Samuel Sekel og spådommen fra Delfi

Page 1

Har du lest disse?

© Foto: Berit Roald, Scanpix

En blindpassasjer fra fortiden. Et dødsvarsel fra Fremtiden. Nye, trange uniformer.

Tina Trovik er født på Andøya, og bor nå i Oslo. Samuel Sekel og spådommen fra Delfi er hennes tredje bok.

«Tempoet er friskt fra første side ... Vi kastes rett inn i en forrykende handling, og enda bedre: Det høye spenningsnivået holder hele romanen ut ... Kombinasjonen av solid plot og vill fantasi, ispedd en dose historiekunnskap, gjør Samuel Sekel til underholdende lesning.» Maya Troberg Djuve, Dagbladet

Samuel Sekel og flukten fra Paris

Et rutineoppdrag i Italia under renessansen får store konsekvenser når en blindpassasjer blir med tilbake til nåtiden. Nora blir begeistret, mens Samuel er mer skeptisk. Hvem er denne Mika, egentlig, og trenger Nora virkelig å lære ham å si «Jeg elsker deg» på norsk? Samtidig er Samuels bestefar Emanuel tilbake, full av skumle planer for Byrået. Store farer truer, hevder han, og tøffe avgjørelser må tas. Nesten alle marsjerer taktfast bak Byråets gamle leder. Bare Samuel, Nora og Martin stritter imot. Tredje – og siste? – bok i den populære serien om Samuel Sekel er nok en spennende og fartsfylt eventyrfortelling som spretter på tvers av århundrene med massevis av humor og energi.

ISBN 978-82-516-8204-6

9

788251 682046

www.schibstedforlag.no

IDA LØKÅS

sagt om samuel sekel og flukten fra paris

Under en utgravning finner Samuel og vennene hans en mystisk beskjed fra fremtiden: Han kommer til å dø hvis han ikke holder seg unna Nostradamus, den berømte franske astrologen og «spåmannen» fra 1500-tallet.

Samuel Sekel: Fanget i Pompeii

Vinner av Arks barnebokpris 2012!



Tina Trovik

Samuel Sekel og sp책dommen fra Delfi


© Schibsted Forlag 2014 © Tina Trovik Omslagsillustrasjon: Jeff Nentrup Repro: RenessanseMedia, Asker Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2014 ISBN 978-82-516-8204-6 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no


1 Samuel åpnet hånden, og et langt knivblad foldet seg ut som fra en diger lommekniv. «Husk å lage kutt i hver ende av isblokken, så det blir lettere å stable,» sa Martins stemme over høyttaleren i hjelmen. Samuel så på ham, eller rettere sagt på Martins robot. Det var en slags flatklemt gaffeltruck med lange armer og beltehjul. Den kraftige maskinen liknet nesten litt på Martin selv. Han lå nedsunket i stolen ved siden av. Bare brillene som var festet i kragen, stakk ut under hjelmen. Resten av kroppen var dekket av et duplikatskjelett. I kulda utenfor kontrollrommet holdt robotene på med å hule ut breen. Byrået hadde bestemt at skolen oppe på vidda skulle utvides, og de hadde allerede gravd en enorm hule inne i den blå isen. Samuel fikk roboten sin til å bøye hodet bakover, og han kunne se hvordan solen glitret der hvor breen var på det tynneste i istaket. 5


Akkurat som Martin var han kledd i et skjelett med hundrevis av sensorer som fikk metallkjempen utenfor til å kopiere hans minste bevegelse. AnneMette måtte til og med justere følsomheten forrige gang, da roboten hoppet hver gang han hikket. Robotens ‘øye’, en rund kameralinse, kastet et skimrende speilbilde i den våte isen. Samuel pekte med fingeren inne i den trykkfølsomme hansken, og roboten justerte den kloliknende hånden sin. Han hadde hørt at proffe førere kunne håndtere ti duplikatroboter samtidig. Selv syntes han det var vanskelig nok å venne seg til ett sett med klør og åtte bein. Han hadde prøvd seg på en moonwalk en gang, men Kristoffer hadde sladret til AnneMette. Ishallen var enorm, med hvite støttepilarer av forsterket plast. Langt borte kunne han se Noras robot, som var av samme edderkoppaktige type som hans egen. Noe som liknet på en blanding av en larve og en Batmobil skrenset forbi i en dusj av is. Kristoffer hadde den morsomste jobben – som vanlig, tenkte Samuel. Kristoffers robot boret seg lynraskt gjennom isen for å lage rutenettet av tunneler som de andre måtte følge. Samuel ble ferdig med å skjære ut isblokken og la den oppå Martins ventende robot. Samuel blunket fort tre ganger og en gjennomsiktig meny spratt 6


