Kan Afrika bli verdens matkurv?

Kan Afrika bli verdens matkurv?

1

Nytenkning!

Foto: Eva-Lotta Jansson/IRIN

På Dagsrevyen ser vi ofte bilder av afrikanere som sulter og lider. Det er bra at mediene viser oss konsekvensene av fattigdom, men vi skulle ønske at mediene oftere kunne sette fokus på årsakene til fattigdom. Verdens fattige framstilles ofte som passive mottakere av nødhjelp. Vi mener at vi også må tenke på verdens fattige som mulige handelspartnere – folk som ønsker å jobbe og tjene penger selv.

For det andre: I den norske debatten påstås det ofte at Norge må produsere mer mat fordi det er for lite mat i verden. Dette er feil. Det produseres allerede nok mat til 12 milliarder mennesker, og det er et stort potensial for å øke avlingene i fattige land på bærekraftig vis. Derimot er overproduksjon av mat ofte et problem for verdens fattige.

For de tredje: Mange påstår at kortreist mat og miljøvennlig mat er det samme. Men dette stemmer heller ikke. Transportutslippene er ofte lavere enn produksjonsutslippene.

I kalde og rike land brukes det langt mer energi i landbruket enn i varmere og fattigere land. Dette er årsaken til at langreist mat ofte er mer miljøvennlig enn kortreist.

Dessuten: Det settes ofte likhetstegn mellom handel og frihandel. Vi mener derimot at det er en stor forskjell på frihandel og rettferdig handel. I denne brosjyra svarer vi på noen spørsmål vi ofte får om nettopp handel, bærekraft og utvikling.

Lejoetso Thekiso dyrker maisåkeren sin i nærheten av Maseru, Lesotho.

2 Neste side: 63-år gamle Nebert Pasidya Mkandawire dyrker bønner på garden sin i Dofu, nordlige Malawi. Området er ofte rammet av tørke og sult. Med høyere inntekt kunne Nebert investert i bedre vanningssystemer. Foto: Paul Jeffrey/ACT Alliance.

Hva er Nyt Afrika?

Nyt Afrika er en kampanje for en rettferdig handelspolitikk og for flere afrikanske kvalitetsvarer i norske butikker. Hensynet til klima og verdens fattige må veie tyngst i handels- og landbrukspolitikken.

FN sier at bedre handelsvilkår for u-land er viktig for å bekjempe fattigdom. Også den norske regjeringen sier at den ønsker å øke handelen med u-land, men følger ikke opp i praktisk politikk. 70 prosent av verden fattige er bønder eller landarbeidere, derfor er landbruk et av de viktigste områdene i denne sammenhengen.

Varer fra fattige land har et ufortjent dårlig image. En av årsakene er nyhetsmedienes unyanserte dekning og ensidige fokus på nød og krig. Image-problemet er størst for matvarer fra Afrika, og dette er årsaken til at kampanjen har fått navnet «Nyt Afrika».

På sikt ønsker vi at myndighetene skal ta over og etablere «Nyt Afrika» som en permanent merkeordning og reklamekampanje for afrikanske produkter. Vi har utviklet en logo som bør klistres på alle afrikanske varer i norske butikker.

Kvalitetskravene for merkeordningen er allerede ivaretatt. Afrikanske varer som selges på det norske markedet har gjennomgått strenge kvalitetskontroller i regi av Landbruksdepartementet, Statens nærings middeltilsyn, Statens dyrehelsetilsyn og Veterinærinstituttet.

Problemet er derimot at dagens handels- og landbrukspolitikk fører til at vi importerer mye fra rike land, og lite fra fattige. Vi har selvfølgelig ingen kommersielle hensikter, og kommer ikke til å bruke «Nyt Afrika» for å tjene penger på noe vis.

3

Hvem står bak «Nyt Afrika»?

Så langt har Kirkens Nødhjelp, Framtiden i våre hender, Fellesrådet for Afrika, Plan Norge, Changemaker, Diaspora Network Norway, Somalisk Studentforening og African Youth in Norway sluttet seg til den politiske plattformen for kampanjen.

