Catalog

ANTOLOGI over ukrainsk samtidslitteratur

Innhold

3

Denysenko, Larysa

9

Deresj, Ljubko

13

Havryliv, Tymofij

19

Kononovytsj, Leonid

25

Kusjnir, Anton

29

Luzina, Lada

33

Matios, Maria

37

Snjadanko, Natalka

41

Teresjtsjenko, Mysjel

Larysa DENySENKO

She writes prose that, in my opinion, has three undoubtful benefits. First, her texts are visual. While reading them, one can always imagine what’s going on «on the silver screen» right now. Second, her texts are psychological. Larysa’s characters act according to their temper’s logic, which is not that usual for modern Ukrainian prose (where the authors are used to acting as almighty and unpredictable puppet masters).

And finally, the situations the author describes are dynamic and recognizable (most of us have felt the described feelings and got into similar situations one way or another), so they get readers’ sympathy.

Sergey Semenov, Expert magazine

L

arysa Denysenko (born in Kyiv, 1973) is the Ukrainian author of the Lithuanian and Greek origin. She graduated from the Kyiv National University named after Taras Shevchenko, Law Faculty. Also studied international law in Hungary and the Netherlands. Larysa is an Attorney at law. Her major is the International, Civil and Administrative Law. She is the author and co-author of manuals and almanac on corrupt practices, judiciary, death penalty, human rights for children. Her current job is the Editor-in-chief for «Pravobukvaryk» and «Abetka Prava» magazines focused on human rights for kids and teens. Uses the original author’s educational methodology.

Her professional experience record also includes the position of the author and presenter for the «Document» cultural Studies TV program. In addition, Larysa worked as a scriptwriter for several TV programs «Chuzhi Pomylky» (Another`s mistakes), «Simeyni Dramy» (Family Dramas) and «Simeyni Melodramy» (Family Melodramas). She is a well-known columnist and essayist both for glossy magazines: «Zhenskiy Zhurnal» (Woman Magazine), «Elle Ukraine», «Harper’s Bazaar Ukraine», «Domashniy Ochag» (Hearth), «Ukraina» (Ukraine) and business weekly ones: «Focus», «Profile», etc. Has publications in such a cult magazine as «Esquire Russia».

In 2002 with her first novel «Toys of flesh and blood» took the grand prix in the «Coronation of the Word» literary contest. She is the author of 7 novels.

In 2006 and 2008 following the readers and professional jury’s voting, carried out by the «Correspondent» Weekly, the novels «Dancing in masks» and «Sara’s band Saraband» were awarded the title «The Best Ukrainian Book». Rights on English translation of «Sara’s band Saraband» was sold in 2012 («Glagoslav», Netherland, Great Britain).

3

Utdrag fra Saras bandes sarabande Første opplag: Nora-Druk, 2007 240 sider ISBN: 978-966-2961-28-7 Informasjon vedrørende utenlandsrettigheter: Nora-Druk

Minst mulig om den ideelle morgen, uideelle ekteskap, tidligere studievenninner og familiegraven til R. Görs & Kallmann

Det vil si, jeg skrur på tv-en hver morgen, men noe interessant eller nyttig har jeg ikke hørt på tre måneder, datoen står på en post-it-lapp på kjøleskapet. Jeg skriver ned alt som forbauser meg. På morgennyhetene den dagen var det et innslag om noen folk som hadde alt opp en småhval. Jeg liker hvaler. Jeg liker dem så godt at jeg ikke ville hatt noe imot å ha en hjemme, men siden dét ikke lar seg gjøre, har jeg ingen husdyr. Antakelig liker jeg hvaler fordi de minner om fontener, og jeg elsker fontener. En gang i tiden samlet jeg til og med på bilder av dem, men så skjedde det noe som gjorde at jeg sluttet med det.

Kjøkkenet mitt er ikke noe ordentlig kjøkken — ifølge mamma, som sammenligner det med kjøkkenet i den leiligheten der barndommen min fløy forbi, og der mine foreldres alderdom nå utspiller seg. På kjøkkenet mitt kan man fint holde fest for ti personer — det er et «stuekjøkken». I tillegg til vanlige kjøkkenmøbler har jeg en sofa, to behagelige, brede lenestoler, et bord og til og med et gammelt tysk piano av merket R. Görs & Kallmann. Svart, skinnende og pyntet med to kandelabre. Det minner meg om en familiegrav.

Som om ærede dommer R. Görs og den berømte operettekomponisten Kálmán akkurat her hadde funnet evig hvile. Denne graven har til og med et familievåpen som minner om en elefant, en indisk raja som kikker opp på himmelen, en UFO eller en sovjetisk satelitt.

N

år jeg betrakter kaffetrakteren min om morgenen føler jeg meg som en oljemagnat. Der er mitt svarte gull, som først langsomt og siden meget hurtig fyller glasskolben. Mon tro om nybakte magnater pleier å smake på oljen sin? Eller om de synes den smaker godt, ved tanke på hva den koster? Det synes jeg.

Hver morgen gjør jeg nøyaktig det samme. Først puster jeg inn kaffearomaen, og så tar jeg den første slurken og setter koppen på bordet. Jeg åpner det enorme vinduet, som strekker seg fra gulv til tak, på gløtt, og tenner en røyk før jeg vender tilbake til kaffen. Nå er den ikke lenger glovarm. Og først da kan jeg smøre meg noen brødskiver. Begynner dagen annerledes, betyr det bare én ting: at jeg står overfor drastiske livsforandringer eller problemer.

Hver morgen tilbringer jeg nesten en time — og noen ganger mer — på kjøkkenet. På den tiden rekker jeg å drikke et par kopper kaffe, lese avisa eller et kapittel i en bok, drikke et glass juice, hvis jeg ikke har glemt å kjøpe det, spise noen brødskiver med ost, samt lage og spise speilegg — hvis jeg føler for dét.

Ofte skrur jeg på tv-en i håp om å få høre noe interessant eller nyttig, men dét skjer ytterst sjelden.

4

Larysa DENySENKO

Pianoet har jeg arvet etter min ekskone. Verken jeg eller hun kan spille. Som regel var det noen av våre felles bekjente som spilte på det (som oftest Hestetramperen). I tillegg diskuterte nesten alle hva dette pianoet skulle med en tredje pedal. Selv deltok jeg aldri i disse diskusjonene, for jeg visste jo ikke hva den første og den andre pedalen var til, så hvorfor skulle jeg bry meg om den tredje?

Pianoet ble faktisk egenhendig overlevert til meg av min kones far. Min kone var han mindre forsiktig med, kanskje fordi hun var yngre enn piaonet og hadde kostet mindre. Da vi gikk fra hverandre spurte min kone om jeg hadde noe imot at pianoet ble stående hos meg så lenge. Jeg sa kategorisk nei, men det ble stående likevel. Min kone var advokat, og advokater lar seg tydeligvis ikke skremme av protester.

Jeg hadde fylt tjueen da vi giftet oss. Min kone og jeg var like gamle og hadde gått i samme klasse. Forresten er det liten forskjell på å sitte ved samme pult og det å sovne i samme seng. Det trodde jeg i hvert fall da.

Jeg tror forresten ikke jeg hadde tenkt så nøye over det, jeg bare foretrakk det mennesket hvis varme jeg hadde følt ved siden av meg gjennom ti års skolegang.

Et barn forstår seg bedre på fysisk varme enn sjelelig.

Behovet for sjelelig varme kommer først senere.

Jeg var flinkere enn henne på skolen. Jeg kan ikke komme på noe fag jeg ikke mestret. Hennes prestasjoner sto bare til tilfredsstillende, men hun var veldig aktiv.

Allerede i sjuende klasse ble hun betrodd å undervise i Fredstimen første skoledag, opptre på alle tilstelninger i og utenfor skolen samt delegere oppgaver til andre. Jeg ser henne for meg på scenen — en målrettet, selvsikker blondine med glatt oppsatt hår, uten overflødige kilo og uten nøling. Et grått, rett skjørt, kremfarget bluse, hudfargete strømper, svarte pumps og elveperler rundt halsen.

Det er pussig at jeg allerede på skolen forsto at Inna, som hun heter, ville kunne veilede meg gjennom livet.

Jeg hadde bestandig lidd av beslutningsvegring. Jeg kunne ikke bestemme meg selv for de enkleste ting, men nølte og tvilte så det var en lidelse. Ofte sovnet og våknet jeg med den samme hjerneimpulsen, som gjorde meg svett på magen, hendene og i øynene.

«Men tenk hvis det ikke går?» Inna visste bestandig hva som måtte gjøres og i hvilken rekkefølge. Hver gang jeg spurte «Men hva hvis det ikke går?» svarte hun «Hvorfor skulle det ikke det?» så oppriktig at jeg ble beroliget umiddelbart. Med dette spesielle talentet sjarmerte hun til og med foreldrene mine, som var ganske tilbaketrukne og infantile folk.

Da vi var ferdige på skolen begynte jeg selvsagt å leve mitt eget liv, uten Inna. Ikke fordi jeg ville det — hun bare satt ikke lenger ved siden av meg. Hun studerte på juridisk fakultet, og jeg på geografisk. Det hendte at vi våknet i samme seng — fordi hun ville det slik. Men det var omtrent som da hun skrev av leksene mine. Det var leksehjelp. Jeg ga, og hun tok imot, som en selvfølge.

Senere sa en venn av meg at jeg på den måten utviklet

«en typisk kjerringpsykologi». Selv oppfattet jeg det som at livet mitt etter at jeg hadde begynt å studere, var Inna-fritt. Men i virkeligheten tok jeg ingen viktige avgjørelser uten å konsultere henne først. Og en dag spurte hun om vi ikke skulle gifte oss, for vi kom jo så godt ut av det med hverandre og tilbrakte så mye tid sammen likevel. Jeg oppfattet spørsmålet som en endelig beslutning.

Ekteskapet vårt var barnløst. Inna ville ha barn, men hun ble ikke gravid samme hva. Før prøveresultatene kom, ga hun meg skylden for alt. «Aktive sædceller haster mot eggcellen som logrende, livsglade hunder.

Men dine sædceller er søvngjengerhunder og logrer ikke — de er syke.» Etter den kommentaren klarte jeg ikke å komme på lenge. Jeg fikk meg ikke til å slippe løs min umettelige flokk med veike bikkjer. Så kom det for en dag at barnløsheten ikke var min feil. Antakelig ble dét begynnelsen på slutten for ekteskapet vårt. Hun kunne ikke tilgi meg mine livsglade, logrende hunder.

«Dere ville ha gått fra hverandre uansett, for til slutt begynte du å hige etter uavhengighet,» sa kameraten min. Han hadde rett. Jeg ble en vellykket korrespondent og analytiker. På den tiden jobbet jeg i et kjent reisebyrå der jeg forberedte materiale til nettsiden, samt brosjyrer og analytiske notiser om feriesteder og aktiv turisme.

Jeg begynte å få artikler på trykk i alle de største magasinene som ville ha stoff om backpackerturer, fjerne lands skikker og dyrs atferd. Jeg klarte å skrive levende om alt dette.

I motsetning til min konstante suksess i skolen og på universitetet, som ikke gjorde meg mer selvsikker, tilførte disse karrieremessige og kreative seirene en hittil ukjent ingrediens i den deigen som var meg. Jeg begynte å forvandles til et nytt menneske. Uten at jeg tenkte over det lærte jeg meg å ta avgjørelser. Jeg solgte ettromsleiligheten i sentrum, som jeg hadde fått etter bestemor, tok opp lån og skaffet en moderne treromsleilighet. Faren til Inna ble tydeligvis svært overrasket. Han betraktet på meg som en Akilles som hadde laget skjold og sverd av hælen sin eller tråkket på fiendens hals med den. Inna ble bare irritert. Hun må ha følt seg som en som har holdt tømmene på en hest hele livet, og så plutselig hopper en herremann fra fra vogna og overtar tømmene — etter å ha kost seg på putene fram til da. For et svik! Jeg forsto alt sammen, men kunne ikke gjøre noe — den innbitte aktiviteten hennes og det overdrevne presset hadde begynt å irritere meg også. «Husk at et menneske med dobbel konsonant i fornavnet blir målrettet fra fødselen av.

Det er som når hakkespetten hakker — den gir seg ikke før den har drept det stakkars insektet. Du hadde veldig dårlige sjanser sammen med henne.» Det pleide min venn Timofyj å si om Inna. Han var ikke psykolog, men uttalte seg alltid med stor forståelse for situasjonen.

Sju års ekteskap. Jeg kunne ikke tro at vi hadde bodd sammen i så mange år. Hvor mange ganger jeg hadde sagt hei til henne, hvor mange ganger hun hadde ønsket meg god natt, og hvor mange takk, vær så snill,

5

Larysa DENySENKO

jeg forstår deg ikke, det var ikke det jeg mente, hold opp med det der, vent, jeg er så lei, ikke hiss deg opp over bagateller, hvor er laderen min, hva skal vi gjøre med det, det er ikke min skyld, og hvem sitt ansvar er det, det har ikke vært duftfrisker på do på tre dager, hold nå kjeft, hvor skal vi dra på ferie, hvem skal spise opp borsjtsjen, du inviterte Tanja, alt sammen er din skyld, jeg sa det til deg, du skulle ha hørt på foreldrene dine, hvorfor måtte du gjøre det, dette kommer du aldri til å forstå, er du hjemme, te eller kaffe, omelett eller salat — tusener, titusener og kanskje hundretusener?

Og hvor mange kyss, sædceller — både logrende og ikke-logrende? Hvor mange vokaler og konsonanter hadde det vært i vårt ekteskapelige samkvem? Tu-sener. Men vi var ikke der. Antakelig fordi vi aldri levde sammen. Å gå fra hverandre gjør vondt hvis «hun» og «du» i det minste delvis har rukket å bli til «vi». Men det var ikke tilfellet for oss. Jeg tror at «hun» var ekteskapet vårt. Da «jeg» ble født», fikk jeg, som et hvilket som helst barn som vokser til, lyst til å være selvstendig.

Og det fikk jeg. Nå er jeg trettito. Jeg har blitt vant til å leve som «jeg». Og jeg stortrives med å leve som «jeg»! Selv om det fra tid til annen har dukket opp en «hun» i livet mitt, har ikke livet mitt blitt forvandlet til «vi». Før jeg traff Sara.

Jeg gikk bort til skapet mitt, åpnet det og kikket lenge på sarafanen hennes. Jeg løftet kjolestoffet og holdt det mot ansiktet. Et stykke lyseblå, finvevd silke.

Det var Sara. Sara var på kjøkkenet. På kjøkkenet var hun en tekopp med bilde av en regnbue, men også fire mørkebrune kaffekopper, en oransje tallerken med bourdeauxfargede krysantemer og en åpnet flaske martini. Hun var et keramikkbolle med tørket frukt.

Hun var en melkekartong og en pakke med «Start»frokostblandingen. Sara lo når jeg knasket «Start» som om det var kjeks, og skylte ned med kaffe. Det gjorde aldri hun.

Sara var på badet. Der var hun en pleiende balsam for krøllete hår. En tannbørste. Mandelolje. Hårbørste og føner. Jeg åpnet mandeloljen, smurte litt av den på nesa og smilte. Slik luktet lykken min nå. På soverommet mitt var Sara en silkenattkjole som lå igjen på stolen ved siden av senga, et familiefotografi i sølvramme i vinduskarmen sammen med asaleaene som lignet en flokk søramerikanere i fargesprakende hatter, en stråkurv der mine og hennes rene sokker nå bodde sammen med treningsshortsene våre, strømpene hennes og strikkegenserne, en smal ring med gylne steiner som forvandlet Sara til en orientalsk prinsesse og som nå lå på nattbordet som et gulltannsmil. Saras hjerte bodde i magen min, jeg følte det hvert sekund.

