Denne mangelen på systematikk preger også tenkningen om innvandrerkulturer. Siden de flestes grunnkunnskap om den store verden er basert på inndelinger i nasjonalstater, har vi i Norge klassifisert nykommerne som tilhørende ”pakistansk kultur”, ”chilensk kultur”, ”vietnamesisk kultur”, osv. Og i de tilfeller der grunnkunnskapen om enkeltnasjonene er svak, forenkles det hele til f.eks. ”afrikansk kultur” (som i manges hode egentlig betyr Afrika sør for det overveiende arabiske Nord-Afrika, uten at de riktig har tenkt over at det er det de mener). I mange nasjonalstater vil det i virkeligheten være umulig å komme frem til noenlunde ytre kriterier for én kultur som omfatter hele, eller i det minste størsteparten, av nasjonen ettersom nasjonen enten er svært flerkulturell, eller ettersom høyst levende kulturelle grenser krysser nasjonsgrensene.11 Å tilhøre ”pakistansk kultur” er i Norge mer komplekst enn de fleste aner: det store flertallet av dem som er kommet til Norge fra Pakistan, tilhører nemlig en språklig minoritet i Pakistan som man innen Pakistan kanskje vil rubrisere som en egen kultur, forskjellig fra majoritetens. Snudd på hodet ville det vært som at nesten alle av tusenvis av norske innvandrere til Pakistan var samiske og snakket samisk seg imellom, og en norsk besøkende ville da kanskje synes at det var merkelig at alle disse uten videre i Pakistan ble betraktet som representanter for det typisk norske. En pakistansk besøkende til Norge kan kanskje synes det er rart av vi ikke skjønner at det er store kulturelle forskjeller mellom pakistanere, og at de fleste pakistanerne i Norge ikke er ”vanlige” pakistanere. I Storbritannia drives mye kulturformidling med utgangspunkt i en enkel tredeling: Afrika, Sør-Asia (Pakistan, India, Bangladesh og Sri Lanka) og Karibia. En slik forenkling gir et meningsfullt grunnlag for samarbeid der, men ikke alltid i like stor grad i de enkelte opprinnelseslandene. Nordmenns og andres overforenklede klassifikasjoner av kulturelle enheter som er fremmede for dem selv, forvandles i stor grad til realiteter for dem det gjelder. Mange av de afrikanske innvandrerne aksepterer f.eks. å tilhøre ”afrikansk kultur” og driver sitt kulturelle arbeid på grunnlag av en slik klassifikasjon. Det finnes ingen fasitsvar for en kulturs ”innhold”! Den verste blunderen en kan gjøre i et møte mellom representanter for ulike kulturer, er å handle ut fra en fasit-holdning til hvordan ”deres kultur er” eller for den saks skyld, ut fra en stereotyp tenkning om sin egen kulturelle bakgrunn. Animerte nordmenns utlegninger overfor utlendinger om det essensielle i norsk kultur burde tilhøre pinlighetstoppen for enhver edru norsk person, og mane til ettertanke når man forsøker å danne seg en oppfatning av kjernen i andre kulturer.
Hybrider, kreoliseringer, cross-over De kulturelle likheter og forskjeller vi finner i Norge, skapes, vedlikeholdes og endres like mye som et resultat av den norske virkeligheten her og nå, som med utgangspunkt opprinnelseskulturen. Dette resulterer i en kontinuerlig kreativitet i retning av ustanselig nye kulturformer som enhver kulturklassifikasjon ville hatt vanskelig for å holde tritt med, kanskje bortsett fra i slang-/trenduttrykk blant ungdommen. Ungdommen er naturligvis de som raskest endrer, blander, og i det hele tatt har et urolig forhold til virkeligheten. Selv om mange av disse endringene er overfladiske formforandringer, er det ingen tvil om at også nye grunnleggende verdiplattformer skapes. Voksenkulturene endrer seg også uunngåelig, men voksne synes å ha mindre oppmerksomhet rettet mot egne forandringer og 11
I Europas historie har kongedømmer og hertugdømmer ofte vært basert på arv og erobring der énkulturalitet ikke har vært et viktig poeng, f.eks. da den svenske kongen også ”eide” områder rundt Østersjøen med finske, baltiske, polske og tyske befolkninger. Gamle imperiedannelser var normalt flerkulturelle – som f.eks. det Ottomanske riket eller Russland – mens nye nasjoner med utgangspunkt i kolonier oftest har kulturgrenser som krysser landegrenser, som nesten overalt i Afrika.
22