Gutten på trekassa by Schibsted Forlag

NOEN HISTORIER TRENGER HELE VERDEN Å LESE. DETTE ER EN AV DEM. Leon var bare ti år gammel da tyskerne invaderte Polen og familien hans ble tvangsflyttet til gettoen i Krakow. Faren hans fikk jobb på Oskar Schindlers fabrikk, og klarte å overtale Schindler til å la sønnen arbeide ved hans side. Slik ble Leon nummer 289 på Schindlers liste – den yngste av dem alle, og så liten at han måtte stå på en trekasse for å rekke opp til maskinen han opererte. Leon, foreldrene, og to av fire søsken overlevde grusomme forhold i arbeidsleiren, og klarte på mirakuløst vis å unnslippe døden flere ganger. Resten av familien, og alle naboene fra hjembyen, var ikke like heldige.

Leon Leyson (1929-2012) flyttet til USA etter 2. verdenskrig. Han utdannet seg til lærer, giftet seg, og fikk to barn. Etter lanseringen av storfilmen Schindlers liste holdt han en rekke foredrag på skoler og andre institusjoner over hele landet om sine opplevelser i Polen under krigen.

Dette er den sanne historien om den yngste gutten på Schindlers liste. Leon Leyson forteller sin gripende, fryktelige historie uten bitterhet, med sin egen stemme og sine egne, unike minner. Han gir også sitt personlige inntrykk av Oskar Schindler, mannen i nazistuniform som reddet over tusen liv. «Leon Leyson var en virkelig usedvanlig mann, og en begavet lærer. […] Verden blir ikke den samme uten ham, men vi er heldige som har denne memoarboken» Steven Spielberg, regissør av Schindlers liste

Omslagsdesign: Magnus Riise Omslagsfoto: shutterstock.com

«Livaktig, dramatisk» Kirkus Reviews «Leserne vil lukke boka med en følelse av at de har knyttet ekte, personlige bånd til denne usedvanlige mannen.» Publishers Weekly «Denne sterke memoarboken fra en av de yngste på Shindlers liste fortjener å bli lest.» Booklist

Leon Leyson

Gutten p책 trekassa

Originaltittel: The Boy on the Wooden Box © 2013 The Estate of Leon Leyson Norsk utgave © 2014 Schibsted Forlag AS, Oslo 2014 Oversetter: Tiril Broch Aakre Omslagsdesign: Magnus Riise Omslagsfoto: © Kiselev Andrey Valerevich / Shutterstock [Gutten], © Naten / Dreamstime.com [Piggtråden] Kart: Hans Petter Carlsen Repro: RenessanseMedia, Asker Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2014 Fotografiene på s. 211 (øverst) og s. 215 (nederst til venstre) av Adrienne Helitzer, hentet fra Schindler’s Legacy; s. 217 (øverst) av Jeanine Hill, tilhørende Chapman University; s. 217 (nederst), av Nancy Chase. De øvrige fotografiene tilhører Elisabeth B. Leyson. Ethvert forsøk har blitt gjort for å anerkjenne og kontakte opphavsmannen og/eller rettighetshaveren til hvert fotografi. Forlaget beklager eventuelle utilsiktete feil eller utelatelser, som vil rettes opp i senere opplag. ISBN 978-82-516-8193-3 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no

Til brødrene mine, Tsalig og Hershel, og til alle sønner og døtre, søstre og brødre, foreldre og besteforeldre som ble utryddet under holocaust. Og til Oskar Schindler. Hans edle dåd reddet virkelig «en hel verden». Leon Leyson

SVERIGE Leon Leysons rute

DANMARK LITAUEN

Østersjøen

ØSTPREUSSEN

Bremerhaven

Narew

Berlin

Warszawa

TYSKLAND

1 Gross-Rosen

Wetzlar

Auschwitz

Praha

Brünnlitz

Kraków Plaszów

3 5

TSJEKKOSLOVAKIA

6 Salzburg ØSTERRIKE

UNGARN

POLEN

LATVIA

LITAUEN

ØSTPREUSSEN SOVJETUNIONEN Narewka Warszawa

1 Auschwitz

POLEN

Kraków Plaszów

3 5

TSJEKKOSLOVAKIA

UNGARN

ROMANIA

Prolog

Hendene mine var våte av svette og det veltet seg i magen, det innrømmer jeg. Jeg hadde ventet tålmodig i køen, men det betød ikke at jeg ikke var nervøs. Nå var jeg nestemann som skulle få håndhilse på mannen som hadde reddet livet mitt adskillige ganger … men det var mange år siden nå. Jeg lurte på om han overhodet kom til å kjenne meg igjen. Det var høsten 1965. Underveis til flyplassen hadde jeg sagt til meg selv at han sannsynligvis ikke kom til å kjenne meg igjen. Det var tjue år siden vi møttes sist, og da befant vi oss på et annet kontinent og under ganske andre omstendigheter. Den gangen var jeg en radmager, utsultet femtenåring som så ut som om han var toppen ti. Nå var jeg blitt en voksen mann på 35 år. Jeg hadde giftet meg, 9

