Ruijan Kaiku 29.03.21

Kvensk magasin

Kvääni magasiini • 27. vuosikerta / 27. årgang • 2021

#03

Maanantaina 29. marsikuuta / Maanantaina 29. maaliskuuta / Mandag 29. mars

Ung og talentfull:

Christina bærer videre den kvenske arven Side 17

Vant Kvensk språkpris Side 6

Sølvet alle vil ha Side 15

Hurra for Kvenfolkets dag Side 20-23

Kveenien ja ruijansuomalaisten lehti Den kvenske avisa i Norge

PÄÄKIRJOITUS

Redaktööri/journalisti: Arne Hauge + 47 970 21 081 arne@ruijan-kaiku.no Journalisti: Liisa Koivulehto + 47 982 60 562 liisa@ruijan-kaiku.no

Sanatonta tiettoo

Journalisti: Heidi Nilima Monsen + 47 477 56 807 heidi@ruijan-kaiku.no Journalistpraktikant: Kristine Jonas + 47 920 93 846 kristine@ruijan-kaiku.no

Met näjemä ette enämen ja enämen löyttyy ihmissii jokka halluuvat oppiit kväänii, ja samoten niitä jokka anttaavat alle. Tämän vuođen fepruaarikuussa saatoima lukkeet englantilais-norjalaisen muusikkerin ja keksiijän Lakki Pateyn ympäri, ja hän varas kovasti ette ei piđä korjata ihmisten kieltä ko het freistaavat puhhuut kväänii. Semmoinen ”apu” tekkee lopun motivasuunista ja oppimisesta, hän selvitti.

Redaksuunin adressi: Ruijan Kaiku Boks 1193 Sentrum N 9504 Alta

Lakki oon aivan oikkeessa. Mutta mitä sitte jos halluu oppiit kväänii, mutta ei tohđi eli ei ole tillaa puhhuut sitä? Häyttyykö sitte tyhä anttaat alle? Met vastaama ette ei, ja se oon tämän takia:

Ulosanttaaja – Utgiver: Ruijan Kaiku AS, Labyrinten 5, 9510 Alta

«Ennen ko sie saatat sannoot sanat, sie häyđyt ensistä tiettäät net. Ja ko sie tieđät net, sitte sie saatat sannoot net.»

Daglig leder: Tor Sara + 47 911 38 742 tor@ruijan-kaiku.no

Kielen oppimisen takia sie et tartte puhhuut kieltä. Sie saatat oppiit sanat ja kohta kansa kunka net äänethään siihen laihiin ette lujet net kirjoitettunna. Mutta jos sulla vailuu sanat, et sie sitte kyllä saata sannootkhaan mithään. Sillä met eppäilemmä ette jääräpäinen usko suulisen oppimisen kaiken autuhaaksi tekevhään voimhaan oon väärä. Tyypilistä semmoiselle helppoheikkimäisele ja ymmärtämättömälle ajatukselle oon ette se oon tyhä vain puhhuut, siinä kaikki. Ihmiset petythään ja anttaavat alle.

Paino – Trykk: Polaris Trykk ISSN 1503-6138 Abonnement (på norsk): Kundesenter + 47 78 45 67 01 Tilausasiat kväänin kielelä eli suomeksi: + 47 982 60 562 liisa@ruijan-kaiku.no Markedsansvarlig: Yngve Reginiussen +47 452 23 232 yngve@altaposten.no

«Ei strikkebok, tre kulturer.» Det var meldingen i mars i år fra fotograf, illustratør og kommende forfatter Christina Gjertsen.

(Foto: Privat) Se sak side 17

Sinun kväänin kielen oppimisessa häyttyy olla myötä kaksi assiita: kärsivällisyys ja antheeksiantaminen. Kielen oppimisessa oon myötä jatkuuva virta pikku tappioita (sanat mikkä sie unheetat).

Tappioista pärjää ko anttaa ittele antheeksi unheettamisen ja kärsivällisesti kattoo sanan taas uuđesti.

Mitä sitte pitäis tehđä ko sitä oon jo kattonu sanan sata kerttaa, ja taas se potkiskellee ko ankerias tammukkakoukussa? Oonko syytä anttaat alle? Ei. Sitte se oon tyhä hakkeet esile sen sanan vielä kerran. Lopulta saattaa olla niin ette

ko lukkee muutaman syntaktin, se havaitteeki ette ”ymmärttää ymmärtämättä”. Se oon alaymmärys mikä kuitenki oon saanu ankerihaan kiini.

Vajavainen suulinen harjoitus ei ole mikhään hyvä assii, mutta ei kans hyvä syy anttaat alle. Tosiassiissa iso osa meiđän tieđoista ja taiđoista oon sanatonta. Meilä oon net, mutta emmä puhu niistä sanoila.

Se oon kyllä niin ette mahđolisuus ja rohkeus puhhuut kväänii oon nopat jokka täyttäävät pedagoogilista klassii, mutta ei kuiten klasi ole puolityyhä ilmankhaan näittä nopitta. Se oon puolitäysi.

Aika paranttaa loput, niin ette lykkyy tykö sulle ko lujet ittesti sisäle tähän fiinhiin kväänin kielheen.

LEDER

#03

SISÄLTÖ | INNHOLD

Usagt kunnskap Vi ser en økende interesse for å lære kvensk, og tilsvarende flere som gir opp. I februar i år kunne vi lese om den engelsk-norske musikeren og oppfinneren Lakki Patey, han advarte sterkt mot å rette på folk som prøver å snakke kvensk. Slik «hjelp» er drepen for motivasjon og læring, forklarte han.

Lakki har helt rett. Hva nå, dersom man ønsker å lære kvensk, men ikke våger eller har anledning til å snakke språket? Er løpet kjørt? Vi svarer nei, og her er grunnen: «Før du kan si ordene, må du først kunne ordene.

Og når du først kan ordene, kan du si dem.» Å snakke språket er med andre ord ingen betingelse for å lære språket. Du kan lese deg til orde-

Leder/pääkirjoituksii

ne og grunnleggende uttale. Dersom du derimot mangler ordene, får du knapt sagt et kvekk. Derfor er vi skeptiske til muntlig overentusiasme overfor uøvete, en sprellende klokketro på at det bare er å si det. Typisk for en slik lettvint og til dels uempatisk løsning er at vedkommende selv mestrer det som bare skal sies. Overveldet og skuffet faller folk fra.

Din lesing av kvensk må kombineres med to ting.

Tålmodighet og tilgivelse. Språklæring er en evig strøm av bittesmå nederlag (ordene du glemmer), måten å takle motgangen på er å tilgi egen følelse av senilitet og tolmodig slå opp ordet.

Hva så, når du har funnet ordet 100 ganger og det stadig oppfører seg som en ål i ørretgarn? Bør du gi opp? Nei. Da finner du det glemte ordet en gang til. På sikt kan du oppleve å lese en setning og virke å «forstå uten å forstå.» Det er underbevisstheten din, den har likevel fanget ålen.

Manglende muntlig øving er lite ideelt, men ingen god unnskyldning for å la være. Faktisk er mye av vår kunnskap usagt. Vi har den, men sier den sjelden høyt.

Riktig nok er anledning og mot til å snakke kvensk de dråper som fyller det pedagogiske glasset, men selv uten disse dråpene er glasset likevel ikke halvtomt. Det er halvfullt.

Tid og stunder ordner resten, så lykke til med å lese deg til det fine språket kvensk.

2-3

Tusen passert

5

Ungdommen vant

6

Ny kvenforening

7

– Ødelegger tilliten

9

Eget direktorat?

10

Kjedelig trend bekreftes

11

Randas jobb for å bli Ranta 12-13 Finanser i boks

14

Kvensølv i vinden

15

Strikker ihop bok

17

Tyske Helmut vil oversette Børsskog

18

Kan vi ta lærdom?

19

Hurra for Kvenfolkets dag 20-21 Gjensyn med gjengen

22-23

Åsne og Lise leter spor

25

Identitet på huden

26

Prisdryss til Qvænchips

27

Språket, en døråpner

28

Litt er bedre enn intet

29

Vikingdrakt med kvensk vri 30-31 Vil samle kvenske kunstnere

33

Nye Ruija kvenmuseum

34

Villes vei til Norge, del 2

35-37

Portrett av ein kven, del 6 38-39 Leserbrev

40-41

Kuvasarjoi/tegneserier

42

Merikokko

43

Frank på Ruijan Radio

44

4 UUTISSII | NYHETER

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

ERNA TIL KVENENE Den trolig største anerkjennelsen på Kvenfolkets dag kom fra statsministerens kontor.

Kristine Jonas

Statsministens hilsen ble som en liten tale til kvenfolket. (Skjermbilde: Statsministerens kontor)

– Det er en stor glede å kunne hilse dere i dag på Kvenfolkets dag, innledet statsministeren sin hilsen for dagen.

– Kvenfolkets dag, 16. mars, ble etablert av de kvenske organisasjonene i 2014. Dagen er en viktig dag for feiring av det kvenske fellesskapet og det kulturelle mangfoldet i Norge. Mange føler nok et savn etter å kunne bruke og uttrykke seg på sine forfedres språk. Jeg er derfor glad for at kvensk språk er i en positiv utvikling.

Flere og flere ønsker å lære seg kvensk. Mange

arbeider i dag for å utvikle og bruke det kvenske språket. Jeg har lyst å takke kvenske organisasjoner og institusjoner, og ikke minst enkeltpersoner som legger ned et stort arbeid for å vitalisere og ta tilbake det kvenske språket og den kvenske kulturen, sa Solberg.

– Det kvenske flagget har siden 2009 blitt benyttet av kvener i Norge, Sverige og Finland. I dag heises dette flagget for å feire den kvenske kulturen. Hyvvää kvääninkansan päivä – gratulere med Kvenfolkets dag! sa hun.

Leder for Norske kveners forbund – Ruijan Kvääniliitto Kai Petter Johansen takket statsminister slik.

– Takk for flott hilsen fra Statsministeren.

Det betyr mye for kvener i Norge. Kiitos!

STØTTER KIRKEKRAVET Opprettelse av et eget kvensk kirkeråd vil være et viktig og riktig steg på veien mot forsoning, mener Kvensk råd.

– Kvensk råd støtter oppropet og krever at det opprettes et kvensk kirkeråd. Det vil være et viktig og riktig steg på veien mot forsoning, sier Jonassen.

Arne Hauge

På årsmøtet i februar i år vedtok Kåfjord kvenforening/Kaivuonon kveeniseura et opprop for opprettelse av et kvensk kirkeråd.

Oppropet får støtte fra Kvensk råd, framgår det av ei pressemelding tilsendt redaksjonen 8. mars i år. Kvensk råd er en samarbeidsplattform for kvenforeninger i Troms, og bak pressemeldingen finner vi rådets leder Anne-Gerd Jonassen samt rådssekretær Agnete Båtnes Braaten.

I oppropet påpekes det at kvenene har vært utsatt for en hard fornorskningsprosess, der Den norske kirke har vært en sentral aktør, samtidig som kirken både historisk og i dag er en viktig arena for kultur, trosutøvelse og tradisjoner.

Kvenene må i langt større grad inkluderes i det norske kirkelivet, lyder kravet. (Illustrasjonsfoto: Arne Hauge)

Videre heter det at kvenene ønsker opprettelse av et kvensk kirkeråd for å ivareta og utvikle relasjonen med Den norske kirke, basert på inkludering, medbe-

stemmelse og likeverd. Samtidig påpekes det at opprettelse av et kvensk kirkeråd også vil bidra til forsoning samt styrke folkekir-

kens lokalforankring og ivaretakelse av den nasjonale minoriteten.

ILDSJELER SØKES Med ny kvenforening i Horten godt på vei ønsker NKF-RK flere motiverte ildsjeler til oppstart av lokallag.

som er i ferd med å bygge seg opp, og jeg tror vi kommer til å se en utvikling i saken som er betydelig, sier han.

Kristine Jonas

NKF-RK får hele tiden tips om mennesker som engasjerer seg og gjør godt for det kvenske samfunnet. Likevel ser Harju at det er en mangel på organisering i hele landet, også i deler i Finnmark og Troms.

I midten av mars i år kunne Norske kveners forbund – Ruijan Kvääniliitto (NKF-RK) melde at ildsjelen Unni Elisabeth Eriksen etablerer kvenforening i Horten (les mer om saken på side 7).

Nestleder i NKF-RK Reidar Harju håper dette kan være til inspirasjon til andre som savner organisering i sitt samfunn.

– Det er et moment i saken

– Styret vil i høyeste grad ha tips til personer som kan bidra, særlig fra områder hvor kvenene ikke er så mye representerer. Til og med i Finnmark. I Sør-Varan-

NKFs forbundsstyre, her samlet i Lakselv i slutten av august 2020.

(Foto: Heidi Nilima Monsen) ger er det ingen kvenforening, selv om der er masse kvener, innrømmer han.

– Hvis noen i Kirkenes leser

dette, ta kontakt. Vi trenger lokale ildsjeler som kan være motoren, så skal vi sørge for at de får den hjelpa de trenger.

UUTISSII | NYHETER 5

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

Festivalsjef for Kippari-festivalen Egil Borch mottar blomst og heder fra forbundets styremedlem i NKF-RK Trond Stubberud og (i bakgrunnen) nestleder Jan Daleng. (Arkivfoto: Arne Hauge)

Har passert 1000 medlemmer Kristine Jonas | kristine@ruijan-kaiku.no

I kjølvannet av en vellykket Kvenfolkets dag kunne nestleder i Norske kveners forbund - Ruijan Kvääniliitto, Reidar Harju, meddele at NKF-RK offisielt har passert 1000 medlemmer.

– Det betyr veldig mye. Særlig når vi tar med at det har vært en opprydding i medlemmene. De som er medlemmer, er ordentlig medlemmer. Det føles godt, sier Harju.

Det samme bekreftes fra konsulent i NKF-RK, Tomi Vaara.

– I slutten av 2020 hadde vi 1030 medlemmer. Hva tallet blir for 2021 vet vi ikke enda, men jeg kan si at bare på Kvenfolkets dag kom det rundt 30 nye medlemmer inn, opplyser han.

Vellykket feiring bidro Harju tror også oppmerksomheten Kvenfolkets dag fikk i sosiale medier skal ha litt av æren.

– Vi ser en opptur vi tror vil øke betydelig med årene som kommer. Vi har nådd fram til så mange flere, og responsen vi fikk

– Det er et moment i saken som er i ferd med å bygge seg opp. på nettfeiringen i år er noe helt annet enn det vi har sett tidligere, sier han.

Ikke bare var mange med på feiringen, for første gang har statsministeren kommet med en egen hilsen på Kvenfolkets dag, og både private og offentlige flagget med det kvenske flagget.

Ut av skapet – At vi har et flagg betyr mye.

Folk våkner litt og føler en tilhørighet. Vi må fortsette å spille på de positive verdiene så folk ønsker å engasjere seg, minner han.

Harju er også administrator på en av de større kvengruppene på Facebook, Kvener ut av skapet!

Også her har det vært en merkbar økning.

Reidar Harju og Jan Øyvind feiret årets Kvenfolkets dag i Hølen.

(Foto: privat) – Bare der fikk vi 100 nye medlemmer i løpet av et døgn, og det fortsetter bare. Ballen har begynt

og rulle. Vi har fått litt moment, og det tror jeg fortsetter.

6 UUTISSII | NYHETER

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

Kvääninuoret har grunn til å smile. I dette tidligere bildet ser vi Tomi, Åsne, Daniel, Runar, Vilde, Noora, Mai-Britt, Alma, Emelie og Heidi. (Arkivfoto: Kvääninuoret)

Og vinneren er...

Kristine Jonas | kristine@ruijan-kaiku.no

Kvenungdommen, Kvääninuoret får Kvensk språkpris 2021. Det er klart i kjølvannet av pressemelding fra Språkrådet fredag 12. mars i år.

– Det er en stor glede for Språkrådet å kunne gi prisen til ungdom som brenner for hjertespråket, og som tar ansvar for å løfte kvensk inn i framtiden. Kvensk språk er en del av vår felles norske kulturarv, og Kväaninuoret – Kvenungdommen gjør en viktig jobb på vegne av oss alle, sier direktør i Språkrådet, Åse Wetås.

Bruk av kvensk språk i sosiale medier er blant juryens begrunnelse. Kvenungdommen bidrar til å gjøre språket mer relevant for samtida: På norsk: «Kvääninuoret har et sterkt engasjement for vern, fremme og utvikling av det kvenske språket i sine ulike varianter, ikke bare på tradisjonelt muntlig og skriftlig

Får høythengende pris for å fremme kvensk språk i tradisjonelle og moderne kanaler. vis, men òg i mer moderne digitale sammenhenger, der Kvääninuoret har vært aktive pådrivere for bruk av Internett. Kvääninuoret gjør såleis en særs viktig jobb for å føre det kvenske språket inn i framtida, både ved å stå opp om kvensk hos den generasjonen som skal ta språket med seg videre, og ved å bringe det kvenske språket inn på nåtidens og framtidens språklige arenaer.»

På kvensk: «Kvääninuorila oon luja interessi siitä ette kväänin kielen ja sen variantit suojelhaan, nostethaan framile ja eistethään. Ei tyhä tradisuunin jälkhiin suulisella ja kirjalisela tavala, mutta kans yhtheyksissä mikkä oon enämen modernit ja digitaaliset. Tässä

Kvääninuoret oon aktiivisesti pitänheet Internettii. Kvääninuoret tekkee eriliikasen tärkkeetä työtä niin ette ottaat kväänin kielen myötä tulleevaisuutheen. Het annethaan tukkee ja kuurttoo sukupolvele, mikä aikkoo ottaat kielen myötä, ja het viehään kväänin kielen nykyaijan ja tulleevaisuuen kielelisille areenoille.»

NOK 25 000 Juryen besto av lederen i Nord-Varanger Kvenforening, Jens Pedersem, Mari Keränen ved Kainun institutti – Kvensk institutt, samt professor ved UiT, Øystein Vangsnes.

Vinneren får 25 000 kroner pluss diplom. Seniorrådgiver i Språkrådet, Pål Kristian Eriksen, er glad for å kunne bidra.

– Kvenungdommen er representanter for framtidens kvener og brukere av det kvenske. Det er gjort en glitrende innsats for å fremme og bruke det kvenske språket. Veldig velfortjent pris, sier han.

Niks fysisk Ruijan Kaiku har tidligere meldt at prisen skulle deles ut på den kvenske språkdagen 26. april.

Slik blir det fortsatt, selv om de i år valgte å offentliggjøre vinneren noe tidligere.

– På grunn av covid-19-pandemien blir det ingen fysisk tilstelling rundt prisutdelinga, men et digitalt arrangement vil streames på denne datoen, melder Eriksen.

Vi tar med at den kvenske språkprisen i år tildeles for tredje gang. Prisen ble opprettet av Språkrådet for å fremme, utvikle og ta vare på det kvenske språket.

UUTISSII | NYHETER 7

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

Etablerer kvenforening Kristine Jonas | kristine@ruijan-kaiku.no

Reidar Harju og Unni Elisabeth Eriksen. (Foto: Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto)

– Ny kvenforening etableres i Horten!

Det er meldingen fra Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto (NKF-RK) på selve Kvenfolkets dag. Det kommer som følge av Unni Elisabeth Eriksen, og det arbeidet hun har gjort for kvenene i Horten.

