Drømmesommer

Drømmesommer Prins Eugen Nikolai Astrup Ulf Nilsen Tekster

Gunnar Danbolt og Christina Wistman

Stiftelsen Modums Blaafarveværk – Bygdemuseet Modum 23. mai – 20. september 2009

Ulf Nilsen: Studio Scene. 2008-09

82

Olje, 225 x 70 cm. Kat. nr. 74

Ulf Nilsen Homage to Akseli Kallela

En littErær malEr Når vi fra prins Eugens og Nikolai Astrups kunstnerskap vender oss mot Ulf Nilsens, er det kontrasten som først slår en. Riktignok er naturen også fremtredende hos ham, men ikke i form av sammenhengende landskap. Det er natur-utsnittet han er opptatt av. I stedet for det store overblikket som Astrup og prins Eugen gir oss, kan det virke som om Ulf Nilsen har zoomet inn interessante detaljer i naturen enten de befinner seg på himmelen, på jorden eller under havflaten. Spekteret spenner vidt, men den sammenheng som de to andre gir oss, finner vi ikke hos Ulf Nilsen. Og det gjelder ikke bare den stedlige konteksten, hvor på kloden vi befinner oss, men også tiden er blitt borte. Er det vår eller høst Nilsens bilder forteller oss om? Og når på dagen er vi? Det får vi heller ikke vite, for de utsnitt han har valgt seg, er hevet over tid og sted.

Det er ingen hemmelighet at Ulf Nilsen er en litteraturens mann som i likhet med prins Eugen henter inspirasjon fra diktere og forfattere. 45 Han skriver da også selv dikt. Én av dikterne han stadig vender tilbake til er den italienske forfatteren Italo Calvino ( 923-85), og ganske særlig hans bok Usynlige byer (Le cittá invisibili, 972). 46 Den tar for seg venezianeren Marco Polos fortellinger om de mange byene han har besøkt i sitt liv. Disse er riktignok oppdiktede, men det merker man ikke så lett – for de har et reelt nok grunnlag, hjembyen Venezias ulike kvarterer og bydeler. Den han snakker til er den mektige Kublai Khan, keiser over tartarene.

I begynnelsen talte ikke Marco Polo tartarenes språk, og derfor måtte han berette ved hjelp av konkrete gjenstander som han hadde funnet i de forskjellige byene, ting han selv mente var karakteristisk for dem. Og for å bli forstått måtte han anvende «gester, hopp, rop av forundring eller hyl av skrekk, eller ved å etterligne sjakalens hyl eller sjøuglens tuting». 47 Sammenhengen mellom de enkelte delene i fortellingen stod ikke alltid helt klart for keiseren; gjenstandene kunne bety forskjellige ting: et pilekogger fullt av piler betydde snart en nært forestående krig, snart at det var godt om vilt, snart en våpensmeds verksted; et timeglass kunne bety tiden som går eller som er gått, eller sand, eller et verksted hvor man fremstiller timeglass.

84

Ulf Nilsen: A Rose. 2009 Olje, 70 x 00 cm x 2. Kat. nr. 79 85

Men det som gjorde at hver hendelse eller opplysning, som hans informator refererte på sin uartikulerte måte, ble så verdifull for Kublai, var det rom som ble tilbake mellom dem, et tomrom som ikke ble fylt med ord. Beskrivelsen av de byene Marco Polo hadde besøkt, hadde den egenskap at man kunne vandre omkring i dem i tankene, gå seg vill, stanse for å kjøle seg etter dagens hete eller komme seg bort derfra i all hast. 48

dE mangEtydigE bildEnE Dette sitatet fra Calvinos bok kan uten særlige problemer overføres til Ulf Nilsens fortellinger på denne utstillingen. Vi blir presentert for en rekke «gjenstander» som han sjenerøst henter opp av sin reiseveske – for Ulf Nilsen er en livsvandrer, – men det er ikke alltid lett for oss å vite hva «gjenstandene» skal bety og hvilken sammenheng det er mellom dem. For også Ulf Nilsens «gjenstander» er mangetydige. Skal et maleri som det runde Still Life with Sunflower (2008-09), fortelle oss om naturens prakt eller tvert imot minne oss om den forgjengelighet som alt levende er underlagt? Blomstene er avskårede og ligger på et bord, og vil ganske snart visne bort. Sett slik er de et vanitas-symbol. Eller kan hende et bilde på skjønnhetens skjørhet og ubestandighet.

