Miraklenes tid by Schibsted Forlag

Karen Thompson Walker

Miraklenes tid Oversatt av Hege Frydenlund

Originalens tittel: The Age of Miracles © Karen Thompson Walker Published by agreement with Sane Töregård Agency AB Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2012 Omslagsdesign: Juve Design Forfatterfoto: Ramin Taleie Omslagsfoto: Scanstock Oversatt av: Hege Frydenlund Repro: RenessanseMedia AS Ombrekking: Type-it AS Satt med: 10,5/12,5 pkt. Sabon Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN 978-82-516-5616-0 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no

Til foreldrene mine og til Casey

«Here in the last minutes, the very end of the world, someone’s tightening a screw thinner than an eyelash, someone with slim wrists is straightening flowers …» Another End of the World, James Richardson

Vi merket det ikke med en gang. Vi kunne ikke føle det. Vi kjente den ikke til å begynne med, den ekstra tiden som grodde ut fra den myke overgangen mellom hvert døgn, som en svulst som vokser under huden. Vi var distrahert av klima og kriger den gangen. Vi var ikke opptatt av jordrotasjonen. Bomber eksploderte kontinuerlig i gatene i fjerne land. Orkaner kom og gikk. Sommeren tok slutt. Et nytt skoleår begynte. Klokkene tikket som vanlig. Sekunder ble til minutter. Minutter ble til timer. Og det var ingenting som tydet på at de timene ikke fremdeles løp sammen til døgn, hvert med den samme, fastsatte lengden som alle mennesker var vant til. Men det var noen som senere hevdet at de hadde merket katastrofen før alle andre. Det var alle nattarbeiderne – de som jobbet nattskift, de som fylte hyllene i supermarkedene, og de som losset og lastet skip, sjåførene på store vogntog, eller også var det de som bar på ulike bekymringer: de søvnløse og de plagede og de syke. Disse menneskene var vant til å vente på demringen. Gjennom blodskutte øyne merket noen få en ekstra standhaftighet fra mørkets side de siste morgenene før nyheten ble kjent, men alle sammen feiltolket de det som forvirrede tanker i en ensom, usikker sjel. Sjette oktober gikk ekspertene ut med nyheten. Det er denne dagen alle husker. Det har skjedd en forandring sa 7

de, en oppbremsing, og det er det vi kalte det fra da av: oppbremsingen. «Vi vet ikke om denne tendensen kommer til å fortsette,» sa en sjenert, skjeggete forsker på en improvisert – senere verdenskjent – pressekonferanse. Han kremtet og svelget, og kameraer blinket i øynene. Så kom øyeblikket, som er avspilt så ofte etterpå at forskerens karakteristiske tonefall og uttrykksmåte – hevingen og senkingen av stemmen, pausene og den svake midtvestdialekten – for alltid vil være forbundet med nyheten selv: «Men vi antar at den vil fortsette.» I løpet av natten hadde døgnet økt med femtiseks minutter. I begynnelsen sto folk på gatehjørnene og ropte om verdens undergang. Det kom rådgivere og snakket med oss på skolen. Jeg husker at jeg så at Valencia i nabohuset fylte opp garasjen med stabler av hermetikkbokser og flaskevann, som om han forberedte seg på – forekommer det meg nå – en mye mindre katastrofe. Dagligvarebutikkene ble fort tømt for varer. Hyllene ble sugd rene som kyllingbein. Trafikken korket seg på motorveiene. Folk hørte nyheten og ville flytte. Hele familier stablet seg inn i minivaner og krysset statsgrensene. De pilte i alle retninger som små dyr som plutselig får lyset rettet mot seg. Men det var selvfølgelig ingen steder på jorden å dra til.

Nyheten ble kjent på en lørdag. Hjemme hos oss hadde vi i alle fall ikke merket noe til forandringen med det samme. Vi sov fremdeles da solen sto opp den morgenen, og derfor registrerte vi ikke noe uvanlig i tidspunktet for soloppgangen. Disse siste timene før vi hørte om oppbremsingen, er fortsatt bevart i hukommelsen min – selv etter så mange år – som om de skulle ha vært beskyttet bak glass. Hanna, venninnen min, hadde overnattet. Vi hadde ligget i soveposene våre på stuegulvet, der vi hadde sovet side om side som så mange andre netter. Vi våknet til lyden av gressklippermotorer, hunder som bjeffet og dempede knirk fra trampolinen til nabotvillingene. Om en time skulle vi være ferdig kledd i blå fotballdrakter og fotballsko med knotter som klapret når vi gikk, med flettet hår og innsmurt med solkrem. «Jeg drømte noe kjemperart i natt,» sa Hanna. Hun lå på magen med hodet støttet på albuen og det lange lyse håret i floker bak ørene. Hun hadde en mager skjønnhet som jeg ønsket at jeg også hadde. «Du drømmer alltid noe rart,» sa jeg. Hun trakk ned glidelåsen på soveposen og satte seg opp med knærne mot brystet. På det smale håndleddet klirret det i et armbånd fullt av charms. Et av dem var halvparten av et lite messinghjerte; den andre halvparten var min. 9

«Jeg drømte at jeg var hjemme i huset vårt, bare at det ikke var huset vårt likevel,» fortsatte hun. «Jeg var sammen med mamma, men hun var ikke moren min. Og søstrene mine var ikke søstrene mine.» «Jeg husker nesten aldri noe av drømmene mine,» sa jeg, og så sto jeg opp for å slippe kattene ut av garasjen. Foreldrene mine gjorde det samme denne morgenen som jeg husker at de gjorde hver eneste morgen, nemlig å lese avisen ved spisebordet. Jeg kan fortsatt se dem for meg: mor i den grønne badekåpen, med vått hår, som skummet raskt gjennom sidene, mens far satt taus, fullt påkledd, og leste alle artiklene i kronologisk rekkefølge. Jeg kunne se at de gjenspeilet seg i de tykke brilleglassene. Far tok vare på denne avisen i lang tid etterpå – pakket ned som et familieklenodium, pent sammenbrettet sammen med avisen fra den dagen jeg ble født. Sidene i denne søndagsavisen, som var trykt før nyheten ble kjent, rapporterte om en økning i byens eiendomspriser, ytterligere erosjon av flere strender i området og planer for en ny gangbro over motorveien. Den uken hadde en lokal surfer blitt angrepet av en stor hvithai; grensevakter hadde oppdaget en fem kilometer lang narkotunnel to meter under den amerikanskmeksikanske grensen, og liket av en ung jente som hadde vært savnet lenge, var blitt funnet begravd under en haug med hvite steiner i den store, tomme ørkenen østpå. På baksiden av avisen var det en tabell som viste tidspunktene for soloppgang og solnedgang denne dagen, forutsigelser som naturligvis ikke kom til å slå til. En halv time før vi hørte nyheten, dro mor for å kjøpe bagels. Jeg tror at kattene merket forandringen før oss. Begge var siamesere, men veldig forskjellige. Chloe var rolig og søt med myk pels. Tony var den rake motsetningen: en gammel og engstelig skapning, som nappet ut dotter av sin egen 10

