Massemenneske

Massemenneske

Anders Malm

Massemenneske Roman

Anders Malm Våkenetter, 2009

© 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslag: Aina Griffin Satt med 11/13,4 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 80 g Super Snowbright 1,6 Printed in Germany GGP Media GmbH, Pößneck 2012 ISBN 978-82-03-35191-4

[…] ingen [som fikk evnen til å bli usynlig ville] ha en så stålsatt karakter at han holdt fast ved rettferdigheten og var i stand til å holde sine hender borte fra fremmed gods, når han hadde frihet til å ta på torvet hva han ville uten frykt og til å gå inn i husene og ha samleie med hvem han ville og til å drepe eller befri fra lenker hvem han ville og til å gjøre alt annet – som en gud blant menneskene.

Etter Platons Staten, II. Bok

#0

Jeg kikket ned på kroppen som lå og skalv på sengen under meg, skravert i det blåhvite lyset som sivet inn gjennom persiennene fra gaten utenfor. Øynene til dette mennesket ble sperret opp og lukket igjen i ujevne intervaller, som om de halvt ønsket å stenge verden ute, halvt søkte informasjon om hvem eller hva det var som sto ved siden av sengen. De så ut til å ha vanskeligheter med å finne noe å fokusere på i det svake lyset.

Det luktet søvn i rommet, luften var tett og klam, med en svak eim av eksos, som om en bil hadde stått og gått her inne, men nå var kjørt av sted. Kroppen rykket og slet i deler av en opprevet strømpebukse som var brukt til å binde armer og bein til sengegjerdet. Hodet virret fra side til side. Jeg bøyde meg ned og la hånden over det skjelvende ansiktet, lukket øynene med tommel og pekefinger. Fingrene på den andre hånden lot jeg løpe langs kraniebuen over øyet. Mennesket måtte finne berøringen beroligende, for de spastiske bevegelsene ga seg og kroppen ble liggende stille. Så grep jeg den lille fruktkniven som lå på nattbordet. Jeg laget to raske snitt over begge øyelokk og rev dem av. Nå bøyde jeg meg helt ned, slik at leppene mine var nær ved å berøre de stirrende øynene.

Ser du meg nå? hvisket jeg.

#1

Kontorbygningen kom langsomt til syne i den evige tåken av eksos og svevestøv. Høyhuset lignet et skip som hadde satt kurs for meg, og vi kom ubønnhørlig til å kollidere.

Store, blanke vinduer speilet den grå himmelen, skarpe taklamper skinte i alle etasjene. Bakenfor skimtet jeg omrisset av de andre skyskraperne i finansdistriktet. De huset filialer av internasjonale storkonserner, regjering og nasjonalforsamling, ulike mediehus, multinasjonale internettselskaper, politi og andre myndighetsorganer.

Overbygde broer bandt bygningene sammen, slik at man enkelt og uhindret kunne forflytte seg mellom dem. Høyhusene lignet spyd noen hadde tredd himmelen på. Det gryende dagslyset slo meg som frossent og dødt, som om det bare var en reproduksjon, eller en kopi av kopien, trykket opp og distribuert i det uendelige.

På den åpne plassen foran meg dannet tilstrømmende kontorister en vifteform, som gradvis smalnet inn mot de roterende svingdørene som sluset dem inn puljevis. Jeg kjente suget fra dørene allerede, der jeg passerte noen sittebenker i betong som rammet inn et lite vannspeil.

Vannflaten lå blikkstille, og så like hard og upåvirkelig ut som asfalten rundt. Like etterpå befant jeg meg midt i vrimmelen av gråkledde, fanget i dragsuget fra dørene, 8

vi ble hjelpeløst trukket inn som en stim brisling i en not.

Et gufs av sand og støv fór inn gjennom de roterende dørene sammen med oss. Fra kjelleren lød den dype summingen fra enorme datalagringsenheter. Den lange køen forflyttet seg rykkvis fremover etter hvert som heisdørene i enden av korridoren hogget den av.

Denne skyskraperen hadde i sin tid vært et signalbygg, som skulle stake ut retningen for en ønsket utvikling.

