Aschehoug litteratur - Nye bøker våren 2015

VÅR 2015

Aschehoug Litteratur

– Jeg trodde blodet skulle fryse på overflaten av snøen og bli liggende. Men i stedet sugde snøen det opp, trakk det inn under overflaten, g jemte det, som om det selv hadde bruk for det.

Fra BLOD PÅ SNØ – Jo Nesbø

DEN FORELSKA LEIEMORDEREN.

NY KRIM FRA

JO NESBØ

Kjersti Annesdatter Skomsvold DEBUTERER MED BARNEBOK —— GEIR LIPPESTAD ——

ET FORSVAR FOR DEM SOM FALLER UTENFOR

Hvor langt vil du gå for å beskytte dine egne? J U SS I A D LE R- O LS EN ER TILBAK E

Susan Abulhawa. Sterk familiehistorie fra Palestina

Ansvarlig

Magasinredaksjon

Form

Mona Ek

Nora Campbell

Eller med a

Kommunikasjonssjef

Forlagsredaktør Skjønnlitteratur

Redaktør

Vibeke Kjærstad Engen

Christine Melbye

Backlistredaktør Barn og Ungdom

Trykkeri

Webredaktør/Tekstforfatter

Kroonpress AS H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) A/S

Vidar Strøm Fallrø Bilderedaktør

Markedsansvarlig Skjønnlitteratur

Bjørg Ringstad Salgs- og markedskoordinator

Sehesteds gate 3 0164 Oslo

Siv Kvarekvål Markedsansvarlig Dokumentar

Postboks 363 Sentrum 0102 Oslo

Cathrine Nilssen Markedsansvarlig Barn og Ungdom

Telefon: 22 400 400

Johanne Askeland Røthing

www.aschehoug.no

Forlagsredaktør Barn og Ungdom

INNHOLD

3

Vårens NYE stemmer. Fire debutanter – tre romaner og en diktsamling.

MATTIS HERMAN NYQUIST s. 18 har sin helt egen historie om Torvald.

VIBEKE RIISER-LARSEN s. 2O skriver en mørk Clas Ohlson-komedie.

INGAR JOHNSRUD s. 30 dukker inn i godhetens ondskap.

ANDERS BRENNO s. 33 dikter om B-film, vampyrer og romantisk inderlighet.

Hva er det med Alex?

Alex er krimromanen som er så intelligent og utspekulert at leseren garantert vil bli lurt. Forfatteren manipulerer, sjokkerer og overrasker. s. 48

Å skrive handler om å drømme s. 12 – Jeg er overhodet ikke interessert i at litteraturen skal være virkeligheten. For meg er litteraturen noe helt annet. SIER SARA STRIDSBERG OM DET Å SKRIVE

Tron Øgrim

s. 100 UR-RADDISEN Øgrim var en allsidig kulturpersonlighet. Fargerik og uforutsigbar.

Han provoserte hele det etablerte samfunnet. Bo Brekke gir oss en levende skildring av en begivenhetsrik epoke og et mangslungent liv.

s. 44

DØDEN KJØRER SYKKEL

TOUR DE FRANCE. VERDENS STØRSTE

SYKKELRITT. ALLE ØNSKER Å VINNE. MEN HVA OM GEVINSTEN FOR Å TAPE ER STØRRE? KURT AUST HAR SKREVET DØDT LØP.

4

INNHOLD

VENNSKAP MOT ALLE ODDS s. 52 KARI NYGAARDs nye roman, Det frosten tok, handler om sterke kvinner.

Kvinner som kan hjelpe hverandre, men som befinner seg på hver sin side i en alvorlig konflikt.

s. 76

N AT T E VA N D R E R N E

Ville du beveget deg inn i et nedlagt teater

om natten? Det vil ikke Øystein Wiik gjort. Men å skrive om det, dét kan han.

OO

g det er er g det

Ny!Ny!

VERDENSREKORD FORFOR VERDENSREKORD

GRESSHOPPEJUNGEL er GATES rock’n ‘roll! s.så 62 TOM … Og kommer detdet SKIKKELIG kule: TOM GATES … Og så kommer SKIKKELIG kule: harhar også nettopp kommet! også nettopp kommet!

A N D R E W S M I T H s roman er en briljant miks av ungdomsdrama, sci-fi og humor.

Det er en bok full av hormoner, kjempeinsekter og ikke minst kjærlighet.

JegJeg blirblir så så glad, forfor jegjeg h a rh ai kke sett glad, r i kke sett henne siden fø rføferien.

JegJeg setter oppopp et et sm ism l il henne siden r ferien. setter jegjeg tror er er hyggelig, blidt og og m unter t. t. tror hyggelig, blidt m unter

MIN GENIALE VERDEN

ENDELIG ERimponert.

HAN HER! MØT TOM GATES: AmyAmy er ikkeikke imponert.

HunHun serser på m eg somsom om om er på m eg jegjeg er er rarrar (det erHAR jegjeg ikke). (det er ikke).

LÆRERENS HODEPINE, IVRIG TEGNER OG EVIG SPILLOPPMAKER. BØKENE TATT BARN OVER HELE r e iler l i sm sm VERDEN MED STORM. m H EIH EI AmyAmy ! ! so som g g Je Je s. 80

s. 96

UANSETT HVOR SAKTE DU LØPER, SÅ KNUSER DU ALLE i(Dårlig Løpe.start Det enkle er det beste, SOM LIGGER PÅ SOFAEN! Dette står (Dårlig på på dagen.) start dagen.)

Og Og så blir detdet verver re re … … boka med alle de smarte treningstipsene. Klart du kan!

Taså påblir deg joggesko,

løft blikket, skyv hofta opp og frem – og sett i gang.

5 5 Tom Gates 5 Tom materie.indd Gates materie.indd 5

07.11.14 15:03 07.11.14

5

Ord å stole på

Mattis Nyquist forteller i dette nummeret av ­Aschehoug Litteratur at det å skrive og det å tolke en tekst som skuespiller går ut på mye av det samme.

Målet er å treffe noe i magen. Er det noe som utløser engasjement og handling, er det magefølelsen. Jeg tror ikke jeg er alene om den koblingen. Når Vibeke Riiser-Larsen debuterer, er det med en roman som skaper klump nettopp i magen, så ensomt er det for hovedpersonen i Et sted skinner det. Journalist Tanja Wibe-Lund treffer samme sted med historien om mobbeofferet Tine-Mai. Knyttneve-bøkene er viktige, vi skal ikke sove!

Vårens liste er bærer av en sterk tillit til at teksten betyr noe. Om en bok alene ikke forandrer verden, kan den bidra. Susan Abulhawa skriver om «hvor fantastisk litteraturen er når den kan bringe fremmede sammen på en slik nær måte». Hun har opplevd å få så mange brev fra norske lesere av Morgen i Jenin at hun sender dere en egen takk. Abulhawas bøker formidler kunnskap om palestinernes situasjon gjennom historier som setter seg fast i oss som lesere.

Kari Nygaard engasjerer med kunnskap om et helt annet folk: Det handler om en sør-samisk familie i 1811, om kultur, konflikt, kvinner og kjærlighet.

Om du er innenfor eller utenfor – enten det gjelder landegrenser, kultur eller sosialt fellesskap – det er her mange av livets, og dermed litteraturens, kamper står. Eddy Bellegueule er den unge franskmannen omgivelsene ikke kunne godta. Det holdt på å gå ham riktig dårlig, inntil han skrev sin kamp til bok og ble en fransk suksess. Diktene til Tom Stalsberg uttrykker håp om at ordene kan bringe oss fremover. Vi må stole på gode ord.

Facebook-siden Lesestjerne er nyttig for alle som vil inspirere barn til å lese. «Hvis du klarer å skrive bøker som barn som egentlig ikke liker å lese, ikke klarer å legge fra seg, da har du virkelig gjort noe viktig,» sier Karin Kinge Lindboe som i vår kommer med en ny bok i vår lettlestserie Lesehesten. Den litt mer avanserte leseren må unne seg bekjentskap med Marte på 11. Hovedpersonen i Kjersti Annesdatter Skomsvolds første barnebok beskriver verden fra sitt ståsted, og der er det mye å engste seg for. To romaner for enda litt eldre lesere tar for seg den umulige situasjonen som oppstår etter at en mor eller far er død. Alt blir viktig på en annen måte. Aasne Linnestå og Guro Hoftun Gjerstad skaper rom for å forstå.

Graden av alvor varierer. Godt er det. Selv for en som meg med stor sans for ekte alvor (der er jeg i hvert fall ikke alene). Carl Mørck smiler ikke ofte, men Jussi Adler Olssen har utstyrt ham med et hjerte for Assad og Rose som selv han må smile av innimellom. Jeg gleder meg over dem alle tre. Og på neste side finner du historien om historien til Tom Johansen, den ukjente forfatteren av bøker ingen har hørt om før nå, som oppsto idet Jo Nesbø så for seg hvor lett det ville vært å kidnappe, for eksempel en forfatter …

Kari J. Spjeldnæs Forlagsdirektør Aschehoug Litteratur

6

Jo Nesbø

Jo Nesbø Blod på snø 299,– 9788203357626 Utk. primo mars Tilgjengelig som e-bok

Hovedpersonen i Jo Nesbøs nye thriller Blod på snø er Olav Johansen, en ordblind leiemorder som har det med å forelske seg.

Vi er i Oslo, desember 1975, den kaldeste vinteren i manns minne.

Samtidig som Olav sliter med å få ferdig et langt kjærlighetsbrev, jobber han som leiemorder for Daniel Hoffmann, som kontrollerer hovedstadens heroinmarked.

Hoffmanns bande blir utfordret av Fiskeren, en narkoselger som bruker butikken sin på Youngstorget som dekkoperasjon. Hoffmann kjenner seg truet fra alle kanter og lover Olav femdobbelt honorar og evig juleferie for et siste oppdrag: Han skal ekspedere kona, den vakre og forføreriske Corina.

BLOD PA SNØ Krim

7

Etter ti Harry Hole-bøker, Hodejegerne og Sønnen, har Jo Nesbø skapt et helt nytt romanunivers. Her forteller han om hvor Blod på snø-bøkene kommer fra.

I begynnelsen var de ikke engang Jo Nesbø-bøker.

The Angry Man of Pulp Historien om historien TEKST Jo Nesbø FOTO Annemor Larsen / VG / NTB Scanpix

HISTORIEN OM HISTORIEN begynte den dagen jeg gikk ut i ankomsthallen på den internasjonale flyplassen i Toronto. Jeg var på promotur for en av mine bøker og hadde hatt en svært sein natt i New York. Jeg var glad da jeg så navnet mitt på skiltet som ble holdt opp av en dresskledt mann forrest i køen av limosjåfører.

Jeg fulgte ham ut i bilen, og idet han startet, hoppet det inn en svær kar i forsetet. Han snakket russisk i korte,

huggende setninger med min sjåfør. Så kjørte vi i retning fra Toronto.

Det var da jeg kom på at dette kunne vært den perfekte kidnapping. Jeg så for meg at de to i bilen hadde tatt på seg hver sin dress, kjørt ut til flyplassen, skrevet av navnet på skiltet til limosjåføren som stod bakerst i rekken, stilt seg helt forrest og latt offeret følge seg ut til bilen. I ni av ti tilfeller ville vedkommende være be-

8

– Blod på snø var bare resultatet av et internt veddemål om at han kunne skrive en bedre krim­roman enn all den andre dritten som ble utgitt.

midlet. En knallgod forretningsidé: lave etableringshindre, lave løpende kostnader, lav risiko.

Allerede på hotellrommet i Toronto begynte jeg å skrive på det som skulle bli romanen Kidnappingen av Tom Johansen. Jeg så for meg Tom Johansen som en sliten, lett forfyllet norsk-dansk krimforfatter på promoturné i Nord-Amerika. Det hadde han stort sett vært siden en gang på syttitallet, da debutromanen Blod på snø ble utgitt i USA og ble en kultroman innen sjangeren, lest og diskutert av krimnerder fra New York til San Francisco, uten å nå et stort publikum, selvfølgelig. I stedet for en oppfølger gjorde Tom Johansen flere mislykkede forsøk på å skrive en litterær roman ettersom han mente at krimsjangeren egentlig lå under hans verdighet. Blod på snø var bare resultatet av et internt veddemål om at han kunne skrive en bedre krimroman enn all den andre dritten som ble utgitt.

Tom Johansen mislyktes også i forsøkene på en stabil nykterhet, et stabilt familieliv og en stabil økonomi, noe som gjorde at han i 1983 ga forlaget det de ville ha og publiserte Blod på snø II: Mere blod. Noen kritikere var positive, andre mente at boka var et spekulativt forsøk på å skvise ut det som var igjen av saft i Blod på snø-appelsinen. Men det var uansett en diskusjon som foregikk i krimlitteraturmenighetens relativt lukkede gemakker, for det store publikum seilte Mere blod enda lenger under radaren enn forløperen.

Ved inngangen til det nye årtusenet er Tom Johansen fortsatt på veien ettersom han ikke lenger har noe å reise tilbake til. Den notorisk utro forfatteren er for lengst skilt, har ingen kontakt med sin datter, har ingen egentlige venner. De som utstår hans arroganse og selvgodhet, får som regel nok etter et par av hans sinneutbrudd. En kjent bransjekollega som har måttet tåle Johansens dårlig skjulte misunnelse og utfall om lettvint kommersialisme, har gitt ham tilnavnet «The

Angry Man of Pulp». Så Tom Johansen fortsetter sin never-ending-tour på nåde fra sin mangeårige redaktør og tidligere elskerinne med stadig billigere hotellrom, mindre kostpenger og de rimeligste limoservice'ene, mens hun med stadig mer frynsete overbevisning forsikrer forlaget sitt om at, jo, en dag, snart nå, kommer Romanen. Så en dag, etter en sen natt i New York, ankommer Tom Johansen nok en flyplass …

Under skrivingen av Kidnappingen av Tom Johansen ble jeg mer og mer nysgjerrig på hvordan disse bøkene hans var, sånn i detalj. Og bestemte meg til slutt for å skrive dem.

Planen var å gi dem ut under navnet Tom Johansen, som om Tom Johansen var en faktisk person, legge ut informasjon om denne relativt ukjente forfatteren på nettet, fiktive intervjuer, bilder og linker til litterære analyser av de to lett obskure romanene som altså første gang kom ut på 70- og 80-tallet. Kort sagt, jeg hadde det ganske moro og håpet at leserne ville se det på samme måte. Vel, advokatene på forlaget så det ikke på samme måte og sa klart ifra at det er straffbart bevisst å selge et produkt under feil forutsetninger. Tom Johansen var levende nok for meg, men sant nok, han eksisterte ikke, hadde aldri eksistert.

Så hva gjør man da? Da forteller man for eksempel historien om historien, utgir bøkene under eget navn og spør leserne om de likevel vil være med. Være med på at dette er bøker som kunne vært skrevet av en leve-, kvinne- og spritglad, arrogant jævel av en skandinav i USA på 70-tallet, om 70-tallet, med handlingen lagt til en liten hovedstad som heter Oslo.

Er du det, så vær så god, her er Blod på snø, den tidligere uutgitte kultklassikeren som la lista – høyt eller lavt – for det som skulle komme etterpå.

9

UTDRAG

– Jeg trodde blodet skulle fryse på overflaten av snøen og bli liggende. Men i stedet sugde snøen det opp, trakk det inn under overflaten, g jemte det, som om det selv hadde bruk for det.

Snøen dansa som bomull i lyset under lykta. Retningsløst, visste ikke om den ville opp eller ned, lot seg bare føre av den helvetes, iskalde vinden som kom inn fra det store mørket over Oslofjorden.

Sammen virvla de, vinden og snøen, rundt og rundt i mørket mellom de nattestengte lagerbygningene på kaia. Til vinden ble lei og satte fra seg dansepartneren innerst ved veggen. Der hadde den tørre, gjennomblåste snøen føyket sammen under skoene på mannen jeg akkurat hadde skutt i brystet og i halsen.

Blodet dryppa fra skjortesnippen hans og ned på snøen. Nå er det ikke slik at jeg veit så mye om snø – eller noe annet for den saks skyld – men jeg har lest at snøkrystallene som blir danna når det er sprengkulde, er helt annerledes enn for kram, grov­ korna eller skaresnø. At det er formen på krystallene og tørr­ heten i snøen som gjør at hemoglobinet i blodet beholder den dype rødfargen. I alle fall fikk snøen under ham meg til å tenke på en kongekappe i purpur og hermelin, som på tegningene i boka med norske folkeeventyr som mora mi hadde pleid å lese for meg. Hun likte eventyr og konger. Det var vel derfor hun hadde oppkalt meg etter én.

Aftenposten skreiv at om kulda fortsatte slik til nyttår, kom 1975 til å bli det kaldeste året siden krigen, og at vi kom til å huske året som starten på den nye istida som forskerne hadde spådd i en tid nå. Men ikke veit jeg. Jeg veit bare at mannen som stod foran meg snart var død, den skjelvinga i kroppen er ikke til å ta feil av. Han var en av Fiskerens menn. Det var ikke noe personlig. Og det sa jeg til ham også før han seig sammen og etterlot en stripe med blod på murveggen. Ikke at jeg tror det gjorde ting lettere for ham å høre at det ikke var personlig. Når jeg selv skal skytes, vil jeg foretrekke at det er personlig. Og jeg sa det vel ikke for at spøkelset hans ikke skulle komme etter meg heller, jeg tror ikke på spøkelser. Jeg kom bare ikke på noe annet å si.

Jeg kunne selvfølgelig holdt kjeft, det er jo det jeg vanligvis gjør.

Så noe må det ha vært som plutselig gjorde meg snakkesalig.

Kanskje det at det var jul om noen dager. Vi mennesker søker sammen når det nærmer seg jul, har jeg hørt. Men ikke veit jeg.

Jeg trodde blodet skulle fryse på overflaten av snøen og bli liggende. Men i stedet sugde snøen det opp, trakk det inn under overflaten, gjemte det, som om det selv hadde bruk for det. Da jeg gikk hjemover, forestilte jeg meg at det reiste seg en snømann fra skavlen, en med så vidt synlige blodårer under den likbleike huden av is. Jeg ringte Daniel Hoffmann fra en telefonkiosk og sa at jobben var gjort.

10

De er begge tv-personligheter. Hans Rosenfeldt er mest kjent som mannen bak den populære tv-serien Broen, Michael Hjorth er produsenten til filmen Snabba Cash. Da de lagde den siste Wallander-filmen bestemte de seg for å skape en ny karakter sammen. Nå har de skrevet den fjerde romanen om kriminalpsykologen Sebastian Bergman. TEKST Vidar Strøm Fallrø FOTO Stine Bidstrup

Å skrive i tospann

– Vi er veldig ulike som forfattere, men vi har de samme fargene.

Gult for Michael er gult for meg.

Hvordan begynte dere å skrive i tospann?

– Bergman begynte som et tv-prosjekt. Michael og jeg hadde jobbet med den siste Wallander-filmen, der Rolf Lassgård spilte hovedrollen. Nå ville vi lage en ny karakter for Rolf.

Slik ble Sebastian Bergman skapt.

Tv-prosjektet ble ikke noe av i første omgang, det skjer ofte i denne bransjen. Vi hadde lagt ned mye arbeid i dette, og bestemte oss for at vi heller kunne skrive bok.

I en tv-produksjon ser man lettere for seg naturlige arbeidsdelinger.

Hvordan jobber dere når dere skriver, har dere ansvar for ulike karakterer eller kapitler?

– Vi jobber egentlig ganske likt som med tv. Vi sitter sammen en ukes

tid og lager storyline, prater mye om personene, skriver ned i stolpeform.

Så deler vi det opp og skriver hver for oss. Vi begynte veldig demokratisk, nå deler vi mer etter hvem som har flyt på hva. Hans er hovedansvarlig for at plot henger sammen, jeg for karakterene. Bergman deler vi fortsatt på.

Hva er de store forskjellene på å skrive for tv og å skrive bok?

– Vi bygger historiene og karakterene likt som på film/tv, men ulikheten er at manus for tv er et lite skript og en ramme, der regissører og andre funksjoner fyller innholdet.

I boka må vi fylle det selv, alt rundt.

Miljø og lukt og indre monolog blir viktigere i en bok, sier Michael. ­ – Det er mye vanskeligere å skrive

bok, men morsommere fordi man har kontrollen over alt selv, legger Hans til.

Jeg får ikke følelsen av å lese to forfattere, hvordan får dere skrudd det sammen til å bli én stemme?

– Etter at vi har sittet hver for oss og skrevet, setter vi oss sammen.

Da stryker vi og legger til og får det til å henge sammen. Den språklige bearbeidingen med redaktøren på forlaget gjør Hans alene. Hans har et voldsomt kontrollbehov, mens jeg synes den delen av arbeidet er kjedelig, humrer Michael. Dermed blir det én stemme. – Vi er veldig ulike som forfattere, men vi har de samme fargene. Gult for Michael er gult for meg, sier Hans. Så selv om vi bruker ulike teknikker, jevnes det ut når jeg

11

går inn og tar grovarbeidet. Det er en fin rollefordeling.

Vi må tilbake til Sebastian Bergman, mannen vi elsker og hater, hvordan ble han til?

– Sebastian skulle jo spilles av Rolf Lassgård, så vi skapte karakteren sammen med Rolf. Sebastian skulle være noe nytt og være annerledes enn Wallander. Vi ville ha en briljant karakter man ikke liker, og en etterforsker som ikke bruker våpen.

Slik endte vi med en tverr kriminalpsykolog. Han har fryktelig mange dårlige egenskaper, så vi måtte gi ham noen bedre sider også, sier Hans. – Alkoholiserte detektiver finnes det nok av, derfor jobbet vi bevisst med å finne andre aspekter.

En psykolog som mister kone og barn i tsunamien og bruker sex som flukt og egenterapi føltes interessant og spennende, supplerer Michael.

Selv om Sebastian ikke er svært sympatisk, vil man likevel lese mer og følge ham videre.

– Ja, det er viktig for oss at personen hele tiden utvikles, han kan ikke være vrang og traumatisert i hver bok. I denne fjerde boka blir man jo glad i Sebastian, det er rørende å se hvordan han åpner seg og senker guarden. Det har vært et helt bevisst valg i denne boka, sier Michael. – I Jenta som ikke kunne snakke snudde vi litt på det. Vi jobbet med Sebastian lenge før vi i det hele tatt tenkte på plottet. Vi ville se hva som skjedde hvis han ble mer sårbar. Plottet er veldig bevisst skapt rundt Sebastian i denne boka, mener Hans.

Har dere tid til mer Bergman innimellom alle andre prosjekter?

– Vi har startet en del nye prosjekter begge to. Jeg jobber som produsent på en del tv-serier, og Hans jobber med sesong 3 av Broen. Men det er klart det kommer mer Bergman. Vi har planlagt åtte bøker og skriver på den femte nå. Forhåpentligvis kommer den på svensk høsten 2015, sier Michael. – Han tror vi har storyen, jeg er mer skeptisk, ler Hans.

Vidar Strøm Fallrø er markedsansvarlig for norsk og oversatt litteratur i Aschehoug

Det er påskemorgen. To små gutter og foreldrene deres blir skutt på kloss hold i hjemmet sitt. Polititeamet finner ut at det må ha vært et vitne til ugjerningen.

Guttenes 12 år gamle kusine Nicole var på besøk, og fotsporene hennes forsvinner inn i skogen bak huset. Kriminalpsykologen og profileringseksperten Sebastian Bergman kobles inn. Jenta har vært borte i tre dager, og politiet ber publikum om hjelp.

Sexavhengige Sebastian Bergman har alltid hatt problemer med å skille jobb og privatliv. Nicole er like gammel som hans datter Sabine ville vært dersom hun ikke hadde omkommet i tsunamien. Og Nicoles mor trenger beskyttelse …

Bøkene om Sebastian Bergman er blitt en stor suksess og er solgt til over 20 land.

Alle bøkene er utgitt på norsk: Mannen som ikke var morder, Dødens disippel og Fjellgraven.

Den stumme jenta er nominert til «Årets beste kriminalroman 2014» av Svenska Deckarakademin.

Sebastian Bergman ble likevel tv-serie – Den fördömde – en film i to deler som ble vist i julen 2010. To nye avsnitt var klare julen 2013.

Med Rolf Lassgård i hovedrollen selvfølgelig.

Den stumme jenta er den fjerde boken om Sebastian Bergman. Igjen viser Hjorth og Rosenfeldt sin fantastiske evne til å skape intriger med både psykologisk dybde og høy spenning.

Mannen som ikke var morder

Dødens disippel

Michael Hjorth Hans Rosenfeldt Den stumme jenta 299,– 9788203370533 Oversatt av Håvard Syvertsen Utk. ultimo januar Tilgjengelig som e-bok

Fjellgraven

12

I de fantastiske historiene om Peter Pan reiser barna i familien Darling med den eventyrlige figuren til Drømmeland. For Sara Stridsberg handler det å skrive om nettopp å drømme, en annen virkelighet. Jeg møtte en av Nordens fremste forfattere i Stockholm.

TEKST Vegard Bye FOTO Caroline Andersson

Sara Stridsberg Beckomberga Ode til min familie 379,– 9788203219412 Oversatt av Monica Aasprong Utk. primo februar Tilgjengelig som e-bok

13

Sara, darling

Sara Stridsberg brukte den svenske kanalsvømmersken Sally Bauer som utgangspunkt for hovedpersonen i debutromanen Happy Sally. I 2007 fikk Stridsberg Nordisk Råds litteraturpris for romanen Drømmefakultetet, en febrilsk og energisk litterær fantasi om ekstremfeministen Valerie Solanas liv. I årets Beckomberga blander forfatteren igjen dokumentar med fiksjon idet hun vekker liv i mentalsykehuset Beckomberga, som ble lagt ned i 1995. På midten av 1900-tallet var dette et av Europas største mentalsykehus med over 2000 pasienter. En periode jobbet Cornelis Vreeswijk som psykiatrisk sykepleier der, og blant flere kjente pasienter finner vi sangeren Jussi Björling, kunstneren Sigrid Hjertén og poeten Nelly Sachs. Og, på et tidspunkt, Sara Stridsbergs egen far.

Hvordan startet du på historien om Beckomberga?

Det var to ting som skjedde samtidig. Det ene var at jeg hadde sterke fantasibilder av en mann som stod alene i en park og trykket hendene mot fasaden på et forfallent hus.

Som om det fortsatt slo et slags

Når Jimmie Darling kommer til

perler og sin bedrøvelse. Der er

Beckomberga mentalsykehus,

også Paul og kjærligheten, den

begynner datteren Jackie å

virkelige galskapen.

tilbringe stadig mer tid der. Hun

Romanen Beckomberga – Ode

vil være der han er, redde ham

til min familie er Sara Strids-

og elske ham både for seg selv

bergs mest personlige bok.

og moren. Og når moren reiser

Kan eller skal man redde et

til Svartehavet, blir sykehuset

annet menneske? Kan et barn

hele Jackies verden. Der er le-

redde sin egen far? Kan man

gen Edvard Winterson som hver

redde den som er i ferd med

natt tar med seg Jim og noen

å falle? Hvor langt kan man gå

utvalgte pasienter til sine store

uten å gravlegge seg selv?

fester ved Lill-Jansplan, der er Inger Vogel som beveger seg på grensen mellom orden og ødeleggelse, og Sabina med sine

hjerte der inne. Og da jeg så ham sånn for meg, forstod jeg at det var en sykehuspark han befant seg i, at huset var et gammelt sykehus.

Det andre var at plutselig fortalte pappa en dag at «vet du, Sara, min gamle overlege på Beckis er død» (han kaller Beckomberga for Beckis). Han hadde sett en dødsannonse nylig. Og det ble nesten som et startskudd for å begynne å skrive, som om jeg allerede hadde bestemt meg for å skrive om sykehuset og hadde glemt historien om at min egen pappa hadde vært pasient der.

I mye av det jeg ellers har skrevet, har jeg nærmet meg psykiatrien og spørsmål rundt sykdom og friskhet.

Drømmefakultetet utspiller seg delvis i et psykiatrisk rom, og skuespillet Medealand gjør jo også det. Så at jeg skulle nærme meg selve mentalsykehusenes mentalsykehus, Beckomberga, var kanskje ikke helt uventet.

Det var ikke sånn at du hadde fortrengt historien om at faren din hadde vært innlagt på Beckomberga?

Nei, ikke i det hele tatt – jeg kunne snakke om det, jeg kunne tenke på

SARA STRIDSBERG B E C KO M B E R G A O D E T I L M I N FA M I L I E

” M e d B e ck o m b e r g a f o r s va r e r S t r i d s b e r g s i n p l a s s b l a n t d e f r e m s t e i s ve n s k s a m t i d s l i t t e ra t u r.”

S ve n s k a D a g b l a d e t

14

Du sier det jo allerede i undertittelen, Ode til min familie, at det er en historien om deg og dine?

Ja, akkurat, og det er det det er, men også en ode til en større familie, en sykdomsfamilie, en familie av skjørhet. Kanskje alle dem som har passert sykehusparken. Og det er jo også et familiedrama som utspiller seg på et mentalsykehus.

Folks bilder av psykiatriske sykehus, her i Sverige i hvert fall, ga mørke assosiasjoner til Beckomberga. Jeg ville at ordet familie skulle finnes sammen med den ansiktsløse institusjonen.

Jeg ville undersøke den friskes, Jackies, sykdom. Hennes enorme drift mot sykdom og noe ødelagt, hennes umulige kjærlighet til faren og Paul, som en slags galskap, en sykdomstilstand. Jeg kunne ikke skrive om Beckomberga uten å sette meg selv på spill på en måte.

Du besøkte selv Beckomberga da faren din var pasient der. Hva husker du fra den gangen?

Jeg var vel 11–12 år. Jeg syntes det var vondt og trist, mye folk som hastet rundt, men det var samtidig en merkelig vennlig stemning der.

Mentalsykehuset var selve symbolet på psykisk sykdom, og folk snakker fremdeles om Beckomberga med skrekk i øynene. Jeg oppfattet ikke stedet på den måten.

Det er faktisk en tysk kunstner, Anna Schuleit, som jeg har tenkt mye på mens jeg skrev boken. Hun har laget installasjoner i gamle mentalsykehus i USA. Hun har bl.a. fylt et nedlagt sykehus med 29 000 blomster, hun dekket alle gulvene i alle rommene med blomster. Og det var for alle de blomstene pasientene aldri hadde fått. Når man besøker noen på et vanlig sykehus, har man jo gjerne med blomster, men på et

FOTO Caroline Andersson

det, men jeg så det ikke i sammenheng med boken min. Det var jo ikke det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om. Jeg så for meg at jeg skulle skrive et stort og svalt epos om sykehusets arkitektur og historie, omtrent som W.G. Sebald, eller noe helt annet. Og langsomt oppdaget jeg at et sted bak portene der, stod ikke bare min pappa, men også jeg selv. Det var uunngåelig at ikke jeg selv var til stede. For selv om det er en roman, er det det næreste jeg har skrevet om mitt liv, det ligger mye nærere enn alt annet.

Bli kjent med Sara Stridsberg Proust Questionnaire

Hvilken levende eller død person beundrer du mest?

Louise Bourgeois.

Hva er din største ekstravaganse?

Et enormt dyrt persisk teppe som jeg kjøpte etter sommeren.

Hvilket ord eller uttrykk bruker du for ofte?

Evigheten …

Hvilket talent skulle du ønske at du hadde? Å være flink til å rydde, ha et husmor-talent!

Hva er din mest skattede eiendel?

At jeg har et sted å bo, en leilighet.

Hva er din favorittbeskjeftigelse? Å skrive … Å drømme …

Hvem er din litterære helt?

Det må være Aleksijevitj Svetlana som har skrevet Bønn for Tjernobyl og Krigen har ikke et kvinnelig ansikt.

Hvem er din favorittkomponist?

Favorittverk: Et misericordia av Bach. Fransk musikk, Noir Désir.

Spilles høyt!

Hvem er din favorittmaler?

Jeg tror at jeg tiltrekkes av kunst som ikke er maleriet. Men jeg har satt stor pris på å betrakte Sigrid Hjerténs bilder, hun døde på Beckomberga.

Hvem er din favorittforfatter?

Akkurat nå: Milan Kunderas Tilværelsens uutholdelige letthet.

Jeg har nettopp lest den om igjen, og den er fortsatt fantastisk.

Det går ikke å ha bare én favoritt­ forfatter, man må elske så mange.

Hva angrer du mest på?

At jeg ikke har benyttet muligheten til å være mer eksentrisk, ettersom det sies at man blir det som forfatter.

Hva er din største frykt? Å bli sviktet av alle, å falle sanseløst, å miste alt.

Hvilke egenskaper setter du høyest hos en mann?

Mot, at man er uredd.

Hvilke egenskaper setter du høyest hos en kvinne?

Mot. Når var du lykkeligst?

Da barna var spedbarn.

Hvordan vil du helst dø?

Ikke i det hele tatt!

15

mentalsykehus har man det ikke.

Det er en forskjell.

På den måten er kanskje denne boken også et slags minnesmerke, et forsøk på å stappe masse blomster inn i en gammel bygning som er så monstrøs i folks bevissthet.

– Jeg har en så stor lengsel etter å skrive at jeg ikke trenger noen faste rutiner. Men jeg må skrive om morgenen. Og ha på «jättehög» musikk!

Så høyt at det slår ut alle fornuftige tanker og intellektet forsvinner.

Hvordan har du gjort research underveis, hvordan har du rådført deg?

Jeg har lest veldig mange journaler fra sykehuset, og jeg har gått i parken med masse forskjellige mennesker – arkitekter, psykiatere, poeter og med faren min. Og jeg har gått tur der med barna mine, jeg har gått den turen om og om igjen og forsøkt å forstå hva sykdom er, og hva friskhet er.

Jeg har levd i dette følelsesladde universet og levd med dette spørsmålet i tre år, og boken er svaret. Det å skrive noe som ligger nær mitt eget liv, det var faktisk ikke så farlig når jeg først fikk kommet i gang.

Men jeg var ganske redd da foreld­ rene mine skulle lese den, og jeg var veldig glad da jeg fikk min fars velsignelse. Ellers hadde jeg kastet boken, tror jeg.

Beckomberga handler også om de som faller utenfor velferdssamfunnet. Tenker du politisk når du skriver?

Jo, jeg tenker jo politisk, det gjør jeg.

Men når jeg skriver, må jeg se langt utover meg selv. Jeg må plassere spørsmålet om sykdom, om ensomhet, om horen eller dronningen, eller barnemordersken i et evighetslandskap og tenke på det over lang tid. Og det gjør at jeg aldri kan produsere en kjapp dagsaktuell politisk sak. Men det finnes noe politisk i alt jeg skriver, så absolutt.

Jeg blir ofte spurt om jeg vil delta i debatter og sånt, men jeg takker alltid nei. Jeg føler virkelig ikke at jeg har noe å si og foretrekker boken som en måte å kommunisere på.

Men det er klart at romanen i seg selv har en politisk kraft, den gjør noe med leseren. Jeg vil at boken skal reise mange spørsmål om hvor grensen går mellom sykt og friskt, om det egentlig er noen forskjell på det syke og det friske, og ikke minst hva vi skal gjøre med all den skjørheten som vi alle har i oss. Men det jeg kan håpe på med bøkene mine, er at den fornuftige og den gale, eller horen og dronningen, kanskje kan bytte plass en gang iblant, at et slags hierarki i språket kan oppheves.

Bøkene dine bærer ofte preg av drømmeaktige scener og sekvenser – drømmer du mye?

Ja, det gjør jeg nok. For meg er det å skrive også en slags form for å drømme. Du vet når man ligger om kvelden og skal sove, og man fortsatt er våken, men det er som om tankene løsner og begynner å gli rett før man går over i drømmene. Sånn føles det for meg når jeg skriver, det er liksom ikke mine tanker, de har løsnet og glir over i en annen bevissthet.

Er du en dagdrømmer også?

Er ikke alle forfattere det? Vi er bare privilegerte som får betalt for det.

Noe man som leser fort legger merke til i bøkene dine, er de fantastiske naturbeskrivelsene – formen på trær, tåkens stofflighet, fargen på himmelen og det store, åpne havet.

Hva betyr naturen for deg?

Jeg bor jo veldig urbant og oppsøker ikke naturen så mye, bortsett fra parker og sånt. Men jeg skriver kanskje i et slags arkaisk landskap, et evig landskap. Jeg kunne aldri ha skrevet en roman med mennesker som lever slik jeg gjør der jeg bor, eller i det svenske kultur-Sverige. For det må være i omgivelser som på en måte er mer evig. Og da tenker jeg at kjærligheten er evig, sykdommen er evig, trærne er evige, naturen, himmelen.

Det har mer med det å gjøre.

Men jeg var mye ved havet som barn. Det er ikke bare du som sier at jeg skriver så mye om havet, at jeg er henført av havet, alle er jo det! Det er jo en del av det å være menneske å være henført av havet.

Jeg tenker ikke så mye på det når jeg skriver, men i Beckomberga har jeg kanskje vært veldig opptatt av trær og himmelen. I Happy Sally var det havet, i Drømmefakultetet var det ørkenen, og i Darling River var det flom og leire.

Hvordan er skriveprosessen for deg?

Jeg skriver så ofte jeg kan og har mulighet. Jeg vil sette meg ned og skrive med én gang jeg våkner, det er det eneste jeg vil! Men det kan jeg jo ikke alltid gjøre, jeg har jo små barn som skal i barnehage og skole og du vet. Jeg har en så stor lengsel etter å skrive at jeg ikke trenger noen faste rutiner. Men jeg må skrive om morgenen. Og ha på «jättehög» musikk!

Så høyt at det slår ut alle fornuftige tanker og intellektet forsvinner.

Sensuren forsvinner. Jeg innbiller

meg at det man trenger for å skrive, er å knuse all sensur, både den som sier hva som er bra eller dårlig, og den som sier hva du kan og ikke kan skrive. Eller at du burde gjøre noe annet.

Du har jo også skrevet skuespill, Medealand. Tenker du annerledes når du skriver for scenen?

Ja, det er ganske annerledes. Nå, mens jeg har skrevet romanen Beckomberga, har jeg også skrevet et stykke for scenen som handler om Beckomberga. Jeg elsker at det finnes et fysisk scenegulv der det jeg skriver nesten er som et brev til en regissør hvor jeg forteller ham hva han skal gjøre. Det er litt som når barn leker og later som om de er andre personer eller figurer.

Romanens plass tar så lang tid å finne. Trær og himmel tar så lang tid å skrive frem. Men jeg har virkelig lært meg å skrive romaner gjennom å skrive dramatikk.

Hva med film?

Jeg har faktisk aldri turt å gjøre det!

Det hadde vært veldig gøy å forsøke, men jeg vet virkelig ikke hvordan man gjør det. Det får jeg overlate til noen andre – og det er faktisk noen som har meldt sin interesse for filmrettighetene til Beckomberga.

Så får vi se.

Vegard Bye er salgskonsulent i Aschehoug Litteratur

16

Hva hjelper det at samfunnet frikjenner deg, hvis moren din sier du er skyldig?

GRENSELØS SKYLD

UTDRAG

En tolvårig jente griper inn i foreldrenes sjalusidrama med fatale følger. Senere i livet, i et forsøk på å bøte på det vonde hun har forvoldt, velger hun bort kjærligheten for å ta seg av mora. Etter mange år finner hun ut at hun ikke er så skyldig som hun har trodd. Og hun bestemmer seg for at hun vil ha alt det tapte tilbake.

Din, alltid er en roman om hvordan skyldfølelse kan påvirke valgene i et liv, men også forstyrre forståelsen av virkeligheten. Det er en fortelling om makt og avmakt, tiltrekning og frastøtelse – og en livslang lengsel etter frikjennelse.

Gøhril Gabrielsen debuterte med Unevnelige hendelser i 2006.

I 2008 kom Svimlende muligheter, ingen frykt og i 2011 Skadedyr. Gabrielsen

mottok Aschehougs debutantstipend i 2006 og Tanums kvinnestipend i 2010.

Svimlende muligheter, ingen frykt blir utgitt på engelsk i september 2015.

Din, alltid er Gøhril Gabrielsens fjerde roman.

ISBN 978-82-03-35903-3

DI N, ALLT I D

Din, alltid er Gøhril Gabrielsens fjerde roman. Hun debuterte med Unevnelige hendelser i 2006. Siden har hun gitt Svimlende muligheter, ingen frykt (2008) og Skadedyr (2011). Gabrielsen mottok Aschehougs debutantstipend i 2006 og Tanums kvinnestipend i 2010. Svimlende muligheter, ingen frykt er oversatt til engelsk og vil bli utgitt i Storbritannia i september 2015.

«Det var et uhell.

Det sier far til meg, flere ganger. Et uhell.

Og så holder han rundt meg. Men ikke lenge nok.»

GØHRIL GABRIELSEN

1.

Allerede samme kveld Arnt og jeg blir kjent, inviterer han meg opp på hybelen. Han drar meg gjennom en overgrodd hage, inn i en gang uten bilder og møbler, svakt opplyst av en enslig lampett, og her tar vi skoene i hendene før vi åpner en dør og går videre. På tærne lister vi oss opp en mørklagt trapp, men før vi er halvveis, blir vi stanset av et kort host, etterfulgt av et tørt kremt, og der står hun, vertinnen, like nedenfor gelenderet og stirrer. Håret er grått, ansiktet blekt, klærne falmet, og med ett ser hun ut til å stå omhyllet av støv, som faller og faller gjennom rommet, og at hun har stått slik, i flerfoldige år, i påvente av det hun selv mangler av familie og venner, farger og liv. Ingenting blir sagt; Arnt En tolvårig jente griper inn i foreldrenes sjalusidrama tar håndenmed min, trekker meg fatale følger.

