Se Norges blomsterdal- Livet, døden og koret av Ingrid Bjørnov

Hva gjør sang og musikk med oss? Styrkes immunforsvaret når du synger? Og hvorfor husker du melodier du lærte som barn lenge etter at ord og kortidshukommelse er borte? Store spørsmål blir forsøksvis besvart, men dette er ikke en lærebok i korsang – Se Norges blomsterdal er en kjærlighetserklæring til sangen, til koret og til det å være en del av noe større enn seg selv.

INGRID BJØRNOV har underholdt Norge i en mannsalder.

Etter tjue år som Dollie, heks og kapellmester debuterte hun som soloartist i 2000. Tre soloshow og fire komipriser senere står hun fjellstøtt som humorist og pianistinne.

Debuten som forfatter kom med suksessen Ingrid Bjørnovs pianobok (2005), som har kommet i flere opplag. isbn 978-82-8211-245-1

Se Norges blomsterdal

«Du kan skjenke meg full, snurre meg rundt og riste meg opp ned til jeg glemmer hva jeg heter og hvor jeg bor, jeg vil likevel være i stand til å fremføre to vers av tredjestemmen på Finlands nasjonalsang.»

Ingrid Bjørnov

I

NGRID BJØRNOV begynte i kor som niåring, for å få kloa i en etterlengtet rød krimplinkjole. Med brune briller, høy panne og fullt utvokste føtter sang hun seg inn i et fellesskap som har preget henne for livet.

Ingrid

Bjørnov

Se Norges blomsterdal livet, døden og koret

Se Norges blomsterdal

ingrid bjørnov | Å, var jeg en sangfugl |

1

Ingrid Bjørnov Se Norges blomsterdal livet, døden og koret

DF Innhold

ingrid bjørnov | Å, var jeg en sangfugl |

4

08 Å, var jeg en sangfugl 14 Aspirant med opprykk 24 Har du en hobby?

32 Slekters gang 42 Tredjestemme 48 Fru Maestro 56 På sangens vinger 64 Kor, sex og sjokolade 70 Finlands nasjonalsang 76 Ufrivillig frivillig 82 Livet, døden og koret 94 Sønner av Norge 102 Lys og varme 109 Händels Messias 114 Hjernen er alene 122 Abstinens og korkræsjing 130 Så som i himmelen 332 Prøvesang 138 Onkel Sverres begravelse 143 Forsangeren 146 Gjenforening 156 Ordliste

ingrid bjørnov | Å, var jeg en sangfugl |

6

FORORD

Jeg begynte i kor den gang politimenn hadde bart, Trygve Bratteli styrte landet og Rod Stewart fortsatt var kjæreste med Britt Ekland. Iført rød krimplin og hvite knestrømper snublet jeg inn i et musikalsk landskap som skulle prege meg for livet.

Dette er ikke en lærebok i korsang, dette er lengsel, men også en håndfull spørsmål knyttet til menneskets forhold til musikk. Hvorfor styrkes immunforsvaret ved korsang? Hvordan kan folk med langt fremskreden demens huske teksten på samtlige fire vers av Se Norges blomsterdal – og hvorfor glemmer jeg aldri tredjestemmen på Finlands nasjonalsang?

Denne boka er en kjærlighetserklæring til korbevegelsen, og en takk til de menneskene som brakte korsang, allsang, uskolert tralling og impulsive andrestemmer inn i livet mitt. Mor og far Bjørnov, tanter og onkler, sanglærere, spillelærere og kordirigenter. Uten disse menneskene, og kommunal musikkopplæring til en billig penge, ville jeg aldri valgt musikken som levevei.

Jeg sluttet i kor mens Oddvar Nordli styrte landet, da Saturday Night Fever kom til Norge, og Rod Stewart ble kjæreste med Alana Hamilton. Mitt korhjerte banker imidlertid ennå. Trettifem år etter at jeg kastet inn korkjolen, har jeg blitt en korsippe – en som griner ved lyden av Mozarts Grosse Messe i C-moll. I denne boka forsøker jeg å forklare hvorfor.

