helseproblemer går i første rekke utover deltakelse i fritidsaktiviteter. Flere kvinner enn menn oppgir at de har problemer med å delta.

Muskel- og skjelettlidelser er den sykdomsgruppen som hyppigst påfører voksne helseplager. Og det er flest kvinner i denne sykdomsgruppen.

Også når det gjelder nervøse lidelser, er det en større andel av kvinner enn av menn. Kvinner har høyere sykelighet enn menn først og fremst på grunn av disse sykdomsgruppene. Menn har imidlertid høyere dødelighet på grunn av skader og sykdom. For unge menn skyldes dette i hovedsak høy ulykkesdødelighet, for middelaldrende og eldre menn skyldes det hjerte- og karsykdommer.

9

Tall og data er hentet fra Statistisk sentralbyrås informasjon på Internett, Statens helsetilsyn, pressemelding 27. juni 2000 og Sosialt utsyn 2000.

62

Voksen, sterk og selvstendig?

Andelen ansatte i helsetjenestene har økt betydelig de siste to tiårene. Tallet på årsverk i helse- og sosialsektoren var 170 000 i 1980 og 270 000 i 1995. De fleste stillingene i helsetjenesten er knyttet til pleie og omsorg.

Denne økningen faller sammen med kvinners økende deltakelse i yrkeslivet. Kvinnene er i dag i flertall i yrker som inneholder mange av de omsorgsoppgavene de ellers har og har hatt i hjemmet.

Endringer i kvinners hverdag – påvirker det helsen?

Kvinnenes inntog i utdanningssystemet og på arbeidsmarkedet har nødvendigvis ringvirkninger. Et økende antall kvinner i arbeidslivet gir økende behov for offentlig omsorg. Barn og eldre kan ikke i samme grad som tidligere tas vare på gjennom familiens (kvinners) ulønnede omsorg, og vi har fått økt fokus på behovet for både offentlige og private tilbud om barnehager, syke- og aldershjem. Alle disse tilbudene har bidratt til nye arbeidsplasser til kvinner.

Paradoksalt nok finner vi også mange av de langtidssykemeldte blant helsesektorens egne ansatte. De som er satt til å gi hjelp og omsorg, ender selv som hjelptrengende. Dette avspeiles i økningen i sykefravær i omsorgsyrkene.

Andre tydelige utviklingstrekk knytter seg til endringene i frivillige organisasjoner og frivillig engasjement. De tradisjonelle kvinneorganisasjonene har hatt en markant nedgang de siste årene både i aktivitet og i antall medlemmer. Mange av dem står i fare for å forsvinne etter hvert som medlemsmassen, som i dag gjerne er over 60 år i gjennomsnitt, faller fra.

Mange av disse kvinneorganisasjonene har arbeidet hardt nettopp for å bygge opp det helse- og omsorgstilbudet vi har i dag.

Kvinneorganisasjonene er som andre frivillige organisasjoner tuftet på personlig engasjement og involvering. Dette er kvinner som møtes til hyggelig samvær for et felles mål. For mange kvinner var kanskje disse organisasjonene et kjærkomment fristed utenfor familien der de kunne dyrke sine interesser, arbeide for ting de trodde på, og kanskje også hente ny kunnskap og nye opplevelser.

63

Kultur og helse

Kvinnene har tradisjonelt også vært aktive i det lokale kulturlivet som baktropp for sine barns og sine menns interesser ved å legge til rette for og organisere et bredt spekter av aktiviteter. Kakebaking, vaffelsteking, pynting og liknende er tradisjonelle kvinneoppgaver i slike sammenhenger. Det er klart at kvinnenes økende yrkesdeltakelse har gått ut over deres mulighet til å gjøre en frivillig innsats, men det er kanskje også noen andre faktorer som har vært med på å endre de lokale strukturene. Etter hvert som kulturaktiviteter og kulturtiltak er blitt offentlig politikk, har også mennene gjort sitt inntog på denne arenaen, som organisatorer og tilretteleggere, i mye større grad enn tidligere. Strukturer som tidligere var flate og bygde på gjensidighet i felles nettverk, er nå i større grad underlagt offentlige og mer hierarkiske systemer.

Det er ikke sikkert at det er noen som helst sammenheng mellom disse forholdene. Vi vet at kvinner har større sykelighet enn menn, vi vet at kvinner i omsorgsyrkene er oftere syke enn andre yrkesgrupper, og vi vet at kvinnene ikke er like aktive i frivillige organisasjoner som tidligere, men vi vet ikke hvordan disse tingene påvirker hverandre. Og vi vet ikke om det har noen betydning for framtidens kultur- og helsesatsing.

Men om det nå skulle være noen sammenheng? Vi vet i dag at vi bare i liten grad har klart å ta med oss positive verdier, holdninger og erfaringer fra de samfunnsstrukturene vi har forlatt, samtidig som vi ikke er innstilt på å skru tiden tilbake. Vi vet også at for å realisere målene i det tjenesteytende samfunnet må de ansatte ha både faglige og menneskelige kvalifikasjoner, kvalifikasjoner som gjerne var knyttet til familie, frivillige organisasjoner og lokale kulturfellesskap. Dersom det er slik at kvinner i dag har forlatt de meningsbærende kulturfellesskapene til fordel for yrkesaktivitet, så har vi et problem.

Kanskje handler dette bare om å anerkjenne kvinners samfunnsinnsats i yrkessammenheng, i familien, i nærmiljøet, i organisasjonene? Kanskje handler det om at få mennesker klarer å vise omsorg for andre både i jobben, familien og i fritiden samtidig? Kanskje handler det om at kvinner må bli flinkere til å ha omsorg også for seg selv? Kanskje handler det om at kvinner trenger andre former for helsetjeneste enn det helsevesenet i dag er i stand til å gi? Kanskje handler det om å ta med seg gleden, kul64

Voksen, sterk og selvstendig?

turen og opplevelsen inn på alle disse områdene? For når vi vet at kultur er viktig for helsen, så er den også viktig for kvinners helse.

I sorg og glede Livet har mange faser der fødsel, overgang fra barn til voksen, inngåelse av parforhold og død er de mest sentrale, og der alle kulturer har laget egne markeringer. Alle livets høytider har ritualer der kunst og kultur har en naturlig plass. Sang og musikk hører med i de aller fleste sammenhenger sammen med billedkunst, historier o.a. Selv de som til vanlig ikke er opptatt av kunst og kultur, etterspør dette ved dåp, konfirmasjon, giftermål og begravelse, enten disse ritualene foregår innenfor en religiøs ramme eller ikke. Kulturen virker i disse sammenhengene samlende på dem som deltar, og den gir en felles ramme rundt og innhold til ritualene.

Vi har alle opplevd å synge hjemmelagde sanger til dåpsbarnet, konfirmanten og brudeparet. Tenk på all den omtanken og kreativiteten som ligger bak alle disse sangene.

De lykkelige stundene i livet er som oftest lette å bære, mens de mer alvorlige knyttet til sykdom og død blir vanskeligere. Og her kan kulturen virke både samlende og forløsende. Vi vet at stammer og urbefolkningsgrupper fremdeles har ritualer for å helbrede sykdom, der både musikk, sang og dans er viktige elementer, og der kulturuttrykkene brukes for å bringe harmoni til pasienten og gjøre ham frisk. Vi helbreder ikke våre syke på denne måten lenger, men likevel vet vi at samvær rundt felles kultur er viktig for å skape harmoni også hos oss i vanskelige situasjoner. Og mange mennesker får trøst og hjelp nettopp ved å synge, spille eller lytte til utvalgte tekster alene eller sammen med andre.

65

Kultur og helse

Jeg mistet en venn Jeg var nylig i begravelsen til en av mine beste venner – Håkon. Han døde plutselig og altfor ung, og jeg kviet meg virkelig til både selve begravelsen, minnestunden etterpå og samværet med familien hans. Men jeg må si at selv om jeg sørger, så er dette også blitt en fin opplevelse. Selve begravelsen var en vakker og minnerik stund der de gode minnene og de positive historiene ble delt. Oppi alle tårene lo vi og gledet oss over alt vi hadde hatt sammen. Jeg må si at hadde alle begravelser vært slik, så hadde vi hatt et bedre samfunn.

I ettertid er jeg blitt svært bevisst på hva slike fellessamlinger faktisk gjør med oss mennesker. Jeg husker jo også andre begravelser der tungsinnet har tatt fullstendig overhånd og der anger og nederlag har stått i sentrum. Det hviler jammen et stort ansvar på de personene som bistår og gjennomfører denne typen ritualer.

Vi er fire familier som har feiret nyttår sammen i mange år – deriblant også Håkons familie. Vi var flere som kviet oss til årets nyttårsfeiring – kunne vi snakke om ham, og hvordan ville det bli? Løsningen kom av seg selv. Vi hadde laget et sanghefte med sanger vi har pleid å synge, og disse sangene gjorde det naturlig å snakke om Håkon også, om felles minner – om holdninger og verdier som vi visste han satte høyt.

Jeg synes det er vanskelig å snakke om døden både generelt og i forhold til mennesker som er gått bort. Håkons kone, Marie, og ungene hans har opplevd dette som en ekstra belastning. De opplever at andre mennesker ikke snakker med dem, og de snakker i alle fall ikke om Håkon, nesten som om han aldri har eksistert. Marie fortalte at ungene syntes det var rart at ingen lenger snakket om pappa. Han var sentral i nesten all den aktiviteten ungene har vært med på, og mange kjente ham. Likevel er det ingen som nevner ham.

Marie og ungene synes det er godt å snakke om ham, og Marie oppmuntrer ungene til å snakke om ham og tenke på ham. Pelle tok det faktisk opp i klassen. Han ville gjerne fortelle de andre elevene hvordan han hadde det, og at han gjerne ville at de andre barna skulle snakke om pappaen hans selv om han var død. Marie opplevde heldigvis skolen og lærerne som åpne og imøtekommende og lydhøre støttespillere.

66

Verdighet i alderdommen Tid for ettertanke og tilbakeblikk Alderdommen er tiden for oppsummering og tilbakeblikk. Det meste er fastlagt og formet av et langt og levd liv. Å bli eldre gir en stor mulighet til å ta i bruk de erfaringer og ressurser en har tilegnet seg gjennom et langt liv. Eldre mennesker er derfor verdifulle både for familien og for samfunnet. Men selv om vi vet dette, ser vi i dag at generasjonene isoleres fra hverandre, og vi finner færre og færre muligheter for å overføre felles kulturelle opplevelser og erfaringer.

Men eldre er ikke én enhetlig og klart definert gruppe. Som ellers i befolkningen styres deres deltakelse og interesser av sosial bakgrunn, tilhørighet, utdanning, religiøs tilknytning og liknende. Vi vet imidlertid at kvinner dominerer i de organiserte kulturelle og sosiale aktivitetene. Vi vet også at har en først noen venner, så får en fort flere, og at de som oppsøker aktiviteter og tiltak alene, er de mest ressurssterke.

Hvordan behandler vi våre gamle? Som de fleste nordmenn har også mange pensjonister romslige kår rent økonomisk, og mange har det godt.

Det er likevel grunn til å spørre om vi hører dem og ser dem som medmennesker. Bruker vi deres kunnskaper og kompetanse, gir vi dem en verdig avslutning på livet? Svarene er ofte nedslående. Det norske samfunnet ser i dag på eldre mennesker som lite interessante. Det finnes mange historier om eldre mennesker som blir oversett og tilsidesatt av både familie, offentlig ansatte og tilfeldige personer de møter i hverdagen. Når ingen ser eller hører dem, mister de muligheten for å ta med seg sitt levde liv inn i alderdommen som en aktiv og levende del av dem selv.

67

Kultur og helse

Kultur- og helsesatsingen kan ikke løse disse problemene, men mye av tenkningen i satsingen handler om nettopp det å bli sett og hørt, om å få utvikle seg og utfolde seg ved hjelp av kulturaktiviteter og å få gode opplevelser til glede og ettertanke. Eldre mennesker har kanskje ikke de samme ønskene om eller de samme mulighetene for utfoldelse, men de har tid, og de har minner. Fortellerglede og fortellerengasjement er en kulturaktivitet i seg selv, og mange eldre forteller med glede om sine liv og sine opplevelser. Det gir dem glede og kanskje anerkjennelse.

Eldre utgjør en økende andel av befolkningen, og andelen vil fortsette å øke de nærmeste tiårene. Helseplager øker med stigende alder. Dette er en utfordring både for helsevesenet og for samfunnet.

68

Verdighet i alderdommen

Fysisk svak, men sterk i ånden Magne er 86 år gammel og bor nå på sykehjem. Han har noen fysiske problemer, men er åndsfrisk og følger fremdeles med i politikk og samfunnsliv.

Han var tidligere aktiv i et vidt spekter av frivillige kulturaktiviteter både som leder, instruktør og utøver. Han var en respektert og ettertraktet mann i flere miljøer. Han har også en lang og variert yrkeskarriere bak seg der han blant annet har hatt personalansvar og opplæringsansvar for nyansatte.

Hvilket liv er det han får på sykehjemmet? Han er i dag den eneste åndsfriske pasienten på dette sykehjemmet og sier selv at han får godt stell og god pleie.

Han er trygg, sier han. Men spør vi litt mer, har han mange drømmer og ønsker som ikke blir oppfylt. Han savner gode kulturopplevelser. Han savner noen å snakke med om det livet han har levd, noen å dele tanker og opplevelser med. Han klager ikke, men forteller om usikkerhet i forhold til personalet. Han føler han må være hyggelig og takknemlig og ikke komme med ønsker som kan gjøre arbeidsdagen vanskelig for dem.

Sist sommer var det lokal brannøvelse på sykehjemmet. Magne hadde i flere år ansvar for arbeidsmiljø og sikkerhet på en stor arbeidsplass med mange ansatte. I forbindelse med brannøvelsen ble han oppmerksom på flere feil og mangler som han gjerne ville hjelpe til med å foreslå forbedringer og løsninger på. I stedet for å ta imot Magnes tilbud om hjelp avfeide de ansvarlige for øvelsen ham med beskjed om at dette skulle han holde seg langt unna for dette visste han ikke noe om. Magne ble dypt såret og følte at personalet hadde tråkket på hans verdighet. I ettertid er han svært forsiktig med å ta opp ting han opplever som personalets ansvar, og han er påpasselig med å fortelle historiene sine bare til dem han føler vil lytte.

Det er så lite som skal til for å gjøre ham glad. At noen kommer og viser ham de hjemmelagde julegavene sine, eller at noen spør ham om hvem som har skåret de fantastisk fine treskålene og lysestakene han har på rommet sitt, skaper mye glede.

69

Kultur og helse

Norsk Erindringssenter Stiftelsen Norsk Erindringssenter ble etablert i 1998 for å «… bedre og styrke menneskers livskvalitet og identitet ved å legge vekt på verdien av deres minner, opplevelser og erfaringer». Senteret ble etablert ved Madserud sykehjem i bydel Bygdøy-Frogner som et av bydelens «Kultur gir helse»-prosjekter. Norsk Erindringssenter forsøker å spre kunnskaper og metoder i erindringsarbeid. Erindringsarbeidet tar utgangspunkt i de eldres minner, opplevelser og erfaringer og forsøker å skape trygghet og glede for den enkelte og bygge bro og skape kontakt mellom generasjonene. I dette arbeidet er det de menneskelige ressursene, det den enkelte kan og mestrer, som står i sentrum. Kulturens mange uttrykksformer brukes for å formidle og dele kunnskaper og erfaringer med andre.

Ken Heap (2000b) skriver i Norsk Erindringssenters fagtidsskrift, Erindringsnytt, om kunnskapsgrunnlaget for dagens erindringsarbeid: Pionerforskningen … [som] beskrev eldre menneskers behov for å foreta en vareopptelling over livet sitt … hadde utløst et skred av forskning om emnet. Ulike undersøkelser viste en sammenheng mellom en levende minneaktivitet hos eldre mennesker og deres jegintegritet, frihet fra depresjon, mestring av dagliglivets aktiviteter, evne til problemløsning og nylæring, engasjement i nåtidige omgivelser og – til de flestes forbauselse – også i forhold til egen framtid.

Han sier videre at den viktigste effekten av erindringsarbeidet har å gjøre med konstateringen og fastholdelsen av den enkeltes identitet. Det handler om selvdefinering og selvforsterkning gjennom gjenopplevelse og fortelling.

Eldre menneskers hyppige formidling av sine tilbakeblikk er nok ofte gledesfylte og dvelende gjenopplevelser av fortiden, men er ofte også uttrykk for et til tider desperat behov for å etablere en erkjennelse hos andre av hvem og hva en er utover å være en av «de gamle».

Hovedmålsettingen med Norsk Erindringssenters arbeid er å gi eldre livskvalitet og verdighet, både de som er åndsfriske, og de som er mentalt redusert. Ansatte i helsevesenet bruker i dag mye tid og krefter på å gi 70

Verdighet i alderdommen

brukerne og pasientene godt stell og god pleie, mens mellommenneskelig kommunikasjon og selveksponering, nærhet og tilstedeværelse ikke alltid blir like høyt prioritert. Dette kan ha mange årsaker og skyldes ikke nødvendigvis de ansattes manglende kunnskaper eller vilje. Det er heller ikke sikkert at det trengs flere ansatte eller mer penger. Arbeidet handler langt på vei om å tenke helhet både når det gjelder bruk av ressurser og i forhold til enkeltmennesker. Det handler om å finne tid og rom for denne typen arbeid, finne gode metoder for kommunikasjon og samhandling og om å tilby undervisning og skolering som grunnlag for bevisstgjøring.

Norsk Erindringssenter arbeider nettopp med dette og ønsker å gi ansatte i helsevesenet kunnskaper og metoder for å arbeide med hele mennesket utfra både fortid, nåtid og framtid. Dette er en annen innfallsvinkel til arbeidet enn den som er vanlig de fleste steder, og mange føler seg derfor usikre. Selv etter at de ansatte har fått ny kunnskap og nye metoder, kan arbeidet være vanskelig dersom ikke hele arbeidskollegiet, inkludert ledelsen, har fått del i den samme kunnskapen.

Det er vanskelig å endre etablerte og innarbeidede rutiner, men ildsjelene bak erindringsarbeidet i Norge og i utlandet er overbeviste om at både ansatte, pasienter og pårørende vil bli mer fornøyde dersom det i framtiden også gis rom for å fokusere på det friske i det enkelte mennesket – menneskets egenverd, identitet og erfaringer.

Norsk Erindringssenter har en klar målsetting og metode for sitt arbeid, og det er mange som har fått del i deres kunnskaper og entusiasme. De var i gang med arbeidet sitt lenge før kultur- og helsesatsingen ble organisert, og de fortsetter med samme kraft også etter avsluttet prosjektperiode.

