T YPE-IT AS, 06.12.2012 ORDRE: 27901 (s. 1 av 202)
Adam og Eva
T YPE-I T AS, 06.12.2012 ORDRE: 27901 (s . 2 av 202)
T YPE-IT AS, 06.12.2012 ORDRE: 27901 (s. 3 av 202)
Arto Paasilinna
Adam og Eva OVERSATT AV ELLEN HOLM STENERSEN
T YPE-I T AS, 06.12.2012 ORDRE: 27901 (s . 4 av 202)
ARTO PAASILINNA: Harens år (2004) Den Ulende mølleren (2006) De hengte revenes skog (2006) Kollektivt selvmord (2007) Den elskelige giftblandersken (2008) Den senile landmåleren (2009) Tordengudens sønn (2010) Prosten og hans forunderlige tjener (2010) En lykkelig mann (2011) Volomari Volotinens første kone og andre gamle ting (2012)
Originalens tittel: Aatami ja Eeva Copyright © Arto Paasilinna and Werner Söderström Ltd. WSOY First published in Finish by Werner Söderström Corporation I 1995, Helsinki, Finland Norsk utgave © 2013 H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt Papir Printed in ISBN 978-82-03-21870-5
T YPE-IT AS, 06.12.2012 ORDRE: 27901 (s. 5 av 202)
DEL EN
T YPE-I T AS, 06.12.2012 ORDRE: 27901 (s . 6 av 202)
T YPE-IT AS, 06.12.2012 ORDRE: 27901 (s. 7 av 202)
1
Aatami Rymättylä var opphavsmannen til den siste tildragelsen på Tatermyra. En hydrogeneksplosjon slengte ham ut av laboratoriet i batteriverkstedet så røyken sto av kjeledressen. Det drønnet dumpt i verkstedhallen av bølgeblikk, der inne klirret det av knust glass, dobbeltdørene ble slengt opp, og røyk og damp fosset ut. Aatami Rymättylä hostet soten ut av lungene. Fjeset var rødt og svart, det rant av ørene, hjertet danset polka i brystkassa. Da han hadde summet seg litt, satte han seg på trappa til verkstedet, fisket opp en grønn pakke North State fra lomma, tente seg en røyk og tok et magadrag. Han lukket øynene og sa med dypfølt innlevelse: «Faen til vårsprett!» Det var virkelig tidlig på våren, telen hadde begynt å tine, de oljeglinsende sølepyttene skinte i alle regnbuens farger på de trøstesløse veiene på Tatermyra. Knoppene hadde allerede begynt å svulme i det støvete krattet langs grøftekantene. Trekkfuglene var ennå ikke kommet til dette industriområdet, den eneste lyden i skogen bak skrotlagerene kom fra kråkene som konverserte. Det var også et slags vårtegn og sto helt i stil til omgivelsene. Aatami Rymättylä hadde et enmannsforetak, han var litt over førti år gammel, tettbygd og uhyre finsk av utseende og vesen. Han var stor, vant til å ta i et tak, og det var tydelig 7
T YPE-I T AS, 06.12.2012 ORDRE: 27901 (s . 8 av 202)
A RT O P A A S I L I N N A
at det hadde gått en kule varmt for ham mer enn én gang i livet. Vinteren hadde vært hard. Omsetningen på verkstedet hadde sunket, og den lille bedriften krympet under krisen og ble enda mer miserabel. Det eneste som økte, var rentene og gjelda. Etterspørselen etter biler var blitt mindre, og derfor trengtes heller ikke så mange bilbatterier som før. I tillegg til batterioverhalingen hadde Aatami Rymättylä begynt å reparere og montere eksosrør, men heller ikke den delen av driften var særlig lønnsom. Kompetansen som elektrotekniker, som Aatami hadde skaffet seg i 70-åra, hadde medført at han også kunne jobbe som elektromontør. Stort sett gikk det relativt bra med firmaet, Adams Akkumulator og Batteri AS, det var litt vaklende, men klarte å holde seg oppreist. Men hvis omsetningen i bransjen ikke tok seg opp i løpet av sommeren, ville konkursen stå for døra. Aatamis firma hadde holdt seg flytende i ti år takket være hardt arbeid, men nå monnet heller ikke det. Kundene hadde begynt å mekke selv, de sveiset sine rustne eksosrør, fikset batteriene, koblet startkabler til bilene og skiftet releer. Da Aatami Rymättylä hadde tatt noen magadrag, reiste