Foto: Paul Jeffrey/ACT Alliance.

4

Mangel på mat er ikke problemet. Det blir produsert nok mat til at alle kan få nok næring og leve sunne og produktive liv. Sult skyldes fattigdom.

FN’s Mat og landbruksorganisasjon FAO.

Men tar vi ikke maten ut av munnen på de som sulter dersom vi kjøper mat fra Afrika?

Nei. En myte som ofte gjentas i den Fødsler per kvinne norske debatten er at det er for lite mat 7 Afrika Latin-Amerika i verden, og at sult skyldes matmangel.

6 Asia Men dette stemmer ikke, slår FN fast: 5 4 Nord-Amerika «mangel på mat er ikke problemet». I 3 dag produseres det allerede nok mat til 12 Europa 2 milliarder mennesker. Men enda viktigere 1 er det å se framover - å se på den ubrukte kapasiteten i mange fattige land. I følge 1940 1960 1980 2000 2020 2040 2060 FN er det nemlig et enormt potenisiale for å øke avlingene på bærekraftig vis i fattige land, uten å pløye opp ny mark. I mange fattige land er avlingene så lave som 10 prosent av avlingene på like store åkerlapper i rike land.

Befolkningsveksten går stadig saktere (se graf), og FN anslår at den vil stoppe på ca 9,5 mrd i 2050, før verdens befolkning vil begynne å synke noe. Også når vi kommer til befolkningstoppen rundt år 2050 sier FN at den største trusselen mot matsikkerhet kommer til å være «at sult og feilernæring kan vedvare eller til og med fortsette å øke, på tross av at det er nok mat på aggregert nivå». Fattigdom og politisk vanstyre er altså de viktigste årsakene til sult.

Kilde: FN/John Bongaarts: ”Human population growth and the demographic transition”

Foto: Paul Jeffrey/ACT Alliance

Afrikanske bønder ville hatt en større inntekt om ikke matvarer fra rike land ble solgt til spottpris i Afrika.

5

Men kortreist mat er vel alltid bedre for klima enn langreist?

Dette er en annen myte vi ofte hører i den norske debatten – de to begrepene «kortreist» og «miljøvennlig» brukes synonymt. En rekke forsningsrapporter viser at transportutslippene fra matvarer ofte er veldig små, sammenlignet med produksjonsutslippene. Årsaken er at vi bruker veldig mye energi i matproduksjonen i rike og kalde land: kunstgjødsel, kraftfôr, sprøytemidler, oppvarming, diesel, maskiner.

Landbruket er en av de største utslippskildene og står for mellom 20 og 30 prosent av de globale klimautslippene. I varmere og ofte fattigere land er det derimot mulig å produsere mer mat uten å bruke like mye energi.

Eksempelvis har norske tomater som dyrkes i oppvarmede drivhus 3 ganger så store klimautslipp som tomater vi importerer fra Afrika, også når transportutslippene regnes inn. Utslippene fra kunstgjødselen som brukes til å lage én kilo norsk sauekjøtt, er ti ganger så høye som transportutslippet fra én kilo fårekjøtt som fraktes fra Namibia til Norge. Der brukes det nesten ikke kunstgjødsel og dyra går ute i naturen året rundt.

De totale utslippene fra sauekjøtt som produseres på New Zealand og transporteres til Storbritannia, er kun en fjerdedel av utslippene fra tilsvarende sauekjøtt produsert i Storbritannia, selv når også utslippene fra transport regnes inn. Blant årsakene er at dyrene på New Zealand kan beite utendørs hele året, og at det brukes mindre kunstgjødsel der enn i Storbritannia.

Dersom norsk mat produseres på miljøvennlig vis, kan derimot kortreist mat være mest miljøvennlig. Konklusjonen blir at transportavstand ikke kan brukes for å si om maten er miljøvennlig eller ikke. Målsetningen må være at vi produserer mat så klimavennlig som mulig, og får ned energibruken og utslippene.