Tomter, MARS 2012

Ingrid Bjørnov

ingrid bjørnov | Å, var jeg en sangfugl |

Egentlig er jeg pianist. Som musiker jeg kan låse døra og gå, eller pakke ned instrumentet mitt når dagen er omme. En sanger, derimot, drasser rundt på stemmen sin tjuefire timer i døgnet. Du har ikke en stemme – du er en stemme. Det er noe magisk med korsang – noe som gjør at flere hundre tusen nordmenn ukentlig samles til øvelse.

7

Å, var jeg en sangfugl En gruppe forskere som har studert svarttrostens triller og knølhvalens sang, har konkludert med at musikken oppsto millioner av år før mennesket.

DF Illustrert vitenskap, nr. 2/2002

Det er hevet over enhver tvil at ropende men­ nesker i flokk kan virke skremmende på fienden – eller bortelaget, som det også kalles.

Å ingrid bjørnov | Å, var jeg en sangfugl |

10

synge er det første vi gjør for de små, og det siste vi gjør for de gamle. Vi synger folk inn i og ut av livet. Vi synger for at fotballag skal rykke opp, for å skifte regjering, for å komme i kontakt med høyere makter. Kort sagt: Den som håper, synger. Eller roper. Gjerne i flokk.

Kamprop er et eldgammelt fenomen, for roper vi bare høyt nok, kan vi sammen klare å skremme bort fienden, og det ville vært fint. Å rope for å skremme er en tradisjon som lever videre blant fotballsupportere.

Sang har vært brukt til rytmisk arbeid så langt tilbake som vi har historiske kilder. Skal man gjennomføre fysiske løft i fellesskap, må man bli enige om takt og tempo. Det hadde neppe blitt pyramider i Egypt eller statuer på Påskeøya hvis folk ikke var i stand til å rope hiv og hoi eller telle til tre. Og like lenge som folk har talt til tre, har de sannsynligvis også kranglet om hvorvidt man skal løfte på tre eller like etter.

Man kan klart se hvordan immun­ forsvaret styrkes idet korsangen løfter taket.

ingrid bjørnov | Å, var jeg en sangfugl |

Tilsynelatende finnes det ingen fysiologisk grunn til at vi trenger musikk. Vi kan puste, svelge, spise, sove og forplante oss uten tonefølge.

Likevel overveldes vi av trangen til å bryte ut i sang. I krig og kjærlighet, i sorg og glede, i dusjen og i bilkø. Og det virker. En tysk studie som tok for seg korsangere, har vist at sangeres immunforsvar får en opptur etter en times sang.

Dermed øker produksjonen av stoffer i blodet som beskytter mot infeksjoner. Blodtrykk, pust, kroppstemperatur, hjernebølgemønstre – alt påvirkes av musikk, så sant vi liker den, da. Ifølge professor Even Ruud ved Institutt for musikkvitenskap ved UiO kan musikk oppleves som avspennende, aktiviserende og stabiliserende. For egen del tror jeg man like gjerne kan pådra seg hjertestans og brokk av musikk man ikke liker. For du verden så hissig man blir når feil musikk spilles til feil tid på feil nivå av feil nabo.

11

ingrid bjørnov | Å, var jeg en sangfugl |

12

Noen psykologer mener vi synger for å dele glede med andre medlemmer av flokken. Vi er jo flokkdyr innerst inne, selv om det ikke ser sånn ut når vi planter tuja mot naboen. På den annen side tilhører jo naboen en annen flokk, og tuja er sånn sett en pussig, men mild form for markering av revir. Et slags sivilisert alternativ til å tisse på tomtegrensen. De som bare synger i dusjen eller i bilen, hevder at sang-til-flokk-teorien er pølsevev, men de fleste kan enes om at sang bringer velvære – i hvert fall for den som synger.

V

i gripes av trangen til å bryte ut i sang – uten at vi nødvendigvis vet hvorfor.

