Gothams_guder

T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 1 av 427)

Gothams guder

T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 2 av 427)

T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 3 av 427)

Lyndsay Faye

Gothams guder Oversatt av Hege Mehren

T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 4 av 427)

Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening (MNO) Originalens tittel: The Gods of Gotham Copyright © 2012 Lyndsay Faye Norsk utgave © 2013 H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med Sabon-Roman hos Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Printed in Germany GGP Media GmbH, Possnock ¨ 2013 ISBN 978-82-03-21672-5

T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 5 av 427)

Til familien min, som har lært meg at når man har fått en skikkelig trøkk sidelengs, reiser man seg og går videre, eller man reiser seg og går i en litt annen retning.

T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 6 av 427)

T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 7 av 427)

Sommeren 1845, etter mange år med følelsesladet politisk uenighet, ble det omsider opprettet en politistyrke i New York by.

Poteten, en matplante som trofast gir avlinger på selv skrinne og begrensede jordstykker, hadde lenge vært det viktigste næringsmiddelet for irske leilendinger. Sommeren 1845 meldte Gardener’s Chronicle and Agricultural Gazette bekymret at potetavlinger over hele Irland var ødelagt av «en muggstamme». Avisen kunne fortelle sine lesere at det verken fantes klare årsaker til eller virkemidler mot potetsykdommen.

Disse to begivenhetene skulle komme til å endre byen New York for bestandig.

T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 8 av 427)

T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 9 av 427)

flash-ordliste – et utvalg1

A AUTUM: Kirke.

B BAT: En prostituert som kun er ute om natten.

BENE: bra; førsteklasses.

BLOKE: Mann.

BURNERS: Kjeltringer som svindler landsens folk med falske kort eller terninger; bondefangere.

BUSTLED: Forvirret; perpleks; forfjamset.

BUTTERED: Pisket.

C CAP: Slutte seg til noen.

CHAFFEY: Sprudlende; glad; munter.

CHINK: Penger.

CRANKY-HUTCH: Sinnssykeasyl.

CUPSHOT: Full.

D DEAD RABBIT: En meget atletisk, røff kar.

DIARY: Å huske.

DIMBER: Kjekk; pen.

DUSTY: Farlig.

1Utdrag

fra George Washington Matsell, The Secret Language of Crime: Vocabulum, or, The Rogue’s Lexicon (G.W. Matsell & Co., 1859).

9

T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 10 av 427)

E EASY: Drept.

ERGOTAT: Å være kvalm.

ELFEN: Liste seg på tå.

EYE: Tull; sludder.

F FAM GRASP: Håndhilse.

FIB: Slå.

FRENCH CREAM: Konjakk.

FUNK: Skremme.

G GINGERLY: Forsiktig.

H HASH: Kaste opp.

HEMP: Halvkveles.

HEN: Kvinne.

HICKSAM: Bonde; idiot.

HOCUS: Lamslå.

HUSH: Mord.

I INSIDER: En innvidd, en som vet noe.

J JABBER: Snakke et ukjent fremmedspråk.

JACK DANDY: En liten, obsternasig fyr K KEN: Hjem; bolig.

KINCHIN: Et lite barn.

KITTLE: Kile; glede seg over noe.

10

T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 11 av 427)

L LADY BIRD: Betalt elskerinne.

LION: Være dristig; skremme; bløffe.

LUSH: Drikke.

M MAB: Hore.

MAZZARD: Ansiktet.

MOLLEY: En frøken; en feminin mann; sodomitt.

MOUSE: Være stille.

N NATURAL: Ukresen; liberal luring.

NED: Tidollarmynt i gull.

NISH: Være stille; tie.

NODDLE: Tomskalle.

NOSE: Spion; informant.

O ORGAN: Pipe.

OWLS: Kvinne som går ute på gatene om kvelden og natten.

P PALAVER: Snakke.

PATE: Hode.

PEERY: Mistenksom.

PEPPERY: Varm; lidenskapelig.

PHYSOG: Ansikt.

PLUMP: Rik; nok av penger.

POGY: Full.

Q QUARRON: Kropp.

QUASH: Drepe; slutten; ikke mer.

QUEER: Å gruble.

11

T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 12 av 427)

R RABBIT: Råskinn. «Dead rabbit,» atletisk råskinn.

RED RAG: Tunge.

RHINO: Sofistikerte.

S SANS: Uten; ingenting.

SLAMKIN: Enfoldig kvinne.

SMACK: Sverge på Bibelen. «The queer cuffin bid me smack the calfskin.»

SQUEAKER: Barn.

STAIT: New York (byen).

STARGAZERS: Gledespiker.

STOW YOUR WID: Vær stille.

SWAG-RUM: Ren velstand.

T TANNER: Six-pencemynt.

TOGS: Klær.

TONGUE-PAD: Kjeft.

U UPPISH: Sur; kranglete.

Y YIDISHER: jøde.

T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 13 av 427)

the pilgrim’s legacy

Those daring men, those gentle wives – say, wherefore do they come?

Why rend they all the tender ties of kindred and of home? ’Tis Heaven assigns their noble work, man’s spirit to unbind; – They come not for themselves alone – they come for all mankind: And to the empire of the West this glorious boon they bring, «A Church without a Bishop – a State without a King.»

Then, Prince and Prelate, hope no more to bend them to your sway, Devotion’s fire inflames their breasts, and freedom points their way, And in their brave hearts’ estimate, ’twere better not be, Than quail beneath a despot, where the soul cannot be free: And therefore o’er the wintry wave, those exiles come to bring «A Church without a Bishop – a State without a King.»