Det er mer miljøvennlig enn å dyrke dem i opp 6

Kampanjen GrownUnderTheSun.com

Hvorfor er overproduksjon – for mye mat – et problem?

«Vi må legge forholdene til rette for etableringen av en solid og stabil landbruksnæring i flest mulig land. I dag er dette tilnærmet umulig, fordi fattige land blir utkonkurrert av subsidiert mat fra rike land» mener David Luke fra FN’s utviklingsprogram UNDP. Problemet er at rike land støtter landbruket sitt på en måte som gir overproduksjon.

Varene som er til overs dumpes så på verdensmarkedet. Det betyr at varene selges til en kunstig lav pris, på grunn av subsidiene. Slik utkonkurreres bøndene i fattige land, til tross for at de egentlig produserer billigst.

Dermed tvinges fattige land til å konkurrere mot hverandre innen et smalt spekter av tropiske varer rike land ikke produserer, som kaffe og bananer. Disse varene er det allerede stor overproduksjon av og prisen er derfor lav. Dermed mister fattige bønder muligheten til å tjene penger. De tvinges til å være selvbergingsbønder, uten inntekt, uten tilgang på kjøling og lagring eller markeder. Dette er svært sårbart. Om bare ei avling slår feil, er katastrofen rett rundt hjørnet, slik vi ser i Sahel i 2012 og på Afrikas Horn i 2011.

I mange fattige land er som nevnt avlingene i dag så lave som ti prosent av avlingene på en like stor åkerlapp i rike land. Potensialet for å øke avlingene på en bærekraftig måte, uten å pløye opp ny mark, er enormt. Men de produksjonsdrivende subsidiene i rike land bidrar til å ødelegge forutsigbarheten og den langsiktige lønnsomheten i fattige land.

Dette er forklaringen på at FN’s mat- og landbruksorganisasjon FAO, FN’s utviklingsprogram UNDP, FN’s rapport om tusenårsmålene (MDG), FN’s generalsekretær Ban Ki-moon og FN’s spesialrapportør for retten til mat, Olivier De Schutter, alle kritiserer rike lands produksjonsstøtte, og sier at alle rike land bør legge om, og støtte landbruket på andre måter. Nyt Afrika støtter kravet om at rike land må legge om fra produksjonsstøtte til bærekraftig støtte og et langsommere landbruk.

g å importere roser fra Kenya pvarmede drivhus i Europa 7

Foto: Paul Jeffrey/ACT Alliance

8

Landbrukdssubsidier som hjelper de rike i utviklede land, men rammer de fattige i Afrika sør for Sahara, er en av de mest alvorlige – og vedvarende – skjevhetene i verdenshandelen UNDP: Africa Human Development Report 2012

Hva er forskjellen på produksjonsstøtte og bærekraftig støtte?

I dag er det meste av den norske landbruksstøtten koblet direkte til produksjonsvolum.

Jo mer du produserer, jo mer støtte får du. Det er to problemer med slik produksjonsstøtte: 1. For det første stimulerer den til økt bruk av energi i form av kunstgjødsel, kraftfôr, sprøytemidler og diesel. Landbruket er en av de største utslippskildene, og står for 20 - 30 % av de globale klimautslippene. Når vi ser på totalutslippene fra mat er produksjonsutslippene ofte langt høyere enn transportutslippene. Derfor har afrikansk mat som transporteres til Norge ofte lavere totalutslipp enn mat som er produsert i Norge.

2. Produksjonsstøtte bidrar ofte til overproduksjon i rike land. Det er nemlig ikke for lite mat i verden, derimot er overproduksjon ofte et problem for verdens fattige (se også spørsmålet om overproduksjon). De produksjonsdrivende subsidiene i rike land bidrar altså til å ødelegge forutsigbarheten og den langsiktige lønnsomheten i fattige land.