I Still Life with an Accident (2008) finner vi et sol-ur, halvveis skjult av et hvitt klede, en rosebukett med fuktig papir surret rundt stilkene og en balanserende palett, alt dandert på en oval plate. Stilt overfor dette bildet er vi som betraktere plassert i samme situasjon som Kublai Khan i Calvinos roman. For én ting er de enkelte gjenstandene vi ser på bildet – klede, sol-ur, rosebukett og palett – de er mangetydige nok; mer komplisert er det å forstå sammenhengen mellom dem.

I slike tilfeller kan tittelen på et bilde av og til gi en pekepinn, men ikke hos Ulf Nilsen. Still Life with an Accident gir oss ikke mange spor. Og det gjør heller ikke tittelen Hypnose (2008-09) på et rundt lite bilde, innskrevet i en firkant, som viser oss flere forskjellige blomster – noen tydelige, mens andre er vanskeligere å bestemme, for

86

Ulf Nilsen: Inscription. 2008-09 Olje, 00 x 40 cm. Kat. nr. 73 87

eksempel den øverste. Er det i det hele tatt en blomst? Og hva har bildet med hypnose å gjøre? Har blomstene en hypnotiserende virkning? Eller er det skjønnheten som har det? Eller kunsten? Slik er Ulf Nilsens bilder akkurat som Marco Polos gjenstander ladet med betydning, men ikke med bestemte betydninger.

Det er heller ikke uten videre slik at mangetydigheten blir mindre når vi begynner å undersøke forbindelsen mellom maleriene i de enkelte rom, og mellom rommene innbyrdes. Dette kan nemlig være en vei å gå, fordi Ulf Nilsen ikke er en modernist som ser på hvert enkelt bilde som en verden i seg selv. Han er tvert imot opptatt av å la dem spille sammen mot et konsept, en idé. Men hvilken?

ulf nilsEns forskjEllighEt Tilsynelatende er bildene enkle nok – de fremstiller mennesker, fugler, grener, blomster og menneskeskapte gjenstander. Altså fragmenter av den natur som omgir oss, men bare fragmenter av den – i motsetning til prins Eugen og Nikolai Astrup. De maler nok de samme fenomenene, men altså plassert inn i en stor sammenheng. Og grunnen til det er at de ennå levde på etterdønningene etter en fortid som trodde på en sammenhengende og meningsfull verden. Edvard Munch derimot, som var samtidig med Astrup og prins Eugen, hadde innsett at det som karakteriserte den moderne bevissthet var at man «satt med delene i sin hånd, men akk, uten åndens levende bånd», som det heter i Goethes Faust. Den moderne bevissthet, slik Munch malte den frem, er preget av manglende sammenheng, fragmentering, oppsplitning og fremmedgjorthet. Bare den maleriske formen, altså kunsten, kan lime sammen dette skjøre og splintrede universet. Men utenfor kunsten faller alt fra hverandre – det er tale om en tom idealitet. Både Astrup og prins Eugen innså nok dette, men de mente at den moderne urbanisering – Døden i de store byer – var grunnen til det, mens naturen utenfor byene var «det åndens levende bånd» som kunne hele mennesket. Naturen var, i hvert fall tilsynelatende, et Ulf Nilsen: Hypnose. 2008-09 Olje, 00 x 20 cm. Kat. nr. 72 88

89

Ulf Nilsen: Anna (in the water where destiny takes place). 2008-09 Olje, 60 x 250 cm. Kat. nr. 76

90

9

sterkere bånd enn kunsten. Men ingen av dem kunne gi varig frelse – det innså Munch, men knapt Astrup og prins Eugen.