pels og lot dem tumle rundt på gulvteppet som små tørre gresstuster. I disse siste minuttene, mens jeg øste opp tørrfôr i bollene deres, begynte ørene på begge kattene å dreie vilt mot hagen foran huset. Kanskje følte de et omslag i luften. Begge to kjente lyden av mors Volvo som trillet inn på gårdsplassen, men senere lurte jeg på om de også merket seg skrensingen da hun parkerte i all hast, eller panikken i det skarpe kneppet fra håndbrekket som ble rykket hardt på plass. Like etter kunne også jeg oppfatte mors stemningsleie ut fra lyden av de trampende føttene i trappen og den kaotiske skramlingen med nøklene mot døren. Hun hadde hørt de første nyhetsreportasjene – de nå så velkjente – på bilradioen på veien hjem fra bakeren. «Slå på tv-en,» sa hun. Hun var svett og andpusten. Hun lot nøklene stå i låsen, der de kom til å henge hele dagen. «Det har skjedd noe helt skrekkelig.» Vi var vant til mors måte å snakke på. Hun snakket i store bokstaver. Hun skjelte og smelte. Hun overdrev og overbetonet. Helt skrekkelig kunne bety hva som helst. Det var et vidt begrep som rommet tusen muligheter, de fleste av dem uskyldige, som varme dager og trafikkork, kraner som dryppet, og lange køer. Selv sigarettrøyk kunne være helt forferdelig skrekkelig hvis den drev for nær. Vi brukte lang tid på å reagere. Far ble sittende ved spisebordet i den tynnslitte gule Padres-T-skjorten, med den ene hånden rundt kaffekoppen og den andre bak i nakken. Han var i ferd med å avslutte en artikkel i økonomidelen. Jeg åpnet bagelsposen. Papiret knitret mellom fingrene. Også Hanna kjente mor godt nok til å fortsette med det hun holdt på med – å lete etter kremosten på den nederste hyllen i kjøleskapet. «Ser dere på dette?» spurte mor. Det gjorde vi ikke. 11

Mor hadde en gang vært skuespiller. De gamle reklamefilmene hennes – for det meste for hårpleieprodukter og kjøkkenutstyr – lå begravd i en liten stabel med støvete svarte videokassetter ved siden av tv-en. Folk fortalte meg stadig hvor pen hun hadde vært da hun var ung, og jeg kunne fortsatt se det i den glatte ansiktshuden og de høye kinnbena, men hun hadde lagt på seg i årenes løp. Nå underviste hun én time drama og fire timer historie i uken på en videregående skole. Vi bodde femten mil fra Hollywood. Hun sto oppå soveposene våre, en halv meter fra tv-skjermen. Når jeg tenker på det nå, ser jeg henne for meg med den ene hånden for munnen slik hun alltid gjorde når hun var bekymret. Men den gangen følte jeg meg bare flau over at de svarte vaffelsålene på joggeskoene krøllet til Hannas sovepose. Soveposen hennes var av den lekre bomullstypen, rosa med store prikker, som ikke var beregnet for campinglivets strabaser, men for de behagelige gulvteppene i lune hus. «Hørte dere hva jeg sa?» sa mor. Hun snudde seg og så på oss. Jeg hadde munnen full av bagel og kremost. Et sesamfrø hadde satt seg fast seg mellom fortennene mine. «Joel!» ropte hun til far. «Jeg mener alvor. Dette er helt forferdelig.» Da så far opp fra avisen, men han holdt fortsatt pekefingeren på siden for å markere hvor han var i teksten. Hvordan kunne vi vite at det som rørte seg i universet omsider hadde gjort mors opphissede ordbruk berettiget?

Vi var kaliforniere og følgelig vant til at jorden beveget seg. Vi var klar over at grunnen kunne skjelve og forskyve seg. Vi hadde alltid batterier i lommelyktene og litervis med vann i skapet. Vi aksepterte at det kunne dukke opp sprekker på fortauene. Svømmebassengene skvalpet av og til over som en bolle med vann. Vi hadde god trening i å gjemme oss under bord, og vi visste å vokte oss for flygende glassbiter. I begynnelsen av hvert skoleår pakket alle en stor lynlåspose full av holdbare matvarer i tilfelle «Det store jordskjelvet» skulle holde oss igjen på skolen. Men vi kaliforniere var ikke mer forberedt på akkurat denne ulykksalige hendelsen enn de som hadde bygd husene sine på mer stabil grunn. Da vi til slutt forsto hva som skjedde den morgenen, stormet Hanna og jeg ut for å lete etter bevis på himmelen. Men himmelen var bare himmelen – alminnelig, skyfri og blå. Solen skinte som før. En velkjent vind kom blåsende fra havet, og luften luktet slik den alltid gjorde den gangen, som nyslått gress og klor og kaprifol. Eukalyptustrærne vaiet fortsatt som sjøanemoner i vinden, og mors mugge med iste så nesten mørk nok ut til å kunne drikkes. I det fjerne bak huset bruste fortsatt motorveien. Kraftledningene fortsatte å summe. Hadde vi kastet en fotball opp i luften, ville vi kanskje ikke engang ha lagt merke til at den falt litt raskere til jorden, at den traff bakken litt hardere enn før. Jeg var elleve år gammel i en forstad. Bestevenninnen min sto ved siden av 13