71

Kultur og helse

Finn meg og se meg Anne er pasient ved en psykiatrisk spesialinstitusjon. Hun er 77 år og har vært her de siste 5 årene. Anne er en vanskelig pasient, og pleierne syntes tidligere det var vanskelig å snakke med henne fordi de aldri fikk respons. Det var derfor en stor overraskelse da hun fikk besøk av en gammel venninne og plutselig snakket både lenge og sammenhengende. Denne opplevelsen gjorde at personalet begynte å undersøke litt mer omkring hennes bakgrunn. De fant ut at hun hadde vært en aktiv kulturpersonlighet i sin hjemkommune og var vant til å stå foran et stort publikum både alene og sammen med andre.

Familien fortalte om hennes favorittlyrikere og hennes favorittmusikk og sendte bøker og kassetter som de kunne bruke. Og Anne blomstret opp. Personalet kunne starte på en sang eller et dikt, og Anne fullførte det med innlevelse og formidlingsglede. Det første diktet hun leste for personalet var dette:

Dei småe ting Kvar dag som renn der kveikjest nye voner Og vilje til å ta fatt der vi slapp, Og livet – det blir til for nye millionar Medan det for andre vart den siste natt.

Ein dag er så ulik for dei mange Og alle er dei bundne kvar til sitt.

Men kvar og ein kan av seg sjølv forlange Å bruke dagen godt – som er oss gitt.

Ikkje alle kan dei store ting få gjera Dei ting som ragar høgt med glimt og glans, Men vera velnøgd med den plass dei fekk i verda Og binda av dei småe ting ein krans.

For – det er dei småe ting som gjev oss udelt lukke Og fyller livet vårt med harmoni, Og det er dei ting som me i blinde plukkar, For augo våre skodar dei forbi.

Kvar dag du får ei gåve 72

Verdighet i alderdommen

Og livets dagar samla er eit funn.

Du høve har til vaka ell’ sova Du høve har til vera god ell’ vond.

Så lat oss bruke dagen med vi lever Fylle den med kjærlegheit og smil.

For det er dette som den sanne lukke gjever Og det er så enkelt om me berre vil!

Lilly Småland Annes kulturbakgrunn ble en berikelse for institusjonen. Ansatte og pasienter samles nå av og til til felles kulturstund. Det siste året har det også vært små markeringer før jul og på forsommeren, der familie og venner kan komme og delta. Noen av de pårørende har bidratt med egne kulturinnslag i tillegg til personalet og pasienter.

Det er selvfølgelig vanskelig både å planlegge og å legge til rette slike felles samlinger for så krevende pasienter som det er ved denne institusjonen. Men gode kunnskaper om pasientenes ressurser og romslighet fra personalet og foresatte har gjort disse arrangementene til positive opplevelser for alle. For Annes barnebarn har det vært spesielt hyggelig. De har hørt om denne bestemoren som alltid sang og spilte og var på farten med ulike program, men det er først nå de har skjønt litt av hva det er de voksne snakker om.

73

Kultur og helse

Tiltak for eldre i Eigersund I Eigersund kommune har de i kultur- og helsesatsingen arbeidet med et prosjekt (støttet av Norsk kulturråd) rettet mot gruppen hjemmeboende eldre. Selv om målgruppen har sine små og store plager, er dette i hovedsak vanlig velfungerende eldre. Hensikten med prosjektet har vært å gi eldre et godt og variert aktivitetstilbud innenfor kultursektorens ansvarsområde. Aktivitetstilbudet har inkludert både offentlige og frivillige tiltak og både etablerte og nye tiltak. Prosjektet er evaluert av Rogalandsforskning (Lie & Dahle 2000). Rapporten fra Rogalandsforskning bygger på intervjuer med innbyggere, deltakere og ledere i Eigersund kommune.

Rapporten viser at det i stor grad er eldre som allerede er aktive, som rekrutteres til de ulike tilbudene. Rekrutteringen skjer gjennom venner og kjente. De som oppsøker aktiviteter og tiltak alene, er som oftest de mest ressurssterke.

For å rekruttere mindre aktive og personer med små personlige nettverk var det fruktbart å bruke hjemmehjelpen, hjemmesykepleien, primærleger, fysioterapeuter og frivillighetssentralen som informasjonskanaler. Primærlegen viste seg å være en viktig rekrutteringskanal til fysiske aktiviteter og trimaktiviteter.

Tverrsektorielt samarbeid og kommunikasjon er nøkkelen til å rekruttere eldre som ikke vanligvis er aktive. Eldre som mangler eller har mistet sitt sosiale nettverk, var en del av målgruppen for prosjektet. Dette er en gruppe som kulturavdelingen sjelden er i kontakt med fordi disse eldre i utgangspunktet ikke er aktive i det sosiale og kulturelle liv. Helse- og sosialavdelingen ble derfor en viktig kanal for å nå ut til målgruppen.

Biblioteket viste seg også å være en god rekrutteringskanal for enkelte aktiviteter, og de nådde i større grad enn andre fram til enslige med spesielle interesser. Prosjektet viste også at oversiktlig og lett tilgjengelig informasjonsmateriell om aktuelle tilbud og aktiviteter var en positiv rekrutteringsfaktor. For mange var det også viktig at aktivitetene var en del av et prosjekt og en større felles satsing rettet mot eldre i kommunen.

74

Verdighet i alderdommen

Det største hinderet for deltaking i tilbudene i Eigersund har sannsynligvis vært transportproblemer. Når deltakerne ble hentet hjemme, føltes det som et mindre tiltak enn når de måtte ordne alt selv. For en del behandlingstilbud var transport inkludert, noe som gjorde det mulig å knytte sosiale og kulturelle aktiviteter til disse.

Prosjektet har nådd et stort antall personer i målgruppen, og oppslutningen om de ulike aktivitetene har vært jevnt økende i hele prosjektperioden. Spesielt enslige kvinner har sluttet opp om tilbudene. Tilbakemeldingene fra deltakerne er positive og vitner om både glede og tilfredshet med tilbudene. For deltakerne har gjenkjennelse og samtale om felles fortid vært viktige ingredienser i alle de sosiale sammenhengene rundt aktivitetene. Selv om mange av deltakerne er rekruttert gjennom venner og kjente, har flere av dem fått utvidet sitt sosiale nettverk gjennom tilbudene.

75

Kultur og helse

Innerst i sjelen Innerst i sjelen stiger landet frem: en blank og gyllen stripe land som en gang var mitt hjem Skogene av stillhet stiene som går gjennom lyng og åkerland til havet utenfor.

Lyd av vind og drømmer, lukt av jord og hav.

Ryggene som retter seg når stormen bøyer av ...

Havet blir tilbake, dønningene slår, timeslag mot timeslag mot landet utenfor.

Innerst i sjelen hvisker det hver kveld om et skjult og annet land som engang var meg selv.

Resten av et minne, skyggen av en sang blander seg med jord og himmel i en solnedgang.

Innerst i sjelen skjelver det en klang, fra et annet landskap som var meg en gang.

Innerst i sjelen stiger landet frem, en blank og gyllen stripe land som en gang var mitt hjem.

Ole Paus

76

Verdighet i alderdommen

Huskonserter Bydel Uranienborg-Majorstuen i Oslo har siden februar 1997 arrangert huskonserter eller «Hjemme-hos-konserter» for brukere av hjemmetjenesten på Majorstuen. Prosjektet var del av både Norsk kulturråds og Sosial- og helsedepartementets satsinger. Ideen var opprinnelig hentet fra historier fra krigsårene da folk samlet seg hjemme hos hverandre til felles musikkaktivitet. Hjemmehjelpen hadde en sentral plass både i å spre informasjon om tilbudet og i å legge til rette de praktiske rammene rundt konsertene.

Ideen bak konsertene var å skape nettverk og formidle nye muligheter for kontakt samtidig som deltakerne fikk en kulturopplevelse. Gjennom dette ønsket en å stimulere til glede og fellesskap som en i neste omgang håpet ville være et positivt bidrag til å bedre den enkeltes livssituasjon.

Målgruppen for prosjektet var ensomme og isolerte hjemmeboende eldre.

De som i utgangspunktet fikk tilbudet, bodde i nærheten av hverandre.

Det var stor respons på tilbudet da det kom, og flere stilte sine hjem til disposisjon. Konsertene har vært gjennomført med profesjonelle musikere og med ca. åtte eldre deltakere hver gang. Musikerne har tatt utgangspunkt i kjent repertoar, og det er lagt en litt høytidelig ramme rundt det hele. Det skal være en viss stil, og det skal serveres kaffe med litt tilbehør i pausen eller etter konserten.

Etter flere års erfaringer med levende musikk i private hjem er det tydelig at disse konsertene bidro til å skape samhold, fellesskap og kulturopplevelser. Noen av de eldre på konsertene begynte også å møte hverandre mer privat. Musikken vekket minner, opplevelser og interesser som de hadde felles, og som ga dem et grunnlag for å snakke sammen. De eldre sa selv at denne typen arrangementer ga glede, fellesskap og opplevelser.

Utsnitt fra brev til prosjektet: Jeg er takknemlig for at jeg ble buden til huskonserten (...). Musikken var velvalgt, maten efterpå smakte deilig. Det ble bare snakk om musikk efterpå, noe som var oppmuntrende, dog kunne denne 77

Kultur og helse

delen vært noe lengre. Det hele var usedvanlig vellykket, og jeg håper at dette glimrende foretaket fortsetter til glede og oppmuntring for flere.

Levende musikk er jo så herlig å lytte til (...) noe for enhver smak, drømmemusikk som gjør at man slapper av, stemningsmusikk som gjør at man tenker på den tiden man var ung selv (…) man blir glad. Kommer i god stemning som man tar med seg hjem og lever videre på.

Også hjemmesykepleiere og hjemmehjelpere gir positive tilbakemeldinger på prosjektet. Eldre som tidligere var tunge og vanskelige å forholde seg til, er etter at konserttilbudet kom, blitt merkbart lettere til sinns: «Det er tydelig andre ting som opptar henne utover egen sykdom og situasjon, det gjør henne godt,» sier en av sykepleierne. Prosjektet har skapt forventninger, noe å glede seg til og forberede seg til for den enkelte.

78

Funksjonshemmet, syk og utenfor Funksjonshemmede og kronisk syke har ikke alltid like lett for å delta i kulturlivet som funksjonsfriske. Det kan skyldes fysiske forhold og manglende tilrettelegging, eller det kan skyldes psykiske forhold. Noen ganger kan vi se at folk har funksjonshemninger eller er syke, andre ganger er det vanskeligere å se.

Vår store, usynlige folkesykdom er psykiske lidelser. Det anslås i dag at ca.

800 000 nordmenn trenger hjelp for psykiske lidelser.10 Selv om de færreste av disse trenger varig hjelp og bistand og de aller fleste lider av lettere psykiske plager for en begrenset periode, er dette mange mennesker.

Og ingen av oss kan være sikre på at vi ikke selv en gang vil trenge hjelp for psykiske plager eller sykdommer.

Mange mennesker sliter i mange år før de får stilt en diagnose og får hjelp for sine sykdommer og plager. Og vi takler dette slitet forskjellig. Noen går på med krum hals, andre trekker seg inn i seg selv. Noen maler sin smerte, noen leser, andre lytter til musikk. Lilly skriver dikt: «Diktningen har betydd veldig mye for meg. Når plagene kom og gikk uten at noen kunne forstå hva det var, ble ordene en måte å få avreagert på. De hjalp meg å finne mine innerste følelser, slik at jeg kunne bearbeide dem. Mang en gang satt jeg og gråt mens jeg skrev, men det hjalp meg virkelig. I dag når jeg leser dette, må jeg nesten le. Jeg ‘ser’ nesten tårene på papiret. Fortsatt er det slik at jeg skriver mye, alt avhengig av humør og helsetilstand. Er jeg sliten og trøtt, vel, da er det gjerne noe sårt i diktene. Men etter positive opp10 Ubekreftede tall hentet fra oppslag i Aftenposten 08.10.2000.

79

Kultur og helse

levelser er det gjerne en helt annen type dikt. Jeg vil nok med tiden prøve å få samlet alt til en bok, men det er det vel for tidlig å snakke om nå. Så imens skriver jeg det jeg kommer på, og gjemmer det godt.» 11

Fysisk funksjonshemmet Behovet for å bygge ned fysiske sperrer og bedre den fysiske tilgjengeligheten har vært anerkjent i mange år. Det er gjort nødvendige forbedringer mange steder, men det er fremdeles langt igjen. Det er fremdeles enkelt å glemme at dørstokker og trapper hindrer rullestolbrukere å komme fram, at manglende teleslyngeanlegg gjør det vanskelig for hørselshemmede å følge med. Eller enda enklere: For at teleslyngesystemet skal virke, må de som snakker bruke mikrofon.

Det handler også om avstanden fra parkeringsplassen til de ulike anleggene, varmen på vannet i bassenget, følgetjeneste osv. Denne typen hindringer viser seg å være vesentlige årsaker til at mange som er interessert i tilbud og aktiviteter på kulturområdet, er avskåret fra å delta. Interesseorganisasjoner som arbeider aktivt for å gi medlemmene et kvalitativt godt kulturtilbud møter ofte unødvendige hindringer og mye uforstand.

Tordis, som arrangerer turer og legger til rette aktiviteter for funksjonshemmede, forteller: «Vi hadde planlagt turen i detalj og gledet oss veldig til å komme på denne forestillingen. Vi hadde skrevet brev til arrangørene og fortalt at vi kom 14 stykker der halvparten var bevegelseshemmet.

Arrangørene hadde forsikret oss om at alt var i orden, og at vi skulle få den hjelpen vi trengte. Skuffelsen var derfor stor da vi kom fram og fant at parkeringsplassen lå 10 minutters gange fra stedet der forestillingen skulle være, og at vi ikke fikk anledning til å stoppe rett utenfor. Vi måtte bare vende hjem igjen. Å gå 10 minutter var helt utenkelig for de fleste av oss. Arrangøren var nok lei seg på våre vegne, men jeg er fremdeles usikker på om de egentlig skjønte hvorfor vi måtte dra hjem igjen.»

11 Skrevet av en pasient med store reumatiske plager.

80

Funksjonshemmet, syk og utenfor

Funksjonsfriske tenker sjelden over at fysiske hindringer kan hindre funksjonshemmede i å leve det livet de ønsker. Johans Tveit Sandvin har gjennomført prosjektet «Livshistorier, levekår og livsplaner» der han fokuserer på endringer i funksjonshemmedes livsvilkår gjennom etterkrigstiden.

Begrepet funksjonshemmet var ikke engang tatt i bruk da de eldste av informantene våre var unge, og blant de døve informantene er det flere som i dag ikke ser på seg selv som funksjonshemmede.

Andre oppfatter seg selv som funksjonshemmet i visse situasjoner, men presiserer at det er omgivelsene og ikke trekk ved dem selv som gjør dem funksjonshemmet. (...) Det er bare i møte med hørende at døve opplever seg som funksjonshemmede, og flere informanter påpeker at hørende jo også er funksjonshemmet i møte med døve.

De som definerer seg som tunghørte (og som ikke behersker tegnspråk) har det vanskeligere. De befinner seg i en mellomposisjon som gjør at de blir funksjonshemmede både i døves og i hørendes selskap. (...) Også blant synshemmede er det mange som befinner seg i en mellomposisjon, som ikke er helt blinde og som strever med å finne ut om de skal definere seg selv som blinde eller svaksynte.

Valget har likevel ikke de samme sosiale konsekvensene som for tunghørte. (…) Livssituasjonen for bevegelseshemmede har forandret seg radikalt fra den eldste generasjonen var unge og fram til i dag. Dette skyldes både utviklingen av hjelpemidler og at samfunnet er blitt mer tilgjengelig. (Sandvin 2000.)

Sandvin forteller at det i dag er stor variasjon blant yngre funksjonshemmede både når det gjelder interesser og utdanning, og i måten de beskriver seg selv på. Han forteller at selv om mange føler solidaritet med andre i samme situasjon, så framstår funksjonshemningen for de fleste unge først og fremst som noe genuint ved den enkelte personen og som en integrert del av personligheten, og ikke som en egenskap som gir grunnlag for fellesskap og kollektiv identitet. Dette er i tråd med mer generelle endringer i samfunnet, der det legges større vekt på individualisering og valgfrihet. Sandvin sier videre at en side ved den økte individualiteten er kollektivets svekkede grep om individet. Alle informantene fra den yngste generasjonen i undersøkelsen markerte en distanse til det tradisjonelle organiserte fellesskapet. Dette representerer for de fleste av dem en fri81

Kultur og helse

gjøring fra sosiale bindinger og fra kollektivets identitetsformende makt, mener han.

Sandvins undersøkelse retter også søkelyset mot et annet tema, nemlig at funksjonshemmede heller ikke er noen enhetlig gruppe. Det finnes mange ulike funksjonshemninger med særegne behov for tilrettelegging, og funksjonshemmede innenfor en og samme kategori kan ha svært ulike vurderinger både av hvilken hjelp de trenger, og av hvordan denne hjelpen skal gis.

De store interesseorganisasjonene har gjort samfunnet oppmerksom på at ikke alle er like, og at enkelte trenger spesiell tilrettelegging for å fungere.

Men i sin kamp for å lykkes har de måttet forsterke likhetene mellom de funksjonshemmede og tonet ned forskjellene. De som lider av sjeldne sykdommer eller funksjonshemninger, står derfor i fare for å falle utenfor også de funksjonshemmedes fellesskap fordi de har for lite til felles med flertallet. Disse gruppene overlates til fagpersoner i hjelpeapparatet og er avhengige av deres kunnskap og omsorg.

Det gode liv handler om det enkelte menneskes mulighet for å utvikle og utnytte sine evner, anlegg og ressurser. Det handler om mulighetene til sosialt samvær og fellesskap, om den enkeltes selvrespekt og opplevelse av egenverdi. Det handler om det vi har inni oss og mellom oss, om tanker, følelser, holdninger, verdier, gleder og sorger. Det handler i utgangspunktet ikke om fysiske forhold, men de fysiske rammene rundt kulturopplevelser og kulturaktiviteter er i dag et hinder for mange med funksjonshemninger i deres ønske om å leve det gode liv.

Psykisk funksjonshemmet eller kronisk syk Fysiske funksjonshemninger er ofte synlige, mens psykiske funksjonshemninger, psykiske problemer eller kroniske sykdommer kan være mer usynlige. De siste årenes oppmykning og delvis nedleggelse av de store spesialinstitusjonene og samfunnets ønske om å integrere alle i lokalsamfunnet, har gitt oss noe mer kunnskap, men kanskje også noen nye fordommer fordi vi nå er nødt til å forholde oss til mennesker som tidligere levde mer isolert.

82

Funksjonshemmet, syk og utenfor

HVPU-reformen ga de psykisk utviklingshemmede nye rettigheter og nye muligheter og har bidratt til å åpne samfunnet på mange vis. Mye av denne reformen gikk ut på å flytte pasienter ut av institusjonene og gi dem et mer verdig liv i egne, tilrettelagte boliger i de kommunene de kom fra. Dette handlet i utgangspunktet lite om kultur og kulturaktiviteter.

