Grégoire Delacourt - ønskelisten by Aschehoug

Grégoire Delacourt Ønskelisten Oversatt av Agnete Øye

Til jenta som satt p책 bilen; jo da, hun var der.

”Alle midler er tillatt, alle midler kan anbefales; det er bare å gå på, det er bare å elske.” Françoise Leroy, Le Futur intérieur

Man lyver alltid for seg selv. Jeg vet for eksempel godt at jeg ikke er pen. Jeg har ikke blå øyne som menn speiler seg i; som de har lyst til å drukne seg i for at man skal stupe uti og redde dem. Jeg har ikke mannekengmål; jeg er av den fyldige sorten, til og med lubben. Den sorten som opptar en og en halv plass. Jeg har en kropp som en mann av middels størrelse ikke kan nå helt rundt med armene. Jeg har ikke ynden til slike kvinner man mumler lange setninger til, med sukk i stedet for tegnsetting; å nei. Jeg inspirerer snarere til korte setninger. Den brutale måten. Begjærets knokler, uten svor; uten det behagelige fettlaget. Jeg vet alt det der. Og likevel, før Jo kommer hjem, hender det at jeg går opp på soverommet og stiller meg foran speilet på klesskapet – jeg må minne ham på å skru det fast i veggen før det en vakker dag smadrer meg under kontemplasjonen av meg selv. Da lukker jeg øynene og kler langsomt av meg, slik ingen noen gang har kledd av meg. Jeg fryser litt hver gang; jeg skjelver. Når jeg er helt naken, venter jeg litt før jeg åpner øynene. Jeg nyter. Jeg lar tankene fly. Jeg drømmer. Jeg ser for meg de betagende, utstrakte kroppene i kunstbøkene som pleide å ligge og slenge rundt i huset; senere de grovere kroppene i ukebladene. Så åpner jeg forsiktig øyelokkene, som i sakte film. Jeg ser på kroppen min, de svarte øynene, de små brystene, fettvalkene, skogen av mørkt hår, og jeg synes at jeg er vakker, og jeg sverger på at der og da er jeg vakker, til og med svært vakker. Denne skjønnheten gjør meg inderlig lykkelig. Utrolig sterk. Den får meg til å glemme de vonde tingene. Den litt kjedelige sybutikken. Skravlingen og lottospillingen til Danièle og Françoise – tvillingene som driver frisørsalongen Coiff’Esthétique ved siden av sybutikken. Denne skjønnheten får meg til å glemme det som ikke forandrer seg. Som denne motbydelige byen uten flyplass; denne grå byen man aldri kan flykte fra og ingen noen gang kommer til, ingen hjertetyv, ingen hvit ridder på en hvit hest. Arras. 42 000 innbyggere, 4 hypermarkeder, 11 supermarkeder, 4 hurtigmatrestauranter, noen middelaldergater, et skilt i Rue du Miroir-de-Venise som opplyser om at her ble Eugène-François Vidocq, verdens første privatdetektiv, født den 24. juli 1775. Og så sybutikken min. Når jeg står naken og så vakker foran speilet, føler jeg at jeg bare hadde trengt å slå ut med armene og fly av sted, lett og yndefull. At kroppen min da ville slutte seg til kroppene i

kunstbøkene som lå strødd omkring i barndomshjemmet mitt. Da ville den ha vært like vakker som dem; helt sikkert. Men jeg våger aldri. Lyden av Jo i første etasje overrumpler meg alltid. En revne i silkedrømmen. Jeg kler på meg i all hast. Den lysende huden min er dekket og skjult. Jeg kjenner den sjeldne skjønnheten under klærne. Men Jo ser den aldri. En gang sa han at jeg var vakker. Det er mer enn tjue år siden og jeg var litt over tjue år. Jeg hadde på meg pene klær, en blå kjole, et forgylt belte, et snev av uekte Dior; han ville ligge med meg. Komplimentene hans tok innersvingen på de pene klærne mine. Der ser du, man lyver alltid for seg selv. For kjærligheten ville aldri greie å stå imot sannheten.