Tak, vegger og gulv – alt var gjennomsiktig, 111 etasjer i herdet glass som punkterte den lave himmelen. Flaten jeg gikk på her i grunnetasjen, var den eneste av betong.

Jeg husker diskusjonen som fulgte byggingen av høyhuset, som arkitekten kalte «et flaggskip i Det store synlighetsprosjektet». Mange, spesielt kvinner, satte liten pris på gjennomsiktige gulv. Men det var bare å innfinne seg med det. Dette var den nye tid.

Vi vagget bortover mot heisen. Vissheten om at jeg snart skulle trå inn der og skytes til himmels, lå som et kaldt omslag på pannen, en beroligende, nærmest helende tanke. Jeg la hodet bakover og kikket opp. Der var tusenvis av skosåler som myldret frem og tilbake mellom kvadratiske kontorer, som maur på tartanmønstret stoff.

Midtveis til heisen måtte vi passere et digitalt stemplingsur, bevoktet av uniformerte sikkerhetsvakter. Identitetskortet skulle holdes i høyre hånd og løftes opp til en sensor montert på veggen. Hvis alt gikk riktig for seg, ga sensoren fra seg et lite pip og et foto av funksjonæren ble vist på en skjerm. Alt gikk riktig for seg, det gjorde det alltid.

Køen forflyttet seg mot glassheisen.

Da dørene åpnet seg, tok jeg tre skritt inn i det skarpt opplyste rommet, så tett inntil veggen jeg kunne komme, slik retningslinjene fra ledelsen lød. Deretter fulgte kollegene mine etter på nøyaktig samme måte. Tre, to eller 9

ett skritt inn, en hundre og åtti graders vending slik at ansiktet pekte ut mot døren, helt til heisrommet var så fullt at det rent fysisk ikke var plass til flere. Mens folk strømmet inn, lette jeg etter kjente ansikter å nikke hei til, men fikk ikke øye på noen, og snart hadde jeg bare bakhoder å stirre på. I 66. etasje, hvor systematiserings- og kategoriseringsavdelingen holdt til, åpnet dørene seg og spyttet meg ut, før heisen forsvant videre. Dagens første skritt ut på det transparente gulvet var alltid en merkelig opplevelse. Trøtt og forvirret var det aldri godt å vite om det virkelig var der, eller om man ville trå ut i løse luften.

Men våget man seg først utpå kunne det gi en svevende følelse, et sug i mellomgulvet.

Foran meg bredte kontorlandskapet seg ut. Et nettverk av smale passasjer lå som tørrlagte kanaler, dette var stedets ferdselsårer. Små avlukker tett i tett, alle nøyaktig like: to ganger to meter innrammet av glassvegger. En enkel kontorstol i transparent hardplast foran en liten arbeidspult i samme materiale, ingenting annet. Da jeg begynte i bedriften var den ene kontorveggen dekket av en hylle som strakk seg helt opp til taket, hvor vi kunne ha permer, papirer, en og annen bok. Men ledelsen fant snart ut at hyllen var i strid med byggets grunnidé, i og med at den reduserte muligheten for visuell kontroll med nøyaktig tjuefem prosent, noe som nærmest oppfordret de ansatte til lavere produksjon. Den ble fjernet med umiddelbar virkning, med den begrunnelse at bedriften skulle bli «papirløs».

Et stykke borte i korridoren kom to kolleger i motsatt retning. De gikk side om side og med hastige armbevegelser. Da de kom nærmere, så jeg at det var den kvinnelige kommunikasjonsdirektøren og sekretæren hennes. Kommunikasjonsdirektøren var kledd i en mørk buksedress, 10

de vide buksebeina slang om leggene som skjøt opp fra de høyhælte skoene, leppene var røde, hun var vakkert sminket, huden dyp brun. Et smykke formet som et øye hang og slang om halsen hennes, det blinket i lyset fra taket, håret var trukket sammen i en stram knute bak nakken. Den mannlige sekretæren var, som meg selv, kledd i en grå dress, hvit skjorte, blankpussede sko, håret kort og kjemmet til siden. Både kommunikasjonsdirektøren og sekretæren hadde festet blikket et sted bak meg, det så ut som de stirret mot nøyaktig samme punkt. Armene deres beveget seg hurtig og mekanisk frem og tilbake, bare en liten forsinkelse hos sekretæren hindret dem i å gå i takt.