Senere i livet, i et opp forsøk på å bøte på det vonde hun har forvoldt, velger hun bort trappa og videreforinn rommet, og kjærligheten å ta segpå av mora.

Etter mange år finner hun ut at hun ikke er så skyldig som hun har trodd. her liggerOgjeg med ham på hun bestemmer seg for at hunen vil haspinkel alt det tapte treseng som knirker tilbake. og skubber mot Din, alltid er en roman om hvordan skyldfølelse kan påvirke valgene i et liv, men også forståelsen de papirtynne veggene.

Jegforstyrre besverger av virkeligheten. Det er en fortelling om makt og avmakt, tiltrekning frastøtelsei –visshet og en livslang all ensomhet, hengirogmeg, lengsel etter frikjennelse. om at mitt slektskap med vertinnen, lyttende nedenunder, allerede er en realitet.

GØHRIL GABRIELSEN ROMAN

DIN, ALLT ID IN, ALLTID D N, ALLTID DI ALLTID DIN, LLTID DIN, A LTID DIN, AL TID DIN, ALL ID DIN, ALL T D DIN, ALLTI DIN, ALLT ID

17

«En gripende, sanselig roman om grenseløs skyld.»

2.

Sammensmeltning og utstøtelse, begynnelse og endelikt; alt dette i hver eneste omfavnelse, i hvert eneste kyss. Som magneten har jeg to motstridende poler. Jeg trekker ham sakte til meg, og jeg støter ham sakte vekk, vekselvis og knapt merkbart.

Gøhril Gabrielsen Din, alltid 349,– 9788203359033 Utk. medio januar Tilgjengelig som e-bok

Eksempel 1 Vi sitter på tvers i senga hans og deler en øl, bare noen dager etter at vi er blitt kjent. Vi småprater og tøyser, da han flirer og sier: Du drikker jammen fort. Jeg tar enda en slurk, gir ham flaska, svarer at nervøse gutter som ham aldri vil bli trygg på jenter som meg. Han ler. Du? Som er så sjenert? Jeg sier at han ikke skal være så sikker på det. Jeg er farlig, sier jeg og peker på de skarpe hjørnetennene mine i overmunnen.

Han ler igjen, og jeg ler, jeg også. Og så sier jeg med et så stort alvor at jeg overrasker meg selv: Det er sant, du må passe deg. Han bøyer seg frem, setter flaska fra seg på bordet, snur seg, ser på meg med en forbauset mine. Skremt av meg selv og sannheten i utsagnet, trekker jeg beina oppunder meg og legger hendene i fanget, stirrer ut av vinduet, så langt vekk som mulig, men da flytter han etter, drar meg inntil seg, hvisker med munnen mot øret mitt at han liker farlige jenter, veldig godt.

Eksempel 2 Jeg ligger på senga hans, andre uka etter at vi er blitt sammen, naken på magen med øynene lukket, mens han sitter ved siden av og leser. Han tror jeg sover, det skjønner jeg av

den forsiktige måten han blar om på, men etter en stund slår det meg at han er blitt bemerkelsesverdig stille, at blaingen, ja, selv pustingen hans har opphørt. Hva ser han på? Med ett er jeg bevisst fingrene mine, hvordan de krummer seg rundt kanten på puta, måten ryggen min tar plass i senga, hvordan håret deler seg og faller foran ansiktet; at jeg ligger der og kanskje forteller den historien jeg ikke vil at noen skal kjenne til. At ulykken, bristen i meg, med ett er synlig for ham ut fra et særegent skinn, noe hardt og kaldt i huden, i måten jeg ligger der og puster og lever. Jeg setter meg opp i senga, hiver dyna til side med et høyt nei, sier til ham at jeg må hjem, akkurat nå, jeg har arbeid som ikke kan vente. Bare noen minutter senere står jeg på gulvet og kler på meg, bevisst vendt bort fra ham som stiller seg foran meg, som står med åpne hender og sier at han ikke kan forstå hvorfor jeg plutselig må gå, han som ønsket at jeg skulle bli, hele dagen.

Eksempel 3 Hver gang etter at vi har elsket, når vi ligger så tett inntil hverandre at jeg kan kjenne halspulsåren hans banke, løsner jeg grepet hans, lirker meg ut av de tunge armene og snur ryggen til. Jeg vender meg bort fra ham som snur seg etter og legger en arm rundt livet mitt på nytt, som mumler i håret mitt at jeg elsker som en hjerteløs mann, bare hjerteløse menn vender ryggen til straks etter elskoven.

18

Jeg vil gi alle Torvald-er en stemme

Mattis Herman Nyquist er best kjent som skuespiller. Han mottok Heddaprisen for rollen som Alceste i Misantropen, har spilt i Jo Nesbøs Hodejegerne så vel som i en rekke oppsetninger ved Nationaltheatret. Nå går han til litteraturen og debuterer med roman. TEKST Vidar Strøm Fallrø FOTO Akam1K3 Hvorfor har du valgt å skrive roman, er dette noe du alltid har drømt om?

Jeg har skrevet hele livet og er veldig glad i det, men jeg har aldri hatt en konkret drøm om å gi ut bok.

Christian Kjelstrup, som er redaktør i Aschehoug, hadde kommet over noen monologer og stykker jeg skrev da jeg gikk på Teaterhøgskolen.

Han spurte om jeg kunne tenke meg å skrive en roman med tematisk

utgangspunkt i dette materialet. Jeg takket først nei, men lot meg til slutt overtale.

Det ble en lang prosess. Fellen er jo å skrive noe du tror noen vil ha.

Sånn kan det være i teateret også, at man kan fort bli for opptatt av å tilfredsstille en tenkt oppfatning av hva omgivelsene ønsker. Man kan glemme å bruke instinktet sitt, være tro mot seg selv. Din versjon av noe

er et avtrykk. Det må aldri mistes i prosessen. Det er alt man har, instinktet, alt annet kan læres.

Som dyp pessimist var jeg en anelse engstelig da jeg etter en del år omsider skulle levere det jeg mente var en bok til redaktøren, og jeg trodde vel det var takk for seg, men ble heldigvis møtt med begeistring.

19

Hvem er Torvald?

Du er et vanlig menneske, i vanlige omgivelser på et vanlig sted, i et vanlig land. Ingen nød, ingen krise, ingen traumer, ingen fare – ingenting. Bare gode forhold, trygge rammer. Alt er bra.

Alt er vanlig. Og her står du og ser på det du har, og ønsker bare å være med.

Men du er utenfor. Og det har du vært lenge. Kan du komme inn dit igjen, være til stede som før?

Mattis Herman Nyquist Det er jeg som er Torvald 349,– 9788203357701 Utk. medio januar Tilgjengelig som e-bok

Du har valgt et annet uttrykk enn teateret denne gangen, men har likevel ikke fjernet deg helt fra den verdenen. Romanens hoved­ karakter, Torvald, er vel hentet med inspirasjon fra Henrik Ibsens Et dukkehjem?

Det stemmer at denne boken har sitt opprinnelige utspring fra Torvald i Et dukkehjem, men bortsett fra det er den løsrevet derfra. Det var karakteren og dens logikk som interesserte meg. Jeg husker at da jeg begynte på Teaterhøgskolen, hadde jeg liten erfaring med faget, og mange av de store dramatikerne var forholdsvis upløyd mark for meg. Så leste vi Et dukkehjem. Alle snakket om Nora, Dr. Rank, Krogstad, Fru Linde osv.

Men for meg var det bare én mann som var virkelig interessant, og det var Torvald, den ene karakteren som egentlig ikke sa noe, i alle fall ikke noe med innhold. Jeg så for meg at han hadde så mye han ville si, men at han ikke hadde noe språk for å uttrykke det indre livet sitt. Et menneske som har alt, men som likevel ikke evner å være til stede i sitt eget liv. Og det blir en uutholdelig tilstand. Det mennesket har jeg sett før, tenkte jeg, han er overalt, i meg selv også.

Derfor skrev jeg monologer om Torvald, skrev ut alle tankene hans, ga ham rom og plass. Denne romanen er en slags videreføring av det arbeidet.

Hva er det med Torvald som fascinerer deg sånn?

Torvald bærer på mye innestengt.

Det er ingenting galt i Torvalds liv, snarere tvert imot er det et veldig fint og godt liv som han tilsynelatende mestrer på alle arenaer. Det er ikke noe håndgripelig problem han sitter med, men en følelse av ubalanse som dirrer i hverdagen, uten at du alltid forstår hva det er. Du kan sitte rundt et middagsbord og være der, rent fysisk, men likevel står du utenfor, også utenfor deg selv.

Torvald ønsker og jobber så intenst for å være til stede i sitt eget liv, men er et annet sted. Ideen om en lykke forrykkes hele tiden og ligger alltid bortenfor, lengselen etter noe annet ligger der latent. Det må han lære å holde i sjakk.

Tenker du at romanen er en bevisst kommentar til samtiden vår, og kanskje særlig mannsrollen – den

middelaldrende forvirra vestlige mannen?

Nei. Det kunne i prinsippet vært en kvinnelig hovedkarakter, men utgangspunktet til boka startet hos Torvald – og slik ble det. Det indre livet til karakteren kunne vel så godt ligget i en annen person. Tidsmessig er handlingen lagt til en nåtid, men fortellingen om hovedpersonen jeg prøver å identifisere, mener jeg er universell, uavhengig av tidskontekst. Men jeg lever jo i min egen samtid, så det er uunngåelig filteret jeg forteller via.

Som skuespiller tolker du karakterer. Hva er den største forskjellen på å skrive og å tolke?

Når jeg skriver, sitter jeg helt alene med mitt eget univers og kan på mange måter gjøre hva jeg vil. Det er lettere å skape mitt eget i en skriveprosess. I en forestilling er vi straks ti stykker som sammen skal lage en helhet. Premisset for teater er å tro på at flere mennesker skaper noe bedre enn det du klarer alene. Men det går faktisk på mye av det samme, enten du skriver eller tolker. Det skal treffe noe i magen. Den største utfordringen for begge former, og egentlig for all kommunikasjon, er hvordan man kan åpne opp slik at andre kan sette seg inn i materialet.

Se én ting, høre noe annet for så å forstå noe tredje.

Ville Torvald blitt annerledes om du spilte ham i et teaterstykke enn den personen du har skrevet inn i romanen?

Spiller du en rolle, finnes det i utgangspunktet ofte en klarere ramme for hva den rollen er. Du har mange valgmuligheter når du tolker en rolle, men rammene ligger der. Når jeg skriver, kan jeg, og må jeg, lage rammene selv. Det kan være vanskeligere ikke å ha rammene, da må alt lages fra bunn av. Og du kan ikke umiddelbart jobbe med responsen og samspillet med andre. Torvaldkarakteren kjenner jeg og kan plassere i et hvilket som helst univers.

Jeg prøver å løfte opp vanligheten og peke på det. Når jeg trekker fram en enkelt scene i noe som er vanlig og lar deg få kikke inn, blir det noe mer enn det hverdagslige det egentlig er, uavhengig av om det er i bok eller på teater.

Vidar Strøm Fallrø er markedsansvarlig for norsk og oversatt litteratur i Aschehoug

20

Et sted skinner det KAN MAN FUNGERE BEST SOM MENNESKE NÅR MAN IKKE SYNES I DET HELE TATT? Vibeke Riiser-Larsens debutroman er en mørk, men humoristisk fortelling om et veldig ensomt menneske satt inn i den mest hverdagstrivielle sammenheng.

FOTO Niklas Lello

Vibeke Riiser-Larsen Et sted skinner det 349,– 9788203358968 Utk. medio januar Tilgjengelig som e-bok

21

UTDRAG

Dagen etter var det lørdag.

Sigrid hadde vært tidlig oppe og lånt hunden til naboen for å ha den med i skogen. Den var nesten prikk lik valpen hun hadde fått av ham.

Bare større.

En stund etter at Sigrid hadde kommet tilbake fra hytta, hadde naboen spurt hvordan det gikk med valpen hennes, fordi han aldri så dem ute på tur, og da hadde Sigrid fortalt hva som hadde skjedd.

Det var uvant. Å fortelle.

Naboen hadde syntes synd på henne og sagt at hun kunne få låne hunden hans akkurat når hun ville.

Og det gjorde hun. Den het Dixie, men hun kalte den for Alma, og den lød det navnet like godt som sitt eget.

På jobben har Sigrid navneskilt, grønne bukser og blå genser hvor det står «Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?» Der er hun akkurat sånn som de andre ansatte.

Nesten.

Når Sigrid kommer hjem, er hun alene.

Tante Else ringer annenhver uke, og pappa tar kontakt når det er jul og fødselsdag. Ellers er det ingen. Bare musene i fryseboksen på loftet.

For å holde ut bruker Sigrid skogen, barberbladene hun har i bukselommene og skalpellet.

En dag leser hun en lapp som er hengt opp ved postkassen. Datteren til Halvorsen i første etasje ber om hjelp til å handle varer for Halvorsen en gang i uken.

Så får hun tre boller av Snorre som stadig er innom i butikken. Da begynner det. Kanskje.

Et sted skinner det handler om å holde ut ensomhet og isolasjon. Den handler om å mangle de sosiale og følelsesmessige redskapene som skal til for å skape relasjoner og finne en plass i verden, men viser også hvordan livet på utsiden av fellesskapet kan gi et skrått blikk på meningsløsheten i det hele.

Vibeke Riiser-Larsen er fra Oslo. Et sted skinner det er hennes første roman.

Det var for varmt til å ha på hettejakke. Lufta var tung og doven. Skogen dampet. På vei oppover kjerreveien som ledet inn til skogsstiene, møtte hun en mann som luftet to mynder.

Alma hadde løpt i forveien og var ikke å se.

Den ene mynden hoppet opp og la forlabbene på låret til Sigrid så buksene hennes ble skitne.

– Beklager, sa mannen.

Han hadde en dialekt hun ikke klarte å kjenne igjen og rutete shorts. Solbriller på hodet. Han hørte ikke hjemme i skogen. Sigrid ville ikke småprate, men hun sa det ikke gjorde noe og at hundene var fine selv om de ikke var det. De var tynne og ekle og hadde lange, glatte snuter.

Mannen satte seg på huk og klappet den ene hunden sin. Han begynte å fortelle om hvordan den hadde blitt skremt da den bare var noen måneder gammel og hadde rømt til skogs. Den hadde vært alene i skogen i atten timer, sa han, og hadde vært nervøs siden det. Sigrid sa stakkar og god tur og gikk videre.

Alma var ingen steder. Det var varmt og tett innover stien. Skogbunnen var i ferd med å tørke opp etter regnet som hadde kommet natten før. Solen boret seg ned gjennom trekronene.

Noen hadde mistet en hvit kam i blåbærlyngen. Sigrid hadde ikke sett den der før. Hun tenkte at den sikkert var full av bakterier. Det skulle

ikke være hvite plastikkammer i skogen. Hvis hun ikke plukket den opp nå, måtte hun se på den hver gang hun var her og gikk forbi, så hun bestemte seg for å ta den med seg på vei tilbake.

Hun så Alma mellom trærne lenger framme. Skogsyr.

Om ikke lenge begynte blåbærene og tyttebærene å modnes, og det kom til å vokse kantareller på hemmelige steder.

– Ja, det er fint å la dyra løpe fritt.

Sigrid snudde seg.

Mannen med myndene. Han hadde kommet etter henne innover stien. Inn i skogen. Hun tenkte på kammen. Den hadde sett ut som om den hadde ligget der i lyngen en stund. Den hadde vært skitten. Men hvit under.

Hun kjente etter i lommene sine.

De var tomme.

Alma var borte.

Han satte seg på huk igjen, sånn som han hadde gjort for litt siden, men nå blokkerte han hele stien med de rutete shortsene sine.

Tok seg til rette.

Han sa et eller annet om den nervøse hunden igjen.

Nei. Dette var ikke lov. Sigrid ble våt i hendene. Dette var hennes skog. Hun slapp hendene ned langs siden. Gikk rett mot ham. Han reiste seg opp og smilte med hvite hoggtenner.

Hun kjente lukten hans idet hun passerte ham. Søt svette og minttyggegummi og noe annet. Hun snudde seg ikke. Bare gikk som hun pleide, måtte ikke løpe.

Ikke løpe.

Stien svingte mellom grantrær og bjørkekratt. Kanskje han var like bak. Kanskje ikke.

Alma kom ut av skogen der hvor stien munnet ut i kjerreveien. Hun slikket hånden til Sigrid. Sigrid snudde seg og så innover stien. Mannen med myndene var borte.

Skogen hadde slukt ham.

22

HØST ER EN LITEN BOK OM FJELLET, KJÆRLIGHETEN OG DØDEN.

DEN GAMLE MANNEN OG FJELLET Alle nordmenn vet at å gå i fjellet er ikke noe du bare gjør for sportens skyld. Det har også noe eksistensielt ved seg. Når Erling Pedersens mann legger ut på sin vandring, er vi aldri helt sikre på om det skjer i den virkelige verden, eller i forestillingen. Han befinner seg i en slags døs.

Kanskje er fjellvandringen den siste reise inn i døden? Eller mot et nytt liv, fylt av lys og håp?

I diktet Mere fjell skriver Rolf Jacobsen at fjellene «står og står / så du har noen å legge pannen inntil /og kjøle deg / og holde i noe fast / som landemerke for din død, din uro, / kanskje dine håp. / Så du kan gå derforbi og holde i noe hardt. Noe gammelt noe. Som stjernene. /Og kjøle pannen din / og tenke tanken ut. / Og tenke selv.»

Erling Pedersen Høst 329,– 9788203359156 Utk. medio januar Tilgjengelig som e-bok

Hovedpersonen i Erling Pedersens roman Høst er kommet til veis ende.

Han tilbringer sine siste dager i en omsorgsbolig, venter på å dø. Han er kommet dit vi alle skal, ubønnhørlig, selv om vi ikke ofrer det så mange tanker i en hektisk hverdag.

Og det er da de såre, men viktige tankene presser seg frem: Hva brukte jeg det til, dette livet? Hva er det

Erling Pedersen mottok Tarjei Vesaas' debutantpris for sin første bok i 1972.

Han har skrevet et stort antall dramatiske arbeider for radio, fjernsyn og teater, og bøker for barn, ungdom og voksne. Hans mest kjente romanverker er tetralogien om folket på Skrede, og sist, trilogien om Christian 4. og hans norske kvinner.

som egentlig betyr noe? Har jeg noe ugjort?

Og det er i denne tilstanden, mens han går ut og inn av søvnen, pendler mellom drøm og virkelighet, at han får en vanvittig idé: Han vil legge ut på en siste vandring. Hjem til sitt barndoms landskap, opp på fjellet der stillheten og kanskje tilgivelsen er. Vekk fra alt vondt. For han bærer på noe, vår mann. Noe han har gjort.

Noe han angrer. Noe som ikke lar seg viske ut, men som han kanskje kan komme til klarhet i, forsones med. Han både vil og ikke vil konfrontere seg selv med det, men dette vet han: Han må til fjells.

Med seg på reisen får han en hjemmehjelper. Familien er på avstand, det er til henne han forteller sin historie. Menneskene han har truffet, valgene han tok og ikke tok. Hva som egentlig skjedde, den gangen.

Erling Pedersens roman handler ikke bare om denne ene gamle mannen. Den handler om en hel norsk generasjon som har hatt alle muligheter i livet og neppe vært forberedt på døden. Den handler om gapet mellom alt du har tatt for gitt, og det du ikke kan rømme vekk fra.

23

Margaret Atwood MaddAddam

Margaret Atwood er kanadisk litteraturkritiker, essayist og miljøaktivist og

399,– 9788203219429 Oversatt av Inger Gjelsvik Utk. primo april

en av våre mest anerkjente internasjonale samtidsforfattere. Hennes bøker er oversatt til mer enn 30 språk og hun er tildelt en lang rekke litterære priser og utmerkelser.

Tilgjengelig som e-bok

Adam ga navn til de levende dyrene MaddAddam gir navn til de døde MED MADDADDAM AVSLUTTER MARGARET ATWOOD SIN FREMTIDSVISJON SOM BEGYNTE MED ORYX OG CRAKE OG FORTSATTE MED FLOMMENS ÅR. DET ER UHYGGELIG, SKREMMENDE, GRIPENDE – OG FULLT AV SVART HUMOR.

Flommens år

Oryx og Crake

 

Framtidsbiblioteket – et 100 års langt kunstprosjekt 

De fleste mennesker er utryddet på grunn av en pest som har herjet kloden, der multinasjonale selskaper hadde tilrevet seg all makt, bioteknologiske nyvinninger var kommet ut av kontroll, og dyrearter var utryddet eller hadde mutert og fått menneskelige egenskaper.

I Oryx og Crake er Snømann – som før het Jimmy – tilsynelatende det siste overlevende mennesket etter pandemien. Han må ta seg av crakerne, genspleisede, menneskelignende og fredfulle vesener som er skapt for å erstatte menneskeheten av mannen som er ansvarlig for å ha utløst pesten, nemlig Crake. Flommens år foregår i en parallell tid, og vi får historien om Guds gartnere, en grønn religion grunnlagt av Adam En. Før katastrofen forkynte de naturens og religionens enhet, kjærlighet til alle skapninger, ikke-vold og grønnsakdyrking, mens de såkalte maddaddamittene drev bioterrorisme for å angripe den teknokratiske eliten. Nå er verden blitt et sted der ingenting, ikke engang dyrelivet, er til å stole på.

MaddAddam er den siste boken i trilogien. Her er Toby, en tidligere Guds gartner, fortelleren av historien om en postapokalyptisk verden der noen få overlevende på den nordlige halvkulen – inkludert maddaddamittene, Guds gartnere, Snømann Jimmy og crakerne – har slått seg sammen for å prøve å klare seg i denne nye verdenen. De bor i et halmhus i en park, har en kjøkkenhage, drar på jakt og på sankingsferder til byen. Men deres tilværelse trues av farlige dyr og de skremmende grisongene, genmodifiserte griser med menneskevev. Mest truende av alt er painballerne, onde og morderiske menn, tidligere fanger, som har mistet alle følelser gjennom et groteskt liv-eller-død-spill som heter Painball. Og en dag må de dra ut for å ta den avgjørende kampen.

Til tross for at dette er en dystopi, etterlater ikke Atwood oss etter endt lesning med en følelse av desperasjon over menneskehetens feilsteg, men tvert imot, med ærefrykt over vissheten om menneskets store potensial til å utvikle seg.

Et nytt kunstverk av den skotske kunstneren Katie Paterson vokser gradvis fram i Oslo de neste 100 årene. Margaret Atwood er den første forfatteren som bidrar med en ny tekst til kunstverket Framtidsbiblioteket (Future Library).

Tusen trær er plantet på Vettakollen i Nordmarka, og om hundre år skal disse trærne felles for å bli til papir til en bokantologi som det først vil bli mulig å lese i 2114. Hvert år skal en forfatter få i oppdrag å bidra med en tekst til denne boken, som inntil den skal trykkes, vil bestå av en voksende samling av upubliserte og uleste manuskripter.

Arbeidet med å ta vare på skogen og sikre dens eksistens gjennom 100 år, har sitt konseptuelle kontrapunkt i invitasjonen til hver av forfatterne – å skape og produsere et verk i håpet om å nå en lydhør leser i en ukjent framtid.

Les mer på framtidsbiblioteket.no

24

Hvordan forteller jeg hjemme at jeg er forelsket i tre andre. I Carl, Assad og Rose. Ja, og litt i Jussi Adler-Olsen.

TEKST Mona Ek FOTO Philip Drago Jørgensen

Jussi-effekten

Jussi Adler-Olsen Den grenseløse 399,– 9788203219290 Oversatt av Erik Johannes Krogstad Utk. medio mars Tilgjengelig som e-bok

25

– Ferie eller jobb? Damen bak disken på DSB smiler.

– Jobb, sier jeg. – Vi skal besøke Jussi Adler-Olsen. – Er det sant, utbryter damen. Det er sant. Vi er på vei til Allerød som ligger 30 kilometer utenfor København for å besøke danskenes forfattersuperstjerne. I Allerød går vi innom Allerød Bog og idé. – Skal dere til Jussi?

Se her, sier innehaveren og slår opp på bokhandelens Facebook-side. Han viser oss bilder og film fra lanseringen av Jussis seneste bok, Den grenseløse. Den sjette boken i eposet om Avdeling Q. Filmen viser en helt fullsatt sal i byens kulturhus, Mungoparken. Jussi er ofte innom bokhandelen for å signere bøker. Den julen Marco-effekten ble lansert, sto folk i kø i tre timer for å sikre seg et eksemplar. Høres det kjent ut? Ja. Jussi Adler-Olsen er danskenes Jo Nesbø.

I en stor, grå murvilla har Jussi sin skrivestue. Villaen har han selv pusset opp. Dette er det femte huset han har kjøpt og pusset opp i Allerød. Skrivestua minner kanskje mer om en bedrift, og det jobber fem stykker der til daglig. I dag er det bare Elisabeth – Jussis personlige assistent – og Jussi som er på plass. Elisabeth er komtesse og har en hund som heter James. James er veldig glad for å se oss! Elisabeth er ifølge Jussi ansatt for å si nei på hans vegne. Og det er en svært vanskelig jobb. For Jussi sier nesten aldri nei.

Jussi viser oss rundt fra kjeller til loft. I kjelleren er det brannsikkert arkiv med kontrakter og originalmanus, et overvåkingsrom (jeg føler nesten at jeg er med i Avdeling Q!) og et serverrom med sikkerhetskopier av alle bøkene. I første etasje finner vi resepsjonen og et konferanserom. Her møter Jussi journalister og gjester. I annen etasje finner vi selve skrivestua. Her sitter vanligvis også kona, Hanne. Hun hjelper Jussi med å holde styr på økonomien og persongalleriet i Avdeling Q-universet. Men hun maler også. De nydeligste bilder. I loftsetasjen har Jussi innredet et komplett lydstudio. Musikk er en stor lidenskap, og han ønsker

seg mer tid til å lage filmmusikk. Her oppe skrives den endelige versjonen av bøkene. Og her står bilbanen.

Bilbanen brukes for å løse vanskelige spørsmål. Vi får

Carl Waldemar Jussi Adler-Olsen er kåret av leserne til «Danskernes Yndlingsforfatter» i 2011, i 2012 og i 2013. Adler-Olsen er tidligere forlagsdirektør og sjefredaktør.

Han debuterte med thrilleren Alfabethuset i 1997. Kvinnen i buret, den første boken om Avdeling Q, utkom på norsk høsten 2009.

Så fulgte Fasandreperne og Flaskepost fra P, som ga forfatteren prisen for Årets beste danske spenningsroman, Læsernes Bogpris og Glassnøkkelen 2010. For Journal 64 fikk Adler-Olsen den prestisjefylte prisen De Gyldne Laurbær. Marco-effekten er den femte boken i serien om Carl Mørck, Assad og Rose og Den grenseløse er den sjette. Kvinnen i buret og Fasandreperne er blitt film. Også de neste tre bøkene i serien skal filmatiseres.

– Jeg merker ikke janteloven, men jeg tror folk likevel går og venter på at jeg skal snuble.

Hvor langt vil du gå for å beskytte dine egne?

Midt i sin sedvanlige og sårt tiltrengte morgenlur med beina på skrivebordet i kjelleren på politigården i København får Carl Mørck en oppringning fra en kollega på Bornholm. «Har du tid til å høre litt på meg?» spør han. Men Carl er avvisende når han forstår at kollegaen er i ferd med å prakke på ham en ny sak. Dermed legger mannen i den andre enden stille på røret.

Bare få timer senere viser konsekvensene av den avbrutte samtalen seg. Den er totalt uforutsigbar. Carl presses hardt og må begynne å grave i en 17 år gammel sak med et ekstremt tragisk utfall. En ung, livsglad kvinne forsvant og ble funnet drept hengende i et tre. Avdeling Q står overfor en sak som er både vanskelig og mystisk.

Samtidig driver en mystisk manipulator et kynisk spill for å beskytte seg selv og sine. I møte med kompromissløse og alternative miljøer blir Rose, Assad, Carl og nykommeren Gordon utfordret på alle tenkelige vis. Gamle saker og hemmeligheter truer med å sprenge hele firkløveren.

26

prøve banen, men jeg har en mistanke om at jeg har fått den aller langsomste bilen.

I resepsjonen står det en diger reol som inneholder Jussis romaner på alle språk. En imponerende samling. 125 land og 42 forskjellige språk. Omslagene ser helt forskjellige ut fra land til land. – Hvis jeg ikke liker omslaget, gir jeg beskjed om det. Men forlagene i de ulike landene vet hva som fungerer der, og det respekterer jeg selv om omslaget er sinnsykt stygt. Jeg sier bare ifra én gang, sier Jussi. For Jussi er mer enn en forfatter. Han er forlegger. Han er forretningsmann.

Og musiker. Og håndverker. Året er for kort Bøkene om avdeling Q er Danmarks mest solgte krimserie. Avdeling Q er egentlig en oppbevaringsplass hos Københavnpolitiet for den noe sære og humørsyke Carl Mørck. Mørck er opprørsk og trakasserende, men har samtidig en sterk rettferdighetssans og en oppriktig harme. Avdelingen består for øvrig av den uutgrunnelige Assad og den høyst uberegnelige sekretæren, Rose. Avdeling Q er et sted for de kaldeste av de kalde sakene. Sakene som skal forbli uløste. Tror alle.

Den grenseløse ble lansert 24. oktober 2014, og i løpet av fem dager ga Jussi 52 intervjuer og var på en rekke arrangementer. Forlaget Politiken hadde det hele på stell med alt fra kampanjer i sosiale medier til opplegg i bokhandlere.

– Jeg holder meg på siden av hva markedsavdelingen gjør. Jeg forsøker å finne en balansegang mellom forventning og eksponering. Nå står det store pappfigurer av meg i alle bokhandlene. Men jeg synes det er slitsomt. Jeg er alltid på etterskudd. Dette har vært den beste sommeren i manns minne, men jeg har bare sittet inne. Jeg har gått opp seks kilo i denne skriveperioden. Hjernen krever at jeg spiser. Da jeg var i Barcelona i høst, var det den første ferien på to år. Den grenseløse er trykket i 230 000 eksemplarer, og alt i denne prosessen krever et tett løp. Alle er presset, og i en lanseringsperiode på seks uker, forsøker jeg samtidig å skrive på det som skal bli den syvende boken i serien. Året er for kort. Kan jeg leve opp til forventningspresset? Ja. Men jeg er ikke like sikker på at de rundt meg mener det samme. Jeg merker ikke janteloven, men jeg tror folk likevel går og venter på at jeg skal snuble. Den dagen jeg ikke lykkes med bøkene, har jeg fri.

Gode hjelpere I Den grenseløse må Avdeling Q løse en 17 år gammel drapssak som blir hentet opp igjen. En ung, livsglad kvinne forsvant og ble funnet drept hengende i et tre.

Saken er både vanskelig og mystisk.

Jussi har et godt hode for å utvikle spennende og intrikate plot. Han har én hovedregel: Hver historie skal være ny og annerledes. Ofte dukker starten på en historie opp helt tilfeldig. Ideen til Den grenseløse kom mens han satt og så på tv i Barcelona. Åtte av de kanalene han var innom handlet om å legge tarotkort. Én kanal henvendte seg kun til homoseksuelle. En annen ville helbrede homoseksualitet. Og folk ringer inn hele

Kvinnen i buret

Fasandreperne

Flaskepost fra P

natten for å få svar på sin søken. Dette betaler de mye penger for. – Dette var samtidig både skremmende og lattervekkende. Litt senere oppsøkte jeg en alternativmesse. Det var en lang korridor med avlukker på begge sider. Bak avlukkene foregikk det alt mulig rart. Alt det jeg overhodet ikke skjønner noe av. Fra Mirakel-Per til håndspåleggelse. Vi tror det er tull, men dette er virkeligheten. Jeg er opptatt av folk som ser annerledes på ting. Som stadig er på søken etter noe. Og jeg har respekt for det. Hva får deg til å gå inn i det ene eller det andre avlukket? Der starter Den grenseløse. Så er spørsmålet: Hvem er den grenseløse? Det skal jeg ikke svare på her.

Eposet om Avdeling Q er på ti bøker og Jussi har alle synopsisene klare. Er han alltid like skråsikker? – Jeg er svært selvkritisk når jeg skriver. Men jeg får god hjelp. Man kan være bevisst selvkritisk eller ubevisst selvkritisk. Å være ubevisst selvkritisk er konstruktivt.

Det er som i musikk. Jeg vet om jeg er på riktig sted. At det er balanse i det jeg gjør. Jeg merker med én gang om det fungerer eller ikke. Jeg skriver alltid i WordPerfect med hvit skrift på blå bakgrunn. Da kan jeg ikke blende meg selv med fancy overskrifter, paginering og marg. Og jeg blir ikke forstyrret av mail. Men jeg trenger musikk når jeg skriver. Uten musikk blir det ingen bøker. Og så lytter jeg til mine tre kritikere. Hanne er en begavet leser som har et følelsesregister jeg stoler fullt og helt på. Når hun sier at hun ikke tror på en av personene, ja da gjør jeg noe med det. Hun er til stor

Journal 64

Marco-effekten

27

5 TEGN PÅ AT DU ER KLAR FOR EN NY JUSSI-BOK

– Du har døpt datteren din Rose.

– Når du ser et bilde av politistasjonen i København, tenker du: Der sitter Carl.

hjelp når jeg skal bygge ut karakterene. Henning er den eneste som kjenner avslutningen på alle mine romaner. Han er en gammel venn, og i skriveprosessen setter vi oss ned sammen og diskuterer. En samtale mellom venner, men også en slags sikkerhetskopi. Og så er det Anne Christine. En fabelaktig leser. Jeg retter alt hun foreslår.

– Du vet hvor Rønneholt­ parken ligger.

– Du tenker på Assad når det er krydder-te på kannen.

– Du legger ferien din til Bornholm fordi du vet at det er der det neste eventyret om Avdeling Q foregår.

– Det må være deilig at Den grenseløse har fått så mange gode anmeldelser? – Jeg skriver ikke for anmelderne. Jeg skriver for én leser. Han som ligger alene i sengen sin med en bok. Anmeldere leser ikke av lyst, men av plikt. Det er klart jeg er følsom, det er vi alle.

Men 5 stjerner gir meg ikke like mye som når Hanne og Henning – etter å ha lest siste kapittelet i en ny roman – kommer inn på kontoret og gir meg tommelen opp. Dét betyr alt! Den grenseløse er en politiroman, og at politimenn har sagt at dette er den beste danske politiromanen som er skrevet, betyr mer enn en anmeldelse. Det har selvfølgelig endret seg med årene. Da jeg skrev min første roman, gråt jeg av glede over en god anmeldelse.

Den hemmelighetsfulle øya I bøkene om Avdeling Q har Jussi tatt oss med rundt i Danmark. Den grenseløse foregår på Bornholm og Öland. – På Öland er det et digert område midt på øya som kalles Alvaret. Området har en helt spesiell natur du ikke finner andre steder. Grunnen til at området ikke er bebygget, skyldes familier som ikke kunne enes. Ikke engang innad i familiene. Jeg syntes det var spennende å legge handlingens senter på egoismens øy. Og Bornholm er det fineste, lille stykke infrastruktur i Danmark. Et Lilleputt-land både geografisk, språklig og kulturelt. Om vinteren er det mørkt og avsondret med mange gårder som ser ut som om de kan romme skumle ting. Og det gjør de også. Om sommeren kommer det rundt 600 000 turister. Det skaper en ubalanse i samfunnet som er utrolig interessant.

Og øya har en historie som rommer alt. Blant annet har det vært et sentralt område for kulturer som tilber solen. Jeg har vært på øya og fått tilgang til alt jeg ønsker meg. Politistasjonen, våpenlageret og mange fantastiske personer som har vært til stor hjelp. Alt i Den grenseløse stemmer geografisk.

I Den grenseløse stifter vi bekjentskap med Natur­ absorpsjonsakademiet på Öland og akademiets karismatiske guru Abu Abanshamash. Det kan virke som om alternative trosretninger har fått større og større fotfeste. Handler dette om at tradisjonell religion mister fotfestet eller er det en oppblomstring av individualisme? spør jeg Jussi Adler-Olsen. – Det kan handle litt om det siste, men først og fremst handler det om trygghet. At vi ønsker å forløse vår angst med trygghet. Ritualer er trygghetsskapende. Bare tenk på dåp og bryllup. Samtidig tenker jeg at det er viktig å forholde seg til endringer livet. Det skjer alltid noe som rokker ved vår tilværelse. Skilsmisse. Dødsfall. Du kan ikke leve som før, du må forandre deg. De fleste av oss reagerer ikke som vi bør reagere når slike omfattende endringer skjer.

Like doven som Carl Mørck I tillegg til en ny historie for hver bok, følger vi også Carl, Assad og Roses egne historier. Hva skjedde da Carl og makkerne ble utsatt for et bakholdsangrep?

Hvorfor er Assad så hemmelighetsfull om sitt tidligere liv. Og hvem er egentlig Rose? Som personer blir de tydeligere for hver bok. – Kort oppsummert kan vi si at Carl søker etter fred fra fortiden, Assad innhentes hele tiden av fortiden. Og Rose? Rose fornekter fortiden.

– Som leser liker vi å følge dem, og vi er nysgjerrige på dem. Og vi kan på et vis kjenne oss igjen i alle tre. De har blitt folkekjære. Men vil du savne dem når den tiende boken er ferdig? – Nei, jeg tror ikke det. Historiene er godt avrundet, så jeg tenker det skal gå fint å si farvel. Men det kan jo hende at vi får et glimt av dem i de bøkene jeg skal skrive etter at serien er avsluttet.

Det vet man aldri.

Jussi bruker mye humor i bøkene om Avdeling Q.

28

– Jeg må bruke humor for å skrive disse bøkene. Syrlighet, ironi og satire er viktige virkemidler. Carl Mørck smiler. Men i små, små glimt. Dét er vanskelig å overføre til lerretet.

– Når jeg setter meg ned for å skrive, så skriver jeg. Da er det ikke å ta seg en tekopp eller stirre ut av vinduet. Min kopp te er vitsene og humoren. Carl, Assad og Rose er tre høyst ulike personer. – Privat ligner jeg nok mest på Carl. Som politisk menneske ligner jeg mest på Assad. Og Rose representerer kaoskraften vi alle trenger. Jeg er doven av natur, akkurat som Carl. Det er det beste i verden – å sitte med bena på bordet og se fotball på TV. Assad er katalysatoren i Avdeling Q, og jeg kan merke at Carl viser fingeren til meg når Assad kommer inn og røsker tak i ham.

Jussi har en god produksjon av bøker bak seg på ganske få år. – Jeg skriver når jeg har timene til det. Det kan være én time eller 11 timer. Jeg tror ikke på skrivesperre. Da handler det om noe annet. Enten at historien din ikke er god nok, eller at du er lat, eller at du ikke har talent. Når jeg skriver, avslutter jeg alltid litt før jeg har tenkt. Jeg skriver ikke ferdig avsnittet, for da kommer jeg lettere i gang dagen etter. Det er ganske vanskelig, men det fungerer.

Som tidligere forlegger har Jussi en bevisst holdning til forlagene han utgis på. – Jeg har stor respekt for alle på forlaget som ikke bare investerer penger, men også masse tid på mine manus. Jeg velger mine kamper med omhu og kjemper til vi står på samme plattform. Jeg er nøye med hvilke forlag som representerer meg i utlandet, og jeg liker å vite hva de planlegger – fra omslag til markedsplaner. Forleggeren i meg er opptatt av at forfatterskapet mitt ikke skal brandes, men familiegjøres. Når de vet hvem jeg er og jeg vet hvem de er, skjer det noe annet. Og er jeg en grei fyr, kan det hende at de strekker seg litt lenger. Og så er det viktig for meg at alle tjener på at jeg nettopp er på deres forlag.

Gleder seg til å lese Jo Nesbø Jeg er selvfølgelig nysgjerrig på den syvende boken om Avdeling Q. Er han i gang? – Jeg kjenner teamet, jeg kjenner tittelen og jeg kjenner historien. Vi skal inn i hodet på Rose denne gangen. Hva slags hemmelighet bærer hun på? Den vil foregå i og rundt København – kanskje med en liten avstikker. Jeg vil sette fokus på et stort problem som gjennomsyrer hele samfunnet, men som vi overhodet ikke ser omfanget av. Ikke ennå. Det kan synes

som det blir lite tid til å legge bena på bordet og se på fotball. – Ja, det er veldig hektisk, bekrefter Jussi.

At skandinavisk krim går godt i utlandet, er ingen nyhet. Mange mener at det startet med Millenium-trilogien til avdøde Stieg Larsson.

– Jeg tror det vi ser nå, er en synergieffekt som ikke har noe med Stieg Larsson å gjøre. Det har blant annet med Jo Nesbø og meg selv å gjøre. Jeg har ikke lest noe av Nesbø. Jeg gleder meg til å gjøre det, men jeg må skrive ferdig serien om Avdeling Q først. Jeg er redd for å plagiere ubevisst. Min yndlingsroman er Oliver Twist. Da en anmelder sa at Marcoeffekten var en Oliver Twist-fortelling, så jeg øyeblikkelig hva han mente.

Jeg ymter frempå om et mulig norgesbesøk før vi avslutter samtalen og går hver til vårt.

– Jeg er veldig glad i Norge og mine norske lesere, så det vil jeg prøve å få til, sier Jussi.

Per Erik Borge er journalist og forfatter. Han var NRKs første korrespondent i Latin-Amerika, og han har også arbeidet i Oslo rådhus som informasjonsrådgiver ved Byrådslederens kontor. Borge har skrevet både sakprosa og romaner.

