T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26057 (s. 1 av 205)
Revir
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26057 (s. 2 av 205)
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26057 (s. 3 av 205)
Marius Ektvedt
Revir
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26057 (s. 4 av 205)
Š 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med Adobe Garamond hos Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 80 g NorBook Cream 1,6 Printed in Sweden ScandBook AB, Falun 2012 ISBN 978-82-03-35268-3
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26057 (s. 5 av 205)
De var sammen alle tre den gangen, sammen ute på skjæret. En sommerdag, faren hadde rodd dem ut i den gamle trebåten, og moren hadde fylt piknik-kurven. De fant en liten holme og gikk i land, pakket ut kurven i ly av en stor stein og så utover det blanke havet. De var alene der ute, ingen andre båter å se, og han kastet en stein mot horisonten. De badet, spiste og solte seg, var familie sammen. Han lå på håndkleet sitt i solen og kjente på den gode varmen som fylte kroppen, la håndkleet over hodet og så hvordan alt ble farget rødt fra lyset som filtrerte gjennom stoffet. Han lyttet til måkene og bølgene, kjente den svale vinden som strøk over kroppen. Han likte seg der inne i håndkleet, i sin egen verden farget rød, og dro hendene helt inntil ansiktet og studerte linjene i håndflaten, porene og de hvite myke hårene på fingrene som han gned mot overleppen så det kilte. Han beveget den ene pekefingeren og snakket i takt med bevegelsen. – Hei. 5
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26057 (s. 6 av 205)
– Hei. – Dette er fint. – Ja, det er fint. Han kysset fingeren, og så hørte han faren stupe uti sjøen og moren hyle frydefullt. Han knyttet neven og hvilte haken mot den, ble engstelig for at faren skulle stige opp av sjøen og komme bort til ham, la det kalde vannet dryppe ned på ham. – Det var bare en spøk, ville faren si til ham etterpå. Kroppen spente seg, og han ble liggende og vente. Vinden føltes litt kaldere nå, og lyset inne i håndkleet forsvant med solen som gikk bak en sky. Han frøs og ventet på de kalde dråpene som ville renne fra farens kropp og ned på ham. Det var den siste sommeren med moren. Den siste sommeren ved havet, under håndkleet i det røde lyset. Det dryppet på ham.
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26057 (s. 7 av 205)
1.
De små skapningene ramler rundt på parketten, keitete og uten kroppskontroll. Bein og armer stokker seg med hverandre. Småpiker, ugrasiøse og uten rytme, drømmende. Han har utsikt til denne forestillingen med uproporsjonale lemmer og kroppsdeler som vokser i utakt. En oppvisning i famlende bevegelser og fantasier, rene og uskyldige småpiker, ubesudlete, rosa og hvitkledde. De bæsjer, små meitemarker legger de igjen i toalettet. Lysstoffrøret klikker på plass, lyset tennes og røret vibrerer. Han kaster nok et blikk mot jentene i dansesalen før han går ned fra den vesle stigen, horden av piker tar imot instruksjoner fra lærerinnen mens pianisten sitter lutrygget over tangentene som en vokter av flokken. Med stigen under armen springer han ned trappen og inn på kontoret sitt, plasserer stigen mellom skapet og utslagsvasken og bærer det defekte lysstoffrøret ut til den blå containeren i bakgården. Nyter lyden av røret som knuses mot alt skrapet som allerede fyller den massive kroppen, og lar lokket falle igjen med et brak som 7
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26057 (s. 8 av 205)