meg. Jeg kunne ikke se en eneste ting som manglet eller som ikke var på plass. På kjøkkenet var mor allerede i full gang med å sjekke innholdet i skuffene. Hun slo opp alle skapdørene og saumfor hyllene på jakt etter det aller nødvendigste. «Jeg vil bare forsikre meg om hvor alle nødforsyningene er,» sa hun. «Vi vet ikke hva som kan skje.» «Jeg tror jeg må gå nå,» sa Hanna. Hun hadde fremdeles på seg den lilla pyjamasen og sto med armene rundt det smale livet. Hun hadde ikke børstet håret, og håret hennes krevde stell, for det hadde fått vokse uten å bli klippet helt siden annen klasse. Alle mormonjentene jeg kjente, hadde av en eller annen grunn langt hår. Håret til Hanna rakk henne nesten til livet og smalnet nederst, som en flamme. «Mamma flipper sikkert også ut,» sa hun. Hjemme hos Hanna var det fullt av søstre, mens jeg var enebarn, og huset føltes alltid så stille uten henne. Det var bestandig trist når hun dro. Jeg hjalp henne med å rulle sammen soveposen. Hun pakket sekken sin. Hvis jeg hadde visst hvor lang tid det skulle gå før vi så hverandre igjen, ville jeg ha tatt farvel på en annen måte. Men vi vinket bare til hverandre, Hanna og jeg, og så kjørte far henne hjem. Hun bodde tre gater bortenfor oss. Det var ingenting å se på tv, ingen brennende bygninger eller ødelagte broer, ikke noe forvridd metall eller brent jord, ingen hus som ble tatt av jordras. Ingen var skadd. Ingen var døde. I begynnelsen var det en helt usynlig katastrofe. Jeg tror det er forklaringen på at det jeg følte til å begynne med ikke var frykt, men en sitrende fryd. Det var litt spennende – en gnist av noe uventet midt i alt det ordinære og dagligdagse. 14

Men mor var vettskremt. «Hvordan kan noe sånt skje?» sa hun. Hun fingret stadig med håret sitt. Det var mørkt og vakkert, delvis takket være en dyp brun kjøpefarge. «Kanskje det var en meteor?» sa jeg. Vi hadde lært om universet i naturfag, og jeg kunne rekkefølgen på planetene utenat. Jeg kunne navnet på alle de tingene som svevde rundt i verdensrommet. Det var kometer og svarte hull og belter med enorme steiner. «Eller kanskje en atombombe?» «Det er ikke en atombombe,» sa far. Jeg så at musklene i kjeven strammet seg. Han sto med armene i kors og bena langt fra hverandre og så på tv-en. Han ville ikke sette seg. «Vi kan tilpasse oss til en viss grad,» sa en vitenskapsmann på skjermen. Det var festet en bitte liten mikrofon til skjortekraven hans, og en nyhetsoppleser spurte ham ut om dystre eventualiteter. «Men hvis jordrotasjonen fortsetter å bremse opp – og dette er bare spekulasjoner – kan vi etter min mening vente radikale endringer i været. Vi kommer til å oppleve jordskjelv og tsunamier. Vi kan komme til å oppleve massedød blant dyr og planter. Verdenshavene kan begynne å flytte seg mot polene.» Bak oss raslet lamellgardinene i vinden, og vi hørte helikopterdur i det fjerne. Trommelyden fra rotorbladene trengte inn i huset gjennom nettingdørene. «Men hva i all verden kan forårsake noe slikt?» sa mor. «Helen,» sa far, «jeg vet ikke mer enn deg.» Vi glemte fotballkampen vi skulle ha spilt den dagen. Drakten min lå sammenbrettet i en skuff hele dagen, og leggskinnene ble liggende urørt i bunnen av skapet mitt. Senere hørte jeg at Michaela var den eneste som dukket opp på fotballbanen. Hun var ute i siste liten som vanlig, med fotballskoene i hendene og det lange håret hengende løst. De røde krøllene flagret rundt ansiktet da hun løp i sokkeles15

ten opp bakken til banen – bare for å oppdage at det ikke var en eneste jente der som varmet opp, ikke en eneste blå fotballtrøye å se, ikke en eneste fransk flette som dasket på ryggen, ikke en eneste forelder eller trener på gresset. Ingen mødre i solskjermer som drakk iste, ingen fedre i flippflopper som travet frem og tilbake på sidelinjen. Ingen kjølebager eller campingstoler eller appelsinbåter. Hun måtte ha lagt merke til at den øverste parkeringsplassen var tom for biler. Det eneste som var der, det eneste beviset på at det noen gang var blitt spilt fotball på dette stedet, var nettene som bølget taust i målene. «Og du vet jo hvordan mamma er,» sa Michaela i spisefriminuttet noen dager senere. Hun lente seg nonchalant mot en vegg i et forsøk på å etterligne de mer sexy jentene i sjuende klasse. «Hun hadde allerede dratt da jeg kom ned til parkeringsplassen igjen.» Moren til Michaela var den yngste av mødrene. Selv de flotteste av de andre var minst trettifem på den tiden, og min hadde allerede fylt førti. Moren hennes var bare tjueåtte, noe Michaela benektet, men vi visste at det var sant. Moren hadde alltid en ny kjæreste. Den glatte huden og faste kroppen, de struttende brystene og de slanke lårene var til sammen en kilde til noe skammelig, som vi bare vagt oppfattet, men som vi i aller høyeste grad oppfattet. Michaela var den eneste jeg kjente som bodde i leilighet, og vi visste ingenting om faren hennes. Michaelas unge mor hadde sovet seg gjennom nyheten. «Så du ikke noe om det på tv?» spurte jeg Michaela senere i uken. «Du vet jo at vi ikke har kabel-tv. Jeg skrur aldri på tv-en engang.» «Hva med bilradioen?» «Ødelagt,» sa hun. Selv på vanlige dager hadde Michaela konstant behov for 16