– salme sunget etter et foredrag i Tabernacle, New York City, 1843

T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 14 av 427)

T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 15 av 427)

prolog

Da jeg satt ved skrivebordet i Gravkammeret for å forfatte den innledende rapporten, skrev jeg: Om kvelden den 21. august 1845 rømte ett av barna.

Av alle de tarvelige prøvelser en politimann i New York stilles overfor hver dag, ville man neppe ventet at den jeg avskyr mest, skulle være papirarbeid. Men sånn er det. Det kryper slanger nedover ryggen på meg bare jeg tenker på saksmappene.

I politirapporter skal det stå at x ble drept av y ved hjelp av z. Men kjensgjerninger uten motiver, uten selve historien, er bare veiskilt der alle bokstavene er falmet og borte.

Like meningsløse som umerkede gravstøtter. Jeg kan ikke fordra å måtte redusere menneskeliv til den simpleste statistikk. Saksnotater gir meg samme knusktørre følelse i hodet som jeg får etter en lang kveld med dårlig New Englandrom. Det finnes ikke plass i den tørre paraderingen av fakta til å fortelle hvorfor folk har begått bestialske handlinger – kjærlighet eller hat, som forsvar eller av griskhet. Eller Gud, som i akkurat denne saken, selv om jeg tviler på at Gud gledet seg noe større over dem.

Hvis han overhodet så dem. Men jeg så, og jeg gledet meg ikke direkte.

Se for eksempel hva som skjer når jeg forsøker å beskrive en hendelse fra min egen barndom på den måten jeg er pålagt å skrive politirapporter:

15

T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 16 av 427)

I oktober 1826, i den lille grenden Greenwich Village, brøt det ut brann i en stall som lå helt inntil huset der Timothy Wilde, hans eldre bror Valentine og deres foreldre Henry og Sarah bodde. Selv om brannen startet i det små, ble begge foreldrene drept da ilden spredte seg til hovedhuset som følge av en parafineksplosjon.

Jeg er Timothy Wilde, og jeg sier det rett ut: Det forteller deg ingenting. Null og niks. Jeg har tegnet med kullstift hele livet for å holde fingrene opptatt med noe, for å lette på følelsen av å leve med et stramt tau over brystet. Ett enkelt ark slakterpapir med tegningen av en utbrent stue der svidde stumper stikker ut som brente knokler, forteller mer enn den ene setningen.

Men jeg begynner å bli mer vant til å dokumentere forbrytelser nå som jeg bærer politistjernen på brystet. Det er så mange ofre i de lokale krigene om Gud. Jeg skal være med på at det fantes en tid for lenge siden da det å være katolikk betydde at støvlemerket ditt var preget på protestanters nakker, men mange hundre år og et stort havstykke mellom det og oss burde da ha klart å drukne det naget oss i mellom, hvis det var mulig. Men i stedet sitter jeg her og beskriver et blodbad. Alle barna, og ikke bare barn, fullvoksne irer og amerikanere og enhver ulykkelig sjel som ble fanget i kampens hete, og jeg kan bare håpe at å skrive dette ned, kan fungere som et skritt i retning av et passende minnesmerke. Når jeg har brukt nok blekk, håper jeg detaljene ikke lenger vil skrape så stygt inne i hodet mitt. Jeg trodde lenge at den tørre, knirkende eimen av oktober – den slu måten vinden nå klarer å snike seg innenfor jakkeermene mine på – snart ville begynne å viske ut minnet om marerittet i august.

Jeg tok feil. Men jeg har tatt feil av verre ting.

Her følger beretningen om hvordan det startet, nå som jeg kjenner den omtalte piken bedre og kan skrive som et menneske, ikke som politimann.

16

T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 17 av 427)

Om kvelden den 21. august 1845 rømte ett av barna.

Den lille piken var ti år gammel, veide rundt 60 pund og var kledd i en tynn, hvit nattkjole med blondekant langs den brede, fint sydde kragen. De lange, kastanjebrune krøllene var samlet i en løs knute på hodet. Vinden gjennom det åpne vinduet føltes varm der nattkjolen hadde glidd ned av den ene skulderen og mot de nakne føttene på harde gulvplanker. Hun lurte på om det kunne være et kikkhull i veggen til kammerset hennes. Ingen av guttene eller jentene hadde funnet noe, men det var sånt de godt kunne gjort. Og den kvelden føltes hver luftlomme som et varmt åndedrett mot huden hennes, saktnet bevegelsene hennes til slepende, klamme rykk.

Hun klatret ut vinduet ved å knyte tre stjålne damestrømper sammen og feste enden til den nederste haspen på smijernslemmene. Hun reiste seg, trakk nattkjolen ut fra huden. Den var klissvåt. Stoffet klistret seg så ekkelt til huden at hun måtte grøsse. Hun trådte blindt ut av vinduet med et hardt grep om strømpen, og i den tykke og trykkende augustluften gled hun ned det improviserte tauet og hoppet ned på en tom øltønne.

Den lille piken forlot Green Street via Prince Street, og da hun kledd i nattkjole støtte på den ville elven som er Broadway, klamret hun seg til skygger og mørke kroker som om de var en livline. Alt blir utydelig på Broadway i ti-tiden om kvelden. Hun kastet seg ut i en stormflo av vatret silke. Smaløyde menn i dobbeltspente vester av svart fløyel trampet inn i salooner der vegger og tak var dekket av speil. Bryggesjauere, politikere, kjøpmenn, en gjeng avisgutter med utente sigarer mellom rosenrøde lepper. Tusen drivende par med årvåkne øyne. Tusen måter å bli fakket på. Og solen var gått ned, så det skjøre søsterfellesskapet hjemsøkte ethvert gatehjørne: Horer med kritthvite barmer, desperat bleke under all rougen, tett sammen i klynger på fem–seks avhengig av bordelltilhørighet, hvem som bar diamanter, og hvem som bare hadde råd til gulnede og sprukne kopier.