– Unni Elisabeth Eriksen er kvensk ildsjel i Horten og ønsker seg en forening for kvener og norskfinner som er bosatt sør i Viken og Buskerud, og i Vestfold-Telemark. Sammen med nestleder i NKF-RK, Reidar Harju, som snart flytter til distriktet hennes, har hun tatt initiativ og vil legge til rette for nyetablering og stiftelse av en ny forening tilsluttet Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliito.

Rekruttere i sør Selv om foreningen blir lagt til i Horten, ønsker Harju og Eriksen

Lokale ildsjeler drar i gang egen kvenforening for Horten og omegn. også å rekruttere medlemmer fra områdene sør for Oslo.

– Da særlig fra byene Drammen, Holmestrand, Horten, Tønsberg, Sandefjord, Larvik og fra Grenlandsdistriktet. Fra alle disse er det svært rask reisevei til nettopp Horten, med firefelts motorvei omtrent til døra. Men også fra Østfold er det enkelt og ikke minst billig å ta seg til Horten, med gratis passasjerferge fra Moss – endog med nesten lydløs og miljøvennlig elektrisk framdrift, sier de i kunngjøringen sin på Facebook.

Til høsten?

Foreningen vil som andre kvenforeninger i landet arbeide for å få ut informasjon om minoriteten kvener og norskfinner.

– De som måtte være interessert i å bidra eller melde sin interesse for medlemskap på forhånd kan sende en e-post til: reidar@kvener.no

– Unni Elisabeth har allerede gjort seg bemerket med flotte utstillinger i Horten, og har fra før av et solid nettverk i organisasjoner, politiske partier og foreninger i byen, skriver NKF -RK. Stiftelsesmøte til foreningen kan de avsløre vil skje allerede i løpet av høsten. For øyeblikket består et midlertidig styre av Reidar Harju, Unni Elisabeth Eriksen og Jan Daleng.

– Trioen tar sikte på et spennende felles informasjons- og stiftelsesmøte med både kulturinnslag, foredrag og enkel servering.

Harju oppfordrer de som er interessert til å ta kontakt.

Utstilling på Kvenfolkets dag på Horten bibliotek i regi av Unni Elisabeth Eriksen.

(Foto: Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto)

8 UUTISSII | NYHETER

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

LETT LESELIG TREND Mer penger ga raskt flere bokutgivelser.

Arne Hauge

En kort periode med klar satsing førte fram. (Illustrasjonsfoto: Liisa Koivulehto)

På kun ett år klarte man i samisk sammenheng å doble antall bokutgivelser. Bakgrunnen var en klar strategi, framgår det fra Sametinget. Det er Radio Nordkapp som melder saken, der Sametinget i 2019 støttet utgivelse av 44 samiske bøker, og hele 89 bøker i 2020. Altså en fordobling.

Når det gjelder pengestøtten, så satte

Sametinget i 2019 av 8,26 millioner kroner til samisk litteratur, et tall som for 2020 økte til 13,4 millioner. Et tall som til sammenlikning er høyere enn hva kvenske miljøer har til sammen, altså for samtlige satsingsområder, litteraturen inkludert.

Vi tar med at Sametinget har en søkerbasert tilskuddsordning til samisk litteratur, som støtter både skjønn- og faglitteratur. I tillegg får fem samiske forlag direktetilskudd til utgivelse av samisk litteratur og til drift.

«ÅRET VAR SVÆRT UTFORDRENDE» Den finske ambassadetjenesten har gjort opp status.

Arne Hauge

«Det eksepsjonelle året 2020 vises i statistikken», heter det i en pressemelding fra Finlands ambassade i Norge. Det er Antti Putkonen, Finlands sjef for konsulære tjenester som har gjort opp status, der rådgivningsarbeidet spratt i været fra 2019 til 2020.

Nesten dobbelt så mye finsk konsulær rådgivning måtte til i koronakriseåret vi har bak oss.

Blant tallene finner vi at hele 176 000 utenlandsfinlendere søkte råd og hjelp ved finske ambassader og konsulat rundt om i verden, en dobling fra 2019. Også utenriksministeriet fikk merke økningen, de besvarte mer enn 12 000 samtaler og eposter, en stor del av disse i månedene mars og april 2020.

«2020 var et eksepsjonelt år for den konsulære virksomheten.

De første evakueringene på grunn av coronaviruset ble gjort allerede i månedsskiftet januar-februar fra Wuhan i Kina, og i mars-april pågikk i praksis rådgivnings- og bistandsvirksomheten døgnet rundt. Finlands ambassader og konsulat, utenriksministeriets joursenter og enheten for konsulære tjenester viste sin kompetanse og kapasitet i utfordrende og svært travle forhold» heter det fra Putkonen.

På den annen side; da folk nær sluttet å reise, falt også bistandsbehovet knyttet til akutte hendelser utenlands. Færre trengte bistand knyttet til brå sykdom og dødsfall, samt også hjelp etter å ha blitt offer for kriminalitet, eller av ulike grunner selv blitt fengslet.

Norge står ikke øverst på listen over land finlendere reiser til, noe som også preger statistikken. Mengden informasjon til fin-

Også finlendere har Spania som favoritt-reisemål. Her fra et turmål på Gran Canaria, hvor det av skiltet framgår at folk fra vårt naboland er blant de faste besøkende. (Foto: Arne Hauge)

lendere på reise ble for øvrig mangedoblet i forhold til normalår, heter det i pressemeldingen.

Vi tar med at Antti Putkonen nytter høvet til å minne om at utfordringene langt i fra er over. Finlendere gjør klokt i å unngå unødige reiser, og han tar samti-

VALGTE ERLEND Ruija forlag har funnet ny styreleder. Målet er flere bøker for og om kvener.

Kristine Jonas

I mars i år kunne Ruija forlag melde at generalforsamlingen hadde valgt Erlend Skjetne som ny styreleder. Forlaget eies av Kvensk Institutt og Norske Kveners Forbund – Ruijan Kvääniliitto. Styret består av Hilde Skanke og Trygg Jakola, sistnevnte har selv vært styreleder i forlaget.

Ruija forlag jobber for å få utgitt flere bøker både på kvensk og om kvener, og fikk i fjor 90.000 kroner i tilskudd fra fylkeskommunen.

– Tilskuddet gjør det mulig å få realisert noen av planene vi har, sier Erlend Skjetne.

Skjetne bor i Trondheim og jobber som lærer. Han er i tillegg forfatter, og ga senest i 2019 ut en diktsamling inspirert av sin tid i Finnmark.

I februar i år ble også tilskuddet fra fylkeskommunen gjort

kjent. Her ble det lagt vekt på at prosjekter rettet mot barn og unge skulle prioriteres. Anne-Kaisa Räisänen er blant dem som får midler til å gjøre de populære kvenske barnebøkene om Linus tilgjengelig også i lydbokformat. Prosjektet gjøres i samarbeid med Ruija forlag.

Skjetne er forfatter og har gitt ut både diktsamling og roman.

(Foto: Leikny Havik Skjærseth)

dig sterkt til orde for å melde fra hvor man drar.

«Det er den eneste måten for utenriksministeriet å få informasjon om finlendere som befinner sig utenlands», sier Putkonen.

Denne finske «fjellvettregelen» heter «reseanmälan.fi» og er gratis.

UUTISSII | NYHETER 9

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

– Ødelegger tilliten Kristine Jonas | kristine@ruijan-kaiku.no

I kjølvannet av siste nytt om kvensk salmehefte retter Egil Sundelin sterk kritikk mot bispedømmekontoret.

Nord-Hålogaland bispedømmeråd meldte i februar i år at arbeidet med det mye omtalte kvenske salmeheftet er i sluttfasen, og at heftet etter planen blir utgitt i løpet av våren 2021.

Egil Sundelin, leder av kvensk språkting og tidligere medlem av Kvensk kirkeutvalg, kaller det kjempepositivt at bispedømmerådet er villig til å utgi det kvenske salmeheftet, men er likevel meget kritisk til prosessen. Og innholdet i pressemeldingen bispedømmet sendte ut i anledning den kommende utgivelsen.

– Hvis vi tar utgangspunkt i pressemeldingen så tar den overhodet ingen faglig hensyn til arbeidet den kvenske salmekomiteen har utført. Det er bare formaliteter og juridiske avklaringer, mener Sundelin.

Tillitt og kontinuitet Sundelin referer spesielt til vedtaket fra Nord-Hålogaland bispedømmeråd fra juni 2020, hvor det blant annet omtales som ønskelig at den opprinnelige salmekomiteen skal få tilbud om å delta i sluttarbeidet med det kvenske salmeheftet.

«For å ivareta kontinuitet og kompetanse i det videre arbeidet, må medlemmene fra den første salmekomiteen som ønsker det, bli tilbudt å fortsette for å sluttføre arbeidet. Det vil være av stor betydning for framdriften av prosjektet at flere eller alle fra denne komiteen blir med videre – i tillegg til de som allerede er forespurt og som har takket ja.» Slik lyder det første punktet i saken

Egil Sundelin ved Nordlyskatedralen i Alta. Nå retter den erfarne kvenforkjemperen seriøse spørsmål mot den norske kirke, nærmere bestemt Nord-Hålogaland bispedømmekontor. (Foto: Arne Hauge)

om kvensk salmeprosjekt som ble vedtatt i møte 19. juni 2020 av Nord-Hålogaland bispedømmeråd.

– Bispedømmerådet sier at det er av stor betydning at disse folkene blir med på sluttarbeidet for å ivareta kontinuitet og bygge tillit.

Likevel går det ikke fram av pressemeldingen at det er gjort, og jeg har snakket med noen i den gamle komiteen som heller ikke hørt noe, sier Sundelin.

Han mener nettopp dette er ekstra viktig for å skape tillit og fortsette den kontinuiteten som er opprettet.

– Det som det legges opp til i pressemeldingen er ikke å skape gjensidig tillit ovenfor det kvenske. Det ligger helt klart i vedtaket at dem som ønsker det skal få tilbud om å fortsette arbeidet, sier han. Med forslaget om et kvensk kirkeutvalg med medlemmer uten noen som helst kvensk bakgrunn friskt i minne, setter dette ikke bispekontoret i noe godt lys, mener Sundelin.

– Jeg har overhodet ikke tillit til dem i disse sakene, sier han.

– Preget av makt og argelist Sundelin satt selv i utvalget for kvensk kirkeliv fra 2016 til 2020, og forteller nå at han sitter igjen med mange erfaringer. Selv om den siste utviklingen er skuffende, er han ikke overrasket.

– Jeg er ikke overrasket. Holdningen bispedømmekontoret har vist det kvenske miljøet er preget av makt og argelist, sier en oppgitt Sundelin, som kommer med en klar oppfordring til bispedømmerådet.

– Det første de må gjøre er å trekke den gamle salmekomiteen med i arbeidet. Der sitter det betydelig kvensk faglig kulturkompetanse. Hør hva de har å si. Det er min oppfordring, avslutter Sundelin.

– Arbeidet går kun på rettigheter Stiftsdirektør i Nord-Hålogaland bispedømmeråd, Oddgeir Stenersen, svarer på kritikken med at det arbeidet de gjør nå ikke går på innholdet i salmeheftet, men kun på juridiske rettigheter til å kunne gi det ut.

– Vi har verken endret eller lagt til noe i det materialet som ble levert i forbindelse med

kvensk salmeprosjekt. Men vi kan ikke bare trykke dette opp før det er klarert med dem som eier rettighetene til salmene, forklarer Stenersen.

Stenersen peker på kontrakten mellom Nord-Hålogaland bispedømme og bedriften Mellemspell AS, ved daglig leder Kristin Mellem. Men selv om salmene er samlet inn, er ikke alle rettighetene fra dem som eier åndsverket på plass.

– Vi har kjøpt en tjeneste fra dem, hvor de skulle komme med et forslag på 940 salmer som skulle inngå i et framtidig salmehefte. Vi tar utgangspunkt i det de har levert til oss. Her er det en del av kontrakten at Den Norske Kirke har eierrettighetene til materialet, og kan videreutvikle det.

Det gjør vi nå med å sjekke ut med rettighetshavere, slik at vi kan få gitt det ut i løpet av våren 2021, sier Stenersen.

Han understreker at det kun er dette arbeidet som gjenstår, og at de på ingen måte er i brudd med vedtakene som er satt i forbindelse med prosjektet.

10 UUTISSII | NYHETER

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

Kai Petter Johansen i Norske kveners forbund mener et direktorat for nasjonale minoriteter vil lette arbeidet også for statssekretær Raymond Robertsen og myndighetene (Arkivfoto)

«Vi trenger et eget direktorat» Heidi Nilima Monsen | heidi@ruijan-kaiku.no

En av hovedkonklusjonene i rapporten fra Telemarksforskning «Kulturell berikelse -politisk besvær», publisert i 2020, var en klar anbefaling til regjeringen om å opprette eget direktorat for nasjonale minoriteter.

«Opprettelsen av et direktorat innebærer at departementet frigjøres fra den forvaltningsmessige spagaten vi mener det står i.

Minoritetene ønsker en sentralforvaltning som arbeider for dem og med dem. Et direktorat vil ha langt større forutsetninger for å kunne jobbe på den måten enn en departementsavdeling har, konkluderer Telemarksforskning.»

Tiden overmoden Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto mener tiden er overmoden for å få på plass et direktorat for nasjonale minoriteter.

– Vi syns forslaget om et eget direktorat for de nasjonale minoritetene er et knakende godt inn-

NKF mener tiden er overmoden for et eget direktorat. Departementet mener politikkområdet er for lite. spill fra Telemarksforskning, og jeg syns de har begrunnet dette godt i sin rapport, sier leder Kai Petter Johansen, han viser spesielt til det rapporten konkluderer med i forhold til kommunikasjon og dialog.

– I Stortingsmeldinga ble det sagt at feltet er for lite til å ha et eget direktorat, men myndighetene klarer jo ikke å følge oss opp skikkelig i dag. Mye av dette kunne vært løst med et direktorat.

Voksenopplæring Lederen sier man gjennom et direktorat vil være sikret en helhetlig kompetanse og kontinuitet, som han sier nå mangler i blant

annet Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD).

– Dette er viktig for oss fordi det handler om å sikre at myndighetene har kompetanse og kontinuitet i forvaltningen av tilskuddsmidler og generell politikk for kvenene. Dette ser vi har vært mangelvare i lang tid, og vi som forbund og enkeltmennesker bruker altfor mye tid på å sette oss inn i nye ordninger, og forsøke å få stadig nye aktører fra myndighetene til å forstå kvenenes perspektiv i sakene. Vi savner kontinuitet, sier Johansen, som sier at NKF er lei av å måtte bruke mye tid nærmest på voksenopplæring av politikere.

For lite?

– Mye av kritikken mot dagens system i Telemarksforsknings rapport kommer jo også fra myndighetene selv og andre fagfolk.

Det er ganske tydelig at dagens ordninga ikke fungerer særlig godt, legger Johansen til.

Statssekretær i Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Raymond Robertsen, sier at regjeringen foretar en løpende vurdering om hvordan forvaltningsoppgavene kan løses mest mulig effektivt for å oppnå målene med politikken. Og at regjeringen har kommentert Telemarksforskings forslag i stortingsmelding nummer 12 (2020-2021) «Nasjonale minoriteter i Norge. En helhetlig politikk.»

– Der påpekes det at politikkområdet er for lite for et eget direktorat, og at flere virkemidler på feltet allerede forvaltes på andre nivåer enn i departementet, sier Robertsen.

UUTISSII | NYHETER 11

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

Kjedelig trend bekreftes Arne Hauge | arne@ruijan-kaiku.no

Nesten ingen søker tilskudd til opplæring i kvensk. Statsforvalteren har en viss oversikt, men hensyn til personvern forhindrer detaljer på skoleeier/kommunalt nivå.

Ruijan Kaiku har tatt en kikk på utviklingen i antall elever i Troms og Finnmark som velger finsk eller kvensk. I den forbindelse stilte vi noen spørsmål til Statsforvalteren for det nevnte fylket (tidligere fylkesmannen), hvor vi blant annet spurte om Statsforvalteren har statistikk over antall elever i de forskjellige kommunene som får tilbud i kvensk? Svaret fikk vi fra Linda Kristin Selnes, seniorrådgiver oppvekst og barnevern: – Tidligere år har ikke Statsforvalteren bedt om spesifisering på om kommunene/skolene søker om tilskudd til kvensk eller finsk som andrespråk. For inneværende skoleår er det bare en skoleeier av 19 som søkte om tilskudd til opplæring i kvensk.

Denne skoleeieren søkte om tilskudd for 30 elever, sier Selnes.

Ingen oversikt Til spørsmål om Statsforvalteren har en tilsvarende statistikk over antall elever i de forskjellige kommunene som får tilbud i finsk, sier hun at de av personvernhensyn ikke kan gi noen oversikt over antall elever med finsktilbud hos de enkelte skoleeierne i fylket.

– Det er imidlertid for inneværende skoleår 19 ulike skoleeiere som tilbyr finskopplæring.

Noen av skoleeierne har flere skoler som tilbyr opplæring, og

Stadig færre velger kvensk eller finsk når de begynner i skolen. Kanskje kan trenden endres når flere språkreir-barn går over i skolen? (Illustrasjonsfoto: Christina Gjertsen)

det er stort sprik i antallet elever ved de enkelte skolene som får slik opplæring, sier seniorrådgiveren.

Av personvernhensyn kan Statsforvalteren heller ikke gi en historisk utvikling av elevtall som får opplæring i finsk/kvensk på skoleeier-/kommunenivå for Troms og Finnmark, men på fylkesnivå gir hun oss en historikk.

Trenden er synkende.

– Har Statsforvalteren noen oversikt over kompetansenivået på lærerne?

Tilsyn?

– Vi har dessverre ikke oversikt over kompetansenivået til lærerne som underviser i kvensk/finsk spesifikt. Dette fremkommer ikke i GSI, sier Selnes.

Med GSI er det etter hva vi forstår tale om Grunnskolens infor-

masjonssystem. Selnes sier at målingen viser at for for inneværende skoleår oppfylte 92,5 prosent av alle lærere (i alle fag totalt) kompetansekravene for tilsetting. Dette jamført opplæringsloven paragraf 10-1 og friskoleloven paragraf 4-2, tilføyer hun.

Til spørsmål om Statsforvalteren fører former for tilsyn med kvantitet og kvalitet på den gitte undervingen, svarer Selnes at de kan føre tilsyn med alle plikter som kommunene og fylkeskommunen har, altså ut fra opplæringsloven og forskrift til opplæringsloven.

Kvalitet og kontroll – Når det gjelder kvantitet så kan vi kontrollere at timetallet elevene har krav på i faget blir overholdt. Dette gjør vi ikke gjennom tilsyn, men vi gjennomfører

stikkprøvekontroller om at det kommunene søker tilskudd om stemmer med virkeligheten, sier hun. Da skal oppgitt elevtall og timeplaner stemme overens med den opplæringen som faktisk blir gitt.

Når det gjelder kvaliteten på undervisningen, så er ikke den et kontrollpunkt for Statsforvalteren.

– Kommunen kan oppfylle sine plikter til å gi opplæring i finsk og kvensk selv om kvaliteten på opplæringen vil kunne variere fra kommune til kommune. Loven setter ikke noe krav om kvalitet, men oppgir rettighet til å få opplæring i finsk og kvensk. Skolen og skoleeier har ansvar for å sikre at skolene gir god kvalitetsmessig undervisning i alle fag, herunder kvensk, avrunder Linda Kristin Selnes.