runger ut i det trange gårdsrommet så de der oppe kan høre det. Han vasker seg grundig med den grove såpen fra dispenseren over vasken, gnir de små sandkornene hardt mot huden og holder hendene under det dampende varme vannet til de blir røde og nyter den dunkende smerten som skyter oppover armene og sprer seg i kroppen når han slentrer bort til pulten sin og faller ned i stolen. De simultane bevegelsene til jentene, pianoet og stemmen til lærerinnen lyder fra etasjen over og vibrerer gjennom taket og fyller ham. Taklampen rister så lyspæren klirrer mot den metalliske skjermen og stigen skraller mot skapet. Den flaue stigen med bare fire trinn til toppen, liten og praktisk, akkurat høy nok for det lave taket i bygningen, slik at han kan flikke maling og skifte lyspærer. Så lav at de på bakkenivå ser rett inn i skrittet hans og han ser ned på dem, ned i det tynnende håret til pianisten eller den perfekt oppsatte frisyren til lærerinnen. Vibrasjonen i rommet stanser, og det blir helt stille, den fine roen i øyeblikket før det igjen brister, og de små renner nedover trappen og ut i gaten. Han kan se dem fra det smale vinduet på kontoret, små kåper trukket tett rundt kroppene og tynne strømpekledde bein stukket ned i store støvler. Foreldre i ventende biler. Lærerinnen haster ut døren med hevet hode, og den tunge søtlige duften henger igjen i gangen etter henne. 8
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26057 (s. 9 av 205)
Pianisten kremter og titter inn på kontoret uten å banke på døren, biter seg i leppen og lar de små øynene romstere rundt i rommet før de lander og suger all kraft ut av ham. – Kunne du tatt en titt på den løse karmlisten over kjøkkendøren, spør pianisten og lar fortennene synke inn i den maltrakterte underleppen sin. – Skal se på det så snart som mulig, svarer han og retter seg i ryggen. – Alt må være i orden til den åpne dagen, sier pianisten og smiler før han forsvinner uten å lukke døren etter seg. – Skal se på det så snart som mulig, gjentar han og synker sammen i stolen. De vante lydene beroliger, og en fred senker seg over det tomme bygget. Døren fra det lille kontoret og ut til bakgården står åpen, og den søtlige lukten av lærerinnen trekker forbi og fordufter. Ryggen krummer seg når han henter frem de resterende skivene fra matpakken og spiser i suset fra luftsjakten i gårdsrommet. Han titter opp på arket som henger på skapdøren, en oversikt over arbeid som må utføres før elevene ankommer med foreldre til den åpne dagen. Han visualiserer bygningen rom for rom og minner seg selv på mulige feil og mangler som må utbedres. Hånden knuger det krøllete matpapiret, og han slipper det ned i søppelbøtten før han begir seg oppover trappen til dansesalen. Stopper innom garderoben på 9
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26057 (s . 10 av 205)
veien, vil ikke gi pianisten flere muligheter til å påpeke vedlikeholdsfeil. Luften er fuktig, og han åpner et av de små vinduene ut mot gaten, lyden av trafikken utenfor skyller innover værelset, og han flykter inn i dusjrommet, til en tom sjampoflaske og en dusj som renner. Han stenger av vannet og kaster flasken i søpla, stryker hånden over den fuktige veggen. Jentene som roper i munnen på hverandre, lyse hyl som kan høres nede hos ham, som finner ham bak pulten. Han har stått i gangen utenfor og lyttet til skvalderet fra jentene, skrudd på et feilfritt dørhåndtak og tatt lyden inn over seg. Han sjekker toalettene, går mellom båsene og forsikrer seg om at det ikke er igjen noe som lukter, spyler ned der det trengs. Det ligger en gjenglemt strømpebukse under den lange trebenken i garderoben, og han plukker opp buksen fra gulvet og kjenner på det syntetiske stoffet. Trekker strømpen over armen og ser hvordan huden farges hvit. De mørke hårene legger seg i virvler under den bleke overflaten og etterligner de sarte blodårene på de magre jentebeina som vanligvis fyller strømpene. Det knitrer statisk fra hårene når han trekker strømpebuksen av armen og stapper den i lommen på allværsjakken og slukker lyset i rommet. Den løse listen henger ned over døren på det lille kjøkkenet i enden av dansesalen, og han dytter den på plass, 10