Men det finnes andre måter å støtte landbruket på. I rapporten «How to feed the world in 2050» beskriver FAO andre støtteformer, som ikke er direkte koblet til produksjonsvolum, såkalt «dekoblet» støtte. Dette kan være støtte til klimavennlig drift, distriktsbosetting, kulturlandskap, biologisk mangfold, samt å ivareta beredskapsjord slik at den binder mest mulig klimagasser. Så lenge vi kan garantere at subsidiert mat ikke eksporteres, kan Norge bruke slike støtteformer, sier FN.

9

Se, denne osten som er «made in England» er billigere enn kenyansk ost, sier Wycliffe Kipsang opprørt, på et kjøpesenter i Nairobi der europeisk ost selges kunstig billig på grunn av overproduksjon og subsidier.

Foto: Kaare M. Bilden/Kirkens Nødhjelp

10

Dagbladet 06.09.2009: Belgiske bønder som tømmer ut overproduksjonsmelk i protest mot lave priser.

Er dette løsninger dere har funnet på selv?

Nei, selvfølgelig ikke. I Norge vet nesten alle hva FN mener om klima, mens nesten ingen vet hva FN mener om landbruk. I rapport etter rapport gjentar ulike FN-organer at rike land bør støtte landbruket på en annen måte. Dette gjelder for eksempel FNs mat- og landbruksorganisasjon FAO, FN’s utviklingsprogram UNDP, FN’s rapport om tusenårsmålene (MDG), FN’s generalsekretær Ban Ki-moon og FN’s spesialrapportør for retten til mat, Olivier De Schutter.

Foto: Paul Jeffrey/ACT Alliance

Afrika søker ikke beskyttere, men samarbeidspartere som jobber «med»kontinentet og ikke «for». Men hvis ikke Hillary Clinton tar tak i de amerikanske produksjonssubsidiene (…) vil ikke Afrika få muligheten til å bruke 11 handel i kampen mot fattigdom Ellen Johnson-Sirleaf Foto: Antonio Cruz/ABr

Dumper Norge mat?

Ja, Norge dumper kunstig billig mat på verdensmarkedet. Det aller meste av dette er ost som selges til USA. Per i dag eksporterer ikke Norge landbruksvarer direkte til u-land, men det er ingen regler som forhindrer at dette kan skje. Dessuten tar Norge gjennom eksport av kunstig billig ost en bit av verdensmarkedet som u-land gjerne ville hatt. Kenyanske bønder ønsker muligheten til å kunne eksportere ost til USA, men opplever at de utkonkureres, både på verdensmarkedet, og i Kenya, av subsidiert ost fra Europa.

Hovedproblemet med norsk politikk er likevel at vi bruker den samme formen for subsidier som EU og USA, landene som i størst grad ødelegger for fattige land. Dermed stiller Norge seg på samme side som dem som ødelegger for fattige land. Vi krever at regjeringen må ta et internasjonalt initiativ og jobbe for at alle rike land legger om landbruksstøtten.

Jeg støtter kampanjen av hele m eksistensielt, økonomisk og polit samaritan-virksomhet når man støtte selvstendig verdiskapning afrikanske statsledere samt de fl og venstre, enige om nå, etter ov 12

Thomas Hylland Eriksen, professor.

Er det frihandel dere ønsker?

Nei, slett ikke. Vi ønsker en regulert handel innenfor bærekraftige rammer. Det betyr for eksempel at de landene som er dårligst stilt i den knallharde internasjonale konkurransen skal ha flest rettigheter for å kunne gripe inn i markedet. Et av våre viktigste krav er at Norge og andre rike land må trekke alle liberaliseringskrav mot fattige land, slik at de selv får bestemme hvordan de vil utvikle seg.

I forhandlingene i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) støtter Norge EU og USA’s linje i landbruksforhandlingene (og går ofte enda lengre). I forhandlingene om fisk, industrivarer og tjenester presser derimot Norge på for økt liberalisering.

