NATT&DAG, Stavanger, mai 2014 by NATT&DAG

STAVANGER 05 – MAI 2014 // UTGAVEN OM FORBRYTELSE OG STRAFF

DET PERFEKTE MORD

HEROIN ER DET BESTE MIDDELET FOR Å DEKKE OVER DRAP. I RUSMILJØET FRYKTER ALLE «JUDASDOSEN»

WWW.ND.NO

FORBRYTELSE OG GRAFF

FAREN FOR MILLIONBØTER STOPPER IKKE OSLOGRAFFITIEN FREDRIK FASTING TORGERSEN:

DIKTER, FOTOGRAF OG DRAPSDØMT

6 & 1 MØTER ONKLP ANNA ODELL

8 SID

HOV ER SPES EIA L

Foto: Christian Belgaux

– Siden 1988

Under 30 år? Billetter kun kr 150

2 1 . MAI — 04 . J U N I 20 14

FE STS PI LLE N E I B E RG E N

D E N NATI O NALE SC E N E 27. — 2 9. MAI

EDY POPPY, FORFATTER, ANBEFALER:

All My Dreams Come True ”Hvis det den dansk presse skriver om All my dreams come true stemmer, at universet er underholdene, sært, kaotisk, men også grensesprengde og tankevekkende, ja, da har all my dreams come true.” SE MER W W W. FI B . N O

Under 30? Billetter kun kr 150.

G R I EG HALLE N 29. MAI

FE STS PI LLE N E I B E RG E N

F R O D E G RY T T EN , FO R FAT T ER , A N B EFA L ER:

Reich/London Sinfonietta ”Steve Reich er musikkens svar på Andy Warhol. Som 75-åring tok han tak i to Radiohead-låter, og gjorde sin versjon av dem. Det sier alt.”

SE MER W W W. FI B . N O

www.syre.se

7 SCENER, MER ÄN 70 ARTISTER…

WWW.STORSJOYRAN.SE

VERONICA MAGGIO ICONA POP RIVAL SONS(US) LALEH MELISSA HORN MAVIS STAPLES(US) REBECCA & FIONA STIFF LITTLE FINGERS(UK)

TAKIDA JOHN DE SOHN ANDERS WENDIN LINNEA HENRIKSSON GRAVEYARD KARTELLEN JOSHUA RADIN(US) NONONO EBBOT LUNDBERG THE COUP(US) EDDA MAGNASON LABYRINT IMPERIAL STATE ELECTRIC ABIDAZ TIGER BELL SAY LOU LOU LITTLE JINDER BRÄNDA BARN MARLENE NINSUN POLI

..OCH BOKNINGARNA FORTSÄTTER

www.bredenbekk.com

OSLO MIDDELALDERFESTIVAL ST. HALLVARDS TURNERING AKERSHUS FESTNING 23. - 25. MAI MMXIV

Festivalen stĂ¸ttes av Oslo Kommune

Middelalder_plakat2014b.indd 1

Mer info: Oslomiddelalderfestival.org Klartildyst.no Billetter: Billettservice.no

28.01.14 13:18

STAVANGER – MAI 2014

INNHOLD

Sjefredaktør MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nd.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no

Redaksjonssjef HÅVARD NYHUS (permisjon) THEA URDAL urdal@nd.no

Markedsavdeling ANDERS BROCHMANN JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS MARIUS SOMMERFELDT salg@nd.no

Musikk- og nettredaktør MALIN KULSETH kulseth@nd.no

NATT&DAG Event JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no

Filmredaktør MARTIN ØSMUNDSET osmundset@nd.no

Økonomi MARTIN ESPELAND okonomi@nd.no

Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nd.no

Utgiver NATT&DAG AS

Redigerer SVEIN STRØMMEN strommen@nd.no Art Director KARIANNE NYGÅRD nygaard@nd.no Skribenter ERIK JØRGENSEN MARI JØRGENSEN MORTEN HAGEN TVEIT AKSEL KIELLAND BENDIK AUNAN CHRISTIAN BELGAUX DANIEL RAMBERG EMIL FINNERUD GEIR HVIDSTEN HÅVARD NYHUS HANNE CHRISTIANSEN INGER FULPING INGER LISE HAMMERSTRØM JON SÆTER JØRGEN NORDENG KARIMA FURUSETH KRISTIAN WIESE LARS OLE KRISTIANSEN MALIN KULSETH MATHIAS RØDAHL MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN MARTIN GEDDE-DAHL MARTIN ØSMUNDSET MARTIN PARKER PELLE BAMLE RAGNHILD BROCHMANN RASMUS HUNGNES SIREN LØKAAS SVEIN STRØMMEN THOMAS S. SØNDERGAARD TROND GAUSDAL

Opplag 69.000

MÅNEDENS ANSATTE .......................................................................................................................................................... JUDASDOSEN ........................................................................................................................................................................ NÅR OFFERET PLINGER I GLASSET ................................................................................................................................. FORBRYTELSE & GRAFF ...................................................................................................................................................... ENSOMME SKYGGER ........................................................................................................................................................... FORBRYTELSE OG STRAFFEKONK ................................................................................................................................... MOTE ......................................................................................................................................................................................... UTELIV: KLUBB, UTELIV OG KONSERT ........................................................................................................................... ENQUETE ................................................................................................................................................................................. ØSTREM TIL VEST .................................................................................................................................................................. FOTOKUNST I GRENSELAND ............................................................................................................................................. SCENEKUNSTGUIDE ............................................................................................................................................................. MUSIKK ..................................................................................................................................................................................... FILM ........................................................................................................................................................................................... NATT&DAG MØTER ONKLP ................................................................................................................................................

distribusjon@nd.no REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen

12 16 20 22 27 30 33 52 56 58 60 64 69 77 86

Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim

For tips og presse: film@nd.no musikk@nd.no uteliv@nd.no mote@nd.no kunst@nd.no scenekunst@nd.no restaurant@nd.no litteratur@nd.no WWW.ND.NO

DET PERFEKTE MORD

WWW.ND.NO

FORBRYTELSE OG GRAFF

FAREN FOR MILLIONBØTER STOPPER IKKE OSLOGRAFFITIEN FREDRIK FASTING TORGERSEN:

HEROIN ER DET BESTE MIDDELET FOR Å DEKKE OVER DRAP. I RUSMILJØET FRYKTER ALLE «JUDASDOSEN»

DIKTER, FOTOGRAF OG DRAPSDØMT

6 & 1 MØTER ONKLP ANNA ODELL

8 SIDER

HOVE

SPESIA L

Foto: Christian Belgaux

– Siden 1988

Coverfoto: Christian Belgaux

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

Illustrasjon MARTA BRAVO

Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO

OSLO 05 – MAI 2014 // UTGAVEN OM FORBRYTELSE OG STRAFF

Foto MARI HALVORSEN KLAUS N. SKRUDLAND AMINA SYRAH BJARNE BARE CHRISTIAN BELGAUX YOO SUN LISA BJORHEIM JACKSON EATON HANS NØSTDAHL JETON KAÇANIKU MAGNE RISNES

Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

For studenter mellom 18 og 33 år Kostnad ved bruk av kreditt på MasterCard: Nom. Rente 18,60%/eff. Rente 20,27%, kr 15.000 0/12 mnd. Totalt kr 16.321. Kurspåslag ved bruk i utlandet 1,75%. Prisen er per 01.01.14 og kan bli endret.

DNB lanserer Hvitt Kort for studenter. Det har 0,- gebyrer og 0,- i årspris. Reiser betalt med Hvitt VISA eller Hvitt Mastercard gir automatisk reiseforsikring. Kortet gir også mange tilleggsfordeler i en app levert av NATT&DAG. I DNB-appen får du tilgang til mobilbank. Der kan du også sjekke saldoen på kortet uten å logge deg inn. Av og til lønner det seg å være ung. Se dnb.no for mer informasjon.

H for Hvitt Kort dnb.no

OVERHØRT

NATT&DAG FOR 15 ÅR SIDEN

HEMMELIG BROMANCE En mannlig programlederduo puler hverandre i skjul. NB! Det er IKKE Thomas og Harald! VEIEN MOT MÅLET En solvent pappapermmotstander skal angivelig veie kona si jevnlig. BERLIN CALLING Oslogodgutten Mattis With skal spille på Panorama Bar 10. mai. DJ-Oslo er grønne av misunnelse.

Drømmer du om en kreativ og morsom karriere?

- Bli frisør! l Jobb sammen med spennende mennesker i en sosial bransje l Skap noe nytt hver eneste dag – ingen dag er lik! l Jobb som stylist eller innen foto, film eller tv-bransjen

VI HAR SKOLER I:

Oslo Bergen Trondheim Sandnes Tromsø

Skolene har rullerende opptak med oppstart i august og januar Ta kontakt med rekrutteringsansvarlig Trine.Elden@raise.no eller ring 48 99 93 19 Søknadsskjema finner du på våre hjemmesider: www.norskfrisorskole.no

VI LEGGER GRUNNLAGET FOR DIN KARRIERE!

NÅ KOSER VI VORS Vår kilde i ambulansetjenesten kan informere om at russen ser på dem som en omsorgsfull mor/slave, og ringer 113 for den miste lille ting. Et av mange eksempler på dette: Noen russ ringte og lurte på om ikke ambulansen kunne komme og ta seg av kompisen som spydde, fordi de selv var lei av å være på vors og skulle på byen. AFROMAN Quiz: Hvilken afromann fra Marienlyst skal angivelig ha truet med å trekke seg fra TV-programmet sitt dersom programtittelen ikke inneholdt hans eget fornavn? NATT&DAGBLADET Dagbladet har forbedret lørdagsutgaven med en anonym revolverintervjuspalte og en fast humoristisk oppsummering av nyhetsuka. Mistenkelig gode ideer! BILLIE KLOKKER En dansk fotballplayboy stuck i Trondheim ble nylig observert på Instagram med to falske Hublot-klokker. Står det virkelig så dårlig til med lønningene i Eliteserien eller er det å iføre seg klokker laget av barn i den tredje verden en del av badboy-imaget, hæ? EG HAR BILLÆTT! Vokalisten i et loddent bergensband ble observert overlykkelig på tbanen, fordi han faktisk hadde billett da det var kontroll. På umiskjennelig stoner-bergensk gloatet han: «Eeeg haaaar billææætt! Eeeg haaar billætt! Juuhuu!» SINGER/SONGWRITER-DIETTEN En norsk artist kjent for den ekstremt frastøtende stil-trioen hatt, helskjegg og kassegitar ble nylig observert på Meny. Der kjøpte den gråtesyngende vestlendingen TO ting: Lime og hockeypulver. Fucka kosthold, like fattig som han fortjener, eller begge deler? NEKROPSALMS En av Oslos største begravelsesagenter kan opplyse at den verste sang-requesten de har fått til en begravelse er Dinas «Bli hos meg», i tillegg til to tilfeller av Madcons «Beggin» – bare siste året.

LITT MER,

TAKK!

Vi ringte rundt til diverse kundetelefoner og produktsjefer for å finne ut hvorfor det ikke er lov å spise seg mett lenger. Du står på kjøkkenet ditt, kanskje flere ganger i uka, og leser bruksanvisningen til halvfabrikata av ymse slag. Hvor mye makaroni skal du koke til middag for fire personer? Du gjør akkurat som det står på pakken, men det blir likevel alt for lite. – Hva?, tenker du. – Er vi glupskere enn alle andre i hele verden? Du må alltid lage dobbelt så mye for at alle skal bli mette. Det føles flaut, vi er noen matvrak! UNCLE BEN’S RICE MASTERFOODS

N&D: Alle vi kjenner ler seg ihjel av porsjonsangivelsen deres. Den er en slags klassiker for gal standard. MasterFoods: Jeg har hørt kommentaren før, men vi har guidelines som vi får fra utenlandske folk som er eksperter på dette. Men vi prøver jo ikke å pådytte folk verken anoreksia eller noe annet, hvis det er det du mener… Og jeg dobler den når jeg lager ris selv. N&D: Føler du deg ikke litt glupsk da? MasterFoods: Nei! N&D: Men hvorfor ikke forandre på det når dere ser at det ikke stemmer? MasterFoods: Det stemmer jo, men det kommer an på hvor mye man spiser. N&D: Men ingen spiser så lite… OK, vi kommer altså ingen vei. KELLOGG’S CORNFLAKES KELLOGG’S NORGE

N&D: På baksiden av Cornflakespakken står det at den inneholder 375 gram, og at dette skal rekke

til ca. 12 porsjoner. Det vil si at én Kellogg’s-porsjon Cornflakes er ca. 31 gram, og dette synes vi i redaksjonen er skrekkelig lite. Kellogg’s: Ja, det høres unektelig litt lite ut. Men vi har folk i Danmark som styrer med dette her. Kan jeg spørre dem? Kellogg’s Danmark: Vi bruker en generell porsjonsstørrelse i hele verden, og den ligger mellom 30–40 gram. Og det er fordi vi anser vårt produkt som en del av et måltid. Vi anbefaler at vårt produkt inntas sammen med brød og frukt og juice, men det er klart at hvis man bare spiser Cornflakes, så spiser man en større porsjon, det er vi helt med på. MAGGI PASTASAUS NESTLÉ

N&D: Hos oss er ett glass nok til to porsjoner. Hvordan blir dette til tre-fire porsjoner hos dere? Nestlé: Det kan jeg ikke svare på, fordi det er produktsjefene sitter og synes og har kommet frem til tre til fire. N&D: Det var jammen noen småspiste produktsjefer… Nestlé: Dere legger vel litt mye i dette. Men det har vel vært utprøving på prøvekjøkken hvor folk har smakt hvor mye saus som trengs til pasta. N&D: Men det finnes ikke noen slags nasjonal standard for pastasaus? Nestlé: Nei, nei! Kristin Næss, oktober 1999

05/2014

NORSK FRISØR- OG HUDPLEIESKOLE

HVA SKJER?

FÅ MER UT AV BYEN DIN MED NATT&DAGS BYGUIDE PÅ MOBIL.

I 25 år har NATT&DAG vist deg hvor du skal feste, de kuleste konsertene, de beste spisestedene, utstillingene du bør få med deg og filmene du ikke vil gå glipp av. Nå har vi samlet våre anbefalinger i én app. Last ned din essensielle guide til Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger i dag. Helt gratis.

TIDENS ÅND

OVERHØRT

APP Vi sier som en klok dame en gang sa: Be in the know, yo, fra FOMO til YOLO: Skaff deg NATT&DAGs byguide på mobil! Vi lanserer nå vår helt egen app med brask OG bram! Last ned til ifonen eller androiden din i dag og få mer ut av byen din, om du så bor i Oslo, Bergen, Trondheim eller Stavanger. 100 prosent gratis, er det også. #egenreklame #detbesteilivetergratis

1 1

IKKE ET KONGERIKE FOR EN LAMA De kan ikke tjene både Gud og Mammon, vettu. Er det nå man skal la seg sjokkere over at næringslivets parti tar næringslivets parti? Så ryggradsløst! Nåja, dette er vel en av ulempene med å stemme på ryggradsløse politikere. Hva er nå egentlig forskjellen på nasjonens og aksjonærenes interesse i våre dager? Og hva er den verdt på det frie globale markedet? Akk, den som hadde en 600 år gammel marxist valgt ved reinkarnasjon bak roret. Da slipper man slike pragmatiske dilemmaer.

2 1

ENDA DØLLERE RUSS Hva er det med russen? Ikke at opplegget ikke er ganske forknytt i utgangspunktet, men kom igjen a! Selv ikke lektor Tørrdal ville latt seg provosere av årets russeknuter. Du har spart i årevis til «ditt livs party», planlagt og tilrettelagt. Samfunnet har skjenket deg frikort til en måneds hedonistisk utblåsning. Så, si oss: Er «§5 – LINJAL Sitte under pulten en hel skoletime» og «§11 – LØVETANN Kjøpe miljøkvote til bussen/bilen» virkelig det du vil bruke det på? Vi kjenner høyesterettsadvokater som har mer løsslupne fester i mai. P.S.: Det gikk to dager fra vi foreslo «skriv kronikk» som ny russeknute på nd.no til «Russ blir plaget av småbarn» skrevet av indignert russejente sto på trykk i Aftenbladet. Så GREIT, der lyktes dere i alle fall å provosere oss litt.

1 3

HEI SERRU SERRU BERNHOFT PÅ SNEI Når den akk så akterutseilte musikkbransjen FOR EN GANGS SKYLD danser til åttitalls jappetakter og hoster opp noen fete sedler til en Kul og Bra releasekampanje spiller de dem vekk på å chartre trikker og ferger for han dritkjipe munnharpestativet fra SPAN for faen i helvete? Også må’n spare penger «på privaten» ved å klippe sitt eget hår?!?

4 1

PAPIRDØD Det har alltid vært brutalt når yrkesgrupper bli innhentet av fremtiden – det har seg bare slik at pressen sympatiserer noe mer med pressemannen enn seilmakeren, favnsetteren og skipsradiotelegrafisten. For tiden brenner det under føttene blant annet for den gamle SV-blekka Ny Tid, som har fått kuttet 25 prosent av sin offentlige støtte i år. Årsaken er at den ikke holder samme kvalitet som Morgenbladet og Dag og Tid, hvilket selvsagt er en understatement. Redaktør Dag Herbjørnsrud ser imidlertid annerledes på saken. Å miste offentlig støtte til en avis ingen leser er verre en overgrepene Josef K utsettes for i Prosessen, resonnerer han i Klassekampen og legger til: «Hvis vi legger om innholdet og fyller sidene med Tone Damli Aaberge kunne vi sikkert ha økt opplaget og solgt ti ganger så mye.» La oss forsøke å forklare: Hvis man tyr til Kafka-referanser i møte med helt rimelige kvalitetskrav for tildeling av offentlige millioner og tror det finnes et umettelig betalende marked for Tone Damli-stoff i venstreradikale ukesaviser, vel … det er en tøff bransje.

1 5

GRUMSETE VOLDTEKTSDEBATT Psykiater mener jenter som går til psykiater fordi de sliter med traumer etter voldtekt blir bedre av å tenke at de har delskyld i voldtekten. Aftenposten-skribent forsøker å gjeninnføre «tukling» som et mer dekkende begrep for voldtekt enn «voldtekt». Politimesteren i Vestfold mener at det å stikke kuken i en sovende tenåringsjente kan omtales som «naturlig, men ideelt sett uønsket, seksuell eksperimentering». Å avlive kattepuser med bazooka er mer fintfølende og taktfullt enn forsøkene vi nylig har sett på å nyansere det vanskelige og komplekse terrenget som er seksualisert vold. Dette bare noen knappe måneder etter at en ny rapport viste at én av fem jenter og én av ti gutter har opplevd seksuelle overgrep, og hvor det blant annet står at studier tyder på at negative konsekvenser er større når overgrep skjer i nære relasjoner.

6 1

PEAK BEARD Helskjegg er blitt usexy. Gode nyheter for jentene som aldri helt tente på greia og guttene som aldri kledde det (eller fikk det til). Forskere ved University of New South Wales i Australia har nemlig kommet fram til at glattbarberte menn blir mer og mer attraktive etter hvert som man blir konfrontert med mer og mer skjegg. Og ettersom man blir konfrontert med vanvittige mengder skjegg hele jævla tiden er det bare å finne frem høvelen.

1 7

RØYKING ER UT Kun tre prosent av ungdom i Oslo mellom 13 og 18 røyker, og tallet er synkende. Nylig observerte vi to ungdommer skjære grimaser da en junkie tente seg en røyk på Jernbanetorget. Har siggen fått dårligere rykte enn heroin? Har antirøykbølgen fått fascistiske tendenser? Husk hvem som også var antirøyk, follkents … Prikk prikk prikk …

1 8

BLI UGOOGLEBAR Stadig flere døper plateselskapet, baren, albumet eller galleriet sitt noe så vanlig som overhodet mulig. Målet: å bli klin umulig å søke opp på Google. Og få enda flere til å skrive normcorekronikker.

9 1

BABYSLANKING Eww. Slank sneipen! Vi anbefaler 5:2! Pupp fem dager i uka, vann resten. Og squats! Greit å få sprettrumpe innen man slutter med bleie.

10 1

POKERBABY Tone D. lanserer babynytt via langarmet Riise på nettkasino. Absolutt ingen verdighet utvises i noen ledd.

11 1

Boblere: Russejenter med sleeves, Dan Bilzerian, vaporwave (igjen), skrive normcorekronikker halvannen måned etter buzzen, manneparfyme på jenter, grå sokker, lyse jeans, bøttehatthatthatt, Bush-malerier, jenter som koser med elefantsnabler på Tinder, chill sommervær:), parmiddag med Jon Niklas Rønning, eksamen og FOMO, skatekonkurranser i kommunal regi med rekalmebyrågraffitilogo og liksom-strippeshow for barn, NAV-sommer, #Bernhoftpikken 10

05/2014

GRÜNDIG STRATEGI En tidligere Skaperendeltaker (gründer-Idol basert på at den personen i Norge med dårligst dømmekraft, Idar Vollvik, skulle lede en jury og ha makt over en million kroner) skal visstnok ha kommet opp med en genial sjekketaktikk: spre falske rykter om jenter, konfrontere jentene med ryktene, for så å tilby hjelp med å avkrefte ryktene han selv har satt ut. En sann gründer! LYKKELIG GIFT En realitydeltaker skal angivelig ha blitt forgiftet som følge av overtrening i forbindelse med den deprimerende meningsløse nett-tvserien han figurerer i om dagen.

DUELLEN

Til daglig kniver de om å forme venstresidens fremtid. Men hvem er egentlig kulest av Manifest-jypling Mímir Kristjánsson og Agenda-høvding Marte Gerhardsen?

HVEM?

MARTE GERHARDSEN

MÍMIR KRISTJÁNSSON

JURY*

Hva er den mest spilte låten på telefonen din om dagen?

Det er enten «Magic» av Coldplay eller «Svanesjøen» av Tsjajkovskij. 0

Det er Pharrell med «Happy». Og så har jeg hørt mye på Vikingsanger i det siste. Gullfeber i Stavanger nå, vet du. 1

Gerhardsen skyter både under og over mål her. 1 - 0 til de unge og radikale.

Hva ligger på nattbordet ditt?

Har ikke nattbord, men på sofabordet ligger en salig blanding av jobbpapirer, huskelister, aviser jeg skulle ha lest og boka Amerikanah som jeg gleder meg veldig til å lese. 1

The map and the territory av Michael Houllebeq. Og Marvel-tegneserien Secret Invasion. 0

Kreditt til Marte for å ikke ha nattbord, det mest reaksjonære møbelet! Prøver Mímir å juge på seg Den Perfekte PostModerne Smak med den der glupulf/tegneserie-komboen? Å stave BEGGE navnene til Houellebecq feil lover ikke bra. Vi mistenker juks.

Enn i DVD-spilleren?

Bruker bare Spotify. 1

Har man DVD-spiller lenger? Det siste jeg streamet var Girls. Kom altfor seint i gang med det. 0

Poeng til Gerhardsen for å ikke vite hva verken DVD eller Spotify er for noe. Provoserende hipt!

Hva er den morsomste kontoen du følger på Twitter?

Tror det må være Are Kalvø. 0

Det er @heimflyttar. Bittersøte og lune tweets fra bygdelivet. 0

o_0

Hva ville du skrevet om du drev med graftti?

«Frihet og tillit!» 0

Helt ærlig ville det sikkert vært «Fuck the police», «¡No pasarán!», «No justice, no peace» eller noe annet sånn raddis-jalla. Eventuelt bare «YOLO!». 0

Fyffffffff! Hva hadde pappa Rune sagt om datteren hans var taggerhue, Marte?

Hva dukker opp om du trykker Ctrl+V akkurat nå?

Haha! Det var Tsjajkovskij, jeg måtte sjekke stavingen. Er ikke så sterk i russisk. 1

En lang tekst av Audun Lysbakken om helse, frihet og klasse. Som vi trykker på Manifest Tidsskrift. 0

Vi liker venstresiden vår minst mulig russisk. Og lange tekster er boooring.

Når var du sist på nachspiel?

Det er lenge siden! Det er ikke så mye rom for nachspiel for barnefamilier. 0

Det var siste søndag i påsken. Planen var egentlig å gå hjem til en kompis og vippe ham og kjæresten ut av senga deres, men heldigvis kom et annet nachspiel oss i forkjøpet. 1

Trekant med venner hadde vært kulere, men la gå. Mímir får’n.

Hva var det siste du bestilte i en bar?