Da jeg så Sara (det skjedde under en gruppereise til Praha for turistbyråledere og reiselivsjournalister), kjente jeg henne ikke igjen. Faktisk rakk jeg ikke å tenke noe som helst om den slanke kvinnen med vakkert hår og yppig brystparti, men Sara gjenkjente meg. «Hei, din under-rumpe,» sa hun. Og flirte sitt onde flir. «Hadde ikke trodd at jeg skulle få se deg på

nesten alle geoturismesidene. Aj, du din bortskjemte under-rumpe, du fikk satt deg på flere stoler likevel!

Hallo, gammern, lenge siden sist!» Det var ordet ´underrumpe´ som fikk meg til å forstå hvem den ukjente kvinnen var. For det var bare ett svikefullt vesen som kalte meg ´under-rumpe´, nemlig Sara Polonska, som jeg hadde studert sammen med. Tjukke, bustete Sara, som lignet en vanskjøttet, skitten sau. Og hun kalte meg det fordi jeg hadde svømt en del da vi begynte på universitetet, og ofte satt med et håndkle under rumpa på forelesning. Jeg var tynn, og det var behagelig å sitte sånn. Det gjør nemlig vondt å sitte med beina rett mot treverket, i hvert fall hvis det er levende bein. Sara satt til venstre for meg, på den andre siden av midtgangen, og var den første som la merke til min lille vane. Hun spurte hva det var jeg satt på. Jeg vet ikke hvorfor jeg sa sannheten. Etter det ble jeg noen økenavn rikere: «Bortskjemtræv!», «Under-rumpe», «Der-sitter´n-pådet-der-håndkleet sitt!»

Jeg kunne ikke fordra Sara Polonska. Hun irriterte meg selv før hun begynte å kalle meg ´under-rumpe´.

Jeg kunne ha det sånn av og til. For eksempel hatet jeg mammas rettetang. Jeg prøvde til og med å kvitte meg med den to ganger. Selv om jeg ikke benyttet meg av den selv, og derfor burde være likegyldig eller i det minste mer tolerant. Men nei. Jeg ville at den skulle forsvinne, jeg ble i dårlig humør hver gang jeg så den henge på badet i en kokett snegle av en ledningskveil.

En gang sa jeg til rettetanga: «Jeg skal ta meg av deg, ditt jævla beist!» Det husker jeg fremdeles.

Jeg benyttet meg ikke av Sara Polonska heller, men jeg ville at hun skulle forsvinne. De evinnelige vide kordfløyelbuksene hennes. Alltid i knallfarger som fikk rumpeballene hennes til å se enda større ut.

Og de bustete hårtjafsene. Det brede ansiktet med en nese så liten at man skulle tro hun hadde stjålet den fra en annen. Øyenvipper så tette som om noen hadde klippet dem ut av papir for å lage skjegg til en gammel gubbe av papp. I tillegg var hun usedvanlig brystfager.

På jentedoen prøvde hun en gang å få to kopper vann til å stå av seg selv på puppene, men det endte med at hun sølte ut vannet. Hahaha! Da jeg gikk på skolen var jeg interessert i sånt: Kan man få et vinglass til å stå på en erigert penis? Men jeg prøvde aldri og vet fremdeles ikke om det går. Det får noen andre finne ut av. Hadde Polonska vært gutt, ville hun kanskje ha undersøkt det også. Hun så ut som en voksen kvinne, ja, nærmest en med spesialistutdannelse, men i virkeligheten var hun dum som et brød., Personlig var jeg overbevist om at det bare dreide seg om uflaks, for Sara Polonska måtte da kunne få en kopp vann til å stå på hvert av sine enorme bryster, og på rumpa hennes måtte det fint være plass til en tolitersmugge. Videre husker jeg den svarte ponchoen hennes, som ble kalt «flaggermus». Under den ville et titalls kinesere fint kunne gjemme seg fra lovens lange arm. Dessuten var smilet hennes så skarpt at det føltes som om hun kunne knuse deg med smilet sitt

6

Larysa DENySENKO

slik man moser en meitemark under støvelen. På en fakultetsfest så jeg Sara Polonska kaste opp pizzabiter og salat midt på gulvet, hvorpå hun fortsatte å danse rundt i oppkastet som om ingenting hadde skjedd.

Så fort jeg innså hva det var som rørte seg under de kraftige, aktive beina hennes, løp jeg ut på do og gjorde det samme som hun hadde gjort uten å slutte å danse.

Og så husker jeg at hun var gift, og at mannen hennes jobbet i hæren. Jeg husker at han ventet på henne utenfor universitetet av og til. En barsk skikkelse i uniform som ventet ved siden av en rød moskvitsj.

Det var vel fargen på bilen og uniformen som gjorde at vi kalte ham «brannmannen». Jeg husket i det hele tatt litt av hvert om denne Sara Polonska.

Den gamle Sara Polonska og den nye Sara hadde bare brystene felles (skjønt nå skremte de meg ikke lenger med sin uttrykksfullhet og størrelse, men trakk tvert imot blikket mitt til seg), og måten hun smilte på. Men nå opplevde jeg ikke lenger det skarpe smilet som en meitemarkknusende støvel, men snarere som en venn som kom med en gave i hendene. Jeg likte overhodet ikke når noen smilte uavbrutt og skarpt, og det var akkurat det Sara Polonska gjorde. Hun smilte. For meg betød det klinisk idioti eller forhånelse når noen smilte, og på ingen måte godt humør, personlighet og vennskapelige relasjoner. Jeg antar at det var derfor jeg hadde kunnet leve så lenge med Inna — fordi hun ikke smilte bak ryggen på meg. Men la oss vende tilbake til Sara Polonska. Hun hadde gått ned ti kilo. Hun sa at hun ikke ville snakke om det. Og smilte. Sin tidligere mann likte hun heller ikke å snakke om, hun sa bare at jeg var nødt til å hilse på ham en gang. Jeg kan ikke si at jeg gledet meg. Håret hennes var fremdeles heftig krøllete, og det var ikke svart, men kastanjebrunt, og det skinte, skimret i sola og forhekset meg. Hun bar en enkel, hvit sarafan og hvite skinnsko. Av for meg ukjente grunner forelsket jeg meg hodestups i Sara Polonska.

Sara ble også tatt på senga av følelsene vi fikk for hverandre. «Hei, din under-rumpe, hvordan kan noe sånt i det hele tatt skje? Hvem skulle ha trodd?» Til det svarte jeg at hvis hun fortsatte å kalle meg ´underrumpe´, ville jeg kalle henne ´under-pupp´, siden man knapt kunne se henne bak puppestellet. Vi lo av full hals, for vi ble jo litt av et par: Under-rumpe og Underpupp. Som om vi var hovedpersonene i en tsjekkisk tegnefilm: Muldvarpen og snømannen.

Oversatt av Hege Susanne Bergan

Ljubko Deresj ... This book(«CULT») lures you in through its naivety, its directness, its coolness, its fear; everything is inside this book: love, romance, a quest that makes your head expand and then explode, the eternal drama of youth and also the mocking look of all those who felt they were too good for this drama and chose to live in a world without mystery.

Die Zeit

L

yubko Deresh (1984) is a young and yet famous Ukrainian author. Born in Lviv, he studied economics in the University of Lviv. But from an early age he dreamed to be a doctor. The anatomy atlases of his mother were so bright and intriguing, that he decided to become a surgeon at the age of 7. His father knew nothing about Lyubko’s fragile dreams.

He wanted Lyubko to indulge in sports, for example rowing. In opposition to him Lyubko decided to practice music, so he started to play the saxophone at a local music school. At the age of 14 Lyubko Deresh left school for a Physical-Mathematical Liceum in Lviv, and studied Chemistry and Biology there. It was a good step from his side to accomplish his intents to become a doctor. Till that moment he changed his mind just a little: now Lyubko dreamed to be a psychiatrist. Lyubko imagined psychiatry to be almost as bright way of living life as becoming a surgeon, but — more intelligent.

Deresh has written two books for younger children, a number of essays and fi ve novels: Kult (Cult), Pokloninnya yaschirzi (Worshiping the Lizard), ARCHE, Namir! (Aim!) and Trohy pitmy (A Bit of Darkness), Golova Jakova. The media have proclaimed him a Ukrainian Stephen King, and every one of Deresh’s new books arouses great interest of both his fans and the press. Several prominent Ukrainian publishing houses have bought licenses to print his books, and four of his novels have been released as audio books. Deresh’s works have been translated into several languages and printed in Poland, Germany, France and Italy.

Currently, Bulgarian and Romanian versions of his books are scheduled to be published.

Granted licenses: Bulgaria (Издателство РИВА), France (Editions Stock), Germany (Suhrkamp Verlag), Italy (LAIN-Fazi Editore), Poland (Proszynski I S-ka SA).

The term of the license is over: Poland (Proszynski I S-ka SA), Serbia (Narodna Kniiga-Alfa).

Screen adoption, Audiobooks, Theatre play, Radio-play etc: Germany (radio-reading, West German Radio, Koln), Ukraine (audio book, CDcom Ukraine), Ukraine (screen adoption, digital HD video film, Svetofor Film LLC)

9

Ljubko Deresj

Utdrag fra Kulten Første opplag: Calvaria, 2002 208 sider ISBN: 966-663-027-3 Informasjon vedrørende utenlandsrettigheter: Calvaria

1.

M

ange spurte ham om han ikke tilfeldigvis skulle være den Jurko Banzaj. «Nei,» svarte Jurko Banzaj smilende.«Vi er ikke i slekt engang» — for dermed straks å avskjære neste spørsmål. Banzaj Hadde studert biologi på femte året. Som en av de beste studentene ble han sendt på praksis til et college som var knytett til universitetet, for å undervise i de øverste klassene der. For å si det som det var, inntil Banzaj fikk høre hva byen het, hadde han ikke engang mistanke om at den eksisterte. Midni Buky.

Den lå svært avsides, to og en halv time å reise med et tog som stanset ved hver lyktestolpe lik en cocker spaniel.

Bazsaj kom til Midni Buky i slutten av august. Han leide en hybelleilighet i et utgammelt treetasjes hus.

En baptist-kjerring der, fæl som en atomkrig, tvang ham til å abonnere på baptist-bladet deres, og i samme slengen prakket hun på ham lokalavisen Patrioten også, der sønnen hennes jobbet som redaktør. Avisen nøt ingen særlig popularitet, men noen var det da som kjøpte den. Den fortalte om de siste beslutningene i byrådet, samt lokalnytt. Avisen skydde heller ikke de evige temaer: voldtekt, mord, tilfeller av omgang med mindreårige og annet artig krydder, sånt som pensjonistene likte så godt.

Nå hadde han arbeidet ved colleget i en uke allerede.

Undervisningen begynte den 28., noe som i seg selv ikke var noe godt tegn. (Ingenting her er som hos vanlige folk, sa studentene seg imellom.) Vettige mennesker var i ferd med å hogge ved og kjøpe inn stearinlys før prisene skjøt i været som følge av første strømutkopling.

Vinteren tegnet til å bli kald, mørk og håpløs. «Men tross alt skrur de ikke av vannet her i Midni Buky, til forskjell fra Lviv,» tenkte han.

Hver dag utenom søndag gikk Banzaj hjemmefra med en diger fjellklatrersekk på ryggen. Selv om det bare lå noen bøker, et par kladdehefter, en brødblings og to epler i sekken, ville han aldri ha byttet den i en vanlig veske, langt mindre en plastpose. Jurko Banzaj trodde på sannheten i Karlos Kastaneida ord, og don Juan, Karlos’ lærer, anbefalte å bære alt bare med skuldrene.

Apropos eplene: Banzaj hadde en gang lest i en studie at studenter som spiste to epler daglig, følte seg langt bedre og var intellektuelt skarpere enn de som ikke spiste epler. Den slags fakta gjorde dypt inntrykk på Banzaj, for han var svært sensibel når det gjaldt sitt intellekt, som han alltid dyrket og trente i gunstigste miljø. Men alt i alt var han en beskjeden gutt, og ingen (med mulig unntak av et eller to mennesker) ante hvilken dyp symbolikk som lå i fortæringen av disse eplene.

10

Ljubko Deresj

2.

H

ans far hadde ønsket at han skulle gå i hans forspor og bli jurist. Sønnen, det vil si Jurko Banzaj, ønsket slett ikke dette, og allerede i åttende klasse besluttet han i all hemmelighet at det ville være langt bedre om han ble en landsens biologilærer enn en notarius eller det som verre var.

Biologistudiene ble den første virkelige bristen i deres allerede anstrengte forhold. Resten ballet på seg i studienes løp, og til slutt bestemte Banzaj seg for dra hjem til faren og bestemoren for å hente de siste sakene sine. Og ikke vise seg i Lviv før jul. Eller enda bedre — før palmesøndag.

3.

I

løpet av studiene på biologisk institutt ble Banzaj sendt til gjenopplivning tre ganger.

Første gang var om våren i første studieår.

Han hadde forsøkt å fremstille LSD-25 av en bestem type sporer — fra muggsopp. Da han hadde svelget muggsoppen begynte han å føle seg uhyre omtåket.

Bestekompisen til Banzaj — Sergij Mokosja, som presenterte seg for alle som Dosjtsj — fant Jurka liggende sanseløs hjemme på kjøkkenet. Banzaj hadde hatt djevelsk flaks, for han hadde glemt å låse døren.

Den andre gangen var i andre studieår, da han hadde dyrket den hellige meksikanske soppen av arten Stropharia hjemme hos seg selv. Den skulle angivelig inneholde det psykedeliske stoffet psilocybin.

Eksperimentet lyktes ikke, ettersom det i stedet for den magiske Stropharia viste seg å være grønn fluesopp som vokste hjemme hos Banzaj. Etter at han så var pumpet for annen gang, forbannet han lenge i sitt stille sinn (og ofte høyt også) hele den slomsete avdelingen for mikrobiologi, alle pedantiske stipendiater og hele instituttet for øvrig, inklusive vaskehjelpen.

Tredje gang var på nippet til å bli fatal for ham.

Det var like etter ’byen Lvivs dag’ i fjerde studieår, da hans elskede Solomia hadde gått fra ham. Han hadde spist tre praktfulle eksemplarer av rød fluesopp som han, nok en gang, hadde dyrket frem i sitt hjemlige miljø fra sporer han hadde stjålet på intituttet for mikrobiologi. Han hadde festet lit til noe som fru Vosson hadde sagt, hun påsto at fluesopp var det samme som hinduenes berømte soma og at denne soppen kunne gi helt uforglemmelige psykedeliske opplevelser. Men til sin skuffelse fikk han ingen som helst hallusinatoriske opplevelser, bortsett fra noen underlige, røde flekker.

Da den skjærende smerten i magen ble infernalsk utholdelig, ringte han etter ambulanse. Han hadde aldri noensinne følt seg så dårlig som da forgiftningen var på sitt verste. Det dreide seg hemningsløst i hodet hans, han hadde ville leddsmerter, magen luet i toksisk ild og alt som ikke var fortøyd inne i tarmene fosset ut begge

veier. Ingen av personalet eller noen av slektningene (de var to i alt — hans far og bestemor) fortalte ham etterpå hvor nære på det hadde vært.

4.

H

ans bestekompis Dosjtsj utforsket på sin side virkelighetens yttergrenser ved hjelp av alkoholholdig drikke, noe som imidlertid ikke hindret ham fra å være en ganske god student.

Han og Banzaj studerte sammen på biokjemisk og begge bøyde hodet i ærbødighet over den storslagne forelesningsrekken til Krebs. De til og med planla å utgi noen overmåte intelligente og dypsindige bøker om emnet. Banzaj så allerede for seg at han åpnet en eller annen lærd bok der det ble annonsert: Forlaget «Vitenskapens tanke» forbereder for trykking: J. Banzaj og S. Mokosja: «Illustrert reiseleder til Krebs’ forelesningsrekke i allegorier».