Dette er svært problematisk. I iveren etter å selge oppdrettslaks, tele- og oljetjenester til resten av verden, river den norske regjeringen med seg u-lands politiske handlingsrom. Men historien viser at muligheten til å beskytte egne markeder og egen produksjon i en oppbyggingsfase har vært avgjørende for positiv utvikling i en lang rekke land. Dette er dokumentert bl.a. i FN-rapporten «Making global trade work for people» og av Cambridge-økonomen Ha-Joon Chang.

mitt hjerte. Det er både psykologisk, tisk galt å prioritere barmhjertig kan i stedet kan bidra til å g. Dette er praktisk talt alle fleste økonomer, både til høyre ver femti års bistand.

13

Foto: Paul Jeffrey/ACT Alliance

I landbruk spesielt, har handelsvridende tiltak hindringer for markedstilgang for utviklingsland, nasjonale subsidier for bønder i OECDland, og eksportsubsider – ført mange småskalabønder ut i svært vanskelige situasjoner.

14

Olivier De Schutter, UN Special ­Raporteur on the Right to Food Foto: Heinrich Böll Stiftung

Norge burde gått foran og sagt at alle rike land må kutte mer i sine produksjonssubsidier til landbruket.

Ruth Haug, Prorektor ved Universitetet for Miljø og Biovitenskap

Så dere kritiserer Norge for å være liberalister på fisk og industri?

Ja. I mange utviklingsland lever kystsamfunn av småskala fiske, og deres levebrød blir undergravd av liberaliseringen, spesielt i perioder når norsk oppdrettslaks selges under produksjonspris (som den ofte gjør, uten at det har vært subsidier inne i bildet).

Vi mener fattige land må kunne beskytte seg med toll, men støtter samtidig det norske arbeidet for at rike land skal avvikle all subsidiering av sine fiskeflåter.

Liberaliseringskrav i industrisektoren er som å nekte utviklingsland muligheten til å gjøre det samme som rike land har gjort i sin økonomiske utvikling. Ved å stille krav til utenlandske investorer om lokalt innhold har Norge sørget for kunnskapsoverføring og positive ringvirkninger fra investeringene. I dag har vi 130 000 arbeidsplasser i Norge i selskaper som leverer tjenester og deler til oljeindustrien på norsk sokkel.

Et annet eksempel på aktiv næringspolitikk er USA og Sør-Korea, som med stort hell brukte høye tollmurer for å bygge sin egen industri, før de utsatte den for internasjonal konkurranse. Selv om vi kjemper for at utviklingsland skal ha disse og mange flere handelspolitiske verktøy i kassen, mener vi ikke nødvendigvis at alle utviklingsland skal gjøre akkurat som oss. Det er ikke sånn at «one size fits all», og da blir det vår oppgave å sørge for at utviklingsland selv kan skape sin handelspolitikk med utgangspunkt i sine forutsetninger. Da kan vi ikke trekke opp stigen etter oss og si at fattige land ikke skal få muligheten til å bruke virkemidler som Norge har brukt for å utvikle seg.

15

Foto: Kirkens Nødhjelp

Ved hjelp av enkle vannpumper kunne bøndene i grenseområdet Kenya og Somalia høste gode avlinger - midt i den verste tørkekatastrofen på 60 år. Her viser 11 år gamle Abdullali Maalim Mohamed og kompisene hans stolt frem eksempler fra maisåkeren.

16

Subsidier gir bønder i rike land incentiv til å overprodusere.

Dette presser ned prisene på verdensmarkedet og gjør at lokale markeder oversvømmes av billig import. Lokale bønder kan ikke konkurrere med disse kunstig billige produktene, verken på det globale eller det lokale markedet One (internasjonal kampanje)

Støtter dere slagordet «trade not aid»?

Nei, tvert i mot, vi sier «trade and aid». Omlegging av handelsregler alene vil ikke være tilstrekkelig for å bekjempe fattigdom. Derfor jobber mange av organisasjonene i kampanjen samtidig for politisk endring på en rekke områder, både i rike og i fattige land. Eksempler på dette er barns rettigheter, kampen mot skatteparadiser, korrupsjon og kapitalflukt, for en rettferdig klimaavtale, bærekraftige investeringer, kvinners rettigheter osv.