Det ble imidlertid også satt i gang prosjekter og tiltak som fokuserte på gode fritidstilbud. Bente Almås (1996) har i oppsummeringen i rapporten om Norsk musikkråds prosjekt «Aktiv musikk for alle» noen interessante betraktninger knyttet til disse fritidstilbudene: Kan mennesker med psykisk utviklingshemming ta likeverdig del i det ordinære musikklivet (...) eller må vi rett og slett innse at (...) for å gi mennesker med psykisk utviklingshemming et tilrettelagt musikktilbud [må de gis tilbud] der de gis utviklingsmuligheter på sine premisser? Når jeg ser dette spørsmålet i lys av musikklivets økende konkurranseaspekt (...) ser jeg problemer med at denne målgruppen trer inn og krever sin plass på en arena som i utgangspunktet synes såpass tuftet på konkurranse og vinnerkultur. (...)

Hvis et framtidig musikkliv skal ta mål av seg til å være en felles møteplass for mennesker med ulike uttrykksbehov, må musikklivet selv starte en diskusjon om hvilke krav til deltakelse som skal prege aktivitetene (...) Jeg tror musikklivet trenger disse nye aktørene for å bevisstgjøre sitt eget forhold til mestring, hva kvalitetsbegrepet innebærer og til å påskynde en diskusjon om hvilket musikkliv vi ønsker. (...) For meg er musikkutøvelse forbundet med den enkeltes behov for å styrke og eller utvikle sin identitet innenfor et felt der felles koder utvikles (...)

Selv om disse kommentarene er knyttet til psykisk utviklingshemmede, så peker de på sentrale temaer i en mer generell debatt, nemlig det at opplæring, aktivitet og opplevelser må starte der den enkelte er, med de ressursene den enkelte har. Vi snakker ofte om likeverdighet i tilbud og aktiviteter. Likeverdig betyr i denne sammenhengen at alle er like verdige, og dette gjelder både funksjonshemmede og funksjonsfriske. Musikkaktiviteten synliggjør disse problemene godt fordi det ofte er snakk om å mestre ulike instrumenter. I et likeverdig tilbud betyr det at opplæringen må skje med utgangspunkt i den enkeltes funksjonsnivå.

83

Kultur og helse

I noen av rapportene fra kultur- og helsesatsingen fokuseres det også på dette problemområdet. Her gjelder det i hovedsak mennesker med psykiske problemer, og det gjennomgående temaet er at deltakerne framhever det positive i å få et tilrettelagt tilbud der de kan være seg selv og ta utgangspunkt i sitt eget funksjonsnivå. Deres utgangspunkt er at de ønsker å oppleve egenverd og mestring innenfor trygge rammer og å slippe bort fra konkurransementalitet og følelsen av å komme til kort eller være annerledes. En tidligere psykiatrisk pasient sier: 12 Bak merkelapper som psykiatrisk pasient, ensom, uføretrygdet, syk, arbeidsledig, etc. er det komplekse individer med hver sin livshistorie. Utfordringen for kultur- og helseprosjektet var å se bak disse merkelappene og møte mennesket. På tross av mangfoldet har de fleste av disse menneskene noe felles: Man står eller har stått på utsiden av vanlige samfunnsmessige gjøremål som jobb eller studier i kortere eller lengre tid. Utgangspunktet for dagligdags samtale er ofte «Hva gjør du?» / «Hva holder du på med?». Når man ikke har lyst til å snakke om sin livssituasjon, begrenser rommet seg for hvem man prater med. Kulturell egenaktivitet og kulturopplevelser er viktige kilder til et godt liv. Deltakelse i kulturlivet gir opplevelser og noe å prate om. Det holder hjernen i gang og gir nye impulser. Kulturelle opplevelser kan bli en nøkkel for kommunikasjon med omverdenen på tvers av merkelapper.

I Vestfold fylke ble det gjennomført et prosjekt under kultur- og helsesatsingen som var rettet mot pasienter ved de psykiatriske institusjonene i fylket. Historien på s. 85–87 er hentet derfra og forteller mer enn mange rapporter om hva kultur og kulturaktivitet kan bety for den enkelte både før, under og etter en sykdomsperiode.

12 Hentet fra sluttrapporten for «Kultur gir helse»-prosjektet i bydel

Bygdøy-Frogner, Oslo.

84

Funksjonshemmet, syk og utenfor

Psykiatrisk pasient med kulturinteresser Jeg er pasient på Granli psykiatriske senter i Tønsberg. Jeg har vært innlagt i mange år og har vært på forskjellige institusjoner og avdelinger, alt fra sikkerhetsavdeling til åpne poster. Min diagnose er schizofreni. Det har vært en tøff vei, men nå har jeg vært stabil over lengre tid og er på vei ut, men trenger å ha kontakt med psykiatrien enda en lang stund. Før jeg ble innlagt hadde jeg vært mye både på teater og konserter, jeg har vært med i teatergrupper og har gått musikk/teaterlinje på folkehøgskole. Den gangen elsket jeg å stå på scenen. Det beste med det var å spille en rolle, så det er ikke like enkelt nå, men jeg savner det, savner samholdet som var, en gjeng som skulle sette opp et stykke. Alle var avhengige av hverandre for at det skulle bli bra.

Men når jeg ble tvangsinnlagt i -92, var det helt slutt på kulturelle ting. Det var ikke snakk om kultur på institusjonen, men jeg husker to ganger i løpet av flere år, og begge gangene var jeg ganske dårlig. Men – det at noen tok meg med på teater, – det var stort. Teaterstykket trenger ikke være noe storslått, men bare det å sitte i en teatersal, leve meg inn i stykket, se og høre noe utenfor de stengte dørene og glemme plagene sine for en stund. Så det var synd at det ikke skjedde oftere.

Men så ble det satt i gang et 2-årig prosjekt i Vestfold: «Kulturkontakt i psykiatrien». Målet var at psykiatriske pasienter skulle få muligheten til å gå på forskjellige kulturarrangement i Vestfold. Prosjektlederen (...) har gjort en kjempejobb og har vært brobygger mellom de psykiatriske institusjonene og kulturlivet. Det har vært opprettet kulturgrupper på alle institusjonene. Jeg har vært med i den på Granli. Jeg synes det har vært kjempe all right, det å være bruker av prosjektet, pluss at jeg har vært med på å drive det på en måte.

Kulturgruppen har fulgt med i hva som skjer av kulturarrangementer rundt omkring, og har organisert dette videre og motivert både pasienter og innstillingen til personalet.

Det er viktig å motivere. Det er mange som ikke hadde blitt med ellers. Noe annet som er viktig er å lytte til pasienter og høre hva de vil. Psykiatriske pasienter, også de som er ganske dårlige, har interesser når det gjelder kultur, 85

Kultur og helse

bare de vet at mulighetene er der. Min rolle som pasient gjorde at jeg kunne snakke med andre om hva som foregår av kulturelle ting, og hva folk hadde lyst til å gå på. Dette kunne jeg ta med til kulturgruppa som jobba videre med dette. Så jeg mener at det er viktig at de som skal benytte seg av dette tilbudet også er med på å drive det. Men det som gjorde dette mulig var at økonomien gjennom prosjektet ordnet seg. For de det handler mest om, er langtidspasienter, og de fleste av oss har (...) 1500 kr i måneden. (...)

Noe som også har vært all right var at pengene var lett tilgjengelig. Man slapp å søke i fire eksemplarer og to måneder før man skulle på en konsert. Men det beste var at vi fikk muligheten. Og på Granli, der jeg er, var det kjempeinteresse. Kultur er jo et vidt spekter, så alle fant noe som interesserte dem. Alt fra Smokie-konsert til sirkus. (...) Det som også er positivt er at det ikke er tvang.

Det er så mye i psykiatrien som oppleves som det.

Det har også vært arrangert internkonserter på institusjonene. De konsertene som har vært har vært kjempebra. Når det er internkonserter har jo flere muligheten til å komme i forhold til hvor dårlig en er. Da prosjektet begynte var jeg fortsatt på sikkerhetsposten og hadde en innmari tøff tid bak meg, men var da på vei oppover, så kulturen har vært min følgesvenn fra lukket avdeling til åpen, og da videre til leiligheten. Det har vært som en drøm for meg, jeg hadde aldri trodd at jeg skulle oppleve dette på institusjonen. Men heldigvis så gjorde jeg det, det er snakk om å leve selv om man er innlagt. Det å kunne se i avisen, på plakater, om ting som skjedde eller at noen fortalte for eks. om en bra utstilling, og da kunne få muligheten til å få med seg dette.

Det er viktig å kunne gjøre det som vanlige folk gjør, for det blir sånn for oss.

Når en har vært innlagt lenge, så er vi «gærningene som sitter oppe på Granli», mens de andre som er ute er de vanlige folka, og vi har lyst til å gjøre som dem. Når jeg har vært dårlig i en lang periode, og kanskje har vært skjerma, og da sakte men sikkert blir bedre, da er det utrolig godt å få oppleve noe som man kan leve seg inn i, og ikke bare et kafé-besøk. For meg er hvert stykke, utstilling og konsert en opplevelse, selv om det er bra eller dårlig for det er stort sett alltid en ting man kan ta med videre.

For meg har det også vært all right å følge med i kulturlivet, for jeg har etter hvert lyst til å være med i en teatergruppe. Selv om jeg bare får statistroller, det er bare det å være med. Men når jeg da skal omgås de i gruppa har jeg opplevd noe som har med kulturelle ting å gjøre, og da viser jeg at jeg har 86

Funksjonshemmet, syk og utenfor

interessen. Jeg kan snakke om ting jeg har sett, og ha mine meninger om det.

Jeg tror ikke jeg hadde tort å kontakte en gruppe hvis jeg ikke hadde vært med på noe kulturelt. Jeg har vært heldig. Den primærkontakten jeg har nå er kjempekulturell. Hun er også med i kulturgruppa på Granli. Vi har vært på flere ting sammen, vi har bl.a. sett Sofies verden, og det var stort! Til og med å kjøre over flystripa gjorde inntrykk, så da kan dere tenke dere resten. Og når vi snakker sammen om det vi har sett, så føler jeg at vi snakker samme språk, – eller ikke helt for hun er svensk, men jeg føler at jeg henger med og det føles godt.

Jeg har vært veldig heldig og fått være med på masse. Det er så mye som har gjort inntrykk på meg, bl.a. Gjøkereiret som ble satt opp i Tønsberg. Det var kjempesterkt for teater blir så veldig nært. Jeg tenker på at hvis jeg ikke hadde hatt noe kontakt med kulturlivet før jeg var skrevet ut, kunne det bli tøft, for det blir på en måte å tore igjen. Det høres kanskje litt rart ut, men det gjør noe med en når man har vært innlagt i mange år. Institusjonen blir på en måte et eget lite samfunn, helt til man er mer eller mindre ute, og hvis man da må begynne helt på start igjen med alt, kan det bli vanskelig. Da har det vært veldig all right for meg å ha øvd meg på å gå på kulturarrangementer igjen. Dette prosjektet har betydd mye for meg. Det har kanskje ikke gjort meg frisk, men friskere, og det har vist meg veien til den stien jeg gikk på før jeg ble syk.

(Baklien & Carlsson 2000. Historien er noe forkortet.)

87

Fysisk aktivitet Fysisk aktivitet har vært en del av kultur- og helsesatsingen. Det største prosjektet som fokuserte på fysisk aktivitet og helse, var «FYSAK Nordland». Programmet var støttet av Norsk kulturråd. Men i de fleste kommunene finner vi også mindre prosjekter som har hatt fysisk aktivitet som kjerne.

Gleden ved bevegelse har stått sentralt i dette arbeidet og har gitt grobunn for et svært vidt spekter av aktiviteter. Selv om mange kanskje helst forbinder fysisk aktivitet med svette og såre muskler, så har også kroppen sitt eget språk som ofte kan si mer enn ord. Sett i et mer overordnet perspektiv kan både dans, teater, sirkus, kulturstier og liknende ses på som både kulturaktivitet i tradisjonell forstand og som fysisk aktivitet. Danseprosjektet i Rygge (se s. 52) hadde for eksempel dans som kulturaktivitet som utgangspunkt for sin aktivitet, mens danseprosjektene som var del av FYSAK Nordland, hadde fysisk aktivitet som utgangspunkt. Begge hadde som mål å bruke dansen som et element i arbeidet med å skape gode fellesskap. Et annet eksempel er teater, der vi finner en egen retning som arbeider med fysisk teater. I fysisk teater er innhold og mening uttrykt gjennom nettopp kroppsspråket. Grensene mellom fysisk aktivitet og kunst og kultur kan derfor være flytende. Dyktige sirkusartister kan formidle langt mer i sine akrobatiske krumspring enn bare fysisk styrke.

FYSAK Nordland var et samarbeid mellom fylkeskommunens kulturavdeling, fylkeskommunens sosial- og helseavdeling, Fylkeslegen i Nordland, Valnesfjord helsesportssenter, Nordland Idrettskrets og Friluftslivets Fellesorganisasjon. FYSAK Nordland har vært basert på et gjensidig samarbeid der 24 nordlandskommuner har forpliktet seg til på ulike måter å forankre FYSAK-arbeidet over tid, bl.a. gjennom en aktiv politisk og 89

Kultur og helse

tverretatlig medvirkning.13 Hittil har 18 av deltakerkommunene vedtatt politiske handlingsplaner for sitt mer langsiktige arbeid på dette området.

Kommunene har fokusert mest på eldre, inaktive voksne, barn og ungdom, men de fleste steder har det også vært tilbud som favner hele befolkningen. Og tilbudene har truffet godt ifølge prosjektets egne spørreundersøkelser blant aktuelle brukergrupper. Hovedtyngden av deltakerne har vært kvinner, og prosjektene har nådd andre målgrupper enn det de tradisjonelle idrettsaktivitetene gjør.

Hovedmålsettingen har vært å utvikle fysisk aktivitet og andre aktivitetsbaserte kulturtiltak som en integrert del av kommunehelsetjenesten. I motsetning til mange andre kultur- og helseprosjekter hadde FYSAK-prosjektet en klar forankring i kommunehelsetjenesten. Utover helsesektoren er det etablert ulike nettverk med kultursektoren, skolesektoren og teknisk etat. FYSAK har også hatt et utstrakt samarbeid med et vidt spekter av frivillige organisasjoner, og som i de fleste andre kultur- og helseprosjektene har prosjektledere og koordinatorer spilt en sentral rolle for prosjektets retning, form og innhold.

Aktivitetene har vært mange og varierte. I tillegg til tradisjonelle trimaktiviteter omfattet tilbudene – familieturer med vekt på friluftsliv for barn – postkassetrim. Et trimopplegg der den enkelte kunne ta turer til et visst antall FYSAK-postkasser der de kunne skrive navnet sitt og bli registrert for små eller større premier – dansegrupper for eldre. Noen av disse ble også gjennomført i samarbeid med lokale spelemannslag – tilrettelagte trimturer og marsjaktiviteter – akebakker og trimløyper i tilknytning til skolene – babysvømming og plaskegrupper for småbarn – oppbygging av gapahuk og lavvo. Lavvoen ble plassert i tilknytning til en gammel ferdaveg med kulturhistorisk interesse

13 Dette arbeidet er oppsummert i Folkehelsearbeid – kommunal ressurskopling

med vekt på bruk av fysisk aktivitet (Djupvik 2000).

90

Fysisk aktivitet

Et av de kanskje mest spesielle tiltakene var SIRKUS FYSAK og FYSISK TEATER, som ble gjennomført i Leinesfjord i Steigen kommune.

Gjennom samarbeid med en dramainstruktør i kommunen og en innleid profesjonell skuespiller ble det gitt aktivitetstilbud til barn i skolefritidsordningen. Det ble også gjennomført en kursdag om fysisk teater for voksne ledere. To dramagrupper for og med ungdom fikk tilbud om en kursdag med relevante temaer for stykkene de arbeidet med. I tillegg fikk barneidrettsskolen hjelp til å sette opp en egen sirkusforestilling. Alle tiltakene ble en stor suksess. I SIRKUS FYSAK ble fysisk aktivitet gjort til lek og kreativitet der ungene fikk kle seg ut og delta i en forrykende sirkusforestilling med både tusenbein, klovner, akrobater, menneskepyramider, hester og apekatter.

De fleste kommunene hadde ulike tilbud om gågrupper der folk ble oppfordret til fysisk aktivitet gjennom kortere eller lengre gåturer i hyggelig fellesskap. Det har dessuten vært et mål for prosjektet å vise at fysisk aktivitet også er nettopp en gåtur, en dansekveld, en tur i skogen og liknende.

Og at det finnes mange gleder ved å gå beskriver den danske dikteren Søren Kirkegård på følgende måte:

Tap for all del ikke lysten til å gå.

Jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag, og går meg fra enhver sykdom.

Jeg går meg til mine beste tanker, og jeg kjenner ingen tanke så tung at man ikke kan gå fra den.

Når man slik fortsetter å gå, så går det nok.

91

Kunst og kultur i institusjoner De aller fleste helseinstitusjonene har eller har hatt kunst- og kulturtilbud én eller flere ganger. Dette kan variere fra besøk av profesjonelle kunstnere til besøk av lokale amatører. Både kor, korps og etter hvert kulturskoler besøker jevnlig institusjoner i eget nærmiljø. Disse tiltakene er likevel sporadiske og tilfeldige og sjelden satt i system. På samme måte finner vi institusjoner som bevisst har satset på det estetiske miljøet gjennom bruk av kunst til utsmykning og bevisst innredning av fellesrom. Mange sykehus har satset bevisst på kunstnerisk utsmykning de seneste årene.

Ammerudhjemmet – Ammerud kultursenter Ammerudhjemmet er et 30 år gammelt sykehjem i bydelen Grorud i Oslo. Sykehjemmet er drevet av Stiftelsen Kirkens Bymisjon. I tilknytning til Ammerudhjemmet finner vi også Ammerud kultursenter med kafé, utleielokaler, kiosk, helse-svømmebasseng, petanque-bane, frisør, fotpleie, lege, tannlege, studio til lokal-TV og kunstgalleri. Ammerudhjemmet har også en godkjent klatrevegg.

Alt dette var utgangspunkt for helse- og kultursatsingen ved Ammerudhjemmet (med støtte fra Sosial- og helsedepartementet). Satsingen er videreført i 2000, og det arbeides for permanent drift. «Kultur gir helse»satsingen var og er en integrert del av Ammerudhjemmets virksomhet.

Hovedmålsettingen med satsingen er å gi mennesker som av en eller annen grunn sliter med isolasjon, ensomhet eller livskriser, et tilbud om kulturaktiviteter og kulturfellesskap. Prosjektet favner hele bydelen, men er spesielt rettet mot beboerne ved Ammerudhjemmet, eldre mennesker i bydelen, ensomme og isolerte familier og enkeltmennesker, innvandrere og flyktninger. «Ammerud kultursenter skal være et åpent kultursenter med forskjel93

Kultur og helse

lige kulturaktiviteter for alle mennesker i bydel Grorud, som har som mål å fremme menneskelig vekst og utfoldelse, livslyst og glede i et trygt og omsorgsfullt fellesskap. Gjennom kulturaktiviteter og kulturfellesskap skal det prøve å gi det enkelte mennesket overskudd og evne til å mestre livets krav, utfordringer og problemer.» (Hentet fra brosjyre fra Ammerudhjemmet.)