Derfor blir Ulf Nilsens bilder – med Selene Wendts ord 49– «som et visuelt leksikon», for et leksikon gir oss fakta uten annen sammenheng enn den tilfeldige som den alfabetiske orden kan gi. Og her på utstillingen finnes jo ikke engang den.

Men forskjellene stanser ikke her. Igjen kan Italo Calvino gi oss et spor. For Kublai Khan spør Marco Polo: Eller han forestilte seg at han avbrøt ham, eller Marco Polo forestilte seg at han ble avbrutt, med spørsmål som: – Ferdes du alltid med blikket vendt bakover? – eller: … Ligger det du ser, alltid bak deg? – eller snarere: – Foregår din reise kun i fortiden? 50

Nå er fortiden ingen fast størrelse, for «selv om det dreide seg om fortiden, var det en fortid som forandret seg etter hvert som han reiste lenger og lenger bort, for hos den som er på reise, forandrer fortiden seg i takt med den strekning han tilbakelegger». 5 Det gjelder også for den reise vi alle foretar i og ved tidens gang. For de begivenheter vi møter og gjennomlever føre uvegerlig til at fortiden står frem i et nytt lys. Et ekteskapsbrudd er et eksempel på det. Også den nye kunst – som Ulf Nilsens – får oss til å se nye aspekter ved den gamle, som for eksempel prins Eugens og Astrups malerier. Det vi tok for gitt, det sammenhengende landskap, blir i lys av Ulf Nilsens fragmentering et signal om en annen tid og en annerledes anskuelse.

Dette understrekes ytterligere i andre malerier som viser menneskefigurer omgitt av vann, eller i hvert fall av en blåfarge som kan oppfattes som vann. Som den nakne Anna (2008-09) som med lukkede øyne sitter i vannet og holder seg fast i et trefragment. Hun har hengitt seg til tidens strøm, og har øyensynlig sagt farvel til elvebredden med dens fasthet og blomsterprakt. Her aner vi at «alt flyter,» som den greske filosofen Heraklit (540 -480 f. Kr.) fremhevet. Det er ikke lenger enkelt å finne faste punkter å holde tak i og orientere seg etter. Men det var det ennå for Astrup og prins Eugen.

Ulf Nilsen: Insomnia. 2008-09 Olje, 00 x 20 cm. Kat. nr. 77 92

93

På enda et punkt er det forskjeller. Det vitner et annet vannbilde om: Solregn (2000).

I det ser vi badende figurer (to kvinner med badedrakt og en mann og en gutt med bar overkropp) omgitt av vertikale striper i blålige fargetoner. Er det vann? Eller en form for tekstil? Eller et abstrakt mønster? Figurenes holdning tyder på vann – stripene derimot på en abstrakt, sansbar malerisk overflate, hvor de ulike verikale flakene beveger seg både mot oss og fra oss i et dynamisk spill. Dette kan oppfattes som en måte å gjøre oss oppmerksom på at det dreier seg om en malt overflate hvor det er satt inn noen malte mennesker som om de bader i vann. Kunstens kunstighet, som Charles Baudelaire så sterkt poengterte, er her løftet frem. Dette er ikke virkelighet, men kunst, og det uavhengig av om bildet er figurativt eller abstrakt. 52 Fra modernismen av begynte malerne å gjøre oppmerksom på de virkemidlene de benyttet, istedenfor å skjule dem så godt som mulig, slik en Rafael og en Poussin gjorde.

