Tospråk og danning

Page 1

Nynorsksenteret

Tospråk og danning spesialnummer av Nynorskopplæring | nr. 17 | vinteren 2012–2013 | tekstar frå nynorskkonferansen


Innhald

s. 3 s. 5 s. 11 s. 13 s. 15 s. 25 s. 29 s. 35 s. 39 s. 43 s. 49 s. 59 s. 65

Torgeir Dimmen: Forord Jan Inge Sørbø: To-språk og danning Laila Aase: Kommentar til Jan Inge Sørbø Vidar Kvalshaug: Kommentar til Jan Inge Sørbø Gunnar Skirbekk: Norskfaget – kva skal vi med det? Ingrid Metliaas: Kommentar til Gunnar Skirbekk Eli Bjørhusdal: Kommentar til Gunnar Skirbekk Aud Søyland: Ny rettskriving for 2000-talet Karen Marie Kvåle Garthus: Kommentar til Aud Søyland Endre Brunstad: Kommentar til Aud Søyland Bodil Aurstad: Det nordiske perspektivet i norskfaget Arne Torp: Kommentar til Bodil Aurstad Ottar Grepstad: Språkets rolle i tenking og kvardag

Nynorskopplæring nr. 17, sjuande årgangen Bladstyrar: Gudrun Kløve Juuhl Formgjeving: Arild Torvund Olsen Språkvask: Aud Søyland Skrifter: Auto, Sauna og Dolly prenteverk: EgsetViketrykk AS framsideillustrasjon: Kari Stai iSSN: 1890-3975 iSSN for nettutgåva: 1891-1633

2

Nynorsksenteret (Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa) er eit ressurssenter for nynorsk i grunnopplæringa. Senteret legg vekt på å utvikle arbeidsmåtar som kan skape språkkompetanse og motivasjon.

Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa Høgskulen i Volda Postboks 500 6101 Volda www.nynorsksenteret.no

Nynorskopplæring vert utgjeve av Nynorsksenteret, og kjem med tre nummer i året. Send eit e-brev til ror@hivolda.no for å få bladet gratis i posten. Hugs å sende med namnet og adressa di!


Torgeir Dimmen er leiar ved Nynorsksenteret.

Forord Norsk språk er så mangt, og det er mange språk i Noreg.

danning. Revisjonen av norsklæreplanen i eit fleirspråkperspektiv».

Eit kort reisereferat for å illustrere dette, frå ein oslotur for litt

Temaet skulle vere norsk språk – for ikkje å seie norske språk – i vid

sidan: På flyet frå Hovden til Gardermoen orienterte piloten på lett

forstand, både slik vi møter det i skulen og i samfunnet rundt oss.

modifisert dansk. Togverten på Flytoget snakka valdresdialekt, og

Konferansen samla 90 deltakarar i Oslo 25. og 26. oktober 2012, dei

resepsjonisten på hotellet var etter alt å døme frå Nord-Noreg ein

fleste norsklærarar på ulike nivå.

stad. Om kvelden tok eg ein tur på kino. På vegen dit kjøpte eg pizza

Som aktuelt bakteppe for konferansen låg to revisjonsprosessar

av ei som ekspederte kundane på svensk, og på veg opp Karl Johan

som det har vore ei viss offentleg interesse rundt i 2012. Den eine

gjekk eg ved sida av ei gruppe ungdommar som snakka gebrokkent­

prosessen blei avslutta dette året, den andre skal halde fram nokre

«kebab-norsk». Så passerte eg ein drosjehaldeplass der eit par–tre

månader til.

sjåførar diskuterte ivrig på eit språk eg trur var urdu. Ved eit kafébord

Det eine konferansetemaet var den nye nynorsknormalen. Den

like ved sat ei gruppe menn i 30-åra med nord­europeisk utsjånad som

blei gjord gjeldande frå 1. august i år. Det går som regel mange år

snakka eit anna framandt språk. Kanskje polsk? I kinokiosken vart

mellom kvar større rettskrivingsreform, og ein ny normal er alltid

eg ekspedert av ein ny svensk ungdom, dørvakta var taus, men inne i

ein viktig milepåle i norsk språkpolitikk. Det var sjølvsagt ein del

salen blei eg sitjande framfor to vaksne damer frå Sørlandet. Språket

debatt internt i nynorskmiljøa i forkant og litt etterpå, men lite elles.­

i filmen var amerikansk-engelsk, med tekstar på standard bokmål.

Mange nordmenn – nynorskbrukarane inkludert – har kanskje ikkje

Og så: I køen på veg ut etterpå høyrde eg for første gong den kvelden

registrert saka i det heile. Kanskje betyr dette at Språkrådet lukkast

standard austlandsk tale, eller oslomål. Kva no det måtte vere.

i målsetjinga si om at 2012-normalen skal vere robust og «for fram-

Det språklege mangfaldet i Noreg er stort, og det er aukande. Både i dei mange mediekanalane og i direkte møte mellom folk

tida», dvs. at han skal bli ståande lenge. Det nokså rolege ordskiftet på konferansen tydde på det.

som bur i landet. Denne utviklinga i språkpluralistisk lei er ikkje

Det andre aktuelle temaet var og er meir kontroversielt. Arbeidet­

eit problem­for norskundervisninga i skulen. Tvert om. Det er ein

med å revidere norsklæreplanen – frå første klasse til tredje vidare­

ressurs og ei moglegheit som må utnyttast betre.

gåande – vart starta av Kunnskapsdepartementet i 2010. Her var

Dette fleirspråksperspektivet var utgangspunktet for Nynorsk-

utgangspunktet planen frå 2006 (Kunnskapsløftet). Denne skal no

senteret og Språkrådet si innbyding til konferansen «Tospråk og

tilpassast rammeverket for dei fem grunnleggande ferdigheitene:

3


lesing, skriving, rekning, munnlege ferdigheiter og digitale ferdig­

vil svekke statusen og stillinga til nynorsk som opplæringsspråk i

heiter  . Ein god progresjon i desse fem ferdigheitene skal ligge i

skulen, både som hovudmål og sidemål.

1

botnen for opplæringa i alle fag i skulen, og læreplanane i dei

Konferansen «Tospråk og danning» var tenkt som eit bidrag til

gjennom­gåande faga (norsk, samfunnsfag, naturfag, matematikk

å skape perspektiv i denne debatten. Vi ville heve blikket litt opp

og engelsk) skal reviderast deretter. For norskfaget er tilpassinga

frå detaljane i ordbøkene og læreplanane og inspirere til ein meir

til dei grunnleggande språkferdigheitene viktigast, dvs. lesing,

overordna refleksjon rundt skulefaget norsk som danningsfag. Ved å

skriving­og munnlege ferdigheiter.

velje eit fleirspråksperspektiv ynskte vi også å lyfte fram alternative

Utdanningsdirektoratet har dei siste to åra oppnemnt fleire

måtar å sjå på forholdet mellom nynorsk og bokmål, hovudmål og

grupper­som skulle greie ut og gi tilråding om ulike alternativ

sidemål på. Dette var intensjonen, og det var på dette grunnlaget vi

for inn­haldet i ein revidert norskplan. Dei tre viktigaste premiss­

valde innleiarar og kommentatorar.

leverandørane i denne prosessen har vore Forum for norskfaget 2, ei

Deira bidrag blir publiserte her. Manuskripta til Jan Inge Sørbø,­

lære­plangruppe og ei responsgruppe. I alle desse gruppene sat fagfolk

Gunnar Skirbekk, Aud Søyland og Bodil Aurstad er baserte på

med ulik kompetanse og røynsle frå norskundervisning på alle nivå.

hovud­innlegga på konferansen. Kvart av desse fire foredraga var så

Forum for norskfaget leverte ein delrapport i oktober 2011 og ein

utgangspunkt for to førebudde kommentarar, frå Laila Aase, Vidar

sluttrapport i februar 2012. Læreplangruppa og responsgruppa

Kvalshaug, Ingrid Metliaas, Eli Bjørhusdal, Karen Marie Kvaale Gart-

arbeidde­parallelt våren 2012, og innstillinga frå læreplangruppa

hus, Endre Brunstad og Arne Torp. Konferanserapporten blir avslutta­

blei levert i juni 2012. Dokumenta frå desse tre gruppene danna

med ei oppsummering av Ottar Grepstad, styreleiar i Språkrådet.

grunnlaget for Utdanningsdirektoratet sitt framlegg til høyrings-

Nynorsksenteret og Språkrådet vonar at desse meiningssterke

uttale. Denne blei send til Kunnskapsdepartementet 1. oktober,

innlegga kan inspirere til nye perspektiv på norskfaget og at dette

og det var denne førebelse versjonen som var utgangspunktet for

kan vere konstruktive innspel i det vidare offentlege ordskiftet om

diskusjonane­på konferansen.

norskfaget i framtida.

Offisiell høyringsversjon til revidert læreplan i norsk vart send ut frå Kunnskapsdepartementet 5. desember 2012, med tre månaders høyringsfrist. Den nye norskplanen skal gjelde alt frå skulestart

Notar

hausten 2013.

1 Dokumentet Rammeverk for grunnleggende ferdigheter (Udir 2012) vart godkjent i kd i januar 2012.

Langsmed den formelle revisjonsprosessen i regi av Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet har det vore eit engasjert

2

Funksjonstid var frå våren 2010 til våren 2012. Mandatet var

offentleg ordskifte om innhaldet i den nye planen. Både politikarar,

å «medverka til å sikra heilskap i norskfaget og til å vidare-

interesseorganisasjonar, lærarar og folk i dei akademiske fagmiljøa

utvikla norskfaget som eit sentralt fag for kulturforståing,

har ytra seg. Engasjementet gjeld både dei overordna målsetjingane

kommunikasjon,­danning og identitetsutvikling. Det skal

for faget, dei mange kompetansemåla og ikkje minst vurderings-

peika på utfordringar, gje råd og foreslå tiltak, og det skal

ordningane. Særleg har forslag om å redusere talet på standpunkt-

identifisera­ behov for kompetanseutvikling». Forumet hadde

og/eller eksamenskarakterar skapt debatt. Mange hevdar at dette

19 medlemmer.­

4


Jan Inge Sørbø er professor i litteraturvitskap, og arbeider ved Institutt for sosialfag, Høgskulen i Volda. Han har skrive bøker om mellom anna Alfred Hauge, Arnold Eidslott, Alexander L. Kielland, Ronald Fangen, Hans Skjervheim og Olav Aukrust.

To-språk og danning Den aldrande Garborg skriv ein stad – eg trur det er i Knudahei-

folder. Både danning og utdanning la avstand til opphavet. Dette

brev – at det skulen og kyrkja framfor alt lærer borna, det er å bryta

gjer Garborg opprør mot. Læring inneber samtidig avlæring.

det fjerde bodet.

Denne avlæringa har til tider hatt aggressive former. I nyare

No snakkar eg til ei danna forsamling, og det er vel kanskje

tid er kanskje fornorskingspolitikken i høve til samane det mest

uhøfleg­ av meg å minna om kva som står i det fjerde bodet. Men

groteske dømet, der ein kunne bli utsett for fysisk straff om ein

etter­å ha høyrt uttrykket «Jesus og de syv dverger» om Meisteren

brukte eige språk.

og læresveinane tek eg ingen sjanse, og minner om at det fjerde

Garborg, som i heile sin skriftlege produksjon var tospråkleg, og

bodet lyder slik: Du skal heidra far din og mor di, så du kan leva lenge i

like god på begge språk, hadde i ideologien sin mindre sans for det

det landet Herren din Gud gjev deg ( 2. Mos. 20.12 ).

tospråklege. Han sette kreftene inn på å forsvara eitt språk: mors-

Kva ligg i Garborgs ironi denne gongen? Han levde i det kriste­ lege samfunnet, som såg det som skulen si oppgåve å læra borna opp i kristen tru og kunnskap, og så påstår han at skulen lærer dei å bryta eit av bodorda.

målet, språket som er knytt til foreldra, og som gjer det godt å leva lenge i landet. Dei første nynorske skribentane og ideologane hadde alle dette dobbeltpreget. Dei skreiv og argumenterte for målet, den atterfødde

Tanken hans er enkel nok: Å ta fatt på utdanninga, frå folke­

norske nasjonens morsmål, elegant og elokvent – på dansk, eller på

skulen av, det var i Garborgs tid å seia farvel til det språket som

riksmål. Dei argumenterte ikkje for det tospråklege, snarare mot

høyrde mor og far til, morsmålet, og fedrelandet sitt språk. Men då

det, men dei praktiserte det tospråklege.

tok ein også det første steget bort frå landet. I det fjerde bodet blir

I dag er det omvendt. Nynorskfolket argumenterer for det signe-

far din og mor di kopla til landet, og ditt eventuelle lange og gode

rike i tospråkssituasjonen, men berre dei færraste skriv noko anna

liv der. Garborgs jamaldringar lærte gjennom det gamle skuleverket,

enn nynorsk – det er i så fall engelsk. Sjølv har eg skrive innslag

som underviste i danske tekstar, at dei tok steget bort frå foreldra og

på bokmål i romanane mine. Det er det forbausande få som gjer.

deira språk. Det er Garborgs poeng. Vegen til kunnskap var vegen

Overtydde nynorskfolk kan jamt over skriva bokmål, men gjer det

bort frå eige språk, i staden for å halda på eige språk skulle ein læra

sjeldan.­Bokmålsfolk skriv sjeldan nynorsk, og kan det ofte ikkje

seg å gjera «frons urbana», leggja andletet i bymessige og danna

heller.

5


Det siste var eit sidespor. Men poenget mitt, innleiingsvis, er at

det forblir slik. Å sjå føre seg at dei fekk kvar sin marine, er ingen

målrørsla har gått over frå ei eittspråkslinje til å forsvara det to-

hyggeleg utopi. Men med omsyn til å læra seg språk kan ein sjå dei

språklege.

som ulike, som to nærskylde språk, slik at det ein veit om tospråks-

Det finst også gode argument for det tospråklege. Og la meg

innlæring, gjeld også for desse to.

berre visa kort til noko av det lingvistane har arbeidd med: Dei har

Men herifrå vender eg tilbake til min Garborg – og spør om

funne at born som lærer to språk tidleg, både blir flinkare i dei to

han då altså tok kapitalt feil, i si eittspråkslinje? Og kva med Olav

språka, og i å læra eit tredje språk. Dei registrerer også at andre

Aukrust,­ein annan elegant riksmålsbrukar, som skreiv linjene:

kognitive fordelar følgjer av tospråkslæringa, ikkje minst knytt til metaspråk og abstraksjon. Øystein Vangsnes ved Universitetet i Tromsø har summert dette

Burt med framand rekarved Sjølv hev Norig emnesved! 2

godt opp, i sin tale til landsmøtet Noregs Mållag i år 1. Han syner til at desse fordelane ved å veksa opp med to språk kan påvisast både

Kvifor var dei gamle målmennene så lite begeistra for det tospråk-

når det gjeld svært fjerne språk, som til dømes mandarin-kinesisk

lege? Eit inntak til det kan vi kanskje få gjennom å gå til dannings-

og engelsk, språk som er i slekt, men ikkje gjensidig forståelege,

diskusjonen.

som engelsk og fransk, og språk som er (meir eller mindre) gjensidig­

I ein artikkel i samleverket «Dannelse» gjer filosofen Dagfinn

forståelege, som spansk (kastiljansk) og katalansk, eller svensk og

Føllesdal merksam på eit interessant sitat av den tyske filosofen

dansk.

Friedrich­Paulsen (d. 1903). Han skriv fylgjande: «Når jeg utforsker

Desse innsiktene i kva bilingualitet – eg orkar ikkje seia tospråk-

min språkfølelse omhyggelig, finner jeg dette: den er dannet som

legheit – har å seia i positiv forstand, ser ut til å vera relativt nye. Før

ikke arbeider med hendene, som vet hvordan man skal kle seg og

1950–60 var fokuset meir på dei lærevanskane born med fleirspråk-

oppføre seg og kan tale med om alle saker som man taler om i sam-

leg bakgrunn kunne ha.

funnet.» 3

La meg innleiingsvis berre slå fast at eg sluttar meg til dette. Eg

Ein må skilje mellom to grupper, seier Paulsen, «de dannede» og

er ingen lingvist, og støttar meg til andre her. Men eg trur Vangsnes

«de udannede». Dei som er over streken, høyrer til det gode selskap,

har rett i si oppsummering: Det er ein fordel for språklæring, og

og kan rekna med å bli tekne omsyn til. Dei som er under streken, er

også for kognitiv utvikling meir generelt, å veksa opp som tospråk-

utelukka frå giftemål og viktige kontraktar, og «omgang, for ikke å

leg. Dette er hovudregelen.

snakke om familieforbindelse, er umulig».

Og: Ein kan i denne samanhengen godt sjå på nynorsk og bokmål som to språk, sjølv om ein like gjerne kan kalla dei variantar av same

Paulsen var professor ved Humbolt-universitetet, eit sentrum i den tyske Bildungstradisjonen. Og så handlar det om å kle seg?

språk. Kva som er språk, variantar av språk og dialektar, er jo eit

Men det er eit luresitat; Paulsen snakkar her om «sin språk­

politisk meir enn eit lingvistisk spørsmål, her kan eg berre stø meg

følelse»,­altså om korleis ordet blir brukt. I det ligg rett og slett

til Max Weinrichs berømte utsegn: Eit språk er ein dialekt med ein

fylgjande:­Han peikar på kva folk ofte legg i ordet danning. Og denne

armé og ein marine. I og med at nynorsk og bokmål held seg med

kvardagsspråkbruken står i motsetnad til den meir filosofiske språk-

same marine, er dei altså same språk, og eg vonar i det lengste at

bruken, som han deretter lanserer.

6


Danning har dette doble aspektet i seg. På den eine sida handlar det

Respekt for seg sjølv og respekt for det framande, kjærleik til seg

om å læra seg dei sosiale kodane i det miljøet eller den tradisjonen

sjølv og kjærleik til nesten, for å ta det på etikkens område.

ein tilhøyrer, slik at ein kan bli anerkjent, og eventuelt kan knyta

Oppsummert: Danning kan tyda skikk og bruk, kriterium for å

familieforbindelsar med dette miljøet. Den moderne sosiologiske

inkludera nokon i eiga gruppe. Det er habitus-tydinga, som Bourdieu­

termen for dette er habitus. Ein tileignar seg den habitus som høyrer

har levert gode analysar av. I filosofisk forstand tyder det derimot å

til eit bestemt miljø. Somme har også brukt tospråkskunnskapane

tileigna seg kunnskap og dygder, gjennom eit sjølvstendig­Eg sitt

sine, og kalla denne sida ved danninga for «dannelse», medan den

møte med noko anna eller nokon annan. Slik oppstår danninga.­

andre sida, som eg kjem til no, kan kallast «danning». Den andre, meir filosofiske tydinga av danning ligg i det å til-

No kan vi gå tilbake til Garborg.

eigna seg dei nødvendige kunnskapane og dygdene ein treng for å bli eit godt og sannferdig menneske. Denne tradisjonen legg vekt

Det han heilt rett observerer, er at i hans tid gjekk det ikkje an å

på to ulike aspekt.

bli danna gjennom at eins eigen horisont og bakgrunn møtte det

Det eine er å tileigna seg det som eigen tradisjon legg vekt på,

framande.­Det var heller slik at ein måtte avsverja, ja utsletta sin

altså det tradisjonelle og eigne. Dette handlar om å kjenna sin eigen

eigen bakgrunn, og læra seg alt på ny. Danning – og utdanning – var i

tradisjon og bakgrunn, og det høyrer definitivt med i danninga.

den forstand å bryta det fjerde bodet, det var å fjerna seg frå foreldre,

Det andre ligg i at ein tileignar seg noko ein ikkje kjenner, det ukjende, som gjer at ein kan sjå seg sjølv utanfrå.

morsmål og bygdekultur. Dette tilfører ein dimensjon til hyllinga av det tospråklege. Det

I den hegelske og gadamerske tradisjonen er det siste det

lykkelege tospråklege barn lever i ein situasjon der begge språka det

viktigaste.­Danna blir ein først ved å møta det framande, det ein

lærer, er nokolunde jamvektige i prestisje. Eit døme på eit lykkeleg

ikkje­kjenner, for først då kan ein sjå seg sjølv utanfrå, og dermed

tospråkleg barn kan vera ho som har norsk far og engelsk mor, og

få ny innsikt. Og hos Hegel: berre ved å tileigna seg det allmenne

som heilt frå første leveår tileignar seg språka til begge foreldra.

kan ein utvikla det særskilde, personlege. Ein person som ikkje

Foreldra er akademikarar og lever i Oslo 1–3, som det heitte før i

har tileigna seg det allmenne, er i sine impulsars og drifters vald.

tida. Begge språk har nokolunde lik prestisje, og barnet får gode

Men når ein har tileigna seg det allmenne, det som står over det

tilbakemeldingar i det eine språket, på at det kan også det andre.

individuelle,­den allmenne sanninga, då blir ein fri frå impulsane frå

Dei engelske misunner barnet som kan flytande norsk, dei norske

det særeigne. I avkallet frå egoismen ligg fridommen, slik er Hegels­

misunner barnet dei gode engelsk-kunnskapane. Det er ein win-

resonnement.­Her har medienarsissistane noko å læra, trur eg.

vinn-situasjon.

Eg filosoferer litt vidare: Skal ein bli danna gjennom å møta

Døme på eit ulykkeleg tospråkleg barn kan vera Daniel Braut,

det andre, må ein også respektera seg sjølv og sitt eige utgangs-

som må forsaka bakgrunnen sin, lyga han bort, retta på etter­

punkt. Gadamer snakkar om den eigne horisonten som møter den

namnet, fila ned talespråket og lyga om bakgrunnen, og som startar

framande horisonten. Ein skal ikkje utsletta seg sjølv i møtet med

som Daniel Sørbraut, har eit mellomspel som Sørbrød, og endar

det andre, men ta med sitt eige utgangspunkt, slik at det opplyser

med kompromisset Braut.

det framande. 4

7


Eit anna, komplisert døme var min romkamerat Jomisko i militæret,

Det finst også dei som har peika på grensene for tospråks­situasjonens

som byrja på skulen som sjuåring utan å kunna eit ord norsk, og

velsigningar. Cummings terskelhypotese inneheld påstanden om at

fekk ei norsklærarinne på 18 år frå Drammen som ikkje kunne eitt

barn må nå eit visst nivå i dei to språka for at det skal gi fordelar. Dei

ord samisk. Det var ingen vinn-vinn-situasjon; det sette læringa

som er under dette nivået, blir ikkje hjelpte, men snarare hemma av

hans kraftig tilbake, fordi det ikkje var nokon som kunne formidla

å læra to språk. Det finst visstnok ei viss dekning forskingsmessig

mellom dei to språka hans. Men eg trur den austlandske lærarinna

også for dette.

var grei. Ein generasjon før kunne han fått ein lærar som slo han med linjalen kvar gong han sa eit ord på samisk.

Men eg spør meg om ikkje dette må tenkjast saman med maktforholdet. Dersom dei to språka har tilnærma same status, og ik-

Her er vi langt frå Bildungs-tradisjonen, der den framande

kje er knytt til kulturelle konfliktar mellom språk og kulturane, vil

horisonten­opplyser eins eigen bakgrunn, og vi er også langt frå

det tospråklege oftast verka positivt. Dersom dei er knytte til store

den lykkelege tospråkslæringa.

sosiale­spenningar eller konfliktar, blir det heile langt vanskelegare.

Vi kan også tenkja oss fattige innvandrarar med ein annan

Og generelt er jo sosial status viktig for læring. Såleis vil eg tru at

religion,­låg utdanning og stor skepsis til norsk kultur som døme

meldingane om dårlege norskkunnskapar hos innvandrarbarn i

på ulykkelege tospråksforhold. Slekt og tradisjon åtvarar mot den

Oslo-skulane ved skulestart handlar like mykje om kulturelle kon-

norske­tradisjonen, med gudløysa, den lausslopne seksualiteten­

fliktar som om vanskar med det eksplisitt språklege.

og den uanstendige kleskoden. Den norske samtidskulturen ser

Overgangen i målrørsla frå eittspråkslæra til tospråksentusias-

med til­svarande skeptisk blikk på ein kultur prega av kvinne­

men kan sjåast som eit teikn på at målrørsla har lukkast. Prestisjen

undertrykking, religiøs maktbruk, og i nyare tid, potensiell sympati

til nynorsk er ikkje verre enn at det er fruktbart å læra begge, i dei

for terrorisme. Her teiknar eg med store bokstavar.

fleste miljø.

Men i eit slikt scenario blir det jo vanskeleg å sjå føre seg ei har-

Variasjonane i prestisje kan også kasta lys over dei regionale

monisk utvikling i retning av det tospråklege, og også ei harmonisk

variantane i Noreg. Sogn og Fjordane er som kjent eit stjernefylke,

danning, der eins eigen horisont møter og smeltar saman med den

som har uvanleg gode scoringar på nasjonale skuletestar, trass i

nye horisonten. Den eigne horisonten avviser den nye. Og den nye

at foreldra ikkje har spesielt høgt utdanningsnivå eller høg sosial

horisonten freistar å avskaffa den eigne.

status. Og dei er samstundes det beste dømet på ein reell tospråkleg

Kanskje kan vi kjenna att noko av dette når vi les Garborgs

situasjon. Om lag 90 prosent har nynorsk som hovudmål, noko som

skildring­av den kulturelle kløfta mellom bondestanden og by­

inneber at nesten alle beherskar både nynorsk og bokmål, fordi ein

borgarskap og embetsverk.

lærer bokmål automatisk gjennom å bu i Noreg. Samstundes er det

I Garborgs tilfelle må vi også tenkja på at utdanning var for ein

små sosiale konfliktar knytt til dei to målformene, fordi dei aller

ørliten elite, og at minst 95 prosent av folket hadde berre folke-

fleste har nynorsk, og bokmålet er noko som kjem gratis gjennom

skulen. Desse to faktorane – den store kløfta i makt og prestisje,

eter og aviser.

og det låge allmenne utdanningsnivået – forklarer den manglande entusiasmen for tospråkslinja.

I område med få nynorskbrukarar blir maktforholdet tydelegare.­ For det første blir nynorsken stigmatisert, som vi alle kjenner døme på. Men aggresjonen mot nynorsk som sidemål kjem ikkje

8


berre av at nynorsken er avmektig og bokmålet prestisjefylt i desse

3. Opplæring i to språk, i vårt tilfelle nynorsk og bokmål, fremjar

områda. Han kjem først til uttrykk for alvor når ein forlangar at

danning, fordi ein lærer seg sjølv å kjenna gjennom noko som

bokmålselevar skal læra og ta eksamen i nynorsk. Det gir, para-

er litt annleis, litt framandt, og dermed gir ein liten avstand til

doksalt nok, nynorsken makt. Det å kunna nynorsk blir ei elitesak. Dermed kjem nynorsken, med sin bakgrunn i «folket sitt eige språk», paradoksalt­nok til å bli ein slags latin, eit teikn på at ein

ein sjølv. 4. Nynorsk er dannande for bokmålsfolk, og bokmål er dannande for nynorskfolk.

høyrer til den akademiske­eliten. Dei sosiale skilnadene trer fram:

5. Dersom ubalansen i makt, som er knytt til «skikk og bruk»-delen

nynorskvennlege folk i riksmålsleiren høyrer til den akademiske

av danning, blir for sterk, kan det føra til at tospråks­opplæring

eliten, som Francis Sejersted, Lars Roar Langslet og andre, og dei

ikkje verkar dannande, men hemmande. Den fruktbare spen-

ville halda seg for gode til nynorskhets, medan oppkomlingar og

ninga mellom to språk blir erstatta av uløyselege konfliktar

akademiske backbenchers som Vinje er motstandarar av nynorsken.

mellom to kulturar, som set tilbake språklæringa i begge språk.

Denne siste gruppa har eg liten sympati for.