12 UUTISSII | NYHETER

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

– Etter dette kan de vel å endre navnet?

Stamfaren til Vetle Langedahl var blant de første kvenene som bosatte seg i Børselv i Porsanger.

(Foto: Sander Øvergård)

Grunn til stolthet Arne Hauge | arne@ruijan-kaiku.no

Vetle brukte 16. mars til å reflektere omkring det kvenske.

– Fordi det kvenske er en viktig del av vår felles arv, sier Vetle Langedahl, Høyres førstekandidat til stortingsvalget for valgkrets Finnmark. Før Kvenfolkets dag var han ute og sa han håpet kommunene i Finnmark og Nord-Troms la ekstra trykk i markeringen. At de husket å heise det kvenske flagget og viste sin stolthet over sin kvenske kultur.

Etter det Vetle har lært, så var hans stamfar blant de første kvenene som bosatte seg i Børselv i Porsanger. Senere havnet slekta også på Oldereidneset rett nord for Brennelv/Lakselv, hvorfra politikeren har mange gode bestemors-minner fra oppveksten.

– Jeg er veldig stolt av mine kvenske røtter, og glemmer aldri å markere Kvenfolkets dag, sier politikeren.

På bestemorens gård gikk praten rundt bordet på samisk, norsk og kvensk, og når Vetle i dag hører sin kjæreste snakke finsk (hun er halvt finsk og kan språket) dukker det opp ord han kjenner igjen fra sin 3-kulturelle oppvekst.

– Jeg hadde en del bruk for kunnskapen på det kvenske området da jeg vikarierte på Stortinget i Familieog kulturkomiteen, men i det daglige får man som politiker dessverre for liten anledning til å prate om det kvenske. For meg som finnmarkspolitiker er det likevel et viktig perspektiv å ha med meg, når man reiser rundt og prater politikk, sier Vetle, som har særlig ett hjertebarn: – At de kvenske kulturminnene må anerkjennes. Det blir stadig færre av dem, og mange av oss kvenene får i stadig mindre grad anledning til å se kulturminnene på nært hold. Derfor må vi ta vare på tjæremiler og andre typiske kvenske minner fra fortiden, sier Langedahl.

Arne Hauge | arne@ruijan-kaiku.no

Skatteetaten sa nei, men Heidi som vil hete Ranta i stedet for Randa fikk hjelp.

– Jeg vil bytte til Ranta fordi det er min identitet. Det vi egentlig er. Jeg tenker tilbake på bestemor og bestefar som måtte gi fra seg sin identitet, og kjenner det på kroppen.

Jeg er ingen Randa, jeg er en Ranta, sier Heidi Randa snart Ranta. Hun er bosatt i Svanvik i Pasvik ved russegrensen i Øst-Finnmark.

Verken Heidi eller ordboka vet hva randa betyr på finsk, men ranta vet de begge. Heidi kan finsk nok til å gjøre seg forstått i Finland.

– Ranta betyr strand, bredd, ved sjøsiden. Navnet gir mening. Men i perioden 19001910 ble Ranta fornorsket til Randa, sier hun, og forklarer

at dette rammet besteforeldrene og at det hadde med bosetting og eie av jord å gjøre.

Tilbake til Norge Det var i 1864 at Heidis tippoldeforeldre kom fra Kittilä i Finland til Pasvikdalen i Norge, hvor ekteparet ved et skjebnens lune endte i grenda som heter Strand. Hun het Maija Kaisa, mannen hennes het Juho Heikki Ranta, men tok senere navnet Johan Henriksen Randa.

I 1874 flyttet han til Salmijärvi på finsk side, og fordi Heidis oldeforeldre Anna Kaisa Pettari og Hans Johansen Ranta tragisk nok døde samme år som de fikk sønnen Hans Alfred (Heidis bestefar)

havnet gutten i 1890 tilbake på norsk side. Hvor han vokste opp, giftet seg med Kaisa Julianne Stenbakk og senere ble nødt til å endre etternavn til Randa for å kunne drive gård.

Varslet avslag Heidis ønske om å endre tilbake til Ranta har vært der lenge. Den 21. januar i år mottok derfor Folkeregisteret i Skatteetaten ei melding, hvor hun skrev at nå endret hun navn til Ranta.

«Skrivemåten før fornorskningen», lød Heidis begrunnelse.

Den 3. mars fikk hun brev fra det offentlige med ordre om å dokumentere skrivemåten, eller få avslag. De viste til paragraf 3 annet ledd i navneloven. Her er lovleddet, et krav som før har frustrert kvener:

Nå må vel Heidi slippe å ringe land og ranta rundt og tigge og be?

En snill ansatt i statsarkivene sendte henne dette gamle papiret.

Det papiret, pluss Heidis navnekart, bevitner at hun er en Ranta.

«Navn som 200 eller færre personer her i riket har som etternavn, kan bare tas som etternavn dersom alle som allerede har det som etternavn,

UUTISSII | NYHETER 13

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

ikke fortsatt nekte meg Elisabeth Stubberud. (Foto: Privat)

Forhindret utryddelse Kristine Jonas | kristine@ruijan-kaiku.no

Uten Kvenfolkets dag hadde det kvenske språket neppe eksistert i dag, mener seniorforsker Elisabeth Stubberud.

– Tenk at det er så strengt å få byttet ut en eneste bokstav i navnet sitt, sier Heidi Randa. (Foto: Arne Hauge)

samtykker. For barn under 18 år gis samtykke av den eller dem som har foreldreansvaret.»

Fikk hjelp – Jeg måtte kontakte alle i Norge som heter Ranta og spørre om lov. Seks personer.

Men det syns jeg var et vanskelig krav fra deres side, og en rar følelse å måtte tigge om å få bruke sitt eget navn, sier Heidi.

Dermed måtte hun i stedet søke på nett og andre steder etter navnet til sin bestefars far. Og lang historie kort; Heidi fikk hjelp fra slektninger både på finsk og norsk side, der målet altså var å slippe å ringe alle Ranta og i stedet finne dokumentasjon som innfridde navnelovens paragraf 4 annet ledd: «Uavhengig av begrensningene i § 3 kan følgende navn tas som etternavn: Nr. 1: Navn som er eller har vært en av tippoldeforeldrenes, oldeforeldrenes, besteforeldrenes

eller foreldrenes etternavn eller mellomnavn.»

Ble kjempeglad – Jeg måtte bevise at bestefar het Ranta. Men i Kirkenes og Sør-Varanger er ikke så gamle papirer lett tilgjengelig. Ikke alle har like lett for data og internett, så jeg ringte i stedet.

Først til skatteetaten. De henviste meg til Kirken. Som henviste meg til Statsarkivet. Pratet med alle, minnes Heidi, som mener det er tungvint at man tvinges til å søke på nettet. Er ikke alle som mestrer det like godt, fastholder hun.

Den 3. mars i år fikk hun brev fra Folkeregisteret. Avslag. Men så, den 8. mars og samme morgen som hun var i ærende i Alta og innom Ruijan Kaiku, en gledelig epost fra Statsarkivet i Tromsø.

– Jeg ble kjempeglad og takknemlig for at de hjalp meg, sier Heidi, som fikk tilsendt et dokument med overskrift «Konfirmasjon. Attestert utskrift fra kirkebok for sognepresten i Sør-Varanger

prestegjeld.» Her står det at konfirmasjonsdato var 24. mars 1907, at barnet het Hans Alfred Ranta, født 27.05.1890.

Foreldre Hans Johansen Ranta og Anna Kaisa Pettari.

Kan neppe avslå nå Entydig bevis, med andre ord.

I prosessen med å endre bokstaven d til bokstaven t, har Heidi for øvrig lært mye om tjukke slekta. Nye grener på et stort slektstre har blitt innpodet, fulle av kvensk/norskfinsk.

– Og nå skal du klage på avslaget?

– Ja nå skal jeg klage. Jeg tror det ordner seg. Tror ikke de kan avslå nå, sier Heidi snart Ranta. Og sjelden så galt det neppe er godt for noe, hennes møte med norsk navnepoliti satte noe i gang.

– Helt sykt hvordan det har eskalert. Jeg fant så mye underveis. Nå er jeg satt enda mer på sporet. Det er artig, og jeg skal finne mer slekt, sier hun.

– Uten bakgrunnen for at vi markerer Kvenfolkets dag er jeg ganske sikker på at kvensk språk ikke hadde eksistert i dag, sier Elisabeth Stubberud (saken ble først omtalt av Nordlandsforskning.no.) Datoen for Kvenfolkets dag stammer nemlig fra da den første kvenforeningen ble stiftet i Pyssyjoki/ Børselv i Porsanger i 1984.

– Jeg mener det har reddet det kvenske språket fra utryddelse, sier hun.

Stubberud har opphav i Børselv i Porsanger og har lenge engasjert seg i kvensk foreningsliv. I tillegg til at hun forsker på kvensk identitet og historie. Hun er vokst opp i en til dels fornorska familie, og i likhet med mange andre har hun gjort en innsats for å prøve å finne ut hvilken betydning det kvenske har for seg og sin familie.

– Personlig handler det om hvor jeg kommer fra og min familiebakgrunn. Det kvenske var en del av min oppvekst, og i dag kjenner jeg også på et savn i forhold til språket og syns det er leit at jeg ikke har fått lært meg kvensk. Både som forsker og privatperson er jeg indignert over fornorskingen og assimileringen som kvener og samer har litt utsatt for.

Stubberud understreker at det spesielt er språket som er kjernesaken for kvenenes framtid.

– Bor du i Troms og Finnmark har du som elev muligheten til å velge kvensk- eller finskopplæring, hvis minst tre elever ønsker det. Resten av Norge har ikke den muligheten, selv om kvener bor over hele landet. Det er ikke bra nok.

14 UUTISSII | NYHETER

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

Kväänieatteri på Scenetekstivalen i oktober i fjor. (Foto: Kristin Nicolaysen)

Penger er i boks Kristine Jonas | kristine@ruijan-kaiku.no

– Det skjer ting hele tiden som bringer oss videre. Det handler om å bygge en institusjon, sier prosjektlederen for Kvääniteatteri, Inger Birkelund. De er nå inne i år to av det treårige etableringsprosjektet, penger kommer på plass og premierer av forestillinger kan planlegges.

Birkelund var nylig å se i Framtid i Nord, hvor hun fortalte om hvordan reisen som startet i 2007 – med Paaskifestivalen – har fått dem dit de er i dag.

– Det er ganske sykt å tenke på at vi stod der i 2007, og ikke hadde noe å by på. Nå har vi masse, sier hun til avisen.

Satser stort og bredt Kvääniteatteri får fire store satsingsområder; barn, amatør, turné og synliggjøring av kvenske kunstnere.

– Barn er vår viktigste målgruppe. Her skal tre instruktører

Premierer planlagt: Drømmen om eget kvensk teater nærmere enn noensinne. med kvensk bakgrunn allerede i år lage forestilling med barn, både i Nordreisa og i Vadsø.

Samtidig satser vi på det vi kaller amatør. Å jobbe sammen både profesjonelle og amatører er utrolig givende og artig, sier Birkelund.

Et av de større prosjektene er turné, hvor teateret i regi av Frank Jørstad utvikler en forestilling kalt «det usynlige folket.»

– Sammen med mange dyktige folk jobber vi nå for å få fram et nytt manus om hvordan det er å være ung kven i dag. Planen er å ha premiere i september 2022. Vi har allerede hatt en visning på scenefestivalen i Tromsø i oktober. Her viste vi fram den første

delen av det vi utviklet, sier Inger.

Fikk en million I desember 2020 fikk kventeateret sin største gladmelding. Kulturrådet bevilget 887 000 kroner til etableringsprosjektet. Spesielt rørende for Birkelund var begrunnelsen. Kulturrådet mener nemlig at Kvääniteatteri er et svært støtteverdig initiativ, med solid forankring både i det kvenske feltet og i en kunstfaglig kontekst. Etableringen representerer en svært viktig infrastruktur for det kvenske scenekunstfelter, og legger til rette for nye stemmer, kulturuttrykk og estetiske praksiser.

– Jeg begynte faktisk å gråte.

Den anerkjennelsen betyr så

enormt mye, sier Birkelund.

Også i år kom det gode nyheter. I februar ble det klart hvem som skulle få tilskudd fra fylkeskommunen, og Kvääniteatteri fikk 150 000 kroner for 2021 og 160 000 kroner for 2022, til «Det usynlige folket.»

Neste steg – Forestillingen vil være Kvääniteatteris første egenproduserte scenekunstforestilling. Målet er å synliggjøre den kvenske kulturen og å gjøre det usynlige folket synlig, sier prosjektlederen.

– Vi vil i tillegg søke om mer midler til 2022. Med det er faktisk hele etableringsprosjektet finansiert, og det er jo helt utrolig, sier hun.

Med finansieringen på plass er neste steg i prosessen å få stiftet kventeateret som eget selskap.

Målet er å kunne stifte det som et eget selskap før 2021 er omme.

UUTISSII | NYHETER 15

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

Stor interesse for kvensølv Kristine Jonas | kristine@ruijan-kaiku.no

Selv om korona ødela fjorårets lanseringsplan, har interessen aldri vært større for Silvias kvenske søljedesign.

– Det har vært et rart år, sier gullsmed Silvia Rehnlund fra Smia Silvia i Vesterålen.

Ruijan Kaiku har før skrevet om henne, om hvordan hun kom opp med sin egen versjon av kvensk sølje. Etter planen skulle sølvet lanseres i løpet av våren i fjor, men slik gikk det ikke.

– På rekke og rad ble utstillinger avlyst, men jeg har fått vise det noe fram gjennom sosiale medier, sier Rehnlund.

Måtte si nei Det viste seg å holde. Hun har fått inn en rekke bestillinger på det unike sølvet, og har til og med måttet si nei.

– Jeg har sagt nei til noen, fordi det rett og slett ble for liten tid.

Selv om ting ikke gikk helt etter planen, sier Silvia seg godt fornøyd med responsen på den korte tiden.

– Salget har jo økt 100 prosent siden i fjor, kan man si. Jeg er vant til at slike ting tar tid, og ble overasket over at så mange fikk det med seg. Det lover godt.

Vise det kvenske Som mange andre oppdaget Rehnlund i voksen alder at hun var kvensk, og ønsket en måte å kunne vise det fram på, samt gi andre samme tilbud.

– Jeg tenkte mye på hvorfor vi ikke har noe kvensk pynt og kvenske smykker som viser fram at kvenen også finnes. Smykker er en veldig fin ting å vise det med. Det er lett å ta med seg, ha rundt halsen eller på et sjal. Det er litt annerledes enn en hel drakt. Et smykke kan du bære til hverdag og til fest, sier hun.

Til andre klær Kvendrakten har et eget tradisjonelt design til sitt sølv, men Rehnlund ønsket også noe å bruke utenom den offisielle drakten.

– Det som er til drakten vil kanskje mange kvie seg for å bruke på andre klær. Dette har et helt annet utseende enn kvensølvet, og trolig mer likt vanlige sølje med en mer klassisk og ren stil, sånn som man kjenner til i kvensk historie, sier hun.

Kvensmykke under produksjon. (Foto: Smia Silvia)

Silvia Rehnlund designet denne kvenblomstsøljen. (Foto: Privat)

Gullsmeden designer smykker inspirert av kvenflagget. (Foto: Privat)

16 UUTISSII | NYHETER

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

IIRIS TIL FINNO Finsk-norsk kulturinstitutt har tro på lysere tider.

Iiris Tarvonen er ny kommunikasjonsansvarlig i team Finno. (Foto: Finno)

Arne Hauge

melder de om forsterkninger i personalet, der Iiris Tarvonen nylig kom inn som ny kommunikasjonsansvarlig.

«Det er fortsatt en vei å gå til det mer normale, men heldigvis er vi godt på vei mot våren med håp om litt lysere tider», meldes det fra Finno, også de har stevet i motbakke med restriksjoner, tilpasninger og uforutsigbare tider i året som har gått. Samtidig

Tarvonen skal jobbe deltid hos Finno frem til slutten av året. Det meldes at hun har mangesidig erfaring fra kommunikasjonsarbeid, og at hun både i Norge og Finland har jobbet innen nordisk samarbeid og kulturbransjen. Hun har ved en tidligere anled-

ning jobbet som praktikant hos Finno.

«Jeg har som mål å forsterke Finnos digital tilstedeværelse, og gleder meg til å samarbeide med de lokala aktører», sier Iiris i anledning tilsettingen.

I løpet av våren vil Finno fortsette å benytte for det meste digitale kanaler for sine aktiviteter, og melder at de naturligvis er åpne for kontakt og innspill.

ET ANNET ORD PÅ T? Vet du svaret på Morgenbladets kviss?

Arne Hauge

Henrik Giæver og Torkel Nohr Fjørtoft står oppført som Morgenbladets kvissmestere, ei avis som nylig gjorde seg fortjent til en tommel opp fra kvensk hold.

Eller, vil noen kanskje si, fra meänkieli-hold.

Dette fordi kviss-spørsmålet de publiserte i sin utgave nummer 7 i år (19.-25. februar 2021) strengt talt handlet om dette søsterspråket til kvensk. De er som kjent svært like, de to språkene. Her har du

det, nummer 6 i en kviss på totalt 20 spørsmål: «Hvilket annet ord på T brukes om meänkieli, språket som ble utviklet i de finskspråklige delene av Sverige etter at Finland ble en del av Russland etter finskekrigen i 1809?»

Et spørsmål som kanskje må leses et par ganger, men hvor svaret er det samme og noe mange av Ruijan Kaikus lesere trolig vet fra før av.

Her er svaret, konstruert som en meningsløs, men svært enkel bokstavforskjøvet gåte. Bare for å gjøre det en smule mer utfordrende: Upsofebmtgjotl.

Gode gamle Morgenbladet med kvensk-relatert kviss.

Vi tar med at Morgenbladet er ei norsk uavhengig riksdekkende avis som utgis hver fredag. Avisa

har en lang historie, den ble første gang utgitt den 1. januar 1819.

KVENER I FORBIFARTEN Nylig kunne horder av hardtarbeidende medlemmer lese om Ruth J. Karlsen og sønnen Tom Einar, begge kvener fra Harstad.

med et opplag på nær 160 000 eksemplarer. Spalten heter «Stemple ut/i forbifarten» og artikkelen er etter det vi kan forstå åpen for alle å lese.

Arne Hauge

På tampen av januar i år skrev vi om journalisten Roy Ervin Solstad, i anledning Kvenfolkets dag ba han Ruijan Kaikus lesere om hjelp til å finne en velorganisert kven. Kvener er kjent både for arbeidsmoral og ryddighet, så det ordnet seg på utmerket vis, framgår det av siste utgave av Magasinet for fagorganiserte.

«Jakten på morsmålet» heter artikkelen, den fyller sidene 5455 i det populære magasinet,

Der kan du lese mer om kvensktalende Ruth J. Karlsen fra Harstad, og hennes sønn Tom Einar som tidlig ønsket å lære seg språket. Tom Einar jobber som organisasjonsarbeider, fagorganisert i Fellesforbundets avdeling Harstad. Den 16. mars, framgikk det, var planen hans å feire Kvenfolkets dag. Det samme gjorde nok også Ruth, som for øvrig deler noen meget velreflekterte synspunkter med Fellesforbundets medlemmer.