Kulturtilbudet er bredt og allsidig. Det tilbys 14 forskjellige kulturtilbud i løpet av et halvår med tre–fire kulturarrangement i uken. Både amatører og profesjonelle deltar, og det legges vekt på egenaktivitet og deltakelse. Av prosjektene kan nevnes: – Konserter og dansetreff – Flerkulturelle fester og treff – Syng med oss, dikt- og visekvelder

– Andakter – Kulturturer og filmkvelder

Tiltakene er varierte og mangfoldige fordi kulturen er mangfoldig, og fordi prosjektets målgruppe består av svært forskjellige mennesker med ulike ønsker, behov og kulturbakgrunn. Og undersøkelser viser at tiltakene treffer målgruppene. Ammerudhjemmet mener denne kulturmøteplassen er viktig. Her kan ulike mennesker fra nærmiljøet møtes i stimulerende kulturfellesskap. Dette styrker tilhørigheten til nærmiljøet og bidrar til trivsel og økt livsmot hos den enkelte. Prosjektet har også gjort Ammerudhjemmet til en mer levende institusjon i den betydning at beboerne ikke mister kontakten med samfunnet rundt, men får nærmiljøet med seg inn i institusjonen. De kan oppleve kultur, fellesskap og kontakt med andre mennesker. De kan fremdeles møte kjente fra nabolaget og oppleve noe av det fellesskapet de har måttet flytte fra.

At et sykehjem fungerer som kultursenter i en bydel, er spesielt. Dette fører til at alle typer mennesker kommer innom sykehjemmet, som blir et levende sentrum. Prosjektet er ikke særtiltak for eldre, men har maktet å bli et tilbud til alle beboerne. Gjennom dette har man fått en levende institusjon som er integrert i bydelen.

Rikskultur – Rikshospitalets kulturprosjekt Det nye Rikshospitalet sto nylig ferdig og er blitt et flott, moderne sykehus. Det er på mange måter også blitt et kulturhus. Ledelsen ved Rikshospitalet vedtok høsten 1997 at kultur skulle bli en integrert del av det 94

Kunst og kultur institusjoner

nye Rikshospitalet. Arbeidet ble i første omgang organisert som et toårig prosjekt kalt Rikskultur. Prosjektet har hatt som mål å bringe formidlingstiltak av høy kunstnerisk kvalitet inn i sykehusets hverdag, til pasienter, spesielt barn og unge, deres pårørende og sykehusets ansatte. Rikshospitalet etterstreber høy kvalitet på både pasientbehandling, fagutvikling, forskning og undervisning, noe som gjør det naturlig at også kulturprosjektet vektlegger kvalitet i form og innhold.

Det første som møter en på Rikshospitalet, er arkitektur og kunstnerisk utsmykning. Den kunstneriske utsmykningen er en integrert del av sykehuset.

«Hovedformålet ved utsmykningen er at den skal fungere i et arkitektonisk miljø skapt for sykehusets daglige liv og virke. Kunsten ved det nye Rikshospitalet er landets største offentlige kunstsamling utenfor museene og rommer et bredt spekter av kunstneriske uttrykk. Fra monumentale verk på sykehusets sentrale møtesteder, til små bilder plassert som overraskelser rundt om i bygget.» (Fra brosjyren «Rikets kunst. En guide til utsmykkingen ved det nye Rikshospitalet», Bergersen 2000) Men prosjektet Rikskultur rommer mye mer. Det er i prosjektperioden engasjert en egen kulturrådgiver som koordinerer virksomheten. Rikskultur samarbeider med sentrale kulturinstitusjoner om alt fra teaterforestillinger og konserter til forfatterbesøk og dansekurs, men legger også til rette for samarbeidsprosjekter mellom egne kulturelle ressurser og profesjonelle kunstnere.

Eksemplene under viser noe av aktiviteten i 1999: – Lunsjkonserter i personalkantina – Forfatterbesøk på Kvinneklinikken – Et samarbeidsprosjekt mellom Brazz Brothers og to kor av ansatte ved sykehuset – Etablering av egen kunstforening – Morgendiktet, månedens dikt og lørdagsstubber av Alf Prøysen – Familiedag med både profesjonelle kunstnere og ansatte kulturutøvere – Konserter og teaterforestillinger på Barneklinikken 95

Min trygge base Arnes historie Arne har gått i ungdomslag så lenge han kan huske. Foreldrene tok ham med da han var liten, og siden har han fortsatt. Her har han deltatt i alt fra den vanlige mandagsdansen til teater, kor og vanlig lagsarbeid. Det er ingenting ved Arne som forteller oss at han sliter med store angstproblemer og depresjoner. Arne forteller: «Samholdet i ungdomslaget betyr alt for meg. Det å kunne gå der på ulike aktiviteter og vite fra uke til uke at her har jeg et positivt fellesskap som både gir meg et sosialt nettverk og venner med felles interesser. Hadde jeg ikke hatt dette, så hadde jeg helt sikkert hatt mye større behov for hjelp enn det jeg har i dag. Gjennom sang, teater og dans har jeg fått utløp for noe av alt det jeg bærer inni meg. Det å stå på en scene og lese dikt eller spille en rolle gjør meg faktisk utrolig godt. Jeg velger gjerne roller som likner på noe jeg kjenner, og kan da spille ut all min angst og usikkerhet uten at noen vet at jeg egentlig spiller meg selv. Og når jeg er trist og lei, finner jeg fram de mest tåredryppende sangene jeg kan og synger meg glad igjen. Og jeg synger gjerne disse sangene for andre. Noen synes det er rart at jeg blir glad av å synge disse sangene, men de virker på en måte som en beroligende medisin.

Det er mange i ungdomslaget som ikke vet at jeg har angstproblemer, selv om jeg forteller det når det passer seg slik. Men det betyr ikke så mye. Vennene mine kjenner meg godt og vet når jeg trenger litt ekstra hjelp, og da er det ikke behov for å fokusere på det negative når vi ellers har det hyggelig sammen.»

96

Kunst og kultur institusjoner

Linns historie «Jeg er så glad for at jeg endelig tok kontakt med revmatismeforeningen her.

Jeg visste faktisk ikke at det var så mange som hadde de samme plagene som meg. Det er jo ikke noe vi går rundt og snakker så mye om, og da er det ikke alltid like lett å se hvem som er syk og hvem som er frisk. Her har jeg fått et nettverk av kontaktpersoner og venner som vet hva jeg snakker om, og der jeg ikke trenger å bruke mye tid på å forklare, og kanskje bli mistrodd. Foreningen har mange ulike aktiviteter som vi kan delta i i tillegg til de vanlige møtene og sosialt samvær. Jeg har meldt meg på malekurs. Har alltid hatt lyst til å male, men har liksom ikke tort å melde meg på de kursene som har vært.

Her derimot er det flere som meg som av og til har litt problemer med å holde i penselen, og som gjerne bruker litt lengre tid enn andre. Familien er helt overveldet over hvor fine bilder jeg maler, og jeg strutter av selvtillit.»

97

Frivillig Det norske organisasjonslivet er mangslungent og variert. Vi finner organisasjoner for nesten ethvert formål. Det er likevel mulig å dele organisasjonene opp i grupper. På kulturområdet er det tilbud og aktiviteter som står sentralt, at folk skal få opplevelser gjennom egen deltakelse, at de skal få dyrke og utvikle sine kulturinteresser. Noen fokuserer mer på sosiale og demokratiske aspekter enn på kulturelle, men kulturorganisasjonene er i vår sammenheng en ganske ensartet gruppe. Og kulturlivet i Norge er generelt sterkt preget og avhengig av det arbeidet de frivillige kulturorganisasjonene gjør, ettersom de mange steder står for de fleste faste kulturtilbudene og ofte er involvert når profesjonelle gjester kommer på besøk.

På helse- og sosialområdet er bildet atskillig mer brokete. Her finner vi både hjelpeorganisasjoner, selvhjelpsorganisasjoner og interesseorganisasjoner. Hjelpeorganisasjonene er etablert for å hjelpe andre mennesker, mens de to andre er etablert for å ivareta egne interesser. Selvhjelps- og interesseorganisasjonene skiller seg fra mange andre organisasjoner ved at de har som mål å skape bedre forhold for sine medlemmer gjennom økt offentlig innsats.

Men felles for alle de frivillige organisasjonene er at dette er en aktivitet medlemmene driver med i fritiden ut fra personlig interesse og engasjement. Frivillig aktivitet går derfor i bølger i takt med lederskifter og ytre rammevilkår. Så lenge frivillig aktivitet bygger på frivillighet og enkeltpersoners interesser og engasjement, vil det være slik.

99

Kultur og helse

Frivillig – i offentlig tjeneste?

Det offentlige har kastet sine øyne på de frivillige organisasjonene i håp om at de kanskje kan bidra i det helsefremmende og forebyggende arbeidet. Mange frivillige organisasjoner er bygd opp for nettopp å hjelpe andre mennesker, og de gjør allerede en stor jobb på dette området.

Mange av organisasjonene i helse- og sosialsektoren kan se tilbake på en ærerik historie der de har kjempet fram saker og oppgaver som det offentlige nå har ansvaret for både politisk og administrativt. Det blir da litt tankevekkende at de samme organisasjonene nå skal «ta tilbake» noen av disse oppgavene fordi det offentlige ikke makter å drive dem alene. Det er kanskje en riktig vei å gå, men samtidig er det viktig å huske på at skal denne typen samarbeid lykkes, må de frivillige organisasjonene få beholde sin egenart og sitt genuine engasjement.

Samarbeidet mellom offentlige og frivillige strukturer har allerede resultert i en byråkratisering av de frivillige strukturene. I de store frivillige organisasjonene finner vi i dag de samme fagbyråkratiske arbeidsmetodene som i det offentlige, og det er ofte samme type fagfolk som jobber begge steder. De store organisasjonene har egne ansatte som skal arbeide for organisasjonenes mål og tjene medlemmenes interesser. Mange frivillige klager over at de ansatte tar over for mye av styringen, og at medlemmene blir styrt framfor å være styrende. Offentlige midler til prosjekter og tiltak er med på å bygge opp under denne utviklingen.

En annen side av denne problematikken består i å forklare at noen jobber gratis ved siden av godt betalte ansatte, at noens fritidsengasjement er andres yrkesaktivitet. Samfunnets fokusering på fagkunnskap og respekt for profesjonelle gjør at mange medlemmer underordner seg de ansattes planer og vurderinger. Legmannskunnskapen taper derfor terreng også innenfor de frivillige strukturene.

Både helseorganisasjonene og kulturorganisasjonene har vært interessante i kultur- og helsesatsingen. Kulturorganisasjonene skiller seg imidlertid fra helseorganisasjonene ved at de ikke forsøker å ivareta interesser med bakgrunn i sykdommer eller helseproblemer, men med basis i felles interesser knyttet til kulturaktiviteter. I kulturorganisasjonene er det ikke syk100

Frivillig

domsdiagnosen din som er interessant, men i hvilken grad du er interessert i og mestrer de aktuelle aktivitetene. Det finnes mange fortellinger om mennesker som har klart seg gjennom livet på tross av sykdom og problemer nettopp fordi de hadde et godt og nært nettverk knyttet til kulturaktiviteter som ga livet innhold og mening. Arne i fortellingen på s. 96 er en slik person. Tilsvarende historier hører vi også fra medlemmene i ulike interesseforeninger knyttet til spesielle sykdommer eller diagnoser, slik Linn forteller på s. 97. Disse organisasjonene bruker kultur og kulturaktiviteter for å skape nettverk og fellesskap.

Kulturorganisasjoner er som oftest styrt av medlemmene ut fra felles interesser og etter demokratiske prinsipper. Når det offentlige ønsker å samarbeide med organisasjonene for å nå politiske målsettinger, kan det fort oppstå konflikter mellom det offentliges målsettinger og de frivillige organisasjonenes selvstyre og egeninteresser. Det er derfor viktig å finne fram til samarbeidsstrukturer som sikrer at de frivillige organisasjonene også i framtiden får jobbe innenfor egne rammer og styres gjennom egne demokratiske prosesser.

Vi vet fra ulike undersøkelser at folk i utgangspunktet er like villige til å gjøre en frivillig innsats i dag som tidligere, men at ikke alle ønsker det administrative arbeidet som følger med. Endrede familiemønstre, et mylder av både tradisjonelle og nye, mer kommersielle fritidstilbud, krav til transport og innsats osv. har kanskje gjort folk mer gjerrige på tiden og mer målrettet i sine aktiviteter. Mange frivillige organisasjoner har i dag problemer med å skaffe tillitsvalgte, og vi ser en økende tendens til det vi kan kalle tillitsmannsslitasje. Dårlig økonomi er også et tilbakevendende problem.

Offentlig økonomi og politikk legger både positive føringer og unødvendige hindringer for frivillige aktiviteter. Ifølge tall fra Vestlandsforsking (1988) og Akershus idrettskrets (1999) utgjør offentlige tilskudd på landsbasis i gjennomsnitt mellom 10 og 15 prosent for både musikk og idrett. Resten, minst 85 prosent, må skaffes til veie gjennom egenaktivitet. For andre organisasjoner kan disse satsene være både høyere og lavere, men likevel aldri slik at offentlige midler utgjør hoveddelen av budsjettene. Det offentlige får svært mye tilbake for sin innsats i form av inntekter og velferd. Regnestykker fra musikk og idrett viser at det offent101

Kultur og helse

lige ofte har en netto inntekt fra frivillig virksomhet i form av skatter og avgifter (Norsk musikkråd 1997, Akershus idrettskrets 1999).

Selv om de store organisasjonene ansetter folk for å sikre kvalitet og kontinuitet i aktiviteter og tiltak, er det fremdeles slik at hoveddelen av kostnadene til aktiviteter og drift dekkes inn gjennom egen innsats, enten dette er dugnader, medlemskontingent eller ulike arrangementer. Og på lokalt nivå løses fremdeles administrative oppgaver og tilrettelegging gjennom frivillig innsats.

Det er innenfor disse rammene det offentlige skal samarbeide med frivillige organisasjoner. Kunnskapen blant offentlig ansatte om frivillig arbeid er svært varierende, og lokale foreninger og lag møter ofte saksbehandlere i offentlig forvaltning som ikke har verken erfaring fra eller kunnskap om frivillig arbeid. Dette sammen med det faktum at offentlig ansatte gjerne arbeider på dagtid, mens frivillige organisasjoner arbeider på kveldstid og i helgene, kan gjøre samarbeidet vanskeligere enn nødvendig.

Frivillige strukturer De frivillige organisasjonene sliter – og sliter i noen sammenhenger også ut sine tillitsvalgte. Det er ikke alltid like lett å endre etablerte strukturer som har fungert godt gjennom mange år, men dette er likevel den hverdagen mange organisasjoner må forholde seg til i dag. Det offentliges ønske om samarbeid med frivillige organisasjoner har gitt mange nytt eller forlenget liv, men også større avhengighet og sterkere føringer. De frivillige organisasjonene klarer ikke nødvendigvis å imøtekomme det offentliges ønsker om samarbeid. Frivillige strukturer er ikke en forlengelse av offentlig politikk. Dersom det offentlige vil bruke de frivillige organisasjonene, må de i større grad enn i dag være villig til å gå inn i samarbeidet på de frivillige organisasjonenes premisser.

Det offentlige har også selv engasjert seg direkte i frivillig arbeid gjennom opprettelse og finansiering av frivillighetssentraler. Frivillighetssentralene representerer en ny måte å tenke og arbeide på i norsk frivillig sektor. De er offentlig initiert og finansiert, noe som legger føringer både på innhold og form. Frivillighetssentralene ble etablert for å finne gode metoder for 102

Frivillig

å koordinere frivillig innsats i nærmiljøet. En ønsket å bidra til gode samarbeidsformer mellom organisasjoner, kommuner og andre lokale strukturer og gjennom dette også rekruttere flere frivillige til innsats i og for lokalsamfunnet. Dette ble gjort på en uforpliktende måte i forhold til krav om organisasjonsmedlemskap og tilslutning til et ideologisk grunnlag, i motsetning til det som er tilfelle for mange av de etablerte frivillige organisasjonene. Ut fra Sosial- og helsedepartementets føringer skal frivillighetssentralene legge til rette arbeidet slik at ulike brukergrupper kan benytte seg av deres tilbud og lokaler, og de skal initiere, mobilisere og samordne lokal frivillig innsats.

Noen steder er lokale lag og foreninger innlemmet i frivillighetssentralenes nettverk og virksomhet, andre steder lever organisasjonene og frivillighetssentralene hver for seg og ofte også uten kunnskap om hverandre.

De fleste frivillighetssentralene er i dag engasjert på områdene omsorg, helse og sosiale tiltak. Men vi finner også sentraler som har valgt et bredere nedslagsfelt for sin virksomhet, og som i dag jobber innenfor både miljø- og kultursektoren, og som favner store deler av lokalsamfunnets frivillige innsats (se Festervoll 2000b).

Møteplasser, samhandling og nettverk Mye av debatten om rammevilkårene for frivillig arbeid har hittil handlet om økonomi og pengestrømmer. Men rammevilkår handler også om kunnskap, nettverk, lokaler, samarbeid, utviklingsmuligheter osv. Det er vanskelig å opprettholde dagens bredde i tilbud og aktiviteter uten at en samtidig finner fram til samarbeidsformer som letter de administrative rammene rundt hvert enkelt tiltak. I dag konkurrerer organisasjonene om de samme medlemmene, de samme tillitsvalgte, de samme pengene, de samme lokalene og av og til også om de samme aktivitetene. Og på toppen av det hele krever det offentlige framtidsrettede og samfunnsorienterte søknader og nøyaktige rapporter. Er det rart vi blir slitne?

Noen av de organisasjonene og arrangementene som tidligere sikret lokalt samhold og lokale nettverk, har i dag redusert aktivitet eller er helt borte.

Dette gjelder bl.a. flere av de tradisjonelle kvinneorganisasjonene. Men behovet for møteplasser og nettverk er ikke blitt mindre. Vi har fått noen 103

Kultur og helse

nye møteplasser knyttet til arbeid og nye fritidsaktiviteter, men vi har ikke lenger så mange åpne møteplasser der vi kan treffes på tvers av alder, aktiviteter og interesser. Det å bygge sosiale nettverk og møteplasser er derfor kanskje den viktigste byggevirksomheten vi kan drive med – også i framtiden. Og i kultur- og helsesatsingen er dette helt sentralt.

Både det offentlige og de frivillige organisasjonene vil ha problemer med å initiere nettverk og samarbeid alene ettersom de i mange sammenhenger vil måtte ivareta egne interesser. Frivillighetssentralen har i utgangspunktet ingen egne interesser å ivareta og kan være nøytral i forhold til ideologier og politikk. Det ligger derfor godt til rette for at frivillighetssentralen skal kunne være både nettverksbygger og samarbeidspartner.

