Mångkulturellt sentrum i bydelen Botkyrka utenfor Stockholm, er en institusjon som produserer utstillinger og informasjonsmateriale om det flerkulturelle Sverige, og samtidig utfører forskningsoppdrag om samme tematikk. IKM (Internasjonalt Kultursenter og Museum) i Oslo har riktignok en mindre samling gjenstander direkte knyttet til utstillinger, men det er ikke et mål for institusjonen å opprette en museumssamling. IKMs hovedhensikt er å være en formidlingsinstitusjon fokusert på det flerkulturelle både gjennom utstillinger, seminarer og arrangementer i egne lokaler, og gjennom vandreutstillinger beregnet på museer, skoler og andre kulturelle sentre. I likhet med Mångkulturellt sentrum, er IKMs lokalisering i en bydel dominert av innvandrere, essensiell for virksomheten. Man kan si det slik at de begge betjener det nasjonale nivået, men fungerer også aktivt i forhold til det lokale nivået. For IKM er det lokale nivået både en målgruppe (her finnes den største innvandrerbefolkningen i Norge, og Oslo er landets mest internasjonale by) og en inspirasjons-, informasjons- og kontaktkilde. De ”rene” formidlingsinstitusjonene spesialiserer seg på ett av museenes områder, men har til gjengjeld en styrke i forhold til vandreutstillings- og turnévirksomhet og i koblingen til andre kunstarter og formidlingsformer. Som vandreutstillings- og turnéinstitusjoner betjener de museene på en måte som museene vanskelig selv kan ivareta. I forhold til innvandrere – som foreløpig er lite museumsorientert – er det utvilsomt en fordel at enkelte institusjoner kan ha fleksibilitet til fritt å koble sin virksomhet til andre kunstformer og kunne forfølge formidlingsveier som kan gi resultater, uavhengig av en tung infrastruktur gitt av samlinger, bevaringsproblematikk og langsiktige forsknings- og dokumentasjonsoppgaver. En spesialisert formidlingsinstitusjon vil også kunne ha fleksibilitet til å ha et eklektisk forhold til samlings- og forskningstunge institusjoner, som på sin side sitter på gjenstander og kunnskap av stor nytte for formidlingen om det flerkulturelle. Med andre ord: de tradisjonelle museene og institusjoner som rendyrker formidlingen utfyller hverandre. Formidlerne er avhengige av museenes samlinger og forskning, men har større frihet til å utvikle nye formidlingsformer – som igjen er nyttige for museene.
45