I tillegg til politisk endring trengs langsiktig bistand for å sikre at økt handel bidrar til fattigdomsreduksjon. Endring av handelsreglene er ikke en «quick fix» som alene løser alle problemer. Det trengs også bistand til småbønder med særlig vekt på kvinner, bondekooperativer, organisasjoner som jobber for omfordeling og til et uavhengig sivilsamfunn og ei kritisk presse.

Samtidig er de av oss som tilhører bistandsbransjen villige til å ta selvkritikk på deler av kommunikasjonsarbeidet vi har gjort tidligere. Gjennom 50 år med bistand har det festet seg en oppfatningen av «oss» som givere og «de» som mottakere, og denne rollefordelingen har blitt så etablert at vi knapt tenker over den. Problemet er at bildet av den tiggende bistandsmottakeren skygger for bildet av den aktive handelspartneren. I stedet for å diskutere hvordan handel på best mulig måte kan bidra til sosial utvikling og fattigdomsbekjempelse, munner diskusjoner om verdens urettferdighet alt for ofte kun ut i krav om mer i bistand. Men bistandsbransjen må ha som ambisjon å gjøre seg overflødig så raskt som mulig. Som de 54 afrikanske statslederne i den Afrikanske Unionen sier det: «Handel er viktigere for oss enn bistand». Målsetningen må være at verdens fattige selv skal få muligheten til å tjene penger og betale skatt gjennom arbeidsplasser som er både sosialt, økologisk og økonomisk bærekraftige.

Det er avgjørende at subsidiene som skader Afrika fjernes.

Kofi Annan Foto: Ricardo Stuckert/ABr

17

Men Norge har jo tollfri og kvotefri import fra alle fattige land?

Foto: ACT Alliance/Paul Jeffrey

Nei, det stemmer ikke. Den såkalte tollpreferanseordningen kan framstå som utviklingsvennlig på papiret, men fungerer svært dårlig i praksis. Ordningen er designet slik at det i hovedsak er land som har lav produksjons- og eksportkapasitet som får fri tilgang, mens utviklingsland som faktisk har varer å selge oss, møter sterke begrensninger.

Høsten 2010 fikk Namibia fart på eksporten av sauekjøtt til Norge. Da mengden av importert namibisk sauekjøtt begynte å nærme seg 400 tonn, som ikke utgjør mer enn 1,6 prosent av det norske markedet, valgte den norske regjeringen å stenge døra.

Norge innførte strenge kvoter, for å hindre at importen ble for stor. Med andre ord: når denne ordningen begynner å virke som den skal, kan den raskt stenges. Dette er svært problematisk, siden forutsigbarhet er avgjørende for utvikling, og det tar lang til å legge om landbruksproduksjonen.

I dag er det høyere toll på videreforedlede, bearbeidede produkter enn på råvarer.

Dette må det bli slutt på. Ordningen med fordelaktig toll for fattige land må bli mindre uforutsigbar og mer finmasket. Dessuten bør flere land inkluderes i ordningen.

Samtidig må de aller fattigste landene hjelpes til å få i gang sin produksjonskapasitet, eksempelvis ved bruk av importsubsidier. Dette vil motvirke at de aller fattigste mister sine fordeler i forhold til de nest fattigste.

Men å utelukkende fokusere på toll blir uansett en avsporing, fordi varer fra fattige land uansett må konkurrere mot tungt subsidierte produkter fra rike land.

18

Vil ikke eksport føre til høye matvarepriser lokalt og føre til at fattige ikke har råd til å kjøpe mat?

Jo, det kan det gjøre, og dette er en av årsakene til at eksport kan være problematisk under dagens urettferdige regelverk. Nettopp derfor må dagens regler endres! Mange endringer må gjennomføres før fattige land kan få tatt i bruk sin kapasitet på en måte som bidrar til å bekjempe fattigdom. Dette gjelder både nasjonale og internasjonale endringer.