J. Banzaj og S. Mokosjka: «Krebs’ forelesningsrekke for dummys».

S. Mokosjka og J. Banzaj: «Krebs’ forelesningsrekke i ordtak og munnhell» (andre utgave, omarbeidet og utvidet).

Det ville heller ikke vært ueffent å skrive stereografien (dvs. et vitenskapelig arbeide utført av to personer) over temaet: «Noen ord til forsvaret av fekaloterapi». For å la dem få vite at ikke bare urin alene kunne helbrede.

Oversatt av Dagfinn Foldøy

Tymofij Havryliv

A texture reading matter, quite in the «sensorymanual» manner by Marcel Proust or Joseph Rot and Bruno Shultz.

Such a perfect-meditative and figurative-detailed prose is not being produced nowadays.

What kind of national literature would refuse to have such a hero?

H

© Y.Bakay

Ihor BONDAR-TERESHCHENKO

e is a writer, literary scholar, translator, PhD. He was born in Ivano-Frankivsk (1971), now lives and works in Lviv. He participates actively in cultural life of Ukraine, but also Germany and Austria. He is the author of books of poetry and essays, feuilletons, stories, novels, many literature translations and a theoretical work «Form and fi gure». Thus, Tymofi y Havryliv translated for Ukrainian reader works of the Austrian poetmodernist Georg Trakl and «the most scandalous Austrian writer», smashing critic of «Austrian soul» Thomas Bernhard and founded authors translation series «Austrian play XIX — XX centuries».

His articles and essays are published in Ukrainian and European publications, particularly in Frankfurter Rundschau. In 2009 the German translation of his novel «Where is your home, Odysseus?» became the fi rst book of the Ukrainian author, who appeared in the renowned Swiss publishing house Ammann Verlag and caused exceptional resonance in the press and in German and Austrian bookstores. He is a laureate of a literary prize «Blahovist».

Tymofii Havryliv: The greatest pleasure is when the writing is a pleasure. The next one is the pleasure when the reading is the pleasure for readers, when I can feel feedback. If there is no harmony in the writing process, there will be no result. I am a pro hard work on a text but I don’t fully comprehend when somebody says it was born in suffering. The birth of anything has to be given in delight though in a responsibility too.

13

Tymofij Havryliv

Utdrag fra En magisk verden. Nå Første opplag: Calvaria, 2010 144 sider ISBN: 978-966-663-315-9 Informasjon vedrørende utenlandsrettigheter: Calvaria

Utdrag 1

F

ylt av den slags forsonlige, filosofiske erindringer stakk han armen ned i konteineren med husholdningsavfall. Blant åtte søppelkasser ville han valgt den samme selv med lukkede øyne. Men noe slikt — å lukke øynene — var det ikke behov for. Den sjette sans hadde åpnet seg, og han hadde hørt gresset snakke, og hodet hans hadde vært i gresset, mellom de glisne, gamle og brunaktige gresstråene, og det forekom ham at han ikke bare hadde hatt ett, men to rødhårede hoder, begge kikket fram fra gresset og gjemte seg i det igjen, deretter hadde begge skikkelsene reist seg opp fra knestående, tatt hverandre i hendene og gått videre, og vekk fra dem skvatt det rotter og katter — fullstendig likegyldige med at de bare var et skritt fra målet. Det var nifst på de stedene der det ikke var noe lys og der det ikke hang noen gatelykt over, lik et litermål, og det suste ikke i lønnetrærne der oppe heller — han så hvordan rottene pilte, han lot dem løpe, skremte dem ikke, og gjorde seg klar til handling.

Søppelkassene sto på den lille plassen bak husene.

En gatelykt skinte i mørket, og bladverket var et annet nå enn om dagen, det virket trolsk og drømmeaktig.

Han rotet rundt i konteineren etter noe av plast. Han kunne skjelne alt. Lyset var så sterkt at han kunne se datostempelet som var trykket med ørsmå tall. Han var skrubbsulten og tok matvarer som var gått ut på dato

og åt dem på egen risiko, flere ganger krydret han dem med urter han hadde funnet og sverget på at dette aldri mer skulle skje om de så hengte ham. Men magesjauen gikk over og sulten gjorde seg gjeldende igjen og tvang ham til å neglisjere eden. Spesielt farlig var kjøtt som var gått ut på dato, og gamle oster. Når han støtte på dem, kom han til å huske på en historie som foreldrene i sin tid hadde fortalt, om at han hadde mast om å få en bok, men de hadde den ikke og fortalte mesteparten av det de visste etter hukommelsen. «Listeriabakterien og andre delikatesser», et folkeeventyr. Der var det snille og slemme bakterier. «Men hva er bakterier for noe?» spurte han. En av foreldrene svarte: «Det er noen sånne små gnomer, de er helt spesielle.» «Listeria også?» «Ja.» «Men gnomene bor vel i trestubber?» «Slike gnomer som listeria slår seg ned i matvarer.» «Og da kan jeg spise dem?» «Bedre blir det ikke.»

Kjøtt var det mye av, rødt og grønt i forskjellige former og kombinasjoner — på den måten fant han alle nødvendige proteiner og næringsstoffer. Mest kjøtt var det etter høytider den tredje eller fjerde dagen, iblant hele uken, derfor elsket og respekterte han kalenderen, fremfor alt den kirkelige, og mest de delene der man brøt fasten. Høytiden for Den hellige Martyn hadde han fått rede på først nå, og han beklaget at den ikke ble feiret på hjemstedet hans. Hjemstedet var for

14

Tymofij Havryliv

ham foreldrene, som han hacde elsket begge to, og de elsket ham, hver på sin særlige måte. Hjemstedet var veggene han hadde vokst opp mellom; det var lønnetreet som de sang så vemodig om, det vugget snart til venstre, snart til høyre, det var Petja, pappaen hans, og så dette digre treet, tett bevokst med hjerteformede blader. Hjemstedet var også et bestemt avsnitt av livet hans, fra bevisst alder og egentlig helt til de senere år. Hjemstedet hans nå var benken han sov på og konteineren som han hentet mat fra. Han dyrket Martyn på grunn av gåsen som denne helgenen hadde gitt ham, han hadde gjemt den i en konteiner, riktignok uten å avsløre hvilken. Det liknet på en slags lek de lekte. Martyn var gavmild og stuffet gjessene i baken med ris og epler. Av og til la han hele fuglen der, av og til bare en bit, og det kunne hende at den var gnagd litt på også, som om helgenen selv hadde vært sulten men hadde behersket seg for hans skyld, hans nærmeste. Slike refleksjoner gjorde ham beveget, og det hele pleide å ende med at når han hadde spist seg mett, forestilte han seg selv som en mesen som til ære for den hellige Martyn investerte rundt om i dette fremmede landet, det som hadde åpnet sine armer med gavmilde søppelspann og kirker med staselige klokketårn som slo i takknemlighet. Han hørte denne klokkeklangen forskjellig hver gang: Når han var sulten; når han var mett; når han drømte seg bort; en gang da han hadde spist seg mett på sopp han hadde funnet i parken, formelig døde han hen i en henrykkelse han aldri før hadde kjent, han ble selv forvandlet til en klokke som seilte først til den ene, så til den andre kanten og flommet over av glade melodier.

Hånden oppdaget noe av plast. Han kunne føle det, en ren luksus — en nakkekotelett innhyllet i plast. I lyset fra gatelykten så kjøttstykket ut som om den lå på et operasjonsbord. Han snudde på det for å finne utløpsdatoen.

Da han hadde funnet den begynte han å telle på fingrene, dagene betydde imidlertid ikke så mye, de fløt omkring lik små båter som han aldri greide å gripe. Han anstrengte seg og begynte å huske. Her kom avisen for mandag den nittende til nytte. Mandag var i går, altså måtte den enogtyvende bli i morgen.

Han forestilte seg duftende brød og løk. Om det nå var løken som var så sterk eller om det skyltes noe annet, så fikk han tårer i øynene.

Søppelkassen var hans sjefskokk som bestemte menyen. Selv om menyen ikke skulle falle i smak, klaget han aldri. Han var vant til eksotiske retter og overraskende sammensetninger. Han kunne ha skrevet en kulinarisk «Reisfører blant søppelkasser. De 100 mest velsmakende funn». De kunne ha invitert ham til å lede et daglig TV-program: «Med kniv blant bomser» — med en diger søppelhaug midt i studio, og han selv som plukker ut riktige ingredienser. Han, som ellers sjelden pleide å tenke på suksess, måtte sukke. Og selv en så uskyldig drøm passerte ikke uten grunn — allerede i neste øyeblikk traff den ham som et lyn.

«Hva er det der?»

«En nakkekotelett,» svarte han og våknet til: Hvis han svarte, måtte det finnes et spørsmål. Og hvis det fantes et spørsmål, måtte det være noen som spurte.

Han ville gjemme nakkekoteletten, men det var allerede for sent.

«Kjøtt?»

Den ukjente noen fortsatte å stille spørsmål, selv om det uten videre burde være klart at en nakkekotelett var kjøtt? I tonefallet merket han et press, nesten forakt, og livet hadde lært ham at tonen betydde mer enn ordene.

«Kjøtt,» sa han så likegyldig han bare kunne.

«Dårlige greier.»

Nettopp, ja! Det som er dårlig for noen er bra for andre, alt etter som man ser det.

«Dust,» sa han for å forsvare den ufortjent diskrediterte nakkekoteletten, samtidig som han forsøkte å putte den i lommen der den på grunn av størrelsen nektet å gli ned. Han kunne selvsagt ha delt byttet slik Den hellige Martyn hadde delt gåsa med ham, imidlertid var han redd for at om han ga fra seg en bit, ville han miste alt.

Men hva om stemmen ikke var ham selv? Hvis det bak den skjulte seg en kamarilja av stemmer som var rede til alt? En eller annen av de voksne hadde jo advart en gang: «Gå aldri, mit barn, i Afrika på tur». «Hva er Afrika for noe?» Han hadde vært for liten til å forstå hva Afrika var. «En sånn metafor, bare.» «Men hva er en metafor for noe da?» «Det er en sånn, det er en sånn …» Foreldrene kunne ikke helt forklare hva det var, og da sluttet han seg til at Afrika, det måtte være noe som kunne ta pusten fra en. «Paradis?» spurte han, for han hadde allerede da hørt av en omreisende predikant som kom til familien deres hva paradis var for noe. Paradiset minnet ham om en hage der det vokste epletrær og der man kunne vandre omkring. Med sin barnlige umiddelbarhet, som etter hvert modnet til hans voksne naivitet, forestilte han seg paradiset som en sted der det i stedet for epler grodde pølser på trærne, og i blomstringstiden sprang det ut små kurver med søt krem — akkurat slike som i konditorivinduet han mer enn én gang var blitt stående trollbundet utenfor. «Paradis,» istemte foreldrene. Men for den slags samstemthet hadde han en felle klar: «Men hvis det er Paradiset, hvorfor kan man ikke gå på tur der da?» «Du kan forspise deg på lekkerbiskener der så du blir kvalm,» sa Kalistrat med faglig tyngde. «Uten pappaen din får du i alle fall ikke lov,» blandet hans mor seg inn, hvorpå familierådet fikk det travelt med å lede samtalen inn på et annet spor.

«Slik ser du ut, altså,» sa han idet han så inn i ansiktet som stemmen tilhørte. Mørke, litt sultne øyne … Hvem var ikke sulten i disse mette tider? På hodet var det lyse fletter som strittet til alle kanter. «Som et romvesen,» tenkte han, selv om han aldri hadde sett noen romvesener. Han hadde fått høre om dem av sin far som beskrev dem som noen små og hoppende

15

Tymofij Havryliv

vesener med antenner, de var grønne og lange. Med de antennene hadde de stukket faren hans, og faren hadde gjemt seg for dem og styrtet fra rom til rom inntil til han falt om av utmattelse og brøt ut i høylydt snorking.

Moren kalte romvesenene for grønne elefanter, onkel kalte dem for fyllerør. «Du vokser opp som Askeladden og banker opp uslingen,» sa onkel. «Hvordan vil du banke ham?» spurte onkel, og da hadde han gått inn i rollen, veivet som en tosk med armen og innbilte seg at han holdt en hammer, mens onkel og de andre ga seg til å skrattle.

«Kjøtt er dårlige greier,» sa den ukjente og liksom skanderte et slagord.

Han ble tankefull og vaktsom over den kategoriske uttalelsen fra denne fantastiske skikkelsen som sto rett overfor ham på den andre siden av konteineren.

Hvis det var faste nå, ville han ikke da tilhøre den kategorien av mennesker som hadde lov til å spise i fasten, på linje med studenter og gravide? Foreldrene hadde skrevet ham inn ved livets universitet, uten å spørre om han ville studere der. En som var svanger og skulle føde, hun kunne spise. Alt dette bare styrket mistanken om at den ukjente hadde fått øye på byttet og bare ville forvirre ham.

«Og hva er ikke dårlig?» Han prøvde seg med et artig filosofisk hint. Engang hadde Sakidon klappet ham på skulderen og sagt: «Han der blir det nok en filosof av».

«Banan,» sa sekteristen. «Eple, ananas.»

På tonefallet forsto han at banan ikke absolutt måtte være banan, men det åpnet for en rad assosiasjoner som bare ble bekreftet av neste setning: «Frukt, grønnsaker. Grøden naturen gir oss.»

Innbiller han seg virkelig at jeg tror på de skrønene? protesterte han instinktivt for seg selv. Hva er det han er ute etter? Nakkekoteletten? Og hva skulle nå han med naturen hvis hans overflødighetshorn var en urban søppelfylling der sankt Martyn og andre rettskafne gjemte overraskelser til ham, mens menneskene, uvisst av hvilken tilskyndelse, etterliknet sine hellige veiledere?

«Kjøtt betyr mord.»

Han grøsset.

«Jeg har ikke drept noen.»

Han følte at han ble dekket av kaldsvette. Han hadde aldri drept noen. Selv insekter drepte han bare når de plaget ham. Det kunne hende at han i irritasjon var klar til å klaske en mygg som satt og stakk snabelen inn i huden hans, men til syvende og sist skadde han den ikke.

«Den som spiser kjøtt er medansvarlig til mord.»

«Vi spiser alle kjøtt.»

«Jeg spiser ikke kjøtt.»

Kontrasten mellom det glødende blikket og den iskalde tonen fikk ham til å grøsse på ny. Bena hans var som vatt. Nå var han sikker på at han hadde med en galning å gjøre. Han hadde flere ganger lest om galninger i avisene som han la under seg når han skulle sove.

«Massemord.»

Han fikk lyst til å rømme. Flukt var eneste utvei. ’Snakk aldri med ukjente’ pleide foreldrene å formane, og han pratet bare med noen når han så at han kom til å få en gave. Denne gangen luktet det ikke av gave. ’Værer du fare, så stikk!’ hadde han lært fra barnsben av, slik det i dyreverdenen nedarves på instinktnivå.

Foreldrene hadde innpodet ham ikke rent få andre viktige ting i livet også, men mesteparten av dem hadde aldri blitt aktuelle.

«Tror du på evig liv?»

Til å begynne med ble han rystet av spørsmålet, så vokste det en fryktelig anelse i ham. Det var ikke en levende sjel i nærheten. Han tok et skritt bakover og svarte med den unnvikende, runde, men sannferdige setningen: «Jeg tror på morgendagen som på ny fyller konteineren.»

«Men tror du på livet etter døden? På gjenfødelse?

I dag er du et menneske, men i morgen kan du bli et lite insekt.»

I dag hadde han sant å si vært svært så lik et insekt — men selv om armene hadde ristet vedvarende i jakkeermene som det hang frynser ned fra lik fjær, var han ute av stand til å lette så elegant som et insekt — eller mest sannsynlig kunne han det ikke i det hele tatt.

Sannsynligvis var den ukjente ikke noen galning, men en tulling. Denne siste antakelsen gjorde ham lettet. Hva kunne han ha svart? At han var et insekt?