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26057 (s . 11 av 205)
lager en midlertidig løsning som får holde til han har gjort de nødvendige innkjøpene. En veltet brusflaske ligger under pianoet, og han skynder seg med å vaske over tregulvet før brusen setter flekker, drar moppen over den seige væsken og kikker irritert på lokket som står åpent over tangentene på instrumentet. Han setter seg ned på pianokrakken og blar i bunken med noter som ligger foran ham og legger de tørre og korte fingrene mot tangentene, kikker utover rommet og ser seg selv i de store speilene på langveggen, drar hendene gjennom det grå håret og retter seg i ryggen. Biter seg i leppen slik pianisten har for vane å gjøre og kaster på hodet, gjenskaper den lille rykningen. Den raske bevegelsen som kaster panneluggen til side som om den er del av en stor og fyldig manke. Etterligner den usikre fakten som henger igjen fra pianistens storhetstid. En gest som i sin tid oste virilitet, er i dag en flau påminnelse om forfall som gjør lite annet enn å flytte en håndfull pistrete hår bort fra pannen på mannen. Han gjentar bevegelsen og flirer mot sitt eget speilbilde, mot det tjukke håret som balanserer på toppen av hodet, og lukker det blanke lokket over raden med tangenter. Han vasker hendene lenge og grundig, renser bort mulige hudrester fra pianistens lepper, små hudflak som spyttes ned på tangentene, tørre og innskrumpete biter av hud som ligger samlet i instrumentet. 11
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26057 (s . 12 av 205)
Så slukker han lysene og låser seg ut av bygget, drar gitteret ned foran glassdøren og fester hengelåsen. Strømpebuksen er myk mot fingrene når han griper rundt den i jakkelommen og fester blikket på ryggen til en forbipasserende kvinne, følger etter henne et par kvartaler og forestiller seg hvordan hun vil reagere hvis han tar tak i hånden hennes. Ikke med makt, bare ømt og forsiktig. Forteller henne at han vil være god mot henne, kanskje hun vil se på ham, klemme hånden hans eller stryke ham over kinnet. Han stopper opp og lar henne forsvinne nedover veien. Skjorten er fuktig under armene og han kikker seg rundt, ingen, lukker øynene og strammer grepet om strømpebuksen, kjenner noen passere, stryke inntil ham. Det verker i brystet, og han vil vaske seg, såpe seg inn med den grove håndsåpen og gni de ru sandkornene over hele kroppen så den døde huden skaller av, vaske vekk tankene om kvinnen han fulgte etter. Utenfor døren til leiligheten hører han den hule lyden fra tv-apparatet og forestiller seg faren som sover foran skjermen og den innestengte luften i stuen. Han åpner døren og smyger seg inn på kjøkkenet, titter i skapene etter en mulig middag, noen bokser som kan duge. Den skrøpelige skikkelsen foran tv-en, forsvinnende liten, men umettelig. Faren stirrer på skjermen og enser ikke at han kommer inn og åpner vinduet slik at rommet grådig suger til seg 12
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26057 (s . 13 av 205)
den kjølige luften og får lysekronen til å svinge lett i trekken. Den slitte lenestolen griper rundt den skjøre kroppen og nærmest trekker faren inn i den grønne fløyelen, og de vakre menneskene på skjermen glir rundt hverandre, svever. – Hei far. Han legger en hånd på stolryggen. – Skal jeg begynne på middagsmaten? Den gamle vrir seg mot ham. – Skal jeg begynne på maten? gjentar han. – Det er ikke store utvalget vi har i dag, fortsetter han og venter på et anerkjennende nikk eller en lyd fra faren. De grå hårtjafsene strekker seg uryddig til værs på den bleke skallen, og faren snur seg tilbake mot skjermen. De tunge gardinene beveger seg så vidt i draget fra det åpne vinduet, og en jevn strøm av støv slipper tak i stoffet og sprer seg utover rommet, fester seg til det gyllenbrune strietapetet og legger