Magasinet for fagorganiserte har et opplag på nesten 160 000. I nummer 2-2021 ble det ei dobbeltside til det kvenske. (Skjermbilde av oppslaget/Magasinet for fagorganiserte)

UUTISSII | NYHETER 17

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

Kombinerer historie, kultur og strikk Kristine Jonas | kristina@ruijan-kaiku.no

Christina Gjertsen er i gang med nytt prosjekt. Snart får du strikkeoppskrifter basert på norsk, samisk og kvensk kultur. (Foto: privat)

«Ei strikkebok, tre kulturer.» Det var meldingen tidligere i mars i år fra fotograf, illustratør og kommende forfatter Christina Gjertsen.

– Jeg har brygget på en bokidé. Som tar meg tilbake til et trespråklig barndomshjem i Porsanger. Med en miks av rike kulturer og språk, flettet sammen i hverdagen. Samisk, kvensk og

– Ei strikkebok, tre kulturer. norsk. Bestefar, bestemor og meg, skrev Gjertsen på sin facebook-siden nå i mars. Det blir altså ei strikkebok med tre kulturer innbakt, og til Ruijan Kaiku sier Gjertsen at hun først og fremst

Christina Gjertsen har tidligere illustrert de kvenske barnebøkene om Linus. Her sammen med Anna-Kaisa Räisänen.

(Foto: Kvensk institutt/Kainun institutti)

ønsker å bruke muligheten til å videreføre sin egen kultur gjennom en bok laget av unge, for unge.

leserne har en forutsetning til å forstå hvorfor designet er som det er og fargene er som de er, sier hun.

Unge kvener – Jeg har vært så heldig å vokse opp i et trespråklig hjem. Hvis jeg kan bruke mine evner til å bidra til å bære det kvenske videre, er det ingenting som er bedre enn det, sier hun.

Christina sier hun vil benytte muligheten til å fortelle om Finnmarks historie og mange kulturer. For mange er landsdelen et stort mysterium fulgt av fordommer. Blant annet tror hun mange tenker på gamle mennesker når de ser for seg kvener.

– Det finnes kvensk ungdom også, og det er jo vi som skal bære arven videre. I tillegg vet mange faktisk ikke hva som har skjedd i Finnmark. Før strikkeoppskriftene vil jeg gi et innblikk i kvensk kultur og historie, slik at

Stor glede Boken vil inneholde historiske fortellinger, fortellinger fra unge kvener, matkultur og sist men ikke minst strikkeoppskrifter med utgangspunkt i Gjertsens egen kulturarv.

Gjertsen begynte arbeidet på idéen i november i fjor, og sendte håpefullt inn søknad om tilskudd.

Mandag 8. mars kom svaret fra Kulturrådet.

– Jeg FIKK tilskudd. Og hakeslepp. Første skritt på veien er tatt, og mange tusen venter. Men jeg er klar, og ønsket om å formidle til dere der ute er sterkt.

Gjertsen røper at hun vil jobbe med boken fram mot slutten av 2023, uten å love en presis dato for utgivelse.

18 UUTISSII | NYHETER

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

Alf Nilsen-Børsskogs kvenske romaner mangler norsk oversettelse, noe en tysk lingvist og translatør nå håper å gjøre noe med. Det er boken til venstre han har siktet seg inn på. (Foto: Arne Hauge)

Vil oversette «Kuosuvaaran takana» Arne Hauge | arne@ruijan-kaiku.no

Oversetteren og lingvisten Helmut Sandeck ønsker å oversette Alf Nilsen-Børsskogs kvenske roman «Kuosuvaaran takana» til sitt morsmål tysk. Han søkte kvenske midler fra Troms og Finnmark fylkeskommune, men fikk i februar i år avslag. Sandeck sier til Ruijan Kaiku at begrunnelsen for avslaget var at boken ennå ikke er oversatt til norsk.

Sandeck endret således prosjektet til å gjelde oversettelse til norsk, men ble nylig henvist til ny søknadsrunde. Det framgår også at han er meget skuffet. Han frykter at ny søknad avslås, fordi han «er ingen nordmann.»

«Spennende» Sandeck søkte om kroner 122 860, med den målsetting å fremme kvensk og norskfinsk kultur gjennom å gjøre nevnte kultur mer kjent i det tyskspråklige utland. Alf Nilsen-Børsskogs bok «Kuosuvaaran takana» er så langt uten oversettelse til annet språk, og det framgår av fylkes-

Endrer fra «kvensk-tysk» til «kvensk-norsk» og håper på ny fylkeskommunal vurdering. kommunens vurdering at en førsteoversettelse til norsk vil være mer nærliggende for støtteordningen. De skriver også: «Et spennende prosjekt som har et prisverdig mål med å gjøre kvensk og norskfinsk kultur mer kjent i Tyskland.»

Ingen så langt Romanens handlinger utspiller seg under okkupasjonen av Norge, et tema og et land som stadig har interesse i Tyskland samt også i andre tyskspråklige områder. Sandeck har derfor sett seg om etter et tyskspråklig forlag villig til å gi ut oversettelsen av Nilsen-Børsskog, men så langt

uten napp. Når det gjelder hans kvalifikasjoner for å oversette boken til norsk, eventuelt parallelt til tysk slik han antyder muligheten av, så har Sandeck såkalt trinn-3 eksamen i norsk fra universitetet i Oslo og har bodd i Norge i 15 år.

En stor oppgave I forbindelse med prosjektet har Sandeck også vært i kontakt med bokens rettighetshaver, forlaget Iđut AS. De har tidligere besluttet at de selv ikke ønsker å gi ut oversettelser til norsk av Alf Nilsen-Børsskogs bøker. Dette klargjorde de overfor Ruijan Kaiku allerede i desember 2020, da vi skrev om samme sak som tyske

Sandeck nå tok initiativ til. Iđut har gjort det klart at det skorter på kapasitet og mulighet til å ta på seg den store oppgaven, men har samtidig sagt at de håper andre forlag kan stå for dette.

Tallet er elleve Det er mange som venter på at Alfs bøker skal komme ut på norsk. Men foruten kvaliteten på oversetterjobben, er også økonomi et sentralt spørsmål. Som et apropos har Sandeck i så måte antydet at jobben vil hefte rundt 11 måneder, til en kostnad på rundt 11 000 kroner måneden. I tillegg kommer naturligvis selve utgivelsen, hvor han altså ønsker å støtte seg på en annen aktør og ikke selv ta på seg også forleggerjobben.

Vi tar med at Sandeck har søkt oversetterstipend i sitt hjemland, men opplyser at han like før jul fikk avslag fra kulturstiftelsen i delstaten Thüringen hvor han bor.

UUTISSII | NYHETER 19

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

Språkkulturen på Balkan - kan vi ta lærdom?

Kristine Jonas | kristine@ruijan-kaiku.no

I Norge lærer minoritetsgruppene hovedspråket med morsmålet på siden. På Balkan lærer mange barn minoritetsspråk med hovedspråket på siden. (Illustrasjonsfoto: Hanne Larsen/Altaposten)

Sørøst-Europa. I hundrevis av år en smeltedigel for språk, religion og kultur. Samtidig har landegrensene stadig vært i endring, helt fra det romerske imperiet for 2000 år siden, til øst- og vestblokkene under den kalde krigen.

Som leder av NKF i perioden 2008-2012 merket Rune Sundelin endring i hvorledes kvener og kvenske organisasjoner ble møtt av myndighetene.

(Foto: Heidi Nilima Monsen)

Øst-Europa lar seg ikke stoppe av landegrenser når det kommer til språk, kultur og minoritet.

I en sak fra Universitetet i Oslo presentert på forskning.no, pekes det på at området alltid har vært flerspråklig. Folk i alle deler av den sosiale rangstigen snakket flere språk, og i det Osmanske riket som oppstå på 1300-tallet og som eksisterte helt fram til 1923, ble det snakket albansk, bosnisk, sefardisk, serbisk, bulgarsk, gresk og tyrkisk. For de fleste var det en fordel og ofte en nødvendighet å kunne, eller i hvert fall forstå, flere av disse språkene.

– Må normalisere – I Norge oppfatter man det som veldig spesielt og eksotisk at man snakker flere språk, og kanskje spesielt et minoritetsspråk.

Mens det samme er normalen i nærmest hele Europa. I hvert fall

i Øst-Europa er det vanlig å beherske flere språk, sier Rune Sundelin, tidligere leder i Norske kveners forbund. Han legger til: – Det har alltid vært min tanke at vi må normalisere det å snakke minoritetsspråk.

En konsekvens i Sørøst-Europa, er fremveksten av en tanke om at nasjonalitet ikke nødvendigvis stemmer overens med morsmål. I dag lever denne kulturen i beste velgående. Barn med minoritetsbakgrunn lærer hovedspråket, men barna som snakker hovedspråket lærer også minoritetsspråket som snakkes av naboene.

Ingen ulik situasjon – Når vi går til arkiver, eller snakker med folk, ser vi at de ikke bare holder seg til sin nasjo-

nale gruppe, eller oppfatter andre nasjonaliteter som rivaler.

De har utviklet strategier for å leve i flerspråklige og flerkulturelle miljøer, sier Marija Mandić fra Institutt for Balkanstudier.

Norden har på mange måter hatt en lignende historie og kultur når det kommer til språk.

Norsk, samisk og kvensk kultur har i hundrevis av år levd side om side, og etter hvert også blitt så sammenvevd at en «norsk» person kan identifisere seg med mange ulike opphav. Samtidig er vi ikke langt fra grensen hvor det snakkes både svensk, finsk og meänkieli. Stijn Vervaet er førsteamanuensis i Balkanstudier ved Universitetet i Oslo, han sier det slik: – Bare forestill deg 1970-årene i Nord-Norge, dersom nordmenn ble oppfordret til å lære seg samisk. Selv om de ikke snakket flytende, kunne det betydd mye for den samiske minoriteten å ha en nabo som kunne si noen vennlige fraser på samisk.

20 REPORTAASIT | REPORTASJER

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

Kvenfolkets dag 2021 Kristine Jonas | kristine@ruijan-kaiku.no

Tross koronapandemien ble det feiring av alle slag. Bilder fra ulike typer feiringer, flagging og god mat fra hele landet kom inn til Ruijan Kaiku.

For første gang har statsministeren kommet med en egen hilsen på Kvenfolkets dag, og både private og offentlige flagget med det kvenske flagget.

– Kvenfolkets dag ble etablert i 2014, og det er fint å se at stadig flere markerer dagen i byer og bygder der kvenene bor. Dagen markerer felles historie, felles kultur og det kvenske og norskfinske fellesskapet, sier distriktsog digitaliseringsminister Linda Hofstad Helleland i gratulasjonsmeldingen fra regjeringen.

Digital suksess Kvenfolkets dag utmerket seg spesielt i år med en stor tilstedeværelse på nett og i sosiale medier. Gratulasjoner med bilder og videoer dukket opp fra både private og offentlige. Nestleder i Norske kveners forbund, Reidar Harju, sier han tror dette har vært en av de mest vellykede feiringene noen sinne.

– Dagen er jo ganske ny, det tar tid å bygge opp noe sånt. Likevelgreide vi å nå fram til mange, veldig mange har engasjert seg. Responsen vi fikk på nettfeiringen i år er noe helt annet enn det vi har sett tidligere, sier Harju.

«Veldig mange engasjerte seg.»

Det var også mulighet for flere å delta på digitale offentlige arrangementer. Norske kveners forbund hadde en egen sending på sin facebookside med blant annet kvensk diktlesning hvor Anne-Kaisa Räisänen leste en del av «Kvenfolkets kantate» av Alf Nilsen-Børsskog.

Nord-Troms hadde også sitt eget digitale arrangement. I regi av Halti kvenkultursenter med flaggheising, sang, musikk, historiske bilder og dokumentarfilm laget av medieklassen ved NordTroms videregående skole. Her hørte man også Trio Raisista med Kristin Mellem, Øystein Fredriksen og Peter Vang, de spilte «Sangen om Ruija», inkludert musikkvideo.

Kvensk gullfugl Alta kvenforening gikk i hop med Alta museum til språkkafe 98 år gamle John Andersen vokste opp i Alta hvor han lærte både norsk, samisk og finsk/kvensk. Språket har han enda, og i lag med rektor ved Alta Kristne Grunnskole, Håkan Funch, hadde de en samtale om fiske på kvensk.

Evelyn Nilsen fra Kvääninuoret dukket opp i en egen videohilsen fra kommunal- og moderniseringsdepartementet, hvor hun fortalte om kvenene. (Foto: Kommunal- og moderniseringsdepertementet)

Kvenflagget heises i Oslo sentrum på Kvenfolkets dag.

(Foto: Nils-Einar Ørnebakk)

– Sist gang det var språkkafe i Alta var i åtti- og nittiårene da folk satt nede på Samvirkelaget på Elvebakken og snakket sammen. Her er enda noen få i Alta som snakker kvensk, og de er sånne gullfunn. Så på 16. mars så fikk vi selve gullfuglen John Andersen, forteller lektor ved Alta museum Kristin Nicolaysen.

Stort i Porsanger Også Porsanger kommune fikk til fysisk markering. Leder for Porsanger Språksenter, Anneli Naukkarinen, var med på den fy-

siske feiringen og forteller at det ble feiring for alle i alle aldre.

– I fjor ble det heldigitalt og alle planer skrinlagt. Derfor hadde vi ekstra lyst til fysisk markering i Porsanger, i tråd med reglene for smittevern. Det viktigste var å kunne gjøre noe

Kristin Mellem, Øystein Fredriksen og Peter Vang med nydelig sang og melodi i Sangen om Ruija. (Foto: Trio Raisista)

REPORTAASIT | REPORTASJER 21

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

Barna koste seg maks under feiringen av Kvenfolkets dag i Lakselv sentrum.

(Foto: Lisa Wilhelmsen Vidal)

for ungene. Kvenfolkets dag ønsker vi jo at kan bli en tradisjon for de som vokser opp nå, som har kvensk identitet og som skal bli kjent den denne dagen, sier lederen.

Elevene ved Lakselv videregående skole fikk en spesiell feiring i kantina, med ekstra kvenpynt og mye god mat. I Lakselv sentrum fikk barn fra barnehage og barneskole feiret ute, med boller,

Nord-Varanger kvenforening med gratulasjonshilsen på Kvenfolkets dag. Her også med Vadsøs ordfører Wenche Pedersen.

(Foto: Nord-Varanger kvenforening)

juice og kake. Og en kjøretur med hest og slede.

– Kvensk- og finskelever fra Lakselv barneskole kom til språksenteret for å kjøre kanefart med hesten Vilja. De fikk

flagg, boller og juice. Barna satte stor pris på sledeturen, og fikk mange runder rundt sentrum av Lakselv, heter det fra Anneli Naukkarinen.

Det ble fullt hus på Alta museum på Kvenfolkets dag. Folk ville høre 98 år gamle John Andersen snakke kvensk. (Foto: Kristine Jonas)

22 REPORTAASIT | REPORTASJER

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

– Så artig å treffes igjen Arne Hauge | arne@ruijan-kaiku.no

I 2018 gjorde elevene ved Børselv skole sånn inntrykk på landets stortingspresident at hun ville møte dem igjen. De møttes 16. mars i år.

I anledning Kvenfolkets dag ønsket stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen (55) et gjensyn med elevene ved Børselv skole.

De møtte hverandre på teams, med lune smil og viftende kvenflagg, elevene var på Kvensk institutt i Børselv og Tone hjemme i stua i Oslo.

Noen av dem husket da Tone besøkte dem sist, det var en oktoberdag i Børselv, men mange av elevene er nye siden da.

– Gratulerer med dagen! Det gjorde sånt inntrykk på meg å møte dere sist. Jeg har tenkt så masse på dere, derfor ville jeg møte dere igjen. Jeg har også nevnt dere da jeg holdt tale til Kongen på Slottet, sa Wilhelmsen Trøen til elevene.

Og det må sies; bildet fra Børselv var neppe et bilde av en skole moden for nedleggelse. Denne skolen i kvenenes hovedstad Børselv har nemlig i mange år

(faktisk helt fra 2007) vært truet fra kommunalt spare-penger-hold. Men nå krydde det av unger, mange flere enn sist. Noe også damen med stortingsklubba merket seg.

– Er dere flere på skolen nå enn sist? spurte Wilhelmsen Trøen, hun var på et stort lerret foran elevene.

– Ja, lød det unisont.

– Det har kommet fem, eh, nei seks nye elever, sa ei jente.

Så var det noen sekunder stille i møtet, men da Ruijan Kaiku etterpå snakket med Wilhelmsen Trøen, sa hun at sånn stillhet er greit og noe hun er vant til fra sine nokså mange møter med skoleklasser.

– Jeg liker å snakke med elever og unger generelt. Da må man tåle at det blir stille innimellom, for jeg er bare en gjest. Praten skal gå på deres premisser, sa hun.

Halvdigital selfie? Neppe det aller enkleste å få til her i verden, men Tone og gjengen gjorde en meget hederlig innsats og resultatet ble minneverdig. (Foto: Privat)

– Du er veldig høflig, rakk ei jente opp armen og sa.

– Tusen takk. Det er fint å være litt høflig, er det ikke? svarte Tone, hun tok til orde for respekt overfor hverandre. Høflighet, sa hun – gir trygghet til å si det man mener. Det grublet elevene i Børselv på, før de spurte hvordan det gikk med henne, i koronatiden og all ting. Da gikk praten så lett og fint at dersom jobben som

Hvordan går det med deg i koronatiden, ville elevene vite. Det går fint, svarte Tone, siden sist hadde hun tenkt masse på elevene i Børselv. (Skjermbilde fra møtet)

stortingspresident skulle ryke, så har hun en åpenbar karriere som pedagog. Tør vi melde.

– I koronatiden var jeg faktisk ganske redd, sa ei jente, noe Tone sa hun kjente seg igjen i.

Elevene og hun pratet om vaksine og været og det spesielle i året som har vært. Om den fine klubba Tone har når hun leder møter på Stortinget, at hun er valgt av de andre på Stortinget, sånn som elevene velger elevrådsleder. De pratet om ting elevene har gjort på skolen og ellers, at de måtte ha hjemmeskole, ja, og at de var på tur og på fjellet og at det var morsomt. Så pratet de om Kvenfolkets dag, at elevene skulle spise laks denne dagen. Så spurte de hvorfor vi har valg. Da sa Wilhelmsen Trøen at det er fordi folket bestemmer. Demokrati.

Elevene spurte så mye og så klokt at det sikkert ble en av de beste skoletimene på lenge, også læringsmessig. Tone ga koronatrøst og mange gode råd til elevene.

– Går det greit å lære kvensk?

Det gjør det? Kan dere forresten lære meg hvordan jeg sier gratu-

REPORTAASIT | REPORTASJER 23

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

Børselv og stedets elever har en av sine aller beste venner i landets sittende stortingspresident. På Kvenfolkets dag møttes de igjen, hun og gjengen.

(Foto: Mari Keränen/Kainun institutti)

lerer med dagen? Husk jeg kan ingen ting, så nå må dere være lærere, sa hun.