skyss. Mens resten av oss satt hjemme i stuene våre og så på nyhetene på oppbremsingens første dag, fiklet Michaela, som var alene på fotballbanen, en stund med en gammel telefonautomat. Den var ute av drift og for lengst glemt av dem som hadde plassert den der – alle vi andre hadde mobiltelefoner. Til slutt kom treneren for å informere dem som eventuelt hadde møtt opp, om at kampen var avlyst, eller i hvert fall utsatt, og kjørte Michaela hjem. Da klokken var blitt tolv om formiddagen den første dagen, hadde tv-stasjonene gått tomme for ny informasjon. Uten nye fakta fortsatte nyhetssendingene likevel å tygge drøv på de samme små nyhetsklippene. Det spilte ingen rolle – vi var som hypnotisert. Jeg ble sittende på gulvteppet hele dagen, helt inntil tv-en sammen med foreldrene mine. Jeg husker fortsatt hvordan disse første merkelige timene føltes. Det var nesten fysisk: behovet for å vite alt som var å vite. Med jevne mellomrom gikk mor rundt i huset og sjekket vannkranene, én etter én, og gransket fargen og klarheten på vannet. «Det kommer ikke til å skje noe med vannet,» sa far. «Det er ikke et jordskjelv.» Han holdt brillene i hendene og pusset dem med trøyekanten, som om problemet bare var et spørsmål om synet. Uten brillene så øynene hans ut som om de skjelte, syntes jeg, og så altfor små ut. «Du oppfører deg som om dette er en bagatell,» sa mor. Den gangen var konfliktene deres fortsatt små. Far holdt brillene opp mot lyset og satte dem omhyggelig på seg. «Fortell meg hva du vil at jeg skal gjøre, Helen,» sa han, «så skal jeg gjøre det.» Far var lege. Han trodde på problemer og løsninger, på 17

diagnose og behandling. Bekymring var etter hans mening bortkastet. «Folk har panikk,» sa mor. «Hva med alle de som har ansvaret for vannverkene og strømnettet? Hva med matforsyningen? Tenk om de forlater sin post?» «Det eneste vi kan gjøre, er å vente og se hva som skjer,» sa han. «Det var jo en god plan,» sa hun. «En virkelig strålende plan.» Jeg så på at hun styrtet ut på kjøkkenet. De nakne føttene klasket mot gulvflisene. Jeg hørte et lite knepp, døren til barskapet som knirket, og is som klirret i et glass. «Jeg er sikker på at det kommer til å gå bra,» sa jeg. Jeg fikk en plutselig trang til å si noe hyggelig – ordene steg opp fra halsen som et host. «Helt sikkert.» Både skrullingene og smartingene kom allerede frem i lyset. De dukket opp på talkshowene og viftet med sine vitenskapelige avhandlinger som de etablerte tidsskriftene hadde nektet å trykke. Disse ensomme ulvene hevdet at de lenge hadde sett katastrofen komme. Mor kom tilbake til sofaen med et glass i hånden. Nederst på tv-skjermen skrek et spørsmål mot oss med store, røde bokstaver: Er slutten nær? «Nei, nå holder det,» sa far. «Det er jo bare rent sensasjonsjag. Og dette skal være en seriøs tv-kanal?» Spørsmålet forsvant i løse luften. Ingen skiftet kanal. Han så bort på meg og sa til mor: «Jeg synes ikke at hun bør se på dette. Har du lyst til å sparke litt ball, Julia?» «Nei takk,» sa jeg. Jeg ville ikke gå glipp av en eneste nyhetsdetalj. Jeg hadde trukket genseren over knærne. Tony lå ved siden av meg på teppet med potene utstrakt. Han hveste når han pustet. Kroppen var så radmager at man kunne se virvlene i ryggen. Chloe gjemte seg under sofaen. 18

«Kom,» sa far, «så går vi ut og sparker litt ball.» Han fant fotballen min i skapet i gangen og klemte den mellom hendene. «Det kjennes ut som om det er litt lite luft,» sa han. Han behandlet pumpen som om den var et legeinstrument. Han stakk nålen inn i åpningen med kirurgisk presisjon og pumpet metodisk, som om det var en respirator. Han ventet hele tiden på at det siste gispet av luft skulle forsvinne inn i ballen før han presset inn det neste. Jeg knyttet motvillig skoene, og så gikk vi ut. Vi sparket frem og tilbake en stund uten å si noe. Jeg kunne fortsatt høre nyhetsoppleserne prate på tv-en. Stemmene blandet seg med den dumpe lyden av foten mot ballen. Nabohagene var tomme. Huskestativene sto urørlige som ruiner. Tvillingenes trampoline hadde sluttet å knirke. Tankene var et annet sted. Jeg hadde lyst til å gå inn igjen. «Den var bra,» sa far. «God presisjon.» Men han kunne ikke mye om fotball. Han sparket med den gale delen av foten. Jeg traff den neste ballen for hardt, og den forsvant inn mellom kaprifolbuskene i hjørnet av hagen. Da sluttet vi å sparke. «Går det bra?» sa han. Store fugler hadde begynt å kretse rundt på himmelen. Det var ikke fugler som hørte hjemme i byområder, men hauker og ørner og kråker, fugler med store vinger fra villmarksområdene som fremdeles eksisterte lenger øst. De stupte fra tre til tre, og skrikene overdøvet kvitringen til småfuglene som vanligvis holdt til i hagen. Jeg visste at dyr ofte kunne oppfatte fare før menneskene, og at dyrene i minuttene eller timene før en tsunami eller en skogbrann alltid flykter lenge før menneskene gjør det. Jeg hadde hørt at elefanter noen ganger slet seg løs fra kjettingene sine og bega seg mot høyere terreng. Slanger kunne bukte seg av gårde i mange kilometer. 19

