Rick Riordan
Athenes merke Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen, MNO
Mange takk til kurator Seán Hemingway ved avdelingen for greske og romerske antikviteter ved Metropolitan Museum of Art i New York, som hjalp meg å følge Athenes merke til dets kilde.
Originalens tittel: Heroes of Olympus – The Mark of Athena Copyright © 2012 by Rick Riordan. All rights reserved. First published by Disney · Hyperion Books, an imprint of Disney Book Group, 114 Fifth Avenue, New York, New York 10011-5690. www.disneyhyperionbooks.com Permission for this edition was arranged through the Nancy Gallt Literary Agency and Ia Atterholm Agency. Norsk utgave © 2014 Schibsted Forlag AS, Oslo 2014 Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen, MNO Omslagsillustrasjon: John Rocco Repro: RenessanseMedia AS, Asker Sats: Type-It AS, Trondheim Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN 978-82-516-8348-7 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no
Til Speedy Hjemløse barn og omstreifere er ofte sendt av gudene
I
ANNABETH Helt til hun møtte den eksploderende statuen, trodde Annabeth at hun var forberedt på alt. Hun hadde gått frem og tilbake på dekket i det flygende krigsskipet deres, Argo II, og sjekket og dobbeltsjekket katapultene for å forsikre seg om at de var låst. Hun forvisset seg om at det hvite fredsflagget var heist i masten. Hun gjennomgikk planen med resten av mannskapet – og backup-planen, og backup-planen til backup-planen. Det som var aller viktigst, var at hun tok til side den krigsgale beskytteren deres, trener Gleeson Hedge, og oppfordret ham til å ta fri den formiddagen og heller se repriser på diverse kampsportprogrammer. Det siste de trengte når de fløy et magisk gresk krigsskip inn i en mulig fiendtlig romersk leir, var en middelaldrende satyr i treningstøy som viftet med en klubbe og ropte «Dø!» Alt så ut til å være i orden. Selv den uforklarlige kulden hun hadde følt helt siden skipet lettet, hadde forsvunnet, i hvert fall i denne omgang. Krigsskipet gikk ned gjennom skyene, men Annabeth klarte ikke å slutte å bebreide seg selv. Hva om dette var en dårlig idé? Hva om romerne fikk panikk og angrep dem med det samme de fikk øye på dem? 7
Argo II så definitivt ikke vennligsinnet ut. Mer enn seksti meter langt, med et skrog av bronseplater, med armbrøster montert både for og akter, en skinnende metalldrage som gallionsfigur, og to roterende katapulter som kunne fyre av eksplosive bolter som var kraftige nok til å sprenge seg gjennom betong … tja, det var ikke det mest velegnede fartøyet til en vennskapsvisitt hos naboene. Annabeth hadde prøvd å gi romerne et forhåndsvarsel. Hun hadde bedt Leo sende en av spesialoppfinnelsene sine – en holografisk tekstrull – for å varsle vennene deres inne i leiren. Forhåpentligvis hadde meldingen nådd frem. Leo hadde foreslått å male et gigantisk budskap på bunnen av skroget – SKJER’A? med et smilefjes – men Annabeth hadde nedlagt veto mot ideen. Hun var ikke sikker på om romerne hadde humoristisk sans. Nå var det for sent å snu. Skyene løste seg opp rundt skroget og avslørte det gylne grønne teppet under dem, som var Oakland Hills. Annabeth grep tak i et av bronseskjoldene som kantet ripa på styrbord side. De tre mannskapskompisene hennes inntok plassene sine. På akterdekket fløy Leo rundt som en galning og sjekket målere og spaker. De fleste rormenn ville ha vært fornøyde med et ror eller en styrepinne. Leo hadde i tillegg installert et tastatur, en skjerm, flygekontrollen fra en Learjet, en lydmikser og bevegelsessensoren fra en Nintendo Wii. Han kunne snu skipet ved å gi gass, fyre av våpen ved å sample et album, eller heve seilene ved å riste veldig raskt på Wii-kontrollene. Selv etter halvgudmålestokk var Leo seriøst ADHD. Piper pilte frem og tilbake mellom stormasten og katapultene og øvde seg på replikkene sine. «Senk våpnene,» mumlet hun. «Vi vil bare snakke.» 8