Danning handlar i slike tilfelle utelukkande om medlemskap i

Derimot har eg meir forståing for dei som rett og slett synest det

«det gode selskap», og konflikten mellom ulike «gode selskap».

er svært vanskeleg å læra nynorsk, fordi det er eit språk dei nesten­ aldri har høyrt og aldri lese, og som ikkje er andrespråket, men

Så til det siste poenget mitt.

tredje- eller fjerdespråket deira – etter engelsk og svensk. Dette er ei gruppe som opplever språklæringa i ein ujamn maktkonstellasjon.

Eg meiner altså at tospråkslæring verkar dannande, og at vi som er

Dei er fagleg svake, og opplever nynorskopplæringa berre som eit

fødde i nynorskdistrikt, har hatt ein danningsmessig føremon ved

fagleg nederlag. Dei opplever avmakt, fordi bokmålet har for stor

at vi fekk det tospråklege om ikkje i dåpsgåve, så i alle fall i kon­

makt, kunne ein seia.

firmasjonspresang.

Dei som kritiserer sidemålet, viser alltid til denne gruppa. Prisen

Vi bør alle læra to språk så tidleg som råd, det er noko ein kan

for å argumentera slik er at ein stakkarsleggjer bokmålsfolk. Dei er

slutta seg til av dette. Men eit spørsmål til melder seg: Kvifor skal

under terskelen for dei som kan ha nytte av å læra to språk. Det er ein

dette andre språket vera nynorsk – eventuelt bokmål – og ikkje til

høg pris å betala for å sleppa sidemålet. Ein gjer unntaks­situasjonen

dømes engelsk?

til normalsituasjon, og let dei svakaste elevane få vetorett i sidemålssaka.

Her trur eg at vi må forlata dei nyttebetraktningane som eg har brukt så langt: at vi skal læra to språk fordi det er nyttig for språkkunnskap og kognitiv utvikling. Nytteargumentet er upåliteleg.

Eg har eitt poeng til, men først skal eg summera opp.

Dersom målfolket kastar seg fullt og heilt på nytteargumentet når

1. Danning har ein sosialiseringskomponent og ein erkjennings-

ein kan påvisa at nynorsken er nyttig, må ein i neste omgang vera

komponent, det handlar både om sanning og skikk og bruk.

klar til å kasta nynorsken på båten dersom han ikkje er nyttig. Om

2. Erkjenningsdelen handlar om å forstå meir av seg sjølv gjennom

den dagen skulle koma at det syner seg at nynorsken er skadeleg

å læra noko anna å kjenna.

for språkutvikling og kognisjon, så trur eg nok at målfolket likevel

9


ikkje ville melda seg kollektivt inn i bokmålet, eller gi opp kampen

meir vi forstår av desse samanhengane, di meir forstår vi også av oss

for sidemålet.

sjølv. Ånda vender tilbake til seg sjølv, som Hegel formulerer det.

Det er fordi danning ikkje er det same som nytte, og for all

For å forstå oss sjølv som norske språkbrukarar må vi også forstå

del ikkje må forvekslast med nytte. Danning handlar om å bli eit

dei delane av norsk språkhistorie og tradisjon som vi ikkje tilhøyrer­

godt menneske gjennom konfrontasjon med sanninga, danning er

sjølv. Eg les med stor glede nynorsk litteratur, ikkje minst den gamle.­

erkjenning. Og sanninga er ikkje alltid nyttig, det fann til dømes

Men dersom det skulle hindra meg i å lesa Ibsen, Bjørnson,­Hamsun

doktor­Stockmann ut.

og Øverland – alle rabiate nynorsk-hatarar – så ville det snevra meg

Når vi held fast på at nynorsk er viktig, ikkje berre for nynorsk-

inn. Omvendt vil bokmålslesaren forstå langt meir av seg sjølv og

folk, men for alle som lærer norsk, er det av slike normative grunnar.

sin eigen tradisjon ved å lesa nynorsktradisjonen. I dette ligg at vi

Det kan godt henda at ein, som i Garborgs tid, må gjera eit skilje

greier å lesa kvarandre utan å bli forstyrra av maktaspektet. Vi les

mellom dei som lærer eit minimum (folkeskulen i Garborgs tid),

for sanninga­og danninga sin del, ikkje for å vera ein del av det gode

og som må konsentrera seg mest om hovudmålet, og dei som har

selskap.

ei lengre utdanning. For alle som er utdanna skikkeleg i Noreg,

Skulle maktbalansen mellom språka våre bli så skeiv at dette

må det vera ein heilt sjølvsagd ting at dei kan begge variantane av

ikkje lenger går, vil det vera eit stort tap. Ikkje berre for den eine

norsk. Det er eit danningskrav, som ikkje handlar så mykje om å

parten, men for vår felles, norske danning.

læra «det andre»­å kjenna, som å læra sin eigen tradisjon å kjenna. Å ha lærarar,­formidlarar, forfattarar, kulturbyråkratar, politikarar­ – alle som har ansvar i samfunnet – som ikkje kan, kjenner til eller­

Notar

har lese den nynorske tradisjonen, er normativt gale. Det er ein

1

skrikande mangel på danning. Vi treng ikkje tospråksargumentet

2 Olav Aukrust: «Emne», frå Hamar i Hellom, 1926.

for å seia det. Skal ein formidla norsk litteratur, så må ein vita om,

3 Dagfinn Føllesdal: «Hva er dannelse», i Bernt Hagtvedt og

Føredraget ligg her: http://www.nm.no/tekst.cfm?id=3493

og ha lese eksempel­frå forfattarar som Vinje, Garborg og Vesaas.

Gorana­Ognjenovic (red): Dannelse – Tenkning – Modning –

Den nynorske­språktradisjonen er vår historie, ikkje heile historia,

Refleksjon.­Oslo: Dreyer, s. 105. ff.

men så stor del av henne at ein ikkje forstår kva Noreg er, utan å

4 Til dette, sjå Hans-Georg Gadamer: Sandhed og metode. Grund-

kjenna henne. Dette gjeld uavkorta, heilt utan omsyn til om ein

træk af en filosofisk hermeneutik. Oversættelse, indledning og noter

skriv riksmål, bokmål eller nynorsk, og heilt utan omsyn til kva

ved Arne Jørgensen. Århus 2004, s. 14 ff.

slags målpolitisk standpunkt ein har. Det hegelianske synet på danning er dette: For å forstå kven ein er, må ein undersøkja kva det er som har prega ein. Ein må forstå seg sjølv gjennom å forstå det andre, det som har skapt ein. Slik er det i all identitetsdanning; vi forstår kven vi er gjennom å venda blikket mot foreldra våre, staden vi kom frå, skulane vi har gått, osv. Og di

10


Laila Aase er pensjonert førsteamanuensis i norsk fagdidaktikk frå Universitetet i Bergen. Ho har publisert ei rad artiklar og bøker innanfor fagdidaktikk, både i litteratur, skriveopplæring og faghistorie. I tillegg har ho vore medforfattar av fleire lærebøker i norsk for vidaregående skule. Ho var leiar for læreplangruppa som laga norskplanen i Kunnskapsløftet 2006.

Kommentar til Jan Inge Sørbø Aller først må jeg bare si at Jan Inge Sørbø og jeg er ikke uenige.

øvrig også en rekke andre av skolens fag og emner. Både matematikk­

Min kommentar blir altså en utdyping av noen av hans poenger. Et

og litteratur får problemer om den praktiske anvendbarheten skulle

av Sørbøs hovedmomenter er at det kreves danning for å håndtere

være målestokk for legitimiteten. Det samme gjelder store deler av

den tospråklige situasjonen vi har i Norge, og at tospråkligheten

kunnskapsinnholdet i skolen. Elever er veldig utilitaristisk orientert

samtidig fremmer danning. Dette er jeg enig i. Men å se den tospråk-

i sin vurdering av skolens fag og aktiviteter. Det er kanskje ikke så

lige situasjonen som en verdi er ikke umiddelbart åpenbart for alle

forunderlig dersom de ikke er blitt vist en annen måte å tenke på.

– særlig dersom argumentasjonen blir ført med nytteargumenter og

Det som forundrer meg mer, er at også mange lærere har den samme

argumenter om penger og effektivitet. Sørbø argumenter godt for

innstillingen.

tospråkligheten både ved nytteargumenter og danningsargumenter,­

Det er ikke vanskelig å se at Sørbøs viktigste nytteargument

men som han selv sier: «Nytteargumentasjonen er upåliteleg». Det

egentlig er et danningsargument. I tillegg til å fremme språk­

henger sammen med at nytte nok er et svært tøyelig begrep. Vi kan

kompetanse generelt bidrar tospråkligheten til utvikling av meta­

for eksempel ikke uten videre se på nytte og danning som diko­

språk og abstraksjon – og jeg kan legge til – til refleksivitet og flek-

tomier. Norskfagets innholdskomponenter kan være både nyttige i

sibel tenkning. Og her må vi ta en liten ekskurs for å minne om hva

et kognitivt utviklingsperspektiv og ha en praktisk anvendbar nytte­

danning egentlig er:

verdi for eleven i arbeidsliv og sosialt liv. Jan Inge Sørbø legger vekt

Danning er et begrep som har endret mening over tid fordi det

på den første typen nytte, nemlig tospråklighetens (og flerspråk-

er så sterkt knyttet til samfunnets normer og verdier. Når disse

lighetens) nytte for kognitiv utvikling. De fleste som argumenterer

endrer­seg, blir også innholdet i begrepet endret. Men på et grunn-

mot tospråkligheten, og særlig nynorsk, legger vekt på den siste

leggende sett er danning likevel gjenkjennbar fordi den alltid dreier

typen nytte.

seg om forholdet mellom individ og fellesskap. I Boken Danningens

Det rare er at også lærere som skal argumentere for nynorsk­

forvandlinger (Slagstad 2003) skriver Korsgaard og Løvlie at danning

opplæringen i skolen, ofte bruker den siste formen for nytte­

alltid dreier seg om tre forhold: menneskets forhold til seg selv,

argumentasjon. «Du skal lære dette fordi du får bruk for det senere.»­

menneskets forhold til verden (den andre) og menneskets forhold

Elevene kjøper rett og slett ikke dette argumentet, og det er heller

til samfunnet (dvs. overordnete ideologier, verdier og strukturer).

ikke nødvendigvis sant for de flestes vedkommende. Dette gjelder for

De sier samtidig at alle disse tre elementer må være til stede for å

11


fange danningens essens. Disse tre elementene kan vi beskrive som

vurderinger som gjelder fellesskapets kulturelle verdier. Språk er

A) evne til selvrefleksjon og innsikt i egne valg og vurderinger. Det

nær knyttet til identitet. Men identiteten som deltaker i et felles-

handler om å ha et metablikk på det en selv sier og gjør. B) Forholdet

skap med to språk kan nok sitte langt inne hos mange elever. Likevel

til verden handler om møtet med den andre og det andre med åpen-

tror jeg at danningsargumenter når lenger enn nytteargumenter

het, velvilje og dømmekraft. Det krever en viss grad av fleksibilitet

(for ikke å snakke om moralisme). Min erfaring er at elever kan bli

i tenkning og dermed evne til å kunne se en sak fra flere sider. C)

ganske overrasket når vår tospråklige situasjon blir framstilt som

Forholdet til samfunnet krever evne til å forstå en handling eller et

noe spesielt­interessant, slik mange utlendinger faktisk synes. På

utsagn i en kontekst som er større enn en selv, eller forstå en saks

samme måten kan de bli overrasket over å få vite at vår flerspråklige

overordnete perspektiver eller implikasjoner.

ideologi når det gjelder muntlig språkbruk, det at alle kan bruke sin

Skolens danningsprosjekt er nær knyttet til kunnskap, det vil si

dialekt i alle sammenhenger, også er uvanlig i europeisk sammen-

til alle de tre kunnskapsformene hos Aristoteles: episteme, techne

heng. Utenfrablikket på det man mener er vanlig eller selvsagt, er

og fronesis (viten, ferdigheter og dømmekraft/skjønn). I tillegg

nødvendig i en dannende språkundervisning, likeledes refleksivi­

dreier danningsprosesser seg om utøvelse av gode menneskelige

teten rundt egen språkbruk og egne språkreferanser.

egenskaper som toleranse, respekt for andre, vurderingsevne og evne til å se en sak fra andre perspektiver enn sitt eget og selvreflek-

Konklusjon

sjon i forhold til egne handlinger og ytringer. Norskfaget påtar seg

Aksept av tospråklighet som verdi er avhengig av en dannet offent­

en viktig rolle i dette bildet. Alle kunnskapselement og aktiviteter

lighet, det vil si evne til å tenke dette inn i forholdet mellom individ­

dreier seg om å bli stimulert og utfordret på alle disse feltene. Men

og fellesskap. Men danningens vilkår er prekær. Det er ganske

det vi har sett i den senere tid, er en utvikling der ferdighets­aspektet

udannet­å være motstander av nynorskopplæring i skolen fordi den

i faget er blitt dominerende. Og dette skjer på bekostning av både

er unyttig. Det vitner om mangel på kunnskap om og forståelse for

kunnskap og danning. Dermed forrykkes balansen. Og samtidig

fellesskapets kulturelle identitet.

er hele danningsprosjektet truet fra mange hold, ikke minst på grunn av individorienteringen i norsk skole som fører til at felles­ skapet svekkes.­Kombinasjonen av en sterk ferdighetsorientering­ og individ­orientering fører lett til at nytteorienteringen blir dominerende,­og ikke minst til at den enkelte føler at det han ikke

Referanse • Slagstad, R., O. Korsgaard, L. Løvlie (red.). 2003. Dannelsens forvandlinger. Oslo: Pax forlag.

tror han har direkte bruk for, kan avvises. I dette bildet kommer tospråkligheten, og ikke minst nynorskopplæringen under press. Vår tospråklige situasjon henger sammen med en felles historie og en demokratisk prosess som angår oss alle. Det er lov å være imot den situasjonen vi har, og det er lov å ha meninger om fag og emner i skolen, men det er udannet å innta sterke meninger og posisjoner uten å ta i betraktning kunnskap og

12


Vidar Kvalshaug er journalist og bokmeldar i Aftenposten i tillegg til forfattar. Kvalshaug brukar både bokmål og nynorsk i bokmeldarvirket sitt og på Twitter.

Kommentar til Jan Inge Sørbø Velkommen til seminar i landets viktigste nynorskkommune.

Jan Inge Sørbø var inne på dannelsen eller danninga, men akkurat her tar dannelsen faktisk slutt: vesttelemarkbunad kan kjøpes for

Jan Inge Sørbøs foredrag er så lett å være enig i at jeg kun vil ut­

penger, historier kan diktes. Den har mye elegant svart i seg, både

brodere to ting han sa, sett fra mitt ståsted – som oppkomling.

kvinnebunaden og herrebunaden. Svart er maktens farge og en eller annen historie om tilhørighet og røtter kan man da finne på. Om

Tog. Dannede mennesker går i tog. Nei, ikke fakkeltoget for Lambda.

ikke annet har man i alle fall vurdert hytteprosjekter i Vest-Telemark

Men la oss feire en festdag først:

eller kjørt gjennom Kviteseid i en suv med sota ruter. Da Kjartan Fløgstads tekst «Ikkje Amerika, men Amerika» ble

17. mai. Karl Johan. Folketoget.

stiloppgave i den videregående skolen for ti år siden, strøk tre av fire elever på eksamen. De trodde Fløgstad ville legge ned Sør-Amerika

Symbolet på vårt frie land er også noe av det mer ufrie du kan se. Syttendemaifeiringen i Oslo, en by med folk i alle slags farger og drakter, kan fremstå som ensartet, spesielt oppover Drammensveien, mot Frogner og herlighetene som ligger bak der.

for å styrke et Nord-Amerika. Dere her i salen trenger ikke være i tvil. Bytt ut vesttelemarkbunad med «nynorsk». Gjør det nå. Dette skjer i dag i det landskapet Jan Inge Sørbø kaller Oslo 1–3. Kultureliten flotter seg med nynorsk eller idéen om den – og det Jan Inge Sørbø påpeker er en nyttig tospråklighet.

Folk går ikke bare i takt og flokk: Folk går i bunad fra VestTelemark. Et eller annet sted så jeg vesttelemarkbunaden kåret til landets vakreste,­og det må være nokså objektivt. Folk flest kommer nemlig ikke fra Vest-Telemark, og det er ikke hvem som helst som har bunad derfra. Mange av dem har aner derfra, men en viss elite, kulturelite eller aller helst økonomisk elite, ser på den som et må-ha-objekt.

Jeg gjør det sjøl. I Aftenposten anmelder jeg nynorsk litteratur på nynorsk, besvarer nynorske e-poster på nynorsk, gjør det samme på Twitter og har en egen twitterkonto dedikert til nynorsk fjordbygdpoesi. På dette viset får vi i kultureliten følelsen av å være en del av et motstrømsprosjekt. Det har vi savnet siden pønken. Vi er haikere, vi er gratispassasjerer, og vi tar en helvetes mye kjeft. Vi tenker så mye på barnelærdommen sym – sumde – har sumt at vi overser de enkleste bøyinger og har en åsgårdsrei av rød­penner etter oss. Normrytterne og museumsvokterne slår hardere ned på

13


oss enn noen andre og «we took a hell of a beating», men føler oss

Jeg tror det er viktig for nynorsken at den er blitt kul i byen, og at

som en del av den nynorske motkulturen. Ja, vi risikerer å bli funda­

nynorsk er noe de beleste og studielånforgjeldede vil forsvare – ja,

mentalistiske av denne motstanden.

kanskje til og med ta i bruk hvis det er nødvendig.

Og nynorsken trenger oss.

som Kjartan Fløgstad spådde: «Dei drog til byen for å skapa seg.»

Mens vi er i Oslo 1–3: Jan Inge Sørbø påpeker en tospråklighet som

(tidligere foreningen !les) fra Stovner eller deromkring har nynorsk

opptrer mer naturlig der enn andre steder, og bruker et eksempel om

som skriftspråk etter at hun i unge år var forelsket i en nynorsk-

en norsk far og en engelsk mor som er akademikere i Oslo 1–3 og gir

brukende trønder. Vi er mange som pynter oss med fjør, ikke fjær.

Vi tar de identitetene vi trenger. Vi sampler identitet og gjør Dag og Tid presenterte nynorskhipsterne. Anne Marit Godal

sine barn den aller best tenkelige start i livet. Dette finnes også på bygdene, spesielt i fylker hvor nynorsken står sterkt, som i stjernefylket Sogn og Fjordane og mitt eget Møre og Romsdal. Men det spørs om det ikke settes et annet fortegn på disse internasjonale ekteskapene. Far er blitt igjen i bygda. Mor har høyere utdanning – fra Russland eller Baltikum. Far er fra Oppigarden, mor er fra Filippinene. Far er fra Nerigarden, mor er fra Brasil. Lærer disse kvinnene nynorsk skriftspråk, eller lærer de bokmål på norskkursene sine? Hva lærer barna fra slike blandingsekteskap med det vi må tro er mange tradisjonelle kjønnsroller: Lærer de å skrive mors nylærte

Nynorsken har tyngde og autoritet – og gir autoritet. Det skumleste­skiltet i min barndom var ikke et forbudsskilt. Fandens pekefinger hang over skiltet «ombordkøyring på signal». Mediemakt skal også de neste årene flyttes fra konserner og avis­ hus og ned på individnivå. Det er enkeltmennesker som skal bryte gjennom, sette saker og debatter på dagsorden, bruke sosiale medier som oftest er skrift, og bli lyttet til – uansett målbruk. I nye medielandskaper hvor deling og sosiale medier spiller en svært stor rolle, er alt mulig. Noen posisjoner er tatt, mange er ledige,­og jeg innbiller meg at unge mennesker er mer språkblinde i sosiale medier enn de er om de møter nynorsk i en lærebok eller som undertekst til sin favorittserie på tv.

bokmålsnorsk eller fars eventuelle nynorsk? Hva med asylantene som sakte integreres i Norge? Lærte de

Jeg tror redningen for nynorsken også ligger i byen.

bokmål eller nynorsk på det første mottaket de kom til? Hva med arbeidsinnvandrerne som industrien trenger, og som sendes på

Så får dere i salen innfinne dere med at det også er «feil folk» som

norskkurs? Hva lærer de?

gjør de riktige tinga.

Er vi sikre på at det er de gode nynorskfylkene som i fremtiden vil

Drømmen er at Kulturdepartementets pris «årets nynorsk­

holde nynorsken levende? Eller er nynorsk blitt aksessoarer for en

brukar» om noen år går til en som er barnefødt på Røa eller Frogner,

byelite som trenger nok kredibilitet til sin sosiale cv? Er nynorsken

og som i intervjuene bløffer på seg å ha hatt nynorsk som hovedmål

blitt like nødvendig og attraktiv for byelitene som bunaden fra Vest-

i barneskolen. Og gjerne mottar prisen i bunad fra Vest-Telemark.

Telemark? Fenomenet er marginalt, men det meste som handler om nynorsk skriftspråk, er marginale fenomener.

14


Gunnar Skirbekk er professor emeritus i vitskapsfilosofi ved Universitetet i Bergen.

Norskfaget – kva skal vi med det? Per 2. oktober i år ligg det føre eit framlegg frå Utdannings­

er då forholdet­til andre fag med same eller tilsvarande målsetjing,

direktoratet om ny læreplan for norskfaget. Det inneheld omtale av

slik som historie og samfunnsfag? Og kva er det spesielle bidraget

formålet med faget, inndeling i tre hovudområde, kompetansemål,

frå norskfaget med tanke på «kulturforståelse, kommunikasjon,

og tre alternative evalueringsmåtar. I tillegg ligg det føre eit utkast

dannelse­og identitetsutvikling»?

til eit høyringsnotat med omtale av korleis Utdanningsdirektoratet

Dette er uklart. Dessutan blir kompetansemåla for skriftleg

oppfattar arbeidet med fagplanen, forutan eit sett med tilhøyrande

norsk i dei øvre alderstrinna definerte så allment at dei særeigne

spørsmål.

språklege eigenskapane, og dermed skilnadene mellom bokmål og

Eg minner om bakgrunnen: Det var påtrykk for å nedjustere side-

nynorsk, blir underkommuniserte, til fordel for «den same felles­

målet, fordi mange meinte at det tok for mykje tid. Den påfølgjande­

skrivekompetansen» (høyringsnotatet 4.6.1). Dermed blir det

debatten viste at sjølve faget, norskfaget ut frå gjeldande læreplan,

problematisk­å tale om to særeigne språk, med behov for skilde

er altfor omfattande, altfor ambisiøs og svevande – heilt uavhengig

prøver og skilde karakterar. Med ein så allmenn definisjon av skrive­

av sidemålet. I det nye framlegget, som kom 2. oktober, er dei mest

kompetanse blir offisiell norsk tospråkspolitikk langt på veg sett

horrible formuleringane om kompetansemål kutta ut, den svulstige

til sides.

retorikken er dempa, og omfanget er trimma. Veldig bra. Slik sett

Først eit par korte merknader om avgrensinga av norskfaget

har direktoratet opptrådt fornuftig. Men trass i at trykket og om­

overfor andre fag: (i) Det utvida tekstomgrepet er lite tenleg for ei

fanget er dempa, og trass i mange velvillige formuleringar på vegner

slik avgrensing, for tekstar er kontekstuelt situerte, og dermed har

av sidemålet, er konklusjonen likevel den same som før med tanke

vi igjen forholdet til andre fag, slik som samfunnsfag og historie.

på det avgjerande spørsmålet om evaluering og eksamensordning

(ii) Tilsvarande med retorikk som tekstanalyse, fordi spørsmålet om

for sidemålet.

korleis ulike målgrupper blir påverka av ulike ytringar, raskt blir eit

Krise i faget: korleis bør norskfaget definerast?

empirisk spørsmål som høyrer heime i samfunnsvitskapane,1 og då er vi over i andre fag.

Det er tydeleg at norskfaget er i krise: Korleis skal det definerast,

Oppi alt dette har ein valt å prioritere estetikk og det skjønn­litterære.

og kva er poenget? I framlegget til ny læreplan blir norskfaget

Men éin ting er å lese god skjønnlitteratur, ein annan ting å skrive

definert­ som eit allment kultur- og kommunikasjonsfag. Men kva

skjønnlitterært. Det er vel og bra å leike med språket, lage rim og

15


skrive forteljingar, som innslag i læringsprosessen. Det stiller seg

ungdommar som dei møter på reiser rundt om i verda? Kort sagt,

annleis når det er tale om skjønnlitterære prestasjonar. Dét er for

bør dei ikkje kunne seie noko fornuftig om kva det er å vere norsk

dei få, og ikkje for ei allmennutdanning som har som politisk mål-

og moderne, på bakgrunn av dei historiske og politiske prosessane

setjing at alle skal komme igjennom.

som har ført fram til det samfunnet vi har i dag, i Noreg og i Norden?

2

Så er det spenninga mellom samtid og fortid: Skal ein vektleggje det ungdommen er opptatt av, eller skal dei unge dannast ved å

Og i eit slikt perspektiv vil det globale og lokale, det universelle og særeigne, gå hand i hand.4

førast inn i ein kulturtradisjon? Av pedagogiske grunnar bør ein ta

I så fall, kor ligg ansvaret? I historie- og samfunnsfagsunder-

utgangspunkt der folk er, men uansett er det eit spørsmål om korleis

visninga, visseleg. Men desse faga er i utgangspunktet definerte

vektinga bør vere mellom det velkjende og det bakanforliggjande.

allment, ikkje nasjonalt. Norskfaget er det einaste faget som i

Dermed har vi spenninga mellom det nasjonale og det globale. Og

utgangs­punktet (ved namns nemning) er forplikta på det norske­og

kanskje er det her hunden ligg begraven: Vi kvir oss for å vektleggje

nasjonale: på norsk språk og litteratur, med tilhøyrande kultur,­som

det nasjonale! Vi reagerer på faget slik det var. Men går det an å ha

igjen er historisk og samfunnsmessig situert, og på det nasjonale,­

eit norskfag som ikkje er nasjonalt? Kanskje er dette ei viktig side

som i norsk samanheng var grunnleggjande demokratisk og

ved den krisa som rir norskfaget: Som moderne menneske vil vi vere

opplysnings­orientert.

globalt orienterte! Men dermed blir det problematisk å innhalds­ bestemme norskfaget på ein konkret og meiningsfull måte.

Dette betyr at det er ønskjeleg med eit samordna opplegg mellom­ norskfaget og andre fag, slik som historie og samfunnsfag. Men alt

Dessutan, kva er det å vere norsk i dag? Og kva var det å vere

dette blir kosta under teppet i læreplanen for norskfaget. Dermed

norsk i ein tradisjon der dei «fire store» i norsk litteratur skreiv på

haltar det heile vegen. Og når den historiske og kulturelle forståinga

dansk, og der 90 norske forfattarar i perioden mellom 1850 og 1890

av faget er så haltande og uklar, seier det seg sjølv at poenget med

3

publiserte skriftene sine i Danmark på dansk?  I norsk samanheng

sidemålet blir underkommunisert, til dømes som eit spørsmål om

var det nasjonale eit stridens eple, og i dagens situasjon rår det både

allmenn språkkompetanse, og ikkje forstått ut frå dei historiske

uvisse og uvilje, når spørsmålet blir reist.

læringsprosessane som har forma landet, og som alle bør kjenne til

Men snu på flisa! Sett frå utsida framstår vi gjerne som eksotiske­

for å forstå «kor ein er».

og interessante: Dei nordiske land er demokratiske rettsstatar med

Kort sagt, det er ikkje lenger dei svulstige formuleringane for

velferdsstat og høg livskvalitet. Økonomar og statsvitarar talar

overstadige kompetansemål som utgjer problemet. Problemet ligg

gjerne­om «den nordiske modellen», og politikarane tar etter. Men

i den allmenne og uklare definisjonen av faget, både innetter og i

korleis kan det ha seg at det framfor alt er i dei nordiske landa at vi

forhold til andre fag. Og problemet ligg i det allmenne og abstrakte

har ein universell og sjenerøs velferdsstat? Samtidig er den allmenne­

nivået som ligg til grunn for omtalen av sentrale kompetansemål

tilliten uvanleg høg, både til andre personar og til institusjonar.

for dei øvre klassetrinn.