«Tror du at fuglene vet det?» spurte jeg. Jeg kjente at musklene i nakken strammet seg da jeg løftet hodet og så på dem. Far betraktet dem, men sa ingenting. En hauk landet i toppen av furutreet vårt, slo med vingene og lettet igjen, på vei lenger vestover mot kysten. Mor ropte på oss gjennom nettingdøren. «Nå sier de at det kan komme til å påvirke tyngdekraften på en eller annen måte. » «Vi kommer snart,» sa far. Han klemte skulderen min hardt og kikket deretter opp mot himmelen som en bonde som ser etter regn. «Jeg vil at du skal huske på hvor dyktige vi mennesker er,» sa han. «Tenk på alt vi har funnet opp. Romraketter, datamaskiner, kunstige hjerter. Vi løser problemer, vet du. Vi løser alltid de store problemene.» Deretter gikk vi inn gjennom verandadøren og inn på flisegulvet. Far insisterte på at vi skulle tørke av skoene på dørmatten før vi trådte over terskelen – som om det å følge ritualene våre ville sikre oss en trygg ferd – tilbake til stuen og mor. Men mens han snakket og vi var på vei inn igjen, følte jeg at selv om verden for øyeblikket var intakt, så var alt rundt meg i ferd med å gå i oppløsning. I timene som fulgte, engstet vi oss og ventet. Vi gjettet og undret oss og spekulerte. Vi lærte nye ord og nye måter å tenke på av forskere og representanter for myndighetene, som paraderte inn og ut av stuen gjennom tv-skjermen og Internett. Vi fulgte solens ferd over himmelen som aldri før. Mor drakk whisky og is. Far travet frem og tilbake på gulvet. Jeg prøvde å ringe til Hanna, men fikk ikke svar. Tiden beveget seg annerledes den lørdagen. Morgenen føltes allerede som i går. Innen kvelden kom og vi satt og ventet på at solen skulle forsvinne bak åsene i vest, føltes det som om 20

flere dager hadde fått plass inni denne ene, som om dagen hadde økt med mye mer enn bare én eneste liten time. Sent på ettermiddagen gikk far opp på soverommet og kom ned igjen i skjorte og mørke sokker. Et par pensko dinglet i to fingre. «Skal du ut?» spurte mor. «Jeg begynner jo klokken seks.» Far var fødselslege og hadde spesialisert seg på høyrisikofødsler. Han hadde ofte bakvakt, og noen ganger hadde han nattevakt på sykehuset. Han var ofte på jobb i helgene. «Ikke dra,» sa mor. «Ikke i kveld.» Jeg husker at jeg håpet at hun skulle greie å overtale ham til å bli hjemme, men han knyttet bare skoene. Han likte at løkkene var nøyaktig like store. «De skjønner det hvis du ikke kommer,» sa mor. «Det er kaos overalt med trafikken og panikken og alt mulig.» Noen av fars pasienter hadde vært på sykehuset i flere måneder, bare for å forsøke å holde babyene i livmoren til de var sterke nok til å overleve fødselen. «Vær så snill, Helen,» sa han. «Du vet at jeg er nødt til å dra.» Han rettet seg opp og klappet seg på brystlommen. Jeg hørte den svake raslingen av nøkler. «Vi trenger deg her,» sa mor. Hun hadde lagt hodet mot brystet hans – far var mer enn tretti centimeter høyere enn henne. «Vi vil ikke at du skal dra, vil vi vel, Julia?» Jeg ville også at han skulle bli hjemme, men jeg hadde utviklet en ekspertise i diplomati som bare et enebarn kan. «Jeg skulle ønske at han ikke måtte dra,» sa jeg forsiktig. «Men hvis han må, så.» Mor snudde seg bort fra meg og sa i en litt mildere tone: «Vær så snill. Vi vet jo ikke engang hva som skjer.» «Slapp av, Helen,» sa han og strøk henne over håret. «Ikke vær så dramatisk. Det kommer helt sikkert ikke til å skje 21

noen verdens ting før i morgen tidlig. Jeg er sikker på at alt kommer til å gli over uansett.» «Hvordan da?» sa hun. «Hvordan skulle det kunne skje?» Han kysset henne på kinnet og vinket til meg fra entreen. Så gikk han ut og lukket døren etter seg. Like etter hørte vi at bilen startet på gårdsplassen. Mor dumpet ned i sofaen ved siden av meg. «Du går i alle fall ikke fra meg,» sa hun. «Vi får passe på hverandre.» Jeg fikk lyst til å rømme til Hanna der og da, men jeg visste at mor ville bli urolig hvis jeg gikk ut. Utenfra fløt barnestemmer inn i stuen. Gjennom lamellene så jeg at Kaplan-familien gikk bortover fortauet. Lørdag var sabbaten deres, og det betydde at de ikke kunne kjøre bil i løpet av hele dagen. Det var seks stykker av dem nå: moren og faren, Jacob, Beth og Aaron og minstemann i sportsvognen. Barna gikk på den jødiske skolen på nordsiden av byen, og de kledde seg for det meste i svart, på en måte som minnet meg om skikkelser i gamle filmer, med flagrende lange skjørt og svarte bukser. Beth Kaplan var like gammel som meg, men jeg kjente henne nesten ikke. Hun holdt seg for seg selv. Hun hadde på seg langermet bluse og et langt, svart sekkeskjørt, men stilige røde lakksko. Jeg antok at skotøyet var det eneste området hun kunne skinne på. Da de gikk forbi huset vårt og den yngste bøyde seg ut av vognen og plukket løvetann i plenkanten, skjønte jeg at de kanskje ikke hadde hørt om oppbremsingen ennå. Lenge etterpå fortalte Jacob meg at jeg hadde rett. Først ved solnedgang, da sabbaten var over og religionen igjen ga dem lov til å tenne lys og se på tv, ble de klar over at denne verdenen var blitt litt annerledes enn den de var født inn i. Hvis man ikke hadde hørt nyheten, så landskapet uforandret ut. Det stemte selvfølgelig ikke senere, men akkurat nå, på denne første dagen, så jorden fortsatt ut som før. 22