han seg opp fra trappa og gikk nedstemt inn på verkstedet igjen. Den lette vårvinden sendte dampen og røyken ut gjennom de knuste vinduene. Selve verkstedet var på sju ganger sju meter, og det var fire meter under taket. Det var stort nok til å mekke, ikke bare på personbiler, men også på lastebiler som ikke var for lange. Bak døra til høyre lå et lite kott av et kontor, bak det igjen var det både et sanitæranlegg på cirka ti kvadratmeter som grenset til hallen, og i det borterste hjørnet lå det et lite oppholdsrom, hvor Aatami Rymättylä hadde bodd siden i fjor høst. Da var han blitt nødt til å selge leiligheten sin i Dickursby for å redusere gjelden til firmaet, Adams Akkumulator og Batteri AS, samt betale utestående barnebidrag etter skilsmissen for fem år siden. Han hadde alltid vært glad i 8
T YPE-IT AS, 06.12.2012 ORDRE: 27901 (s. 9 av 202)
A DAM
OG
E VA
kvinner. Det hadde han en hel flokk av levende bevis på. Tre barn med sin forrige kone – Liisa på tretten, Tauno på elleve og Leena på ni. For fem år siden hadde også forholdet til en annen kvinne skaffet ham noen kjærlighetsfrukter, nemlig de viltre trillingene Anneli, Annikki og Aulikki. Dessuten hadde han Pekka på 25 som nå var grensevakt i Naruska oppe ved Salla. Kjærligheten har sin pris. En slik barneskare trenger store mengder mat og klær. Direktør Aatami Rymättylä var i retten dømt til å betale ubarmhjertige barnebidrag, som om det var hardhendt skjønnsligning det gjaldt. I vinter hadde han klart seg med det han fikk for leiligheten, men nå som våren kom, var han nødt til å finne nye inntektskilder. Langt bak i venstre hjørne av verkstedet var det et batterilager på ti kvadratmeter. Under gulvet hadde rottene som styrte over skrotlagrene på Tatermyra, gravd ut ganger og rottereir, og de hadde et frodig familieliv i batteriverkstedets lokaler. De organiserte spontane slektstreff og trakterte gjestene med Aatami Rymättyläs mat, de gnagde hull i kjølebagen og rappet flere lunsjpakker. I forrige uke hadde de vært frekke nok til å velte pappkartongen med kefir som sto mellom dobbeltvinduene, og griset til noe fryktelig. Hovedinngangen hadde de gravd ut under lasterampen ved betonggulvet. Der tok de imot slektninger og litt fjernere bekjente som kom på besøk, vanligvis på nattestid når ikke bare menneskene, men også Tatermyras rotter var i feststemning. Ved siden av batterilageret lå et litt mer rommelig laboratorium. Akkurat der var det Aatami hadde befunnet seg da eksplosjonen slynget ham ut, mer gjennom lufta enn på egne ben. Egentlig var det ikke nødvendig med et eget laboratorium i et vanlig flerfunksjonsverksted. Å drive service på batterier er en enkel sak, både i prinsippet og i praksis, for ikke å snakke om reparasjon av eksosrør og sånt noe. Aatami Rymättylä hadde likevel innredet et laboratorium der og skaffet det han trengte av apparater og instrumenter. Han 9
T YPE-I T AS, 06.12.2012 ORDRE: 27901 (s . 10 av 202)
A RT O P A A S I L I N N A
hadde begynt å utvikle et nytt, lettere batteri for å få tida til å gå. I krisetider kunne dagene bli lange, siden kundene ikke tråkket ned dørstokken i utrengsmål. Aatami Rymättylä tok utviklingsarbeidet på ramme alvor, selv om han sa til utenforstående at han bare gjorde det for moro skyld, som en lek. Det var en besnærende tanke at dersom han skulle klare å utvikle et nytt, ekstra lett batteri, ville det innebære et vendepunkt for hele menneskeheten. Han ville bli en like betydningsfull oppfinner som Edison, som i tillegg til mye annet hadde konstruert nikkel-jernbatteriet. Aatami og Thomas Alva Edison var beslektede sjeler, som måtte prøve ut og