FRA NASJONAL ENSIDIGHET TIL INKLUDERING AV URFOLK OG NASJONALE MINORITETER
Det er blitt en uriktig klisjé at norske museer har en entydig nasjonalromantisk opprinnelse. De opprinnelige universitetssamlingene tidlig på 1800-tallet var tvert imot meget internasjonale og gjorde ikke nødvendigvis forskjell på norsk og utenlandsk materiale. Ikke dermed sagt at de ikke var preget av tidens syn på hva som var og ikke var høyverdige kulturer. For eksempel ble det samiske helt fra begynnelsen av oppfattet som unorsk og eksotisk. De hadde likevel et nasjonalt siktemål: de skulle bidra til å bygge landet, å gjøre Norge likeverdig med andre nasjoner. Først mot slutten av det 19. og inn i det 20. århundret kom det som folk flest nå regner som det arketypiske norske museum: folkemuseene, med samlinger fra den tradisjonelle bondekultur, helst i form av et friluftsmuseum med tilflyttede gamle hus.
Hva ble valgt som norsk? Den norske nasjonale reisningen utover på 1800-tallet hadde et sterkt element av ”vi mot andre”tankegang. Det gjaldt å finne det rene og opprinnelige norske, dvs. det som var mest forskjellig fra det en fant i andre land. I praksis valgtes arkaiske former som forlengst var blitt skiftet ut i Europa og som hadde en lang lokal endringsprosess innen Norge bak seg. Forbildene ble regioner i Norge som på grunn av fattigdom eller isolasjon ikke hadde evnet å følge med i tiden. Kystkultur, med sterke innslag av samspill med landene rundt Nordsjøen, var uren og ble effektivt neglisjert. Dette er en viktig forståelse å ta med seg når en skal inkludere nye kulturer, kanskje med egne ”nasjonalromantiske” behov. Er andres nasjonalromantiske behov like legitime som våre var? Kan en forholdsvis nyankommet minoritetskultur ha behov for en kulturell egenmarkering når de ikke en gang er skikkelig integrert i det norske samfunnet? Det Norske Selskab i København på 1700-tallet og pakistanske foreninger i Norge på 1900-tallet er selvfølgelig dramatisk ulike, men er der likevel noe å lære fra norsk kulturell egenmarkeringspolitikk til situasjonen for dagens nye minoriteter? Norge kan i utgangspunktet sees som en minoritetskultur i Europa, og vekten på det isolerte og særnorske forsterket en selvvalgt minoritetskarakter. Den norske kulturelle løsrivelsesprosessen fra Danmark gjennom hele 1800-tallet og langt inn i 1900-tallet, kan også godt sees som en etnisk mobilisering. Et talende eksempel er striden om hvorvidt skuespillerne skulle snakke dansk eller norsk fra scenene i Norge. Dagens norske pendling mellom sterk selvhevdelse (”det er typisk norsk å være god”) og sterk selvforakt (”nordmenn er Ola Dunk”) er helt karakteristisk for minoritetskulturer med et uavklart selvbilde. Fremveksten av de nasjonale museene på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet førte til at norsk materiale ble overført fra de vitenskapelige generelle museene til de nasjonale, for eksempel fra Universitetets etnografiske museum i Oslo til Norsk Folkemuseum. Folkemuseer og rikt illustrerte utgaver av Snorre og Norske folkeeventyr bidro til at det norske som idé og ytre apparisjon ble gitt en endelig form. Stereotypiene fra det sene 1800-tallet har sittet som en urokkelig grunnmur i nordmenns forestillingsverden helt frem til i dag.
29