Han husket insektene som han hadde flydd med i drømme som barn. Han husket myggen som han ikke slo i hjel og tenkte at kanskje var det seg selv han ikke hadde slått i hjel den gang.

«Jeg var et insekt,» svarte han.

Den ukjente ble noe i villrede over denne bekjennelsen.

«I neste liv kan du bli en kalv som blir drept av elektriske støt, emballert i plast, solgt, stekt på panne og spist. Bloody steak for a little break — do you like some cake?»

Hvis det var sånn, da hadde han vært så uheldig å være ikke bare kalv, men også høne, gås (for den gode, hellige Martyn!), and, kalkun, til og med et får som ble ført fram og ofret, og en hest som prustet og vrinsket.

For han holdt seg ikke for god for noe: Han spiste alt han kom over, unntatt det som var åpenbart bedervet.

«Den som eter kjøtt vil allerede i dette livet arve de uskyldig drepte dyrenes pinsler og angst, og fra den time vil han ikke eie fred.»

Hånden hans vekslet mellom å ville kaste kjøttstykket og spastisk forsøke å putte det i lommen.

«Hva skal jeg gjøre?» sa han i åpenbar fortvilelse.

«Jeg sier deg: Et det som faller derfra.»

Og pekte oppover. Der oppe, over den blendende gatelykten, gapte en mørk himmel. Den tidde likegyldig, og det falt ikke noe ned fra den.

16

Tymofij Havryliv

Utdrag 2

H

an overnattet på gulvet ved siden av sengen.

Piken som betjente andre etasje der hans værelse lå helt i enden, ristet på hodet og sa: «Men hvorfor ligger du på gulvet? Akkurat som … akkurat som en herreløs hund. Se der er en god seng og rent sengetøy.» Var han da virkelig ikke en herreløs hund? «Men det er nettopp en herreløs hund jeg er,» var han på nippet til å si. «Jeg er vant med å ha det slik. På ekspedisjonene,» sa han isteden, idet han så for seg geologiske undersøkelser for å finne egnede steder for oljeutvinning eller gruvedrift. Men det at man med ekspedisjon kunne forestille seg alt i hele verden — arkeologiske og geografiske ekspedisjoner, og ekspedisjoner til Nordpolen og Sydpolen, til toppen av Kilimanjaro, til dypet av Gobi-ørkenen og Khinganfjellene, ja, selv en utflukt til ølkiosken — ga det hele uvilkårlig et hemmelighetsfullt preg og økte sjansene for å treffe riktig, for han visste jo ikke om det var hotelladministrasjonen som hadde gitt ham ly over hans utmattede hode, eller om dette i det hele tatt var et hotell under noen administrasjon. Til nå hadde livet gitt ham nattely i et palass med et tak overstrødd av stjerner og en måne, i en seng der madrassfjærene ikke jamret og fjelene ikke knirket, der dørene til værelset var vidåpne til alle kanter og det ble holdt i orden av gatefeier vind og vaskekone regn.

«Er det virkelig morgen igjen?» undret han seg og myste mot lyspæren som hang under lampeskjermen.

«Det er så ubekvemt med klær på,» sa en kvinne som sto over ham og som han uten vanskeligheter gjenkjente som vaskehjelpen.

«Kle av deg, det er varmt i værelset,» foreslo vaskehjelpen, og uten å vente på svar ga hun seg til å løsne på knappene. «Her er det ingen som blir værende så lenge som du. De kom i går og drar i morgen. En dag eller to, møter, rapporter, utflukter. Det er stort sett de samme som kommer. Jeg kan allerede fortelle hvem som er fra hvilken by og i hvilket ærend.»

Han merket ikke hvordan de to fruktene kom til syne over ham, de vakte en følelse i ham om noe kjent, men som han ikke kunne og ikke rakk helt å huske.

Den ene frukten dekket ansiktet hans og gjorde det vanskelig å puste, og fryktsomt og forsiktig skjøv han dette perlemorsaktige og varme til side.

«Bare klapp dem, ikke vær sjenert,» hørte han stemmen hennes si over fruktene, og noe forfjamset begynte han å kjæle med brystene til en i og for seg ikke fremmed kvinne, for siden han kom hit hadde han da truffet på henne noen ganger, og det var jo ikke bare hos ham hun gjorde rent og hun fikk vel betaling for det, men likevel.

Mens han funderte slik, var det noe varmt som innhyllet underlivet hans. Han følte at det ble borte, forvandlet seg til et pulserende punkt, og allerede i neste øyeblikk forsvant det inn i en fuktig grotte der det flammet opp og tørstet med samme glød som han selv.

De lå side om side, begge to på en knirkende enkeltseng av sponplater i lakkert treimitasjon som omga jernrammen med metallnettet.

«Marta,» sa hun. «… ,» lo han.

«Og den der …» sa Marta og strakte ut armen. «Men hvor er den? Den ble borte…»

Marte fant den i håret som vokste som en flokete krattskog under hans utstående navle.

«Du gjemmer deg ikke for meg!» truet hun med fingeren.

Enten det nå skyldtes truing eller kjæling, den tilrettekomne våknet til liv igjen.

«Sånn ja, sånn ja,» gjentok Marta og oppmuntret den med håndbevegelser. «Opp med hodet nå.»

Marta var den andre kvinnen i hans liv.

Han forsto ikke da om dette var kvelden samme dag, eller morgenen den neste.

Oversatt av Dagfinn Foldøy

Leonid Kononovytsj

«Topic for Meditation» proves that writing can be done without any show-off and special effects, but it demands burn nerves and mighty efforts of concentration … I think this is one of the first epic novels in the whole Ukrainian literature in general.

Vasyl Herasymiuk, National T. Shevchenko Prize winner

H

e is a writer and translator from French and Dutch. Leonid Kononovych (1958) was born and lives in Kyiv. In the USSR era he was excluded from the University of Kyiv as «refusing to study the history of the Communist party» and later from the Kyiv Pedagogical University for his human rights protection activities. Kononovych has translated a number of works by Albert Camus, Jean-Paul Sartre, Emile Durkheim, Maurice Blanchot, Jean Baudrillard, Antoine de Saint-Exupery and others into Ukrainian.

His works include the novel «Tema dlya medytatsii» (Theme for Meditation); several existential fi ction works written in the 1980s and remaining unpublished until in 2004 Povernennya (Return) was printed; a series of historical fantasy novels for younger readers; and 10 ironic crime novels. Because of the latter he has been proclaimed «the father of Ukrainian crime fi ction» by critics. One of the principal characters of Kononovych’s detective stories is his dog Bilbonskiy, who would often have a glass of brandy with the writer. When Kononovych’s «Theme for Meditation» appeared, the novel became the greatest psychological fi ction sensation, a rare case when literary critics and readers shared the same opinion.

Kononovych’s has been instrumental for the notion of «post-catastrophe fi ction» to appear in Ukrainian literary circles, as the term was coined to defi ne the genre of «Theme for Meditation». Nothing like this has ever appeared in Ukrainian literature before, the novel being named «one of the fi rst Ukrainian epics».

Kononovych won the Ukrainian Book of the Year Award (2005).

The novel by Leonid Kononovych «Topic for Meditation» has become the greatest sensation in the genre of psychological fiction. This is a rare case when opinions of the Ukrainian readers and literature critics have fully coincided — the author touches your soul and the adherents of the writing techniques pureness have nothing to complain. The events

19

Leonid Kononovytsj

in this novel unfold in the wide historical background, which is revealed through the main hero’s memories combining dramatic moments of his own biography, tragic fate of his family, friends and fellow villagers who had or had not survived the Holodomor, as well as other «social-political experiments with people alive». Nowadays, the protagonist comes back to his village after many years in order to investigate the circumstances of some past days’ collisions and to clear up for himself- is he a victim or a victor? His physical return to the geography of the past days stirs to activity the hero’s ability to mystical visions, which under certain circumstances does not hamper him to act like an «action movie» character … «Topic for Meditation» has much in common with such symbolic works by Leonid Kononovych as the short story «Homecoming», the micro novel «Winter Fairytale» and the essay «Tree».

20

Leonid Kononovytsj

Utdrag fra Tema for meditasjon Første opplag: Calvaria, 2003 272 sider ISBN: 966-663-081-8 Informasjon vedrørende utenlandsrettigheter: Calvaria

…s

om mørkt vann steg natten i ravinen.

Over svarte, klumpete jorder brant fremdeles en flik av himmelen og kastet kirsebærrøde lysglimt mot undersiden av de flate skyene, slik at de så ut som glødende stål. Men skygger krøp allerede gjennom det digre, uttørkede elveleiet, og det kalde høstmørket hadde falt på da Jura omsider kom ned i dalen, stampende med sine tunge støvler bortover den nedslitte, steinete landeveien.

Han rettet på ryggsekken, som hang som en tung jordklump over skuldrene hans, vasset over bekken og svingte inn i en smal, buktende ravine der han på bunnen såvidt kunne ane to meget dype hjulspor etter beltetraktorer. Så fort han kom ned i terrenget, ble han innhyllet fra topp til tå i en melkehvit tåke som gjorde det umulig å se noe som helst på bare ti skritts avstand. Samtidig ble det kaldt, og han måtte snart stanse for å dra glidelåsen på jakka helt opp i halsen. Det var så stille at han kunne høre sitt eget hjerte slå. Jura rettet på sekken igjen før han snublende fortsatte langs de dype hjulsporene på den ødelagte veien, og den neste timen gikk han i ugjennomtrengelig tåke uten å høre en lyd utenom sin egen anstrengte, tunge pust. Hjulsporene kom og gikk. Som en tett, melkehvit tåke der saker og ting forsvinner sporløst veltet mørket inn i ravinen og fylte alle kroker. Til slutt var det helt mørkt omkring

ham, så han stoppet, åpnet ryggsekken og tok fram en tung, batteridrevet lykt.

Den gule lyskjeglen falt på en slags bratt skråning der det vokste tett i tett med slåpetorn og tørr, stikkende bukketorn hang som en lugg ned i dalen.

Det var umulig å se i mørket, som kom rullende og rullende i underlige, fantastiske formasjoner og dannet kimæriske forfedreåndskulpturer nede i ravinen. På høyre og venstre side av tåka dukket det opp sammenraste leirskrenter, og hver gang han rundet en sving så han at ravinen bare ble dypere, og veien stadig brattere. Da han hadde gått enda et stykke, ble veien ordentlig smal og gikk over i et juv der han ikke kunne se noen ting. Først da stoppet han, tørket pannen og begynte å se seg omkring.

Det var kaldt og rått og stummende mørkt. På hver side så han loddrette skrenter dekket med stikkende ugress som slynget seg fra øverst til nederst som girlandere, et fantastisk flettverk av tørr eføy.

Det hele var som en feberdrøm — den bekmørke natta, de kjempelange, tørre stenglene som buktet seg gjennom det tette buskaset og med sine lysere linjer stakk ut mot den svarte bakgrunnen, og de egenrådige tåkedottene som fløt og fløt gjennom juvet som røyktjafser fra et ovnsgap.

Først nå forsto han at han hadde gått seg bort i den spøkelsesaktige, kalde tåka, han hadde oversett

21

Leonid Kononovytsj

avstikkeren som skulle ha ført ham til landsbyen, og gått avsted inn i det ukjente, til steder der han aldri før hadde vært.

Jura stampet litt på stedet hvil, men siden han ikke visste hva han ellers skulle gjøre, gikk han videre.

Juvet var så smalt at bukketornene traff skuldrene hans med stikkende piskeslag og satte seg fast i klaffene på ryggsekken, men etter ti skritt til ble ravinen plutselig bredere, og på anspente bein fortsatte han nedover den harde, bratte bakken som nå var uten traktorspor. I mørket lyste lykta opp en diger vidje med kløyvet krone, og lenger borte en liten bru av svartnede tømmerstokker (i det blekksvarte mørket under kunne han ane en liten elv som løp mellom vidjene), og på den andre siden, ved siden av en sti som skrånte svakt oppover og forsvant i tåka, lyste en laftet brønn, flekkete av grønn og rødbrun mose.

I skrenten litt høyere oppe lyste et enslig vindu som en utflytende gul flekk.

En stund ble Jura stående som fastfrosset med lykta i hånda og stirre tomt på brua, den kløyvede vidjen og de utrolige tåkeformasjonene som veltet fram over det kjempehøye, rødlige sivet som vokste på elvebredden. Han hadde hele tiden gått med en underlig og meget foruroligende fornemmelse av at det var noe uvirkelig over denne situasjonen som han så uventet hadde havnet i. Det var som om han hadde vært ute for et lignende uhell en gang tidligere, som nå gjentok seg, bare i en annen form. Minuttene gikk og gikk uten at han klarte ikke å bestemme seg for hva han skulle gjøre, så han bare sto der, lett lutende under vekten av ryggsekken, og lyttet til blodet som dunket dumpt i ørene. Og plutselig var det som om den ubevegelige, seige stillheten ble flerret i to, for et sted mellom vidjene lød et tynt og klagende, langtrukkent skrik, i samme toneart som knaset fra en krystallvase. Skriket fløt gjennom tåka i usynlige, konsentriske sirkler og klirret ubehagelig i ørene. Da var det som om Jura våknet og kjente hvordan frykten uten at han ville det drysset over ham som varm aske fra topp til tå. Med lykten hevet krysset han sakte den lille elva.

Brua knirket mens den gynget og sviktet under vekten av ham, og i den gule lyskjeglen skimtet han såvidt en sti som gikk forbi brønnen, og litt høyere oppe et vindskjevt gjerde av morkent, mørkt vidjetre og en port som førte inn til et lite hus. Huset hadde torvtak og bittesmå vinduer der man såvidt kunne skimte et oransje lys. Jura kløv over gjerdet og gikk bort til døra, tok i håndtaket og stivnet til et øyeblikk.

Han var redd. Han var så redd som han aldri hadde vært før i sitt liv. Han forsto ikke lenger at han hadde kunnet gå seg bort. Men det var et faktum: Han hadde gått seg bort og flakket omkring i ravinen i en hel time, som om han ble ledet av en annen. Men verre var det at han hadde gått seg bort i et område som han kjente like godt som sin egen bukselomme.

Det var noe unaturlig og uvirkelig over det — som

om hele dette landskapet, med vidjene og brua som nesten forsvant i det tette høstmørket, snart ville begynne å smelte og forandre sine konturer til de til slutt sprakk som en såpeboble.

Han banket på med dørbankeren i jern, slukket lykta og gikk inn i vindfanget. Det var som å få en sekk tredd over hodet — mørket veltet over ham, så tjukt og ugjennomtrengelig at det var som om man kunne skjære i det med kniv. Straks slo flere lukter opp i nesa på ham — råte, våt leire og råttent, gammelt treverk som gradvis smuldret til støv. I cirka ti sekunder kastet han seg i blinde mot hjørnene mens han nedbrutt merket at en dirrende uro vokste inni ham. Så famlet han seg fram til dørhåndtaket og rev det mot seg av full kraft.

Den tunge døra, som var snekret sammen av grove eikeplanker, gikk plutselig opp på fullt gap og veltet ham nesten over ende. Jura gikk over dørstokken, men løftet straks armen som for å verge seg mot slag, og rygget tilbake. Huset var fullt av røyk som veltet ut av en ovn som sto til høyre for inngangen.

Til tross for mørket hadde øynene hans rukket å oppfatte en stol i ikonhjørnet, og en lang, slitt benk som strakte seg langs veggen og fram til servisehylla.

Resten av tingene druknet i et kimærisk, underlig halvmørke som vekselvis trakk seg tilbake og kastet seg framover som om det var et levende vesen. En kvinne lente seg over ovnen og rotet med en ildrake i flammene som kastet mørkerøde lysflekker på veggen. Han styrtet tilbake til vindfanget, og da blusset ilden plutselig opp i et blendende, hvitt lys som lyste opp hele hytta. Kona rettet seg opp og snudde hodet langsomt mot ham.

