Innvandrere er sannsynligvis sterkt underrepresentert blant museenes publikum. Der er mange årsaker til dette: de er kanskje ikke vant til museer som sådan; de kan oppleve at norske museer er irrelevante; mange tilhører lavt utdannede segmenter av befolkningen som i liten grad besøker museer, uansett om de er norske eller innvandrere; og mange oppsøker nesten utelukkende kulturelle arrangementer innen egen gruppe. Fargerikt fellesskap-arrangementer treffer først og fremst en elite av innvandrere og nordmenn som har overskudd til å se seg selv i en slik stor sammenheng.18 Har man som mål å appellere til bredden av ”alminnelige innvandrere”, må man spørre seg hvem ”alminnelige innvandrere” er. Kanskje det ikke eksisterer noe som er felles for innvandrere generelt, og at målet er fåfengt? Sannsynligvis vil det være lettere å nå ”innvandrere generelt” i et lite lokalmiljø enn i en stor by, fordi lokalmiljøets mindre antall innbyggere lettere gir grobunn for fellesskapsfølelse og gjør mer overgripende kategoriseringer mer relevante. I en stor by vil de enkelte innvandrermiljøene være store og mye seg selv nok, eller svært fragmenterte i et utall av smågrupper det kan være vanskelig å skape en samlet fellesskapsfølelse for.
Hva har museet å tilby som kan få innvandrere til å føle at museet angår dem? Uansett er det mest relevante spørsmålet en kan stille seg som museumsformidler: hva har museet å tilby som kan få innvandrere til å føle at museet angår dem? S Det er ikke ukjent at enkelte innflyttere går fullstendig over bord i uhemmet begeistring for sitt nye hjemsteds fortid, men det gjelder nok ikke det store flertallet. Den begeistrede innflytteren tilhører dessuten nesten bestandig en høyere middelklasse eller overklasse (f.eks. lærere/lektorer), og er nesten aldri en minoritetsperson som har mer enn nok med å få aksept for sitt nærvær. Likevel vil en tilrettelagt innføring i historien til bydelen eller bygda innvandrere bor i, være et tiltak som kan vekke interesse: Også innvandrere har behov for å kjenne bakgrunnen til sitt lokalmiljø; også de utvikler kjærlighet til sitt nye hjemsted; også de synes det er stas å kunne vise gjester fra sitt opprinnelige hjemland severdighetene der de bor (Hva gjør Oslo-bosatte innvandrere jeg har snakket med når de får besøk ”hjemmefra”? De tar dem med til Vikingskipene, Kon Tiki-museet og Norsk Folkemuseum!). S Det er et av skjebnens luner at Norge synes å ha flest innvandrere fra land det har hatt minst å gjøre med opp igjennom historien, men det er unntak. F.eks. har den norske handelsflåten i mange år hatt mannskaper fra Filippinene (og tidligere fra Spania). En viss innvandring til Norge har dette ført til, men ikke så stor. Likevel kan temaet være interessant for filippinere i Norge generelt. Et kontroversielt tema: kurderne er usynlige i innvandringsstatistikken. De fremstår som tyrkere, iranere, irakere og syrere. Men de er mange. Vil noe museum våge å lage en utstilling som trekker linjen fra Nansens berømte innsats for armenerne til kurdernes situasjon i dag? S Sannsynligvis er immigrantsituasjonen i seg selv det temaet som i høyest grad kan oppleves som noe felles. Mange innvandrere har fremhevet at det er viktig å få ”deres” historie i Norge på museum, dvs. historien om hvilken innsats de har gjort fra rundt 1970 og til i dag, og fremheve markante personer. S Flyktningebakgrunnene er ofte dramatiske, men omtales ytterst sjelden i norsk offentlighet, bortsett fra når verdensbegivenhetene setter kortvarig fokus på en akutt situasjon. Vietnameserne i Norge er for det meste ”båtflyktninger”, eritreere har flyktet fra en krig, irakere og iranere fra politisk undertrykkelse, chilenere fra et militært diktatur. I Norge er krigen den tyske okkupasjonen og torturen kobles til Gestapo, men etter hvert vil det være flere norske statsborgere 18 Sannsynligvis gjør historiske og kulturelle forskjeller mellom Norge og Storbritannia at ikke alle deler av følgende rapport er gyldig her, men der er likevel mange gode poenger i: Desai, Philly & Thomas, Andrew, 1998: Cultural Diversity – Attitudes of Ethnic Minority Populations Towards Museums and Galleries. Museums and Galleries Commision, London.
32