17

T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 18 av 427)

Den lille piken kunne gjenkjenne selv de rikeste og sunneste av gatepikene som det de var. Hun så øyeblikkelig forskjell på ludder og lady.

Da hun fikk øye på en åpning mellom forpinte øk og vogner, pilte hun som en møll ut av skyggene. Hun ønsket at hun var usynlig der hun skar tvers over den brede ferdselsåren østover. De nakne føttene møtte det glatte, tjæreaktige laget som lå opp over brosteinene, og hun snublet nesten på en avgnagd maiskolbe.

Hjertet gjorde et hopp, et enkelt rykk av panikk. Hun kom til å falle – de kom til å oppdage henne, og alt ville være slutt.

Ble de andre drept fort eller langsomt?

Men hun falt ikke. Lyset fra vognlyktene som glimtet i alle speilglassvinduene, lå bak henne. Hun fløy videre, etterlot seg bare noen gisp og ett høyt tilrop.

Ingen forfulgte henne. Men ingen kunne egentlig klandres for det, ikke i en by på denne størrelsen. Det skyldtes bare ufølsomheten hos fire hundre tusen mennesker stuet sammen i en eneste blåsvart pøl av likegyldighet. Det er derfor vi kopperstjerner er her, tror jeg … for å være de få som stopper opp og følger med.

Senere fortalte hun at hun hadde sett alt som dårlige malerier – alt i grove streker, todimensjonalt med utflytende akvarellkanter. Jeg har opplevd det samme selv, den følelsen av ikke å være til stede. Hun husket en rotte som gnagde på et stykke oksehale på fortauet, men ikke mer. Stjerner på midtsommerhimmelen. Den lette klapringen fra sporvognene mellom New York og Harlem på jernbaneskinnene, skinnet på to dampende, kokvarme hester, vått og oljeglatt i lyset fra gasslyktene. En passasjer i flosshatt med tomt blikk bakover den veien de kom, som satt og balanserte uret sitt på karmen under vinduet. En åpen dør hos en sagflisslakter , som de kalles, med halvferdige skap og parterte stolbein utover gaten, like spredte og usammenhengende som tankene hennes.

En strekning til med tykk, trang stillhet, uten å se noe.

18

T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 19 av 427)

Hun trakk motvillig det størknende stoffet løs fra kroppen en gang til.

Piken skjente inn i Walker Street, forbi en flokk spradebasser med glatte hårlokker over monoklene, friske og livlige etter en runde i Stoppanis marmorbad. De brydde seg lite om henne, for hun løp jo som en vind inn i rode seks, den svinestien, så det var selvfølgelig der hørte hun til.

Hun så jo tross alt irsk ut. Hun var irsk. Hvilken vettug mann ville vel bekymre seg for en irsk jente som beinfløy hjemover?

Vel – jeg.

Jeg bruker mer tankekraft på hjemløse barn enn de fleste.

Jeg står mye nærmere problemet. For det første har jeg vært en selv, i hvert fall ikke langt unna. For det andre er det meningen at vi konstabler skal fange de magre, skitne ungene når vi kan. Drive dem sammen som kveg og stue dem inn i låste vogner som skrangler opp Broadway til vaisenhuset. Men foreldreløse gatebarn står under jersey-kuene på samfunnsstigen, og det er lettere å gjete kveg enn hjemløse unger. Barn stirrer tilbake med en ild som brenner for sterkt til å skyldes forakt når politiet fanger dem. Noe hjelpeløst, men brennende … noe jeg kjenner igjen. Så jeg kommer aldri, ikke under noen omstendigheter, til å gjøre noe sånt. Ikke om arbeidet mitt sto på spill. Eller livet. Ikke om det sto om min brors liv, ville jeg gjøre det.

Det var for så vidt ikke gatebarn jeg gikk og tenkte på den kvelden, 21. august. Jeg var i ferd med å krysse Elizabeth Street og følte meg omtrent like prinsippfast som en sandsekk. En halvtime tidligere hadde jeg tatt kopperstjernen av i forakt og slengt den i veggen. Men på dette tidspunktet lå den i bukselommen sammen med husnøkkelen og skar meg i fingrene mens jeg gikk og forbannet min brors navn i en beroligende, stille bønn. Jeg har langt lettere for å føle sinne enn fortvilelse.

Pokker ta Valentine Wilde, sa jeg om og om igjen, og pokker ta alle smarte påfunn i det forbannede hodet hans.

19

T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 20 av 427)

I samme øyeblikk løp piken rett på meg uten å se, like blindt som et stykke flagrende papir i vinden.

Jeg grep henne i armen. De tørre, flakkende øynene skinte blekgrå selv i det disige måneskinnet, som to fragmenter av vingene til en griff blåst ned fra et kirkespir.

Hun hadde et uforglemmelig ansikt, firkantet som en bilderamme, med alvorlige, fyldige lepper og en perfekt oppstoppernese. Skuldrene hadde et dryss svake fregner, og hun var slett ikke høy nok til å være ti, selv om bevegelsene hennes var så glidende at jeg i ettertid kanskje husker henne som høyere enn hun virkelig var.

Det eneste jeg la merke til helt tydelig da hun snublende kolliderte med beina mine utenfor hjemmet mitt den kvelden, var hvor grundig innsmurt i blod hun var.

T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 21 av 427)

kapittel én

Før første juni var det ankommet syv tusen immigranter … og myndighetene på stedet hadde fått melding om at 55 000 hadde betalt billett for overfart i løpet av sommeren, og nesten samtlige fra Irland. Antallet som er forventet å ankomme til Canada og USA, er av enkelte anslått å bli så høyt som 100 000. Fra resten av Europa vil det formodentlig ankomme ytterligere 75 000.