Vi bodde i et av flere like typehus, bygd i 1970-årene på ett mål store tomter, med yttervegger av pusset mur og asbest i taket og veggene. Huset lå i et område med blindveier, og et oliventre snodde seg fortsatt opp av plenen foran alle husene, med mindre det var blitt fjernet og erstattet med et mer trendy og tørstere tre. Hagene var velstelte, men ikke på noen overdreven måte. Hist og her i det tynne gresset vokste det en tusenfryd eller løvetann. Rosa bougainvilleabusker slynget seg langs nesten alle husveggene og skalv og glinset i vinden. På satellittbilder fra den tiden ser blindveiene sirlige og parallelle ut – hver av dem med en tykk knoll i enden, som ti termometre som henger i en snor. Vi bodde i et nett av beskjedne gater som var gravd ut av en åsside i et kystområde i California. Den dyreste delen av åsen hadde utsikt mot sjøen. Morgenene var lyse den gangen. Kjøkkenene vendte mot øst. Solen strømmet inn gjennom vinduene mens kaffetrakterne boblet og vannet rant i dusjen og jeg pusset tennene eller fant frem klær til skolen. Kveldene var svale og skyggefulle fordi solen forsvant bak de finere husene på toppen av åsen en hel time før den sank ned i havet på den andre siden. Denne dagen ventet vi på solnedgang med ny spenning. Jeg knep sammen øynene mot solen. «Jeg synes den beveget seg litt,» sa jeg. «Jo, jeg er sikker på at den holder på å gå ned.» Langs hele gaten gled garasjeporter opp. Ut kom stasjonsvogner og SUV-er, fullastet med barn og klær og hunder. Noen naboer sto i klynger på gressplenen med armene i kors. Alle tittet opp på himmelen som om de ventet på et stort fyrverkeri. «Ikke se rett på solen,» sa mor, som satt ved siden av meg på trappen. «Det skader øynene dine.» Hun flerret opp en pakke med AA-batterier som hun 23

hadde funnet i en skuff. Tre lommelykter lå på betongen ved siden av henne – et miniarsenal med lys. Solen sto fortsatt høyt på himmelen, men hun var blitt besatt av tanken på en ekstra lang natt. Et stykke unna, i enden av gaten, fikk jeg øye på min gamle venninne Gabby, som satt alene på hustaket. Jeg hadde ikke sett noe særlig til henne etter at foreldrene hadde flyttet henne til en privat skole i nabobyen. Som vanlig var hun helt svartkledd. Jeg så omrisset av det fargede svarte håret mot himmelen. «Hvorfor har hun farget det sånn?» sa mor, som også hadde oppdaget Gabby. «Jeg vet ikke,» sa jeg. På denne avstanden kunne vi ikke se de tre ringene hun hadde i hvert øre. «Hun hadde vel bare lyst.» En bærbar radio snakket og summet ved siden av oss: Vi fikk flere minutter for hver time som gikk. De diskuterte allerede «hvetepunktet» – jeg vet ikke om dette var et begrep som hadde ligget gjemt i lærebøkene i årevis, eller om det ble laget den dagen, som et nytt svar på et nytt spørsmål: Hvor lenge kan de viktigste avlingene klare seg uten sollys? Mor slo lommelyktene av og på, den ene etter den andre, og testet lysstrålene i håndflaten. Hun tømte ut de gamle batteriene av sylinderne og erstattet dem med nye, som om hun fylte våpen med ammunisjon. «Jeg skjønner ikke hvorfor pappa ikke har ringt ennå,» sa hun. Hun hadde tatt med seg den trådløse telefonen ut. Den lå taus ved siden av henne. Hun tok små lydløse slurker av drinken. Jeg husker henne slik hun var den gangen, de klirrende isbitene i glasset og vannet som dryppet ned langs sidene og laget overlappende sirkler på betongen. Det var selvfølgelig ikke alle som fikk panikk. Sylvia, pianolæreren min, som bodde på den andre siden av gaten, fort24

satte å stelle i hagen som om ingenting hadde skjedd. Jeg så at hun satte seg rolig på knærne på bakken, med en blankslitt hagesaks i hånden. Senere spaserte hun langsomt rundt kvartalet. Treskoene klapret mot fortauet, og det røde håret hang i en flette. «Hei, Julia,» sa hun da hun gikk forbi hagen vår. Hun smilte til mor, men sa ikke navnet hennes. De var på samme alder, men Sylvia virket liksom fortsatt jenteaktig, og det gjorde ikke mor. «Du virker ikke særlig bekymret,» sa mor. «Que sera sera,» sa Sylvia. Ordene var som et langt sukk. «Det er det jeg alltid sier. Det som skjer, det skjer.» Jeg likte Sylvia, men jeg visste at mor ikke gjorde det. Sylvia var sval og slank, og hun luktet hudkrem. Hun var lang og ulenkelig som et eukalyptustre, ofte pyntet med grove turkissmykker, som hun tok av seg i begynnelsen av pianotimene for å kunne kommunisere nærmere med tangentene. Hun spilte alltid piano barbent. «Eller kanskje jeg ikke tenker helt klart,» sa Sylvia. «Jeg er midt i en renselse.» «Hva er en renselse?» spurte jeg. «Det samme som å faste,» sa Sylvia. Da hun bøyde seg mot meg for å forklare, hørte jeg at mor skjøv lommelyktene bak ryggen. Jeg tror hun plutselig ble brydd over frykten sin. «Ikke mat, ikke alkohol, bare vann. I tre dager. Moren din har sikkert gjort det en gang, hun også.» Mor ristet på hodet. «Ikke jeg,» sa hun. Jeg hadde oppmerksomheten rettet mot drinken som svettet på trappen ved siden av henne. Det ble stille et øyeblikk. «Du må uansett ikke slutte å øve på grunn av dette, Julia,» sa Sylvia og begynte å gå videre. «Ser deg på onsdag.» De neste ettermiddagene var Sylvia ute i hagen med solhatt på hodet. Hun stelte rosene og luket ugress. 25