Nasjonale problemer innad i fattige land er det i hovedsak landets innbyggere som må løse, men vi kan forsøke å bidra positivt gjennom å støtte sivilsamfunnet, frie medier og organisasjoner som jobber mot fattigdom, undertrykkelse og korrupsjon.

Når det gjelder de internasjonale Realprisene på mat (pris justert for inflasjon) sank gjennom hele 1900-tallet. reglene har vi et større ansvar, Indeks (1990=100) 400 for å i det minste sørge for at vi 350 ikke ødelegger for fattige land, 300 slik dagens handelsregler gjør.

250 I denne sammenhengen må vi 200 også huske på at 70 % av verdens 150 100 fattige er bønder og landarbeidere.

50 De er både matkonsumenter og 0 matprodusenter. Norske medier 1961 1968 1975 1982 1989 1996 2003 2010 har skrevet mye om problemene ved økende matpriser, men de har skrevet lite om problemene fattige bønder har opplevd på grunn av fallende matvarepriser. Matprisene er nemlig ikke rekordhøye, når vi tar inflasjon inn i regnestykket. Tvert i mot falt de reelle prisene på mat gjennom hele forrige århundre, og er nå ikke høyere enn de var på 1980-tallet, se graf.

Samtidig er det viktig å understreke at omlegging av handelsreglene er ikke en quick fix, som løser alle problemene alene. Som nevnt trengs bistand for å støtte bondekooperativer, kampen mot korrupsjon og en rekke andre formål. I tillegg må vi få på plass regler og reguleringer som ivaretar bærekraftshensyn og sosiale hensyn, og som begrenser spekulasjon. Et viktig eksempel er å styrke FN/FAO’s nye regelverk for «Responsible Governance of Tenure of Land, Fisheries and Forests». Et annet viktig eksempel er å støtte FN’s spesialutsending for retten til mat, Olivier De Schutter, sitt arbeid for bedre konkurranselovgivning nasjonalt og globalt.

Kilde: FAO Outlook 2011

19

Er det realistisk at fattige småbønder tjener penger på å selge varer til rike land eller vil de store matvaregigantene ta hele profitten?

20

Godt og viktig spørsmål. Mange faktorer er relevante her. La oss først sammenligne ulike økonomiske sektorer. FN’s mat- og landbruksorganisasjon har regnet på hvordan vekst innen landbrukssektoren gagner den fattigste halvdelen av et lands befolkning, sammenlignet med andre sektorer. Svaret er at i gjennomsnitt er vekst i landbrukssektoren dobbelt så gunstig for de fattigste, som vekst i andre sektorer. En viktig årsak er at 70 prosent av de fattige i utviklingsland lever på landsbygda og får store deler av livsgrunnlaget sitt fra landbruk eller landbruksrelaterte aktiviteter.

I denne sammenhengen er det også store forskjeller mellom ulike land. Botswana og Namibia har, som nevnt, fått fart på sin eksport av landbruksvarer. I begge landene er over halvparten av befolkningen direkte eller indirekte involvert i storfedrift og kjøttproduksjon. Besetninger på inntil ti dyr per eier utgjør det store flertallet av gårdene. Den namibiske produsenten som eksporterer kjøtt til Norge, Meat Corporation of Namibia Ltd., er et kooperativ som eies i fellesskap av landets kvegeiere og staten. Botswana Meat Commission, som står for eksporten til Norge fra Botswana, er et statlig foretak, og 55 prosent av leverandørene er småbønder. Kun 2 prosent av leverandørene har besetninger på over 100 dyr.

Samtidig finnes det også eksempler på land der vilkårene i dag er langt vanskeligere enn i Botswana og Namibia. Det er ingen tvil om at det kan være interessekonflikter mellom fattige bønder og landarbeidere på den ene siden, og eksportinteressene på den andre. Spørsmålet blir da om vi skal forsøke å bidra positivt til å løse disse problemene, eller om vi skal bruke dette som argumenter mot fattige bønder i Botswana og Kenya som sier at de ønsker å eksportere til Norge.

