Jeg synes det er mye å lære av Croydon, først og fremst at det er menneskene og ikke stedet som er i fokus. I virkeligheten er dette et radikalt grep, som – anvendt på våre bygde- og bymuseer – kunne gitt en total omkalfatring av hva man legger vekt på. Croydon-museets personale var mye ute blant folk i innsamlingsperioden og skapte mye generell interesse for prosjektet, men hvor var informantene og folk flest da selve utstillingen skulle formes? De ga fra seg sine ting og sine livshistorier, og er sikkert stolte over å finne seg igjen i utstillingen, men hvor er de nå i utstillingens hverdagslige møte med sitt publikum? På søndagsarrangementer inviteres f.eks. folk til å møte en ekspert på fotballklubben Crystal Palace og ta med seg sine egne Crystal Palace-souvenirer. Og skuespillere agerer politimenn fra 2. verdenskrig som kan fortelle og snakke med publikum. Så giverne er der nok ennå, men om dette er tilstrekkelig til å skape en allmenn følelse i lokalsamfunnet av medeierskap i Lifetimes, kan jeg ikke vurdere. Spørsmålet om medeierfølelse er spesielt viktig i forhold til personer med innvandrerbakgrunn. De føler seg naturlig nok fremmede i forhold til en institusjon som et museum, uansett hva institusjonen velger å kalle seg. Å bygge opp en kontakt er bare første skritt. Dernest kommer arbeidet med å vedlikeholde medeierfølelsen til museet. Det er på dette punktet jeg ville lett etter grunnlag for at Croydons befolkning skulle fortsette å besøke Lifetimes, snarere enn i en (riktignok nødvendig) oppgradering av samme type utstilling som nå står der. Lifetimes, Croydon Clocktower, Katherine Street, Croydon CR9 1ET, England. Telefon –44-181- 253 1030, fax –44-181-253 1003.
Å SAMMENLIGNE ER VANSKELIG OG VIKTIG Enkelte mener at sammenligninger alltid ender med å sette hummer og kanari opp mot hverandre; de vil alltid bli kunstige og i en eller annen forstand uriktige. Den besøkende på en utstilling vil uansett alltid lage seg sammenligninger. Sammenligningsutstillinger fungerer best når de kan brukes av en gruppe som kan diskutere seg imellom hva de opplever, som f.eks. skoleklasser.
IKM, Oslo Bymuseum, Universitetets etnografiske museum: Likhet i forskjellene – overgangsritualer fra barndom til ungdom Utstillingen tar for seg overgangsritualer fra barn til ungdom hos statskirkelige kristne (felles for begge kjønn), ikke-religiøse norske (borgerlig konfirmasjon, felles for begge kjønn), det separate gutte- og jenteritualet hos jøder, det separate gutte- og jenteritualet hos ibo-folket i Nigeria og et jenteritual fra Sri Lanka.51 Utstillingen ble laget av IKM i samarbeid med Oslo bymuseum og Universitetets etnografiske museum. Den er senere bygget om til å bli en vandreutstilling. Distribusjonen ivaretas av IKM. Siden jeg selv har vært med på å arbeide frem utstillingen, tillater jeg meg å bruke vi-form. Utstillingen inngår i en flerårig serie seminarer, arrangementer og utstillinger som tar opp livsløpet slik det arter seg i ulike kulturer. Temaet er universelt menneskelig, alle kjente kulturer markerer overganger i livsløpet, men: OBS! Noen markerer flere overganger enn andre – og noen færre
51
Rekdal, Per B., 1994: Likhet i forskjellene – overgangsritualer fra barndom til ungdom. IKM, Oslo.
79