Hvitvin. Passer alltid. 0

En runde på hele gjengen, dessverre. Merkbart på kontoen dagen derpå. 1

Errrr. «10 shots for 100 kr.» er riktig svar her. Men poeng til Mímir for å kjøpe mest.

Hvem er din nemesis?

Jeg tror ikke jeg har noen. 0

Det var og er en gutt som heter Mads som gikk i klassen min på barneskolen. Mye av livet har handlet om å hevne seg på ham. 1

Hevn er kult.

Hvilken rapper ville du helst stått fast i heisen med?

Magdi og Chirag fra Karpe Diem (vanskelig å velge en av dem). 1

Kanye. Så kunne jeg forklart ham at å rappe «I keep it 300, like the Romans» i «Black Skinhead» ikke gir noen mening, all den tid de tre hundre var spartanere, og ikke romere. 0

Det ER vanskelig å velge bare én karpe. Myyyyye søtere enn forsøk på pedanteri fra en som namedropper men ikke kan stave Houellebecq!

Hva er det beste du har spist som ikke er mat?

Strawberry daiquiri – det er vel ikke mat? 1

Det er sånn surstilk eller hva det heter, som man finner overalt i Stavanger. Noe slags ugress som smaker surt. 0

Sprit er kult!

SUM:

TERNINGKAST:

SNUFS En norsk «kokainen holdt på å ta livet av meg»-kjendis har begynt å selge tingene sine på finn.no for å få penger til … kokain :( NORMCORE 2.0 Ikke bare ska’rem SE gamle og nørde ut, hipstera – nå ska’rem LUKTE sånn òg! Det ryktes at noen ALTFOR trendy gutter har begynt å bruke «vanlige» parfymer som Axe, CK One og Old Spice ironisk … IKKE digg! UFRIVILLIG TREKANT En tv-profil skal uvitende ha gått ned på en jente som nettopp hadde hatt samleie med en annen tv-profil. DÅRLIGE TIDER FOR DÅRLIGE KJENDISER To avdanka kjendisbrillemodeller skal visstnok ha nedgradert seg selv til «ansatte» i optikerkjeden de har figurert for så de kunne få noen lusne solbrillepar «på huset». Trenger ikke shades når man er så langt unna rampelyset, vel? DÅRLIGE TIDER FOR DÅRLIGE KJENDISER 2 En trommeslager dumpet en tidligere Idol-deltaker for en profilert MGP-artist, etter å ha lovet henne gull og grønne skoger. Den samme Idol-deltakeren skal angivelig «for moro skyld» ha sunget barnesanger over telefonen til menn. Mot betaling. HELT KONGE En norsk jazztrommis ble invitert på statsrådsmiddag på slottet av sin kone. Der fant han – over en rolig sigar på slottsbalkongen – tonen med kongen. Det viste seg at de heier på samme fotballag, hvilket førte til at trommisen ble invitert tilbake for å se Champions League på slottet. Til kampen ble det dekantert konjakk, og størrelsesforskjellen på konjakkglassene var påfallende. Da trommisen spurte hvorfor kongen hadde et så mye større glass svarte han: «Fordi jeg er konge».

*Juryen består av et nøye utvalgt panel høyst kompetente smaksdommere (N&D-redaksjonen).

LAVPRIS DIREKTE FRA HAUGESUND

Enkelt Raskt Billig

LONDON BREMEN

ZADAR PISA

MALAGA ALICANTE

MALLORCA

MÅNEDENS MEDARBEIDERE Nok en utgave, nok en vakker bukett med NATT&DAG-skribenter er klare for å gi deg månedens leseopplevelse.

FETE GRUPPETURER MED LOKAL RE ISELEDER

Er du ung og ønsker en reisekamerat, eller ønsker du å bli kjent med flere? 19 DAGER

Argentina, Uruguay, Brasil Opplev Iguassu Falls

Kattehviskeren, fjellklatreren, oppfinneren av uttrykkene «burgerdigg» og «svanesang», pantograftegnemaskinen og hårføneren, Norges første sinnablogger, og den eneste personen i landet som har lest hele Wikipedia-artikkelen om Mot i Brøstet. Dette er bare de første seks rutene i powerpointpresentasjon-versjonen av Svein Strømmens rikholdige CV/biografi – «Mitt liv, mitt liv, mitt liv.» Strømmen (32), Norges kjekkeste Creedence-entusiast, vokste opp i den intetsigende og stillestående forstaden Fyllingsdalen, et fjell unna Bergen sentrum, og forspilte sin ungdom på å skrive dikt om døden. Vi overtalte ham til å ta seg kraftig sammen, bød ham arbeid og sendte ham til frisørsalongen nærmest NATT&DAGskyskraperen her i hovedstadens finanskvarter. Nå benytter han voksenlivet til å intervjue katter, redigere bort semikolon og henge med kriminelle. Twitter: @leadingtherats

«Bolle i ovnen og mange baller i lufta!» var ingressen da Smil & Gift møtte Malin «Kaos» Kulseth (26) for et par år siden. Nå har sannelig bolla kommet ut av ovnen og en av ballene landet hos oss. I fjor høst var vi nemlig så heldige å få denne dyktige dama som vår nye musikk- og nettredaktør. Jobben sjonglerer Malin med å drive Kompetanseformidlingen og oppdra sønnen sin sammen med Lars Vaular. Puh. Hadde Synnøve Finden-logoen vært en ekte person, hadde hun trolig sett akkurat ut som Malin, men ikke la deg lure: Malin er nemlig lavmælt og skikkelig stor i kjeften samtidig. Akkurat som de skumleste James Bond-skurkene. Claim-to-fame: Var i Big Brotherhuset i 24 timer sammen med Kong Halvor og Tommy Olsson og et par journalister i 2011. Twitter: @malinkaos

KUN KR

19.900,AVREISE 05/10/2014

32 DAGER

Thail and, Kambodsja, Vietnam og Laos! KUN KR

19.900,AVREISE 14/10/2014

31 DAGER

Thail and, Malaysia, Singapore OG Indonesia KUN KR

22.590,AVREISE 12/10/2014

Jorden rundt reiser Frivillighetsarbeid Working Holiday Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter

23 31 61 00

WWW.STATRAVEL.NO

05/2014

Aksel Kielland (30) er en selvutnevnt kritiker til leie, og det utnytter vi så godt vi kan. Han vokste opp i Fredrikstad, og er ikke redd for å snakke om det. Utdannelsen har han fra Universitet i Bergen, hvor han skrev masteroppgave om noe så karrieremessig strategisk som det norske kriminalhørespillets historie. Vi tenker ofte at interessen hans for amerikanske smallpress-tegneserier har mer enn ett innslag av patologi, men så lenge han ellers dissekerer oslodialekten, Den Norske Smak og ateister med sin kvasse penn, lar vi det passere. Er ikke i slekt med Alexander Kielland.

Vi plukket opp Gerard Depardieulookaliken Christian Belgaux (28) gjennom Vice i 2011. Den halvt bærumske og halvt bretonske mannen er vår fotoredaktør, i tillegg driver han det biårlige fotomagasinet Without Sun. Han har også bevist at fotografer kan skrive artikler. Christian tok sine første bilder på et kjøttmarked i Singapore med et engangskamera som tiåring, og har siden reist og fotografert i blant annet Pakistan, Indonesia, Kasakhstan, India, Nepal, Ethiopia og Uganda. Claim to fame: drakk seg drita sammen med Pulitzer- og Emmy-vinner Todd Heisler på et tog i Afrika. Instagram: @belgaux

”Oftere og oftere leser jeg bare setningene uten å forstå hva de betyr”

reload.no

”Jeg er ofte usikker på om det jeg opplever er virkelig”

Du er redd for at noe er galt - her er en løsning Overraskende mange opplever underlige og kanskje skremmende tanker og inntrykk som de ikke tør å fortelle til andre, selv ikke til sin egen familie. Slike opplevelser kommer ofte i perioder der en opplever mye stress og sover dårligere enn vanlig. For noen fører det til at det blir vanskeligere å gå på skole og jobb, og noen isolerer seg fra venner og familie. Slike skremmende opplevelser kommer gjerne i tenårene. Det kan være tidlige tegn på en psykisk lidelse og bør undersøkes. Ved å søke tidlig hjelp er det mulig å takle de problemene en sliter med til daglig, og minske sjansen for at fremtidige påkjenninger kan føre til mer alvorlige psykiske lidelser senere i livet.

TIDLIGE TEGN // isolerer seg // sover dårlig // angst // tristhet // konsentrasjonsvansker // forsømmer hygiene, jobb eller skole // ekstremt opptatt av temaer som døden, // politikk eller religion // store humørsvingninger // tankene høres ut som stemmer // snakker usammenhengende // føler seg forfulgt eller styrt av andre

”Hvis jeg ikke fokuserer godt, kommer andre tanker inn, og de har ingenting med hva jeg faktisk holder på med”

TIPS gir råd og veiledning dersom du er bekymret for at du selv eller noen du kjenner har psykiske problemer.

Vi treffes på telefon

51 51 59 59

alle hverdager 08.00 - 15.00 og på Helsestasjon for ungdom, Nytorget 1, hver onsdag 15.00-17.00. For mer informasjon: tips- info.com

SØK HJELP SÅ RASKT SOM MULIG, DA ER SJANSEN STØRST FOR Å BLI FRISK

”Jeg kan ikke kontrollere tankene mine. Noen ganger føler jeg meg overveldet av for mange tanker”

usf

& THE NITE TRIPPERS

WAYNE

SHORTER

FORICHRESETR!A

DR.JOHN

QUARTET

MOLVÆR

DIANNE K REEVES !!! (CHK CHK CHK)

GONZALO RUBALCABA

(US)

(CUBA)

(US)

(N)

PEYROUX HOLTER BABY!

COME SHINE

(N)

(US)

(N)

P STEINAR IP L F N E S N E T S R A C FJORDEN STIAN RAKNE

JULIA

MADELEINE

(US)

NILS PETTER

(S)

(US)

verftet Berg r en rg

(N)

STILLHOUSE

(N)

SVEIN OLAV

HERSTAD TRIO HÅKO N TORE SOLVEIG SLETTAHJELL BRUNBORG SLO L W MOTION ORCHESTRA BLOODY BEACH KORNSTAD TERRI LYNE LO TENOR BATTLE CARRINGTON STIAN BILLY CHRISTIAN LENA NYMARK S WALLUMRØD U H R E T S E W HUAARRTETT & PALE HORSES HENRYSON/BALKE ENSEMBLE Q ANORAK JORMIN / KLEIVE INGRID JOHNNY ROB MAZUREK TORBJÖRN ZETTERBERG INTERSTATIC IBRAHIM ELECTRIC

(N)

(DK)

(N)

(US)

(N)

MISS TATI

(N)

(US)

(N)

(UK)

(N/S)

& SÃO PAULO

UNDERGROUND

THE FJORDS SPACEMONKEY

FORLØPDAHL THOMAS T.T

(N)

& DEN STORE FRÅGAN (S)

(US)

(N)

OUTLIERS

(DE/N/UK)

GLOW

MIKKO INNANEN &

INNKVISITIO

(N)

ESA PIETILA

LIBERTY SHIP

(FI)

BWM TRIO (N)

(FI)

AUGUR

ENSEMBLE(N/S/CH)

EGG3

(N)

K E VINNER KT JAZZ I SIKT

SONDER (N)

(DE)

ODDJOB

(N)

JAZZOO

(S)

A INO AT BUS GOES LAT VE (N) KOL E KÅR D ME

PAPANOSH LIVING SPACE

(N)

(F)

DANIEL

(N/S/DK)

FRANCK

VARTETT KVA KV

SYLVIE COURVOISIER / MARK FELDMAN DUO

(US)

(S)

TORBJÖRN

K E VINNER KT JAZZ I SIKT

JAZZINTRO:

ZETTERBERG & DEN STORE FRÅGAN (S)

TORSTEIN EKSPRESS

STUDENTRABATT PÅ ALLE BILLETTER!

Dagspass fra 200,- Nattpass - 5 dager - fra 750,- Fe F stivalpass fra 1400,-

LAMARAMA

(N)

KJØP BILLETT PÅ

NORGES BESTE FESTIVALPRISER!! NATTJTJTAZZ.NO

MOLECULES (N)

(N)

JAZZINTRO:

HULLYBOO

(N)

DET SKANDALØSE ORKESTER (N)

KULTUR + POLITIKK + INTERVJU + KOMMENTAR

SAMFUNN «

Hun gikk fra å være klassens mobbeoffer til å bli Sveriges mest omtalte kunstner. – NÅR OFFERET PLINGER I GLASSET, SIDE

Han er mest kjent som en av landets mest famøse drapsdømte, men har også vært en produktiv dikter, journalist og fotograf. – ENSOMME SKYGGER, SIDE 27

Gutta er over alle hauger og langt faen i vold før man får tid til å justere monokkelen for å se nærmere etter. – FORBRYTELSE & GRAFF, SIDE 22

De ga ham en sprøyte og et valg: Injisere den kullsvarte blandingen med heroin selv eller la inntrengerne gjøre det etter de hadde jult ham opp. – JUDASDOSEN, SIDE

05/2014

16 15

REPORTASJE

JUDASDOSEN Hvert år dør 260 mennesker i Norge av overdoser. Hvor mange av dem blir drept? TEKST ANDRÉ ØRVIK, EMIL FINNERUD, MARTIN GEDDE-DAHL // ILLUSTRASJONSFOTO CHRISTIAN BELGAUX – Det skal du vite, mange av overdosene i denne byen er satt med vilje. Ordene tilhører en 23 år gammel heroinist vi treffer på Plata i Oslo. Ta inn over deg følgende: Hvert år dør 260 mennesker i Norge av overdoser. Det er flere enn i trafikken. De aller fleste av disse kommer fra et lite heroinmiljø på omtrent 10 000 brukere. Det tilsvarer kun en femtedel av antall innbyggere i bydelen Frogner i Oslo. Se videre for deg at det store flertallet av disse er uten fast inntekt, totalt avhengig av å skaffe et ulovlig rusmiddel hver dag, og dermed prisgitt brutale kriminelle nettverk. Et lite, lukket miljø på kant med loven og utsiden av samfunnet – hvor frykt, trusler og plutselige dødsfall er en naturlig del av hverdagen. Dette er settingen for myten om judasdosen, det fryktede overdosedrapet alle snakker om, men ingen kan bevise – eller motbevise. Det evangeliske motivet er velkjent: Judas Iskariot, en av Jesus tolv opprinnelige, betrodde disipler forrådte ham til fariseerne og forårsaket med det hans død på korset. Slik kommer også judasdosen, sies det: Plutselig og fra noen du kjenner. En ting er imidlertid grunnleggende ulikt det bibelske opphavet: Judasdrapet er nærmest umulig å oppdage. Metoden er enkel: En bruker setter opptil flere skudd heroin hver dag. Bytt ut innholdet i et av disse med en noe høyere konsentrasjon eller annen blanding og vedkommende vil ikke våkne fra rusen. Dødsfallet vil se ut som hvilket som helst overdosedødsfall, og dermed neppe bli etterforsket før det forsvinner inn i statistikken. Motivet er, ifølge ryktene, som oftest at noen skylder penger eller på andre måter har lagt seg ut med mennesker høyere opp i rusøkonomien. Til de som visste om vedkommende sitt problem, vil drapet sende ønsket signal. For alle andre: Nok en overdose.

– En fyr som skulle skades Christian Frederiks plass i Oslo – bedre kjent som Plata, samlingsstedet for hovedstadens narkomane – er mer folketomt enn det pleide. Politiets sentrumsprosjekt har vist resultater. Det tar likevel ikke lang tid før vi kommer i snakk med en ung mann. Han sier han er 23, men bærer preg av å ha levd tøft. Judasdrap foregår i stor skala, forteller han. Hvordan vet du det? spør vi. – Jeg har vært med på det. En gang ble jeg med på et oppdrag for noen pakistanere som skulle kreve inn gjeld hos en fyr vi visste ikke kunne betale. Jeg skjønte at han skulle skades. Hos den utpekte hadde han ringt på og bedt om å få komme inn. Offeret åpnet, uvitende om at pakistanerne var med. Slik kom de inn i leiligheten uten å vekke oppmerksomhet. 16

05/2014

– Vi truet ham, og en av de pakistanske gutta sa at han kunne velge: Enten satte han en sprøyte vi hadde med på seg selv, ellers så skadet vi ham alvorlig. Dette var en sliten type. Redd. Han valgte å sette sprøyta selv. – Det er sånn ligaene gjør det. Det er viktig å beholde respekten for at folk skal betale. Historien er ikke unik. «Alle» i rusmiljøet kan fortelle om overdoser som egentlig var drap. Norge har en av verdens laveste drapsrater, men ligger helt i verdenstoppen i antall overdosedødsfall. De aller fleste av sistnevnte registreres raskt som uhell eller selvmord. Men det er mer enn bare rykter som tyder på at et antall av disse er regelrette drap med judasdoser. En rekke ubehagelige spørsmål er uunngåelige. Blant dem: Finnes det virkelig en mørk underskog av drap som foregår rett foran øynene på oss og aldri oppdages? FHN: – Fenomenet er reelt – Jeg har hørt så mange historier, sier Arild Knutsen. Etter et langt yrkesliv i narkomanes tjeneste – nå som leder for Foreningen For Human Narkotikapolitikk – er han blant dem i Norge med aller best innsikt i landets rusmiljø. – Det er klart det er mange myter og rykter der ute. Samtidig er mange historier såpass troverdige at jeg tror judasdoser eksisterer som et reelt fenomen. Sympatisk kledd i strikkejakke fra hippiebutikken Scorpius tar han oss imot i foreningens lokaler i Oslo sentrum. En vegg full av priser og utmerkelser Knutsen har mottatt for sin utrettelige innsats for Oslos rusmiljø, vitner om at vi befinner oss hos en av gatas frontsoldater. En sprøyte er hardt stukket inn i den samme veggen. – Det er litt vel mange vanskeligstilte, i litt vel forferdelige situasjoner, som har en litt vel god tilgang på et drapsvåpen man veldig lett kan fordekke et mord med, sier Knutsen. Torstein Bjordal er mer skeptisk. Han er selv eks-narkoman og nyansatt i FHN. Han mener at selv om fenomenet er reelt, er utbredelsen mye mindre enn det det blir snakket om på Plata. Det er i stor grad snakk om en konstruksjon skapt av frykt og paranoia i rusmiljøet. – Det er jo drap det er snakk om, ikke sant? Judasdose som fenomen blir brukt i miljøet som noe man skal passe seg for. Plutselig skjer det, hvis du legger deg ut med noen. Slik er det ikke. Folk som dreper ender gjerne opp hos politiet. For å si det slik, jeg tror ikke det er mange som har satt en judasdose mer enn én gang. I rusmiljøet har historier som spiller på frykt og mistro gode vekstvilkår, forteller han. – Det er mye mer som står på spill enn i et vanlig liv. Dessuten går ting mye raskere.

Utvikling av og brudd i relasjoner som ville tatt årevis for de fleste, tar uker på Plata. Folk lever tettere på hverandre i mye mer akutte situasjoner. – Dersom en venn sviker deg, oppleves det som et langt større svik enn om en vanlig kamerat sviker deg i et normalt liv. Det går så innmari innpå deg. Det blir veldig personlig å plutselig mangle ti, femten tusen når du er hekta, sier Bjordal. Knutsen forteller at særlig én historie har overbevist ham. En ung gutt han kjente godt og stolte på, som var på perm fra fengsel, skyldte omtrent 10 000 kroner i rusmiljøet. En liten gruppe menn hadde møtt opp på døren og gitt ham en sprøyte og et valg: Injisere den kullsvarte blandingen selv eller la torpedoene gjøre det etter de hadde jult ham opp. Ved et lykketreff hadde kreditorene feilberegnet dosen og Knutsens venn våknet igjen. Hvis den hadde vært noe høyere hadde neppe noen fattet mistanke ved dødsfallet. Nok en overdoseulykke. Også Bjordal forteller om en venn som har overlevd en overdose og siden har fortalt det var folk fra en pakistansk liga som tvang ham til å sette skuddet. Både Bjordal og Knutsen er nøye med understreke at det er viktig å ikke svartmale miljøet. Dette er mennesker i mer desperate situasjoner, med mer dramatiske liv enn andre. Men det er ikke slik at rusmisbrukere er mer voldelige og kyniske enn andre. – Det er viktig å huske på at det generelt er lite vold og trusler i dette miljøet. Først og fremst dreier det seg om syke folk, som har mye til felles og som holder sammen. Politet: – Judasdoser er en hypotese Knut Skjelvan ved voldsavsnittet på Grønland politistasjon jobber med mistenkelige dødsfall i Oslo. Han bekrefter at politiet er bevisst på ryktene om judasdoser. – Vi har det alltid i bakhodet i forbindelse med overdoser. Men vi behandler omlag 350 dødsfall i året, og jeg tror ikke omfanget av judasdrap er så stort. Han får støtte av pensjonert politioverbetjent Finn Abrahamsen, som var leder for voldsavsnittet i Oslo-politiet mellom 1994 og 2007 og har en lang og merittert politikarriere bak seg. Han har fulgt kriminaliteten i rusmiljøene tett. – Det ville være kategorisk av meg å ikke ta høyde for at dette med judasdoser skjer, sier Abrahamsen, og legger til at han ikke kan utelukke mørketall. – Alle vet at heroin egner seg til å dekke over mord.

Problemet, mener begge, er at sakene er veldig vanskelige å etterforske. «Hva skjedde med Tony?» Hvor blei det av Tony? Finn ut hva som skjedde med Tony. Hva gjorde de med Tony? Spør dem om Tony. Alle veit hva som skjedde med Tony. Den såkalte Tony-saken går igjen når vi spør personer i rusmiljøet i Oslo om judasdoser. Som et av de få eksemplene på et tilsynelatende rusrelatert dødsfall som har blitt svært grundig etterforsket, tjener den som et godt eksempel på hvordan et dødsfall oppfattes ulikt i miljøet og hos politiet - og hvordan rykter om judasdoser kan oppstå. Nyttårsaften 2012 ble 33 år gamle Tony Bonesvoll meldt savnet. Han ble sist sett på Etterstad i Oslo. Store ressurser ble satt inn for å finne ham. Saken vekket medieinteresse og politiet gikk 11. januar ut med en utlysning. Bonesvoll hadde vært godt likt, og tipsene strømmet inn. Ingen kunne si konkret hva som hadde skjedd, men mange hadde noe å fortelle om livet hans. I miljøet mente man å vite at noen hadde tatt livet av Tony med en judasdose og dumpet liket. Anders Oksvold fra savnetgruppen ledet etterforskningen. I media beskrev han saken som «mystisk». – Det kom inn veldig mange tips i den saken, samtidig var det veldig få som var villig til utdype det de «visste» i vitneavhør, sier Oksvold. Torstein Bjordal i FHN kjente godt til Tony Bonesvoll. For ham virket det sannsynlig at han var blitt drept. – Han vanket i et miljø der voldsrespekten er helt sentral for å få hjulene til å gå rundt. Er du i det miljøet som synes det er greit å drepe folk, kan det selvfølgelig gå langt verre enn i et miljø der en ikke synes sånt er greit. – Sånne rykter er smittsomme, sier Oksvold. – «Han var her i går sammen men den og den. Sikkert de som har knerta ham». Det kan være ti forskjellige tips som kommer inn, men historien er i bunn og grunn den samme – et rykte som har blitt satt ut og blitt mer dramatisk etterhvert som det gjenfortelles. I mars ble liket funnet i et skogholt i Østmarka med stoff i blodet. Dødsfallet ble av politiet beskrevet som «mistenkelig», og saken overført til voldsavsnittet. I den grad man ikke var overbevist fra før, virket det nå åpenbart. Politiet hadde funnet det man i miljøet skjønte med en gang: Tony Bonesvoll hadde kommet på kant med noen,

Han fikk et valg: Sett en overdose på deg selv eller ta jobben med å sette den på andre i samme situasjon.