Jura holdt krampaktig i dørhåndtaket og kjente hvordan hele kroppen ble nummen og fylt av en kald frykt som strålte helt ned i fotsålene.

Kona sa noe. Ilden lyste opp det mørke, rutete sjalet som dekket hodet hennes helt ned til øynene, og den øverste delen av ansiktet druknet i skyggen, så han så bare leppene som bevegde seg idet hun sa noe. Men han hørte ikke hva, for plutselig lynte det foran øynene hans som om et stykke magnesium blusset opp, og en kort stund var alt omkring ham som et negativ. Etter det første blusset fulgte et andre og et tredje, der alt det mørke ble lyst, og det lyse ble mørkt, og etter det tredje blusset så han hvordan saker og ting ble forvridd, som om han så på dem i et trollspeil, mens rommet vokste og vokste, og en unaturlig forvridd døråpning der bitter, grå røyk veltet ut bevegde seg mot ham …

Da ble hele hans indre revet opp av den smerten som hadde gjemt seg i ham hele tiden. Den steg fra nederst i magen og helt opp til strupehodet, og han kastet hodet bakover og bet kjeven krampaktig sammen.

22

Leonid Kononovytsj

GLOSSAR. … og da jeg hadde passert tolv djevelporter og svømt over en flammende elv som rant langs en skog av stein der det bodde enøyde mennesker med hundehoder, og via flintfjellet til slutt klatret opp i Oververdenen, etter for alltid å ha forlatt Avgrunnen, der daudinger vandrer rundt og alle som har mistet skyggen sin for evig feller tårer, fikk jeg se en smaragdgrønn dal der trær med purpurfargede stammer vokste i dalsidene lik søyler av edelstein, og gjennom dalen rant en bekk, klar og ren som krystall, og en høy, blå himmel var spent over denne verdenen, og da jeg fikk se alt dette ble jeg ytterst forundret og gråt mine modige tårer, for en stor glede fylte mitt hjerte, mine sorger forsvant slik tåke løser seg opp, og jeg følte en slik glede som om jeg var blitt født på ny inn i verden, og verken prøvelsene i Tors bolig eller den bunnløse Avgrunnen, dit jeg var blitt kastet som straff for min skammelige flukt fra slagmarken, kunne formørke min sjel. Derfor, mine brødre, fikk jeg se denne dalens underlige undre: I horisonten lyste fugler i hvitt og druknet i sola som skinte lik Guds øye, og de rettferdige sto i kostbare klær ved Elvens bredder og sang til min pris med ord som jeg ikke kjente, mens vidunderlige blomster som jeg aldri før hadde sett maken til, bøyde seg til hilsen når jeg gikk forbi — for ved å vandre gjennom den infernalske Avgrunnen hadde jeg vasket meg fri for skyld, og nå hadde jeg tatt steget opp i Oververdenen, der ingen levende sjel hadde vært før meg, fordi… ... han vil se seg selv i universets sentrum og betrakter derfor livets innhold som noe ikke-tilfeldig, tilslørt og dypt mystisk. Siden hverdagserfaringen er ute av stand til å blottlegge eller så mye som synliggjøre dette innholdet, og snarere plasserer mennesket på samme nivå som andre levende vesener (bakterier, insekter, krypdyr og lignende), har den menneskelige bevisstheten lansert idéen Gud, som hevder at mennesket ikke er forgjengelig, og at hver enkelt eksistens er udødelig. I henhold til dette ynkelige og ytterst skjematiske konseptet er Gud sannheten, og mennesket (siden det betraktes som skapelsens krone) tildelt en mystisk forutbestemmelse som gjør det vesensforskjellig fra resten av verden.

Men beklageligvis er ikke den rasjonelle bevisstheten i stand til å akseptere ideen Gud med alle dens attributter og logiske slutninger.

Det menneskelige vesen erfarer verden gjennom sansene, og ingen av disse kan registrere noe uttrykk for det guddommelige (rasjonelle) prinsipp. Dessuten er menneskelivet ingenting annet enn en uendelig rekke tap og nederlag — for de lyseste håp og idealer, og til syvende og sist også for personligheten. Mot slutten av livets reise har den tenkende bevisstheten mistet alle illusjoner og står ansikt til ansikt med den brutale virkeligheten der et menneske ikke er mer verdt enn et hvilket som helst annet levende vesen.

Siden man ikke har tid til å utvikle et nytt konsept, og idéen virker meningsløst når man stilles overfor

fysisk lidelse, ensomhet og utsikten til en snarlig død, betrakter bevisstheten sannheten som et helt og holdent illusorisk begrep, uten noen som helst … … av den kalde vinden som pisket ham i ansiktet. Alle fem sanser våknet samtidig, og han innså at han bevegde seg på autopilot med kurs over en slette, han hørte tørre, stikkende stilker rasle og knekke, og de skjerpede neseborene hans registrerte lukten av råttent høy, jord og hestemøkk som var blitt slengt ut over stubbmarken i løpet av høsten. Det var som om bevisstheten var delt i to: Den ene halvdelen konstaterte at han hadde gått i en hel time over den uoverskuelige, disige sletta, og foran seg syntes han allerede at han skimtet de svake lysene fra en landsby, på bare en armlengdes avstand. I den andre halvdelen hadde den unaturlig vindskjeive døråpningen i det lille huset brent seg fast, sammen med de spøkelsesaktige dottene av bitter, grå røyk og skikkelsen med en mørk flekk der ansiktet skulle ha vært, opplyst av en blendende hvit flammetunge som plutselig rev seg løs fra peisen …

Han ristet på hodet i et forsøk på å kvitte seg med den kalde angsten og jage disse sinnsbildene til en fjern avkrok av hukommelsen, for det føltes som om han holdt på å gå fra vettet.

Foran ham ble en lyktestolpe slått på. Det var slutt på stubbmarken, og krokbøyd under vekten av ryggsekken kom Jura seg opp på landeveien og gikk inn i landsbyen mens stein knaste under støvlene hans. Det var allerede over midnatt, og så stille at det var som om hus og trær lå og fløt i stillheten, som i en tykk, ugjennomsiktig substans. Han trakk på skuldrene for å justere reimene på lerretssekken, som hadde sklidd ned på skulderbladene. Så satte han opp farten og fortsatte langs en vei som smalnet langt borte i horisonten, endte brått og forsvant i et ugjennomtrengelig blekksvart mørke. Da han hadde passert lyktestolpen, som kastet en sirkel med gult lys på veien, fortsatte Jura enda et lite stykke før han tok til venstre og begynte å gå oppover en bakke. Omkring vokste det lønnetrær, og det var helt bekmørkt. Da han til slutt var oppe på toppen så han seg raskt til siden og fikk se to vinduer som lyste nede i ravinen. Han merket seg dette mekanisk, og likevel blusset det opp en forundring i ham, som han straks slukket. Han fulgte en smal vei mellom gårdsplasser med nedslitte småhus med vinduer som var spikret igjen med korslagte planker. Et minutt senere satte han ned farten, og med tykt gress raslende rundt føttene gikk han mot en port som førte inn til et digert gods, overvokst med høyt, hardnet ugress.

Jura dyttet opp grinda, og med albuen som vern mot den tørre malurten som pisket ham i ansiktet, gikk han mot huset. I samme øyeblikk ble den monumentale høststillheten igjen flerret av et tynt, klagende, langtrukkent skrik som minnet om knasing fra krystallglass.

23

Leonid Kononovytsj

Jura ble stående som fastfrosset. I et minutt var han lammet av skrekk, men stillheten, som igjen hadde lagt seg over gårdsplassen, ble ikke brutt av en eneste lyd, og det var bare i ørene hans at det spraket og spraket som tørrkvist. Da han hadde kommet litt til hektene igjen, fant han nøklene i lomma og låste opp den digre, rustne låsen som hang på døra. Han slo på lykta med et klikk, og det mektige, sterke lyset falt på en kiste som sto inntil veggen i vindfanget, en stige som var snekret sammen av to tynne kjepper, en gapende, svart loftsluke, og en bred dør trukket med storblomstrete stoff. Han bøyde seg for ikke å slå hodet i dørkarmen, og sjanglet inn i rommet under vekten av den blytunge ryggsekken som holdt på å rive skuldrene hans ut av ledd, og slo nesten pannen i stigen, for gulvet i vindfanget lå lavere enn dørstokken, så det var som å tråkke ned i et hull. Han lyste med lykta mens han åpnet neste dør og gikk gjennom en trang gang der et eneste vindu var å se som en blind flekk på høyre side, og etter å ha veltet overende noen bøtter som sto ved siden av en ovn, rykket han i klinka på enda en dør og kom inn i en stue.

En ubehagelig eim av ubeboddhet, kald sot og mugg slo imot ham fra værelset. Jura kastet fra seg ryggsekken, famlet seg seg fram til lysbryteren og slo på lyset. Den sotede gule lampa som hang fra en bjelke i en tvunnet ledning, fylte rommet med blendende hvitt lys, og han fikk øye på en gammel plankeseng, en liggebenk som var redd opp med et spraglete sengeteppe, og et medtatt, mørkt bord i ikonhjørnet, og da forsto han at han endelig var kommet hjem.

Det var som om en stor bør falt fra skuldrene hans. Han sukket dypt og kjente hvor deilig og fredelig han fikk det i hjertet. Så tråkket han over sekken som lå på leirgulvet og gikk ut i gangen.

Da han hadde tent lyset også der, tok han et fange vedkubber som var så tørre at de nesten knaste, fra under bordet, bar dem inn i stua og dumpet dem foran ovnen med et brak. Den tunge smijernsdøra gled opp med et motvillig, anspent hvin. Jura rørte med ildraken i den klumpete grå asken, la vedkubbene på plass og tente på med en sprø pinne som han stakk inn under kubbene. Veden tok fyr med det samme.

Det smalt litt i pipa, så begynte en summing, og da han hadde holdt spjeldet lukket en stund kom et drag av virkelig varme fra den åpne blikkovnen og inn i stua.

Det var kaldt som i grava, men likevel tok Jura av seg lærjakka, sank utmattet ned på senga og la seg med ryggen mot ovnen. Først nå merket han hvor sliten han var etter de tjue kilometerne han hadde gått gjennom raviner og ulendt terreng. Bein og armer nærmest ynket seg av anstrengelse, og han så for seg konturene av landskapet som hadde festet seg på netthinnen. Smerten, som hadde pint ham uavbrutt dag og natt de siste månedene, hadde nå liksom stilnet og ulmet bare såvidt der den lå og pulserte et sted dypt under ribbeina. Det var så stille i huset

at han kunne høre øyenvippene sine blafre. En tung utmattelse kom over ham. Han la hodet på skulderen og merket ikke engang at søvnen tok imot ham og bar ham av gårde som mørkt vann.

Oversatt av Hege Susanne Bergan

Anton Kusjnir

«Urban Strike»is an attempt to show that those who don’t agree with reality need to transform the space around them into a more comfortable one by themselves.

Albiy Shudrya, Ukrainian BBC Service

A

nton Kushnir was born in 1983 in Kyiv, a city he loves, even though his love sometimes takes on a perverse form.

Tried his hand variously at urban caving, urban exploration, parkouring, stenciling graffiti, and so on. Completed the School of Journalism at Shevchenko National University in Kyiv. As a student, published his first writings in the Sviatiy Volodymyr literary almanac. Then switched to literary criticism, publishing in Dzerkalo Tyzhnia and Ukraina Moloda. Led a writers’ group called «Shabash». Worked as a correspondent, copywriter and editor-in-chief.

Now works on internet projects, running the translitera.org blog, which focuses on book culture and para-literary phenomena. Honorary mention in the 2011 Koronatsia Slova (Coronation of the Word) competition. In 2012 he was awarded «Debut of the year» by the newspaper «Friend of the readers».

25

Anton Kusjnir

Utdrag fra URBAN STRIKE Første opplag: Nora-Druk, 2011 272 sider ISBN: 978-966-2961-75-1 Informasjon vedrørende utenlandsrettigheter: Nora-Druk

URBAN STRIKE

O

oooh! RUN!!! I stereohodetelefonene av midtre til nedre priskategori gjallet og skar lyden inn ørene som en metallstreng — tvers igjennom. RU-U-U-N!!! Strengen forvandlet seg til piggtråd. RU-U-UN!!! RU-U-UN!!! RU-U-UN!!!

Det som kom etter var det ikke så interessant — en typisk rocketekst med variasjoner over temaet oralsex og trofaste beundrerinner, sant å si ikke den beste teksten til Rage against the Machine. Men hvorfor var dette opprivende skriket der i begynnelsen? Det hadde ingenting med resten av tekste å gjøre, nei: dette tonefallet og denne stemmen var så kjent, ofte var det koplet sammen med med blinkende lys og ulende sirener. Skriket var nytt hver gang, men det lød likevel alltid likt. RU-U-UN!!! Det betydde at vi hadde brent oss, noe hadde gått galt, var fuck up, at i samme øyeblikk måtte alle og hver enkelt rømme, at en gruppe romfarere beveget seg mot oss i full mundur og med køller i hendene, at en patruljerende politibil brått snur og kjører i retning av oss, at vi ikke kunne unnslippe og at ingen kom til å høre på oss. Det var en nesten fysisk impuls, hver gang jeg styrtet av sted følte jeg hvordan dette skriket vibrerte i leggmusklene, det var som om de reagerte selvstendig på lydbølgene, iblant rakk du å løpe flere distanser før hjernen ble koplet inn. Jeg

spoler kasettspilleren og forsøker å finne noe annet.

Det er en kjent følelse: Før hver aksjon er oppmerksomheten skjerpet til det ytterste, du begynner å legge merke til detaljer du til nå ikke har merket. Du får øye på ny graffiti i bakgater og portrom, tagging på hus og kiosker, du registrerer ufeilbarlig tomme vegger og passende steder der malingen snart skulle komme — likegyldig om det var med din hjelp eller uten den. Du ser nye klistremerker på lysbokser, trafikkskilt og reklametavler. Du ser purk som patruljer i rute og som gir deg midlertidig fri fra virksomheten din. Du ser bekvemme branntrapper på hus der du ennå ikke har vært opppå taket.

I stedet for bare å gli over de forbipasserende, arbeider blikket i gjenkjennelsesmodusen ”våre/de andre”, det registrerer alt — ansikt, klær, påsydde merker, ransel, håndbevegelser. Dette er utmattende, virkelig utmattende, for vanligvis pleier jeg å konsentrere meg om bare én ting — lese en bok eller lytte til musikk, selv om heller ikke dette alltid hjelper.

Denne tiden — før jeg begynner — er alltid den verste. Fordi du må komme deg ut av huset før du rekker å finne en god unnskyldning for å bli hjemme, og deretter bite tennene sammen og dra dit du skal.

Fordi du ellers begynner å glemme svært viktige ting.

At lysboksene med reklame i metroen er til bare for

26

Anton Kusjnir

at du skal kunne klistre dine egne merker på dem.

At vandalisme ikke er graffiti på en avskallet vegg, vandalisme er et kontorsenter der det en gang var et fint gammelt hus eller et grøntområde. At du selv må velge hvor du skal gå forbi og hvor du ikke skal det. At den som blir sjokkert av utseendet ditt bør skamme seg. At selv en hel stadion med fulle folk ikke kan påføre byen så mye skade som én ordfører i løpet av én arbeidsuke. At å slå på TV-en for barna hver kveld er en langt større forbrytelse enn å ta seg fram til et militært objekt uten tillatelse. At det ikke er bokhandlere og billige kafeer som ødelegger bysentrumet, men pelsbutikker og bankfilialer. At det er bilene som hindrer sykkeltrafikken i byen, og ikke omvendt. At da de bestemte de fleste reglene glemte de å spørre om hva du mente, så derfor kan du gi uttrykk for det straks og på mest forståelige måte.