Man fremhevet ikke bare virkemidlene – bildene handlet ofte primært om dem. Det er ikke tilfelle i Ulf Nilsens malerier, for hos ham er fremheving av virkemidlene kun ett element han av og til trekker inn. Skjønt i mange av utstillingens malerier finner vi i ulik grad antydet denne kombinasjonen av imitasjon og abstraksjon, som for å gjøre oss oppmerksom på at det både dreier seg om en malerisk virkelighet, som har verdi i seg selv, og om en henspilling på den ytre virkelighet, men en ytre virkelighet ladet med mening. Dette hentyder han også til på andre måter, som i Still Life with an Accident. Her har han plassert en palett (kunsten) sammen med en rose (den ytre virkelighet) og et halvveis skjult klokke (den tid som både åpenbarer og skjuler), som for å understreke det samme på andre måter.

Nå er malermåten for så vidt også understreket hos både Astrup og prins Eugen, men ikke i så stor grad at det blir påfallende. Vi merker oss nok sporene av penselen, men de skygger sjelden for det som er hovedsaken for dem begge, det stemningsmettede landskapet med sine mange minner.

94

Ulf Nilsen: On the Edge. 2008-09 Olje, 00 x 70 cm. Kat. nr. 68 95

noEn likhEtstrEkk Det er på dette punktet – minnene – at det finnes forbindelseslinjer mellom Ulf Nilsen og hans to eldre kolleger. For det er mulig å betrakte Ulf Nilsens malerier på denne utstillingen som relikvier eller minner fra de steder han har sett og de begivenheter han har levet gjennom på sin vandring gjennom livet. De kan – for igjen å henvise til Marcel Prousts fortelling om de gamle kelterne – inneholde «sjelene» til den (for)tid man har mistet på veien, de som ble fanget opp i de mange livløse tingene, men som altså plutselig og uventet en dag kan åpne seg og gi oss fortiden tilbake, rikere og med mer sanselig fylde enn de noensinne engang hadde. Og som samtidig kan fortelle oss noe om den vi engang var, og med det om oss selv.

En indikasjon på at en slik tolkning kan ha noe for seg er et bilde som viser et lite landskapsutsnitt der vi ser forskjellige gjenstander – en fjellside, stener som det skyter grønne blomster frem fra, deler av en rødlig jordbunn, noen gamle trebiter og noe som ligner et grålig klede som er lagt over både stener, deler av trebitene og jordbunnen. Altså natur (sten, jordbunn, blomster) og kultur (klede som halvveis dekker denne naturen). Det er imidlertid tittelen – Witness (a self portrait) (200809) – som gjør bildet til mer enn det vi ser. For når disse naturlige og kulturlige gjenstandene kan være et vitnesbyrd om maleren selv, må det være fordi de «har fanget» noen minner som selve malerprosessen kan ha forløst.

I så fall er det en bro tilbake til både prins Eugen og Astrup. For de var også, hver på sin spesielle måte, opptatt av erindringen, minnet, om det som hadde vært, og lengselen etter og håpet om at det kunne gjenoppstå med et «forklaret» legeme, som det heter i Evangeliet. Måten det gjøres på er ulik – det er tross alt hundre år mellom dem, hundre år som har endret vår måte å se og oppfatte verden på – men likevel er motivasjonen og idéen ikke så ulik. Alle de tre kunstnerne er på jakt etter den tapte tiden, for uansett alle andre forandringer som har funnet sted, opplever vi i dag det som kirkefaderen Augustin (354-430) så levende beskriver i den ellevte Ulf Nilsen: Witness (a self portrait) 2008-09 Olje, 50 x 70 cm. Kat. nr. 78 96

97

Ulf Nilsen: Winterreise. (Gefrorne Tropfen fallen). 2008-09 Olje, 00 x 70 cm. Kat. nr. 69 98