REPORTASJE

Judasdose Drapsmetode i rusmiljøet som går ut på å med hensikt gi noen en overdose heroin. Dermed kamufleres drapet som et ordinært overdoseuhell. Begrepet spiller på historien om disippelen Judas som sviker Jesus Kristus ved å kysse ham, og dermed forårsaker hans død. «Judasdose» og «judaskyss» blir i miljøene brukt om hverandre. Gjøres enten ved å lure offeret til å ta en dødelig dose, eller true vedkommende til å sette den på seg selv med trusler om vold. Omfanget er ukjent, men både rusmiljøet, rusarbeidere og politiet forholder seg til fenomenet som reelt. Likevel finnes det svært få kjente saker. Overdose Norge ligger helt i toppen av overdosestatistikken internasjonalt. En av hovedårsakene er kombinasjonen av heroin og sprøytebruk. Siden det første overdosedødsfallet i 1977 har over 5000 mennesker omkommet av overdoser i Norge. Overdosedødeligheten steg kraftig fra midten av 90-tallet til 2001. Fra 2002 har antallet stabilisert seg på rundt 200-300 dødsfall per år. De fleste dør ikke på gata, men hjemme, eller på en privat adresse. 246 narkotikadødsfall ble registrert i Norge i 2012. Av de døde var 185 menn (75 prosent) og 61 kvinner (25 prosent). Hordaland og Bergen har størst økning i narkodødsfall de siste årene, mens tilsvarende tall for Oslo holder seg stabile. Kommunene med fleste overdosedødsfall er Oslo, Bergen, Drammen, Fredrikstad, Asker, Porsgrunn, Arendal, Stavanger og Trondheim.

Alle vet at heroin egner seg til å dekke over mord.

05/2014

REPORTASJE

Manglende obduksjoner er en trussel mot rettsikkerheten.

Obduksjoner Obduksjon er en medisinsk undersøkelse av kropp og organer for å avgjøre dødsårsak. Ved unaturlige dødsfall heter det i påtaleinstruksen at man som hovedregel skal obdusere. I Norge forekommer rundt 4500 unaturlige dødsfall i året. Av disse sendes i dag omlag 1650 til rettsmedisinske undersøkelser. Frekvensen på obduksjoner har sunket betydelig i Norge de siste årene, noe som kan føres tilbake til at det på begynnelsen av nittitallet ble gjort endring i betalingsordningen for rettsmedisinske obduksjoner. Finansieringen ble da lagt til det enkelte politidistrikt. Før denne omleggingen var det vanlig å foreta rundt 3000 rettslige obduksjoner i året. Narkotikamiljøet i Norge Antallet heroinavhengige i Norge har blitt anslått til omlag 10.000, der det store antallet injiserer heroin. De største åpne russcenene i Norge i dag befinner seg i Oslo sentrum og Nygårdsparken i Bergen. I hovedsak er det langt flere menn enn kvinner i de åpne rusmiljøene. Unge under 25 år utgjør 15 til 20 prosent av miljøet.

fått injisert en judasdose og blitt dumpet i skogen for å dø. Politiet avventet imidlertid obduksjonsrapporten før de ville uttale seg. Rykter som våpen – Det er alltid noen som kjenner en som har bøffa en annen, eller banka noen, sier Bjordal. Historiene går i bølger. Jo dårligere dager, jo mer desperat situasjonen er, desto mer snakkes det om vold. Stemningen i miljøet er blant annet påvirket av tilgangen på heroin. Blir prisene for lave holder distributørene stoffet tilbake for å skape tørke og etterspørsel. I slike perioder dukker gjerne historier om drap og svik opp. Livet på gata gir større rom for misforståelser og usannheter, mener Bjordal. – Hvis to stykker legger seg ved siden av hverandre og sovner etter «kveldsfriskmeldinga», kan det hende bare den ene våkner. Hvis noen sier at «en av dem satt judasdose» – hva har han andre å stille opp med da? Rykter er kanskje det mest brukte våpenet i miljøet. Særlig de yngste er opptatt av å snakke om vold. – Det er tragisk nok en del 18-åringer på plata. De er ofte interessert i å prate om vold og lignende ting, sier Bjordal. – Relasjonene mellom stoffmisbrukere er litt mer kompliserte og dynamiske enn i det øvrige samfunnet, forteller Arild Knutsen. – Du har klasser i miljøet som ser ned på hverandre. Noen ser ned på =Oslo-selgere, andre ser ned på de som bruker sprøyter. Noen amfetaminbrukere ser ned på heroinbrukere, og motsatt. Miljøet er veldig preget av interne rangordninger. Myten om at de som ikke innordner seg blir drept, kan ha en sosialiserende effekt. Sagt på en annen måte: Det finnes de som har interesse av at folk tror de når som helst kan forsvinne som Tony Bonesvoll. Men hva skjedde egentlig med Tony? Noen dager etter likfunnet var politiet klare til å uttale seg i Tony-saken. I en pressemelding 25. mars 2013 heter det at ikke noe kriminelt har funnet sted. Anders Oksvold viser oss papirene. Saken har blitt etterforsket svært grundig, og konklusjonen er klar: Mengden heroin i blodet var ikke unormalt høy. Det finnes en annen dødsårsak. Det var imidlertid for sent å forandre historien. Ryktet om at Tony Bonesvoll hadde blitt drept med en judasdose var etablert, og blir internt i miljøet fortsatt gjentatt som en vedtatt sannhet. Tony-saken viser hvordan myten om judasdoser kan få fotfeste selv der det viser seg å ikke være grunnlag for det. Med Bonesvoll ble det foretatt både rettsmedis18

05/2014

insk obduksjon og grundig taktisk politietterforskning. Det er svært sjelden tilfellet når en heroinist blir funnet død etter en overdose. Etterlyser etterforskning, men vil ikke tyste – Det er ikke noe tvil om at politiet vet om judasdoser, sier Stein Morten Lier. Han er dokumentarbokforfatter og har satt seg inn i judasdose-problematikken under arbeidet med boka Mafia i Norge. – Det har de også sagt til meg. Men å gå derfra til konkrete tiltaler er en jobb. En jobb som koster penger. De aller fleste overdoser oppfattes som ulykker eller selvmord. Da startes heller ingen etterforskning. Hvis man derimot åpner for at det dreier seg om et drap, må politiet drive en omfattende etterforskning. For at det skal skje trengs både ressurser og vilje. I en rapport fra Senter For Rus- og Avhengighetsforskning om overdosene i 2006 og 2008, kommer det frem at det er et sterkt ønske i rusmiljøet at politiet etterforsker overdoser grundigere. På samtlige møter forskerne hadde hatt med brukere, ble fenomenet tatt opp. Av alle overdosedøds-

Stein Morten Lier

Finn Abrahamsen

Arild Knutsen

Torstein Bjordal

fallene i perioden, er to registrert som drap i dødsårsaksregisteret – langt færre enn anslått av kildene i miljøet. Finn Abrahamsen er enig i at man vet for lite om fenomenet, men mener miljøets motvillige kontakt med politiet gjør påstandene vanskelige å følge opp. – De narkomane prater veldig mye om sånne ting. Når kameraten dør, tror de det er judasdrap. For de har jo hørt at «den har gjort det og det». Det som er slitsomt med de folka er at du ikke vet hva som er sant og ikke. Når de skal avhøres husker de plutselig ikke noe. Også Anders Oksvold trekker frem motviljen mot å bli en «tyster» som den største utfordringen med å etterforske et potensielt drap i rusmiljøet. «Jon»– en profesjonell judasmorder I sin doktorgrad om heroinøkonomien fra 2005 refererer sosialantropolog Geir Moshuus et intervju med «Jon», en norsk mann som oppgir å ha jobbet som såkalt cleaner i Oslos rusmiljø. Beskrivelsen hans gir et slags svar på hvorfor kilder tett på de angivelige drapene ikke snakker med politiet. «Jon» var selv heroinmisbruker, og viklet seg inn i et nett av kriting og gjeld. Da problemene en dag innhentet ham i form av besøk fra den pakistanske kreditorens gjeldsinnkrever fikk han et valg: Sett en overdose på deg selv eller ta jobben med å sette den på andre i samme situasjon. «Jon» valgte det siste. Dermed ble han et viktig ledd i byens heroinøkonomi. Arbeidsbeskrivelsen gikk ut på å sørge for at personer utpekt av de høyere nivåene satte for store doser heroin. Som regel tilfeller som ham selv, kunder som ikke betalte. Metoden var ifølge «Jon» veldig vanlig. – Jeg kan med hånda på hjertet si at fem og førti prosent av alle overdosa her i byen er fingerte, forteller han. Overlagte drap skjult som uhell. «Jon» var dyktig, først og fremst fordi han hadde en av de viktigste egenskapene for en cleaner: Han snakket ikke i avhør. – Gjør’u en feil, driter’u deg ut, kjører’u ikke rett frem, så blir’u tatt av banen, sier «Jon». Slik var han fanget. Han måtte «kjøre rett frem»: gjøre som han ble fortalt og holde tett. Da han satt i rettssaker – en hverdagslig affære for en i «Jon»s yrkesvei – satt kontakten hans fra ligaen i salen. Han tok aldri kontakt, sa ikke noe, men snudde seg og blunket på vei ut. Alt OK, du er trygg – for denne gang. Som ofte med historier om judasdoser, er det vanskelig å vite hvor mye som er sant. Moshuus har vurdert saken nøye, og forteller oss at han oppfattet kilden som troverdig.

Politiet sparer penger ved å droppe obduksjon Om man skal etterforske en overdose som potensielt drap, må liket obduseres. Det gir ikke nødvendigvis svar – obduksjon kan avgjøre om dosen var dødelig, ikke hvem som satt den og hvorfor – men kan gi holdepunkter: Mistenkelig høye doser, unaturlige sprøytestikk, spesielle blandinger, eller annet som tyder på at det ikke er snakk om et uhell. Obduksjon vil i mange tilfeller være eneste mulighet til å oppdage noe mistenkelig med dødsfallet. I dag er det slett ingen selvfølge at overdosedøde obduseres, det er en beslutning som tas fra gang til gang. Det avgjørende er i mange tilfeller ikke politifaglige vurderinger, men økonomi og hvor i landet dødsfallet finner sted. – Det man i alle fall bør gjøre, er å rydde opp i dette med obduksjoner, sier Lars Holmen generalsekretær i Norsk Narkotikapolitiforening, når vi spør ham om hvordan man kan komme til bunns i judasdosemytene. Tidligere var det Justisdepartementet som betalte alle rettslige obduksjoner i Norge. Det enkelte politidistrikt kunne dermed fritt rekvirere likundersøkelser uavhengig av økonomiske betraktninger. I 1991 endret man finansieringen, slik at det enkelte distrikt selv måtte betale obduksjonene. Årsaken var rent administrativ og økonomisk – ikke politifaglig, og resultatet var en drastisk reduksjon. Fra et landsgjennomsnitt på nærmere 3000 rettslige obduksjoner i året, til dagens nivå på nærmere 1500. Rettsmedisinske undersøkelser utføres hovedsakelig i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Dermed gjør transportutgifter at en obduksjon får svært ulike kostnader avhengig av hvor liket befinner seg. Aller høyest er prisen i Agderfylkene. En enkelt obduksjon kan her koste opp til 60 000 kroner, mens den i Oslo ligger på omtrent 15 000. I Oslo gjøres 662 obduksjoner per 100 000 innbyggere. I Agder er tallet 8. Det er færrest i landet. Kriminalsjef Arne Pedersen bekrefter sammenhengen mellom pris og obduksjonsfrekvens. – Det er ingen god ordning at politidistriktene som ikke har institusjoner lokalt som foretar rettsmedisinske obduksjoner selv må dekke ekstrakostnadene med å sende avdøde til obduksjon på Folkehelseinstituttet.

Det er et sterkt ønske i rusmiljøet at politiet etterforsker overdoser grundigere.

REPORTASJE

Jo dårligere dager, jo mer desperat situasjonen er, desto mer snakkes det om vold.

Han mener imidlertid Agder-politiet veier opp for manglende rettsmedisinske undersøkelser ved å gjøre grundigere kriminalteknisk arbeid, undersøkelser på åstedet og av den avdøde. – Flere obduksjoner ville avslørt drap Svenske tall viser at det avdekkes 1 – 2 mord per 1000 obduksjon. Torleiv Rognum, rettsmedisinsk professor ved Rikshospitalet, jobber med å estimere tilsvarende tall for Norge. Arbeidet er ikke fullført, så han vil ikke kommentere dem. Han sier likevel at han vurderer de svenske tallene som et sannsynlig anslag. Rognum er klar på at dagens ordning er mindre fornuftig enn den gamle. At kun et klart mindretall av de unaturlige dødsfallene i Norge medfører obduksjon, skaper en uheldig usikkerhet. – I vår kulturkrets ser vi på livet som det ytterste gode, og vi bør derfor løfte spørsmål om død over økonomiske prioriteringer. Finn Abrahamsen bekrefter at rettsmedisinere oppdager drap politiet ikke hadde sett. – Jeg vet om i alle fall opp mot ti drap – det er mulig det er flere, dette er bare de jeg kommer på i farten – som har blitt oppdaget av rettsmedisinere på tross av politiets antakelser. Det er ganske mye. Hadde ikke likene blitt obdusert, hadde det ikke blitt oppdaget drap, sier han. – Manglende obduksjoner er en trussel mot rettsikkerheten. – Vanskelig å overbevise retten Abrahamsen forteller at judasdrap også vil være vanskelig å få gjennom i rettssystemet. – I de sakene vi har prøvd for domstolen har det vært svært vanskelig å overbevise retten, sier han. Det er her naturlig å gjøre en distinksjon. Det finnes flere drapssaker hvor dødsårsaken er en overdose, men denne er brukt mer som et ordinært drapsvåpen – uten at det er gjort forsøk på å skjule drapet som et overdoseuhell. Et eksempel er det såkalte kamikazedrapet, der en mann ble tatt med ned i en kjeller og holdt nede mens en av drapsmennene satte 2 gram heroin i armen hans (en dose så stor at ingen ville overlevd). Her ble det i tillegg brukt annet utstyr som «gladpack» rundt hodet og stump vold. Selv om slike drap i blant omtales som judasdrap, vil vi her holde oss til tilfeller hvor metoden blir brukt til å kamuflere et forsettlig eller overlagt drap som et uhell. Her er retten avhengig av tilståelse eller vitner. I 2006 ble en mann av Høyesterett dømt til forvaring på 21 år med minstetid på ti år for å ha drept en bekjent. I tiltalen står det at drapet er utført ved å «sette en overdose

heroin intravenøst på vedkommende eller forledet ham til å sette en slik dose på seg selv hvoretter han døde av heroinforgiftning». Konsentrasjonen heroin og morfin var langt over det man finner ved overdoseuhell. Avdøde skal kort etter injeksjonen ha oppdaget at dosen var altfor høy og i desperasjon angrepet drapsmannen, som ifølge vitner skal ha overmannet avdøde og sagt «Du har tabba deg ut». Retten fant grunn til å tro dette refererte til at avdøde tidligere hadde tystet på domfelte. I den andre kjente judasdose-saken ble en 39-åring fra rusmiljøet i Langesund dømt for drap etter å ha lurt en person til å ta en overdose heroin. De to hadde en konflikt, men ruset seg sammen som venner da drapet skjedde. Aktor anså det som skjerpende at den drepte ikke kunne verge seg, fordi han ikke visste at sprøyten inneholdt en dødelig dose. Ryktene om drapet hadde florert i rusmiljøet, og tiltalen baserte seg på at domfelte innrømmet drapet overfor flere vitner. I begge dommene har politiet hatt noe konkret å basere seg på. I den ene saken fantes det vitner til drapet, i den andre avslørte drapsmannen seg selv. Det er sjelden tilfellet. – Ofte må en enorm etterforskning til, sier Abrahamsen. Er det ikke foruroligende at alle som er tett på miljøet, deg inkludert, mener at judasdrap forekommer, men at så lite gjøres for å oppklare? – Jo, men dette er ikke lett. Det som må til er at man setter av midler og samler en gruppe dedikerte mennesker som har lyst til å jobbe med dette, som gransker narkotikadødsfallene i større grad enn hva man gjør i dag. Det har man aldri forsøkt. Blant annet må man dybdeintervjue familie og venner av overdoseofrene. Dette ville også vært et bidrag til de pårørende, som kan få et svar. Alt dette må gjøres over en viss tid og det vil koste penger. Det virker dessverre ikke som det er noen interesse for det. Ingen spørsmål Tilbake på Plata treffer vi en dame i femtiårene. Hun er godt kjent med skjulte drap i miljøet. Det er ikke noe nytt, forteller hun. Før var internjustisen enda hardere. Brøt du reglene, ventet judasdosen. Sånn var det, og alle visste det. – Jeg husker en dag den største bøffer’n i byen plutselig satte en overdose på gamle Plata, lenger oppi her. En skikkelig drittsekk – solgte bøff, plagde jentene og var generelt ufyselig. En dag lå han der. Ingen brøt inn, de stilte seg heller rundt så ingen skulle hjelpe ham. Han døde den dagen, for snart tjue år siden. Ingen har stilt spørsmål om det.

– VÅR SØNNS DØD BLE NEDPRIORITERT FORDI HAN VAR RUSAVHENGIG Da SV-politiker Aud Karin Oen og mannen Bjarne Hellesøy mistet sønnen fikk de aldri svar på om det var skjedd noe kriminelt. FOTO EMIL FINNERUD BERGEN: – Jeg har sagt det hele tiden, at jeg tror det har skjedd noe kriminelt. At han har vært utsatt for en form for judasdose, sier Bjarne Hellesøy. I august 2007 mistet han og kona Aud Karin Oen sønnen. Even var 26 år gammel. Han hadde et rusproblem, men var frisk, sterk og trente mye. Omstendighetene rundt dødsfallet var mistenkelige. – Han var ikke en typisk sliten narkoman, sier Oen. – Vi har forsøkt å finne ut hva som egentlig skjedde. Jeg har vært åpen for at det kan finnes flere mulige forklaringer, men vi fikk lite svar fra politiet. Selv om jeg sendte brev med alt vi lurte på, fikk vi aldri et skriftlig svar.

Hvordan var møtet med politiet? – Vi var først inne til en slags orientering. Den husker jeg lite av. Det var så tett på, vi var fortsatt i sjokk. Brevet sendte jeg i slutten av januar 2008 og dødsfallet skjedde august 2007. Såpass lang tid tok det å summe seg. I det tidsrommet hadde det fra politiets side ikke skjedd noe som helst, slik vi ser det. – Politiet brydde seg ikke. Satte seg ikke inn i saken. Det skjedde ingenting. Politiet tok ikke kontakt med oss dersom vi ikke hadde tatt kontakt først. Det meste som ble drevet fram, følte vi at vi selv sto for. Vi opplever at saken ikke har blitt etterforsket. Ingen av vennene eller andre i miljøet Even vanket i ble tatt inn til avhør. Foreldrene fikk inntrykk av at politiet ikke jobbet ut fra noen teori om hva som skjedde natten sønnen deres ble borte. De ba om et møte med rettsmedisineren som hadde obdusert Even. Rettsmedisineren ga foreldrene nye opplysninger de ikke hadde fått av politiet.

– Det var motstridende forklaringer fra de to partene, sier Oen. – Vi opplevde helt klart at saken ble nedprioritert fordi Even var rusavhengig. Politiet var forutinntatte. Dette var liksom nok en overdose, and that’s it. Mistenkelige dødsfall hos rusavhengige blir behandlet helt annerledes enn andre mistenkelige dødsfall. Rundt samme tid som Evens dødsfall, pågikk etterforskningen av en mye omtalt forsvinningssak i Bergen (den såkalte Dung Tran Larsen-saken, journ.anm). Lommemannensaken var også i politiets søkelys. – Politiet hadde tilsynelatende for mye å gjøre til å bry seg om vår sak. De fortalte helt åpent at de var veldig opptatt med forsvinningssaken, sier Oen. Oen er SV-politiker og Fylkesordførerkandidat på fylkestinglista i Hordaland. – Vi ser på oss selv som ganske ressurssterke, men ikke engang vi klarer å bringe disse tingene opp på et nivå det fortjener. Rusavhengige er nederst på rangstigen i alle sammenhenger. Ingen andre grupper i samfunnet ville funnet seg i en slik behandling. Dessverre finnes det ingen sterk pressgruppe utenfor heller, fordi de fleste som er personlig berørt av dette som regel er så nedkjørte selv. Da blir det vanskelig å gjøre noe, å få til forandring. – Vi skammer oss ikke over Even, uansett om han døde av det ene eller det andre. Noen er nødt til om snakke om dette og sette dagsordenen. Hvilken erfaringer sitter dere igjen med nå? – En følelse av maktesløshet. Det beskriver situasjonen best. Du er helt utslått og så møter du et apparat som ikke tar initiativ til å følge opp noen ting. NATT&DAG har ikke lyktes i å få en kommentar fra politiet i Bergen.

Mistenkelige dødsfall hos rusavhengige blir behandlet helt annerledes enn andre mistenkelige dødsfall. 05/2014

INTERVJU

NÅR OFFERET PLINGER I GLASSET Ingen ville lytte til performancekunstner Anna Odell da hun ertet på seg hele Sverige som falsk mentalpasient i 2009. Nå har hun fått nasjonens oppmerksomhet med Gjenforeningen, filmen om talen ingen vil høre. TEKST KAMILLA RØNNESTAD FOTO PRESSE TRE MENN har tatt initiativ til å samle skoleklassen til gjenforeningsfest. Det er 20 år siden de gikk ut av grunnskolen, og de gamle klassekameratene hilser, klemmer, skåler og skråler. Litt ut i middagen plinges det i et glass, og en kvinne reiser seg forsiktig. «Grunnen til at vi sees her i dag er at vi var klassekamerater i ni år. Jeg vil gjerne si noen ord om hvordan jeg opplevde de årene.», sier hun. Folk vrir seg litt i stolene, aner kanskje hva som vil komme. «Det handler ikke om å fordele skyld, men om behovet mitt for å si det jeg ikke kunne si da.» Slik begynner Gjenforeningen, skrevet og regissert av svenske Anna Odell. Kvinnen som står oppreist er henne selv – i rollen som seg selv. Gjennom hele oppveksten ble hun utstøtt og mobbet av klassen. Egentlig ville Anna holde en slik tale til klassen sin i virkeligheten. Hun visste at det var planlagt en gjenforening, og ville gjøre det til et kunstprosjekt i en eller annen form. Men så, mens hun fortsatt jobbet med talen, så hun

05/2014

bilder fra gjenforeningen på Facebook. Hun var skuffet – ikke fordi hun ikke fikk være med, men fordi kunstprosjektet falt sammen. Hvorfor hadde de ikke turt å invitere henne? Hva var det de var redde for? KANSKJE VAR grunnen at hun hadde gått fra å være klassens mobbeoffer til å bli Sveriges mest omtalte kunstner. De var kanskje redde for hva mobbeofferet ville gjøre, nå som hun hadde blitt en fryktløs kunstner. I 2009 – da gjenforeningen skulle avholdes – blåste det nemlig hardt rundt Anna Odell. Avgangsprosjektet hennes fra Konstfack i Stockholm, Okänd, Kvinna 2009-349701 var heftig debattert. Hun hadde iscenesatt en psykose på Liljeholmsbron, blitt hentet av politiet og lagt i belter på Sankt Görans psykiatriske hospital. Neste dag, da hun fortalte de ansatte at hun ikke var syk, ble hun møtt med raseri. Hendelsen havnet i media lenge før prosjektet var ferdig. Hun ble politianmeldt og anklaget for å misbruke sykehusets ressurser. Hun fikk til og med dødstrusler. Det tok lang tid før offentligheten fikk rede på at hendelsen på Liljeholmsbron var en gjenskapelse av en reell psykose som Anna

hadde hatt ti år tidligere, og en del av et prosjekt hvor hun ville belyse sider av psykiatrien som det vanligvis ikke snakkes om. Først da stilnet dødstruslene. Opplever du at folk er mer mottakelige for Gjenforeningen? – Ja, absolutt. Det handler mye om hvordan verket har nådd media. Når det gjelder Okänd, Kvinna gikk overlegen [for Sankt Görans hospital, David Eberhard] ut med påstander om at jeg hadde vært voldelig mot ansatte, påstander som senere ble bevist å være løgn. Så prosjektet skapte en reaksjon hos folk – men det

Det er veldig ekkelt at journalister, som jo burde ha en interesse av å skildre sannheten, unngår å gjøre det.

var ikke en reaksjon på verket mitt, det var en reaksjon på en opprørt person, overlegen, som fremstilte pasienter og pleiere som ofre for en oppmerksomhetssyk kunstner. Jeg kan tenke meg at om noen, for eksempel noen fra klassen, hadde gått ut i media under prosessen med Gjenforeningen, så hadde kanskje mottakelsen blitt annerledes. I GJENFORENINGEN og Okänd, Kvinna bruker hun egne erfaringer for å belyse problemer i samfunnet. – Det oppstår noe interessant når man bruker sin egen erfaring og lar den møte virkeligheten, eventuelt lar den møte en blanding av fiksjon og virkelighet. For øvrig hadde jeg nok aldri kommet på å gjøre Okänd, Kvinna hadde det ikke vært for at jeg møtte en kvinne på samme bro, i samme situasjon som meg, mens jeg gikk på Konstfack. Det var en utrolig sterk opplevelse. – Jeg syntes også at det ville være en god måte å undersøke samfunnet vårt på. Når man møter en psykiatrisk sykepleier som pasient eller journalist, er svarene de kommer med som regel forhåndsbestemte. Men når

INTERVJU

Veldig mange av de vi valgte å ha med i filmen hadde samme plass i hierarkiet på grunnskolen som karakterene de spiller.

de møter en kunstner som tidligere har vært pasient, og agerer som hun gjorde da hun var pasient, setter det ting på spissen. Det komplekse som oppstår i slike situasjoner tvinger frem ting som er tett på virkeligheten. I MAI KOMMER Gjenforeningen på norske kinoer. Odell spiller altså seg selv i filmen, men klassekameratene er skuespillere. – I castingprosessen begynte skuespillerne med å fortelle om sin egen opplevelse av skoletiden. Veldig mange av de vi valgte å ha med i filmen hadde samme plass i hierarkiet på grunnskolen som karakterene de spiller. Jeg tror ikke det var tilfeldig. Å? Bærer man med seg plassen man har på barneskolen hele livet, tror du? – Det vet jeg ikke. Jeg tror ikke det nødvendigvis må være sånn. En skuespiller som spilte en av de coola killarna har vært veldig mobbet, men i dag oppfattes han som en med, hva skal jeg si, høy stilling. Jeg tror at ens personlighet forandres når man blir mobbet, og derfor er det nok større sjanse for at man vil forandre seg igjen senere i livet. Det er kanskje mer sannsynlig at

man forblir i samme rolle når man har hatt en plass i gruppen hele tiden. Gjenforeningen hadde premiere under filmfestivalen i Venezia, hvor den vant den prestisjetunge prisen for beste debutfilm. I Sverige har filmen blitt hyllet av et unisont kritikerkor og vunnet Guldbagge for beste film og beste manus. Filmen består av to deler, hvor den ene er gjenforeningsfesten og talen. I den andre delen har Anna bestemt seg for å vise gjenforeningsfilmen til klassekameratene sine, noe som skal vise seg å ikke være så lett. Brorparten av dem er for opptatte til å møte henne, eller svarer ikke når hun ringer. BÅDE I Gjenforeningen og i Okänd, Kvinna tematiseres offerrollen. Med Okänd, Kvinna ville Anna ta et oppgjør med offerrollen man får tildelt som psykisk syk. Med Gjenforeningen tar hun et oppgjør med det å være stemplet som mobbeoffer. Det er vanskelige emner. Overtramp – forbrytelser, om du vil – begått i institusjoner som skal ta vare på oss når vi er sårbare. Institusjoner hvor vi ofte befinner oss mot vår vilje («Vi har jo skoleplikt,» påpeker Anna i et annet intervju).