Sjarmspråket hennes var så kraftfullt at ordene skylte over Annabeth og fylte henne med lengsel etter å kaste fra seg dolken og ha en lang, hyggelig prat. Til et barn av Afrodite å være, prøvde Piper hardt å tone ned skjønnheten sin. I dag var hun kledd i fillete jeans, slitte joggesko og en hvit singlet med rosa Hello Kitty-mønster. (Kanskje det var ment som en spøk, men Annabeth følte seg aldri helt sikker når det gjaldt Piper.) Det oppklippede brune håret hennes var flettet på høyre side og pyntet med en ørnefjær. Så var det Pipers kjæreste – Jason. Han sto i baugen, på den hevede armbrøstplattformen, hvor romerne lett kunne se ham. Han knuget så hardt rundt skjeftet på gullsverdet sitt at knokene hvitnet. Ellers så han rolig ut til å være en fyr som var en levende blink. Over jeansen og den oransje Halvblodsleir-T-skjorta hadde han en toga og en lilla kappe – symboler på hans gamle rang som pretor. Med det rufsete lyse håret og de isblå øynene så han robust og kjekk ut, med full kontroll – som det sømmet seg en sønn av Jupiter. Han hadde vokst opp i Jupiterleiren, så forhåpentligvis ville det kjente ansiktet hans få romerne til å nøle med å sprenge skipet ned fra himmelen. Annabeth gjorde sitt beste for å skjule det, men hun stolte fortsatt ikke helt på ham. Han oppførte seg for perfekt – fulgte alltid reglene, gjorde alltid det som var riktig og rettskaffent. Han så til og med perfekt ut. I bakhodet hadde hun en plagsom tanke: Hva om dette er et knep, og han forråder oss? Hva om vi seiler inn i Jupiterleiren og han sier: Hei, romere! Sjekk disse fangene og det kule skipet jeg har med til dere! Annabeth tvilte på at det ville skje. Likevel klarte hun ikke å se på ham uten å få en bitter smak i munnen. Han hadde inn9
gått i Heras «utvekslingsprogram» for å gjøre de to leirene kjent med hverandre. Hennes Mest Irriterende Majestet, dronningen av Olympos, hadde overbevist de andre gudene om at de to gruppene med barn – romerske og greske – måtte forene krefter for å redde verden fra den onde gudinnen Gaia, som var i ferd med å våkne opp nede i jorden, og de fryktelige barna hennes, kjempene. Uten forvarsel hadde Hera rasket til seg Percy Jackson, Annabeths kjæreste, slettet hukommelsen hans og sendt ham til den romerske leiren. I bytte for ham hadde grekerne fått Jason. Ikke noe av dette var Jasons skyld, men hver gang Annabeth så ham, husket hun hvor sterkt hun savnet Percy. Percy … som var et sted under dem akkurat nå. Å guder. Panikken vellet opp i henne. Hun tvang den tilbake. Hun kunne ikke tillate seg å la seg overvelde. Jeg er et barn av Athene, sa hun til seg selv. Jeg må holde meg til planen min og ikke la meg distrahere. Så følte hun det på nytt – det velkjente gyset, som om en psykotisk snømann hadde listet seg inntil henne bakfra og pustet ned nakken hennes. Hun snudde seg, men det var ingen der. Det måtte være nerver. Selv i en verden av guder og monstre nektet Annabeth å tro at et nytt krigsskip kunne være hjemsøkt. Argo II var godt beskyttet. Skjoldene av overjordisk bronse langs ripa var forheksede for å holde monstre på avstand, og satyren deres om bord, trener Hedge, ville for lengst ha snust opp enhver inntrenger. Annabeth skulle ønske hun kunne be til moren om veiledning, med det var ikke mulig nå. Ikke etter det som skjedde måneden før, da hun hadde det fryktelige møtet med moren og fikk den verste presangen i sitt liv … 10