Dessutan er vi lovorienterte – direktiva frå Brussel blir innførte og etterlevde raskare og meir effektivt hos oss enn i dei fleste eu-land!

Nokre sentrale punkt i det nye framlegget

How come? Bør ikkje norsk ungdom etter 13 års skulegang kunne

Med dette som bakteppe skal eg kommentere visse sentrale punkt

seie noko fornuftig om dette, til dømes til italienske eller kinesiske

i det nye framlegget: Framlegget til ny læreplan for norskfaget

16


spenner­over heile utdanningsløpet, frå dei første årstrinn i grunn-

ut med «kommunikasjon» i omtalen av dei såkalla hovudområda

skulen og ut vidaregåande skule. Læreplanen for dei første års-

(tre hovudområde, mot tidlegare fire). Ein talar ikkje lenger om

trinna verkar ryddig og fornuftig, men også i den nye læreplanen

«muntlige tekster», men samtidig blir det framheva at «samansette

blir det problematisk når vi kjem lenger opp i årsklassene. Eg skal

tekstar» er «ein del av eit moderne tekstomgrep», og at det der-

avgrense meg til å kommentere framlegget for ny læreplan for den

for ikkje lenger er nødvendig «å synleggjere dei» (høyringsnotatet

vidare­gåande skulen. I første omgang skal eg setje søkjelys på nokre

4.2). Men dermed blir grensene til andre fag porøse: Når tekstar er

sentrale­ poeng:

situerte i ulike kontekstar, er det nødvendig å trekkje på innsikter frå andre fag, slik som historie og samfunnsfag. Og når norskfaget

Kultur. I omtalen av formålet med norskfaget blir det i første set-

blir definert som eit allment kommunikasjonsfag (jf. første setning

ning sagt at «(n)orskfaget er et sentralt fag for kulturforståelse …».

i omtalen av formålet med faget), er det nødvendig å sjå norskfaget i

Det tredje hovudområdet for norskfaget blir sagt å omfatte «språk,

forhold til fag som forskar på kommunikasjon og i forhold til andre

kultur og litteratur». Og under kompetansemåla blir det mellom

fag som har kommunikasjon som formål.

anna tala om «kulturutvikling» og om «kulturmøter og kulturkonflikter» (mine kursiveringar). Så kultur står sentralt i omtalen av

Kort sagt, med den sentrale posisjonen som kultur og kommunikasjon­

faget. Men kultur kan jo vere så mangt. Kultur kan vere både positivt

skal ha i norskfaget, er det vanskeleg å sjå at Utdannings­direktoratet

og negativt. (Æresdrap og enkebrenning er også kultur, i samfunns-

har greidd å avgrense norskfaget frå omliggjande fag, til dømes

vitskapleg forstand.) Dessutan heng kultur (kulturell identitet)

historie­og samfunnsfag. Dette står i motstrid til det som blir

ofte saman med samfunnsinstitusjonar, eventuelt mangel på slike

annonsert­i høyringsnotatet (4.4.), der det blir sagt at ein no har

institusjonar­(jf. den sosiale funksjonen av kulturell identitet i form

avgrensa norskfaget i forhold til andre fag («for eksempel medie­

av familierelaterte æresbegrep og klanlojalitet i samfunn utan vel-

kunnskap, kunsthistorie eller samfunnsfag»).

fungerande rettsstatlege institusjonar), og kultur heng ofte saman

Det at norskfaget har eit nært forhold til omliggjande fag, er

med moderniserande utviklingsprosessar, eventuelt mangel på slike

i seg sjølv ikkje eit lyte. Men det gir føringar om korleis under­

prosessar (jf. kulturell identitet i førmoderne samfunn utan den

visningsopplegga for dei aktuelle faga ideelt sett burde samordnast.

kritiske innstillinga som pregar moderne vitskapsbaserte samfunn). Med andre ord, referansen til kultur står sentralt i læreplanen,

Estetikk. Vi lever i eit kunnskapssamfunn, der sakleg språk står

utan at det er klart kva vi her skal forstå med kultur. Men når det i

sentralt. Det er den slags språk som trengst i dei aller fleste saman-

kompetansemåla er tale om «kulturkonflikt» og «kulturutvikling»,

hengar, både i arbeidsliv og samfunnsliv, og i dagleglivet elles. Sjølv-

blir ordet brukt på ein måte som gjer det nærliggjande å trekkje inn

sagt, det å lese god skjønnlitteratur på norsk er ein god ting. Det å

historie og samfunnsfag, medrekna spørsmål om moderne versus

leike med språket like så. Men det bør ikkje vere eit allment krav at

førmoderne kultur – men dermed er vi igjen over i andre fag.

alle elevar skal komme opp med skjønnlitterære produkt. Dette gjeld ikkje minst ein uklar blandingssjanger som det sakleg-litterære

Kommunikasjon og tekst. Det «utvida tekstomgrepet» står sen-

essayet.5 Kort sagt, det er påfallande at det blir lagt så stor vekt på

tralt i gjeldande læreplan. I det nye framlegget er ordet «tekst» bytt

estetikk, samtidig som ein er ute etter å kutte ned på omfanget i

17


faget. Her er det eit betydeleg forbetringspotensial i form av ned-

Kvifor sidemål?

skjering og forenkling.

Vi har to offisielle norske skriftspråk. Av og til blir det sagt at det i grunnen er tale om eitt språk, i to ulike variantar. Underforstått:

Retorikk. Det er påfallande at retorikken har så stor plass i norsk-

vi greier oss fint med det eine! Men språk er meir enn instrumen-

faget. Sjølvsagt er det nyttig med visse grep når ein skal forstå

tell bruk, og i norsk språkkultur inngår begge dei to skriftspråka,

6

ein tekst, «tekstanalyse» heitte det før. Og sjølvsagt er det bra at

pluss eit mangfald av dialektar. Norsk skriftspråk i dag er bokmål

barn og unge blir medvitne om språkleg påverknad i reklame og

og nynorsk. Dette er offisiell norsk språkpolitikk. Derfor er begge

politikk. Men det er grunn til å vere skeptisk til ein instrumentell

verneverdige, til dømes mot domenetap til engelsk.

og ureflektert­bruk av retorikken: 8 (i) Retorisk tekstanalyse med vekt

Samtidig er spørsmålet om korleis ein skal skilje mellom ulike

på kva verknader bestemte ytringar kan ha på ulike målgrupper,

språk, omdiskutert. På den eine sida har vi det synet at språk som

reiser spørsmål som raskt fører over i empirisk forsking.9 Dermed

er gjensidig forståelege, bør omtalast som eitt språk. (Dette er igjen

er vi over i andre fag. Alternativt er det fare for at ein oppmuntrar

avhengig av kva folk er eksponerte for og vane med.) Ut frå denne

elevane til useriøs synsing, og den slags bør ein ikkje bruke tid og

oppfatninga er det rimeleg å omtale dei skandinaviske språka som

pengar på, i eit offentleg utdanningssystem. (ii) I retorikken blir det

eitt og same språk.

analytiske skiljet mellom argumentasjon og retorikk ofte tilslørt.10

Alternativt kan ein leggje vekt på likskap og ulikskap i gram-

Kort sagt, retorikken vil påverke, uavhengig av sanningsgehalten

matikk og ordtilfang. Ut frå denne oppfatninga er det nærliggjande­

i det som blir sagt; ved sakleg argumentasjon søkjer deltakarane

å seie at dansk skriftspråk og bokmål med dansknære former

i fellesskap å finne fram til betre grunnar og oppfatningar. Argu-

står kvarandre nærare enn nynorsk og bokmål med dansknære

mentasjon er å «gi og ta» argument, retorikk er å «gi» argument,

former.­Poenget er dette: Den som hevdar at nynorsk og bokmål av

11

utan sjølv å vere open for å endre eigne standpunkt. Problemet

lingvistiske­grunnar er same språk, må samtidig meine at dansk

med retorikken­gjeld derfor ikkje berre det moralske spørsmålet

skriftspråk og bokmål med dansknære former er same språk.14

12

om misbruk. Problemet­gjeld dessutan faren for ei tilsløring av

Konklusjonen er klar: I den grad ein betraktar dansk, svensk

det grunnleggjande skiljet mellom å «overtale og overtyde», mellom­

og bokmål som forskjellige språk, må ein også betrakte bokmål og

retorikk og sakleg argumentasjon. I moderne vitskapsbaserte sam-

nynorsk som forskjellige språk. To ulike skriftspråk, jamvel om

funn er det fatalt om dette skiljet blir tilslørt, til fordel for å «over-

begge, av historiske og kulturelle grunnar, samla sett utgjer norsk

tale», på kostnad av å «overtyde». Som påminning, jf. Arne Næss og

skriftspråk i dag.

hans etterkrigsinnsats for sakleg offentleg diskusjon, til forsvar for demokrati og vitskapleg fornuft, retta imot suggestiv politisk reto-

Kompetansemål på høgt abstraksjonsnivå

rikk og irrasjonalisme.­Derfor er det bekymringsfullt når retorikken

Men i høyringsnotatet (4.6.1) blir dei to norske skriftspråka om-

13

skal ha så stor plass i norskfaget, utan ei avklaring av det analytiske

tala på ein måte som tilslører at det er tale om to forskjellige språk:

skiljet mellom retorikk og argumentasjon. Det er alarmerande. Her

«Derimot har skriftleg hovudmål og sidemål så mange felles kom-

må det ryddast opp.

petansemål at dei etter vår vurdering bør kunne reknast som to sider av den same felles skrivekompetansen.» Og derfor bør ein ikkje ha

18


«to skilde karakterar» for bokmål og nynorsk, ifølgje Utdannings-

frå det meste av fedrelandet. Så send elevane på klassetur til Lofoten

direktoratet.

og Trondheim, til Finnskogen og vestlandsfjordane! Og gløym ikkje­

Dette er eit avgjerande punkt. Det er eit avgjerande definitorisk­

kor olja og gassen og vasskrafta kjem ifrå, eller kor fisken kjem ifrå,

grep, som berre er mogleg ved at ein har lagt seg på eit så høgt

eller kor dei fleste turistskipa går. Det er ikkje i Oslofjorden. Det

abstraksjonsnivå­at «alle kattar blir grå», dvs. at nynorsk og bokmål

er langs kysten, frå sør til nord. Slik er no landet der vi lever, og

i grunnen framstår som eitt og same språk med omsyn til allmenne

der dei levde, dei som forma dei institusjonane, med tilhøyrande

språklege ferdigheiter. På dette abstraksjonsnivået legg ein ikkje

haldningar­og dygder, som enno er med og formar oss. Og her fanst

vekt på det som gjer bokmål og nynorsk til to forskjellige skrift-

det og finst det eit norskspråkleg mangfald i skrift og tale. For å

språk, og då framstår det som problematisk å skulle ha to skilde

forstå kor vi er i verda, må vi forhalde oss til dette, også til dette.

prøver og to skilde karakterar. På dette avgjerande punktet fungerer Utdanningsdirektoratet

Eksamen og evalueringsformer

som språkpolitisk aktør, i strid med offisiell norsk språkpolitikk.

Så kjem vi til det springande punktet: eksamen og evalueringsformer,

Det er ingen grunn til å tru at dette skjer med vilje og overlegg.

og særleg med tanke på sidemålet: Vi minner om at norskfaget no

Derimot kan det vere grunn til å spørje om dei involverte er blitt

er slanka, og at det av faglege og pedagogiske grunnar bør slankast

blenda av sin eigen språkbruk, av eigne definisjonar og omgrep. I

endå meir. Dette inneber at arbeidssituasjonen for norsklærarane

så fall er det tale om ei språkleg forheksing15 som bør korrigerast i

kan betrast. Det store arbeidspresset hos lærarane var jo ein viktig­

den offentlege debatten og på politisk hald.

grunn for framlegget om å svekke eller ta bort sidemålskarakteren.­

Fire gode grunnar

Eit spørsmål trenger seg på: Når læreplanen no er forenkla og arbeids­situasjonen dermed er gjord lettare både for lærarar og

Det er fire gode grunnar for å lære begge norske skriftspråk: (i) nytte­

elevar, er det då stadig like påkravt å endre gjeldande evaluerings-

argumentet: praktisk nytte i stillingar og yrke der det er krav om slik

former?

meistring, (ii) argumentet om språkkompetanse: større sensibilitet

Samtidig må vi løfte blikket: Norsklærarane som underviser i

for språkleg mangfald og språklege nyansar i norsk, (iii) rettferds­

to forskjellige språk, bør sjølvsagt ha krav på løns- og arbeidsvilkår

argumentet: berre dersom fleirtalet har rimeleg god kjennskap til

som tilsvarar dei løns- og arbeidsvilkåra som gjeld for lærarar som

mindretalet sitt språk, kan mindretalet bruke språket sitt overalt

underviser i to språk, t.d. italiensk og spansk. Mot dette kan det

og dermed ha fulle språklege rettar, og (iv) argumentet om kva som

innvendast at ein del av norskfaget er uavhengig av skiljet mellom

må til for å forstå «kor ein er», historisk og geografisk. Ettersom

dei to skriftspråka. I tillegg er det slik at norsklærarane får ein viss

det sistnemnde argumentet er minst framme, kan det vere grunn

(men utilstrekkeleg) kompensasjon for stor retteplikt. Derfor må

til å utdjupe det. Kort sagt, på spørsmålet «kvifor sidemål» er det

spørsmålet om omfanget av ein slik reduksjon av arbeidsmengda

eit raskt og kontant svar: Fordi vi lever i dette landet, slik det er,

for ei full stilling i norskfaget drøftast, og ei rimeleg ordning må

historisk og geografisk, med spenningar og mangfald! Politisk er vi

forhandlast fram. Eg vil meine at ein i utgangspunktet kunne drøfte

homogene;­sosiokulturelt og språkleg var vi alltid heterogene, og er

eit moderat krav om 20 % reduksjon i talet på timar/elevar/klasser

det også i dag. Dessutan, Oslo ligg langt frå Europa, men også langt

for full stilling.

19


Her vil vi truleg møte to innvendingar: Dette vil koste pengar, og

ved universiteta: Då Kyrkje- og undervisningsdepartementet tidleg

det vil føre til underskott på norsklærarar. Til dét er det to kontante

på 1970-talet vedtok at det skulle vere allmennfag ved distrikts-

svar: (i) Ved å betre arbeidssituasjonen for lærarane kan vi på sikt

høgskulane (i samsvar med innstillinga om allmennfag, levert i

tvert om betre rekrutteringa til yrket, samtidig som dei som er i

desember­1969), vart ansvaret lagt på den enkelte lærar, idet all-

jobb, kan halde ut lenger. (ii) Norskfaget er eit grunnleggjande fag

mennfaget skulle integrerast i dei faglege opplegga, men utan eigen

både for allmennutdanning og for integrering av nasjonen, og dei

eksamen. Etter kort tid var allmennfaget stort sett «ute or soga».

meirutgiftene­det her er tale om, er eit spytt i havet i forhold til det

Ikkje av vond vilje, men ved det daglege slit og mas med dei primære

pengeforbruket vi ser både i privat sektor og i administrasjonen i

faga. Ved universiteta, derimot, var examen philosophicum eit eige

offentlege­og halvoffentlege etatar, Utdanningsdirektoratet med-

fag, med tre delfag, kvart med eige pensum, eige undervisnings-

rekna. Kort sagt, her er det spørsmål om politisk vilje, ingenting

opplegg, eigne lærarar, og eigne skriftlege prøver og karakterar,

anna.

ved ekstern sensor i eigne eksamenskommisjonar. Allmennfaget

Eit framlegg

forvitra, medan examen philosophicum har bestått til denne dag. Det er ein lærdom å trekkje av dette: Eit fag eller delfag som berre

På denne bakgrunnen har eg eit alternativt framlegg for evaluering

beror på innsats og interesse hos den enkelte lærar, utan støtte i

og eksamen: Eksamensdagane for norskfaget bør leggjast før påske

eit eksamensopplegg, innanfor eit undervisningssystem der det er

siste året i Vg3: to skriftlege dagar, ein i nynorsk og ein i bokmål, i

arbeidspress­og knapt om tid og krefter, vil neppe vere berekraftig på

tillegg til trekkeksamen for munnleg prøving i resten av faget ved

lengre sikt, særleg ikkje dersom andre konkurrerande fag og delfag

slutten av skuleåret. Dette vil løyse logistikkproblema ved slutten

er eksamensbaserte.

av semesteret.16 Denne ordninga vil gi meir ro for sensorarbeidet i norsk og meir ro for eksamensarbeidet til elevane.

I vidaregåande skule er det derfor nødvendig med separate eksamenskarakterar­for bokmål og nynorsk (pkt. i), på bakgrunn

Men dette alternativet blir ikkje nemnt av Utdanningsdirektoratet.­

av to skriftlege prøver med ekstern sensor (pkt. ii): Desse to skrift-

Derimot avgrensar Utdanningsdirektoratet diskusjonen ved å fram-

lege eksamenane kan avviklast før påske det siste året (i Vg3). Ved

heve at dei «ber særleg om høyringsinstansane sitt syn» på dei tre

semester­slutt kan det vere trekkeksamen for munnleg prøving i dei

alternativa som direktoratet legg fram, utan å nemne at det kan

sidene ved faget som ikkje inngår i skriftleg eksamen, også her med

finnast andre alternativ. Denne avgrensinga kan leggje uheldige

ekstern sensor. Evalueringa utført av faglærar omfattar tre stand-

føringar på debatten.

punktkarakterar ved utgangen av Vg3, ein i bokmål, ein i nynorsk,

Eg vil framheve to allmenne poeng: (i) Eit fag utan eksamen, i eit utdanningssystem basert på eksamen, er ikkje eit seriøst fag. På sikt vil

og ein i norsk munnleg. Både standpunktkarakterar og eksamens­ karakterar skal stå på vitnemålet.

eit slikt fag forvitre. (Dei såkalla forskingsresultata frå Nordlands-

Denne ordninga kan sikre at elevane får den kompetansen dei

forsking gir ikkje grunnlag for å tvile på ein slik langtidseffekt.)

skal ha, og at nivået blir det same over heile landet; samtidig­vil

(ii) Ekstern sensor sikrar same nivå på landsbasis.

ein mindre­omfattande og meir realistisk fagplan lette arbeids­

Eg vil her minne om erfaringane med allmennfag i distrikts­ høgskulane, i kontrast til erfaringane med examen philosophicum

20

situasjonen for lærarane i vidaregåande skule.


Dessutan, ved å få to karakterar på vitnemålet kan norske studentar

Men i så fall, kva med andre kjelder til førestillingar om det norske

i internasjonale samanhengar (t.d. i eu-samanheng) dokumentere

som fekk gjennomslag i samfunnet på den tid? For eksempel ved

at dei er tospråklege. I visse situasjonar kan det vere eit prestisje­

musikk: Ole Bull, Edvard Grieg … bildande kunst: J.C. Dahl, Kittelsen

givande konkurransefortrinn.

(norske fjell, norsk natur og troll) … Snorre og eldre folkeviser … og etter kvart, Nansen og skisporten … etc.

Uheldige formuleringar

Og kva med identitetsskapande politiske prosessar, frå Hans

Her er nokre eksempel på uheldige formuleringar i framlegget til

Nielsen­ Hauge over 1884 vidare framover, som bakgrunn for ein

ny læreplan:

nordisk velferdsstat basert på tillit, folkeopplysning og lov­ orientering? 19

Kompetansemål for Vg2:

Kort sagt, om dette er rett tolking: Med kva belegg kan det seiast

Mål for opplæringen er at eleven [alle elevar] skal kunne forklare hvordan

at det primært var diktarane som «skapte» dei førestillingane om

ulike forestillinger om det norske ble skapt i sentrale tekster fra slutten av

det norske som har fått gjennomslag i samfunnet?

1700-tallet til 1870-årene. T3 – Og i kva slag tekstar? Berre litterære tekstar? Kva med juridiske (i) Å forklare versus å omtale.

og teologiske tekstar? Jf. Grunnlova frå 1814, eller skriftene til Hans

Elevane skal ikkje omtale «ulike forestillinger om det norske», dei

Nielsen Hauge, som vart selde i eit utruleg høgt tal, og som fekk stor

skal forklare. Dei skal forklare korleis slike førestillingar vart «skapt».

innverknad på norsk identitetsdanning.20

Men kva er det då ein eigentleg spør om? Jf. dei ulike tolkingane av «skapt»:

T4 – «formulert», i staden for det upresise «skapt»: dermed blir det

ikkje sagt at det er skapt noko nytt, og heller ikkje at det som vart formulert, slo igjennom i samfunnet. Då kan ein halde seg til det

(ii) 17

T0 – «skapt». Eit eksempel på T-null  (jf. Arne Næss, elementære

som står i tekstane frå denne tida.

logiske emne, ele): Eit par kritiske poeng: T1 – «skape» forstått som det å «lage/forme noko nytt, noko som

• upresis språkbruk, og dette er eit kompetansemål i norskfaget, eit fag der ein skal lære presis språkbruk! (jf. Arne Næss, ele

ikkje fanst før» Men då blir det vanskeleg: Kva fanst tidlegare (hos kven) av førestillingar om det norske – t.d. om bønder, fjell, troll, eller referanse til det norrøne? Og kva er nytt, som blir skapt i tekstar frå slutten

og T-null), • eit uavklart syn på forholdet mellom litteratur og kultur, mellom skjønnlitteratur og andre kulturytringar.

18

av 1700-talet til 1870-åra?

Kort sagt, dette bør skrivast om. T2 – «forestillinger om det norske ble skapt i sentrale tekstar…» under­forstått at desse førestillingane fekk gjennomslag i samfunnet.­

21


(II)

Dette kompetansemålet blir stilt opp som kontrast til «den

Kompetansemål for Vg3:

realistiske­ tradisjonen».

… sette sammen og framføre et avgrenset skjønnlitterært program

Truleg er det den velkjende kontrasten mellom Ibsens samfunnsdrama og Hamsuns psykologiske romanar ein har i tankane.

Korleis skal vi forstå uttrykket «skjønnlitterært program»?

Men i så fall, er ikkje dette skiljet mellom «realisme» og «moder-

Igjen, jf. T-null (Næss og ele) – her er tre tolkingar:

nisme» lokalisert og datert, skal vi seie: til Brandes og det moderne gjennombrotet, til den tid og til vår del av verda? Har dette skiljet

T1 – skjønnlitterært program, som for Profil-gruppa

same allmenne interesse i dag og i internasjonal samanheng? For

(programerklæring)

eksempel: Er Per Petterson og Karl Ove Knausgård «modernistar» eller «realistar», og kva med Salmon Rushdie og Mo Yan?

T2 – programhefte

Dessutan må det jo seiast at den litterære «modernisten» Hamsun­var «anti-modernist» i politisk og kulturell forstand – og

T3 – framføring

det same med Rolf Jakobsen. Og «realismen» hos Thomas Mann og Hans Fallada er vel «moderne» nok?

(III)

Med andre ord, vil ikkje denne krunglete ordbruken skape meir

Kompetansemål for Vg3:

forvirring enn avklaring? Kort sagt, kvifor er nettopp desse uttrykka

… bruke begrepsapparat fra retorikken for å analysere og vurdere tekster

så viktige? Kvifor skal vi belaste elevane med ein så utdatert og fleir-

i like sakprosasjangere

tydig begrepsbruk? Dersom det ikkje finst gode og presise svar på desse spørs­

Kompetansemål for Vg2:

måla, bør desse kompetansemåla kuttast ut. Vi minner igjen om

… forklare argumentasjonen i sakprosatekster ved å bruke kunnskap fra

at poenget­med denne revisjonen av læreplanen for norskfaget er å

retorikken.

redusere omfanget.

Jf. det som tidlegare er sagt om problem i forholdet mellom retorikk

Frå omtalen av grunnleggjande ferdigheiter i faget :

og argumentasjon. Retorikk kan ha sin plass både i talehandlingar og i tekstanalyse, men den ureflekterte referansen til retorikk som vi

Under punktet «å kunne regne i [sic] norsk» kan vi lese:

møter i desse kompetansemåla (for studieførebuande utdanning!),

«Utviklingen i regneferdigheter i norskfaget innebærer å skape helhetlig

er problematisk. Dette må rettast opp eller kuttast ut.

mening i stadig mer krevende tekster der ulike uttrykksformer må ses i samanheng.»

(IV) Kompetansemål for Vg3: … lese og tolke sentrale modernistiske tekster og gjøre rede for trekk ved den modernistiske tradisjonen i norsk og internasjonal litteratur.

22

Ingen kommentar.


Konklusjon Vi nærmar oss ein konklusjon: Norskfaget er eit sentralt fag. Det står sentralt i utdanningsopplegget. Det står sentralt som felles arena for heile folket, frå sør til nord, frå aust til vest, og som felles referanse for alle som bur i landet. Derfor er diskusjonen om læreplanen for norskfaget ei politisk sak – ikkje berre ei administrativ sak for eit direktorat og for embetsverket i eit departement. Saka må løftast opp på eit politisk plan, der ho retteleg høyrer heime. I første omgang inneber dette at saka må opp på regjeringshald og drøftast i det offentlege rom.

Fem politiske grep På politisk hald bør ein ta følgjande grep: (i) I eit skuleverk som skal omfatte alle, må ein skilje mellom minste-

Referansar • Bakken, Jonas. 2009. Retorikk i skolen. Oslo: Universitetsforlaget. • Næss, Arne. 1975. En del elementære logiske emner. Oslo: Universitetsforlaget. • Rorty, Richard. 1998. Achieving our Country. Cambridge, Mass.: Harvard University Press. • Skirbekk, Gunnar. 2010. Norsk og moderne. Oslo: Respublica (Multiple Modernities. A Tale of Scandinavian Experiences. Hong Kong: The Chinese University Press, 2011). • Skirbekk, Gunnar. 2011. «Religionskritikk – kvifor og korleis.» Religion og livssyn 3/2011, også GS heimeside. • Skirbekk, Gunnar. 2011. «Norskfaget – kva bør gjerast?» Norsklæraren 2012, også GS heimeside.

mål og ønskemål. (ii) I eit skuleverk som skal omfatte alle, bør ein innføre felles kjerne­ stoff, og dessutan kvalitetssikre det lærestoffet som elevane møter i lærebøker og på anbefalte nettstader.

Notar 1 Jf. læreboka Retorikk i skolen (Bakken 2009, kap. 10.2) om framgangsmåten for retorisk analyse av skriftleg tekst: «I hvilken grad virker teksten overbevisende på publikummet? Hva kunne­

(iii) Alle bør lære nynorsk og bokmål. Ved allmennfagleg studieretning

avsenderen gjort annerledes for at teksten skulle virke mer over-

bør det vere skriftleg eksamen i begge språk, nynorsk og bokmål, med

bevisende?» Ja, i eige nærmiljø vil ein språkbrukar normalt

separate karakterar og med ekstern sensor for å sikre same nivå over

ha eit velgrunna syn på verknaden av eigne ytringar. Men når

heile landet.

spørsmålet blir reist meir allment, krev svaret raskt ei empirisk­ undersøking, jf. bruken av psykologi og samfunnsvitskap i

(iv) Lærarutdanninga og arbeidssituasjonen for lærarane må kvalitets-

reklame­bransjen.

sikrast. Løns- og arbeidsvilkåra for norsklærarane må justerast ut

2 Jf. t.d. kompetansemål for Vg1, studieførebuande utdannings-

frå det faktum at dei underviser (rettleier og gir karakter) i to skrift-

program, «Mål for opplæringen er at eleven [alle elevar] skal

språk.

kunne bruke ulike estetiske uttrykksformer i sammensatte tekster».­

(v) Norskfaget bør samordnast betre med nærliggjande fag, slik som historie og samfunnsfag. Dei som avsluttar vidaregåande skule, bør ha kjennskap til dei historiske læringsprosessane som har forma

3 Jf. den danske historikaren Ole Feldbæk, Danmark-Norge, bd. 4, Oslo, Universitetsforlaget, 1998, s. 398. 4 Jf. Skirbekk 2010 om det å vere norsk og moderne.

dagens norske samfunn.