Jo, det er Jocelyn. Ektemannen min gjennom tjueett år. Han ligner på Venantino Venantini, kjekkasen som spilte den stamme Mickey i Tomsingen og gangsteren Pascal i Onkel gangster. Bestemt hakeparti, mørkt blikk, italiensk aksent til å dåne av, sol, gyllen hud, kurring i stemmen som kan gi selv gjess gåsehud, bare at min egen Jocelyno Jocelyni veier ti kilo mer og har en aksent som slett ikke får jentene til å svime av. Han har jobbet på Häagen-Dazs siden fabrikken åpnet i 1990. Han tjener to tusen fire hundre euro i måneden. Han drømmer om en flatskjerm i stedet for det gamle Radiolaapparatet. Om en Porsche Cayenne. Om peis i stua. Om den komplette samlingen av James Bond på DVD. Om en Seiko-klokke. Og om en kone som er penere og yngre enn meg; men det sier han ikke til meg. Vi har to barn. Tre, faktisk. En gutt, en jente og et lik. Romain ble unnfanget den kvelden Jo sa at han syntes jeg var pen og løgnen fikk meg til å miste hodet, klærne og dyden. Det var en tusendels sjanse for at jeg skulle bli gravid den første gangen, og det skjedde meg. Nadine kom to år senere, og siden har jeg aldri funnet igjen idealvekten. Jeg fortsatte å være tykk, en slags tom gravid kvinne, en ball fylt av ingenting. En luftboble. Jo sluttet å synes at jeg var pen, sluttet å røre ved meg; han begynte å sitte og dra seg foran Radiolaen om kvelden mens han spiste is han fikk på fabrikken, og etter hvert drikke øl av merket 33 Export. Og jeg ble vant til å sovne alene. En natt vekket han meg. Han var helt stiv. Han var full, han gråt. Da tok jeg ham inn i meg, og den natten smøg Nadège seg inn i magen min og druknet i fettet og sorgen min. Da hun kom ut åtte måneder senere, var hun blå. Hjertet hennes var stumt. Men hun hadde nydelige negler og svært lange øyevipper, og jeg er sikker på at hun var vakker selv om jeg aldri fikk se øyenfargen hennes. Den dagen Nadège ble født, som også var den dagen hun døde, sluttet Jo å drikke øl. Han slo i stykker ting på kjøkkenet. Han skrek. Han sa at livet var motbydelig, at livet var noe dritt, noe faens dritt. Han slo seg på brystet, i pannen, over hjertet og hamret i veggene. Han sa at livet er altfor kort. At det er urettferdig. Må gjøre det beste ut av det, for tiden strekker ikke til; ungen min, la han til og mente Nadège, lille jenta mi, hvor er du? Hvor er du, vennen min? Romain og Nadine rømte vettskremte inn på rommene sine, og den dagen begynte Jo å drømme om de fine tingene som ville gjøre livet lettere og smerten mindre. En flatskjerm. En Porsche Cayenne. James Bond. Og en vakker kone. Han var lei seg. 6

Foreldrene mine hadde døpt meg Jocelyne. Det var en milliondels sjanse for at jeg skulle gifte meg med en Jocelyn, og det måtte jo hende meg. Jocelyn og Jocelyne. Martin og Martine. Louis og Louise. Laurent og Laurence. Raphaël og Raphaëlle. Paul og Paule. Michel, Michèle. En milliondels sjanse. Og det hendte meg.