DF Charles Darwin

ingrid bjørnov | Å, var jeg en sangfugl |

As neither the enjoyment nor the capacity of producing musical notes are faculties of the least use to man ... they must be ranked among the most mysterious with which he is endowed.

13

ASPIRANT MED OPPRYKK Pipet i den minste strupe ska bli kvitring over eng.

DF Einar Skjæraasen

ingrid bjørnov | Å, var jeg en sangfugl |

14

Hageinteresserte kormødre passet alltid på å få med en blomstrende busk i bakgrunnen.

S

Både sangere og mødre var vilt begeistret for krimplin. En strykefri korkjole som kunne slenges i maskinen bare få timer før konsert, var en lykke for hektiske husmødre med begrenset tilgang til vaskekjeller.

Hele familier ble i begeistringens rus kledt i krimplin fra topp til tå.

ingrid bjørnov | Aspirant med opprykk |

ommeren 1972 søkte jeg om opptak i Oppsal skoles pikekor. Jeg ville først og fremst inn i koret for å få kloa i korkjolen. Den var temmelig raff. Der andre kor var iført kjedelige mørkeblå klokkeskjørt og triste, brune selekjoler, svinset Oppsal-jentene rundt i hver sin knallrøde minikjole med glidelås foran og spenser i ryggen. Kjolen var sydd i krimplin – et syntetisk mirakel utviklet i England på 50-tallet, oppkalt etter Crimple Valley i Yorkshire, der dette nymotens materialet første gang så dagens lys.

15

T

il høyre: Storesøster Tone, fullverdig kormedlem.

Til venstre: Lillesøster Ingrid som venter på kjole, og i mellomtiden vokser ut av sin hardanger­bunad.

Først mye senere skulle vi erfare hvilken eiendommelig lukt som oppstår når tilårskommen krimplin blandes med nervøs sangerinnesvette.

Det var ingen tvil om at kjolene rekrutterte medlemmer. Misunnelsen lyste i øynene på jentene i første- og andreklasse når det rødkledte pikekoret dukket opp. Jeg må skyte inn at dette var en epoke der visebølgen lå som en klam hånd over motebildet. Vi tilbrakte barndommen i brun cordfløyel og lilla ribbestrikk. Barbie var bannlyst og pin-uper uglesett – jenter valgte bolleklipp og metallsløyd. Men langt inne i oss lå forfengeligheten i dvale. Kuet, men ikke død. Korkjolen var akkurat det lille glimtet av glamour som skulle til for at den våknet og begynte å stille krav. Vil ha. MÅ ha.

Kjole. Rød. NÅ.

Året i aspirantkoret var langt og kjedelig. Vi rykket stadig nærmere den røde kjolen – samtidig var vi yngst og nederst på rangstigen. Det var litt som å bli førsteklassing igjen. Ikke plass til jakka på knaggen i gangen, ikke sitteplass på konsertene. Sitte på kne, gå bakerst, ikke være med i konkurranser, ikke være med på turen til Italia, ikke ha kjole, kjole, kjole. Forsakelsene sto i

ingrid bjørnov | Aspirant med opprykk |

Veien til rød krimplinlykke gikk via aspirantkoret.

Veldig lite attraktivt, veldig lite tøft – der kunne jo hvem som helst begynne. Aspirant – bare ordet var en lidelse. Lærling, wannabe, nesten-medlem, b-vare, dust. Antrekket for aspiranter besto av hvit pologenser med emblem, altså korets logo, og valgfritt skjørt. Skikkelig valgfritt skjørt. Langt skjørt, kort skjørt, olaskjørt, plisséskjørt, cordfløyelskjørt og ikke minst klokkeskjørt – dette klassiske basisplagget som inngår i alle kvinnelige korsangeres garderobe.