seg over de misfargete flekkene etter fotografiene som hang der tidligere, tomrom og mørke omriss spredt mellom forgylte malerirammer og jakttrofeer. Han ønsker at det slitne hodet skal falle mot brystet, og at faren skal sovne fra den attraktive verden på skjermen, forhåpentligvis forsvinne inn i noe mørkere, sitte urolig i lenestolen og drømme vondt. På skjermen vises en fødsel uten blod, og et lite barn gråter i grove hender når faren lener hodet til siden og skjuler apparatet. Løse hår og flass ligger på skuldrene, hodet hviler mot rygglenet, og han kjenner et stikk av dårlig samvittighet, 13
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26057 (s . 14 av 205)
vil klappe den gamle, stryke over skallen og si noe fint. Hånden brenner i lommen, men han biter det i seg og skraper fingeren mot fôret. Han venter tålmodig under lysekronen og tegner mønstre i teppet med foten når hodet til faren omsider faller til brystet og en mann ler på tv. Han trer frem fra bak den høye stolryggen og løsner forsiktig fjernkontrollen fra den kalde hånden. Blodårer trykker mot den flekkete huden, tegner seg på overflaten av hendene og langs fingrene, presser seg ut av kroppen og pumper. Innsunkne kinn trekker huden over de spisse kinnbeina, og øynene skimtes i dype søkk. Han legger varsomt fingeren sin mot en av årene i farens hånd og kjenner blodet som strømmer forbi under den papirtynne huden. Det tørre skinnet gir inntrykk av å kunne revne når som helst, som om huden er slitt ned til sitt tynneste gjennom flere år med bruk, som en utslitt drakt på bristepunktet til å rakne. – Far? En skygge over ansiktet ber ham trekke seg unna, ikke røre ved denne stunden. Smyge seg ut av stuen og inn på rommet sitt, lukke døren og ikke ta mer plass den dagen, la faren okkupere stuen i fred, la den gamle bre seg utover fra stolen og i sitt stille sinn gjenskape det som måtte behage. Den spinkle kroppen ligger i stolen med lange armer og bein som kaster skygger ut over gulvet, sollyset bleker den grønne ryggen på stolen. 14
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26057 (s . 15 av 205)
– Far? prøver han seg igjen og trykker fingeren hardere mot blodåren, stanser den frie flyten og tviholder på den seige kontrollen med den andre hånden, presser ubevisst mot de små gummiknappene så lyden fra tv-en stiger og fyller rommet, trenger inn i hodet og sprenger mot tinningene. Fingeren graver seg ytterligere inn i den skjøre hånden og han dytter den ned fra armlenet slik at faren våkner. Han trekker seg litt unna, prøver å le, men hører ikke om han får det til gjennom den skingrende lyden fra fjernsynet. – Skal jeg skifte kanal, roper han mens han fomler med fjernkontrollen og febrilsk prøver å dempe lyden fra apparatet. Faren møter blikket hans med klare øyne. – Gi meg den, sier faren og griper kontrollen, senker volumet og skifter mellom kanalene. – Unnskyld, sier han og brer et teppe over den spede kroppen så støvet letter i sollyset og boksene med medikamenter velter. Han setter seg ned på kne og plukker opp de små pillene fra gulvet, titter på skjermen hvor en kvinne med luftig hår og vakre øyne ser mot ham. Hendene fylles med fargete piller mens menneskene på skjermen beveger seg gjennom attraktive rom med tårevåte øyne og perlehvite tenner. Han lukter faren. – Du trenger en vask, hvisker han lavt. Innholdet i hermetikkboksen treffer bunnen av gryten, og det rykker i den gamles kropp, små spasmer 15
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26057 (s . 16 av 205)