23


5 Jf. kompetansemålet etter Vg3. «... skrive essay og retoriske analysar på hovudmålet». 6 Der ein t.d. jobbar med spørsmål av typen «kven sa kva til kven, korleis?». 7 T.d. for å avsløre reklame og propaganda. Men då er det ein føre­ setnad at vi sjølve sit inne med velgrunna oppfatningar, som kan «overtyde», ikkje berre «overtale». 8 Bakken 2009. 9 Ibid. pkt. 10.2. 10 I praksis vil det ofte vere blandingssjangrar, begge vegar – retoriske innslag i argumentasjonen og argumentative innslag i retorikken. Derfor talar vi her om eit analytisk skilje. 11 I retorikken søkjer vi argument til forsvar av eigne oppfatningar og til svekking av motpartens. I sakleg argumentasjon er vi opne for at vi sjølve kan ta feil, og at vi kan lære av dei andre. 12 Bakken 2009, s. 12. 13 Jf. kompetansemål etter Vg2 for studieførebuande utdanningsprogram: «… forklare argumentasjonen i sakprosatekster ved å bruke kunnskap fra retorikken». Dette blir til overmål framstilt som eit studieførebuande kompetansemål! 14 Marknadsaktørane i Europa har sett poenget: Forbruksvarer som er teksta på ulike språk, har gjerne ein felles tekst for dansk og bokmål, ofte med kosmetiske markørar av typen æ/e, d/t, k/kk. 15 Jf. poenget om språkleg forheksing hos Ludwig Wittgenstein. 16 Utdanningsdirektoratet legg avgjerande vekt på dette logistikkproblemet, i høyringsnotatet, pkt. 5. 17 Til terminologien: T0 står for ei tvitydig utsegn (av typen «avisa er tynn i dag»). T1 står for første tolking (t.d. «avisa har få sider i dag»), T2 står for andre tolking (t.d. «det står lite i avisa i dag»), osv. 18 Slutten på 1700-talet: Kva finst det av relevante tekstar? Det norske selskap? Og kvifor ikkje Ludvig Holberg og opplysningstida, når ein først er i det hundreåret?

24

19 Jf. Norsk og moderne, Oslo 2010. 20 Eller Erik Pontoppidan og hans forklaring til Luthers katekisme, Sandhed Til Gudfrygtighed, ei bok som vart brukt ved den obligatoriske konfirmasjonsundervisninga frå slutten av 1730-åra og fram til 1900-talet – utan tvil eit viktig verk med tanke på norsk identitetsdanning og dansknorsk språkhistorie.


Ingrid Metliaas er rådgjevar ved Nasjonalt senter for skriveopplæring og skriveforsking i Trondheim og norsklærar ved Verdal videregående skole. Ho var med i Forum for norskfaget og sit i ei gruppe som har gjeve respons til arbeidet med læreplanrevisjonen.

Kommentar til Gunnar Skirbekk Det er tre punkt i Gunnar Skirbekks innlegg jeg vil kommentere:

fins det ikke noe fast forum for drøfting av utfordringene i et hel-

Eksamen og evaluering av skriftlig sidemål, som Skirbekk også

hetlig norskfag.

mener­er «det avgjerande spørsmålet», vil få mest tid, men først vil

Dessuten tror jeg at et revisjonsarbeid kan være vanskeligere

jeg si noe om «den uklare definisjonen» av norskfaget, som er ett

enn å skrive en ny læreplan. Jeg satt i Forum for norskfaget og har

av Skirbekks ankepunkt mot det læreplanutkastet vi nå har fått, og

gitt løpende respons til læreplangruppa underveis, og jeg har sett

jeg vil si noe om det som blir kalt «krisen» i faget.

at en lett kan miste helheten av syne i iveren etter å forbedre enkelte­

Det er norsklærerbrillene jeg nå har tatt på meg. Jeg har «ført

punkt. Når det er sagt, vil jeg likevel si at noen har gjort et godt

fram» utallige klasser på videregående skole. Den siste 3.-klassen

rydde­arbeid i sluttfasen av arbeidet med det utkastet vi nå har.

hadde jeg i vår. Sannsynligvis er jeg etter hvert en av de mest erfarne

Sammen­hengen i læreplanen er stort sett god, og ikke minst er det

sensorene i landet, og den erfaringa er også med når jeg vurderer

blitt en tydeligere progresjon i kompetansemål som handler om

norskfag, læreplan og eksamensordning.

grunnleggende ferdigheter.

Det er, som sagt, et par punkt jeg har lyst til å kommentere før

«Norskfaget er i krise», sier Gunnar Skirbekk. Det er ikke det

jeg går over til evaluering og eksamensordning for skriftlig sidemål.

inntrykket en sitter igjen med etter skolebesøk og kontakt med

Skirbekk er opptatt av «den uklare definisjonen» av norskfaget i

norsklærere i videregående skole. Jeg er mye omkring, og jeg blir

videregående skole. Jeg ser det poenget, men dette handler ikke bare

begeistret over alt det spennende som skjer i klasserommene. Ikke

om at vi nå har fått et utkast til en revidert læreplan. Ett norskfag for

minst ser jeg at unge lærere har et repertoar av metoder som jeg ikke

alle som skal bli «studieforberedte», elever med et annet morsmål

har. Mine unge kolleger kan ikke det samme som jeg, men de kan

og elever med yrkesfag-bakgrunn, er en utfordring. Samtalen om

andre ting, og hvis det er krise, så oppfatter jeg ikke krisestemning.

«definisjonen» av morsmålsfaget må fortsette, og jeg ønsker meg

Likevel er jeg delvis enig med Skirbekk. Jeg bruker ikke ordet

et fast forum for en slik samtale. Forum for norskfaget er ferdig

krise, kanskje, men det ligger ikke langt unna. Det som i det minste

med sitt arbeid, og de nasjonale sentrene for lesing, skriving og

er en stor bekymring for meg, med norsklærerbrillene, er at mange

nynorsk, er ikke «norskfag-senter». Mens matematikkfaget har sitt

ungdommer ikke lærer å lese og skrive godt nok. Det er ikke bare

Matematikksenter og fremmedspråkene sitt Fremmedspråksenter,

norskfagets ansvar, men norskfaget må ta sin del av ansvaret og

25


ta det på alvor. Mer vekt på eksplisitt lese- og skriveopplæring er

Jeg er blant dem som har foreslått og argumentert for alternativ 3,

nødvendig.

altså en obligatorisk eksamen i sidemål etter Vg2. Jeg ønsket også én

Fire av ti studenter greier ikke å fullføre en grad på universitet

standpunktkarakter, som inkluderer norsk «muntlig». Det henger

og høyskoler, hørte jeg på radioen en dag. Nå vet jeg at det ikke

sammen med den helhetlige undervisninga jeg har lyst til å holde

fins eksakte­ tall for dette, men jeg føler meg ganske sikker på at

på med, men den saken ser ut til å være tapt.

dårlig lese- og skrivekompetanse er en viktig årsak til frafall

Tilbake til obligatorisk eksamen i norsk sidemål etter Vg2: Jeg

blant studenter,­som det er årsak til at elever ikke fullfører yrkes­

tror det kan fornye norskfaget på den måten at skriveopplæringa

utdanning. Jeg snakker ikke om instrumentelle ferdigheter, selv­

blir mer eksplisitt og målretta, at vi får bedre opplæring i nynorsk

følgelig, men om skriving og lesing som en helhetlig kompetanse

sidemål og at vi gjør alle kommende studenter til bedre skrivere på

som handler om å forstå det du leser, om å kunne uttrykke det du vil

hovedmålet sitt.

og skape mening gjennom skrift. Det handler også om å opparbeide tillit til at en selv kan gjøre nettopp dette, og vi kan gi elevene noen strategier som hjelper dem.

For at det skal skje, er det ikke nok å flytte eksamen, enten en flytter den til før påske i Vg3 eller til Vg2. For det første kan vi ikke ha målformuleringer som stiller for-

Lese- og skriveferdighet henger nøye sammen, også på norsk­

skjellige krav til formelle ferdigheter i hovedmål og sidemål. Jeg er

eksamen. Elevene må lese og forstå tekstvedlegg, lese og forstå

fullt klar over at dette beskriver den virkeligheten vi har i dag, også i

oppgaven og lese egen tekst for å revidere den. De må sette tekster

norsksensuren, men jeg syns vi skal ha en mer ambisiøs målsetting.

inn i en sammenheng, og for å ha nytte av læreboka og andre kilder

Formuleringer som «mestre sentrale regler i formverk og ortografi

de får ha med seg, kreves det også god leseferdighet. Leseferdighet

på sidemålet» og «uttrykke seg med et funksjonelt ordforråd» åpner

er like avgjørende som skriveferdighet for å lykkes til eksamen i

for svært forskjellig praksis. Jeg – som bokmålsbruker – liker ikke

norsk skriftlig, og mange elever har ikke ferdigheter og strategier

tanken på hva det vil bety for mitt skriftspråk – som faktisk mange

de trenger for å lykkes med eksamen eller med studiene sine seinere.

nynorskelever bruker i arbeidslivet seinere. Jeg vil tro at mange av

Denne «krisen» eller bekymringen er noe av bakgrunnen for

dere som sitter her, vil reagere omtrent som jeg gjør, ved tanken på

mitt syn på evaluering og eksamensordning for sidemålet. I en parentes vil jeg si at jeg aldri hørte noen diskusjon om

at hver lærer og sensor skal definere hva som er «sentrale regler i formverk og ortografi».

arbeids­situasjonen for norsklærerne i Forum for norskfaget, og

Derimot kan vi ha en skriftlig eksamen etter Vg2 der oppgavene

heller ikke at det ble brukt som argument for å ta bort egen side-

er noe mindre komplekse enn de eksamensoppgavene vi har nå.

målskarakter. For meg står det helt fjernt å trekke det inn som et

Elevene­kan skrive kortere tekster i et snevrere utvalg av sjangere.

argument i debatten. Derimot kunne jeg ha tenkt meg å si noe om

Det faglige kunnskapsstoffet under hovedområdet for språk, kul-

dokumentasjonstyranniet som noen skoler tror de må drive med,

tur og litteratur på Vg2 gir mulighet til å lage varierte eksamens­

men det er en annen sak.

oppgaver som er mindre krevende, uten at vi senker ambisjons­

Det avgjørende spørsmålet i diskusjonen er altså evaluering og eksamensordning for sidemålet.

nivået når det gjelder formell kompetanse. Obligatorisk sidemålseksamen, med oppgaver bygd på Vg2pensum,­med kortere eksamenstid og kortere tekster, ville være

26


et flott utgangspunkt for skriveopplæring. Vi har liten tradisjon for å drive med det i videregående skole. Vi har stort sett latt elevene skrive for å vise hva de kan og ikke lært dem strategier for å bli bedre skrivere. Det gjelder skriving både på hovedmål og sidemål. Øving på kortere tekster er mer overkommelig både for elever og lærere. Vi har positive erfaringer med kortsvaret på 250 ord, som nå er blitt en eksamenssjanger. Det gir oss tid og mulighet til å styrke den skriftlige opplæringa på alle nivå, fra de formelle ferdig­hetene til det å oppleve at du greier å skape mening gjennom­å skrive. Det siste året kan elevene skrive lengre tekster i mer krevende­sjangere­ på hoved­målet og samtidig få konsentrere seg om dette årets «pensum».­Jeg ser ikke bort fra at Skirbekk har rett når han ønsker­ å ta bort den skjønnlitterære skrivinga av «eksperimenterende tekster»,­som det heter nå, men oppgaver som ber elevene reflektere over viktige tema i andre tekster, kan de skrive på hovedmålet sitt. De juridiske utfordringer knyttet til denne ordningen er det ikke rom for her, men en samlet standpunktkarakter i norsk, som blir nevnt i vurderinga av alternativ 3, åpner faktisk for spennende muligheter. I mandatet som ligger til grunn for revisjonen, er det et krav at elevenes grunnleggende ferdigheter skal styrkes. Det er gjort endringer som bedre tydeliggjør progresjon i utvikling av lese- og skrivekompetanse, blant annet ved å vise hvordan elever kan utvikle ferdigheten i å vurdere og revidere egne tekster. Jeg syns det er viktig at dette blir lagt merke til og fulgt opp i arbeidet med implementering av den nye læreplanen, uansett hvordan den kommer til å se ut. Min optimisme knyttet til virkningene av en ny eksamens­ sjanger på Vg2 er også helt avhengig av dette. Skal en få gjennomslag for en ny praksis i klasserommene, må en ikke overlate lærernes kompetanseheving til lokale skoleeiere. En plan for kompetanse­ heving blant lærere, ikke minst i hvordan en kan drive skrive­ opplæring, er minst like viktig som endringene i læreplan, eksamen og vurderingsordninger.

27



Eli Bjørhusdal er høgskulelektor i norsk på Høgskulen i Sogn og Fjordane og arbeider med ei doktoravhandling om korleis språkskiftet frå nynorsk til bokmål plasserer seg i nyare norsk språkpolitikk.

Kommentar til Gunnar Skirbekk Kritiske merknader til einskapsprinsippet i norskfaget Eit overfylt norskfag har andre og betre løysingar enn å redusere­

Betre nynorskopplæring som alternativ

statusen til og omfanget av nynorsk. Slik les eg hovudærendet i

Eg er både samd i og noko kritisk til det eg oppfattar som Skirbekks

Gunnar Skirbekks tekst. Skirbekk argumenterer for eit norskfag

ærend. For å ta innvendingane fyrst: Dette er høgt spel. Dersom ein

som gjer det lettare å handtere nynorsk, som er sidemål for dei fleste

ser det som plent umogleg for norsklærarar å halde fram med å

elevar, og møter såleis norsklærarane på deira bane. Han godtek

rettleie både nynorsk- og bokmålstekstar for å kunne setje karakter

premissen­om at norsk er eit for tungt undervisnings- og rette-

i båe, utan at dei likevel får monaleg meir betalt for det, har ein i

fag, men synleggjer at det er mange grep som kan lette det. Ein

realiteten opna for reduksjon i sidemålsprøvinga. Som stoda er no,

kan til dømes­gjere norskfaget til mindre av ei ålmenn innføring i

er det diverre langt meir realistisk å skjere i sidemålsordninga enn

litteratur­vitskap og mediekunnskap.

å gje norsklærarane høgare løn. Skal me gjere nynorsken i skulen

Frå eit nynorsksynspunkt ser dette ut til å vere eit strategisk godt

avhengig av innsprøyting av meir ressursar til norskfaget?

grep. Ein trøytt norsklærar kan likevel møte Skirbekk med fylgjande:

Ei svakare innvending er at Skirbekks perspektiv òg kan bi-

– Men det er ikkje der problemet ligg. Problemet ligg i rettebøra, i det

dra til å ta bort merksemd frå korleis ein skal kunne drive betre

at det er så uhorveleg mange tekstar å rettleie for å kunne setje dei

nynorsk­undervisning ut frå ei ordning som ikkje skil seg så mykje

tre norskkarakterane. Og denne børa får me berre bort ved å fjerne

frå dagens.­For sjølvsagt kan ein drive svært god opplæring med

sidemålet! Kanskje vil Skirbekk då svare: – Men eg meiner at du

tre eigne karakterar i norskfaget, det ser me då òg i dag, over heile­

skal få langt meir ressursar for det arbeidet du gjer, eg meiner du

landet. Men det er som om dette alternativet no er viska ut hjå pre-

skal ha 20 prosent færre undervisningstimar for den same løna. For

missleverandørane for norskfaget. Me ser jo òg at det berre er éin

her driv du faktisk opplæring i to språkfag. Ikkje to emne, ikkje to

type forsøksarbeid og utviklingsarbeid i sidemålsfeltet som får

disiplinar, men to språk!

merksemd frå styresmaktene no. Det er dei arbeida som går ut på å redusere omfanget av og vurderinga i sidemål, det me kan kalle felleskarakterforsøka. 1 I politisk skugge ligg prosjekt som tek sikte på å betre og utvikle sidemålsopplæringa innanfor dagens rammer. 2

29


Det er ikkje Skirbekk si oppgåve å gå inn på det didaktiske feltet, og

For det andre opnar einskapsprinsippet for at heile det skriftlege

dermed ikkje mi. Likevel må pedagogisk utvikling og betring av dagens

norskfaget vert vurdert med éin karakter. Når nynorsk og bokmål

ordning få leve som ein premiss i ordskiftet om norskplanen, og det

skal vere to sider av same saka, altså av same faget, kan dei to reknast

er såleis viktig at mange held fram med å engasjere seg her.

som nettopp det Utdanningsdirektoratet skriv: som «…to sider av den

Einskapsprinsippet: nynorsk + bokmål = norsk

same felles skrivekompetansen» (Udir 2012a, s. 11). Då er steget kort til det som er direktoratet sitt konkrete framlegg, altså at ein ikkje bør

Men så vil eg òg seie at Skirbekk si understreking av at me i norsk­

ha to skilde karakterar for bokmål og nynorsk. Einskapen mellom

faget har å gjere med nettopp undervisning i og opplæring i to språk,

nynorsk og bokmål vert brukt som argument for at ein ikkje­treng

er viktig og verdfull. Offisiell politikk er at nynorsk og bokmål ikkje

eiga vurdering i og eigen dokumentasjon av kompetansen i sidemål.

er eigne språk, og då heller ikkje eigne språkfag, men to former av

Ideen om det einskaplege norskfaget, lese som eit prinsipp om at

same språket; altså to målformer. Som Skirbekk presist viser oss, er

både nynorsk og bokmål har sin sjølvsagde plass, og at kompetanse

denne politikken nettopp det: politikk. Ingenting fagleg hindrar oss

i norsk inneber kompetanse i båe skriftspråk, kan nok ha gjort bok-

i å kalle nynorsk og bokmål to ulike språkfag. Men me didaktikarar

målselevar mindre framande for nynorsk. Iallfall når undervisninga

i målrørsla og i nynorskinstitusjonane, inkludert Nynorsksenteret,

har vore god. Men me har kanskje ikkje sett at understrekinga av

har støtta omgrepsbruken til staten her. Problemet vårt med å kalle

denne einskapen også usynleggjer nynorsken. Me har heller ikkje

nynorsk og bokmål ulike språk, og i skulesamanheng ulike språkfag,

sett at ein rimeleg konsekvens av einskapsprinsippet nettopp er å

er nok at me har frykta at dette opnar for ulik handsaming av ny-

vurdere nynorsk og bokmål som eitt fag, med éin karakter.

norsk og bokmål. Det gjeld ikkje minst kompetansekrav og ressurs­

Fordi sidemålet nynorsk skal vere saumlaust integrert i

bruk. Tolkinga av jamstillingsprinsippet i staten og i målrørsla, også

norskfaget,­vert ikkje nynorsk legitimert spesielt som føremål for

den som Nynorsksenteret held seg med, er at nynorsk + bokmål =

faget. 5 Det held med å grunngje at elevane skal ha norsk. Men for-

norsk. Å lære norsk er å lære eitt fag med to uttrykk for norsk. 3 Eg

di nynorsk er det minste språket, og i ålmenta vurdert som mest

vil kalle dette einskapsprinsippet om nynorsk og bokmål i norskfaget.

markert­og minst normalt, er dette pedagogisk uheldig. Sidemålet

Men no viser utkastet til ny læreplan at det heller ikkje i ein-

må grunngjevast spesifikt. Då må me halde fast på Skirbekks under-

skapsprinsippet finst garantiar for jamstilling. Kanskje tvert om?

streking av at den norske staten driv skriveopplæring også i nynorsk

Éin ting er at dette opnar for at skriftleg nynorsk og bokmål berre­

av språkpolitiske, ikkje språkdidaktiske årsaker. Nordmenn har to

er to av ei rad emne i norskfaget. Det medfører kontinuerlege

skriftspråk, difor skal elevane lære båe. Ja, det handlar om kva me vil

prioriterings­diskusjonar. Litteraturhistorie, lyrikkanalyse, skriftleg

lære elevane om kvar dei er og kven dei er; det handlar om danning.

side­mål, dialektlære, mediekunnskap, skriftleg hovudmål, retorikk­ og Shakespeare vert ein meny over kva norskfaget skal og kan inne-

To språk, to språksamfunn

halde. Alle er samde om at elevane må ha skikkeleg skriveopplæring

Men det handlar òg om språkpolitiske rettar for det nynorske språk-

i hovudmålet sitt, så dette er hovudretten. Men alt det andre synest

samfunnet. Den statlege legitimeringa av språkleg jamstilling har

det å vere råd å forhandle om når det kjem til vektlegging og prio-

i stor grad vore knytt til ein formell situasjon: Noreg har de jure to

ritering. 4

offisielle skriftspråk, difor skal ein lære båe. Kanskje har ein lagt for

30


lite vekt på at staten òg de facto har to skriftspråk. Offisielle språk-

At borgarar i ein stat har allmenn kompetanse i statens minoritets­

politiske og språkopplæringspolitiske dokument seier at Noreg­

språk, er ein stor styrke for det aktuelle minoritetsspråksamfunnet.

har to ‘målformer’ eller to ‘skriftspråk’, to ‘skrifttradisjonar’ eller

Det gjeld ikkje minst i ei tid med stor geografisk mobilitet òg innan­

to ‘skriftkulturar’. Men ingen dokument, heller ikkje frå målrørsla,

for statane. At alle her i landet lærer nynorsk, er det grunnlaget

snakkar om to språksamfunn. Me møter på uttrykket det norske språk-

menneska­som bur i dei 115 nynorskkommunane har for å kunne

samfunnet, men det nynorske eller bokmålske språksamfunnet er

krevje at folk som tek jobbar og verv her, skriv nynorsk. Dersom

ikkje-omgrep. 6

det ikkje skal finnast allmenn, dokumentert nynorskkompetanse,

At nynorsksamfunnet ikkje finst som idé, korkje hjå staten eller­

kan me heller ikkje føreslå og forvente at folk skriv nynorsk eller

i nynorskinstitusjonane, heng saman med idéen om at nynorsk

oppdaterer­seg på det, når dei kjem til nynorskland. At det er all-

berre er ei form av eit språk. Eg skal nærme meg dette ved å stille

menn kompetanse i nynorsk, er altså grunnlaget for å ha nynorsk-

det retoriske spørsmålet om kva argument som gjev størst styrke

kommunar, for å ha eit nynorsk territorium. Det er igjen avgjerande

til sidemålsordninga. På den eine sida kan me seie at me har eitt

for å halde oppe eit nynorsk språksamfunn, og dermed norsk to-

norsk språk som ligg føre i ulike variantar, i to ulike rettskrivingar.

språklegheit, på samfunnsnivå. Det nynorske territoriet og språk-

Prinsipielt­har høgremannen Inge Lønning sagt det slik i ein inter-

samfunnet er ein garantist for nynorsken, både for at nordmenn

pellasjon i Stortinget mot sidemål i 1999: «Det er grunnleggende

vert eksponerte for nynorskens skriftbilete og for statusen til skrift-

viktig for meg å slå fast at vi ikke har to norske skriftspråk, som taler

språket.

etter taler har sagt i denne debatt. Vi har én norsk skrifttradisjon, men den foreligger i to forgreninger.»

7

Det spesielle med Noreg er at våre to språksamfunn har to innbyrdes forståelege språk, og at språksamfunna er så integrerte i

Den andre tilnærminga kan vere slik: Som Irland, Wales, Fin-

kvarandre. Andre statar kan sjå det som mest tenleg å skilje ulike

land og mange andre samfunn har me ein situasjon der to eller

språk i ulike fag, som det vert gjort med engelsk og irsk i Irland.

fleire språk med nasjonalspråkstatus lever jamsides innanfor stats­

Hjå oss kan det vere mest gunstig å samle undervisninga i dei to

eininga. Eitt språk har makta og majoriteten bak seg, eit anna er i

språka­innanfor same morsmålsfag, slik det alltid har vore gjort.

mindretalsposisjon. Like fullt har språka ikkje berre kvar sin skrift-

Men poenget­er det same: Her er to språk som er i bruk i landet, og

tradisjon, men òg kvar sine samfunn av språkbrukarar og kvar sine

som både av prinsipielle rettsgrunnar og av praktiske språkbruks­

territorium bak seg. Dei kan meir eller mindre presist kartfestast

grunnar må vere dokumentert allmennkunnskap hjå alle inn­

og reknast opp i administrative einingar; i skulekrinsar, kommunar

byggjarar. Dersom det å samle undervisninga i dei to språka i same

og fylke.

norskfag skulle vise seg å vere eit trugsmål mot det minst brukte av

Allmenn minoritetsspråkkompetanse som sikring av minoritetsspråket

dei to språka, får me heller reise spørsmålet om nynorsken er betre tent med eit kløyvt norskfag; i eitt fag for fyrsteskriftspråk og i eitt fag for andreskriftspråk.

Dei individuelle danningsprosjekta som kan liggje i fleirspråklegheit, er avhengige av at tospråklegheita vert oppretthalden på samfunnsnivå. Det inneber kollektiv språkpolitikk og språkrettar.

31


Litteratur • Eiksund, Hjalmar. 2010. Nynorsken inn med mjølkekartongen.

Utdannings­direktoratets forslag til høringsutkast.

Nynorsksenteret. Henta 1.11.2012 frå http://www.nynorsksenteret.no/

Frå Utdanningsdirektoratet til Kunnskapsdepartementet

nyn/forsking-og-utvikling/?&displayitem=2001&module=news.

2.10.2012. Henta 1.11.2012 frå http://www.udir.no/Lareplaner/

• kd. 2008. Språk bygger broer. Språkstimulering og språk­opplæring for barn, unge og voksne. St.meld. nr. 23 (2007–2008). Oslo: Kunnskapsdepartementet. • kkd. 2008. Mål og meining. Ein heilskapleg norsk språkpolitikk.

Forsok-og-pagaende-arbeid/Gjennomgang-av-fem-fag/. • Udir. 2012c. Forsøk med én karakter i norsk viser gode resultater. Melding frå Utdanningsdirektoratet 26.9.2012. Henta 1.11.2012 frå http://www.udir.no/Tilstand/Forskning/Forskningsrapporter/

St.meld. nr. 35 (2007–2008).

Nordlandsforskning/Forsok-med-en-karakter-i-norsk-viser-gode-

Oslo: Kultur- og kyrkjedepartementet.

resultater/.

• Rønning, Wenche. 2012. «Fra karakterjag til læring – fra dommer til trener.» Rapport fra et forsøk med én karakter i norsk ved to

Notar

videregående skoler. nf-notat nr. 1005/2012.

1 I høyringsnotatet sitt om endringar i læreplanen i norsk viser

Bodø: Nordlandsforskning. • Skjong, Synnøve, og Benthe Kolberg Jansson (red.). 2011. Norsk = nynorsk og bokmål. Oslo: Samlaget. • Stortinget. 1999. Stortingsforhandlinger. Del 7 Debatter m.v. i

ikkje Udir til forsøks- og utviklingsarbeid som går på betring og utvikling av sidemålsopplæringa innanfor dagens ordning (Udir 2012a). I staden går Udir god for ein omdiskutert rapport frå Wenche Rønning ved Nordlandsforsking, eit arbeid som di-

Stortinget. Referat frå møte i Stortinget 11.6.1999, sak 5. Henta

rektoratet sjølv har tinga og finansiert (Rønning 2012). Med til-

1.11.2012 frå http://stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/­

vising til rapporten konstaterer Udir fylgjande: «Erfaringane på

Publikasjoner/Referater/Stortinget/1998-1999/990611/5.

dei sju skolane stadfester at det er ein samanheng mellom talet

• Traavik, Hilde, og Benthe Kolberg Jansson. 2012. Tidleg start

på karakterar i norskfaget og det handlingsrommet lærarane har

med nynorsk når bokmål er hovudmålet. Nynorsksenteret.

for å følgje opp elevane i skriveopplæringa.» (Udir 2012a, s. 11).