«Det er ikke sunt å være så tynn, vet du,» sa mor da Sylvia hadde gått tilbake til hagearbeidet. (Mor hadde et skap fullt av kjoler som var én størrelse for små. De hang i klesposer og ventet på den dagen hun hadde gått ned de fem kiloene som hun hadde beklaget seg over i flere år.) «Man kan jo se knoklene hennes,» sa mor. Og det var sant: Man kunne det. «Se,» sa jeg. «Nå ble gatelyset tent.» Gatelyktene var tidsinnstilt, og det var meningen at de skulle tennes i skumringen. Men solen skinte fortsatt. Jeg forestilte meg at menneskene på den andre siden av jorden, i Kina og i India, klumpet seg sammen i mørket og ventet, akkurat som oss – men på daggry. Det gikk flere minutter. «Han burde i det minste la oss få vite om han har kommet seg trygt på jobben,» sa mor. Hun slo nummeret igjen, ventet og la fra seg telefonen. Jeg hadde vært med far på sykehuset en gang. Det skjedde ikke noe særlig mens jeg var der. Gravide kvinner så på tv og småspiste på sengen. Far stilte spørsmål og sjekket journaler. Mennene deres virret rundt. «Ba jeg ham ikke om å ringe?» sa hun. «Han har det sikkert bare travelt,» sa jeg. Et stykke unna så jeg at Tom og Carlotta, det eldre paret som bodde i enden av gaten, også satt ute – han i falmet batikkfarget T-skjorte og olabukse og hun i Birkenstock-sandaler med den lange grå fletten på skulderen. Men de satt alltid der på denne tiden av kvelden, i strandstoler på gårdsplassen, med en margarita og sigarett i hånden. Garasjedøren sto åpen bak dem med Toms modelljernbaneskinner blottet som innvoller. På den tiden var de fleste husene i gaten blitt bygget om, eller i det minste fikset opp og hadde fått ny ferniss, i likhet med gamle tenner, men Tom og Carlottas hus var akkurat som før, og etter å ha solgt kaker for Speide26

ren visste jeg at det originale burgunderrøde teppet fortsatt dekket gulvene. Tom vinket til meg med glasset i hånden. Jeg kjente ham nesten ikke, men han var alltid hyggelig mot meg. Jeg vinket tilbake. Det var oktober, men det føltes som juli: Luften var sommerluft og himmelen sommerhimmel. Det var fortsatt lyst selv om klokken var over sju om kvelden. «Jeg håper at telefonnettet virker,» sa mor. «Men det må det jo, ikke sant?» I tiden som har gått siden den kvelden, har jeg utviklet mange av mors vaner – tankenes evige kverning rundt ett enkelt tema, den lave toleransen for uvisshet – men akkurat som de brede hoftene og de høye kinnbena, var dette karaktertrekk som skulle ligge i dvale i meg i enda noen år. Den kvelden klarte jeg ikke å føle slektskap med henne. «Slapp av, mamma,» sa jeg. Endelig ringte telefonen. Mor svarte på det første ringet. Jeg så at hun var skuffet over stemmen hun hørte. Hun rakte meg telefonen. Det var ikke far. Det var Hanna. Jeg reiste meg opp og gikk ut på gresset med telefonen mot øret. Jeg myste mot solen. «Jeg har ikke egentlig tid til å snakke nå,» sa Hanna. «Men jeg ville bare fortelle deg at vi reiser.» Jeg kunne høre stemmene til søstrene i bakgrunnen. Jeg så henne for meg på soverommet som hun delte med dem, med de gulstripete gardinene som moren hadde sydd, alle kosedyrene på sengen og hårspennene som lå utover toalettkommoden. «Hvor da?» spurte jeg. «Utah,» sa Hanna. Hun hørtes redd ut. «Når kommer dere tilbake?» spurte jeg. 27

«Vi kommer ikke tilbake,» sa hun. Jeg kjente en bølge av panikk. Vi hadde vært så mye sammen det året at lærerne noen ganger blandet sammen navnene våre. Senere ble jeg klar over at tusenvis av mormoner samlet seg i Salt Lake City etter at oppbremsingen startet. Hanna hadde en gang fortalt meg at kirken hadde utpekt en spesiell kvadratkilometer i Utah som det nøyaktige stedet for Jesu neste tilbakekomst til jorden. Hun hadde sagt at det var en gigantisk kornsilo der, som skulle livnære mormonene mens de ventet på verdens undergang. «Jeg får egentlig ikke lov til å fortelle deg det siden du ikke er mormon,» hadde hun sagt. «Men det er sant.» Religionen til min familie var kristendom av den blodfattige sorten – vi voktet ingen hemmeligheter eller næret noen klare visjoner om verdens undergang. «Er du der?» sa Hanna. Det var vanskelig å snakke. Jeg bare sto på gresset og prøvde å la være å gråte. «Flytter dere for godt?» sa jeg til slutt. I bakgrunnen hørte jeg at moren til Hanna ropte på henne. «Jeg må legge på,» sa Hanna. «Jeg ringer deg senere.» Hun la på. «Hva sa hun?» ropte mor. Jeg kjente en stor klump i halsen. «Ingenting,» sa jeg. «Ingenting?» sa mor. Tårer veltet opp i øynene mine. Mor så dem ikke. «Jeg skulle like å vite hvorfor pappa ikke har ringt,» sa mor. «Tror du at telefonen hans er død?» «Herregud, mamma,» sa jeg. «Du gjør det bare verre.» Hun sluttet å snakke og så på meg. «Ikke vær nesevis,» glefset hun. «Og ikke si gud.» Det spraket i høyttaleren på radioen, og mor justerte søke28

hjulet til sprakingen ga seg. En ekspert fra Harvard snakket: «Hvis dette fortsetter,» sa han, «kan det bli katastrofalt for alle typer avlinger, for hele verdens matforsyning.» Vi satt tause en stund. Da hørte vi et plutselig dunk innefra, den klaskende lyden av noe mykt som treffer glass. Vi skvatt begge to. «Hva var det?» sa hun. Det utenkelige var blitt tenkelig, det utrolige trodd. Nå virket det som om farer lurte overalt. Trusler tøt frem fra hver eneste sprekk. «Det hørtes ikke bra ut,» sa jeg. Vi skyndte oss inn. Vi hadde ikke ryddet bort noen ting, og kjøkkenet var et eneste kaos. Bagelen min fra i morges lå halvspist på en tallerken, på samme sted som jeg hadde lagt den fra meg åtte timer tidligere. Kremosten hadde begynt å størkne i kantene. Kattene hadde veltet et yoghurtbeger og slikket det rent. Noen hadde latt melken stå ute. Jeg så at Hanna hadde glemt igjen fotballgenseren sin på en stol. Opphavet til lyden viste seg å være en fugl. En blåskrike hadde truffet et høyt vindu på kjøkkenet og falt ned på terrassen. Den smale nakken var åpenbart brukket, og vingene lå asymmetrisk rundt kroppen. «Kanskje den bare er lamslått,» sa mor. Vi sto ved vinduet. «Jeg tror ikke det,» sa jeg. Vi ble snart klar over at oppbremsingen hadde påvirket tyngdekraften. Fra nå av hadde jorden litt større makt. Det var litt mindre sannsynlig at legemer i bevegelse ville forbli i bevegelse. Alt og alle var litt mer ømfintlige overfor jordens tiltrekningskraft. Og kanskje var det denne endringen av fysikken som hadde sendt fuglen rett inn i vindusruten vår. «Vi burde kanskje flytte den,» sa jeg. 29