som utfolder seg i et velkjent register av uttrykk over det grå ansiktet. En middag i leiligheten, ganske ulik denne, med hvit duk og skjorte, kjemmet hår og forventninger. En stek, en hjort som faren hadde skutt ble løftet ut av ovnen, og moren beveget seg hurtig over gulvet. Fargen i ansiktet som forsvant da steken glapp ut av hendene hennes og landet på parketten. – Ikke si noe til far, sa hun stille mellom tennene da han hoppet ned fra kjøkkenbenken for å hjelpe. Hun skyflet nervøst maten opp fra gulvet og tilbake i formen. – Ikke ett ord, sett deg ved bordet og ikke et pip. Men faren stod allerede i døråpningen og overhørte det hele, slik at de begge ble skyldige, og ansiktene forandret seg og ble stygge. Han bærer forsiktig gryten til bordet hvor de spiser i stillhet. På soverommet vrenger han strømpebuksen han fant i garderoben og nyter den statiske reaksjonen mellom stoffet og den hårete armen, så løfter han en sliten skoboks fra gulvet i klesskapet og legger buksen forsiktig ned i pappesken. Han kler av seg foran speilet, det innsunkne brystet og kroppshårene som følger brystkassen inn i hulrommet. Høyrehånden hviler i den åpne nattbordskuffen og han dytter en finger mot den tomme bunnen, drar fin16
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26057 (s . 17 av 205)
geren over den grove overflaten så en treflis bryter gjennom huden og synker inn i kjøttet. Så krummer han pekefingeren på den andre hånden som hviler i fanget. – Gjør det vondt, sier han og beveger fingeren i rytme med spørsmålet mens blodet pipler ned i skuffen. – Det verker litt, men det gjør godt. Han griper fyrstikkesken som ligger på nattbordet og drar en fyrstikk mot tennflaten. Holder en sotet nål over flammen til metallet gløder og pirker ivrig ut flisen fra fingertuppen før han legger seg under dynen og kjenner hvordan hånden dunker i takt med blodet som flommer i ham. Den utslitte kroppen på den andre siden av veggen, faren som snur seg i sengen og hoster. Han dytter hodet dypt ned i puten for å holde på det vonde litt lenger uten forstyrrelser, fokuserer på smerten som bølger gjennom kroppen til den avløses av en svevende tilstand hvor hodet tømmes for tanker. Den dempede lyden av farens grøtete røst bryter gjennom lagene av dun. – Du må trekke opp klokken i stuen, sier faren og lener seg på dørhåndtaket. – Hva? Far, jeg kan se på det i morgen tidlig. Gå og legg deg. Han begraver ansiktet i puten igjen, prøver å finne tilbake til den gode smerten og tomheten, men kjenner at faren fortsatt står i rommet.
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26057 (s . 18 av 205)
2.
Menneskene presser mot kroppen, og armen stikker opp av mengden til gummihåndtaket hvor hånden klamrer seg til den ødelagte stroppen. Faren i nattskjorte, vrøvlende om den store gulvklokken i stuen. Syv skritt, avstanden mellom rommene deres, han kunne satt seg opp på sengekanten og stukket hodeputen under armen. Syv skritt og han kunne grepet dørhåndtaket, en middelaldrende sønn som plasserer puten over ansiktet til faren sin og presser livskraften ut av ham. Legger hele kroppsvekten på hodeputen, puster dypt og gjenvinner roen idet de siste rykningene farer gjennom kroppen til den gamle. Bussen stopper, og menneskene dyttes mot hverandre, han kjenner pust mot ansiktet, små røde øyne som titter inn i ham og klamme kroppsdeler som stikker seg inn i ryggen. Valget om å gå til jobb eller ta den fullstappete bussen tre holdeplasser med fremmede som klines opp mot ham. Forsøket på å forklare urverket som hadde stoppet, faren som insisterte på å lete etter nøk18
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26057 (s . 19 av 205)
