holde den i fokus. Men når den fungerer, er den gjensidig oppdragende og interessevekkende: både museumsfolk og medlemmene av fokusgruppen lærer om og av hverandre på en måte som kan utvikles videre i forhold til fremtidige aktiviteter. S Å etablere krysskulturelle grupper for ulike håndverk og kunstneriske uttrykk med interkulturelle fellestrekk, kan også være en måte å etablere kontakt med et innvandrerpublikum på. Erfaringer viser at slike grupper fremmer vennskap, kunnskap om hverandre, gjør museumsmateriale relevant, og kan få frem de mest anonyme av museenes potensielle brukere. Museenes samlinger av redskaper til manuelle håndverksteknikker vil nesten alltid ha et flerkulturelt nedslagsfelt: funksjonelle redskaper er stort sett laget og brukt etter samme prinsipper overalt og det vil alltid være mye å sammenligne og vise at slik gjør vi hos oss og slik hos oss. Et eksempel: eldre kvinner synes ofte kulturvariasjoner kan være skremmende ukjente, men deltagelse i flerkulturelle broderingsgrupper har i Storbritannia visstnok både fjernet frykt og gitt opphav til nye ”syklubber”.20 Igjen kreves intensivt arbeid med ulike grupper og kontaktpersoner. S Når temaet er relevant, gir samarbeid med innvandrere om oppbyggingen av utstillinger en konkret mulighet til å fungere som ”dialog”-institusjon, og det gir en medeierfølelse for den innvandrergruppen det gjelder som inspirerer til museumsbruk. S La skoleelevene være vertskap for sine foreldre! Museenes skoletilknytninger kan – i tillegg til klasseomvisninger – også omfatte ambisiøse skoleprogram der egenaktiviteter av ulik art inngår. Én slik egenaktivitet kan være å la flerkulturelle skoleklasser få anledning til å opptre som vertskap for sine foreldre i museet, der det bl.a. kan inngå en omvisning om foreldrenes opprinnelseskultur og tilberedelse og servering av mat. Eller foreldre og barn kan danne et lag som hver for seg forbereder og presenterer kulturinnslag og mat for hverandre. Felles for strategiene over er at nye publikumsgrupper som innvandrere nås gjennom å skape relevans i det som tilbys, og aktiv, oppsøkende virksomhet der invitasjon til ulike former for samarbeid inngår. Det skal ikke stikkes under en stol at det er langt mer arbeidskrevende enn vanlige måter å nå et velkjent publikum på. Men man skal også huske at museene gjennom slike arbeidskrevende kontaktmåter også opparbeider en kompetanse som kan anvendes i å aktivisere sitt etablerte publikum.21
20
Muntlig kommunikasjon ang. arbeidet ved Cartwright Hall (se omtalen av Cartwright Hall). For de nederlandsk-kyndige kan mer om et flerkulturelt museumspublikum leses i følgende artikkelsamlinger: Leeuw, Rit de, (red.), 1995: Publiek en het jaar 2000 – musea in de multiculturele samenleving, Nederlandse Museumvereniging, Amsterdam/Rijksdienst Beeldende Kunst, Den Haag. Hamersveld, Ineke van, (red.), 1998: Nieuwe Nederlanders en musea. Boekmanstudies/Mondriaan Stichting, Amsterdam. 21
34