fått amerikansk statsborgerskap, jeg var krigsveteran og lærer. Mens de andre gikk fram for å hilse på gjesten, holdt jeg meg i bakgrunnen. Jeg var tross alt yngstemann i gruppen, det var bare rett og rimelig at de eldre kom foran meg i køen. Og for å være helt ærlig ville jeg dessuten gjerne utsette skuffelsen hvis denne mannen som jeg skyldte så mye, ikke husket meg. Jeg ble ikke skuffet, men snarere oppløftet og varm om hjertet av smilet og ordene hans: «Jeg vet hvem du er!» sa han med glimt i øyet. «Du er lille Leyson!» Jeg burde ha visst at Oskar Schindler aldri ville skuffe meg. Denne gjenforeningsdagen var det ingen i verden for øvrig som kjente til historien om Oskar Schindler og hans heltedåd under den andre verdenskrig. Men vi som var på flyplassen kjente den veldig godt. Vi, og tusener av andre med oss, skyldte ham våre liv. Vi overlevde holocaust ene og alene fordi Schindler med sine bestikkelser og avtaler under bordet, tok umåtelig store sjanser for å redde oss, sine jødiske arbeidere, fra gasskamrene i Auschwitz. Ved hjelp av et skarpt intellekt, stort hjerte, 10

usedvanlige sosiale ferdigheter og en betydelig formue, reddet han livet vårt. Han lurte nazistene til å tro at vi var uerstattelige bidragsytere til krigsinnsatsen, selv om han visste at mange av oss, deriblant jeg selv, ikke kunne gjøre nytte for oss i det hele tatt. Faktisk måtte jeg stå på en trekasse for i det hele tatt å rekke opp til spakene på maskinen jeg var satt til å betjene. Den kassen ga meg sjansen til å se nyttig ut, og til å holde meg i live. Det var høyst usannsynlig at jeg skulle overleve holocaust. Det var så mye som gjorde det vanskelig for meg, og nesten ingenting som talte til min fordel. Jeg var bare en guttunge. Jeg hadde ingen kontakter og jeg kunne ingenting. Men jeg hadde én fordel som skulle overtrumfe alt annet: Oskar Schindler syntes livet mitt var verdifullt. Han syntes jeg var verdt å redde, selv om han måtte sette sitt eget liv i fare for å gi meg en sjanse til å overleve. Nå er det min tur til å gjøre det jeg kan for ham, og fortelle om den Oskar Schindler jeg kjente. Jeg har et håp om at han skal få en plass blant dine minner, slik han alltid hadde bevart meg blant sine. Dette er også fortellingen om livet mitt, og hvordan hans og mine veier krysset hverandre. Underveis vil jeg 11

fortelle om familien min. Også de måtte sette livet i fare for å redde meg. Selv når alt var som mørkest, følte jeg meg elsket av dem, og det fikk meg til å føle at livet mitt var viktig. I mine øyne er også de helter.

Jeg løp barføtt over engen ned mot elva. Da jeg kom inn blant trærne, rev jeg av meg klærne, grep tak i yndlingsgreina mi, svingte meg ut over elva og slapp meg. En perfekt landing! Mens jeg lot strømmen føre meg nedover, hørte jeg først ett plask, så ett til idet to av vennene mine hoppet uti. Etter litt steg vi opp av elva og løp om kapp tilbake til yndlingstreet vårt for å slenge oss uti en gang til. Noen tømmerhoggere som arbeidet langs elva et stykke ovenfor oss, truet med å sette en stopper for moroa vår da de skulle fløte nyhogd tømmer ned til sagbruket, men vi tilpasset oss raskt situasjonen og bestemte oss for å legge oss på hver vår tømmerstokk i stedet. Der lå vi på ryggen og myste opp mot sollyset som 13

brøt gjennom himlingen av eik, gran og furu over oss. Uansett hvor mange ganger vi gjentok denne leken, ble jeg aldri lei. Innimellom hadde vi på oss badebukser disse hete sommerdagene, i hvert fall hvis vi trodde det var voksne i nærheten. Men stort sett hadde vi ikke på oss noen ting. Det gjorde det hele enda mer spennende at mor hadde gitt meg forbud mot å oppholde meg ved elva. Jeg kunne tross alt ikke svømme. Elva var like morsom om vinteren. Jeg fikk hjelp av storebroren min, Tsalig, til å lage skøyter av skrot som vi hadde liggende: metallrester vi fikk av bestefar, som var smed, og trestykker fra vedstabelen. Kreativiteten ble satt i sving og vi fikk lagd oss skøyter. De var simple og upraktiske, men de virket! Jeg var liten og rask. Jeg elsket å skøyte om kapp med de eldre guttene over den humpete isen. En gang ga den tynne isen etter under en av brødrene mine, David. Han falt ned i det iskalde vannet. Heldigvis skjedde det på grunna. Jeg hjalp ham opp, og vi skyndte oss hjem for å kle av oss de dyvåte klærne og varme oss foran peisen. Da vi 14