lene til klokken i skrivebordet og han som endevendte utallige små skuffer. En hånd mot den kalde huden i nakken, han støttet hodet og tippet glasset mot leppene så faren svelget pillene. Bussen snirkler seg videre, og menneskene fortsetter å presse seg på. En hårstrikk ligger på trappetrinnet, og han plukker den opp og fester den rundt håndleddet. De lyse hårene som sitter fast i strikken kiler mot huden idet han kikker inn i garderoben. Fuktigheten sitter fortsatt i rommet, og han drar en hånd langs veggen, ser etter fuktskader eller tegn på råte. Et kjølig drag stryker over ham i et av hjørnene og klare dråper renner nedover veggen, oppunder taket sitter en gråhvit hinne som dekker himlingen. – Hei, sier lærerinnen og ser på ham fra trappeavsatsen. – Hei, sier han og trekker til seg hånden, stapper den i lommen. – Står du her i mørket, sier hun og slår på lyset i rommet. – Ja. Det hvite lyset skjærer i øynene, og han myser mot henne, ser hvordan hun gransker ham med blikket. – Hvordan har faren din det om dagen? Hun lener seg mot dørkarmen. – Han er skral, men til stede i perioder, svarer han og går mot henne, prøver å dekke innsynet til rommet, 19
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26057 (s . 20 av 205)
skjerme veksten i taket fra det inspiserende blikket hennes. – Du må love å hilse til ham fra meg. Si at jeg tenker på ham hver gang vi spiller et av stykkene hans her på huset, og si at han er velkommen hit når som helst, ok? – Jeg skal si det til ham, svarer han og drar hendene gjennom håret, håper hun snart skal gå. – Du må love meg det, sier hun og tripper videre oppover trappen. Strikken rundt håndleddet gnager seg inn i huden når han småløper ned på kontoret og blar seg raskt frem til kapittelet om hussopp i et oppslagsverk. Serpula Lacrymans på latin, den gråtende slangen, derav de klare dråpene som renner fra mycelet. – Den vokser raskt ved optimale forhold, leser han høyt så små spyttdråper legger seg på boksiden. Han studerer teksten nøye, lar fingeren løpe nedover boksiden og merker hvordan soppen vokser i ham som om den næres av den nye kunnskapen. Lyden av jentene som løper i trappen, og han smeller sammen boken og stapper den ned i skrivebordskuffen. Må holde et øye med den mulige hussoppen som har tatt bolig i garderoben, se etter endringer i farge og konsistens, en mulig spredning. Prøve å gjenkjenne forvandlingen til et gulgrått og hinnelignende overtrekk, den endelige bekreftelsen på at han har med Serpula Lacrymans å gjøre. 20
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26057 (s . 21 av 205)
Han vasker vekk eventuelle spor av soppen fra hendene og skriver en melding til seg selv på arket med gjøremål som henger på skapet: NB! den gråtende. – Du kunne vel ha brukt litt mer tid på den, sier pianisten og ser mot den ødelagte karmlisten over døren på kjøkkenet. – Jeg jobber med saken, det er mye om dagen, svarer han og titter mot lærerinnen som blar i en avis. – Jeg skal gjøre de nødvendige innkjøpene så fort som mulig, sier han og fingrer med hårstrikken som sitter rundt håndleddet. Pianisten biter inn i en brødskive, og han forestiller seg det hinnelignende trekket på soppen som klistrer seg til mannens kropp og drar den inn. Konturene av et menneske som langsomt forsvinner bak hinnen. – Gulvet må utbedres, sier pianisten med mat i munnen og ser mot ham. – Jaha, svarer han rolig og holder på bildet av den enorme soppen som akkurat har fortært mannen som sitter overfor ham. – Det er løse planker og åpne sår i treverket, det er sikkert en mannsalder siden noen har sett på det, sier pianisten og tar en ny bit av brødskiven. – Husker jeg rett, så gjorde jeg en større jobb i forfjor sommer, i ferien, svarer han. – Det er uansett på tide med en oppgradering nå som vi skal invitere folk hit, bryter lærerinnen inn. Hun bretter sammen avisen og ser på de to mennene. Han dytter 21
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26057 (s . 22 av 205)