Kulden presset på. Hun syntes hun hørte en svak, leende stemme i vinden. Hver muskel i kroppen hennes spente seg. Et eller annet var i ferd med å gå fryktelig galt. Hun beordret Leo til å snu skipet. Men så lød hornene i dalen under. Romerne hadde fått øye på dem. Annabeth hadde trodd hun visste hva som var i vente. Jason hadde beskrevet Jupiterleiren for henne i minste detalj. Likevel var det så vidt hun klarte å tro sine egne øyne. Omringet av Oakland Hills var dalen minst dobbelt så stor som Halvblodsleiren. En liten elv rant på den ene siden og krummet seg inn mot byen som en stor G, før den rant ut i en glitrende blå innsjø. Rett under skipet, ved bredden av innsjøen, lå det nye Roma og glitret i solskinnet. Hun kjente igjen landemerkene som Jason hadde fortalt henne om – hippodromen, Colosseum, templene og parkene, de nærliggende sju høydene med sine krokete gater, fargerike villaer og blomstrende hager. Hun så tydelige spor etter romernes nylige kamp mot en hær av monstre. På bygningen hun gjettet var Senatet, var kuppelen smadret. Forums store torg var fullt av hull. Noen fontener og statuer lå i ruiner. En drøss med ungdommer i togaer strømmet ut av Senatet for å ta Argo II nærmere i øyesyn. Enda flere romere kom ut av butikkene og kafeene og glodde og pekte mens skipet gikk inn for landing. Sju–åtte hundre meter mot vest, hvor lyden fra hornene kom fra, sto et romersk fort på et høydedrag. Det så nøyaktig ut som på bildene Annabeth hadde sett i bøker om militærhistorie – med en vollgrav full av spisse påler, høye murer og vakttårn forsynt med katapulter. Innenfor murene var hovedveien flankert av perfekte rader med hvite brakker – Via Principalis. 11
En kolonne med halvguder kom marsjerende ut gjennom porten, og det glitret i spydene og rustningene deres mens de hastet av sted mot byen. Midt i rekkene deres var en ekte krigselefant. Annabeth håpet de rakk å lande med Argo II før disse troppene ankom, men det var fortsatt et par hundre meter ned til bakken. Hun gransket mengden i håp om å få et glimt av Percy. Bak seg hørte hun plutselig et voldsomt BOOM! Eksplosjonen holdt på å slå henne over bord. Hun virvlet rundt og sto ansikt til ansikt med en sint statue. «Dette er uakseptabelt!» skrek den med skingrende stemme. Etter alt å dømme hadde han dukket opp med et smell der på dekket. Gul svovelrøyk drev opp fra skuldrene hans. Fra livet og ned var han bare en firkantet marmorsokkel. Fra livet og opp var han en muskuløs menneskeskikkelse med utskåret toga. «Jeg vil ikke ha våpen innenfor Pomerium!» forkynte han med prippen lærerstemme. «Og jeg vil absolutt ikke ha noen grekere!» Jason kastet et blikk på Annabeth, som sa: Dette fikser jeg. «Terminus,» sa han. «Det er meg. Jason Grace.» «Å ja, jeg husker deg, Jason!» brummet Terminus. «Jeg trodde du hadde bedre vett enn å menge deg med Romas fiender!» «Men de er ikke fiender …» «Det stemmer,» innskjøt Piper. «Vi vil bare snakke med dere. Hvis vi kunne …» «Ha!» glefset statuen. «Ikke prøv deg med sjarmspråk på meg, unge dame. Og legg fra deg den dolken før jeg slår den ut av hendene dine!» Piper kikket ned på bronsedolken, som hun åpenbart hadde glemt at hun holdt. «Eh … OK. Men hvordan skulle du klare det? Du har jo ingen armer.» 12
