en miniutstilling satt opp i en flyttbar vogn som museet hadde til mobil utadrettet virksomhet, Museum on the Move. Den ble plassert i parker, markeder og supermarkedsparkeringsplasser i bydeler der svært få av museets publikum normalt kom fra. De gjennomførte pressekampanjer i bydelsaviser og møtte ”community groups”. De samarbeidet med Black Cultural Archives og Londons to jødiske museer. De etablerte kontakter med personer som hadde gjenstander og annet materiale å låne ut, og var villige til å stille til intervju. Til slutt ble 64 mennesker intervjuet om sin erfaring med å flytte til London. Disse ble brukt i utstillingen og katalogen. Til katalogen var 13 essays skrevet av personer med innflytterbakgrunn fra hele verden. Med andre ord: bak utstillingen lå en kraftig mobilisering av målgruppen. Mobiliseringen stoppet ikke ved åpningen av utstillingen. En serie fokus-uker ga innflyttergrupper en uke hver på å presentere seg selv helt etter eget hode, med utstillinger, teater, eventyrfortelling, poesiopplesninger, moteshow, historiske vandringer, musikk, filmer, foredrag, performance og diskusjoner. Dertil programmer om spesielle deler av London, om spesielle grupper (f.eks. flyktninger, kvinneerfaringer, stereotypisering). Endelig ble en kunstner engasjert i to måneder for å jobbe sammen med publikum om artistiske reaksjoner på utstillingstemaet. En meget god læremiddelpakke ble utviklet for skolebruk.61 Selve utstillingen var delt i syv deler: Before London; Roman London; The Age of Migrations (450 – 1066); Medieval Europeans (1066 – 1500); London and the Wider World (1500 – 1837); The Heart of the Empire (1837 – 1945); After the Empire (1945 to the Present). Suksessen var stor: andelen av besøkende fra etniske minoriteter steg fra 4 til 20 %. Den første hensikten med utstillingen var nådd. Så hadde kanskje også den andre hensikten blitt nådd? At de som hadde besøkt utstillingen hadde lært at innvandring ikke bare er et etterkrigsfenomen? En serie fokusgruppe-studier indikerte at utstillingen for det meste var besøkt av mennesker som allerede hadde en positiv innstilling til dens budskap. Og så? Peopling of London var en temporær utstilling (1993). I årene som er gått har andelen av besøkende med minoritetsbakgrunn sunket og skal nå være omtrent der den var før utstillingen. Hensikten var å inkludere mye av Peopling of London i en permanent etterkrigsdel i museet. Spørsmålet er imidlertid om dette i seg selv vil være tilstrekkelig til å ha en betydelig innflytelse på publikumssammensetningen, eller om en mobilisering av lignende art som under oppbyggingen av Peopling of London er nødvendig. Det er flere lærerike poenger her: S Museumsledelsen tok ansvar i forhold til tendenser til politiske holdninger som museet på faglig basis kunne påvise var uriktige. S Museumsledelsen tok også ansvar i forhold til at en mye mindre andel av museets besøkende tilhørte etniske minoriteter enn andelen av Londons befolkning. S Mobiliseringen av interesse foran utstillingen ved at personer fra målgruppen får gi sitt besyv med var avgjørende for interessen for utstillingen. S En opprettholdelse av interessen ble ivaretatt av et intensivt arrangementsprogram, delvis styrt av målgruppene selv i form av selvpresentasjoner. S Selv om en dramatisk økning i andelen av besøkende fra etniske minoriteter ble oppnådd, var denne effekten ikke varig når spesielle tiltak ikke ble vedlikeholdt og fornyet.
61
Museum of London, 1993: The peopling of London. Resource pack. London.
100