Fredsfyrster

Page 1


Fredsfyrster


Arild Aspøy

Fredsfyrster Thriller


© 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 10,5/11,5 Sabon-Roman hos Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Printed in Germany GGP Media GmbH, Pössneck 2011 ISBN 978-82-03-35002-3


Til leserne

Denne historien ble ferdigskrevet en uke før 22. juli-angrepene på Utøya og Regjeringskvartalet i Oslo. Sentrale temaer i romanen er nettopp den typen grusomheter som der ble begått. Da dette ble skrevet, var Norge forskånet fra slike hendelser som hadde rammet flere andre land. Landet som mange betraktet som en idyll, ble plutselig en del av en brutal verden. Denne boken handler blant annet om dem som trodde at noe slikt kunne skje. I likhet med det som er tilfellet i alle andre fortellinger, er sannhetsgehalten i denne romanen en opplevelse som skapes i møtet mellom leserens egne kunnskaper og teksten. Det meste i denne historien er fantasi, men noe av teksten omtaler faktiske personer, organisasjoner, steder, hendelser, kjemiske stoffer, forskningsresultater og teknologier. Et par presiseringer vil sannsynligvis være til hjelp: Alle hovedpersoner er oppdiktete. Det finnes blant annet ingen Nobelsjef, eller noen stilling med den tittelen. Den Nobelsjefen som omtales i denne boken, er på alle måter en fiktiv skikkelse. Noen organisasjoner, bedrifter og institusjoner er fiktive, andre finnes. Blant de som faktisk eksisterer, er Nobels fredspris, Nobelkomiteen, Nobelinstituttet, Regjeringens sikkerhetsutvalg, Koordineringsutvalget for etterretnings- og sikkerhetstjenestene (KRU), Department of Homeland Security/ Intelligence and Analysis (DHS/IA), Office of Human Research Protection, Channel 4, BBC. 5


Noen andre relevante fakta: Den største massakren begått av sivile enkeltpersoner er Utøya-massakren 22. juli 2011. Før den tid var det skolemassakrene i USA som hadde krevd flest menneskeliv og gjort størst inntrykk. I USA har det vært åtte store skolemassakrer siden tragedien på Columbine Highschool i 1999 hvor 13 mennesker ble drept. Den største av massakrene hittil er drapene på Virginia Technical University i 2007, der Cho Seung Hui drepte 32 medelever og lærere. Det har også vært flere massakrer på andre steder, som for eksempel militærbaser. I november 2009 drepte en major 13 personer på en militærbase i Texas. Også i Europa har det vært flere skolemassakrer, den største av disse skjedde i Winnenden i Tyskland i mars 2009, da en 17 år gammel elev drepte 16 personer inne på sin tidligere skole og i nabolaget. I november 2007 ble åtte personer drept på Jokela videregående skole utenfor Helsinki. Den Norske Nobelkomité består av fem medlemmer som er utpekt av Stortinget. Komiteen administreres av Nobelinstituttet. Denne komiteen velger vinneren av Nobels fredspris. Før Nobelkomiteen velger en vinner foretas det en utredning, som vanligvis blir gjennomført av en eller flere norske professorer. Disse rådgiverne er konfidensielle, det samme er mandatet de arbeider under og rapporten de leverer. Den professoren som omtales i denne boken er fiktiv, som altså de fleste andre personene i boken er. Oxytocin er et kjemisk stoff av typen neuropeptider som produseres i hjernen, og som har vist seg å ha en rekke positive effekter på blant annet sosiale relasjoner og følelser som empati og tillit. Under medisinske forsøk har det vist seg å være mulig å manipulere følelsen av tillit til andre mennesker ved å øke eller svekke oxytocin-nivået. Tilliten kan reduseres ved å senke mengden oxytocin i hjernen. Office of Human Research Protection er en statlig organisasjon i USA som godkjenner alle forskningsprosjekter som omfatter undersøkelser på mennesker.


