Utstillingen påpeker hvordan prakt og krig henger sammen, både om vi ser på historien og på ulike kulturer. I første del av utstillingen utforskes hvordan det estetiske har vært brukt som et funksjonelt og emosjonelt redskap. I andre del av utstillingen omhandles vårt samfunns underholdningsvold og i tredje del hvordan fiendebilder skapes og utvikles, med bl.a. eksempler fra avisdebatter om innenlandsk fremmedfiendtlighet og dokumentarfilm om hvordan krigen gradvis skapte fiender av gamle naboer og venner i Kroatia. Helt til slutt inneholdt utstillingen en tekst der jeg forsøkte å forklare hvordan det var å lage en slik utstilling, i spennet mellom personlig fascinasjon, faglig nysgjerrighet og sorgreaksjoner. Utstillingen er konsekvent spørrende og drøftende. Der er ingen endelige svar, men er likevel basert på allmenn samfunnsfaglig innsikt. Utstillingen hadde altså et flerkulturelt utgangspunkt, og en stor del handlet om fremmedfiendtlighet. Den fikk mye presseomtale og ble gjenstand for omtaler i tidsskrifter som fulgte opp det spørrende. Gjesteboken viste et positivt engasjert publikum, og jeg fikk i noen tilfeller beretninger om fedre som hadde tatt meg seg sine sønner til utstillingen. Dette understreker nok at det var primært en ”mann/gutt”-utstilling, skjønt flere kvinnelige besøkere benektet dette sterkt. Noen gratulerte med en flott utstilling og fortalte begeistret at de samlet på våpen, en reaksjon stikk i strid med utstillingens hensikt. La meg prøve en evaluering: S Den eksplisitte kombinasjonen av skjønnhet og vold i tittelen var en ”stunner” som både skapte interesse og representerte en ny innfallsvinkel, men som samtidig inneholdt en fare for ”tabloidisering” i oppfatningen av temaet. Den første arbeidstittelen var ”Om Krigens Skjønnhet eller Den Meningsfulle Volden”. Jeg mente selv at ”meningsfull” var tydelig nok, både i sin ironiske valør og i sitt saklige innhold, utstillingen dreide seg jo i stor grad om former for voldsutøvelse som nettopp var karakterisert av at mange sterkt følte at den var meningsfull, som når man kjemper i en ”rettferdig” krig. Men denne versjonen skapte slik umiddelbar avsky hos enkelte at de ikke var mottagelige for forklaringer om innholdet, og jeg fant det best å lage en tittel som refererte mer entydig til det estetiske. S Utstillingens ideale effekt var å få den besøkende til å stille seg i en selvransakende posisjon, på lignende måte som min egen ambivalens til temaet var utstillingens underlag. Som utstilling om f.eks. fremmedfiendtlighet, er det min oppfatning at den var spesielt effektiv fordi den hadde et utgangspunkt som de fleste kunne kjenne seg igjen i, og viste hvilke skremmende konsekvenser dette selvgjenkjennelige utgangspunktet kunne få i gitte situasjoner. En dokumentarfilm fra en landsby i Kroatia understreket poenget med overgangen fra det kjente hverdagslige til det utenkelige. Filmen ble tilfeldigvis tatt opp da krigen fremdeles var uvedkommende og fjern, og da det ikke kunne tenkes at noe kunne komme mellom familier av ulik trosbakgrunn som hadde hatt hverandre som nærmeste venner i flere generasjoner. Noen få uker senere var muslimenes hus brent, de selv drevet på flukt og hatet var sådd der alle mente det ikke skulle kunne grodd. S Den var ikke moraliserende og pekte ikke ut gode og dårlige mennesker. Skal man få tilskueren til å reflektere over sin egen dobbelhet i forhold til f.eks. vold og underholdning, er både den angivelig helt godes og den angivelig helt ondes felles menneskelighet et viktig poeng. S Den innbød til å tenke selv og å se selv. I en konstruert norsk dagligstue kunne man sette seg ned i godstolen og se Dagsrevymeldinger om Gulfkrigen. På veggen hang norsk natur og norske familiebilder. Like pent innrammet, midt blant familiebildene, hang portrettet av en ihjelbrent irakisk soldat. Ingenting pekte hen mot bildet, det var opp til den enkelte å få øye på det. Hensikten var å gjøre det visuelle like lite ”fasit-orientert” som teksten.
103