Henta 1.11.2012 frå http://www.nynorsksenteret.no/nyn/forsking-

Jf. òg Udir si oppsummering av rapporten (Udir 2012c).

og-utvikling/?&displayitem=2023&module=news. • Udir. 2012a. Utdanningsdirektoratets forslag til høringsbrev og

2 Jamfør til dømes satsingane til Nynorsksenteret: «Tidleg start med sidemål» (Traavik og Janson 2012), og «Nynorsken inn

høringsutkast til reviderte læreplaner i norsk, matematikk, engelsk,

med mjølkekartongen»-prosjektet på Kolvikbakken ungdoms-

naturfag og samfunnsfag. Vedlegg 4 [=5]: Høyringsnotat om

skole i Ålesund (Eiksund 2010). Nettsidene til Nynorsksenteret

endringar­i læreplanen i norsk. Frå Utdanningsdirektoratet til

har fleire­ døme på utviklingsarbeid for sidemålsundervisning

Kunnskapsdepartementet 2.10.2012.

(www.nynorsksenteret.no).

Henta 1.11.2012 frå http://www.udir.no/Lareplaner/Forsok-ogpagaende-arbeid/Gjennomgang-av-fem-fag/. • Udir. 2012b. Utdanningsdirektoratets forslag til høringsbrev og høringsutkast til reviderte læreplaner i norsk, matematikk,

32

engelsk, naturfag og samfunnsfag. Vedlegg 5A: Læreplan i norsk.

3 Jamfør boktittelen Norsk = nynorsk og bokmål (Jansson og Skjong (red.) 2011). 4 I Utdanningsdirektoratet sitt framlegg til høyringsutkast ser kompetansemåla for skriftleg kommunikasjon etter Vg1,


studieførebuande­utdanningsprogram og Vg2, yrkesfaglege utdanningsprogram til dømes slik ut: «… • lese et representativt utvalg samtidstekster, skjønn­ litteratur og sakprosa, på bokmål og nynorsk og i over­ settelse fra samisk,­og reflektere over innhold, form og formål, • forklare argu­mentasjonen i andres tekster og skrive egne argumenterende­ tekster, • skrive tekster med tema og fagterminologi som er til­ passet eget utdanningsprogram etter mønster fra ulike eksempel­tekster, • tilpasse språk og uttrykksmåter til ulike skrivesituasjoner i skole, samfunn og arbeidsliv, • skrive kreative tekster med bruk av ulike språklige virkemidler, • bruke ulike estetiske uttrykksformer i sammensatte tekster,­ • mestre språklige formkrav på hovedmålet, • mestre sentrale formkrav og uttrykksmåter på sidemålet, • vurdere og revidere egne tekster ut fra faglige kriterier, • innhente, vurdere og bruke fagstoff fra digitale kilder i arbeidet med egne tekster, og følge regler for personvern og opphavsrett» (Udir 2012b, s. 9). Me ser at lingvistisk kompetanse i sidemål (og hovudmål) her vert sidestilt med ei rad andre mål for lingvistikk, pragmatikk og estetikk. 5 Sjå til dømes Udir 2012b, s. 1. 6 Sjå til dømes dei to ‘språkmeldingane’ frå 2008; stortings­ meldingane Språk bygger broer (kd 2008) og Mål og meining (kkd 2008). 7 Stortinget 1999, s. 3810.

33



Aud Søyland er ordlisteredaktør, språkvaskar og omsetjar. Ho er utdanna cand.philol. med hovudfag i nordisk språk og litteratur. I 2010–2011 var ho tilsett i Språkrådet som sekretær for nemnda som utarbeidde ny nynorsk rettskriving.

Ny rettskriving for 2000-talet – Eg har inntrykk av at de fyrst og fremst har rydda i den gamle

Størst endring i verb

rettskrivinga og stroke slikt som var lite brukt, eller slikt som låg

Styret i Språkrådet sa før me begynte arbeidet, at både a-infinitiv

nær bokmål, sa ein lærar etter at eg hadde presentert den nye rett-

og e-infinitiv skulle bli ståande. Det såg meir usikkert ut for kløyvd

skrivinga. Det er langt på veg sant, og dei som har brukt hovud-

infinitiv, men også den varianten vart med vidare, etter påtrykk frå

formene i den gamle rettskrivinga, kan i stor grad bruka dei same

brukargrupper. Nemnda sa rettnok at kløyvd infinitiv skal prakti-

formene framleis.

serast etter systemet som er oppført i ordlistene, og det oppfattar

I stortingsproposisjonen om omorganisering av Språkrådet,

eg vel som noko strengt.

som vart vedteken i 2002, slo Stortinget fast at me ikkje lenger skal

Det er kanskje i bøyinga av svake verb rettskrivingsnemnda har

arbeida for tilnærming mellom nynorsk og bokmål, men at nynorsk

stramma inn mest. Telja-klassen har fått attende den tradisjonelle

og bokmål skal normerast som to sjølvstendige skriftmål. For fyrste

bøyinga som eineform: telja – talde, selja – selde osv. Klammeformer

gong på over 70 år skulle dei to skriftmåla normerast på sjølvstendig

som talte og selte gjekk altså ut.

grunnlag. Bokmål fekk si nye rettskriving i 2005, mens det har vore nødvendig med nokre ekstra rundar for nynorsken sin del. Klammeformene kom for fullt inn i rettskrivinga i 1938, som eit ledd i tilnærmingsstrategien. Når tilnærming no ikkje lenger

Når det gjeld e-verb, skal dei med stammeutgang på d, g eller v framleis ha de: arbeidde, bygde og levde. Etter verb med øy i stammen skal det òg vera berre endinga -de heretter: drøymde, gøymde. Dei har hatt klammeform med -te tidlegare.

var aktuelt, vart systemet med hovudformer og klammeformer òg

Etter ustemde konsonantar er det -te som før: kjøpte, viste, halte.

mindre aktuelt. Ein del av mandatet til rettskrivingsnemnda vart

Merk at det igjen skal vera berre te etter r, dvs. førte, lærte osv. Frå

då å fjerna tonivåsystemet med hovudformer og klammeformer,

80-talet har det vore lov å skriva førde eller førte. Forma førde var

men nemnda skulle samtidig ta stilling til innhaldet i klammene,

elles­eineform før 1959, mens førte vart eineform frå 1959. E-verb

og vurdera om det skulle vera med vidare eller ikkje. Dessutan skulle

med stamme som endar på m og enn, har tidlegare hatt -de som

nemnda vurdera ord som hadde to jamstilte variantar.

hovudform­og -te som klammeform. Dei formene blir no valfrie: dømde/dømte, og kjende/kjente.

35


Ein del former som tidlegare var klammeformer, kom inn i rett­

kunna ha regelrett bøying -ar, -ane som klammeform, og den blir

skrivinga no. Det galdt former som tar – tatt, lar – latt og drar – dratt.

no jamstilt med er, ene. Det same gjeld bøyinga av ord som villa og

Nokre andre enkeltord fekk òg eit alternativt bøyingsmønster: eiga

mulla. Alle hankjønnsord kan altså ha ar, ane i fleirtal, bortsett frå

– åtte el. eigde, lada – ladde el. lada, leia – leidde el. leia, ofl.

nokre få uregelrette som son – søner, bonde – bønder.

Nokre former som har vore klammeformer til j-verb, vart med

Tilsvarande i-stammane av hankjønnsord blir det valfri fleir-

vidare som sjølvstendige verb, nokre av dei med både a- og e-verb­

talsbøying for o-stammar av hokjønnsord: myrar eller myrer, helgar

bøying: stønna, drønna og dønna, t.d. Verbet symja fekk varianten

eller helger. Hokjønnsord på -ing får -ar og -ane, og skil seg altså frå

svømma, som jo ikkje var tillaten tidlegare. Der fekk me kritikk for å

den regelrette hokjønnsbøyinga i fleirtal, som før.

ha gått ut over mandatet vårt, fordi me endra ordtilfanget. Men det gjekk gjennom både i Språkrådet i og departementet.

I inkjekjønnsord har nemnda fyrst og fremst gjort noko med bøyinga av lånord som har hatt eit «utanlandsk» bøyingsmønster

Når det gjeld sterke verb, gjekk langforma i presens ut. Det må

ved sida av det norske, til dømes fleirtal fora – foraa ved sida av forum­

altså heita les og kjem og søv. Vidare gjekk partisippforma med -i

– foruma. Desse orda kan berre ha regelrett inkjekjønnsbøying no.

ut, altså vunni, komi osv. Det er former som fyrst og fremst passar

Unntak er faktum og antibiotikum, som framleis har valfridom

med talemålet i det austnorske området, og ein del personar med

mellom­ -um og -a i fleirtal. Vidare har inkjekjønnsord på el, er og

austnorsk talemål seier seg leie for at formene er ute.

-en fått eit enklare bøyingsmønster. Før kunne dei på -el ha valfri

I nynorsk er det tradisjon for å samsvarsbøya perfektum parti-

samandraging i bestemt form eintal (jf. middelet/midlet) og obliga-

sipp-forma av verb når ho fungerer som eit adjektiv. Samsvars­bøying

torisk samandraging i bestemt form fleirtal (midla), mens dei på -er

har vore obligatorisk for dei som har måtta følgja lærebok­normalen,

for det meste hadde valfri samandraging både i eintal og fleirtal.

men har vore valfri for skuleelevane. No er samsvarsbøyinga

No har dei på -el obligatorisk samandraging i fleirtal: midla, varsla.

igjen obligatorisk for partisipp av sterke verb, mens ho er valfri i

Elles skal det ikkje vera samandraging i nokon av desse gruppene av

predikativ­stilling for partisipp av svake verb. Det betyr at ein må

inkjekjønnsord. Her er regelen forenkla, men ein kan diskutera om

skriva: Mannen er komen, men ein kan skriva saka er gløymd eller saka

me tvingar språket inn i eit system som ikkje samsvarar heilt med

er gløymt. Mange meinte at me burde kutta ut samsvarbøying av

det folk til vanleg skriv.

partisipp, men nemnda fann det vanskeleg å kutta samsvarbøyinga av sterke partisipp.

Substantivbøying

Kjønn på substantiv hadde me ikkje tid til å gå mykje inn på, men me tok for oss ord på -skap og ing/-ning. Dei på -skap er no hankjønnsord dersom fyrsteleddet er eit verb eller eit adjektiv, mens dei er valfritt hankjønns- eller inkjekjønnsord viss fyrsteleddet er eit

Når det gjeld bøyinga av substantiv, har det lenge vore lov for elevane

substantiv. Nokre som før berre har vore inkjekjønnsord, er framleis

å bøya såkalla i-stammar av hankjønnsord på regelrett vis i fleirtal.

det, t.d. ekteskap, herskap.

Den regelrette bøyinga gongar, gongane har altså vore klammeform,

Ord på -ing/-ning er i utgangspunktet hokjønnsord i nynorsk.

mens gonger, gongene har vore hovudform. Desse alternativa blir

Verbalsubstantiv er alltid hokjønnsord, mens ord for resultatet av

valfrie former i den nye rettskrivinga. Det vil seia at det kan heita

verbalhandlinga til dels har vore hankjønnsord. Fleire av dei som før

bekkar eller bekker, benkar eller benker. Hankjønnsord på nad har

36


berre var hankjønnsord, kan no vera hankjønns- eller hokjønnsord,

kan ein no bruka nokon som einaste fleirtalsform. Det viser seg at det

t.d. bygninga el. bygningen, leidninga el. leidningen ofl.

er svært lite talemålsgrunnlag for eit skilje i fleirtal av nokon i dag,

Adjektiv og adverb

og då er kanskje grunnlaget for å halda på det i skrift heller tynt.

Adjektiv som endar på -en, kan no ha anten -e eller -ent i inkjekjønn.

Lydverket

Forma med -ent var før klammeform. Grunnen til at me valde å ta

Nynorsk inneheld mange enkeltord som har hatt to variantar i

henne med vidare, er at inkjekjønnsformer som kriste, gedige og

skrive­måten – anten to variantar med ulike vokalar, eller to variantar­

gebrokke høyrest litt merkelege ut.

med enkel eller dobbel konsonant. Mange hadde nok tenkt seg at

Ord av typen fillet, fillete og fillut vart reduserte frå tre til ei form: fillete.

me skulle enda opp med ei form av kvart ord, ut frå mandatet om ei «enkel og stram norm». Nemnda kom ganske fort fram til at «enkel»

Vidare vart formene med n eineformer i ord av typen innanfor,

ikkje treng vera det same som «stram», fordi den forma som er enkel

utanfrå osv. Det er størst talemålsgrunnlag for formene utan n, men

for ein vestlending, ikkje treng vera det for ein austlending. Orda

nemnda valde likevel å gjera det slik, sidan skrifttradisjonen har

som hadde hatt to variantar, fekk i mange tilfelle to former framleis.

størst grunnlag for former med n. Det viste Sandøy-nemnda i si

Eg skal trekkja fram berre to variantar her: vekslinga mellom ø og y i

innstilling frå 2002.

ein del substantiv (følgja/fylgja, ønskja/ynskja) og j etter g og k i verb

Pronomen og nokre determinativ

og svake hokjønnsord: byggja/bygga, bryggje/brygge. Det vart altså valfritt å skriva følgja eller fylgja, bøtte eller bytte,

Nemnda valde å koma med ei alternativ form til andre person fleir-

først eller fyrst. Nemnda prøvde seg fyrst med å seia at forma med

tal, og landa til slutt på dokker som både subjekts- og objektsform

ø skulle bli eineform i dei fleste av desse orda, men at nokre få ord

– som alternativ til dei tradisjonelle de – dykk. Det er då meininga

skulle ha ein variant med y, til dømes først og fyrst. Det kom mange

at ein skal bruka anten de – dykk eller dokker – dokker. Her var det to

innvendingar mot å velja den eine forma, og nemnda landa derfor på

omsyn å ta: at mange har vanskar med å skilja mellom subjekts- og

å jamstilla dei fullt ut. Aasen hadde y for denne korte ø-lyden, som

objektsforma, og at mange nynorskbrukarar mislikar forma dykk.

òg blir uttala y i mange dialektar, og variantane med ø har kome inn

Det var sjølvsagt uråd – no som på Ivar Aasens tid – å finna ei form

som tilnærmingsformer seinare. Ein del ord med denne lyden har

som samla heile landet. Dokker er ei form som store delar av landet

elles aldri hatt ei form med ø, til dømes kyrkje og byrja.

kan kjenna seg igjen i, fyrst og fremst Vestlandet, Trøndelag og

Likeins vart det valfritt med j etter g og k: byggja el. bygga, tenkja

Nord-Noreg, og mange av lærarane eg har møtt, seier at elevane vil

el. tenka. Nemnda var inne på å stryka formene med j, som tydeleg er

ta i bruk den forma.

på retur i talemålet. Ho konkluderte likevel med at det var for tidleg,

Nemnda valde i tillegg å ta inn dokkar som eigedomsord til dokker.­ Nemnda strauk varianten noen, men forenkla fleirtalsbøyinga av nokon. Før har det heitt nokre i forteljande setningar og nokon i

sidan formene med j har vore hovudformer fram til no. Ved neste rettskrivingsendring er det kanskje naturleg å ta ut formene med j. Når ein les tekstar av yngre skribentar, er det iallfall lite j-former å sjå i denne typen ord.

spørjande og nektande. Det kan ein framleis bruka, men alternativt

37


I verbet ønskja/ynskja møttest dei to problemstillingane y/ø og j eller

Reaksjonar så langt

ikkje etter g og k. Rettskrivingsnemnda gjekk nemleg inn for å gjera

No har eg vore rundt omkring og hatt kurs for bortimot 1000 lærarar.­

j valfri også i dei orda som har hatt obligatorisk j: ønskja/ynskja fekk

Det er fire ord dei særleg seier dei kjem til å sakna, og det er bar, bare,

variantane ønska/ynska. Det vart altså fire former av dette ordet, og

kjøra og muleg. I nokre område seier dei at det blir vanskeleg å læra

det var iallfall ikkje strategisk klokt, for dette ordet vart god skyts for

elevane at det heiter drope og tola. Men mange kjem og seier at dei

dei som ville kritisera arbeidet til nemnda. Men for språkbrukarane

alt i alt er nøgde med den nye rettskrivinga, ut frå det eg presen­terer.

var det kanskje greitt at det vart slik.

Sjølvsagt er det enkelte andre innvendingar, og innvending­ane

Når det gjeld former med og utan j, slo nemnda fast at du ikkje

varierer­litt frå ein landsdel til ein annan. Hovudinntrykket er like­

treng bruka former med j i alle ord som kan ha j etter g eller k, sjølv

vel at folk er positive til forenklingar som til dømes det me har gjort

om du har brukt j-forma i eitt ord. Du skal altså vera konsekvent

med substantivbøyinga. Spørsmål går meir på kvifor me ikkje let

innanfor eitt og same ord, men kan skriva byggja og ringa, vekkja

alle hokjønnsord få regelrett bøying, som hankjønnsorda fekk.

og tenka i same tekst.

Vidare er folk glade for alle system og reglar. J-verb er ei gruppe

Når det gjeld enkel og dobbel konsonant, blir begge variantar i

mange kan oppleva som vanskeleg, men dei aksepterer at elevane

stor grad med vidare, der det har vore enkel og dobbel konsonant

berre må pugga dei vanlegaste verba av denne gruppa, så lenge

før. Ord som har hatt enkel eller dobbel m, kan heretter alltid ha

gruppa no har vorte eintydig.

dobbel m, men nokre ord kan òg ha enkel m, til dømes koma/komma, ungdomen/ungdommen. Eg skal ikkje gå detaljert inn på annan vokalvariasjon, men tendensen er at tidlegare hovudformer vart med vidare, og i tillegg

Dessutan er det tydeleg eit stort behov for råd og vink om praktisk­nynorsk. Eg får mange tilbakemeldingar om at det er svært nyttig å få kurs i den nye rettskrivinga, og at lærarane set pris på dette tiltaket frå Språkrådet.

nokre klammeformer som har vore mykje brukte. Rettskrivingsnemnda fekk ein del kritikk for at ho la vekt på kva for former som er mest i bruk, i staden for å få til ein «konsistent» nynorsk innanfor éin stil. Det at me la stor vekt på bruk, førte til at skrivemåten

Litteratur • Språkrådet. 2012. Ny rettskriving for 2000-talet. Innstilling til ny

av enkelte lydar vart meir inkonsekvent, til dømes når me valde

rettskriving for det nynorske skriftmålet. Oslo: Språkrådet.

dei tidlegare hovudformene drope og tola med o, men dei tidlegare

Internett 1.11.2012: www.sprakradet.no/nb-NO/Toppmeny/Aktuelt/

klamme­formene bråte og flåte med å.

nynorsknorm/Innstilling/

Nemnda la likevel ikkje berre vekt på kva former som er i bruk. I nokre tilfelle valde ho å ta ut former som fell saman med bokmål, og ha berre ei form av nokre «signalord», nokre vanlege ord. Mellom­ anna desse formene gjekk ut: bar, bare, høra, kjøra, muleg, noe, mye, hjerte.

38


Karen Marie Kvåle Garthus er lektor og avdelingsleiar ved Valdres vidaregåande skule, og tidlegare prosjektleiar for prosjektet Målstreken. Prosjeketet har mellom anna arbeidd med å kartleggje overgangen frå nynorsk til bokmål.

Kommentar til Aud Søyland

Blir det no enklare for elevane å bli trygge nynorskbrukarar? At nynorskens skog har eit rikt artsmangfald, det veit dei fleste

ordliste. Hadde det endå vore så vel, har eg lyst til å replisere. Etter

som kjenner han. Då tenkjer eg ikkje berre på bøyingsmønster og

mi erfaring­er det ingen stor avhengigheitsproblematikk på dette

ordval, men også på språkbrukarane, -vitarane og -synsarane.

feltet, elevane brukar heller ordlista for lite. Men det er sjølvsagt

Etter den nye rettskrivinga har det blitt noko mindre mangfald i bøyingsmønstera, noko som etter mi meining gjer det enklare for

rett at ein ikkje blir ein god nynorskbrukar om ein klamrar seg til ordlista.

mange av dei som står i «skogbrynet» av denne skogen, om ein no

Mandatet til nemnda var å gjera variasjonen mindre, og det

skal vidareføre denne metaforen. Men det minkande mangfaldet

har dei også gjort. Det er godt å sjå ein del av forenklingane i den

fell kanskje ikkje heilt i smak hjå alle språkvitarane og -synsarane.

nye norma, for ja, det blir enklare å bøye både substantiv og verb

Det vil seia: Mottakinga av rettskrivinga har vore så god som ho

etter­dette. Men paradoksalt nok kan resultatet bli at lærebøkene

kunne bli, når mellom andre Noregs Mållag gjekk inn for reforma

har eit større mangfald av former etter den nye norma, no som

utan endringar. Men den som høyrde debatten under den opne

klammene­er vekke og alle former er likestilte. Det blir interessant

høyringa­i Språkrådet og på Landsmøtet i Noregs Mållag, kunne

å sjå kva for «husnorm» ein legg seg på i forlaga, og om ein i det

høyre mange av dei argumenta som var ventande etter ei slik reform.

heile kan sjå store­endringar i den faktiske språkbruken i media

Som ein ropar i nynorskens skog, får ein svar, kan ein vera freista

med 2012-reforma.­

til å seia.

Valfridom har i det store og heile vore eit av dei viktige stikk-

Det slåande er jo at svært mykje av kritikken gjekk på det som

orda for nynorsken, framheva som ein styrke av nokon, men også

låg i mandatet til nemnda, nemleg å fjerne klammeformene. Mange

angripe som eit av nynorskens svake punkt. Nokså urettferdig slepp

ynskte å halde på ein forskjell mellom hovudformer og klamme­

bokmålet unna denne kritikken, endå Jens Haugan ved Høgskolen

former, sidan det gjer variasjonen i for eksempel skulebøker mindre.­

i Hedmark i eit lesarinnlegg korrekt har peika på at ei setning som

Og for den som skal lære ei norm, er det rett å seia at mindre

«hånden brøt vannflaten» har mange ulike former å velja i, og der-

variasjon­er eit gode. Dette hevdar også Gunnstein Akselberg i ei

med svært mange kombinasjonsmogelegheiter. Men variasjon er

gransking frå 1998. Han seier valfridomen gjer elevane avhengige av

ikkje eit trugsmål i bokmålet, fordi norma nedfeller seg i ei mykje

39


større tekstmengd, og i praksis er det liten variasjon i denne tekst-

løysing­– men neppe ei som vil hjelpe lærarane i Valdres og Halling­

mengda. Ein som skal lære nynorsk på skulen, anten det er hovud-

dal. Kanskje­er ho ei velsigning for elevar og lærarar i Nord-Noreg,

mål eller sidemål, har ei mindre tekstmengd å forhalde seg til i den

men ho representerer­også ein auke i talet på valfrie former, som

verkelege verda, og denne tekstmengda har innehalde meir varia-

ein jo eigentleg­ville redusere. Ein kan også diskutere om det er

sjon enn bokmål. Både variasjonen og den manglande tekstmengda er

rett å krevje­at ein brukar anten de-dykk eller dokker-dokker, med

ei utfordring for den som skal lære å skrive nynorsk.

tilhøyrande­ eigedoms­pronomen dykkar eller dokkar. Ein slik val-

Men kven av desse to er det største problemet for elevane? Eg

fridom med strenge grenser trur eg vil vera vanskeleg å handtere.

meiner problemet fyrst og fremst er ein for lite synleg skriftkultur, og ikkje variasjonen. Det er to årsaker til det:

I artikkelen «Du skriv feil, lærar», av Jan Olav Fretland, viser han til si eiga gransking av feiltypar som studentar ved Høg­skulen i Sogn og Fjordane har gjort. Dei følgjande feiltypane var høgt

1

Dei fleste barn og ungdommar veit ikkje at det har vore så stor

representerte:­

variasjon i nynorsk. Det trengst eit visst medvit for å få med seg det. Svært mykje av variasjonen er også heilt uproblematisk:

1

Trapp eller tropp? Akkurat det har lite å seia for ein elev. Så den

2 Feil med vokalisme (40)

som forheld seg til forenkla reglar, har ikkje nødvendigvis hatt

3 Feil med konsonantisme (34)

eit problem med dette.

4 Enkel bestemming (30)

2 Mange elevar råkar jo ofte rett nettopp fordi fleire former har vore tillatne.

Bokmålsord/-orddelar (54)

5 Svake verb-klassar (27) 6 Kjønn på substantiv (27) 7 Fleirtal av substantiv (24)

Kanskje har problemet vore større for lærarane, ettersom mange av dei har lagt seg i selen – og likevel ikkje klart å sjå kva som er tillate

Flesteparten av studentane i dette utvalet kan ein gå ut frå har ein

og ikkje.

vestlandsdialekt i botnen, noko som vil prege kva for feil dei gjer.

I alle fall har dei siste åra, då eg har vore prosjektleiar for Målstreken, vist meg at mange lærarar føler dei ikkje meistrar norma

Fleire av desse feiltypane vil ikkje den nye rettskrivinga gjera noko med:

godt nok, og at dei manglar ein tydeleg strategi for å gjera elevane til trygge språkbrukarar. Og kanskje er dette eit like stort problem for elevane som valfridommen. Aud Søyland hadde eit kurs for lærarar frå Valdres og Hallingdal for nokre år sidan, og dei frammøtte var veldig nøgde med å få repetert dette av ein autoritet på området. Forma dykk var den mest omdiskuterte blant kursdeltakarane, og nokre av dei hadde nok håpa at det skulle openberre seg ei, for dei, ukjend løysing på dykk-problemet. No, etter den nye rettskrivinga, finst det ei

40

1

Bokmålsord/-orddelar – vi skal sjølvsagt framleis ikkje blande inn bokmålsord.

4 Enkel bestemming – vi skal framleis ikkje skrive den aktuelle skule, men den aktuelle skulen. 5 Svake verb-klassar – det er framleis forskjell på a- og e- verb, ikkje alle kan ha blanda bøying. 6 Kjønn på substantiv – her er gjort få endringar (men nokon kan slå positivt ut).


For punkt 7, fleirtal av substantiv, kan den nye rettskrivinga ha noko

spørja kor mykje dei i det heile har jobba med rettskriving i skulen,

å seia. Her har det skjedd ei forenkling i hankjønn og hokjønn. Men

i ei tid då rettskriving har vore mindre i fokus i skriveopplæringa.

det heiter framleis eit møte – fleire møte – og ikkje møter, slik mange skriv. For kategoriane vokalisme og konsonantisme er det meir uklart om endringa vil gjera det enklare for elevane. Desse kategoriane om-

Elevane treng eit større tekstmangfald å lesa i samfunnet – slik at nynorskrettskrivinga kan nedfelle seg i ei større tekstmengd. Dermed kan elevane lære gjennom ei meir omfattande lesing og gjennom­å identifisere seg med fleire ulike nynorskbrukarar.

fattar også svært mange ulike feiltypar. Den nye norma har rettnok ført til ein del endringar i både konsonantisme og vokalisme, jamt over ei forenkling. Men problemet har jo stort sett ikkje vore at ein kunne skrive både trapp og tropp, men for eksempel at det heiter å

Kjelder • Akselberg, Gunnstein. 1999: Valfridomen i nynorsk.

ynskje, men eit ynske. For ikkje å nemne kor mange ulike former ak-

Haldningar­og praksis hjå lærarar og elevar i den vidaregåande

kurat verbet ynskje kan ha i den nye norma.

skulen, studieretning for allmenne fag. I Omdal, Helge (red.)

Her er det også viktig å hugse på at informantane i granskinga til Fretland for ein stor del hadde bakgrunn frå Vestlandet, noko som påverkar kva for feil dei gjer. Eit anna utval ville kunne vise andre

Språkbrukeren – fri til å velje? Artikler om homogen og heterogen språknorm. • Fretland, Jan Olav. 2007: Du skriv feil, lærar.

feiltypar. Men som lærar i Valdres kjenner eg likevel att mange av

I Nordal, Anne S. (red.) Betre nynorskundervisning. Skrifter frå

dei feila han beskriv.

nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa nr. 2.