I Gjenforeningen snakker hun om ting vi ikke skal snakke om. «På en måte har jeg jo lyst til å fortelle dem at de har såret meg, men det ville jeg aldri ha gjort. Man gjør jo ikke sånn,» sier hun til en kollega i filmen mens de diskuterer prosjektet. «Men jeg vil finne ut hva som skjer når man gjør det likevel.» – Hovedinteressen min er å sette fokus på hvor endimensjonale vi ofte er. Jeg påstår ikke at det jeg presenterer er sannheten, men jeg åpner for flere tankeganger. Noe av det som interesserer meg mest er ulike former for dobbeltmoral, fremfor alt når det gjelder mennesker som har en viss stilling, som har makt. DET ER VANSKELIG å bli konfrontert med det som vanligvis forties. «Vi var jo bare barn!», forsvarer klassekameratene seg med i Gjenforeningen. I forbindelse med Okänd, Kvinna svarer psykiatrien, kroppsliggjort av overlege Eberhard, med å komme med beskyldninger om at det er Anna som er overgriperen. I den forbindelse fikk hun merke hvor mye makt har å si i media.

– Da nyheten om hva jeg hadde gjort i forbindelse med Okänd, kvinna nådde media, lot man overlegen og mange andre snakke vidt og bredt om det han påsto at jeg hadde gjort. Det var ingen som sa til ham at «nei, du kan ikke snakke om dette, for Anna er ikke her». Men da jeg i etterkant av rettssaken ville uttale meg, si imot det han hadde påstått og skrevet – da fikk jeg ikke lov, fordi det var så hardt å gå ut mot ham når han ikke var der for å forsvare seg. Selv om det var bevist – det fantes håndfast materiale fra rettssaken som beviste at han hadde løyet – så fikk jeg ikke lov til å uttale meg om det. – Det er veldig ekkelt at journalister, som jo burde ha en interesse av å skildre sannheten, unngår å gjøre det. At man har såpass mye respekt for autoriteter, selv om de sitter på makt som fortjener å granskes. Til slutt fikk jeg skrive en replikk, men da fikk jeg ikke skrive navnet hans, da måtte jeg bruke «overlegen». Og på det tidspunktet var han ikke engang overlege lenger. Okänd, kvinna vises på Atelier Nord ANX i Oslo fra 6. til 15. mai. Gjenforeningen har premiere 9.mai. 05/2014

REPORTASJE

05/2014

REPORTASJE

FOR BRY TELSE & GRA FF TEKST SVEIN STRØMMEN FOTO JETON KAÇANIKU

Tretti år etter at «Beat Street»-filmen inspirerte den første generasjonen norske graffitimalere holder hovedstadens graffitimiljø ut – ikke minst på sosiale medier – og rekrutteringen av nye aktører fortsetter. Med stadig mer overvåkning, ytterligere holdnings- og svertekampanjer fra det offentlige og helt reelle muligheter for bøter i millionklassen, går det fortsatt an å male en wholecar som på nittitallet, og er det verdt det? NATT&DAG har blitt med det unge og fremadstormende crewet MSHF/Hi-5 som har prøvd nettopp det. 05/2014

» 23

REPORTASJE

FORBRYTELSEN DET ER EN KALD MORGEN på endestasjonen. At vi er flere uker inn i den offisielle våren hjelper ikke, her ute i periferen snør det friskt, og vi blir seige i knærne der vi sitter i et buskas og glor. I et annet buskas litt lenger borti sporet sitter en håndfull gutter i skolealder og venter på riktig tidspunkt. Sjekker ruter, sykroniserer klokker, kanskje, ser etter noe som helst utenom det vanlige som kan sette en stopper for operasjonen. Om alt går etter planen skal MSHF/Hi-5 straks male sin første wholecar (full dekning av langsiden på en t-banevogn, red. anm.). Det er en oppgave som krever en viss smidighet, og en rigid planlegging. Til sin fordel har denne gjengen vært ute både én og to ganger før, og de vet at man ikke firer på organiseringen. – Enten gjør vi det etter planen, eller så gjør vi det ikke. Når noe ikke funker og man finner på noe nytt på sparket, det er da det går galt, fortalte de oss noen uker i forveien, da de først begynte å planlegge operasjonen. MSHF/Hi-5 er et ungt crew, de har holdt det gående i omtrent et år og består av rundt et halvt dusin medlemmer. De maler kun crewnavnet i slike sammenenger av hensyn til en eventuell straffeforfølgning – når flere maler det samme er det vanskeligere å hefte skadeverket til enkeltpersoner. – Vi later i hvert fall litt som det, sier de. Graffitikulturens anslag mot kollektivtransporten har hatt en oppsving i Oslo de siste årene, eller i hvert fall en oppsving i synlighet. Det har alltid blitt malt baner, men i blant har kun de færreste sett dem, ikke minst når Sporveiens policy er å ta vandaliserte baner ut av trafikken ved første anledning. I dag er tilstanden en litt annen, og det relaterer selvfølgelig til sosiale medier. Terskelen for å spre, og ikke minst se, bilder av ferske piecer har nådd et bunnpunkt på Instagram, i hvert fall blant yngre malere og crews som vokser opp i en mediehverdag der deling av bilder er en åpenbarhet. Følger man godt nok med og er rask nok på labben kan man i praksis se en nymalt t-bane på internett det ene øyeblikket, og med den rette informasjonen innabords – hvilken linje og i hvilken retning, f.eks – dra ut og se (og fotografere) den selvsamme banen på vei til endestasjonen hvor den nok tas ut av trafikk. Klart, man kunne gjennomført en tilsvarende operasjon med MMS, faks eller fasttelefoni allerede, men nedslagsfeltet skalerer i det uendelige på Instagram, og brukervennligheten er mildt sagt en annen. Derfor er det ingen overraskelse at bilder av vognen som ble malt denne morgenen kunne finnes – om man vet hvor man skal lete, riktignok – på nett lenge før noen av oss hadde kommet oss videre til våre respektive bopeler, kontorer eller skoler. På Instagram treffer de unge writerne ikke bare sine jevnaldrende, men også aktører fra åtti- og nittitallet, som har gravd i arkivene og velvillig deler dokumentasjon fra sine «glory

De løper maskerte ut av skogen, stive i blikket. Her fins ingen jokes, ingen tull. 24

05/2014

days» som i beste fall har kunnet ses i graffitiblader fra perioden eller i påkostede bokverk (den utsolgte «Oslo graffiti 1984-2008» på Ocht forlag gjorde et fantastisk innhugg i å dokumentere nøyaktig det tittelen tilsier), i verste fall kun i writernes egne album. Og det er et rikholdig arkiv, som viser i klartekst hvordan utviklingen i Oslo-graffitien i løpet av nittitallet beveget seg bort fra den fargerike syttitallsstilen vi kjenner fra «Style Wars»-filmen og «Subway Art»-boken som populariserte... ja, den syttitallstilen, langt utenfor sitt New York-habitat, og mot en mye hardere og mer funksjonalistisk stil med utstrakt bruk av sølvkrom og den eiendommelige rødbrune Ruststopp-sprayen. Under opptakten til Lillehammer-OL i ’94 ønsket det bestående å presentere et funklende flott Oslo for de tilreisende sportspamper og tilskuere, og hardnet grepet på graffitien, både i form av mildt sagt demoniserende reklamekampanjer (google «taggerhue»), den såkalte nulltoleransen og Sporveiens hyring av nærmest paramilitære vekterselskaper til å forfølge og dokumentere graffitimalerne (google Geir Spanien). Resultatet kom i form av en backlash fra (deler av) graffitimiljøet der kvantitet overgikk kvalitet, og – kunne man finne på å si – der begge frontene fremprovoserte en krapp endring både i samfunnets oppfatning av writerne, writernes instilling til samfunnet og selve utførelsen av graffitien. (Det har blitt sagt – jeg har prøvd å finne ut av hvem, men uten hell – at de eneste virkelige formene for ungdomsopprør på nittitallet var graffitimaling og nynazisme.) Ringvirkningene ser man fortsatt i Oslostilen, i motsetning til hva man kan si om den mer fargesprakende og konvensjonelt «pene» graffitien man ser fra f.eks Bergen og Stavanger – byer som ikke har delt hovedstadens «nulltoleranse»-innstilling for øvrig. Det offentliges kampanjer mot graffitien hører ikke fortiden til. Senest i 2012 slo Oslo kommunes «Stopp tagging»-initiativ til med et regnestykke på hvilke ungdomskulturer som kunne ha blitt bukken til den kommunale havresekken om penga ikke røk på å vaske vekk graffiti. «Nordens flotteste skatepark ville passet perfekt i Oslo» sier kampanjen, sirlig utbrodert med et photoshoppet skateparkscenario med

utsikt til Operaen og greier. Slik vil kommunen antakelig ha publikum til å tro at de åtti millioner de hevder å bruke årlig på bekjempelse av graffiti kunne vært spandert annerledes. ÅTTI MILLIONER KRONER. Det er fryktelig mye penger, om du så bruker dem på skateparker eller høytrykksspyling. Graffitimalernes respons til det offentliges regnestykker har vært den samme siden langt tilbake på nittitallet: vask litt mindre, bruk litt mindre penger. Når regnestykket viste åtti millioner i 2012 – en oppgang fra rapporterte seksti millioner i 1994¹ (et år med vesentlig mer synlig graffiti for øvrig) er det åpenbart at ingen har tatt dette hintet. Når MSHF/Hi-5 drar avgårde til endestasjonen denne morgenen har de pakket maling i fargene sølvkrom, svart og hvitt, og de har en strengt kalkulert plan å holde seg etter – og det er med en sirlig presisjon de gjennomfører operasjonen.

De løper maskerte ut av skogen, stive i blikket. Her fins ingen jokes, ingen tull. Det som var en spøkefull bunt ungdommer sist vi så dem er et oljet og effektivt apparat på perrongen. Det går vesentlig fortere enn man skulle trodd å male en hel t-banevogn, det er unnagjort på et par minutter. Gutta er over alle hauger og langt faen i vold før man får tid til å justere monokkelen for å se nærmere etter. Vi traff et fornøyd crew et par dager etter. De kom seg fint hjem, eller strengt tatt fint avgårde til skolebenken. Hvordan gikk det på skolen den dagen? – Det gikk fint, det. Det ble en god skoledag.

¹ For ordens skyld: seksti millioner 1994-kroner justert for 2012-inflasjon blir ca. åttiseks millioner, så man kan nok også argumentere for at det har vært en nedgang.

REPORTASJE

Får du en bot på tjue tusen er det surt et halvt år, men får du en bot på en million er det surt helt til det er ferdig.

man har en relasjon med, «miljøet» jeg var med i. De sa i retten at «vennekretsen til Zoer er det ingen normale mennesker som har noe godt av», de la mye ut om det. Du ble fersket av politiet på en t-baneendestasjon i 2008. Hva skjedde? – Jeg har blitt tatt flere ganger, men den gangen ble jeg tatt skikkelig, og ble bitt av hunder … Zoer justerer på bukselinningen og viser oss sporene etter hundebittet i hoftepartiet. – Stikker du fingeren inni kan du kjenne det er hult inni der. Bikkja beit godt, den! Det var politiet som kom med en gang, i vognhallen? – Ja. Vi løp mot neste stasjon, og der hoppet det en politimann fram og brølte, og det var en bikkje løs i sporet. Vi hoppet opp på perrongen og løp rundt, men der var døra låst. Vi prøvde å komme oss ut, og jeg så politimannen drev og kjasa opp den schäferen så jævlig. «Ja, ta’n! Ta’n!» Vi hoppa ned i sporet og begynte å løpe ut, og der var det et svært høl i gjerdet. Vi tenkte «Her løper vi ut!» Det hadde politiet klippet opp, for å komme seg inn med bikkjene.

DEN STRAFFEDE ETTER Å HA BLITT tatt på fersk gjerning i nittenårsalderen ble Zoer (25) idømt erstatningskrav fra NSB og Sporveien på til sammen nesten en million kroner. I dag er han lærling i et håndverkeryrke og ser lyst på fremtiden. Vi ha møtt den hardest bøtelagte norske graffitimaleren. Hvordan endte du opp som en av de større taggerne i Oslo? – Det begynte da jeg startet på videregående. Jeg tagga litt før det, men da jeg kom til dit møtte jeg de som var like gamle som meg, som tagga og greier, og da sto man veldig likt. Man hadde akkurat begynt å male litt seriøst. Vi var like gamle, hadde de samme interessene og bonda skikkelig. Da begynte man å stjele og bøffe og alt mulig. Spraybokser, alt mulig. Til slutt går det oppover. Man blir inspirert når man ser på filmer og man får en interesse for det. Hvordan var følelsen da du ble tatt opp i «a-laget»? – Jeg har møtt mange legendariske mennesker. Jeg tror mange av dem, hvis de hadde integrert seg i det normale samfunnet, kunne de nådd veldig langt. De har dannet seg en enorm kapasitet til å tenke annerledes. Det som er interessant er alle de missionsene man gjør. Dra inn i vognhaller, dra til utlandet og maler nye steder, det er det som er shiten. Man fikk mange bekjentskaper med folk man hang mye med. Reiste mye rundt i Europa. Man fikk et nettverk og man sprer seg og får fame, folk ringer deg og du vet ikke hvem de er. De har fått nummeret fra en fra Frankrike, og to tyskere sier «Kan vi male med deg?» og bare «OK, greit!» Hvor lang tid tok det å komme dit? – Tre år. Jeg malte mye, da. Det skal sies. Det jeg syntes var kulest var å male tog og t-baner, og vegger langs linja. Jeg bomba ikke så mye på gata som mange andre velger, jeg syntes det var mye kulere å bruke tid og finne ut og studere tidetabeller og den greia der.

Politimannen dro i bikkja og bikkja dro i meg, rundt på parkeringsplassen. Da var det ikke moro lenger.

Selv om langt færre så det? – Ja, jeg malte alene. Det er ikke mange som har sett tinga jeg har gjort, for det har aldri blitt vist noe sted. Jeg har tatt bilder, men det er ting folk ikke ser, mange av tingene jeg har gjort er det veldig få som har sett. Hvorfor ikke skrive noe forskjellig hver gang, i stedet for å etterlate en signatur? Når det er så få som ser det uansett. – Det er det som tar deg, de gikk spesifikt etter signaturen. Da jeg kom til tingretten sto jeg utenfor med advokaten min og så dem komme med en trillebår med dokumenter og pekte og sa «Se der ‘a, hvilken sak er det der, lissom?» Og advokaten min sa «Jeg ville ikke ledd, det er saken din.» Det var mange andre tags der enn mine. Jeg fikk regning på å vaske hele linje 5, og linje 2, som var sikkert hundre tusen kroner. Det var mange ting jeg ikke har gjort som kom opp fordi signaturen min var i fotografiet. Jeg hadde en tag på en motor under toget, og så var det noen andre som hadde malt over. Jeg prøvde å forklare at jeg har malt en eller annen gang tidligere og vogna har ikke blitt vasket ordentlig, og den taggen har vært med toget lenge. Blir du tatt for å tagge på en bygård får du et forelegg, og så er det ferdig, mens på t-banen er de mye mer hissig. Jeg var allerede dømt før jeg fikk tale i den rettssaken, det var et sånt press allerede fra første dagen. Jeg så det i øynene på dommeren og meddommeren. Politiet drar ikke bare opp graffitien, de drar opp folk

De gjorde hærverk sjøl! – Ja, de gjorde hærverk sjøl for å ta oss! Jeg husker jeg løp og var så sliten, og snudde meg og så at bikkja kom. Da stoppa jeg opp. Adrenalinet gikk fra null til seksti, rett opp, idet bikkja var på vei opp i skulderen. Den beit meg først i skulderen, så gikk jeg ned i bakken. Politimannen, han jogget. Han var ikke Usain Bolt den fyren der, så det tok en stund før han kom bort og fikk tak i bikkja. Det var på vinteren i en snøhaug, jeg ble slengt rundt i snøen. «Reis deg opp! Stå i ro!» sa politimannen, og jeg sleit meg opp. Bikkja var klin gæren. Da jeg la meg ned igjen på bakken mistet han kontroll over bikkja, og den beit meg i låret. Da fikk han ikke løs bikkja. Han dro i bikkja og bikkja dro i meg, rundt på parkeringsplassen. Da var det ikke moro lenger. – Jeg satt i en time i bilen før de kjørte oss til legevakta. Med bikkja baki, som bjeffa. Adrenalinet begynte å gå ut av kroppen og krampene begynte å komme. Det rant jo blod, jeg hadde åpne sår. Da vi kom til legevakta måtte jeg bæres inn og settes i rullestol, jeg klarte jo ikke å gå. Var det et resultat av et spaningsarbeid at dere ble tatt, eller var det bare flaks fra politiets side? – Det var bare flaks, tror jeg. Vi hadde planlagt det godt. Politiet sa i rettssaken at de ikke skjønte hvordan vi kom oss inn. Jeg skal ikke si hvordan vi gjorde det. Hvordan planlegger man noe slikt? – Noen ganger bruker man to timer, andre ganger seks timer. Noen ganger tar det en uke før du klarer knekke kabalen for å komme deg inn. Man ligger og spaner? – Ja, du drar ned og bruker en hel helg på å spane. Gjør ingen andre ting. Da lærer du mye. Det var mye av spenningen før jeg skulle inn og male, eller planleggingen før jeg malte som jeg syntes var utrolig kult. Det var det som ga kicket, å planlegge og vite. Du blir sinnssykt løsningsorientert. Taggerne klarer å komme seg opp på taket for å male en piece på Karl Johan uten å bli sett. Det er en ferdighet du bygger

deg opp, finne løsninger for hvordan nå et mål. Du får en mestringsfølelse. Og det spiser deg, du blir så målbevisst. «Å, den veggen er kul å male, jeg MÅ dit!» Hvilken dag er det som passer best, når er det mørkest, alle disse tingene. Det er sånne ting du gjør i hodet automatisk. Hvor lenge holdt dere på der inne? – Jeg husker ikke hvor lenge det var. Jeg malte uten maske, så jeg var helt i tåka. Jeg klarte ikke å løpe. Var helt løsemiddelskada. I innslaget på NRK-nyhetene dagen etter snakket Bjørn Rydmark (kommunikasjonssjef i T-banen, red. anm.) om at dere kunne blitt drept i t-banetunnelen. – Ja, vi «kunne blitt påkjørt og dødd», det var «helt galimatias»! Men sånne ting lærer man. Man lærer å skjønne systemet. Fordelen er på vår side, ikke deres. Vi pugger togtabeller, vi kjenner ut- og innkjøringen bedre enn de gjør sjøl. Det har vel ikke hendt at noen malere faktisk har blitt påkjørt? – Nei, jeg tror ikke det. Toget har kjørt, jeg har fått kokende kaffe kastet over meg... Flere ganger har jeg ligget under tog og tatt bilder, og toget har begynt å kjøre. Du skvetter som faen og må rulle ut i tide, for sjåføren vet ikke at du ligger under der. Det har vært mange sånne episoder. Da jeg var seksten-sytten-atten hadde jeg månedskort og var ute i t-banenettet hver dag i tre år. Du blir vant til og kjenner systemet. Tror du at du noengang kan få betalt gjelden? – Ikke hele greia, men en eller annen løsning vil komme i fremtiden. Gjeldssanering er håpet, med mindre jeg vinner i Lotto. Da kan jeg betale en viss sum penger i fem år, og så står jeg på null igjen. Det er den siste løsningen. Jeg får ikke søkt sanering ennå, for saken er for ung. Så jeg gjør ingenting. Gjelden biter meg ikke lenger. Om de hadde gitt meg fem millioner eller tre hundre tusen måtte jeg gått gjennom samme prosess. Får du en bot på tjue tusen er det surt et halvt år, men får du en bot på en million er det surt helt til det er ferdig. – Første regninga jeg fikk var fra Statens Innkrevingssentral, på 356,000 kroner. «Betal innen to uker eller tolv prosent rente». Så fikk jeg en fra Sporveien på to hundre og femti tusen og noe. Det tok et halvt års tid før de kom, men de har sendt noen regninger. De hadde regnet på det, hvor gammel jeg vil være når jeg har betalt ned summen, hvis jeg skal ha jobb og barn og hele den pakka. Jeg ville vært ferdig da jeg ble sekstiseks. I mellomtiden kan jeg aldri eie en bil, jeg kan aldri få lån, jeg får ikke etablert meg på den «riktige» måten, så de setter meg i en posisjon hvor det er vanskelig å hente seg tilbake til samfunnet. Hvis man snur, slik jeg har gjort. Det blir vanskelig å starte et nytt liv når man drar med seg et hangarskip fra det andre. – Det var hardt i begynnelsen. Gjelda sa til meg at «Du kommer ikke til å klare dette». Før brukte jeg enormt mye energi og tanker på å komme meg inn i den toghallen og male, mens nå har jeg brukt den samme energien og tankene på jobb, og på å komme meg over fjellet. Sjefen min sa det til meg, «Zoer, du bruker din gamle tankegang, men har snudd den om til noe positivt». Jeg har fått en utrolig hard lærdom, men nå bruker jeg den lærdommen i hverdagslivet. 05/2014

Leve Ikke vente For kortere og bedre ventetid på asylmottak

Foto: Hilde Kvivik Kavli

Ingen skal måtte vente på å leve Unge asylsøkere lever i usikkerhet under vanskelige forhold på asylmottak i Norge. På grunn av lange ventetider på å bli bosatt i en kommune er ventetiden på asylmottak lenger enn noensinne. Støtt oss i arbeidet for kortere og mer meningsfull ventetid på mottak. Kommene må ta ansvar og bosette nå!