Mona Ek er kommunikasjonssjef i Aschehoug Litteratur

– Jeg skriver ikke for anmelderne.

Jeg skriver for én leser. Han som ligger alene i sengen sin med en bok.

Per Erik Borge Steinbryteren 379,– 9788203358685 Utk. medio januar Tilgjengelig som e-bok

29

Den nypolerte hovedstaden er ikke så skinnende under overflaten.

Steinbryteren er en kriminalroman fra innsiden av Oslo rådhus.

Mord i klokketårnet UTDRAG Klokkenisten var ikke i tvil. Det var en annen klang i klokkespillet. De malmtunge klokkene av bronse hadde hele dagen gitt fra seg en dempet, abrupt lyd, som om noen hadde pakket inn magnethammeren på en av klokkene. Knapt noen i byens gater rundt Rådhuset eller på Karl Johan så ut til å ha registrert den nye klangen.

En tilfeldig forbipasserende borte ved nordvestre mur på Akershus festning hadde kanskje lagt merke til en fremmed tone i klokkespillet.

De som kom med Nesoddbåtene eller Vollenbåten inn til Aker brygge, og som hastet over Rådhusplassens rektangulære granittheller på vei til jobb, hadde muligens et øyeblikk stusset over den nye lyden fra klokkene i Østre tårn.

Men ingen hadde et like finstemt øre for lyden i de 49 klokkene som klokkenisten. De var hans daglige musikkinstrumenter. Folketonen Eg veit i himmerik ei borg fra Hallingdal klang ikke rent.

På vei inn i heisen i Østre tårn lurte han på om han skulle ringe klokkestøperiet Olsen Nauen i Tønsberg for å få stemt klokkene, noe som måtte gjøres med jevne mellom.

Irritert ble han stående og tromme utålmodig med fingrene mot veggen mens heisen beveget seg mot femtende etasje. På heisveggen hang programmet for ukens daglige ritorneller, en ny melodi for hver time.

Hadde han spilt inn ritornellen feil?

Eller programmert galt?

Han nikket fraværende til dem som kom og gikk i heisen.

Han likte ikke at noe var feil med byens klokkespill. De var hans ansvar. Han satte sin ære i å gi byens innbyggere rene klanger og varierte melodier. Etter utskiftingen av alle klokkene i 1999 var det blitt slutt på 50 års sure klokkespilltoner fra Oslo rådhus.

Det var en til tider ensom jobb øverst i Østre tårn. Dit kom verken byråkrater eller politikere. Men vissheten om at klokkespillet gledet mange i byen, gjorde jobben meningsfull.

Han låste seg inn på det trange, lille rommet der klokkespillklaviaturet sto, og slo på datamaskinen.

Nei, han hadde ikke programmert feil. Det skulle da også bare mangle.

To års utdannelse på Løgumkloster Kirkemusikkskole i Danmark hadde innlemmet ham i den eksklusive og tradisjonsrike sammenslutningen av europeiske klokkenister. Utenfor Norge var tradisjonene for å utdanne klokkenister flere hundre år gammel. Etter en slik utdannelse satt man ikke og hamret feil på stokklaviaturet.

Han låste seg ut på takterrassen og tok jerntrappene til det ruvende tårnet der timesritornellen var i ferd med å tone ut mellom bronseklokkene. Det måtte finnes en naturlig forklaring på den uvante klangen.

Mannen hang i stålbjelken i andre klokkerad, nedenfor kanten av totonnsklokkene, i høyde med den store magnethammeren. Den grå dressen hans var tung av nattens regn. Den ene skoen hadde falt av og lå nede på kobberplatene som vær og vind hadde irret og gjort grønne i årenes løp. Det svakt grånende håret var sammenfiltret i det grove tauet som lå stramt rundt nakken.

Klokkenisten klemte om dørhåndtaket, så hardt at det gjorde vondt.

Skritt for skritt trakk han bakover, før han lukket døren, vred om nøkkelen og tok seg forsiktig ned jerntrappen til rådhustaket, som om trinnene var islagt.

Da han var nede på taket, rev han opp utgangsdøren og styrtet ned trappen til første heisetasje. Det tok en evighet før heisen kom. Et øye­ blikk vurderte han å løpe ned de 15 etasjene, men slo det fra seg. Heisen beveget seg sakte oppover i Østre

tårn. En kvinnelig sørlandsstemme annonserte etasjenummeret hver gang den stoppet. Aldri hadde heisen brukt så lang tid.

Rådhusvaktene i resepsjonen i første etasje stirret på ham da han kom løpende.

– Er det kriseøvelse? Vi har ikke fått beskjed om …

– Ring politiet og legevakten!

Rådhusvaktene nølte.

– Vi har et lik i klokketårnet.

Blek og stille så han hvordan rådhusvaktene gjorde alt i riktig rekke­ følge. Legevakten. Politi. Sjefen for Rådhusets forvaltnings­tjeneste.

Denne gangen var det ingen krise­ øvelse.

En mann blir funnet hengende i klokke­ tårnet i Oslo rådhus. Den døde er prosjektdirektør for det nye hovedbiblioteket som bygges i Bjørvika. Tre av Rådhusets saksbehandlere kommer over et hemmelig notat som mer enn antyder økonomisk mislighold rundt byggingen av biblioteket. Når Kripos og Økokrim også kommer på banen, avsløres skyggesiden av den nye bydelen, og den er full av utro tjenere, økonomiske misligheter, korrupsjon og sosial dumping av utenlandsk arbeidskraft.

I Oslo rådhus slåss politikere og byråkrater om penger, politikk og prestisjefylte byggeprosjekter. Parallelt med politiets etterforskning virvles saksbehandlerne inn i en skremmende intrige av intern varsling, frykt for overordnede, russisk mafia, brutale overfall, politiske konspirasjoner og dramatiske fall fra maktens tinder. Steinbryteren handler også om et Oslo i forvandling og den langvarige striden om hva slags by landets hovedstad skal være.

30

WI E N E R BRO RSKAPE T handler om den aller farligste form for ondskap.

Den ondskap vi gjør av godhet. TEKST Ingar Johnsrud FOTO AKAM1K3

Godhetens mørke

Mens krigen er historie, er ondskapen det ikke.

For tiden samler man morone, åndssvake, vanartede i offentlige anstalter, pleier dem, beskytter dem fremfor almindelige normale barn, driver dem ut av anstalten når de er blitt forplantningsdyktige, sprer dem ut over landet, fordeler dem på gårdene og infiserer de gode slektene med dårlig arvestoff.

Teksten er ikke hentet fra skjønnlitteraturen. Det er ingenting jeg har funnet på. Det er ordlyden fra Dr. Jon Alfred Mjøens «Det norske program for rasehygiene», utgitt i 1932.

To år før Stortingets skammelige Steriliseringslov av 1934, som ble

vedtatt mot bare én stemme. Mjøen var en av arkitektene bak loven.

Det er tidlig høst, jeg har kjørt den lange turen alene. Idet bildøren smekker, svinner tiden. Bruset fra Skageraks dypblå dønninger glir i ett med vinddraget i grantoppene. Gresset over heia er høyt, det er fuktig, og bakken er plettet med kukakefeller.

Så står den der. Bare noen hundre skritt fra stranden. En massiv vegg av grantrær, så tett at den er umulig å trenge gjennom. Foran stammene står et skilt. «Varsel. Militært skytefelt. Blindgjengerfare».

Jeg følger skogkanten. En glipe mellom trærne, og naturen slipper meg inn. Til det jeg har kommet for å se.

«Festung Lista» kalte tyskerne denne sydligste spissen av Norge, som i dag er en del av Farsund kommune. Fortsatt er jordene og heiene arret av massive, avrundede betongkonstruksjoner. Ribbede kanontårn, bunkerser og festningsverk. Og her inne blant grantrærne, her hvor det ennå dufter av råtnende tang og salt sjø, er sporene etter tyskerne påtreng­ende. Det som ser ut som et mørkt hull på en lysning er

31

i virkeligheten en bred, mosegrodd trapp. Den leder til en underjordisk korridor. Jeg våger meg ned i mørket, men tør ikke teste om den rustne ståldøren fortsatt lar seg åpne. Rusten piggtråd er tvinnet rundt massive gjerdestolper av grov betong. Med jevne mellomrom tråkker jeg over gjengrodde groper, altfor kvadratiske til at naturen selv kan være arkitekten.

Jeg tenker på dem som tjenestegjorde her. Barske og redde tyske menn, langt hjemmefra, med årvåkne øyne rettet mot havet i påvente av invasjonen som aldri kom. Og jeg tenker på dem som bygde alt dette.

Ikke byggherrene, men de mer enn 700 russiske og polske krigsfangene som ble sendt hit og satt i arbeid.

Mange døde. De ble mishandlet, de flyktet, ble fanget og henrettet, de omkom i ulykker, de døde av epidemiske sykdommer, og de bukket under som følge av tvangsarbeidet.

Det var i dette området den lå, virkelighetens Østhassel fangeleir. Og det er her den norske rasebiologen Elias Brinch utfører sine grusomme eksperimenter på krigsfangene i Wienerbrorskapet. Drevet av sin kamp for det ariske arvestoffet og en raseideologi hvor germanerne er herrer, slaverne er tjenere, og jøder og tatere ikke er annet enn snyltere.

Derfor kan Elias Brinch tillate seg sine umenneskeligheter, i det godes tjeneste. En norsk Josef Mengele.

I år er det 70 år siden krigens slutt.

Min generasjon er den siste som faktisk har kjent noen som var voksne under andre verdenskrig. De som merket dens grusomheter på kroppen. Mine barn, ingen av dem har fylt ti ennå, vil få det samme forholdet til den krigen, som de fleste av oss har til første verdenskrig. Den vil være en del av historien. Bare en del av historien.

Hvordan vil dette påvirke deres evne til å forstå krigens grusomheter? Hvordan vil dette påvirke deres mulighet til å forstå den ekstreme ondskapen som en tanke, en tankerekke, en ideologi kan påføre menneskeheten?

Mens krigen er historie, er ondskapen det ikke. Den systematiske ondskapen som nazismen representerte, er i dag til stede på andre vis. I Wienerbrorskapet glir fortidens ideologiske galskap over i nåtidens religiøse ekstremisme.

For i en tid kjennetegnet av at

morgendagen aldri lenger er lik gårsdagen, hvor truslene skifter fra terrorisme til nasjonalisme, fra finanskrise til ebola og fugleinfluensa, hvor frelse selges som supermat, englekurs og mindfulness – i en slik tid styrkes også behovet for det absolutte.

Ankerpunktet som aldri svikter.

Den absolutte sannhet. Noe ufra­ vikelig. Som Guds eget ord.

Noen blir hellige krigere. Noen sprenger seg selv i luften. Og noen, som menigheten vi møter i boken, flytter til en gård i skogen. Der isolerer de seg. Og venter. På dommedag.

For hvis dine handlinger er velsignet av Gud, hvilket menneske har da rett til å dømme deg? Eller stoppe deg?

Politietterforsker Fredrik Beier sliter med angst og selvbebreidelse etter sitt yngste barns død. Kona har forlatt ham. Forholdet til tenåringsbarna har raknet.

Så forsvinner Annette Wetre, den vakre og intelligente, men religiøst forvirrede datteren av en ledende KrF-politiker.

I den kristne sekten Guds Lys har hun levd isolert på gården Solro utenfor Oslo.

Saken har knapt landet på Beiers skrivebord før Solro blir åsted for en bestialsk massakre. Da politiet finner et avansert underjordisk laboratorium, innser de at gården skjuler mørke hemmeligheter.

Men hvilke? Sekten er borte. Tilbake ligger bare lik.

Laboratoriet viser seg å ha forgreninger tilbake til andre verdenskrig og et internasjonalt brorskap av naziforskere, ledet av en norsk rasebiolog. Arven etter brorskapet kaster lange skygger, helt inn i vår tid.

Sammen med den unge PST-etterforskeren Kafa Iqbal står Fredrik Beier overfor en krimgåte som vokser til en storpolitisk thriller med endetidssekter og ondsinnede konspirasjoner, der vår tids terror får næring av nazitidens levninger.

Ingar Johnsrud har utdannelse innen filmvitenskap og journalistikk. Han har arbeidet i NRK og VG med næringsliv og politikk, og er nå feature-reporter i VG Helg.

Ingar Johnsrud Wienerbrorskapet Beiertrilogien I 349,– 9788203358937 Utk. medio januar Tilgjengelig som e-bok

32

Bjørnar Pedersen og Egil Birkeland har jobbet sammen siden 1996. Først med radio, så bøker. Femten år har gått siden de ga ut sin første roman, og denne våren kommer den tredje, Lysten til det onde. TEKST Maria Buer Hermansen

To forfattere. Én røverhistorie.

Lysten til det onde er tredje roman om Elmer Henriksen, en hovedperson som verken er politimann eller privatdetektiv. Henriksen har bakgrunn som reklamemann og

Bjørnar Pedersen Egil Birkeland Lysten til det onde

journalist og er utstyrt med sterk rettferdighetssans og dårlig impulskontroll. Nå er han kommet ut av fengsel etter å ha sonet drøyt tre år for uaktsomt drap.

Elmer Henriksen ønsker seg en anonym og lovlydig tilværelse, men en tidligere kamerat fra fengselet lurer ham trill rundt og sender ham rett i armene på en av Oslos største narkobaroner. Når Henriksen i tillegg oppdager at en psykisk ustabil halvnazist planlegger et politisk attentat, er helvete løs for alvor.

Samtidig hjemsøkes han av sine egne demoner. Han er nødt til å konfrontere kvinnen som sendte ham i fengsel og ta et endelig oppgjør med hennes ugjerninger, som går tilbake til en fortiet dopingskandale under Lillehammer-OL. Underveis blir han selv tvunget til å legge til side begreper som riktig og galt og stole på sin egen magefølelse.

Lysten til det onde er en forrykende røverhistorie fra det lunefulle grenselandet mellom løgn og halve sannheter, hvor ondskapens seige røtter alltid finner rikelig med næring.

Bokas forbrytergalleri spenner over hele spekteret fra lurvete smågangstere til landets øverste ledelse, miljøskildringene fra byens hårete buk til villastrøkenes velfriserte hekker.

Maria Buer Hermansen jobber som kommunikasjonskonsulent i Aschehoug Litteratur

Bjørnar Pedersen og Egil Birkeland er begge kjent fra NRK og har tidligere skrevet to svarte krimkomedier, Hillman Hunter (2000) og Døde ting (2008) om eks-reklamemannen, radio-DeeJayen

379,– 9788203358920 Utk. primo mars Tilgjengelig som e-bok

og gravejournalisten Elmer Henriksen, alias Hillman Hunter.

FOTO Niklas Lello

– Vi får ofte spørsmål om hvordan det fungerer å være to om å skrive en roman, og om vi alltid er enige, sier Pedersen og Birkeland. – Og vi kan forsikre om at vi på ingen måte er enige om alt hele tiden, men det er først og fremst et pluss. Våre små brytekamper er alltid med på å gjøre sluttresultatet enda bedre.

Vi har også jevnlige brytekamper med den nokså strenge krimsjangeren. Målet er alltid å gjøre historien så spennende som overhodet mulig, og samtidig må vi vri litt på sjangeren, av og til gjøre det motsatte av det som forventes. En historie som oppfyller leserens forventninger hele tiden, er jo bare kjedelig.

Vi var godt i gang med denne boka da 22. juli kom. Da vi innså at en av skurkene våre faktisk lignet en god del på ABB, måtte vi ta en lang tenkepause. Urovekkende. Som om han hadde krøpet ut i virkeligheten fra vår oppdiktede historie. Vi vurderte faktisk å skrinlegge hele prosjektet, og det tok oss et år å komme i gang igjen. Vi bestemte oss da for å beholde karakteren omtrent som han var. En latterlig, men farlig mann.

Et eksempel på hvor galt det kan gå når man lever i sin egen idéverden, uten korrektiver.

33

«Sometimes it's time to be a vampire,» skriver Anders Brenno i sin første lyrikksamling. Og i Vampire Yeah er den tiden definitivt her. FOTO Niklas Lello

B-film, vampyrer og romantisk inderlighet

Vi følger dikterjeget over grensen mellom dag og natt, levende og dau, gjennom kirkegårder og med blikket mot himmelen. I ensom lengsel når ikke baby er der.

Brennos debut er en samling enkle og morsomme dikt med trøkk. Den er vakker, den har tæl og gråt, den er kitsch og alvor, utfordrende og selvstendig. Og dikteren tar seg frekke friheter med populærkulturelle samtalepartnere som B-filmer, skrekk, goth og zombier. Han forholder seg aktivt til klisjeer, samtidig er det et følelsesmessig trøkk i tekstene.

Stemmen som synger i Brennos tekster har noe umiddelbart ved seg, den kommer fra noen og noe.

Vampire Yeah føles ekte, språket skal ikke bevise noe, bildene lever uten at referansene suger blodet ut av dem. Og språket går sin skeive gang, med en frisk blanding av høyt og lavt, på engelsk og norsk.

Anders Brenno Vampire Yeah

BABY Baby skyter hjernen min mellom aua og gliser som en dauing når a ligger over meg med månen i huet Baby pakker meg inn i klør og skriver navna sine i huden min Baby drømmer om havet som dreper Men veit ikke at det er hu som dreper Baby river av seg huden når den blir for trang og vandrer i stillhet på forsteina ord som svever over mørket Baby tar meg med gjennom døråpningen knuser vinduet til natta og krabber inn mellom skåra i aua mine

Anders Brenno går på Kunsthøgskolen i Oslo.

I 2013 deltok han på Høstutstillingen med videoen

299,– 9788203358951 Utk. medio januar Tilgjengelig som e-bok

Vampire Yeah. Diktsamlingen Vampire Yeah er Brennos litterære debut.

34

Det finnes en stemning av skygge og mystikk i Tom Stalsberg s nye diktsamling.

Av guder og gudløshet, av nytt og gammelt, av byer og gule jorder.

Byens gamle tempel er et romskip Noe urovekkende ligger over det hele. Over menneskenes tilværelse.

Men de kan ikke slette ut alt og begynne på nytt. Det kan de bare drømme om. For menneskene har herjet med Jorda i generasjoner, og nå er det bare å vente og lengte.

Venter de på en annen og ny verden?

Eller kanskje helst på en annen gud? For har vi de gudene vi fortjener? Sannsynligvis ikke.

Diktenes sterke stemme blander tider og atmosfærer, beskriver en evig tidløshet i en verden med nedslitte rekvisitter. Det er utvilsomt mørkt. En stemning av science fiction og dystopi. Men er det likevel plass til en slags kjærlighet i alt dette? Finnes det en utgang? Byens gamle tempel er et romskip, gjentar stemmen i diktene. Kanskje kan vi likevel fraktes vekk og til noe nytt.

Eller kanskje kan ordene og historiene bringe verden fremover?

Menneskene har jo alfabetet å trøste seg med. Det er et håp i det. Eller ikke. For som det står i et dikt: «Det døde en fortelling om bedre tider i går kveld?» Da gjenstår bare en utfordring til selve skaperen: «All right, himmelen. Du ber om det!»

Samlingen er illustrert med farge­ fotografier, tatt av Tom Stalsberg.

35

Elefantene går til nattverd Endelig var siste flaske tømt, siste sigarett røyket opp, siste kyss loddet ut, siste dans forbudt og siste sang hysjet ned.

Hun ser støvet i åsen, hun vil gi mørket en lommelykt, han vil rydde vinterskau, løfte rare fjell og sy gardiner av elektrisk silke.

Hun tenkte som svanen, den som dør med sang.

Hun tenkte på den lange reisen og knivene nede i kjelleren.

Byens gamle tempel er et romskip som har bedt alle sine bønner forgjeves. Det er her elefantens nattverd muligens kommer inn.

Hun som holder orden på skyene

«Sitter som et skudd. Vond, vakker, inntrengende, morsom, gripende, kommuniserende, lekende, alvorlig.

Dette er bra! Stalsberg har skrevet seg opp og inn i stoffet, det har blitt eltet inn i hverandre, utsatt for osmose, de ulike elementene er skapt sammen og er blitt halvt mytiske vesener, vandrehistorier med vinger som er jordbundne.»

Hun sitter for trettende året ute på det gule jordet, rett ved elva.

Den samme grønne lenestolen.

De samme brillene.

Teller de høyeste skyene som skal videre ut i verden.

Finnes det lave skyer på andre planeter?

Har vi de gudene vi fortjener?

Et par søvnløse netter til nå, det er det hele.

Inger Elisabeth Hansen «Det er ingen tvil om hans observasjonsevne. Stalsberg ser der de fleste går forbi.»

Morten Krogvold om Tom Stalsberg som fotograf

Tom Stalsberg All right, himmelen.

Dikt og fotografier

Tom Stalsberg er kulturjournalist i Dagbladet. Han har skrevet mange bøker, blant andre lyrikk­samlingen The Electric Blue Café (2009) samt

299,– 9788203358753

Men Buicken står her fremdeles (2010) og Min Buick

Utk. primo januar

Christensen og fotograf Lars Eivind Bones.

Tilgjengelig som e-bok

er lastet med (2012) sammen med Lars Saabye

36

Juan Gabriel Vásquez er en av de fremste representantene for den nye generasjonen av latin-amerikanske forfattere. I 2014 vant han den prestisjetunge IMPAC-prisen for romanen Lyden av ting som faller.

S N E ID T R FO R S E N T E L D I HE T M A S R OG E K R U K S

Juan Gabriel Vásquez Lyden av ting som faller

«LYDEN AV TING SOM FALLER er en fullkommen, litterær thriller som sitter i deg lenge etter at den siste siden er lest. Gjennom forfatterens mesterlige grep om ulike tidsperioder og mørke mysterier avsløres hvordan nære medmenneskelige forhold blir overskygget av historien – hvordan fortiden tærer på nåtiden, og hvordan både individers og lands skjebne blir formet av fjerne, eller fordekte, hendelser. Med en storartet bruk av bilder fremkaller romanen en verden av utrygg flukt og en siste desperat drøm, der alt faller, ingenting er sikkert.»

Juan Gabriel Vásquez debuterte i 2004, men fikk sitt store internasjonale gjennombrudd med Lyden av ting som faller. Boken er

379,– 9788203370571 Oversatt av Christian Rugstad Utk. medio januar Tilgjengelig som e-bok

blitt belønnet med flere av den spanskspråklige verdens viktigste priser, den sto på New York Times' liste over verdens hundre beste bøker i 2013, og i 2014, i sterk konkurranse med bl.a. Karl Ove Knausgård, fikk forfatteren den prestisjetunge IMPAC-prisen for romanen. Dette er den samme prisen som Per Petterson fikk for Ut og stjele hester, noe som bidro til den internasjonale suksessen denne boken fikk. Rettighetene til Lyden av ting som faller er solgt til 21 land. Etter mange år i Frankrike, Belgia og Spania bor Vásquez nå i Bogotá.

FOTO Mélanie Morand/Opale

FRA IMPAC-JURYENS UTTALELSE

37

Lyden av ting som faller er en mesterlig litterær thriller fra et voldsherjet Colombia. Boken skildrer livet i et land som var i narkobaronen Pablo Escobars klør på 80- og 90-tallet, og hvordan handelen med kokain påvirket livet til alle colombianere – selv om de fleste av dem ikke hadde sett fnugg av dette stoffet.

Smuglingen av kokainen til USA ble utført av dyktige flygere, med Colombias tidligere piloter i krigen mot Peru og i Korea som læremestre og forbilder. Dette var deres mulighet til å komme seg ut av fattigdommen.

Det var stor tilgang til mindre fly, og flygerne visste godt hvordan de skulle holde seg under radaren når de krysset grensen til USA for å slippe kokainen ned i ørkenen. Erfaringen til fortidens helter gjorde neste generasjon til samtidens skurker.

Men dette er ikke en roman som handler om bare krig og illegal smuglervirksomhet. Det er først og fremst en fortelling om hvordan livet preges av det samfunnet man lever i. Den handler om unge mennesker som elsker hverandre, men som mot sin vilje blir skilt fra hverandre, og om løgnene som må fortelles til barna som ikke forstår sammenhengene. Og det er fortellingen om en flodhest som bryter ut av fangeskapet i en forfallen fornøyelsespark der barna tidligere opplevde illusjonen av å leve i et lykkelig land.

I byen Bogotá leser jusslæreren Antonio Yammara en fascinerende artikkel om en flodhest som har rømt fra Pablo Escobars dyrehage i Magdalena-dalen. Artikkelen får Antonio til å tenke tilbake til tiden da det raste en voldsom krig mellom Escobars kartell og myndighetene både i gatene og i luften, og da Antonio var vitne til drapet på sin venn, Ricardo Laverde, på åpen gate.

Antonio ble kjent med Ricardo i en luguber biljardbule og skjønte snart at eks-piloten bar på en hemmelighet. Den rystende hendelsen har forfulgt ham siden dengang. Nå blir han besatt av trangen til å finne ut hvem Ricardo egentlig var.

Med knivskarp presisjon og et særegent og originalt språk tar Juan Gabriel Vásquez for seg de store eksistensielle spørsmålene. Han tegner et levende portrett av sitt hjemland Colombias blodige historie.

38

KJÆRLIGHET I VANVIDDETS TID

En palestinsk gutt som heter Khaled, forteller denne historien der han sitter i rullestolen på Gaza-bredden, i det blå mellom himmel og hav. Han er omgitt av fire generasjoner kvinner som lever sitt liv rundt ham.

Nazmiyeh, Mariam og Mamdouh vokser opp i den lille byen Beit Daras i Palestina. Moren deres, Um Mamdouh, er kjent og beryktet for å kunne snakke med jinnen. Nazmiyeh er den vakreste og mest rampete jenta i byen. Mariam, hun som har

ett grønt og ett brunt øye, kan se menneskenes fargeaura. Hun er en av de som blir drept da israelerne i 1948 tar fra dem hjemstedet og gjør slekten til flyktninger.

Den eneste som reiser fra flyktningelivet i Gaza, er Mamdouh. Han bosetter seg i USA og får en sønn som skammer seg over sin palestinske herkomst. Men han gir Mamdouh barnebarnet Nur, som han elsker over alt på jord, og som i likhet med grandtanten Mariam har ett grønt og ett brunt øye. Når bestefaren dør, blir hun et ulykkelig barn som skaltes og valtes med av forskjellige fosterfamilier i USA. Men en dag reiser hun til Palestina.

Det er en stor og brokete slekt vi følger i kampen for å overleve.

Det blå mellom himmel og hav er en magisk-realistisk slektskrønike, der undere og tragedier er en naturlig del av hverdagen, og der sterke kvinner står i sentrum av en fargerik familie. Historien deres er engasjer­ ende og gripende. En viktig grunn til dette er selvfølgelig at hendelsene utspiller seg midt i en av de mest fastlåste og blodige konflikter i moderne historie. Forfatteren er rasende på sitt folks vegne, og hun får sitt budskap fram på en måte som berører. Her er både uendelig brutalitet og vakker poesi. Abulhawa blir bare bedre og bedre!

Susan Abulhawa debuterte med romanen Morgen i Jenin som kom på norsk i 2010, og som ble en internasjonal suksess. Det blå mellom himmel og hav er hennes andre bok.

FOTO Rickard Alexander

«Aldri har jeg lest en så fascinerende roman om Palestina og Israel. Den gir innsikt og rammer meg følelsesmessig på en måte som bare riktig store romaner kan,» uttalte Henning Mankell om Susan Abulhawas debutbok Morgen i Jenin. Nå er forfatteren tilbake med en ny, sterk roman. Den handler om politikk og om familie og røtter og hvordan dette definerer hvem vi er, ikke bare i palestinsk kultur og historie, men også på et universelt plan.

Morgen i Jenin

39

Kjære norske lesere

Jeg er dere stor takk skyldig. Måten dere tok imot min debutroman Morgen i Jenin på og brakte den til topps på bestselgerlisten, hadde stor betydning for hvordan den deretter ble mottatt i andre land.

Det var dere som gjorde at jeg kunne kalle den en internasjonal bestselger, noe som økte interessen for den i utlandet.

Mange av dere har skrevet til meg disse siste årene. Jeg har lest hvert brev og håper at jeg har svart på alle. Noen av brevene var dypt personlige og fikk meg til å tenke på hvor fantastisk litteraturen er når den kan bringe fremmede sammen på en slik nær måte. Av alle de vidunderlige tingene som hendte meg etter lanseringen av min første roman, har det å bli tatt så hjertevarmt imot av mennesker jeg ikke kjenner, vært det største og mest overraskende. Jeg takker dere for det.

De gode ordene og vennligheten dere ga meg, hadde en dobbelt effekt. På den ene siden følte jeg at jeg måtte skrive en ny roman som ville få den samme varme mottakelsen som den første. Jeg var redd jeg ikke ville klare det og ville miste anerkjennelse. På den annen side hjalp de samme brevene meg å jobbe meg gjennom min manglende selvtillit da jeg ga meg i kast med min andre roman.

Susan Abulhawa Det blå mellom himmel og hav 349,– 9788203219344 Oversatt av Ragnhild Eikli Utk. primo mai Tilgjengelig som e-bok

Nå, fire år etter Morgen i Jenin kom ut, vil jeg gjerne, sammen med mitt strålende forlag Aschehoug, presentere Det blå mellom himmel og hav for dere. Den begynte som en historie som var svært forskjellig fra hva den endte opp med å bli – et portrett av flere generasjoner kvinner i en pakistansk familie i Gaza. Noen av temaene er universelle. Noen er unike for denne lille stripen av land, tett befolket, bevisst utarmet, og ofte bombet og ødelagt.

Kvinnene i denne romanen er sterke i seg selv, men har likevel sin største styrke i livet fra kjærligheten til og avhengigheten av hverandre. De er alle oppdiktede personer selvfølgelig. Men jeg har kjent dem delvis eller helt, og jeg tror at det har dere også: matriarkene, spøkefuglene, sladrekjerringene, de fromme, de sinte, de ensomme, de fortapte, de elskende, pleierne, skrytepavene, de usikre, de ærlige og oppriktige. Og mens jeg skrev om og ble kjent med disse kvinnene, ble jeg glad i dem. Jeg håper dere også vil bli det.

Med takknemlighet Susie

40

FLUKTEN TIL ET ANNET STED We've Gotta Get out of This Place If it’s the last thing we ever do.

We've Gotta Get out of This Place Girl there’s a better place for me and you.

Sangen er skrevet av Barry Mann og Cynthia Weil og ble en stor hit med rockegruppa The Animals i 1965. Det er bare å google låta, og så ta fatt på en av bøkene som presenteres her.

For det er ingen tvil, det er mange som vil vekk fra et sted, og ofte er det deres eneste mål.

De vil rett og slett ut av situasjoner som er for trange, som ikke lar dem verken puste eller leve livet slik de nå en gang ønsker å leve det. De flykter fra terror,

sult og meningstyranni. I vår gir Aschehoug ut tre romaner som handler om dette ønsket, som kan få et menneske til å overgå seg selv, bryte med familie, ja sågar risikere sitt eget liv. Det er kanskje heller ingen tilfeldighet at hovedpersonene i disse tre romanene er unge. Og de flykter fra religiøs trangsynthet og fattigdom til berømmelse eller simpelthen bare til et sted der folk ikke kjenner én. De kommer fra Marokko, Italia og Frankrike.

En ung manns flukt framover i skyggen av den arabiske våren Mathias Énard Tyvenes gate 349,– 9788203370564 Oversatt av Tom Lotherington Utk. medio april Tilgjengelig som e-bok

Lakhdar er tjue år og bor i Tanger, havnebyen som er et bindeledd mellom Marokko og Spania. Det er rundt 2011 og midt i «Den arabiske våren».

En dag blir Lakhdar oppdaget i erotisk favntak med sin kusine og kastet ut hjemmefra. Etter ti måneder på gaten får han et tips av vennen Bassam om en religiøs gruppe som kan gi ham både jobb og et sted å sove.

Fra nå av starter en ferd der Lahdar må arbeide både i ordets og dødens tjeneste på svært uventet vis. Samtidig møter han kjærligheten og begynner å fantasere om å komme seg vekk. Og mens

den arabiske verden står i flammer og krisen i Europa vokser, åpner det seg nye muligheter for den unge mannen. Kanskje vil han få møte Judith igjen i Barcelona.

Men fortiden forfølger ham.

Mathias Énard har skapt en person som i sin ungdommelige naivitet finner styrke til å trosse de største vansker. Samtidig klarer forfatteren å gi et fascinerende bilde av en verden i rask forandring.

Den franske forfatteren Mathias Énard har studert persisk og arabisk og levd lenge i Midt-Østen, Berlin og Barcelona. Han har bl.a. skrevet fem romaner.

Tyvenes gate er hans første roman på norsk.

41

Når drømmene setter kjærligheten på prøve i Berlusconis Italia Silvia Avallone Marina Bellezza 349,– 9788203370519 Oversatt av Astrid Nordang Utk. medio februar Tilgjengelig som e-bok

Ved foten av Alpene er naturen praktfull, men landsbyene blir stadig mer øde, forlatt av innbyggerne som trekkes til de store byene. I et lite samfunn bor Marina og Andrea, og her må de skape sin egen framtid. Det er de også innstilt på, men de har drømmer som trekker dem i helt forskjellige retninger.

I Marina Bellezza skildrer Silvia Avallone problemene til en generasjon som opplever den fulle virkningen av Berlusconi-krisen.

Hvordan skal du fylle tomheten med dine egne verdier og finne din egen vei? Skal du gjøre som Marina som ønsker å erobre verden og komme seg langt vekk, eller som barndomskjæresten Andrea som vil tilbake til familiens røtter?

20-årige Marina er smellvakker, har karisma og en strålende

stemme. Og hun har sinnet til de unge som ikke ble elsket nok.

Foreldrene har latt henne leve sitt eget liv, og foran tv-en har hun sittet og drømt. Hun vil og skal helt til topps i musikkbransjen, hun vil bli berømt Andrea kommer fra en bedrestilt dommerfamilie, men vil ikke gå i sin storebrors vellykkete fotspor. Også han vil vekk, men han ønsker å leve i harmoni med naturen og dyrke jorda på bestefarens fjellgård.

Marina og Andreas kjærlighet er sterk, men hvordan skal de klare å forene sine drømmer?

«Marina og Andrea er tragiske og snart udødelige elskende.

Uforglemmelig.» le figaro magazine «Man må lese Avallones engasjerte og rasende prosa, som gir en helt spesiell energi.» le monde des livres

Sylvia Avallone debuterte med Stål knapt 25 år gammel.

Silvia Avallone lykkes enda en gang i å skildre krisen i det italienske samfunnet og de unges tvil og søken. Hun viser oss en generasjon uten framtid, men full av lengsel.

Romanen var nominert til den prestisjetunge Strega-prisen og mottok senere Campiello Opera Primo-prisen. Marina Bellezza er Avallones andre bok.

En steinhard og rørende oppvekst­roman Édouard Louis Farvel til Eddy Bellegueule 329,– 9788203370588 Oversatt av Egil Halmøy Utk. medio februar

EDOUARD LOUIS farvel til Eddy Bellegueule

Tilgjengelig som e-bok

Édouard Louis – Eddy Bellegueule – er nå 22 år og studerer sosiologi.

Farvel til Eddy Bellgueule er hans debutbok, den fikk en veldig medieoppmerksomhet og har vært en storselger. Boken er under oversettelse til mer enn 20 språk.

«Jeg løp av gårde. Rakk akkurat å høre moren min si: Hva er det den gærningen holder på med?

Jeg vil ikke være hos dem, jeg nektet å dele dette øyeblikket med dem. Jeg var allerede langt borte, jeg tilhørte ikke deres verden lenger, det sto det i brevet.»

Dette er historien til Eddy Bellegueule, Eddy Penttryne, jo det er hans virkelige navn. Han viser sin homofile legning lenge før han selv aner hva det er i et miljø som knapt er i stand til å støtte ham.

Dette er historien om en ung gutt som gjør opprør mot familien, mot fattigdommen, mot det sosiale miljøet han vokser opp i, mot dens rasisme og vold.

Men som han selv sier, var dette det andre opprøret. For før han

gjorde opprør mot sin barndoms verden, var det denne verdenen som gjorde opprør mot ham.

«Veldig tidlig følte jeg at både familien og omgivelsene skammet seg over meg, ja til og med følte avsmak.» Édouard Louis skildrer med stor innlevelse et ressurssvakt miljø, der samfunnet aldri har stilt opp for innbyggerne.

Det minner faktisk mye om amerikansk white trash. En dag forstår Eddy at han alltid vil være annerledes. Han bestemmer seg for å dra vekk – og oppdager at det finnes en helt annen verden der ute.

Eddy Bellegueules historie er en klassereise, en beretning om å bryte ut av omgivelser som blir for trange og endre sitt liv.

42

Jakob Melander har arbeidet med teater og kommunikasjon og vært gitarist i flere rockeband.

Han debuterte som forfatter i 2013 med kriminalromanen Øyesten, som er den første boken i serien om Lars Winkler. Boken ble en suksess og er solgt til flere land.

Serafine er neste bok i serien om Lars Winkler.

Københavns overborgermester er drept. Det eneste vitnet er en ung kvinne. Serafine er oppfølgeren til Øyesten i serien om etterforskeren Lars Winkler.

POLITIKK OG PROSTITUSJON I KØ B E N H AV N 1999. En liten gutt åpner døren til rommet han deler med sin 14-årige storesøster på flyktningesenteret Margretheholm. På sengen med det krøllete teppet ligger søsteren død, med en saks som stikker opp fra et sår i halsen. Ved siden av henne ligger en mann.

Jakob Melander Serafine 379,– 9788203370342 Oversatt av Morten Gaustad Utk. primo februar Tilgjengelig som e-bok

2013. Københavns overborgermester, Mogens Winther-Sørensen, blir funnet i sin herskapelige leilighet med halsen skåret over. På gjerningsstedet befinner det seg en ung kvinne av utenlandsk opprinnelse – Serafine – en prostituert som er kommet fra Hamburg samme dag.

Politietterforsker Lars Winkler blir satt på saken, som blir ytterligere komplisert av at den dreptes mor, som er leder for De radikale og landets økonomiminister, blander seg i etterforskningen, godt hjulpet av sin PET-agent, som også er Lars' erkefiende. Og hvorfor virker ministeren og hennes mann så uberørt av sønnens død?

Da Serafine stikker av, blir hun umiddelbart hovedmistenkt i saken, og Lars Winkler jakter på henne i Københavns gater. Da Lars begynner å grave i overborgermesterens fortid, dukker det opp flere mørk hull og urovekkende informasjon. Mogens var en ung, idealistisk mann som hadde arbeidet som frivillig på et flyktningesenter. Her opplevde han ting som ikke tålte dagens lys, og som skal få katastrofale følger.

Lars Winkler går som alltid sine egne veier, den motsatte av kollegene som er overbeviste om at det er Serafine som er morderen. Men etter hvert som han avdekker Mogens’ fortid, er det noen som fjerner alle spor. Kan det være andre enn forbryteren selv som har interesse av at saken ikke oppklares? Og hele tiden prøver etterforskeren å finne svarene på spørsmålene: HVEM ER SERAFINE? HVA VIL HUN? HVA GJØR HUN HER?

Øyesten

43

Den erfarne svenske TV-manusforfatteren Stefan Ahnhem skriver i sin første kriminalroman om hva mobbing i sin ytterste konsekvens kan føre til.

D E N U LT I M AT E H E V N E N

Den du ikke husker, er den du bør frykte.

En lærer blir funnet brutalt drept i skolens sløydsal. På kroppen til offeret har morderen plassert et klassebilde fra begynnelsen av 1980-årene, med den dødes ansikt krysset ut.

Politietterforsker Fabian Risk flytter med familien tilbake til hjembyen Helsingborg etter flere år i Stockholmspolitiet. Her skal han starte et nytt liv og få nye politikolleger. Men først skal han ha en lang og velfortjent ferie, som han blant annet skal bruke til å komme nærmere sin kone og sine barn.

Slik blir det selvsagt ikke. De har knapt ankommet det nye huset før Fabian blir innkalt for å bistå i utredningen av drapet på sløyd­ læreren. Den drepte er nemlig en av hans gamle klassekamerater.

Stefan Ahnhem Offer uten ansikt Pocket 149,– 9788203370540

Så skjer det flere drap, og alle de døde gikk i den samme klassen.

Det er tydelig at morderen følger en nøye utarbeidet plan.

Fabian dras dypere og dypere inn i etterforskningen, som vekker til live minner om fortrengte tenåringsforelskelser og brutal mobbing i skoleårene. Minner han er alt annet enn stolt av. Men hvorfor skjer drapene akkurat nå som han har kommet tilbake til Helsingborg? Når er det hans tur?

Jakten på morderen får Fabian til å ta stadig større sjanser for å komme videre i etterforskningen.

Sjanser som får skjebnesvangre konsekvenser for både ham selv og hans omgivelser.

Offer uten ansikt er en intelligent collage av psykologisk thriller, amerikansk seriemorderkrim og skånsk krimtradisjon. En tett skildring av hva mobbing i barndommen kan gjøre med et menneske. Om hvordan det å bli oversett og glemt er vel så smertefullt som fysisk vold.

Det er historien om driften etter å sette spor etter seg, og den ultimate hevnen.

Stefan Ahnhem har vært manusforfatter innen film og TV i mer enn 20 år. Han har blant annet skrevet manus til noen av Sveriges mest populære krimserier som Wallander og Irene Huss. Offer uten ansikt er hans første bok, og den første i serien om Fabian Risk. Boken har hatt stor suksess i Sverige og Danmark.

Oversatt av Kari Bolstad Utk. medio mai Tilgjengelig som e-bok

44

Tour de France. Selv de helt uinteresserte er interessert når det kommer til Tour de France. Verdens største sykkelritt.