Jeg overtok sybutikken det året jeg giftet meg med Jo. Jeg hadde allerede jobbet der i to år da innehaversken bet i en knapp for å forsikre seg om at den virkelig var av elfenben, og satte den i vrangstrupen. Knappen glapp på den fuktige tungen, satte seg fast i strupen, traff et senebånd mellom strupehodet og skjoldbruskkjertelen og kilte seg fast ved hovedpulsåren; madame Pillard hørte derfor ikke at hun ble kvalt, ikke mer enn jeg, for øvrig, for knappen korket til alt. Det var lyden av fallet som varslet meg. Kroppen rev med seg knappeesken i fallet; åtte tusen knapper trillet rundt i den lille butikken, og det var det første jeg tenkte på da jeg oppdaget katastrofen: Hvor mange dager og netter måtte jeg krabbe rundt på alle fire for å sortere de åtte tusen knappene – med fantasimotiv, av metall, av tre, til barneklær, moteklær osv. Madame Pillards adoptivsønn kom fra Marseille til begravelsen og tilbød meg å overta butikken, banken sa det var greit, og den 12. mars 1990 kom en fingerferdig maler og skrev Jos strikk og søm, Mme Pillards Eftf. på fasaden og døren til den lille butikken. Jo var stolt. Jos strikk og søm, sa han og skjøt brystkassen frem som om han hadde fått medalje; Jo, Jo, det er meg, det er navnet mitt! Jeg så på ham og syntes han var pen og tenkte at jeg hadde flaks som hadde fått ham til mann. Dette første året av ekteskapet var skjønt. Sybutikken. Jos nye jobb på fabrikken. Og Romains forestående ankomst til verden. Men så langt har det ikke gått så bra med sybutikken. Jeg må ta opp kampen med 4 hypermarkeder og 11 supermarkeder, med kjeltringprisene til han som selger syutstyr på lørdagsmarkedet, med finanskrisen som gjør folk engstelige og gjerrige og med latskapen til arrasinnbyggerne, som foretrekker det lettvinte og ferdigkjøpte fremfor det kreative og håndlagde. I september kommer folk for å bestille navnelapper til å sy eller stryke på; en og annen glidelås, nåler og tråd når folk vil reparere fjorårets klær i stedet for å kjøpe nytt. Før jul går det i kostymer. Prinsessedrakten er alltid en bestselger, etterfulgt av jordbærdrakten og gresskaret. På guttesiden går sjørøverdrakten bra, og i fjor var folk ville etter sumobryteren. Så er det rolig helt til våren. Jeg får solgt noen syskrin, to–tre symaskiner og stoff pr. meter. Mens jeg venter på et mirakel, strikker jeg. Modellene mine selger ganske bra. Særlig strikkeposene til nyfødte og skjerfene og de heklede bomullsgenserne.

Jeg stenger butikken mellom tolv og to og går hjem for å spise lunsj alene. Når det er pent vær, hender det jeg går sammen med Danièle og Françoise for å spise en croquemonsieur på utendørsserveringen til L’Estaminet eller Café Leffe på Place des Héros. Tvillingene er pene. Jeg vet godt at de benytter seg av meg for å fremheve de smale midjene sine, de lange bena, de lyse dådyrøynene; utstudert blyge. De smiler til menn som spiser alene eller to og to, de koketterer, kurrer noen ganger. Kroppene deres sender ut meldinger, sukkene deres er flaskeposter i havet, og noen ganger fisker en mann opp en av dem, over en kopp kaffe, et hvisket løfte, en skuffelse – menn har så liten fantasi; så er det på tide å åpne butikkene igjen. Det er alltid i det øyeblikket, på tilbakeveien, at løgnene våre kommer til overflaten. Jeg er lutlei denne byen, jeg har en følelse av at jeg lever i en historisk turistbrosjyre, åhh, jeg kveles, sier Danièle, om et år er jeg langt herfra, i solen, jeg skal få fikset på brystene. Hvis jeg hadde hatt penger, tilføyer Françoise, så hadde jeg gitt alt på båten, punktum, fra den ene dagen til den andre. Og du da, Jo? Jeg skulle ha vært pen og slank og ingen skulle lyve for meg, ikke jeg engang jeg selv. Men jeg svarer ingenting, jeg nøyer meg med å smile til de pene tvillingene. Med å lyve. Når vi ikke har kunder, tilbyr de meg alltid en manikyr eller hårføning eller en ansiktsmaske eller en faddersladder, som de kaller det. Jeg på min side strikker luer eller hansker til dem som de aldri bruker. Takket være dem er jeg lubben, men velpleid, manikyrert; jeg har oversikt over sengehistoriene til den ene og den andre, over problemene Denise i La Maison du Tablier har med den lumske Loos-geneveren som måler 49%, over sydamen hos Charlet-Fournie som har lagt på seg tjue kilo etter at mannen hennes ble forgapt i gutten som vasker hår i frisørsalongen til Jean-Jac, og vi har alle tre følelsen av at vi er de tre viktigste personene i verden. Ja, i Arras, da. I alle fall her i gaten.