I


1

Virus

Noen mener at denne historien begynte med en ung massemorders bisarre ritualer og dødsdans foran sine ofre. Andre hevder at den startet med en rik manns første tanker om at han snart hadde nok penger. Det er likevel mest naturlig å begynne historien med en person som til slutt visste mer om disse hendelsene enn noen andre. Det var en spesiell dag for henne, og den var ennå ikke over. Siri Tune kjørte hjemover fra møtet med sengekameraten, en sammenkomst som hadde vært dypt tilfredsstillende, som hun hvisket da hun gikk fra ham på hotellrommet. Denne gangen også. Da hun nærmet seg Oslo sentrum, så hun at den fallende solen laget en fiolett stripe på himmelen, like over åsen vest for byen. Under dette feltet lå det et bånd av gylne, lette skyer. Det blir sikkert ikke bedre enn dette, tenkte hun. Et kort møte med en velbygd mann og en pen solnedgang. Jeg krever ikke mer. Hun tok telefonen for å sjekke en melding, da et vogntog kom gjennom dødvinkelen i speilet og opp i nakken hennes, et par centimeter fra øreflippen. Hun slapp telefonen mens hun rykket i rattet. Bilen gynget da den svingte inn på de levendes side av veien. Det var altså en slik dag, da de gode opplevelsene og pene omgivelsene kom til å minne henne på hvor skjørt alt var. Hvor kort avstand det var til avgrunnen. En dag som var full av signaler om ting som kom til å skje. 9


Tidligere den samme dagen hadde hun hørt om saken for første gang. Hun hadde ringt Berger for å stille et banalt spørsmål, gjøre en innsats for å holde kontakt med en kilde. Spørsmålet gjaldt Schengen-databasens register over ettersøkte personer. Berger svarte unnvikende på om han hadde adgang til den basen, før han begynte å lette hjertet sitt for noe helt annet, noe som bekymret ham. Han hadde sagt nei til en jobb, og det burde han sannsynligvis ikke gjort. – Hva ville de ha? spurte hun. – Oppdragsgiverne. – Nettverksinformasjon, sa han. – De vanlige observasjonene. Hvem objektet kjente, jobbet med, var gift med. Finanser, kriminelt rulleblad, rusmidler. Og bevegelsene hans. Den ivrige strømmen av detaljer var uventet og nesten mistenkelig, men hun avbrøt ikke. – Noen mer avanserte variabler også, fortsatte Berger. – Omdømmeanalyser, sosial nettverksrisiko. Men det virket egentlig som en standard bakgrunnssjekk, det var ikke det som var problemet. – Nei vel? sa hun. – Det var uoversiktlig. En stor operasjon, mye ressurser, mange folk. Men jeg skulle bare kartlegge nettverket og bevegelsene. – En stor operasjon mot hvem? Den overraskende åpenheten ble erstattet av den vanlige knappheten. – Jeg vet ikke, Siri. Det kom aldri så langt. Jeg vet bare at jeg mistet lysten og troen på prosjektet. Hun var nesten sikker på at Berger løy om hva han ikke visste; den siste setningen kom for raskt, og den inneholdt en følelsesmessig utbrodering som hun var trent til å tolke som tegn på løgnaktighet. Troen på. Det var to ord for mye. Berger kalte seg risikorådgiver. Faget hans var å studere og redusere risiko for sine kunder. Slik beskrev han i alle fall selv sin rolle og kompetanse. Beskrivelsen var nøyaktig nok til å virke troverdig, men den var ikke fullstendig. Det han mest av alt gjorde, var å grave etter svakheter hos mennesker som skulle inngå kontrakter, ansettes eller utnyttes. Siri hadde kjent ham i mange år. Allerede første gang hun møtte ham jobbet han med risikohåndtering, i et stort statseid selskap. Den gang virket han for opptatt av kampsport til å 10