opp på skjermen inne i hjelmen. Et par bekreftende blunk skrudde av kanalene til de andre, slik at kun Martin og Nora kunne høre ham. «Hvordan går det?» spurte Martin, tilsynelatende fornøyd med balanseringen av istårnet. «Glad det ikke er meg som har Anne-Mette på nakken for tiden.» «Du skulle bare ha visst,» mumlet Samuel mens han konsentrerte seg om å kutte i isen. AnneMette fulgte utgravingen fra vinduene i etasjen over. «Det verste er den Argus-dingsen. Jeg får ikke lov til å ta den av meg når jeg sover engang.» AnneMette hadde gitt ham en slags button på størrelse med en femkrone. Den filmet og gjorde lydopptak av alt han foretok seg. Baksiden av Argusen måtte være i kontakt med huden hans hele tiden, og alarmen gikk hvis den ikke registrerte riktig DNA. Martin sukket medfølende. «Skjønner, men det er vel bedre enn å henge rundt sammen med Anne-Mette hele tiden.» «Jo …» Samuel vred seg i stolen, men rettet seg fort opp da roboten hans lagde en ujevn strek i isen. Han hadde bodd i leiligheten til Anne-Mette i over en måned. Valgspråket hennes var ‘Alltid beredt’, og han kunne våkne midt på natten med spissen av 7


et samuraisverd under haken. I tillegg måtte han meditere tre timer daglig, noe som betød at han måtte sitte stille med beina i kors mens Anne-Mette telte åndedrettene hans. Ikke gøy. «Men denne Argus-greia … Hun kan jo se alt! Jeg får bare lov til å slå den av når jeg er på do, men alarmen begynner å pipe etter fem minutter. Det er som å være i et usynlig fengsel. Hun ville først at jeg skulle gå med overvåkningsbriller, men bestemte seg for å være ‘hyggelig’ og lot meg ha Argusen på genseren i stedet,» snøftet Samuel. «Ellers ville hun vel ha hørt alt dette også,» la han til, takknemlig for at hjelmen var lydtett. Det var første gang på lenge at han kunne snakke med Nora og Martin alene. Han hadde villet si så mye til dem, men nå kom han ikke på noe mer. Med et raskt blikk sjekket han om Noras kanal var åpen. Han var litt skuffet over at hun ikke sa noe, og skulle bare ønske han ikke hadde nevnt det der med overvåkning på do. Martin lagde noen medfølende lyder. «Jeg skjønner ikke poenget med de uniformene heller,» sa han og mente skoleuniformene. De var svarte, med striper rundt høyre arm som viste hvilken avdeling elevene tilhørte. Anne-Mette hadde innført dem ‘for å styrke tilhørighet og lette identifisering’, som hun sa. Noen pyntet uniformene med neonfargede 8


armbånd, oppbrettede ermer og saggebukser, men stort sett var plaggene så ettersittende at det var vanskelig å gjøre noe med dem. «Og hvorfor må de være så sinnssykt trange?» klaget Martin, som sikkert savnet de nystrøkne skjortene og strikkevesten han vanligvis gikk med. «Det er som å være med i en science fiction-film hvor alle har like klær og samme hårfrisyre!» «Ikke fortell det til Anne-Mette,» sa Samuel, som fant en viss trøst i at andre også hadde det litt ukomfortabelt. «Ellers kommer hun vel til å tvinge oss til å skifte hårsveis også.» «Kan dere kutte ut skravlingen om hår og klær der borte?» lød stemmen til Nora over høyttalerne. «Jeg tror jeg har funnet noe her!» Martin rettet seg opp i stolen, og roboten hans rykket til. «Kult! Si ifra til Anne-Mette, så drar vi det inn,» sa han og glemte helt å ta imot Samuels nye isblokk. «Følg med litt da, Martin!» Samuel ville ikke tiltrekke seg oppmerksomheten til Anne-Mette. «Dessuten er det er vel bare de vanlige steinaldergreiene …» sa han og la fra seg isen før han begynte på en ny utskjæring. Det hendte stadig vekk at de fant godt bevarte ting i isen. Det var for det meste fangstredskaper fra tidlig bronsealder, som piler og markører for å 9