17

Medaljeutdeling var sjelden kost i pike­ koret. De få gangene vi fikk nye utmer­ kelser, ble medaljene plassert og omplas­ sert i timevis før de omsider hang som de skulle.

ingrid bjørnov | Aspirant med opprykkl |

18

kø, men det var bare å bite tennene sammen. En mager trøst var at det så verre ut å være aspirant i korpset. Snauklipte gutter med genser og båtlue subbet bakerst i 17. mai-toget med plastveske over skulderen og en fjollete dusk hengende ned i ansiktet. De hadde nesten lært å marsjere, men klarte ikke å spille samtidig. Takk og lov for at vi var jenter.

Vi kunne faktisk tygge tyggegummi og gå på én gang.

Vi lærte tidlig å fnyse av korpset. Dette var helt nødvendig, da korpsgutter var støyende og ganske selvsikre. De rant oss i senk hver bidige gang vi møttes på flaggheising. Blanke knapper og stortromme, tamburmajor og trommekorps. Herregud, de spilte ti ganger så høyt som vi var i stand til å synge. Dessuten fikk de medalje så fort de tok på seg uniformen. Vi i koret så på korpset som et nødvendig onde. Vi likte dem ikke, og vi gikk med dotter i ørene i dagevis de gangene vi hadde sunget på samme sted som de spilte.

Alle tredjeklassejentene hadde faktisk fått tilbud om å begynne i korpset denne høsten. Skolens førstelærer, som inspektøren het den gang, spankulerte fra klasserom til klasserom og annonserte at for første gang i historien var det nå mulig for jenter å spille i guttemusikken.

Han var stolt og forventningsfull. – Hånda i været jenter, hvem kan tenke seg å begynne i korpset? spurte han. Ingen rakk opp hånda.

– Kom igjen! prøvde han seg. – Jenter, dere må på banen! Men vi lot oss ikke lure, bane eller ei. Vi var ni år og helt uinteresserte. Tanken på å delta i noe der det ikke var jenter fra før, kom ikke på tale. Hva ville det neste bli – gutter i pikekoret?

Det var den unge, men likevel akk så gamle prestefruen som dirigerte aspirantkoret. Hun var vennlig, men fra en annen planet. Planeten kirkekaffe. Hun hadde oppsatt hår og nedstemt tonefall, store hender og flate sko. Hun var nøyaktig like høy som sin mann presten, og hadde antagelig valgt å avstå fra høye sko til evig tid den dagen hun lovet å stå litt lutrygget ved hans side, så han skulle virke høyere.

Prestefruen lærte oss å-p-n-e munnen når vi sang. Stemmen skulle k-l-i-n-g-e. Hun hadde en hvalkjeft av de helt sjeldne. Du kunne putte to av de minste aspirantene på høykant inn i det gapet. Vi å-p-n-e-t og å-p-n-e-t til det knaket i kjevene – og så sang vi, med nøyaktig like tynne, pipete stemmer som før.

fra den store hvite sangboka

ingrid bjørnov | Aspirant med opprykk |

Den største fisken vi har er hvalen, for den kan velte en båt med halen, den kommer sammen med sild og måser og spruter meterhøyt når den blåser, men fisk den ikke er, det er så, den er et dyr som har glemt å gå.

19

Ikke alle tredjeklassingene var disponert for sang. Astrid, for eksempel, hadde strøket til opptaksprøven og måtte gå et år til som aspirant.

Hun hadde med andre ord dumpet i kor før hun hadde begynt. Det må ha vært en tøff opplevelse å se sine venninner rykke opp i hovedkoret mens hun selv ble etterlatt blant drittunger som var et helt år yngre.

Astrid holdt tappert ut, og spiste brente kaker hele det påfølgende skoleåret. Av alle velmenende løgner våre mødre har fôret oss med, må vel påstanden om at brente kaker gir bedre sangstemme, være en av de drøyeste. Sammen med trusselen om at du blir den grimasen du skjærer, hvis vinden snur og hanen galer tre ganger – eller at den som onanerer, blir blind. Astrid tok likevel ikke sjansen på at kjerringrådet ikke virket. Hvis veien inn i koret gikk via brente kaker, skulle det ikke stå på henne. Hun besto aldri opptaksprøven, og blir den dag i dag litt emosjonell når hun kjenner lukten av svidd bakverk.