passe inn i et byråkrati, selv om stillingen omfattet både feltarbeid og reisemuligheter. Risikoen for selskapet var ofte størst på eksotiske steder. Nå jobbet han for seg selv, og gjorde det tydeligvis så bra at han kunne si nei til oppdrag han ikke likte. Det var slik hun kom inn i historien, fordi hun bestemte seg for at Berger snakket sant om oppdraget han hadde avslått, men løy om operasjonen som ble planlagt. Telefonsamtalen med Berger foregikk den samme dagen som hun begynte å trappe ned medisineringen, etter råd fra legen. Rådet hans kom sammen med de velmente begrunnelsene han hadde brukt i motsatt hensikt den gang han anbefalte medisiner. Mens han tidligere mente det var nødvendig å gi henne hjelp til å takle virkeligheten, mente han nå at hun ville være i stand til å takle den på egen hånd, uten kjemikalier. Hun skulle gjøre det ved å knytte seg selv nærmere til omgivelsene. Enkle mentale teknikker kunne hjelpe henne til å fokusere på det konkrete rundt henne, tenke mer på detaljene. – Som journalist må du jo beskrive virkeligheten så nøyaktig du kan, hadde legen sagt på sitt godmodige vis. Den påstanden hadde hun ikke svart på, og han skjønte hennes tvil. – La oss si at det er en målsetting i hvert fall, utdypet han. – Den samme metoden kan fungere mot denne plagen din. Det var en interessant tanke, selv om den hørtes ganske cheesy ut. Den samme kvelden prøvde hun teknikken som legen hadde foreslått. Hun talte hvor mange fingeravtrykk det var på kjøleskapets stålfasade, og beregnet når det nye tregulvet ville slutte å se ut som plastikk. Hun så enda en gang at knaggene i korridoren var for store, at de hang for tett inntil entrédøren. Eksmannen hennes hadde strevd med det den siste gangen han gikk ut den døren. Disse observasjonene ble gjort mens hun så en Hitchcockfilm, skrev et notat og kastet noen piler. I alt hun gjorde var hun helt til stede, i sitt eget liv og hus. Det var hun nesten sikker på. Men problemet hennes var at hun i det hele tatt måtte tenke over det. Notatet var til redaktøren hennes og handlet om samtalen med Berger, hva som kunne gjøres, metodene som burde brukes. Da 11


hun kom til en naturlig pause i skrivingen, reiste hun seg for å kaste noen piler på en av sine gamle målskiver; et bilde av Slobodan Milosevic, trykket på en gummimatte. Den hang mellom flatskjermen og vitrineskapet. Målskiven minnet henne på hvor lenge det var siden hun hadde fått pilsettet og begynt med kastingen. Hun husket knapt hvorfor fyren på målskiven var så forhatt. Pilene pleide å være en viktig del av hennes avslapningsøvelser. De hadde vært en gave fra hennes far da han kom hjem fra en av sine reiser; store kinesiske piler som så ut som bambusblader av stål. Kastene tvang henne til å fokusere. De ga henne en følelse av presisjon og kyndighet som hun gjerne ville beholde. Mens hun dro ut pilene av diktatorens nesetipp, kom sønnen hennes ned fra rommet sitt for å hente en cola i kjøleskapet. Han sendte et hånflir mot skjermen og målskiven. Både filmen og spillet var selvfølgelig som naive blyanttegninger for en tolvåring. – Hvor gammel er du egentlig? spurte han. Hun smilte av hans treffsikkerhet. Siden hun knapt hadde fylt 37, burde kanskje filmer fra femtiårene og en diktator fra nittitallet være utenfor hennes epoke. Men slik tidsregning kunne ikke gjelde for klassikere, verken for filmer eller tyranner. – Jeg er tidløs, sa hun. – Dream on, sa Fredrik. Da han var på vei tilbake til hulen sin i andre etasje, så hun på ansiktsuttrykket hans at han lette etter noe å si som virkelig kunne sette henne på plass. Han fant det, og sa med iskald stemme: – Hvis du vil vite hva som skjer i dette århundret, så kan jeg tipse deg om en film på nettet. Han ventet ikke på hennes reaksjon før han begynte å fortelle om videoen han hadde sett tidligere på kvelden. Da hun hørte hans beskrivelse av webfilmen, trodde hun at legen tok fryktelig feil når det gjaldt hennes mulighet til å klare seg uten medisiner. Tolvåringen fortalte at amatørvideoen viste en mann som klippet av seg sin egen ringfinger med en greinsaks. Deretter gikk han inn i en restaurant, og opp til bordet hvor konen hans satt med sin hemmelige elsker. – Han sto sånn, ved bordet deres, og dro gifteringen av fingeren. Den avkuttede fingeren, altså. Han la den foran henne, full av blod og gørr. Så tok hun bare ringen og gikk. 12