At enhver reklametavle er ditt kraftfulle redskap til masseinformasjon. At byen ikke kan tilhøre noen enkelt, uansett hvor mange nuller han måtte ha på kontoen. At det alltid, alltid er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.

«F-O-R-T-A-U-E-T-E-R-F-O-R-F-O-L-K», malte Anika på asfalten med nette, hvite bokstaver. Hun har en kalligrafisk håndskrift, bokstavene er rene og kraftfulle, men hos meg blir selv store bokstaver skjeve. Jeg hadde foreslått å skrive «for fotgjengere», men fikk beskjed om at det ble «sterkere» slik. Når alt kom til alt var ikke skrivingen det viktigste, så jeg bare trakk på skuldrene, fant sprayboksen og ristet malingen.

Så freidige som dette hadde vi ikke vært til nå. Det var midt i arbeidstiden, folk fløy omkring, butikkvekterne myste på oss gjennom utstillingsvinduene, til gjengjeld har vi nok av klienter her ute. Hele fortauet var okkupert av parkerte biler, noen hadde til og med klemt seg inn to og to mellom trærne, slik at det bare var en smal stripe på mindre enn en meter igjen til forgjengerne.

«Kurt, si meg, som en kunstner til en annen, kan du strengt tatt tegne?» spurte hun over skulderen uten engang å se til hans side. Jeg visste uansett at tingene hans ikke så særlig bra ut.

Jeg prøver forestille meg hvordan silhuetten av et menneske skal være. Den må ha et hode, så mye er sikkert — jeg presser ned sprayknappen og tegner en hvit oval på asfalten. Det er hodet. Videre halsen, skuldrene og armene. Hm, skuldrene ble visst litt vridde av en eller annen grunn. Det gjør ingen ting, fyren skal jo være overkjørt. Så-å-ånn, og så var det armen. Jeg betrakter min venstre, tenker over hvor albuen bøyer seg. Det skal jo liksom se normalt ut, da. Formene blir noe langstrakte, bøyd på midten og med en utvidelse i enden. Det er nok best å holde assosiasjonene tilbake. Den andre armen blir ikke noe bedre enn den første, dessuten vokser den av en eller annen grunn ikke fra skulderen, men rundt ti centimeter lavere — vel, jeg beregnet vel ikke godt nok, det innrømmer jeg.

Jeg reiser meg og tar verket i øyesyn. I teorien burde dette være en hvit silhuett, sånn som omrisset av et lik i amerikanske action-filmer. Bena hans skal liksom skjule seg under en parkert bil for å skape inntrykket av at bilen er parkert oppå en omkommet forgjenger. I praksis var det halvparten av et spøkelse som stakk fram fra forhjulene på den røde Toyotaen, med overmåte lange, glupske armer og en sekk over hodet. Vel, tenker jeg , et spøkelse er da også et lik. I en viss betydning.

Vi er tre som maler silhuetter — Kurt, Zjes og jeg, Anika utfører bokstavene, Li og Arsen står litt på avstand.

«Men hva er det dere driver med?» Den første klienten, en pensjonist i svart alpelue og lysebrun frakk. Liana tar seg av ham — det så ut til å bli lett, han var jo uansett på vår side.

«Vi vil at bilene skal slutte å parkere på fortauet.

At folk skal få gå normalt.» Med et smil rekker hun ham en løpeseddel der det står det samme, bare mye lengre.

«Vi vil at gatene skal tilhøre alle, ikke bare de som har dyre biler.»

Silhuetten under Landroveren malte Kurt og jeg i fellesskap. Resultatet ble at det stakk ut noen skjeve ben ut fra den ene siden av Landroveren, og fra den andre siden øvre del av torsoen med et ørlite hode.

«Han kan enten skjæres i to eller konkret klemmes flat,» sa jeg og delte inntrykket av verket med min medkunstner. «Selv om han så hjerneskadd ut som han var.»

«Men hvorfor skriver dere på asfalten som andre rampunger?» drev mannen med den svarte alpeluen på, men fikk ikke helt til det indignerte tonefallet.

Han var virkelig vår klient.

«Men hvorfor rampunger? For du har vel … Du har barn og barnebarn, eller? Det har du helt sikkert.

Når de tegner på asfalten med fargestifter, kaller du dem vel ikke for rampunger?» Li fant på en uventet variant.

«Før tegnet de med fargekritt. Det kom en regnskur, og vekk var det. Men nå har det blitt på moten å male på veggene. I går hadde jeg nettopp malt garasjen, den sto der så ren og fin, men så kom jeg i dag — skriblerier overalt,» fortsatte gamlingen med sitt.

«Men vi maler på asfalten og ikke på veggene.»

I mellomtiden nærmet verket seg fullendelse. Mot slutten ble silhuettene jevnere, vi begynte til og med å eksperimentere — fram fra Toyotaen stakk det nå to lik, og ved siden av en grå Opel lå en krepert hund — vi hadde ikke helt beregnet lengden på kroppen, så det ble en daks.

«Dette er sentrum, byens ansikt! Turistene kommer for å vandre her, men hva gjør dere?»

«Når folk lider, må vel asfalten også kunne tåle noe!» Arsen ble altfor revet med av disputten og gestikulerte ivrig uten å slippe løpesedlene. Utenfra kunne det se ut som om han flakset med papirvinger

27

Anton Kusjnir

og forsøkte å lette. Uten «parlamentarikerne» som svarte på spørsmål og diskuterte med de forbipasserende, ville malingen av silhuettene tatt dobbelt så lang tid, dessuten så vi ut som noen hjernedøde autister som drev på med noe uforståelig, som agerte ut fra grunner bare vi kunne se. Enhver aksjon i det offentlige rom fremkaller alltid interesse hos de forbipasserende — likegyldig om du setter streikevakt foran rådhuset eller ramponerer et bilpanser. Alle fyllebøtter, galninger og liknende marginale individer blir garantert dine. Dessuten blir studenter alltid tiltrukket av aksjoner — de er alltid muntre — og pensjonister — de er alltid indignerte. De det kommer minst av er «middels gamle» mennesker, de reagerer i all hovedsak bare når du rører deres interesser. Hovedsaken er, som Tiger pleide å oppsummere sin forelesning, at denne klassifiseringen aldri hjalp til å bestemme om et menneske virkelig støttet deg, eller bare tok deg for en tomsing.

Til avslutning finner vi fram klistremerket i form av et menneske som faller om på bakken — slike som er på skilt av typen: «Forsiktig. Gulvet er glatt». Og hvis man klistrer dem i linje, én etter én, på vingen til en bil, vil det se ut som rekken av stjerner på et krigsfly — en for hver såret. Jeg så noe slikt en gang i en propagandategnefilm.

«Løp for livet!» Arsen gir kommando om tilbaketrekning: Vekterne kunne ikke dy seg lenger. To av dem går nesten synkront ut av sine terrarier av glass og beveger seg mot oss. Begge er kortklippede, pakket inn i tettsittende uniformer og sier demonstrativt et eller annet i walkie-talkien. De vil sikkert får oss til å tro av vi er omringet og at enhver motstand er nytteløs.

Vi kaster sprayflaskene i sekkene, klistremerkene rakk vi ikke, men det får så være — snuten ville uansett snart ha kommet. To av oss dukket ned i en undergang, Zjes fór ut i gaten og var allerede forsvunnet bak et hjørne, Li og Anika stakk inn et portrom og videre til en bakgård, Arsen gikk inn i nærmeste oppgang — derfra kunne han ta seg opp til taket og klatre ned på den andre siden av kvartalet.

Ikke langt fra metroen var det parkert en BMW, det var tomt i kupeen, men en kasettspiller sto på full guffe med Tsoj’s hese stemme i uforlignelig perestrojka-patos: «Fora-andring. Vi vil ha fora-andring!»

Jeg fikk ubendig lyst til å kyle en murstein i frontruten som svar. Men jeg nøyde meg med å ta en løpeseddel fra det ubrukte lageret og sette den under vindusviskeren — og slik gjorde jeg med alle biler som sto langs veien.

«Det blir flere biler i byen for hver dag. Det dukker opp nye bilforretninger og gunstige tilbud om billån, det bygges nye flerplanskryss, til gjengjeld legges det ned århundregamle trikkelinjer, grønne soner hugges ut og der det før var historiske bygninger blir det nå parkering. De kaller dette et resultat av naturlig forbruksvekst og økonomisk velstand. Vi kaller det et mord på byen vår.»

Oversatt av Dagfinn Foldøy

Lada Luzina

I’m sure that the prose of Luzina-Kucherova will not leave anyone indifferent. It is full of self-irony, innovation in the judgment of some, in my opinion, the disarming female insecurity, experienced and familiar not by hearsay loneliness, and even inflexible faith in a better tomorrow. Yes, certainly Luzina is one of the most talented young Ukrainian writer.

Portal «reading-room hut» Kirill Artemiev

S

he is a writer (1972), poet, playwright, theater critic and a graphic artist. Nowadays, Luzina is one of the best-selling writers of our country. She had won a reward «The best writer of Ukraine» (Prize «Golden Phoenix»). Most of the books are illustrated by Lada Luzina’s graphic drawings.

The works of Lada Luzina have been screened up. For example, in 2006 the play «Prince’s Complex» was released into the film «My Prince», and in 2007 the film «Mary and the Sea» came out of the certain named story. Lada Luzina’s book «As I was a scandalous journalist», that consists of a best «tabloid» articles, interviews, and scandalous secrets of their creation, was sold out in a record time (one month).

The series of «Kyiv Witches» is the first Ukrainian novel-series. Books in this series were issued in circulation more than 100,000 copies. Lada Luzina is called «Bulgakov in the skirt» by critics, for her cycle of «Kyev Witches».

29

Lada Luzina

Utdrag fra L’amour n’est pas du sucre, le sucre n’est pas de l’amour Første opplag: Folio, 2011 288 sider ISBN: 978-966-03-4272-9 Informasjon vedrørende utenlandsrettigheter: Folio

Duellen

D

et finnes ett sikkert tegn. Jeg har ikke lest det i noen bok, ikke hørt det av bestemor, men har fått føle det på pelsen selv. Hvis du fra morgenen av har hatt uflaks tre ganger på rad, da er det ikke din dag i dag. Da må du dristig avslutte alle gjøremål, snu og gjøre det motsatte: sove, spasere hvor det måtte falle seg. Det viktigste er at du ikke for hårdnakket vil fullføre det du har begynt på. For da blir det bare enda verre. Nettopp slik var det egentlig det skjedde.

Om morgenen oppdaget jeg at jeg var tom for kaffe — det var «én». Kvelden før (det talte ikke) hadde jeg lest i «Damejournalen» at «kvadratiske» negler var gått av moten, men å file dem om til sånne som var moderne, «ovale», gadd jeg ikke. Det fikk jeg svi for. Da jeg kledde meg, rev jeg opp strømpebuksen med en skarp kant på neglen. De var «to». «Det gjør ikke noe,» trøstet jeg meg med, «jeg tar bare på meg nye strømper med mønster til daten med kjæresten».

Jeg sto allerede i døren og sa strengt til katten som ba om å gå tur: «Deg tar jeg ikke med.» — «Vil være med», sa den indignert (mjau-mjau-mjau!) og strakte forlabbene etter meg …

«O-u-u!!» jamret jeg Med god grunn. For dette var «tre», «fire» og «fem» på én gang! På kneet viste det seg øyeblikkelig

et hull — de dyre strømpene mine døde før de fikk sett dagens lys. Jeg ble helt kald da jeg innså at de var de siste. (Hodet mitt var som en sil, hvor ofte hadde jeg ikke tenkt å kjøpe noen ekstra for alle tilfellers skyld!) Altså kunne jeg ikke gå i kjole. Jeg måtte kle meg om fra topp til tå. Finne bukser i en fart, en overdel, noen andre sandaler, øredobber …

Kort sagt: Jeg kom til å bli katastrofalt forsinket til daten med Mitja!

Jeg ulte som en sirene og ga meg til å endevende skapet. Og da jeg hadde kledd meg om på rekordtid og pesende som et gammelt lokomotiv fløy nedover trappen, ringte mobilen.

«Hallo, Irisjka, kjæresten min,» kom det unnskyldende fra en sangbar stemme i tenorleiet.

«Beklager, men jeg kommer for sent til daten,» pustet jeg.

«Du kommer ikke for sent,» trøstet han, «for det blir ikke noe av. Unnskyld. Serveren min brøt sammen, og jeg må kjøre og få den fikset med en gang.»

«Tar det lang tid?» spurte jeg, og trodde ennå ikke helt på min egen ulykke.

«Så snart jeg er ferdig, ringer jeg,» lovet han noe abstrakt.

«Men hva er en server for noe?»

30

Lada Luzina

«Det er ikke så viktig. Du skjønner det ikke uansett …»

Dette var «seks»: I tillegg til alle de andre ubehagelighetene kalte kjæresten min meg for en idiot. Og dessuten («syv») avlyste han stevnemøtet.

Her kunne jeg ha roet meg ned: Blitt snurt, slått av mobilen og gått til parken for å lukte på blomstene. Eller enda bedre — i butikken: For å kjøpte kaffe, strømpebukser og et «antisex»-middel til katten … Og da ville ingenting av dette ha skjedd.

Men nei! Jeg ga en god dag i all overtro (det å snu og gå hjem var også et dårlig tegn), satte over i revers og var fullt og fast innstilt på å sitte og vente til Mitja hadde fått reparert den serveren og ringte. Og ikke tenke på noe annet. Her var det at dagens verste ubehagelighet slo ned. Jeg hadde bare så vidt lukket døren da det ringte på.

Det var kona hans som sto der. «Åtte», talte jeg mekanisk inne i meg.

«Jeg vet alt», sa hun for straks å sette prikken over i-en.

«Ni».

Det var ingen steder å gjøre av seg. Jeg tok et par skritt bakover for å slippe henne inn. Noe skrekkeligere enn dette kunne jeg vanskelig forestille meg.

Det var den totale finish. Det verste var at dette neppe var noen finish, men tvert imot bare begynnelsen.

«Ubehagelighet nummer åtte» gikk inn i værelset, ble stående midt i og mønstret innredningen nysgjerrig. Ubehageligheten het Olga. Hun var høy, slank og, til min store beklagelse, pen. Etter et øyeblikks nøling satte madame seg til rette i lenestolen og strakte ut sine utilbørlig lange ben. Som svar krøp jeg opp på sofaen med bena under meg uten å si noe. Å delta i denne konkurransen var meningsløst, jeg visste uansett at bena hennes var en størrelsesorden lengre enn mine. Naturlig nok, dette rekelet var to hoder høyere enn meg!

«Altså,» sa hun og gikk over fra «åtte» til «ni»: «Du ligger med mannen min. Du tror han er forelsket i deg. Du innbiller deg at forholdet vårt har kjølnet og håper at han snart går fra meg og kommer til deg!

Riktig?»

«Og du,» parerte jeg automatisk, «tror at egentlig elsker han bare deg. Du innbiller deg at jeg bare er en forbigående flamme og håper at han snart vil forlate meg og komme tilbake til deg. Riktig?»

Da vi hadde sagt dette ble vi begge stille og tenksomme. Både hun og jeg ble slått av det trivielle i situasjonen.

Jeg reiste meg og benyttet meg av den sjeldne muligheten til å se på Olga ovenfra og ned der hun satt: «Og vet du hva som er det morsomste?» oppsummerte jeg til min egen overraskelse. «Det er ikke utelukket at vi tar feil begge to.»

«Hvordan da, mener du?» spurte den godtroende forbløffet.

«Svært enkelt. Du uttrykte nå konens typiske posisjon. Jeg — elskerinnens. Men Mitja bekjenner seg sannsynligvis til mannens posisjon: Han har overhodet ikke lyst til å velge mellom oss to, fordi han ideelt sett vil ha muligheten til å ha oss begge.»