– New York Herald, sommeren 1845

A

t jeg skulle bli politimann i rode seks i New York, kom som en ubehagelig overraskelse.

Det er ikke det jeg hadde forestilt meg at jeg skulle gjøre i en alder av sjuogtyve, men på den annen side tipper jeg alle de andre politikonstablene ville sagt det samme, siden disse stillingene ikke fantes for tre måneder siden. Vi er en nystartet virksomhet. Antakelig bør jeg først fortelle hvordan det hadde seg at jeg trengte nytt arbeid for tre måneder siden, sommeren 1845, selv om det krever sin mann å snakke om det. Det minnet slåss om topplassering som mitt styggeste.

Jeg skal gjøre mitt beste.

Den attende juli sto jeg bak bardisken på østerskjelleren Nick’s, slik jeg hadde gjort siden jeg fylte sytten. Den rektangulære lysstrålen gjennom døren øverst i trappen brente støvet ned i plankegulvet. Jeg liker juli, jeg liker den spesielle blåfargen måneden spredte over hele verden da jeg var 21

T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 22 av 427)

tolv år og dekksgutt på en Staten Island-ferge og sto med hodet bakover og munnen full av salt vind. Men sommeren 1845 var ille. Luften var gjæraktig og het som en bakerovn innen elleve om formiddagen, og man kunne kjenne eimen av den langt bak i strupen. Jeg strevde med å ignorere stanken av febersvette og den selvdøde arbeidsgampen som lå halvveis inne i smuget rundt hjørnet og bare ble mer og mer død. Det skal visstnok finnes søppeltømmere i New York, men det er bare oppspinn. Mitt eksemplar av dagens Herald lå oppslått og kunngjorde selvtilfreds at kvikksølvet var oppe i 34 grader celsius, og at flere arbeidere beklageligvis hadde omkommet av heteslag. Alt dette var i ferd med å ødelegge min oppfatning av juli. Men jeg kunne ikke tillate meg å surne. Ikke den dagen.

Mercy Underhill ville snart avlegge en visitt i baren min, nemlig, det var jeg sikker på. Hun hadde ikke vært der på fire dager. I vårt uskrevne mønster var det å betrakte som en rekord, og jeg var nødt til å snakke med henne.

I det minste gjøre et forsøk. Jeg hadde nylig kommet til at jeg ikke lenger skulle la meg hemme av at jeg forgudet henne.

Nick’s var innredet slik det er vanlig på steder som dette, så vanlig at jeg elsket det fullstendig typiske ved stedet: En meget lang bardisk, bred nok til å plassere tinntallerker med østers og flere dusin ølkrus og glass med whisky eller gin på. Mørk som en grotte, halvveis under bakken som den lå. Men på formiddager som denne skinte solen praktfullt inn, så vi trengte ennå ikke oljelampene med gule papirskjermer som sendte trivelige sotmerker oppover veggen. Ingen møbler, bare en rekke båser med nakne trebenker langs veggene med forheng for dem som ønsket det, selv om ingen noensinne lukket dem. Nick’s var ikke stedet for hemmeligheter. Det var et sted der de heftige unge tyrer og bjørner kunne brøle tvers over rommet etter et tolvtimers skift på børsen, med meg som tilhører.

Jeg sto og skjenket opp en kanne øl til en rødhåret gutt jeg ikke kjente. Langs bredden av East River kryr det av 22

T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 23 av 427)

skranglete utlendinger som prøver å riste av seg sjøbeina, og Nick’s lå i New Street rett ved havnen. Gutten sto og ventet med hodet på skakke og de små klørne på sedertreplankene i bardisken. Han så ut som en spurv. For høy til å være åtte år, for redd til å være ti. Innhul, med glassaktig blikk på jakt etter matrester.

«Til foreldrene dine, dette?» Jeg tørket hendene på forkleet og korket igjen en krukke.

«Ja, faren min.» Et skuldertrekk. «Åtteogtjue cent.»

Hånden kom opp av lommen med et mylder av forskjellige myntsorter.

«To shilling er femogtjue cent, så jeg tar de to og ønsker deg velkommen. Jeg heter Timothy Wilde. Jeg skjenker ikke snaut, og vanner ikke ut varene.»

«Takk,» sa han og grep etter krukken.

Nå så jeg at underermene på den fillete skjorten hadde mørke sirupsflekker etter de siste tønnene med melasse han hadde reddet fra å være overfylte. Min siste gjest var sukkertyv, altså. Interessant.

Dette er et typisk bartendertriks. Vi legger merke til ganske mye ved folk. Jeg ville vært en ussel bartender i en by som denne om jeg ikke hadde sett forskjellen på en irsk bryggerotte fra Sligo som driver snuskhandel med melasse, og sønnen til den lokale oldermannen når de kom og ba om samme mengde sprit. Bartendere får betydelig mer betalt om de er skarpe i hodet, og jeg sparte opp all mynt jeg kunne. Til noe så avgjørende at «viktig» overhodet ikke var dekkende.

«Jeg ville funnet meg en annen næring, hvis jeg var deg.»

De klare, svarte spurveøynene ble til smale streker.

«Melassesalg,» forklarte jeg. «Når varen ikke tilhører deg, lar folk seg forarge, vet du.» En av albuene rørte på seg, flagret mer og mer for hvert sekund. «Du har vel en øse, tipper jeg, sniker deg til å tappe litt av tønnene mens eierne gjør opp betalingen? Greit nok, men du burde kutte ut sirupen og heller ta en prat med avisgutta. De tjener også 23

T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 24 av 427)

bra, og de slipper bank når melassehandlerne har lært seg å kjenne igjen det slu trynet på dem.»