hadde fått varmen i oss og var tørre, løp vi tilbake til elven, klare for nye eventyr. Livet var en endeløs, bekymringsfri reise. Selv ikke det skumleste eventyr kunne ha forberedt meg på monstrene jeg skulle stå ansikt til ansikt med et par år senere, eller at jeg med nød og neppe skulle unnslippe klørne deres, eller at helten skulle dukke opp forkledd som monster og redde livet mitt. Det var ingenting i de tidlige barneårene som varslet om det jeg hadde i vente. Navnet mitt var opprinnelig Leib Lejzon, men i dag heter jeg altså Leon Leyson. Jeg ble født i landsbyen Narewka i nordøstlige Polen, like ved Białystok, i nærheten av grensen til Hviterussland. Mine forfedre hadde bodd her i flere generasjoner, til sammen over 200 år. Foreldrene mine var ærlige, hardtarbeidende mennesker som aldri forventet seg noe de ikke hadde gjort seg fortjent til. Moren min, Chanah, var yngst av fem barn – to døtre og tre sønner. Hennes eldre søster het Shaina, som betyr «vakker» på jiddisk. Tanten min var virkelig vakker, men det var ikke moren min, og det var noe som preget måten de ble behandlet på, også av sine egne foreldre. For15

eldrene elsket selvsagt begge døtrene, men Shaina ble regnet for å være altfor vakker for fysisk arbeid. Det var imidlertid ikke moren min. Jeg husker da hun fortalte oss om at hun måtte bære bøtter med vann ut til arbeiderne på jordene. Det var varmt og vannbøttene var tunge, men dette arbeidet skulle vise seg å være hell i uhell for hennes vedkommende – og for mitt. Det var ute på et av disse jordene hun for første gang fikk øye på han som skulle bli ektemannen hennes. Selv om det var faren min som tok initiativet og gjorde kur til moren min, var det foreldrenes oppgave å arrangere ekteskapet, eller det måtte i hvert fall se slik ut. Slik var skikken i Øst-Europa på den tiden. Heldigvis var foreldrene på begge sider glade for at barna deres hadde funnet hverandre. Det tok ikke lang tid før mor og far var gift. Da var hun 16 år gammel og faren min, Moshe, var 18. For mors vedkommende skilte ikke det ekteskapelige liv seg nevneverdig fra livet i barndomshjemmet: Hun gjorde husarbeid og lagde mat, men nå var det ikke foreldre og søsken hun tok seg av, men ektemannen, og litt etter litt deres egne barn. Siden jeg var yngst av fem søsken, var det sjel16

den jeg hadde mor for meg selv. Derfor gledet jeg meg alltid til de gangene vi fikk besøk av de andre kvinnene i nabolaget når brødrene og søstrene mine var på skolen. Da rigget de seg til foran peisen med strikketøyet sitt, eller de lagde gåsedunsputer. Jeg så på at kvinnene hentet opp fjær og stappet dem inn i putetrekkene. Så ristet de putene forsiktig slik at fjærene fordelte seg jevnt. Det var ikke til å unngå at noe av dunet unnslapp fingrene deres, og det var min jobb å fange småfjærene som fløy gjennom luften som snøflak. Når jeg strakte hendene ut etter dem, svevet de av sted. Innimellom var jeg heldig og klarte å fange en håndfull, og da belønnet kvinnene innsatsen min med latter og applaus. Hvert minste lille dun var dyrebart, for det var en vanskelig jobb å plukke gjessene for fjær. Jeg gledet meg til å høre på når moren min utvekslet historier og av og til landsbysladder med venninnene sine. Da fikk jeg se en annen, mer fredfull og avslappet side av henne. Selv om hun alltid var travelt opptatt, hadde hun tid til å vise oss barna kjærlighet. Hun sang sammen med oss, og selvfølgelig så hun til at vi gjorde leksene våre. En gang, da jeg satt alene ved bor17