Glede. Smerte. Sinne. Nærmest umenneskelige påkjenninger. Men også et arnested for forfengelighet, grådighet, misunnelse, vrede, latskap, begjær og hovmod. Samtlige av de syv dødssyndene er representert under et slikt løp.

Vinneren mottar 450 000 euro. Men hva om gevinsten for å tape er større? FOTO Kurt Aust

ø D EN l e Y kk

DS

RER Ø J K

EN TOUR DE FRANCE-THRILLER Å overleve Tour de France er ingen selvfølge. Det vet Erik Norse. Han er bare 23 år og deltar for første gang.

Han sykler for Bank White-Team.

Han sykler ikke for å vinne. Han er hjelperytter, og hans mål er bare å fullføre. Tre ukers blodtåke der alle vokter på alle. Tre uker i en verden av puls, fart, kropp, pedaler, hjerterytme, sittestilling, kjefting, kontroll – eller mangel på kontroll.

Men Erik har også en annen agenda enn å hjelpe kapteinen fram til den gule trøya. For blant de 200 deltakerne finnes den eller de som tok livet av sykkelmekanikeren Louis Bardoux. Han ble funnet drept noen måneder tidligere. Politiet har

Tour de France er verdens lengste og hardeste landeveisritt og en av verdens største idrettsbegivenheter. Sykkelrittet startet som et PR-stunt av sjefredaktør Henri Desgrange som ville skape blest rundt bladet L'Auto. Det første Tour de France gikk av stabelen 1. juli 1903 med 60 deltakere. Bare 21 kom i mål, ledet av franskmannen Maurice Garin. Han vant med hele to timer og 49 minutter foran nummer to, Lucien Pothier. Allerede i 1904 begynte skandalene. Syklistene kjørte både bil og tog for å komme seg fram, og publikum kastet spikre på veiene for å ødelegge for rivalene. Maurice Garin vant dette året også, men ble fratatt seieren da det ble kjent at han hadde tatt tog deler av strekningen.

Tour de France har vært arrangert årlig med unntak av krigsårene 1915–1918 og 1940–1946.

Kurt Aust Dødt løp 379,– 9788203358944 Utk. ultimo mai Tilgjengelig som e-bok

Kurt Aust har skrevet seks kriminalromaner med sine 1700-talls-helter professor Thomas av Boueberge og hans assistent Petter Hortten. Den tredje boken i serien, Hjemsøkt (2003), ga ham både Rivertonprisen og Glassnøkkelen for beste skandinaviske krimroman. Aust har også skrevet romanene De usynlige brødre (2006) og Kaos og Øyeblikkets renhet (2008).

mer eller mindre tvunget Erik til å hjelpe dem med etterforskningen.

For de har noe på ham. Nå er han kommandert til å lytte, følge med, holde øynene åpne. Lettere sagt enn gjort i et hav av ryttere som snakker alle språk.

Det handler om doping, korrupsjon og løpsfiksing. Og det handler om død.

45

1

2

34

5

6

Å overleve Tour de France var ikke en selvfølge.

Det var ikke okay for en kaptein å bli utfordret og forbigått av sin nestkommanderende.

4

km 3 19 e. gn ta

km

7

8

lo u

Ca

t-F

r–

in Sa

lo u

Sa

in

t-F

s– og e Li m

9

rm

r.

2

15 .2 es im og –L fo rt he Ro c

6

3 ou 7 km x.

16 7 km

re M Ro orl ch aix ) ef or – M t.

16 ûr-d 8 km e-B

–(

5

s–

uc rie

3

an

in Sa

2

N

t-B

ux ye

Ba

1

km

te

km

4 18

km 9

Dette er champions league. Og ikke bare det. Det er selveste finalen. Et oppgjør mellom de unike.

De kjappeste, de beste teknikerne, de største vinnerskallene. De mest utholdende.

En finale over tjueen dager!

–S

t.

M al o.

7, x. eu ay –B ux ye Ba

PROLOG

Rett før jeg gled inn i søvnen tenkte jeg likevel at det var underlig at en sykkelrytter var på tur i Gamlebyen – uten sykkel. En til utenom meg.

Et velt er som et jordskred, du hører det før du ser det. Merker rystelsene i kroppen før du hører noe. Men det er tiendedeler av et sekund det dreier seg om.

Det var to hundre mann i feltet. Som snakket russisk, kroatisk, italiensk, spansk, nederlandsk, tsjekkisk, baskisk, you name it ..., utenom engelsk og fransk som han forsto. Hvordan i svarte skulle han spionere på dem?

Snart var det som om sykkelen kjørte oppoverbakke selv når veien var plan.

Pulsen hamret i tinningen så det dunket mot hjelmen, lungene smertet som om jeg pustet ild og bena føltes støpt i sement.

10

11

46

8 9

10 11

Når vi en gang, om to-tre dager kommer ned fra Pyreneene, vil kanskje en fjerdedel av dagens flokk være borte.

Som døde.

12

14

Og at jeg var en djevel hadde jeg svart på hvitt. Jeg smilte for meg selv ved tanken, men smilet forsvant da jeg mintes grunnen til at jeg ble det.

Det var ingen tvil når jeg visste hva jeg skulle se etter.

Co

16

te

–( Pa u

15

rr

ld

eM ar e– ie Bl La an nn qu em e– e La za Co nn n. ld 15 em el 2 'A ez k ub m an . is –F qu o e) ix Fo .

Lu ix 16 zA –( 6 km Ax rd -le id en sTh .1 66 er m km es )– Ca rc as on ne .1 80 km Ca – S rc t-A aso nd nn ré e – -d (M eSa ãz go am n e

-te ag km .L 3 .2 se To ul ou

13

14

Mange brudd vil gå og bli kjørt inn. Det gjelder å velge det riktige å bli med på.

Man må være våken.

Ha et blikk for detaljene: girskift, grimaser, slitne blikk, tunge tråkk, hvilke folk som har gått mange ganger, nye folk som går.

Vurderingen må skje i løpet av to sekunder. Skal jeg bli med eller spare kreftene til neste?

Det krever nese å velge riktig brudd.

Erfaring.

m po .

km 68 r.

1 au av –L es le sM in eay Bl

11

13

En mann sto ved døren til et lite hotell og snakket med en innenfor, i skyggen. Mannen snudde seg og så uinteressert etter den bråkende bilen som hostet forbi.

Jeg så det glimtet i en gulltann.

Stillheten på denne siden av passet var som å miste hørselen. Vinden som tinnitus, susende, hylende. Plutselig var det tomt for folk.

«Lagtempo er de tusen små detaljenes konkurranse,» sa Wolf. «Den i laget som kjører forrest, tar 100 prosent av luftmotstanden. Ok? Nummer to sparer nesten førti prosent hvis han ligger riktig, og den tredje er nede i femtitre prosent.»

Han veivet med blåneglfingeren. «Så det er mye krefter å spare på riktig kjøring, gutter. Stå på!»

«Du er tjueåtte sekunder fra den hvite trøya,» sa Johan van Wiilks lavt da vi satt i bussen før dagens møte.

12

Es

7

17

18

19

20

21

22

23

47

16 17

Men fjellet var der, det visste vi. Skjult i tett tåke lå Mont Ventoux og ventet på oss. Som en usynlig ondskapens gud belaget den seg på å plage oss. Den foraktet svakhet, men hadde heller ingenting til overs for styrke. Ingen følte at de beseiret Mont Ventoux. Ingen følte glede når de var over toppen og kjørte ned, bare lettelse. De hadde overlevd denne gangen også.

19 20

En uheldig manøver kunne resultere i et ublidt møte med stein og asfalt, gjøre deg til en mørbanket, blodig svinefilet.

25

26

27

28

ed ôt –C re

ie tr es

–S re èv

-P r

en

es

tg

–(

Va l

-d

eM on

co

n

Co ld

Br

La

ia

–( p Ga

M

al

im

au

es

cè

–(

ne

Av

ig

–(

M

no

n)

on t

–S

ai

Ve n

nt

to ux

-P au

)–

l– T

Ga

ro

p.

is -

14

1

Ch

ât

km

ea

ux

eP

.1

54

km

Uansett hva jeg gjorde, var det en minusside.

Og ikke nok med det: Jeg var bare én person. Og det var minst to å passe på.

N

24

21 Jeg pustet dypt inn, samlet tankene og la en plan.

Helvete, jeg hadde fått juling nok.

Men dette var Tour de France.

Dette var hva man ønsket seg: Det uforutsigbare, overraskelsene, det som skrev seg inn i historien.

Nye legender. Jeg kunne nesten høre hvordan tvkommentatorer gikk i fistel og snakket om detronisering, konger som døde og prinser som tok over tronen.

ni et s. ) 15 9 km

3

18

ra és m Si nn ar – ou em M tin o le o) da . 1 ez –P ne 95 Ly o in To –G km n er –( Be ur al ol a n i P au u br n o a – F ra (It i ne s – e r) al oi y-le . 5 (C – ia 9 ha x. 1 -M Al ). km lo 17 pe 66 on n9 i d k su km 'H m al) r-C ue –S z. ao ai Ig 15 nt ne Pa ny 2 P , km ris – ( o S ai ur , C Ver nt c ai ha sa -L nou m ille su ps s prGé -É – N ly a o ng sé is es yes . 1 le)– 12 Ro i km ) –

15

29

30

31

32

33

34

35

48

Noen ganger bobler det over av engasjement rundt en bok internt i forlaget.

Med krimromanen Alex av Pierre Lemaitre har det virkelig tatt av.

NÅR BOKA TAR AV FØR DEN FINNES Da redaktør Asbjørn Øverås fortalte om den franske romanen Alex, forsto vi med én gang at dette måtte være noe helt spesielt. Vi kunne nesten ikke vente til boka ble ferdig oversatt.

Første leser ble solbrent, boka var så umulig å legge fra seg at solkrem og smøring ble glemt. Tilbake fra ferie kom rapporten: «Legg vekk alle andre manus,

Kriminalførstebetjent Camille Verhoeven er en av de mest interessante og uforutsigbare etterforskerne jeg har lest om. Det liker jeg.

Alex er ikke et typisk offer, og måten kompleksiteten er beskrevet på, imponerer meg. Karaktertegningene understreker at dette er en bok som krever en oppmerksom leser – fordi du kan bli lurt. Det ble jeg.

Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl, salgskonsulent Aschehoug Litteratur

dette er så vilt bra!» Etter hvert er Alex blitt en snakkis rundt lunsjbordet, manus sendes og videresendes, og alle er enige om at dette er stort.

Nå gleder vi oss til å dele denne leseropplevelsen med dere.

Alex startar som ein klassisk kidnappingskrim, men ganske raskt stig intensiteten omvendt proporsjonalt med kvaliteten på nattesøvnen til lesaren. Dette er ei historie eg aldri blir heilt ferdig med og som knapt liknar på noko anna eg har lese.

Asbjørg Engebø Rystad, salgskonsulent Aschehoug Litteratur

Det er ikke så ofte man finner gull i havet av krimbøker.

En som både er neglebitende spennende og overraskende i handling samt godt skrevet, med et persongalleri du blir engasjert i. Alex er edelt metall, og alt jeg ønsker av en god krim: medrivende, drivende spennende og sjokkerende original! God fornøyelse!

Erlend Dreiås, salgskonsulent Aschehoug Litteratur

En ung og vakker kvinne blir kidnappet på makabert vis, og jakten for å finne henne virker komplett umulig. Men plutselig begynner tilsynelatende tilfeldige tråder å nøstes opp, og en historie du aldri har lest maken til kommer til syne. Det hele er sydd sammen så intelligent og utspekulert at du knapt klarer å bla om for å få oppklaringen. Ha nerver i beredskap!

Vegard Bye, salgskonsulent Aschehoug Litteratur

49

Pierre Lemaitre Alex

Pierre Lemaitre har vunnet en lang rekke priser for sine kriminalromaner, bl.a. Crime Writers Association International Dagger, sammen med

349,– 9788203370052

Fred Vargas, for Alex i 2013. Samme år fikk han Prix de Goncourt for romanen Au-revoir la haut.

Oversatt av Christina Revold Utk. medio januar Tilgjengelig som e-bok

I kidnappingssaker er de første timene helt avgjørende. Deretter svinner mulighetene for å bli funnet i live drastisk.

Alex Prévost – vakker, tøff, smart – er kanskje ikke et vanlig offer, men tiden hennes begynner å løpe ut.

Bortsett fra et vagt vitne har politi­ etterforsker Camille Verhoeven og hans kolleger ikke noe å gå etter: ingen mistenkte, ingen ledetråder. Alt de har av opplysninger, er at en kvinne ble angrepet på gaten i Paris og slengt inn i en hvit varebil. Men hvem er hun?

Snart er imidlertid det å redde Alex' liv den minste av Verhoevens bekymringer.

50

Gud er sliten. Han syns ikke han har fått til ting på svært lenge, faktisk ikke siden første verdenskrig. Som vanlig er Arto Paasilinna elegant, burlesk og syrlig når han skriver om oss mennesker.

Gud er på ferie og har skaffet seg vikar

For hundrevis av millioner år siden, i tidenes grålysning, fikk Gud det for seg at han skulle skape en ny, trivelig planet, en slags prøveballong, hvor det kunne være artig å organisere mange slags lykkelige former for liv. Gud var ennå ung og eksperimentlysten den gangen. De nødvendige ingrediensene han trengte til å bygge jordkloden med, var det lett å raske sammen av romsøppel fra den nærmeste delen av verdensrommet, hovedsakelig fra den lille stjernen som kalles Sola. Da han hadde fått dreis på tyngdekraften og den nye planetens baner og andre basale ting, konsentrerte han seg om å utvikle livet på den nye planeten.

I begynnelsen var arbeidet interessant og givende, der Guds fantasi fikk fritt spillerom fra de første cellene og fram til apene. Men alt gikk ikke helt etter planen. Som da han skulle skape ulven: Kanskje Fanden var løs allerede da Gud skapte de mer utviklede pattedyrene? For da han skulle konstruere ulven, hadde han til hensikt å lage et koselig, loddent dyr som klarte seg bra i de kaldere strøk på kloden. Han planla at den skulle ha en godmodig og fredelig natur og spise gress og lunte i glade flokker over snødekte vidder.

Arto Paasilinna Herre min hatt 369,– 9788203370489 Oversatt av Ellen Holm Stenersen Utk. primo februar Tilgjengelig som e-bok

Da den så ble ferdig, måtte Gud konstatere at noe hadde gått veldig galt.

Til slutt gjorde han noe han skulle komme til å angre på. Han skapte mennesket. En blunder førte til at selve Satan klarte å blande inn noen av sine egne djevelske gener, og siden den gangen har Gud bare hatt trøbbel med menneskeheten.

Meningen var at mennesket skulle frigjøre verden fra de blodtørstige rovdyrene, men det viste seg at mennesket var det usleste av dem alle. Riktignok dukker det opp et og annet dugelig menneske, men de fleste er krigerske, griske, ekle og maktsyke. For et par tusen år siden forsøkte Gud å ordne opp i verden ved å sende sin egen sønn for å roe ned menneskene. En nødløsning.

Forsøket mislykkedes.

Til slutt fester de seg ved kranfører Birger Ryynänen – hans ønske om at kona må bli mindre sjalu og humørsyk, er inderlig og oppriktig. St. Peter besøker Birger i hans kranhus, og mannen takker ja til jobben. Og han ligger ikke på latsiden. I løpet av de fire månedene som går før Gud vender tilbake, har hans stedfortreder gjort store forandringer. Han har blant annet flyttet himmelen, vært i nærkontakt med djevelen og stoppet en tredje verdenskrig.

Prisbelønte Arto Paasilinna er en klok, underfundig, folkelig og humoristisk forfatter som dyrker den vanskelige kunsten å skrive enkelt.

Det er alltid god stemning på forlaget når vi utgir en bok av Paasilinna!

Gud følte virkelig at han trengte et sabbatsår, han var klar over at han hadde hatt en depresjon helt siden første verdenskrig.

Sammen med Sankt Peter og engelen Gabriel forsøker han å finne en løsning. En vikar. Systematisk går de gjennom millioner av bønner. Paven og andre geistlige blir raskt sjaltet ut. Bønnene deres virker ikke ekte.

Arto Paasilinna har en stor litterær produksjon bak seg, og etter hvert er mange av bøkene hans utgitt på norsk og blitt en stor suksess også her, med over 300 000 solgte bøker.

51

Alle elsker Paasilinna. Noen har sin soleklare favoritt, andre klarer ikke å velge. Med sin helt spesielle versjon av barokk, finsk humor har han vunnet mange norske lesere. I enkelte hjem er det lagt ned forbud mot å lese Paasilinna på senga, og det er ikke anbefalt å lese Paasilinna i offentligheten. Med mindre du liker at folk ser rart på deg fordi du ler høyt.

Vi har spurt våre følgere på Facebook hva som er deres favoritt: – Kollektivt selvmord. Fordi det kan få den mest deprimerte til å le!

Silje Melhus Sjølli

– Tordengudens sønn og Kollektivt selvmord ligg på delt førsteplass hos meg. Paasilinnas eineståande evne til å gjere det gravalvorlege underfundig morosamt kjem særs godt fram i dei to.

Signhild J. Stave Samuelsen

– Prosten og hans forunderlige tjener! Fordi den tenner ett bittelite håp i meg om at jeg kanskje, kanskje, kanskje en vakker dag kan bli bestevenn og dra på eventyr med en bjørn.

God gammeldags barne­ bokeventyr pakket inn i godt voksen sjarm med dybde.

Martine Sandlie Blomstrand

– Harens år er vidunderlig for sin lune, underfundige humor om hvordan et tilfeldig møte med en liten tilfeldig hare forandrer et helt menneskeliv – som ellers kanskje ville gått upåaktet hen.

Anette Staubo Boasson

– En lykkelig mann. Liker den fordi den tar et oppgjør med «bygdedyret».

Berit Johnsen

52

LENGST VEST I NORGE, DER LANDET EN GANG BLE SAMLET TIL ETT RIKE OG VIKING­ KONGENE REGJERTE, SITTER KARI NYGAARD OG LENGTER HJEM TIL FARGESPRAKENDE FJELL OG HVITDEKTE VIDDER. SLIKT BLIR DET LITTERATUR AV. TEKST Mette Solberg Fjeldheim

Hjemlengselens skapende kraft

Kari Nygaards tips til vordende forfatterspirer Dropp prestasjons­ angsten Selv benytter hun seg av kognitive teknikker og bruker lite energi på frykt for skrivesperre og prestasjonsangst.

Rutinen er viktigst Du må bestemme deg for at du skal skrive.

Så lenge rammene er på plass, kommer det kreative.

Fleksibilitet Vær fleksibel. Tekst er så formelig! Er det ikke bra nok, kan du alltid gjøre det om i morgen.

Utnytt tiden Selv er Kari et A-menneske og våkner tidlig.

I helger og dager hun har fri, jobber hun med manus fra kl. 7 til 10 om morgenen.

Hun står sortkledd og lyshåret ved Marilyn Monroe-statuen i Haugesund. Vinden rusker henne i håret, og hun skutter seg lett mot kulden fra havet. Klokken er fire, og lyset er alt på vei til å forsvinne. Vi går inn i varmen på Karis favorittkafé for en kopp varm kaffe latte og en prat om hennes nye bok, Det frosten tok.

Skriver seg hjem – Hjemlengsel er en drivkraft, innrømmer Kari. – Jeg har en sterk hjemlengsel, hele tiden. Sånn sett kan man si at jeg skriver meg hjem.

Jeg er alltid nysgjerrig etter å lære mer om historien på de stedene som betyr noe for meg. Hjemlengselen får frem kreativiteten hos meg. Jeg ser for meg at jeg skal tilbake til Tynset, til snøen, for å gå på ski, men også til de historiene som har farget lokalsamfunnet.

Basert på virkelige hendelser Kari abonnerer fremdeles på lokal­ avisa for Røros og området rundt, Arbeidets rett. Det var der hun fikk ideen til Det frosten tok. Det var der hun først leste om den hendelsen som skulle bli utgangspunktet for romanen. I august 1811 gikk lokale bønder til angrep og stjal og slaktet 392 tamrein fra sørsamiske familier på Gauldalsvidda. Samene mistet livsgrunnlaget sitt og ble gående på legd, og flere av bøndene måtte betale så høye erstatningssummer at de ikke klarte å beholde gårdene sine.

53

Kari Nygaard har hovedfag i nordisk litteratur

Kari Nygaard Det frosten tok

og jobber som norsklærer. Hun debuterte med romanen Reisen til Bella Coola i 2013.

349,– 9788203359040 Utk. medio januar Tilgjengelig som e-bok

En fortiet konflikt – Jeg vokste opp på Tynset og visste knapt at det hadde vært samer der!

Det var en del av lokalhistorien som ikke hadde blitt fortalt.

De siste årene har Kari drevet research og lest seg opp på sørsamisk kultur. Og gjennom handlingen og karakterene i romanen ønsker hun å gjøre kjent det som så lenge har vært snakket lite om.

Komplisert jus – Nettopp spørsmålet om det å eie naturen, å eie ressursene, står sentralt i norsk lovgivning. Eiendomsretten er sterkere enn bruksretten, sier Kari. Hun legger til: – Men det var erstatningsplikten som nærmest tok knekken på samene. Nå har tingene tatt seg opp igjen, og i dag lever ressurssterke samer fortsatt av reindrift i området.

Sterke kvinner Fortellingen handler om to kvinner som befinner seg på hver sin side av en etnisk skillelinje, men som likevel hjelper hverandre. De lever i en tid og i et samfunn der det å samarbeide blir på tross av og mot alle odds. – Mennesker kan leve side om side. Men det skal så lite til før det tennes en gnist og man står på hver sin side av en konflikt i stedet.

Lengsel hjem At naturen står sentralt i boken, er ikke så rart. Naturen har alltid vært viktig for Kari Nygaard. Mens jeg som møter henne har kommet «hjem» til mitt barndoms Haugesund, sitter hun i blest og mørke og lengter hjem. Og der jeg i øst tenker på forblåste klipper og sjøsprøyt i vest, bor Kari på tiende året i min hjemby og ser for seg fjellene lenger øst.

Men hjemme på Tynset er det ingen som venter. Hun har ikke familie der nå lenger. Kanskje er det nettopp derfor lengselen sitter så sterkt i. Men hun utelukker ikke at hun en gang flytter hjem igjen til fjellene, der høstfargene spraker farge­rikt og vintrene er hvite. I hvert fall vil hun la seg inspirere av hjemtraktenes fascinerende historie.

Konflikter Kari mener mennesker gjerne samarbeider på tvers av ulikheter, helt til det viser seg at de vil ha det samme. – Det er når det oppstår uenighet om ressursene at problemene dukker opp. På 1600-tallet trakk kobberverket på Røros flere og flere bønder til området, og konfliktene tok til. I rettsprotokollen er det registrert sammenstøt mellom samer og bønder helt tilbake til denne tiden. Fortsatt, den dag i dag, er det store motsetninger mellom disse to gruppene i området.

Mette Solberg Fjeldheim er frilansskribent og markedsansvarlig for skjønnlitteratur og dokumentar i Aschehoug Litteratur (i permisjon).

Året er 1811.

Når alt står på spill, kan fienden bli din nærmeste venn

Napoleonskrigene og den engelske handelsblokaden har skapt matmangel, og det har vært flere uår på rad. Den harde kampen for tilværelsen har ført til fiendskap og sammenstøt mellom fjellbønder og samer nord i Østerdalen.

Lea og Marjja står på hver sin side i striden, men etter at bøndene har begått selvtekt mot samene, oppstår et uventet vennskap mellom de to kvinnene på tvers av motsetningene. De står sammen for å redde seg selv og barna sine fra hungersnød og død. Etter hvert må de også kjempe side om side både mot den nådeløse folkemeningen og mannen som er ute etter dem.

Reisen til Bella Coola

54

I 1997 FIKK LIV KØLTZOW BRAGEPRISEN FOR Verden forsvinner. FORFATTEREN FORTELLER HVORDAN DET ER Å LESE BOKEN NÅ, 18 ÅR SENERE. TEKST Nora Campbell

DE T F INNE S IKKE H VERDAGER Da jeg skrev Verden forsvinner, gjorde jeg enormt med research. Det var som om jeg forberedte meg på at jeg skulle bli syk. Prosessen hjalp meg med legeskrekken. Jeg fikk slippe innenfor, fikk så god kontakt med toppspesialistene som alle er så redde for og har så stor respekt for.

Jeg husker jeg intervjuet en nevrolog, med masse skjønnlitteratur på kontoret, og jeg gjettet alle svarene hans: Det beste med jobben var diagnostikken, det verste var at det var så få av sykdommene som han egentlig kunne gjøre noe med. Legen, som fem år senere diagnostiserte meg med Parkinsons sykdom, takket meg for boken og trodde jeg hadde klart å diagnostisere meg selv. Han trodde jeg visste alt om medisin, men det gjør jeg jo ikke.

Verden forsvinner er en bok som holder seg fast i øyeblikket. Hovedpersonen Nina Blindheim er lege og slipper ikke unna det som skjer rundt henne. Hun slipper ikke unna å bli rammet selv. Dette er absolutt en kriseroman. Balansen mellom nåtid og fortid er spesiell. Hun slipper ikke unna nåtiden, men hun får ro til å reflektere over fortiden.

Jeg var redd mens jeg jobbet for at dagliglivet skulle virke grått, men ordet hverdag er helt håpløst. Det finnes ikke hverdager. Det finnes en fryktelig spennende prosess inni hvert menneske som er logisk og som fører til valg og handlinger. Det er det som er hverdager, og det er ikke småting.

Romanens handling er lagt til høsten 1989, da Muren falt. Nå er det 25 år siden, og verden fremstår kanskje ikke like fredelig.

Man er aldri sikker når man skriver,

men jeg er glad for å ha fastholdt et slikt øyeblikk, en slik hendelse. Det ser annerledes ut nå, enda riktigere.

Den fredelige måten de østlige lederne løste den farlige situasjonen på var ikke en seier akkurat, men viste noen kvaliteter ved systemet.

Ikke alle kan erkjenne et nederlag.

De sparte mange liv på det. Jeg har levd i en fredstid hele mitt liv, mens det har vært så mange hundre tusen kriger, det er egentlig helt vanvittig! Det perspektivet har blitt min måte å betrakte verden på. Jeg ser på krisene fra en fredsposisjon i et velstandsland. Mitt ståsted er det alle andre så gjerne vil frem til, og da kan man jo ikke drive og forakte det som snevert.

Men blikket på verden blir et utenfrablikk, distansert?

Ektemannen i romanen, Audun, er historiker, ekspert på Svartedauden, han har avstand til alt som skjer.

Auduns blikk på verden er også mitt.

Men jeg er ikke så pessimistisk som ham.

– Det finnes ikke hverdager, det finnes en fryktelig spennende prosess inni hvert menneske som er logisk og som fører til valg og handlinger. Det er det som er hverdager, og det er ikke småting.

Og han er kanskje ikke noen god ektemann?

Audun er voldelig, og Nina har fortrengt det. Hun – en lege! – har fortrengt det. Men det er slike ting som holder verden sammen, både på mikro- og makronivå. Hvordan opprettholdes freden? Ved at noen finner seg i det som skjer.

Og hvordan er det å lese boken nå, 18 år etter den kom ut for første gang?

Jeg liker hele boken bedre nå enn da jeg skrev den. Og når jeg blar i den, blir jeg faktisk ganske imponert over mitt eget arbeid. Jeg tror det er en bok som vil holde seg.

Nora Campbell er redaktør for norsk skjønnlitteratur i Aschehoug

55

Med ti kritikerroste bøker bak seg, er Liv Køltzow en av Norges mest anerkjente forfattere. I januar fyller hun 70 år, og Aschehoug gir ut mesterverket Verden forsvinner fra 1997 i ny utgave.

SAGT OM VERDEN FORSVINNER «Leseren suges inn i problemstillingene på en måte som åpner både for å reflektere over eget liv og livet i større perspektiv.»

Cecilie Lund, Klassekampen «… det går lang tid mellom de få gangene man berikes så merkbart som av Liv Køltzows mesterverk.»

Kjell Olaf Jensen, Arbeiderbladet

Verden forsvinner er en gjennomkomponert beretning i et finstemt språk, båret av en følsomhet som er et særkjenne for forfatteren.

Legen Nina Blindheim befinner seg midt i førtiårene og har levd et dobbeltliv mellom medisin og litteratur. I moden alder føler hun at hun vil ta opp igjen sitt avbrutte forfatterskap. Legegjerningen og diagnose­ språket fortoner seg som en flukt fra en verden i dramatisk forandring på alle plan.

Hennes nærmeste arbeidskollega dør, og forholdet til ektemannen preges av en dyp krise. Det hele utspiller seg noen måneder høsten 1989 til et fjernt akkompagnement av nyheter om Berlin-murens fall.

De ytre begivenhetene utløser en erkjennelsesprosess som veksler mellom erindringsglimt og refleksjoner over nåtidsepisoder.

Verden forsvinner er en roman om oppbrudd og sammenbrudd. Den er like aktuell i dag, 25 år etter murens fall. Det er en roman i slekt med bekjennelsen og dagboksromanen i europeisk litteraturtradisjon.

Liv Køltzow Verden forsvinner 149,9788203359019 Utk. ultimo januar Tilgjengelig som e-bok

«Om det finnes noe overordnet mål med det jeg gjør, har det kanskje vært å underkaste seg tvilens og skepsisens dynamikk.

De skiftende stemninger, relative posisjoner og de situasjonsbestemte innsikter er antakelig det nærmeste jeg har kommet en ‘sannhet’, både i det jeg har sett rundt meg og i det jeg har forsøkt å lage.»

Liv Køltzow i Essays 1975 – 2004

«Med Søren Kierkegaard som viktigste referansebakgrunn, i et stillferdig, innadvendt nesten dialogfritt språk, gjennomlyses de små og store valg … Sjelden har jeg støtt på en fiktiv livsskjebne som så nyansert illustrerer den brysomme striden mellom fornuft, plikt og dunkle lengsler …»

Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad «Verden forsvinner er en klok kvinnes og en moden forfatters verk – en kvinne med dyp innsikt i menneskelige relasjoner, og en forfatter som behersker sine litterære virkemidler til fulle.» Øystein Rottem, Dagbladet «I et kvernende, intenst, stilsikkert sprog gjennomfører Liv Køltzow en dybdeborende, innsiktsfull analyse av et menneske som står midt i et viktig kryss i livstrafikken, rushet tvinger henne til å ta den umulige beslutningen og veivalg som vel ikke endelig løser hennes problem, men som kan gi henne og hennes liv en ny, m ­ eningsfull retning.»

Svein Johs Ottesen, Aftenposten

Liv Køltzow debuterte i 1970 med novellesamlingen Øyet i treet. I 1972 kom hennes første roman, Hvem bestemmer over Bjørg og Unni?, og så fulgte Historien om Eli (1975), Løp, mann (1980), og novellesamlingen April/November (1983).

Hvem har ditt ansikt? (1987) ble innstilt til Nordisk Råds litteraturpris, det samme ble Det avbrutte bildet (2002). I 1992 fikk hun både kritiker- og publikumssuksess med biografien Den unge Amalie Skram, og i 1997 Brageprisen for romanen Verden forsvinner. Essays 1975–2004 er Køltzows foreløpig siste utgivelse.

56

Morskjærlighet og familieforhold er det sentrale i Dea Brøvigs debutroman som utspiller seg i en liten og trang sørlandsby. Døvig er norsk, men har bodd i England siden hun var 17.

Agora bibliotek Det lille forlaget med de store forfatterne

Den betingelsesløse kjærligheten I 1974 er Else 15 år gammel og bor på et småbruk sammen med moren og faren. De har en enslig ku i fjøset, og faren prøver å tjene til livets opphold ved å drive fiske fra en liten skøyte, men tilbringer vel så mye tid i sjøbua sammen med hjemmebrent­apparatet. Moren jobber hardt som syerske, prøver å ikke si de gale tingene, holder blåmerkene skjult og tørker støv i «finstua» når pastoren kommer på besøk. Den strenge og allestedsnærværende pastoren som i prekenene sine alltid snakker om menneskenes ondskap og at alle blir straffet for sine synder.

Det er en verden preget av undertrykkelse og liten frihet, en verden man drømmer om å komme seg vekk fra. Og Else har funnet sine smutthull. Hun kan ikke forlate huset uten grunn, men samtidig finnes det skoger man kan snike seg ut i, en robåt man kan fiske fra, en ferge man må ta til skolen der få passer på.

Else er forelsket i Lars, sønnen til eieren av skipsverftet. Men det må ingen få vite. Så kommer et sirkus til byen – og det blir en sommer som kommer til å forandre livet hennes for godt.

30 år senere møter vi igjen Else. Hun har en datter og et barnebarn, og hun bor fortsatt i den lille sørlandsbyen. Slik Else har vært enslig mor, er også datteren Marianne det. Men holdningene er forandret. Marianne lever sitt eget liv og får lov til det.

Else elsker henne uansett. Og så flytter Lars tilbake til byen, og han konfronterer Else med en hemmelighet hun har holdt på i alle disse årene.

Med lavmælt stemme forteller Dea Brøvig en dramatisk historie om hvordan en mor kan elske sin datter uten forbehold og om hvordan en familie forholder seg til hverandre – hva de deler og hva de beskytter, og hva de noen ganger lyver om for seg selv og for verden rundt. Alt er rammet inn av fint tegnede beskrivelser av det isolerte miljøet i en norsk kystby, et miljø vi kan kjenne oss igjen i.

Dea Brøvig Siste båt hjem 349,– 9788203219986 Oversatt av Eli-Ann Tandberg Utk. medio februar Tilgjengelig som e-bok

Dea Brøvig er født i Norge og flyttet til England da hun var 17 år. Hun studerte ved Leeds University og har arbeidet i forlagsbransjen i London. I 2009 fullførte hun skrivestudier ved University of East Anglia's Creative Writing Course. Den siste båten hjem er hennes debut.

Agora bibliotek er et selvstendig og uavhengig forlag som drives av Anette og Gabi Gleichmann. Deres ambisjon er å være det lille forlaget med de store forfatterne. Det vil komme seks bøker i året. Våren 2015 utkommer sentrale titler av portugisiske António Lobo Antunes og russiska Marina Stepnova.

Vi mener at gode bøker skal skake leseren, utvide perspektivet, gi ny innsikt, engasjere, inspirere, berike og sette spørsmålstegn ved etablerte meninger. Og slik litteratur finnes det mye av ute i verden, sier Gabi Gleichmann.

Agora bibliotek vil derfor – i samarbeid med Aschehoug forlag – utgi noen av vår tids mest betydningsfulle utenlandske forfattere i norsk oversettelse. De fleste av dem er allerede veletablerte på den internasjonale litterære scenen. Det handler om forfattere som er seg bevisst at litteraturens rolle i samfunnet bør være mer enn å underholde.

57

António Lobo Antunes Fado Alexandrino

Portugiseren António Lobo Antunes, som har et 30-talls romaner i sin litterære bagasje, regnes som en av vår tids største prosaforfattere. I 1998 sto Nobelprisvalget mellom ham og José Saramago. Som så ofte i prisens historie valgte Svenska Akademien å belønne den eldre kollegaen. Det var mange litteraturkjennere rundt om i verden som mente at prisen gikk til feil mann. Deriblant det amerikanske litteraturorakelet Harold Bloom, som hevder at António Lobo Antunes er vår fremste nålevende forfatter.

Lobo Antunes omfangsrike roman Fado Alexandrino anses å være den viktigste litterære skildringen av kolonialismens herjinger i Afrika siden Joseph Conrads Mørkets hjerte.

Scenen er en kro i Lisboa der fem veteraner treffes ti år etter kolonikrigen i det tidligere portugisiske Afrika. De drikker og spiser og prater om gamle minner – og etter hvert som fragment legges til fragment, minner lagres på toppen av andre minner, trer et stadig tydeligere bilde fram av disse fem og deres liv.

De har alle forskjellig perspektiv på det som har skjedd siden revolusjonen, den revolusjonen som Lobo Antunes med bestemthet hevder rant ut i sanden.

Marina Stepnova Lasarus' kvinner Marina Stepnova tilhører den nyere generasjonen kvinnelige forfattere som i løpet av de siste årene har beriket og vitalisert den russiske fortellerkunsten. Født i 1971 regnes hun blant sin generasjons mest lovende prosaforfattere. Hun har skrevet fire bøker, hvorav Lasarus' kvinner regnes som hennes fremste.

Romanen skildrer Russlands 1900-tallshistorie gjennom tre kvinneskjebner. Den gripende beretningen om disse kvinnene fra tre ulike generasjoner er blitt sammenlignet med Tolstojs verk og belønnet med to store russiske utmerkelser. Boken er oversatt til ti språk: svensk, tysk, fransk, arabisk, engelsk, estisk, italiensk, tsjekkisk, polsk og norsk.

António Lobo Antunes Fado Alexandrino

Marina Stepnova Lasarus' kvinner

9788293139263

9788293139287

Oversatt av Kari og Kjell Risvik Utk. primo mars

Oversatt av Hege Susanne Bergan Utk. primo mars

Tilgjengelig som e-bok

Tilgjengelig som e-bok

58

KU N S T E N Å OV E R S E T T E 2 6 5 AV M A L E R E N V I N C E N T VA N G O G H S B R E V.

Å skrive

TEKST Eve-Marie Lund

Vincents

I nesten to år har jeg levd i et ménage à trois.

I nesten to år har Vincent van Gogh påvirket så å si alt jeg har gjort, mye av det jeg har tenkt og skrevet, samt mye av det som har kommet ut av munnen på meg.

Jeg har levd med ham, drømt om ham, gått i hans fotspor i Nederland og Frankrike. Jeg har følt behov for å leve hans liv, gå det etter i sømmene, se det han så, i den grad det lot seg gjøre. Alt for å kunne gjøre ham mer forståelig for norske lesere.

For å kunne gjøre det, måtte jeg forstå ham selv først. Trenge igjennom uendelig lange setninger uten komma, men spekket med tankestreker, prøve å gripe sammenhengen som noen ganger først dukker opp igjen flere linjer senere.

Stilleben med kaffekanne, 1888

En del av de tidlige brevene ga meg først sjokk. Hva? Religiøst vanvidd? Stream of conscious … nei … UNconsciousness? Hva skulle jeg gjøre med dette? Både redaktøren og jeg var i villrede. Jeg oppsøkte kilden, nemlig Van Gogh-museet i Amsterdam. Utgivelsesansvarlig Suzanne Bogman og redaktør Leo Jansen oppfordret meg til så mye som mulig å beholde de lange setningene og den ofte litt forvirrede stilen, da

liv

dette betegnet ham i perioder. Jeg måtte altså mer eller mindre «bli» ham.

Inntil da hadde jeg følt at jeg nesten ikke kom av flekken, at jeg satt parkert i et belgisk gruvedistrikt med en religiøs fanatiker som siterte salmer og bibelvers etter hukommelsen, som ikke alltid var like pålitelig, viste det seg … I et par brev blander han sammen fire forskjellige salmer, hvorav to ikke finnes på norsk. (Brev 96, fra Isleworth. Og 102 fra Dordrecht. På nederlandsk.) Det krevde en del forskning fra min side, og tok mye tid. Denne forvirringen hans måtte jeg også gjengi etter beste evne. Jeg måtte finne en tone og en språkføring som både ivaretok Vincents forskjellige perioder, sinnsstemninger og livssituasjoner, og som likevel var lesbar for et norsk publikum.

Det ble litt prøving og feiling i begynnelsen. Ikke minst når det gjaldt bibelsitater. Hvilken Bibel skulle vi bruke? En norsk Bibel fra siste del av 1800-tallet, Vincents samtid, ville bryte altfor mye med den språklige tonen. Likevel måtte vi ha en tone som passet tidsånden. Valget falt på 1930-utgaven. Der er det ingen «Eder» og ikke så mange direkte danske vendinger, noe som ville brutt for mye med Van Goghs egen stil. Og dessuten: ALT skulle oversettes. Alle siterte utdrag fra litteratur, lange dikt og salmer. Jeg følte meg først ikke kompetent til å oversette Longfellow, men ble pent nødt til det.

Det var til tider hardt å leve så tett på personen Vincent. Noen ganger måtte jeg rett og slett ta en pause, for å komme meg opp fra det dypet han befant seg i.

Samtidig måtte jeg hele tiden kjenne etter om jeg fikk samme følelse av å lese brevene på norsk som jeg fikk på nederlandsk eller fransk.

Van Gogh var en ytterst språkmektig og belest mann, og han krydret brevene sine med franske og engelske ord og uttrykk samt sitater fra både klassisk og samtidig litteratur og poesi. På originalspråk, som

59

den naturligste ting av verden, noe som verken er eller har vært naturlig i Norge. I tillegg insisterte han på å skrive på språket der han befant seg, i begynnelsen først og fremst for å bli bedre i det selv. Han skriver prekener og jobbsøknader på godt engelsk, og korrespondansen med Theo foregår etter hvert nesten utelukkende på fransk.

Tonen i de første brevene er litt høytidelig, i den religiøse perioden direkte høytravende. Senere løser den seg mer opp og blir friere, etter hvert som han legger religionen bak seg og blir mer opprørsk. Det ble mer og mer klart at han satt litt fast i nederlandsk kansellistil og følte seg hemmet av den. Språket hans frigjør seg gradvis fra brev 194 (1881), da han er tilbake i Den Haag og har hatt et oppgjør med sin far presten og med religionen, men først virkelig når han begynner å skrive på fransk. Det er ikke alltid like korrekt, men det er som om han i dette språket finner mer dekning for det han vil uttrykke. I Frankrike fant han ikke bare fargene i maleriene, men også i brevene han skriver.

