at alt er relativt. Da blir det umulig å fatte en dom, sier Lundeberg. Hun oppfatter også at retten favoriserer mellom ulike sannhetsoppfatninger. Når retten søker seg vekk fra relativismen, er resultatet ofte at det er den naturviten skapelige forklaringen som vinner fram. – I sakene som handler om lærevansker finner man både biologiske og samfunns messige forklaringer. Gang på gang ser vi at det er de biologiske forklaringene som blir ilagt vekt, fordi de passer bedre inn i rettens logikk.
Mulig kollaps Men selv i de harde vitenskapene er ikke lenger sannheten det den en gang var. Liland-saken er et eksempel på at nye vitenskapelige fremskritt slår beina under eldre bevisbyrder. I en artikkel i Syn og Segn fra 2005 drar Lundeberg og historiker Svein Atle Skålevåg frem et eksempel fra England. Den sakkyndige medisineren Sir Roy Meadow var et sentralt ekspertvitne i hundrevis av antatte barnedrapssaker. I en rekke saker fremsatte han statistiske bevis for at en mor som hadde opplevd krybbedød mer enn en gang måtte lide av Münchhausens syndrom ved sted fortreder og hadde tatt livet av barna for selv å få oppmerksomhet. Men Meadow hadde regnet feil; nyere forskning viser at de statistiske bevisene ikke hold vann. Potensielt kan flere hundre mødre feilaktig være dømt for å ha drept sine barn. – Den vitenskapelige utviklingen skjer i rasende fart. Tenk på hvor viktig DNA-bevis kommer til å bli i nær fremtid. Teknologien har potensiale til å sette en mengde av saker i nytt lys. Men problemet er at rettsapparatet vil kollapse dersom det åpner domstols døren hjertelig hver gang vitenskaperne
LOV I UTAKT: Sosiolog Ingrid Lundeberg forsker på ekspertenes rolle i rettsalen. – Loven ble ikke laget for den floraen av rettsekspertise som preger domstolen i dag, sier hun. (Foto: Eivind Senneset)
begeistret kommer ut av laboratoriet for å vise frem hva de kan finne ut med de nye instrumentene sine, som de ikke fant i går, sier Ingrid Lundeberg.
Etterlyser bevisstgjøring Et viktig prinsipp av reformen i 1887 var at lekmannsskjønnet og ekspertens vitne mål skulle veie likt. Problemet er at ikke alle har den samme kunnskapen. Retten har ikke redskapene til å etterprøve viten
skapen. Er sakkyndigheten en styrke for rettssikkerheten? – Det er en styrke når ekspertene har rett, sier Svein Atle Skålevåg, førsteamanuensis ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap. – Men det er opplagt en utfordring at man ikke har en instans som kan avgjøre hvorvidt de har rett eller ikke. Idealet er demokratisk kontroll – men det er absurd å kreve demokratisk kontroll av vitenskapen.
– Antropologen er en styrke for rettsstaten Reidar Grønhaug, UiB-professoren i sosial antropologi som gikk bort i 2005, var rettsantropolog i flere straffesaker, deriblant en æresdrapssak i 1983. Saken gikk helt til høyesterett og endte med dom for en tyrkisk far og hans to sønner som hadde drept en nær venn av familien etter at vedkommende hadde voldtatt familiens unge datter. Selv om Grønhaug i de fleste tilfeller ble invitert til rettssakene på initiativ av aktoratet, ble hans medvirkning ofte oppfattet som et kulturforsvar basert på et ønske om en lavest mulig straff. Fjorten år etter æresdrapssaken,
18 • HUBRO 1/2010
ble foreksempel Grønhaugs rolle som rettsantropolog tolket som et eksempel på kulturrelativistisk «generøst forræderi» av norske verdier. Tolkningen ble fremsatt av Tordis Borchgrevink i en artikkel i Norsk antropologisk tidsskrift og avstedkom et fyldig svar fra Grønhaug i den påfølgende utgaven. Her argumenterte han kraftig for at rettsantropologens tilstedeværelse var en styrke for rettsstaten: Antropologen kan bidra til større rettssikkerhet for tiltalte og til sikrere beslutningsgrunnlag for domstolen, forklarte Grønhaug, og avviste beskyldningene om et forsvar basert på
kulturrelativisme. Snarere la han til grunn et ideal der innvandreren som tiltalt skal ha den samme sjanse som en norsk tiltalt for at handlingspremissene kan bli oppfattet av den norske domstolen – og på den andre siden at domstolen og juryen skal ha samme sjanse overfor en innvandrer til å kunne oppfatte vedkommendes handlingsbakgrunn og premisser. Den norske rettsstaten står sterkere jo mer den er i stand til å oppfatte og drøfte kulturforskjeller som del av det mer helhetlige forutsetningsbildet for forbrytelser, mente Grønhaug.