«For en frekkhet!» Det lød et skarpt POPP, fulgt av et gult lynblink. Piper skrek og slapp dolken, som det nå røk og gnistret av. «Flaks for deg at jeg nettopp har vært gjennom et slag,» forkynte Terminus. «Hvis jeg hadde hatt min fulle styrke, ville jeg allerede ha sprengt dette flygende misfosteret ned fra himmelen!» «Gi deg.» Leo tok et skritt frem og viftet med Wii-kontrollen. «Kalte du nettopp skipet mitt et misfoster? Jeg håper for din del at du ikke gjorde det.» Tanken på at Leo kanskje ville angripe statuen med spillkontrollen sin, var nok til å riste Annabeth ut av sjokket. «Nå roer vi oss, alle sammen.» Hun løftet hendene for å vise at hun ikke hadde noen våpen. «Jeg antar at du er Terminus, grenseguden. Jason fortalte meg at du beskytter det nye Roma, stemmer det? Jeg er Annabeth Chase, datter av …» «Å, jeg vet hvem du er!» Statuen glodde stygt på henne med et av de tomme, hvite øynene. «Et barn av Athene, Minervas greske motstykke. Skandaløst! Dere grekere eier ikke anstendighet. Vi romere kjenner det rette stedet for den gudinnen.» Annabeth skjøt haken frem. Denne statuen gjorde det ikke enkelt å være diplomatisk. «Hva mener du egentlig med den gudinnen? Og hva er så skandaløst med …» «OK!» avbrøt Jason. «I hvert fall, Terminus, så er vi her i fredelige hensikter. Vi vil gjerne ha tillatelse til å lande, sånn at vi kan …» «Utenkelig!» pep guden. «Legg ned våpnene og overgi dere! Forlat byen min umiddelbart!» «Bestem deg,» sa Leo. «Vil du at vi skal overgi oss, eller dra?» «Begge deler!» sa Terminus. «Overgi dere først, så kan dere dra. 13
Jeg gir deg en ørefik for å stille et så dumt spørsmål, din tåpelige gutt! Kjenner du det?» «Wow.» Leo gransket Terminus med profesjonell interesse. «Du er virkelig ganske gira. Har du noen tannhjul inni der som må justeres? Jeg kan ta en kikk.» Han byttet ut Wii-kontrollen med en skrutrekker fra det magiske verktøybeltet og banket den lett mot statuens sokkel. «Hold opp!» insisterte Terminus. En ny liten eksplosjon fikk Leo til å miste skrutrekkeren. «Våpen er ikke tillatt på romersk jord innenfor Pomerium.» «Innenfor hva for noe?» spurte Piper. «Bygrensen,» oversatte Jason. «Og hele dette skipet er et våpen!» sa Terminus. «Dere kan ikke lande.» Nede i dalen var legionforsterkningene halvveis mot byen. Det var mer enn hundre mennesker på Forum nå. Annabeth gransket ansiktene og … ved gudene. Hun så ham. Han gikk mot skipet med armene rundt skuldrene på to andre ungdommer som om de var bestekompiser – en kraftig gutt med svart, kortklipt hår, og en jente med romersk kavalerihjelm. Percy virket så avslappet og lykkelig. Han var kledd i en lilla kappe akkurat som Jasons – drakten til en pretor. Annabeths hjerte gjorde baklengs saltomortale. «Leo, stans skipet,» beordret hun. «Hæ?» «Du hørte hva jeg sa. Hold oss nøyaktig her hvor vi er.» Leo tok frem kontrollen og ristet den oppover. Alle de nitti årene stivnet til. Skipet sluttet å synke. «Terminus,» sa Annabeth, «det finnes ingen regel mot å sveve over det nye Roma, gjør det vel?» 14