Ulf Nilsen: Afternoon’s Silver. (a note to a poem). 2008-09 Olje, 00 x 70 cm. Kat. nr. 70 99

bok av Bekjennelser – at tiden løper ugjenkallelig, og at hvert øyeblikk forvandles fra fremtid til nærværende nåtid for så igjen å forsvinne som tapt fortid. Kirkefaderen hadde en medisin for dette: minnet som kan gjøre den tapte tiden nærværende, og håpet som kan gjøre det samme med fremtiden. 53 Akkurat denne eksistensielle grunnopplevelsen er nok allmenmenneskelig, selv om den ikke alltid oppleves som like viktig, men måten forvandlingen skjer på har endret seg med skiftende tider og kulturer. Det gir denne utstillingen en sansbar opplevelse av – ved hjelp av malerier som fungerer som visuelle metaforer eller symboler. Og de er, som vi har sett, alltid mangetydige. For som det heter om Kublai Khan: Storkhanen tydet tegnene, men sammenhengen mellom dem og de stedene Marco Polo hadde besøkt, forble uklar: Han visste aldri om Marco ønsket å fremstille en opplevelse han hadde hatt på reisen, om det var en bedrift bygrunnleggeren hadde gjort, en astrologs profeti, en rebus eller en gåte som skulle angi et navn. Men enten det var klart eller uforståelig, hadde alt det Marco viste, symbolenes makt, symboler som man ikke kan glemme eller ta feil av når man en gang har sett dem. 54

Mer presist kan man knapt beskrive kunstens funksjon og betydning for oss.

Fotnoter s. 24

00

Ulf Nilsen: Still Life with an Accident. 2008 Olje, 00 x 70 cm. Kat. nr. 7 0

Ulf Nilsen: Nature Morte (to Akseli Kallela). 2008-09 Olje, 00 x 50 cm. Kat. nr. 75 02

REFLEKSJONER

av Ulf Nilsen Som i dyret Som i blomsten Som i landskapet Er i meg Se for deg en dag da du er fullkomment lykkelig. En dag da alt er i harmoni og glede. Slike dager er ukjente for meg når jeg begynner på et bilde. Sannheten er at jeg ser hele verden rase sammen i fullstendig kaos. Slik starter som oftest min skapelsesprosess. Jobben består i å male meg gjennom frustrasjon, destruksjon, hat og sinne. Maleprosessen er basert på prøvelser og intuisjon, der jeg pendler mellom positive og negative krefter. Men alltid søker jeg etter å fange skjønnheten, med et håp om at bildet vil ha en frihet til å overleve. Og ofte vet jeg ikke selv hva jeg ender opp med. For å si det enkelt, forsøker jeg å hente ut bilder fra meg selv som ikke ville ha eksistert om ikke jeg hadde malt dem.

På denne utstillingen er naturen et gjennomgående motiv. Prins Eugen og Nikolai Astrup fant deres selvbilde i naturen. I motsetning til dem som malte på bakgrunn av observasjon, forsøker jeg når jeg jobber med stilleben, å løfte det observerte inn i en ny og forsterket virkelighet. Fargen er ikke det sentrale. For meg dreier maleriet seg først og fremst om komposisjon. Det er der uttrykket og fortellingen ligger, gjennom form, volum, rom, perspektiv, retning, vekt og balanse.

Opprinnelig hadde jeg tenkt å ha en retrospektiv utstilling på Blaafarveværket, men etter hvert ble jeg inspirert til å supplere med nye bilder. I disse bildene har jeg komponert stillebener av objekter som var tilgjengelige i mitt atelier: Et hvitt klede

03

som omslutter en gren og en trestokk. Et rødt stykke tøy. En klokke. En palett. Ut fra dette skapte jeg en serie på tre bilder: Studio Scene (s. 64), Inscription (s. 87) og Still Life with an Accident (s. 0 ).

Etter ha malt disse bildene ble jeg både skremt og forundret over hva som fremsto på lerretet. Det virket som rituelle seanser. Fortellingen åpner seg ikke ut, den ligger skjult. Det kan se ut som om det ligger tårer gjemt i verkene.