En annen utfordring ligger i det å skape møteplasser der flere generasjoner treffes i felles aktiviteter. De tradisjonelle aktivitetene som favnet hele familier i felles interesser, er i ferd med å forsvinne og gjennom dette også mange av nettverkene på tvers av generasjoner. I kultursammenheng er imidlertid denne typen møteplasser og nettverk svært viktige fordi kultur også handler om å overlevere kunnskap og tradisjoner fra en generasjon til neste, og i fellesskap videreutvikle dette mot framtiden. Dagens samfunnskritikere framhever nettopp dette som kjennetegn ved vår tid, at vi i mye større grad enn tidligere må skape vår virkelighet helt fra grunnen.

Dette henger jo selvfølgelig sammen med at mye av den kunnskapen vi er avhengige av i dag, er helt ny kunnskap, men det bør ikke hindre at verdifull kunnskap vi fremdeles trenger, går tapt. Den kunnskapen vi mister, er jo nettopp den vi ikke kan hente på Internett eller i lærebøkene, men som bare kan overleveres og læres i samhandling med andre rundt felles oppgaver og interesser.

Det offentlige «stjeler» mye av den tiden folk tidligere brukte i eget nærmiljø eller i frivillige organisasjoner. Når foreldre skal male skoler, reparere lekeapparater, drive skolehager, arrangere større skolearrangement osv., blir det nødvendigvis mindre tid igjen til andre aktiviteter og tiltak.

Dersom det offentlige mener alvor med å ville involvere frivillige strukturer, må man også være villig til å samarbeide med de strukturene de frivillige har etablert og driver. Offentlige strukturer gir ikke de samme mulighetene for engasjement og involvering som de frivillige organisasjonene. Samfunnet generelt og lokalsamfunnet spesielt taper en vesentlig 104

Frivillig

drivkraft både i demokrati og samfunnsutvikling dersom vi ikke tar vare på og utvikler mulighetene for personlig engasjement og involvering for fellesskapet. Måten vi tilrettelegger for og organiserer frivillig arbeid i framtiden, blir derfor viktig. Kunnskap om hverandre, vilje til samarbeid på tvers av etablerte skillelinjer og respekt for hverandres særtrekk blir viktig. Og dette er viktig enten vi er friske eller syke. Det handler om helt grunnleggende forhold ved samfunn og fellesskap.

Samarbeid og samordning må selvfølgelig tilpasses lokale forhold, men det er til sjuende og sist bare manglende fantasi som setter grenser for hva et slikt samarbeid kan inneholde. Det finnes mange gode ideer på kryss og tvers av etablerte strukturer. Utfordringen ligger i å slippe dem opp og fram, å tro på og støtte de positive kreftene framfor å legge unødige hindringer i veien.

Og de positive kreftene finnes i oss alle.

105

Kultur og helse

Brukerstyrt «Amaldhus – mulighetenes hus» er et aktivitetshus i bydel UranienborgMajorstuen i Oslo, og var en del av både Norsk kulturråds og Sosial- og helsedepartementets satsing. Huset er et ledd i bydelens satsing på psykisk helsevern. Representanter fra Amaldhus skriver i søknaden til «Det nytter»-prisen 2000 14 følgende om brukerstyring: «Brukerstyring er et av kjerneelementene på Amaldhus. Selvsagt er noen ytre faktorer gitt på forhånd, men det forhindrer ikke at man har mange og reelle muligheter til i vesentlig grad å påvirke sin hverdag som bruker av huset og i utformingen og videreutviklingen av det sammen med andre. Husmøtet en gang i uken er det mest sentrale forum for vedtak. Her tas prinsippavgjørelser, her bestemmes hvilke kurs- og aktivitetstilbud man skal ha, her gis fullmakter til mindre arbeidsgrupper og her har man; ved siden av den daglige lunsjen, det vesentligste felles samlingspunkt i et ellers så yrende og mangfoldig miljø. Da Amaldhus i sin tid fikk spørsmål fra Sosialhøgskolen om studentpraksisplasser, var det Husmøtet, som etter overveielser, fant å måtte avslå, fordi brukerne ønsket skjerming og følte at de ville bli observert av en utenforstående. Daglig tilstedeværelse av fagfolk ville i tillegg være et fremmed- og uroelement i miljøet. Flere brukere sa at dette ville gjøre det vanskeligere å komme. Dog ble det åpnet for at også studenter skal kunne komme hit på gjesting. Husmøtet ivaretok Amaldhus som fristed. Senere har Husmøtet henvist alle besøk til et fast tidspunkt i uken. (...) Å være inkludert i et likeverdig og trygt miljø, skaper interesse, glød og engasjement, noe som er betydningsfullt for at brukerstyringen skal ha mening og innhold. I et åpent og uformelt miljø som Amaldhus, der det hele tiden bindes uformelle bånd brukerne imellom, lufter man også sine ønsker og behov for hverandre og man får brynt seg.

Brukerstyring er det også når den enkelte på en eller flere dårlige dager vil være i fred og for seg selv, og miljøet på huset har gitt trygghet og rom til at man kan tore å gi uttrykk for det. Brukerstyring er å ha anledning til å få herredømme over sin egen hverdag på og benyttelse av Amaldhus. Brukerstyring er ikke å måtte være med på hver eneste beslutning, men å kunne når man ønsker det.»

106

14 Amaldhus fikk en andrepremie for sin virksomhet.

Klient, bruker, deltaker, konsument?

Et likeverdig menneske Det ble i kultur og helsesatsingen lagt stor vekt på det som med en fellesbetegnelse kalles brukermedvirkning. Det ble allerede i startfasen slått fast at det «vil alltid være brukerne som har den største kompetansen på problemene og på hvordan problemene oppleves. En satsing på helse- og kulturprogrammet må derfor skje i et brukerperspektiv.» (Sosial- og helsedepartementet 1995.) Hva denne brukermedvirkningen består av, ble imidlertid i liten grad problematisert i prosjektene. Begrepet brukermedvirkning sier i utgangspunktet bare noe om at noen samhandler, ingenting om hva det samhandles om eller hvilken innflytelse brukerne har eller skal ha på ulike tiltak eller aktiviteter.

De fleste forbinder brukermedvirkning med helse- og sosialsektorens tjenester og tilbud. Her er brukerbegrepet ofte brukt ensbetydende med klienter. Men det går også an å snakke om brukergrupper ut fra et konsument- eller kundeperspektiv eller ut fra et medarbeiderperspektiv. Hva som legges i begrepet brukermedvirkning, vil nødvendigvis få konsekvenser for hvordan man faktisk forholder seg til aktuelle brukergrupper.

Mange vil hevde at den sterke vekten på fag og profesjoner har gjort vanlige mennesker til passive klienter i svært mange sammenhenger. I klientperspektivet ligger at det er tjenesteyteren, den profesjonelle, som vet best hvilke behov klienten har, og hvordan disse behovene kan dekkes. Brukermedvirkning i denne sammenhengen blir et hjelpemiddel for den profesjonelle for å sikre at tjenestene han forvalter, blir best mulig sett fra et faglig ståsted.

107

Kultur og helse

Et mer involverende perspektiv er å gi brukerne visse valgmuligheter ut fra et gitt og definert tilbud. Men også her er det de profesjonelle og andre tilretteleggere som setter de ytre rammene for hvilke valg som faktisk kan gjøres. Men dersom vi ser på brukerne som deltakere og medspillere, får vi en mer harmonisk modell som legger vekt på å utløse de involverte partenes ressurser til felles beste. Og dette medspillerperspektivet på brukermedvirkning er viktig. I kultur- og helsesatsingen er det flere brukere som nettopp framhever det. Pasienten fra Granli i Vestfold legger stor vekt på dette i sin historie (se s. 85), og vi finner tilsvarende i rapportene fra for eksempel Amaldhus (s. 106).

Når brukerne blir konsumenter, er det snakk om tilbud og etterspørsel.

Det kan nok være en ideell målsetting at brukerne skal kunne velge fritt etter egne ønsker og behov, men det vil ofte være vanskelig for de aktuelle brukergruppene å få full oversikt over tilbudene og hvilke muligheter de rommer.

Brukerrepresentanter Samfunnet har mange interessegrupper, og innenfor helse- og sosialsektoren er det et vidt spekter av organisasjoner som representerer et minst like bredt spekter av aktuelle brukergrupper. Det er ikke alltid like lett å vite hvem som skal kontaktes når vi skal ha fatt i såkalte brukerkontakter.

Interesseorganisasjonene representerer grupper med spesielle diagnoser eller problemer og utgjør de fleste steder sentrale samarbeidspartnere for offentlige tjenester innenfor helsesektoren. Disse organisasjonene representerer selvfølgelig en viktig innfallsport til aktuelle brukergrupper. Men organisasjonene favner ikke alle, enten dette skyldes at de aktuelle organisasjonene ikke finnes lokalt, eller at de aktuelle brukergruppene ikke er medlemmer.

Selvhjelpsorganisasjonene er relativt nye i Norge, og representerer i dag pressgrupper som arbeider for å bedre livsvilkårene på vegne av seg selv og andre i samme situasjon. Disse gruppene er imidlertid gjerne lokalisert i de større byene og har få lokale undergrupper. Noen steder vil det være problematisk å finne representative brukerrepresentanter.

108

Klient, bruker, deltaker, konsument?

De tradisjonelle hjelpeorganisasjonene er etablert av mennesker som ofte selv ikke er i de aktuelle brukergruppene, men som ønsker å gjøre en innsats for mennesker som trenger det. Noen av disse organisasjonene har gode kontaktnett og god oversikt over brukerbehov. Noen av dem er også aktører i helsetjenesten gjennom etablering og drift av ulike institusjoner og tiltak.

Brukergrupper i et kulturperspektiv Brukergruppene i helsesektoren er gjerne definert ut fra å være pasienter eller hjelptrengende, og de vil på mange måter forvente at helsevesenet faktisk hjelper dem. I en slik sammenheng kan kulturtiltak også bli oppfattet som en del av denne hjelpen. Kultursektoren har i utgangspunktet hele befolkningen som målgruppe og oppfatter ikke sin virksomhet som en forpliktelse til å hjelpe noen som helst. Kultursektorens forpliktelser knytter seg til å gi folk kulturopplevelser og legge til rette for kulturell egenaktivitet. I en slik sammenheng blir det meningsløst å snakke om brukergrupper.

Kultursektorens målgrupper er enten profesjonelle kunstnere eller folk som driver aktiviteter i fritiden på frivillig basis ut fra egne interesser.

Disse har også sine interesseorganisasjoner som arbeider for bedre rammevilkår og større handlingsrom, og de vil også gjerne bli hørt og sett av det offentlige. De trenger ikke nødvendigvis hjelp til bedre helse, men til bedre kulturaktivitet. Utfordringen i kultur- og helsesatsingen ligger kanskje nettopp i å gjøre helsesektorens brukergrupper til aktive medspillere i kulturlivet gjennom gjensidig dialog og samhandling på lik linje med resten av befolkningen.

Når kultur- og helsesektorene snakker om brukere, kan det være at de snakker om de samme menneskene, men de snakker altså ikke nødvendigvis om dem på samme måte. I mange sammenhenger vil det sannsynligvis være mer fruktbart å snakke om deltakere, samarbeidspartnere og målgrupper enn om brukere. Dette gir også et mer likeverdig utgangspunkt for tiltak og aktiviteter og bidrar til å gjøre helsesektorens brukergrupper til aktive medspillere i utforming av aktuelle tilbud og aktiviteter.

109

Veivalg og rammebetingelser Ansvar for eget liv og helse Veien til det gode liv består av mye egeninnsats. Lokalsamfunn kan aldri bli levende av offentlig tjenesteproduksjon alene. Og det offentlige kan ikke gi den enkelte verken selvrespekt, kjærlighet eller erfaring. Men det at vi har lagt så mye av ansvaret for våre liv i det offentliges hender, har fått oss til å tro at fellesskapet har mer å gi oss en det som noen gang kan bli tilfelle. Det er i dette spenningsfeltet vi finner den stadig økende forskjellen mellom folks forventninger og systemets muligheter for å innfri forventningene. Men det finnes ikke effektive piller eller operasjoner som fremmer lykke, motvirker tomhet, gir oss selvrespekt, støtter oss i vanskelige valg, osv. Dette er fremdeles ting vi må ta fatt i selv og utvikle gjennom egen innsats og egen erfaring. Det samfunnet kan gjøre, er å gi oss tilbake muligheten for å ta ansvar for våre egne liv. Og starten på det hele er det enkelte barns muligheter til å utvikle seg. Ansvar, likeverd, medmenneskelighet, toleranse og kompetanse vokser ikke fram av ingenting.

Selv om enkeltmennesker kan ha fysiske eller psykiske plager og sykdommer, vil de også ha evner, anlegg og ressurser som er velfungerende. Når vi blir møtt som hele mennesker, ikke som biter underlagt sektoransvar, vil de friske delene av oss kunne bidra til å lege de syke. Når det offentlige gjør oss til klienter, blir også noe av ansvaret for oss selv tatt fra oss.

Når legevitenskapen finner stadig flere diagnoser og gir oss inntrykk av at de kan løse stadig flere av våre problemer, blir vi umyndiggjort. Selv om det er behagelig å bli tatt vare på og hegnet om, ønsker alle mennesker også å bli sett og hørt som det mennesket de er, noe flere av historiene i 111

Kultur og helse

denne boken bærer bud om. De ulike selvhjelps- og interesseorganisasjonene er nettopp uttrykk for slike ønsker.

Det er tankevekkende at mange brukergrupper, på tross av det offentliges fokusering på brukerstyring og brukermedvirkning, fremdeles er svært misfornøyde med måten de blir behandlet på. Det kan selvfølgelig henge sammen med urealistiske forventninger, men det har helt sikker også med offentlig ansattes holdninger til egne brukergrupper å gjøre.

Det offentlige skal ivareta fellesskapets interesser og legge til rette for at alle får de tjenester og den hjelp de har behov for. Selv om det heter at den enkelte skal yte etter evne og få etter behov, så har de aller fleste i Norge en klarere formening om sine rettigheter enn sine plikter. Denne oppmerksomheten på hva samfunnet skal yte til oss, bidrar automatisk til at vi flytter ansvaret for våre egne liv bort fra oss selv og over til samfunnet, til politikerne, byråkratene, fagfolkene og markedet. Det offentlige og markedet overtar flere og flere av de oppgavene folk tidligere hadde ansvar for selv. Vi mister gjennom dette drivkreftene og etter hvert også noe av evnen til å ta vare på oss selv og løse egne problemer. Dette er en ekspanderende vond spiral: Jo mer det offentlige overtar, desto mindre kan vi selv, og jo mer hjelp trenger vi. «Til slutt blir våre mest framtredende egenskaper bare å kunne tigge, kreve og klage. Når systemet overtar ansvaret for oss, får vi ikke utviklet de sosiale og moralske egenskapene som er nødvendig for å betjene det systemet vi har bygd opp.» (Festervoll 1994.)

Det er et paradoks at vårt samfunn har for lite ressurser til å løse oppgavene samtidig som vi sløser med ressurser ved å sette mennesker utenfor et produktivt og meningsfullt liv. Mulighetene er der bare vi er i stand til å finne de praktiske løsningene. Dette er også noe av erkjennelsen bak kultur- og helsesatsingen, nemlig å gjøre den enkelte i stand til å ta mer ansvar for eget liv.

112

Veivalg og rammebetingelser

Organisering og tilrettelegging Det sies i NOU 1998: 18 Det er bruk for alle at målet med folkehelsearbeidet må være å øke befolkningens selvfølelse og respekt for seg selv og andre. Intensjonene i folkehelsearbeidet stemmer godt overens med formålsparagrafen i kommunehelsetjenesteloven, der det sies at landets kommuner ved sin helsetjeneste skal fremme folkehelse og trivsel og gode sosiale og miljømessige forhold, og søke å forebygge og behandle sykdom, skade eller lyte. Helsetjenesten skal spre opplysning om, og øke interessen for hva den enkelte selv og allmennheten kan gjøre for å fremme sin egen trivsel og sunnhet og folkehelsen (§ 1-2). Kommunene har i dag hovedansvaret for det helsefremmende og forebyggende arbeidet. Og vi vet at det rent samfunnsøkonomisk lønner seg å satse forebyggende, men det lønner seg ikke nødvendigvis for kommunene. Den økonomiske effekten av kommunenes innsats synes best i de tjenestene fylkeskommunene og staten har ansvar for, fordi etterspørselen her blir redusert. Dette gjør dessverre at mange kommuner ikke har råd til å satse på helsefremmende og forebyggende arbeid. Ansatte i helse- og omsorgssektoren blir dermed pålagt enda større ansvar innenfor de samme trange rammene som tidligere. Resultatet blir at sektorene fortsetter å krangle om smuler til egen virksomhet framfor å utnytte felles midler til felles beste. Det kreves ofte både økonomisk og menneskelig overskudd å satse nytt og annerledes.

I heftet Fra prosjekt til hverdagsliv. Om Regjeringens kultur- og helsesatsing (Sosial- og helsedepartementet og Kulturdepartementet 1999) ble det gitt følgende eksempler på utfordringer kommunene hadde stått overfor i forbindelse med kultur- og helsesatsingen: • Ulik forståelse av målene og hva som bør være oppgavene blant de involverte aktører og samarbeidsparter • Ulike tradisjoner når det gjelder tenke- og arbeidsmåter • Engstelse for å gjøre noe utradisjonelt som ikke står i «boka», eller som man kan bli kritisert for av kollegaer • Profesjonsstrid, uvilje til eller engstelse for å gi fra seg kontroll over «egne» klienter/brukere • Lave forventninger til, og lite trening i, tverrsektorielt samarbeid • Prosjektarbeid vanskelig å få integrert i den løpende virksomheten 113

Kultur og helse

• Både kultur, helsefremmende og forebyggende arbeid og rehabilitering er lavt prioriterte områder • Knapphet på tid og ressurser

Kultur- og helsesatsingen – en viktig politikerjobb I tillegg til utprøving og tilrettelegging av tiltak og aktiviteter fokuserte kultur- og helsesatsingen også på hvordan det offentlige kan og bør organisere og tilrettelegge egen virksomhet. Mange mener at folkehelsearbeidet først og fremst er en politikerjobb og ikke primært en sak for helsepersonell alene. Og i tråd med forståelsen av at helsevesenet bare har mulighet for å påvirke 10 prosent av folks helseproblemer, blir de politiske prioriteringene både av de 10 prosentene og av de resterende 90 prosentene viktig.

Konklusjonene fra kultur- og helsesatsingen var også rimelig entydige. Det politiske nivået er viktig. De prosjektene som var godt politisk forankret, hadde et fortrinn framfor andre der politikerne var mer perifere. Spesielt har dette vært viktig i overgangen fra prosjektvirksomhet til vanlig drift.

Politikerne er satt til å se helheten og prioritere mellom ulike oppgaver og utfordringer. Men politikerne jobber med ord og tall og legger kun de overordnede rammene for det offentliges virksomhet. Det er de offentlig ansatte som følger opp politiske vedtak, konkretiserer planer og ideer til tiltak og arbeidsoppgaver, og som møter innbyggerne og deres forventninger og krav. Det er de som blir takket eller skjelt ut av den enkelte.