Hun kikket forundret på meg. Og jeg må innrømme at heller ikke jeg hadde ventet en slik finte fra hjernen min. Ikke desto mindre avsluttet jeg: «Man kunne si at vi utfyller hverandre på en perfekt måte. Et komplett sett. Du er blondine, jeg brunette. Du er høy, jeg bitte liten. Du er husmor, jeg er en skapende person. Du er vakker, jeg intelligent …

«Så jeg er altså et fjols!» sa Olga fornærmet.

«Nei. Men hvis man skulle måle dybden og bredden i tenkningen min i centimeter, så ville den vise seg å være tre ganger lengre enn bena dine. Særlig hvis man rettet ut turbulensen …»

Hun tenkte forpint over denne kompliserte setningen Og jeg over situasjonen som hadde oppstått.

Oversatt av Dagfinn Foldøy

Maria Matios

Genetically the work of Maria Matios is purely Ukrainian, but she writes about things which are common to all humans — the need for freedom and a sense of safety, the right to happiness and free choice. Above all else her heroes want to retain their dignity. And dignity has no nationality, just like her blood, to quote the author.

None of her heroes are to be unequivocally condemned, nor are any of them absolute angels. And above this cloud of human passions and conflicts, as if in an Ancient Greek tragedy, hangs pitiless fate, which condemns people to a long and hopeless struggle. And just like in an ancient tragedy, the heroes of Maria Matios evoke within us feelings of sympathy and fear. Sympathy — because misfortune has struck an innocent person. Fear — because the same can happen to each of us.

Anna Kozheniovska-Bihun, translator of Maria Matios’ books into Polish, Warsaw, 2006

M

aria Matios about herself: I was born 20 years after the arrival of Soviet power in Northern Bukovyna; this territory had belonged to the Austro-Hungarian monarchy and the Romanian state for over one and a half centuries. Ukrainian by birth, I can sense within me the multitude of voices of all my predecessors and my contemporaries. My early years were spent in an isolated settlement, followed by university studies in Chernivtsi, then many years working as a journalist, followed by a position in the public service, and life in Ukraine’s capital — Kyiv, where I played «ping-pong» with the authorities. This is my life’s experience, which has resulted in over 20 books of prose and poetry. I like living a dynamic lifestyle and I am curious about everything: from philosophy, psychology and «great solitude» — to growing flowers and the finer points of cooking.

Prose Books : «Nation» — 2002, 2006 (seven editions), Polish (2006), Russian — 2007, «Sweet Little Daria» — 2004 (seven editions), Polish (2010), Russian (2007) «Hardly Ever Otherwise» — 2007 (three editions), English — 2011, «The Executed Woman’s Diary» — 2005 (two editions), «Mother Marica — the Wife of Chrystofor Columbus» — 2008 (two editions), English — 2011, «Pages Torn From an Autobiography» — 2010 (two editions), «Culinary Jokes» — 2009 (two editions), «Armageddon Has Already Happened» — 2011, «Apocalypse» — English, Polish — 2011, 2010

33

Maria Matios

Utdrag fra Søte Darusia.

Drama for tre liv Første opplag: Piramida Publishers, 2005 188 sider ISBN: 987-966-7188-98-1 Informasjon vedrørende utenlandsrettigheter: Maria Matios

E

tter en hutsulka* vill og voldsom som en full ektemann, uendelig som klagesangen i en begravelse og like dugelig til å drive deg fra vettet som urene ånder eller midnattshor, kommer den langtrukne, uthalte, nærmest hikstende melodien «Gora-mare» som en plutselig hjertestans, et hopp over i det hinsidige, eller en tvungen famling i blinde etter veien til paradis og frivillig tilbaketrekning fra helvete samtidig.

Men ingen steder og aldri kan noen forklare hvorfor denne storslagne musikken som ryster deg i dypet av din sjel, lyder akkurat slik. Antakelig hadde den første som overførte den melodien han hadde hørt i sitt indre, til strengene, erfart alt det som et følsomt menneske kan erfare her i livet, for han la lydene inn i rytmen som om han gjemte dem i sitt eget bryst. Og han fant trøst, og han gråt eller kanskje bare hikstet etter å ha dukket ned i lydene … Eller han skrek til som om han tok et rensende bad i iskaldt vann. Å, den som ikke vet hva «Gora-mare» betyr for et fjellmenneske, kan aldri forstå det om du så bruker de aller mest presise ord og farger for å gjengi dens forunderlige, ubeskrivelige vesen og dens ubegripelige tragedie, slik du aldri kan begripe sorgen hos et grantre som evig gynger i vinden på toppen av et berg.

*Ukrainsk folkedans. (O.a.)

Først langsomt, liksom demonstrativt dovent, begjært på alle kanter, og siden stadig dristigere og skarpere, kommer den skyllende over hodet ditt som en bølge. Slik deilig, søt søvngift sprøytes inn en kvinne som er vugget i søvn med kjærtegn, trenger «Goramare» umerkelig inn i mennesket, lister seg innpå uskyldige sjeler slik kalven kommer for å kjærtegne juret, og gir smertefulle sår slik en sløv kniv trenger inn i kjøttet gjennom knitrende hud. Etterpå seiler den forbryterske melodien avsted og flyter uhørlig avgårde i årene — som menneskets eget blod. … Først to skritt til venstre, så to skritt til høyre — og så til venstre igjen, og så til høyre … Så kan du se deg tilbake én gang, men det er ikke nødvendig … Og videre til venstre … til høyre … Brudgommens og brudens sammensmeltede kropper gynger som pendelen på et digert veggur, ute av stand til å rive seg løs fra sin tildelte plass eller endre retningen på pendlingen. Denne nådeløst listige musikkprøvelsen gir de dansende det første tegnet — ja, den gir mer enn et tegn, den viser hvilken retning disse to fra nå av skal bevege seg i — alltid synkronisk, alltid sammen med dette mennesket som i denne stund holder dine brennende håndflater i sine hender, alltid bare sammen med hverandre, uten å forandre tempo eller søke en annen rytme, bare akkurat slik det skal være i denne strenge, majestetiske dansen, som ikke er en dans,

34

Maria Matios

men snarere en offentlig, men ordløs løfteavleggelse om evig troskap eller frivillig slaveri.

Og så to skritt til høyre igjen … to til venstre … til fiolinens eller trompetens rullende, klagende bølge, med øyeblikkskorte pauser og bråstopp som om du plutselig sto foran en uendelig avgrunn … Nei, dette er ingen bryllupsdans, men snarere et brutalt, umenneskelig bud fra de høyere makter om umuligheten av å fravike den linje som skjebnen har lagt ut foran deg … Å, for den som lytter, lyder bryllupskoret som en advarsel, et forvarsel eller kanskje til og med en for tidlig og noe urettferdig dom over menneskets hjerte som skjelver av fryd.

Kanskje var det bedre aldri å danse til denne melodien, som er sørgelig som en kvinneskjebne, og skarpere enn den historiens øks som uunngåelig er hevet over enhver manns hode. Kanskje var det bedre å stå på sidelinja, med kroppen anspent lent mot et gjerde eller et tre, og bare lytte og tenke … tenke på alt, helt fra verdens begynnelse, fra Maria Teresias tid, som folk sier i disse fjelltraktene, og fram til i dag — men gjøre det alene. Kanskje var det bedre aldri å falle inn i denne rytmen, som er gitt en gang for alle og uforanderlig uansett hva som skjer: to skritt til venstre, to til høyre … For bevegelsene som de to dansende dvelende utfører på det tomme dansegulvet, kan åpenbart stå over selve ekteskapsløftene og være sterkere enn kvaen som holder elskende sammen i nattlige favntak.

Disse rytmene kan trenge inn under huden på selv den mest tykkhudete, ramme som neglsprett eller gnister, dypt i brystet, og fiolinen jager dem kanskje helt inn i hjertet — og nå vil du aldri mer gi slipp på denne melodiens fine, nærmest uhørlige sukk, de sitter like fast i deg som en verkebyll i hjertet, og kan ikke spys ut eller fordrives med mindre du dør — først da forsvinner denne musikkens trolldom, som en levende magikers trolldom.

Og gamle gubber sier at selv før døden hører noen mennesker «Gora-mare», de sier at med den samme heftige sorgen og de samme langsomme skrittene — to til venstre og to til høyre, for ikke å skremme eller knuse mennesket med hastverk — gir døden seg til kjenne når den er nær …

(...)

Hvem ville først gått for å lete etter henne? Lupuls krigere.

Mikhajlo hadde ikke tenkt på hvorfor Lupul hadde banket på vinduet deres den gangen ved soloppgang og attpåtil latt som om han ga dem et råd. Kanskje var det med vilje, fordi rumeneren hadde rullet rundt i høyet med henne på vaktposten eller i en skogshytte i nærheten, hvorpå han hadde takket og sagt at hun skulle dumpes et sted der hun ville bli funnet? Så da hadde de dumpet henne på et folksomt sted like ved demningen. Men nå var rumeneren tilbake i landsbyen, og han sendte ikke Mikhajlo i krigen engang. Så folk ikke skulle komme og si at han hadde sendt en mann i døden, mens han selv flørtet med en jente. Kanskje han ville gå til henne midt på lyse dagen mens Mikhajlo skiftet ut gulv eller vinduer på politistasjonen? For hvorfor skulle han bry seg om en annens kone hvis han ikke sto henne nær?

Han slo henne slik man slår gjenstridig krøtter: taust, uten å banne og uten å kalle henne ting, med all kraften fra sitt hat og raseri i hvert eneste slag. Røde gnister danset ubarmhjertig foran øynene hans, og han tenkte at det dårlige blodet gikk rett til hodet på ham, og ville gjøre seg fri fra varmen så fort som mulig for ikke å dø der, foran øynene på Matronka. Og Mikhajlo slo kona enda hardere, helt til han fikk vondt i hånda, og da la han beltet over i den andre. … Matronka ba ikke for seg. Hun klynket ikke. Med andre ord var hun skyldig, for hun spurte overhodet ikke hvorfor han slo henne. Hun bare bet seg i håret og stønnet stille etter hvert slag til det kraftløse hodet falt bevisstløst ned på benken.

Mikhajlo skjenket i vann til kona — og tok beltet fatt igjen …

… Å, barmhjertige Gud … Mikhajlo og Matronka bevegde seg også slik over det tomme gulvet under bryllupsdansen: to skritt til venstre — to til høyre, til venstre — og til høyre. Siden bare vugget de fram og tilbake med pannene presset mot hverandre, og det var som om de unge foreldreløse på forhånd ville overvinne eller skyve unna det som ventet dem i fremtiden. Selv gjestene, og særlig de klarsynte kvinnene, skjulte ansiktet i hendene som for å kvele varselropene om den faren som ingen slipper unna her i livet og som heller ikke dette paret ville klare å unngå … For så merkelig og underlig syntes landsbyen det var da det unge paret forlot dansegulvet at man ville gjøre korsets tegn over dem av ren frykt …

35

Oversatt av Hege Susanne Bergan

Natalka Snjadanko Natalka Sniadanko is well known as an authentic Ukrainian writer in many European countries and in Russia, we call her as a «literary ambassador of Ukraine». In addition, Natalka is a great translator from Polish and German, so thanks to her efforts, Ukrainian reader discovers modern European literature.

The Head of the Polish Institute in Ukraine Yaroslav Godun.

Day weekly newspaper ‘Day’, 12/18/2011

N

atalka Sniadanko is a journalist, famous Ukrainian writer and translator. She has been printed in Lviv, Kyiv and foreign press: «Lviv newspaper», «Saturday Mail», «Mirror of the Week», «Criticism», «Profiles of Ukraine», «Ukrainian Week», «Gazeta Wyborcza», «Sueddeutsche Zeitung», «Odra».

The first book by Natalka Sniadanko, that called «Collection of passions and adventures of a young Ukrainian girl» was published three times in Ukraine (2004 -published by «Folio»), published in 2004 in Poland, where immediately entered to the top ten bestsellers.

This book is also translated and published in Russian — «Passions Collection» (M., «IdeaPress», 2005) and German. In addition, while the release in Ukraine novel «Syndrome of sterility» were published Polish and Russian translations («Agatangel, or sterility syndrome» (M., «Fluid», 2008), excerpts from the novel were published in Czech. Also N. Sniadanko is the author of books «Season Sale blondes», «Country of broken toys and other traveling».

New novel «Thyme in the milk» was published by Folio in 2007, «Mosquito bungee» came out in 2008. Folio Publishing House is going to publish collection of works by Natalka Sniadanko called «Amacord».

Natalka is a well known translator from Polish and German languages. She had translated the works, written by Zbigniew Herbert, Czeslaw Milosz, Yaroslav Ivashkevich, Janusz Leon Vishnevsky, Friedrich Dyurenmatt, Judith Hermann, Stefan Zweig, Herta Mueller, Elfriede Jelinek. Natalka had made the first Ukrainian translation of the famous Franz Kafka’s novel «The Castle».

Every new book, written by Natalka Sniadanko can be read easily, in one go. But her works cause unexpected reflections on the meaning of life, about relationships between people, the way you have to go, despite the ease of style and excellent sense of humor. It is clear that with each new book the author evolves: as a writer and as a person.

37

Natalka Snjadanko

Utdrag fra Lidenskapssamlingen, eller en ung ukrainerinnes eventyr Første opplag: Folio, 2004 287 sider ISBN: 966-032-683-1 Informasjon vedrørende utenlandsrettigheter: Folio

Michael Jackson, poesi og «Laskovyj maj»*

D

et året var maimåned virkelig ikke kjærlig mot den kvinnelige delen av klassen vår. En helt spesiell epidemi herjet. Jentene i klassen kunne deles inn i tre grupper ut ifra musikksmak: Én var håpløst forelsket i Michael Jackson, en annen i George Michael, mens den tredje og minste gruppa hadde valgt seg vokalisten i det på den tiden vanvittig populære bandet «Laskovyj maj» som objekt for sin sympati. Jeg vet ikke hvem det gikk dårligst for.

Sykdomssymptomene var alltid de samme, uavhengig av hvilket objekt man hadde valgt seg ut.

Absolutt alle, selv de flittige skolelysene, kuttet plutselig lengden på skoleuniformskjørtet drastisk, sluttet å gå med de obligatoriske sløyfebåndene (lyseblå til hverdags og snøhvite til fest), stjal mammas høyhælte sko og ignorerte ubehaget over å gå med feil skostørrelse mens de øvde seg på å gå på dem — først etter skoletid, men etter hvert også i klasserommet.

Neste sykdomsetappe var kjennetegnet av neglelakk i de utroligste rosanyanser, øyenvipper med et tykt lag maskara (eventuelt falske), smale, nappede øyenbryn — og lyserosa leppestift for de modigste.

* Populær sovjetisk popgruppe 1986-1992. Tittelen kan oversettes til «Kjærlige mai»

Men dette var på skolen. Etter skoletid ble sminken betydelig mer dramatisk og ga assosiasjoner til indianerne hos James Cooper. Skjørtene ble drastisk forkortet og kunne forsvinne helt under enkelte jakker, og på toppen av det hele kom enorme mengder av mammas parfyme og røykingen av de første sigarettene i trappeoppganger.

Det siste og alvorligste sykdomsstadiet var ledsaget av vegger overklistret med plakater fra «Ravesnik»**, som alle representanter for den aktuelle aldersgruppen abonnerte på, samt individualistiske plakatsamlinger fra andre blader og enda mer radikale endringer i utseendet. De siste varierte med hvilken sykdom man var rammet av.

De av klassevenninnene mine som iherdig samlet på bilder av Michael Jackson, farget stort sett håret svart og tok kraftig permanent. De som samlet på bilder av George Michael var mindre opptatt av frisyren og desto mer av å ha størst mulig antall svarte høyhalsede gensere, jeans og dressjakker, og gikk med glatt bakoversleik og flere øreringer i hvert øre.

«Laskovyj majs» beundrerinner la mye mindre vekt på utseendet. Dels fordi de ville ligne på sine idoler, og dels fordi familiene deres var dårligere stilt ** «Jevnaldringen»

38

Natalka Snjadanko

enn familiene til jentene som elsket «vestlig pop».