Da løsnet det også for meg.

Stilmessig ble det nå til tider en utfordring. Ville «den franske» Vincent si «pule» eller «elske»? «Stå» eller «ereksjon»? Den nederlandske Vincent ville definitivt ikke sagt «pule». Men i brev 628, datert Arles 19. juni 1888, skriver han til sin venn Emile Bernard: «Det å male og pule mye lar seg ikke forene, hjernen svekkes av det, og det er forbasket irriterende.» (Faire de la peinture et baiser beaucoup est pas compatible, le cerveau s’en affaiblit, voilà ce qui est bien emmerdant.) Språket er blitt mer muntlig og folkelig, men han modererer det også etter hvem han skriver til.

Fiskebåter på stranden og hytte i Les Saintes-Maries-de-la-Mer, 1888

Van Gogh visste også hva det vil si å oversette. Mens han oppholdt seg på asylet i St. Rémy-de-Provence, fikk han delvis tiden til å gå ved å kopiere tegningene til sitt store forbilde, den franske bondemaleren JeanFrançois Millet. Han sa selv: «Det forekommer meg at det å lage malerier etter disse Millet-tegningene snarere er å oversette dem til et annet språk enn å kopiere dem.»

Jeg har ikke kunnet oversette maleriene hans til norsk. Men hvordan mange av dem ble til, har jeg nå vært med på å dokumentere for norske lesere.

Vincent van Gogh Å skrive livet 499,– 9788203219467 Oversatt av Eve-Marie Lund

Eve-Marie Lund har oversatt mer enn 50 bøker til norsk, fra fransk, tysk, engelsk, italiensk samt nederlandsk, flamsk og afrikaans. Hun fikk Bastian-prisen 2014 for årets mest fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk for voksne. Hun har dessuten skrevet fire bøker og har oversatt 28 operaer til norsk og 13 operaer til fransk.

60

Rachel Joyce Queenies kjærlighetssang

Rachel Joyces vakre og sjarmerende debutroman, Harold Frys utrolige pilegrimsferd (2012), fikk en varm mottakelse i mange land og er blitt en internasjonal bestselger.

299,– 9788203370625

Romanen Perfekt kom på norsk i 2014. Queenies kjærlighetssang er hennes tredje roman.

Oversatt av Bente Rannveig Hansen Utk. medio februar Tilgjengelig som e-bok

QUEENIE + HAROLD = SANT Er du blant de som elsker

Harold Frys utrolige pilegrimsvandring ?

Historien om Harold som legger ut på en reise fra Sør- til Nord-England, til fots.

Da er du i selskap med utrolig mange lesere.

Harold er den beskjedne pensjo­ nisten som en morgen får et rosa lite brev fra Queenie Hennessey, sin kollega fra 20 år tilbake. Queenie er døende av kreft, og i brevet tar hun farvel.

Harold og Queenie har ikke sett hverandre siden hun plutselig sa opp jobben på bryggeriet og reiste.

Hva er det som får ham til å ta på seg skoene, si til kona at han bare skal poste et brev, gå ut av døra og ikke stoppe før han er framme ved hospicet hvor Queenie venter på å dø?

Queenie, jeg er på vei. Alt du trenger å gjøre, er å vente. For jeg skal redde deg, skjønner du. Jeg skal fortsette å gå, og du skal fortsette å leve, skriver Harold Fry tilbake til henne.

Når Queenie oppdager at Harold vil vandre hele den lange veien for å redde henne, får hun sjokk. Hvordan kan hun vente på at han skal komme? En pleier på hospicet foreslår at Queenie skal skrive et nytt brev til Harold, men denne gangen skal hun fortelle ham hva som faktisk skjedde den gangen for lenge siden da de jobbet sammen og Queenie ble kjent med Harolds sønn David. Å skrive det brevet kommer til å holde Queenie i live, mener pleieren. Og det vil få henne til å slutte fred med fortiden. «For det er ikke Harold som redder deg, det er du som redder Harold Fry.» Queenies kjærlighetssang er dette brevet. Queenie trodde hennes første brev ville bli slutten på historien.

Hun tok feil. Det var bare begynnelsen.

Queenies kjærlighetssang er fortellingen om en kvinne som elsker en mann, men som av hensyn til andre velger å holde det for seg selv. Det er en bok som handler om noe så hverdagslig, men likevel så sjeldent, som ekte vennskap og om det å være snill. Og om hvordan det er å leve et liv alene, kun i selskap med seg selv.

Rachel Joyce skriver med stor varme, mye lavmælt humor og dyp menneskelig innsikt. Hun har så mye romslighet og forståelse for hvordan det er å være menneske at leserne ser ivrig fram til hver nye Joyceutgivelse.

Harald Frys utrolige pilegrimsferd

61

I NEW YORK HOLDER DEN UAVHENGIGE BOKHANDELEN FORTSATT STAND. LOKALT ENGASJEMENT, FLEKSIBLE ÅPNINGSTIDER OG LAVTERSKEL-TILBUD SER UT TIL Å VÆRE NØKKELEN. TEKST og FOTO Mette Solberg Fjeldheim

Bohandlertrend i New York: Den aktive nabolagsbokhandelen

Mens de senere årenes nedlagte amerikanske bokhandlerkjeder har skapt frykt og uro i bokbransjen, står fortsatt mange små, individuelle bokhandlere støtt i sitt nabolag.

– Men det krever både tålmodighet og utholdenhet, forteller Jenn Northington i bokhandelen WORD. Lokal tilknyning – Det er mange fordeler ved å være en uavhengig bokhandel, mener Jenn Northington. Hun jobber som events director hos WORD book­ store i Green point, Brooklyn. – Vårt fokus er på nabolaget, og vi lytter til våre kunder. Vi har også muligheten til å være mer fleksible og prøve oss på nye ting, forteller Jenn. Det har medført blant annet at bokhandelen sponser det lokale basketlaget over gaten.

Opplesninger og fulle hus Den lokale bokhandelen inviterer også til ulike arrangementer flere ganger i uken. – Vi har opplegg for barn, ulike kurs og arbeidsgrupper, og selvsagt har vi forfatterbesøk. Den senere tid har vi også startet med å arrangere komikvelder med lokale komikere. Bokhandelen McNally Jackson er ikke dårligere. Her arrangeres bokklubber, opplesninger og signeringer jevnt over.

En digital verden McNally Jackson hadde først wifi free sone, men har senere innsett at den digitale verden ikke kan lukkes ute fra bokhandelen lenger. Nå kan man sitte i kafeen og surfe på nettet under dinglende bok-lamper. I tillegg har bokhandelen en selvpubliseringsmaskin, hvor man også kan bestille gamle klassikere som ikke lenger finnes i fysisk form.

BookHampton har lesegruppe på Knausgaards My Struggle

Kreative boklamper hos McNally Jackson

Alle typer lesere Sarah McNally tror at en og samme leser har mange lesende personligheter i seg. – Og du må åpne deg selv for dem. Selv elsker jeg både britisk chic litt og Proust, forteller hun i et intervju med New York Times. Jenn Northington hos WORD bokhandel legger til: – Vi ønsker først og fremst å være et sted der alle lesere kan føle seg komfortable, enten de leser ofte eller sjeldnere, og uavhengig av hvilke bøker de liker å lese.

A one woman's show McNally Jackson eies og drives av ­Sarah McNally. Bokhandlerdatteren fra Canada var bereist og hadde jobbet som redaktør i forlag i New York, før hun i 2004 åpnet bokhandel delvis med penger arvet fra bestefaren.

Her har hun over 8000 titler organisert geografisk etter forfatterens hjemland. Selv sier hun at hun ikke konkurrerer med giganten Amazon, ifølge CBCNews.

E-bøker og nettbokhandel – Vi tror fysiske og digitale utgivelser henger sammen. Man må være der kunden er, forteller Jenn Northington. Derfor selger de også e-bøker gjennom nettbokhandelen, og de har ulike nettkampanjer for å støtte opp om både lokale og nasjonale forfattere på nett.

Mette Solberg Fjeldheim er frilansskribent og markedsansvarlig for skjønnlitteratur og dokumentar i Aschehoug Litteratur (i permisjon).

62

AUSTIN OG ROBBY SLIPPER VED ET UHELL LØS EN USTOPPELIG HÆR AV TO METER HØYE KNELERE SOM BARE ER OPPTATT AV TO TING: MAT OG SEX.

«GRASSHOPPER JUNGLE will be a massive hit. You've seriously never read anything like it.»

GRESSHOPPEJUNGEL ER ROCK ’N ‘ROLL!

John Green, forfatter av The Fault In Our Stars

«… this is a mighty good book. It is about every­thing that really matters. Plus voracious giant praying mantises.»

Kirkus Review

NÅR AUSTIN OG Robby ved et uhell knuser et glass med det farlige viruset 412E, skapt av en gal vitenskapsmann på 1960-tallet, trues verden i rekordfart av en hel hær av to meter høye menneskespisende knelere.

Men Austin er 16 år og jomfru, og

aller mest opptatt av å drømme om å ha sex med Shann. Gresshoppejungel handler om å tenke på sex, om bøller, krigen i Irak, kjærlighet, babyer med to hoder, sigaretter, bomberom, polske forfedre, lykke, testikler, en golden retriever, kjempe­insekter, Xanax, pizza, ondskap, katastrofefrykt og mye, mye mer. Og mest av alt handler det om å være 16 år og forelska i både kjæresten og bestekompisen.

Gresshoppejungel er en vill, seriøs og morsom fortelling, og mange sammenlikner skrivestilen til forfatter Andrew Smith med Kurt Vonnegut.

Andrew Smith Gresshoppejungel 299,– 9788203258305 Oversatt av Hilde Stubhaug Utk. ultimo mars 16+ Tilgjengelig som e-bok

63

«Gresshoppejungel er en fortelling om vennskap, spermhvelv og kjærlighet. Om røyking, kondomer og blå kajakker. Samt en kamp på liv og død i en verden på randen av undergang. Helt typiske ingredienser i en sløv, amerikansk småby… Nesten.

Et feilet forskningsprosjekt har avlet frem gigantiske, livsfarlig kåte og sultne insekter. Austin må redde menneskeheten, samtidig som han må finne ut om det går an å elske både kjæresten og sin beste venn. 'Good books are about everything,' sier hovedpersonen. Gresshoppejungel er en slik bok. Kul og annerledes enn alt annet du har lest. Les!» Erlend Dreiås, salgskonsulent i Aschehoug Litteratur

«Gresshoppejungel er bare gøy å lese, gøy å oversette. En tullete fortelling fra en konstant kåt, seksuelt forvirra unggutt. Ordet sæd opptrer 117 ganger!

Det handler om noen sykt store insekter som er i ferd med å ta over Jorden. Om å være forelsket i to stykker på én gang – én gutt og én jente. Det er rare, fleipete anekdoter og slengbemerkninger – pisspreik! Det er blod, sæd og gørr – rein splatter! Det er også et herlig, realistisk gutteunivers og et fint portrett av en sær, polsk-amerikansk gutt som sliter litt med å finne ut av følelsene sine. Det er en fortelling om krig og en fordervet menneskehet. En sånn bok om alt. Men dypest sett og først og fremst er det bare gøy. Ustoppelig gøy!»

«Gresshoppejungel tetter et hull i min litterære verden. Et vanvittig artig plot i beste Kurt Vonnegut-ånd og med en like seriøs undertone som Vonneguts verk. Stemningen gir meg også vibber som minner om det jeg fikk da jeg leste Hvit støy av Don DeLillo, men for en noe yngre lesegruppe. Det er sjelden man blir underholdt så lett og ler så mye av en så viktig bok. I en hårreisende apokalyptisk handling er det den for mange gjenkjennelige usikkerheten med det å være tenåring, følelser i fullt kaos, og ikke minst det seksuelt forvirrede, men tilbakelente gutteperspektivet som er det vesentligste for meg i denne boken.

Det er hinsides underholdende og av høy litterær kvalitet. Her vil nok mange kjenne seg godt igjen, og for min del var det hele pakket inn i et soundtrack som treffer den 10 –15 år yngre Terje midt i hjertet. En bok for alle som er eller har vært tenåring! Jeg gleder meg til å lese mer av Andrew Smith.»

Terje Ekrene Vik, digital konsulent i Aschehoug Litteratur

«Da Gresshoppejungel plinget inn i innboksen min, skjønte jeg etter bare få sider at jeg leste noe helt særegent. Jeg ble forelska! Forelska i hovedpersonen Austin, forelska i å være 16 år, forelska i en vanvittig historie om verdens undergang, forelska i setningene til Andrew Smith. Gresshoppejungel er en vill ferd hvor vi er i hodet på 16 år gamle Austin Szerba, som prøver å finne ut av det å være tenåring med alt det innebærer av hormoner, lyster og begjær, usikkerhet, store og små følelser, dype og mindre dype tanker. Det er ikke lett å finne ut av følelsene for bestekompisen og kjæresten. Samtidig herjer katastrofen når verden invaderes av kjempestore, menneskespisende insekter. Det er dypt alvorlig og ganske morsomt – samtidig.

Gresshoppejungel er en rik og kompleks fortelling hvor forfatteren elegant turnerer alle elementene til å si noe vesentlig om det å være menneske. Stor kred til forfatter Andrew Smith for hans helt sjeldne respekt for tenåringsgutter, han skriver rett og slett smart litteratur.»

Evy Tillman Hegdal, redaktør for barneog ungdomsbøker i Aschehoug Litteratur

Hilde Stubhaug, oversetter

A N D R E W S M I T H er kritikerrost og prisbelønnet for sine ung-voksen-bøker som ligger høyt på Best Books-lister i USA. Gresshoppejungel er tildelt 2014 Boston Globe-Horn Book Awards for Excellence in Childrens Literature, som er en prestisjetung amerikansk litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur. Publishers Weekly og Kirkus Review utropte Gresshoppejungel til en av årets beste bøker 2014. Boka skal nå bli film, med Edgar Wright som regissør. Andrew Smith bor i California med sin kone, to barn, to hester, tre hunder, tre katter og en irriterende firfirsle ved navn Leo.

64

Har du tips om noen gode

– Det er like vanskelig å anbefale en bok til en ukjent «gutt på åtte år» som det er å anbefale en bok til en «dame på femtitre».

barnebøker ?

TEKST Sverre Henmo

Ettersom jeg jobber med barnebøker, får jeg ofte spørsmål om å gi tips om bøker til for eksempel «en jente på 12 år». Som om kjønn og alder er nok til å tipse om den ene boka som treffer hjertet til akkurat denne personen.

Sånn er det selvfølgelig ikke. Barn er like forskjelli­ ge som voksne. Det er like vanskelig å anbefale en bok til en ukjent «gutt på åtte år» som det er å anbefale en bok til en «dame på femtitre».

Det beste er hvis barna får lov til å velge selv. Ta dem med på biblioteket eller i bokhandelen og la dem få tid til å gjøre sine egne oppdagelser. Kanskje velger de noe vi selv aldri ville valgt, men la dem gjøre det.

Er boka kjedelig, legger de den fra seg. Det er greit, det også. Ingenting er riktig eller feil. Vi har ulik smak alle sammen.

Det finnes dedikerte bibliotekarer og bokhandel­ ansatte som har enorm oversikt over feltet. Bruk dem! Spør hva som er nytt, hva som er spennende og ­utfordrende. Fortell hva som var den forrige boka barnet likte, og be eventuelt om tips til noe som er i samme sjanger.

På Facebook-siden «Lesestjer­ne» kan man finne mange gode lesetips. Forfattere og andre bokmen­ nesker forteller hva som har gitt dem store leseropp­ levelser. Der kan man diskutere barne­bøker og barns lesing og hente råd, triks og inspirasjon til å gi barna leselyst.

Det er et mylder av bokskatter som ven­ter på å bli oppdaget av barna. Og hvert år kommer det nye. Blant annet de som presenteres på de neste sidene.

God lesing!

Sverre Henmo er forlagssjef i Aschehoug Barn og Ungdom

65

I sin første roman for ungdom forteller Aasne Linnestå om Tale, som opplever at mamma begår selvmord. Mammaen til Tale er ikke som andre mammaer. Når hun dør, må Tale prøve å forstå hvem mamma var – og hvordan hun selv skal kunne leve videre.

Aasne Linnestå Mamma er et annet sted 279,– 9788203258756

A A S N E L I N N E S TÅ

Utk. primo februar 13+

romaner og noveller. Mamma

Tilgjengelig som e-bok

ungdomsbok, en sterk roman om

skriver dikt, skuespill, librettoer, er et annet sted er hennes første skyld og forsoning.

UTDRAG Hun heter Gro. Har langt, svart hår.

Store gulløredobber. Masse leppe­ stift, i en knallrød farge som minner om fargen på en av mammas vintage­ kjoler. Jeg trodde ikke prester brukte sminke. Dessuten må hun ha farga håret. Sikkert masse grått under alt det svarte. Gro har kommet hjem til oss. Vi sitter i stua. Det regner ute.

Jeg nekta å møte opp i kirken. Jeg tror ikke på Gud. Det er i alle fall noe jeg har til felles med mamma. Og det har jeg sagt veldig mange ganger til både pappa og bestefar og mor­ mor de siste dagene. Pappa og beste­ far tror sånn halvveis på Gud. De kan gjerne gå i kirken, eller synge høyt og skjærende på en salme under en gudstjeneste, men grensa går ved nattverden. Det gjør ingen av dem.

Der er far og sønn også enige.

Gro drikker både solo og kaffe. Og Ane og jeg drikker cola. Det er ingen som har rørt kjeksen. Jo er i barne­ hagen. Pappa har nettopp fortalt Gro om hvordan han fortalte Jo at mam­ ma er død. Gro ser hele tida akkurat litt for lenge på meg. Og kanskje registrerer pappa det, for han snak­ ker skikkelig fort, og stemmen hans

piper nå, og det er umulig å henge med på det som ramler ut av ham, og så reiser Gro seg opp fra lenesto­ len og sier at hun gjerne vil låne toa­ lettet. Og så sitter vi i sofaen. Pappa og Ane og jeg. Og ingen sier noe.

Og pappa går fra manisk til fullsten­ dig passiv på noen sekunder. Og så får jeg lyst til å skrike igjen.

Alt det fine som var der i noen timer, på turen hjem fra København, og det vi snakka om før jeg sovna den natta, at det er lov å ha det vanskelig, men at det ikke hjelper å stikke av, selv om det kjennes som om det var det mamma gjorde. Men nå er den tanken her igjen. At alt blir borte. At det hele tida er noe som forsvinner.

Og så er Gro tilbake, og jeg ser det på henne. Hun har bestemt seg.

Hun skal komme gjennom «skallet».

Og det skallet er meg, det ser jeg helt klart at hun tenker, men når hun begynner å prate, er det Ane hun henvender seg til, og jeg synker inn i sofaen, og jeg hører at Ane kan prate, hører at stemmen hennes fyl­ ler hele rommet, og den er helt klar, Anes stemme, den er ikke pipete

som pappas stemme var akkurat nå, er ikke full av hyl og mas, og Gro sit­ ter ganske rolig, og ser mest på Ane og en god del på pappa, og veldig lite på meg, og pappa slapper bare mer og mer av i ansiktet, og sier mest «ja» og «hm» og «kanskje det ja», og jeg hører Ane si at det ikke gjør så sinnssykt vondt lenger, at det verste kanskje er over, fordi vi tross alt veit mer, at vi på en måte veit hvor mamma er nå.

Og jeg ser for meg fjellet. Ser hvor stort det er, og hvitt, all snøen som dekker mamma, og det gjør vondt å se det, for det kan hende at hun frøys der oppe, og angra for det hun hadde gjort, gått helt opp dit, for å bli borte, på en sånn måte. Og kan­ skje ville hun ikke dø allikevel, for det tenker jeg også på, hele tida, at hun ikke ville leve, men at hun heller ikke visste hva hun ville. Selv om hun var voksen. Og da var heller ikke vi viktige nok, og det er noe som blir for stort i meg, for hvem kan egent­ lig være glad i meg, skikkelig glad i meg, når selv ikke mamma greide å være det?

66

O R D PÅ

Guro Hoftun Gjestad startet debatten om storbarns­ foreldre. Når har hun skrevet ung­domsbok.

Ord på S handler om de altfor varme, altfor skinnende dagene etter at faren til Sun på uforklarlig vis faller ned fra en kran. Han som var så stødig, som hadde så mye flaks, datt rett i bakken. Sun og beste­ moren blir igjen på tunet hjemme med sorgen, savnet og spørsmålene.

I begravelsen spiller en fremmed gutt fiolin. Han heter Simen. Kan Sun sveve og sørge samtidig?

– Hva er det med deg og heise­ kraner?

Jeg vet ikke. Jeg har godt utviklede evner for katastrofetenkning, og mye skjer i hodet mitt når hjernen kobler til tanken på alt som kan gå galt med en svær kran som svinger over livet på bakken. Jeg må alltid stoppe og se når jeg går forbi en kran. Og først og fremst er jeg nysgjerrig på kranfø­ reren. Hver morgen klatrer han opp stigen, oppover og oppover, og setter seg alene inn i kranførerhuset. Jeg lurer på om han er ensom der oppe.

Eller om han kjenner på følelsen av makt? Ser han fortsatt utsikten, eller er blikket bare vendt ned. Har han noen ganger litt høydeskrekk?

I researchen til denne boka ringte jeg sjefen i et kranutleiefirma, og han sa at det er mulig å falle ned.

Sikringen på den lille brua på vei inn

til kranførerhuset er spinkel. Men det skjer så godt som aldri, sa han.

Du skulle ha maks uflaks om du datt ned. Det var et større problem med kranførere som fikk hjerteinfarkt der oppe. Så vet du det. For meg ligger det mye interessant i «maks uflaks».

– Hvorfor ungdomsbok?

Det er lett å svare at det er på grunn av Johanne og redaksjonen i Asche­ houg. Da jeg ga ut min debutroman, Anfall, var rådet fra lære­mester Merete Morken Andersen å være i gang med noe nytt. Det nye gir deg immunitet, sa hun. Derfor hadde jeg et par tekster på gang. Da jeg ble spurt av redaksjonen om å skrive en novelle til antologien 11 i 11, skrev jeg om Sun. Like viktig, men mer ubevisst, er det nok også en årsak at jentene mine er eldre. Nå er de 18, 15 og 8, og å følge dem (og slippe dem) gjen­ nom ungdomstiden har virkelig satt fart på katastrofetankene og sam­ tidig åpnet harddisken med gamle minner og situasjoner fra egen ungdomstid.

– I august i fjor skrev du kronikken Kjære storbarnsforeldre i VG. Den skapte mye debatt. Har du gjort deg noen tanker om forholdet mellom kronikken og ungdomsboka?

Ungdomstida fascinerer meg.

Det er en fin, men også grusom tid.

Det er ingen fase i livet mitt som fremstår like sterk for meg som ti­ den etter at jeg ble stor, men fortsatt ikke var voksen. Det har vært helt fantastisk å få lov til å gå inn i livet til Sun. Jeg har hele tiden hatt veldig klart for meg hvem hun er. Hun er ikke helt innafor blant «de populæ­ re» ungdommene i bygda, men det lever hun godt med. Jeg kan tenke meg at de andre ungdommene ser litt opp til henne, at hun blir litt mystisk for dem. Slik tror jeg mange ungdommer har det. Jeg er mor til tre jenter fra 8–18, i tillegg er jeg tante til sju jenter i alderen 17–24, derfor er det nok ikke helt tilfeldig at jeg skriver om ei jente på 17.

Da jeg skrev kronikken «Kjære storbarnsforeldre» kom den rett fra mitt ventende, nattevåkne mam­ mahjerte. Den eldste datteren min var ute med venner. Vi holdt kontak­ ten gjennom hele natten, for hos oss er det én regel som gjelder: Det er det samme når du kommer, bare du kommer deg trygt hjem. Klokken

05.00 hørte jeg nøkkelen i døra. Hun sovnet umiddelbart, mens jeg var våken. Jeg fisket fram iPhonen og skrev en tekst om «mammabloggen ingen skriver». For det er jo utro­ lig mye prat om å være mamma og pappa. Men det prates bare om de første årene. Og for all del, det er overveldende mens det står på, men stort sett er småbarnslivet håndter­ bart. Det er når selvstendighetspro­ sjektet er i gang at du som mor og far virkelig settes på prøve, og da er det ingen helsestasjon som inviterer deg til å sitte på pute på gulvet for å dele gleder og bekymringer. Teksten er delt 76 000 ganger på Facebook, så jeg var tydeligvis ikke alene om å føle det sånn.

Jeg har tro på fiksjonen og kraften i fortellingen – men jeg er overbevist om at det må være ekte, at det må være en sannhet i bunnen av det hele. Både Ord på S og kronikken om storbarnsforeldre er fundert i tanker jeg har om tida som ungdom. Sam­ tidig har det vært viktig at det ikke handler om mine jenter, verken døtrene eller tantebarna. Sun ligner ikke på mine på noen måte. Eksem­ plene jeg dro opp i kronikken, er ikke hentet fra vårt hjem. Likevel blir det gjenkjennelig på et vis. Døtrene mine fikk lese kronikken før den kom på trykk, så det var et samar­ beidsprosjekt. De har ikke lest om Sun. Men jeg har fått noen innspill.

Simen-karakteren måtte skrives om etter at jeg leste et avsnitt høyt for dem, og dommen var at han var en fyr det var umulig å forelske seg i.

Nå håper jeg Simen er akkurat sånn han skal være; en også leseren kan falle for.

Guro Hoftun Gjestad Ord på S 279,– 9788203258763

Utk. primo april 13+ Tilgjengelig som e-bok

GURO HOFTUN G J E S TA D er journalist i VG. Hun debuterte med romanen Anfall i 2011.

Ord på S er hennes første roman for ungdom.

67

Steffen R.M. Sørum Dødsengler 3 Endelikt

MAGNE HOVDEN debuterte som romanforfatter i 2010 med Sameland, som fikk strålende

Magne Hovden Åndejegerne 4 Blodhevn

kritikker og er solgt til flere land.

299,– 9788203258664

Hovden har også skrevet boken MGP (2011) samt to barnebøker i tillegg

279,– 9788203258688

til serien om Åndejegerne.

Utk. primo mai 13+

Utk. medio mars 13+

Tilgjengelig som e-bok

Tilgjengelig som e-bok

VI MINNER OM:

Åndejegerne 1 Begynnelsen

SPENNENDE FRAMTIDSDYSTOPI

VI MINNER OM:

Dødsengler 1 Momentum

Når framtiden banker på døren din og ikke ønsker deg noe godt …

En jødisk arkeolog har gjort et gjennombrudd: Jesus' grav er endelig funnet.

Verden venter i spenning mens han meisler bort lokket fra krypten. Bak sandsteinen er ikke bare et mannsskjelett, der er det også en 2000 år gammel mobiltelefon. Hvordan kan det være mulig?

Dødsenglene er sendt tilbake i tid for å drepe utvalgte mennesker. Fem ungdommer må jobbe sammen for å redde dem som står på dødsenglenes drapsliste.

Endelikt handler ikke bare om tidsrei­ ser, forfatteren fabulerer også om et framtidssamfunn hvor digital teknologi er fullstendig fraværende. Endelikt er den tredje boka i serien om Dødsenglene.

STEFFEN R.M. SØRUM har skrevet en rekke bøker for voksne og barn, blant annet serien Korsfarerne, som er utkommet i Den blå lesehesten, og Dødsengler 1, 2 og 3.

Åndejegerne har fått et oppdrag i nærheten av Eiriks hjembygd, Valldal.

Dermed kommer Eirik i konflikt med eden sin til Åndejegerne.

For Åndejegerne er det livsviktig at de holder sammen, og de har ikke lov til å kontakte familien sin. Jo nærmere Valldal jakten deres fører dem, jo vanskeligere får Eirik det. Og dette setter dem alle i fare. Hva skjer når Eirik tenker mer på familien enn på oppdraget? Kan dette på noen som helst måte forenes?

En heseblesende jakt venter dem.

Valldal er den fjerde boka i serien Ånde­ jegerne.

Åndejegerne 2 Dødelig hjemkomst

«… grusomt spennende.»

Ingeborg Marie Jensen, Stavanger Aftenblad

Dødsengler 2 Innovasjon

Åndejegerne 3 Siste skoledag

68

Bør ikke leses etter mørkets frembrudd VI MINNER OM:

Joseph Delaney Den siste lærling Vokterens mareritt 299,– 9788203258725 Oversatt av Morten Hansen Utk. medio april 13+ Tilgjengelig som e-bok

Mørke tider venter Grev­ skapet. Tom plages av mareritt, og han tappes for krefter.

I årevis har vokteren beskyttet folk mot spøkelser, gjenferd og hekser. Men tiden hans er i ferd med å renne ut – og vokteren må finne sin etterfølger. Tom Ward er sjuende sønn av en sjuende sønn. Han har helt spesielle evner og ser ting andre ikke kan se. Dermed er hans skjebne bestemt: Han blir vokterens lærling.

Vokterens mareritt er den sjuende boka om Den siste lærling. Alt faller fra hverandre for Tom når huset hans med det verdifulle biblioteket brenner ned til grunnen, og hans gamle fiende, Beinete Lizzie, igjen er på frifot. Makter Tom å møte mørket alene?

Den siste lærling 1 Heksenes hevn

Den siste lærling 4 Vokterens kamp

Den siste lærling 2 Vokterens forbannelse

Den siste lærling 5 Vokterens feiltrinn

Den siste lærling 3 Vokterens hemmelighet

Den siste lærling 6 Vokterens offer

69

JOSEPH DELANEYS bøker har sine røtter i Lancashires rike folkesagn, mytologi og geografi, og hans evne til å kombinere dette med grøsserelementer har gjort Spook's-bøkene – Den siste lærling – til internasjonale bestselgere. Bøkene er solgt til 30 land, over 3 million bøker er solgt totalt, og de første bøkene er blitt storfilm med Jeff Bridges, Julianne Moore og Ben Barnes.

70

Tretten år gamle Stewart er faglig strålende, men ikke helt på topp sosialt. Fjortisen Ashley er den ubestridte it-jenta i klassen, men hun er langt ifra den smarteste.

Nerden og den kule jenta Livet deres krasjer sammen når Stewart og faren hans flytter sammen med Ashley og moren hennes. De er totale motsetninger, men til tross for forskjellene, har de én ting felles: De er – som alle oss andre – laget av molekyler.

Susin Nielsen Vi er molekyler 269,– 9788203258947

Vi er molekyler er morsom, sjarmerende, rørende og underholdende lesning. Vi får både Stewart og Ashleys syn på tilværelsen i en historie om familietragedie og familiebånd, søskensjalusi og fellesskap samt ten-åringsproblemer og nye erfaringer.

Oversatt av Tonje Røed Utk. medio mai 12+ Tilgjengelig som e-bok

UTDRAG

Stewart En morgen da jeg var fire, spurte jeg foreldrene mine over frokost­ bor­det: «Hva betyr tiltalt for uakt­som kjøring?»

Pappa satte nesten havregrøten i halsen. Han viste mamma avisen han leste i og overskriften: MANN TILTALT FOR UAKTSOM KJØRING. Da jeg fylte fem, ga foreldrene mine meg en legopolitibil. De så på mens jeg bygget den uten å bruke veiledningen. Da jeg var seks, kunne jeg summere kolonner av tall bare ved å se på dem. Ofte brettet jeg kvit­ teringene mamma fikk når hun handlet så jeg ikke kunne se total­ beløpet, og så summerte jeg alle prisene i hodet.

Da jeg var sju, tok mamma meg med til en snill dame som gjorde en masse tester. Hun sa til foreldrene mine at jeg var begavet. Foreldrene mine fortalte det til meg, og jeg ble glad, for jeg trodde det hadde noe med at jeg skulle få gaver å gjøre.

«Gaven er hodet ditt,» sa mamma, noe som først var en stor skuffelse.

Men foreldrene mine, og spesielt

moren min, virket fornøyd. Kanskje også lettet. Jeg tror det gjorde at en del ting falt på plass. For når man er begavet, betyr det at man kan ut­ merke seg på noen områder, men være skikkelig dårlig på andre. Jeg scoret kanskje godt over gjennom­ snittet i intellekt, men jeg scoret godt under gjennomsnittet i sosiale ferdigheter.

Jeg gjorde det nemlig ikke noe bra sosialt på skolen. Jeg hadde nesten ingen venner. Jeg fikk bare komme i sånne bursdager der hele klassen var invitert. Nå skjønner jeg at jeg var understimulert, og når jeg kjedet meg, begynte jeg å bjeffe som en hund eller krype under pultene eller spise kritt. (Kritt smaker for­ resten omtrent som man skulle tro.

Krittaktig.)

Så jeg ble sett på som en raring, og enda verre ble det i annenklasse, da Freddy Nguyen oppdaget hemmelig­ heten min. Bare at jeg ikke skjønte at det burde vært en hemmelighet før det var for sent.

Vi måtte alltid gå på do to og to,

og en dag var det jeg og Freddy som skulle gå sammen. Jeg trodde jeg hadde låst avlukket, men det hadde jeg visst ikke, for plutselig gikk døra opp, og Freddy stod der og stir­ ret overrasket på meg. «Bruker du bleie?»

Jeg var ikke noe flau. Det fantes jo tross alt en helt rasjonell og viten­ skapelig forklaring. «Jeg har umo­ den blære. Det vil si at blæra ikke alltid gir signal når jeg må tisse. Det er fordi jeg ble født seks uker for tidlig. Legen sier jeg kommer til å vokse det av meg.»

Fra da av kalte alle i klassen meg for «Bæsjert». Det var ikke bare sårende, det var veldig feil. Umoden blære har ingenting med ekskre­ menter å gjøre. «Bæsj kommer fra tarmen, ikke fra blæra!» prøvde jeg å forklare dem. «Tarmen min er ikke umoden!» Denne informasjonen spilte tydeligvis ingen rolle for dem, til tross for at den var biologisk fundert.

Mamma visste at jeg ikke greide meg så bra, og med testresultatene

71

SUSIN NIELSEN har skrevet for en lang rekke TV-serier, og hun har utgitt flere prisbelønte ungdoms­ bøker som er oversatt til mange språk. Hun bor i Canada sammen med familien og to sprelske katter.

mine hadde hun det hun trengte.

Hun fikk meg inn på en liten skole som var spesielt tilpasset begavede barn, og den gikk helt opp til tolvte klasse.

Jeg elsket den skolen. Jeg fikk ven­ ner der. Alistair for eksempel, som ikke kunne brydd seg mindre om umodne blærer (som jeg vokste av meg for lenge siden, i tilfelle du lur­ te). Så da vi bestemte oss for å flytte til den andre siden av byen bare seks uker etter at skoleåret hadde startet, måtte jeg ta et viktig valg: Bli på Små genier-akademiet og bruke to timer på å reise fram og tilbake hver dag, eller hoppe i det og begynne på vanlig high school.

Pappa sa at han ville støtte meg uansett hva jeg valgte.

Omtrent en uke før vi flyttet, satt vi og spiste makaronimiddagen vår da jeg sa: «Jeg tror det er på tide at jeg gjør noe med de ubegavede sidene mine.»

«Hva mener du?»

«Verden er stor. Jeg må lære meg å komme overens med alle mulige typer mennesker, ikke bare de som er mer eller mindre som meg. Så jeg tror jeg vil prøve vanlig high school.»

Pappa la fra seg gaffelen. Øynene hans var blanke. «Stewart,» sa han.

«Det krever mye mot. Moren din ville vært stolt.»

«Ja», svarte jeg. «Det tror jeg hun ville vært.»

Moren min mente nemlig at alle mennesker kunne forbedre seg.

Så selv om jeg rasjonelt sett vet det er usannsynlig at hun kikker ned på meg fra himmelen, og at det eneste som er igjen av henne sannsynligvis er tilfeldige molekyler, føler jeg en sterk trang til å gjøre dette for henne.

Ashley Familien min er FUBAR. Det ordet brukte Claudia, som jeg av og til er venninne med, om sin egen familie på skolen i går. Jeg sa jeg ikke skjønte bæret av hva hun mente, og hun sa: «Nei, du er jo alltid på bærtur.» Så forklarte hun at det er et militæruttrykk. Det er en forkortelse som betyr «Fucked Up Beyond All Recognition», altså at noe er totalt ødelagt og ikke til å kjenne igjen.

Claudia har nemlig en mor som

har giftet seg på nytt. Hun har fått en ond stefar og to små snørrete halv­ søstre. Så hun skjønner litt av denne totale galskapen jeg går gjennom.

Jeg har bare akkurat fylt fjorten, og Claudia sier jeg må vente to år før jeg kan få meg en advokat og bli ukon­ stipert. Vent. Det er feil. Jeg må hele tiden sjekke det. Jeg mener emansipert. Claudia sier det betyr at man kan skille seg fra foreldrene sine og bli kvitt dem for alltid. Claudia vil også skilles fra familien sin. Så selv om hun er litt lubben og ikke vasker håret så ofte og ikke er i nærheten av min sosiale status, så skjønner hun liksom litt hvordan jeg har det.

Det som er så ille, er at familien min ikke alltid har vært FUBAR. I tolv og et halvt år var den perfekt.

Pappa jobber i reklamebyrå, og mamma er programleder i lokal­ nyhetene. Til å være gamle ser de veldig bra ut begge to, og jeg er ikke selvgod eller noe, men konstaterer bare fakta når jeg sier at jeg har arvet det beste fra hver av dem. Vi har en nesten ny sølvfarget Volvo stasjonsvogn, og vi har pleid å dra på ferie til Maui hver vår. Vi har en stor moderne enebolig med et ekstra, lite hus bak i hagen. Det er kjempe­ populært i Vancouver med sånne små hus nå. Det er bygget der man vanligvis ville hatt en garasje. Vi fikk bygget vårt like før livet mitt raste sammen. Foreldrene mine tenkte at de kanskje kunne leie det ut i noen år, og så kunne jeg bo der hvis jeg begynte å studere på universitetet i Vancouver, selv om rådgiveren på skolen sier at jeg må «stikke fingeren i jorda», for jeg kommer ikke inn på noe universitet med C i snitt.

Igjen konstaterer jeg bare fakta når jeg sier at vennene mine var misunnelige på meg og livet mitt. Og det er ikke noe rart i det hele tatt. Jeg ville også vært misunnelig på livet mitt, hvis det ikke allerede var mitt.

Men så, for et og halvt år siden, ba pappa mamma om å sette seg ned, og så sa han det som skulle ødelegge familien vår.

«Jeg er homofil.»

Ingen av vennene mine vet dette.

Ikke engang bestevenninnen min Lauren. Jeg har bare sagt at forel­ drene mine gikk fra hverandre fordi de kranglet så mye.

Det er nemlig sånn at det fins Visse Folk som liksom har fått det for seg

at jeg ikke er et godt menneske.

Det er ikke sant og helt feil og totalt løgn. Men Visse Folk mener at jeg er en klyse (det var i alle fall det en eller annen idiot skrev på skapet mitt i åttende). Claudia fortalte at Visse Folk faktisk godtet seg over at foreldrene mine skulle skilles, at jeg liksom fortjente å ha det vondt. Det er kanskje delvis halvveis sant at jeg har sagt noen få ting om andres fa­ milier (for eksempel sa jeg muligens at moren til Violet Gustafson var en sjuske, det var da Violet knakk nesa mi, som heldigvis har grodd pent så det nesten ikke syns), men det jeg sa ble misforstått. Jeg mente det liksom mer som en observasjon enn en fornærmelse. Men Violet og ven­ ninnen hennes Phoebe skjønte ikke det, så da begynte jeg å kalle dem for Voldelig og Fisla, noe jeg personlig er ganske fornøyd med.

Jeg fikk altså ikke noe medliden­ het fra noen da foreldrene mine ble skilt. Faktisk fikk jeg masse skadefro glis fra Visse Folk da de fikk vite om det. Til og med Laurens sympati virket veldig falsk, og det var faktisk ganske sårende. Så derfor kommer jeg aldri i livet til å fortelle noen om det med homofilien. Ikke fordi Visse Folk nødvendigvis er homofobe (noen av dem er sikkert det også), men fordi de ville elske at mitt såkalt perfekte liv var bygget på en gigan­ tisk løgn.

Hvis jeg skal være totalt hundre prosent ærlig, så er jeg nok litt homofob selv. Jeg trodde ikke at jeg var det. Jeg mener, jeg elsker jo Gary, han som fikser håret og sminken til mamma på jobben, og han er homofil. Og det er homofile med i favorittseriene mine, og de virker morsomme og frekke og gøyale å være sammen med.

Men det er noe helt annet når ens egen far plutselig sier at han er en.

Det er ikke noe morsomt eller gøyalt ved det. Det åpner for en masse spørsmål. Spørsmål jeg egentlig ikke vil vite svaret på. Spørsmål som: Var du egentlig noe glad i oss? Eller var det også en løgn?

Pappa fortalte mamma at han var homofil på en tirsdag. Søndag hadde han flyttet ut.

Ikke til en leilighet nede i sentrum.

Og ikke til Sibir, som jeg foreslo.

Nei da. Han flyttet to meter bort.

Inn i hagehuset.

72

73

Da Kjersti Annesdatter Skomsvold skjønte at hun skrev på en barnebok, ble hun livredd. TEKST Johanne Askeland Røthing FOTO Niklas Lello

Portrett av kunstneren som ung kvinne

SKOMSVOLD DEBUTERER DENNE våren som barne­ bokforfatter med romanen Meg, meg, meg. Her møter vi 11 år gamle Marte, som prøver å sette ord på hvor dramatisk og overveldende det er å være storesøster.

– Å skrive barnebok er vel egentlig en sånn ting jeg tenkte at jeg absolutt ikke skulle gjøre, sier Skomsvold.