sette i gang med alt mulig, og de hadde også hatt forholdsvis mye til felles da de var unge. Mens Edison reiste rundt i USA som telegrafist da han var i femtenårsalderen, drev Aatami Rymättylä iherdig som elektromontør i det kalde nord. Aatami hadde arbeidet som servicemann på en akkumulatorfabrikk i årevis, og Edison hadde vært ingeniør i telegrafselskapet Western Union … I bunn og grunn er det å finne ut hvordan man kan lagre strøm i en lett og praktisk form nesten like betydningsfullt som oppdagelsen av selve elektrisiteten. Aatami Rymättylä var ingen grønnskolling som oppfinner. Da han avtjente sin verneplikt, hadde han konstruert en usedvanlig genial landmine, som hadde den ufyselige egenskapen at den ikke kunne uskadeliggjøres uten at den eksploderte. Minen ble senere tatt i bruk til undervisning i forsvaret. Aatami hadde forlangt honorar for utviklingen av dette sataniske våpenet, men sjefen for ingeniørtroppene, en stabeis av en generalmajor, hadde fluksens erklært at ingen stats militærvesen hadde hatt for vane å betale for krigshemmeligheter, de hadde alltid vært gratis. På underoffisersskolen hadde rekrutt Rymättylä sånn i forbifarten også utviklet et maskingevær med to løp. Det hadde en teoretisk ildhastighet som var beregnet til fenomenale 2700 skudd i minuttet. Ideen var basert på at våpe10
T YPE-IT AS, 06.12.2012 ORDRE: 27901 (s . 11 av 202)
A DAM
OG
E VA
nets sluttstykke ble koblet til en kamaksel på samme måte som stempelet i en forbrenningsmotor. Rotasjonen satte fart på ildgivningen slik at våpenet skjøt kontinuerlig, fremholdt rekrutt Rymättylä da han presenterte genistreken for brigadesjefen. På grunn av denne oppfinnelsen ble rekrutten overflyttet for et par uker til divisjonens våpendepot for å tegne skisser av det nye våpenet, inntil det ble klart at ideen ikke var helt ny. Japanerne hadde nemlig utviklet en liknende mekanisme til en skipskanon allerede i 1905. Våpenets ildhastighet hadde riktignok vært utmerket, men det framgikk av den våpentekniske litteraturen at det var vanskelig å få stoppet kanonen når den først hadde begynt å skyte. Ildgivningen tok ikke slutt før det var tomt for ammunisjon. Sluttstykket av kamakseltype var således særdeles effektiv, men samtidig gjorde den det håpløst unøyaktig. Mens skytingen pågikk, ristet og skalv kanonen nesten som en bilmotor. Japanerne hadde altså hatt tvilsomme erfaringer med Aatami Rymättyläs oppfinnelse allerede ved århundrets begynnelse, i sjøslaget ved Tsushima, som fant sted i slutten av mai 1905. Maskinkanonen var festet med sterke bolter til ståldekket på en dampdreven kanonbåt. De japanske soldatene hadde skutt på russernes stridsformasjoner med den, og det sies at støyen fra maskinkanonen skal ha gjort et sterkt inntrykk på den russiske motstanderen. Men prosjektilene hadde imidlertid føket i hytt og pine til himmels og til havs, og det var bare flaks at den elleville kanonen ikke lagde hakkemat av fartøyets pansrede dekk. Den ble tatt ut av produksjon uten protester. Det finnes dem som hevder at oppfinneren senere begikk harakiri, til tross for at det delvis var hans fortjeneste at Russland med sine stormaktsdrømmer ble slått ned i støvlene. Da divisjonen fikk kjennskap til japanernes erfaringer, ble rekrutt Rymättylä sendt tilbake til undervisningen uten hedersbevisninger. For rundt ti år siden hadde Aatami Rymättylä deltatt 11
T YPE-I T AS, 06.12.2012 ORDRE: 27901 (s . 12 av 202)
A RT O P A A S I L I N N A