Bli frivillig på www.rodekorsungdom.no

INTERVJU

SKYGGER

Det forekommer karameller av både det spiselige og mer brutale slaget når Fredrik Fasting Torgersen leverer et tilbakeblikk til sine karrierer som dikter og fotograf.

ENSOMME

TEKST SVEIN STRØMMEN FOTO STEPHEN BUTKUS

05/2014

INTERVJU

«Torgersensaken» Torgersen har gjentatte ganger begjært gjenopptakelse av drapssaken, og mener seg offer for justismord. Seneste avslag, det femte i rekken, kom i 2010. Blant hans støttespillere gjennom tidene finner man blant andre hans tidligere advokat Tor Erling Staff, forfatteren Jens Bjørneboe, professor i strafferett Ståle Eskeland og advokat Jan Tennøe. Sistnevnte lanserte i fjor boken Torgersensaken – Juks satt i system som hevder at bevisene mot Torgersen er ugyldige og at aktor, statsadvokat Lauritz Dorenfeldt, forfalsket dokumenter under rettssaken for å få dømt en uskyldig mann. Privatetterforsker Tore Sandberg, som var engasjert i å avdekke justismordene på Per Liland og Fritz Moen, uttalte til Dagsavisen i fjor at saken gir ham «en vond smak i munnen» og burde gjenopptas.

Fredrik Fasting Torgersen (1934) En av Norges mest omtalte straffedømte, dømt til livstid og ti års sikring i 1958 for drapet på 16-årige Rigmor Johnsen. Løslatt i 1974 etter å ha sonet seksten år i forskjellige norske fengsler. Debuterte som dikter med Særmelding i 1972 og har siden gitt ut flere bøker, blant annet romanen Hevnen (1978) og Episoder fra 16 års fangeliv (1977). Frilanset som «utegående reporter» for det mykpornografiske ukebladet Aktuell Rapport på sytti- og åttitallet og leverte en mengde portrettintervjuer av mennesker i hovedstadens bybilde.

Ytterligere informasjon om saken kan finnes på www.torgersensaken.no.

Jeg har mista noen kameraer, jeg skrev en artikkel om det, ‘Lev farlig, bli fotograf’, med et bilde av meg med to blå øyer og blod nedover hele trynet. HAN ER MEST kjent som en av landets mest famøse drapsdømte og et potensielt offer for justismord, men Fredrik Fasting Torgersen har også vært en produktiv dikter, journalist og fotograf. Et utvalg av hans fotografier fra syttitallets Oslo er nå samlet med et knippe tidligere utgitte dikt i boka Hvis himmelen. Vi treffer mannen som har blitt omtalt som en av Norges farligste kriminelle på en pub på Galgeberg, like ved Vålerenga hvor han har holdt hus en årrekke. Han fremstår mindre skral enn man kunne fryktet av en mann som fyller åtti til høsten. «Få med noe om det knallharde håndtrykket!» skriker min indre, forsømte helgebilagportrettjournalist.

Vi må snakke om denne nye boka, Hvis himmelen. Du tok disse bildene for ukebladet Aktuell Rapport? – Det var ikke for. Jeg var frilanser, ikke ansatt i bladet. Det var rundt ’75 jeg begynte å ta bilder. Jeg gikk alltid med kamera i hånda eller i lomma, et lite kamera. Enkelte blir skremt når de ser store kameraer, når de ser sånt løper de avgårde. Men når de ser et sånt lite unnselig et er det ikke så farlig. Selv om det tok like gode bilder! – Jeg har mista noen kameraer, jeg skrev en artikkel om det, «Lev farlig, bli fotograf», med et bilde av meg med to blå øyer og blod nedover hele trynet. Det er ikke alle som liker å bli fotografert. Si du skal ta et bilde av en som står der, så kan det hende en som sitter ved siden av som tror han blir tatt bilde av. Så forlanger han filmen og hele driten. Det har jeg vært borti flere ganger. Vi hadde et blodig slagsmål på Beckers på grunn av det der. Han skulle ha filmen, men det var ikke han jeg hadde tatt bilde av engang. Det var torpedoen Leif Nilsen. Han og broren Reidar var dørvakter nede på Rosekjelleren. Det er mange som feiltolker og tror de blir tatt bilde av, men vedkommende var ikke med på filmen i det hele tatt. Og ikke fikk han filmen heller. Jeg fikk meg et tjuvslag midt på hakespissen. Men det var han som fikk. Det gikk verre med ham? – Ja, ja. Torgersen minnes den eldre damen som er avbildet med en hund på bokmomslaget: 28

05/2014

– Åse hette hun, hun bodde oppe ved Klemetsrud, oppi skogen der, sammen med mannen sin. Der pleide jeg å stikke innom, jeg bodde et par-tre kilometer unna. Det er hunden min, en bullmastiff. Den vant flere førsteplasser på internasjonale utstillinger. Den var helt suveren! Hunden dukker opp flere steder i boken, blant drapsmenn («Livsfarlig med kniv!»), luringer med kallenavn som «pastoren» (men var han pastor? «Absolutt ikke!») og «greven» («En av de største tjuvefantene som fantes i Oslo!»), en fyr som var mistenkt for å være «granatmannen» («Forferdelig fæl til å juge, men jeg fikk et flott intervju med’n!») og et rikholdig utvalg av personligheter, noen av dem slitnere enn andre, fra et Oslolandskap som i stor grad ikke foreligger lenger. De fleste av bildene har hørt til intervjuer med de avbildede i «På livets skyggeside»-spalten Torgersen leverte til Aktuell Rapport fra bladets unnfangelse i 1976 til rundt 1984. VI BLAR FREM til et bilde av en eldre mann med frakk, slips, sixpence og et seriøst par syttitallsbriller. Han holder en liten papirpose i den ene hånden, og overleverer noe uidentifiserbart til en tynnhåret mann med v-genser og bart med den andre. – Den historien er gøyal. Han hadde vært revisor, men det tørna i nøtta på’n. Han gikk rundt med karameller, det er det han har i posen. Han hadde det som en liten biinntekt. Så går han bort til Roger, som ikke kjenner ham, og sier «Skal det være en karamell?» Jeg satt på nabobordet. En «karamell», det er det samme som å få seg en rett på tøgga! Og Roger skvatt jo opp, han var ikke redd av seg, han trodde han bød opp på juling! Men karamellmannen var helt kald og rolig, og sier «Skal det være en Smørbukk eller Svarteper?» Haha! – Han du ser føttene til her, det er en morsom historie. Jeg satt inne med ham på Ila. Torgersen viser oss et bilde av to føtter i grundig mismatchede ullsokker. – Han tror jeg ble uskyldig dømt, for øvrig. Han ble dømt for voldtekt, men det tror jeg ikke noe særlig på. Jeg var i retten, og så kom faren. Han var adoptert, faren var ordfører. Han sa det var ulykken i hans liv at han hadde adoptert denne guttungen.

Flere av diktene som er gjengitt i Hvis himmelen har tematikk som går utover folk i maktposisjoner – prester, bankdirektører og rikfolk i det hele tatt er blant dem som får unngjelde. Torgersen ønsket at vi skulle trykke et dikt som definitivt passer til den beskrivelsen, «For de rike – av de rike»: Lovparagrafene var tørre som hestemøkk og de glødet med en rødmende flamme hver gang Justitia la dem på bålet dette er som å plukke lus sa Justitia og kommenterte lovene etter hvert som hun lugget dem ut og knipset dem på ilden hvor de sprakk med en vemmelig lyd lovboken ble tynnere og tynnere og Justitia blekere og blekere – her er alt bare skjold og sverd for de rike, sa hun og rev en hel side med undertrykkelse ut da Justitia reiste seg opp var ryggen rak – av lovboken var det bare de blodrøde permer igjen

Adoptivsønnen, en formidabel lystløgner og spilloppmaker, er nevnt i Fangeliv-boka Torgersen ga ut i 1977, som omhandler hans seksten år i fengsel. Han kaller ham «den mest originale fangen jeg traff bak murene». I boka skriver han: Vedkommende ble regnet som åndssvak. Han var adoptivsønn av en ordfører. Brevene fra ordføreren som jeg leste viste nok at ordføreren angret bitterlig på adopsjonen av den nå 18 år gamle sikringsfangen. Mer sentimentale brev enn hva den kristne ordføreren skrev – har jeg aldri lest. Han gråt og gråt fra begynnelsen til slutt i alle sine brever – og bebreidet adoptivsønnen for den historien som hadde ført til at han fikk sikring.

Forfatteren inspiserer Fangeliv-boka vi har med fra Deichmanske-kjelleren (for gammel til å stå fremme, ifølge bibliotekaren), overrasket over den gode standen på eksemplaret. Han lurer på om denne kan stamme fra et opplag han ikke har sett før. – Han svindla meg, han som ga den ut, på Føniks forlag. Jeg fikk aldri se sluttoppgjøret på hvor mange opplag den kom opp i. – Jeg traff noen jenter som hadde sittet på Bredtveit da jeg kom ut. Hun ene, hun var en ordentlig pen dame, fortalte at på Bredtveit var denne den mest leste boka. Først ble den nektet, og måtte smugles inn. Til slutt skjønte de at det ikke var noen vits i å nekte den siden den var gitt ut og i salg offentlig. Den mest leste boka på Bredtveit kvinnefengsel! Når begynte du å skrive dikt? – Jeg har alltid likt å skrive dikt, og eventyr og sånt. Og å være i nærheten av papir og blyant. Skriver du fortsatt? – Ja, selvfølgelig blir det noe. Jeg traff Tone Bjørneboe (Jens Bjørneboes enke, red. anm.), jeg tror det var på Bjørnson-festivalen. Hun viste meg den første boka jeg hadde skrevet, som kom ut på Gyldendal, og sa «Fredrik, vet du hva jeg måtte gi for denne filla?» «Filla?» sa jeg, «Det er jo boka mi!» «Men se som den ser ut», sa hun, det var såvidt den hang sammen. 400 kroner hadde hun gitt for den! Den kostet atten kroner i salg. Hvis himmelen koster noe mer enn atten kroner, men har likevel solgt, forteller han. – Så du den der «Topp 10»-lista fra Tronsmo? Den sto nå i avisa, og boka er nummer én. Nummer sju på listen, jeg husker ikke navnet på boken eller forfatteren, men vedkommende har Nobelprisen i litteratur. Sjuende plass på en liste der jeg er nummer én! Har du en dikter du kan anbefale? – Nei, jeg vet ikke hva jeg skal si. Ingen klare inspirasjonskilder? – Nei. Skal det være noen må det være undertegnede. Jeg synes jeg skriver de beste diktene av dem alle. Så begynner jeg å lure på om jeg er stormannsgal. Hvis himmelen er ute nå på SpreDet forlag.

Jeg har alltid likt å skrive dikt, og eventyr og sånt. Og å være i nærheten av papir og blyant.

Carhartt Radio App

DIALOGMØTE

FORBRYTELSE OG STRAFFEKONK Hva er forskjellen på rett og galt? Vi satte justispolitikere og meningstribunal på tiltalebenken for en alvorsprat om forbrytelse og straff. TEKST MARTIN GEDDE-DAHL & PELLE BAMLE ILLUSTRASJON BENDIK AUNAN Oljeberget fjordhotell og straffeanstalt, 01.05.2014: Det var en eksepsjonelt varm kveld da NATT&DAGs ordstyrere Smilegubben og Gifttrynet langsomt, tilsynelatende nølende, ruslet mot podiet for å dra i gang dialogmøtet om forbrytelse og straff. Kanskje var det stedets metaforiske varme som var så sterk at den påvirket temperaturen. For å imponere landets juridiske elite hadde gratisavisen nemlig forkastet vanlige seminarhoteller og møtelokaler, og heller leid seg inn på det behageligste, mest hjertevarme og moderne krypinnet penger kan kjøpe i Norge anno 2014: Det hyperhumanistiske fengselet Oljeberget, som med sin street art, shetlandsponnibaserte soning og filosofi om at jo grovere forbrytelse desto mer «feiltastisk» forbryter, hadde vekket oppmerksomhet verden rundt. Nå satt de der som perler på en stud.jur: Alle de viktigste justispolitikerne, rettskommentatorene og andre som hadde latt seg lure av at Gifttrynet snudde skiltene som viste vei til henholdsvis Agenda- og Civita-frokost. Nå gjaldt det å gripe oppmerksomheten og holde dem her.

Hei og hjertelig velkommen til et fengslende seminar om forbrytelse og straff. Det er lett å få inntrykk av at straffenivået i Norge er altfor lavt. Bare hør på dette utdraget fra et leserinnlegg i en norsk avis:

Vi hører stadig at Norge er verdens beste land å bo i. For hvem? Jo, for yrkesmordere, knivstikkere, voldtektsforbrytere og andre 30

05/2014

kriminelle. De har i sannhet et eldorado, i Norge. Er politiet så uheldig å pågripe disse, så får de landets beste forsvarsadvokater som får dem frigitt etter noen dager i norske luksusfengsel, slik at de kan fortsette sine kriminelle handlinger. (Harstad Tidende, 04.02.2012)

Hvorfor er det sånn ‘a, brilleslanger? Siv Jensen: Dagens strafferammer utnyttes ikke til det fulle. Nivået på norske straffer er for lavt. (Bergensavisen, 12.09.2012)

FrP-representanter ved et bord i hjørnet tonesetter partilederens påstand ved å hamre knyttnevene forsøksvis taktfast i bordet, mens de messer stadig høyere. FrP-bordet: Mer politi! Strengere straffer! (Avisanonser for FrP, valget 2013) Siv Jensen: Gjengangere bør straffes hardere og hardere jo flere kriminelle handlinger de begår. Straffen bør dobles for personer som dømmes for voldtekt for annen gang …

Nok! Alle vet at dere mener det er «snillismen som rår i detta landet». Noen andre? André Oktay Dahl: Høyre mener straffenivået for grov vold og drap må opp. (Dagsavisen, 05.07.12) Senterpartiet? Jenny Klinge: Domstolene må ta i bruk den øvre strafferammen for grov vold og drap! (Dagsavisen, 05.07.12)

6 6

1 6

Har vi en representant for vitenskapen her? Leif Petter Olaussen: Hepp, førsteamanuensis til tjeneste! Resultatene fra en undersøkelse jeg har foretatt viser at svært mange er misfornøyde med straffenivået i Norge, særlig for volds-kriminalitet. 68 prosent av de spurte mener at straffene er for milde, og nesten like mange går generelt inn for lengre fengselsstraffer. 84 prosent mener at voldsforbrytelser bør straffes langt hardere enn i dag. (jus.uio.no, 26.07.2010) Knut Storberget: Jeg gir domstolene rettslig marsjordre! (Aftenposten, 28.05.2009) Jøss! Hvorfor det, Knut? Knut Storberget: Vi politikere er i debatter møtt med et folkekrav om strengere straff. Her kommer svaret.

Messingen tiltar i stryke. Siv Jensen: … personer som dømmes for voldtekt for tredje gang, bør få tredobbel straff! (Bergensavisen, 12.09.2012)

FrP-bordet: MER POLITI, STRENGERE STRAFFER! GJERNINGSMANNEN ER AV UTENLANDSK OPPRINNELSE! (FrP-borsjyrer, 2005)

Gjesp. ALLE synser det samme, jo!

(Aftenposten, 28.05.2009)

1 6

Du må ikke bry deg om folkekrav, Knut! Folk flest er idioter! Hvor ble det av han forskeren? Leif Petter Olaussen: Hepp!

Er folk flest idioter? Leif Petter Olaussen: Jada! For når de blir spurt hvilken straff de dømte bør få, er det et meget godt samsvar mellom det faktiske straffenivået og den straffen folk selv ville gitt. Ikke i noen av straffesakene som de intervjuede uttaler seg om ville de spurte selv gitt hardere straffer enn det faktiske straffenivået. (jus.uio.no, 26.07.2010)

1 6

Ser du, Knut? Folk aner ikke hva de snakker om.

Hva er det nå, FrP? Åse Michaelsen: Hjelper ikke med strengere straffer når norske fengsler holder en standard som overgår det man finner på luksushoteller. (Dagbladet, 02.10.12) Erling Havnå: Hadde man bygget Halden fengsel i Kongo, så hadde folk hoppet over murene og inn i fengslet. (Foredrag i Arendal, 07.02.14) Fin satire, Havnå! Regner med at du sikter til at det blant mye annet chill er flatskjerm og minibar på alle cellene i Halden? Storberget: Til FrPs Per Sandberg kan jeg komme med en opplysning. Tjukkskjerm er dyrere enn flatskjerm. (Dagbladet, 28. oktober 2010) Per Sandberg: Jeg skjønner ikke hva Storberget mener, men han dummer seg vel ut som vanlig. Han må gjerne drive på barnehagenivå og sende «meldinger» til meg. Jeg har aldri skjønt hva han driver med uansett.

(Dagbladet, 28. oktober 2010)

Knut Storberget: Poenget er at hvis man vil redusere kriminalitet må man ty til noe annet enn å bare kaste folk i fengsel og smelle igjen døra. (TIME Magazine, 12.07.2010) Erling Havnå: Enig! Vi kan begynne med tortur en gang i uka. (Foredrag i Arendal, 07.02.14)

DIALOGMØTE I ROLLENE 1 Siv Jensen: Norges finansminsiter, partileder i Fremskrittspartiet 1 André Oktay Dahl: Høyre-politiker. Stortingsrepresentant fra 2001 til 2013. 1 Jenny Klinge: justispolitisk talsperson for Senterpartiet. Stortingsrepresentant. 1 Leif Petter Olaussen: Førsteamanuensis, Institutt for kriminologi og rettssosiologi 1 Knut Storberget: Arbeiderpartipolitiker og advokat. Justisminister fra 2005 til 2011 1 Åse Michaelsen: Stortingsrepresentant for FrP siden 2005 1 Erling Havnå: Tidligere profesjonell kickbokser. Dømt til 17 års fengsel for deltagelse i NOKAS-ranet. 1 Per Sandberg: Nestleder i FrP. Leder av justiskomiteen på Stortinget fra 2009 til 2013. 1 Carl I. Hagen: FrP-formann fra 1978 til 2006 1 Vidar Kleppe: Tidligere stortingsrepresentant for FrP. Leder av Demokratene fra 2002 til 2012. Nå medlem av Vest-Agder fylkesting og Kristiansand bystyre. 1 Mullah Krekar: Irakisk kurder bosatt i Norge. Oppført på FNs terrorliste. Soner en dom på 5 års fengsel for terror- og drapstrusler 1 Hans Sverre Sjøvold: Politimester i Oslo. Jurist. 1 Bjørnar Laabak: Gruppeleder og bystyrepolitiker for FrP i Fredrikstad. 1 Anders Anundsen: FrP-politiker. Norges sittende justisminsiter 1 Beatrice Ask: Sveriges justisminster. Moderatane. 1 Raskolnikov: Russisk student og drapsmann. Kjent for sine refleksjoner om Forbrytelse og straff. Alle spiller seg selv og har funnet på sine egne replikker.

Que? Havnå: Man kan starte et torturfirma. Da plager vi kun han som skal plages. Det er jo en idé. (Foredrag i Arendal, 07.02.14)

Det er en idé, ja. Men OK, dere på FrPbordet: Klager ikke dere fælt tatt i betraktning at dere faktisk ER i regjering? Mener å huske det var en VISS radikal muslim som skulle kastes ut? Carl I. Hagen: Hvis Fremskrittspartiet vinner valget og Siv Jensen blir statsminister, blir Krekar sendt ut av landet innen 100 dager.

6 1

(VG, 02.07.2009)

Og nå har Fremskrittspartiet sittet i regjering i over hundre dager. Skjer ‘a, Siv? Siv Jensen: Vi følger internasjonalt regelverk, og må håndtere dette innenfor rettsstaten; det er rettsprinsippene som ligger til grunn. Mye av frustrasjonen bunnet i at han ikke ble fengslet. Nå er han fengslet. (Pressekonferanse, 3.10.13)

1 6

Biljardkuleprat!

Ja, ordet går til desperadoen på første rad! Vidar Kleppe: Jeg ønsker Krekar hjem med første fly. Om han må bøte med livet, bryr det meg ingenting. Det bryr meg ikke. Sånn er det. (Dagbladet, 06.03.2007) En mann med langt mørkt skjegg kommer tassende inn i foajeen. Det eneste han har orket å iføre seg er en pysjbukse og crocs. Det er Mulla Krekar. Han gjesper høyt og lenge, før han får øye på forsamlingen. Krekar: Skjer ‘a, nørds? Sandberg: Hør her, Mulla: Utenlandske kriminelle kommer til Norge fordi de vet det er gode fasiliteter for dem her, og mildere straffer. Halden fengsel burde være for norske kriminelle!

Hans Sverre Sjøvold: Et lavt straffenivå trekker utenlandske kriminelle til Norge. Småkriminelle utlendinger bare går rundt i systemet, og det skjer egentlig ganske lite. (NRK, 10.11.2013) Å jasså, herr politimester? Hva skal vi gjøre med det, da? Jenny Klinge: Bur dem inne og send dem ut! (Nettavisen, 09.01.2012)

1 6 1

Håååkæi.

Du sendte altså brev til din svenske justisminister-kollega, Beatrice Ask …

Er det ikke unødvendig tungvint å sende dem ut av landet i bur? Bjørnar Laabak: Gjeninnføring av vann og brød! Det er kanskje å gå noe langt, men ville vært tilstrekkelig for en periode før man ble overlevert til sine hjemtrakters standard. Muligens også en preventiv effekt.

… mest kjent for å la seg lure av tøysenyheter om hasjdødsfall? Men du har kanskje også noen friske ideer til forbedring av justispolitikken, Beatrice? Beatrice Ask: Jeg kunne tenke meg å sende et brev med svært grelle farger på konvolutten hjem til folk som var mistenkt for sexkjøp. For jeg tror at det verste som kan skje mange av dem som er ute og kjøper sex, er at noen i omgangskretsen deres får vite om det.

(Demokraten, 02.02.13)

(Riksdagen, 19.03.2010)

Jeg orker ikke være være ironisk engang: Det var et jævlig dritt forslag, Bjørnar! Men det er vel forsåvidt sant at norske fengsler er fulle? Vi har jo selve justisministeren her, så det kan kanskje du svare på, Anders? Anders Anundsen: Vi kan ikke leve med den situasjonen vi har her i landet nå. Vi har lange soningskøer, og det er derfor vi har tatt kontakt med svenskene for å se om det er mulig å leie fengselsplasser der. (NRK, 09.12.13)

1 6

TYPISK Frp å være stoka på å handle ting i Sverige …

Men det er jo åpenbart ikke mulig. Du, justisminister Anundsen, vet du egentlig hva du driver med? Anders Anundsen: Jeg ble revet ut av min trygge verden som leder av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité til en verden jeg aldri hadde sett maken til. Det tok fjorten dager før jeg så igjen bilen min. Det er som å kaste seg ut på dypt vann, og nå plasker jeg rundt. (Advokatbladet, desember 2013)

(TIME Magazine, 12.07.2010)

MER POLITI, STRENGERE STRAFFER! GJERNINGSMANNEN ER AV UTENLANDSK OPPRINNELSE!

1 6

Det MÅ være kødd at du er justisminister?!

Hvilken farge var det på konvolutten Anundsen sende deg da han spurte om å få låne fengselsplasser, Beatrice? Beatrice Ask: Rent praktisk kan man kanskje ikke ha fargede konvolutter, men vi må vise hvem de er og la mennesker i deres omgangskrets få vite. (Riksdagen, 19.03.2010)

Det er HELT VILT at dere to er justisministere! Vi snakker om STRAFFERETT, et fagfelt basert på prinsipper utarbeidet gjennom årtusener med grundig refleksjon, og dere bare foreslår fikse ideer etter innfallsmetoden. Alle her tar for gitt at mer straff er et gode for samfunnet. Har dere noensinne stilt dere spørsmålene «Hva er begrunnelsen for straff?» «Hva er forskjellen på rett og galt?»

Med ett blir diskusjonen avbrutt. En heftig krangel om forbryterpsykologi og rettssatens legitimitet har brutt ut mellom en tapaskokk og en sushikokk fra fengselsrestauranten, som nylig ble beæret med sin andre Michelin-stjerne. Med et voldsomt, plutselig slag sender tapaskokken sushikokken i bakken. Den japanske kokken blir liggende livløs på gulvet.