Gutten sprang sin vei med den duggende kannen under vingen og et lite nikk som mest var en krampetrekning.

Jeg sto igjen og følte meg ganske klok, og dessuten ganske hjelpsom.

«Råd er bortkastet på de krypene,» stemte Hopstill i fra enden av bardisken der han satt og nippet til formiddagens gin. «Han ville fått det bedre om han hadde druknet på overfarten.»

Hopstill er født i London, og ikke akkurat republikansk anlagt. Han har ansikt som en hest, og kinnene er lett gule av all svovelen han bruker til fyrverkeriet sitt. Han sitter for seg selv oppe på et kvistværelse og skaper pene festeksplosjoner til arrangementene i Niblo’s Gardens. Bryr seg ikke om unger, Hopstill. Selv har jeg ikke noe imot dem, glad i oppriktighet som jeg er. Hopstill bryr seg ikke om irer heller, noe som ikke akkurat er uvanlig. Men etter min mening er det ikke direkte rettferdig å kritisere irene for å ta det usleste, skitneste arbeidet som er å få, når det usle, skitne arbeidet er det eneste de blir tilbudt. Men så står ikke rettferdighet særlig høyt oppe på listen over det som bør vektlegges her i byen.

«Du leser jo Herald,» sa jeg og kjempet mot irritasjonen.

«Førti tusen immigranter siden januar, og du vil helst at alle skal slutte seg til de rappfingrede horder? Det eneste vettuge er da å gi dem noen råd. Jeg vil heller arbeide enn å stjele, men heller stjele enn å sulte.»

«Sludder,» snøftet Hopstill og strøk hånden gjennom de grå, pjuskete hårfjonene. «Les Herald selv, du. Den gjørmehaugen er på randen av borgerkrig. Og nå hører jeg fra London at potetene deres har begynt å råtne. Har du hørt det? De råtner bare, som om det skulle vært en av Egyptens ti landeplager. Ikke at det forbauser noen. Du vil aldri få se meg menge meg med et folkeslag som så grundig har påkalt seg Guds vrede.»

Jeg glippet med øynene. Men på den annen side var jeg 24

T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 25 av 427)

ofte sjokkert over de kloke meningene gjestene hadde delt med meg når det gjaldt medlemmene av den katolske kirke, og de eneste levende eksemplarene de noensinne hadde sett, den irske varianten. Gjester som ellers – tilsynelatende – var fornuftige nok. Det første prestene gjør med novisene, er å voldta dem, og den presten som gjør det grundigst, stiger i rekkene, det er sånn systemet fungerer – de blir ikke engang ordinert før de har gjennomført den første voldtekten. Men Tim, da, jeg trodde du visste at paven lever av kjøttet fra aborterte fostre – alle vet da det? Aldri i livet, sier jeg, bare tanken på å leie ut et rom til en ire, tenk på alle djevlene de påkaller i ritualene sine, ville det vært riktig med vesle Jem i huset? Papismen er av brede lag betraktet som en sykelig forvrengning av kristendommen i regi av Antikrist, og spredningen av den vil knuse Jesu gjenkomst som en maur.

Det var to grunner til at jeg ikke gadd svare på den slags vanvidd: Idioter elsker sine egne fakta som et nyfødt barn, og hele temaet gir meg stive og verkende skuldre. Uansett er det lite trolig at jeg kan snu strømmen. Amerikanere har hatt den holdningen til utlendinger siden Kongressen vedtok utlendings- og opprørslovene i 1798.

Hopstill tolket min taushet som enighet. Han nikket og tok en slurk av drinken sin. «De tiggerne kommer til å stjele alt som ikke er naglet fast straks de kommer. Vi kan like gjerne spare på pusten.»

Det var ingen tvil om at de ville komme. Jeg pleier ofte å gå hjem langs kaiene ved South Street, bare to kvartaler fra østerskjelleren, og der anløper skipene så tett som mus og frakter med seg passasjerer så tallrike som lus. Det har de gjort i mange år – selv under den store panikken, da jeg så folk gå og sulte. Det er arbeid å finne igjen nå, jernbanespor skal legges og lagerbygninger oppføres. Men enten man verdsetter immigrantene eller skriker opp om å drukne dem, er hver eneste borger av denne byen fullstendig samstemte om én ting: Det er uhorvelig mange av dem. Fryktelig mange irer, og de er katolikker, alle mann. Og nesten alle er enige i den påfølgende oppfatningen: Vi har verken 25

T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 26 av 427)

ressurser eller noe ønske om å måtte fø på alle sammen. Blir det verre nå, komme byens ledende menn til å måtte bende opp lommebøkene og starte et slags mottakelsessystem – en eller annen måte de kan hindre utlendinger i å stimle sammen i havnesmugene og tigge om smuler fra lommetyver inntil de har lært seg å stjele selv. Uken før hadde jeg passert et skip som bokstavelig talt spydde ut sytti–åtti skinnmagre skikkelser fra Emerald Isle, og immigrantene stirret med glassaktig blikk på verdensbyen som om de betraktet noe fysisk umulig.

«Det var da ikke særlig nestekjærlig, Hops?» bemerket jeg.

«Nestekjærlighet har ingenting med saken å gjøre.» Han skulte og satte kruset på disken med et matt pling. «Eller rettere sagt – denne metropolisen vår vil ikke befatte seg med nestekjærlighet når det bare er å kaste bort tiden. Jeg ville heller prøvd å lære en gris moral enn en ire. Og nå tar jeg gjerne en porsjon østers, takk.»