Ein annan feiltype som den nye rettskrivinga heller ikkje kan kurere, er innslag av dialekt. I Valdres er det mange som skriv tå

• Haugan, Jens. 2012: Valfridom i skriftspråka våre. I Gudbrandsdølen Dagningen, 06.02.2012

i staden for av, for eksempel. Dei er framleis rettskrivingsmessig fortapte, og slik må det sjølvsagt vera. Verre er det kanskje for dei frå for eksempel Agder og delvis Telemark som no misser nokre av sine talemålsnære former, slik som bare, mye, høre. Det eg har prøvd å drøfte her, er altså om den nye rettskrivinga har gjort det enklare for elevane å lære seg nynorsk. Svaret frå meg er tja. Ja, nokre endringar gjer det enklare for eleven – og ikkje minst for læraren. Lærarane og elevane eg har møtt i Valdres, vil likevel ha mange av dei same problema med rettskrivinga no som før. Men det er så mange andre faktorar enn rettskrivinga som påverkar kor trygge språkbrukarar elevane blir, og håpet mitt er at ein kan leggje vekt på andre faktorar enn kvalitetane ved rettskrivinga når ein skal forklare kvifor elevane ikkje blir gode nok i nynorsk. Ein kan jo også

41



Endre Brunstad er fyrsteamanuensis i nordisk fagdidaktikk ved Universitetet i Bergen. Han har skrive doktorgrad i nordisk språkvitskap om purisme som normeringsideal i norsk, svensk, færøysk og dansk. Han har også publisert fleire artiklar om hiphop og språkverdiar.

Kommentar til Aud Søyland Eg vil i denne kommentaren gå nærmare inn på to sider ved den

Det mest openberre alternativet ville vere å halde på skiljet mellom­

nye nynorskrettskrivinga. Den fyrste sida dreier seg om inn­haldet:

hovudformer og sideformer, dvs. å la rettskrivingsstrukturen vere

Kva er hovudprinsippa? Kva er bra og mindre bra? Og kvifor­fekk

stort sett slik han var. Tonivåsystemet i rettskrivinga hadde kring

ein no eigentleg det rettskrivingsresultatet ein fekk? Den andre

tusenårsskiftet støtte i målrørsla og viktige brukargrupper, og

sida dreier seg om tida etter rettskrivingsendringa: Korleis vil rett­

argumentasjonen­for det var mellom anna at ordninga kombinerte

skrivinga verte praktisert i tida framover? Og korleis bør ho prak-

trongen for rettleiing med trongen for mangfald.

tiserast?

Eit anna alternativ ville vere å fjerne skiljet mellom hovudformer

Bakgrunnen for kommentarane mine er dels at eg har fylgt

og sideformer, men ha ein langt strammare normal. Då måtte ein

med i rettskrivingsspørsmål både som fagperson i nordisk og som

reindyrke tydelegare eitt prinsipp for kva som skulle inkluderast i

tidlegare­leiar i Noregs Mållag. Men eg har òg vore medlem i fag­rådet

nynorsknormalen. Det vil i praksis seie at ein måtte velje mellom

for normering og språkobservasjon i Språkrådet i den perioden­

å ta omsyn til til dømes faktisk bruk i avisspråket, til tradisjonelle

nemnda for 2012-rettskrivinga har vore i arbeid, og kunne såleis

former med litterær tradisjon, eller til såkalla moderne former som

fylgje prosessen på nært hald.

ungdomen brukte. Det tredje alternativet ville vere å fjerne skiljet mellom hovud­

Hovudprinsippa

former og sideformer, men ha ein breiare normal med stor val­

Den viktigaste endringa i 2012-rettskrivinga er at ein har fjerna

fridom. Her ville mangfaldsperspektivet vinne fram: Med ei slik

skiljet mellom hovudformer og sideformer, og har stramma inn på

ordning kunne alle finne «sine» former i nynorskrettskrivinga.

valfridomen, fyrst og fremst når det gjeld mindre brukte side­former.

Likevel var det ingen av desse tre alternativa som slo gjennom.

Rettskrivinga er såleis vidare enn den gamle lærebok­normalen

Årsaka til det heng saman med ein del grunnleggjande språk­

(hovud­formene), men trongare enn den gamle rettskrivinga (med

politiske og strukturelle bakgrunnsfaktorar, som igjen er med på å

hovudformer og sideformer).

forklare det resultatet ein til slutt fekk.

For å forstå rettskrivingsresultatet og hovudprinsippa bak det

Ein bakgrunnsfaktor for rettskrivingsresultatet ligg på makro­

kan det fyrst vere verdt å sjå litt nærmare på kva for alternative rett-

planet, og handlar om tendensen til mindre offentleg norm­

skrivingsstrategiar som ideelt sett låg føre.

styring. Kulturmeldinga frå 2003, Kulturpolitikk fram mot 2014, og

43


Språkmeldinga­frå 2008, Mål og meining, legg mindre vekt på rettskrivingsspørsmål, og meir vekt på statusspørsmål. Her høyrer­det òg med at samnorskpolitikken er avslutta, godkjennings­ordninga for lærebøker er avslutta, bokmålet er liberalisert, og private norm­ aktørar har fått meir makt til sjølv å avgjere kva former ein skal bruke. Også Noregs Mållag har dei siste åra valt å engasjere seg mindre­i rettskrivingsspørsmål. Denne vegringa imot sterkt offent­ leg normengasjement var tildriv for å etablere eit enklare og meir gjennomsiktig rettskrivingsregime enn det som ordninga med lære­ boknormalen representerte. Ein annan bakgrunnsfaktor er knytt til endringar i den nynorske­ skriftkulturen. Etter fleire år med normeksperiment ser det ut til å ha etablert seg ein «midtline-normal». Vidare ser vi at normerings­ ideologien i mindre grad er basert på dialektargument og prinsippet om at nynorsken skal attspegle alle dialektar. Rett nok er dialektprinsippet framleis til stades i argumentasjonen hos nemnda bak 2012-rettskrivinga, og det fekk meir vekt i løpet av arbeidet med rettskrivinga. Likevel er prinsippet mindre framtredande enn til dømes i utgreiinga Nynorskrettskrivinga frå 2002 (Språkrådet 2002). Endå mindre framtredande er tilvisingar til historisk tradisjon og norrøne former. Eit anna moment som er relevant for dei seinare åra, er språkteknologi med elektroniske tekstkorpus. Dei har gjort det lettare å få oversikt over rettskrivingsbruk i publisert materiale. Rettskrivingsnemnda har i fleire konkrete saker brukt tilvising til tekstkorpus som det avgjerande argumentet. (Dei problematiske sidene ved denne vektlegginga ser eg her vekk ifrå.) Det bør elles­ nemnast­at elektroniske verktøy fordrar ei overskodeleg rett­ skriving, og det tilseier i alle fall opprydding av inkonsekvensar, som det var ein del av i den gamle rettskrivinga. Ein tredje viktig bakgrunnsfaktor for rettskrivingsresultatet­ handlar om politiske og departementale forventningar. Når Kultur­­ departementet i 2000 og 2003 avviste Språkrådet sine rettskrivings­ vedtak, var det fordi ein var misnøgd med vedtaka, og departementet­

44

oppmoda då Språkrådet om å vurdere å oppheve skiljet mellom hovudformer og sideformer i nynorsken. Departementet ville såleis ikkje nøye seg med mindre endringar som ein meinte ikkje vart ståande.­Samtidig ville ein ha brei språkpolitisk legitimitet, og avviste­difor i 2007 styrevedtaket i Språkrådet om å ta opp endring­ av nynorskrettskrivinga som sak. Departementet ville vente til stortingsmeldinga om språk, Mål og meining, kom i 2008. I Språk­ meldinga gav ein så Språkrådet klarsignal til å gå vidare i arbeidet med å lage ei strammare norm, utan sideformer. I mellomtida hadde målrørsla endra syn. Noregs Mållag hadde­ nemleg i fleire år vore ein forkjempar for ordninga med lære­ boknormalen,­og spelte ei rolle for at Språkrådet i 2003 til slutt ville halde på status quo (etter fyrst å ha gått inn for å fjerne læreboknormalen). Men på landsmøtet i 2008 gjekk Noregs Mållag inn for å oppheve skiljet mellom hovudformer og sideformer, og dermed var vilkåra for det eksisterande rettskrivingsregimet endra. Vegen var opna for endring. Det momentet er òg poengtert i Mål og meining­ (s. 206). Rettskrivingsnemnda som vart sett ned i januar 2010, var i sin tur bunden av det mandatet styret i Språkrådet formulerte for arbeidet med ny rettskriving (fyrst formulert 13.09.2007, justert i styrevedtak 16.12.2010). I mandatet lista styret opp fleire normeringsprinsipp: • einskapsprinsippet: «laga ei tydeleg, enkel og stram norm for nynorsk, utan sideformer» • det pedagogiske prinsippet: «etablera ei norm som gjer det lettare­å vera nynorskbrukar, som er tydeleg for alle som bruker nynorsk som sidemål, og som er stabil over tid» • mangfaldsprinsippet og talemålsprinsippet: «norma skal vera slik at nynorsken framleis kan appellera til språkbrukarar over heile landet»


• talemålsprinsippet, ususprinsippet, skriftmålsprinsippet, mål-

2012-rettskrivinga har halde på moglegheita for å bruke kløyvd

setnadsprinsippet: «breitt talemålsgrunnlag, mykje brukte for-

infinitiv,­men konsekvensreglane er vortne såpass strenge at berre­

mer og ord, geografisk spreiing og skriftspråktradisjonar»

eit fåtal i røynda vil vere i stand til å bruke systemet. Berre av den grunnen vil truleg denne infinitivsforma gå ut ved neste høve.

Ut frå målsetnaden om å balansere desse ulike prinsippa var det

Meir frekvent i skriftbruk er blanda bøying av verb som kan ha

ikkje mogleg for rettskrivingsnemnda å lage ei veldig stram norm,

både e-bøying og a-bøying (t.d. bruke). Bøyingsmønsteret er her

samtidig som der var eit overordna mål om å gjere innstrammingar.

bruker-brukte-brukt (e-bøying), brukar-bruka-bruka (a-bøying) og

Dermed var løpet for 2012-rettskrivinga lagt.

brukar-brukte-brukt (blanda bøying). Utfordringa vert om og kor-

Detaljane og valfridomen

leis denne tredje bøyingsmåten skal gjerast synleg i ordlister og elektroniske språkverktøy. Fram til no har ordlistene nemnt høvet

Innstrammingane i 2012-rettskrivinga har ført til litt mindre val­

til å bruke blanda bøying i føreorda. Denne problematikken gjeld

fridom for elevane, i og med at ein ikkje lenger kan boltre seg i

òg kløyvd infinitiv – skal den forma no synleggjerast i ordlistene?

heile nynorsknormalen. Ein kan til dømes ikkje skrive har vori, soli,

Pedagogiske­vurderingar gjer ein skeptisk: Det ser straks meir rotete

noen og rolig. Samtidig er valfridomen vorten større for dei som

og forvirrande­ut med opplisting av mange former.

tidlegare måtte fylgje læreboknormalen. Det gjeld fyrst og fremst

Prinsippet om forenkling og einskapleggjering har ført til nye

lærebok­forfattarar, stats­­forvaltninga og kommunar. Dei kan no

parallellformer. Det er tilfellet når -ar-ending skal kunne brukast i

velje mellom­til dømes anten og enten og mellom tenke og tenkje,

fleirtal av alle hankjønnsord, òg i ord som sofa og dugnad der ein har

fordi alle rettskrivingsformer er jamstilte.

hatt -er-ending i fleirtal. Motargumentet er her at unntaksgruppene

Dersom vi tek utgangspunkt i ideologisk profil, ser vi at ein del

er innarbeidde og lette å praktisere, og at dei nye parallellformene

tradisjonalistiske former har gått ut, og det er særleg i-målet det

heller ikkje har særleg støtte i faktisk bruk. Fagrådet for normering

gjeld. Problemet med i-målsformene var ikkje berre at dei var lite

og språkobservasjon peikar på at former som sofaar/villaar innbyd

brukte. Mange av i-målet sine kjerneformer var knytte til bøyings-

til feillesingar av aa for å.

systemet, og dermed stod dei lagleg til for hogg. Det var eit over-

Eit anna døme på systemtenking som opnar for nye former, gjeld

ordna mål å redusere talet på bøyings­former, ut frå tanken om at

prinsippet om å jamstille former med og utan j i verb med g og k i

det var vanskelegare for språkbrukarar å handtere bøyingsvariasjon

stammen, t.d. å ynskja, å ynska, å ønskja, å ønska. Her er kjenslene

enn variasjon som galdt skrivemåtar. Rett nok har ein fjerna ein del

sterke­blant dei som meiner at j-formene er viktige for nynorsken,

bokmålsnære former òg, som -lig i adjektiv, fleire monoftongformer

medan faktisk språkbruk viser at j-frie former er på frammarsj i

(kjøre, flom, peke), og determinativa noen, noe, hennes og annen. Det

skrift, på same måte som ikkje-palatale former er på frammarsj i tale­

er likevel tilhengjarane av ei tradisjonalistisk nynorskrettskriving

målet. Det kan diskuterast om lite frekvente (og stilistisk markerte)

som har vore mest misnøgde med rettskrivingsresultatet. Dei ville

former som å ynska skal inkluderast berre på grunn av system­omsyn.

ha ei stram rettskriving, men med sine normer. Det viste seg å vere ei

(Nokre unntak gjeld for fylgje, syrgje og lægje.) Ein må vidare undre

strategisk feilvurdering å tru at ein fekk det. Ein må undre seg over

seg over at ein ikkje har med ei av dei mest frekvente feilskrivingane

at dei oppfatta normresultatet som ei overrasking.

sjølv blant elles habile nynorskskribentar: *eit ønskje/ynskje. I dette

45


tilfellet ville det ha vore rimeleg å ha teke omsyn til faktisk språk-

Ordtilfanget og kjønn

bruk, i staden for å byggje på eit ideelt skilje mellom substantiv-

I innstillinga til 2012-rettskrivinga står det: «Som rettskrivings-

form og verbform. (Her høyrer det elles med at nemnda i ein annan

nemnd har me ikkje hatt i oppgåve å avgrensa det nynorske ord­

saman­heng har gjort ein frekvent feil rett, nemleg preteritumsforma

tilfanget, eller laga ei rettskriving som berre skal gjelda eit lukka

vaks [av verbet vekse]; den forma har no kome inn ved sida av voks.)

sett med ord.» I dei fyrste utkasta frå nemnda var der likevel for-

Ei anna j-form som 2012-rettskrivinga ikkje ville ta inn i varmen,­

søk på ordnormering: anten holm eller holme og anten trøndsk eller

galdt verbalsubstantiv med ­ing-ending og stammeutgang på

trøndersk.­Det ein til slutt enda opp med, var å handsame parallell-

g (byggjing)­ eller k (tekkjing). Desse formene har vore ute sidan

former som blom/blome vs. blomster og symje vs. svømme ikkje som

1938-rettskrivinga, men framleis kan ein finne att byggjing i skrift.

rettskrivingsvariantar av det same ordet, men som sjølvstendige

Nemnda avviste j-former her med bakgrunn i lang utestenging og

ordformer med eige oppslag i ordlista. Denne løysinga er pragmatisk­

med at j-lause former var på frammarsj i dialektar og i nynorsk

på den måten at ho skaper mindre rettskrivingsvariasjon, og ein

skriftbruk. Her høyrer det nok med at nemnda hadde fått eit generelt­

unngår å sensurere­ordtilfanget. For dei som er opptekne av det

oppdrag om å stramme inn.

særeigne ordtilfanget i nynorsken, er der nok ulike syn på denne

Den nye pronomenforma dokker kan brukast i både subjektform

framgangsmåten.

og objektform: Driv dokker og leikar dokker med dokker? Derimot får

I 2012-rettskrivinga er det gjort nokre justeringar når det gjeld

ein ikkje skrive pronomenforma dykk både i subjektform og objekt-

tildeling av kjønn for substantiv, jamvel om slike justeringar ikkje

form, jamvel om det vert gjort i praksis: *driv dykk og leikar dykk. Æra

låg i mandatet for rettskrivingsnemnda. Dette gjeld ein del ord som

for denne løysinga har Torodd Kinn (2011) som skreiv eit notat der

endar på -ing og -ning, som får valfri hokjønns- og hankjønnsbøying;­

han argumenterte for at bruken av dykk som subjektform kom av

det gjeld ord på -sle som berre vert hokjønnsord, medan ord på -sel

mangel på kompetanse, ikkje ynske om normalisering.

vert hankjønnsord; det gjeld visse ord på -skap som no kan verte

Med den nye rettskrivinga har ein i visse tilfelle fått auka

inkjekjønnsord, i tillegg til å vere hankjønnsord; dinest gjeld det ord

variasjon.­Eit døme på det er setninga Me ynskjer dykk velkomen,

på -lekt som vert valfritt hankjønnsord eller hokjønnsord. Fagrådet

som det kom pressedekning på. Men det er òg døme på det mot-

for normering og språkobservasjon har sagt frå om at spørsmålet

sette: Ei setning­som Nokre vener slæst har gått frå å ha 48 variantar

om kjønn i substantiv treng ei større kartlegging. Når nemnda like­

til berre å ha 8 variantar. Likeins sit ein no berre att med formene

vel hadde sjansen til å få ting gjennom relativt kjapt, utan lange

mogleg og mogeleg­ der ein tidlegare i tillegg hadde muleg, mulig,

vurderingar som kanskje ikkje enda i så mykje konkret, greip ein

moglig og mogelig. Det må òg nemnast at det i bokmålet finst ei rad

ganske enkelt sjansen.

variasjonshøve for ulike typar setningar. Eit anna moment er at oppstillingar av valfridom i setningar ikkje treng ha så mykje å seie

Den nye normsituasjonen

for kva språkbrukaren oppfattar, verken som valfridom eller som

Valfridomen mellom alternativa i nynorskrettskrivinga gir mange

problem, av di språkbrukaren vel innanfor eit meir definert mønster

moglegheiter for den einskilde språkbrukaren. På den andre sida

av normvariasjon.

tyder mykje på at ein del organisasjonar og verksemder ynskjer eit

meir avgrensa sett av rettskrivingsreglar som bruksnorm. Det vil

46


gjelde blant anna for læremiddel, undervisning, aviser og forvalt-

Kulturdepartementet hausten 2012 om fullmakter og handsamings-

ningsdokument. Vil ein då velje a-infinitiv eller e-infinitiv, j-former

prosedyre i rettskrivingssaker, og i høyringsnotatet låg det føre ein

eller j-lause former, y-former eller ø-former? Rettskrivingsvalet her

passus om rettleiingsmateriell: «Som eit tilbod til språkbrukarar

handlar eigentleg om normsosiologi – om kva for krefter som skal

som ønskjer hjelp til å finna fram i valfridommen i rettskrivinga,

vere dominerande i normeringa. Nynorsken er her i ein spesiell

kan Språkrådet i høveleg form utarbeida rådgjevande informa-

situasjon­som mindretalsspråk, på grunn av den språksosiologiske­

sjons-­og rettleiingsmateriell som er tilpassa behovet innanfor dei

ubalansen til majoritetsspråket bokmål, og fordi mange av dei

respektive­ målformene.» (Kulturdepartementet 2012.) Høyrings­

store tekstprodusentane av nynorsk er plasserte i bokmålsområde

fråsegner frå blant andre Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo

(t.d. forlag, direktorat, departement, aviser, nrk). Når det vert opp

og Fagrådet for normering og språkobservasjon går på at ein ikkje

til desse normaktørane å avgjere kva for nynorskformer som skal

ynskjer at Språkrådet skal gradere formdrag innanfor dei godkjende

festast,­er det ikkje urimeleg å gå ut frå at tradisjonsformer som

rettskrivingane. Derimot er det peikt på trongen for å gi råd og rett-

«stikk seg ut», kjem til å tape i tevlinga med former som nynorsken

leiing i høve til kva ynskemål språkbrukarane har, til dømes om ein

har felles med bokmålet.

ynskjer å skrive «radikalt» eller «konservativt». Dette reiser i sin tur

Styret i Språkrådet såg dette problemet, og prøvde å løyse det

fleire spørsmål, for skal ein gi råd om «radikale» former, må ein ha

med ei såkalla «tilrådd norm» (vedtak 20.5.2011), dvs. ei avgrensa

ei formeining om kva dei formene går ut på, dvs. ein må formulere

rettskriving som skulle vere eit tilbod til dei som ynskte å skrive

subnormer. Problema med å gjere det er mange, og dei kan lett vere

«regelrett og stilsikkert». Problemet er berre at denne løysinga i

med på å undergrave heile poenget med rettskrivingsendringa.

praksis verka som ei tilbakevending til det hierarkiske rettskrivings-

Her er vi likevel inne på det nye ved normeringsregimet, nemleg

systemet som ein skulle forlate. I styrevedtaket heitte det jamvel at

at råd og rettleiing vert viktigare. Det skaper i sin tur ei rad oppgåver,

ei tilrådd norm berre skulle ha «éin skrivemåte av alle ord som har

blant anna når det gjeld kunnskapsgrunnlaget for rettleiing. Det

valfrie skrivemåtar i den offisielle rettskrivinga», og sjølv om styret

trengst kunnskap om faktisk språkbruk og om haldningar til språk-

seinare gjekk vekk frå den formuleringa, var inntrykket at ein no

bruk. Faktisk språkbruk tilseier at ein skal interessere seg for meir

skulle ha ein endå trongare læreboknormal. Det verka med andre

enn avistekstar, men òg sjå på elevtekstar og elektroniske tekstar.

ord som om styret i Språkrådet endra spelereglane etter at kampen

Det trengst vidare ei satsing på råd og rettleiing i nynorsk for

var over. Kritikken gjekk mellom anna på at dette var «eit skamme-

lærarar.­ Her høyrer det òg med ei satsing på å styrkje vurderings-

leg triks» som mangla legitimitet (Sandøy 2011), og var «å lura den

grunnlaget for nynorsk i skulen, både som hovudmål og som sidemål.

gamle tonivå-normeringa inn att bakvegen, berre endå strammare

Råd og rettleiing handlar om skjønn, og forvaltinga av skjønn må

enn før» (Myking 2011).

vere fornuftig. På same måten som ein skal unngå sjangertyranniet­

Kulturdepartementet skreiv i brev av 20.09.2011 at ein ikkje fann

i skriveopplæringa må ein unngå konsekvenstyranniet i rett­

grunn til å handsame spørsmålet om tilrådd norm i samband med

skrivinga. Det vil seie at ein må halde oppe aksepten for mangfald,

rettskrivingsendringa, men ville kome tilbake til saka i samband

og styrkje den nynorske tradisjonen for normrefleksjon. I så måte er

med arbeidet med normeringsfullmaktene til Språkrådet. Slutt­

språknormering òg eit spørsmål om danning – om å forvalte kunn-

resultatet av dette arbeidet ligg ikkje føre. Det har vore ei høyring frå

skap og innsikt på ein måte som er til beste for språkbrukarane.

47


Referansar • Kinn, Torodd. 2011. Alternativ til pronomenet de-dykk og possessivet dykkar. Vedlegg til høyringsfråsegn frå lle, UiB. Internett 1.11.2012: https://www.sprakradet.no/upload/­ Rettskrivingsnemnda/Høyringsutsegner/UiB%20LLE.pdf • Kulturdepartementet. 2012. Utkast til reglar om fullmakter og behandlingsprosedyre i rettskrivingssaker. Høyringsside. Internett 1.11.2012: http://www.regjeringen.no/nb/dep/kud/dok/­ hoeringer/hoeringsdok/2012/utkast-til-reglar-om-fullmakter-ogbehan.html?id=696230 • Kultur- og kyrkjedepartementet. 2002–2003. Kulturpolitikk fram mot 2014. St.meld. nr. 48 (2002–2003). Oslo: Kultur- og kyrkjedepartementet. • Kultur- og kyrkjedepartementet. 2007–2008. St.meld.nr. 35 (2007–2008), Mål og meining. Ein heilskapleg norsk språkpolitikk. Oslo: Kultur- og kyrkjedepartementet. • Myking, Johan. 2011. Læreboknormalen inn att bakvegen? Dag og Tid 03.06.2011. • Sandøy, Helge. 2011. Dette skal ikkje Språkrådet brukast til. Dag og Tid 12.08.2011. • Språkrådet. 2002. Nynorskrettskrivinga. Utgreiing om og framlegg til revisjon av rettskrivinga i nynorsk. Oslo: Norsk språkråd. Internett­ 1.11.2012: http://www.sprakradet.no/upload/nyno02rev.pdf • Språkrådet. 2007–2011. Styreprotokollar 13.09.2007, 16.12.2010, 20.5.2011. Internett 1.11.2012: http://www.sprakradet.no/­ Toppmeny/Om-oss/Styreprotokoller/ • Språkrådet 2010. Ny rettskriving for 2000-talet. Innstilling til ny rettskriving for det nynorske skriftspråket. Oslo: Språkrådet.

48


Bodil Aurstad leier Nordisk Sprogkoordination, ei eining som er finansiert av Nordisk Ministerråd. Nordisk Sprogkoordination skal bidra til å styrkje samarbeidet mellom aktørar og samordne aktivitetar i det nordiske språksamarbeidet, mellom anna gjennom innsatsar som den nordiske språkkampanjen. Bodil Aurstad har nordisk, fransk og statsvitskap som fagleg bakgrunn.

Det nordiske perspektivet i norskfaget Unge nordboere slår ofte over i engelsk når de møter andre nord-

den ene siden og det lokale og norskspråklige på den andre. Eller

boere. Det gjelder også nordmenn, svensker og dansker, som uten

enda verre, at de blir så vant til ikke å møte språklig motstand at

større anstrengelser burde kunne forstå nabospråkene norsk, svensk

neste generasjon voksne forventer å få alt dubbet til norsk. Når

og dansk. Men før vi dømmer ungdommen for hardt, må vi ikke

det i ungdommenes mediehverdag i så liten grad legges til rette

glemme hvilken kontekst språkvalgene deres foretas i, og hvilke

for at nabospråks­forståelsen skal stimuleres under gode vilkår,

fortellinger om språk de vokser opp med. Hver eneste dag foretar

stilles­det særlig store krav til undervisningssektoren. De politiske

voksenpersoner valg som påvirker deres forestilling om verden.

forventningene­til skolen er helt klare. Skolen skal bidra til å bygge

Gjennom hele oppveksten blir de fortalt at de lever i en globalisert

nordisk identitet, bidra til å styrke internordisk språkforståelse og

verden, en nesten grenseløs verden. Den språklige nøkkelen til å

bidra til styrket kulturutveksling i Norden. Spørsmålet er hva som

kommunisere med den store verden er engelsk. Samtidig med at vi

må gjøres for at skolen skal kunne bidra til det.

oppdrar urbane verdensborgere, fjerner vi nemlig ofte det som forteller dem historien om språklig mangfold, og som kunne stimulere­

Språk og nordisk identitet

til språklig nysgjerrighet. De skandinaviske barne­kanalene dubber­

Det er altså en politisk vilje til språk som favner et større språkmang-

populære tv-serier for seere opp til 12-årsalderen. Det gjør nrk

fold enn nasjonalspråket og engelsk i Norden. Kommunikasjons­

super­også når de sender svenske eller danske programmer.

fellesskapet mellom dansk, norsk og svensk er ivaretatt gjennom

Dubbingen­begrunnes av kanalsjefen selv med at svensk og dansk

avtaler og deklarasjoner – fra Helsingfors-avtalen i 1962 til Deklarasjon­

er utenlandske språk, og derfor ikke tilhører den delen av språklig

om nordisk språkpolitikk i 2006. I Helsingfors-avtalens artikkel 8 heter­

variasjon som allmennkringkasteren nrk skal ta ansvar for at unge

det at «I alle de nordiske lande skal undervisningen og uddannelsen

seere stimuleres til å forholde seg til.

i skolerne i passende omfang omfatte undervisningen i de øvrige

Mange mener at nrk gjennom sine språkstrategiske valg svikter

nordiske landes, herunder Færøernes, Grønlands og Ålands sprog,

sitt ansvar når det gjelder å bidra til å bygge og styrke en nordisk

kultur og almindelige samfundsforhold». Særlig viktig i språk­

identitet, men gjør egentlig nrk det? Risikoen er stor for at valg

deklarasjonen er målsetningene om at alle nord­boere skal kunne

som nrks kan bidra til at de yngste vokser opp med et verdens-

kommunisere med hverandre, først og fremst på et skandinavisk­

bilde som er todimensjonalt: det globale og engelskspråklige på

språk, at alle nordboere skal ha grunnleggende kunnskaper om

49


språkrettigheter i Norden og om språksituasjonen i Norden, og at

dansk-, svensk- og norskspråklige et uttrykk for en opplevelse

alle nordboere skal ha allmenne kunnskaper om hva språk er og

nettopp av nordisk identitet og en fellesskapsfølelse som senere

hvordan det fungerer. Dette er det politiske grunnlaget for det

vil komme til uttrykk gjennom kulturforbruk, valg av studiested,

nordiske­perspektivet i læreplanen i norsk.

arbeidssted eller feriemål? Er bruk av skandinaviske språk i møtet

I alle festtaler fremheves det at det nordiske språkfellesskapet

med andre nordboere i de unges øyne et uttrykk for manglende

er noe helt enestående. Og det er det. Det folk vanligvis forbinder

kompetanse i engelsk, og dermed noe som er litt pinlig? Handler

med det nordiske språkfellesskapet, er at omkring 25 millioner

ønsket om å snakke engelsk rett og slett om manglende språktrening

mennesker har mulighet til å kommunisere med hverandre via tre

i skandinavisk og om faktisk manglende språkforståelse? Hvordan

gjensidig forståelige og nært beslektede nasjonalspråk: dansk, norsk

oppdras de unge til å håndtere språkvarianter de ikke er vant med?

og svensk. Det å oppdage at man kan bruke ett språk i en samtale

Sjenererer det dem, og er kodeskiftet til engelsk egentlig et uttrykk

med en som snakker et annet språk, er i seg selv en enestående opp-

for språklig bluferdighet?

levelse, men det virkelig unike ved det nordiske språksamarbeidet er at vi i Norden satser politisk på språk som en grunnleggende

Nordisk språkforståelse

del av en regional nordisk identitet og som en av grunnsteinene i

Hva vet vi så om unges internordiske språkforståelse? Forsknings-

samme regionale samarbeid. I Norge ser vi på språk som sentrale i

rapporten Håller språket ihop Norden fra 2005 viser resultatene fra

identitetsdannelsen, både for individet og for samfunnsgrupper.

en undersøkelse blant elever i videregående skole i Norden. Under­

Å bevare opplevelsen av et kommunikasjonsfellesskap blir dermed

søkelsen viser at den internordiske språkforståelsen har gått ned

en viktig faktor i det å bygge nettopp nordisk identitet. En identitet

blant de unge de siste 30 årene. Det ser man både når man sammen-

som bidrar til å styrke det nordiske samarbeidet på områder som for

ligner de unges testresultater med foreldrenes resultater, og når man

eksempel utdannelse, kultur, arbeidsmarked, forskning, økonomi

sammenligner resultatene med en undersøkelse blant unge soldater

og velferd. På mange måter kan man si at det handler om å fjerne

fra 1972. Spesielt den gjensidige forståelsen mellom dansk og svensk

språk som grensehinder.

ser ut til å ha gått tilbake i løpet av en generasjon.