det fordypet i matematikkleksen, hørte jeg en raslelyd bak meg. Jeg hadde vært så konsentrert om leksen at jeg ikke hadde hørt at moren min var kommet inn og var i full sving med å lage mat. Det overrasket meg litt, for det var ikke egentlig spisetid. Så serverte hun meg en porsjon eggerøre, som hun hadde lagd spesielt til meg. Hun sa: «En så god gutt fortjener noe godt». Jeg kan fortsatt kjenne stoltheten stige opp i meg når jeg tenker på det øyeblikket. Jeg hadde gjort mor stolt av meg. Faren min hadde alltid gjort sitt ytterste for at vi skulle ha det bra. Han så en bedre framtid i å jobbe på fabrikk enn som smed, som var tradisjonen i hans familie. Kort tid etter giftermålet begynte han som maskinistlærling på en liten fabrikk som produserte håndblåste glassflasker i alle størrelser. Her lærte han seg å lage støpeformer til flaskene. Takket være hardt arbeid, naturtalent og ren og skjær viljestyrke, steg han raskt i gradene. Ved en anledning ble faren min håndplukket av fabrikkeieren til å delta på et kurs i verktøydesign i nabobyen Białystok. Jeg skjønte at det måtte være en stor mulighet for ham, i og med at han kjøpte seg 18

en ny jakke for anledningen. I vår familie var det ikke vanlig å kjøpe seg nye klær. Glassverket var et blomstrende foretak. Da eieren bestemte seg for å utvide, flyttet han fabrikken til Kraków, en by i rask utvikling snaue 60 mil sørvest for Narewka. Gleden var stor i landsbyen vår. På denne tiden hendte det svært sjelden at unge mennesker, eller hvem som helst egentlig, kunne forlate sin fødeby. Faren min var en av få ansatte som fikk følge med fabrikken da den flyttet. Etter planen skulle far reise i forveien, og når han hadde klart å spare opp nok penger, skulle vi komme etter. Det tok ham flere år å legge seg opp nok penger, samt finne en passende bolig til oss. I mellomtiden kom far hjem på besøk rundt regnet hver sjette måned. Jeg var for liten til å huske nøyaktig når faren min reiste fra Narewka første gang, men jeg husker når han kom hjem på besøk. Hele landsbyen var orientert om at han skulle komme. Faren min var en høyreist, kjekk mann som satte sin ære i å ta seg godt ut. Han satte pris på den mer formelle klesstilen blant menn i Kraków, og gradvis utvidet han garderoben med flere elegante dresser. Hver gang 19

han kom hjem på besøk, var han kledd i vakker dress, finskjorte og slips. Det førte til en viss oppstandelse blant innbyggerne i landsbyen, som var vant til løstsittende, enkle bondeklær. Lite visste jeg den gangen at nettopp disse dressene skulle komme til å redde livet vårt i de fryktelige årene som lå foran oss. Fars besøk gjorde meg alltid høytidsstemt. Alt var annerledes når han var hjemme. Til vanlig hadde mor sin fulle hyre med å ta seg av de fire søsknene mine og meg, så måltidene var temmelig uformelle. Dette endret seg når far var hjemme. Da samlet hele familien seg til måltidene, og serveringsfatene ble satt fram på bordet foran oss. Og det var alltid noen flere egg til frokost og litt mer kjøtt til middag. Far fortalte om livet i byen og vi lyttet. Vi satt som trollbundet når han beskrev moderne hjelpemidler som innlagt vann og trikk; ting vi knapt kunne forestille oss. Vi fire brødrene – Hershel, Tsalig, David og jeg – oppførte oss eksemplarisk. Vi kjempet om fars oppmerksomhet, men vi visste at det var søsteren vår, Pesza, som egentlig var fars yndling. Det var kanskje ikke så rart, med tanke på at hun var eneste jente blant oss viltre guttene. 20

Hver gang vi søsknene kranglet om et eller annet, var det aldri Peszas skyld, husker jeg, selv om det vel så gjerne kunne vært det. Når vi ertet henne for mye, grep far inn og irettesatte oss. Pesza hadde langt, lyst hår som mor pleide å ordne i tjukke fletter. Pesza hjalp mor i huset og var ellers en stille og lydig jente. Jeg kan skjønne at far likte henne best. Far hadde ofte med seg gaver til oss fra storbyen. På eskene med søtsaker var det bilder av noen av de store, historiske bygningene i Kraków, og bulevardene omkranset av trær. Jeg pleide å stirre på disse bildene lenge av gangen, mens jeg forsøkte å forestille meg hvordan det måtte være å bo på et så flott sted. Siden jeg var yngstemann arvet jeg alt av skjorter, sko, bukser og leker. En gang far var hjemme på besøk, hadde han med seg barnekofferter i gave. Jeg så at hver av brødrene mine hadde fått sin, og regnet med at jeg som vanlig måtte vente på å arve kofferten fra en av dem. Jeg syntes ikke det var rettferdig. Men denne gangen fikk jeg meg en overraskelse. Gjemt inni en av koffertene til brødrene mine, lå det en enda mindre koffert som passet perfekt til meg. Jeg var overlykkelig. 21