drive reinsdyr utfor stup, eller kanskje en skinnsko som en jeger hadde mistet. Men av og til dukket det opp andre ting også. En gang hadde de funnet liket av en britisk turist fra begynnelsen av 1900-tallet. Filmen i kameraet hans var fremdeles intakt. Etter fremkallingen kunne de se ham avbildet med fiskestang, stolt poserende ved siden av en rekordstor laks. Det hadde også dukket opp et tysk kampfly fra krigen med piloten et par hundre meter unna. Sannsynligvis hadde han overlevd krasjet og var på vei ned til dalen da han ramlet ned i en bresprekk. Det var en langsom og pinefull død. Samuel syntes funnene var makabre, men Martin lyste alltid av begeistring. «Beklager, jeg fulgte ikke med på hva du sa i sted, Samuel,» sa Nora. «Men jeg skal prøve å snike denne dingsen ut av isen uten at Anne-Mette merker det. Nå er det på nippet før …» Samuel kikket bort på roboten hennes. Den var for langt unna til at han kunne se hva hun holdt på med, men Gunnar, som hadde samme lasterobot som Martin, kjørte vekk med et tårn av isblokker. «Jeg er enig i at vi venter med Anne-Mette så lenge som mulig, men hvorfor vil du holde funnet hemmelig?» spurte han og gjorde uvilkårlig en pause i kuttingen. «Det er bare at … Jeg vet ikke hvordan jeg skal 10


si det,» svarte Nora sakte. Samuel kunne høre henne trekke pusten dypt. «Jeg tror jeg har funnet noe nytt, noe fra vår tid.» Martin gispet. «Hæ? Mener du det er fra oss, fra Byrået?» «Kanskje det er noe vi har mistet på skitur,» sa Samuel og tenkte at det sikkert bare var en vott eller noe. «Jeg har den!» ropte Nora. «Fort! Gjør noe som får Anne-Mette til å se en annen vei!» «Øh …» Martin stivnet til, men Samuel viftet vilt med armene slik at roboten hans så ut som en vindmølle. Anne-Mettes stemme brøt igjennom på høyttaleren. «Hva skjer? Prøver du å lure deg unna arbeidet med et av ‘anfallene’ dine igjen?» Hun lød ikke imponert. «Sorry! Flue inne i hjelmen,» sa Samuel. Han veivet armene et par ekstra ganger. Noras robot beveget seg mot lasteluken. Den ene kloa hennes slapp en liten isklump ned i skuffen, før roboten roterte 360 grader rundt og de seks beina klapret fort tilbake som et skremt insekt. «Kutt ut morsomhetene og konsentrer deg om jobben!» bjeffet Anne-Mette og stengte kanalen. «Det gikk jo glatt,» kommenterte Martin. 11


Utenfor hadde Noras robot gjenopptatt arbeidet som om ingenting hadde hendt. «Jeg plukker opp dingsen på vei ut, så snakkes vi senere, OK?» hvisket hun, selv om kanalen fremdeles var lukket for de andre. «Du og Martin, mener du vel?» sukket Samuel. «Jeg har jo fremdeles denne Argus-greia. Hvis jeg blir med, så kan du like godt rapportere til AnneMette med en gang.» «Vi skal fikse det,» sa Nora. «Martin har funnet på noe lurt. Ikke sant, Martin?» Samuel kunne nesten høre hvordan Martin rødmet av stolthet gjennom høyttaleren. «Nei … Det var faktisk ganske enkelt. Rart at Anne-Mette ikke tenkte på det, egentlig.» «Hva er det jeg ikke har tenkt på?» Stemmen til Anne-Mette skar gjennom praten deres. Samuel skvatt til så roboten hans gjorde et hopp. «Det er forbudt å stenge av kanalene for private samtaler! Jeg vil ha en skriftlig rapport om de nye sikkerhetsreglene innen dagen er omme, forstått?» «Eh … Hvor mange ord?» spurte Martin med skjelvende stemme, men Anne-Mette hadde allerede brutt kontakten. Samuel lente seg tilbake i setet med bankende hjerte. Han skulle så gjerne ha ledd oppgitt over Anne-Mette sammen med Nora og Martin, men 12


nå ville alt bli hørt av hele gruppen. Han lukket øynene. Han kom til å bli sprø hvis han ikke fikk snakke fritt med noen snart. Noe pirket borti albuen hans. Samuel satte roboten på pause og tok av seg hjelmen. Martin satt og stirret på ham med håret strittende til alle kanter. Samuel blunket overrasket, men Martin ga ham en papirlapp før han fikk sagt noe. «Se, jeg har tegnet en morsom tegning!» sa han med kunstig stemme. «Eh … Hva skjer?» spurte Samuel. Han begynte å lure på om alle omveltningene i det siste hadde gjort Martin smårar. «Bare se på lappen, du!» svarte Martin mens han stirret demonstrativt på Argusen. Endelig forstod Samuel. Han holdt lappen litt på siden for at Argusen ikke skulle filme. En kort setning var skrevet med vanlig penn på en avrevet papirbit. «Å, ja. Den vitsen er gøyal,» sa han høyt med en tvungen latter, mens øynene leste ordene: ‘Møtes i biblioteket klokka fem!!!!!’.