– Det skremte meg, barnebøker skremte meg. Men det gjorde poesi også, inntil jeg bestemte meg for å utfor­ dre meg selv og skrive dikt. Og så er det jo sånn med skriving at man utvikler seg for hver bok, for hver nye tanke. Jeg leter hele tiden etter noe nytt i språket, og nysgjerrigheten førte meg til barneboka likevel. For selv om jeg var redd for å skrive for barn, begynte jeg for alvor å lure på hvorfor jeg var så redd. Og så begynte jeg å tenke over hva det kunne gjøre med skrivingen min om jeg prøvde meg denne veien. Det at jeg var redd, fascinerte meg, det drev meg videre inn i barne­ boka, på en måte.

Kjersti Annesdatter Skomsvold har skrevet fire bøker for voksne, fire veldig forskjellige bøker. Fra brakdebu­ ten Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg til det selvbiogra­ fiske storverket Monstermenneske, til diktsamlingen

Litt trist matematikk og videre til fjorårets roman 33.

Skomsvold er en av våre mest kritikerroste og beju­ blede unge forfattere. Bøkene hennes utkommer over hele verden.

– Hver gang jeg jobber med en ny bok, er det noe nytt og annerledes som oppstår. Jeg tror jeg tenkte at å skrive barnebok ville skille seg veldig fra å skrive en bok for voksne. Men så gjorde det ikke det. Det var først da jeg skjønte akkurat det, at historien falt på plass. Jeg har vært like opptatt av språket nå som ellers i arbeidet mitt. Og mitt forhold til karakterene mine er det samme: Jeg må være trofast. Jeg må holde deres blikk på verden, la dem fortelle sin historie. Når hovedkarakteren i Meg, meg, meg er 11 år, må fortel­ lingen tilhøre henne; hennes blikk styrer fortellingen.

Det er ikke voksne-Kjersti som skal fortelle barna noe de ikke visste fra før. 11-årige Kjersti, derimot, har et og annet hun vil ha sagt. Jo, Marte ligner litt på Kjersti.

Det var plutselig ikke skummelt, men helt naturlig, å slippe henne til.

I Meg, meg, meg møter vi Marte, som innser at hun kan­ skje holder på å bli litt gal. Hun føler et enormt ansvar for at det ikke skal skje noe farlig med lillebroren sin.

74

Jeg leter hele tiden etter noe nytt i språket, og nysgjerrigheten førte meg til barne­ boka likevel.

Kjersti Annesdatter Skomsvold Meg, meg, meg 269,– 9788203258787 Utk. ultimo februar 9+ Tilgjengelig som e-bok

Helt siden han ble født, har hun forestilt seg hvordan all verdens farer kan ramme ham. Og hun har gjort sitt aller beste for å passe på. Nå fyller han tre år, og mamma sier at han begynner å bli sin egen person. Da rakner det for Marte. Han er jo en del av henne.

– Det topper seg idet boken begynner. Angsten kul­ minerer. Broren er blitt tre år, det er uutholdelig. Hun skjønner at han er i ferd med å bli sitt eget menneske, og det er veldig problematisk for Marte, med tanke på hvordan hennes verden er blitt fullstendig snudd på hodet etter at han kom. Hun vil holde fast i ham, samtidig som hun prøver å løsrive seg fra ansvaret hun føler. Hun frykter at galehuset er neste stopp. Og det er jo gjerne da man begynner å skrive …

Marte begynner å skrive en bok. Som egentlig skal handle om lillebroren, men som strengt tatt handler mest om henne selv. Moren sier at det vonde og van­ skelige ofte forsvinner når man skriver det ned. Selv om Marte ikke vil at broren skal forsvinne, gir hun skrivingen et forsøk. – Er Meg, meg, meg en bok om å skrive?

– Ja, man kan nok kalle prosjektet et slags portrett av kunstneren som ung kvinne – det kunne Marte absolutt identifisert seg med; hun er kanskje en slags kunstner. Hun vet veldig godt hvem hun selv er, i hvert fall, selv om den oppfattelsen ofte krasjer med omver­ denens oppfattelse av henne. Hun er både prinsesse og skurk. Ikke alltid sympatisk. Og hun har god fan­ tasi. Det du frykter, skaper du. Marte liker å være viktig for brorens skjebne. Å skrive er jo en måte å prøve å kontrollere noe på, holde noe fast. Når verden utenfor virker så tilfeldig, forgjengelig, uten struktur eller tyde­ lige retninger, da kan det være godt å skrive. Det er vel egentlig det eneste alternativet.

– Marte er redd for at broren skal bli kidnappet, be­ gynne å røyke og sette peanøtter i halsen. Jo mer hun lærer om verden, jo flere farer truer. Hun skriver om hvor vanskelig det er å være storesøster?

– Ja, Marte er jo en sånn type som, altså, hun vil jo det beste for broren, men mister litt fokus og blander egne tvangstanker med lillebrors behov, kanskje. Om­ tanke for andre handler i stor grad mye om oss selv.

Derav tittelen på boka.

Når Kjersti skriver, er det bare redaktøren som får lese.

Og pappa. Pappaen til Kjersti har lest Meg, meg, meg.

– Han er sparsommelig med komplimentene, er egent­ lig veldig streng. Men jeg skjønte at han likte den, for han lo da jeg spurte hva han syntes. Og sa at han tror dette er en bok som voksne kommer til å like å lese for barna sine.

Johanne Askeland Røthing er redaktør for barneog ungdomsbøker i Aschehoug

75

10 000 barn tar ikke feil Skoleelever fra Finnmark i nord til Kristiansand i sør kåret Kampen mot superbitchene av A. Audhild Solberg til vinner av ARKs barnebokpris 2014.

Hva gjør du når du er tolv og et halvt år og nestnest nederst i bånnligaen i sjuende klasse? Å være annerledes er ingen spøk. Vinneren av ARKs barnebokpris 2014 handler om nettopp det å være annerledes og utenfor.

de kan komme ut av det. Og at den man er inni seg, er det viktigste. Alle bør lære seg å se det. Og at alle er forskjellige og unike. Det lærer oss å være oss selv og ikke herme etter andre.»

Dette mente 5., 6. og 7.-klassingene om Kampen mot superbitchene:

«Jeg kjenner meg igjen i hvordan hovedpersonen har det. Det er som om Thea går i klassen min men jeg kan ikke nevne navn.»

«Dette er den beste boken. Slike jen­ ter kjenner man igjen. Superbitchene er bra fordi man skjønner hvordan hverdagen til en som blir mobbet, er.»

«Jeg liker at boka handler om en albino og at hun har en bestevenn som støtter henne. Forfatteren er veldig kreativ.»

«Vi likte tittelen og fikk lyst til å lese boka. Vi kan kjenne oss igjen i mob­ bingen og ertingen. Det er flott å høre at en som blir mobbet og plaget klarer å være sterk og å være seg selv. Selv om hun er annerledes, tør hun å ta utfordringer og vise hvem hun er. Det gir håp til andre om at

«Det var en morsom og spennende bok. Vi likte at hovedpersonen både hadde en venn og fiender. Dette gjor­ de boka spennende. Det gjorde hel­ ler ikke noe at hun var forelsket i en av de populære guttene på skolen.

Forfatteren har gjort boka morsom med blant annet overskrifter som Operasjon taco. Vi likte at hun stod opp mot superbitchene og var veldig spente på hvordan dette ville gå.»

«Boka tar opp vanskelige temaer på en humoristisk og ufarlig måte, og vi har snakket mye om den i timene.

Personene er beskrevet godt, og gjenkjennelsen var stor både på ulike elevtyper og voksne. Den pas­ ser egentlig godt for både gutter og jenter, men mange av guttene ble litt skremt av omslag og tittel. Men de lo like godt som jentene.»

En glad, rørt og stolt vinner av ARKs barnebokpris! A. Audhild Solberg takker juryen bestående av 10 000 barn fra hele Norge for at de har stemt fram en bok som handler om å slå tilbake mobbing.

76

Ville du beveget deg inn i et nedlagt teater om natten? Det ville ikke Øystein Wiik ha gjort. Men å skrive om det – dét både vil og kan han.

Øystein Wiik Den syvende nøkkelen 279,– 9788203258701 Utk. medio mars 13+ Tilgjengelig som e-bok

Ø Y S T E I N W I I K er sanger, skuespiller og musikalforfatter.

Han har også skrevet fire kriminalromaner. Den syvende nøkkelen er hans første bok for ungdom.

77

I Den syvende nøkkelen møter vi Alfredo og venninnen hans Aija. Etter at moren til Alfredo havnet i koma, har faren hans vært temmelig fraværende. Men nå er han borte, han har forsvunnet helt. Ved hjelp av hunden Kjell finner de ut at han sann­ synligvis er i den gamle, nedlagte operaen, som er farens tidligere arbeidsplass. De har ikke noe valg, de må inn i den forlatte operaen for å lete etter ham.

Alfredo er redd. Faren har fortalt ham om hemmelighetene i operaen. Gjen­ glemte rolleskikkelser, onde trollmenn, massemordere, hekser, bødler, skrømt – alt som finnes på scenen i en forestil­ ling. Og alt faren har fortalt, viser seg å stemme. Alfredo og Aija må kjempe mot de onde kreftene i Tritonias rike. Tritonia styres med jernhånd av Nattens dronning, og i borgen sitter faren til Alfredo fanget.

Borgen voktes av valkyrier og en fryktelig drage. Men det finnes gode hjelpere som ridder Blåskjegg, Den flygende hollender, gullhanen Farinelli og ikke minst det ma­ giske sverdet Nothung.

Snart utropes Alfredo til lederen for krefter i Tritonia som ønsker å styrte Nat­ tens dronning og frata henne makten.

Oppdraget er livsfarlig. Imens svever mo­ ren til Alfredo mellom liv og død.

Den syvende nøkkel er en fantastisk fortel­ ling om alt som sitter i veggene i en opera som synes å være forlatt. En fortelling om det som skjuler seg bak den fjerde veg­ gen – den usynlige veggen mellom scene og sal. En vegg der den virkelige verden slutter og fiksjonens univers starter. Men aller mest er det en fortelling om tro, håp og kjærlighet.

Bli med inn i et storslått eventyr fra musikkens ma­giske verden. Bli med inn bak den fjerde veggen. Hvis du tør.

ORDLISTE: Ridder Blåskjegg Ridder Blåskjegg har en stor borg og har naturligvis et stort, blått skjegg. I borgen hans finnes hemmelige rom som skjuler mørke hemmeligheter. Det har vært skrevet både operaer og operette om ridder Blåskjegg.

Nattens dronning Nattens dronning er egentlig en rollefigur fra operaen Trylle­ fløyten av Mozart. Men det er også en kaktus med lange klatrende stengler og spisse pigger.

Den flygende Hollender Hollenderen er en sjømann som forsøkte å skyte Gud. Gud dømte ham deretter til å seile på havet til evig tid. Skuta hans seiler raskere enn alle andre skip, og han kan ri av en hvilken som helst storm. Richard Wagner skrev operaen Den flygende Hollender.

Gullhanen Farinelli Farinelli er en mekanisk hane som kan gale så hus legges i grus, og jorden revner. Den kan hugge som en spyttekobra og kan varsle fare. Gullhanen er også tittelrollen i en opera av Rimski Korsakov.

Sverdet Nothung Nothung er det samme som sverdet Gram. Et sverd som bare kan svinges av en person som har bekjempet frykten i seg.

Sverdet er kvassere og bedre enn noe annet sverd. Sverdet er en del av historien om Ringen, Richard Wagners opera.

78

VELKOMMEN TIL EN VERDEN DER BOKHYLLENE ER MAGISKE, BIBLIOTEKARENE ER TROLLMENN, OG FORBANNELSER BLIR VIRKELIGE.

På bursdagen sin får Archie en mystisk pakke i posten. En magisk bok, skrevet i et språk han ikke forstår. Sammen med boken finner han en spesiell beskjed. Han må dra til Oxford for å gi boken tilbake til det hemmelige magimuseet.

Men den magiske boken er farlig.

Archies oppgave blir å avdekke bokens skjulte krefter og sørge for at den ikke havner i feil hender …

D.D. Everest Archie Greene og det magiske museet 279,– 9788203258510 Oversatt av Mari Moen Holsve Utk. primo mars 8+ Tilgjengelig som e-bok

D . D . E V E R E S T er journalist og forfatter og har skrevet en rekke sakprosabøker for voksne.

Archie Greene og det magiske museet er hans første barnebok.

Boken er blitt en stor suksess og er solgt til en rekke land.

UTDRAG

Archie hadde alltid elsket bøker.

Bestemoren sa han hadde det i blo­ det. Men han hadde aldri sett en bok som denne før. Det var noe veldig mystisk ved den. Som om den kom fra en annen tid, et annet sted.

«Hva slags bok er det?» spurte bestemor.

Archie så på bokomslaget og inn­ så at han ikke klarte å lese tittelen.

Han gned seg i øynene og forsøkte igjen. Bokstavene så kjente ut, men hver gang han forsøkte å sette dem sammen til ord, ble de uklare og tå­ kete. Det var nesten som om de rørte på seg – forsvant inn og ut av fokus så han aldri helt klarte å se dem tydelig for seg.

Det må være støvet jeg fikk i øy­ nene, tenkte han. Han knep øynene igjen og ristet på hodet for å klarne tankene. Da han kikket på ny, var bokstavene klare og tydelige, men straks Archie skulle til å lese, ble de vage igjen og gikk nesten i ett med omslaget. Han skakket på hodet for å sjekke bokryggen, men den var blank.

Det rare var at Archie følte at han kjente disse bokstavene, at de på et vis var noe han egentlig kunne, men ikke husket. Så vidt utenfor tankens rekkevidde.

Han strakte ut hånda og berørte boka for første gang. Straks fingrene hans kom nær omslaget stakk en intens smerte oppover armen hans.

Han røsket hånda vekk.

«Au!»

79

Vinteren er kommet, og det er lenge siden snøen og isen la seg. Derfor er det ikke så rart at Aladdin blir nysgjerrig når han ser en mystisk gutt kledd i bare kortbukser snike seg rundt i nabolaget.

«Det er intelligent og med et driv som gjør boken umulig å legge fra seg.»

Maria Nyström, Upsala Nya Tidning

VI MINNER OM

Glassbarna

«… fin, grøssen spenningsbok for barn i slukealder.»

Linn T. Sunne, Oppland Arbeiderblad

Når Aladdin prøver å snakke med ham, forsvinner han uten å si et ord. Og det er ingen synlige spor i snøen der han har gått.

Hvem er gutten, og hvorfor er det bare Aladdin som ser ham? Kommer han fra flyktningebåten i havnen? Den som plutselig bare dukket opp en dag og siden er blitt der. Eller er han Sølvgutten – han som i over hundre år har lett etter det forsvunne kirkesølvet? Aladdin, Billie og Simona bestemmer seg for å løse mysteriet.

Sølvgutten er en frittstående oppfølger av Glassbarna. Kristina Ohlsson skaper en utrolig spennende og spøkelsesaktig fortelling, fast forankret i dagens virkelighet.

Kristina Ohlsson Sølvgutten 229,– 9788203258527 Oversatt av Elisabeth Bjørnson Utk. medio mars 9+ Tilgjengelig som e-bok

KRISTINA OHLSSON er ikke bare en av Sveriges beste krimforfattere, men også en av Sveriges beste barnebokforfattere.

Både barnebøkene og krimbøkene ligger høyt på bestselgerlistene i Sverige. For Glassbarna fikk ­Ohlsson Barnens Romanpris 2013.

UTDRAG

Det hadde begynt å snø. Store, tunge snøflak falt fra himmelen og la seg som et hvitt teppe over bakken. Alad­ din skyndte seg å få på seg luen.

– Jeg tror jeg må hjem, sa Billie.

– Jeg også, sa Aladdin.

De bestemte seg for å treffes uten­ for kirken til samme tid neste dag.

Billie vinket og løp av gårde. Aladdin begynte å gå i den andre retningen.

Først da fikk han øye på gutten på trappen.

Aladdin stoppet og sto som for­ steinet. Ikke et menneske var å se i nærheten. Billie hadde allerede kommet seg over veien og svingt inn en annen gate.

Gutten stirret taus på Aladdin. Så han ikke litt sint ut? Aladdin ble tørr i munnen av skrekk. Han torde ikke bevege seg en centimeter.

Så reiste gutten seg og gikk.

Aladdin nølte. Han husket bare altfor godt hvor redd han var blitt i kjelleren. Og redd var han jo nå også. Men så ble nysgjerrigheten for sterk. Han satte opp farten og løp etter gutten. Gutten rundet hjørnet

på kirken og forsvant inn i mørket på baksiden.

Aladdin stoppet midt i et skritt.

Mørke. Akkurat som i kjelleren.

Nå hamret hjertet hans på den harde måten igjen. Han hadde ikke lyst til å løpe rundt på en mørk kir­ kegård. Det endte uansett alltid på samme måte. At gutten forsvant, og at Aladdin ikke fant ham.

Langsomt snudde han. Det var da han kom tilbake til forsiden av kirken at han fikk en følelse av at det var noe som ikke stemte. Aladdin sto alene i den halvsmeltede snøen og så på trappen. Hva var det som var så merkelig?

Til slutt oppdaget han det. Det var ingen avtrykk i snøen etter gutten.

Ikke på trappetrinnet hvor han had­ de sittet, og ikke der han hadde gått rundt kirken i snøen. Aladdin trodde ikke sine egne øyne. Forsiktig gikk han nærmere og så etter. Han var så redd at han måtte holde pusten.

Sine egne fotavtrykk hadde han ingen problemer med å se.

Men etter gutten var det ikke et spor.

JegJeg b lirb lir så så glad, forfor j egjehar ikkeikke sett glad, g har sett h enne siden f ø rf øferien.

JegJeg sette r orp po pet sm ilsm il h enne siden r ferien. sette p et

80

j egj eg tror er er hy ggelig, b lidt m unte rt.rt. tror hy ggelig, b lidog t og m unte

suger ENDELIG ER HAN HER!

de n a ndre s ide n av m eg er det bl itt

AmyAmy er er ik k ik e kimponert.

H unH un serseprå pmå e gm eso e imponert. g mso omm o m I år sa pappa: j egj eg er«Vi ra rdrar ercampingferie, j egj eg ik k ik e).k e det er ra(rdet (på det er ). , s om e r veld ig s m a rt og r g gjorde i r e er billig.» Mamma virka ikke msåi l veldig gira, men le m hu n ikke vir k a hel t h enry kt over s smi fe rien). jeg hadde aldri vært pås o mcamping før, så jeg gleda HEIHEI Amy! Amy! om s g i morg e s ) . g g e e til sportsbutikken for å meg. Pappa og jeg Jdro s.

J m u si k k kjøpe noen småting vi trengte, for eksempel: RO NYTCKEfa ­ N å k an j eg i a l le ll T

e r. Nå sitte r j e g ved s i den av

US MeLdrew MOT TOM GATES

NIALT

ikke d t h u m me Dså" Vetmye,»i vatrenger r va nsk elig å sette ø r. n) vi i g oteltet, g opp sa han. få r m e

ove r s k u lde ren h ennes og få

e sva r. l igne r på e n

1. Telt r Lærerens hodepine, ivrig tegner og evig spilloppmaker: Tom Gates 2. Sovepose yr st …harptatt å en 3. Kokeut tverden barn…over hele Velkommen verden medtilstorm.

Endelig kommer bøkene min … e D ( er gjo rde så god t vi k unne. a 4. Fiskesteng p p om ham ut på norsk. TEKST Inga Semmingsen a stasta ( D å(rlig rt rt på5.på dagen.)

D åPrlig TV dagen. ) C .

Og så6 bPlir det ve r re

GENIALE

Mulhjort!

o r hun se r p å me g jo r t «fer ie le k s e n »,

… …

Og så b lir det ve r re Men i sportsbutikken hadde de en del kule greier,

nå .

MASSE

og pappa ble litt ivrig. Han brukte g rei . penger, og jeg måtte love å ikke si det 5til 5mamma. kom p å «Vi kunne ha bodd på et koselig hotell, det Det va r litt for seint til liaås spise. « Jeg s kal er D e r i l le r nde lekseinn levering Tom Gates 5 sa5 pappa. ville vært billigere,» Tom materie.indd Gates materie.indd solb l ag e en stor frok ost i morgen, » sa pa ppa. min. Noe jeg «Det er ikke det samme som å sove under og j eg fikk M en magen min dig STOR del av stjernene og våkne i frisk luft!» sa mannen i å i kk e g le mme å gjø re leks a v i fi kki kke – sk rive sove.

Så h usk a j eg at j eg h adde anvendt tid, da). og tok imot pengene til pappa. a n m elde l s e … Bu rde v æ re lett. ) butikken et h emmelig lager med i bagen. Så

ve ld ig

rten Marcus... er

rumla Kjeks

"ToM

07.11.14 0

FO på sko

j eg tok dem fra m og spiste a lle sa mmen! Det di kke i nnr på do for å h an ik k e le n g er. ) h av n a smuler overa lt,16og det b le sk ik k elig – AV KARAKTERENE har laget, er Tom den som unnskyldninger for hvorfor han ikke har gjort leksene.

– h a ha!). S å10rop e rjeg45 alt fra et blekk-uhell den klassiske ligner mest på meg selv, sier forfatter og illustratør Liz Det kan være ubehagelig i soveposen min. til E nda vi h adde et fo r t satt ve nte r «Hunden spiste opp leksene»-unnskyldninger.

Pichon.

Tom Gates materie.indd 16 nå). 15:03 Ig no re re r s « fa milietelt» med rom, k unne D elia høre 07.11.14 De siste årene har det meste i livet hennes dreid – Akkurat der ligner egne jeg nok ikke på Tom. Flestepar­ d 45 07.11.14 15:04 07.11.14 15:03 Tom Gates materie.indd 1

07.11.14 15:03

seg om den tegneglade gutten som liker seg best bak­ ten av unnskyldningene er helt fiktive, men en gang at jeg vrei meg tilog fomla . D etdairriterte he nneSp are r ve rdiful l erst i klasserommet – langt fra lærerens stikkeblikk. «lånte» jeg plottet en veldig kjent film jeg skulle –9Som liten elsket jeg å lese tegneserier, og å tegne levere en stil på skolen. Engelsklæreren min så aldri s ki k k elig.

– slik Tom gjør. Jeg ble veldig lett distrahert på skolen, på film eller TV, så han syntes historien min var helt 07.11.14 15:03 Ikke g re og jeg var nok enda mer skravlete enn Tom, sier hun. fantastisk, sier Pichon.

Så j eg gjorde det enda me r.

07.11.14 15:03 Ikke p uss M en sa mtid ig k unne j eg også h ø re ma mma og Unnskyldninger Tilfeldighet I år kommer det ut hele tre bøker om Tom Gates på Første gangen Liz Pichon tegnet Tom Gates, satt hun i Ikke g i m pa ppa som ... norsk, to på våren og en til høsten. I den første – Min tegneskjulet sitt uten i hagen. Der tilbringer hun mye geniale verden – blir vi kjent med den gretne storesøs­ tid mens hun prøver seg fram med forskjellige streker (Er a 20 Det var ikke slik at teren hans, Delia, foreldrene og alle lærerne på skolen. for å finne de perfekte karakterene.

Sp ise r det siste Vi får også møte skolens søteste jente og mest irrite­ Tom plutselig hoppet opp fra tegneblokka. Han duk­ rende gutt, og, ikke minst, Småen, som er mye større ket sakte men sikkert opp på papiret foran henne. m at p akka og syk Tom Gates materie.indd 07.11.14 15:03 enn kallenavnet tilsier. Og vi blir naturligvis veldig 20 – Jeg bestemte meg for å skrive fra et gutteperspek­ tiv, fordi jeg ville at både gutter og jenter skulle lese godt kjent med Tom. t il al le so m kan En av Toms spesialiteter er å komme opp med bøkene mine. Jenter bryr seg ikke så mye om at de le­

G ENIALT!

Så sykle r je g t i

4 15:03

FU N K A!

F

81

L I Z P I C H O N er illustratør I Toms nedskriblede notatog barnebokforfatter. Hun har blant blokk uer det helsprø his« skrevet og illustrert åtte bøker l l annet e r mlivet på en helt torier h a r om a en Gates. lig ner på erM a rc us, » lerHDaerek R ekto på Oa kfi eldom Tom sk ole h eter Keen. n . i serien Bøkene n a ren bskole. klare l a d Vil Tom v t evanlig b blitt«Elle et internasjonalt og o n s o m h a r s pi s t go d ter i ! » r No r mafenomen n Wats r y tog dlikoe r i åtide k la sserom å glevere n i n leksene e m er solgt til over 30 land. r sier j eg . « Vedder på at ei eren er liten og ny ( S tunngå gate nlæreren seksplodeås ek h vam evgi d ri ver med . ) for øn å o ja m på s k o len og i k k e veit b ed re! » s i er D erek . rer nav. ) sinne? gVil dhan klare n s m i a ll verden v i l h a en sy k k el s o m s er så e l e p t a t e«Hve å imponere Amy, som rsitter eg h a nteit jut? ut » ts ei er j eg . høs ved siden av ham? i gne ten kke k r ( Les bøkene selv, og bare: an s f jeg ørs se Haha! Haha! Ha! t

D

S T IK K E INNOM

Ha! Hea! Ha! Ha! Hao p!pHg aav e!. Ha! Ha!

ler begge to.

88

Vinner av Roald Dahl Funny Prize, for den beste boken Gates materie.indd 88 forTom yngre lesere!

Men

ler ikke, for

H u ff

07.11.14 Huff 15:05

ser om en gutt, men det er ikke like enkelt andre veien.

Jeg håper at alle barn kan identifisere seg med det jeg Vaktmesteren på skolen, Stan,skriver om, sier hun.

det er hennes sykkel.

rister på hodet og huffer strengt

Tegnelyst Bøkene om Tom Gates er utelukkende basert på en klirre) fordi jeg har gjort Amy leiskolegutts seg (IGJEN!). drodlebok, og Liz Pichon oppfordrer ofte Hun kaller meg en og syklerleserne sin vei. til åJeg lage sine egne tegninger.

Hvisikke man vil bli god til å tegne, må man tegne mye. sier «unnskyld», men Amy later som –hun Det er ingen vits i å bekymre seg for å gjøre feil. Ingen­ hører meg. (Hun lot som hun ikke så de fem ting er feil når man skribler, sier hun. poengene også.) D et h a r v æ r t en f æ l dag . du best: skrive eller tegne?

– Hva liker – BEGGE DELER! Jeg klarer ikke skille mellom dem.

39 Jeg tegner alle sidene i bøkene for hånd, også alle fonter. Jeg tenker veldig visuelt, så tegningene hjelper Tom Gates materie.indd 39 07.11.14 15:03 meg med å fortelle historien, og jeg har en egen font basert på håndskriften min. Den heter «Pichon font», sier hun.

(noe som får nøklene hans til å

Liz Pichon Tom Gates Min geniale verden

1

149,– 4 9788203258619 Oversatt av Kirsti Vogt, MNO Utk. ultimo januar 8+

07.

11.

Liz Pichon Tom Gates Fantastiske unnskyldninger (og masse annet kult) 249,– 9788203258633 Oversatt av Kirsti Vogt, MNO Utk. ultimo april 8+

14

15:

03

Internasjonalt Tom Gates har ikke bare tatt hjemlandet, England, med storm. Bøkene er oversatt til 33 språk og har gjort braksuksess i store deler av verden.

– Jeg skriver om hendelser som skjer i de fleste fa­ milier og på de fleste skoler. Jeg prøver å grave opp hva som fikk meg til å le da jeg var på Toms alder. Jeg tror ikke ting har forandret seg så mye, sier hun.

Den store suksessen har kommet som en overras­ kelse på forfatteren.

– Jeg håpet jo at folk ville like bøkene, men jeg kunne ikke forestille meg at de ville bli så populære. Å tegne og skrive bøkene om Tom er det morsomste jeg gjør. Innimellom må jeg klype meg selv og minne meg selv på at dette er jobben min, sier hun.

– Er det noe du vil si til dine norske lesere?

– Kos dere! Jeg håper bøkene får dere til å humre.

Inga Semmingsen er redaktør i Aschehoug Barn og Ungdom

82

En ære å skrive for nye lesere!

Lettlestbøker er en egen sjanger innen barnelitteraturen.

Line Baugstø og Karin Kinge Lindboe er to forfattere som skriver slike bøker – og det er ingen tvil om at de er seg sitt ansvar bevisst.

TEKST Vibeke Kjærstad Engen FOTO Niklas Lello

83

«Det krever god disiplin å skrive lettlestbøker. Men først og fremst er det vel­ dig, veldig moro.»

Line Baugstø

«Hvis du klarer å skrive bøker som de som egentlig ikke liker å lese ikke klarer å legge fra seg, da har du virkelig gjort noe viktig!»

Karin Kinge Lindboe

Hvordan begynte dere å skrive lese­ hester?

Line: Jeg ble spurt av forlaget. Re­ daktøren min trodde jeg ville passe til det. Dessuten hadde jeg savnet gode lettlestbøker til mine egne barn. Helt fra starten av har jeg vært veldig bevisst på at fortellingene må være spennende og litt humoristis­ ke, og gjerne inneholde en overras­ kende vri.

Karin: Jeg begynte rett og slett fordi jeg hadde lyst til å gjøre noe morsomt – jeg trengte å leke litt. Jeg koser meg veldig med å skrive bø­ kene om Sam og Noa. Jeg er opptatt av at bøkene skal være spennende og litt spenstige – og som gammel lærer er jeg naturligvis opptatt av at språket skal være godt. Å skrive lettlestbøker er ikke først og fremst et pedagogisk prosjekt; bøkene skal være selvstendige, litterære opple­ velser. Dessuten har jeg selv en sønn med dysleksi, og jeg husker hvordan en bok måtte fenge ham for at han skulle orke å lese den ferdig.

Line: Jeg er også opptatt av at his­ toriene har flere lag. Fortellingene om Kaja og Stine er detektivmysteri­ er, men de skal ikke være endimen­ sjonale. Språket skal være enkelt, men historiene skal være ekte. Alle

lesere må tas på alvor. Og så var det et poeng for meg at hovedperso­ nene skulle være to tøffe småjenter, jenter fortjener jentehelter. Men det er slett ikke bare jenter som leser bøkene om Kaja og Stine.

Karin Kinge Lindboe Sam og Noa redder atten meitemark og en humle

SMÅ HVERDAGSHELTER PÅ NYE EVENTYR

Illustrert av Elisabeth Moseng 179,– 9788203258671 Utk. medio april 6+

VI MINNER OM

Sam og Noa vil fange en hoggorm Sam og Noa og papegøyen Papaya

Hva er annerledes ved å skrive lese­ hester i forhold til andre bøker?

Karin: Det er mye flikking. Jeg pus­ ser og pusser på setninger og ord.

Språket skal være luftig, setningene skal være korte.

Line: Jeg kjenner meg igjen i det med å kutte og pusse. Det krever god disiplin å skrive lettlestbøker. Men først og fremst er det veldig, veldig moro.

Karin: En tilleggsdimensjon ved disse bøkene er selvfølgelig illustra­ sjonene. Alt som skjer, trenger ikke skrives ut – illustratøren forteller sin del av historien.

Line: Ja, man blir avhengig av illus­ tratøren, så avhengig at dersom Flu Hartberg ikke vil være med lenger, er det slutt for Kaja og Stine.

Oppleves lesehestformatet som begrensende?

Line: Lesehestkonseptet gir jo faste, til dels trange, rammer, men det gjør det ekstremt morsomt å lykkes. Jeg

Det regner, og Sam og Noa ser at meitemarkene drukner.

De må reddes!

Sam og Noa henger meitemarkene på sykkelstyret til tørk. Men så finner de en humle i en sølepytt. Tenk om den er død!

De tar humla med hjem til Sam. Der sitter papegøyen Papaya.

Plutselig er det liv i humla, den flyr inn i buret til papegøyen. Hvordan skal dette gå?

KARIN KINGE LINDBOE har skrevet flere romaner for barn og ungdom og mange lettlestbøker

Sam og Noa i revehulen

om Sam og Noa.

84

har noen ganger lyst til å gjøre mer ut av moralske dilemmaer og andre konflikter, men samtidig er det vel­ dig tilfredsstillende når den knappe teksten i samspill med illustrasjo­ nene får fram det som er viktig.

Karin: Sjangeren krever konkrete historier. Synsvinkelen er hele tiden barnas – Sam og Noas for min del – og jeg er nøye med aldri å gå ut av den. Jeg er veldig opptatt av at barn må få utforske verden på egen hånd, det vi voksne ser på som helt hver­ dagslig kan være fantastiske eventyr for et barn. Slike små hverdagseven­ tyr er det jeg forsøker å formidle i fortellingene om Sam og Noa. For mange barn er bøkene deres de første de leser selv. Kjenner dere på ærefrykt?

Line: Å ja, naturligvis. Det hender jeg får brev fra lærere, foreldre og andre som forteller om barn som ikke er så glad i å lese, men som venter i spenning på neste bok om Kaja og Stine. Jeg er veldig stolt over at mine bøker kan være med på å åpne opp for litterære opplevelser. Jeg får også tilbakemelding på at bøkene leses av barn med lesevansker helt opp i 5.

klasse, og da er det, som jeg var inne på tidligere, et poeng at historiene inneholder flere lag. Disse bøkene er ikke mindre viktige enn andre, og de er minst like krevende å skrive som andre bøker. Men på en annen måte.

Formatet stiller så strenge krav til regien i det jeg skriver.

Karin: Jeg er helt enig, det er en ære å få være med på å forme barns leselyst. Og jeg er sikker på at det smitter over på barna at jeg har det så inderlig gøy når jeg skriver.

Hvorfor er det viktig at barn leser?

Line: Lesing er grunnlaget for hele skoleløpet. For å fungere godt i samfunnet i dag, må du beherske lesekunsten.

Karin: Å knekke lesekoden, gir en ekstrem mestringsfølelse. Og så er det jo dette aspektet med de barna som i utgangspunktet ikke er så glad i å lese – hvis du klarer å skrive bøker som de som egentlig ikke liker å lese ikke klarer å legge fra seg, da har du virkelig gjort noe viktig!

Vibeke Kjærstad Engen er backlistredaktør i Aschehoug Barn og Ungdom

Nytt mysterium for Kaja og Stine

DUKK! TRÆRNE SKYTER KNOPPER! Så skummelt kan det bli når voksne bruker uttrykk barna ikke forstår.

Vi møter Jonatan på vei hjem fra skolen. Læreren har fortalt om våren som kommer. Om våren skyter trærne knopper, sier han.

Da blir Jonatan redd. Å skyte, det er jo farlig, det! Hva skal han gjøre nå? Og han må advare pappa, som pleier å sykle gjennom skogen.

G U N N A R O P S TA D Den populære detektivduoen kommer ut for flere skumle ting før de finner ut av mysteriet denne gangen.

Line Baugstø Kaja og Stine følger et spor Illustrert av Flu Hartberg

Stine overnatter hos Kaja da hun våkner på natta og ser noen skumle skygger i hagen utenfor.

Og en lommelykt som sveiper over husene. Dagen etter er detektivbyrået De to små blå i gang, dette må de undersøke!

LINE BAUGSTØ har gjennom et langt forfatterskap skrevet romaner og noveller for voksne og flere barnebøker, bl.a. om Kaja og Stine.

179,– 9788203258718 Utk. medio april 6+

VI MINNER OM

Kaja og Stine og mysteriet i skogen Kaja og Stine og gutten som forsvant Kaja og Stine og hundetyven

arbeider i barne- og ungdomspsykiatrien. Han debuterte som barnebokforfatter med Ta med deg døra når du går (2014).

Gunnar Opstad Trærne skyter knopper Illustrert av Hening Lystad 179,– 9788203258695 Utk. medio april 6+

VI MINNER OM

Ta med deg døra når du går

85

» Y A D R I A H D T I D E N ES « BA !

P P O R E N D R O X O C E N I K – MEN

VI MINNER OM

Kine Cox og Detektivjentene Oppdrag: Marsvingåten

Det er uken før Halloween, og innbyggerne i Plaskebekk plages av en merkelig, lilla tåke. Folk som fanges i tåken, får hårhøysåte problemer. Ekstreme hårproblemer ...

Kine Cox og Detektivjentene Oppdrag: Muffinsgåten

t å kee-l s ! p

Håret blir vilt og uregjerlig, får et enormt og ukontrollerbart volum – og ikke minst en sjokkerende farge. Ingen skjønner hvordan de skal få håret normalt igjen.

Kine og Detektivjentene starter etterforsk­ ningen og får raskt en liste over mistenkte. Kan det være angrep fra romvesener, skitne konkurransetriks i synkronsvømme­ hårkatastrofe.indd 3 miljøet eller en fiks forretningsidé fra frisørsalongen uten kunder?

20.11.14 14:21

høysåte

Oppdrag: Hårkatastrofen er tredje bok om Detektivjentene – Kine Cox, Sarah Holmes og Agnete Christie. Dette er gjennom­illustrerte og morsomme detektiv­dagbøker.

t å kee-l s ! p Watson, meg, Agnete , Sara, Arthur K AT E P A N K H U R S T

Kate Pankhurst Kine Cox og Detektivjentene Oppdrag: Hårkatastrofen

er forfatter og illustratør av serien 199,– 9788203258275

om Detektivjentene. Hun har illustrert en rekke barnebøker, hårkatastrofe.indd og holder workshops for barn og

unge for å skape entusiasme rundt lesing, skriving og tegning. Kate Pankhurst bor i England.

3

20.11.14 14:21

Oversatt av Hege Mehren Utk. medio mars 7+

86

FAREFULL FERD FOR TO SMÅ PINNSVIN

Mikke og Sara er to pinnsvin­ søsken som skal over den store veien der bilene kjører.

Det blir ganske dramatisk, men storesøster Sara er smart.

Sara vet nemlig at de må komme seg mellom hjulene på den store lastebilen som kommer rett mot dem i full fart.

Heldigvis går det bra!

Noen ganger har du helt rett er en spennende bildebok for de minste, nydelig illustrert av Hilde Kramer.

Thorvald Steen Noen ganger har du helt rett Illustrert av Hilde Kramer 259,– 9788203258657 Utk. medio april 3+

T H O R VA L D S T E E N debuterte i 1983 og har siden hatt en rekke utgivelser innen forskjellige sjangre som romaner, skuespill, diktsamlinger, noveller, barnebøker og essays.

87

RICHARD SCARRY har laget flere klassikere for de minste barna, bøker som har gledet generasjoner.

Richard Scarry Folk i farta!

249,– 9788203258749 Oversatt av Hilde Stubhaug Utk. ultimo mars 3+

Nyoppdaget myldrebok fra Richard Scarry Ny, stor bildebok av Richard Scarry – en søt, fartsfylt og spennende feelgood-bok for de minste.

Åme er høyt og lavt og overalt hele tiden. Bli med på alt det spennende han opplever. Åme kan lage alle bokstavene i alfabetet, telle til 20, leke gjemsel, er med på jobb og besøker bondegården. Folk i farta! er en myldrebok full av kjente figurer fra Scarry-universet.

Historien bak boka er at Huck Scarry nylig fant etterlatte skisser og en tekst etter sin far, Richard Scarry. Huck, som også er tegner, har fullført boka helt i sin fars ånd.

88

OVERSATT AV BÅRD TUFTE JOHANSEN

Den ultimate

HØYT ­lesnings­ BOKA !

B. J. Novak Boka uten bilder

EN BILDEBOK UTEN BILDER?

199,– 9788203259074

DET HØRES DA VELDIG KJEDELIG UT?

MEN DET ER DET IKKE!

Oversatt av Bård Tufte Johansen

FOR DENNE BOKA HAR ÉN VIKTIG REGEL.

Utk. medio april 4+

ALT SOM STÅR I BOKA MÅ LESES. TEKST Inga Semmingsen

M ÅL STILTE SPØRS VANLIG OM BOKA UTEN BILDER:

Q: Hva er Boka uten bilder?

A: Boka uten bilder er en morsom og unik høytlesningsbok som kan deles av alle. En bildebok uten bilder. Den ser veldig seriøs ut, men det er den ikke. Boka har nemlig en hemmelig­ het. Det er den mest tullete boka noen sinne!

Q: Hvem er forfatteren?

A: Komiker, tekstforfatter, pro­ dusent, skuespiller og regissør B. J. Novak. Han er veldig morsom, spesielt fordi det var han som kom på ideen til Boka uten bilder. Har du sett ham før, er det høyst sannsynlig i TV-serien The Office (USA).

Q: Hva gjør denne boka så tullete?

A: Denne boka har én viktig regel.

Alt som står i boken MÅ leses. Her slipper du ikke unna. Det kommer barna til å passe på. Alle ordene må leses høyt. Uansett hvor tullete de er!

Din blåbærhjerne!

Q: Hvem skal oversette den til norsk?

A: Morsomt at du spør. Som nevnt er forfatteren B. J. Novak en kjent komiker i USA. For å være sikre på at norske barn får akkurat like mor­ somme og tullete ord i den norske utgaven som i den engelske utgaven, har vi funnet den perfekte overset­ ter: Bård Tufte Johansen. Blant an­ net kjent fra humorserier på TV og stand-up-scenen.

Q: Blir jeg morsom?

A: Noen voksne lurer på om det er sant at alle som leser boka er mor­ somme. Svaret er JA! Bare dager etter at boka kom ut i USA dukket det opp videoer på YouTube av foreldre og lærere som leste for barn. Noen liker å lese boka med mye innlevelse og energi, mens andre leser den helt tørt og rett fram. Begge deler kan bli kjempemorsomt! (Noen ganger er den tørreste lesingen den morsom­ ste fordi det blir en utrolig artig kontrast til de tullete ordene.)