henne mot soppen og hun suges inn i det gråhvite trekket til den allerede mishandlede kroppen til pianisten. Veksten ser forsvinnende liten ut nå, i forhold til soppen han lot sluke de to kroppene i lunsjen. Det triller små dråper over mycelet, og han hører lyden av en dusj som renner, småjentene som glemmer å skru av vannet som gir næring til veksten foran ham. På vei inn til dusjrommet slår det ham at han kan støte på en av elevene der inne, overraske henne og seg selv. De har alle reist hjem, han vet det, men allikevel virker det så sannsynelig at han snur seg vekk og sklir på de våte flisene, dunker hodet mot gulvet og blir liggende. Det suser i ørene og lyden fra gaten utenfor dempes, beina beveger seg og hendene griper, han vrir hodet mot det rennende vannet. Svampen mot ryggraden til faren og klærne som ligger i en bylt på baderomsgulvet, buksen som er våt av urin. Den grønne stolen foran fjernsynet og den fuktige flekken på sitteputen. Den gamle som fryser under vannstrålen, de ser ikke på hverandre når han såper inn den slunkne kroppen og drar svampen over hoftebeinet. Han stabler seg på føttene og stenger av dusjen, tar seg over nakken og kjenner den verker etter fallet. Så slukker han lyset i garderoben og klatrer opp på stigen, stiller seg helt inntil den gråtende hinnen i taket og kjenner på trekken, som om soppmycelet puster i mørket. Han holder seg for munnen og hoster, vil unngå å dele luf22
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26057 (s . 23 av 205)
ten med den, muligheten for å inhalere sporer fra soppen, at de setter seg fast i ham og vokser. Treverket har sprukket enkelte steder på dansegulvet, og han drar foten over gulvplankene og kjenner på ujevnhetene. Ved pianoet finner han en bunke med noteark i søppelkurven og studerer tegnene som er trykket på de hvite arkene, en ubegripelig samling informasjon som pianisten fortolker. Han stapper dem under armen og bærer dem med seg når han låser hoveddøren og går mot bussholdeplassen. En kvinne passerer og han følger etter henne, forestiller seg at de sitter sammen på en benk, hånd i hånd. Hans tørre hender i hennes myke. De går på bussen, og han stiller seg like ved og iakttar. Hun har en vakker hals og han har lyst til å si det til henne, men han snur seg vekk og dreier på bunken med ark slik at notene vender ut mot de andre passasjerene. Kjenner han vokser litt med papirene under armen, løfter hodet og ser mot kvinnen, kikker på halsen og smiler mot bakhodet hennes. Bussen stanser utenfor leiligheten, og han kaster et siste blikk på henne før han stiger av og står på fortauet til bussen forsvinner rundt svingen. Et hull i sokken, den eksponerte huden klistrer seg til parketten når han går til kjøkkenet og legger notearkene på toppen av kjøleskapet. Han blander seg et glass med 23
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26057 (s . 24 av 205)
saft, ser inn på den fragile skikkelsen som står foran stuevinduet, og drikker. Han fyller et nytt glass med saft og bærer det inn i stuen. – Vil du ha? spør han forsiktig og holder glasset mot faren. – Hvilke papirer var det? – Jobbpapirer, far, svarer han og strammer grepet om glasset. – Er ikke du håndverker da? – Vi forbereder oss til en åpen dag med foreldre på skolen. – Ja, er jeg invitert? Faren kikker på ham. – Det er et arrangement hvor ungene tar med seg foreldrene sine på en helt vanlig dag i skolen, svarer han og skifter grep om glasset. – Ja. – Ja, hva? – Så jeg kan komme og se på deg skifte lyspærer? Glasset treffer veggen og rød saft renner nedover strietapetet. Faren stirrer på ham, blunker ikke, og han springer ut på kjøkkenet, fyller en bøtte med varmt vann og såpe mens faren følger ham med blikket. – Det var tross alt jeg som skaffet deg jobben, sier faren. – Hva? Han drar svampen over veggen. – Du burde invitere meg siden jeg ordnet deg den jobben. Han svarer ikke, veggen suger til seg vannet, og flekken blir mørkere jo mer han gnir kluten mot tapetet. 24
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26057 (s . 25 av 205)