Etter dette fikk jeg behov for å male noe feminint, vakkert, tilstedeværende og flytende. Slik ble Anna til (s. 90-9 ). Blomstene i bildet er i ferd med å utkrystallisere seg selv. Hennes hud er kald, uten sollys. Det opprørte, oversanselige vannet omslutter henne. Man føler en dragning.

I Witness (s.96) har jeg lukket alt, og jobbet meg innover i verket. Mens Anna er sterkt tilstedeværende, er Witness det motsatte, hemmelighetsfullt. Hva skjuler seg bak steinen, bak kledet?

På hver side av Anna henger Hypnose (s.89) og Insomnia (s.93). Begge er nattbilder i en tilstand av vektløshet. Det er månen som kaster lys i Insomnia, men i Hypnose er det en overeksponert blomst som stirrer mens et mylder av organiske fortellinger skjuler seg under en sommerfugls vinge.

Jeg spilte mye Schubert da jeg malte Winterreise (s.98). Her sanser man naturens sårbarhet. Den svarte tilfrossete steinveggen i kontrast til den spinkle trestammen med et flettverk av grener, som kan tolkes som et årenett – eller livslinjene i en hånd.

Afternoon’s Silver (s.99) viser en drømmeaktig tilstand, der alt svever. Men plutselig vokser grener og blader ut av en død trestamme. I On the Edge (s. 95) trekker solsikkene sine siste åndedrag. Vinteren klarer ikke å knekke dem. I tilfrosset tilstand har de overlevd. De står der ennå.

I teksten har jeg forsøkt å gi en forklaring til noen av mine nye bilder. Jeg har jobbet veldig konsentrert med hvert enkelt maleri. Men i motsetning til mine tidligere utstillinger som har vært bygget over et tema, så må jeg innrømme at denne gangen har jeg malt bilder som overrasker meg, og som er vanskelig å forklare. Min drøm er at disse verkene med sin sterke tilstedeværelse kan forklare seg selv.

Ulf Nilsen: An Endless Story. 2005-06 Olje, 70 x 40 cm. Privat eie. Kat. nr. 6 04

Ulf Nilsen: Echo. 2009 Olje, 00 cm Kat. nr. 80 8

EN TAKK

Blaafarveværket har alltid vært et inspirerende sted å komme til fordi det gir oss glede og lærer oss å se. Her har vi gjennom årene fått spennende og innholdsrike gjensyn med det beste innen norsk og nordisk klassisk billedkunst.

Det er særlig imponerende at Blaafarveværket i senere år har trukket samtidskunsten inn i utstillingene. Dialog mellom vår tids kunstnere og den klassiske kunsten gir oss mulighet til å se nye sammenhenger. I år møter vi Prins Eugen fra vakre Waldemarsudde og den norske modernisten Nikolai Astrup. Deres naturskildringer gir meg bilder tilbake til barndommen, til frodige somre, luften som dirrer av varme, alle luktene og nærheten til naturen. Dialogen i denne utstillingen, som jeg selv er en del av, tydeliggjør at kunstnere har en felles plattform selv med 00 års sprang i tid.

Først og fremst en stor takk til Tone Sinding Steinsvik som i sin tid skapte dette vakre stedet sammen med sin kjære Kjell. Videre takk til kunstfaglig medarbeider Sverre Følstad, som jeg har hatt mange gode samtaler med om kunst. Takk til Jan Vidar Grimnes og Ola Støvern som har bygget om og tilpasset utstillingsrommene for meg. Takk også til utlånerne. Uten dere ville ikke utstillingen blitt til. Til slutt vil jeg takke kunsthistoriker Gunnar Danbolt som med en kunnskapsrik og enkel tekst igjen har klart å formidle mangetydigheten i mine verk.

Ulf Nilsen

9