Statuen rynket pannen. «Eh, nei …» «Vi kan holde skipet i luften,» sa Annabeth. «Så bruker vi en taustige til å komme oss ned på Forum. På den måten vil skipet ikke befinne seg på romersk jord. Ikke formelt sett.» Det lot til at statuen grublet over dette. Annabeth lurte på om han klødde seg på haken med innbilte hender. «Jeg liker formaliteter,» medga han. «Likevel …» «Alle våpnene våre vil bli igjen om bord på skipet,» lovte Annabeth. «Jeg går ut fra at romerne – selv de forsterkningene som kommer marsjerende mot oss – også vil måtte overholde reglene dine innenfor Pomerium hvis du gir dem ordre om det?» «Selvfølgelig!» sa Terminus. «Ser det ut som jeg tolererer regelbrytere?» «Eh, Annabeth …» sa Leo. «Er du sikker på at dette er en god idé?» Hun knyttet hendene for at de ikke skulle skjelve. Følelsen av kulde var der fortsatt. Den svevde rett bak henne, og nå som Terminus ikke lenger ropte og utløste eksplosjoner, syntes hun at hun kunne høre ånden, eller hva det var, le, som om den frydet seg over de dårlige valgene hun tok. Men Percy var der nede … han var så nær. Hun var nødt til å komme ned til ham. «Det går bra,» sa hun. «Ingen vil være bevæpnet. Vi kan snakke sammen i fred og ro. Terminus vil sørge for at begge parter overholder reglene.» Hun så på marmorstatuen. «Har vi en avtale?» Terminus snøftet. «Jeg antar det. I denne omgang. Dere kan klatre ned stigen deres til det nye Roma, datter av Athene. Vær så snill, prøv å la være å ødelegge byen min.»
II
ANNABETH Et hav av hastig sammenstimlede halvguder delte seg for Annabeth da hun gikk gjennom Forum. Noen så anspente ut, andre nervøse. Noen hadde bandasjer etter slaget mot kjempene, men ingen var bevæpnet. Ingen angrep henne. Hele familier hadde samlet seg for å ta nykommerne i øyesyn. Annabeth så par med babyer, smårollinger som klamret seg til beina til foreldrene, til og med noen eldre folk i en blanding av romerske drakter og moderne klær. Var alle sammen halvguder? Annabeth antok det, selv om hun aldri hadde sett et sted som dette. I Halvblodsleiren var de fleste halvgudene tenåringer. Hvis de overlevde lenge nok til å fullføre high school, ble de enten værende som rådgivere, eller de dro for å leve som best de kunne i de dødeliges verden. I dette samfunnet var alle generasjoner representert. Helt bakerst i mengden fikk Annabeth øye på kyklopen Tyson og Percys helveteshund, Molly – som var de første speiderne fra Halvblodsleiren som hadde nådd frem til Jupiterleiren. De så ut til å være i godt humør. Tyson vinket og gliste. Han bar et SPQRbanner som en diger bleie. Litt åndsfraværende registrerte Annabeth hvor vakker byen 16
var – luktene fra bakeriene, de gurglende fontenene, blomstene som lyste opp i hagene. Og arkitekturen … ved gudene, arkitekturen … forgylte marmorsøyler, blendende vakre mosaikker, monumentale bueganger og hele terrasser med villaer. Foran henne delte halvgudene seg og slapp frem en jente i full romersk rustning og lilla kappe. Mørkt hår falt i bølger rundt skuldrene hennes. Øynene hennes var svarte som obsidian. Reyna. Jason hadde gitt en god beskrivelse av henne. Selv uten den ville Annabeth ha pekt henne ut som lederen. Rustningen var prydet med medaljer. Hun tedde seg med en slik selvsikkerhet at de andre halvgudene rygget tilbake og unngikk blikket hennes. Annabeth la merke til noe annet i ansiktet hennes også – i den sammenknepne munnen og den bevisste måten hun løftet haken på, som om hun var klar til å ta imot enhver utfordring. Reyna tvang seg til å se modig ut, mens hun holdt tilbake en blanding av håp og uro og frykt