Jeg gikk til side for å slippe dem forbi, nikket høflig idet de strøk forbi meg uten å fortrekke en mine.

Hei, hilste jeg, men fikk ingen respons.

De forsvant bortover korridoren. I det samme hørte jeg en finger tappe mot glassveggen bak meg. En middelaldrende kvinne ga tegn om at jeg skulle la være å lene meg mot den. Jeg gestikulerte en beklagelse og gikk videre.

Straks jeg trådte inn på kontoret mitt, ble jeg slått av en følelse av å ha gått feil. Til tross for den sparsommelige innredningen virket alt så fremmed. Kontoret var mindre enn i går, var det ikke? Hadde glassveggene blitt skjøvet på i løpet av natten? Jeg satte meg ned på kontorstolen, la pc-vesken på pultplaten, trakk stolen inntil pulten, tok pc-en ut av vesken og skrudde den på, hang vesken på den anviste knaggen på pultsiden.

66 etasjer under meg lå byen inndelt i sirkulære kvartaler. Det var et resultat av det som ble kalt hensiktsmessig byplanlegging. Kvartalene var organisert som om noen ved grunnleggelsen av byen satte passerspissen i finansdistriktet og laget større og større sirkler: her og her skal 11

dere jobbe, her, her og her skal dere bo. I sentrumskjernen lå de monolittiske skyskraperne tett. Beveget man seg derfra og mot drabantbyene, sank høyden på bygningene gradvis. Snart ville man være ute ved blokkbebyggelsen, og bortenfor den igjen lå villastrøkene. Enda lengre ute, skjermet av høye murer, lå slummen med skur av sponplater og bølgeblikk.

Flere mente byen lignet et panoptisk fengsel. Fra kontoret mitt, omgitt av panoramavinduer med speilglass, kunne jeg i utgangspunktet se hele byen, men ingen der ute kunne vite når de var under observasjon. De ulike bydelene var velstrukturerte og adskilt av usynlige, men likevel svært tydelige grenser. Om noen fra slummen beveget seg inn til finansdistriktet, ville de raskt bli vist bort av politiet. Og forvillet en velkledd forretningsmann seg ut i de mindre velstående bydelene, ville de samme mekanismene gjør seg gjeldende, han ville raskt bli fjernet eller tilintetgjort av innbyggerne der. De ulike sosiale lagene hadde lite med hverandre å gjøre, det gjaldt å holde omgivelsene homogene og tilrettelagt for rasjonell samhandling.

Mens pc-en startet opp, kikket jeg ut av kontorvinduet.

Bakenfor bebyggelsen kunne jeg skimte ørkenen, uendelige mengder sand som strakte seg inn i horisonten. Det ga meg stor glede å følge sanddynenes bevegelser. Fjell ble bygget og revet ned igjen i løpet av timer, hinsides enhver plan og rasjonalitet. Det fascinerte meg at ørkenen var så utilgjengelig og steil, den kunne aldri forvaltes eller legges innunder menneskelig kontroll. En gang hadde den vært havbunn, men den bølgende formen var bevart, som om brenningene hadde størknet et sted på veien.

Man kunne reise over enorme avstander i ørkenen og 12

ingenting rundt en forandret seg. Og likevel var alt hele tiden under omskiftning. Det fantes ingen holdepunkter, ingen strukturer bestandige nok til å nedtegnes på et kart.

Ingen elver som hadde skåret seg ned i fjellet. Ingen isbreer som hadde gnaget dype daler. Mellom sanddynene hadde tiden ingen virkning. Gikk man derimot ut i ørkenen og betraktet byen derfra, hva var det da man så? En sivilisasjon som skalv og oste, på nippet til å fordampe.

Strømmen av biler i trafikkmaskiner. Reklameskilt som blinket og blinket til pærene gikk. Mennesker som pusset tennene, slukket lysene og falt til ro og sto opp igjen med solen for å reise på jobb med trikker og tog som kom og gikk presis på sekundet. Ørkenen var imperialistisk, det hadde jeg alltid tenkt.