Offentlige tjenester er derfor ikke bedre enn summen av de ansatte.

Behov for helhetstenkning Dersom vi skal lykkes i våre målsettinger, må vi også legge til rette for helhetstenkning. Dette kommer ikke av seg selv, og det kommer ikke raskt og effektivt. Helhetstenkning forutsetter samarbeid på tvers av sektorer og fag. Og samarbeid på tvers av sektorer og fag krever respekt og nysgjerrighet for andres kunnskaper og arbeidsmetoder. Samarbeid, respekt og nysgjerrighet forutsetter i neste omgang faglig og sosial trygghet hos den enkelte. Dette er krevende for alle involverte.

114

Veivalg og rammebetingelser

Tverrsektorielt samarbeid – en forutsetning for å lykkes Prosjektene viste at dagens sektorgrenser ofte hindrer nødvendig utviklingsarbeid og i noen tilfeller også effektiv hjelp og støtte. Helhetstenkningen taper i konkurranse med sektorenes spesifikke behov. Løsningen ligger i å etablere samarbeid og kontakt på tvers av etablerte sektorgrenser. Dette samarbeidet kan bygge på tverrsektorielt samarbeid der sektorene diskuterer felles utfordringer, men løser oppgavene hver for seg. Eller samarbeidet kan bygges opp rundt tverrfaglige grupper som arbeider sammen overfor konkrete målgrupper. Uansett hvilken løsning som velges, er det viktig at det utvikles en felles forståelse for utfordringene og en grunnleggende respekt og aksept for de ulike faggruppenes sterke og svake sider.

Dette er i seg selv et tidkrevende prosjekt der fag og sektorer må møtes, etablere felles kunnskapsgrunnlag og bli enige om tiltak og aktiviteter.

Kultur for samarbeid Kultur- og helsesatsingen har i liten grad fokusert på bruk av kultur og kulturaktiviteter for å etablere samarbeid på den enkelte arbeidsplass.

Dersom kultur virker kreativitetsfremmende og livsbejaende i ulike pasientgrupper, kan den også brukes i arbeidsfellesskapet. Trygge og kreative arbeidstakere gir helt sikkert bedre offentlige tjenester enn utrygge og slitne arbeidstakere. Et eksempel på slik satsing finner vi innenfor Rikshospitalets prosjekt «Rikskultur» (se s. 94).

Anerkjennelse, opplæring, trygghet og kvalitet Offentlige tjenester er altså ikke bedre enn summen av de ansattes innsats og kunnskap. Dersom vi forventer at det offentlige skal yte spesielle tjenester, må vi samtidig være villig til å bidra til at det offentlige settes i stand til å yte disse tjenestene. Mange av oppsummeringene av prosjektene i kultur- og helsesatsingen fokuserer nettopp på dette, at ansatte ikke føler seg kvalifisert til å utføre nye oppgaver innenfor kultur- og helsesatsingen. Dersom en selv er amatør på kulturområdet, er det ikke alltid like lett å vite hvordan man skal bruke kultur og kulturaktiviteter i arbeidet.

115

Kultur og helse

Det er derfor viktig at det utvikles et kurs- og utdanningstilbud til ansatte som forventes å bruke kultur og kulturaktiviteter i arbeidet. Dette handler like mye om å synliggjøre hvor kunnskap og kompetanse kan hentes, som at den enkelte selv skal være kulturutøver og tilrettelegger.

Og det handler om holdninger og arbeidsmetoder.

Informasjonsflyt og møteplasser En annen viktig forutsetning for å lykkes er at det etableres formelle møteplasser og informasjonskanaler i det offentlige. Dette handler om å forankre arbeidet gjennom gjensidig og felles informasjon. Det er ikke nok å satse på tilfeldig og personavhengig kontakt mellom ulike avdelinger dersom en ønsker varige ordninger for kultur- og helsesatsingen.

Arbeidet må forankres politisk, det må forankres i ledernes tenkning og tilrettelegging, og det må forankres hos den enkelte administrator, fagarbeider og hjelper. Noen vil alltid være negativ til slike prosesser og forsøke å unndra seg ansvar. Da er de administrative lederne helt sentrale i å etablere kontakt og legge premisser for samarbeid og samordning. Der lederne ikke ønsker å gå inn i slike prosesser, kommer prosessene sjelden skikkelig i gang.

Og mye kan gjøres innenfor den enkelte sektor I all vår iver etter å finne gode samarbeidsmodeller og strukturer må vi ikke glemme at mye av dette arbeidet kan gjøres innenfor den enkelte sektor og etat, gjennom å bruke de mulighetene og ressursene som allerede ligger der.

116

Veivalg og rammebetingelser

Lokale møtesteder Det offentlige bør også ta et ansvar for å legge til rette lokale møteplasser, både gjennom å utnytte eksisterende institusjoner, lokaler og ressurser og gjennom å etablere nye. Vi ser ikke alltid de mulighetene som eksisterende strukturer byr på, knyttet til steder å være eller mennesker å samarbeide med. Mange institusjoner representerer i dag et uutnyttet potensial som tilholdssted og møteplass for ulike aktiviteter. Både sykehjem, aldershjem, skoler, menighetshus og liknende kan være velegnet som fysisk ramme rundt en lang rekke aktiviteter vi i dag ikke forbinder med disse institusjonene. Ammerudhjemmets kultursatsing (se s. 93) er et godt eksempel på slik tilrettelegging. Her finner vi i dag en lang rekke aktiviteter som vi ikke uten videre ville plassert der – konserter, møteplass for småbarnsforeldre, svømming og en rekke andre aktiviteter som binder folk i bydelen sammen. En fornuftig organisering av slike aktiviteter kan vise seg å være en berikelse både for institusjonens beboere, deres familier og for lokalsamfunnet rundt.

Et annet nærliggende eksempel er skolene. Skolene har tradisjonelt hatt en viktig funksjon som nøytral møteplass i lokalsamfunnet. Det ligger store utfordringer og muligheter i å gjøre skolene om til lokale kulturhus, åpne for skolekretsens innbyggere på dagtid, kveldstid og i helgene. En vanlig kveld kan by på både musikkøving, idrettsaktiviteter, foreldremøte og kurs i bunadssøm. Både de organiserte og de mer tilfeldige møtene en slik kveld kan være viktige byggesteiner for et godt nærmiljø. Men erfaringer fra de siste årene har vist at mange av fellesrommene og lagerrommene har forsvunnet i arbeidet med å legge til rette for gode læringsog undervisningsmiljø, spesielt i eldre skolebygg, og som en konsekvens av dette har lokale kulturaktiviteter måttet finne seg andre øvings-, møteog lagerlokaler.

Sektortenkningen har preget møteplassene våre: Helseinstitusjonene er til for pasientene, skolene er til for elevene, kulturhuset er til for kunstnerne, biblioteket er til for bøkene. Heldigvis finner vi i dag gode eksempler der nybygg, i alle fall i planer og tegninger, legges til rette for flere funksjoner. Og vi finner kreative institusjonsledere og ansatte som utnytter egne ressurser på nye måter.

117

Kultur og helse

Treffpunkt bibliotek En viktig møteplass som få tenker på, men som finnes i en eller annen form i alle kommuner, er biblioteket. Biblioteket har heller ikke hatt noen sentral plass i kultur- og helsesatsingen. Biblioteket er i seg selv en kulturinstitusjon og representerer i tillegg til boksamlingene en møteplass for konserter, utstillinger, foredrag, leseringer osv. Mange biblioteker har også i flere år hatt målrettede tjenester mot grupper som ikke selv kan oppsøke biblioteket, uten at dette er satt inn i en kultur- og helsesammenheng.

Det nye biblioteket i Arendal sto ferdig i 1997 og var en naturlig samarbeidspartner for kultur- og helsesatsingen i byen. «Treffpunkt bibliotek», som et av flere prosjekter under «Kultur gir helse» i Arendal, var i utgangspunktet rettet mot blinde og svaksynte, men ble etter hvert utvidet til å omfatte også andre interesserte. Mental Helses medlemmer og brukere av de psykiatriske dagsentrene, frivillighetssentralen og «Boken kommer» inviteres spesielt. Det sentrale tilbudet i «Treffpunkt bibliotek» er bokkafeen, der innleide foredragsholdere, gjerne kjente forfattere, inviteres til å snakke om egne eller andres bøker. Bokkafeen har plass til ca. 50 deltakere, og det er som regel fullt. Mange vanlige bibliotekbrukere har etter hvert også funnet veien hit. Deltakerne er som oftest godt forberedt og gjennomgående svært fornøyde med dette tilbudet.

118

Veivalg og rammebetingelser

Samarbeid – en kommunikasjonskunst Margit er kultursjef i en mellomstor norsk kommune og har jobbet i kultursektoren i 15 år. Hun har bred kulturfaglig bakgrunn med både praktisk og teoretisk kunnskap. Venner og bekjente karakteriserer henne som en kulturpersonlighet og mener hun lever både i og for kulturen. Hun har vært aktiv i kultur- og helsesatsingen i egen kommune i flere år.

«Det er med gru jeg tenker tilbake på all den konflikt og misnøye som fulgte dette arbeidet i startfasen. Selv om vi var innstilt på å samarbeide og finne fram til gode tiltak, så var det nesten ikke et eneste møte uten krangel og uoverensstemmelser.

Det hele startet i 1995 etter at vi hadde vært på en konferanse om ‘Kultur og helse’ arrangert av UNESCO og Norsk kulturråd. Vi var fulle av pågangsmot og ideer. Problemet var bare at vi hadde så utrolig forskjellige både ideer og utgangspunkt. Vi fra kultursektoren fokuserte på kultur og kulturtiltak som det sentrale i diskusjonen. For oss var det viktig at folk skulle få oppleve god kultur gjennom både eget engasjement og deltakelse og som tilskuer på ulike kulturarrangementer. Jeg ville gi menneskene de gode opplevelsene til erkjennelse og ettertanke som grunnlag for egenutvikling. De fra helsesektoren var mest opptatt av sykdom og elendighet, slik jeg oppfattet det. For dem var det ikke så viktig med kulturen, det var det sosiale fellesskapet, nettverket og samværet som sto i sentrum for dem. Og det var like gjerne en hyggelig samtale over en kaffekopp som et kulturarrangement. Eller de var opptatt av at kulturen skulle brukes som terapeutisk middel. De diskuterte enkeltpasienter, rullestoler, psykiske problemer og bilder i gangene. Etter disse diskusjonene var jeg helt enig med dem som mente at Norge består i hovedsak av kulturelle analfabeter. Kulturen ble bare fritid, hobby og underholdning, mens det helt grunnleggende for meg, nemlig kultur som søken etter sannhet, erkjennelse og innsikt, var helt borte.

Heldigvis ga vi oss ikke. Vi jobbet og jobbet gjennom den ene problemstillingen etter den andre og klarte til slutt å samle oss om noen felles målsettinger og felles tiltak. Vi lot prinsipielle diskusjoner og begrepsavklaringer ligge og 119

Kultur og helse

begynte å konsentrere oss om konkrete tiltak som vi kunne samarbeide om. Og da løsnet det. Vi fikk etter hvert felles erfaringer fra disse tiltakene, og da ble det også lettere å sette ord på de mer prinsipielle sidene av arbeidet. De små skritts vei viste seg å bli vår redning.

I ettertid ser jeg at de andre hadde viktige poeng som jeg ikke klarte å fange.

Jeg var vant til å jobbe ut fra en helhetstenkning med gode kulturtilbud til hele befolkningen som rettesnor. For meg var det helt fremmed å skulle tenke individuell oppfølging og integrering på den måten helsesektoren gjorde. Vi på kulturkontoret levde vel litt i den tro at var tilbudene gode nok, så kom folk.

Jeg ser nå at vi med fordel kan nyansere virkelighetsbildene våre vi også. Vi har vel fått en ny erkjennelse av at kultur betyr både å dyrke og å foredle. Vi må pløye åkeren og gjødsle før vi sår, så må vi pleie mens det gror før vi kan høste.

Det var slitsomt, men jeg ville ikke vært disse møtene, diskusjonene og konfliktene foruten. De har gjort oss mer åpen for hverandres kunnskaper og kompetanse og gitt oss et fellesskap å bygge nye tiltak på. Jeg ser på nye som kommer inn i dette arbeidet at de har litt problemer i starten, men det at gruppen som helhet nå er både åpen, trygg og inkluderende, gjør at de fort finner sin plass og bidrar i fellesskapet.

Jeg ser også at vi tross konfliktene har vært en gruppe mennesker som har vært innstilt på å finne løsninger, og vi har hele tiden sett på hverandre som likeverdige og viktige for arbeidet. Det har aldri vært slik at noen er ekskludert, snarere tvert imot, vi har involvert flere og flere i fellesskapet etter hvert som nye tiltak og prosjekter er konkretisert. Og dette tror jeg faktisk er helt grunnleggende for denne typen arbeid.

Jeg hører jo om tilsvarende arbeid i andre kommuner der enkelte blir ekskludert fra møtene fordi de ikke er på samme nivå i hierarkiet, eller fordi de ikke finner seg til rette i fellesskapet. Vi har i alle fall lært at på dette området må alle være med så mye og så ofte som mulig. Gjennom å etablere et bredt og felles grunnlag klarte vi å konkretisere aktiviteter og tiltak og utvikle overordnede strategier det går an å arbeide etter.»

120

Utdanning I kultur- og helsesatsingen har en også vært opptatt av utdanning for profesjonene som arbeider innenfor de aktuelle sektorene. Det ble i den sammenheng gitt direkte støtte til å sette i gang studiet «Kultur for helse» ved Høgskolen i Telemark (se s. 125). Det finnes også andre utdanningstilbud, bl.a. i et samarbeid mellom Hälsohögskolan Väst i Vänersborg, Høgskolen i Østfold og Folkehelseprosjektet i Østfold fylkeskommune15.

Også i mer tradisjonelle fagutdanninger er det de siste årene lagt mer vekt på kultur- og helseperspektivet i undervisningen.

Når det gjelder utdanningssektoren for øvrig, er det kanskje prosjektet «En reise gjennom 1000 år» ved Bygdøy skole (se s. 43) som klarest har satt kultur- og helsesatsingen inn i et utdanningsperspektiv på lavere nivå.

Men kultur, utdanning og helse henger nær sammen på mange områder, noe som gjør det naturlig å skrive spesielt om utdanningssektoren i denne boken.

Læreplanen – et krevende rammeverk Gjennom skole og utdanning skoleres vi til det vi skal bli. Der får vi både den generelle samfunnskunnskapen og den spesielle fagkunnskapen. Der etableres holdninger, verdier og moral som skal styre liv og handlinger.

15 Folkehelseprosjektet «Det sunne Østfold» er støttet av bl.a. Sosial- og helse-

departementet, men er ikke en del av kultur- og helsesatsingen.

121

Kultur og helse

Selvfølgelig er ikke skole og utdanning alene om å gi den enkelte ballast i livet, men skole og utdanning er i større grad enn markedet og familien styrt av politiske vedtak og prioriteringer. De samlede mål og prinsipper for opplæring er nedfelt i læreplan for grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring (generell del) – L97 (Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet 1997), og omhandler alle sider av menneskets virksomhet. Det snakkes om det meningssøkende, det skapende, det arbeidende, det allmenndannede, det miljøbevisste og det integrerte menneske. I læreplanens generelle del kan vi bl.a. lese: Opplæring har en rekke tilsynelatende motstridende formål: • å bibringe vår kulturs moralske fellesgods, dens omtanke for andre – og gi evne til å stikke sin egen kurs; • å gi fortrolighet med vår kristne og humanistiske arv – og kjennskap til og respekt for andre religioner og trossyn; • å bryte med selvopptatthet og tro på den sterkestes rett – og gi styrke til å stå alene, gå på tvers og ikke legge seg flat eller bøye av for andres meninger; • å utvikle selvstendige og uavhengige personligheter – og evne til å virke og arbeide i lag; • å fremelske den enkeltes særpreg, de forskjeller som gjør hvert individ til et fond for andre – og å formidle de felles kunnskaper og ferdigheter som gjør at vi lett kan fungere med andre og sammen bidra til samfunnets vekst; • å gi rom for barns kultur og unges stil – og ruste dem til å gå inn og ta ansvar i de voksnes verden; • å gi praktiske ferdigheter for arbeid, yrke og livets konkrete oppgaver – og å by romslige vekstvilkår for karakter og følelsesliv; • å kjenne og pleie nasjonal arv og lokale tradisjoner for å bevare egenart og særdrag – og åpent møte andre kulturer for å kunne gledes av mangfoldet i menneskelige ytringsformer og å lære av kontraster; • å gi kunnskap om menneskenes konfliktfylte historie og om fortidens landevinninger – og om samtidens kriser og muligheter; • å skape bevissthet om hvordan vår tid og vår hverdag er bestemt av tidligere generasjoners valg – og om de føringer vi legger for kommende generasjoner; 122

Utdanning

• å gi fakta nok til å fatte og følge den løpende samfunnsdebatt – og formidle verdier som kan veilede i de valg som ny kunnskap åpner for; • å gi sterke opplevelser ved de fremste menneskelige ytelser slik vi kjenner dem fra litteratur og kunst, fra arbeid, handling og forskning – og gi hver enkelt sjansen til å oppdage og utvikle de kimer som ligger i egne anlegg; • å inngi respekt for kjensgjerninger og saklig argumentasjon – og oppøve kritisk sans til å gå løs på gjengs tenkning, innarbeidede forestillinger og bestående ordninger; • å gi respekt for andres innsats og ydmykhet for andres bragder – og nok tro på seg selv til å våge å mislykkes; • å åpne sansene for de mønstre som har festnet seg som tradisjoner, i alt fra musikk til byggekunst – og fantasi til å tenke nytt og evne til å bryte opp; • å tilføre de unge en solid kunnskapsbase – og forme den slik at det både gir trang til ny viten og evne til lett å erverve ny kunnskap gjennom hele livet; • å lære elevene å bruke naturen og naturkreftene for menneskelige formål – og lære dem å verne miljøet mot menneskelig dårskap og overgrep.

Opplæringen må balansere disse doble formålene. Oppgavene er en allsidig utvikling av evner og egenart: til å handle moralsk, til å skape og virke, til å arbeide sammen og i harmoni med naturen.

Opplæringen skal bidra til en karakterdannelse som gir den enkelte kraft til å ta hånd om eget liv, forpliktelse for samfunnslivet og omsorg for livsmiljøet. Når økt kunnskap gir større makt, krever det sterkere betoning av det ansvaret som denne makten gir. Valgene som tas, må bygges på kunnskap om konsekvenser og sammenhenger, men også veiledes ved prøving mot verdier. En tydelig hovedlinje i oppfostringen må være å forene økt viten, kyndighet og ferdighet med sosiale krav, etisk orienteringsevne og estetisk sans. De unge må integreres både personlig og i samfunnslivet på en moralsk sammenfelt måte. Opplæringen skal fremme moralsk og kritisk ansvar for det samfunn og den verden de lever i. Sluttmålet for opplæringen er å anspore den enkelte til å realisere seg selv på måter som kommer fellesskapet til gode å fostre til menneskelighet for et samfunn i utvikling.