– Onnee kvääninkansan päiväle, sa barna, de viste en plakat så hun fikk se ordene. De måtte hun pugge og få med seg.

– Det er nok litt vanskelig å lære kvensk, men det er kjempeviktig.

Og hva er det fine ved å være kvensk? spurte Tone etter å ha lært seg hvordan man gratulerer noen med Kvenfolkets dag.

– At man lærer et nytt språk, kvitterte ei jente.

– Akkurat det samme her, istemte en annen elev, de sørget for at Wilhelmsen Trøen etterpå kunne bekrefte at det var et nydelig møte, en finfin blanding av spørsmål om Stortinget, jobben hennes og elevenes hverdag.

Ei jente sa hun hadde gruet seg til den aller første dagen på skolen. For da var hun urolig for

at alle kanskje var mye større enn henne. Det synes Tone var en kjempefin historie.

– Det er noen ting som er vanskelige, og noe man kan grue seg til. Slik er det for oss alle, svarte Tone, hun fortalte om første gang hun møtte Kong Harald. Da gruet hun seg skikkelig, men så tenkte hun at det går fint, og fint gikk det.

– Hvem tror du vinner valget? ville en elev vite.

– Å det er vanskelig å si, innledet Tone, hun unngikk å si egen partipreferanse. Oppfordret dem til å finne det ut selv, hvis de ville.

– Kan du litt kvensk? spurte ei jente på tampen av møtet.

– Onnee kväänin…kansa päiväle, sa Tone.

Til stor applaus fra kohorten i Børselv.

– Det var veldig bra sagt, mente både elever, lærere og til og

med ordfører Aina Borch, hun var også med.

– Det var stort for oss i trekulturelle Porsanger kommune å bli kontaktet av Stortinget, bekreftet

Borch overfor elevene og stortingspresidenten.

– Lykke til videre med å lære kvensk. Kvensk som er så viktig å ta vare på, sa Børselv-vennen Tone Wilhelmsen Trøen.

Elevene ved Børselv barne- og ungdomsskole har også tidligere møtt Stortingspresidenten. Det var i oktober 2018, og selfie måtte Tone ha.

(Arkivfoto: Maureen Bjerkan Olsen)

24 UUTISSII | NYHETER

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

KOKT KUJUR? Gourmetmat i kvenenes store studio.

Arne Hauge

En betenkt altapostenværing klar til å prøve den erkekvenske delikatessen kokt kujur. – Skeptisk, bekreftet Aron Bræstrup Løsnes. (Foto: Kristine Jonas)

Radarparet Kristine og Martin er fast duo i Ruijan Radio, der de før i vinter serverte en nyskapende rett. På merkelig vis havnet nemlig et av Kristines tidligere intervjuer på villspor. Det var Åshild Karlstrøm Rundhaug, hun skulle fortelle om pakking og sending av kvenflagg i regi av Alta Kvenforening, men endte med å dosere om kvenske mattradisjoner. Med nyrefett, blodpølser, kujur og annen ideell skolemat.

– Njam... forferdelig seigt... umm... ingen god opplevelse, lød dommen fra jur-yen, prøvekanin en og to, Martin og Aron.

Til alt hell var det tale om intet kujur, men kokt storfekjøtt med skinn.

Som du hører, Ruijan Radio har mye gøy.

Følg gjengen på Radio Altas plattformer (FM, DAB, Nettradio) og som podcast.

Har du ønsker og tips til hvordan vi kan gjøre Ruijan Radio ENDA mer fantastisk enn den er i dag? Send oss gjerne dine ønsker og tips på kristine@ruijan-kaiku.no

KVENSK I KRØNIKE Nytt, digert verk om språk.

Arne Hauge

«Prinsippet om at innbyggjarar skal kunne vende seg til styresmaktene på eige språk, skriv seg frå eit vedtak i den belgiske nasjonalforsamlinga 16. november 1830.»

Sitatet er fra baksiden av boken «Krønikene – språk, skrift og bøker gjennom 500 år.» Skrevet av forfatter og språk- og litteraturviter Ottar Grepstad, ordet krønike kommer av det greske ordet chronos, tid. En krønike er en oversikt over historiske fakta i kronologisk orden, og denne gangen handler det altså om store og små begivenheter knyttet til språk og skrift og bøker.

Boken dekker et halvt årtusen og er således på mange sider. 623 for å være nøyaktig. Men

fordi boken i definisjonen er så kronologisk anlagt, lyktes vi likevel og med den største letthet å finne viktige begivenheter sett med kvenske øyne. Nemlig først denne epokegjørende, den står på side 82: «26. april 2005 anerkjenner regjeringa Bondevik kvensk som eige språk (sjå 16.3.1984 og 14.6.2007).»

Nysgjerrig lette vi videre, og ganske riktig: «16. mars 1984 blir den første kvenforeininga skipa i Børselv i Noreg. Tre år seinare kjem 25 kvenar 4. desember 1987 til eit todagarsmøte i Alta og skipar ein organisasjon som får namnet Ruijan Kveeniliitto / Norske kveners forbund (sjå 26.4.2005 og 14.6.2007).»

Da gjensto å snoke opp den nå snart 14 år gamle juni-hendelsen, hvilken var følgende: «14. juni 2007 opnar Kainun institutti / Kvensk institutt i Børselv offisielt etter å ha

Språk- og litteraturviter Ottar Grepstad med ny bok. (Omslagsbilde: Grepstad skriveri). vore i drift sidan 13. desember 2005. Instituttet er eit nasjonalt senter for kvensk språk og kultur. Opninga kjem berre to månader etter at Kvensk språkråd 14. april er blitt skipa på ein konferanse i Alta, arrangert av Kvensk institutt (sjå 16.3.1984 og 26.4.2005).»

SLÅR ET SLAG FOR SPARK Vil meie ned klimautslipp.

Arne Hauge

Porsanger satser på at Miljødirektoratet har sansen for et meget tradisjonelt framkomstmiddel. Sparkstøttingen. Kommunen er den eneste offisielt definerte trespråklig og trekulturelle i landet, og nå går de for bedre tall også i klimaregnskapet.

Av de 331 søknadene om klimastøtte som i denne runden kom inn til Miljødirektoratet, sto nemlig Porsanger bak tre. En av søknadene handler om framkomstmiddelet sparkstøtting, der Porsanger kommune ønsker å få i stand en plan for sparking vin-

terstid. Planen skal også inkludere vintersykling, og til formålet har kommunen søkt om kroner 65 000 i midler.

Støtteordningen kalles «Klimasats», den ble opprettet i 2016 og har så langt støttet mer enn 1300 prosjekter i samtlige norske fylker. Det er Radio Nordkapp som melder dette. Miljødirektoratet vil framover mot sommeren behandle søknadene fra kommunene og fylkeskommunene, hvor det i årets pott ligger 100 millioner kroner til gode prosjekter.

Når det gjelder Porsanger, så har de også inne en søknad om kroner 120 000 til etablering av et kommunalt klimaregnskap, samt

Dette er så klimaknall at en kvenkommune i nord går for egen plan.

(Illustrasjonsfoto: Pål Vegard Eriksen)

søknad på kroner 60 000 til forprosjekt for klimatiltak i jordbruket.

Flere kommuner i nord har

sendt inn søknad, blant annet Sør-Varanger. De håper på kroner 600 000 til et pilotprosjekt på solenergi i arktisk strøk.

UUTISSII | NYHETER 25

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

Åsne Kummeneje Mellem (til venstre) og Lise Rebekka Paltiel syns det er interessant å grave i Tromsøs kvenske og jødiske historie. (Foto: Mari Hildung/Perspektivet museum)

Åsne og Lise leter etter spor Heidi Nilima Monsen | heidi@ruijan-kaiku.no

– Vi har inntrykk av at Tromsø har vært et knutepunkt hvor flere kvener har vært innom for jobb eller møteplass. Vi har holdt på en stund nå, og funnet flere spennende kilder. Om ishavsfarere samt artikler og debattinnlegg i aviser og mye mer, sier Åsne Kummeneje Mellem.

Gjennom Perspektivet museum samarbeider hun og Lise Paltiel for å kartlegge kvensk og norskjødisk tilhørighet og aktivitet tilknyttet byen i nord.

Krysningspunkter – Disse to nasjonale minoritetene har en lengre historie i byen, og Tromsø har vært en flerkulturell by helt siden grunnleggelsen i 1794. Men dette er en del av historien som har blitt litt glemt.

Ofte er det også slik at når folk kommer til større byer som Tromsø, blir kanskje identiteten som kvener eller jøder av ulike grunner noe borte, sier Åsne og Lise.

Ber om hjelp til å finne ut mer om Tromsøs kvenske historie.

For både kvener og jøder ga havet grunn for å komme til Nord-Norge.

– Vi har funnet at kvener og de norske jødene har flere spennende krysningspunkter, og dette ønsker vi å utforske nærmere, sier de. Og et slikt krysningspunkt, skal være handel.

– Markeder og butikker var naturlige møteplasser. Det er kjent at flere jøder drev forretninger i byen, og da var det naturlig at også kvener brukte disse. Per nå har vi ikke dokumentasjon på andre møteplasser, sier Lise.

Oftere omtalt Åsne sier at de gjennom avisoppslag og dokumenter også har kunnet se en forskjell på hvordan jøder og kvener har blitt omtalt, spesielt i forhold til nordmenn.

– Vi har funnet at både kvener og jøder har vært omtalt som grupper, og ofte i negative ordelag. Blant annet har vi funnet flere avisoppslag om slagsmål der det påpekes at de involverte er kvener, og så videre. Vi har funnet færre kilder om enkeltkvener, mens vi har funnet noen flere kilder der jøder har vært omtalt med navn, bostedsadresse og eventuelt hvilke bygninger og butikker de har eid, sier Kummeneje Mellem.

En annen raritet de har kommet over er ryktene om at en kven en gang tok med seg huset sitt fra Alta med båt, og satte det opp utenfor Tromsø.

Sensasjonelt funn? Åsne og Lise har brukt internett og gamle kilder. Informasjon,

hendelser og navn har blitt plottet inn i søkemotorer, og sammen pusler de bitene av kvensk og jødisk historie i Tromsø. Ved ett funn sto jubelen i taket: – Vi trodde vi hadde funnet navnet på kvenen som vant verdens første sivile skirenn. Men det viste seg dessverre å være feil, minnes Åsne, som sier de er på utkikk etter innspill som kan hjelpe dem videre. Åsne sier at det også før har blitt forsket på de kvenske kjerneområdene i Finnmark og NordTroms, men uten Tromsø som del av jobben. Hun sier at de best dokumenterte Troms-kvenene har vært tilknyttet ishavsfarermiljøet.

– Ishavsfarerne er også en av få stedet vi har klart å finne enkeltpersoner vi kan følge, sier Åsne, som også har erfart at mange lærere kom til Tromsø for å lære seg kvensk og samisk før de dro videre nordover.

26 UUTISSII | NYHETER

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

Foreviger røtter i blekk Kristine Jonas | kristine@ruijan-kaiku.no

Mange velger tatoveringer for å vise fram stolthet over eget opphav. (Foto: privat)

Tatoveringer er i vinden. Av estetiske grunner, for moro skyld, eller for å utrykke identitet. Nettopp det siste har mange valgt som grunn for vise fram sine tornedalske røtter. Det var Svenska Tornedalingars Riksförbund som først omtalte saken, der tatovørene har nok å gjøre: Med far fra Tornedalen ønsket Ida Karlsson Hjort sin nye tatovering som en hyllest til sin norrlandske arv. Det ble et fargerikt bilde inspirert av den lokale naturen; gevir fra hjort, multebær, geitrams og en liten gulfink.

Linnea Huhta har lagt mye mening i tanken bak sin tatovering.

(Foto: privat)

«Bærer for alltid med meg plassen jeg er bundet til.»

– Jeg føler meg hjemme i Tornedalen. Med luften og naturen, enkelheten og ektheten, sier hun.

Også Linnea Huhta fra Pajala har tatt seg tatovering. Hjemme snakket familien både finsk, svensk og meänkieli. Spesielt et utrykk fra farfaren, Äijä, ble en stor inspirasjon. «Muista vain mistä sie olet kotosin», som betyr «bare huske hvor hjemmet er.»

– Hele familien er på en måte vevd inn i tatoveringen. Uansett hvor jeg bor eller er, har jeg hjemmet med meg, med bestefars ord skrevet i meänkieli på benet, sier hun til Ruijan Kaiku.

Camilla Wennberg fra Luleå tenkte lenge på en tatovering på meänkieli. Hun hadde en fasinasjon for det populære tornedalske uttrykket «ei se kannatte», som betyr «det lønner seg ikke,» men ønsket tatoveringen med personlig vri.

– Det er jo et typisk tornedalsk uttrykk, men jeg ser litt mer positivt på livet. Absolutt lønner det seg, «kyllä se kannatte», sier hun.

Også kvener i Norge bruker tatovering som middel for å vise stolthet over røtter. Ruijan Kaiku har tidligere skrevet om Reidar Harju fra Asker, han har det kvenske flagget på armen.

– Kjæresten ga meg en tatovering i bursdagsgave, og da tatovøren spurte hva som egentlig betyr mest for meg, ble kvenflagget et naturlig valg, sier Harju.

Ida Hjort Rova har valgt en tatovering for å hylle Tornedalen og arven hennes derfra.

(Foto: privat)

Reidar Harju fra Asker tattoverte i 2020 kvenflagget på armen sin. – Da tatovøren spurte hva som egentlig betyr mest for meg, ble kvenflagget et naturlig valg av motiv, forteller han.

UUTISSII | NYHETER 27

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

I april skal disse elevene fra Vardø VGS representere Finnmark i Norgesmesterskapet for ungdomsbedrifter. (Foto: Ungt Entreprenørskap)

Prisdryss til Qvænchips Heidi Nilima Monsen | heidi@ruijan-kaiku.no

I Finnmarksmesterskapet for ungdomsbedrifter stakk Chips UB fra Vardø av med tre av ni gjeve priser for sitt unike kvenske produkt.

Den driftige gjengen lager chips av kornet som bedriften Qvænbrygg bruker i sin brygging, og stakk under Finnmarksmesterskapet for ungdomsbedrifter av med gullmedalje for «Beste Samarbeid med Næringslivet», bærekraftpris samt seier i kategorien beste ungdomsbedrift i Finnmark.

Tatt på senga Ungdommene får skryt fra fagfolk som mener produktet og konseptet både er innovativt, bærekraftig, miljøvennlig og kortreist. De fire elevene sier selv at de ble tatt på senga av de gode tilbakemeldingene.

– Det er helt sykt. Vi hadde absolutt ikke forventet å vinne prisen

Chips med smak av tørrfisk og havsalt, ost fra Pasvik og kongekrabbesalt. beste ungdomsbedrift. Vi hadde ikke en gang planer om å melde oss på i kategorien, sier ungdomsbedriftens daglige leder Oda Vislie. Hun røper at de lagde sin presentasjon til den kategorien på en halvtime i siste liten.

Med seg i Chips UB har Oda klassekameratene Magnus Johansen, Thannanda Tunhatanasan og Hedda Knudsen. Alle fire går i andre klasse på restaurant- og matfag ved Vardø videregående skole.

Mesker seg med mask Produktet til Chips UB er chips laget av masken etter ølproduksjonen til Qvænbrygg AS i Vadsø.

Mask er restene av maltet fra bryggingen av øl, der mestepar

ten av stivelsen er vunnet ut av kornet, og består hovedsakelig av kornskall, de tyngst løselige karbohydratene, fettet og noe av råproteinet i kornet. En del av maltavfallet fra Qvænbrygg blir dyrefór til bønder i Vadsø-området, mens noe sendes til Vardø videregående skole der elevene i ungdomsbedriften tørker masken og tilsetter smak av kongekrabbe fra Vardø, ost fra Øverli i Pasvik, salt og tørrfisk fra Kiberg.

– Det er ganske stor etterspørsel, og vi planlegger en mer effektiv produksjonslinje. Chipsen er jo veldig god, og nå har vi hele fire smaker. Ost fra Pasvik, kongekrabbesalt som er produsert på skolens egne fiskebutikk på sjø-

kanten, tørrfisk og havsalt, forteller Vislie.

NM neste – Vi ville ha en bærekraftig bedrift, og derfor ble det blant annet bruk av kongekrabbesalt, sier lederen. Krabbesaltet var det for øvrig en tidligere UB fra samme skole som først tok til å produsere. Ungdommen sier de har vært bevisste på bruk av lokale råvarer.

– Vi har et veldig fint samarbeid med Qvænbrygg, men også informasjon- og medialinja her på skolen har hjulpet med design og logo, Vislie.

I april skal Chips UB representere Finnmark i Norgesmesterskapet for beste ungdomsbedrifter i kategoriene bærekraft, næringslivssamarbeid og beste ungdomsbedrift.

28 UUTISSII | NYHETER

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

– Språket er døråpneren Kristine Jonas | kristine@ruijan-kaiku.no

Flerspråklighet og minoritetsspråk mye vanligere enn vi tror.

I Sørøst-Europa har tanken om «ett land, ett språk» trolig ikke vært like sterk som i Norge og Norden. Professor i flerspråklighet ved Universitetet i Oslo, Pia Lane, tror dette kan være med på å sette kvensk som språk i et større perspektiv.

– Jeg tror vi kan lære at det finnes mange måter å organisere et land på. Det trenger ikke være sånn at man må ha ett land, ett språk. I nord har et av de store tapene vært at vi har mistet flerspråklighet som noe naturlig. Det er dessverre veldig vanlig.

Lane viser til våre naboland Sverige og Finland, hvor meänkieli for mange er en del av en naturlig flerspråklighet. Samtidig er både tysk og norsk offisielle minoritetsspråk i Danmark.

– Minoritetsspråk og flerspråklighet er mye vanligere enn vi tror, peker Lane på.

Språk for samarbeid På Balkan har det gjennom de siste hundre årene vært vanlig for både utdannede og lekfolk å snakke flere språk, ikke fordi de var spesielt opptatt av språk, men fordi det var nødvendig. Familier kunne ofte sende bort barn, eller bytte dem bort, og som en følge ble barna flerspråklige. Slike tradisjoner har ikke blitt til i Norden, men Lane peker på at vi likevel har hatt systemer hvor flerspråklighet har vært en nødvendighet. Hun viser til den samiske verddetradisjonen, hvor to familier byttet tjenester.

Pia Lane er opprinnelig fra Bugøynes og er professor i flerspråklighet ved Universitetet i Oslo. (Foto: Universitetet i Oslo)

– Det var vanlig før at man hadde tette bånd, og en del av de tingene vi gjorde ligner på tradisjoner fra det gamle Østerrike-Ungarn. Folk hadde et behov for hverandre, sier Lane. Verddevuohta er et samisk ord brukt for å beskrive en tradisjon av samarbeid mellom reindriftsfamilier og fastboende familier ved kysten.

Begrepet er også brukt i kvenske samfunn, da de også ofte samarbeidet med noen i reindrifta.

– Et sånt system kunne ikke fun-

gere hvis man ikke var flerspråklig, sier professoren.

Døråpneren Selv om slike ordninger ikke lever i dag, ber Lane oss huske at flerspråklighet kan komme med flere fordeler og skape muligheter.

– Vi er ikke like avhengig av tjenester som før, vi har jo en helt annen økonomi. Men hvis vi tenker litt utover landegrensene våre, at vi er et flerspråklig felle-

skap, så kan kunnskap om kultur og språk bli en verdifull ressurs.