Jeg ropte en bestilling på et dusin østers med pepper til Julius, den unge, svarte karen som skrubbet og åpnet skallene. Hopstill er en direkte trussel mot enhver lystig tanke.

En kommentar om det lå på tungespissen min, men akkurat da skar et svart felt seg inn i den smale lysstripen som spiddet halvmørket nedover trappen, og Mercy Underhill vandret inn på arbeidsplassen min.

«God formiddag, Mr. Hopstill,» ropte hun med den myke, melodiske stemmen sin. «Og til Dem, Mr. Wilde.»

Dersom Mercy Underhill hadde vært enda mer perfekt, ville det krevet iherdig innsats å forelske seg i henne. Men det er hun ikke. Hun har akkurat nok feil og mangler til å gjøre det latterlig enkelt. En kløft i haken som randen på en fersken, for eksempel, og de blå øynene litt bredt plassert, noe som gir henne et lett forvirret uttrykk når hun lytter under en samtale. I hodet hennes, derimot, finnes det ikke én forvirret tanke, noe som vel også er et trekk enkelte menn ville kalle en mangel. Mercy er rent ut sagt boklig, blek som en fjærpenn, oppfostret ene og alene på tekster og argumen26

T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 27 av 427)

ter av pastor Thomas Underhill, og de menn som ser hvor vakker hun er, har det djevelsk vanskelig med å lokke hodet hennes opp fra siste utgivelse fra Harper Brothers Publishing.

Men vi prøver så godt vi kan.

«Jeg vil gjerne ha en pott … én? Ja, det burde holde. En pott New England-rom, er De snill, Mr. Wilde,» sa hun.

«Hva snakket dere om?»

Hun hadde ikke noe å ha rommen i, bare en åpen stråkurv der mel, urter og de sedvanlige hastig nedskriblede og halvferdige diktene hennes tittet fram, så jeg hentet en riflet glasskrukke fra en hylle. «Hopstill hevder at New York hovedsaklig er like nestekjærlig som en kistemaker i en pestrammet by.»

«Rom,» bemerket Hopstill surt. «Jeg ville ikke tatt verken Dem eller pastoren for romdrikkere.»

Mercy strøk vekk en lokk av det velstelte, men konstant flyktende, svarte håret mens hun fordøyde denne kommentaren. Underleppen ligger normalt litt innenfor overleppen, og hun pleier å bite litt i den når hun grunner på noe. Det gjorde hun nå.

«Visste De, Mr. Wilde,» spurte hun, «at elixir proprietatus er den eneste medisinen som gir øyeblikkelig lindring når dysenterien truer? Jeg maler safran sammen med spansk kjørvel og aloe, og lar blandingen stå og godgjøre seg i fjorten dager i solsteken blandet med New Englandrom.»

Mercy rakte meg noen mynter. Det føltes ennå godt å se så mange runde metallpenger klirre i omløp igjen. Myntene forsvant helt under den store panikken og ble erstattet av rekvisisjoner på restaurantmåltider og kaffelapper. Folk kunne lempe granitt i ti timer og få betaling i melk og muslinger fra Jamaica Beach.

«Der lærte De kanskje å la være å stille spørsmål ved en Underhill, Hops,» bemerket jeg over skulderen.

«Har Mr. Hopstill stilt et spørsmål, Mr. Wilde?» spurte Mercy undrende.

27

T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 28 av 427)

Det er sånn hun gjør det. Og jammen får det tungen min til å sette seg fast til tennene hver eneste gang. Blunke et par ganger, et sløret, fortapt lammeblikk, en liksom-tilfeldig bemerkning, og man henger opp ned etter tærne. Hopstill snufset matt og skjønte at han var så godt som forvist fra kontinentet. Og det av en pike som fylte toogtyve i juni.

Jeg aner ikke hvor hun lærer slikt.

«Jeg kan bære dette bort til hjørnet ditt,» tilbød jeg meg og gikk rundt bardisken med Mercys sprit.

Hele tiden med en tanke i hodet – skal du virkelig gjøre det? Jeg har vært godvenner med Mercy i drøye ti år. Alt kan forbli som det er. Jeg bærer ting for henne, betrakter virvelen i nakken hennes og finner ut hva hun leser, for å kunne lese det samme. »Hvorfor går du fra baren din?» Hun smilte til meg.

«Jeg ble grepet av litt eventyrlyst.»

Det myldret av folk i New Street, der skjæret fra polerte sobelskinnshatter sved i øynene over havet av marineblå, lange jakker. Det er ikke mer enn to kvartaler før gaten ender i Wall Street mot nord, og kun store forretningsfasader i stein, med markiser som skjermer fotgjengerne mot den stekende solen. Her råder kremmerne. Fra alle markiser henger et skilt, og klistret på hvert skilt og limt på veggen henger plakater: PARTIFARGEDE LOMMETØRKLÆR, TI FOR EN DOLLAR. WHITTING’S HÅNDSÅPE – FORSIKRING MOT RINGORM. Alle tett befolkede gater på denne øya er uten unntak tapetsert med prangende plakater der fjorårets flassende skrift så vidt er synlig under nylig pålimt reklame. Jeg så et glimt av min bror Valentines selvgode flir i tresnitt spikret opp på en dør, og grep meg selv i å kvele en grimase: VALENTINE WILDE STØTTER OPPRETTELSEN AV ET NEW YORK-POLITI. Sikkert vel og bra. Men i så fall ville jeg antakelig vært imot. Kriminaliteten er omseggripende, ran å forvente, legemsfornærmelser helt vanlig, og drap blir sjelden oppklart. Men dersom Val støttet dette voldsomt debatterte forslaget om en ny politistyrke, ville jeg tatt sjansen på 28