– Nei, det er kanskje ikke nødvendig når du demonstrerer jobben så flott her hjemme, sier faren og rusler inn på rommet sitt. Han setter seg på huk og plukker glassbiter fra teppet, samler dem i hånden og knytter neven om skårene så de skjærer seg inn i huden. Blodet drypper når han bærer glasset ut på kjøkkenet og lar bitene falle ned i søppeldunken, plukker løs skårene som sitter fast i ham og stopper blodet med et kjøkkenhåndkle. Han gjør et halvhjertet forsøk på å fjerne flekken fra tapetet igjen, men resignerer. Det kjennes som om hullet i sokken vokser når han går inn på soveværelset til faren og åpner vinduet på gløtt. Faren sover, og han rydder seg plass på en stol og setter seg, lener hodet mot det store treskapet og ser utover haugene med klær i rommet. To dype lenestoler okkuperer hjørnene med stabler av bøker og aviser rundt beina, og på gulvet ligger det flere små og flekkete tepper over vegg-til-vegg-teppet. Sprekker tegner seg i taket med en og annen ujevnhet som presser seg ned mot ham. Den utvaskede blå morgenkåpen til faren åpner seg og eksponerer en rad med ribbein under den gule huden. Brystkassen som hever og senker seg, de små hårene på neseryggen og de vevre blodårene som kretser rundt under den tynne huden på tinningen. Faren sover tungt, og den flekkete huden folder seg over den langsomt skrumpende figuren. Han nyter still25
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26057 (s . 26 av 205)
heten, samværet uten frykt for de små stikkene i form av nedlatende ord og setninger som langsomt skjærer seg inn i ham og verker. Den gamle som nærer seg på undertrykkelsen, kjenner seg mer levende ved hvert ord som treffer. Han tar av seg den hullete sokken og trer den på hånden sin, lar den ene fingeren stikke ut av åpningen. Sokken kiler mot ansiktet, og han beveger fingeren som om den er en dukke, fører den helt inn mot det ene øyet og lukker det andre. – Hei, sier han. – Hei. – Er du lei ham nå? Han nikker og hviler hendene i fanget, lytter til rommet som om det lever, som om han er omgitt av en levende organisme. Vegger og tak som puster og trykket som øker. Han snakker til dem, sier at de skal slutte, at de må slippe ham fri og forvandle seg til døde ting igjen, la ham være. Men de gir seg ikke, Vegger og tak trekker pusten og beveger seg rundt ham, som om de vil forsikre seg om at han ikke skal falle til ro, at han ikke skal få sjansen til å hvile, tenke seg om og gjenvinne en slags klarhet. En finger som skraper mot buksebeinet og setninger som former seg, munnen som snakker uten hans samtykke, kroppen som deler seg mot hans vilje og samtalen som oppstår mellom ham selv. En evigvarende diskusjon som kverner i underbevisstheten, for så å komme til overflaten i situasjoner hvor han tviler eller faller, ikke som et 26
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26057 (s . 27 av 205)
slag mot bakken og en fysisk smerte, men når han faller innvendig, mister taket og faller gjennom seg selv uberørt av de ytre omgivelsene. Han kan ramle ned i de dypeste juv på bussen eller snuble ned i avgrunnen når han åpner en dør. Han lytter til rommet som puster rundt ham og kjemper mot tankene, behovet for å diskutere det med seg selv, og han åpner vinduet på vidt gap som så mange ganger før. En handling som løfter ham ut og bryter tankerekken, en akt som aldri feiler og som redder ham med sin klare symbolske verdi av å bryte ut og sette fri. Han kan ta seg selv i å se etter et vindu, eller gripe håndtaket på et hvis det er i nærheten når han kjenner at han mister kontrollen. Det åpne vinduet og det som ligger utenfor, den korte bussturen til skogen og muligheten av å forsvinne inn mellom trærne. Det åpne vinduet som bringer ham nærmere, som minner om turene under de tunge greinene hvor han unnslipper dialogen og gjenvinner det som ellers visner mellom veggene i rommene han ferdes. Seig kvae som fester seg til fingrene og stopper kjeften hans, kun hans egen pust som gir gjenlyd når han går vekk fra stien og inn mellom trærne.