1 6

Hva er dette, ‘a? Et satirisk Wesseldikt?

Vi har en morder i et rom fullt av justispolitikere og jurister! La oss sette vår rettferdighetssans på prøve: Hva skal vi gjøre med tapaskokken? Beatrice Ask: Vent! Vi må tenke på seminarets ve og vel. Vi har reservert et sånt rundt bord med masse tapas i midten til senere i kveld! Og det finnes kun én tapaskokk her på bruket. Kleppe: Det er sant, men et mord må gjengeldes! Anders Anundsen: Jeg har et forslag! Vi har kun én tapaskokk, men er det noe vi har nok av her i offentligheten, så er det realitydeltakere … Ja? Justisminsteren svarer ikke. Isteden mumler han «handlekraft» mellom sammenbitte lepper og går resolutt mot TV3bordet, hvor han griper Bjørn-Ali fra «Hele Norge baker» om haken med venstre hånd og kutter strupen hans med en kniv han holder i den høyre.

1 6

HVORFOR har TV3 eget bord på justisseminaret?

Si det. Men dette absurde teateret er i siste akt, vi har ikke tid til å henge oss opp i det nå. Dessuten har vi et større problem: Vi har rettet baker for tapaskokk! Anders Anundsen: Et liv for et liv! Sånn er det med den saken. Alle klapper. «Sånn skal det gjøres», sier noen. «Pragmatisk og brutalt. Ikke noe snillisme og føleri». Forsamlingen nikker imponert og utveksler blikk som tilsier at de føler de har lært noe viktig. Noen timer senere er det en skrålende gjeng som forlater Oljeberget fjordhotell og straffeanstalt. Stappfulle av tapas holder de blikket stivt festet på sine egne navler. Dermed går de glipp av innskripsjonen på skiltet over porten som leder dem ut i friheten: MORAL: Beredt til fornuftens Død altid vær! I norsk offentlighet er den altid nær.

05/2014

Facebook.com/nattogdag

FĂ¸lg

Twitter @nattogdag

Instagram @nattogdag_sensurert

Snapchat @nd_usensurert

www.ND.No

MOTE

ASFYKSI

Foto: Christian Belgaux // Styling: Jostein W책lengen // Post Production: Even Rygg // Modeller: Karine FK/Heartbreak og P책l Arne/Pholk

05/2014

Ringer, FESWA

05/2014

Halskjeder, Björg // Øredobber, Björg // Armbånd, Tom Wood / Story Oslo

05/2014

Armbรฅnd, Bjรถrg // Ring, Maria Nilsdotter

05/2014

Halskjede, Bjรถrg

05/2014

Halsbรฅnd, Bjรถrg

05/2014

Trondheim

Stavanger

9 av 10 lykkes

Bergen

Oppnå bedre karakterer som privatist.

Drammen

Porsgrunn

Oslo Ta fag på noen uker eller over en lengre periode. Eksamensrettet undervisning: Vi kan eksamen. Klasseroms- eller nettstudier.

For mer info: Ring 51 53 88 77 sonans.no/stavanger

Opptak pågår nå!

Kristiansand

Hovedfarge 1 PMS Orange 021 c0m53y100k0 r255g120b0

Hovedfarge 2 PMS 1807 c0m100y96k28 r183g0b4

REDINK Foto: Jimmy Linus

VIS AT DU FØLGER MED

KJERNEKAR

GRESSET ER GRØNT PÅ HOVE. VELDIG, VELDIG, VELDIG GRØNT.

TELFAST ER ALLERGIMEDISIN SOM VIRKER RASKT OG GJØR DEG LITE TRØTT . (1)

Se etter den lilla pakken! Kun på apotek.

EN KJERNEKAR FØLGER MED LITT EKSTRA GJØR DU?

NO-FEX-14-04-01

Reseptfri allergimedisin fra Telfast® 120 mg tabletter (feksofenadinhydroklorid) (10 og 30 stk.) – ved allergiske nese- og øyeplager hos voksne og barn over 12 år. Rådfør deg med lege hvis du er gravid eller ammer. Skal ikke brukes under graviditet uten at det er nødvendig. Anbefales ikke brukt under amming. Vis forsiktighet hvis du har levereller nyreproblemer, har eller har hatt hjertesykdom eller er eldre. Les pakningsvedlegget nøye før bruk. Referanser: 1) Telfast SPC (21.11.2013). Sanofi-aventis Norge AS, Strandveien 15, 1366 Lysaker • P. O. Box 133, 1325 Lysaker. Tlf.: +47 67 10 71 00 • Faks: +47 67 10 71 01 • www.sanofi-aventis.no. www.telfast.no. www.allergihjelpen.no

40 prosent av alle anmeldte voldtekter skjer i forbindelse med fest, i situasjoner hvor begge parter er beruset. Grensene kan virke uklare, men det er enkelt: Har en av partene sovnet, er for full til å gjøre rede for seg eller på annen måte ikke kan motsette seg seksuell omgang, så er det voldtekt. Alle kan miste kontrollen. Unngå at vennene dine gjør eller blir utsatt for noe som vil prege dem i mange år fremover. Følg med. Vis at du følger med på facebook.no/kjernekar

HOVESPESIAL / BILAG

Dag Solstad og Jon Michelet har gitt ut fem bøker fra VM i fotball. Deres nedtegnelser fra Spania (82), Mexico (86), Italia (90), USA (94) og Frankrike (94) dannet skole og viste at det var mulig å gi lesende fotballfans en litterær opplevelse. Slik ble en egen sjanger til. Med litt velvilje har alle fem bøkene klassikerstatus, men mange trekker frem Solstad sin Maradona-skildring i 86-boka som et litterært høydepunkt. Du har ikke forstått Maradona før du har lest dette partiet, sies det.

BANEMANN

Foto: Tom Sandberg

Det er to ting Dag Solstad aldri vil forsone seg med. Det belgiske folkeferd. Og trasévalget til Sørlandsbanen. Togene. Hver natt skrangler togene innenfor Europa, fram og tilbake, opp og ned langs sentrale strøk, uler gjennom utkantene, i syd, i øst, i nord, i vest. Togene. Hver natt jager de opp og ned de opptrukne sporene (…).

SLIK STARTER Dag Solstad sin gjennombruddsroman, Arild Asnes, 1970. Siden har togets mystikk og perrongens estetikk vært en uatskillelig del av bibliografien til Norges mest markante forfatter. Når togentusiasten for første gang er booket til Hovefestivalen på Tromøy utenfor Arendal, er det derfor grunn til å spørre: Hvordan i alle dager skal han komme seg dit? For Solstad har selvfølgelig ikke sertifikat. Hvilket åndsmenneske har vel det? Og Solstads foretrukne transportmåte – Sørlandsbanen – går, av det Solstad betegner som naturstridige grunner, ikke direkte til Arendal. Eller i nærheten av kysten i det hele tatt. WTF? I stedet er Sørlandsbanen lagt til dalstrøkene innafor. Stasjonene heter derfor ikke Arendal, Grimstad, Kragerø og Tvedstrand – men ting som Nordagutu, Gvarv, Nelaug og Grovane. Eller som Solstad karakteriserer det: «Vårt lands minst pittoreske omgivelser». – Jeg kommer til å miste bussen, sier Dag Solstad. NATT&DAG har fått innvilget en kort telefonaudiens. – Det er mer å se på, og du kan nærmest kjenne sjølufta. Det er jo mulig å ta toget til

Arendal, men da må jeg bytte tog på Nelaug stasjon, og det ene med det andre. Så det er like greit å ta bussen. Ja, bedre. Utsikten er å foretrekke. Den togreisen går jo bare gjennom dyster granskog uansett. Men trasévalget handler om industripolitikk. Det var disse innlandsbyene med krafttilgang som satte premissene. Sånn er det med den saken. Arendal og Tromøy er vel ikke helt ukjent terreng likevel. Du hadde din første jobb der? – Ja, jeg var lærling i avisa Tiden, arbeiderpartiavisa i byen. Den eksisterer ikke nå lenger. Jeg tror jeg var ute på Tromøy en del også. Men den gangen så det sikkert helt annerledes ut enn det gjør i dag. Du er invitert til Hove for å snakke om disse fem fotballbøkene dine. Gitt at du klarer å rangere dem – noen favoritt? – Jeg er vel i grunn fornøyd med dem alle. Men den første er jo spesiell, da. Det var første gang jeg var på et mesterskap, og dessuten første gang jeg skrev om fotball i det hele tatt. Så den er kanskje den mest overskuddspregede av dem. Eller vent, alle er egentlig det. Jeg må jo skrive disse bøkene i all hast. Og det er bare mulig hvis jeg har overskudd. 82-VM i Spania hadde jo dessuten denne sagnomsuste Brasil-generasjonen. Zico, Socrates, Falcao, Eder, Serginho. Navn som gjerne påkaller age og salighet hos 68-ere?

– Jo da, Jon (Michelet, journ. anm.) var sånn. Han svermet veldig for dem. Men ikke jeg. Jeg så dem bare én gang, husker jeg. Det er bare England som teller for meg. Kun England. Men jeg ergrer meg noen ganger litt over at vi ikke startet med disse fotballbøkene tidligere. Nå er jeg for gammel. Det har jeg vært lenge. Jeg var egentlig for gammel i 98 også. Inn og ut av disse tribunene. Billettkøer og drosjekøer. Jeg husker det som en jævlig slitsom opplevelse. Og da var jeg ikke seksti år gammel engang! Nei, vi burde startet tidligere. Tenk om vi kunne opplevd VM i Sverige i 58. Nei, forresten. Da var jeg bare 17 år gammel. Men England i 66. Det hadde vært stort. Men det spørs om vennskapet med Jon hadde tålt enda flere mesterskap. Høhø. Hva tenker du om England sine sjanser i år? Lever håpet? – Uff, nei. Det finnes ikke håp. Den tanken slipper jeg ikke til. Belgia, den første nasjonen til å kvalifisere seg til årets sluttspill, har utvilsomt en helt spesiell generasjon på gang? – Det kan være, men det er få land jeg har sjikanert så grovt som Belgia, og jeg skal ikke snu nå. Jeg har skrevet og sagt så mye stygt om Belgia, at jeg sikkert burde vært arrestert. Men jeg kan ikke dy meg. Jeg klarer ikke å la være. Det landet – og det folket – byr meg

så forferdelig i mot. Jeg utstår dem ikke. Men Drillo er visst glad i Belgia. Det har han fortalt meg. Jeg kan ikke forsto hvorfor. Men han sa det.

Du og Jon Michelet ga dere i 1998. Siden har denne norske VM-boktradisjonen humpet litt skadeskutt avgårde. Cathrine Sandnes og Joachim Førsund/Egon Holstad gjorde spe og aktverdige forsøk på å overta stafettpinnen i henholdsvis 2002 og 2006. Men for fire år siden var det ikke engang noen som forsøkte, kanskje mest fordi disse bøkene ikke selger lenger. I år har imidlertid Kjartan Fløgstad og sønnen Aslak Nore satt kurs for Brasil. Hva tror du om denne boktradisjonens framtid? Er den litt for sammenvevd med ditt og Michelet sitt navn? – Nei, da. Det er bare å fortsette. Det er ikke så vanskelig. Og tenk at det finnes forlag som er villig til å bare sende forfattere avgårde på denne måten. På lykke og fromme nærmest. Forlag som ordner billetter og betaler for overnatting. Det er jo … ja, det er jo helt utrolig. At en så jævla god deal finnes. Dag Solstad er booket til Hovefestivalens litteraturprogram for å snakke om de fem bøkene han har skrevet fra VM i fotball i 82, 86, 90 og 94.

Det er få land jeg har sjikanert så grovt som Belgia.

HOVESPESIAL / BILAG

RUBEN GRAN Programleder for «Ruben» på P3 1. Mye snop å velge blant, for de gode stundene på Tromøy har vært mange. Mastodon sin maktdemonstrasjon i Amfiet er nok en av favorittene. Eller da jeg deltok i min første wall of death mens Architects spilte på samme scene. 2. Ikke hør på festivaltips eller hengi deg festivalklisjeene. Så lenge du er grei mot de rundt deg, finn din egen greie. 3. Bring Me The Horizon ser ikke bare best ut, men ér best på Hove-programmet i år. De er alltid å regne med når de spiller, så det er stas at de vender tilbake. Ellers er jeg rimelig sikker på at det blir stas med både Pusha T, Disclosure, Hold Fast, Store P og The Offspring (for de lever fortsatt?!).

ROCKEBANDET ÆNDAL! Rockeband som formidler aggresiv Arendals-patriotisme 1. Da Rockebandet Ændal hadde naken mann på scenen og vaktene rømte åstedet i frykt for sin egen sikkerhet i 2010.

KONG HALVOR Blogger 1. Mitt beste Hove-minne må være fra 2010 da Asker-kompisen min, «Petter Smart» fra Heggedal, fant ut at vi skulle spare penger ved å ta ei snekke over Skagerak for å smugle billig øl tilbake fra Køben. Det ble et helvetes prosjekt som kort oppsummert endte med en todagers båttur som endte opp i Tønsberg.

2. Om du ikkje har svære gønns: Bli venn med ein lokal Ændalitt. Det kan redde skinnet ditt.

2. Mitt beste tips: «Spør etter Lars».

3. Luneste posten på programmet må vel være Rockebandet Ændal som spiller på Kasino. Dei andre lusåbanda hær mi ikkje hørt om.

3. Jeg vet at Offspring skal dit. Jeg så de for nesten 15 år siden i Oslo Spektrum. Det hadde vært fett om Dexter Holland kjenner meg igjen og bare «heey, are you the guy who was like a little kid in spectrum 15 years ago» fra scenen, og jeg bare «yes!!!» faen det hadde vært kult.

HOVE-HOMIES OM HOVE

1. HVA ER DITT BESTE HOVE-MINNE? // 2. BESTE FESTIVALTIPS? // 3. HVA SER FETEST UT PÅ ÅRETS PROGRAM?

GAUTE DREVDAL Pressesjef 1. Å bli overrasket over at nesten tusen campere stod klare til å innta festivalområdet tidlig på morgenen på den aller første Hovefestivalen i 2007. Begynte nesten å tute. 2. Følg folka. Eller følg musikken. Ikke prøv å gjøre begge deler på en gang. 3. Flekken-programmet blir det sterkeste klubbprogrammet vi har hatt så langt, føles det som. Gleder meg også til Chromeo og Schoolboy Q.

ULRIK DENIZOU Halvparten av Lemaitre 1. Første gang som deltaker var gøy, det begynner å bli mange år siden. Det er den beste festivalen i Norge. Å kunne bade i havet hele dagen, se konserter, og så være oppe og feste i skogen til klokken tre på natten, så feste i campen til klokken syv; det er det ikke mange andre festivaler i Norge som tilbyr. Året etter var vi der som artister og beste Hove-minnet var da vi spilte på P3-Scenen og ikke forventet så mye, men det faktisk var et stort publikum der for å se oss. Det var nok første gigen

vi gjorde for et stort publikum der folk var ekte fans og sang med på sangene.

SOPHIE ELISE Blogger 1. Ah, jeg har utrolig mange gode minner fra Hove, så det er ikke mulig å velge bare ett. Men selve stemningen og følelsen av å være der, høre musikken, gå rundt i støvler og behagelige klær, menneskene rundt deg er glade, det er sommer, det er HOVE, liksom. Det går ikke å forklare før man har vært der selv.

2. Kjøp de bærbare laderne der du kan koble inn hvilken som helst USB. Fåes f.eks. på Claaaaas Ohlson. Kjøp sånn feltseng eller noe. Det finnes ikke verre lukt enn råttent gress og mugne soveposer i vått telt. Om telt kan unngås, unngå. Men det er morsommere å bo i campen.

2. Mitt beste festivaltips er faktisk å innstille deg på at det KAN hende du mister mobilen og det KAN hende du mister pengeboka osv, for slikt skjer. Så slipper det å ødelegge festivalen for oss andre om en i gjengen går rundt og sutrer, haha. Bare tenk fuck det, du fikser opp når du er hjemme.

3. Mye jeg håper jeg får sett. Chance The Rapper, Earl Sweatshirt, SBTRKT, Disclosure, Naughty Boy, Pusha T og Trentemøller er det jeg ser mest frem til.

3. Jeg gleder meg aller mest til Pretty Lights, mulig jeg er blind for det fant jeg ikke på programmet. Og schoolboy Q, da.

HOVESPESIAL / BILAG

TOFFEN Hove-grunnlegger- og booker 1. Vanskelig å velge det beste, det er så mange. Av dem konserten med Queens Of The Stone Age i pøsende regnvær i 2007, Jay-Z i storform i 2008, Deadmau5 i 2010 i nattmørket sammen med 10 000 feststemte, og ikke minst The Script til brusende Wembley-stemning i 2013. 2. Gode vanntette sko og godt humør! 3. Clean Bandit – «Rather Be» Verdens mest spilte låt på Spotify i uka som var. Blir nok folksomt … Chromeo – «Jealous (I Ain’t With It)» Smittsom ny singel fra electro-funk-pionerene. Var en fantastisk konsert da de var på Hove i 2007, selv om det hølja ned… Gleder meg til album i mai. Skambankt – «Voodoo» Det er gledelig at Skambankt fortsetter å kverne ut norske rock n’ roll-klassikere. Den nye plata låter gromt hjemme på anlegget. Og garantert rått live også. Lemaitre – «Continuum» Har nesten gått surr i hvor mange ganger Oslo-duoen har spilt hos oss nå. Fra Hoveslaget til Amfiet på natta og gryende internasjonal suksess – det har vært utrolig gøy å følge utviklingen deres. Pusha T – «Hold On feat. Rick Ross» Sterk låt produsert av Kanye West. Pusha T er et virkelig stort talent på rap-himmelen. Mye kvalitets-hiphop på programmet i år.

ANDO WOLTMANN Vokalist i King Midas 1. Som artist var det gøy å opptre med Khat/Hashish i en bunker fra andre verdenskrig. Ellers var det å spise pizza med en gammel venn på Utsikten, et sted man kan se helt til Danmark. 2. Ta et morgenbad på rullesteinstranda. Uansett vær er det en bra start på dagen. 3. Gleder meg til å se Chromeo, Foals, Lars Vaular, Store P, Nina Kraviz og Vinny Villbass.

LARS VAULAR Leeds-fan og far 1. Første gangen vi spilte på Hove var vi der tre dager i forveien, campet og så solen stå opp på stranden før vi skulle spille konsert klokken tre eller fire neste dag. Fikk litt blandet mottakelse på konserten, det var en anmelder som sa at det var en sliten og bakfull artist som stod på scenen, noe som egentlig stemte ganske bra. Til gjengjeld tror jeg ingen klagde på konserten året etter i Amfiet, som er et av mine beste minner, og et jeg håper vi skal toppe i år. 2. Det enkleste er å kle seg riktig, ikke for pyntet, men nok til å få den oppmerksomheten du vil ha, ta med deg de rusmidlene du foretrekker og ta ansvar for dem

og vennene dine, vær grei, føl vibrasjonene, hvis noen ikke er på bølgelengde med deg, ikke bruk tid på å prøve å bli likt av dem. Det er nok av folk på festival, så det er ikke vanskelig å komme i kontakt med noen som vil det samme som deg. Hold deg unna folk som har kallenavnet Nacshpiel-John som sier de kan kjøre deg hjem klokken tre om natten. 3. For å være ærlig er det mye på programmet jeg ikke hører på til vanlig, men allikevel er det en mye jeg har lyst å se som f.eks. Trentemøller, Banks, og så klart Store P. Av en eller annen grunn har jeg lyst å se Earl Sweatshirt. Er ikke kjempefan av musikken hans, men liker godt rappingen og i tillegg virker han som en søt og morsom fyr.

KAVEH Rapper og fitnessfreak 1. Å gi highfive til Lana Del Rey backstage. 2. Ikke undervurder regntøy. 3. Pusha T.

HOVESPESIAL / BILAG

Tiril Hasselknippe (f. 1984) er en norsk kunstner med en mastergrad fra Kunstakademiet i Malmö. Hun har drevet det toneangivende Malmö-galleriet CEO og stilt ut på blant annet Lunds Konsthall, Malmö Konsthall, Vestfossen og Toves Galleri. I juli har hun soloutstilling på Grünerløkka Kunsthall. www.tirilhasselknippe.com

Foto: Nina Ansten

SURFEBRETT SOM KUNSTOBJEKT Hverdagsobjekter som sofaer, biler og surfebrett går opp i en høyere kunsthistorisk enhet i arbeidene til den norske kunstneren Tiril Hasselknippe. DET HAR IKKE GÅTT lang tid siden Hasselknippe fullførte en mastergrad ved Malmö Kunstakademi. Likevel har hun allerede rukket å dekonstruere nok hverdagslige objekter til abstraherte science fictionaktige fartøy til å bli en av de mest interessante unge kunstnerne i Skandinavia. Med fragmenterte møbler og kjøretøy, og ditto fragmenterte presseskriv gir hun hverdagen poetiske tilsnitt i gallerirommet. Selv mener hun det handler om en forlengelse av kroppen.

Hva skal du stille ut på Hovefestivalen? – På Hovefestivalen skal jeg stille ut en surfebrettskulptur. Det blir en av de siste skulpturene jeg gjør i denne serien, og dermed finalen på et halvt år med produksjon av surfebrett. Arbeidene mine opptrer som regel i serier, og disse seriene avløser ofte hverandre. Det forrige prosjektet mitt hvor jeg først jobbet med sofaer og så biler, utviklet seg til surfebrettserien. Jeg er veldig fascinert av hverdagsobjekter som kan inneha en interessant relasjon til kroppen; det blir som en ekstra kroppsdel, et fartøy eller en slags hybrid som kan fungere som et symbol for en opplevelse. Jeg har lest at du omtaler surfebrettskulpturene dine som et resultat av en veldig stedsspesifikk fantasi som du har? – Jeg har jobbet mye med California som en slags muse, til tross for at jeg bare har besøkt delstaten et fåtall ganger. Det er snarere fiksjon og populærkulturelle referanser som utgjør fundamentet for arbeidene, som en slags komisk versjon av et Google-bildesøk.

Jeg synes det er ekstremt mye spennende skulpturhistorie som kommer fra California som er mindre kjent i Europa, for eksempel med DeWain Valentine, John McCracken og John Chamberlain. Den historien har vært underkommunisert i den europeiske kunsthistorien, og sjeldent inkludert i diskursen som har foregått ved institusjonene. McCracken virker som en veldig åpenbar referanse å trekke frem når man ser skulpturene dine. Ikke bare i valg av plastmateriale og den monolittiske formen, men også undertonene av science fiction som du har jobbet mye med før. – Surfebrettene mine er i stor grad inspirert av McCrackens «planke»-skulpturer. Han ble jo bortført av romvesener ifølge ham selv, og bygde disse skulpturene slik at de kunne fungere som portaler. På den måten kunne romvesenene komme tilbake og besøke ham. Institiusjonene som stilte ham ut syntes selvfølgelig det var ekstremt upopulært å snakke om aliens, men når man leser intervjuer med McCracken er aliens nesten alltid nevnt som viktig for ham. Likevel ble han utelukkende lest som en minimalist og en formalist. Det er interessant hvordan han hadde en mye mer omfattende historie bak hver eneste skulptur, og at han masseproduserte de for romvesenenes skyld. Han skapte også disse skulpturene etter en idé om at størrelsesforholdet måtte samsvare med menneskers energifelt. Men du jobber ikke etter samme utenomjordiske parametere?