– Er du i Bugøynes og skal selge laks i Nord-Finland, så har du et fortrinn hvis du snakker finsk.

Det er også en stor fordel å kunne samisk. Hvis noen av de du skal forhandle med kan nordsamisk eller finsk kan du få en inngangsport nasjonalspråket ikke vil gi deg, minner hun om.

– Veien videre er å tenke på språk som døråpneren til våre naboland, sier hun.

UUTISSII | NYHETER 29

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

Carola Kleemann ved UiT i Alta håper flerspråklighet kan få en større dels i vanlige folks hverdag. (Foto: Kristine Jonas)

– Litt er bedre enn ingenting Kristine Jonas | kristine@ruijan-kaiku.no

Det er Carola Kleemann ved UiT i Alta som stiller seg dette spørsmålet. Hun er postdoctor i BARNkunne – Senter for barnehageforskning, og jobber for øyeblikket med forskning knyttet til språkbruk i samiske barnehager.

– Litt er bedre enn ingenting, sier Kleemann, som tar til orde for økt språksynlighet.

– Som et ideal skulle vi gjerne hatt områder hvor vi kunne kommet inn og alle snakket kvensk, men det er et ideal og ikke en virkelighet. Det finnes så få igjen som snakker kvensk. Det er til og med få familier hvor man kan gå inn på kjøkkenet å snakke kvensk, forteller hun. Gjennom sin forskning har Kleemann blitt opptatt av tanken om at litt er veldig mye bedre enn ingenting.

– Det er kanskje et uoppnåelig ideal, men det er fortsatt mulig å

– Tenk hvis vi brukte norsk og kvensk om hverandre slik mange unge gjør med engelsk? bringe noen setninger, hilsninger og noen gode ord som beskriver noe bedre enn annet inn i det norske språk. Hvis alle kan det, kan det bidra til at man føler seg litt mer anerkjent. Anerkjent som noe mer enn bare norsk.

Synlighet i det små Slike tiltak ser vi allerede i effekt med for eksempel stedsskilting som nå flere steder er på både norsk, kvensk og samisk. Likevel peker Kleemann på at dette i seg selv kan være litt problematisk, og er på ingen måte nok som tiltak.

– Vi ser ofte at norsk står øverst, så står de i rekkefølge under. Der

er et sånt signal som gis i skilting hvem som er best av oss. Norsk er kanskje øverst fordi det er fellesspråket, noe alle vil forstå med en gang, men vi ville jo forstått selv om det sto tre hakk ned, argumenterer hun, uten at dette er kampen å ta for å få mer språk i hverdagen vår.

I fjor sommer ble som kjent også fylkeskommunens nye trespråklige skilt satt opp med en uheldig skrivefeil i det samiske navnet.

Heller kvensk enn engelsk?

Likevel er det denne synligheten som trengs for å fortsette å styrke minoritetsspråkene vi har i området. Hun tror dette vil bidra

til en lavere terskel til bruk av språket blant de som ikke kan det så godt, samtidig som det kanskje vil øke lysten for læring.

– Man behøver ikke ha alt til stede for å kunne bruke kvensk, man må ikke kunne det perfekt, men hvis man hadde kunnet noe hadde det hatt mye å si. Tenk hvis vi brukte norsk og kvensk om hverandre slik mange unge gjør med engelsk. Hvis vi hadde sagt det på kvensk i stedet så hadde det vært en liten seier, mener Kleemann.

Hun peker på at barnehager og skoler er gode arenaer for å løfte små biter av både samisk og kvensk språk, slik at flere lærer litt av det.

– Det er lett å få inn allerede fra barnehage slike små ord og uttrykk, hvis man bruker det ofte nok.

30 REPORTAASIT | REPORTASJER

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

Lagde kvensk-insp Kristine Jonas | kristine@ruijan-kaiku.no

Foto: Arne Hauge

UNG STØTTE Kristine Jonas | kristine@ruijan-kaiku.no

Ny svensk undersøkelse viser at ni av ti unge ønsker at samfunnet skal støtte de nasjonale minoritetene.

Samtidig kjenner en av fire svensker ingen av landets nasjonale minoriteter. Minoritetsspråkene er dog noe mer kjente, hvor 77 prosent av svenskene kan nevne minst ett.

Undersøkelsen er utført av Kantar Sifo på vegne av Språkrådet vid Institutet för språk och folkeminnen, Länsstyrelsen i Stockholm og Sametinget Sverige.

Resultater fra undersøkelsen viser at store deler av Sveriges befolkning anser det som positivt at samfunnet støtter opp mot de nasjonale minoriteter slik at språket og kulturen kan leve videre. Hele 89 prosent av unge mellom 15 og 29 år svarte at det var «ganske viktig» eller «meget viktig.»

Som for mange andre var Jan Helges kvenske opphav lenge et mysterium. Nå er det kvenske blitt den delen av livet som han manglet.

– Det føles som om jeg endelig har funnet et sted å høre hjemme, og det bærer jeg gjerne med stolthet, sier Jan Helge Messell fra Arendal.

Fra han var liten hørte han bestemoren Else Astrid Messell snakke om det å være kven, men det var alltid en liten tvil om dette var sant eller ikke.

– Hun er 152 centimeter høy, har mørkt hår og et tem-

perament fra helvete, så det var jo ikke helt usannsynlig, skøyer Messell.

Fant beviset Etter at Messell opplevde et slag for noen år siden, fant han roen og tiden til å undersøke det kvenske nærmere.

Etter omfattende søk og leting, blant annet gjennom kvenske forum på nett, fant han til slutt beviset han trengte for å kunne kalle seg kven.

«Det er gledelig at en så stor andel av de unge er positive. Det har trolig vært en bidragsfaktor å få inn nasjonale minoriteter i læreplanen for grunnskolene. Men basert på innsatsen i minoritetsområdet de siste årene, hadde det selvfølgelig vært ønskelig med bedre samlede resultater», sier Mirelle Gyllenbäck i ei pressemelding, hun er utviklingsleder på Länsstyrelsen i Stockholms län.

Undersøkelsen viser at meänkieli og jiddisk er de minst kjente minoritetssrpåkene blant svensker, tett fulgt av jøder og tornedalinger.

– At syv av ti kan si minst et nasjonalt minoritetsspråk kan høres ut som et ganske bra resultat, men det er fortsatt store forskjeller mellom de ulike minoritetene og språkene. Bare 14 prosent vet for eksempel at jiddisk er et nasjonalt minoritetsspråk, sier Jennie Spetz fra Isof. Det framgår også at langt flere kjenner til samer og samisk.

Og ikke minst bevise at bestemoren hadde hatt rett hele tiden.

– Hun har vært motarbeidet i alle år. Jeg satte i gang det hele for henne. I en alder av 82 år fikk hun endelig bekreftelsen, og da var det stor jubel å få fra henne, sier den ferske kvenen.

Laget drakt For ham selv ble dette biten av identiteten han lenge hadde savnet.

– Jeg føler jeg har funnet en identitet i meg selv, og fikk kanskje noen svar på hvorfor jeg alltid har hatt sans for naturreligion. Jeg har alltid vært veldig knyttet til naturen, og spesielt havet.

Messell har i en del år hatt interesse for vikinger og går hver 17. mai i vikingdrakt. Når han da bestemte seg for å sy ny drakt, ville han gjerne innlemme elementer fra det kvenske.

Den nye kveninspirerte vikingdrakten fikk mye oppmerksomhet på Facebook, med godt over 200 likes og et titalls kommentarer.

– Det føles godt å bli så godt tatt i mot, sier han. (Foto: Privat)

Kvenfarger – Jeg ville ha noe som kunne representere arven i meg, samtidig som jeg kunne bruke

REPORTAASIT | REPORTASJER 31

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

spirert vikingdrakt Hanne Jorunn Woldstad og tegningene til barneboken. (Foto: Pål Vegard Eriksen/Halti kvenkultursenter)

VARIS JA HARAKKA Kristine Jonas | kristine@ruijan-kaiku.no

Kort tid før Kvenfolkets dag kom boka om kråka og sjura flyvende fra trykken.

Jan Helge Messell fikk mye oppmerksomhet på Facebook for sin nye kveninspirerte vikingdrakt.

(Foto: Privat)

det i vikingmiljøet, forteller han.

Det endte med en drakt med utgangspunkt i den såkalte Skjoldehamndrakten, Norges eldste bevarte klesplagg.

– Jeg fant da ut at jeg kunne bruke kvenfarger i drakten, både til bånd og fargevalget av selve drakten, og da ble det sånn, sier Messell, som retter en spesiell takk til Helga Vara.

Vara kom med forslag til drakten og hjalp til med å veve brikkebåndene.

Så ofte som mulig – Dette prosjektet hadde ikke vært mulig å gjennomføre med et slikt resultat uten den beste Helga Vara. Hun har kommet med råd, tips og ikke minst bidratt med brikkebåndene som er på både kofte og brok, bekrefter han.

Messell sitter nå igjen med den helt ferdig kveninspirerte vikingdrakten, og sier han vil bruke den så ofte som mulig.

– For meg blir det en drakt en jeg skal bære med stolthet på 17. mai og slike dager. Jeg forteller gjerne alle som vil høre hvorfor jeg har valgt det og hva det betyr for meg. 16. mars skal den selvfølgelig også på.

Tatt god imot Messell gir ros der det er fortjent. Er det en ting som har overrasket ham positivt med denne opplevelsen, så må det være mottakelsen fra det kvenske miljøet. Da han var på jakt etter svar om sitt eget opphav, havnet han i et kanskje for mange kjent forum ved navn «Kvener ut av skapet!» på Facebook.

– Jeg visste jo ikke noe, så jeg måtte jo bare spørre. Jeg fikk bare positive svar, med det samme fra flere hold. Det var imøtekommenhet fra punkt en. Det varmet veldig, nesten så at jeg har funnet mitt folk.

Kalle seg kven Flere var raske med å hive seg

på tråden om Messells slekt, og han fikk raskt svar på det han lenge hadde lurt på.

– Jeg er ikke den som uten videre tramper inn og sier at jeg er kvensk, men jeg kjente at jeg ble kjempestolt da de sa jeg kunne kalle meg kven, avslutter han.

I anledning Kvenfolkets dag arrangerte Haltiin kväänisentteri pop-up spontanutstilling med utgangspunkt i ny barnebok. Utstillingen sto fra 15. til 19. mars, i senterets lokaler på Storslett.

Utgangspunktet var den rykende ferske barneboka «Varis ja harakka», kråka og sjura. Utstillingen ble til i samarbeid med Hanne Jorunn Woldstad, bokens illustratør. Alle de 11 flotte bildene fra boka var med, meldte senteret.

Språkarbeider ved Halti kvenkultursenter Tove Reibo sa at selv om det hele ble kastet i hop, sånn i siste liten, ble det likevel en fin utstilling.

– Bildene er så fantastisk fine, og da må de vises fram. Et bilde på trykk blir adri helt det samme som å se bildet live, sa Reibo.

Det var bare såvidt det hele kunne stelles i stand, men med litt flaks og hardt arbeid ble det utstilling.

– Vi visste jo ikke når vi skulle få boka, men den kom på fredag. Pål Vegard og Hanne jobbet hele helgen for å få alt klart til Kvenfolkets dag, sa Reibo i sakens anledning. Pål Vegard Eriksen er daglig leder for Halti kvenkultursenter.

Den hjemmekomponerte vikingdrakten til Jan Helge Messell har flere detaljer inspirert av kvenske farger og design.

(Foto: privat)

Tegneren var selv til stede på utstillingen, som var myntet på alle med interesse for kvensk språk, kultur og bildekunst.

«Som et kinderegg av eventyr, språk og kunst i samme pakke», meldte senterets folk, glade for at barneboka var i havn.

32 UUTISSII | NYHETER

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

MEÄNKIELI PÅ GLATTISEN Kreativt utenfor havna i Luleå.

Arne Hauge

Vi har gode klimatiske forutsetninger også i Ruija, for å gjøre som kunstneren Markus Öhrn og poeten David Väyrynen gjorde i vinter ved Luleå. Ute på isen i havna monterte de nemlig det som på svensk kalles en biktbås, på norsk en skriftestol eller skriftebås, hvor det i båsen var et lydopptak.

«Den som klyver inn i skriftebåsen får lytte til ni kvinner fra byen Vitsaniemi i Tornedalen.» (Foto: Kristianstadbladet/pressefoto Markus Öhrn)

Til midten av februar i år sto innretningen framme, der besøkende som tok sjansen på å klyve inn, fikk høre ni kvinner fra byen

Vitsaniemi i Tornedalen. Kvinnene er godt voksne, født mellom 1937 og 1950.

«Deres autentiske replikker er innlest av menn fra samme by», meldte minoritet.se, etter at Kristianstadbladet først skrev om saken.

Egentlig skulle det publikumsinteraktive verket stå i Korpilombolo kirke, men ble tvunget ut på glattisen av covid. Meget mulig, meldes det fra svensk hold, vil verket finne veien inn i nevnte kirke til høsten, i så fall akkompagnert av komponist og organist Arno Waschk, han meldes å ville være i kirken og spille sin musikk.

EN BØNN FOR KIRKEN Startet kronerulling for Herrens hus i Porsanger.

Kristine Jonas

I februar tråkket gjengen fra fjorårets Farmen til for å hjelpe kirkene i Porsanger med midler til renovering og oppussingsarbeid.

– Etter befaring og samtaler med presten i Porsanger ble det avdekket et STORT behov for renovering og oppussing i kirken, skrev Farmen-gjengen i Spleisen.

Det har lenge vært kjent at kirkelivet i Porsanger i årevis har gått i sparebluss. I 2020 måtte hele

fem av kommunens kirker stenge. Samtidig er det nå fare for at kirkene som er igjen må holde stengt deler av året.

– Kirkene våre betyr mye for mange mennesker, og etter samtaler med flere farmen deltakere bestemte vi oss for å samle inn penger til kirkene i Porsanger, melder gjengen.

Farmendeltakeren Thor Haavik som også er prest fikk på Farmen 2020 stor oppmerksomhet for hvordan han brakte med seg det kirkelige inn på gården. Han og andre deltakere ville blant annet delta på gudstjeneste i Porsanger kirke.

Deltakerne i TV2 serien Farmen 2020 søkte hjelp fra publikum for å redde kirkene som er igjen i Porsanger. (Foto: Skjermbilde Spleis)

På kun fire dager fikk spleisen rundt 20. februar i år inn 24 250 kroner, fordelt på 109 givere. Målet var 50 000. Vi tar med at far-

mendeltaker og lakselvværing Nils Robert Robertsen Kvalvik var ansvarlig for spleisen.

STYRKET STABEN Hanket inn en utsjoking som mestrer noe finsk.

Arne Hauge

«Rasmussen behersker samisk og snakker en del finsk i tillegg til norsk og engelsk», heter det i ei pressemelding fra Sannhets- og forsoningskommisjonen, utsendt fredag 19. februar.

Mannen det er tale om er Torkel Rasmussen, han er nå ansatt som utreder i kommisjonens sekretariat. Det meldes at Rasmussen kommer fra en stilling som førsteamanuensis ved Samisk høgskole, og at han tiltrer utrederstillingen den 1. april i år.

Rasmussen er opprinnelig fra

Kirkenes, men bor i dag i Utsjok i Finland. Utsjok ligger ved norskegrensen, drøyt halvveis fra Karasjok i retning Tana bru.

Den nye urett-utrederen stiller med tung faglig ballast, heter det fra seniorrådgiver Inger Elin Utsi. Rasmussen har nemlig doktorgrad i samisk språksosiologi, og skal med utgangspunkt i nevnte faglige bakgrunn bidra i det pågående granskingsarbeidet.

«Bakgrunnen for den nye stillingen er at trengs ytterligere ressurser til å bistå med sluttføringen av rapporten til Stortinget. Vi er fornøyd med at kommisjonen blir styrket med Rasmussen sin

Torkel Rasmussen inn som ny utreder. (Foto: Sannhets- og forsoningskommisjonen) kompetanse», sier fungerende sekretariatsleder Cathrine Baglo.

Vi tar med at Sannhets- og

forsoningskommisjonen nå er halvveis i sin mandatperiode.

UUTISSII | NYHETER 33

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

Leder for Kventeateret, Inger Birkelund. (Kuva: Liisa Koivulehto)

Vil samle kvenske kunstnere Kristine Jonas | kristine@ruijan-kaiku.no

Med de nødvendige økonomiske midlene i boks kunne leder for det prestisjefulle Kvääniteatteri-prosjektet Inger Birkelund melde at de har mange og store planer for kvensk teater de neste årene. Samtidig avslørte hun at de i tillegg ønsker å skape en helt ny og unik plattform for alle kvenske kunstnere.

– Vi har sagt at kventeateret skal bidra til å fremme kvenske kunstene bredt, uansett om du er skuespillere eller bildekunstnere. Både gjennom en fysisk arena, et teater som vi må bygge, men vi skal også skape en digital arena, sier Birkelund.

Vil ta rollen Hun forteller at denne tanken har ligget i kortene hele tiden, men som følge av koronaviruset og større avhengighet av digitale

Et ekte kvensk teater nærmer seg realisering, og folkene bak har allerede store planer også for andre kvenske kunstnere. plattformer har planene blitt framskyndet.

– Hensikten med det er at folk skal kunne finne kvenske kunstene. At vi blir en slags formidlingssentral for kvenske kunstnere. Det tenker vi er en rolle vi ønsker å ta, synliggjøre det som finnes også utenfor det vi gjør selv. Både kvensk kunst og språk, sier hun.

Det hele vil ende med en nettside, som allerede er under utvikling.

Lansere i år?

– Vi jobber med det. Det er mye

som skal på plass, men vi har god hjelp fra et kunstnerisk råd som hjelper oss å forme vårt kunstneriske utrykk.

Kvääniteatteri har allerede en nettside, kventeateret.no, men den er i følge Birkelund kun midlertidig, til den nye nettstedet er oppe å går.

– Håpet er å kunne lansere nettsiden allerede før sommeren i år. Det som er litt artig er at vi har måttet bestemme oss for navn, og da har vi fått bruke kvääniteatteri som domene, sier den ivrige prosjektlederen. Birkelund sier at idéen kom fra be-

hovet for å enkelt kunne finne fram til ulike kvenske kunstnere på samme sted.

Bidra til å løse – Mange ønsker ofte noe kvensk, men så har man ingen oversikt.

Man må kjenne til folk for å vite om det. Vi håper at teateret kan bidra til å løse dette, både de som er på jakt etter kvenske kunstnere, men også så vi kan hjelpe kunstnerne ved å gi økt synlighet.

Selv har hun lagt merke til en positiv treng at flere ønsker å stå fram og vise sitt kvenske opphav.

– Det er veldig artig å se at mange kvenske kunstnere som dukker opp, også står mer fram som kvensk. Det er utrolig spennende at vi kan være med å skape den nødvendige infrastrukturen for kvenene, sier hun.

34 REPORTAASIT | REPORTASJER

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

Om lag slik blir Ruija kvenmuseum i Vadsø. (Illustrasjon: Norconsult)

Nye Ruija kvenmuseum: Åpner i sommer Kristine Jonas | kristine@ruijan-kaiku.no

Ruijan Kaiku kunne sommeren 2020 melde at et nytt kvensk/ norskfinsk museum skulle etableres i Vadsø, etter at regjeringen i 2018 bevilget 43 millioner kroner fra Statsbudsjettet. Ombyggingen av det tidligere NRK-bygget var da i gang.