Fars besøk varte som regel bare noen få dager, likevel satte han alltid av litt tid bare til meg. Jeg var aldri så glad som når han og jeg ruslet sammen til huset der foreldrene hans bodde, mens vennene hans hilste på ham underveis. Da pleide han alltid å holde meg i hånden, mens han lekte med fingrene mine. Dette var liksom vårt hemmelige tegn for hvor høyt han elsket meg, sitt yngste barn. Broren min, Hershel, var eldst, deretter fulgte broren min Betzalel, som vi kalte Tsalig, så søsteren min Pesza, broren min David og til slutt jeg. Jeg sammenlignet Hershel med Samson i Bibelen. Han var stor, sterk og temperamentsfull. Foreldrene mine pleide å si at han var en villstyring. I tenårene var han opprørsk og nektet å gå på skolen. Han ville gjøre noe mer «nyttig». På den tiden jobbet far i Kraków, så foreldrene mine besluttet at Hershel skulle bo hos ham. Det var en sak jeg hadde delte følelser om. Jeg var lei meg for at broren min skulle reise, samtidig som det var en lettelse. Mor hadde bekymret seg sånn for Hershel, og selv om jeg var liten, skjønte jeg at det var bedre for ham å være sammen med far. Hershel foretrakk livet i byen, og var sjelden med når far kom på besøk til oss. 22

Mens Hershel var tøff og sta, var Tsalig på mange måter hans rake motsetning. Han var godlynt og snill. Selv om han var seks år eldre enn meg og dermed var i sin fulle rett til å oppføre seg overlegent overfor meg, lillebroren, gjorde han aldri det. Faktisk kan jeg ikke huske at han noen sinne behandlet meg som den plageånden jeg må ha vært. Han lot meg til og med fotfølge ham på forskjellige ekspedisjoner rundt omkring i byen. Han var en trollmann med tekniske ting, og i mine øyne en superhelt. Det virket ikke som om det fantes noe han ikke kunne gjøre. En gang bygde han en radio med krystallmottaker i stedet for elektronisk, så han kunne ta inn radiosendinger fra Warszawa, Białystok og til og med Kraków. Han lagde hele apparatet selv, til og med boksen som rommet innretningen, og han fant ut hvordan han skulle sette opp en lang antenneledning for å motta signalene. Det framsto for meg som rene trolldomskunsten da Tsalig rakte meg høretelefonene og jeg tok dem på, og fikk høre Krakóws berømte trompetist signalisere at klokka var tolv om formiddagen, mange hundre mil unna. Likevel var det David, som var litt over året eldre enn meg, jeg hadde det næreste forholdet til. Jeg 23

husker at David fortalte meg at han pleide å dytte på vuggen når jeg gråt som baby. Vi var ofte sammen. Likevel var det å erte meg noe av det morsomste han visste, virket det som. Han flirte fornøyd hver gang han lurte meg og jeg gikk fem på. Noen ganger ble jeg så frustrert over påfunnene hans at jeg begynte å gråte. En gang da vi satt og spiste nudler, sa han at nudler egentlig var mark. Han holdt det gående så lenge, og holdt masken hele veien, så til slutt lot jeg meg overbevise. Jeg begynte å brekke meg, og David hylte av latter. Det tok ikke lang tid før vi var bestevenner igjen … helt til David fant en ny anledning til å plage meg. Det bodde omtrent tusen jøder i Narewka. Jeg hadde et spesielt nært forhold til besteforeldrene mine på morssiden, og gledet meg alltid til å være sammen med dem under gudstjenestene i synagogen. Jeg elsket å høre bønnene gi gjenlyd i hele bygningen. Rabbien startet gudstjenesten med sterk, rungende stemme, før den blandet seg med forsamlingens stemmer. Med noen minutters mellomrom steg røsten hans, idet han ropte ut en setning eller to, med anvisning om hvor i bønneboken man skulle slå opp. Resten av tiden satt alle menighetens med24

lemmer for seg selv. Det føltes som om vi var ett, samtidig som hver og en av oss hadde sitt personlige fellesskap med Gud. For utenforstående høres det kanskje rart ut, men for oss føltes det helt riktig. Hvis en kristen polakk skulle beskrive en kaotisk begivenhet kunne han si: «Det var som en jødisk gudstjeneste». I fredstid var det ikke noe hatefullt ved en slik kommentar, det var bare et uttrykk for hvor merkelige vi var i andres øyne. For det meste levde kristne og jøder fredelig side om side i Narewka. Men jeg lærte tidlig at jeg utfordret skjebnen når jeg vandret sorgløst nedover gata i Den stille uke – uka før påske. Det var den ene gangen i året våre kristne naboer behandlet oss annerledes, som om vi jøder med ett var blitt deres fiender. Selv noen av lekekameratene mine kunne gå til angrep på meg da. De kastet steiner og ropte grusomme og sårende skjellsord som «Kristusmorder». Jeg kunne ikke forstå det, for jeg visste at det var flere hundre år siden Jesus levde. Men nå hadde ikke min personlige identitet noen verdi sammenlignet med min identitet som jøde, og for dem som hatet oss virket det ikke som om det spilte noen rolle når en jøde levde: En jøde var en jøde uansett, 25