Den stjal land i en stille, utrettelig okkupasjon, og var alltid nærværende. Jeg kunne se restene av den i en gate som ikke ble feiet i løpet av natten. Et bortglemt hjørne på et torg. Ørkenen hadde ingen agenda, dens kulturkritikk rammet vilkårlig, men kompromissløst.

Det ville komme en dag hvor vi måtte gi tapt for den, det følte jeg meg sikker på, og det var ikke alltid jeg var lei meg for det. En dag vil kostebilene slutte å kjøre i gatene, tenkte jeg. En dag vil strømmen av lastebiler som kjører lass på lass med oppsopet sand ut igjen i ørkenen stoppe. Men vinden løyer ikke, og neste dag vil den fortsette å blåse sand innover byen, aldri vil den stilne.

Maktesløse vil vi en dag se at ørkenen sluker holdeplassene der trikken pleide å stoppe, hvor rutetabellene ikke lenger har noen betydning. Sanddynene vil allerede ha vokst seg for store til at feiebilene kan ta dem unna.

De fyller kjellere og trappeoppganger, de øverste etasjene i skyskrapere. Tetter til luftinntak og ventilasjonssystem.

Viftene slutter å gå. Tunneler og t-banestasjoner sten13

ger. Menneskene blir borte. Det samme gjør dyrene. Og blomstene. Og trærne. Og trafikklysene og tv-apparatene og tastaturene og telefonene og tenningsnøklene og teleskopene og tidsskjemaene: Alt vil en dag ligge begravet under metervis med sand.

På den andre siden av byen kunne jeg øyne en tynn stripe av havet, halvt skjult i tåken av skitt og eksos, som lå som et slør for lengselen. En grumsete elv delte byen i to. Så jeg godt etter, kunne jeg få øye på et svakt, grønt belte i horisonten. Det var et gammelt parkanlegg som strakk seg et stykke langs elvebredden. Parken var en levning etter en dunkel og uorganisert fortid, hvor regulering og strukturering hadde vært mindre vektlagt: Trærne sto hulter til bulter i irregulær avstand til hverandre, det gjorde det ikke bedre at disse trærne var gamle, saktevoksende kjemper som eik, alm, bøk og lønn; sorter det ikke lenger var plass til i de profittorienterte hurtigplantefeltene.

Hele parken var et hån mot effektiviteten og symmetrien som hersket ellers i byen, og var derfor sterkt omdiskutert. Det var nok av stemmer som mente den burde jevnes med jorden og plantes om. * Møterommet var identisk med kontorene, bare litt større.

Fire glassvegger rammet det inn, en avlang lampe hang ned over det ovale, gjennomsiktige møtebordet. Kollegene mine var allerede på plass. Jeg satte meg ned på en ledig stol og merket i det samme en uro i rommet, uten å kunne fastslå hva den skyldtes. Kollegene vred seg på stolene, men virket yre snarere enn ubekvemme. Jeg observerte dem en stund, og la merke til at de stadig skottet 14

bort i det ene hjørnet, hvor det satt en mannsskikkelse.

Rødmende trakk de blikket til seg, før de like etter måtte kikke igjen, og slik holdt de på. Jeg ble dratt med, jeg også. Mannen satt utenfor rekkevidde for det fluoriserende lyset, en skygge lå over ansiktet hans og gjorde ham ugjenkjennelig. Han fylte rommet med en uklar tilstedeværelse, på samme tid diffus og umulig å fornekte.

Velkommen, sa kommunikasjonsdirektøren, og myste gjennom det skarpe lyset fra projektoren, som pekte rett mot henne.

Summingen rundt møtebordet stilnet. Mens kommunikasjonsdirektøren snakket, holdt hun hele tiden blikket festet på mannen i hjørnet, som om hun snakket spesielt til ham. Det glinset i det glatte håret, hun hadde vakre tenner. Den mannlige sekretæren sto bak henne ved døren. Laserpekeren hun holdt i hånden sveipet gjennom lokalet og festet seg som en rød prikk på veggen.

Som dere vet, er vi en ledende bedrift i en bransje i vekst, begynte hun. Vi sitter på informasjon som er etterspurt, og vi har kunder som kan betale. Kundekretsen vår favner allerede bredt, vi er tungt inne i både det private og offentlige markedet.