«Museet og utstillinga er tilegnet den nasjonale minoriteten kvener/norskfinner. Vadsø mu-

Gjør klar for en kvensk merkedag i august 2021. seum – Ruija kvenmuseum er i tillegg til å være lokalmuseum for Vadsø og bygdene rundt, ansvarsmuseum for kvensk/norskfinsk kultur og historie, og skal være et nasjonalt museum for kvener/norskfinner», meldte vi da.

Henriksen, sa Krogh i forbindelse med den museale gladsaken. Her tar vi med at Henriksen ganske nylig har oppdaget eget opphav til det kvenske/norskfinske, og at Hoel jobber blant annet med Kvääniteatteri mot deres første profersjonelle forestilling i 2022.

Valgte august På selveste Kvenfolkets dag 2021 kunne folkene bak museet annonsere at datoen for åpningen av det nye museet var klar. Åpningen blir 26. august 2021, for øvrig en torsdag.

Dans og musikk Tittel på åpningen er «Tervettule-

maa kothiin!/Velkommen hjem!»

Med de vennlige ordene ønsker museet å vise i hvilken grad kvenene/norskfinnene er velkomne til sitt nye museum.

– Som et sted å føle seg hjemme og føle trygghet, stolthet og tilhørighet til den kvenske/ norskfinske kulturen, og som kan bidra positivt til identitetsbygging, heter det fra ledelsen.

Vi tar med at det foruten offisiell åpningen 26. august, blir holdt et fagseminar 27. august. Samt at det blir aktiviteter hele helgen.

– Programmet begynner å ta form, og noen artister er allerede klare, sier avdelingsleder ved Vadsø museum – Ruija kvenmuseum, Mia Krogh.

Danser Astrid Serine Hoel er en av to artister som vi nå vet skal bidra under åpningsarrangementet av museet.

(Foto: Line Schibstad)

– I anledning Kvenfolkets dag slipper vi også navnet på to av artistene som vil bidra under åpningsarrangementet: danser Astrid Serine Hoel og musiker Arve

Musiker Arve Henriksen vil også være en del av åpningssermonien.

(Foto: Julia Marie Naglestad)

REPORTAASIT | REPORTASJER 35

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

«Med adgang til Herrens hellige natverd nyter han alminnelig tillit» Arne Hauge | arne@ruijan-kaiku.no

Andre verdenskrig var over. Lokket til Skibotn av kjærligheten valgte finske Isak Vilhelm Mäkikokko å søke norsk statsborgerrett.

Det, skal vi se, var ingen jobb gjort i en fei.

Del 2: Attester fra øst og vest Det fins ei liste over de dokumenter finske Isak Wilhelm «Ville» Mäkikokko måtte framskaffe til sin søknad fra juli 1948 om norsk statsborgerrett. Dokumentlista er lang, den norske papirtiger hadde skarpe klør også i gamle dager.

Bevis på at han var gift, såkalt vigselsattest, den hadde Ville fra sognepresten i Lyngen.

Også dåpsattest for samtlige fem barn var i havn, de måtte vedlegges søknaden. Men i hvilken rekkefølge Ville fikk ordnet resten av de mange dokumentene, er vi mer usikre på.

Sannsynligvis måtte han selv ta initiativ til å framskaffe papirene, og trolig jobbet han med flere samtidig. Et år hjemsøkt av byråkrati og venting, må det ha vært for den 43 år gamle finlenderen.

Først ut var en papintodistus, presteattest fra Uleåborg bispedømmes domkapitel. Datert 6. juni 1948 og mot et gebyr på 20 finske mark så de seg i stand til å skrive følgende i anledning hans søknad om norsk statsborgerrett: «Medlem av denne evangelisk-lutherske menighet, skogvokter Iisak Vilhelm Mäkikokko fra Kilpisjärvi, født 27. august 1904 i Muonio, er vaksinert, har gått konfirmasjonsskolen, har adgang til Herrens hellige nadverd og nyter alminnelig tillit, er vidd 10/4 1936 med norsk statsborger Nelle Emelie Falsnes, som fremdeles er hjemmehørende og er bosatt i Norge.»

En ung Wilhelm «Ville» Mäkikokko fotografert ved Siilastupa fjellstue i Kilpisjärvi.

(Foto: Privat/bilde i Jan Erik Grapes eie)

Attesten ble skrevet av sokneprest Aimo Kallio i Enontekiö menighet, og dernest oversatt fra finsk til norsk:

«Riktig oversettelse: Anton Sommerseth», står det håndskrevet nederst i brevet.

(Bla om og les mer om Ville Mäkikokko...)

36 REPORTAASIT | REPORTASJER

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

Fortsettelse fra side 35

Villes vei til Ruija Del 2: Attester fra øst og vest Med Herren og kirken i boks, sto det verdslige for tur. Eller mangel på sådan. Fra Storfjord fattigstyre fikk han likevel denne korte og oppløftende attesten, datert Stubbeng den 18. Mai 1948: «Isak Vilhelm Mækikokko og hans familie har (så vidt en kan se) aldri nydt understøttelse av det offentlige i noen form.»

Ting kunne ordne seg relativt kjapt også i gamle dager. I et brev datert Skibotn den 8. mai 1948, henvendte Vilhelm seg til «herr herredskasserer Rolf Løkstad ved Storfjord ligningsnemd på Kvesmenes.» Vilhelm skrev: «Hermed ber jeg om vennligst å få utstedt og tilsendt en erklæring om at jeg ikke skylder kommuneskatt til Storfjord og at heller ikke min kone Emelie har skyldige skatter å betale. Kr. 0,25 i frimerker til svarporto vedlegges.»

Det tok ei uke, hvilket er fort når man har offentlig etat som pennevenn:

«Det krevde sin mann å få innvilget norsk statsborgerrett i etterkrigstiden.»

«Det bekreftes hermed at hverken Isak W Mækikokko eller hans hustru Emelie skylder skatt til Storfjord. Storfjord ligningskontor, Kvesmenes den 15/5. 1948.»

Der den finske kirken kalte ham Iisak Vilhelm Mäkikokko, tok altså det norske ligningsvesen seg den frihet å endre hans navn i samtlige tre ledd. Uansett, det krevde sin mann å få innvilget norsk statsborgerrett i etterkrigstiden, og nettopp helsen var tema for den neste attesten han skaffet seg.

Helseattest fra distriktslege Erling Falklev på Lyngseidet, datert 8. juli 1948. Om søkeren skrev legen at han har; «tidligere alltid vært frisk, og han føler seg framleis sterk og kjekk.

Ved vanlig undersøkelse kan der ikke påvises noe sykelig ved or-

Ville var en naturens mann, og trivdes aller best dersom kameraten hesten var med. (Foto: Nord-Troms Museums samlinger)

ganene. Ingen tuberkulose i familien.»

Så langt helsen, hva med ugler i mosen? Igjen er vi usikre på i hvilken grad det offentlige tok initiativ på Vilhelms vegne i denne søknadsprosessen, altså selv skaffet de mange attestene, i alle fall fikk han denne fra länsman B. Öhman i Enontekiö, brevet har dato 27. mai 1948 og er tross sin korte lengde ordlagt i veløvet kansellistil: «På begärand intyges härmed, att i Enontekiö socken, Finland, hemmahörande arbetaren Isak Vilhelm Mäkikokko enligt diarierna i härvarande länsmanskontor aldrig varit åtalad eller straffad för något brott.»

Samme solskinnshistorien fra norsk side. Her en bekreftelse fra lensmannen i Lyngen, han het

Ivar Rivertz og skrev den 13. juli 1948 at vår hovedperson verken har vært tiltalt eller straffet.

«Han har heller ikke været medlem av N.S. eller været under forfølgning for landdsvik.»

Rivertz hadde sine sporadiske skrivefeil. I alle fall, over en aldeles uleselig signatur bekreftet også Troms Politikammer at det var rent mel i posen; «sees ikke bøtelagt i Troms politidistrikt», melder de skjematisk, den 25. august 1948.

A propos melde. Ruijan Kaiku har fått digitalt innsyn i Villes meldebevis. Ei tynn håndbok med det vi tror må være europarekord i kjedelig omslag. Den okergule fargen på heftets omslag er byråkratisk så det støver, i høyre hjørne oppe står det «Norge.» (med punktum) og midt på forsiden «Meldebevis.» (igjen med punktum) Kun nederst på omslagets bakside har man tatt seg en frihet som antydningsvis kan kalles fengende, nemlig den illevarslende påskriften «Botsfengselet VIII 1933 – 5 000.»

Småbruket Falsnes ved Skibotn i et bilde fra moderne tid. (Foto: Nils-Einar Ørnebakk)

REPORTAASIT | REPORTASJER 37

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

Familien Ørnebakk på Falsnes.

(Foto: Privat/bilde i familien Ørnebakks eie)

Hva nå det måtte bety. Meldebevis var uansett noe utenlandske statsborgere måtte framvise straks «Centralpasskontoret» eller politiet forlangte det. Samt i en rekke andre sammenhenger som hadde med skifte av bopel, flytting til ny kommune, arbeidstillatelse og den slags å bestille.

Intet falmet foto av Ville i heftet, ei heller noe personnummer.

Bare øvrige personalia samt familieforhold. Og signalement. 165 centimeter høy, slank legemsbygning, oval ansiktsform, lys, litt rødmusset ansiktsfarge og brune øyne. Fulgt av det Ville må ha oppfattet som en smule kontradiktorisk. En god og en dårlig nyhet på en gang, sitat:

fra han i januar 1939 anså seg som fast bosatt i Norge, til han i oktober 1948 var godt i gang med sin søknad om statsborgerskap.

Naturligvis fylte Ville også ut selve søknaden om statsborgerskap. Presis dato for de ulike strandhuggene i søknadens videre seilas er vi usikre på, men den var i alle fall innom både politimesteren i Troms, fylkesmannen i samme fylke, samt naturligvis både Justis- og Politidepartementet og Utenriksdepartementet. Med mye ping-pong att og fram, etter det vi kan se.

«Hårets farve: Mørkeblond.»

«Særlige kjennetegn: Skallet.»

Prosessen varte lenge, helt fram til juli 1949. Da fikk Ville endelig svar. I mellomtiden, skal vi se neste gang, møtte han på ille kvist. I form av en meget betenkt lensmann fra Lyngen.

Villes gamle meldebok gjaldt for opphold i Lyngen lensmannsdistrikt, og er regelmessig stemplet

Det meldes at Ruijan Kaikus lesere synes å like vår historie om Ville. Vi tar derfor med en opplys-

ning fra en av dem, Ellen Thorsdalen. «Takker for en interessant artikkel om min farfar Isaak Wilhelmi», skriver Ellen, med følgende korrigering: «Du skriver at bryllupet med Emelie fra Falsnes var i Skibotn

kapell, men vigselen var på Lyngseidet. Denne informasjonen har jeg fått fra Marit Ruud, Skibotn.

Hennes mor Petra Johansen Sommerseth som ble vigslet samtidig med Ville og Emelie. Petra var søster til Anton Sommerseth og Johan Beck.»

Lensmannen i Enontekiö stadfestet det andre visste; med Ville var det sjelden noe tull. Kun rent mel i posen der i gården. (Foto: Fra søknaden om statsborgerskap)

38 REPORTAASIT | REPORTASJER

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

Portrett av ein kven #6 Kvenen Johan Edvard Dalheim (1897–1981), portrettert av Reidun Mellem.

Del 6: Heime igjen.

Han far sette seg straks ned og skreiv brev til Krigsskadenemnda, at vi no hadde fått ei ku meir enn det vi trudde då erstatningsskjemaet blei fylt ut. Alt dette har eg fortalt om i boka «Norsk flyktningbarn i Sverige». Og så fikk vi til og med eit fredsbarn i huset, lillesøster Anne, som blei fødd 11. februar 1949. Då var vi ein søskenflokk på fem, men no hadde vi tre eldste allereie begynt å reise bort til skolegang og utdanning. Først eldstebror, som no hadde blitt løytnant i militæret, han drog til ingeniørutdanning i Trondheim, og dyktig som han var så endte han som overingeniør i Tromsø. Eldstesøster drog til Tromsø på sjukepleiar-utdanning, og sjøl fikk eg ein kjempetrivelig skolevinter på Solhov folkehøgskole på Lyngseidet. Og den våren då eg kom heim fra folkehøgskolen, då var det at vi fikk eit merkelig etterspel fra evakueringstida.

Lensmannsbetjenten kom ein dag på besøk. Heilt uventa. Kva han hadde for ærend? Jo, han kom med ei anmelding. Noen hadde anmeldt oss til lensmannen for å ha oppgitt tap av ei ku for mye i krigsskademeldinga vår! Far og mor blei forskrekka.

Kva då med det brevet dei hadde sendt då han bestefar fortalte om ho Perla? Lensmannsbetjenten skulle naturligvis undersøke det.

Men kven som hadde anmeldt oss – det ville han ikkje ut med.

Namnet hans skulle holdes unna, hadde vedkommande sagt. På folkehøgskolen hadde vi denne vinteren mellom anna hatt førelesingar om lov og rett, og der hadde vi fått vite at om ein blei anmeldt av noen, så skulle ein også ha namnet på anmeldaren.

Det sa eg til ho mor, og ho sa då

fra til denne karen at om han no ikkje ville seie oss namnet på anmeldaren, så skulle vi straks ta det opp med høgare instansar.

Då gav han seg og kom motvillig med namnet.

Det var ein gammalungkar i bygda, han som eingong fikk låne kobbestauren av far. Han var så vidt eg veit ikkje med i krigsskadenemnda, men hadde vel gode kontaktar der – som hadde latt han få innsyn i innsendte skjema.

Han flytta seinare fra bygda, til broren sin som bodde lenger inne i fjorden. Han far brydde seg ikkje om å følgje opp dette. Men vi ungdommane syntes nok at ei anmelding for ærekrenking hadde vore på sin plass. Retten var så uomtvistelig på vår side i denne saka. No visste han far at han skyldte denne karen 10 kroner for noe revmat han hadde kjøpt av han, så derfor skyndte han seg å sende dei til han i posten – i tilfelle det kunne ha vore det som hadde utløyst alt dette. Sjøl bestemte eg meg no for å begynne på lærarskolen i Tromsø.

Deretter blei det studiar i norsk og historie på nærmaste universitet, som dengongen var i Trondheim. Derifra kom eg heim med kjærest, ingeniørstudenten Åge Mellem fra Sør-Odal, som seinare tok lærarutdanning og som så langt har vore ektemannen min i snart 58 år. Yngstebror kom på realskole på Lyngseidet, deretter landsgymnaset i Sørreisa, sersjantutdanning i militæret og universitetsstudiar i Tromsø og i England. Då var det fint å vite at foreldra våre hadde ei sprek, lita jente ilag med seg der heime. Og i tillegg gordonsetteren Toya, bekksvart fra hode til fot, heile familien sin kjæledegge. Men det

var klart at foreldra våre måtte strekke seg langt for at vi skulle få den utdanninga vi ønska oss, og tallause pakkar med mat blei sendt oss i desse åra. Heldigvis var Statens Lånekasse for studerande ungdom kommen i gang, med rentefrie lån i studietida, men riktig ein klamp om foten då vi etterpå måtte ut med både renter og avdrag. Så må eg også nemne at då lillejenta blei stor nok, så drog også ho ut – til gymnas, lærarskole og universitetsstudiar.

I perioden 1949-1965 kom fire bryllup så å seie på rekke og rad – med påfølgjande familieliv og barnebarn til foreldra våre. Det femte bryllupet noen år seinare.

Ein flokk på heile 19 friske og kjekke jenter og gutar stilte opp etter kvart, til stor glede for besteforeldra, som aldri glømte verken fødselsdagar eller jule-presangar og som sette stor pris på eit mylder av besøk i feriane. Enno ei tid kunne dei fortsette med husdyr og jordbruk. No var det blitt mulig med salg av melk til meieriet på Storsteinnes, så endelig kunne jordbruket gi litt fortjeneste til småbøndene i fjordane. Men etter kvart blei det nødvendig å trappe ned. Eg var på besøk der heime den dagen han far leigde siste kua – ho som hadde overlevd evakueringa – ned til salgslagsbilen. Den dagen fikk seinare eit dikt eg har kalt for «Vond dag» og som sluttar slik: «På fjøsdøra satt så sikker ein lås./ Han heitte alderdom.» Men enno var det ei tid med innhaldsrike dagar: husstell, handarbeid, reparasjon av hus og gjerder, søndagsbesøk i den læstadianske forsamlinga, fisketurar på fjorden, besøk av barn og barnebarn.

Reidun Mellem. (Foto: Privat)

Eg minnes det lette ganglaget hans far, tydelig å se også no, om enn i noe redusert tempo etter som tida gikk. Til byen ville han helst ikkje, i allefall ikkje overnatte der, endå tre av oss barna bodde der. Han var heimens og heimbygdas mann tvers igjennom, hørte liksom til i bordenden med kaffikoppen på voksduken og fager utsikt over bygda, fjorden og fjella, slik eg har sagt det i diktet «Gammelmannsprat». Då mor sine dagar var til ende, så ville han enno bo heime, for her hadde han selskap av vår morbror Nils, som hadde fått bo der heilt sidan han kom tilbake fra evakueringsreisa i 1945. Men då han måtte på sjukeheimen, så valde far å bo i byen i lag med yngstesøster Anne og familien hennes mens ho gjennomførte lærarutdanninga si. Men kvar helg drog dei heim med han – så sant det var farbar veg og føre.

Og både ho og mannen hennes, han Kåre Eriksen, tok seg jobb i heimekommunen, og då kunne han far få oppleve å vere heime igjen. Han kjøpte seg nye, lette ski då han var 79 år gammal og gikk daglig små skiturar oppover dalen i lag med samojeden Sascha. Og det gamle språket sitt glømte han aldri. Eingong vi var på tur nordover gjennom Sverige og Finland, så kom vi til eit stort vegkryss like utanfor Torneå.

Der blei vi litt usikre på kva for ein veg vi skulle velje, og då sa vi til han far at «her er det du som kan språket. No må du finne rett veg for oss inne hos dei finske tollarane.» Han gikk inn dit og snakka med dei på det kvenske språket sitt, og kom så tilbake og forklarte oss kva som var riktig vegval her. Eg såg kor glad han var då, hadde til og med fått ein

REPORTAASIT | REPORTASJER 39

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

lett raudfarge i kinna. Så fint- og så viktig - hadde det vore for han å få bruke det gamle språket sitt – forstå og bli forstått. På sine eldre dagar fikk han eit lite slag og miste førligheita i den eine foten, men han stod på og trente seg opp igjen. Gikk og gikk med to skistavar over tunet – opp og ned mellom huset og fjøset. Om igjen og om igjen - i dagar og veker. Og jammen greidde han den bragden å få begge beina til å fungere alldeles bra! Dette var rett og slett ein stor seier! Åndsfrisk og oppegåande var han heilt til det siste.

Litt uti 80-åra fikk han ein hard og langvarig lungebetennelse. Legen greidde ikkje å stille korrekt diagnose, så han kom så altfor seint på sjukehus – der han døydde i august 1981 – 84 år gammal.