Av alle de viktige spørsmålene som denne historien reiste, valgte hun å spørre om hvor sønnen hadde sett det. – Det spiller ingen rolle! ropte Fredrik. – Det er overalt når det først har sluppet ut. Hun skjønte selvfølgelig det viruskonseptet. For henne betydde det at disse blodsporene ville krysse hverandre til de flettet et stykke tøy, som kom til å legge seg over øynene hennes som et slør. Gjennom sløret ville hun se verden akkurat som før hun begynte med medikamentene; brutal og uten fluktmulighet. Hun ville tåle det og hun ville trenge det, som to sider av samme sak. Det hun ikke tålte å se, var det som ville beskytte henne. Sønnen forsvant opp på rommet sitt, og filmen kom fram til en av scenene som hun husket nesten utenat; James Stewarts ansikt ble dekket av kyssene til Grace Kelly. Hennes klamrende hender og skinnende hår, hans svake lesping og kåte stemme. De snakket lavmælt om mordet han trodde han hadde sett i nabobygningen. Hans konspirasjonsteorier, hennes beundring. Da scenen var over, gikk hun på badet for å finne fram den andre pillen for dagen. Hun la den på tungen og stirret på seg selv i speilet med åpen munn. Det idiotiske bildet hun så, gjorde valget lettere. Hun spyttet pillen ut i toalettet og gikk for å sjekke om sønnen hadde sovnet, eller om han fremdeles trålte omkring i verden på leting etter nye sjokk som han kunne glede seg til å dele med henne. Fra døråpningen så hun at lyset fra mobiltelefonen var nesten begravd under dyne og pute; å spille Tetris på mobilen var hans vanlige innsovningsrutine, så vidt hun visste. Etter den lille kontrollrunden gikk hun til skrivebordet og satte seg ned for å gjøre ferdig notatet til redaktøren. Hun foreslo at hun skulle bruke tre dager på å sjekke ut historien til Berger, og å presse flere detaljer ut av ham. Mens hun skrev, lyste skinnet av sønnens mobiltelefonskjerm fremdeles i tankene hennes. Det var på mange måter typisk for dette lille hjørnet av verden. Alt virker normalt og vanlig, men alt henger i en tynn tråd. En tynn tråd som er spunnet mellom meg og villskapen der ute. Slik tenkte hun den dagen hun skimtet hva som skulle skje. Da hadde hendelsene som etter hvert innhentet henne, allerede herjet i flere år, på et helt annet sted, med et helt annet menneske.


2

Ritualet

Mens hun leste dokumentet, satt Celia Anderson ved skrivebordet sitt og hadde utsikt til den delen av stillehavskysten som blir kalt Salish Sea. Hvis hun strakte seg litt, kunne hun også se den hvite toppen på Mount Rainier som tronet over Seattle-regionen. På skiferterrassen utenfor huset lekte datteren hennes med en av familiens tre hunder. Det ville vært enkelt for henne å bli distrahert av skjønnheten og idyllen, men isteden ble hun fengslet av teksten. Hun leste den fordi en mann hun kjente kanskje ville bli belønnet med verdens høyeste utmerkelse. Det var nesten ikke til å tro. I dokumentet sto det at klokken var 09.41 denne dagen for åtte år siden, da en av gjerningsmennene slengte den svarte lerretssekken over skulderen, lot bagasjelokket på bilen stå åpent og gikk over parkeringsplassen i retning skolen. Tidspunktet og hendelsene var dokumentert av CCTV-kameraene som dekket alle fellesområdene på skolen. Det var 878 elever på Lincoln Highschool på dette tidspunktet. De fleste satt inne i klasserommene, men en del elever hadde også samlet seg på de store gressplenene foran skolen. De drev med gruppearbeid, eller ventet på neste time. Det var en varm sensommerdag. Gjerningsmannen, identifisert som eleven Marshall Krantz, virket ganske rolig gjennom hele tragedien. Bevegelsene hans 14