i Nordens største oppfinnerkonkurranse, som et svenskdansk industrikonsern arrangerte. Førstepremien var på 200 000 kroner rett i lomma. Over 12 000 oppfinnere deltok, blant annet elektrotekniker Aatami Rymättylä, og han vant. Aatamis daværende hustru Laura uttrykte tvil om sin manns genialitet da han bar den kilotunge konvolutten til posten. Hun mente at hele greia var latterlig, men hvordan det enn var, så var Aatamis bidrag, et mekanisk dyrkingsopplegg for hageplanter, så briljant at det ikke engang var noen som ville produsere det på det lille, nordiske markedet. For prisen kjøpte Aatami en pels til Laura. Hele saken var bare noe smårusk, morsomt for så vidt, men først nå begynte Aatami Rymättylä å ane at han var på sporet etter en virkelig fremragende oppfinnelse. Til å begynne med hadde han fundert på hvordan man på tradisjonelt vis kunne gjøre batteriene lettere, fordi han fikk vondt i ryggen av å løfte på dem hver eneste dag. Det viste seg imidlertid ganske snart at de moderne sinkakkumulatorene var utviklet så langt som det overhodet lot seg gjøre. Materialene var de rette, produksjonsmåten også, batteriet var ferdig, selv om det var håpløst tungt. Hvis han aktet å finne opp en lettere måte å oppbevare strøm på, burde han begynne å løse problemet fra en helt annen innfallsvinkel. Hele den dystre krisevinteren hadde Aatami Rymättylä jobbet på labben og gjort utallige forsøk med forskjellige materialer, med løsninger, metaller, plasttyper. Han hadde tilført strøm til mange slags beholdere, han hadde brukt de merkeligste ledninger som tilførselskabler og omsider bestemt seg for å eksperimentere med forskjellige grunnstoffer. Helium og hydrogen var imidlertid uhyre brennbare og eksplosive gasser. Bare tenk på den siste ulykken da hydrogengassen eksploderte, ødela vinduene og sotet til fjeset hans. Først nå hadde han begynt å få tilbake hørselen etter smellet. Aatami Rymättylä spisset ørene. Søren heller, brannvese12
T YPE-IT AS, 06.12.2012 ORDRE: 27901 (s . 13 av 202)
A DAM
OG
E VA
nets sirener var nok en gang på vei mot Tatermyra, de nærmet seg i rasende fart, og snart dundret det to enheter fra nevnte etat inn på tunet til Adams Akkumulator og Batteri AS. Aatami Rymättylä løp ut for å fortelle at faren var over, men fikk en kraftig dusj fra brannsprøyten midt i fleisen.
T YPE-I T AS, 06.12.2012 ORDRE: 27901 (s . 14 av 202)
2
Brannvesenet rettet strålen mot batteriverkstedets direktør, så han ble gjennomvåt til skinnet. Da jobben var gjort, fulgte det en samtale som inneholdt et større antall uttrykk i lavprosa, fra den ene siden om Aatami Rymättyläs servicevirksomhet på eksplosjonsfarlige batterier og fra den andre om Malm brannstasjons forhastede utrykninger til batteriverkstedet på Tatermyra. I løpet av årets første fire måneder hadde brannvesenets forskjellige enheter mottatt i alt seks alarmer fra Aatamis verksted i Batteriveien 37. Det hadde vært branner, og det hadde vært sprengningsulykker. Mens brannmennene sto og samlet inn slangene utenfor verkstedet, meddelte de at etter deres oppfatning burde verkstedet stenges, slik at det ble slutt på alle de falske alarmene. Brannvesenet ville iallfall komme på inspeksjon i nærmeste framtid. Alt skulle gjøres for å følge brannlovens minste bokstav. Deretter ville hele hallen bli stengt, siden den utgjorde en fare for omgivelsene. Aatami Rymättylä opplyste at de minimale gasslekkasjene som hadde forekommet på labben med derpå følgende småskalaeksplosjoner, lå i sakens natur, de hørte med til jobben. Brannkorpset burde ha såpass vurderingsevne at de ikke kom farende med sirenene på full guffe så snart de fikk en hysterisk telefonalarm fra Tatermyra. De teite og pysete montørene i bilverkstedene i nabolaget var svært så tilbøyelige til å slå alarm hver gang produktutviklin14