2

Martin og Nora stod ved heisen og ventet da Samuel kom løpende. «Sorry! Jeg måtte bare få ferdig rapporten til Anne-Mette. Beklager hvis jeg kommer for sent.» Nora så på Argusen og ristet nesten umerkelig på hodet. «Ja, så fint at du vil hjelpe meg å finne ut mer om dronningene av Madagaskar på 1800-tallet,» sa hun høyt mens Martin ble opptatt med noe bak Samuels rygg. Nora snakket i vei om Madagaskar før hun til slutt ga tommelen opp med et smil, og Samuel skjønte at Martin hadde gitt henne et eller annet tegn. «Kom her litt,» sa hun og trakk Samuel inntil seg. Samuel kjente han ble varm helt ned i tærne. «La meg gi deg en god klem,» fortsatte hun, og trykket ham inntil seg før hun slapp ham fort. Samuel ble stående og svaie et øyeblikk og nøt fremdeles lukten 14


av den mynteduftende sjampoen hennes da Martin spratt fram med et bredt glis. «Du er et geni, Martin! Han er fri!» Nora pekte på Argusen. Samuel så ned på genseren. Argusknappen var blitt dekket av noe som liknet en grå bruskork. Et grønt lys blinket i midten. «Men husk, friheten varer kun en halv time,» sa Martin. «Jeg tar tiden, men lyset skifter til gult når det er fem minutter igjen.» «Hva har du gjort?» stotret Samuel. Han kunne nesten ikke tro at han var kvitt Anne-Mettes overvåkende blikk. «Har du hacket Argusen?» «Næh,» svarte Martin med dårlig skjult stolthet. «Den greia utenpå viser en film til Argusen, inkludert lyd. Etter Nora-kosen drar du alene ned i biblioteket og leser om dronninger en halvtimes tid. Vi må bare passe på å være tilbake her når filmen er ferdig.» «Så du har hatt på deg et kamera og filmet alt nede i biblioteket tidligere i dag?» spurte Samuel. «Stemmer! Jeg måtte bare holde meg unna andre folk, ellers var det ganske enkelt,» sa Martin og strålte. «Og vi måtte faktisk klemme hverandre slik at overgangen ble riktig,» la Nora til med et grøss. «To ganger!» 15


«Du vet hvor jeg er hvis du får lyst på mer,» sa Martin og slengte henne et kyss. Nora himlet med øynene. «Hvis vi skal få tid til å undersøke den tingen jeg fant i isen, så må vi få opp farten,» sa hun og begynte å gå fort langs rullefortauet. De stoppet utenfor døren til språkrommet. Planter og trær grodde langs kantene på glasstunellene, og Nora hadde gjemt gjenstanden i eføyen som vokste oppetter veggen. De satte i gang med å undersøke bladverket. «Er du sikker på at det var her du la den?» spurte Samuel. Han ville nødig mase, men han ville ikke kaste bort den dyrebare halvtimen på å skremme pinnsvin i buskene. «Ja da, og jeg sjekket at ingen så meg …» Nora ble avbrutt av et utrop fra Martin. «Fant den! Jøss, den er jo skikkelig tung?» Han holdt opp en av Noras svarte leggvarmere som var knyttet igjen i begge ender. Nora hysjet på ham og pekte på døren til språkrommet. «Vi stikker inn her. Alle gjør lekser på denne tiden, så det er sikkert ledig.» Språkrommet minnet litt om en stall. Det var langt og smalt, med en rad av skillevegger som utgjorde mange små rom på begge sider. Når de 16


skulle lære språk fikk elevene et rom med hver sin hologramfigur, en slags ‘billigversjon’ av simuleringene. Figuren deres kunne være ung, gammel, adelig eller fattig. For tiden lærte de russisk, og de fleste guttene maste om å få snakke med en overlegen danserinne i hvit hermelinpels fra Nøtteknekkeren. Selv likte Samuel ‘Babushka Baboesjka’ best. Hun var en hyggelig bestemor, rynkete som en gammel trestamme og med en stor lue av rødbrun revepels. Ytterkanten på hologrammet glødet alltid gjennomsiktig når hun spurte ham om hverdagslige ting, som om han hadde varme nok sokker eller om han likte russisk rødbetsuppe. Nå stod språkrommet tomt, kun opplyst av det grå dagslyset fra et stort vindu i enden. Nora la fra seg leggvarmeren på et ledig bord med et dunk. Martin fulgte spent med mens hun strevde med å åpne knutene, men Samuel klarte bare å tenke på den korte friheten som snart var over. En knute løsnet. Noe blankt og metallisk rullet ut. «Du hadde rett,» sa Martin og justerte brillene lenger opp på nesen. «Den der er neppe fra gamle dager. Noen fra Byrået må ha mistet den.» «Ser mer ut som et romvesen har glemt den igjen,» kommenterte Samuel. Gjenstanden var formet som en avlang ball, litt tykkere i den ene enden. 17