og alle jøder ble stilt til ansvar for Jesu død. Heldigvis begrenset dette hatet seg til noen få dager i året. Til daglig var det et fredelig forhold mellom jøder og ikke-jøder. Selvsagt fantes det unntak. Kvinnen som bodde tvers over gata for oss, kastet stein på mine jødiske venner og meg når vi gikk forbi på fortauet utenfor huset hennes. Jeg regner med at hun trodde det betydde ulykke bare å være i nærheten av en jøde. Jeg lærte meg å gå over på den andre siden av gata når jeg nærmet meg huset hennes. Andre naboer var mye vennligere. Familien som bodde ved siden av oss pleide hvert år å invitere oss inn til seg for å se på det pyntede juletreet. Alt i alt var Narewka et ganske idyllisk sted å vokse opp i 1930-årene. Fra soloppgang fredag til solnedgang lørdag overholdt Narewkas jøder sabbaten. Jeg elsket freden og roen som senket seg idet alle butikker og foretak lukket. Det var et velkomment pust i bakken fra hverdagens rutiner. Etter gudstjeneste i synagogen, stimlet folk sammen utenfor for å småprate og gomle gresskarfrø. Ofte ble jeg bedt om å synge for dem når jeg ruslet forbi, siden jeg kunne mange sanger og fikk ros for 26

sangstemmen min – en hyllest som tok brått slutt da jeg kom i stemmeskiftet. Fra september til mai gikk jeg på folkeskolen om morgenen, og på heder, den jødiske skolen, om ettermiddagen. Der skulle jeg få undervisning i hebraisk og bibellesning. Jeg hadde et forsprang i forhold til klassekameratene mine, for jeg hadde allerede lært noe av mine eldre brødre. Jeg pleide å ape etter dem når de gjorde heder-leksene sine, selv om jeg ikke forsto hva de holdt på med. Foreldrene mine skrev meg inn ved heder da jeg var fem år gammel. Romersk katolisisme var den mest utbredte religionen i Polen, og religion hadde en framtredende plass ved skolen der jeg gikk. Mens våre katolske klassekamerater sa fram bønnene sine, måtte vi jøder stå tause ved pulten. Det var lettere sagt enn gjort; vi ble ofte irettesatt for hvisking eller lekne dult i sidemannen når vi egentlig skulle stå som statuer. Man tok en sjanse hvis man oppførte seg uskikkelig, om så bare ørlite grann, for læreren nølte ikke med å fortelle det til foreldrene våre. Noen ganger visste moren min at jeg hadde rotet meg opp i noe allerede før jeg kom inn døren om ettermiddagen! Hun ga meg aldri ris, men hun 27

hadde sin egen måte å vise sin misnøye på. Jeg likte ikke følelsen det ga meg, så for det meste forsøkte jeg å oppføre meg ordentlig. En gang spurte fetteren min, Yossel, læreren sin om han kunne bytte navn til Józef, til ære for den polske nasjonalhelten Józef Pilsudski. Læreren sa da at en jøde ikke kunne ha et polsk fornavn. Jeg forsto ikke hvorfor fetteren min ville bytte ut sitt jiddiske fornavn med den polske varianten, men jeg ble ikke overrasket over lærerens avvisende svar. Det var bare sånn livet var. Huset til naboen vår, skredderen Lansman, ble mitt andre hjem. Jeg fulgte fascinert med når han med munnen sprøytet en jevn, fin vanndusj over klærne han holdt på å stryke. Jeg elsket å besøke ham, konen og de fire sønnene deres, som alle hadde lært seg skredderfaget. De sang mens de jobbet, og om kveldene samlet de seg for å lage musikk, synge og spille forskjellige instrumenter. Jeg skjønte ingenting da den yngste sønnen, en selverklært sionist, bestemte seg for å forlate hjemmet for å dra til Palestina. Hvorfor ville han reise så langt vekk fra familien, jobben og familieorkesteret? Nå innser jeg at denne beslutningen faktisk 28