Då skreiv eg dette diktet, som eg las opp i kjerka på gravferdsdagen hans: Takk til far Så har du vunne fram all strid er over du har gått fra oss inn til fredens hamn du som var med i alle våre dagar no har vi bare minne og eit namn Det namnet var det første vi fikk lære dei mange år har vist kva det var verd at namnet far det rommer all den kjærleik den omsorg du har vist i all di ferd Vi takkar deg for alt av godt vi minnes ei farshand sterk og fast da vi var små eit fang der det var trygt og godt å vere ein heim det støtt var gledelig å nå Vi lærte arbeidsmot og arbeidsglede og meir enn det: vi lærte bønnens ord med deg og mor i kjerke og forsamling vi såg dykk knele ned ved Herrens bord Du var ein fredens mann i alt ditt virke heim - heimbygd var deg kjærast her på jord her fikk du også leve dine dagar med fagert utsyn over fjell og fjord Johan Edvard Dalheim med kona Magna Hilleborg, pikenavn Pedersen. (Foto: Privat) No har du vunne fram all strid er over Den Herre Krist vil føre fram di sak så kvil då, kjære far, i Herrens hender til dagen som skal komme – Herrens lyse dag!

Då vi noen dagar etterpå skulle rydde soverommet hans, så fann vi jo salmeboka som han alltid hadde liggande på nattbordet

sitt. Vi såg då etter om vi kunne finne eit bokmerke eller ein brett på noen salme – av dei han likte best. Og vi fann eit merke: eit hjørne på eit blad var så tynt og utslitt at det var blitt gjennomsiktig som blonder. Det var merke for salmen «Guds ord det

er vårt arvegods». Den salmen kunne han nok utenat, men her hadde han altså slått opp og lest om og om igjen. Den gamle, kjære Grundtvig-salmen hadde nok vore ein viktig del av kveldsbønna hans gjennom mange år:

Guds ord, det er vårt arvegods, Det våre barns skal være; Gud, gi oss i vår grav den ros Vi holdt det høit i ære! Det er vår hjelp i nød, Vår trøst i liv og død; O Gud, hvordan det går, La dog, mens verden står Det i vår ætt nedarves!

40 LUKKIIJALTA | LESERBREV

Ruijan Kaiku | 22.02.2021

MENER SPRÅKLOVEN SNUBLER PÅ MÅLSTREKEN Norsk Målungdom skuffet over at språklovens gode formål ikke blir fulgt opp med det de omtaler som en tydelig og offensiv politikk.

Arne Hauge

På tampen av februar i år la familie- og kulturkomiteen fram sin innstilling til språklov. Norsk Målungdom skriver i ei pressemelding at loven har mange gode prinsipper, men at de savner politisk oppfølging.

«Språkloven snubler på målstreken», sier målungdommens leder Gunnhild Skjold.

«Vi har sett år etter år at målloven ikke blir fulgt. Vi er redd for at det samme blir tilfellet med den nye språkloven», sier hun.

Skjold omtaler det som kun et plaster på såret at flertallet i komiteen ønsker å evaluere loven, og oppfordrer til at de da må vurdere sanksjoner.

Klageretten Blant de forhold Skjold og mål-

ungdommen er særlig skuffet over, er komitéflertallets ønske om å fjerne klageretten for språkorganisasjoner og bytte denne ut med en rett til å påpeke feil.

Skjold omtaler klageretten som et viktig verktøy for å sikre at så mange som mulig seier fra.

«Det har vist seg at dette er helt nødvendig for at institusjonene skal følge loven», sier hun. Eksempelvis har målungdommen de senere årene og etter egne opplysninger hjulpet flere enn 200 studenter å klage på manglende nynorskoppgaver. «Å klage på lovbrudd kan være byråkratisk og vanskelig, spesielt for eksamensstressa ungdom.

Nå håper vi at det blir tatt like alvorlig når vi bare kan påpeke feil», sier Skjold.

Positiv styrking Blant andre forhold målungdommen reagerer på i den nye loven, er manglende krav om at statstilsatte ikke trenger kunne både

Gunnhild Skjold er leder for Norsk Målungdom (Foto: Frida Pernille Mikkelsen/Norsk Målungdom)

nynorsk og bokmål. Likevel omtaler lederen det som positivt at komiteen presiserer at nynorsk må styrkes i media, skolen og barnehagen.

Norsk Målungdom opplyser å være den største ungdomsorganisasjonen for språk i Norge. De jobber for nynorsk, for dialektene og for språkmangfoldet.

«DET VÆRE SEG NORSK, SAMISK ELLER KVENSK LOKALHISTORIE» Legg gjerne turen innom et lokalt kulturminne i sommerferien. Støtt opp om ditt lokale historielag og bygdemuseum, skriver Tor Anders Bekken Martinsen i dette innlegget.

Bekken Martinsen er generalsekretær for Landslaget for lokalhistorie.

NRK meldte tirsdag 2. mars at det er kulturminner norske turister er ute etter. Landslaget for lokalhistorie synes dette er kjempespennende, og vi håper Visit Norway også tar med de frivillige historielagene idet de nå skal legge mer vekt på kulturminner. Rundt om i hele landet formidler våre medlemslag rotekte kultur – det være seg norsk, samisk eller kvensk lokalhistorie. De legger til rette for at du og jeg kan ta del i en liten bit av landet vårt og se det store i det lille.

Takket være prosjektet «Kulturminne i kommunen» i regi

av Riksantikvaren får lokale kulturminner- og miljøer økt oppmerksomhet og anerkjennelse. Og nå har vi også en undersøkelse som viser at dette er noe folk virkelig vil se og oppleve! Selvsagt kan du også få deg en god trimtur, de aller fleste historielag arrangerer vandringer i lokalmiljøet. Folkehelse med en særdeles lav terskel, og du vil helt garantert få fantastiske selfie-motiver.

Det drives en aktiv og utadrettet virksomhet – fra Birkenes bygdemuseum i Agder, til Sámiid Vuorká-Dávviriid musea i Karasjok, fra Asker og Bærum historielag på Østlandet, til Skudenes historielag på Karmøy. Disse er bare noen eksempler blant hundrevis av frivillige som nedlegger tusenvis av dugnadstimer for at nettopp du kan få oppleve lokal historie. De viser frem og formidler håndverkstradisjoner, legger til rette for kulturstier, de kan

Takket være det lokale historielaget kan du i Skudeneshavn i Karmøy kommune i Rogaland få gode opplevelser knyttet til kulturminner. (Illustrasjonsfoto: Ørjan Baugstø Iversen) fortelle deg om kystkultur og innlandsfiske, om hvordan det egentlig var på skolen for hundre år siden, ja, alt levd liv formidles av historielagene.

Alle disse lokalhistoriske formidlerne trenger besøkende så snart det blir mulig – etter en lang periode hvor smittevernet

har måtte gått foran, håper vi nå at ikke bare de store institusjonene får oppmerksomhet.

Legg gjerne turen innom et lokalt kulturminne i sommerferien. Støtt opp om ditt lokale historielag og bygdemuseum, bli kjent der du er og la deg overvelde av kunnskap og positive lokalhistoriske impulser.

LUKKIIJALTA | LESERBREV 41

Ruijan Kaiku | 22.02.2021

KVENSK KIRKELIV DISKRIMINERES OG USYNLIGGJØRES AV DEN NORSKE KIRKE «Det må opprettes et eget selvstendig kvensk Kirkeråd i regi av Den norske kirke.»

Det er blant konklusjonene fra Porsanger menighetsråd, som nå har sendt et kritisk brev til Den Norske Kirken ved Kirkerådet.

Her er brevet, datert Lakselv/Lemmijoki fredag 19 mars 2021.

Porsanger Menighetsråd diskuterte saken på møtet tirsdag 9.mars 2021 under FR/MR sak 09/21 hvor det ble fattet følgende vedtak: «Leder i Porsanger Menighetsråd Oddbjørn Karlsen og Kirkeverge Egil Borch får fullmakt til å sende et brev til Kirkerådet vedr. saken» Den norske kirke vedtok på Kirkemøtet i april 2014 et samlende visjonsdokument for Den norske kirke med overskriften «Mer himmel på jord.» Sak KM 07/14. De verdibærende ordene fra tidligere visjonsformuleringer er videreført. Den norske kirke – en evangelisk-luthersk folkekirke- beskrives som bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende.

Under punkt 2 i visjonsdokumentet står følgende: «Kvensk språk og kultur blir ivaretatt i gudstjenestelivet og trosopplæringen.»

For første gang i Den norske kirke sin kirkehistorie vedtok Kirkemøtet i april 2014 at de skal satse på kvensk kirkeliv. De skal ta et nasjonalt ansvar for ”det kvenske folk i Norge” og gi det kvenske folk et nasjonalt tilbud gjennom kvensk gudstjenesteliv og kvensk trosopplæring.

På kirkemøtet i 2018 ble det gjort et nytt vedtak i «Visjonsdokumentet for perioden 2019 – 2021»: «Pkt. 2. Kvensk språk og kultur blir ivaretatt i gudstjenestelivet og i trosopplæringen».

Dette betyr at Kirkemøtet har videreført vedtaket fra Kirkemøtet i 2014 for perioden 2019 – 2021.

Så langt er alt såre vel. Det kvenske folk i Norge så for seg at Den norske kirke skulle slutte med fornorskning av det kvenske folk, slutte med å utestenge kvenene fra kirke og trosopplæring. Hvor lenge var det kvenske folk i Norge i paradiset?

Porsanger menighetsråd med sterke ord mot Den Norske Kirken. Saken gjelder kvensk kirkeliv, som de mener stadig uteblir som satsingsområde. (Illustrasjonsfoto: Arne Hauge)

Dette medfører at alle kvener som er bosatt sør for Troms og Finnmark fylke er utestengt fra og delta i kvensk kirkeliv. Med dette har Kirkerådet bestemt at kvensk kirkeliv kun gjelder Troms og Finnmark. Kirkerådet overstyrer med dette det nasjonale organet Kirkemøtet og omgjør vedtaket til å være et regionalt vedtak uten å bevilge verken menneskelige ressurser eller økonomiske ressurser fra Kirkerådet til kvensk kirkeliv i Nord-Hålogaland bispedømmeråd.

Sentralt ansvar for Kvensk kirkeliv Nord-Hålogaland bispedømmeråd diskuterte saken på et møte i mai 2017 hvor de fattet følgende vedtak: «Nord-Hålogaland bispedømmeråd mener det er et klart behov for sentralkirkelig ivaretakelse av Kvensk kirkeliv. Nord-Hålogaland bispedømmeråd ber om at Kirkerådet skal legge til rette for en konferanse om Kvensk kirkeliv i 2018. Saken tas opp med Kirkerådet.»

og perioden 2019 – 2021 med overskriften «Mer himmel på jord» under Sak KM 07/14.

De verdibærende ordene fra tidligere visjonsformuleringer er videreført. Den norske kirke – en evangelisk-luthersk folkekirke - beskrives som bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende.

Under punkt 2 i visjonsdokumentet står følgende: «Kvensk språk og kultur blir ivaretatt i gudstjenestelivet og trosopplæringen.»

Porsanger Menighetsråd forventer at kirkerådet iverksetter «Kirkemøtets vedtak fra 2014 og 2018 fult ut».

1 Det må tilrettelegges for kvensk kirkeliv i hele Norge.

2 Det må opprettes et eget selvstendig kvensk Kirkeråd i regi av Den norske kirke. Ønskes mer informasjon så ta kontakt.

Kirkerådet har til nå nektet å ta det nasjonale ansvaret for «Kvensk kirkeliv» som ble vedtatt på Kirkemøtet i april 2014 og i 2018. De har gitt Nord-Hålogaland bispedømmeråd beskjed om at de skal ta ansvaret og tilrettelegge for kvensk kirkeliv i Troms og Finnmark.

Dette skjer uten at det følger med verken menneskelige ressurser eller økonomiske ressurser fra Kirkerådet til kvensk kirkeliv.

Etter det vi kan se er ikke Bispedømmerådets vedtak fulgt opp av Kirkerådet utrolig nok!

Hvem har egentlig ansvaret for Kvensk kirkeliv?

Det kvenske folk i Norge er bosatt i hele Norge! Den norske kirke vedtok på Kirkemøtet i 2014 og i 2018 et samlende visjonsdokument for Den norske kirke for perioden 2015-2018

Vi ber om tilbakemelding på saken.

Oddbjørn karlsen leder /johtaaja Egil Borch kirkeverge/kirkovärkäri

42 RUIJAN KAIKU

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

VANHAA KUVA | GAMLE BILDER KOTOTEKOINEN KEHTO

HJEMMELAGET VUGGE

Jukkasjärven Kotipaikkamuseumista.

Ruijalaiset pruukathiin ylheisesti keijuttaat lasta siuttain, mutta tässä sitä oon keijutettu pitkittäin. Eli enämen samhaan laihiin ko jos äiti sitä keijuttais omassa sylissä. Pane merkkhiin pääpuolen hantaakit ja jalkopään jalasten rautapäälys. Lasta saattaa keijuttaat sekä käđelä ette jalala. Kehto oon 1800-luvulta, malli oon ko pienen rejen, ja siitä näkkee ette siinä oon kaikki suuniteltu tarkasti ja vakaiseksi.

(Kuva: Alf E. Hansen)

Fra Hembygdsgården i Jukkasjärvi.

Mens norske utgaver ofte vugget barnet «på tvers», ble ungen her vugget i lengderetningen. Altså mer i takt med vuggingen i mors favn.

Merk håndtakene i hodeenden og de metallbelagte utstikkene i fotenden.

Ungen kan vugges både for hånd og for fot. Vugga er fra 1800-tallet, formet som en liten slede med stor omsorg for detaljer og styrke.

(Foto: Alf E. Hansen)

PINGVIINI Pystytkö tođistamhaan ette se vaikuttaa?

Oskarin patenttimetisiinit 100 kruunuu

Mikä oon parempi ko tietheelinen tođistus?

Mulla oon jotaki mitä oon vielä parenpi.

Tsendiksiitten tođistus ja hyvä alenus ko tillaat paljon yhđelä kerttaa.

OPTIMISTIT

ELKA Aurinko noussee… Uusi päivä alkkaa… Täynä mahđolisuuksii!

Mitä sie tääpänä aijot, Helge?

Sielä!!

Ammu!!!

Täysi meininki päälä, mie näjen.

RUIJAN KAIKU 43

Ruijan Kaiku | 29.03.2021

VITSII Mikä oon vihrinen ja hirmuisen vaaralinen?

Sammakko jolla oon käsigranaatti.

Mies tuli eläinpuothiin.

– Mie hajen linnunsiemeniitä.

– Meilä oon monenlaissii. Mikä lintu sinula oon?

– Ei minula ole vielä, mutta mie aijon kylväät.

Kolme hiirenpoikkaa juosthiin hopusti kotireikhään. Het saalothiin.

– Hirmuinen kissa jaakasi meitä ja nyt se oon reijän ovela!

– Älkkää peljäkkää, mie oornaan sen, äiti-hiiri sanoi.

Hän meni reijäle ja huusi: – Vov, vov, vov!

Kissa laukkoi pakhoon.

– Kattokkaapa! Se oon tärkkee oppiit muita kielii, äiti-hiiri sanoi.

Ko västäräkki (Motacilla alba) tullee, kesä oon likelä. (Kuva: Liisa Koivulehto)

Västäräkki

– Mikä eläin saattaa hypätä yhtä korkkeele ko kirkontorni?

– ???

– Kilpikonna!

– Eihään kilpikonnat hyppää.

– Ei kirkontornitkaan.

Kaksi ruijalaista oli Afrikan reissula ja yhtäkkiä heiđän etheen tuli nälkäinen leijona.

– Mitä met tehemä? toinen kysyi peljästyneenä.

– Met häyđymä kattoot sitä silmhiin. Mie olen lukenu kirjasta ette jos sie kattot leijonaa silmhiin, se ei hyökkää, toinen sanoi.

– Oletko sie sikkari ette leijona oon lukenu saman kirjan?

– Mie toivon ette minula olis niin paljon rahhaa ette mie saattaisin ostaat elefantin.

– Mitä sie elefantila tekisit?

– En mithään, ko mie halluisin net rahat.

– Mitä elefantit tehđhään ko sattaa?

– Ne kastuthaan.

– Servitööri, minun talerkki oon likainen.

– Ei se ole likkaa, se oon velli.

Liisa Koivulehto | liisa@ruijan-kaiku.no

«Kuu kiurusta keshään Puoli kuuta peipposesta Västäräkistä vähäsen Pääskysestä ei päivhääkhään!»

(Kansanloru) Västäräkilä oon hyvät tunnusmerkit: Se oon pieni, musta, harmaja ja valkkee ja sillä oon pitkä pyrstö. Se hyppelee vilkhaasti ja energisesti siljola ja laulaa tsilputtaa.

päistärikkö ja väistäräkki sekä västi.

Västäräkki triivastuu ihmisen likelä missä se löyttää ruokkaa ja pesäpaikkoi. Se oon seppä löytämhään eriskumhaissii pesäpaikkoi mutta sille saattaa tehđä kassanki.

Västäräkki oon Ruijassa Tele-

markin ja Suomessa Pirkanmaan maakuntalintu ja Latvian kansalislintu.

Kalttiit: Antero Järvinen: Linnut liitävi sanoja (1991), Antero Järvinen: Maakuntalinnut (1995), Suomen sanojen alkuperä (2000), Kaisa Häkkinen: Linnun nimi (2011), fuglevennen.no ja Wikipedia

Västäräkki oon talven etelässä, Afrikassa asti. Koska se syöpi melkkein tyhä hyöniäissii ja niitten toukkii, se tullee vasta ko ilma oon tarpheeksi lämmin ja hyöniäiset oon heränheet talven jälkhiin. Sille saattaa heittäät leivänmuruissiiki.

Västäräkki-nimen tunnethiin suomessa jo 1600-luvula: wästäräcki.

Sen rinnala 1700-1800-luvun lintukirjoissa löyttyy monenlaissii nimmii: calmatricka, ohralindu, pisinkitti, katrikka, huiri, riuku-händä, kyndäjä, nauska, kallonpotkuttaja ja liinapeippo!

Dialektinimmii oon esimerkiksi västräk(ki), vestrikka, fästrikka,

Västäräkki oon soma kesävieras. (Kuva: Liisa Koivulehto)

Kvensk magasin | Kvääni magasiini

Retur: Ruijan Kaiku Boks 1193, 9504 Alta

- den glemte minoritet Serie på Ruijan Radio

tirsdager kl. 11.00

MANGLENDE ØKONOMI: Det er lite penger å hente for dem som jobber for den kvenske minoritet. Norske myndigheter svarer på kvensk kritikk i denne serien.

Har KVENSK KIRKELIV plass i den norske kirke?

KVENSK KULTUR OG TEATER for barn og voksne.

KVENSKE NAVN og manglende kvenske navn .

KVENSK SPRÅK for barn og voksne.

Vil statsråd Guri Melby løfte kvensk språkopplæring?

Kvensk skikk for bygging av ELVEBÅTER OG BOLIGER. Møt også DAGENS KVEN!

Programleder: FRANK HALVORSEN Er han kven eller er han ikke?

Frank graver i familiehistorien, og vi får være med på letingen etter hans røtter.

FM 106,9 / radioalta.no