Sånn er det altså. Jeg er førtisju år. Barna har flyttet ut. Romain er i Grenoble og går andre året på handelshøyskolen. Nadine er i England, hun passer barn og lager videofilmer. En av filmene hennes ble vist på en festival der hun vant en pris, og etter det mistet vi henne. Sist vi så henne var forrige jul. Da faren hennes spurte hva hun drev med, tok hun et lite kamera opp av vesken og koblet det til Radiolaen. Nadine er ikke så glad i ord. Hun har snakket veldig lite helt siden hun begynte å snakke. Hun har aldri sagt: Mamma jeg er sulten, for eksempel. Hun reiste seg bare og hentet seg noe å spise. Aldri sagt: Hør meg i diktet jeg skal lese opp, leksen, gangetabellen. Hun beholdt ordene inne i seg, som om de var dyrebare. Vi konjugerte stillheten, hun og jeg: blikk, gester, sukk i stedet for subjekt, verb, komplement. På skjermen dukket det opp svart-hvittbilder av tog, jernbaneskinner, sporveksler; i begynnelsen gikk det svært sakte, så gikk det langsomt fortere, bildene la seg over hverandre, rytmen ble besnærende, fascinerende; Jo reiste seg og gikk for å hente en alkoholfri øl i kjøleskapet; jeg greide ikke å rive blikket fra skjermen, hånden min grep min datters, subjekt, bølgene strømmet gjennom kroppen min, verb, Nadine smilte, komplement. Jo gjespet. Jeg gråt. Da filmen var over, sa Jo at filmen din ikke hadde vært så verst hvis den var i farger og på flatskjerm, vesla, og jeg sa takk, takk, Nadine, jeg vet ikke hva du ville si med filmen din, men jeg følte virkelig noe. Hun koblet det lille kameraet fra Radiolaen og hvisket mens hun så på meg: Jeg har skrevet Ravels Bolero med bilder, mamma, så de døve skal få høre den. Da klemte jeg datteren min inntil meg, inntil den uformelige kroppen min, og jeg lot tårene strømme, for selv om jeg ikke forsto alt, kunne jeg gjette at hun levde i en verden uten løgner. Så lenge klemmen varte, var jeg en overlykkelig mamma. Romain kom senere, da vi var kommet til kaken og gavene. Han leide på ei jente. Han drakk alkoholfritt Tourtel-øl sammen med faren sin og gjorde seg vrien: Disse sakene her er jo bare hundepiss, sa han, og Jo stoppet munnen på ham med et ondskapsfullt ja da, bare spør Nadège hva alkoholen gjør med deg, hun forteller deg det nok, din tufs, din lille møkkatufs. Da måpte jenta, og julen var ødelagt. Nadine sa ikke adjø, hun forsvant ut i kulden, fordampet som dugg. Romain spiste resten av rullekaken; han tørket seg om munnen med håndbaken og slikket seg på fingrene, og da lurte jeg på hva de hadde vært godt for, alle årene med å lære ham å oppføre seg, ikke legge albuene på bordet, si takk; alle disse løgnene. Før han gikk, han 10