T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 29 av 427)

anarki. Inntil for et år siden fantes det ikke en eneste politimann her i byen, bortsett fra en nylig opprettet gruppe uheldige menn som ble kalt Harper’s Police og gikk i blå frakker for å avertere for de mer ildfulle karer at de var åpne for en runde juling. Det var for så vidt vektere i New York. De var utgamle, pengelense puslinger som jobbet og slet hele dagen og deretter sov hele natten i vekterbodene under nøye oppsyn av de brede lag av kriminelle. Vi hadde i overkant av fire hundre tusen sjeler som lusket rundt i gatene, medregnet den evinnelige og brokete flokken tilreisende fra hele kloden. Og færre enn fem hundre vektere, som satt og snorket i vertikale likkister mens drømmene deres spratt rundt som kjegler i lærhjelmene. Og hva angår lovens voktere på dagtid – ikke spør. Dem var det ni stykker av.

Men hvis min bror Valentine gir sin støtte til en sak, er det liten sannsynlighet for at det dreier seg om noen god idé.

«Jeg tenkte De kanskje trengte en brande til å bane vei i mengden,» sa jeg til Mercy. Det var delvis en spøk. Jeg er kraftig nok, og dessuten kvikk, men er for øvrig en lettvekter. E tomme høyere enn Mercy, kanskje, i beste fall.

Men Napoleon syntes ikke høyden hans sto mellom ham og Rhinland, og jeg taper slåsskamper omtrent like ofte som han gjorde. «Å? Ja vel, jeg forstår. Vel, det var da snilt av Dem.» Hun var ikke egentlig forbauset – de to klare, blå øynene røpet såpass, så jeg tenkte jeg burde vokte meg vel. Mercy byr ikke på enkelt farvann å navigere i. Men denne byen kjente jeg godt, og Mercy Underhill også. Jeg ble født i en dyster stue i Greenwich Village da New York ennå ikke snuste på grensene, og jeg hadde sett Mercys eiendommelige vesen siden hun var ni.

«Det er én ting jeg går og lurer på i dag, Mr. Wilde.» Hun tidde litt, de bredstilte øynene gled i min retning før de ble rettet fremover igjen. «Men det er nok bare dumt. De kommer til å le.»

«Ikke hvis De ber meg la være.»

29

T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 30 av 427)

«Jeg lurer på hvorfor De aldri bruker navnet mitt, forstår De, mr. Wilde.»

Det blåser aldri friskt i New York om sommeren. Men idet vi svingte inn på Wall Street, der bank etter bank gled forbi med lange rekker greske søyler, kjentes luften mye friskere. Eller kanskje det er sånn jeg husker det i ettertid, for plutselig ble alt bare rent støv og varm stein. Rent som pergament. En lukt verd en formue. «Jeg forstår ikke helt hva De mener,» sa jeg.

«Sånn som det. Tilgi meg – det var ikke meningen å være kryptisk.» Mercys underleppe gled så vidt under overleppen, bare en brøkdels varm, våt tomme, og der og da syntes jeg at også jeg kunne kjenne smaken av den. «De kunne sagt: ’Jeg forstår ikke helt hva De mener, Miss Underhill.’

Og så ville vi ikke nevnt det mer.»

«Hvilke tanker gjør De Dem om det?»

Jeg så et ujevnt hull på bakken. Med en rask dreining førte jeg Mercy unna det med et sus i de blekgrønne sommerskjørtene hennes. Det er mulig hun hadde oppdaget den lille gropen selv, for hun skvatt ikke. Snudde ikke engang på hodet. Når man eskorterer Mercy på gaten – avhengig av humøret hennes – kunne man like gjerne ikke vært der, med den oppmerksomheten hun vier en. Og jeg er ikke akkurat noen søndag, for å si det sånn. Jeg har aldri vært noen spesiell begivenhet. Jeg er alle hverdagene i uken, og det er ikke få av oss som strømmer ubemerket forbi henne. Men det kunne jeg gjøre noe med. Det mente jeg i hvert fall.

«Var det meningen å få meg til å spekulere på om De liker å snakke om navnet mitt, Mr. Wilde?» spurte hun og så ut som om hun prøvde å holde seg fra å le.

Men jeg hadde gjennomskuet henne. Ingen andre besvarer hennes spørsmål med et annet spørsmål, på samme måte som hun aldri vedkjenner seg å besvare noen. Det er en annen av Mercys unoter som opptar meg. Riktig nok er hun prestedatter, men hun snakker lynende intelligent, hvis man bare er kvikk nok til å oppfatte det.

«Vet De hva jeg kunne tenke meg?» spurte jeg i stedet, og 30

T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 31 av 427)

tenkte at det var måten å håndtere henne på. «Jeg har klart å legge noen penger til side, fire hundre i kontanter. Ikke som alle de galningene som tar hver dollar de har til overs og satser den på prisen på kinesisk te. Jeg kunne tenke meg å kjøpe et lite stykke land, ute på Staten Island, kanskje, og få meg en elveferge. Dampbåter er dyre, men jeg kan ta meg god tid til å finne noe til en bra pris.»

Jeg tenkte på da jeg hadde vært foreldreløs i to år og var skranten, blek og tolv år gammel. I ren standhaftighet klarte jeg å tuske til meg ansettelse hos en ruvende, men vennlig walisisk fergemann under en av de magrere periodene Valentine og jeg noensinne hadde stått overfor, vi hadde levd på melne epler i en uke. Det er mulig jeg fikk hyre som dekksgutt fordi fergemannen ante nettopp det.