Det ble humret rundt bordet. Et par av de nyansatte slo hendene sammen, men applausen ble avbrutt av at skjermbildet skiftet, kommunikasjonsdirektøren rettet laserpekeren mot noen sirkeldiagrammer.

Skikkelsen i hjørnet satt urørlig med armene i kors. Det slo meg at jeg ikke kunne se om han satt på innsiden eller utsiden av glasset, som om han var omgitt av et slørende filter. Øynene mine klarte ikke å gripe ham lenge nok til at synsinntrykket fikk satt seg. Han utstrålte en magnetisk autoritet, som samtidig skjøv meg vekk.

15

Kommunikasjonsdirektøren fortsatte: Det er noen år siden ledelsen besluttet at vi skulle spesialisere oss på loggføring av all tilgjengelig informasjon om befolkningen i vår søkbare database. Det viser seg at dette var et riktig valg. Det er gode tider. Dette skyldes, som dere vet, flere faktorer. La meg bare kort risse opp noen av dem, slik at vi har klart for oss hva vi skal bygge videre på.

Hun tok blikket vekk fra skikkelsen i hjørnet noen sekunder, før hun så på ham igjen.

Vi er allerede ledende på de fleste områder. Nye direktiver har gitt oss suveren kontroll over den digitale trafikken, hvilke nettsteder du besøker, hvem du sender epost til og snakker i telefonen med, hvor du og mobiltelefonen din befinner deg, hvilke butikker du handler i, hvilke merkevarer du foretrekker, seksuelle preferanser, foreninger og partier du har medlemskap i, når og hvor du bruker kredittkortet. Fotografier du deler og meninger du ytrer i sosiale medier. Kjønn, alder og etnisk bakgrunn.

Medisinkjøp og legebesøk. Kontoutskrifter og betalingsanmerkninger. Vi vet hvilke bomringer du passerer i hvilket kjøretøy, hvor og når du reiser med fly. Vi har nå også tilgang til å hente ut bilder fra overvåkningskameraer over hele byen, fra hvor vi måtte ønske, fra skolebygninger, busser og trikker, t-bane, gater, ja, her er hele byarealet dekket opp. Vi vet hva du gjør ute, og vi vet hva du gjør hjemme, siden vi overvåker alle knutepunktene for digital kommunikasjon.

Hun trakk pusten. Det vibrerte i en mobiltelefon et sted i rommet.

Videre sikrer vårt samarbeid med den nye politiske ledelsen tilgang til samtlige offentlige registre. Vi snakker helseregistre, skatteregistre, biobankregistre, og så 16

videre. Stilt sammen med digitale pasientjournaler, fingeravtrykksregistre, samt utfyllende DNA-informasjon som tas av alle ved fødselen, er dette blitt en ny gullgruve for oss. Vi sitter på en større mengde sensitive personopplysninger enn noe regime før oss har gjort.

Hoder rundt bordet nikket intenst.

All denne informasjonen er selvfølgelig hentet ut av «lukkede informasjonssystemer», smilte hun, og laget store gåseøyne i luften.

Kommunikasjonsdirektøren tok et skritt frem og anla et dempet, konsentrert ansiktsuttrykk, mens blikket hennes sveipet gjennom rommet. Hun tok en liten kunstpause, før hun forsatte.

Det stadig økende overvåkningsnivået i samfunnet bidrar til en tiltakende følelse av utrygghet og engstelse i befolkningen …

Noen humret. … og denne usikkerheten er med på å rettferdiggjøre enda høyere grad av overvåkning, noe som igjen sikrer oss bedre tilgang til informasjon vi kan videreselge. Vi ser allerede de gunstige følgene av dette.

Hun rettet laserpekeren mot skjermbildet på veggen, det viste en oppadgående kurve, det røde punktet flakket frem og tilbake mens hun snakket.