«Jeg synes den likner på en avocado. Samme størrelse også,» sa Nora og holdt den opp. Metallet var så blankt at speilbildet forstørret nesen hennes til det komiske. «Den må vel åpnes her?» Hun pekte på en nesten usynlig sprekk som viste at gjenstanden bestod av to avlange halvdeler. Først forsøkte hun å skyve de to delene forsiktig fra hverandre, så hardere, og til slutt gjorde hun en grimase av anstrengelse mens hun dro til av alle krefter. «Forsiktig! Det der er ikke noe glass med jordbærsyltetøy!» Martin nappet den fra henne. «Av og til må man bruke hjernen i stedet for muskler.» Nora betraktet ham med en geip mens han snudde og vendte på metallavocadoen med intenst blikk. Til slutt mistet Samuel tålmodigheten. «Kan vi ikke finne på noe gøy i stedet for å holde på med den håpløse greia,» sa han og skulle til å røske den ut av hendene på Martin. Men idet fingertuppene hans sneiet borti, lød et svakt klikk og de to halvdelene svingte et par millimeter fra hverandre. «Jeg var så vidt borti den! Jeg sverger!» utbrøt Samuel. En lysstripe flimret ut fra sprekken og lyste opp de tre ansiktene. «Hysj! Den er ikke ødelagt! Hør!» sa Nora. De bøyde seg nærmere. Gjennom suset fra ventilasjonsviftene kunne Samuel ense en svak stemme. 18


«Er det en slags radio, eller?» Martin ga den avlange kulen videre til Samuel. «Her, ta den du. Du åpnet den. Kanskje du kan fikse den?» Samuel holdt det glatte metallet opp mot ansiktet og myste inn i lysstripen. Lyden av insisterende hvisking ble sterkere. «Hva i alle …?» Med en rask bevegelse vred han de to halvdelene fra hverandre. Lyset sluknet. «Å, nei!» Samuel ble redd metallklumpen var ødelagt, men så kom et bilde til syne på innsiden av den ene halvdelen. Det var en film. Bildet var først grumsete og hakkete før pikslene skled på plass. Alle tre gispet høyt, og Samuel holdt på å miste hele klumpen i bordet. «Hvis dette er en spøk, så er det ikke det minste morsomt …» begynte Nora med skjelvende stemme. Det var hennes ansikt som fylte den ovale skjermen. * Bildet var mørkt og kornete. Støv og skitt dekket nesten hele fjeset, men det var ingen tvil. Det var virkelig Nora. «Hysj, hun … du … sier noe,» hvisket Samuel. 19


«Samuel, hvis du finner dette, så må du love meg …» Hun strøk en tjafsete hårlokk vekk fra øynene med en skitten finger. Lyden var krystallklar nå. «Samuel, lov meg …» gjentok Nora på filmen. Fjeset var en blek sirkel i lyset fra kameraet. «Lov meg at du ikke drar på tidstur til …» Lyden skurret og filmen ble brutt opp i firkanter. Samuel bøyde seg enda nærmere og lyttet intenst. «… hvis vi bare hadde holdt oss unna Nostradamus, så ville ingen fått vite at … Hører du? Hvis du …» Bildet forsvant igjen og Samuel skar tenner i frustrasjon. Hva var det hun hadde sagt, ‘Nostradamus’? Noras ansikt dukket opp igjen. Bakgrunnen var grumsete og mørk. Hun knep sammen øynene, og tårene laget hudfargede elver i det skittengrå fjeset. «… er det for sent. Jeg fatter ikke hvorfor vi ikke skjønte …» Hun svelget og så rett inn i det sterke lyset fra kameraet. Pupillene krympet til svarte nåleprikker. «Dette er viktig, Samuel! Lov meg at … Hvis ikke, betyr det slutten! Du ble jo drept fordi …» Bildet brakk opp i et mangefarget puslespill igjen. Samuel så opp. Han kunne ikke tro det, men Noras og Martins sjokkerte ansiktsuttrykk bekreftet den kalde frykten i magen. Hadde virkelig Nora sagt at han kom til å dø?


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.