– Nei, men jeg vil at det skal være en relasjon til menneskekroppen. I likhet med sofa-arbeidene skal det være en slags logisk resonans til kroppen når det kommer til størrelsesforhold. Men det handler først og fremst om noe skulpturelt. McCrackens arbeidsmetode for å lage skulpturer var oppskriftsmessig lik hvordan man lager et surfebrett for å få en glatt og skinnende finish, mens du jobber mer med det formalistiske ved et surfebrett? – Jeg har sett veldig mange YouTube-videoer for å finne ut hvordan man lager surfebrett, men jeg synes ikke det er ikke noe poeng å lage naturtro replikaer av dem – det jeg gjør er å lage abstraksjoner av det. Hva tenker du om å stille ut i en kontekst som skiller seg veldig fra institusjonene du vanligvis stiller ut i? – Jeg er glad i den sosialistiske tradisjonen og ideen om å gi kunst til folket. Når det gjelder underholdningsaspektet fordi det er en uttalt musikkfestival, blir det kanskje annerledes. Jeg har ikke noe godt svar på om det kommer til å funke eller ikke, jeg velger heller å se på det som et eksperiment. Det er kanskje en unødvending pessimistisk tanke, men jeg ser for meg at kunst på festival eller i lignende settinger ofte kan tippe over i sfæren av underholdning, og dermed frarøves litt av identiteten som et «høyverdig» kunstobjekt. – Det er interessant å se om et kunstverk er like potent i den sammenhengen, eller om det mister alt av edge. Jeg tenker at det er en grunn til at vi stiller ut i hvite kuber, og når arbeidene blir tatt ut av den konteksten er det plutselig en hel del andre faktorer som plutselig spiller inn, som for eksempel med offentlig utsmykning eller offentlig kunst: det får et publikum som ikke har bedt om det, og tilskuerne blir som gjester

uten en invitasjon. Problemet oppstår kanskje når tilskuere må forholde seg til arbeidet på en musikkfestival. Hvordan leser man det da? Hvis du leser det som kun noe pent blir det vanskelig fordi det lett kan fremstå som et slags interiørarkitektonisk design. Du jobbet som frivillig på Hove i fjor og rakk å henge en del med artisten Miguel? – Ja, vi snakket masse om skulptur og kunst, og at han kan støpe betonggulv. «I’m Mexican you know», sa han, «we know that shit». Han var interessert i skulptur og kunst, og jeg tror det er en genuin interesse han har, men samtidig mistenker jeg at det også er en del av imaget hans. «Art Dealer Chic» – han bruker den hashtagen hele tiden på Instagram, haha. Han er in the know på sånne ting som folk som han vanligvis ikke har en innsikt i. Det blir en hektisk sommer for deg med masse utstillinger i Skandinavia, men etter det flytter du over dammen? – Jeg flytter til New York i august, ja. Der har jeg ingen planlagte utstillinger, men det føles bare deilig med en frisk start og blanke ark. Det er bra å kunne starte på nytt med atelier og leilighet – det har jeg nemlig ikke hatt på tre år. Vel, du er jo tross alt kjent som illegal studiookkupant i Malmö. – Ja, de siste tre årene har jeg bodd på skolen, CEO, Vestfossen og på alles sofaer rundt om i den vide verden. Andre navn på Hovefestivalens billedkunstprogram: Sverre Malling Serina Erfjord Benedicte Clementsen Tommy Høvik Anders Dahl Monsen Inga Sund Hofset

HOVESPESIAL / BILAG CHROMEO Chromeo two-stepper på en hårfin grense mellom overkåt kitsch og eleganse, og som et jødisk-arabisk bandprosjekt er de en lysende ledestjerne for resten av verden. Gitarspillende, frustrasjons-croonende Dave 1 og talkbox- og beat-maestro Pee Thug er likevel sjelden politisk med sin 80-talls-fetisjerende elektrofunk – HELDIGVIS. Chromeo er bare gøy, så legg verdens mas, kjas, lammende politiske kriser og personlige problemer bak deg og gå på Chromeo-konsert. Kliner gårsdagens konsert-hookup med en annen i dag? Gå på Chromeo. Ringer far hjemmefra og forteller at han og mor skal skilles? Gå på Chromeo. Kliner far med gårsdagens konsert-hookup? Ta en pust i bakken. Tell til ti. Gå på Chromeo.

NATT&DAGS UTVALGTE

Fra en punkrocker med privatfly til det beste jødisk-arabiske samarbeidsprosjekter siden Oslo-avtalen: festivalprogrammet til Hovefestivalen 2014 kan anklages for å være noe generisk, men NATT&DAG guider deg til indrefiletene.

STORE P De som vet kedegåri, vet kedegåri. Ikke bare er Store P din favorittrappers favorittrapper, han er også den orginale / de andre følger bare etter, som han rapper i «Vikje være i din verden» fra albumet Regnmannen. P sto bak 2014s beste strikkegenser-metafor da han skulle beskrive en maskekledd hiphop-gruppe som har profilert seg ved å være en First Priceutgave av bergensrapperen, men foretrekker etter eget utsagn å sone ut alene fremfor å prate med folk. Kanskje er det nettopp fordi han liker seg best i sin egen verden at versene hans fungerer så godt. Hvis det fortsatt snakkes om en Bergensbølge, eller kanskje mer en vedvarende Bergenstsunami, surfer Store P akkurat nå bedagelig på toppen av den.

EARL SWEATSHIRT Yngstemann fra det produktive og beryktede hiphop-kollektivet Odd Future ble i utgangspunktet mest kjent etter at han ble sendt til Samoa av moren fordi han kom opp i for mye trøbbel. Heldigvis ble han ikke værende, for etter at han kom tilbake har den tilsynelatende tilbakeholdne rapperen blant annet gitt ut det strålende debutalbumet Doris, bidratt på Frank Oceans «Super Rich Kids» og framført sin egen «Sasquatch» sammen med Odd Future-kompis Tyler, The Creator i en rosa, strobelysbefengt kube på YouTube Music Awards. Ikke dårlig for en 20-åring med et klesplagg som artistnavn.

DISCLOSURE De to unge brødrene Guy og Howard Lawrence ble et av 2013s største artister etter at de markerte seg med flere singelslipp som nydelige «Latch», og remixer av blant annet Jessie Wares «Running», før albumet Settle innfridde samtlige forventninger og ble hyllet som en av sommerens beste utgivelser. Rotfestet i Englands stolte tradisjon for klubbmusikk, men med en forførende popsensibilitet, har de også imponert live. Konserten er også en ypperlig sjanse for å ta med en muggen venn som klager på at elektronikaband «bare spiller låter fra en Mac» – Disclosure gjør nemlig veldig mye mer enn dét, OG det er enkelt å få med selv, selv for den litt konservative, nærsynte kompisen din.

AZEALIA BANKS Bortsett fra musikken og sceneshowet, her er fem grunner til å se Azealia Banks på Hove: 1. Hun er biseksuell. Hvorfor ikke støtte opp om en seksualitetsminoritet på det ellers så pietistiske Sørlandet? 2. Videoen til 212. 3. 212. 4. Måten hun klarer å ha beef med en så mangfoldig gruppe mennesker. The Stone Roses? Angel Haze? Pharrell? Wow. 5. Verset «Fuck him like you do want to cum / Your gay will get discovered in the two-one-deuce / Cock-a-licking in the water by the blue bayou / Caught the warm goo, in your du-rag too, son? / Nigga, you’re a kool-aid dude / Plus your bitch might lick it, wonder who let you come?». 6. Fordi fornavnet hennes er utrolig deilig å uttale om man tar seg god tid. Azzzeeeaaaalia. Smak på den, du. Azzzeeeaaaalia.

HOVESPESIAL / BILAG THE OFFSPRING Ikke en sommer uten at Offspring troner på toppen av en eller annen norsk festival, sier du kanskje? Vel, det er jo helt feil. Herregud. Har du levd under en stein siden 2001? I så fall: Velkommen til Hove, steinboer, for nå er punkrockerne bak motivasjonslåtene «Self Esteem» og «Pretty Fly (For a White Guy)» endelig tilbake etter 13 år i utlendighet. The Offspring har holdt det gående siden 1984, og etter stor etterspørsel fra publikum topper de nå plakaten til Hovefestivalen 2014. En slags grasrotsrevolusjon, altså. Punken er ikke død! Og hei, visste du at frontfigur Dexter Holland har sitt eget privatfly kalt «Anarchy Airline»? Pretty fly.

FOALS At et britisk band blir kåret til verdens beste liveband av Q skjer i stort sett annenhver utgave (i de utgavene kåres et annet britisk band til rockens redning), men da de stemplet betegnelsen på Foals var de i det minste inne på noe. Frontmann Yannis Philippakis (beste greske vokalistnavn siden Georgios «George» Kyriacos «Michael» Panayiotou i Wham) er kjent for rimelig utagerende oppførsel på konserter samt gjentatte negative utspill mot artistkollegaer. Deres siste album Holy Fire er derimot bare positivt. Et laminert NATT&DAG-diplom utloves til den som requester «Last Christmas» under konserten, og en strålende konsert loves dere andre.

ISAIAH RASHAD 21-årige Isaiah Rashad er på samme plateselskap som Kendrick Lamar, Jay Rock, Ab-Soul og Scoolboy Q, og sistnevnte skal etter sigende ha med den unge rapperen fra Chattanooga, Tennessee på SIN konsert, men det betyr ikke at man ikke burde få med seg Rashads egne opptreden. Han er fortsatt et ubeskrevet blad uten store hits eller mye hype, men litt som sine label-kollegaer har han en intelligent ignorant måte å rappe og skrive tekster på, uten å bikke over i hverken den ene eller andre leiren. EPen Cilvia Demo var frisk og prøvende, med betimelige småhyllester til både Master P og OutKast, uten at det blir for tilbakeskuende. Rashad er først og fremst et navn for fremtiden, og i tillegg trolig den eneste gangen du har mulighet til å høre «Chattanooooogaaaaaa» som utrop på Hove. Og er det noe vi liker, er det gode utrop. Chattanooooogaaaaaa!

AURORA AKSNES Purunge Aurora Aksnes imponerte stort under By:Larm-konserten tidligere i år, og fikk blant annet påslag fra en gråhåret journalist i rikspressen for å være befriende frigjort fra «pussige trommemaskiner». Middelaldrende musikkanmelderes aversjon mot trommemaskiner betyr heldigvis ingenting på Hove, men noe sant var det å spore i omtalen: Aksnes er en av de mest spennende og interessante artistene i Norge for tiden. Hun er fortsatt tenåring, og har antageligvis mange år på å foredle og utvikle musikken sin, og det ser vi frem til. Så lenge hun holder seg til helvete unna de pussige trommemaskinene (neida, hun kan gjøre AKKURAT som hun vil). Hvis du ikke vil lyve om det fem år fra nå, anbefaler vi uansett at du får med deg Hovekonserten hennes.

ANDRÉ BRATTEN André Bratten er kanskje bedre kjent i resten av verden enn han er i hjembyen Oslo og resten av Norge, men hvis alt går som det skal blir han et kjent fjes og navn i nisselollelandet Norge i løpet av kort tid. Bratten debuterte ut av det blå med Be a Man You Ant på Prins Thomas’ label Full Pupp, og etter sigende jobber Bratten med et grensesprengende debutalbum, og er forventet å ta opp kampen om Norges største eksportvare med A-Ha, black metal, olje, funfacten om at en nordmann fant opp bindersen, og sjakkbrikker laget av overskuddsbrusk fra kjeven til Magnus Carlsen. Bratten spiller på Flekken, scenen som år etter år har noen av de best konsertopplevelsene og de mest interessante artistene, og Bratten føyer seg antageligvis inn i den rekken.

HIGHASAKITE Highasakite ble plassert på toppen av magasinet Times liste over band å sjekke ut under bransjefesten SXSW, har blitt invitert til å varme opp for Bon Iver, ga ut et kritikerhyllet andrealbum i januar, spilte på Spellemannsprisen, og kommer til å gjøre en av de mest minneverdige konsertene på Hove i år. Hovedvokalist og låtskriver Ingrid Helene Håvik imponerer med en rekke vokalteknikker, arrangementene er oppfinnsomme, de maniske pop-øyeblikkene avløses av svalende pusterom, og zither-partiene er nydelige. Hvis du bare skal se én konsert med et band som spiller på zither i år – se Highasakite.

ÅLESUND KUNSTFAGSKOLE FOR DEG SOM VIL Vil du … · jobbe med kunst eller design · spesialisere e din utdanning · lære e om kreative prosesser · jobbe med kreativ reativ kommunikasjon · fforedle dine evner … bli noe stort? To år ved Ålesund Kunstfagskole gir deg: · Erfaring faring med materialer, teknikker og prosesser · Kunnskap unnskap om kunsthistorie, arkitektur og teorier · Innsikt i visuell kommunikasjon og samtidskunst · Opplevelser fra studiereiser, samhold og møte med kunstnere · Utfordringer som utvider dine horisonter, ferdigheter og muligheter

Finn ut mer på alesundkunstfagskole.no www.facebook.com/alesund.kunstfagskole instagram: KUNSTSKOLEN post@alesundkunstfagskole.no Telefon 70 12 63 15

2-årig fagskoleutdanning. Godkjent av Statens lånekasse.

Søknadsfrist 15. mai

HOVESPESIAL / BILAG

NATURENS NATURLIGE

NATTKLUBB « I DAGENS klubbsamfunn representerer skogen en potensiell flekk for klubb i sommervarmen. «Skogsrave» eller «forest raves», som det er mer utbredt å si, er en skogsfest med et fokus på elektronisk musikk, som også er en møteplass for lidenskapelige mennesker med øre for det samme av musikksjanger, oppdagelsesforventninger og en viss interesse for å føle seg fri i naturen. I mars debuterte GIRLS-skuespiller og skaper Lena Dunham i USAs største sketsj-baserte TV-show Saturday Night Live. En av sketsjene hennes var en parodi på tv-serien, der Dunham spilte «Eve» i en moderne versjon av «Adam & Eve». Fengslet av grønne omgivelser danser hun til klubbmusikk splitter naken ute i naturen.

– VISDOMSORD FRA STYLE OF EYE PÅ P3 SVERIGE

kritikerroste omtalelser på papir og nett. Han fanger opp kosmiske omgivelser med mørke, tunge toner som gir deg en viss oversikt over synthenes kraft – toner som tar deg med inn i en dyp skogstranse. Med andre ord er Bratten perfekt for Flekken og musikken kommer til å synkronisere sømløst med de grønne omgivelsene.

BRING GLOW-STICKS AND FACEPAINT. Flekken – et sted hvor alder, intimitetsbekymringer eller tilhørighet ikke har noe å si. Hovefestivalens lille lovlige perle er som en evig, snill og trofast lillebrors-rave. Et sted som tar deg inn til varmen, og serverer det beste innenfor klubbmusikk, naturlig varme og den største diskokula du noen gang har sett i hele ditt liv. Skogens intime vegger gir også mulighet for nye bekjentskap og idylliske minneskapelser. Årets program er på plass og dagene er bare å telle ned til. Gaute Drevdal, presseansvarlig for Hovefestivalen, føler at årets Flekkenprogram blir et av de aller sterkeste siden skogsklubbens start, og kan også opplyse om at det jobbes for å gjøre belysningen under diskokula enda mer klubbaktig i år. Flere sitteplasser rundt om i terrenget blir det også for den slitne festivalgjengeren. Det høres jo bra ut for de av oss som oppsøker det grønne og naturlige, og trenger et lite avbrekk fra omverdenen i mellom de røffe danseperiodene.

Du kan aldrig bli för gammal för ett litet skogsrave

André Bratten Med en modulær synthesizer og trommemaskin, spilte vidunderbarnet André Bratten inn sin aller første utgivelse i studioet som består av andre norske toneangivende stoltheter, blant annet Todd Terje, Lindstrøm og Prins Thomas. Det store nye bidraget til den norske

elektroniske musikkscenen slapp sin imponerende debutskive Be A Man You Ant på Todd Terje og Lindstrøms første og kjære hjem Full Pupp. Bratten har siden den gang blitt fløyet rundt om i Europa for å spille seg gjennom større og mindre klubber i både utlandet og innlandet. Ikke minst har han fått en rekke

Nina Kraviz Multitalentet Nina Kraviz synger, spiller skiver og produserer førsteklasses låter. Den russiske skjønnheten startet sin karriere som DJ ganske tidlig på 2000-tallet en gang i Moskva. Hennes første utgivelse ble plukket opp av Deep House-legenden DJ Just-Ed og ble senere sluppet på det klassiske plateselskapet hans, Underground Quality, i 2009. Den første utgivelsen «Voices» sirkulerte fra dansegulv til dansegulv av andre dimensjoner, noe som virkelig markerte Kraviz karriere som musikkprodusent på alvor. Siden har Nina blitt rangert opp og fått stor etterspørsel i musikkverdenen. Hun briljerer på scenen til tross for at den gjengse klubbmusikktilhenger, DJ og musikkprodusent i den mannsdominerte bransjen er skeptiske til at en vakker, kvinnelig DJ kan sakene sine – men lever vi ikke i 2014? Sexisme kan bare dra dit peppern gror – Kraviz funker uten tvil både i badekaret og bak spakene på Berghain. Å spille i en skog har Nina gjort før; men å spille på den intime Flekken – hvor DJen er like nær publikum som publikum er like nær DJen – er en helt annen sak. Hun er verdensstjerne i sin klasse og tar over stafettpinnen etter den første kvinnelige DJen, Maya Jane Coles, som spilte på Flekken i 2012.

HOVESPESIAL / BILAG

Den vennlige skogsraven i ekte nordiske omgivelser på et av Norges mest idylliske steder. Fire dager på rad med sensuelle, progressive, poppete og kosmiske toner i organiske omgivelser under den største diskokulen du noen gang har sett. Er det noe å si nei til? Nei. Da drar vi og da ses vi. André Bratten og Nina Kraviz spiller 30. juni Oliver Heldens spiller 1. juni Flight Facilities spiller 3. juni ESSENSIELL SKOGSRAVE-LISTE: Varm opp med denne konstruerte Natt&Dag-listen

Flight Facillities Har du levd litt de siste fire årene? For da husker du helt sikkert Flight Facilities og den australske duoens ekstremt fengende klubb-banger «Crave You», som alle hipstere fremdeles digger i skjul – til tross for at den er fire år gammel. Ikke mange soveromsprodusenter har klart å knekke koden på samme måte som duoen har klart det – å lage en hit for moro skyld og deretter opprettholde den røde tråden i soundet i de neste hitene, som eksemplifisert av «Foreign Language». Gutta

bak Flight Facilities, Hugo Stuart Gruzman og James Nathan Lyell, inntar Flekken i kjent pilotstil i sommer. Forvent deg glitrende indie-elektronika, deilige beats og litt klinings med drømmejenta/drømmegutten på Norges fineste klubb. Oliver Heldens Allerede som 13-åring startet den unge nederlendingen sin DJ-karriere. Senere utviklet dette seg til produsering av egne låter. Oliver Heldens, som nå er knapt 19, har nylig blitt

plukket opp av det ledende EDM-labelet Spinnin’ Records. Med en signert kontrakt deler Heldens et hjem med andre store «acts» i scenen som blant andre Afrojack, Avicii, Digitalism, Kaskade, Style Of Eye og mange fler. Med et hånd på hjertet kan man konkludere at han kommer til å gi deg lysten til å veive med glow-sticks, mens du har neonmaling i ansiktet, til en tung og hard progressiv bass i bakgrunnen. «Du kan aldrig bli för gammal för ett litet skogsrave» – Visdomsord fra Spinnin Records-affilierte Style Of Eye på P3 Sverige.

1. André Bratten: «Be A Man You Ant» 2. André Bratten: «Every Fourth Bar» 3. Okain: «Scream (Nina Kraviz Remix)» 4. Nina Kraviz & Luke Hess: «Remember» 5. Flight Facilities feat. Giselle: «Crave You» 6. Flight Facilities feat. Jess: «Foreign Language (Will Saul & Tam Cooper Remix)» 7. Oliver Heldens: «Gecko» 8. Oliver Heldens: «Pikachu» www.soundcloud.com/andre-bratten www.soundcloud.com/ninakraviz www.soundcloud.com/flightfacilities www.soundcloud.com/oliverheldens

MANDAG30.JUNI

TIRSDAG1. JUL I

ONSDAG2. JUL I

TORSDAG3. JUL I

M.I.A

HOVESCENEN

THEOFF SPRING FOALS YOUMEATS IX

HOVESCENEN

AMF ISCENEN

AMFISCENEN

HOVESCENEN

FOSTER THEPEOPLE

THE1975 AMF ISCENEN

DISCLOSURE PRETTYL IGHTS EARLSWEATSHIRT LARSVAULAR STOREP KASINOSCENE

TBA TBA

OFMICE& MEN HOLDFAST TBA TBA

FLEKKEN

NINAKRAVIZ ANDREBRATTEN

MARTINGARRIX BASTILLE

LONDONGRAMMAR

BANKS

KASINOSCENE

JOHNNEWMAN TBA

NAUGHTYBOY AURORAAKSNES TBA MIO FLEKKEN

OL IVERHELDENS

ELL IEGOULDING CHROMEO CLEANBANDIT TRENTEMØLLER LEMAITRE BRING ME THEHORIZON MEMPHIS MAYF IRE CARNIVALKIDS KASINOSCENE

IMAGINE DRAGONS

LALEH HIGHASAKITE AMF ISCENEN

TBA

SBTRKT

AZEAL IABANKS PUSHAT DISASTER IN THE UNIVERSE KASINOSCENE

TBA

EXAMPLE SKAMBANKT DEAF HAVANA

REBEKKAB. MAELAND

FLEKKEN

TBA TBA

CHANCETHERAPPER

ARIF FLEKKEN

FL IGHTFACIL ITIES

NB! STORT FESTIVALVORSPIEL 28. OG 29. JUNI M. BL. A. SAVANT, KAVEH ++++

TBA TBA TBA

KLUBB + KONSERT + BAR + MAT + SCENE + KUNST

BYGUIDE «

Min interesse for arkitektur og romskapende elementer er knyttet til lyset. – CHRISTINE ISTAD OM ABSTRAHERTE FOTOGRAFIER, SIDE

LES MISÉRABLES: I juni er klassikeren Les Misérables tilbake på Sandnes Kulturhus. – INTERVJU, SIDE 65

Jeg kasta faktisk en vannballong i trynet på læreren. – EIRIK (23) OM DEN VERSTE UDÅDEN HAN HAR GJORT, SIDE

I starten var jeg veldig bevisst på å ikke blande graffiti og maleri, men heller prøve å bevege meg vekk fra graffitien med maleriene. – ATLE ØSTREM OM Å LEGGE SPRAYBOKSENE PÅ HYLLA, SIDE

05/2014

STAVANGER 6.-11. MAI 2014

UTELIV TOPP 2 KLUBBEVENT:

I ge

. . . f o t u o k c i tak

FUCK ART LET’S DANCE Tou Scene. 16. mai. 23.00. Fuck Art Let’s Dance sin påskefeiring på Tou Scene var en storartet suksess, med Skatebård, Tarjei Nygård, Jazzface og Hawaii Guy bak spakene. Denne månedens fest er ikke helt avklart i skrivende stund, så vi kan

dessverre ikke si noe særlig om hvem som skal spille, utenom at det er rimelig å anta at resident DJs Jazzface og Tarjei Nygård kommer til å stille opp. Jazzface og Tarjei har vi skrevet om før, men det skader ikke å gjenta at begge to har evner og kunnskaper få kan måle seg med i Stavanger. Tarjei Nygård

har lang fartstid som disco- og house-DJ, i tillegg til at han stadig gir ut ny musikk både via sitt eget plateselskap, UntzUntz og andre plateselskap. Jazzface har spilt undergrunnsklubbmusikk i Stavanger veldig lenge og har vært innom alt fra drum & bass og UK garage til hiphop og downtempo.

LEMAITRE + NITE SITE Studentersamfunnet Folken. 3. mai. 21.00. Lemaitre gjester Stavanger igjen, denne gangen på Studentersamfunnet Folken. Siden de startet opp i 2010 har de gjort stor suksess, ikke bare

i Norge, men også internasjonalt med Relativity-platene de gav ut i 2012 - og siden med konsertene de har gjort over store deler av verden. Lemaitre lager en veldig fransk-inspirert nydisco med gitarer og fokus på mellomtone heller enn bass. Perfekt for de som liker

Justice og Daft Punk og alt det der som høres retro ut, men ikke helt retro. Med seg på lasset har de Stavangers allestedsnærværende DJ Nite Site, som garantert kommer til å kjøre opp stemninga før og etter konserten. CC: 175,-

1 1

ANTHONY STRONG PAT METHENY UNITY GROUP E.S.T SYMPHONY ZAP MAMA : RON CARTER TRIO

TORD GUSTAVSEN QUARTET : LIZZ WRIGHT NIK BÄRTSCH RONIN : SNARKY PUPPY ANGÉLIQUE KIDJO : PIXEL : THE THING LAVA : FRIDA ÅNNEVIK : RADIO.STRING.QUARTET.VIENNA PHIL MCDERMOTT : BJERGSTED JAZZENSEMBLE PETRU POPA KVINTETT : DAMANA M. FL.