123

Kultur og helse

Dette er svært krevende målsettinger som synliggjør utdanningssektorens ansvar for å bidra til kreativitet, omstillingsevne, nysgjerrighet, åpenhet og toleranse. Kompetansereformen og dens fokusering på livslang læring er også tilpasset disse kravene. Hver enkelt av oss må være innstilt på å skifte yrke og hente ny kunnskap gjennom hele livet.

Dette stiller også krav til dem som skal være lærere og veiledere i skole og utdanning. Dersom ikke de føler seg kompetente i forhold til disse målsettingene, vil de heller ikke klare å bidra på den måten de og samfunnet kanskje kunne ønske. Høgskoler og universiteter har her et stort ansvar spesielt når det gjelder fag og temaområder som er relevante for jobb i skole og utdanning, kultursektor og helsesektor.

Behov for kunnskap Samfunnsutviklingen stiller selvfølgelig også krav til offentlig forvaltning.

Dersom det offentlige skal kunne dekke alle vedtatte behov, må forholdene legges til rette for det. Og her finner vi ett av samfunnets mange paradokser, at samtidig som vi finner et større og større antall velkvalifiserte fagfolk, finner vi også et større og større antall offentlig ansatte som sakker akterut i kunnskapsutviklingen. Og slik vi har organisert samfunnet vårt, er det de med minst utdanning og fagkunnskap som møter innbyggerne først. Det hjelper lite at fagpersonen som sitter på nabokontoret, er dyktig, når den du møter ikke er i stand til å yte god nok hjelp eller formidle kontakt med den som kan hjelpe. En viktig målgruppe for utdanning er derfor førstelinjehjelperne. Vi må hjelpe dem som skal hjelpe, til å bli gode hjelpere. Ellers vil vi sannsynligvis se en fortsatt økning i sykefravær i de typiske kvinneyrkene – det er jo der vi finner de fleste offentlige hjelperne.

Det er ikke sikkert at dette nødvendigvis dreier seg om mer boklig lærdom. Kanskje det dreier seg om å gi de ansatte større selvfølelse og bidra til at de bruker de ressursene de allerede har. Menneskekunnskap, empati, tålmodighet og liknende er lærdom vi får med oss gjennom livet uavhengig av formell skolegang.

124

Utdanning

Interne kurs og kompetanseheving Det er ikke sikkert at alle ansatte må ut av egen etat for å høste ny kunnskap. Mange kurs og opplæringstiltak kan organiseres innenfor den enkelte sektor eller i samarbeid mellom flere sektorer. Etatenes egne ansatte har ofte mye kunnskap, både formell og reell. Denne kunnskapen kan utnyttes gjennom kurs- og seminarvirksomhet der sentrale temaer og problemstillinger settes på dagsordenen. På slike samlinger kan det også være aktuelt å invitere representanter for sentrale samarbeidspartnere, enten dette er andre faggrupper eller brukergrupper. Innenfor kultur- og helsesatsingen er dette spesielt viktig fordi det ikke finnes så mange muligheter for utdanning på dette området.

Historien om tverrsektorielt samarbeid, på s. 119, er også en historie om utveksling av kunnskap og kompetanse gjennom felles innsats. Vi skal ikke undervurdere den kunnskap og læring som ligger i å samarbeide på tvers av faggrenser og etatsgrenser. Gjennom å se andres løsninger og høre andres vurderinger får vi selv også nye perspektiver på eget arbeid.

Gjennom å sette oss inn i hvordan andre tenker og arbeider, blir vi også bevisst på hvordan vi selv tenker og arbeider.

FYSAK-prosjektet i Nordland (se s. 89–91) hadde kompetanseheving som en integrert del av prosjektet i hele prosjektperioden, og gjennomførte målrettede kursopplegg både overfor instruktører, veiledere, koordinatorer og administratorer. Ansvaret for kurs og seminarer var lagt til dem som var best i stand til å gjennomføre dem økonomisk og organisatorisk.

Både Nordland idrettskrets og Valnesfjord Helsesportsenter hadde egne kursopplegg i tillegg til samlinger i kommunene og på fylkesnivå.

Kultur for helse – et toårig deltidsstudium I kultur- og helseprosjektene har kommunene forsøkt å finne fram til helsefremmende, forebyggende og rehabiliterende tiltak knyttet til opplevelse av og deltakelse i kulturens mangfoldige tilbud. Tilgjengelighet til og delaktighet på kulturens arenaer ble satt inn i både et folkehelseperspektiv og et kulturpolitisk perspektiv. Dette fordret ofte at en og samme person hadde kulturfaglig så vel som helsefaglig kunnskap og kompetanse 125

Kultur og helse

eller at flere fagpersoner fra ulike profesjoner måtte gå inn i et nært og forpliktende samarbeid. Dette ble for mange en uventet barriere.

Forsøksaktiviteten avdekket ganske fort at det ofte ikke var nok å støtte seg til de vanlige profesjonsutdanningene i prosjektarbeidet. Arbeidsmetodikken var i for stor grad innrettet mot det enkelte fag. Ellers dyktige fagpersoner fikk problemer med å forklare og forankre kultur- og helsetiltakene i sine miljøer, som jo var konsentrert om eget fag. Det kom raskt tilbakemelding fra prosjektlederne i kultur- og helsesatsingen om behovet for tverrfaglig kompetanseutvikling og ny fagkunnskap på området kultur og helse.

Høgskolen i Telemark hadde da i flere år arbeidet med det tverrfaglige og avdelingsoverskridende prosjektet «Kultur som forebyggjande arbeid for barn og unge», der et viktig tema nettopp var å finne fram til kulturelle virkemidler i det helsefremmende arbeidet. Utvikling av tverrfaglig samarbeidskompetanse sto også sentralt. Høgskolen i Telemark fikk anledning til å utvikle dette videre til et eget etter- og videreutdanningstilbud for kultur og helse gjennom studiet «Kultur for helse». Studiet ble satt i gang som et toårig forsøk høsten 1998, organisert som et deltidsstudium over to år. Studiet er etablert som et permanent videreutdanningstilbud ved høgskolen fra høsten 2000.

Studiet «Kultur for helse» søker nettopp å imøtekomme samfunnets krav til kunnskaper om sammenhengen mellom kultur, trivsel og helse. Dette innebærer bl.a. kjennskap til ansvars- og arbeidsdeling mellom offentlig virksomhet, frivillige organisasjoner og privat virksomhet. Videre legges det vekt på forutsetninger for og bruk av kulturelle virkemidler og kreativitet i arbeid med ulike grupper, organisasjoner og lokalmiljø. Studentene skal gjennom studiet få erfaring og kompetanse i kommunikasjon, team- og prosjektarbeid. Kunnskap om tverrfaglig samarbeid vektlegges i alle deler av studiet. De fleste studentene er i arbeid ved siden av studiet og representerer i seg selv en bred og ulik yrkes- og utdanningsbakgrunn.

Sammensetningen av studentgruppen gjør at de gjennom studiet også får trening i å diskutere og samhandle på tvers av faggrenser.

126

Utdanning

Med to kulturer i hodet Leila har algerisk far og norsk mor. Hun er født i Algerie, men måtte flykte derfra og kom til Norge sammen med moren og broren i 1970. Da var hun fem år gammel. Før de flyttet til Norge, hadde de bodd en periode i Budapest.

«Jeg har mange såre og sterke minner fra de første barneårene. Broren min måtte uheldigvis begynne rett i første klasse da vi kom, uten å kunne et ord norsk. De snakket bare norsk til ham på skolen. Han var keivhendt og ble tvunget til å skrive med høyre hånd – norsk disiplin ble det sagt. Han ble selvsagt mobbet, fordi han het Karim, og fordi han så litt annerledes ut. Resultatet var at han ble sengevæter, fikk konsentrasjonsproblemer, hadde store problemer med å skrive og lese og klarte ikke leksene. Han måtte gå førsteklasse om igjen.

Jeg hadde et par år på meg før jeg begynte på skolen, og klarte meg derfor mye bedre. Dessuten var jeg veldig god i idrett, noe som ga status der vi vokste opp.

Jeg husker jeg drømte hele tiden om å reise ut i verden. Det var ikke så veldig viktig hvor, men klangen av ‘ut-i-verden’ gjorde meg glad. Musikken hadde samme effekt. Jeg begynte å ta timer i klassisk gitar da jeg var 9 år gammel. Musikken ga drømmer, og jeg spilte gitar mange timer hver dag.

Broren min og jeg var de eneste ungene med to nasjonaliteter i vårt nærmiljø. Vi hadde få eller ingen referanser rundt oss i barndommen og senere i ungdomstiden som kunne hjelpe oss til å forstå hvem vi var – referanser som f.eks. kunne gitt historier eller vakker klang til navnene våre. Navnet mitt for eksempel betyr natten, og du finner det bl.a. i 1001 natt. Broren min orket ikke all plagingen for navnet sitt og byttet til slutt til et norsk navn. Vi ble på mange måter tvunget av samfunnet rundt oss til å bli helt norske. Tenk så mye bedre vi kunne hatt det hvis vi hadde fått aksept for at vi også bar på en annen identitet enn den norske!

Jeg blir mer og mer klar over hvor mye det betyr å ha kontakt med ‘begge sidene’ av meg. ‘Begge’ er egentlig et lite nyansert ord fordi å ha to nasjonaliteter handler om så mye mer enn det å være todelt bokstavelig talt.

127

Kultur og helse

Da jeg var ferdig med gymnaset, gikk jeg inn i en stor personlig krise. Jeg visste ikke hvem jeg var eller hvor jeg sto. Det føltes som et stort svart hull inni meg. Veldig smertefullt. Jeg satt og gråt hos moren min i tre måneder til jeg en dag bestemte meg for å reise. Jeg visste ikke da hva det skulle bety for meg, men det føltes som det eneste riktige å gjøre. Det hører også med til historien at jeg ønsket å bli bassist, men møtte mye motbør fra lærere og medelever på musikklinjen. Jeg trodde den gang at utreisetrangen bare hadde med musikken å gjøre. I dag vet jeg at jeg var på jakt etter en identitet.

Jeg reiste til Paris. Paris representerer ikke bare aksen Afrika–Vesten, men er en hel verden i en by. Det var som en åpenbaring av dimensjoner. Hver dag fikk jeg svar på spørsmål jeg på en eller annen måte ikke fikk svar på i Norge.

Ikke engang av min egen mor. Jeg kom på en måte hjem. Jeg møtte mennesker fra Algerie som så meg og hadde forståelse for meg, og som kalte meg søster. Jeg fikk på nytt lære det første språket jeg hadde snakket. Jeg fikk være i nærheten av min far og hans familie, og jeg fikk ta del i en verden som hadde så mye å by på. Det var i Paris jeg også ble klar over mitt norske vesen. På den tiden var Norge et land jeg ikke ville identifisere meg med. I dag er jeg både glad og stolt over å være norsk. Jeg skjønte i ettertid at min krise bunnet i at jeg ikke kunne snu meg rundt og kjenne meg selv igjen i omgivelsene.

I dag bor jeg på Grünerløkka og jobber som musiker og produsent. Å flytte hit var et bevisst valg. Denne bydelen har alt som hadde betydning for at jeg i det hele tatt skulle bo i dette landet. Lukten av krydder fra alle verdens hjørner, lyden av mange språk, synet av mange farger – dette er hjemme. Hjemme er også kaoset og tempoet. Det er ikke alltid like ok. Men det er en del av en tilværelse jeg vil ha.

Broren min ble også kunstner. Han har de siste årene fått både internasjonale anerkjennelser og stipend og har hele verden som sin arbeidsplass, selv om også han bor på Grünerløkka.

Når vi ser tilbake, er det på en måte naturlig at vi begge har valgt kreative yrker. Det begynte selvfølgelig da vi var små, godt hjulpet av mor. Hun hadde sett og erfart mye allerede i Algerie der hun i slutten av 1950-årene jobbet med krigsskadde barn og fikk dem til å tegne sine opplevelser, noe som hjalp dem mye. Det å jobbe med kreative uttrykk sprenger på en måte alle grenser inne i en selv. Det tillater kaos og skjønnhet side om side.

128

Utdanning

Bevares, det har da skjedd mye siden 1970. Oslo har de siste ti årene forvandlet seg fra å være en ganske død by til å bli pulserende, en by som avspeiler verden. En helt vanlig fredag ettermiddag, jeg sitter på en kaffebar på Løkka. Inn kommer Khaled: ‘Salut, comment tu vas?’ Han klager ikke. Det er fersk cous-cous i butikken og magedans på Nomad i kveld. Være med? Jeg vet ikke, for etter å ha lest byguiden kan jeg velge mellom Cheikha Rimitti på Cosmopolite, Asian Dub Foundation på Rockefeller, Tramp i Jakobs kirke, Bugge på Blå ... men cous-cous kan vi vel alltids lage sammen. Er det slik på Ski, i Trysil eller i Gamvik?

Jeg ser lett at Grünerløkka og resten av Oslos indre øst får en konsentrasjon av folk med ulik bakgrunn, og at det er en spesiell grunn til det. Visst hadde det med økonomi å gjøre i utgangspunktet. Fattige bydeler, billig å bo osv. Men hvorfor flyttet jeg hit? Jeg flyttet jo hit fordi jeg ville ha denne miksen av kulturer rundt meg. Jeg bodde på Frogner en periode og mistrivdes veldig. Det er vakkert der, men helt dødt etter min målestokk.

Norge har et prosjekt på gang, nemlig å åpne dørene for nye impulser. Det er veldig viktig at dette står på den politiske dagsordenen og blir sagt høyt, fordi samfunnet puster bedre da. På Grünerløkka kommer hele verden til meg.

Men jeg reiser også mye. Musikken som støttet og styrket meg da jeg var yngre, er nå blitt yrke. Og musikeryrket gir meg mange reisemuligheter som jeg benytter meg av.

Jeg trives i Oslo fordi hele verden er representert der, så jeg takker ja til all lukten i Oslos indre øst, ja til ‘Verden I Norden’-festivalen, ja til flerkulturell satsing i Norge gjennom ulike samarbeidsprosjekter innenfor kunst og musikk med personer fra hele verden. Jeg synes det er bra at det finnes synagoger og moskeer ved siden av Den norske kirke. Jeg synes det er flott at en pakistansk kvinne ledet 17. mai-komiteen i Oslo, og at korpsforbundet skal lage brosjyrer til barna på åtte forskjellige språk. Alt dette gir personer med en annen bakgrunn muligheten for opplevelser som styrker deres identitet, og det gir grunnlag for aksept av det som er annerledes. Jeg mener aksept og anerkjennelse er livsnødvendig for å leve et helt og godt liv.»

129

På vei mot det gode liv Mening og innhold til livet «Menneskenes dypeste ‘behov’ er ikke materielle goder eller sosial status, men det å bli sett som person, elsket, verdsatt, respektert og rettferdig behandlet, og å få interesse og oppmerksomhet omkring seg selv som person samt selv være i stand til å møte andre på den samme måten.» (Monsen 1998.)

Samfunnet eller det offentlige kan ikke skape det gode liv for den enkelte. Men det offentlige kan legge til rette – legge veinettet slik at vi som enkeltmennesker kan bruke det, og gjøre ferden så sikker at vi kan være trygge i vår søken etter mening og innhold i livet. Og her er det mange områder av politikken som må samkjøres for å sikre at veinettet er sikkert og helt, at det finnes flere veivalg, og at alle disse veiene fører dit menneskene skal.

NOU 1998: 18 Det er bruk for alle. Om styrking av folkehelsearbeidet i kommunene16 minner oss på at når vi ser oss tilbake, er folkehelsearbeidet i Norge historien om å lykkes. Vi har fått bukt med mange av de virkelig truende sykdommene, noe som både har forlenget vår levealder og gitt bedre livskvalitet. Mens tidligere tiders folkehelsearbeid tok utgangspunkt i alvorlige og livstruende sykdommer, tar dagens folkehelsearbeid i stor grad utgangspunkt i sunnhet og helse. Vi har flyttet oppmerksomheten bort fra det syke over til det friske.

16 Teksten her bygger på kortversjonen av meldingen (Hole 1999).

131

Kultur og helse

Filosofien bak det nye folkehelsearbeidet handler om deltakelse, mestring og kontroll over egen situasjon, og det handler om å la engasjement og initiativ avløse avmaktsfølelse. Troen på egne evner, anlegg og pågangsmot skal skape optimisme og danne grunnlag for nye fellesskap. En rekke utviklingsprosjekter i lokalsamfunnene dokumenterer til fulle at eget engasjement er det beste for helse og livssituasjon – både for enkeltmennesker og grupper. Det er bred enighet om at folkehelsearbeidet må forankres lokalt, det må gro nedenfra og innenfra, dersom det skal gi resultater.

Høy livskvalitet innebærer altså at vi mestrer de utfordringene dagliglivet byr på, at vi føler vi lever et meningsfullt liv, og at det er bruk for oss alle.

Dette gjelder enten vi er friske eller vi har en sykdomsdiagnose eller funksjonshemning. «Det personlige er vår viktigste og mest fundamentale erfaring, det er selve erfaringen av hva det betyr å være menneske. Den mest typiske erfaringen av det personlige er opplevelsen. Uansett våre liv, våre valg, våre handlinger, er virkeligheten opplevelse. Alt kan tilbakeføres til opplevelser, dype eller overflatiske, langvarige eller kortvarige. Den opplevde virkelighet er vår virkelighet. Å være virkelig og å oppleve er ett og det samme,» sier filosofen Nina Karin Monsen (2000).

Ut fra denne tankegangen er ikke gode opplevelser luksus, men en betingelse for å oppleve livskvalitet. Positive opplevelser som bygger opp den enkeltes livslyst, blir derfor en investering i livskvalitet. Kunst, kultur og natur spenner over hele spekteret av menneskelig opplevelse, utfoldelse og aktivitet og rører ved både kropp og sjel, intellekt og følelser. Kunst og kultur er viktige kilder til opplevelse og gir oss flere språk og uttrykksformer for å formidle inntrykk, tanker og opplevelser vi ellers kanskje har problemer med å sette ord på. Og opplevelser er alt fra de små, lykkelige glimt i hverdagen til mer skjellsettende opplevelser for livet. I spennet mellom disse ytterpunktene utvikler vi vår kreativitet og livslyst.

132

På vei mot det gode liv

Og hvordan vil vi ha det?

Ja, det er det svært mange svar på – kanskje like mange som det er mennesker. Utfordringene blir derfor ikke å dekke det enkelte menneskes behov, men å legge forholdene til rette slik at vi alle kan utfolde og utvikle oss innenfor trygge og inkluderende rammer. Det samfunnet vi har i dag, ble formet av etterkrigstidens optimisme og pågangsmot der materiell velstand sto sentralt. Det var et felles løft der vi arbeidet sammen mot noenlunde felles mål.