Sykdomssymptomene deres var ikke så synlige på utsiden, og et uoppmerksomt øye kunne lett forveksle dem med helt vanlige tenåringsjenter.

Heller ikke jeg slapp unna forelskelsesepidemien, selv om jeg var den siste i klassen som fikk symptomene, og det overhodet ikke skjedde slik jeg hadde tenkt meg. Jeg hadde til og med begynt å bekymre meg for om kjønnsmodningsprosessen min skjedde på riktig måte, og om den i det hele tatt hadde begynt. Hver morgen, så fort jeg våknet, løp jeg ut på do og kikket på de sirlig opphengte utklippsbildene av Michael Jackson og George Michael, men også et lite avisutklipp med et svart-hvitt bilde av «Laskovyj maj». På den måten forsøkte jeg å forstå hvem av disse mennene som fikk hjertet mitt til å slå raskest.

Skamfull over min forsinkede utvikling forsøkte jeg å stimulere modningsprosessen kunstig i løpet av dagen ved å tenke på hver enkelt av mennene som gjorde krav på mitt hjerte. En stund trøstet jeg meg med at det først gjaldt å venne seg til hvordan forelskelsesobjektet så ut, og siden forsøkte jeg å gå på do i to omganger — både før og etter frokost — fordi jeg trodde at kjærligheten kanskje utviklet seg saktere på tom mage enn på full. Et halvt år senere hadde jeg fått for vane å gå hver halvtime, men da spurte mamma hva som var i veien med magen min og tvang meg til å ta piller. Og hjertet mitt banket mye fortere ved synet av frokosten enn når jeg hvilte blikket på et av objektene for mine klassevenninners brennende forelskelse.

Situasjonen begynte å bli kritisk da blikket mitt en dag i kantina tilfeldigvis stoppet ved Tolja, og jeg merket at hjertet plutselig slo som om jeg hadde løpt flere meter for å rekke trikken. Først trodde jeg ikke mine egne øyne og ga meg til å granske min tidligere klassekamerat, som akkurat da satte til livs sin tredje porsjon med pølser og potetstappe. Men jo grådigere han stappet i seg surkål, med kålstrimler hengende ned på haka, jo mer ville jeg se på ham, og jeg kunne ikke trekke til meg blikket. Det må sies at Tolja hadde vokst skikkelig, men forandret seg lite gjennom oppveksten. Han var fremdeles høyest i klassen, den runde magen hang stadig over lærbeltet på skoleuniformen, i hvert friminutt løp han straks til kantina, og han spilte aldri fotball med guttene i klassen.

Overalt bar han med seg den tykke romanen Quentin Durward av Walter Scott og benyttet hvert ledige minutt til å lese i den — til og med den korte stunden de kantineansatte brukte på å hente et nytt brett med rykende varme tallerkener med potetstappe og kokte pølser. Han lot seg ikke engang forstyrre av at de andre ved bordet dyttet hverandre hardt i siden med albuene for at den som satt ytterst skulle falle ned fra benken. Når de lyktes, lød høy, tilfreds latter rundt bordet. Men det var ingen som prøvde å dytte Tolja — sikkert på grunn av den kraftige kroppsbygningen hans, for hvis han bare gadd kunne han skubbe ned alle som satt på benken. Selv leste jeg også Quentin

Durward akkurat da, men i all hemmelighet og bare hjemme. For det første fordi legen igjen hadde gitt meg forbud mot å lese for mye, og for det andre fordi boka var for tung til å ta med på skolen i tillegg til skolebøkene. Men det mystiske sammentreffet fikk hjertet mitt til å banke fortere.

Jeg hadde gått i fella og befant meg i en situasjon som jeg ikke så noen verdig løsning på. Til nå hadde jeg skammet meg over at jeg hang etter de andre jentene i klassen, som hver morgen spurte bekymret hvem jeg egentlig likte, for hele den kvinnelige halvdelen av klasse 8A fulgte med på hvordan det gikk med mine forsøk på å forelske meg i en av de allment aksepterte idolene. Og jeg måtte svare med senket blikk: «Ingen.» Om ikke lenge risikerte jeg å miste all ære, og de andre jentene ville begynne å se på meg som underutviklet. Men nå ble alt enda verre. Ved å velge Tolja som objekt for min første forelskelse hadde jeg skrevet under på min egen dødsdom. For dét valget kunne ikke en eneste av venninnene mine forstå. Det røpet et totalt fravær av estetisk smak, manglende forståelse for mannlige skjønnhet og desinteresse for spillet i sterke muskler og selve symbolet på manndom iført trange badebukser, i kombinasjon med den forsiktige, erotiske tiltrekningskraften i stemmens myke klang, en fyldig frisyre og mange øreringer. Med dette valget innrømte jeg en gang for alle min totale tilkortkommenhet i forhold til alt som het kvinnelig solidaritet, for «alle gjorde jo sånn», men jeg fikk det ikke til. Min utkårede hadde en kropp som om han hadde vært direktør for en stor bedrift i tredve år. Det var innlysende at ingen av musklene hans hadde hørt om ordet «expander», for ikke å snakke om manualer eller vektløfterstenger.

Det ble verre: Jeg var ikke underutviklet, jeg hadde en patologisk tilstand. Hvis jeg anstrengte meg kunne jeg kanskje forestille meg at jeg skulle kunne betro en nær venninne at jeg umulig kunne forelske meg i Michael Jackson, men jeg ville aldri kunne fortelle den samme venninnen den største hemmeligheten, nemlig at jeg var forelsket i Tolja.

For det første ville hele skolen få vite det med en gang, for hva slags jente kan holde på en sånn hemmelighet? For det andre — og det var verre — kunne også Tolja få vite det. Og dét ville jeg aldri overleve.

Min eneste mulighet til å løse dette med æren i behold var ved å begå selvmord. Men før jeg gikk til et så alvorlig skritt, ville jeg utøse min sorg i dikt.

Mitt første dikt het «Til deg …»

39

Mitt hjerte er i sorg Regnet faller på gate og torg Jeg sier ikke til deg at jeg gråter over deg Månen lyser tydelig Men natten er mørk, ja visst Du, min venn, er nydelig Jeg er bare trist

Natalka Snjadanko

Selv om misforholdet mellom ordet «nydelig» og Toljas faktiske utseende fikk meg litt i tvil, likte jeg dette diktet, og bestemte meg for få utsette selvmordet en liten stund, så jeg skulle rekke å etterlate flere udødelige verker til menneskeheten. Mitt neste dikt ble skrevet samme natt og het «Deg …»

Jeg skal ikke glemme deg Jeg vil alltid elske deg som en evig forbannelse Det er min bedrøvelse Du aner ingenting lider ikke det grann Meg har lidelsen gjort til en annen Det var utvilsomt et framskritt i utviklingen av min skapende personlighet. «Jeg vil alltid elske deg «var en genistrek, bare med en slik demonstrativt poetisk vending kunne jeg beskrive det spekteret av motsigelsesfylte følelser som hadde rammet meg sammen med den første kjærligheten. Kortfattet, sterkt og grusomt, nesten som hos Vasyl Stefanyk.

Jeg våknet neste morgenen og følte at det ikke sto så verst til likevel. Hvis jeg ikke hadde hell i kjærlighet, kunne jeg i det minste gå inn i historien som poet.

Før frokost hadde jeg skrevet et dikt med tittelen «Etter deg …»

Jeg lengter etter deg Det er deg jeg trenger Jeg kan ikke leve uten deg lenger Livet er langt, en svingete vei Men jeg kan aldri skilles fra deg Dette minnet om folkediktning og var om ikke originalt, så i hvert fall ganske inderlig, og med visse forbehold kunne man til og med si at det var stilisering. Jeg var meget fornøyd med meg selv. Jeg skrev av alle de tre diktene i en egen kladdebok og kalte dem «Du». I løpet av de neste dagene fylte jeg alle sidene i den tynne, rutekladdeboka med dikt, og så enda en, før jeg forsto at jeg måtte ha én kladdebok til alt. Mine verker fra den tiden var preget av en stilistisk helhetlighet som var synlig også i titlene.

Etter «Du»-syklusen skrev jeg en syklus med fem sonetter med tittelen «Jeg», så langdiktet «Du og jeg», deretter en langdiktsyklus med tittelen «Vi», og til slutt, i løpet av et par søvnløse netter, et antall dikt som fortjente å kalles en samling. Den kalte jeg «Om oss», og da hadde jeg brukt opp de personlige pronomenene og deres kasusformer. Den massive bruken av personlig pronomen i min første diktsamling var nødt til å framkalle om ikke kritikernes, så i hvert fall

språkviternes interesse. Det er jo folk som forsker på «Bydeformenes funksjon hos den sene Pantelejmon Kulisj», så hvorfor skulle ikke en blivende litteraturviter skrive en avhandling om «Personlig pronomen og deres bøyde former i Olesia Pidobidkos tidlige verker»?

Oversatt av Hege Susanne Bergan

Mysjel Teresjtsjenko

Author of the book «The First Oligarch» about the unusual life of his grand-father born in 1886 in Kyiv as the direct beneficiary of one of the largest Russian fortune, and buried in Monte-Carlo in 1956 after a palpitating and adventurous life during which he lost all of his wealth after the Russian 1917 revolution, but always kept alive his principles for a quality life and his ideals for justice and democracy according to the motto of his Ukrainian family — «Striving for public good».

Unusual life and colorful literary work.

T

erestchenko about Terestchenko (author about himself): As my family name does not say it, I was born in Paris in 1954 as a French citizen, and named after my famous grand-father. After studying in France, I got graduated from the MBA ESSEC business school in 1975.

The first part of my business life was totally dedicated to the underwater exploration around the world. As the French company Lesieur offered me a starting position after graduating as product manager for the brand «Lacroix WC», I within days run away from a classical marketing carreer and preferred to be exiled from 1981 on to Fort Lauderdale, Florida (USA), where the French company Zodiac just started its subsidiary to distribute inflatable boats and was looking for a young sales manager.

Our best client being the Calypso team of Commandant Jacques-Yves Cousteau, part of my task was to make sure that the latest and most innovative inflatable boats would always be on board when the notorious Captain would be ready to shoot some new films. I always filled my duty with delectation, and never refused to make a last minute journey to the Bahamas or Carribean islands where the Calypso was anchored. I was always pleasantly welcome by the members of the Cousteau team and they even willingly accepted to teach me the basis of deep-sea diving in the few days still relaxed on board the famous ship before the arrival of the irascible Captain and the consecutive tension prevalant to the shooting of a new film.

So when Zodiac decided to move my Florida office along the Waterway canal to a new head-office in Northern Maryland in 1984, I decided to stay in the Miami area where I started my own company to produce and distribute underwater garments and equipment. My three children were born in Florida (Christopher in 1981, Isabelle in 1983 and Dimitri in 1985).

The company grew up and we even enjoyed a fast-developing independant distributor in

41

Mysjel Teresjtsjenko

Marseille, France. However this French Sporasub company bankrupted at the end of 1989 without paying us, so I had little way out but to take over this bankrupted company against our credit.

Getting a little tired from living all the time in the Florida paradise, my family got happy to be able to move back to France so our children could enjoy a brillant education in the midst of the French cultural exception. And if I can only agree that the bay of Marseille is certainly the most breathtaking landscape in the world, I did not realize fully then that it business practices were certainly also an excellent preparation to a further life in Ukraine‌ Business developed well from 1990 to 1996, and we even started our own subsidiary, the company Omersub in Brescia, Italy. I enjoyed following the apnea records of my friend Umberto Pellizari, and sharing some deep-sea explorations with my friend Henri Delauze and his professional divers from the Comex.

But I got involved in a diving accident in 1996, and, after having first sold our Italian filiale, I sold our Sporasub company to the world-leader of the production of underwater equipment, the Italian company Mares, that was at this time already our first client and our first supplier.

Then my family moved back to Paris, when our marital love suddenly deprived from sea-water started to dry out hopelessly. In order to maintain alive my passion for the sea, I started opening dive stores in the Parisian suburbs, and to develop projects to cultivate red seaweed on the shores of Madagascar as well as the Philippines. No better path to get to a rapid divorce!

After September 11th, 2001, our sea-fields off the coast of the muslim Philippinian isles where suddenly out of reach as the local authorities stopped me from getting out of the Ceibu airport with my French passport, and as the US Navy abruptly decided that Ben Laden was probably hiding in this myriad of paradisiac islands and judged appropriate to create a Navy base at proximity of our seaweed cultivating area that we had been striving for three years already to clean from all pollution and traces of fuel! At the same time, as the result of a disputed election, two dictators tried to rule Madagascar and during a few months at the beginning of 2002 I cannot neither access our seaweed growing area in the lagoon of Tulear — one of the candidate having decided to settle there his retranched and rebel capital! I had no choice but to sell my participation in this international project to our main Spanish client.

So, free from all obligations, I discovered in May 2002 the Ukrainian fatherland of my grand-parents and the huge potential offered there to land agriculture. This has been my life for the last ten years, and since that day I am enjoying renting out and cultivating the very same fields that my grand-father was owning before the Russian 1917 revolution. Our main office is located in our former family residence in the small city of Glukhov, near the boarder between Ukraine and Russia, and has become the Ukrainian Linen-Flax Institute, and this is why we mainly are seeding and harvesting linen-flax, and processing it afterwards into fibers.

Business again is developing strongly on this fertile Ukrainian black soil, despite the adventurous and not always pleasant developments of Ukrainian politics. In the winter months, when our fields are frozen and covered by heavy snow, I use my hibernation time to get familiar with the past history of my family in Ukraine and Russia before 1917, and to write some interesting books on that topic.

42

Mysjel Teresjtsjenko

Første opplag: Nika-Centre, 2012 228 sider ISBN: 978-966-521-600-1 Informasjon vedrørende utenlandsrettigheter: Nika-Centre

T

his is how «The First Oligarch» got to be written, initially in French language. And I owe its recent success only to the talent of our translater into Russian language, and to the braveness of our small but energetic editor, the Nika-Center company. Thanks to their dedication, «The First Oligarch» is now to be translated and published in Ukrainian, English and French languages before the end of 2012. And thanks to their renewed confidence, I have even decided to write a sequel to this first book, named «Searching after the treasure of the Terestchenko», to be soon printed in Kyiv, Ukraine.

Living now permanently in Kyiv, I can easily say that this is one of the most enjoyable, pretty and civilized European capitals, definitely worth being visited and even adopted. And having been recently admitted among the circle of Ukrainian writers, I can witness without the shade of any doubt that they are among the most innovative, fertile and talented artists, even if due to the limited affluence of their local audience they probably would not enjoy material comfort nor fair retribution of their work before long!

43

CALVARIA P.O.B. 108, 01054, Kyiv, Ukraine tel./fax: +380 44 4860330 e-mail: anetta@calvaria.org skype: calvariaorg http://www.calvaria.org NIKA-CENTRE 4, Krzhizhanovskogo Str., of.213, 03142, Kyiv, Ukraine tel.: +38 044 3901139, +38 096 7727710 e-mail: psyhea@i.com.ua,

psyhea9@gmail.com http://www.nika-centre.Kyiv.ua NORA-DRUK 30, Vasylkivska Str. 03022 Kyiv, Ukraine tel: +380 44 4590944 e-mail: noradruk@gmail.com http://www.nora-druk.com FOLIO tel.: +380 57 7004429 e-mail: kr1@bigmir.net http://www.folio.com.ua Maria Matios tel. : +380 67 9741582 e-mail: sir_ykr@mail.ru

ISBN 978-966-2961-91-1 NORA-DRUK 2012

OVERSETTERE: Hege Susanne Bergan e-mail: hegesusannebergan@gmail.com http://www.hegesusannebergan.no Dagfinn Foldøy e-mail: dagfinn.foldoy@gmail.com