Hvis man går ut fra at det finnes en nordisk identitet, er det

Undersøkelsen går dessverre ikke langt i å peke på årsaker til

sentrale her i hvilken grad den er knyttet til nabospråksforståelse

resultatene eller foreslå tiltak til å styrke språkforståelsen, men den

og språklig atferd. Spørsmålet er videre hvorvidt de unges bruk av

legger frem flere interessante funn. Til tross for at det kan fremføres

engelsk i nordiske sammenhenger handler om en faktisk manglende­

innvendinger mot undersøkelsen ut fra flere perspektiver, peker

språkforståelse, eller om det egentlig handler om identitets­markører

den nemlig på noen tendenser det er verdt å merke seg. Blant de

i forhold til urbanitet, internasjonal orientering, utdannelsesnivå

dansk-, norsk- og svensktalende forstår nordmenn nabospråkene

osv., og at disse identitetsmarkørene oppleves som mer sentrale enn

best. Også unge nordmenn med minoritetsspråklig bakgrunn gjør

de som bærer tilhørigheten til det nordiske. Det er mange spørsmål,

det bedre enn dansker med dansk som morsmål i testene. Færingene­

og alle er det kanskje ikke like lett å svare på, men det er viktig at de

gjør det best av alle i undersøkelsen – de er litt bedre i dansk enn

tas opp til diskusjon i sammenheng med en gjennomgang av inn-

de er i engelsk, og de forstår norsk nesten like godt som de forstår

holdet i norskfaget: Er uttrykk for gjensidig språkforståelse mellom­

engelsk. Det gjør Norge og Færøyene til mestere i internordisk

50


språkforståelse. At man i Norge med et rikt dialektmangfold, to

den tanke.» Ibsen sier altså at han ikke kan dra til London fordi han

norske skriftspråk og et nært slektskap til dansk og svensk har et

ikke kan engelsk, og likevel har han på den tiden allerede kunnet

godt treningsgrunnlag for å håndtere nabospråksforståelsen, er

leve 24 år i utlandet!

ikke så overraskende. Suksessfaktorene bak det færøyske resultatet­

I dag er det utenkelig å ikke kunne engelsk. I Norge starter

er det kanskje ikke like lett å peke på, men det som er felles for disse

engelsk­undervisningen allerede når elevene er seks år gamle, og i

språksamfunnene, er språkbrukere som er vant til å håndtere språk-

mange sammenhenger regnes ikke engelsk riktig som et fremmed-

lig variasjon, en trening som åpenbart gir språklige muskler.

språk på linje med andre utenlandske språk. Kampen mot trusselen

Engelsk versus skandinavisk

fra engelsk tar stor plass både i norsk språkpolitikk og i nordisk språkpolitikk, der overvekten av tiltak handler like mye om hvordan

Et annet interessant resultat fra undersøkelsen er at forståelsen

vi svekker trusselen fra engelsk som å styrke tilgangen til andre

av engelsk er jevnt god i hele Norden. Det har fått flere til å stille

språk. Engelsk er imidlertid ikke en trussel i seg selv, men et nød-

spørsmålstegn ved nødvendigheten av og fremtiden til det nordiske

vendig alternativ i mange sammenhenger der man virkelig har bruk

språkfellesskapet. Dette må nok ses i sammenheng med en tendens­

for et lingua franca. Engelsk og skandinavisk bør derfor ikke ses på

til å rangere språk(fag) som mer eller mindre viktige. Denne ran-

som konkurrerende språk, men språk som spiller kompletterende

geringen har utspring i underliggende forestillinger om språklige

roller i samfunnet, rett og slett fordi de fyller ulike behov. Det er hvis

hierarkier. Engelsk er i denne sammenheng først og fremst betraktet­

vi begår den feilen å tro at engelsk kan erstatte alle andre språk i alle

som et nyttig språk. Et kommunikasjonsredskap til bruk i alle

sammenhenger, at bruk av engelsk blir et problem.

slags internasjonale sammenhenger, og som ikke nødvendigvis er knyttet­til en bestemt kultur. Interessen for andre språk er derimot

Språk og media

i mye større grad knyttet til en forestilling om tilhørighet eller en

Nordiske mediedager la i 2012 frem en undesøkelse av til sammen

begeistring­for et land, en historie, en litteratur eller en personlig

4000 journalister og publikummere fra Danmark, Norge og Sverige.

tilknytning.

I undersøkelsen kommer disse resultatene frem:

En slik evaluering av språks verdi forstås selvsagt først og fremst i lys av språkenes kontekst. De nordiske språkenes omgivelser og vilkår har endret seg dramatisk i løpet av to språkgenerasjoner, det vil si de 60 årene det nordiske samarbeidet har vært formalisert under Nordisk Råd. Men språk vil alltid være i bevegelse, og inngå i

• 83 % av nordmennene opplever at talt svensk i mindre grad eller ikke i det hele tatt er problematisk å forstå1. • 50 % av nordmennene opplever at talt dansk i mindre grad eller ikke i det hele tatt er problematisk å forstå.

ulike styrkeforhold. Til sammenligning kan vi gå enda 60 år tilbake

• 85 % av nordmennene leser aldri nabolandenes aviser.

fra etableringen av Nordisk Råd. I 1896 skriver dramatikeren Henrik

• 55 % av nordmennene ser aldri nabolandenes tv-kanaler.

Ibsen i et brev til Georg Brandes: «– De foreslår mig i Deres forrige brev at aflægge et besøg i London. Ja, dersom jeg var tilstrækkelig

Dette er ganske interessante resultater. De viser at man ikke kan

inde i det engelske sprog til at kunne tale det, så rejste jeg kanske.

regne med at tilgang til medier på nabospråkene alene nødvendigvis­

Men så er desværre ikke tilfældet, og derfor må jeg ganske opgive

fører til at man løfter blikket fra sitt lokale fokus og oppsøker

51


nabolandenes­aviser eller tv-kanaler. Det er altså gjennom nasjonale­ kanaler som nrk og norske nettaviser at språkstimulansen må komme i første omgang. Det ser heller ikke ut til at det først og fremst er frykten for nabospråket som er hindringen for å oppsøke nabolandenes medier, da det store flertallet oppgir at deres nabo-

Kompetansemål etter 10. trinn: • Eleven skal kunne lese og gjengi innholdet i et utvalg tekster på svensk og dansk. • Eleven skal kunne forstå og gjengi informasjon fra svensk og dansk dagligtale.

språksforståelse er ganske ok. Det handler nok kanskje snarere om vaner og mangelen på interesse og opplevelse av relevans? Her har

Kompetansemål etter Vg2 studieforberedende utdanningsprogram:

utdannelsessektoren en viktig oppgave og veiledende funksjon

• Eleven skal kunne gjøre rede for likheter og forskjeller mellom de

fremover i å bidra til at unge får nye medievaner. Denne oppgaven er

nordiske språkene og mellom norrønt og moderne norsk språk.

formulert i språkdeklarasjonen, der de nordiske landene forplikter­ seg til å sørge for at • nabospråksundervisningen i skolen styrkes, samt undervisningen­i skandinaviske språk som hjelpespråk og

Kompetansemål etter Vg3 studieforberedende utdanningsprogram • Eleven skal kunne beskrive og sammenligne de nordiske lands språksituasjon og språkpolitikk.

fremmede­ språk • Nordens samfunnsbærende språk skal være godt synlige i det offentlige liv, for eksempel på tv og film

Det nordiske i læreplanene

Etter at gjeldende læreplan ble vedtatt, har jeg ved flere anledninger påpekt det på samme tid begrensende og urimelige som ligger i kravet om å lese «litterære» tekster. Hvis det politiske oppdraget ligger i å gi elevene en instrumentell språkbeherskelse, altså at de

Vi kan ikke satse på språk uten også å satse på undervisning, men

skal kunne forstå moderne dansk og svensk hverdagsspråk i tale

hva er det vi vil oppnå, hva skal elevene lære? Norge har i likhet med

og skrift, bør vekten heller legges på helt andre teksttyper, nemlig

de øvrige landene forpliktet seg til å følge opp språkdeklarasjonen

det islendingene kaller «nyttetekster». For elever opp til 7. trinn

og avrapporterer tiltak til Nordisk Råds sesjon annethvert år. Hvor-

kan det dreie seg om enkle faktatekster om landene, tradisjoner,

dan ser så læreplanen ut her i landet?

ungdomskultur, mens de eldre elevene gjerne kan gi seg i kast med eksempelvis avistekster, filmomtaler, sportsreferater, informasjon

Læreplan i norsk (nåværende) Kompetansemål etter 4. trinn: • Eleven skal forstå noe svensk og dansk tale.

fra studiesteder, veiledninger fra skatteetaten, arbeidsavtaler. Urimelig kan også kravet til å forstå «dagligtale» fremstå. Hverdags­tale som på ingen måte er tilrettelagt for internordisk kommunikasjon, er en stor utfordring også for den mer erfarne

Kompetansemål etter 7. trinn: • Eleven skal kunne lese enkle litterære tekster på svensk og dansk og gjengi innholdet.

nordboer. Sett fra et pedagogisk ståsted er det viktigere i første omgang å gi elevene en opplevelse av mestring, og kanskje også gi dem noen redskaper med på veien sånn at de blir i stand til både å avkode andre varieteter av skandinavisk og å tilpasse sitt eget språk på en hensiktsmessig måte i møtet med andre nordboere. Dette siste er

52


spesielt viktig for nordmenn, som er vant til å forvente å kunne

Læreplan i norsk (forslag til høringsutkast)

bruke sin dialekt uendret i alle sammenhenger.

Kompetansemål etter 4. trinn: • Eleven skal forstå noe svensk og dansk tale.

Til sist kan det være grunn til å se nærmere på kravet om å kunne «beskrive og sammenligne de nordiske landenes språk­situasjon og

språkpolitikk», selv om også dette er utpekt i språk­deklarasjonen som

Kompetansemål etter 7. trinn:

noe skolen skal arbeide med. Det som bør avklares, er hvorvidt dette kravet gjelder flere land enn Danmark og Sverige, for eksempel­kan

• Eleven skal kunne lese enkle tekster på svensk og dansk og gjengi og kommentere innholdet.

det gjøres mange interessante sammenligninger mellom nynorsk og færøysk med tanke på normeringsgrunnlag. Det er imidlertid­god grunn til å være usikker på om undervisere i videre­gående skole har tilstrekkelig kunnskap selv til å gjøre slike sammen­ligninger. Dette forholdet blir også indirekte­berørt i hørings­brevet under punktet «Justering av breidda og kompleksiteten­i kompetanse­måla [… som

Kompetansemål etter 10. trinn: • Eleven skal kunne gjengi innholdet og finne tema i et utvalg tekster på svensk og dansk. • Eleven skal lytte til, forstå og gjengi informasjon på svensk og dansk.

...] er særleg tid- eller ressurskrevjande». Det er dessuten et interessant skifte av fokus i nabospråks­undervisningen mellom grunn-

Kompetansemål for studieforberedende utdanningsprogram (ingen

skolen og videregående skole. Mens man i grunnskolen legger vekt

for yrkesfag):

på den utadrettede aktiviteten­å forstå andres språk, rettes blikket i videregående skole innad idet man gjør bruk av språksituasjonen og språkpolitikken i andre land til bedre å forstå den norske. Dette kunne med fordel ha vært tydeliggjort og sagt mer eksplisitt, så det

• Eleven skal kunne gjøre rede for noen sentrale likheter og forskjeller­mellom de nordiske språkene . • Eleven skal kunne beskrive og sammenligne de nordiske lands språksituasjon.

kom klarere frem hvilke kunnskaper det var snakk om, og hvilken hensikt øvelsen tjener.

Når læreplanen i norsk er så bra som den er, skulle man tro at alt lå

På bakgrunn av dette er det grunn til å være tilfreds med store

til rette for at den oppvoksende generasjon skulle få den best tenke­

deler av endringene som legges frem i høringsutkastet, selv om

lige nabospråksundervisningen. Men hvordan følges læreplanen

det fremdeles gjenstår uklarheter når det gjelder hvilke likheter

opp i norske klasserom? Som nevnt innledningsvis formes de unge

og forskjeller som gjelder som sentrale, og hvilke lands situasjon

av valg som hver dag treffes av voksne. Språkrådet la i 2011 frem

man skal studere. Det ville videre være til stor nytte å opprettholde

en undersøkelse som viste at kun 35 % av lærerne mener at de har

kompetansemålet om lese- og lytteforståelse også opp gjennom

god kompetanse til å undervise i nabospråkene, resten oppgir at de

videregående skole, yrkesfaglig utdanningsprogram inkludert. Kan-

bare i noen eller ingen grad har tilstrekkelig kompetanse. Emnet

skje nettopp for denne siste gruppen er nabospråksforståelse særlig

anses dessuten som mindre viktig enn andre emner. Sett i sammen-

viktig da denne delen av arbeidsmarkedet for unge er karakterisert

heng med resultatene som kommer frem i Den nordiske skolen – fins

ved stor mobilitet for mange grupper og ved at engelsk sjelden er

den? (Elf og Kaspersen 2012), der det viser seg at mange lærere har

arbeidsspråk på arbeidsplassen.

problemer med å begrunne for eksempel litteraturdelen av faget,­

53


særlig lesning av eldre litteratur, kan det være på sin plass med

En pluss en er lik mer enn to – nordisk merverdi

en kritisk gjennomgang av norskfagets didaktikk. Det aller første

Som en oppfølging av resultatene fra undersøkelsen av inter­nordisk

som må avklares, er hvorfor det nordiske skal være en del av norsk­

språkforståelse fra 2005 og den etterfølgende styrkingen av språk-

faget. Handler det nordiske om en felles historie, kulturforståelse,

samarbeidet gjennomførte Nordisk Sprogkoordination på oppdrag

språkkompetanse eller samfunnsnytte? Ja, hvordan satser man på

fra Nordisk Ministerråd i 2010 og 2011 en nordisk språkkampanje

inter­nordisk språkforståelse gjennom skolen? Det hele handler vel

med mottoet: «Du forstår mer, enn du tror – hvis du tør». Målet for

i grunnen om å fremelske en vilje og lyst til språk, og for å klare det

språkkampanjen har vært å sette søkelys på det nordiske språkfelles-

må man identifisere hvilke motivasjonsfaktorer det er som nettopp

skapet og hva det er som gjør dette fellesskapet viktig. Kampanjens­

gir mot og lyst til å forholde seg til et nabospråk, altså et språk man

mange nordiske arrangementer og aktiviteter har derfor gjerne hatt

nesten forstår.

et identitetsfokus. Men istedenfor å legge mest vekt på historiske­

Mange lærere og elever tenker på norskfaget som et fag som er

motsetninger og kultur- og interessekonflikter har kampanjen

bygd opp etter legoklossprinsippet. Problemet med å tenke på faget

valgt å sette søkelys på det moderne nordiske fellesskapet: Språk

som bestående av selvstendige moduler er at det gjør det fristende

er politikk­og makt, men på samme måte som språk kan splitte og

enkelt å fjerne enkeltelementer uten at det tilsynelatende­skader

undertrykke, kan de også forene og styrke. Dette er ikke ukjent for

sammenhengen. Jeg tror det er viktig å fastholde at det nordiske­

språklærere, men mange opplever at det nordiske må tape i kampen­

både handler om språklæring og å se det egne, det norske i et nytt

om oppmerksomheten mellom språkfagenes mange moduler. Hvor-

perspektiv. Når det gjelder læring av språk, så har språk en egen­

dan det nordiske perspektivet kan bidra til en spennende­under-

verdi, og de må læres. Nabospråkperspektivet i norskfaget handler

visning i fagene dansk, norsk og svensk, har derfor også vært et

om å trene lytte- og leseforståelse, på et overordnet nivå handler

omdreiningspunkt for kampanjen.

det om å gi elevene noen redskaper til å avkode språklig variasjon.­

En avgjørende faktor for å fange de unges positive interesse er

Men det er like viktig for motivasjonen at språkaspektet inngår i

opplevelsen av relevans: Følelsen av at det nordiske perspektivet

andre faglige aktiviteter, det er ikke alene et mål i seg selv å kunne­

ikke bare angår dem, men at det også kan gi dem «det lille ekstra»:

forstå andre skandinaviske språk. Elevene må oppdage at de trenger­ språkkompetanse for å kunne samhandle med andre: Det må

Det personlige møtet

demonstreres­at språk faktisk er nyttig for noe.

Nordboere som jobber eller studerer i et naboland, fungerer gjerne­

Skolens fortelling om Norden har tradisjonelt vært tekstbasert

som språkmisjonærer på tvers av grensene. Når det gjelder de yngre­

og med et fokus på historie og kulturtradisjon. Det man har lest,

nordboerne, som er mindre mobile, gjør Foreningen Norden et

har vært skjønnlitteratur, særlig klassikere. Dette kan selvsagt gi et

viktig­arbeid gjennom sitt vennskapsklassesystem, for eksempel

perspektiv på kulturtradisjonen, men ville det ikke være mer i tråd

gjennom www.nordeniskolen.org. Vennskapsklasser lykkes best der-

med samfunnsoppdraget dersom det nordiske perspektivet i norsk-

som elevene ikke bare møtes virtuelt, men også møtes i virkelig-

faget var mer kommunikasjonsorientert og handlet om språket i

heten, og at hvert besøk er velforberedt på den måten at elevene i

samtiden og hverdagen? Ville det kunne bidra til at vi i fremtiden

fellesskap løser oppgaver. Det kan dreie seg om alt fra å arrangere­

unngår at elever og lærere opplever det nordiske som en blindtarm?

en utflukt til å utarbeide en felles blogg, skrive og illustrere eventyr,­

54


bygge språktrær i papp og kartong, sammenligne filmene Max

før og nu, Nordiske språk og Norden i skolen er et fint utgangspunkt,

Manus­ og Flammen og Citronen, analysere retorikken i sportsreferater,

hvis man ikke som lærer selv vil gå på jakt i bokhyller, filmlister

studere reklame fra reiselivet, lage en reklamefilm om hjemstedet

eller­nettaviser etter interessant materiale. I språkundervisningen

eller reportasje fra skoleturen osv.

er falske venner som «rar» og «rolig» populære å undervise med, og man finner dem lett i Skandinavisk ordbok. Den mer kreative kan la

Det tidlige språkmøtet

seg inspirere av NordOrd-prosjektet, der profesjonelle illustratører

Mange utdannede nordiske språkpiloter har gjennomført Norden-

ble bedt om å tegne ord fra nabospråkene som ga dem morsomme

undervisning for helt unge elever, for eksempel med «trafikklys»-

bilder for det indre øye. Snøklokken kunne eksempelvis se sånn ut

metoden, der man fargelegger ordene i en tekst: Rødt for det som er

for en svenske («snödroppa») eller en danske («vintergæk»):

helt forskjellig, gult for det som staves ulikt, og grønt for det som er likt mellom språkene. Kanskje kunne man innføre blålys for såkalt falske venner, altså ord som er farlig like i formen, men som har ulik betydning. En kampanje som har fått eus språkpris, og som retter seg mot målgruppen, er den dansk-tyske språkkampanjen «Prof. Dr. abc». Den retter seg mot barnehagebarn og er et godt eksempel på hvordan tidlig kulturkontakt og fremmedspråksstimulering kan gjennomføres på en enkel og elegant måte, selv om språkene ikke en gang er gjensidig forståelige. Andre gode eksempler på språkkampanjer rettet mot de yngste er «Sange over Sundet» og Mållagets barnehagesatsning. Under kampanjens «Tør du»-konferanse pekte

ntnu-forskeren Mila Vulchanova på hvordan det å være eksponert for språklig variasjon i ung alder øker hjernens plastisitet. Dette ser ut til ikke å bare styrke den språklige kompetansen hos elevene, men også den non-verbale kommunikasjonskompetansen. Kort sagt kan man si at det å kunne forholde seg til et språklig mangfold reduserer risikoen for at man blir «sementert mellom ørene». Oppdagelsesferden Mange lærerstudenter understreker hvor viktig de selv opplever det

Illustrasjon: Cato Thau-Jensen

er å få demonstrert i praksis, og ikke bare bli fortalt, at det finnes et språklig fellesskap mellom språkene dansk, norsk og svensk. Bruk av film, tv-serier og parallellspråklig materiale trekkes frem som noe som kan bidra til å se verden med nye briller. Nettsteder som Norden

55


Underholdning

hengen mellom språk og identitet, og som gir en språktrening som

Hverdagsspråk som man finner det i sportsreferater, film, tv-serier­

gir lærerne den nødvendige språklige selvtilliten.

og musikktekster, er undervisningsmateriale som ikke bare er

Læreplanen i norsk skal nå revideres, i praksis slankes, og man

nyttig,­men også kan være temmelig underholdende – tenk bare på

kan stille spørsmålstegn ved om det er plass til det nordiske i et

hvordan landskamper mellom de nordiske landene gjengis i nett­

moderne norskfag. Det er det i alle fall dersom man heller ser på det

avisene. Man skulle ikke tro de refererte til samme hendelse i verden,

nordiske som et perspektiv snarere enn en separat modul. Dette per-

og på den måten kan det nordiske perspektivet effektivt kombineres

spektivet bør være til stede gjennom hele utdannelsesforløpet. I for-

med tekstanalyse, se bare:

bindelse med evalueringen av den kulturelle skolesekken sammen­ lignet Anne Bamford kulturaktivitetene i skolen med speed-dating

Dagbladet.no: Neeeeeiiii!!!

versus det å bygge en langvarig relasjon (Aftenposten 16. april 2012).

Et straffekast da tiden var ute ga Danmark 24–23-seier over

Denne sammenligningen er også interessant for diskusjonen om det

Norge­i håndball-em tirsdag, etter at de norske ledet nesten hele

nordiske perspektivet i norskfaget. Hvis det blir noe merkelig som

veien. – Dette er fantastisk bittert. Det er vår kamp i 59 minutter og

dukker opp innimellom, og som ikke angår hverdagen, er det grunn

litt til. Vi hadde sjansen til å avgjøre, så misser vi straffe.

til å tvile på effekten, og hvis man ser på erfaringer fra Finland, er språk- og kulturbad å foretrekke fremfor flere små drypp.

Ekstrabladet.dk: Fjeldaberne stortuder

Med utgangspunkt i at språkkunnskaper ikke står i veien for

I sidste sekund slukkede Anders Eggert i går Norges håb om guld

hverandre, kan det nordiske perspektivet i faget bidra til å gjøre

ved em i håndbold. Den slags skuffelse er svær at bære for nord-

elevene mer oppmerksomme på språklæringsstrategier og språklig

mændene. De sportstossede nordmænd er i kulkælderen denne

entreprenørskap. Elevene kan gjennom et sammenlignende nabo-

onsdag efter Danmarks bitre sejr i sidste sekund.

språksperspektiv bli mer bevisste på hvordan de kan utnytte sin norskkompetanse i møtet med nye språk. På denne måten får de

Hva må gjøres?

også et nytt blikk for betydningsnyanser og språkbrukpraksiser,

For å svare på det må vi vende tilbake til svaret på spørsmålet

en bedre forståelse av språklige normdannelser osv. Det er derfor

«Hva er det egentlig elevene skal lære?» Det kan være fristende å

ikke nødvendig å slanke vekk det nordiske perspektivet, og man

forenkle­problemstillingen og tenke at her må lærerne bare ta seg litt

kan kanskje heller si at det til og med kan ha «språkhelsefremmende

sammen. Hvis det de skal lære elevene, er å forstå dansk og svensk,

effekter» om det brukes på riktig måte. Mange av de samme argu­

trenger de ikke kunne mer selv enn å ta seg frem i enkle tekster og

mentene som brukes mot sidemålsopplæring i Norge, møter vi

lytteprøver. Det er vanskelig å se at det er å stille et urimelig krav

også i diskusjonen om det nordiske perspektivet i læreplanen. Da

til kompetanse, og det er fristende å spørre hvordan de samme

er det viktig å være seg bevisst nettopp koblingen mellom språk

lærerne­finner ut av å undervise i sidemål. Men hvis man nå skal ta

og samfunn. Satsning på språkundervisning speiler samfunnets

den frustrasjonen­som kommer til uttrykk, på alvor, bør det kanskje

syn på språkene de omhandler. Med en ny didaktisk tilnærming og

tilrettelegges for etterutdannelse som både handler om sammen-

nye materialer for språkundervisningen tar vi det nordiske språk­ fellesskapet på alvor.

56


Notar 1

Svaralternativene var «ikke i det hele tatt», «i mindre grad», «i noen grad», «i stor grad» og «ikke sikker».