som hun ikke kunne vise i offentlighet. Annabeth kjente det uttrykket. Hun så det hver gang hun tok en kikk i speilet. De to jentene vurderte hverandre. Annabeths venner spredte seg ut i vifteform på begge sider. Romerne mumlet Jasons navn og stirret på ham med ærefrykt. Så dukket en person til frem fra mengden, og Annabeth fikk plutselig tunnelsyn. Percy smilte til henne – det sarkastiske, rampete smilet som hadde irritert henne i årevis, men som til slutt hadde sjarmert henne i senk. De sjøgrønne øynene hans var like flotte som hun husket dem. Det mørke håret var strøket til den ene siden, som om han nettopp hadde kommet tilbake etter en spasertur på stranda. 17
Han så enda bedre ut enn han hadde gjort for seks måneder siden – brunere og høyere, slankere og mer muskuløs. Annabeth var for overveldet til å røre på seg. Hun følte at alle molekylene i kroppen hennes kunne ta fyr hvis hun kom nærmere ham. Hun hadde vært hemmelig forelsket i ham siden de var tolv år gamle. I fjor sommer hadde hun falt for ham for alvor. De hadde vært et lykkelig par i fire måneder – og så hadde han forsvunnet. Under atskillelsen hadde noe skjedd med Annabeths følelser. De var blitt smertefullt intense – som om hun var blitt tvunget til å slutte med en livsnødvendig medisin. Nå var hun ikke sikker på hva som var mest ulidelig – å leve med det grusomme fraværet, eller bli sammen med ham igjen. Pretoren Reyna rettet seg opp. Med synlig motvilje snudde hun seg mot Jason. «Jason Grace, min tidligere kollega …» Hun uttalte ordet kollega som om det var noe farlig. «Jeg ønsker deg velkommen hjem. Og disse, eh, vennene dine …» Annabeth mente ikke å gjøre det, men hun begynte å løpe. Percy stormet mot henne samtidig. Mengden ble urolig. Noen grep etter sverd som ikke var der. Percy slo armene rundt henne. De kysset hverandre, og i et øyeblikk var det ingenting annet som betydde noe. En asteroide kunne ha truffet planeten og utslettet alt liv, og Annabeth ville ikke brydd seg. Percy luktet havbris. Leppene hans var salte. Tarehjerne, tenkte hun omtåket. Percy lente seg bakover og gransket ansiktet hennes. «Ved gudene, jeg hadde aldri trodd …» Annabeth grep ham rundt håndleddet og kastet ham over skul18
deren. Han traff fortauet med et smell. Romerne ropte ut. Noen styrtet forover, men Reyna ropte «Vent!» Annabeth satte kneet mot Percys bryst. Hun skjøv underarmen mot halsen hans. Hun ga blaffen i hva romerne tenkte. En hvitglødende klump av sinne svulmet i brystet hennes – en svulst av bekymring og bitterhet som hun hadde båret rundt på siden i fjor høst. «Hvis du noen gang går fra meg igjen,» sa hun med sviende øyne, «så sverger jeg ved alle gudene …» Percy var frekk nok til å le. Plutselig begynte klumpen av opphisselse å smelte inne i Annabeth. «Melding oppfattet,» sa Percy. «Jeg har savnet deg også.» Annabeth reiste seg og hjalp ham på beina. Hun verket av lyst til å kysse ham igjen, men hun klarte å holde seg i skinnet. Jason kremtet. «Jo altså, eh … Det er godt å være tilbake.» Han presenterte Reyna for Piper, som virket litt fornærmet over at hun ikke hadde fått si replikkene hun hadde øvd inn, deretter Leo, som gliste og viste fredstegnet. «Og dette er Annabeth,» sa Jason. «Eh, hun utfører normalt ikke judo på folk.» Reynas øyne glitret. «Er du sikker på at du ikke er romer, Annabeth? Eller en amasone?» Annabeth visste ikke om det var ment som en kompliment, men hun rakte ut hånden. «Det er bare kjæresten min jeg angriper på den måten,» lovte hun. «Hyggelig å møte deg.» Reyna tok hånden hennes i et fast grep. «Det virker som vi har mye å diskutere. Centurioner!» Noen av de romerske leirdeltakerne kom løpende – åpenbart de høyere offiserene. To ungdommer dukket opp på Percys side, de samme som Annabeth hadde sett ham henge sammen med 19
