BAMBLEBLOGG LINE VICTORIA HUSBY
Mitt lille Bambleland. «Jeg skal aldri mitt liv bo i Bamble igjen, jeg skal bo her i Oslo resten av mitt liv!» ropte jeg og slo ut med hånden. I den andre hånda satt jeg med en skinny americano med soyamelk. Eller noe. Jeg husker diskusjonen veldig godt. Jeg satt der med tre Oslo-venninner og snakket om fremtiden. På en hipp cafè, på trendye Grünerløkka, med min perfekt tempererte soyakaffe, snakket jeg nedsettende om hjemstedet mitt som faktisk hadde gitt meg en trygg og god oppvekst, samt gode minner. Jeg var 22 år og hadde allerede bodd i tigerstaden i tre år. Som 19-åring var jeg innom Bergen og Trondheim et års tid, før jobbmuligheter i tv-bransjen trakk meg til Oslo. Og det var ingenting jeg var mer bestemt på enn å aldri dra tilbake og bosette meg på hjemstedet mitt, Bamble. Av en eller annen merkelig grunn så hadde jeg lagt hjemstedet mitt for hat. Jeg la igjen grenlandsdialekta hjemme på pikerommet og snakket perfekt Oslo-bokmål uten a-endelser. De eneste a-endelsene i språket mitt jeg tillot meg var pappa, villa og visa. Jeg glemte også om det het «på Stathelle» eller «i Stathelle», da jeg en sjelden gang refererte til hvor i Bamble jeg kom fra. Kanskje jeg sa «i Stathelle» fordi det hørtes mye finere ut. Det var også på et tidspunkt viktig for meg å gjøre et stort poeng ut av at jeg IKKE var fra Grenland, for det var som å banne i kirken hvis man ønsket å gjøre et positivt inntrykk på noen innenfor ring 3 i Oslo. Årene gikk, og jeg begynte å nærme meg 30 år. Den berømte 30-års krisa. Jeg frekventerte fremdeles de kule cafè`ene og hadde nettopp betalt flere millioner for en leilighet på kun 41 kvadratmeter, med renoveringsbehov. Men hey, den lå jo på ultrakule Grünerløkka - det kosta å være trendy!
øl på et utested. Det er mulig at det var utslagsgivende at jeg måtte ta taxi hver eneste meter jeg skulle forflytte meg på kveldstid, grunnet den voldsomme overfallsbølgen Oslo hadde det året. Eller så var det rett og slett de uendelige lange bilkøene som gjorde at jeg jeg resolutt pakket sammen resten av tingene mine og gav nøkkelen til ny eier av leiligheten.
meg å møte min fremtidige mann. Istedenfor champagne og 5-retters på en dyr restaurant, bestod vår første stevnemøte av 3 liter billig rosèvin på terrassen, med Postgirobyggets «Sommer på jorda» fra høyttaleren på telefonen til langesundsgutten Torben. Jeg glemmer aldri tekstmeldingen jeg sendte til venninnen min i etterkant. «Jeg har røket på en smell med ferjefyren, nå kommer jeg meg aldri av den øya her!»
Arbeidsledig, singel og dels hjemløs satt jeg på Gardermoen juni 2013, etter å ha reist på en jorden rundt-reise for å «finne meg selv» på overskuddet fra leilighetssalget. Jeg hadde sett så mye av verden at jeg var helt utslitt. Jeg hadde også rukket å fylle 30 år i løpet av reisen, og nå var 30-års-krisen i full blomstring. Pappa plukket meg opp på Gardermoen midt på natten og spurte hvor jeg ville bli kjørt til. «Kjør meg HJEM!» Og så kjørte vi hjem til Bamble. Det føltes litt som et kultursjokk å flytte fra verdensmetropoler og så rett hjem til Bamble. Pappa og min bonusmamma hadde et hus tilgjengelig for meg på Sandøya. Jeg tenkte at det var eksotisk for en stund, og tok med meg flyttelasset ombord på ferja til Sandøya. Da jeg var ung trodde jeg at Sandøya var et sted man sendte folk som ikke klarte å oppføre seg. Jeg trodde kanskje Sandøya var litt som Bastøy. I følge Wikipedia er Bastøy en øy i Oslofjorden som opprinnelig hadde et skolehjem for slemme gutter. Det er litt flaut å innrømme, men jeg trodde faktisk Sandøya var et slikt sted, frem til jeg faktisk skulle flytte dit selv som 30-åring. Bortsett fra at jeg nå skulle gjøre Sandøya til et sted for single, barnløse, arbeidsledige kvinner i sin værste/beste alder med min adresseendring. På mitt aller minst glamourøse, med håret i en deilig palme på huet, usminket i joggebukse, og med en røyk i begge hender, knakket det vennlig på bilruta i køen på vei ombord på ferja. Matrosen Torben. Min gamle barndomsforelskelse fra 15 år tidligere tvang seg inn gjennom bilruta og gav meg en stor klem. «Så hyggelig at du er på hjemlige trakter, Line! Dette er stas!» Det var virkelig ikke på denne måten jeg så for
Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde utslaget. Sånn helt uten videre sa jeg opp jobben min i TV2 og la ut leiligheten, med alle møblene mine inkludert, for salg. Det kan ha vært min 142. gule, parkeringsbot på frontruta på bilen min. Det kan ha vært at jeg måtte betale 124 kroner for en 0,4
8
Det tok ikke lang tid før jeg kjente at det i grunn var utelukkende positive sider ved å flytte hjem igjen. Nærheten til sjøen. De overkommelige boligprisene. At folk vinker og smiler når du kjører feil i rundkjøringen, og ikke viser den midterste fingeren på hånda. Konsertene på Wrightegaarden. Turområdene. Båtlivet. Familien min i gangavstand. At ingen hever øyebryna når du har på deg slippers og joggebukse på butikken. At de på vinmonopolet passer på å bestille opp mer av den billige rosèvinen når det nærmer seg bursdagen min, og at de på Rema 1000 spør om jeg ikke snart er tom for vaskepulver - for det er jo en stund siden jeg kjøpte den forrige pakken. Overraskelsen var også enorm da jeg fant ut bamblingene til og med har fått øynene opp for sushi og fått egen sushi take-away! Hva er det egentlig Oslo har som ikke Bamble har nå? Bilkø? Overentusiastiske parkeringsvakter på provisjonsbasert lønn? Overpriset, perfekt temperert skinny kaffe latte med soya? Det er absolutt ikke noe jeg savner! Det smakte jo dritt, uansett. Så dette, kjære medbamblinger, tolk dette som min unnskyldning til dere. Jeg er lei meg for at det måtte ta 10 år i Oslo før jeg oppdaget hvilken perle Bamble er. Jeg har egentlig savnet dere, og jeg har kommet for å bli. Borte bra, men hjemme best.
Vi har i våre spalter knyttet til oss Line Victoria Husby. Kjent fra flere programmer i TV2 og TVNorge. Blant annet Mega Quiz, Kjendisjakten og Sonen. Nå er programverten hjemvendt til området og har sin egen blogg, Supporterfrue. En ironisk og morsom motpart til den ikke ukjente bloggen Fotballfrue. Line bor i dag i Brevik, men med verdens beste utsikt. Hun ser nemlig rett over på Stathelle og utover mot Langesund fra sin stueplass. Bildet av henne er rimelig avslørende og forteller mye om hvordan hun nå har lagt opp livet.