reddet livet hans. Moren, faren og alle brødrene døde under holocaust. I Narewka fantes nesten ingenting av det vi i dag ser på som livsnødvendigheter. Gatene var enten brosteinsbelagt eller av jord, de fleste bygningene var av tre og maks to etasjer høye, og folk tok seg fram til fots, på hesteryggen eller med hest og vogn. Jeg kan fortsatt huske da elektrisitetens underverk kom hjem til oss i 1935. Da var jeg seks år gammel. Alle husstander måtte velge om de ville ha innlagt strøm eller ikke. Etter lange diskusjoner, landet foreldrene mine på den dristige beslutningen å innføre den nye oppfinnelsen i hjemmet vårt. En enslig ledning ledet til en stikkontakt som ble montert midt i taket. Det var nesten ikke til å tro at vi kunne erstatte parafinlampen med en glasspære som hang ned fra taket over oss, og ga oss leselys om kveldene. Det eneste vi måtte gjøre var å trekke i en snor for å skru den av og på. Hver gang jeg trodde at foreldrene mine ikke fulgte med, klatret jeg opp på en stol og trakk i snoren, bare for å få se lyset komme og forsvinne som ved et trylleslag. Fantastisk. Til tross for elektrisitetens underverk, hadde ikke hverdagslivet i Narewka for øvrig endret seg på 29

flere hundre år. Vi hadde ikke innlagt vann, og når vinteren var ekstra barsk lærte jeg meg å utsette turen til utedoen i det lengste. Hjemmet vår besto av ett stort rom som tjente som kjøkken, spisestue og stue – alt i ett – og ett soverom. Privatlivets fred, slik vi kjenner den i dag, var helt fremmed for oss. Vi hadde én seng der alle, moren min, brødrene mine, søsteren min og jeg, lå på rad og rekke. Vann hentet vi i en brønn i hagen. Vi senket bøtta til vi hørte et plask, og så sveivet vi den opp fylt til randen av vann. Utfordringen var å unngå at det skvalpet for mye vann ut underveis fra brønnen til huset. Vi måtte hente vann flere ganger om dagen for at det skulle rekke til alle våre daglige gjøremål, så det var mye vandring fram og tilbake til brønnen. Jeg hadde dessuten i oppgave å sanke egg, stable veden som Tsalig hugget, tørke oppvasken som Pesza vasket og løpe forskjellige ærend for moren min. De fleste dagene var det også jeg som gikk til bestefars låve for å hente hjem en mugge med melk fra kua hans. Landsbyen lå ved kanten av Białowie˙za-skogen, og var bebodd av bønder og smeder, slaktere og skreddere, lærere og butikkeiere. Vi var jord30

brukere, enkle og arbeidsomme folk, jøder så vel som kristne. Livet kretset rundt familien, den religiøse kalenderen og årstidene for å så og høste. De av oss som var jøder snakket jiddisk hjemme, polsk ute blant folk og hebraisk i forbindelse med religionsundervisningen eller i synagogen. Jeg lærte meg dessuten litt tysk gjennom foreldrene mine. Senere skulle det vise seg at nettopp tyskkunnskapene var nyttigere enn vi kunne ha forestilt oss. Ifølge polsk lov var det forbudt for jøder å eie jord. Slik var situasjonen for alle europeiske jøder i flere hundre år. Derfor forpaktet bestefaren min på morssiden, Jacob Meyer, sitt åkerland fra Den østlige ortodokse kirke. Han holdt ut timevis med hardt fysisk arbeid for å forsørge familien sin. Han dyrket åkrene. Han gravde poteter opp av jorda med spade og skar høyet med ljå. Jeg var stolt når jeg fikk sitte på toppen av hestevognen som var fullastet med høybunter ved slutten av innhøstingen. Etter at faren min dro til Kraków, ble moren min mer og mer avhengig av hjelp fra foreldrene sine. Bestefaren min kom stadig vekk innom oss med beter og annen avling fra grønnsakhagen, så 31

ikke datteren og barnebarna skulle sulte. Men til tross for foreldrenes hjelp, hadde moren min hendene fulle, siden hun i det store og hele nå var alenemor med huset fullt av unger. Bare det å passe på at vi fikk i oss mat, at vi hadde rene klær og ellers alt utstyret vi trengte til skolen, var en stor jobb. Hun hadde aldri noe tid helt for seg selv. I Narewka kjente alle naboene hverandre og visste hva alle jobbet med. Mennene ble vanligvis tiltalt ved yrke heller enn ved etternavn. Bestefaren min på farssiden ble kalt Jacob smed, og naboen var Lansman skredder. En kvinne ble ofte tiltalt ved ektemannens navn – som Jacobs kone, for eksempel – mens vi barna noen ganger fikk kallenavn ut fra hvem våre foreldre og besteforeldre var. Folk tenkte ikke på meg først og fremst som Leib Lejzon. De tenkte ikke engang på meg som Moshe og Chanahs sønn, men som Jacob Meyers eynikl – Jacob Meyers barnebarn. Denne ene opplysningen sier mye om det samfunnet jeg vokste opp i. Det var et patriarkalsk samfunn der de eldre nøt høy respekt. Det var faktisk en ære å være gammel mann, særlig når man, som morfaren min, hadde arbeidet hardt, hatt omsorg for familien, og vært oppofrende i troen. Jeg 32