tidligere. Den røslige asiatiske fyren med det kortklipte håret var omtrent femten. Han var søt i den forstand at han så ut som en forvokst kosepanda. Jenta var yngre, kanskje tretten, med ravgule øyne og sjokoladefarget hud og langt, krøllete hår. Hun holdt kavalerihjelmen under armen. Annabeth kunne se på kroppsspråket deres at de hadde et nært forhold til Percy. De sto beskyttende ved siden av ham, som om de allerede hadde delt mange eventyr sammen. Hun undertrykket et stikk av sjalusi. Var det mulig at Percy og denne jenta … nei. Kjemien mellom de tre var ikke sånn. Annabeth hadde brukt hele livet sitt på å lære å tyde mennesker. Det var en overlevelsesevne. Hvis hun skulle gjette, ville hun si at den store asiatiske gutten var jentas kjæreste, men i så fall trodde hun ikke at de hadde vært sammen lenge. Det var én ting hun ikke forsto: Hva var det jenta stirret på? Hun så spørrende i Piper og Leos retning, som om hun kjente igjen en av dem, og at minnet var smertefullt. I mellomtiden ga Reyna ordrer til offiserene sine. «… be legionen om å tre av. Dakota, gå og varsle åndene på kjøkkenet. Be dem gjøre i stand til velkomstfest. Og Octavian …» «Slipper du disse inntrengerne inn i leiren ?» En høy fyr med stritt, lyst hår albuet seg frem. «Reyna, sikkerhetsrisikoen …» «Vi tar dem ikke med inn i leiren, Octavian.» Reyna sendte ham et strengt blikk. «Vi spiser her, på Forum.» «Å ja, det var mye bedre,» brummet Octavian. Det virket som om han var den eneste som ikke så på Reyna som sin overordnede, til tross for at han var mager og blek, og av en eller annen grunn hadde tre teddybjørner hengende i beltet. «Du vil at vi skal slappe av i skyggen av krigsskipet deres.» «Dette er gjestene våre,» sa Reyna skarpt. «Vi skal ønske dem 20
velkommen, og vi skal snakke med dem. Som augur bør du brenne et offer til gudene for at de brakte Jason trygt tilbake til oss. «God idé,» innskjøt Percy. «Gå og brenn bamsene dine, Octavian.» Det så ut som om Reyna undertrykket et smil. «Ordren er gitt. Gå.» Offiserene spredte seg. Octavian sendte Percy et tvers igjennom foraktfullt blikk. Så stirret han et øyeblikk mistenksomt på Annabeth og trampet av sted. Percy stakk hånden i Annabeths. «Ikke bry deg om Octavian,» sa han. «De fleste romere er bra mennesker – som Frank og Hazel her, og Reyna. Dette går bra.» Annabeth følte det som om noen hadde lagt en kald klut over halsen hennes. Hun hørte den hviskende latteren igjen, som om det usynlige vesenet fra skipet hadde fulgt etter henne. Hun så opp på Argo II. Det massive bronseskroget glitret i solskinnet. En del av henne hadde lyst til å kidnappe Percy der og da, klatre om bord og reise herfra mens de fortsatt hadde sjansen. Hun klarte ikke å riste av seg følelsen av at noe kom til å gå fryktelig galt. Og det var ikke snakk om at hun ville ta sjansen på å miste Percy igjen. «Det går bra,» gjentok hun og prøvde å tro på det. «Utmerket,» sa Reyna. Hun snudde seg mot Jason, og Annabeth syntes at hun så et slags sultent glimt i øynene hans. «La oss snakke sammen, så kan vi ha en ordentlig gjenforening etterpå.»