var stødige, koordinerte og raske. Da han gikk oppover mot skolebygningen, møtte han Harry Scheen, som har forklart at det var en sterk og gjensidig forakt mellom de to. Ifølge Scheen snakket de aldri sammen, bortsett fra de gangene da Sheen og hans kamerater innrømmer å ha mobbet Krantz. Denne morgenen hadde Krantz rolig, men intenst advart ham: «Kom deg vekk herifra nå. Gå bort!» Scheen gjorde som han ble bedt om, og hadde gått fra skolen med en følelse av at Krantz var totalt forandret, og at noe spesielt kom til å skje. Celia Anderson leste innledningen en gang til, og denne gangen husket hun hvilken sammenligning hun lette etter: Krantz’ replikk til sin medelev var nesten helt lik replikken til en av morderne på Columbine da han var på vei til sitt blodbad, ett år tidligere. Disse sammenhengene hadde vært noe av det mest skremmende ved undersøkelsen hennes; hvordan massemorderne lot seg inspirere av hverandre. Da han gikk mot Columbine High School i Colorado med sin våpensekk en aprildag i 1999, hadde Eric Harris sagt til en skolekamerat: «Kom deg vekk herifra, gå hjem.» Denne replikken var egentlig et lite tegn på menneskelighet oppi grusomhetene. Han advarte en elev som han ikke ville drepe. Eric Harris, psykopaten som foraktet hele menneskeheten, var et forbilde for mange likesinnede; de ble inspirert av hans hat og hans handlinger. De fleste av dem var ikke psykopater, bare traumatiserte ungdommer som ble desperate, slik som Marshall Krantz. Mens hun leste rapporten og studerte videobildene av Krantz’ målbevisste og mekaniske bevegelser, tenkte hun at den forstyrrede gutten så ut som han hadde fått en rustning trædd over seg. Hun hadde sett andre opptak av den skjelvende og spinkle gutten da han var hos skolepsykologen; han virket aldri truende eller voldelig. Nå var han gått inn i en annen skikkelse, et annet vesen, som med faste skritt og et fokusert blikk nærmet seg sin Justice Day. Det hadde han også tatt fra Columbinemorderne. De kalte massakredagen for Judgment Day. Samtidig med at Krantz gikk mot hovedinngangen, nærmet den andre gjerningsmannen seg fra baksiden av bygningen. Lennon 15


Carr gikk systematisk fra dør til dør og sperret dem med kjettinger. Krantz slengte fra seg sekken straks han hadde kommet opp på toppen av trappene som ledet inn til hovedinngangen og foajeen. De brede granittgelendrene langs hovedtrappen var fylt med elever som ventet, leste eller snakket. Krantz lette et kort øyeblikk etter våpen i sekken, og tok fram en M16 helautomatisk rifle. Han virket meget besluttsom da han startet massakren. Han løftet riflen fra sekken til skulderen med en rask og innøvd bevegelse. Uten å nøle skjøt han først en salve på 15 skudd mot de elevene som satt lengst borte på plenen, foran skulpturen av skolens grunnlegger. Han traff ikke med de første skuddene, og alle disse prosjektilene ble senere funnet igjen i gressmatten av de tekniske etterforskerne. Da elevene på plenen flyktet, tenkte Krantz sannsynligvis at disse var for vanskelige å treffe. Han rettet derfor våpenet mot de elevene som ennå ikke hadde kommet seg bort fra trappen. Han skjøt en runde på ni skudd, og traff sitt første offer. Det var en kvinnelig elev som het Rachel Gross. Hun falt ned på steintrinnene og ble liggende helt stille. På videobildene så det ut som Krantz ble stående og vurdere Gross’ tilstand et øyeblikk, før han bestemte seg for å fortsette drepingen. Med det samme våpenet skjøt han tre elever mens de løp ned trappene bare fire meter foran ham. At de prøvde å slippe unna den veien, like ved siden av Krantz, tydet på at de hadde fått panikk da den andre gjerningsmannen kom gående sørfra. Området utenfor skolebygningen var tømt for elever på det tidspunktet da medløperen Carr sluttet seg til Krantz ved hovedinngangen. Sammen gikk de to raskt inn gjennom døren. I hallen like innenfor befant det seg tolv elever og lærere som hadde hørt skuddene, og som forsøkte å komme seg ut hovedinngangen. Da de så gjerningsmennene komme inn døren, flyktet de opp trappene og bortover korridorene. Fire av dem ble skutt i trappen, og to ble skutt da de var på vei sørover i korridoren mot Auditorium B. Da de så resultatene av sine handlinger, stanset drapsmennene et øyeblikk, for å feire. 16