«Jeg vil ikke at du skal røre den,» sa mor. «Pappa tar seg av det.» Så vi lot fuglen ligge som den lå. Vi holdt kattene inne resten av kvelden. Vi lot kjøkkenet være som det var også. Vi hadde pusset det opp like før, og det luktet fortsatt maling, men nå blandet den kjemiske lukten seg med en svak eim av sur melk. Mor skjenket seg enda en drink: To nye isbiter ble brukket løs og falt til ro under en stråle med funklende whisky. Jeg hadde aldri sett henne drikke så mye på én dag før. Hun gikk ut på trappen igjen. «Kom,» sa hun. Men jeg var lei av å være sammen med henne. Jeg gikk opp på rommet mitt i stedet og la meg på sengen. Tjue minutter senere sank solen endelig ned bak åsen, som et bevis på at jorden – uansett hvor langsomt – fortsatte å rotere. Vinden snudde i løpet av natten. Den dreide kraftig og blåste inn fra ørkenen i stedet for opp fra havet. Den skrek og hylte. Eukalyptustrærne i hagen skalv og ristet, og de glitrende stjernene viste at det ikke var noen skyer på himmelen – det var en tom, stormløs vind. På et eller annet tidspunkt hørte jeg det dempede hvinet av hengsler og skapdører som knirket på kjøkkenet. Jeg kjente igjen den subbende lyden av mors tøfler, et pilleglass som ble åpnet, og et glass vann som fyltes langsomt under springen. Jeg ønsket at far var hjemme. Jeg prøvde å se ham for meg på sykehuset. Kanskje en baby ble født inn i hendene hans i akkurat dette øyeblikket. Jeg lurte på hva det ville si å komme til verden på akkurat denne av alle netter. Plutselig slukket gatelyset og sugde det svake lysskinnet ut av rommet mitt. Det skulle ha markert daggry, men nabolaget lå fortsatt i mørke. Det var en ny form for mørke 30

for meg – et tett, landsens mørke som var ukjent i byer og forsteder. Jeg gikk ut av rommet mitt og gjennom mørket til soverommet til foreldrene mine. I sprekken under døren så jeg det matte blå lyset fra tv-en som sivet ut på teppet i gangen. «Får du ikke sove, du heller?» sa mor da jeg åpnet døren. Hun så slapp og sliten ut i en gammel hvit nattkjole. Buketter med fine rynker spredte seg i vifteform fra øynene. Jeg satte meg i sengen ved siden av henne. «Hva er all den vinden?» spurte jeg. Vi snakket lavt, som om noen lå og sov i nærheten. Tv-en sto på lydløs. «Det er bare en Santa Ana-vind,» sa hun og masserte ryggen min. «Det er den tiden på året. Det er alltid sånn om høsten, vet du. Akkurat det er i alle fall helt normalt.» «Hva er klokken?» spurte jeg. «Kvart på åtte.» «Det skulle vært morgen,» sa jeg. «Det er morgen,» sa hun. Men himmelen var fortsatt mørk. Det var ikke noe tegn til daggry. Vi hørte kattene i garasjen. De var urolige. Jeg hørte at de klorte på døren og den konstante, utrygge jamringen til Tony. Han var nesten blind av grå stær, men jeg forsto at han også visste at noe var galt. «Har pappa ringt?» spurte jeg. Mor nikket. «Han må jobbe enda et skift fordi ikke alle har kommet på jobb.» Vi satt lenge tause mens vinden blåste rundt huset. Lyset fra tv-en blafret på de hvite veggene. «La ham få hvile når han kommer hjem,» sa mor. «Han har hatt en veldig slitsom natt.» «Har det skjedd noe?» Hun bet seg i leppen og så rett frem på tv-en. «Det var en dame som døde,» sa hun. 31

«Døde?» Jeg hadde aldri hørt om at noe slikt hadde skjedd under fars oppsyn. For meg var det å dø i barselseng noe som skjedde med kvinner i gamle dager, like utenkelig i dag som polio eller pest – utryddet av våre geniale maskiner og monitorer, våre rene hender og sterke såper, våre medisiner og behandlingsmetoder og store kunnskaper. «Og pappa mener at det aldri ville ha skjedd hvis staben hadde vært fulltallig. De var altfor få.» «Babyen, da?» spurte jeg. «Jeg vet ikke,» sa hun. Det var tårer i øynene hennes. Av en eller annen grunn var det akkurat da og ikke tidligere at jeg virkelig begynte å bekymre meg. Jeg rullet meg rundt i sengen, og jeg kjente den jordaktige lukten av fars parfyme på lakenet. Jeg ville at han skulle komme hjem. På tv-skjermen sto en reporter i en ørken et eller annet sted. Himmelen var rosafarget bak henne. De fulgte med på soloppgangen som om den skulle ha vært en storm. Solen hadde nådd den østlige delen av Nevada, men det var ennå ikke noe tegn til den i California. Senere skulle jeg komme til å tenke på disse første dagene som det tidspunktet da vi som art ble klar over at vi hadde bekymret oss for feil ting: hullet i ozonlaget, smeltingen av polarisen, svineinfluensa og morderbier. Men jeg antar at det aldri er det man bekymrer seg for, som skjer til slutt. De virkelige katastrofene er alltid annerledes – uante, uforberedte, ukjente.