Nyttige lenker • Nordisk Sprogkoordination www.nordisksprogkoordination.org • Undersøkelse av norsklærernes holdninger til eget fag 2011 http://www.sprakradet.no/upload/Norskl%C3%A6rerers%20holdninger%20til%20eget%20fag.pdf • Undersøkelse av norsklærernes holdninger til eget fag 2012 http://www.nifu.no/Norway/Publications/2012/NIFU%20webrapport%2021-2012%20(3).pdf • NordOrd-brosjyre http://www.deichmanske-bibliotek.oslo.kommune.no/getfile.php/deichmanske%20bibliotek%20(DBI)/Internett%20(DBI)/ Bilder/Avdelinger/Barne-%20og%20ungdomsavdelingen/Nordord.pdf • Nordiske mediedager 2012 http://www.nordiskemediedager.no/nyheter/skandinavisk-medieundersokelse-2012-resultatene/ • Nordspråk-nettverket www.nordsprak.dk • Nordiske Sprogpiloter www.sprogpiloter.dk • Norden før og nu www.dr.dk/norden • Nordisk sprog www.dr.dk/nordisksprog • Nordens språk med røtter og føtter http://eplads.norden.org/nordenssprak/ • Foreningen Norden Norge www.brukskandinavisk.no • Paxel www.paxel123.com • ISLEX www.islex.no • Den dansk-tyske språkkampanjen www.prof-dr-abc.com • Nordisk Språk (lansering 2013) www.nordisksprak.net • Norden i skolen (lansering 2012) www.nordeniskolen.org • Grannspråk-perm fra Foreningen Norden i Sverige http://www.skolverket.se/polopoly_fs/1.155742!Menu/article/attachment/grannsprak_webb.pdf

57



Arne Torp er professor ved Institutt for lingvistiske og nordiske studium, Universitetet i Oslo.

Kommentar til Bodil Aurstad

Nokre synspunkt på den skandinaviske språksituasjonen frå norsk synsstad

Når folk snakkar om språkforståing i Norden, blir det ikkje alltid

Som me ser her, blir det tradisjonelt tala språk av tre ulike språk­

gjort klart kva ein meiner med dei omgrepa som blir brukte. Der-

familiar i Norden. Men det er berre dei nordgermanske språka som til

som ein med nordiske språk meiner alle dei språka som tradisjonelt­

vanleg blir kalla nordiske; samisk (med mange undergrupper), finsk

blir snakka i dei landa som høyrer til det kulturelle og politiske

og grønlandsk kallar me ikkje nordiske, men dei er språk i Norden,

området Norden, er det heilt klart at fleire av desse språka ikkje

akkurat som dei nordiske.

på nokon måte er innbyrdes forståelege – tvert imot er dei svært ulike, ettersom dei har heilt ulike opphav. Figur 1 nedanfor viser det tradisjonelle­språkmangfaldet i Norden:

Språk i Norden i dag – språkfamiliar og undergrupper ASSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSD indoeuropeisk

uralsk

germansk

finsk-ugrisk

nordisk (= nord-germansk) sv. da. no. fær. isl.

samisk

eskimoisk-aleutisk

austersjøfinsk

(nordsamisk, lulesamisk sørsamisk ...)

finsk

grønlandsk

59


Dei nordiske språka er det naturleg å dele inn vidare slik som figur 2 viser:

nordisk øynordisk

skandinavisk

nordskandinavisk islandsk

færøysk

norsk

sørskandinavisk

svensk

dansk

Inndeling av moderne nordiske talespråk basert på innbyrdes likskap ASSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSD Figuren viser at det avgjerande skiljet innanfor dei nordiske språka

Dei skandinaviske språka er derimot det ein kallar grannespråk,

i dag går mellom dei øynordiske språka, islandsk og færøysk, på den

dvs. at dei både skriftleg og munnleg fungerer slik at skandinavar

eine sida og dei skandinaviske språka norsk, svensk og dansk på den

tradisjonelt­reknar med at morsmålet blir forstått av andre skandi­

andre. Opphavleg, dvs. fram til slutten av vikingtida (ca. år 1000)

navar.

blei alle nordiske språk snakka i Skandinavia, dvs. Danmark, Noreg og Sverige. Islandsk og færøysk er norske utvandrarmål, og fram til ut

Nordiske språk i mellomalderen og i dag

på 1300-talet var det liten skilnad på talemålet i Noreg og på øyane

I mellomalderen var alle nordiske språk grannespråk, slik at til

ute i Atlanterhavet, men i dag er islandsk og færøysk heilt klart det

dømes islendingen Snorre Sturlason, som levde 1175–1242, kunne

me kallar avstandsspråk for folk i Skandinavia, dvs. språk som ein

reise til Noreg og snakke med folk utan problem, men slik har det

må lære for å kunne skjøne eller snakke.

ikkje vore på lenge. Det verkar derfor heilt merkeleg at ein svensk

Islandsk og færøysk er heller ikkje innbyrdes forståelege i tale,

professor i nordisk språkvitskap så seint som i 1942 kunne hevde

men til ein viss grad i skrift, og det er mest på grunn av at færøysk

om nordisk språkforståing at «en svensk och en riksmålstalande

har ein ortografi som gjer at skriftspråket liknar sterkt på islandsk.

norrman förstår väl varann bäst»; men at det dessutan var slik at

Avstanden mellom øynordisk og skandinavisk er markert med ein

«därnäst lätt torde den språkliga umgängelsen förlöpa mellan en

tjukk strek i figur 2 og avstanden mellom dei to øynordiske måla

nynorsktalande norrman och en islänning». (Hjalmar Lindroth: De

med ein noko tynnare strek.

nordiska systerspråken 1942 s. 14).

60


han ikkje hadde fått innpoda den lærdommen at islandsk og norsk

Færøyingane er best i skandinavisk, men nord­ mennene er best i grannespråk, for «Norwegian is Danish spoken in Swedish».

er vestnordisk, mens svensk og dansk er austnordisk, og ettersom

I ei gransking frå 2003 der ein undersøkte kor godt folk i heile

norsk bokmål/riksmål byggjer på dansk, må jo bokmål og svensk

Norden­forstod skandinaviske språk, viste det seg at færøyingane

likne mykje meir på kvarandre enn nynorsk og svensk.

var dei flinkaste. Men grunnen til at dei gjorde det så godt, var nok

Det siste veit alle som kjenner noko til norsk og islandsk, er reint sprøyt, og dette ville nok heller Lindroth aldri ha påstått, dersom

Dette var nok rett i vikingtida, men slett ikkje i dag. Når det

ikkje at morsmålet er færøysk, men det at dei lærer dansk så grundig

gjeld talemålet, liknar faktisk all norsk – både bokmål, nynorsk og

på skolen: «Færøsk er hovedsproget, men dansk skal læres godt og

norske dialektar – mykje meir på svensk enn på dansk, jf. figur 2, der

omhyggeligt», står det i den færøyske heimestyrelova frå 1948. Og

svensk og norsk blir rekna saman som nordskandinavisk: Danskar

det gjer altså dei færøyske skoleelevane framleis.

flest høyrer­faktisk ikkje skilnad på tala norsk og svensk. Og islandsk er i alle fall eit framandspråk for alle skandinavar.

Sanninga om nynorsk og svensk – og norske skoleelevars syn på saka

Dei som derimot både i 2003 og i alle andre tidlegare under­ søkingar av skandinavisk grannespråksforståing kjem best ut av dei skandinaviske nasjonane, er nordmennene, og det er nok ikkje på grunn av det dei har lært på skolen, men rett og slett fordi dei er så heldige å vere norske. Den norskamerikanske språkmannen

Nynorsk er derimot slett ikkje vanskeleg å forstå for svenskar – i ei

Einar Haugen (1906–1994) har beskrive forholdet mellom dei skandi­

nordisk undersøking frå 2003 viste det seg tvert imot at svenske ung-

naviske språka slik:

dommar forstod ein nynorsk tekst litt betre enn den same teksten på bokmål. Rett nok visste dei ikkje at teksten var på nynorsk, berre

When Norwegians and Swedes communicate orally, they can tell

at han var på norsk. Dermed fekk dei ikkje mobilisert eventuelle

what word is being spoken, though they may be uncertain of its

fordommar mot nynorsk, som det visstnok finst ein del av i Sverige.

meaning [t.d. er svensk affär ikkje det same som norsk affære].

Norske skoleelevar meiner derimot at svensk og nynorsk liknar

When Norwegians and Danes communicate, they have to listen

meir på kvarandre enn bokmål og svensk. Såleis dukkar det ikkje

hard to be sure what word the other is using, but once they get

reint sjeldan opp svenske ord hos norske elevar som er usikre i ny-

that, they usually know what it means [det skrivne ordet meget

norsk. Eit døme som fleire lærarar har observert i elevarbeid, er

blir t.d. uttala heilt bokstavrett på norsk, men som «maieð» på

«nynorskordet» samhelde, som verken finst på svensk eller norsk, for

dansk]. Or as one wit has put it: Norwegian is Danish spoken

på bokmål og nynorsk heiter det som kjent samfunn, og på svensk er

in Swedish.

det tilsvarande ordet samhälle. Norske elevar har jo ikkje peiling på

Haugen: «Danish, Norwegian and Swedish» (1990)

svensk skriftspråk, men talemålet har dei fleste eit forhold til, og når nynorsk og svensk lyder så likt, bør jo nynorskordet vere samhelde.

Av dette sitatet kan ein altså få inntrykk av at det er liten avstand mellom skrift og tale på norsk, og det stemmer, trass i at norsk bokmål som sagt byggjer på dansk. Og slik har det vore i alle fall sidan den norske overklassa begynte å rette talemålet sitt etter dansk

61


skriftmål, truleg på 1700-talet. Den danskfødde presten J.N. Wilse

skilnaden på ein skriven tekst i Aftenposten og Berlingske Tidende.

(1735–1801) skreiv til dømes slik i Spydebergs Beskrivelse 1779:

Derimot kjem skilnadene dramatisk fram etter eit par ord dersom teksten blir lesen opp.

Den ziirligste og meest skriftmessige Mund-art falder ved Christi­ania, og i Christiania tales det smukkeste Dansk, dog

Pedagogiske konsekvensar for den norske skolen

blander sig nogle faae provincielle Ord iblandt. [t.d. Gut i staden­

Kva slags pedagogiske konsekvensar skal ein så trekkje av dette i

for Dreng eller Fos for Vandfald] Det Sprog de fornemmere i

norsk skole? Etter mitt syn er det liten grunn til å bekymre seg for

Christi­ania tale, er baade det netteste i Udtale og nærmer sig

at folk ikkje forstår svensk her i landet, for det gjer dei aller fleste,

meest til Hovedsproget som bruges i Skrift.

når det gjeld talespråket. Merkeleg nok er det derimot mange som synest det er vanskeleg å lese svensk, noko som eigentleg er rart,

Og i dag er nok dansk talemål blitt ein god del «verre» enn på

for det er ingen stor avstand mellom skrift og tale på svensk. Her

1700-talet.­Om ein til dømes tek dei fire bokmålsorda bærer (= ein berar,­

kan det vere grunn til å tru at det er øving som manglar, for dersom

dvs. ein som ber), baker (ein bakar), bære (å bere) og beger, så blir dei

ein har vant seg til dei svenske bokstavane ä og ö og blitt fortruleg

uttala akkurat som dei er skrivne. På dansk er skrivemåten av dei

med at svenskane skriv t.d. bakke som backe, bindeordet og som och,

fire orda som på bokmål, med unntak av baker og beger, som blir

eller (litt verre) kjekk som käck og verbet utgi eller utgje som utge

skrivne som bager og bæger. Men i talemålet er det annleis: Normal­

og så bortetter, så bør ikkje svensk skriftspråk vere noko verre enn

uttale på dansk er faktisk at alle fire orda lyder heilt likt – som «bɛå».

talemålet. Men ettersom skrivemåten kan vere ei lita hindring, kan

Konklusjonen må dermed bli at dersom dansk skriftspråk skal vere

det truleg vere lurt å la elevane lese svensk tekst høgt, for då høyrer

målestokken for kva som er «det smukkeste dansk», snakkar fram-

dei at det blir berre heilt vanleg svensk, som dei fleste som sagt

leis mange nordmenn betre dansk enn danskane!

forstår svært godt. Med dansk er det mykje verre, for danskane snakkar som kjent

Skandinavisk grannespråkskommunikasjon er i praksis munnleg

ikkje «dansk», dersom ein trur at skriftmålet er eit uttrykk for kor-

Situasjonen i dag er slik at den skandinaviske grannespråks­

dansk skrift, for med vår norske lesetradisjon vil dei dermed lese

kommunikasjonen i praksis er i all hovudsak munnleg. Det er nem-

teksten om lag som om det hadde vore bokmål, rett nok med nokre

leg eit sørgjeleg faktum at skandinavar les lite av blad og aviser

«skrivefeil» og eit og anna sært ord som smukt og nemt i staden for

på granne­språka, og skjønnlitteraturen blir lesen i omsetjing. Den

pent og lett. Ein slik tekst er sjølvsagt lett å forstå, men noka opp­

munnlege kommunikasjonen går stort sett greitt mellom nord-

leving av korleis dansk tale lyder, får lesaren ikkje.

menn og svenskar; i alle fall synest nordmenn at svensk er både lett og pent, medan svenskar har større problem med norsk.

leis dansk talemål lyder. Her nyttar det altså lite å la elevane lese

Dansk skal ikkje lesast, men høyrast

Derimot har både nordmenn og svenskar problem med den

Skal ein lære noko om dei verkelege skilnadene mellom norsk og

danske­uttalen, men svenskane forstår minst, for dei har også

dansk, er det altså berre talemål som duger, og der finst det heldig­

problem­med ordtilfanget i dansk, mens nordmenn knapt merkar

vis mykje å få tak i, med alle dei flotte tv-seriane og filmane som

62


danskane­har produsert i dei seinare åra. På nrk-tv blir jo alle

gong ein svenske seier så mykje som «jaha», så kjem tekstinga på

ikkje-­norske program teksta, og det synest eg er heilt i orden. For dei

med det same. Denne praksisen synest eg er ein heilt unødvendig

teknisk ørlite avanserte kan ein jo få teksting på alle program, og det

måte å framandgjere eit skandinavisk språk på som nordmenn flest

kan jammen ofte trengast for oss som er både gamle og tunghøyrde,

skjønar­veldig godt. Skal det tekstast i skandinaviske tv-program,

og det gjeld så menn også norskspråklege program med utydeleg

bør tekstinga gjelde alle deltakarane i ein samtale, utan omsyn til

eller rask tale eller mykje bakgrunnsstøy.

kva for skandinavisk språk dei talar.

Når det gjeld spesielt danske program, meiner eg derimot at det kunne vere ein idé å bruke den danske originalteksten, og ikkje lage

Dubbing for vaksne: fy!

ei norsk omsetjing. Og grunnen er sjølvsagt den at skriven dansk er

Til slutt eit par ord om det kanskje mest kontroversielle: Dubbing.

noko heilt anna enn tala dansk – norske sjåarar ville knapt nok merke­

Der vil eg for det første seie at eg er takksam for å leve i eit så lite

skilnaden om tekstinga er på dansk. Likevel vil original­teksten liggje

språksamfunn at dei som styrer med programma, ikkje ser det som

nærmare det som blir sagt, og dermed vil folk oppdage at dei rare

økonomisk forsvarleg å dubbe alle utanlandske program som blir

lydane som danskane uttalar, faktisk på underleg vis svarar til ord

sende i norske bildemedium. På den måten lærer nordmenn, utan

og setningar som liknar på gammaldags norsk bokmål/riksmål. Før

at dei så å seie merkar det, ei mengd framandspråk, først og fremst

1907 eksisterte det jo ikkje noko offisielt skilje i skrift mellom norsk-

engelsk, sjølvsagt, fordi det aller meste av det me ser og høyrer i

dansk i Noreg og «dansk-dansk» i Danmark – og danskane skriv

massemedia, er på det språket. Men dei interesserte kan også få

framleis stort sett på same måten, det er berre talemålet deira som

høyre andre språk, og dersom ein kan litt frå før, kan ein bli betre

blir stadig «verre» … Her ligg det eit enormt uutnytta pedagogisk

av å sjå til dømes film med teksting på norsk. Eg trur nok også det

potensial, som dessutan er heilt gratis. Originalteksten finst jo der

er ganske mange nordmenn som ser utanlandske filmar på svensk

frå før – det er berre å ta han i bruk også her i landet!

tv, og då får dei jamvel svensk skriftspråk i teksten. Det er det som

Nei til «eksklusiv» teksting av svenske deltakarar i skandinaviske samtaleprogram

nemnt mange som meiner dei har problem med, men her får dei det i alle fall – og med utanlandsk tale i tillegg. Eg er overtydd om at den norske og skandinaviske praksisen

Å tekste svensk på svensk er derimot ingen vits – dei vanskane

med teksting og ikkje dubbing gjer oss meir språkmektige enn folk

nordmenn har med svensk, blir stort sett ikkje mindre om ein får

i store europeiske språksamfunn, der all utanlandsk tale blir dubba,

tekst attåt. Svenske gloser blir ikkje enklare om ein får dei serverte

kanskje fordi dei som styrer med bildemedium, meiner at folk i

skriftleg: Ein blir ikkje klokare på kva slags bærsortar det er tale

desse språksamfunna er så lesesvake at dei ikkje greier å lese ein

om når ein får lingon, hallon, hjorton og smultron i skrift – her duger­

skriven tekst samtidig som dei skal sjå på bilda. Eg vil takke medie­

berre tyttebær, bringebær, molter og markjordbær. Eg er altså ikkje

styresmaktene i våre nordiske språksamfunn for at dei har så stor

prinsipielt mot teksting på norsk av svensk tale. Det eg derimot

tillit til lesedugleiken hos vaksne at dei held seg unna slik dubbing.

likar­svært dårleg, er ein tradisjon som det no heldigvis ser ut til å

Det ville vere eit alvorleg slag, ikkje berre mot den skandinaviske

bli meir slutt på, nemleg at ein ikkje har teksting i norsk-svenske

språkfellesskapen, men også mot kunnskapen i framandspråk, om

program så lenge ein norsk programleiar fører ordet, men med ein

63


me skulle gå over til den fordummande dubbinga dei driv med i store språksamfunn – fordubbing, som eg gjerne kallar det.

Dubbing for småungar? tja – men aldri svensk! Men kva så med utanlandske program for små ungar som ennå ikkje­ har lært å lese? Dersom ein krev at småungar skal kunne forstå alt som blir sagt i eit tv-program med tale på eit språk ein ikkje kan vente at dei skjønar, er det sjølvsagt ikkje anna enn dubbing som hjelper. Spørsmålet er berre om dette er eit realistisk krav: Alle småungar er jo vane med at dei berre forstår ein del av det som blir sagt rundt dei. Det gjeld jo for så vidt oss alle, men småungane er endå meir innstilte på dette, og dessutan lærer dei jo mykje fortare enn oss gamlingane over 20. Likevel trur eg nok det kan vere lurt å dubbe utanlandske fjernsynsprogram som er mynta på ungar under skolealder, men då gjerne slik at personane får snakke ulike norske dialektar, slik at også ungar i Oslo blir merksame på at ikkje alle snakkar akkurat som dei. Alle som ikkje snakkar austlandsk, veit veldig godt at mange andre snakkar annleis. Ein slik dialektopen praksis vil kunne bidra til at nordmenn også i framtida er dei beste i skandinavisk grannespråksforståing. Det mest effektive tiltaket eg kan tenkje meg for å øydeleggje den skandinaviske språkforståinga, er å gå inn for dubbing av svenske program for norske ungar. Då døtrene mine vaks opp her i Osloområdet på 1980-talet, var svensk Barn-TV ein like sjølvsagd del av mediekvardagen deira som det tilsvarande norske programmet. Å dubbe filmar om Pippi Långstrump eller Emil i Lönneberga for norske ungar ville etter mitt syn vere kulturelt hærverk og eit steg mot rasering av den norsk-svenske språkfellesskapen, som er den mest robuste lekken i den skandinaviske grannespråksforståinga. Alle gode krefter bør stå saman for å sikre at dette aldri vil skje!

64


Ottar Grepstad er styreleiar i Språkrådet.

Språkets rolle i tenking og kvardag Det viktigaste på ein konferanse skjer etter at alle har reist kvar

alltid er betre til å tenkje nytte enn danning. Det som berre skal vere

til sitt. «Tospråk og danning» var også ei slik tilstelling der foredrag

til nytte, risikerer å bli unyttig.

og debattar flytta mang ein tanke til nye stader.

Intensjonane i skulepolitikken eller pedagogikken har det

Under det heile låg vissa om at Noreg var på veg til ein ny lære-

sjeldan­vore mykje å utsetje på. Situasjonen for nynorskopplæringa

plan i norsk. Denne læreplanen var hausten 2012 til politisk hand-

syner at det gir meir meining å granske konsekvensane enn å tolke

saming i regjeringa Stoltenberg, og saka blei ved dette høvet flytta

intensjonane. For kvar einaste læreplan styresmaktene har innført,

forbi både pedagogikk og forvaltning. Dermed blei dette to dagar

har intensjonen om å styrkje nynorskopplæringa fått sterkare ut-

om språkets rolle i tenking og kvardag.

trykk, ofte også tydelegare tiltak. Ønsket om å undervise i nynorsk

Kloke drøftingar krev godt språk. Den som vil utvide sitt eige

som eit kulturelt fenomen, som noko meir enn eit språk, har vore der

perspektiv, får gjerne bruk for eit metaspråk som er romsleg nok

lenge. Så godt som all motstand frå representantar for det språklege­

til å få fram fleire sider av eit emne. Til liks med andre samfunns­

fleirtalet mot denne opplæringa byggjer derimot på instrumentelle

institusjonar som kyrkja, idretten og forvaltninga held skulen seg

argument. Då blir nytte gjort til det motsette av danning.

med eit ganske tradisjonelt metaspråk. Når samfunn eller tenking

Ei slik nyttetenking kan trygt gjere krav på å ha fleirtalet i

endrar seg, kan det også bli nødvendig å fornye metaspråket. Ord-

ryggen.­Dessutan er nytteargumenta handfaste og dermed lettare å

skiftet om nynorskopplæringa det siste året har avdekt at skulen

handtere. Filosofar og andre tenkjarar kan gi kloke innsyn i saman-

treng eit betre metaspråk om si eiga språkopplæring.

hengen mellom danning og utvikling. Når politikarane kjem, dreiar

Danning – til inga nytte? I 1980-åra blei ord som folkeopplysning devaluerte. Det gjekk over.

det meste seg heller om samanhengen mellom samfunn og nytte. Det er altså nødvendig å omforme danning til ein politisk strategi.

På 2000-talet har danning fått ny verdi. Skulen er velkjend med

Språkleg nytenking utanfor skulen

begge delar. Likevel er det ikkje til å kome forbi at i det moderne

Det er ikkje noko nytt at språkvitskapen strevar med grunnorda sine.

skule­systemet trumfar nytte danning. Er ikkje skulen til nytte, har

Kva er eit språk? Kva er ein dialekt? Det vanlege, vitskaplege svaret

vi å gjere med ein mislykka samfunnsinstitusjon. Det får likevel

på dette er at språk som er gjensidig forståelege, ikkje bør reknast

negative­følgjer over tid viss skulen blir verande ein institusjon som

som språk, men som dialektar. I vitskapen er få ord vanskelegare­å

65


forstå enn nettopp forståing. Når språkvitskapen møter politikken

gamle språkdebatten: Norsk er eit lite språksamfunn. Det er bokmål

og vegar skal byggjast frå det som er til det som bør bli, får desse

som er norsk. Nynorsk er eit truga språk som snart går ut av bruk

vanskane politiske følgjer.

viss ingen gjer noko. Denne moderne folkediktinga er til tider takt-

Dei siste tiåra har tenkinga om språk endra seg mykje, særleg

fast i meining, men er i utakt med fakta. Seks milliardar menneske

utanfor språkvitskapen. Mangfaldet av språk har lenge begeistra

bruker bort imot 7000 ulike språk. Sju av ti språk blir brukte av færre

språkvitarane. Det har gitt dei meir å forstå, finne ut, avklare. På

enn 100 000 menneske. Ut frå alle faglege kriterium er den samla

same måten som astronomien jublar over funnet av nye, dvs. gamle,­

norske skriftkulturen ein av dei mest robuste i verda. Det same kan

stjerner og planetar mange lysår unna, gler språkvitskapen seg over

seiast om bokmål så vel som om nynorsk. Berre det siste hundreåret

funnet av spor etter språk som gjekk or bruk for fleire tusen år sidan.­

har norske styresmakter investert mange hundre milliardar kroner

Det nye er at sansen for språkleg mangfald er blitt, om ikkje alle-

på å sikre og styrkje bruken av desse to språka. I tillegg kjem den

mannseige, så iallfall eit velutvikla trekk i allmenta. Jamt fleire statar

nordiske modellen for samfunnsorganisering og folkestyre. Berre

lovfestar språklege rettar for innbyggjarane sine og blir formelt

nokre få hundre språk er i same situasjonen.

fleirspråklege. Ideen om éin nasjon – eitt språk er i ferd med å bli ein historisk fiasko.

Er då svaret meir pedagogikk? Trur ikkje det. Norskfaget treng språkmøte med den innsikta som jamføring med andre språksam-

Denne språklege nytenkinga gjer førebels meir av seg utan-

funn kan gi. Dessutan treng norskfaget tankemøte med fleire fag­

for enn i skulen. Jorda rundt er skulen ein av dei aller viktigaste

tradisjonar. Samfunnsfaglege perspektiv var med og endra norsk­

samfunnsinstitusjonane når språk skal lærast og brukast. Å vere

faget for nokre tiår sidan. Dei perspektiva trengst framleis, men

på høgd med samtida er ikkje lett for nokon når samtida endrar

først og fremst kan norskfaget ha godt av fleire møte med grunn-

seg og sanninga­frå i går blir til ein myte i morgon. Den språklege

tenkinga om språk, samfunn og tilvære. Store spørsmål gir meir

vendinga i samfunnet gir danning ny tyngd, medan tanken om nytte

interessante svar enn dei små. Difor har Språkrådet teke eit første

må skrivast­om. Eit samfunn som ser på seg sjølv som fleirspråkleg,

initiativ til eit meir permanent forum for norskfaget.

treng ein skule som er til nytte på andre måtar enn før.

Under konferansen kunne deltakarane forsyne seg fritt av

Det fleirspråklege samfunnet stiller andre krav til kunnskap

skrive­ark. Heilt blanke var dei ikkje. Nedst stod det i urimeleg

om språk og respekt for skilnader enn dei krava som blei ordfesta i

svære bokstavar: have a great day. Ein dag åleine er for kort til

læreplanane for berre få ti år sidan. Dei gamle nytteargumenta mot

endringar som varer lenge. Nokre veker etter drøfting av forholdet

verdien av å lære noko anna enn det mest brukte språket kjem til

mellom språk, pedagogikk og danning gjekk Noreg inn i eit år fylt

kort og gjer skulen mindre nyttig.

med språk. Språkåret 2013 er eit handfast uttrykk for den språklege

Erfaring i mangfald Det store spørsmålet er umogleg å oversjå: Kva slags samfunns­ institusjon skal skulen vere når den språklege tenkinga endrar seg? Då må kvar einaste skuledag tene til å gi dei mange hundre tusen elevane erfaring i mangfald. Dagstøtt kan vi høyre refrenget frå den

66

vendinga som sakte, men sikkert kan setje fleire klare fargar til både norsk språk og faget norsk.


F책 nyhende og oppdateringar fr책 Nynorsksenteret p책 : www.facebook.com/nynorsksenteret


Returadresse: Nynorsksenteret, Høgskulen i Volda, Postboks 500, 6101 Volda

Hausten 2012 skipa Nynorsksenteret og Språkrådet saman til konferansen «Tospråk­og danning», som handla om læreplanen i norsk og den nye nynorsk­ rettskrivinga. Konferansen­var prega av ulike faglege tilnærmingar og engasjert ordskifte om danning og tospråklegheit, sidemål, det nordiske perspektivet og kva den nye nynorskrettskrivinga­har å seia for skulen. Det er vår von at innlegga i skriftleg form kan gje endå fleire høve til å delta i desse viktige ordskifta om framtida­til norsk­faget og nynorsken. Bidragsytarar: Jan Inge Sørbø, Vidar Kvalshaug, Laila Aase, Gunnar Skirbekk, Ingrid­Metliaas, Eli Bjørhusdal, Aud Søyland, Endre Brunstad, Karen Marie Kvåle Garthus,­Bodil Aurstad, Arne Torp, Torgeir Dimmen og Ottar Grepstad.

iSSN: 1890-3975 iSSN for nettutgåva: 1891-1633


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.