Q: Hvem er boka skrevet for?

A: Boka er anbefalt for barn fra 4 til 8 år, men yngre barn kan finne sin egen måte å like boka på. Eldre barn kan også finne glede i å lure vennene sine til å lese den høyt.

Inga Semmingsen er redaktør i Barn og Ungdom i Aschehoug

forf

SETT OVER

EREN

atter

en

89

Irene Marienborg Gratulerer! sier Nora 179,– 9788203258770

«Denne boka har kanskje ikke bilder, men den kommer garantert til å inspirere til samtale – og latter.»

Utk. primo april 2+

Kirkus Review

«Novaks sans for komisk timing er tydelig i hans første bildebok … det blir garantert mye latter.»

INN VI M

Publishers Weekly

«Denne boka blir garantert en publikumssuksess, og er perfekt å dele med en forelder eller annen voksen. Vær klar for at du må lese denne flere ganger.»

Schoool Library Journal

«Jo da, det er en spøk, men det er en bra en, og barna vil elske de voksne som gir seg hen i den merkelige opplesningen.»

Den perfekte BURSDAGSBOKA! Nora skal i bursdags­ selskap, men synes det er vanskelig å gi fra seg den fine presangen.

Med bøkene om Nora har Irene Marienborg skapt et helt nytt småbarnsunivers. Gjennom gjenkjennelige hverdagsfortellinger og lekne farger blir vi med Nora når hun plasker i søle­ pytter, baker kaker, ser på stjernene og går på do for første gang. Nora lærer stadig nye ting. Ny bok i serien er Gratulerer! sier Nora.

Booklist

sen

e

An

el meld

IRENE MARIENBORG er grafisk designer og illustratør.

Nora-bøkene er hennes første bøker for barn.

ER OM

90

Lesestjerne VIL DU AT BARNET DITT SKAL

lese selv – HELT UTEN BESTIKKELSER SOM NYE

FOTBALLSKO, KINO PÅ LØRDAG OG SJOKO­LADEPÅLEGG PÅ SKIVA?

Om Lesestjerne DETTE ER EN MØTEPLASS PÅ FACEBOOK HVOR FORELDRE, FORFATTERE, PEDAGOGER, LÆRERE OG VI I ASCHEHOUG BARN OG UNGDOM KAN DELE IDEER SOM SKAPER LESELYST OG ENDA STØRRE LESEGLEDE.

91

LESESTJERNE ER SIDEN DER DU KAN HENTE TIPS, TRIKS OG INSPIRASJON FOR Å FÅ BARNA

bøkenes fantastiske verden.

MED INN I

Et sted der bøkene og barna er stjerner

92

Hvor var du da du leste Brødrene Løvehjer te?

TEKST Evy Tillman Hegdal FOTO Mona Ek

SPØRSMÅLET OVER ER en vri på det berømte spørs­ målet fra idrettens arena: «Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?» De sportsinteresserte blant oss vet hva jeg sikter til. Til hvilket øyeblikk jeg refererer til.

Det var VM på ski i Holmenkollen. Det var stafett for herrer. Duell mellom Norge og Sovjetunionen. Oddvar Brå mot Aleksandr Zavjalov. Brå brakk staven på vei inn mot målområdet. Aldri har vi sett mer dramatikk i skisporet. Selv med fotofinish var det umulig å si hvem som passerte målstreken først, gullet ble delt.

Phjuu! Hver gang jeg tenker på staven som brakk, blir jeg like svett som da jeg satt foran tv-en 24. februar 1982.

Så tilbake til spørsmålet mitt: «Hvor var du da du leste Brødrene Løvehjerte?» Jeg vet hvor jeg var. Du må også gjerne spørre meg hvor jeg var da jeg leste Tordivelen flyr i skumringen. Det husker jeg veldig godt. Jeg hus­ ker da jeg leste disse to bøkene for aller første gang.

Eller mer riktig, jeg leste ikke selv. Ikke første gangen.

Når du spør meg om Brødrene Løvehjerte, hører jeg stemmen til frøken Anne Berit Jørgensen i klasse 3A, jeg kjenner smaken av brødskiva med trønderfår, og jeg kjenner den innestengte lukta i klasserommet på Byåsen skole i Trondheim. Spør du meg om Tordivelen flyr i skumringen, er det sommer. Jeg ligger på magen på gulvet i stua og hører på radio. Det er den hellige timen hver lørdag kl. 17 med Barnetimen og høydepunktet: hørespill, radioteater.

Brødrene Løvehjerte og Tordivelen flyr i skumringen er noen av de sterkeste møtene jeg har hatt med litteratur. To bøker som virkelig gjorde inntrykk og som sitter i meg den dag i dag. For sånn er det med de

virkelig gode bøkene. De treffer leseren rett i hjertet, eller i magen. Det er da disse magiske øyeblikkene skjer.

Og sånn skal det være for alle, tenker jeg. Sånn vil jeg at dagens barn skal oppleve at det er å lese bøker.

Som forlagsredaktør leter jeg hele tiden etter de gode bøkene å tilby norske lesere. Bøker som blir sittende lenge etter at man har lest ferdig.

Evy Tillman Hegdal er redaktør for barne- og ungdomsbøker i Aschehoug Litteratur

93

Det er 33 år siden Oddvar Brå brakk staven. Det er 37 år siden Maria Gripe ga ut Tordivelen flyr i skumringen, og det er 42 år siden Astrid Lindgren ga ut Brødrene Løvehjerte.

94

Innhold 4/14

Lena Lindgren Leder: Hva er samtiden?

Samtiden er det eldste allmennkulturelle tidsskriftet i Norge. I 125 år har det vært Aschehougs flaggskip i den offentlige debatten og har kunnet skilte med et imponerende redaktørkorps – fra grunnleggeren Gerhard Gran til Cathrine Sandnes, som i fjor takket for seg etter åtte år i redaktørstolen. Høsten 2014 innledet en ny æra for Samtiden: Hvert nummer får en ny redaktør.

Francis Fukuyama / Gudmund Hernes Historien er død, leve historien Evgeny Morozov Politikkens død Henrik H. Svensen Menneskets tidsalder Nancy Fraser Kapitalismen i det 21. århundret Emma Engdahl Depressiv kjærlighet Berømte samtidsdiagnoser – Fire tilbakeblikk Ulrich Beck, Zygmunt Bauman, Richard Sennett og Charles Taylor Gunnar C. Aakvaag Naturens gjenkomst Iver B. Neumann Krigsblindhet Ulla Holm Samtidens steinaldermennesker Jürgen Habermas Et transnasjonalt demokrati Ole Martin Moen Slutten på mennesket slik vi kjenner det

Samtiden på vei mot nye 125 år Lena Lindgren er første redaktør ut med nr. 4/2014 som utkom like før jul, og temaet er samtidsdiagnoser.

«Hva er de store linjene i vår egen tid? Og like interessant: Hva er det vi ikke ser, hva er vi blitt så vant til at det er blitt usynlig, som luften vi puster i? Hva kjennetegner vår æra, epoke eller tidsalder, ja hva er samtiden?» spør Lindgren i sin leder.

Hun presenterer en rekke utøvende akademikere med sterk evne til skarp observasjon og formidling.

Artiklene gir direkte tilgang til sen­ trale fortolkere av vår samtid, deres merkelapper og «diagnoser» blir begreper vi er fortrolige med etter å ha lest. Samtiden 4/2014 sammenfat­ ter beskrivelser av vår egen tid som ikke er samlet noe annet sted enn nettopp her: i Samtiden!

enda større variasjon i form og innhold og videreføre sin solide tradisjon for å fange tidsånd, temaer og uttrykk. De som er på jakt etter skarpe debatter og nye innfallsvink­ ler til å forstå vår egen tid kommer ikke utenom Samtiden.

I 2015 kan både abonnement, en­ keltnumre og enkeltartikler kjøpes og lastes ned digitalt. Tilgjenge­ ligheten øker, Samtiden kan leses hvor som helst og når som helst. På nettstedet samtiden.no inviterer redaktørene til debatt i tilknytning til hvert nummer.

HVA ER samtiden

returadresse :

Universitetsforlaget Kundeservice Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo

KR. 139,-

LENA LINDGREN redaktør

Lena Lindgren er samfunnsredaktør i Morgenbladet.

Espen Søbye følger opp med nr.

1/2015, Simen Ekern med nr. 2/2015 og Hege Ulstein har ansvar for nr.

GUDMUND HERNES MED FRANCIS for FUKUYAMA OM 3/2015.

MedI SAMTALE ny redaktør hvert HANS TIDSDIAGNOSE ”THE END OF HISTORY” nummer Samtiden fremstå med EVGENYvil MOROZOV OM OVERVÅKNINGSSAMFUNNET

4 • 2014

ISBN 978-82-03-28389-5

Ti d s s k r i f t f o r p o l i t i k k , l i t t e r a t u r o g s a m f u n n s s p ø r s m å l

9 788203 283895

4 • 2014

Samtiden 4/2014

HVA SKAL VI KALLE VÅR EGEN EPOKE, VÅR EGEN DRAMATISKE SAMTID? TI NYE SAMTIDSDIAGNOSER, OG GJENSYN MED NOEN GAMLE.

GUNNAR C. AAKVAAG OM NATUREN GJENKOMST JÜRGEN HABERMAS OM DEMOKRATIETS SYKDOMMER EMMA ENGDAHL OM HVORFOR DEPRESSIV KJÆRLIGHET ER VESTENS VANLIGSTE FØLELSE IVER B. NEUMANN OM VÅR TIDS KRIGSBLINDHET NANCY FRASER OM KAPITALISMEKRISEN OLE MARTIN MOEN OM DET NYE MENNESKET ULLA HOLM OM VÅR TIDS MATNEVROSE HENRIK H. SVENSEN OM PLANETENS EGENTLIGE TILSTAND RICHARD SENNETT, ULRICH BECK, ZYGMUNT BAUMAN OG CHARLES TAYLOR SER TILBAKE PÅ SINE BERØMTE TIDSDIAGNOSER BILDEREDAKTØR LOTTE KONOW LUND

SAMTIDEN • 4 • 2014 KR. 139,-

Tilgjengelig som e-bok Samtiden_17 x 24_altC3_Forside.indd 1

9 770036 392042

Returuke 07

04

139,– 9788203283895

LENA LINDGREN redaktør

10.11.14 09:46

95

Leder i nr 4/14

TEKST Lena Lindgren, redaktør

Hva er samtiden?

Det er helheten som gjør oss til et samfunn, og det er helhets­ forståelsen som får oss til å endre kurs.

I det daglige ildregnet av informa­ sjon er det noen nyhetsbilder som får oss til å stanse opp. Vi fornem­ mer at de er tidsbilder, som bærer i seg en større fortelling om vår samtid: isbjørnen som står alene på et smeltende isflak. Tenåringsjenta som lager kyssemunn på en selfie.

Fangen i oransje drakt som kneler på Guantánamo. Den unge grekeren i suppekø på gaten. Og et nytt bilde, det er den samme oransje fange­ drakten, men fangen er amerikaner nå, og skal henrettes av en bøddel fra IS. Vestlig kultur har gjennomgått brå kast på få år. Samtidig mangler vi en større teoretisk ramme å se de heftige endringene gjennom.

Postmodernismens verktøykasse har ikke føltes brukbar på en stund, og i hvert fall ikke nå, når vi må bygge mer enn å demontere. Det er ikke bare kulturen og geopolitikken som er uoversiktlig; vi lever også i en idéhistorisk brytningstid.

Hva er de store linjene i vår egen tid? Og like interessant: Hva er det vi ikke ser, hva er vi blitt så vant til at det er blitt usynlig, som luften vi puster i? Hva kjennetegner vår æra, epoke eller tidsalder, ja hva er samtiden?

Jeg kan ikke se for meg et bedre sted å stille dette spørsmålet enn i Samtiden. Som altså gir plass til sjangeren samtidsdiagnoser denne gang. Hva er en samtidsdiagnose?

Min definisjon har vært utpreget

romslig: En akademisk fundert beskrivelse av vår tid. Jeg hadde en ganske tabloid tilnærming: Jeg ba skriben­ tene om å oppsummere samtiden i én metafor, én isme eller ett grep: Du kan gi vår tidsepoke et navn – hva vil du kalle den?

Tekstene i dette nummeret er ikke trendanalyser av tidens melodi, de identifiserer dypere strukturer i sam­ tiden, mange av dem sett gjennom ett bestemt prisme: krig, overvåk­ ning, kjærlighet, mat, natur, penger.

Flere av dem er, eller har spirer av, stor teori (grand theory). I motsetning til zeitgeist i film, bøker og kunst – eller de populære generasjons­ betegnelsene (remsen Generasjon X, Generasjon Y og Generasjon Z tyder på en viss inflasjon) – så er den akademiske tidsdiagnosen nødt til å redegjøre for faktiske observasjoner.

Det er denne «hardheten» jeg har vært på jakt etter. Ett kriterium var derfor at alle bidragsyterne i dette nummeret skulle være utøvende akademikere og knyttet til en viten­ skapelig institusjon. De fleste er også relativt unge. 68-erne tenkte stort og ubeskjedent om samfunnet, nå må en ny generasjon akademi­ kere videreføre og prege denne tradisjonen.

Akademiske samtidsdiagnoser er faktisk en mangelvare i dag – også blant sosiologene, som skal være våre «profesjonelle samtidsfortol­ kere». En av bidragsyterne i dette nummeret, er sosiolog Gunnar C. Aakvaag, den eneste i Norge som har jobbet systematisk med samtids­ diagnoser. Han har i flere år gått ut mot det han kaller bindestrekssosiologi, og etterlyst den klassiske sosiologiens helhetlige ambisjon, i tradisjonen etter Weber og Durk­ heim.

Noen vil nok si at samtidsdiagnos­ tikk bør bli enda hardere i vitenska­ pelig forstand. Økonom Thomas Piketty og evolusjonspsykolog Ste­ ven Pinker har for eksempel gitt oss samtidskonklusjoner basert på om­ fattende historiske data, henholds­

vis om at klasseskillene øker, og at volden minker. Disse siste skuddene på stammen av store teorier kan mu­ ligens kalles for samtidsdiagnoser.

Jeg har ikke tøyd strikken i den retningen, snarere har jeg forsøkt å støtte sjangerens fortolkende tradi­ sjon. For det er et tankekors at de «mykere» delene av samfunnsfagene og humaniora – altså de fagene som sies å være «i krise» – har svært mye å bidra med i en tidsdiagnostisk sammenheng. Det må disse fagene gjerne ta til seg.

Vi er alle barn av vår tid, også når vi gjør opprør mot den. Samtidsdiag­ noser er derfor en teoriform som be­ rører alle. Her ligger nok grunnen til at gode samtidsdiagnoser føles mor­ sommere og mer relevante enn mye annen akademisk teori. Den typiske samtidsdiagnostikeren er en offent­ lig intellektuell, som på engelsk har en varmere klang, public intellectual.

I sjangeren finnes flere bestselgere, og mange av dem har en profetisk åre: Christopher Lasch skrev for eksempel om den narsissistiske kultur flere tiår før vi fikk reality-tv, selfies og plastiske operasjoner.

Ulrich Beck beskrev risikosamfunnet på 1980-tallet, før finanskrisen og hellige krigere ble globale spred­ ningsfenomener. Richard Sennett skrev om intimitetstyranniet flere tiår før seksuelle sidesprang ble en nisje i den politiske journalistikken.

Det er nettopp fordi de er utad­ vendte og fengende, at samtidsdiag­ noser er viktige. De engasjerer flere mennesker i samtalen om hvilket samfunn vi er, og ønsker å være. De kan motvirke fragmentering. De kan hindre samfunnskunnskapene i å bli små. De kan bøte på samtidens merkelige informasjonsunder­ skudd, der vi både vet for mye og for lite.

For å løse vår tids kriser, sies det ofte, må det spesialisert forskning og teknologi til. Miljøkrisen er det fremste eksempelet. Og ja, vi trenger spesialisert kunnskap. Men hvis vi bare tenker sektor-nyttig, får vi ikke svar på det vesentlige spørsmålet: Hvilke trekk ved vår kultur har ført til at vi har havnet her? Når vi ikke styrer, hva er det som styrer oss?

Det er helheten som gjør oss til et samfunn, og det er helhetsforståel­ sen som får oss til å endre kurs. Hvis vi bare tar det som faller i fanget på oss, får vi ikke med oss at samtiden, skaper vi selv.

96

UANSETT HVOR SAKTE DU LØPER, SÅ KNUSER DU ALLE SOM LIGGER PÅ SOFAEN! Dette står i boka Løpe. Det enkle er det beste. Jeg har bestemt meg for å teste det ut. TEKST Mona Ek

Finnes løpeglede? Jeg har mest lyst til å dra rett hjem fra jobben og legge meg på sofaen. Jeg er kanskje litt for sulten? Er det litt mørkt? Møtes i Nydalen? Det er jo ikke akkurat på veien. Kaldt? Definitivt kaldt. Jeg kan jo bare sende Kari en mail og forklare at det ikke passer. At det har kommet noe i veien. At jeg bør hjel­ pe datteren min med matteleksa.

Men ikke noe av dette er sant. Med blytunge bevegelser skifter jeg fra skjørt til treningsklær på kontoret og beveger meg opp i Nydalen.

Kari står pigg og opplagt utenfor t-banestasjonen. – Jeg tenkte vi kunne løpe rolig nedover Akerselva.

En langtur, sier hun lett. Jeg nikker.

Hvor langt er det? – Rundt 40 minut­ ter. Så begynner vi å løpe. Jeg tenker automatisk at jeg skal vise at jeg kan løpe. At det ikke er noe som helst problem for meg å løpe sammen­ hengende i 40 minutter.

– Ikke så fort, sier hun. Det er den vanligste feilen. Da blir det ikke noe

moro! Det viktigste er å kjenne på gleden over å være ute, sier Kari. – Ta det med ro, pust og kjenn etter hvordan det føles.

Jeg senker tempoet og kjenner at det er helt ok. Dette er et klassisk løpeintervju, og da lønner det seg heller ikke å bli altfor andpusten.

Jeg har mange spørsmål. Hva slags sko? Hvor ofte? Hvor lenge? Jeg tror jeg snakker sammenhengende de 20 første minuttene. På veien får jeg svar på det jeg fryktet. Jeg ble lurt da jeg ble overtalt til å kjøpe de svinedyre kompresjonssokkene. De har liten – kanskje ingen effekt. Og de tullete barfotskoene? – Løper du helt naturlig, er det sikkert fint. De aller, aller fleste av oss løper ikke naturlig, sier Kari. Hun virker ikke andpusten i det hele tatt. Men så har hun heller ikke snakket på langt nær så mye som meg.

Kari har løpt alle distanser – fra 60-meter til maraton. Jeg innrøm­ mer raskt at jeg synes maraton høres

FOTO Morten Brun

uutholdelig kjedelig ut. 4,2 mil med løping. Endeløst. Og helt sikkert veldig vondt.

– Det går veldig fort, sier Kari. Hun har nettopp ledet to løpere gjennom Roma maraton. – De var ferdige i lø­ pet av fem timer. For å være med på et slikt løp, bør du være ganske godt trent. Også mye fordi det er en stor belastning på bena. Men det er fullt mulig for de fleste å få det til. Nett­ opp, tenker jeg. Tror ikke det. Jeg har problemer nok med å komme meg ut døra. – Du må begynne med det helt enkle. Det kan være lurt å veksle mellom rask gange, power­ walk og lett løping i starten. Gå raskt i oppoverbakkene. For hver gang vil det føles litt lettere. Og tren sammen med noen!

Kari driver sitt eget treningsstudio og trener grupper i teknisk løping.

– Det er mange som løper feil.

Det noen få ting du må huske på.

Hoftene skal opp og frem. Da løper du lettere, fremdriften blir større

97

LØPETIPS 1. Tenk og tren enkelt.

2. Gi deg selv tid til gradvis å bygge deg opp.

3. Sett deg delmål.

4. Vær ærlig mot deg selv.

5. Tren sammen med andre, og avtal treningstidspunkt.

Det forplikter.

6. Det er, og skal være, morsomt og inspirerende å løpe.

Se etter positive ting og motiver hverandre.

og belastningen på bena mindre.

Skuld­rene skal være avslappet og armene inntil kroppen. For å løpe riktig, er det viktig å styrke de rette musklene.

På en basketbane langs Akerselva viser Kari meg noen enkle øvelser.

Jeg hopper frem og tilbake, tar høye kneløft og tripper på mystisk vis.

Vi trener løpecoren, lårmuskler og armer. Først er jeg litt brydd. Jeg har løpt på min måte i 42 år og nå skal den endres. Hvor lett er det? – Det er overraskende lett. Det er ofte bare noen justeringer og litt bevisst­ gjøring som skal til.

Så er det tid for løping med nyervervet kunnskap. – Frem med hoftene, roper Kari. – Og slapp av i skuldrene. Jeg løper det jeg klarer.

Etter en liten stund virker det faktisk litt lettere å løpe. Er det psyken som spiller meg et puss? – Neida, sier Kari. – Da vi begynte å løpe, løp du veldig på hælene. Nå, når vi har jus­

tert teknikken, løper du mye mer på tærne. Fremdriften din er bedre.

Jeg merker at jeg må konsentrere meg. Hofter, skuldre, armer og blikk. Alt skal peke i samme retning.

Fremover. Kari heier, og jeg blir en tanke høyere og mørkere.

Effekten av å løpe −− Løping er effektiv trening!

Etter 60 minutter er turen over. – Du klarer lett å løpe et 10-kilometers løp, sier Kari mens vi strekker ut.

Hun får det til å høres kjempelett ut. Klart det! tenker jeg. Og hva skjer hvis jeg ikke klarer det? Ingenting.

Jeg forter meg å sende en melding til kompisen min, Annar: «Overrask­ ende gøy med løpetrening. Finne et løp å melde oss på?» Alle vet at tekstmeldinger fanger.

−− Løping bidrar til at du frigjør «gode» hormoner som er effektive mot depresjon og stress.

Nina Hanssen & Kari Uglem Løpe. Det enkle er det beste

Nina Hanssen er journalist og

Utk. medio februar

−− Løping gjøres med «egenvekt» og bidrar til at du styrker skjelettet ditt på en skånsom måte. −− Løping KAN senke kolesterolnivået, redusere risiko for kreft og hjerte-karsykdommer.

Vanligste unnskyldninger for IKKE å løpe 1. Har ikke tid.

2. Er ikke i god nok form til å løpe.

3. Har «vondter»/skader så tør ikke.

4. Er redd for å løpe på asfalt.

5. Er for tung til å løpe.

6. For gammel til å løpe.

Mona Ek er kommunikasjonssjef i Aschehoug Litteratur

nyfrelst maratonløper. Hun har tidligere skrevet Flow i hverdagen og Pusten.

349,– 9788203294952

−− Løping forbrenner mange kalorier per time.

Kari Uglem er tidligere landslagsløper og driver How2 som holder bl.a. løpekurs for private og bedrifter.

98

For noen år siden kom Cecilie Hauge Ågotnes over Lav FODMAP-dietten og tenkte at dette måtte være redningen for hennes problemer med sensitiv mage. Og det var akkurat det det var.

God mat for sensitive mager

Lav FODMAP-dietten ble utviklet i Australia og er i dag anbefalt i mange land, også i Norge, bl.a. på Haukeland universitetssykehus. I korte trekk går denne dietten ut på å begrense inntaket av visse ty­ per tungtfordøyelige karbohydrater (høy FODMAP) i kosten. Matvarer som gir vondt i magen, er høy på FODMAP, mens matvarer som ikke gir mageknip, er lav på FODMAP. Mat med lav FODMAP er for eksempel poteter, ris, havre, bokhvete, sitrusfruk­ ter, modne bananer, druer, gulrøtter, tomat, gulost, smør og vanlig sukker.

Det viste seg at det var vanskelig å finne oppskrif­ ter med lav FODMAP, og Cecilie begynte derfor å ek­ sperimentere på egenhånd. Mange av oppskriftene

Cecilie Hauge Ågotnes God mat for sensitive mager.

Lav FODMAP

i denne boken er blitt til etter mye prøving, feiling og banning. Heldigvis er Cecilie sta som et esel, og i dag kan hun servere sunn og god lav FODMAP-mat til familien hver dag.

Men det er ikke bare Cecilie som har savnet opp­ skrifter på enkle retter, sauser, desserter og gode «erstatninger». Derfor startet hun bloggen www. lavfodmap.no. Tilbakemeldingene har vært udelt positive, oppskriftene faller i smak, og mange liker at hun deler av erfaringene sine.

Cecilie Hauge Ågotnes er selvstendig nærings­ drivende og gründer. Hun har en stor interesse for matlaging.

Foto: Christin Eide

Christin Eide har vunnet flere priser i fotokonkurranser

349,– 9788203295317

og har fotografert til flere kokebøker.

Utk. primo januar

99

Sjokolademoussekake

Når jeg lager denne kaken, syns jeg det er gøy å bruke hjerte- og firkantede porsjonsformer som jeg har kjøpt i Frankrike. Men du trenger ikke fancy bakeutstyr, kaken kan fint lages i en vanlig rund springform, men da bør du doble oppskriften til bunnen. Eventuelt kan du bruke dype dessertglass eller crème brûlée-former. Kaken er fantastisk uansett hvilken form den blir servert i.

Bunn 240 g Schar salte kjeks (jeg bruker de firkantede som ligger i porsjons­ pakninger, 120 g i hver pakke) 50 g smør 2 toppede ts melis

God mat for sensitive mager. Lav FODMAP inneholder 80 herlige oppskrifter, mange gode tips om reising og restaurantbesøk, og om det å leve med sensitiv mage.

Sjokolademousse 3 eggeplommer 3 eggehviter 3 dl laktosefri fløte 150 g melkefri sjokolade (om den er 70 % kakao eller mer, bør du tilsette 2 ss melis i kremen) Sjokoladetopp 1 dl laktosefri kremfløte 80 g melkefri sjokolade (om den er 70 % kakao eller mer bør du tilsette 1 ss melis i blandingen)

Lag bunnen: Knus kjeksene, og bland med melis. Tilsett smeltet smør, og bland. Trykk kjeksene ut til bunn.

Lag mousse: Visp fløten til krem, og visp eggehvitene stive. Smelt sjokoladen i vannbad. NB! Sjokoladen vil korne seg om det kommer vann i! Pisk eggeplommene lett, og rør inn i den lunkne sjokoladen. Bland så inn eggehvitene og til slutt kremen. Hell moussen over kjeksbunnen og sett det kaldt 1 times tid.

Lag sjokoladetopp: Varm fløten, ta kjelen av kokeplaten, og rør inn sjokoladen.

Når blandingen er romtemperert, helles den over moussen. Sett kaldt i 2–3 timer.

TIPS: Om du ikke har kjeks, eller om du vil gjøre en enklere versjon, kan du fint servere moussen uten både bunnen og toppen.

NB! Sjokolade som er 70 % kakao eller mer, er litt bitter og ikke så søt, derfor tilsetter jeg litt ekstra melis.

Dette trenger du ikke å gjøre om du tåler laktose og kan bruke vanlig kokesjokolade, den er søt nok!

Matvaregruppe

Lav FODMAP (kan brukes)

FODMAP (bør begrenses)

Frukt

Bananer, blåbær, druer, grapefrukt, kiwi, sitrus­frukter, bringebær

Epler, pærer, mango, hermetisk frukt, vannmelon, honning, store mengder tørket frukt, fruktjuice, fruktose

Grønnsaker

Gulrot, selleri, grønne salater, spinat, oliven, poteter

Asparges, brokkoli, rosenkål, bønner, belgfrukter, kål, fennikel, hvitløk

Kornprodukter

Ris, havre, polenta, mais, spelt

Rug og hvete

Melkeprodukter

Laktosefri melk, havre, ris- og soyamelk, harde oster, brie, camembert, laktosefri yoghurt

Melk, is, yoghurt, bløte oster

Søtt

Sukker, glukose, sirup (små mengder), søtningsstoffer som ikke ender på -ol

Sorbitol, mannitol, isomalt, maltitol, xylitol, honning

100

Tron Øgrim var hyperintelligent, en allsidig kulturpersonlighet, fargerik og uforutsigbar – og totalt kompromissløs. Han provoserte hele det etablerte samfunnet, også venstresiden.

Bo Brekke er forfatter og journalist og arbeider til daglig i dokumentar- og samfunnsavdelingen i NRK. Før han begynte i NRK, var Brekke utenriksredaktør i Klasse­

Hva var det med Tron Øgrim?

kampen. Han har også arbeidet to år i Zimbabwe. I tillegg til to romaner har Brekke skrevet dokumentarbøker om apartheid og det sørlige Afrika samt om norsk utenrikspolitikk.

Tron Øgrim og Pål Steigan møter Mao, 1. oktober 1970

Bo Brekke Tron Øgrim Det revolusjonære fyrverkeri 399,– 9788203295294 Utk. ultimo april Tilgjengelig som e-bok

På 1960-tallet bidro USAs krigføring i Vietnam til en kraftig radikalise­ ring blant vestlig ungdom. Mange søkte mot andre deler av verden etter politiske forbilder, som Maos Kina og Enver Hoxhas Albania. I Norge ble Tron Øgrim (1947–2007) landets mest kjente maoist. Han personifi­ serte det politisk radikale ungdoms­ opprøret, han var selve «ur-raddisen».

Han var ideologen bak dannelsen av SUF (m-l) og senere AKP (m-l) – som begge gikk inn for «væpna revolu­ sjon» – han var sentral i opprettelsen av forlaget Oktober, plateselskapet MAI, Tronsmo bokhandel og avisen Klassekampen.

Etter hvert stivnet AKP i en dogma­ tisme som skulle gjøre partiet forhatt både på den politiske høyresiden og – ikke minst – på den øvrige venstre­ siden. Maoismen inneholdt alvorlige feiltakelser som Tron Øgrim innledet sitt personlige oppgjør med i allerede 1982. I 1980-årene trakk han seg dessuten gradvis ut av AKP, og i flere bøker og artikler modererte han sine mest ekstreme standpunkter. Men i offentligheten forble han likevel en hoggestabbe til sin død.

I sin biografi gir Bo Brekke en le­ vende skildring av en begivenhetsrik epoke og et mangslungent liv.

101 UTDRAG

DET ER HELT stille i huset, og Trond Øgrim er alene hjemme. Han sitter på rommet sitt og skriver. Bortsett fra tikkingen fra en vekkerklokke er det bare han og skrivemaskinen som lager lyd. Hver gang han trykker på tastaturet som får en av metall-armene til å slå mot fargebåndet, kommer det et lite smell. Noen ganger kommer de med ujevne mellomrom, nølende, mens de andre ganger kommer som en strøm, smatrende som kuler fra et maskingevær.

Det er midt på dagen. Foreldrene hans er på jobb og lillesøster Leikny på skolen. Alle vennene er tilbake på skolen etter juleferien, men ikke Trond. Han gjør «ingenting». Det er over et år siden han droppet ut av gymnaset fordi han heller ville studere Kapitalen av Karl Marx på egenhånd enn å følge skolens pensum i matte, fysikk og norsk.

I løpet av det drøye året som har gått siden han vend­ te Teisen gymnas ryggen, har Trond funnet svar, men ikke nødvendigvis i Kapitalen. Han vet han vil enga­ sjere seg politisk. Hva det betyr konkret, er han usikker på, men drømmen er ikke å bli statsråd eller sitte på Stortinget. Det handler ikke om karrierevei. Hans valg likner mer på det hans bestemor Otonie tok da hun brøt over tvert og ble slumsøster i Frelsesarmeen. Det handler om en form for moral – om å følge sin egen overbevisning.

Det er over et år siden han droppet ut av gymnaset fordi han heller ville studere Kapitalen av Karl Marx på egenhånd enn å følge skolens pensum i matte, fysikk og norsk.

Oslo 07. april 1968. Ulovlig demonstrasjon mot Vietnam-krigen. Tron Øgrim løper fra politimann utenfor Stortinget. Foto: Arild Hordnes/NTB/SCANPIX

Hva er det han sitter og skriver? En løpeseddel som oppfordrer folk til å demonstrere mot USAs krig i Vi­ etnam? En innledning om maoismens fortreffelighet til et møte i lokallaget i Sosialistisk Ungdomsforbund, bedre kjent som SUF? Eller kanskje en artikkel til sko­ leavisen Tribune på Teisen, der han fortsatt er en ivrig bidragsyter under pseudonym? Nei, ikke tirsdag 4. ja­ nuar 1966, for her sitter han og skriver dikt. Et politisk dikt, men like fullt et dikt.

Diktskriving rimer dårlig med bildet av den mili­ tante aktivisten. Tre måneder tidligere, en lørdag, ringte telefonen hjemme hos familien Øgrim. Det var en ubehagelig telefon – en trusseltelefon – og det var Trond som svarte. Etterpå satte han seg ned og skrev et referat av samtalen, og det var noe helt annet enn et dikt: Hallo.

Er det Øgrim?

Ja. Jeg vil bare få gjøre deg oppmerksom på at hvis

102

du møter opp på demonstrasjon utenfor ambas­ saden i dag …

Hvem er dette? … så vil du bli plukket opp i en av våre biler og – behandlet på det grusomste.

Hvem er dette?

Det er – venner av demokratiet.

(Rør lagt på)

Vi er født etter den annen verdenskrig.

Da vi var små var vi redd for lange, lyse korridorer.

Vi vokste det av oss.

Den dagen vi var store nok til å se at alle rundt oss leste Prosessen.

På folkeskolen lå vi oppe om natta av frykt for atombomben.

Krisene lå over oss som en mare.

En dag hadde vi vært redde for lenge.

Og redselen gled av oss, som morkent tøy.

Den dagen gikk tusener i tog gjennom gatene for første gang.

At Trond skrev ned samtalen slik han kunne huske den, vitner om at trusselen gjorde inntrykk. Det var ikke noe han var vant til. Men den kom ikke helt som lyn fra klar himmel, for noen dager tidligere hadde noen i nattens mulm og mørke malt hets på garasje­ døren deres.

Så ringte telefonen en gang til: Hallo.

Er det Øgrim?

Ja. Jeg vil bare få si ifra at dette med malinga på garasjen var bare begynnelsen. Vi er ute etter deg nå og vil ikke gi oss før du er ødelagt.

(Rør lagt på.)

Han ble ikke skremt, men han likte det ikke. Trond var tøff i kjeften der han oppfordret folk til å støtte vietnamesernes «væpna frigjøringskamp», men som type var han ingen slåsskjempe. Reidar-Rune Larsen, Tronds klassekamerat gjennom alle år, sa om Trond at «Det var ikke en muskel på den kroppen». Trond var en kløne i alt som liknet på idrett, bortsett fra svømming, og hans treningsiver var deretter. Derfor er det ikke så rart at Trond denne tirsdagen skriver dikt. Det er i tankenes verden han føler seg hjemme. Han tenker i lange linjer. Tanker som passer bedre i et dikt enn som en trussel på en garasjevegg.

Poenget hans er at ikke alle må gå i takt lenger. Folk som Jens Bjørneboe har bidratt til at intoleransen er blitt mindre knugende enn på 1950-tallet.

Referansen til Kafka-prosessen er ikke til å misforstå.

Han kaller diktet «Nye kadrer». Tittelen er kanskje det dårligste ved hele diktet, men Trond ser det ikke slik. Diktet handler om etterkrigsgenerasjonen. Hans generasjon. Det er to år til 1968, og ingen snakker høyt om et politisk ungdomsopprør. Ikke i Norge og Eu­ ropa, i alle fall. Ikke Trond heller, men han ser likevel sin generasjons historiske rolle. Han ser at den i mot­ setning til foreldregenerasjonen kan kaste den kalde krigens frykt av seg og tenke fritt:

Poenget hans er at ikke alle må gå i takt lenger. Folk som Jens Bjørneboe har bidratt til at intoleransen er blitt mindre knugende enn på 1950-tallet. Referansen til Kafka-prosessen er ikke til å misforstå. Men Trond tror ikke det blir lett. Derfor har han følgende linje som gjentas flere ganger gjennom diktet:

at et blad har falt ti etasjer betyr ikke at det aldri vil nå bakken

Det er noe med tyngdekraftens ubønnhørlige seier Trond forsøker å koble til sitt eget politiske prosjekt.

Ikke så rart, for det er ikke lett å overbevise verken seg selv eller vennene om at det er mulig å forandre verden. Slik sett er diktet like mye til ham selv som til vennene i SUF. Har han tenkt å lese det høyt på et møte? Neppe.

Få det på trykk noe sted? I skoleavisa, kanskje, under pseudonym? Mest trolig vil han bare vise det til nære venner eller kjæresten Jorun, som han er nyforelsket i – så nyforelsket og gal at han går rundt med leppe­ stiften hennes på leppene. Det er en brunaktig leppe­ stift med en karamellsmak han liker så godt at han gir blaffen i hva folk vil tenke. Så der går han, 18-åringen med leppestift på munnen og vil ha folk med på sitt overambisiøse politiske prosjekt.

103

INGAR SKAUG ER EN AV NORGES FÅ TOPPLEDERE AV INTERNASJONALT FORMAT. I DENNE BOKEN GÅR HAN PÅ OPPDAGELSESFERD I SITT LIVSLANGE LEDERSKAP SAMMEN MED FORFATTEREN OG EKSPEDISJONSLEDEREN JON GANGDAL.

LEVENDE LEDERSKAP Ingar Skaug ble sendt verden rundt av faren fra han var ni år gammel, studerte til siviløkonom i Nürnberg og gikk læretiden i Lufthansa før han kom til SAS. Der ble han en nær medarbeider av Jan Carlzon mens han ledet de fantastiske snuopera­ sjonene på 1980-tallet som gjorde SAS til verdens beste flyselskap.

I 1990 overtok Ingar Skaug le­ delsen av Wilhelmsen Lines, som på den tiden hadde ni skip og lå med sterk slagside etter to runder i skifteretten og den tragiske Partnairulykken der selskapets ledelse og en stor del av staben omkom. Det var som å gå fra ilden til asken, men Skaug hadde vært i hardt vær før, og begynte med å ta tak i det han kunne gjøre noe med.

Da han 20 år senere gikk av som konsernsjef for hele Wilh.

Wilhelmsen­-gruppen, var rede­ riet blitt verdens største innen sin bransje med 170 skip og 23 000 ansatte. I dag har Skaug styreverv i en rekke store selskaper, og er blant annet styreleder i Center for Creative Leadership (CCL) i North Carolina i USA, et av verdens fremste leder­ utviklingsselskaper.

Jon Gangdal og Ingar Skaug Levende lederskap Målene, menneskene, metodene – og meg 379,– 9788203295256 Utk. primo februar Tilgjengelig som e-bok

«Som ung leder jaktet jeg ofte på resultatene. Bare sjelden tok vi oss tid til virkelig å tenke grundig over de tre viktigste spørsmålene en leder kan stille seg: Hvorfor ble dette resultatet som det ble? Hva gjorde vi bra? Hva kunne vi gjort annerledes?

Selvsagt hadde jeg en følelse av svarene, men ikke tydelig nok til at de ga en varig læringseffekt. Bare når ting gikk svært dårlig, spurte vi: Hva skulle vi ikke gjort? Eller hva skulle vi gjort annerledes?

Etter hvert erfarte jeg at en leders viktigste oppgave er ikke å gi de beste svarene, men å etablere en bedriftskultur for å stille gode spørs­ mål – både i medgang og motgang.

Ved å gjøre virksomhetens verdier og arbeidsmetodene til en kontinu­ erlig læringsprosess, oppdaget jeg også at det var mulig å treffe raskere beslutninger fordi vi ikke behøvde å ha alle svarene på bordet før vi satte i gang med noe. Om vi hadde stilt de riktige spørsmålene innledningsvis, og hadde følelsen av at vi var på rett vei, opplevde vi ofte at vi underveis tiltrakk oss resten av mulighetene vi trengte for å lykkes. Det var mulig­ heter vi aldri ville fått, om vi ikke allerede hadde begynt.

Slik ble det uunngåelig at vi også gjorde feil, og jeg gremmet meg som alle andre når jeg måtte innse at vi hadde tabbet oss ut. Snart innså jeg at en leder som vil oppnå resultater, må våge å feile. Det må være lov for både ledere og medarbeidere å gjøre feil, bare en ikke gjør den samme feilen hver gang. Og enda viktigere: Bare det er åpenhet omkring feilene – også helt opp til toppledernivå. Da kan en bruke erfaringene til å videre­ utvikle både verdigrunnlag og beste praksis, slik at nye feilpasninger som kan lede til avvik, kan bli fanget opp enda tidligere.

Ingen treffer bare riktige eller bare gale beslutninger, på samme

måte som ingen mennesker er bare gode eller onde. Kunsten er å treffe flere gode enn dårlige beslutninger og å kunne justere for de mindre vellykkede beslutningene underveis og i etterkant. Så enkelt er det – og så vanskelig, når du ikke kjenner fasiten på forhånd!

I ettertid er det lett å tenke mest på resultatene, enten de nådde de store høyder eller det gikk ad undas. Men hva var det egentlig som skjedde? Er det mulig å finne noen fellesnevnere ved de beslutningene, prosessene og handlingene som ledet fram til de høyeste toppene? Hva kjennetegnet det vi gjorde – eller ikke gjorde – når vi var på det jevne? Og – finnes det noen tilsvarende mønstre bak det som endte i fiasko?»

Boken går tett på både de vellykkete og mindre vellykkete snuoperasjo­ nene i SAS og Wilhelmsen, og er like levende i formen som Ingar Skaug hele livet har vært i sitt lederskap.