Jeg sto i baugen på fergen ved rekkverket jeg nettopp hadde blankpusset til huden løsnet på fingrene, med hodet kastet bakover idet et ekstatisk tordenvær eksploderte i gnistrende solskinn. I fem minutter danset regn og sjøsprøyt i det blendende lyset, og i de fem minuttene lurte jeg ikke på om broren min borte på Manhattan hadde klart å ta livet av seg ennå. Det var en herlig følelse. Som å bli utslettet.

Mercy strammet grepet om armen min. «Hva har Deres anekdote med spørsmålet mitt å gjøre?»

Vær en mann – hiv deg utpå, tenkte jeg.

«Kanskje jeg ikke har lyst til å si Miss Underhill,» svarte jeg. «Kanskje jeg heller vil si Mercy. Hva foretrekker De?» **** Den kvelden var jeg en lykkestein på Nick’s østerskjeller, en skinnende, gnistrende amulett. Alle mine bleke, glorifiserte falskspillere, alle de faro-champagne-morfin-og-alt-muligrart-avhengige, alle fanatikerne som vanker på børsen og gjør avtaler med klamme håndtrykk på bakrom i kaffestuer – alle så min skjebne klart avtegnet og ville ha en smak. Et glass fra Timothy Wilde var som å få et klapp på skulderen av en Astor.

31

T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 32 av 427)

«Tre flasker champagne til!» ropte en spjælete kar ved navn Inman. Han fikk knapt puste inne blant alle skumpende, svartkledde albuer. Jeg lurte ofte på hva som fikk finansfolkene til å oppsøke en annen kokvarm hanekamparena straks de forlot børsmeklersalen.

«Ta deg et glass på min regning, Tom. Bomull står høyere enn en djevelens eget opium!»

Folk forteller meg ting. Det har de gjort bestandig. De lekker informasjon som en revnet sekk tørre bønner. Det ble bare verre etter at jeg begynte å bemanne en østerskjeller. Utrolig nyttig, selv om det tærer på noen ganger. Som om jeg skulle vært en blanding av barmann og et nattlig hull i bakken. Bare en kjapt gravet grop til å spa ned hemmeligheter i. Hvis bare Mercy hadde klart å falle for den samme vanen, ville det vært en mirakuløs egenskap.

Det rant hederlig svette nedover ryggen min da klokken var ni og solen gikk ned. Menn som svettet av andre årsaker, forlangte drikke og østers som om verden hadde gått av hengslene. Det var åpenbart ikke annet å gjøre enn å få unna festingen før alle falt av. Jeg jobbet som om jeg skulle vært et dusin, sjonglerte bestillinger, returnerte vennlige fornærmelser og talte myntregnet.

«Har du noen gode nyheter å by på, Timothy?»

«Vi har champagne nok til at Noahs ark kunne drevet på den,» ropte jeg tilbake til Hopstill, som var kommet tilbake. Julius dukket opp bak meg med en bøtte nyskavet is.

«Neste runde er på huset.»

Etter min oppfatning hadde Mercy Underhill ikke reagert negativt på noen av mine bemerkninger. Verken «Jeg er redd De har misforstått» eller «La meg være». I stedet hadde hun sagt ganske mye fullstendig irrelevant før jeg forlot henne på hjørnet av Pine Street og William Street og en bris feide inn fra vest der kaffestuene kvernet fyldige, brente dufter ut i den tunge luften.

Hun hadde for eksempel sagt: «Jeg kan forstå at De ikke liker familienavnet mitt, Mr. Wilde. Det minner meg om å bli begravd.» Hun hadde sagt: «Deres egne foreldre, Gud 32

T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28076 (s . 33 av 427)

gi dem fred, var rause nok til å etterlate Dem navnet til en lordkansler av England. Jeg skulle så gjerne bodd i London.

Tenk så kjølig det må være i London om sommeren, og der er det ekte gress i parkene, og alt er gnistrende grønt når det har regnet. Det fortalte moren min bestandig når somrene i New York ble ulidelige.» Det var Mercys egen, faste katekisme, uansett årstid – en liten bønn til hennes salige mor, Olivia Underhill, som ble født i London og var merkelig, gavmild, fantasifull, vakker og like vidunderlig som sitt eneste barn.

Og så hadde hun tilføyd: «Jeg er ferdig med det tyvende kapittelet i romanen min. Er det ikke eventyrlig? Hadde De trodd jeg skulle komme så langt? Vil De si meg ærlige hva De mener om den når den blir ferdig?»

Hvis hun hadde til hensikt å ta motet fra meg, ble hun nødt til å spille sine kort bedre.

Og jeg var kanskje ingen lærd mann, rent formelt, og ingen kirkegjenger heller, men pastor Thomas Underhill likte meg godt nok. Bartendere er samfunnets støtter og selve navet New Yorks hjul dreier seg om, og jeg hadde fire hundre dollar i blankt sølv i sengehalmen. Etter min mening burde Mercy Underhill hete Mercy Wilde – og da ville jeg gå resten av livet uten å vite hvilken retning noen samtale kom til å ta.

«Gi meg femti dollar, Tim, så skal jeg gjøre deg til en rik mann på fjorten dager!» skrek Inman på kort hold inne i den bølgende menneskemengden. «Sam Morses telegraf kan gjøre deg til en konge!»

«Ta eventyrpengene dine og dra til helvete,» svarte jeg muntert og strakte meg etter en fille. «Setter du penger på børsen, Julius?»

«Jeg ville heller brent penger enn å spekulere med dem,» svarte Julius uten å se på meg mens han behendig sprettet korkene på en rekke iskjølte champagneflasker med sine kraftige fingre. Han er en følsom kar, stille og rolig, med duftende teblader flettet inn i håret. «Ild kan varme suppe.

Tror du de er klar over at den store panikken var deres skyld? Tror du de husker det?»

33