Befolkningen har vist seg stadig mindre villig til å ytre seg, det vil si annet enn gjennom dagligdagse og forflatede meldinger på sosiale nettverkstjenester. Å utøve kritikk, ja, det å diskutere eller møtes offentlig i det hele tatt, blir mindre og mindre aktuelt. For å sette det på spissen: Befolkningen tilbringer brorparten av sin våkne tid foran en skjerm og har så å si ikke førstehåndsopplevelser av verden utenfor i det hele tatt. Alt folk kjenner er denne filtrerte og modifiserte versjonen som stråler ut fra skjer17

mene. Selvrealisering handler i dag i stor grad om å presentere seg på den rette måten i de riktige nettfora. Dette forsterker isolasjonen og fremmedgjøringen, hver og en stenger seg inne med sitt eget bilde av seg selv, vel vitende om at denne illusjonen man har skapt, raskt ville rives ned i samhandling med andre ute i den virkelige verden.

Alt dette er med på å gjøre dem til passive og forutsigbare konsumenter, som igjen presser opp prisene i markedet som vårt selskap dominerer. Vi i ledelsen ser derfor store muligheter til ytterligere vekst.

Bifall rundt bordet. Tilløp til applaus. Skikkelsen i hjørnet satt stadig som forstenet, ansiktet uavlatelig gjemt i skygge. Den avmålte oppførselen hans kunne imidlertid ikke legge noen demper på den berusende stemningen som bygget seg opp rundt det ovale bordet. Kommunikasjonsdirektøren gikk over til den andre siden av rommet, støttet seg henslengt mot den ene veggen. Den lille utsettelsen gjorde spenningen nærmest uutholdelig.

Mange føler en voksende trang til å dokumentere livet sitt for andre. Vi som konsern skal vokse med dette behovet, sa hun.

Det lyste i øyne og projektoren summet. Skjermbildet zoomet ut og avslørte at kurven fortsatte å stige i det uendelige. Spontan jubel. Kommunikasjonsdirektøren holdt forsamlingen stangen ved å heve hendene ørlite. Så strakk hun plutselig ut armene og tok imot applausen. Stemningen gikk i taket. Kollegene mine begynte å reise seg, det ble trampet i gulvet og klappet i hendene. Kommunikasjonsdirektøren hevet armene over hodet, og senket dem langsomt.

Så, så, sa hun. Kom til ro.

Hun kikket på klokken og signaliserte at møtet var hevet. Vi reiste oss samtidig, alle communication consul18

tants, market managers, information analysts, eller hvordan de nå lød, de forskjønnende titlene på visittkortene.

25 stoler skrapte synkront mot gulvet, det hørtes ut som en vind som blåste gjennom rommet. Vi vendte oss mot skikkelsen i hjørnet, som en slags forsinket æresgestus.

Lyset i taket ble skrudd på, det blå skinnet i rommet ble flerret opp, mannen var vekk.

Jeg rakk akkurat å få øye på ham idet han gled ut døren sammen med kommunikasjonsdirektøren, som om han sev rett gjennom glasset. På uforståelig kort tid hadde han forflyttet seg på tvers av rommet. Jeg gjenkjente ham straks, det var den nye borgermesteren i byen, Adriaan de Groot. Han var valgt inn bare en drøy måned tidligere.

Jeg hadde ikke noe med det å gjøre, jeg stemte ikke, jeg brydde meg ikke, og utfallet av valget var uansett avgjort på forhånd.

Borgermesteren var en omdiskutert politiker. De siste ukene hadde det versert rykter om at flere opposisjonelle var sporløst forsvunnet, samt at politiet hadde foretatt razziaer i lokalene til de få maktkritiske publikasjonene som fantes, som nå i stor grad var satt ut av spill. Rett etter at de Groot kom til makten ble to journalister, som var kjent for å uttale seg kritisk om ham, skutt og drept hjemme i sine egne boliger. Det samme ble de «anonyme» kildene i artiklene de hadde skrevet. Navnene deres ble kjent etter at en granskningskommisjon besluttet å offentliggjøre loggen over journalistenes kommunikasjon.

De Groot kommenterte drapene dagen etter, avviste all befatning med saken og kalte anklagene om delaktighet grunnløse. Rutinemessig forsikret han om at de skyldige skulle tas for enhver pris. Ingen gjerningsmann var hittil funnet, etter hva jeg hadde hørt. De Groot var visstnok i gang med å gjennomføre sin 100-dagersplan, hvor hen19