også, sa han at han skulle slutte å studere og begynne å jobbe sammen med jenta som servitør på Palais Breton, en pannekakerestaurant i Uriage, et kursted ti minutter fra Grenoble. Jeg så på min egen Jo; si noe, skrek øynene mine, hindre ham i det, hold ham tilbake, men han hevet bare flasken mot sønnen vår, slik mannfolk av og til gjør i amerikanske filmer, og ønsket ham lykke til, og det var det hele. Sånn er det altså. Jeg er førtisju år. Barna våre lever sitt eget liv nå. Jo har fremdeles ikke forlatt meg for en yngre, slankere, vakrere kvinne. Han jobber mye på fabrikken; han fikk lønnspålegg i forrige måned og tar et etterutdanningskurs, de har sagt at han kanskje kan bli arbeidsformann en dag; arbeidsformann, det ville føre ham nærmere det han drømmer om. Hans Cayenne, hans flatskjerm, hans armbåndsur. Når det gjelder mine egne drømmer, så har de rømt sin vei.

I femte klasse drømte jeg om å kysse Fabien Derôme, og det var Juliette Bocquet som fikk æren av å bli kysset av ham. Den 14. juli da jeg var tretten år, danset jeg til ”L’Été indien” og ba til de høyere makter om at kavaleren min skulle driste seg til å legge hånden på de nyutsprungne brystene mine; han våget ikke. Etter den sakte dansen så jeg at han lo sammen med kameratene sine. Det året jeg fylte sytten, drømte jeg at moren min skulle reise seg fra fortauet der hun brått hadde falt om med et skrik som ikke kom ut, jeg drømte om at det ikke skulle være sant, ikke sant, ikke sant; at hun ikke plutselig fikk den flekken mellom bena som fuktet kjolen hennes så skammelig. Som syttenåring drømte jeg om at moren min var udødelig, at hun kunne hjelpe meg med å sy brudekjolen min en dag og gi meg råd om bukettvalget, smakstilsetningen i kaken, den bleke fargen på de drasjerte mandlene. Som tjueåring drømte jeg om å bli stylist, om å dra av gårde til Paris og ta kurs ved Studio Berçot eller Esmod, men faren min var allerede blitt syk, og jeg sa ja til jobben i Madame Pillards sybutikk. Da drømte jeg i hemmelighet om Solal, drømmeprinsen, om Johnny Depp og Kevin Costner før han fikk implantater, og så ble det Jocelyn Guerbette, min forkledde Venantino Venantini, en tanke fetladen og litt for innsmigrende. Vi møttes for første gang i sybutikken en gang han kom for å kjøpte tretti centimeter valenciennesblonder for moren sin, blonder med sammenhengende kniplingstråder, svært delikate, med motiver utført i matt tråd; vidunderlige. Det er du som er vidunderlig, sa han. Jeg rødmet. Hjertet løp løpsk. Han smilte. Menn vet hva slags katastrofer visse ord kan utløse i pikehjerter; og vi, stakkars idioter, vi dåner og går i fellen, oppglødde over at en mann endelig har satt opp en for oss. Han spurte om vi skulle ta en kaffe etter stengetid. Jeg hadde hundre ganger, tusen ganger drømt om det øyeblikket da en mann inviterte meg ut, kurtiserte meg, beilet til meg. Jeg hadde drømt om å bli bortført, tatt med langt bort i brølet fra en rask bil, skjøvet om bord i et fly som fløy mot øyer i havet. Jeg hadde drømt om røde drinker, hvite fisker, paprika og sjasmin, men ikke om en kaffe på Tabac des Arcades. Ikke om en fuktig hånd over min. Ikke om disse ordene uten eleganse, disse oljeglatte frasene, disse løgnene som kom så fort. Og denne kvelden, etter at Jocelyn Guerbette hadde kysset meg, sulten og utålmodig, etter at jeg forsiktig hadde skjøvet ham fra meg og han gikk med et løfte om å komme tilbake dagen etter, da åpnet jeg hjertet og lot drømmene fly sin vei.