Og dagens samfunn er slik det ble – summen av de målene vi en gang hadde. Mye er blitt svært bra, og den generelle levestandard er vesentlig hevet siden da. Men vi har kanskje mistet noe på veien? Dette noe vi kanskje har mistet, kommer ikke tilbake av seg selv. Det vi velger å gjøre i dag, vil legge føringer for hvordan vi får det om 30–40 år. Dette betyr at det er ungene våre som både høster fruktene og bærer byrdene av dagens politiske føringer og vedtak. Da er det kanskje viktig både å heve blikket og å trø varsomt.

Hva er det vi lærer våre barn i dag som gjør dem til «gangs mennesker» i framtiden? Hva er det vi gir dem av holdninger og verdier som gjør at de også vil ta ansvar for fellesskapet i framtiden – og hvilke metoder er det vi bruker for å gi dem disse holdningene og verdiene? Får de anledning til å utfolde seg og utvikle seg med basis i egne muligheter og ressurser, eller presser vi dem inn i samme form og gjør noen til vinnere og andre til tapere? Viser vi dem respekt og utvikler deres selvrespekt, slik at framtidens samfunn blir preget av nettopp respekt og likeverd? Eller bygger vi videre på de strukturene vi i dag ser skaper problemer og sykdommer?

Utfordringene er knyttet til fellesskapet, til det vi har sammen og gjør sammen.

Det er mange spørsmål og kanskje like mange svar. De viktigste institusjonene i denne sammenhengen er kanskje familien og skolen. Og her er det ikke bare snakk om systemer, men mennesker med hjerter og handlekraft. Gir vi foreldrene den selvtilliten de trenger for å være trygge og gode foreldre, og har foreldrene tid og rom til å være foreldre? Har vi i dag en romslig og åpen skole med trygge og dyktige lærere og støttespillere, 133

Kultur og helse

og gir vi våre nye lærere og ulike spesialister den nødvendige kunnskapen for å møte alle disse barna som kommer hvert år, og der de fleste skal tilbringe minst 13 år i offentlig skole?

Egoistisk til fellesskapets beste Det er fremdeles slik at den enkelte er og må være føreren i sitt eget liv.

At vi er avlært noe av ansvars- og pliktfølelsen, fratar oss ikke ansvaret for våre egne liv. At det offentlige gir oss visse rettigheter, betyr ikke at det offentlige skal bestemme over oss. At egoisme og individuelle interesser har fått forrang foran fellesskapet, betyr ikke at fellesskapet trenger å tape.

Det har sannsynligvis alltid vært slik at den enkelte er seg selv nærmest når det gjelder å skaffe seg muligheter og fordeler. Forskjellen er at vi i dag i mye større grad enn tidligere får lov til å tenke bare på oss selv. Da vi skulle bygge Norge etter krigen, var det absolutt den enkeltes interesser som ble satt i sentrum, men det ble gjort på en måte som viste at den enkeltes interesser ble best ivaretatt gjennom et felles løft. At vi har lyktes, vet vi gjennom at vi i dag er et av verdens rikeste land. At vi har mistet noe på veien, betyr at vi fremdeles har mye å gjøre før vi har nådd målet om et godt liv for den enkelte. Det er faktisk mulig å være egoistisk også til fellesskapets beste. Mitt ønske om trygg skolevei for mine barn har jeg sannsynligvis til felles med alle barnefamiliene i mitt nærmiljø.

Alene kommer jeg nok til kort i kontakten med det offentlige, men sammen utgjør vi en viktig pressgruppe. Og på samme måte kan jeg finne mange som deler mine interesser, og som ønsker å oppnå de samme målene som meg på alle de områdene jeg brenner for.

For at vi skal lykkes, er vi avhengige av at den enkelte innbygger, den enkelte klient og pasient, det enkelte barn, den enkelte pensjonist blir hørt, sett og verdsatt som et likeverdig menneske med egne ressurser og muligheter. Og vi er avhengige av at den enkelte tør og vil ta ansvar for sitt eget liv gjennom innsats for både seg selv og fellesskapet. Ansvar for oss selv lærer vi bare gjennom å måtte ta ansvar for oss selv. Dersom barn læres opp til passive mottakere av tilbud og aktiviteter, har vi fremdeles en lang vei å gå. Men dersom de gis mulighet til selv å være aktive, ser framtiden lysere ut. Kulturlivet har her et spesielt ansvar gjennom å gi barn og 134

På vei mot det gode liv

unge flest mulige språk å uttrykke seg innenfor og gjennom. De lærer kanskje litt om dans ved å se på, men de lærer ikke å danse før de selv deltar. Musikk, dans, drama, farger og former er viktige ingredienser i livet, både som redskap til å bli kjent med seg selv og som middel for å uttrykke seg selv.

Og her er vi kanskje ved kjernen i det hele. Dersom kunst og kultur skal virke helsefremmende og forebyggende, må den enkelte få tilgang til opplevelser gjennom alle sanser. Det må legges til rette slik at alle kan få bruke alle deler av seg selv uavhengig av funksjonsnivå, sykdom og problemer.

Slik er det ikke i dag. Den offentlige kulturpolitikken har hittil bare tatt ansvar for dem som kan ta ansvar for seg selv. De fleste tilbudene er lagt til rette for friske, velfungerende mennesker som selv kan skaffe seg informasjon og ta seg fram til de tilbudene og aktivitetene de ønsker. Men i den grad vi aksepterer at kulturen representerer grunnleggende behov hos det enkelte mennesket, har kultursektoren langt igjen før offentlig kulturpolitikk favner alle. For dette handler om å gi alle mennesker et likeverdig tilbud. Og for å gi alle et likeverdig tilbud må vi behandle folk ulikt. Det nytter ikke å sitte på et kontor og måle ut like deler til alle. Vi må ut og avdekke behov og muligheter og starte der den enkelte står.

Gode tilbud forutsetter også at tilbyderne har gode kunnskaper om mottakergruppene. Det handler på mange måter om moderne markedsføring, om målretting av aktiviteter og tiltak skreddersydd etter den enkeltes ønsker og behov. Det handler om å lytte og se og legge til rette for reelle valg.

Kultursektoren har i dag få føringer for sin virksomhet. Dette er et godt utgangspunkt for å finne gode løsninger. Men kultursektorens problem er at den i flere år har levd på sparebluss, og mye av kraften i den frie organiseringen er gått ut i takt med nedleggelse av lokale kompetansemiljøer og reduserte budsjetter. I midten av 1970-årene fikk vi mulighet til å etablere en bred og variert kompetanse innen lokalt kulturarbeid, knyttet til etablering av lokale kulturkontorer og politiske kulturutvalg. Denne utviklingen er nå stanset, og kompetansen er i ferd med å forsvinne igjen i takt med nedskjæringer på offentlige budsjetter, omorganiseringer i kommuner og fylkeskommuner og manglende forståelse for kulturelle samfunnsoppgaver. Det offentlige er derfor selv i ferd med å undergrave 135

Kultur og helse

sitt eget fundament for sterkere satsing på kultur som helsefremmende og forebyggende kraft. Den offentlige kulturdebattens manglende utdyping og problematisering av skillet mellom kunst og kultur som grunnlag for erkjennelse, innsikt og engasjement på den ene siden og kultur som mer uforpliktende underholdning og atspredelse på den andre bidrar heller ikke til å utvikle det kulturgrunnlaget kultur- og helsesatsingen skal vokse på. På samme måte som vi stiller krav til kvalitet i helsesektoren, må vi også stille krav til kvalitet i kultursektoren. Kvalitet kommer ikke av seg selv, det må dyrkes fram, hegnes om og verdsettes. Kvaliteten i kulturlivet handler ikke bare om gode kunstnere, det handler også om gode pedagoger, gode formidlere, godt tilrettelagte tiltak og aktiviteter som tar folk på alvor og gir dem kvalitet i både innhold og form. Og dette må gjelde i alle sammenhenger, enten vi snakker om barn, ungdom, voksne, eldre, friske eller syke. Dersom kultursektoren i framtiden må leve på sparebluss i skyggenes dal, vil den etter hvert ha lite å bidra med i kultur- og helsesatsingen.

Er det ikke håp, da? Jo, heldigvis har vi mange muligheter for å endre samfunnet vårt. Og det er verken økonomiske eller organisatoriske forhold som alene hindrer eller fremmer utvikling og positive endringer. Det er egentlig bare fantasien vår som setter grenser. Og fantasien rammes ofte inn av våre holdninger og forventninger. Dersom vi vil og tror at vi skal kunne endre samfunnet vårt i smått eller stort, så får vi det også til. Alle prosjektene i kultur- og helsesatsingen har vist oss det. Det var menneskene i systemet som var avgjørende for om noe skjedde, og for hva som skjedde. Og disse menneskene befant seg innenfor både offentlige og frivillige strukturer, og de var både friske og hjelptrengende. De trodde på det de gjorde, og de brant nok til at gnisten ble tent hos andre også.

136

På vei mot det gode liv

Det er den draumen Det er den draumen me ber på at noko vedunderleg skal skje, at det må skje – at tidi skal opna seg at hjarta skal opna seg at dører skal opna seg at berget skal opna seg at kjeldor skal springa – at draumen skal opna seg, at me ei morgonstund skal glida inn på ein våg me ikkje har visst om

Olav H. Hauge Dropar i austavind (1966)

137

Litteratur Almås, Bente (1996): Ingen inviterer min datter til bursdag – men i musikken har hun et samhold. Om fritidstilbud i musikk for mennesker med psykisk utviklingshemming. Oslo: Norsk musikkråd Andersen, Tage og Madsen, Monica (1999): Kunsten at flytte bjerge. Nye veje i det forebyggende arbejde med børn og unge. København: Det kriminalpræventive Råd og Kulturens Børn, Kulturministeriets udvalg om børn, unge og kultur Arts in Hospital (1997): Art as a Resource for Care. The National Arts in Hospital Working Group Baklien, Bergljot og Carlsson, Yngve (2000): Helse og kultur. Prosessevaluering av en nasjonal satsing på kultur som helsefremmende virkemiddel. NIBR Prosjektrapport 2000:11. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning Befring, Edvard (1997): Oppvekst og læring. Eit sosialpedagogisk perspektiv på barns og unges vilkår i velferdssamfunnet. Oslo: Samlaget Bøhn, Mona (red.) (2000): Rehabiliteringsomsorg for kreftpasienter.

Motivasjon og livsmot på veien videre. Oslo: Kommuneforlaget Djupvik, Jakob Joh. (2000): Folkehelsearbeid – kommunal ressurskopling med vekt på bruk av fysisk aktivitet. Oslo: Kommuneforlaget Falkum, Erik (2000): «Medikalisering av livet». Kronikk i Aftenposten 3. oktober 2000 Festervoll, Åse Vigdis (2000a): De kan – de vil – og de får det til. Ungdom som konsertarrangør. Småskrift nr. 15. Oslo: Norsk musikkråd Festervoll, Åse Vigdis (2000b): Levende bygder og godt bymiljø, mer enn næring og infrastruktur. Småskrift nr. 14. Oslo: Norsk musikkråd Festervoll, Åse Vigdis (red.) (1994): Moderne tradisjoner. Kultursatsing i kommuneNorge. Oslo: Kommuneforlaget 138

Litteratur

FYSAK Nordland. Eksempelsamling. Nordland fylkeskommune, Kulturavdelingen, oktober 2000 FYSAK Nordland. Rapport fra programperioden 1996–1999. Nordland fylkeskommune Gran, Anne-Britt (1999): Ulike barn leker best. En evaluering av prosjektet «Teater for alle». Rapport nr. 13. Norsk kulturråd Hansen, Gitte Susanne, Molberg, Janne og Wøllo, Ingeborg (1999): En reise gjennom 1000 år. Prosjektoppgave ved kulturstudiet, avdeling for allmenne fag.

Bø: Høgskolen i Telemark Hauge, O.H. (1966): Dropar i austvind. Oslo: Noregs boklag Heap, Ken (1994): Samtalen i eldreomsorgen: Kommunikasjon, minner, sorg og krise.

Oslo: Kommuneforlaget Heap, Ken (2000a): Snakk med meg. Oslo: Kommuneforlaget Heap, Ken (2000b): «Erindring i identitet og kulturoverganger.» Erindringsnytt nr. 1 Hole, Siri Petrine (1999): Det er bruk for alle. Kortversjon av NOU 1998: 18 om styrking av folkehelsearbeidet i kommunene. Oslo: Kommuneforlaget Jensen, Anita (2000): «Det e’ gøyt når vi spiller høyt!» – Rytmisk musikkpedagogikk i støttepedagogisk arbeid. Prosjektoppgave Høgskolen i Telemark «Kultur gir helse»studiet / Rytmisk Musikkforum Johansen, Heidi (2000): Brukermedvirkning ved TRS. Trenings- og Rådgivningssenteret Jørgensen, Per Schultz (1996): «Risiko og mestring – på vej mod et nyt paradigm».

I Mona Sandbæk og Gunnar Tveiten (red.): Sammen med familien. Oslo: Kommuneforlaget Jørgensen, Per Schultz (1999): «Kulturtilbud giver sårbare børn egenverd».

I Tage Andresen og Monica Madsen: Kunsten at flytte bjerge. Nye veje i det forebyggende arbejde med børn og unge. København: Det Kriminalpræventive Råd og Kulturens Børn, Kulturministeriets utvalg om børn, ungdom og kultur Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (1994): Læreplan for videregående skole. Oslo Kultur ger hälsa. Rapport fra Nordisk konferanse om kultur og helse, Hanaholmen, Finland 1994 Kultur gir helse. Sluttrapport for prosjektet i bydel Bygdøy-Frogner, Oslo Kultur gir helse. Sluttrapport for prosjektet i bydel Uranienborg-Majorstuen, Oslo

139

Kultur og helse

Kulturdepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (1995): Broen og den blå hesten. Handlingsplan for dei estetiske faga og kulturdimensjonen i grunnskolen. Oslo Laksholm, Tore og Ness, Bjørn (1999): Skolen som lokalt ressurssenter. Oslo: Kommuneforlaget Larsen, Hanne Ried og Larsen, Maria (1992): Lyt til børn! – om børns deltagelse, medbestemmelse og medansvar i samfundslivet. København: Det Tværministerielle Børneudvalg og Kulturministeriets Arbejdsgruppe om Børn og Kultur. Oktober 1992 Lie, Terje og Dahle, Irene (2000): «Kultur gir helse i Eigersund».

Evalueringsrapport. Stavanger: Rogalandsforskning Mella, Karin og Steine, Kristi (1998): Det vi vil, får vi til! Alta-modellen – bedre service til brukerne. Oslo: Kommuneforlaget Monsen, Nina Karin (1998): Velferd uten ansikt. En filosofisk analyse av velferdsstaten. Oslo: Universitetsforlaget Monsen, Nina Karin (2000): Det elskende menneske. Person og etikk.

Bergen: Fagbokforlaget Nilsen, Lisbeth (2000): AllVita. Oppslagsboka om helse- og sosialsektoren. Oslo: Kommuneforlaget Norsk Erindringssenter (2000): Erindringsnytt juni 2000, Erindringsnytt november 2000 Norsk kulturråd og Sosial- og helsedepartementet (1998): Med helse i hånden og kultur på taket. Presentasjon av Norsk kulturråds og Sosial- og helsedepartementets forsøksvirksomhet om kultur og helse Norsk musikkråd (1997). Skolen som lokalt kulturhus. Musikklivets bruk og behov.

Småskrift nr. 10. Oslo: Norsk musikkråd Norsk musikkråd (1997): Fra mangfold til enfold? Kulturorganisasjonene i en brytningstid. Småskrift nr. 9. Utgitt i samarbeid med LNU (LNUs rapportserie nr. 21997) og Norsk amatørteaterråd. Oslo: Norsk musikkråd Norsk musikkråd (1997): Musikk for mennesker med særlige behov. Kurskatalog.

Småskrift nr. 12. Oslo: Norsk musikkråd Norsk musikkråd (1997): Nye tider? Nye muligheter? Frivillig kulturarbeid i klemme.

Småskrift nr. 11. Oslo: Norsk musikkråd Norsk musikkråd (1999): Lokalt kultursamarbeid. Hvordan organiserer vi oss i framtida? Småskrift nr. 13. Oslo: Norsk musikkråd NOU 1998: 18 Det er bruk for alle. Styrking av folkehelsearbeidet i kommunene 140

Litteratur

Rikstrygdeverket (2000): Rehabiliteringsmagasinet BRIS nr. 1/2000 Romsland, Grace Inga og Thuve, Gunnar (2000): «Det er den draumen» – bruk av teater for å fremme mestring, selvverd og nettverk blant enslige forsørgere med trygd som hovedinntekt. Prosjektoppgave «Kultur gir helse»-studiet, avdeling for helse- og sosialfag. Porsgrunn: Høgskolen i Telemark Rønning, Brita (1999): «Et puff videre» – En kvalitativ undersøkelse av deltakernes erfaringer med et alternativt rehabiliteringsprosjekt for langtidssykemeldte. Hovedoppgave, Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo Rådet for Psykisk helse (2000): Psykisk helse nr. 4/2000 Sandvin, Johans Tveit (2000): «Livshistorier, Levekår, Livsplaner». Bris nr. 1/2000 Selvbestemt liv. Kortversjon av prosjektrapport for prosjektet Trenings- og Rådgivningssenteret ved Sunnaas Sykehus. 1999 Skårberg, Odd (1996): Evaluering av prosjektet «Aktiv musikk for alle».

Rapport nr. 7. Oslo: Norsk kulturråd Sosial- og helsedepartementet og Kulturdepartementet (1995): Tid for en tverrsektoriell satsing. Helsekultur og kultur for helse 1995–2001 Sosial- og helsedepartementet og Kulturdepartementet (1999): Fra prosjekt til hverdagsliv. Om Regjeringens kultur- og helsesatsing Stenmarck, Sonja og Brekke, Dag (red.) (1997): Mange bekker små.

Om helsefremmende arbeid. Oslo: Nasjonalforeningen for folkehelsen Sør-Trøndelag fylkeskommune, Sør-Trøndelag elevforsamling og Trondheim kommune (1998): En meningsfull skole. Et prosjekt om helsefremmende videregående opplæring. Å bli sett. Å føle tilhørighet. Å oppleve meningsfullhet Tinglum, Jorunn og Uthus, Eline (2000): «Det er bruk for alle.» Helsefremmende arbeid i Våler kommune. Prosjektoppgave ved «Videreutdanning i helsepromotion – helse – miljø – kultur» Tovsen, Marit (red.) (1996): Fra nikking til handling. Helsefremmende arbeid i levende lokalsamfunn. Oslo: Kommuneforlaget UNESCO (1995): Culture and health report. International UNESCOconference. Oslo, september 1995 UNESCO (1997): «Vårt skapende mangfold.» Handlingsplan for kulturpolitikk for utvikling UNESCO (1997): Vårt skapende mangfold. Rapport fra verdenskommisjonen for kultur og utvikling Waaktaar, Trine og Christie, Helene Johnsen (2000): Styrk sterke sider. Håndbok i resiliencegrupper for barn med psykososiale belastninger. Oslo: Kommuneforlaget 141