Utdrag fra pike­ korets temmelig bestemte regle­ ment. Man lekte ikke kor på Oppsal.

ingrid bjørnov | Aspirant med opprykk |

20

Da aspirantåret gikk mot slutten, måtte vi prøvesynge én og én for den bitte lille, men skumle fru Tennfjord, som dirigerte hovedkoret. Onsdag ettermiddag, i forkant av hovedkorets vanlige øvelse, sto vi i en lang, nervøs rekke utenfor sangrommet. Fra den motsatte veggen glodde en utstoppet rev på oss. Sannsynligvis en gave til skolen, plassert i glassmonter utenfor biologisalen, som lå vis-à-vis sangrommet. Møllspist og ikke spesielt naturtro sto reven der, med tomme glassøyne og en tørr mosedott ved føttene – et fjernt minne fra skogen den var født i. En dag står det en korsanger i den monteren, tenkte jeg. En spinkel aspirant med pologenser og valgfritt skjørt, omkommet av skrekk grunnet for lang ventetid før opptaksprøven.

P

røvesang

ingrid bjørnov | Aspirant med opprykk |

22

Vi hadde selv valgt sangen vi skulle synge på opptaksprøven. Det vekslet mellom Alle fugler små de er og Kom mai du skjønne milde.

Selv gikk jeg for Den største fisken vi har er hvalen. Jeg husker ennå den lange veien fra døra bort til pianoet der dirigenten satt. Et par av foreldrene var også til stede, sikkert medlemmer av Styret. De nikket velkommen og smilte litt for oppmuntrende smil. Jeg hadde nye briller, høy puls og lange, stive armer klistret inntil kroppen. Jeg var kortpustet, mo i knærne og vettskremt.

Uka etter kom det brev i posten med beskjed om at jeg hadde kommet inn. Døra til hovedkoret sto nå åpen, jeg var godtatt som medlem. Jeg var i fyr og flamme. Endelig fikk jeg overrakt den etterlengtede korkjolen. En ny epoke i livet kunne begynne. Mor og jeg gikk til skobutikken på Oppsalsenteret og kjøpte hvite, syntetiske ballerinasko i størrelse 40. Jeg var ni år, hadde brune briller, høy panne og fullt utvokste føtter.

ullverdig kormedlem julen 1973. Alle som noen gang har vært fristet til å sette vanlige gummistrikker i museflettene, vil aldri glemme hvordan det føltes å rive dem ut igjen.

ingrid bjørnov | Aspirant med opprykk |

F

23

Hva gjør sang og musikk med oss? Styrkes immunforsvaret når du synger? Og hvorfor husker du melodier du lærte som barn lenge etter at ord og kortidshukommelse er borte? Store spørsmål blir forsøksvis besvart, men dette er ikke en lærebok i korsang – Se Norges blomsterdal er en kjærlighetserklæring til sangen, til koret og til det å være en del av noe større enn seg selv.

INGRID BJØRNOV har underholdt Norge i en mannsalder.

Etter tjue år som Dollie, heks og kapellmester debuterte hun som soloartist i 2000. Tre soloshow og fire komipriser senere står hun fjellstøtt som humorist og pianistinne.

Debuten som forfatter kom med suksessen Ingrid Bjørnovs pianobok (2005), som har kommet i flere opplag. isbn 978-82-8211-245-1

Se Norges blomsterdal

«Du kan skjenke meg full, snurre meg rundt og riste meg opp ned til jeg glemmer hva jeg heter og hvor jeg bor, jeg vil likevel være i stand til å fremføre to vers av tredjestemmen på Finlands nasjonalsang.»

Ingrid Bjørnov

I

NGRID BJØRNOV begynte i kor som niåring, for å få kloa i en etterlengtet rød krimplinkjole. Med brune briller, høy panne og fullt utvokste føtter sang hun seg inn i et fellesskap som har preget henne for livet.

Ingrid

Bjørnov

Se Norges blomsterdal livet, døden og koret