Bildene av det underlige ritualet som Krantz hadde utført da han så de fire drepte menneskene i trappen, var blitt utsatt for grundige analyser av Celia selv og forskerkollegene hennes. Krantz hadde sett mot taket, løftet armene opp og ut og beveget dem som to vinger, i sakte, flaksende bevegelser. Hans medløper fulgte hans eksempel. Armene deres hevet og senket seg, med hendene festet om våpnene. Det var et bilde forskerne aldri glemte: To mordere med flaksende armer i en skolekorridor hvor de nettopp hadde drept fire mennesker. Hun og forskerteamet hennes trodde de visste hvorfor morderne oppførte seg slik, og de var klare til å bevise det, da de ble stanset. Hun husket fremdeles ansiktet til ledelsens utsending da han kom med beskjeden om at prosjektet skulle nedlegges. Det var en godt voksen mann, en advokat som hadde det harde blikket til et menneske som aldri tok feil; typisk frontmann for Michael Wells. Advokaten hadde oppsøkt henne på kontoret i R&D-bygningen til konsernet en kveld for fire år siden. – Den psykopaten med danseforestillingen. Krantz. Dere burde ikke ha vært så opptatt av ham. Det var ment som en forklaring og en trussel, men hun forsto ikke hva det betydde den gang, hva «burde» betydde. Hun forsto det senere, uten at det var til noen hjelp. Hun leste disse dokumentene igjen nå på grunn av en mail fra et institutt i Brussel. Avsenderen tilbød henne en slags oppreisning, og hun var fristet av tilbudet. Men hun gjenkjente denne lengselen etter rettferdighet som et behov for hevn, og hun ville ikke tillate det å infisere henne igjen. Hun ristet følelsene av seg og fortsatte å lese. Etter seremonien utenfor skolebiblioteket hadde Krantz tatt en sykkellås fra sekken, og med denne sperret han hovedinngangen. De to gjerningsmennene ble deretter stående i vel 17 sekunder og snakke sammen. På bildene fra overvåkningskameraene var det tydelig at Krantz instruerte den andre. Krantz og Carr gikk over gulvet i foajeen og bort til den kraftige tredøren inn til biblioteket. Denne døren var sperret fra innsiden av elever og lærere, som hadde barrikadert den med møbler og med sine egne kropper. 17


Med automatgeværet i hoftehøyde gikk Krantz to skritt vekk fra døren og skjøt mot den. Etter dette gled døren så vidt opp, og da Krantz lente seg mot den, gled den helt opp og dro en stripe med blod etter seg. Den eneste som fortsatt levde av de som forsøkte å barrikadere døren, var eleven Karl Stoner. Han var såret av ett skudd i magen og ett i lungene, viste obduksjonen. Lydopptaket som ble gjort inne i biblioteket, hadde fanget opp hva Krantz hadde sagt da han lente seg ned mot Stoner: – Tror du på gud? – Ja, hadde Stoner sagt, før han i neste øyeblikk ombestemte seg. – Nei. Krantz: – Du er visst i tvil. Ja eller nei? Stoner svarte ikke. Han gråt. Krantz rettet seg opp og sa til Lennon Carr: – Hva skal vi gjøre med en sånn patetisk fyr? Skal vi elevere ham til skyene? – Definitely, sa Carr. Krantz snudde seg deretter mot Stoner og skjøt ham midt i ansiktet med to skudd fra Glock-pistolen han hadde båret i et hylster innenfor jakken. Celia Anderson husket nå at denne grusomheten var blant de tingene som plasserte Krantz i en spesiell kategori blant morderne: en copykiller. En 17 år gammel gutt med en uvanlig evne til å bli inspirert av situasjoner og metoder som var blitt brukt ved tidligere drap og massemord. Også spørsmålet om gud hadde han kopiert fra andre mordere. En av Krantz’ støttespillere, mannen som hadde skaffet ham våpen, fortalte forskerne at Krantz leste alt som fantes om tidligere massakrer. Han øvde på replikkene og oppførselen til andre mordere. Da han skjøt Stoner, snudde han seg bort fra pistolen, som om offeret ikke var verd oppmerksomheten hans. Det var en bevegelse han hadde sett en av sine inspirasjonskilder gjøre, og han utførte den med en selvfølgelighet som var nådeløs. Celia snudde seg mot vinduet og så ut mot havet. Hun visste ikke om hun var i stand til å lese mer, men på den andre siden orket hun ikke å se på havet lenger heller. Det hadde hun gjort hver dag i fire år. 18