rettet meg litt mer opp i ryggen og følte meg enda litt mer spesiell når folk omtalte meg som Jacob Meyers eynikl. Hver fredag kveld og lørdag morgen når det var sabbatsgudstjeneste i synagogen, pleide jeg å stå ved siden av bestefar. Jeg bøyde hodet mitt når han bøyde sitt og fulgte hans eksempel gjennom bønnene. Jeg kan fremdeles huske at jeg pleide å kikke opp på ham og tenke at han var så sterk og høy, som et gigantisk tre som beskyttet meg. I påsken var vi alltid hjemme hos mors foreldre. Siden jeg var yngst av barnebarna, var det min nervepirrende oppgave å framsi de fire spørsmålene til helligdagsgudstjenesten, slik tradisjonen tilsa. Mens jeg uttalte spørsmålene på hebraisk og anstrengte meg for ikke å gjøre feil, kunne jeg kjenne bestefars blikk på meg, som tvang meg gjennom oppgaven. Da jeg var ferdig, slapp jeg et lettelsens sukk, i visshet om at jeg hadde levd opp til hans forventninger. Jeg følte meg heldig som var hans barnebarn, og jeg ønsket alltid å gjøre meg fortjent til hans anerkjennelse og være verdig hans kjærlighet. Jeg likte spesielt godt å overnatte hos besteforeldrene mine alene. Da fikk jeg sove sammen med 33

dem i deres seng, og jeg var glad for at jeg ikke trengte å dele seng med søsknene mine, slik jeg måtte hjemme. Å, som jeg elsket å være sentrum for mine besteforeldres oppmerksomhet! Jeg levde et beskyttet liv, med kjærlighet og støtte fra familien, og jeg visste nesten ingenting om jødeforfølgelsen som hadde funnet sted i Narewka og andre landsbyer opp gjennom århundrene, først under én hersker, så en annen. Foreldrene mine hadde opplevd angrep som ble kalt pogromer, på begynnelsen av 1900-tallet. Etter dette hadde mange av jødene i Narewka reist til Amerika. Blant dem var min mors brødre, Morris og Karl. Selv om de ikke kunne engelsk, hadde de trodd at framtidsutsiktene i USA var bedre. Noen år senere reiste også den vakre søsteren deres, Shaina, til Amerika for å starte et nytt liv. Foreldrene mine hadde førstehåndserfaring med krigen, den første verdenskrig som varte fra 1914 til 1918. Før 1939 var det ingen som kalte det «den første verdenskrig», for da var det jo ingen som visste at det skulle bryte ut en verdenskrig enda en gang, bare tjue år senere. Under den første verdenskrig behandlet de tyske soldatene som okkuperte 34

Polen som regel polakkene hensynsfullt, uavhengig av tro. Samtidig fikk mennene i Narewka og mange andre landsbyer i Polen, en skriftlig innkalling til tvangsarbeid. Faren min hadde jobbet for tyskerne på den smalsporede jernbanen som fraktet tømmer og andre forsyninger fra vår region til Tyskland. I 1918, da Tyskland hadde lidd nederlag, trakk okkupasjonstroppene seg ut og vendte tilbake til hjemlandet sitt. Når man ser tilbake, gjorde foreldrene mine og mange andre med dem en stor feil da de trodde at tyskerne som kom til Narewka under den andre verdenskrig, ville være akkurat som soldatene fra den første verdenskrig. De trodde at soldatene skulle være mennesker som dem selv, menn som gjorde sin soldatplikt, som var ivrige etter å komme seg hjem igjen til kone og barn, og som ville sette pris på all slags gjestfrihet og vennlighet. På samme måte som folk så meg i relasjon til bestefaren min, så vi på tyskerne som invaderte Polen i 1939 i relasjon til de soldatene som hadde kommet før dem. Logisk sett var det ingen grunn til at vi skulle tenke på noen annen måte. Tross alt, hva annet kan man stole på enn egen erfaring? 35

Når jeg tenker tilbake på stedet der jeg vokste opp, landsbyen som har gitt meg så mange gode minner, blir jeg minnet om en sang på jiddisk som jeg pleide å synge sammen med Lansman og sønnene hans. Den heter «Oyfn Pripetchik» – «Ved ildstedet». Til en bedrøvet melodi forteller den om en rabbi som underviser sine unge elever i det hebraiske alfabetet, akkurat slik jeg lærte meg de hebraiske bokstavene i heder. Sangen har en illevarslende slutt, når rabbien kommer med en advarsel: Når dere blir eldre, barn, vil dere forstå hvor mange tårer det ligger i disse brevene og hvor mye jammer. Hver kveld, når jeg stemte i denne sangen sammen med Lansman-familien, tenkte jeg at det var ord som tilhørte gamle dager. Det kunne ikke falle meg inn at disse ordene varslet den nært forestående og forferdelige framtiden som lå foran meg.