Jeg er lykkelig med Jo. Han glemmer aldri bryllupsdagen vår. I helgene liker han å snekre i garasjen. Han lager små møbler som vi selger i bruktbutikkene. For tre måneder siden installerte han WiFi fordi jeg hadde bestemt meg for å skrive en blogg om strikkingen. Etter at vi har spist hender det at han klyper han meg i kinnet og sier du er snill, du, Jo, du er en god liten konemor. Ja da, jeg vet det. Det virker kanskje en tanke macho, men det kommer fra hjertet. Det er sånn han er, Jo. Finesser, veltalenhet og språklig subtilitet er han ikke så flink med. Han har ikke lest så mange bøker; han foretrekker sammendrag fremfor lange utlegninger; bilder fremfor fortellinger. Han var glad i serien Columbo fordi man visste hvem morderen var helt fra starten av. Selv er jeg glad i ord. Jeg liker lange setninger, sukk som trekker ut i det uendelige. Jeg liker at ordene av og til skjuler det de uttrykker; eller sier det på en ny måte. Da jeg var liten, førte jeg dagbok. Jeg sluttet den dagen mamma døde. Da hun falt, fikk hun også pennen min til å falle og en masse ting til å gå i knas. Så når Jo og jeg diskuterer, er det stort sett jeg som snakker. Han lytter mens han drikker jukseølet sitt; noen ganger hender det til og med at han nikker nådig, som det heter, for å vise at han forstår, at han er interessert i det jeg forteller, og selv om det ikke er sant, er det snilt av ham. Da jeg ble førti år, tok han fri fra fabrikken i en uke, kjørte barna til moren sin og tok meg med til Étretat. Vi tok inn på hotellet Aiguille Creuse, halvpensjon. Vi tilbrakte fire vidunderlige dager der, og for første gang i mitt liv tenkte jeg at det var slik det var å være forelsket. Vi tok lange spaserturer hånd i hånd langs klippene; noen ganger, når det ikke var andre ute og gikk, presset han meg inn mot steinene, kysset meg på munnen og lot en skøyeraktig hånd forsvinne ned i trusene mine. Han hadde enkle ord for å beskrive sitt begjær. Skinke uten fettrand. Du gir meg stå. Du gjør meg kåt. Og en kveld, i den blå timen på Avalklippen, sa jeg ja takk, ta meg, sa jeg, og han elsket med meg utendørs, fort, brutalt; og det var godt. Da vi kom tilbake til hotellet, var vi røde i kinnene og tørre i munnen som småfulle tenåringer, og det var et fint minne. Om lørdagene liker Jo godt å henge sammen med karene fra fabrikken. De spiller kort på Café Georget, de prater om mannfolkting, de snakker om kvinner, de forteller hverandre om drømmene sine, noen ganger plystrer de etter jenter som er på alder med deres egne døtre, men det er stødige karer; de har det mer i kjeften enn i ballene, som vi sier hos oss; det er våre menn.

Om sommeren reiser barna til venner, og Jo og jeg drar tre uker til Sør-Frankrike, til Villeneuve-Loubet, på campingplassen Le Sourire. Der møter vi J.–J. og Marielle Roussel som vi traff der helt tilfeldig for fem år siden – de er fra Dainville, bare fire kilometer fra Arras! – og Michèle Henrion, fra Villeneuve-sur-Lot, sviskenes hovedstad, en kvinne som er eldre enn oss og som fortsatt er ugift; det er fordi hun suger på steinene, sier Jo; hun tar den i munnen. Frivol pastisdrikking, grilling, sardiner; stranden i Cagnes rett overfor hippodromen når det er svært varmt, et par ganger på Marineland, delfiner, sjøløver, og vannskliene, vi hyler skrekkslagent hver gang og ender med å le og fryde oss som barn. Jeg er lykkelig med Jo. Det er ikke det livet som dagbokordene mine drømte om da mamma var i live. Livet mitt har ikke den fullkomne ynden hun ønsket meg om kvelden når hun kom og satte seg ved siden av meg på sengekanten; når hun strøk meg ømt over håret og mumlet: Du har talent, Jo, du er intelligent, du vil få et fint liv. Selv mammaer lyver. For de er redde, de også.