Etter å ha fullført drepingen i biblioteket gikk Marshall Krantz og Lennon Carr i retning av gymsalen for å fortsette massakren. På dette tidspunktet hadde politiet begynt å rykke inn mot skolebygningen. Da de så oppmarsjeringen av SWAT-styrker utenfor bygningen, rettet gjerningsmennene våpnene mot seg selv. Krantz løftet hånden i en satanhilsen mot overvåkningskameraet før han skjøt. Han døde umiddelbart. Carr døde på sykehuset. Det var åtte år siden nå. 13 mennesker ble drept. Etterforskningen var for lengst avsluttet, og det samme var hennes undersøkelser. I fire år var materialet glemt, og det ville ligget urørt fremdeles hvis hun ikke hadde fått denne mailen fra Brussel. Gjensynet med bildene, rapportene og bevisene var både fryktelig og befriende. Det var som å bli minnet om at ondskapen fantes i verden. Som om hun noensinne kunne glemme det! Hadde hun virkelig vært så naiv og beskyttet i de årene som var gått siden prosjektet ble stanset? Filene lå i en mappe som het SchooCapEvidence, og den viste seg å inneholde kopier av nesten alle sluttrapportene som forskergruppen hennes hadde fått overlevert fra alle de viktigste kildene: de lokale politistyrkene, granskningspanelene til guvernørene, Secret Service, State Education Boards, Department of Homeland Security, FBI og mange andre kilder. Det var tekst, bilder og lyd på til sammen 30 terrabytes med data. Hun var overrasket over at hun fremdeles hadde kopier av materialet, at sikkerhetsfolkene ikke hadde funnet det den gangen. Celia Anderson hadde lyttet til opptaket fra massakren i biblioteket mange ganger. Det var et unikt opptak av en tragedie. En av studentene i biblioteket hadde fått et ufarlig skudd i skulderen, men var blitt liggende som død under pulten. Mobilen hennes lå skjult under hodet og håret, og den hadde hatt en åpen linje til 911-sentralen som hun hadde ringt da skytingen begynte. Det var spesielt replikkene «Tror du på gud?» og «Skal vi elevere ham?» som hadde dominert analysene av lydopptaket. Eleven som fikk spørsmålet om gud kom fra en svært kristen familie, som mente at massakren var en terroraksjon mot de kristne på skolen. Familien forsøkte å gjøre ham til en slags kristen martyr. 19


Celia Anderson bladde raskt igjennom bildene: Ved siden av den døde kroppen til Krantz lå M16-geværet. I hånden hadde han en Glock-pistol som han hadde brukt mot seg selv. I sekken som han bar under den elleve minutter lange massakren, var det en rifle, fire rørbomber og masse ammunisjon; 200 skudd. Han hadde skutt 55 kuler, og truffet mennesker med 13 av dem. Den andre gjerningsmannen brukte en Heckler & Koch MP5 maskinpistol. Standard Nato-våpen, relativt enkel å få tak i hos våpenhandlere i USA. Det merkelige var at Krantz’ medløper ikke hadde skutt noen mennesker. Politiet fant bare kuler fra Krantz’ våpen i de drepte elevene og lærerne. Skuddene til medløperen Carr traff ikke mennesker, bare vegger og møbler. Bortsett fra en gang, da han tok livet av seg selv. Dette avviket mellom de to morderne hadde hun brukt uendelig mange timer av sitt liv på å beskrive og forklare. Det samme hadde kollegene hennes gjort, men alt hadde vært forgjeves. Hun gned seg i øynene. Så mange ganger hadde hun reflektert over disse hendelsene at tankene nå bare var vage omriss av det som den gang var engasjert undring og strabasiøs leting. Leting etter svar på gåtene rundt Krantz og hans medløper, og alle de andre unge massemorderne. 75 ungdommer var drept i 7 massakrer på amerikanske skoler siden drapene på Columbine i 1999. Hun lukket filene, satte i gang en kopieringsprosess, og tenkte for første gang på fire år en opprørsk tanke omkring det som hadde skjedd med materialet og undersøkelsene hennes. Fuck you very much, formulerte hun i hodet da hun tenkte på sitt tidligere firma, på behandlingen det hadde gitt henne og på sjefen. Michael Wells hadde stanset hennes karriere, hennes liv, og nå reiste han rundt i verden som den største filantrop Amerika noen gang hadde fostret. I tillegg ville de gi mannen Nobels fredspris! Han som var kilden til så mye ondskap! Henvendelsen fra instituttet i Brussel hadde satt i gang tanker hos henne som ikke var sunne. Hun burde være ferdig med skuffelse og bitterhet, det var ikke noe å dvele ved. Likevel ville 20


hun ikke være helt avvisende hvis noen var interessert i stoffet hennes. Hun sendte en nøktern og forbeholden svarmail, for å teste hvor sterk interessen var. Hun regnet med at den var sterk nok til at svaret hennes ville bli fulgt opp. Det var tross alt snakk om gjerningene til en av verdens rikeste og mest kjente menn, og den største hedersbevisning et menneske kan få.


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.