Brasil er et mer komplisert eksempel. På den ene siden er det mange problematiske sider ved Brasils landbruk. Men Brasil er et av ytters få land i verden som har klart å redusere forskjellene mellom fattige og rike de siste årene. Befolkningen har altså gjennom demokratiske kanaler valgt ledere som har gjennomført en omfattende omfordeling av den økonomiske veksten, og dette bør alle fattige land få muligheten til.

Xaviour Chikwatu fra Malawi sjekker tilstanden i 책keren.

21

Men er det ikke sånn at ingen land har noen gang blitt rike på eksport av råvarer?

22

Og et beslektet spørsmål: Vil ikke eksport av råvarer bidra til at Afrika ikke blir industrialisert? For det første: Vi argumenterer slett ikke for at fattige land bare skal eksportere råvarer. Men bør ikke fattige land få muligheten til selv å kunne velge mellom flest mulige virkemidler? Vi må gjøre det mulig for fattige land å satse på videreforedling og bearbeideing av varene. Derfor må Norge kutte ut ordningen med høyere toll på foredlede varer enn på råvarer fra uland, og Norge må droppe liberaliseringskravene i forhandlingene om fisk og industrivarer. Disse kravene undergraver u-land mulighet til å bygge industri, og gjør det umulig for fattige land å bruke virkemidler som Norge brukte da vi bygde oss opp.

Men vi bidrar heller ikke til Afrikas industrialisering ved ikke å kjøpe landbruksvarer derfra. Historien viser at det er svært vanskelig for fattige land å hoppe rett til industrialisering uten å få fart på landbrukssektoren. Tvert om kan landbrukseksport være et viktig bidrag i en prosess hvor man bygger opp en nasjonal produksjonssektor.

Det er ikke slik at valget afrikanske land står ovenfor i dag er mellom eksport av industrivarer eller eksport av landbruksprodukter. De er ofte høyt integrerte i den globale økonomien allerede - problemet er bare at de tropiske produktene de selger i dag gir alt for lav fortjeneste. Ved å utvide de eksportmulighetene de har til også å inkludere produkter som meieri, kjøtt og grønnsaker vil man også øke inntjeningsmulighetene i landbruket. Inntektene kan investeres i infrastruktur, kjøling og lagring, maskiner for videreforedling av kakaobønner og melk til ferdig sjokolade, samt industribygging og utviklingen av mer stabile samfunn.

Vi må også huske på at reglene for internasjonal handel i stor grad har vært diktert av de rike og mektige. Et massivt rop av stemmer fra Sør mener nå at reglene for verdenshandelen er urettferdige, og må endres. Derfor henger det ikke på greip å bruke problemene som er et resultat av dagens urettferdige regler som et argument mot å endre disse reglene.

Produsere mer? Det er klart vi kunne produsere mer. Mye mer!

Flinke folk går arbeidsledige, og god jord ligger brakk, fordi det ikke er lønnsomt å dyrke den. Vi trenger bedre tilgang på markeder der vi kan få real betaling.

Monica Thiongo, kenyansk bonde

Kilder: FN/ UNDP: Africa Human Development Report (2012) FN/FAO: An African Horn of Plenty (2012) Kofi Annan: Delivering Global Food and Nutrition Security (2011) Oxfam: Grow (2011) ONE: Trade and Investment (2011) FN/UN Millennium Development Goals Report (2010) FN/FAO: How to feed the world in 2050 (2009)

23

Jeg har selv reist en del i Botswana, og jeg har bodd i Zimbabwe en stund, og kjøttet jeg fikk der, var noe av det beste jeg har vært borti.

Foto: New Scandinavian Cooking

24

Forsidefoto: ACT Alliance/ Paul Jeffrey design: Magnus Osnes

Kokk Andreas Viestad til Folkevett