Her er verken quick fix-løsninger fra selvhjelpslitteraturen eller teore­ tiske ledelsesmodeller fra høgsko­ ler eller konsulenter, men ærlige refleksjoner fra en leder som tidlig oppdaget at den viktigste forutset­ ningen for å kunne lede andre, er å kjenne seg selv. Det gjelder enten du skal lede en stor eller liten bedrift: «Når var mitt lederskap virkelig et verktøy for de gode prosessene som kunder, leverandører, aksjonærer, medarbeidere og hele laget trengte for å prestere? Hvordan var min atferd når jeg fikk det beste ut av kollegene mine? Hva gjorde at jeg likevel falt for min egen utålmodig­ het etter å oppnå framgang, og kom i utakt med laget? Og hvordan greide jeg å ta meg inn igjen?»

104

G E I R L I P P E S TA D har gjennom mange år engasjert seg for dem som faller utenfor felles­ skapet. Dermed utfordrer han vårt verdisyn og våre holdninger. FOTO Jacques Hvistendahl / Dagbladet

Et større vi

«Jeg kan ikke se henne, men jeg kan høre henne. Jeg kan høre barn fra andre kontinenter som møter oss på tv-skjermen, som ikke får hjelp. Barn i krig. Barn i fattigdom. Barn av utstøtte menneskegrupper og forfulgte minoriteter. Vi kunne ha hjulpet dem. Det handler om prioritering. Det handler om ressurser.

Det handler om å høre og se. Men jeg har valgt, og vi har valgt, å gjøre dem stemmeløse. Hvorfor? Det vil jeg finne ut. Det vil jeg skrive om. Jeg vil forsøke å finne ut hvorfor en stemmeløs person som Rebekka fikk en så høy, tydelig og skinnende stemme, mens så mange barn som skriker av full hals, ikke blir hørt.

Det skal jeg gjøre til min reise. Det skal jeg gjøre til mitt prosjekt. Det er mitt løfte til Rebekka.»

«Jeg gleder meg også til å spørre Desmond Tutu om Norge, om vi kan forvente tilgivelse fra dem vi svikter.

Jeg tenker da spesielt på de flyktningene Norge har mottatt, og skal motta, 1000 flyktninger fra leire rundt Syria, barn som har opplevd de mest grusomme overgrep. Og FN og Norge har sagt at vi skal ta imot 1000. Og det er få, men i og for seg greit nok. Men så er problemet at vi ikke ønsker å ta imot hvilke som helst barn. Vi ønsker friske barn til Norge. Vi har sagt at vi velger bort funksjonshemmede. Vi velger bort dem som trenger hjelpen mest. Hva ville jeg tenkt om jeg var flyktning i Syria – en pappa til fire barn der et av dem sitter i rullestol etter å ha fått sprengt vekk begge bena – og fikk beskjed om at verdens rikeste

105

Geir Lippestad Et større vi

Geir Lippestad er en av Norges mest profilerte advokater. Han har dessuten vist sitt sterke engasjement for svakstilte gjennom sitt arbeid som f.eks. tidligere varamedlem i Pasientskadenemnda, tidligere generalsekretær

329,– 9788203294501

i Hørselshemmedes Landsforbund og styreleder i Universell utforming.

Han har også skrevet boken Det vi kan stå for (2013).

Utk. ultimo april Tilgjengelig som e-bok

«Hva ville jeg tenkt hvis noen fortalte at du, med et funksjons­ hemmet barn, vil belaste helse­ vesenet til verdens rikeste land, så du er ikke velkommen?»

land skal ta imot 1000 flyktninger fra denne leiren, men din familie er ikke velkommen fordi du har et barn som trenger hjelp mer enn andre? Hva ville jeg tenkt hvis noen fortalte at du, med et funksjonshem­ met barn, vil belaste helsevesenet til verdens rikeste land, så du er ikke velkommen? Kan vi som nasjon vente at denne faren skal tilgi oss en sånn handling og en sånn tankemåte? Har vi rett til å be om tilgivelse?»

«Hva kan jeg ta med meg videre i livet etter samta­ len med Tutu? Jeg tror kanskje det viktigste er at tilgivelse og forsoning på mange måter er to sider av samme sak. Tilgivelse, sier Tutu, er ikke noe du først og fremst gir som en gave til den du tilgir, til

LIPPESTAD ENGASJERER SEG SOM ADVOKAT, SOM SAMFUNNSBORGER OG SOM FAR. HAN REGISTRERER MED STIGENDE URO HVORDAN VI DEFINERER STADIG TRANGERE RAMMER FOR NORMALITET. I denne boken lar han oss møte noen av dem som har sterke historier om det å tilhøre «de uønskede». Og han forteller om egne erfaringer som far til en datter med alvorlig sykdom. Gjennom samtaler med andre viser han oss mennesker som har kjent på kroppen hvordan samfunnet reagerer på barn som er annerledes. I sitt møte med Desmond Tutu og med sine besøk i en syrisk flyktningel­eir i Libanon utfordrer han verdisyn og holdninger som får stadig større utbredelse.

Rammen rundt dette er Lippestads egen opplevelse av å miste sin eldste datter så altfor tidlig.

overgriperen, men du gir det som en gave til deg selv, så du slipper å gå med smerter i magen og smerter i kroppen og smerter i sjelen. Så du slipper å bruke all energi på bitterhet og hevntanker.»

106

Mental trening handler om å lære å bruke teknikker for å bli sterkere mentalt. Ved å trene systematisk og kontinuerlig på psykologiske ferdigheter kan vi øke prestasjonene våre.

MENTAL TRENING GIR RÅ PRESTASJONER

Mental trening kan hjelpe deg til å for­bedre prestasjonene dine, oppnå større trivsel, utvikle nye ferdigheter og i­kke minst nå ditt høyeste potensial.

I denne boken får du hjelp til å identifisere eventuelle blokkeringer som begrenser prestasjonene dine, og du kan lære å se fremover. Boken gir deg verktøy, teknikker og øvelser for at du skal lære å forstå hvordan du presterer bedre i kritiske øyeblikk, håndterer press, mestrer endringer og beslutningstaking. Og ikke minst hvordan du utvikler en sterkere viljestyrke og blir mer mentalt robust.

Cecilie Ystenes Mentalt sterkere 349,– 9788203294778 Utk. ultimo januar Tilgjengelig som e-bok

Psykologiske ferdigheter er for eksempel selvtillit, å ha evnen til å fokusere, kunne regulere spen­ ning og klare å motivere seg til å gjennom­føre en oppgave. Du kan faktisk trene deg til bedre selvtillit.

Prestasjonene våre varierer fra dag til dag, alt etter hvordan vi føler oss.

Det er ingen som klarer å være på topp hele tiden. Mange kan ha én god dag i løpet av uken, men hva om du kunne ha syv av syv dager da du var fornøyd med jobbprestasjonene dine?

Du har selvfølgelig fått til mye i livet uten å vite om mental trening og mentale teknikker. Men ved å be­ gynne med dette vil du oppleve at du blir råere, du vil tørre å utfordre deg selv mer og sette deg i situasjoner som er utenfor komfortsonen din.

Vær tro mot dine egne drømmer og mål og minimer forstyrrelsene som hindrer deg i å prestere opti­ malt. Hvorfor er det viktig? Vi opple­ ver alle motstand i livet, men lærer du deg å bli mer robust, vil du takle motstanden bedre og få flere gleder og fine opplevelser.

Selvtillit er troen på egne ferdig­ heter. Vi bygger selvtillit i stor grad på bakgrunn av hva vi presterer. Det er derfor viktig at du tør å utfordre deg selv og oppsøke de situasjonene

som gjør at du kan utvikle bedre selvtillit. Vi har alle barrierer som hindrer oss, men du må selv bryte dine egne barrierer.

Et eksempel på god selvtillit er personer som tar ansvar for egne handlinger og som ser på feil og motgang som læring. Det er når du feiler at du virkelig har mulighet til å vokse. I stedet for å miste motet, må du bygge opp troen på at du kan få det til.

«Å være mentalt sterk handler om å være god også når man ikke er forberedt» Men det vil alltid være ting som setter selvtilliten din på prøve. For­ søk å være i forkant av en hendelse og tenk igjennom hva som kan komme i veien for selvtilliten din. På den måten hjelper du hjernen din til å resonnere seg frem til hvordan du kan takle slike utfordringer.

Når du tar kontroll over prestasjo­ nene dine, får du automatisk kon­ troll over selvtilliten din. Selvtillit er et valg, og du har makten til å velge om den skal få bli en del av deg.

Cecilie Ystenes har bl.a. en bachelor i psykologi fra UIO, MSC i org­anisasjon og ledelse fra NTNU med spesialisering i relasjonsledelse og psykologi. Hun har jobbet med idrett i over 13 år med å motivere andre til å nå sine mål, og med ledere og medarbeidere i norsk næringsliv.

107

EN STERK HISTORIE OM ET MOBBEOFFER.

Hopp da, så blir vi kvitt deg!

«Tine-Mari akte seg lenger og lenger ut på kanten av taket på parkerings­ huset på Kleppestø senter på Askøy.

Rett bak henne, kanskje bare en me­ ter unna, sto to gutter. Langt, langt unna hørte hun ropene deres. «Hopp da! Hopp, så blir vi kvitt deg!». Tine kjente den kalde «De ødela barndommen muren under lå­ rene bli mindre min. Det er noe jeg alltid og mindre. Hun må leve med. Sårene fra kom stadig nær­ mobbing er ikke en sykdom mere kanten.

Beina dinglet i man kan bli kvitt.» luften nå. Hun var tørr i munnen. Svimmel. Hun pustet dypt. Det var overskyet og småkaldt, men Tine svettet. Kjente håret klistre seg til ansiktet.

Tine hadde aldri følt seg mer ale­ ne. Hun gråt så mye at hele kroppen ristet. Lente seg litt lenger fremover og konsentrerte seg om å finne mot til å hoppe. Hun visste at hun ville føle seg som en taper hvis hun ikke gjennomførte det. Hun ville bare hoppe. Hun tørket tårene med den ene hånden, mens hun støttet seg på den andre. Hun hikstet. Klarte ikke fjerne blikket fra menneskene på bakken under.

De skulle visst hva som foregår her oppe, tenkte hun.

Hun hatet navnet sitt. Tine-Mari.

Tine Meieri, kalte de henne. Tine Melk. Den mørkhårede jenta fra Bergen fikk gjennomgå for hva hun het, hvordan hun så ut – for å være til. De kalte henne Bartimeus fordi hun hadde synlige hår på overlep­ pen. Hun fikk skylden for å spre lus blant skolebarna. Hun ble fryst ut, plaget og skreket etter i skolegår­

Tanja Wibe-Lund Hopp da, så blir vi kvitt deg!

den. De mente hun var stygg. Senere skulle hun se av bildene at hun var en helt vanlig, normalt søt jente på den tiden. Men mobberne gjorde henne blind. De fikk henne til å føle seg verdiløs.

«Du gjør verden lettere hvis du forsvinner», ropte guttene. Ordene sved. Gjorde vondt. Hun kjente et sug i magen, mens hun skalv. Hun tenkte på de tre søsknene sine. Så foreldrene. Hadde de fått vite om dette, ville de blitt knust. Hva holder du på med, ville de skreket. Deres eldste datter hadde det vondt. Så vondt at hun ville dø.

Men, hva om hun hoppet, og ikke døde? Hva om hun ble invalid og måtte leve resten av livet som pleie­ trengende? De ville få mer å mobbe henne for. Se henne enda svakere.

Tankene raste gjennom hodet hen­ nes.

Hun rakk ikke å tenke mer.

Kusinen Lena og morens tårevåte ansikt var plutselig hos henne. «Nå kommer du her.» Tine leste fortvi­ lelsen i morens ansikt. Hun så også en politibil og ambulanse. En jente hadde ringt etter hjelp.

Tine ble kjørt i ambulanse til Askøy legevakt på Kleppestø. Der fikk hun tilbud om å bli innlagt på psykiatrisk akuttmottak ved Sandviken sykehus.

«Nei,» svarte moren, «hun skal bli med hjem.» Datteren hennes var ikke syk, det var hun sikker på.

Fortvilelsen toppet seg for Tine denne søndagen i mai 2002. Da hadde hun blitt mobbet i mer enn ti år.»

Tanja Wibe-Lund er journalist i VGs nyhets­ seksjon, med redaksjonelt hovedfokus på barn og unges oppvekst. Hun har tidligere vært krimjournalist i VG,

349,– 9788203295287 Utk. medio februar Tilgjengelig som e-bok

leder av krimavdelingen i Romerikes Blad, journalist i Eidsvoll Ullensaker Blad og juniorreporter i NRK.

FOR TRE ÅR SIDEN intervjuet journalist Tanja Wibe-Lund Tine-Mari Mjåtveit i forbindelse med en reportasjeserie om mobbing. Tine sto fram som mobbe­offer og fortalte om hvordan hun var blitt mobbet gjennom hele oppveksten. Hun følte at hun aldri var bra nok, og at det var hennes skyld.

Reportasjeserien traff en nerve i befolkningen. 116 000 samlet seg på VGs Facebookside «Bry deg – stopp mobbingen». Mange tusen lesere ville dele sin erfaring.

Wibe-Lund bestemte seg for å finne ut om det går an å forklare og forstå mobbingens mekanismer – hvorfor noen blir mobbet og andre mobber. Gjennom Tines historie avdekker hun et miljø med mobbing på Askøy i Bergen. Hun intervjuer mobbeofre, mobbere, familier, foreldre og søsken. Hun snakker med fagfolk som forklarer mobbingens psykologi og avslører hvilke skadevirkninger mobbeofre bærer med seg. Hun mener at det er mulig å forebygge mobbing.

Forskning på området forteller at 40 000 barn mobbes i Norge hver uke. Tanja Wibe-Lund håper hennes bok vil være med på å opprettholde fokus på dette store samfunnsproblemet, samtidig som den kan være en trøst og gi håp til både dem som rammes og til pårørende.

TANJA WIBE-LUND

HOPP DA, SÅ BLIR VI KVITT DEG!

ISBN 978-82-

EN BOK OM MOBBING

H E LS E S­ V I K E T

108

NORGE HAR VERDENS beste helse­ vesen. Eller har vi egentlig det?

Denne boken er et oppgjør med slike påstander. Norge trenger nye grep for helsevesenet.

Journalist, eks-kreftpasient og helsedebattant Lise Askvik ønsket å danne seg et bilde av hvordan det egentlig står til med vårt helseve­ sen. Nå, snart fire år senere, etter å ha samlet tusenvis av erfaringer fra helseansatte på ulike nivåer, fra nåværende og tidligere pasienter, pårørende og politikere, rapporter, artikler og bøker, trer bildet fram.

Norsk helsevesen har et stort forbe­ dringspotensial.

Pasienter, ansatte og samfun­ net fortjener et mer velfungerende helsevesen enn vi har i dag. Men hvordan gjør vi det? En måte kan være å få opp fokuset i norsk offent­ lighet, stille spørsmål og forlange svar. Både om hva som har gått galt og hvor veien bør gå videre. Mediene må på banen med et nytt og kritisk søkelys overfor beslutningstakerne, folk må få innsikt i hva som skjer, og politikerne må se at vi krever nye grep.

Gjennom brev fra helseansatte set­ ter Lise Askvik søkelys på de dilem­ maene og utfordringene de opplever i sin hverdag. Boken gir oss noen representative og alvorlige varsler fra folk som daglig ser pasientene i øynene.

«Helsetjenesten i Norge er bra. Men vi som jobber der, merker tapet av glød, yrkesetikk og arbeidsglede stadig tydeligere. Vi kjenner at viljen til å strekke oss litt ekstra for pasientene sakte, nesten umerkelig, erstattes av viljen til først og fremst å få ros av lederen på nivået over en selv. Og unngå represalier, for de finnes også. Foreløpig er ikke kvaliteten svekket så mye. Men jeg er overbevist om at hvis vi ikke gjør noe nå, vil pasientene oppleve et dramatisk tap av kvalitet i den offentlige helsetjenesten i årene som kommer. Ønsker våre politikere å ta ansvaret for denne utviklingen?»

Torgeir Bruun Wyller, professor i geriatri ved Universitetet i Oslo, overlege ved Oslo Universitetssykehus, leder av Helsetjeneste­aksjonen.

«Men jeg har jobbet så lenge i helsesektoren at jeg vet at det faktisk ikke alltid er rom for verken sunn fornuft, nok medmenneskelig­het eller tid til vanlig høflighet.»

Linda Susanne Krüger, forsker og lærer i sykepleiervitenskap, Universitetet i Stavanger.

«Jeg må forresten dele med deg noe veldig rart som skjedde på jobben for en stund siden. Kommunens ordfører kom på besøk, sammen med flere journalister. Jeg håpet de ville se hvordan det er fatt med oss og selv oppdage hva som må forbedres.

Neida, ordføreren ble ført opp til de klareste pasientene våre og rett inn på et rom der den gamle naboen hans bodde. Hun er jo akkurat sånn som alle pasientene her skulle vært! Det ble faktisk ingen runde på resten av omsorgsboligen. Målet med besøket var altså ikke å skaffe seg innsikt. I avisen var omtalen så positiv at det ikke var til å kjenne igjen. Jeg lurer på om folk blir bevisst ført bak lyset, eller vet bare politikere og journalister ikke bedre?»

Cecilie L., pleiemedhjelper i omsorgsbolig (tidligere gamlehjem), Helse sør-øst.

Lise Askvik Helsesviket

Lise Askvik er forfatter og program­

299,– 9788203295300 Utk. medio januar Tilgjengelig som e-bok

leder og har j­obbet som journalist i tv, uke­ blad og radio. Hun har utgitt fem bøker, bl.a.

Mitt år med brystkreft.

Mitt år med brystkreft

109

Posttraumatisk stresslidelse – når katastrofen rammer

ULYKKER, KATASTROFER OG krenk­ ende eller livstruende hendelser gjør noe helt spesielt med oss.

Nille Lauvås og Rolf Marvin Bøe Lindgren Etter sjokket Traumatisk stress og PTSD 369,– 9788203295331 Utk. primo januar Tilgjengelig som e-bok

Nille Lauvås er personalsjef. Hun var i regjeringskvartalet den 22. juli da bomben smalt og har jobbet for å tilrettelegge for kollegaer som har vært utsatt for en traumatisk hendelse.

Rolf Marvin Bøe Lindgren har klinisk er­ faring som psykolog gjennom sin egen praksis, og har møtt mange klienter som sliter med vanlig stressproblema­ tikk eller traumatisk stress.

Vi tenker ofte på traumatiske hendelser som noe som skjer brått og uventet.

Men mishandling, mobbing, overgrep eller omsorgssvikt over lengre tid kan også føre til posttraumatisk stresslidelse (PTSD), av og til mange år i ettertid.

Kroppen reagerer på en måte vi kanskje aldri har opplevd før, og som kan virke skremmende.

DA DET SMALT, kjente jeg trykkbølgen fra bomben gjennom kroppen. Kroppen min forandret seg på et øyeblikk: Pusten ble kort og overflatisk, hjertet banket raskt og voldsomt, jeg var plutselig helt følelsesløs og nummen.

Den ekstreme stressfølelsen i kroppen slapp ikke taket på lang tid. Jeg sov dårlig, men jeg følte meg slett ikke syk. Gradvis fikk jeg problemer med konsentrasjonen, og til slutt ble jeg sykmeldt.

Noe var annerledes. Det var noe som manglet. En kort ­periode med terapi var alt jeg trengte for å forstå hva som hadde skjedd med meg da det smalt, hvilke prosesser som fremdeles pågikk i kroppen min, og hvordan jeg kunne forholde meg til det.

Nille Lauvås var på jobb i regjerings­ bygget 22. juli 2011, og har etter disse opplevelsene fått PTSD. Med utgangspunkt i dette vil hun og psykolog Rolf Marvin Bøe Lindgren vise oss hvor fantastisk hodet og kroppen fungerer når det kreves noe ekstraordinært for at vi skal kunne beskytte oss selv.

Målet med boken er å gi oss innsikt i hva som skjer når man har PTSD, hva slags hjelp som finnes, og hvordan man kan få en bedre hverdag. Dette er en bok for de som har PTSD og også for pårørende og andre rundt for å gi en bedre forståelse av hva man har gjennomgått, og hvordan de kan bistå. Boken gir også nyttig informasjon til ledere og personell som arbeider med personer etter traumatiske hendelser.

110

MIAMI ER KJENT FOR STRENDER, BADELIV OG TV-SERIER SOM MIAMI VICE OG DEXTER. MEN OMRÅDET LANGS SOUTH BEACH ER MYE MER ENN SOM SÅ. BLI MED PÅ EN VANDRING I MIAMIS SOUTH BEACH. TEKST og FOTO Mette Solberg Fjeldheim

En vandring i Miamis South Beach

Sola har stått opp og skyver seg nå høyere oppover på himmelen. På South Beach er gutta i ferd med å stille opp solsenger på rekke. De ivrigste soltilbederne har alt inntatt posisjon, brune ligger de på medbrakte håndklær. En mann rusler med en metalldetektor i hånda, søker i sanden etter skatter og verdisaker. Livreddernes fargerike tårn står rake i ryggen med øynene igjen.

Lukene er fortsatt skalket, badevaktene har ikke startet dagens skift ennå. Langs strandpromenaden løper joggerne, en etter en eller to og to. En eldre mann rusler bortover den hellelagte stien med dachsen sin i bånd.

I parken mellom gata og stranden ligger noen mennesker spredd på plenen og sover. Hodene hviler på

medbrakte bager. Fylte plastposer ligger rundt noen av dem. Gresset er deres hjem, skyggen fra palmen deres venn. Langs fortauskafeene i front av pastellkolorerte bygninger sitter noen gjester og inntar sin frokost. Den salte duften av hav bærer et hint av jord og gress ut i gatene.

Eksos fra forbipasserende biler blander seg inn, krever sin rett. En lun bris fra havet stryker meg over armene der jeg spaserer langs Ocean Drive.

Noen timer senere har sola gått ned, og neonlysene er slått på her langs Ocean Drive. De blinker blå og rosa mot den sorte himmelen og skjuler den mer dempede fargekoloritten på de bakenforliggende fasadene. Lysende linjer fremhever de arkitektoniske detaljene. Lat-

ter, prat og sang fyller lydbildet og blander seg med bilmotorenes rus og fløytende horn. De kjører runden.

Om og om igjen dukker de opp. En taxi stopper og slipper noen av på hjørnet. Jeg hører et «hola» og et «hi, how are you». Vennegjenger møtes.

Noen setter seg ved et bord. Andre går videre til neste bar.

Rytmiske toner og klappende hender møter meg ved Hotel Victor.

En gitarspiller og en felespiller underholder gjestene ved bordene på restaurant Bice. Jubel, dans og klapp langs fortauet. Noen skritt til og tekno-rytmer strømmer ut fra høyttalere. Et øyeblikk en forvirrende miks av toner. Restaurantene kjemper om gjestene. Innkasterne frister med pene smil, store menyer og drinker på utstilling.

På hjørnet i baren ved navn Palace, hvor det regnbuefargede flagget henger, skrus musikken brått opp. Adele synger, og folk stimler til. Men det er ikke artisten i egen person som er trekkplasteret. En skikkelse med høy parykk, platåsko og tettsittende kledning har dukket opp på fortauet.

Med mikrofon i hånden, mimer hun musikken til stor jubel. Vakker, feminin og høyreist takker han for seg, med en stemme i moll. En halvtime senere er han i gang igjen.

Dagtid eller kveldstid. Dragartistene underholder hver halvtime, den ene mer feminin og kjønnsoperert enn den andre.

Mette Solberg Fjeldheim er frilansskribent og markedsansvarlig for skjønnlitteratur og dokumentar i Aschehoug Litteratur (i permisjon).

111

Arkitekturen i South Beach Miami er også kjent for sine mange godt bevarte art deco-­bygninger.

South Beach har hele 800 av dem.

Ta turen til USA. Les mer: Turen går til Florida og sørstatene 199,– 9788203391637

Turen går til California og Vest-USA 249,– 9788203391491

Turen går til Nordøst-USA

En vandretur langs denne verdensberømte gaten er en reise tilbake i tid, til 1930-tallets fun & sun-periode. Arkitekturen fulgte i kjølvannet av verdensutstillingen i Paris i 1925. Art deco inntok det varme sør, og hotellene ble bygget etter påvirkning av cruiseskip, i stilartene nautical moderne og streamline moderne.

Stilarten art deco var da å regne som en motreaksjon på den store depresjonen. Men lykken skulle ikke vare lenge. Under annen verdenskrig ble en rekke bygninger brakker for soldater, og mange ble revet i etterkant. Først i 1979 ble The Miami Beach Historic District opprettet. Slik bygningene nå fremstår, er mange av de tidligere hvite byggene mer fargerike, med pastellfarger, neonlys og tropiske motiv. Dermed fikk Miamis art deco-arkitektur etterhvert benevnelsen tropical deco.

249,– 9788203239168

New York gatelangs 149,– 9788203390807

Turen går til New York 199,– 9788203391033

For flere tips til reisen, se www.reiselykke.com – et reise­magasin på nett

112

Gamlebyen i Nice Gamlebyen, som minner om Italia, summer tidløst, den er beskyttet mot vinden fra havet av gamle fiskerskur, kalt ponchettes, der det nå er kunstgallerier. I sør yrer det av liv under stripete markisetak

på markedet på Cours Saleya ved inngangen til et flettverk av smug der sola knapt trenger inn. Det er barokkstilen som dominerer overalt.

Den gir liv til fasadene på de tett sammenpakkete husene og flam-

mer skikkelig opp bak dørene inne i kapeller og kirker som la Miséricorde, Sainte-Rita, le Gesù og katedralen Sainte-Réparate. Noen skritt unna ligger rue de la Préfecture, møtestedet for en kveld på byen!

PLACE MASSÉNA

GATELANGS 35 reisemål MAMAC

GAMLEBYEN

Nyttig info

HAVNEN

Hendige storbyguider med guide og kart i ett. Byen er delt inn i om­råder som presenteres med detaljert utbrettskart og omtale av områdets severdigheter, spisesteder, barer, parker, teatre, butikker og markeder.

Egne sider med topp 10 severdigheter.

Ísrettur hússins husets isret

ek sf jö

öfn ur

ur

Bolungarvík

Flateyri Bild ud al ur

rð

k

i ðir ap Bú

Ísafjörður Súðavík

an

kj

Reykjavík

es

Skagaströnd

TUREN GÅR TIL – REISEPARLØRER 6 språk

Norges største reiseguideserie.

Moderne, innholdsrike og praktiske guider. Inneholder severdigheter, historie, kultur, shopping, overnatting, spisesteder og uteliv, tips for barnefamilier, stemningsfulle bilder og informative tematekster.

Kompakte og hendige parlører til bruk før og under reisen. Tematisk inndeling med fargekoder. Nyttige ord og setninger. Ordlister, miniordbok, uttale, grammatikk. Reisetips og praktisk informasjon.

te

n

Grímsey

ur -ru

Kópasker

ar

ug

La

oss

af

oð

G

Ólafsfjörður Húsavík

nd

Hrisey

isa

Siglufjörður

Dalvík

Sauðárkrókur

Akureyri

Aldeyjarfoss

Vatnajökull

Skaftafell

Þórshöfn

Raufarhöfn

Ásbyrgi

Grímsstaðir

Dettifoss

Höfn

Jökulsárbrú

Egilsstaðir

Jökulsárlón

Sk M útu ýv at st n að ir

Kirkjubæjarklaustur

Nýidalur

Laki

ng

TUREN GÅR TIL

TUREN TIL NETTET DE GÅR BESTE GUIDENE er de som er lettest å bruke!

ISLAND

Over

100

Guide og kart i ett!

reisemål!

Nyttig på reisen – finnes på 6 språk

Med bilkart og løse turkart samt kart til GPS!

politiken.dk/turengaartil Hofsós

Varmahlið

re

ík

Drangsnes

Blönduós

Hvammstangi

Staðarskáli

Brú

Hofsjökul

Hveravellir

Kerlingarfjöll

El

Hrauneyjar

dg já

Vík i Mýrdal

Sp

av

ólm

H

Búðardalur Kjölur-ruten

Gullfoss Geysir

Reykholt

Flúðir

La

nd m an ki nal au Þo Mýrdals- g ar rs m jökull örk

bak

iru

Le

Arnes

Skógar

Langjökull

Laugarvatn

Laugarás

Borg

Hella Hvolsvöllur Markarfljót

Reykholt

Bifröst

Selfoss

Vestmannaøerne

Hveragerði

öfn ki yri ak se sh rb rlák ra okk Ey St

Rey

Flókalundur

Þingeyri

Hrafnseyri

ót

Borgarnes

am

Akranes

Veg

ík

Þo

Ísvatn isvand Rauðvín rødvin

r ku Reykhólar slæ rján Flatey G B ru Staðarfell nd ar Ó fjö Stykkishólmur la fs rð ví

st

av

Hvítvin hvidvin Kampavín champagne

sh

ar

Bjór øl Brennivín snaps

Kefl

æret fladbrød rugmel

DRIKKEVARER

rlyg Ö

rn

A

ampignon

Den Blå Lagune

mat

Pa tr

Skyr med kvark med blåbær bláberjar Súkkulaðibaka chokoladekage med vanillu m. vanillecréme fraiche cremefraiche

Hellissandur

lerimos

parges

TUREN GÅR TIL 40 reisemål på norsk, 60 på dansk

8 mm

BOGEN DÆKKER Reykjavik og omegn, Snæfellsnes og Borgar­ fjörður, Vestfjordene, Nordlandet, Østlandet, Sydlandet, Vestmanna­ øerne samt det indre højland. Vi giver et indblik i dagligdagen i Island og forklarer politiske og kulturelle problemstillinger. En række artikler går bag om kunst og kultur, mytologi, mad og drikke, historie, samt den helt særlige natur og geografi. Desuden er bogen rigt illustreret med fotos og kort.

DESSERT Látrabjarg

dbede

lat

ampe

VÅRE REISEGUIDER

TUREN GÅR TIL ISLAND

dfrugter

113

TUREN GÅR TIL har eksisteret siden 1952 og er blandt verdens hyppigst opdaterede rejsebogsserier. Serien dækker hele verden fra Nordatlanten til Australien. Bøgerne skrives på dansk af forfattere og journalister med et særligt indgående kendskab til de enkelte destinationer. Med nøje udvalgte attraktioner, herunder spisesteder, viser vi vej til de største oplevelser.

Alle ordene du trenger på reisen – 6 språk

En ny generasjon guider – med løse bykart!

BLIV INSPIRERET Få gode idéer og tips til alle typer rejser: storby­ ferie, sol og strand, backpacker, camping, aktiv ferie, shopping og meget mere. Find det rejsemål, der passer dig. Og optimér din rejseoplevelse.

BLIV GUIDET Hvad sker der lige nu i Phuket? Hvor er New Yorks bedste restauranter og Sydfrankrigs skønneste strande? Gå på opdagelse i mereBarnas end 100 kompakte guides til alverdens destinationer.

Norges egne guider

116

beste

– 4 storbyer FIND REJSEN Find de bedsteLAG! tilbud på flybilletter,reisemål hoteller eller charterrejser. Søg på tværs af utallige andre rejsesider – på én gang.

Følg os på www.visitcalifornia.com Californias offisielle hjemmeside, som introduserer statens 12 forskjellige regioner. Du kan også laste ned en utmerket «Visitor’s guide».

Borgarfjörður eystri

Seydisfjörður

Neskaupstaðir Eskifjörður Reydarfjörður

Busterminal

Stoppested

Færgerute

BUSRUTER

Fáskrúðsfjörður Stöðvarfjörður Breiðdalsvík Berunes Djúpivogur

facebook.com/turengaartil NY TTIGE INTERNETTSIDER

ISBN 978-87-400-0142-6

NORSK UTGAVE

www.nps.gov En informasjonsbombe av ypperste kvalitet om USAs nasjonalparker. Alt som er verdt å vite om natur, vitenskap, historie, kultur og praktisk informasjon om overnatting, åpningstider, inngangspenger osv.

SYMBOLER I BOKEN BOGEN SYMBOLER SYMBOLERIITEKSTEN TEKSTEN NN Bar/natteliv Bar/vinsmaking zb Biludlejning/bilrute Bussforbindelse ZY Bjerge Båtsport/båtutleie bc Busforbindelse/busstation Campingplass Yf Bådtur Fergeforbindelse Cl Café Fiskemulighet ca Camping Flyplass Eu Entré/pris Forlystelse fJ Færgeforbindelse Fotball GV Golfbane Fottur gG Guidet Golf tur lg Fiskemulighed Guidet tur hr Hospital/nødhjælp Hesteutleie oo Hotel Hotell nE Indkøbsmulighed Inngangspenger iw Information Internettadresse @C Internetcafé/mail Kafé aq Lufthavn/flyforbindelse Kalender kz Kulturattraktion Kjøreveiledning/bilutleie p@ Posthus Mail Rm Restaurant Metro rP Ridemulighed Parkering > Sidehenvisning Prisnivå (hoteller og $­$$$ j Swimmingpool restauranter) xR Taxa Restaurant tk Telefonnummer Severdighet un Underholdning Shopping v> Vandrehjem/hytter Sidehenvisning VQ Vandretur Ski Vintersport Q B Strand wj Webadresse Swimmingpool åy Åbningstider Sykkelsti/sykkelutleie x Taxi t Telefon T Togforbindelse \ Trikk/kabelbane i Turistinformasjon v Vandrerhjem å Åpningstider

SYMBOLER SYMBOLER IPÅ KARTENE KORTENE

1 1

1

A95

Byzone Byområde Spredt bebyggelse område Industri/ubebygget Gågade Gågate Åbent Åpentland landskap Park Park/Skog Seværdig bygning Sti Attraktion Severdig bygning Til attraktion Jernbane Kirke Nasjonalpark Posthus Indianerreservat Politi Severdighet Bus Til severdighet Sejlrute Motorvei Vejnummer Veinummer Bjergtop Regionsgrense Lufthavn Landegrense Fjelltopp Flyplass

www.parks.ca.gov God informasjon om Californias 280 State Parks.

TT Grafiker

14_cs6_NO.indd 1

17/11/14 20:50

ORD PÅ REISEN 6 språk

REISE FOR BARN: DEN UTROLIG (U)NYTTIGE GUIDEN …

NORGES BESTE REISEMÅL: LOFOTEN OG VESTERÅLEN

Inneholder ordene du trenger når du er på reise. 4000 oppslagsord spesielt valgt ut. Ordlister, temaordlister, innføring i språket og landet som reisemål, reisetips og kart.

Rikt illustrerte storbyguider for barn med kule historier og fascinerende fakta om menneskene, stedene, historiene og kulturen i våre mest spennende storbyer. Serien omfatter London, New York, Paris og Roma.

Innholdsrik og praktisk reiseguide til Lofoten og Vesterålen. Attraksjoner og tips til turer, opplevelser, aktiviteter, spise- og overnattingssteder.

Rikt illustrert. Skrevet av den erfarne reisejournalisten Christine Baglo.

Les mer om våre reiseguider på www.aschehoug.no/reise

114

Tittelregister

Forfatterregister

BARN OG UNGDOM

NORSK SKJØNNLITTERATUR

Aust, Kurt

44

Baugstø, Line

84

All right, himmelen

Birkeland, Egil

32

Delaney, Joseph

68

Blod på snø

Borge, Per Erik

28

Everest, D.D.

78

Det er jeg som er Torvald 18

Brenno, Anders

33

Gjestad, Guro Hoftun

66

Det frosten tok

52

Gabrielsen, Gøhril

16

Hovden, Magne

67

Din, alltid

16

Johnsrud, Ingar

30

Lindboe, Karin Kinge

83

Dødt løp

44

Køltzow, Liv

54

Linnestå, Aasne

65

Et sted skinner det

20

Nesbø, Jo

6

Marienborg, Irene

89

Høst 22

52

Nielsen, Susin

70

Lysten til det onde

32

Nyquist, Mattis Herman

18

Novak, B.J.

88

Steinbryteren

28

Pedersen, Bjørnar

32

Ohlsson, Kristina

79

Vampire Yeah

33

Pedersen, Erling

22

Opstad, Gunnar

84

Verden forsvinner

54

Riiser-Larsen, Vibeke

20

Pankhurst, Kate

85

Wienerbrorskapet

30

Stalsberg, Tom

34

Pichon, Liz

80

Scarry, Richard

87

OVERSATT SKJØNNLITTERATUR

NORSK SKJØNNLITTERATUR

Nygaard, Kari

BARN OG UNGDOM 34 6

Archie Greene og det magiske

museet

78

Boka uten bilder

88

Den syvende nøkkelen

76

Dødsengler 3. Endelikt

67

Folk i farta!

87

Gratulerer! sier Nora

89

Gresshoppejungel

62

Kaja og Stine følger et spor

84

Kine Cox og Detektivjentene.

Oppdrag: Hårkatastrofen

85

Mamma er et annet sted 65 Meg, meg, meg

72

Noen ganger har du helt rett

86

Ord på S

66

Skomsvold, Kjersti Annesdatter

72

Alex 48

Sam og Noa redder atten meitemark og en humle 83

Abulhawa, Susan

38

Smith, Andrew

62

Beckomberga

12

Sølvgutten

79

Adler-Olsen, Jussi

24

Steen, Thorvald

86

Den grenseløse

24

Ahnhem, Stefan

43

Sørum, Steffen R.M.

67

Den stumme jenta

10

Antunes, António Lobo

57

Wiik, Øystein

76

Det blå mellom himmel og hav 38

Tom Gates – Geniale unnskyldninger (og masse annet kult)

80

Atwood, Margaret

23

Tom Gates – Min geniale verden

80

Avallone, Silvia

41

SAMFUNN, HISTORIE

Trærne skyter knopper

84

Brøvig, Dea

56

Brekke, Bo

Vi er molekyler

70

Énard, Mathias

40

Hjorth, Michael

OVERSATT SKJØNNLITTERATUR

Fado Alexandrino

57

Farvel til Eddy Bellegueule

41

100

Herre min hatt

50

Gangdal, Jon

103

Lasarus' kvinner

57

10

Lippestad, Geir

104

Lyden av det som faller 36

Joyce, Rachel

60

Skaug, Ingar

103

MaddAddam

23

Lemaitre, Pierre

48

Marina Bellezza

41

Louis, Edouard

41

HELSE, LIVSSTIL

Offer uten ansikt

43

Melander, Jakob

42

Askvik, Lise

Paasilinna, Arto

50

Hanssen, Nina

Rosenfeldt, Hans

10

Lauvås, Nille

Stepnova, Marina

57

Lindgren, R.M.B.

Stridsberg, Sara

12

Uglem, Kari

96

HELSE, LIVSSTIL

Vásquez, Juan Gabriel

36

Wibe-Lund, Tanja

107

Ystenes, Cecilie

106

Etter sjokket. Traumatisk stress og PTSD

109

God mat for sensitive mager.

Lav FODMAP

98

Ågotnes, Cecilie Hauge

108

Queenies kjærlighetshistorie 60 Serafine

42

109

Siste båt hjem

56

109

Tyvenes gate

40

96

98

REISE 110

Vokterens mareritt 68 Åndejegerne 4. Blodhevn

67

SAMFUNN, HISTORIE Et større vi

104

Levende ledelse 103 Samtiden 94 Tron Øgrim. Det revolusjonære fyrverkeri

100

Helsesviket. Brev fra helsevesenet 108 Hopp da, så blir vi kvitt deg!

107

Løpe. Det enkle er det beste

96

Mental trening

106

Kommunikasjonsavdelingen Aschehoug Litteratur Kommunikasjonssjef Mona Ek T: 977 32 170 mona.ek@aschehoug.no Markedansvarlig Skjønnlitteratur Vidar Strøm Fallrø T: 478 15 893 vidar.strom.fallro@aschehoug.no Webredaktør og tekstforfatter Christine Melbye T: 465 46 874 christine.melbye@aschehoug.no Digital kommunikasjonskonsulent Henrik Njaa T: 924 54 992 henrik.njaa@aschehoug.no

Salgs- og markedsavdelingen Aschehoug Litteratur Salgs- og markedssjef Even H. Kaalstad T: 909 38 840 even.h.kaalstad@aschehoug.no Storkundeansvarlig Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl T: 957 56 612 anne.margrethe.h.aandahl@aschehoug.no Salgskonsulent Vegard Bye T: 416 88 025 vegard.bye@aschehoug.no Salgskonsulent Erlend Dreiås T: 901 11 848 erlend.dreiaas@aschehoug.no FOTO s. 5 (Kari J. Spjeldnæs)

Niklas Lello

s. 17 (Gøhril Gabrielsen)

Niklas Lello

s. 26 og 27

Mona Ek

s. 28 (Per Erik Borge)

Niklas Lello

s. 36 (Juan Gabriel Vásquez)

Mélanie Morand/Opale

s. 43 (Stefan Ahnhem)

Thron Ullberg

s. 54 (Liv Køltzow)

Niklas Lello

s. 63 (Andrew Smith)

Kaija Bosket

s. 64 (Sverre Henmo)

Niklas Lello

s. 88 (Bård Tufte Johansen)

Kimm Saatvedt / Palookaville

s. 89 (Irene Marienborg)

Niklas Lello

s. 95 (Lena Lindgren)

Janne Lindgren

s. 108 (Lise Askvik)

Tine Poppe

Salgskonsulent Asbjørg Engebø Rystad T: 474 00 289 asbjorg.engebo.rystad@aschehoug.no Markedsansvarlig Dokumentar Siv Kvarekvål T: 466 30 797 siv.kvarekval@aschehoug.no

Markedsansvarlig Aschehoug Barn og Ungdom Cathrine Nilssen T: 992 67 713 cathrine.nilssen@aschehoug.no

#detdum책lese

7 071436 380687