For mer informasjon og billettbestilling, se maijazz.no

2 1 GENERALSPONSOR

05/2014

UTELIV TOPP 3 KONSERT:

EMA Studentersamfunnet Folken. 19. mai. 21.00. EMA eller Erika M. Anderson som hun egentlig heter spiller på Folken 19. mai. En solid bloggete

1 1

booking dette her. Hun er visst den artisten folk blogget mest om en uke i 2011. Det høres nesten litt bloggete ut også, ikke at det nødvendigvis er negativt. Det er dronete og støyende, men samtidig tradisjonelt nok til at

hun ikke avvises 100 prosent av mainstreamen. Debuten hennes i 2011 ble veldig godt mottatt og nå kommer hun til Stavanger med andreplaten The Future’s Void i kofferten. CC: 170,-

HJERTESLAG Checkpoint. 10. mai. 21.000. Hjerteslag er navnet på bandet Vilde Tuv spilte i før – kanskje det ikke alltid kommer til å være det gamle bandet til Tuv, selv om det tar litt tid fra oss utenfor Bergen å bli vant til det. Hjerteslag fører bergensrock-tradisjonen videre med catchy og sykt autentisk, men allikevel ganske mellomstrøms pop punk, eller noe i det området der. Siden 2010 har de hatt en utgivelse, en enkel syvtommer. Det er en bra greie. Det er sykt ekte. CC: 120,-

2 1

MAIJAZZ: ANGÉLIQUE KIDJO Studentersamfunnet Folken. 9. mai. 22.00. Angélique Kidjo fra Benin gjester Maijazzen i år. I 2013 slapp hun albumet EVE, en hyllest til afrikanske kvinner, bygget på hennes egne opptak av tradisjonelle afrikanske kvinnekor. I tillegg hadde hun med seg samarbeidspartnere som Dr. John. Tidligere har hun også jobbet med storheter som Gilberto Gil og Manu DiBango og er ikke ukjent for å la de vestafrikanske tradisjonene hun er oppvokst med krysse innom amerikanske, karibiske og latinamerikanske tradisjoner. Det er altså ingen lettvekter dette her. Det snakkes ennå om konserten hun hadde på Folken under Maijazzen for ti år siden og man forventer intet mindre fra denne konserten. CC: 325,-

3 1

AV MORTEN HAGEN TVEIT

05/2014

UTELIV BATS: MY LIFE Studentersamfunnet Folken. 22. og 23. mai. 20.00. BATS står for British Amateur Theatre Society og de presenterer fem teaterstykker om kvinners liv, med en rollebesetning kun bestående av kvinner. Stykkene skal være håndplukket for hvordan de fremstiller kvinners liv og deres humor og dramatikk. Blant de fem teaterstykkene finner man blant annet Rabbits are no Substitute for Men av Charlotte Court, som handler om hvordan tre kvinner takler en kanins død og andre problemer. Man finner også Checking Out av Jo Chandler, om en alenemor og datter med hemmeligheter. Stykkene er korte enaktere. CC: 250,-

Presenterar

1 1

08.mai Hurula Pokalen 11.mai Amason Revolver 12.mai Alkaline Trio John Dee 12.mai White Denim Parkteatret 13.mai Cloud Nothings John Dee 13.mai Hospitality Pokalen 16.mai La Sera Vanguard 27.mai S. Carey John Dee 12.jun Kylesa Vulkan Arena 29.jun The Afghan Whigs Rockefeller 11.jul Wolf People Pokalen 15.aug Franz Ferdinand Rockefeller 06.sep Stephen Malkmus & The Jicks Parkteatret 16.okt The Handsome Family John Dee Forsalg:

www.billettservice.no OG WWW.TIGERNET.NO

Følg Goldstar på goldstar.no & facebook.com/GoldstarMusicAS

BILL BAILEY: QUALMPEDDLER Stavanger Konserthus.. 30. mai. 20.00. Er det Stavanger eller hele Norge som elsker britiske komikere? Dette er andre måneden på rad konserthuset byr på en av disse britiske komikerne som har gjort seg store på panelshow som QI og alle de andre som vises på BBC Entertainment. Bill Bailey er dog ikke en helt vanlig komiker som står der oppe på scenen og prøver å gjøre egen angst og depresjon til noe andre folk vil le av. Bill Bailey spiller nemlig også instrumenter. Også gjør han rare versjoner av kjente sanger. Uansett hvor Weird Al Yankovick det høres ut, så er det faktisk veldig morsomt. Det er forresten Weird Al også, herregud. Denne her blir sikkert utsolgt raskt, så for de som vil se en paneldeltaker i levende live bør man skynde seg og kjøpe billett. CC: 445,-

2 1

KUER ER ÅLREITE DYR

Skikkelige burgere av rent storfekjøtt, godt drikke, tjukke milkshakes og hyggelige folk. Vi holder til på Skagen 13, midt i Stavanger sentrum. Døgnvill Bar & Burger Skagen 13, 4006 Stavanger Telefon: 518 91 000 web: www.dognvillburger.no

@DognvillBurger @DognvillBurger

05/2014

MAIJAZZ Stavanger. 6. – 11. mai. Maijazzen har mye mer å by på enn Angélique Kidjo. De fire dagene festivalen løper kan man blant annet få med seg artister som Zap Mama, In the Country med Frode

3 1

Grytten, The Thing og Lizz Wright. Det blir altså alt fra verdensmusikk fra Zap Mama, Frode Grytten som leser (eller messer) sine egne tekster mens noen spiller jazz i bakgrunnen, intens jazz med The Thing og americana og jazz med Lizz Wright. Maijazz har holdt det

gående med kvalitetsmusikk for Stavangerpublikumet siden 1989 og i fjor hadde festivalen 14 000 besøkende fordelt på sine omtrent 50 konserter. DAGSPASS: 600,- (ONSDAG/TORSDAG) OG 750,- (FREDAG/LØRDAG)

NORGESPREMIERE 13. OKTOBER BILLETTER, SPILLEPLAN OG TRAILER: WWW.STAVANGER-KONSERTHUS.NO BILLETTELEFON 51 53 70 00

FEM STJERNER TIL BEATLES – EN IMPONERENDE TEATERKONSERT – BT.DK SETT AV OVER 160 000 OG KJEMPESUKSESS I DANMARK, NEDERLAND OG SVERIGE.

Come Together Teaterkonser t

av Cederholm & Brdr. Hellemann

y e n t r a C c M & n o n n Le PROSJEKTSPONSOR:

OPERAEN 15. APRIL - 6. MAI

STAVANGER KONSERTHUS 28. MAI - 1. JUNI BILLETTER OG SPILLEPLAN STAVANGER-KONSERTHUS.NO

BILLETTELEFON 51 53 70 00

Medvirkende:

Eli Kristin Han ssveen og Thor Inge Falch Manus: Knut N ærum Velkommen ti l en festlig kvel d!

MATS (15) Hva er den verste straffen du har fått? – Tror faktisk aldri jeg har fått noen straff. Jeg er så snill gutt. Ikke av læreren en gang? – Jo, okei, da. Har blitt sendt ut på gangen et par ganger på skolen.

INGERLINN (19) Har du noen gang fått en straff du husker veldig godt? – Hmm … (roper på mamma som står litt lengre borte) – Mamma, har du straffa meg noen gang? (Mor): – Da du var yngre pleide du å få en krone mindre i ukelønn for hver hårstrikk vi fant på gulvet. Var det en effektiv straff, da? (Mor): – Ja, det ble ikke mange kronene i trekk.

RANDI (16) Hva er den verste straffen du har fått? – Jeg er egentlig ganske snill pike, men jeg husker godt den gangen jeg ble satt ut på trappa en gang under middagen da jeg var liten. Og etter det har du aldri gjort noe gale ved middagsbordet? – Etter det har jeg ikke våget noe annet, he-he.

VI SPURTE EN HÅNDFULL STAVANGERFOLK OM DERES FORHOLD TIL FORBRYTELSE OG STRAFF AV MARI HALVORSEN

JAN SIGURD (59) Har du fått mye straff opp gjennom livet? – Vokste opp på guttehjem, og der var det mye straff.

BENEDICTE (18) Har du blitt straffet en gang som du husker godt? – Ja, en gang ble jeg sendt til rektor. Det var skummelt.

Hva da for eksempel? – Det jeg husker best var da vi tømte vann i sengene til andre, for da ble de straffet for å ha pissa i sengene.

Hvorfor ble du det? – Kasta mel på læreren i mat og helsefaget på skolen.

Hva var straffen da? – Da fikk de ikke drikke til maten dagen etter.

Hva sa rektor da? – Vi måtte faktisk sitte igjen en time på skolen og se i veggen. Den lengste timen i mitt liv.

05/2014

EIRIK (23) Har du noen gang fått en straff du husker godt? – Teller melding med hjem til mamma som straff? Det må være det eneste. Hva hadde du da gjort? – Jeg kasta faktisk en vannballong i trynet på læreren. Det verste er at jeg ikke var noen rampegutt, så jeg aner ikke hvorfor jeg gjorde det.

CAMILLA (21) Har du fått en straff noen gang som du husker godt? – Vi var noen venner en gang som kasta snøballer på bilene i gata, og plutselig kom det faktisk en politibil forbi og så oss. Heldigvis fikk vi bare en muntlig straff av politiet, men det var ille nok bare det. Og etter det har du aldri gjort det igjen? – Nei, aldri igjen!

JENNY (16) Fikk du mye straff som liten? – Ja, jeg var en skikkelig rampeunge. En spesiell rampestrek du husker godt du fikk straff for? – Huff, ja, en gang kasta vi plommer i postkassene og på husene til folk. Straffen var å vaske opp alt etter oss. Det tok laaaang tid.

ANEZCHA (24) Har du blitt straffet en gang som du husker godt? – Det var vel kanskje mer en trussel enn en straff, men jeg husker veldig godt da pappa trua med å sende alle julegavene tilbake fordi vi ikke var snille. Tror du han kunne gjort det? – Ja, det er nesten det verste. Men heldigvis gjorde han det ikke.

MATIAS (18) Hva er den verste straffen du har fått? – En gang ble jeg faktisk utvist fra skolen. Oi, jøss. Går det an i Norge? – Ja, det var bare i to dager da. Og etter det var du aldri mer rampete? – Var nok fortsatt like rampete, men lærte litt om konsekvenser i det minste. 05/2014

KUNSTINTERVJU

ØSTREM TIL VEST Med ny by i ryggen og ferske impulser i sjela er Atle Østrem aktuell med sitt første soloshow i USA. TEKST ERIK SÆTER JØRGENSEN SIDEN NATT&DAG sist møtte billedkunstneren Atle Østrem har han gjennomgått både en kunstnerisk og geografisk forvandling. Stavanger har blitt til Oslo, og maleriene har krøpet oppover i størrelse. Denne måneden åpner han sin første separatutstilling i USA, med utstillingen «The Truth With a Twist» hos Exhibit No. 9 i New Jersey. Siden sist vi snakket med deg har du flyttet fra Stavanger til Oslo, og New Jerseygalleriet trekker nettopp flyttingen frem som et relevant poeng. Hva har det hatt å si for deg å flytte østover? – Det å flytte har vært en bra ting for meg på mange måter. Først og fremst er det fint med nye impulser. Oslo er en større by, med mer folk, og flere ting som skjer. For meg har det vært inspirerende å gå i nye gater, møte nye folk å se nye ting. Nå har jeg bodd her i nesten ett år, og føler fremdeles at jeg utforsker og oppdager nye sider ved byen. Jeg har blitt kjent med flere nye mennesker, miljøer og kulturer. Masse inntrykk som absorberes, kvernes litt, før det slippes ut igjen i form av maleri. På sett og vis kan en si at maleriene i utstillingen er en slags visuell dagbok. Stavanger-publikummet begynner å bli godt kjent med Østrems sjarmerende figurgalleri. De sympatiske personfigurene er den mest gjenkjennelige delen av Østrems kunstnerskap.

Hvordan klarer du å holde stilen samtidig som du lager kunst du selv synes er interessant? – Stilen er stilen – det er slik det kommer ut helt naturlig. Jeg har brukt mange år på å rendyrke et uttrykk, og føler selv jeg har særpreg. Selv om jeg holder på stilen så føler samtidig at jeg hele tiden utvikler den. Så lenge jeg er inspirert og føler jeg har noe å uttrykke så er det interessant for meg. Når galleriet snakker om verk som er større i både omfang og dimensjoner – hva betyr det egentlig? – Sannsynligvis at everything is bigger in America. Jeg vet ikke med omfanget, men de fleste maleriene i denne utstillingen er større enn jeg har vist tidligere. Et format som går igjen er 100 x 155 cm, som er stort til meg å være. Du skiller deg jo litt ut fra en del av «konkurrentene» på urban art-markedet i Norge, siden du for det meste maler orginaler, i stedet for å konsentere deg om masseproduserte – og eventuelt håndfinisha – trykk. Uttrykket ditt peker fortsatt mot graffiti, men måten du arbeider på linker mer mot prak58

05/2014

sisen til etablerte norske malere. Hvor føler du at du er på den reisen nå? Hvordan har din rolle endret seg i løpet av de siste årene? – Jeg har lært det meste jeg kan om farge og formspråk fra graffiti. Da jeg begynte å male på lerret tok jeg med meg endel av teknikkbruken, for eksempel dette med sorte og sterke konturlinjer, eller måten jeg bygger opp bildene, lag på lag, på samme måte som når man lager en piece. I starten var jeg veldig bevisst på å ikke blande graffiti og maleri, men heller prøve å bevege meg vekk fra graffitien med maleriene. Etter at jeg bestemte meg for å legge sprayboksene på hylla for to-tre år siden tar jeg meg selv i å til stadighet dra graffitireferanser inn i maleriene igjen. Det er vel en del av meg som ikke vil gi helt slipp på det. Graffiti har vært en veldig stor del av ungdom- og voksenlivet mitt, på godt og vondt, og har preget meg både som person og som kunstner. Hvis jeg skal lable det så vil jeg si at jeg gjør malerier med et snev av graffiti i seg. Østrem tilhører en generasjon som nå begynner å gå fra å være lovende til dominerende, med for eksempel kunstnere som Ida Ekblad og Sebastian Helling. Graffiti og urban kultur har vært en integrert del av oppveksten, og vi ser nå hvordan graffiti-inflytelsen ikke lenger er kontroversiell i seg selv. Selv om de nye maleriene er mer ambisiøse i skala, kan de naturligvis ikke måle seg med de omfangsrike utendørsprosjektene Østrem tidligere har gjennomført. Tårnet ved Tou Scene var et landemerke også før Blu malte over det, og deltagelsen ved den Pøbel-kuraterte Komafest i Nord-Norge fikk stor internasjonal oppmerksomhet. Den gang malte Østrem verket De siste ulvene på en nedslitt husvegg i Vardø. Har du funnet deg til rette inne i studioet nå? Har du fortsatt uoppnådde ambisjoner utendørs – noe ambisiøst som kommer til å overraske oss? – Hvis jeg hadde fortalt om det nå, så ville det jo ikke vært en overraskelse! Jeg foretrekker studio foran utendørsarbeider, og har ikke noen ambisjoner om å gjøre karriere som gateartist. Jeg har hatt min epoke hvor jeg malte i det offentlige rom på en ambisiøs måte. Det landet meg i fengsel og med et erstatningskrav det tok meg 15 år å riste av meg. Hvis jeg nå gjør en vegg i det offentlige rom i ny og ne så er det hovedsakelig for å få et lite avbrekk fra studioarbeid. Jeg har lært at man aldri skal si aldri, så kanskje jeg i fremtiden vil gjøre flere vegger, men for nå er jeg studio-gangster. Se flere av Atle Østrems arbeider på kunstnerens nettside www.atleostrem.com.

KUNSTINTERVJU

Få biblå på mobil og nettbrett

eBokBib Hundrevis av bøker er tilgjengelige via appen eBokBib med nasjonalt lånekort fra Stavanger bibliotek. www.stavanger-kulturhus.no/ebok

Sølvbergets app Med Sølvbergets app kan du enkelt bestille bøker og filmer, utvide lånefristen, få gode anbefalinger og oversikt over alle våre arrangementer.

www.stavanger-kulturhus.no Sølvberget app på iTunes App Store

Sølvberget app på Google Play

eBokBib på iTunes App Store

eBokBib på Google Play

05/2014

KUNSTINTERVJU

Bildene er kun delvis skarpe og det bidrar til å skape den perseptuelle utfordringen, der øyet må trenge inn i billedrommet gjennom stramme vertikale, horisontale og diagonale strukturer.

Bryne 23. - 24. mai

20 artister/band på 11 scener!

CHRISTINE ISTAD

FREDAG 23. MAI SKAMBANKT BIG BANG M/VALKYRIEN ALLSTARS STAUT FRØKEN FRYD LØRDAG 24. MAI J.R HARLEKIN CC COWBOYS KJELL REIANES MADCON BLODSBRØDRE HONNINGBARNA CPT. BIFF & KRÅKESØLV THE SEAMEN TÔG GLENN LYSE MATILDA NO CASH SOMMARTIDER LADY LUCK SVENSSEN NO CASH

SIKRE DEG BILLETT PÅ JAERDAGEN.NO BILLETTSALG: Storstova eller www.jaerdagen.no Fredag 520,- Lørdag 520,- 2-dagerspass 900,Følg oss på facebook.com/jaerdagen for oppdatering om alt som skjer!

www.jaerdagen.no 60

05/2014

FOTOKUNST I GRENSELAND Med presise fotografier inviterer Christine Istad til en stram utstilling på Kunstgalleriet. TEKST ERIK SÆTER JØRGENSEN I MAI ÅPNER fotokunstner Christine Istad separatutstillingen Insight Outsight på Kunstgalleriet. Istad arbeider med det formale og sanselige i abstraherte fotografier som undersøker arkitektur og lysets virkninger. – Min interesse for arkitektur og romskapende elementer er knyttet til lyset, forklarer Istad. – Bildene er kun delvis skarpe og det bidrar til å skape den perseptuelle utfordringen, der øyet må trenge inn i billedrommet gjennom stramme vertikale, horisontale og diagonale strukturer. Kunstneren har tidligere deltatt på både Høstutstillingen og Vestlandsutstillingen,

og har blant annet stilt ut på Henie-Onstad Kunstsenter, Kube Kunstmuseum og Galleri Trafo. Sist gang hun stilte ut på Kunstgalleriet i Stavanger var i 2009. – Vi synes det er flott å samarbeide med Christine. Hun er en dedikert, ambisiøs og profesjonell kunstner som lager interessante og tiltalende kunstverk, både i form av foto og video, sier gallerist Elin Halvorsen. – Kunstgalleriet har en solid profil med sterke kunstnere i stallen. Jeg opplever å bli godt mottatt i Stavanger og gleder meg til en ny utstilling der. Sist gang fikk jeg kunstkritikk i Stavanger Aftenblad. Det er sjelden å få andre steder i Norge, sier Istad. Finn ut mer om kunstneren på hennes nettsted www.christine-istad.no.

Med studentrabatt, selvfølgelig! Les mer på www.sso.no

ACROSS FOTO EMILE ASHLEY

DISCOVER THE ClassicS

Norges stĂ¸rste formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

SCENEKUNST

lor 10 mai kl 21.00

maijazz

damana og ekstraliv

ons 23 mai kl 20.00

sult lordag 31 mai kl 21.00

Xplosif

PANIKK I KULISSENE Rogaland Teater, Hovedscenen Spilles til 14. juni Regissør: Carl Jørgen Kiönig Panikk i kulissene er blant verdens mest slitesterke komedier, og har blitt spilt jevnlig siden verdenspremieren i 1982. Stykket hadde norgespremiere på nettopp Rogaland Teater i 1983. Stykkets norske tittel var det teaterets dramaturg Michael Evans som skapte. Originalt heter stykket Noises off. I teatersjargong er dette en sceneanvisning som

betyr at det skal høres bråk fra kulissene. Panikk i kulissene er teater om teater, og Rogaland Teaters skuespillere spiller skuespillere som alt skjærer seg for. Dette er historien om en liten teatertrupp som skal sette opp en sex-komedie, men hvor gnisningene internt i truppen snart forplanter seg til stykket de spiller. Vi er dypt inne i farseland, hvor dører åpnes og lukkes i høyt tempo og poengene kommer så raskt at de ikke rekker å stå i kø

først. På scenen får vi først se generalprøven til «stykket i stykket», hvor alt går skeis. I andre del ser vi hva som skjer bak scenen under framføringen av den samme scenen. Her bør du skru opp høreapparatet, gnikke godt av brillene og strekke nakken, for midtdelen av Panikk i kulissene har blitt kalt «noe av det beste innen britisk scenekunst». I siste akt øker kaoset til uante høyder, når truppens private problemer truer med å velte hele forestillingen. rogaland-teater.no

VÅRYR! Rogaland Teater, Intimscenen Spilles til 14. juni Regissør: Mette Arnstad De siste to årene har Rogaland Teater laget teaterkonserter basert på henholdsvis Mozart og Beethovens musikk. Begge har tøyd grensene for hva folk er vant å se på teater. Mozartkonserten var et vannsprutende monster i Stavanger konserthus. I Beethoven-konserten dinglet skuespillerne fra taket på Hovedscenen. Våryr! er en mindre brautende slektning av de to nevnte

storoppsetningene, og settes opp på den mest inderlige scenene av alle – nemlig Intimscenen. Musikken står i sentrum, men det er ikke skrevet en handling som binder sangnumrene sammen. Regissør Mette Arnstad vil «rett inn i hjertene til folk», enkelt og greit. Hun vil skape kaféstemning på teatret, til fryd, glede og ettertanke. Repertoaret blir en blanding av sanger som skuespillerne selv ønsker, og publikums ønsker. Våryr! er et stykke hvor kjente folk synger gamle sanger om igjen, i ny innpakning. Likevel skal

det bli mer enn en teatervariant av Beat for beat, sier Arnstad. – Beat for beat gir enorme sangprestasjoner, sangglede og humør, men er underholdning. Vi skal skape bilder og tanker som gir en større enhet. På scenen står Gretelill Tangen, Ragnhild Arnestad Mønness, Marianne Holter og Roar Kjøv Jenssen, samt musiker Anders Brunvær Hauge. rogaland-teater.no

XPLOSIF & TROUBLETONE presenterer BLACK RHYNO (JAMAICA) En av Jamaicas aller største dancehall stjerner på eksklusivt Norgesbesøk.

M MASKINHALLEN

05/2014

TEKST MARI JØRGENSEN BEGGE FOTO STIG HÅVARD DIRDAL

dTurbine

KLAR FOR ELLEVILL KOMIKK?

FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL

SCENEKUNST

Les Misérables: Eponine (Mareike Wang) dør i armene på Marius (Kim Persson) ved barrikaden. I juni er musikalen tilbake på Sandnes Kulturhus.

EKSTRA

MISLYKKA

I juni kommer musikalsatsningen Les Misérables tilbake til Sandnes. Skal du ha billett må du kjappe deg.

VI ANBEFALER PANIKK I KULISSENE

AV MICHAEL FRAYN SPILLES TIL 14. JUNI – HOVEDSCENEN

“...tårene var forårsaket av gapskratt.” Rogalands Avis

“....en virkelig intelligent farse....” Dagbladet

TEKST MARI JØRGENSEN FOTO STIG HÅVARD DIRDAL – ALLE FORESTILLINGENE var fullsatte både her og i Haugesund, nå er produksjonen i Kristiansand, før den er tilbake igjen i Sandnes i juni, sier Gry Østrått Sædberg, markedssjef ved Sandnes Kulturhus. Nå har de satt opp ti ekstraforestillinger som spilles mellom 11. og 21. juni. Salget er allerede godt i gang. Kombinert i Sandnes og Haugesund ble det solgt over 20 000 billetter i første runde. – Dette var en stor suksess i begge byene. I Sandnes var besøkstallet 13317, og i Haugesund 7743. Musikalen har blitt enormt godt mottatt. Vi har ikke bare fått besøk fra Sandnes, men også fra Stavanger, innover fjordene og utover Jæren.

Musikalen har fått gode anmeldelser i både regional og nasjonal presse. – Folk som har et forhold til Les Misérables, eller musikaler generelt er svært rause med superlativene. Gjengangeren er at sangnivået er ekstremt høyt, og at publikum har blitt overrasket over hvor høyt nivå det er på denne produksjonen, sier Østrått Sædberg. I fjor var det foreldreløse Annie som sjarmerte publikum i kulturhuset, og de fortsetter musikalsatsningen til neste år også. – Vårt neste musikalprosjekt blir Skjønnheten og udyret, en samproduksjon med Christiania teater i Oslo. Premiere i Sandnes er januar 2015.

“Ellevilt og fornøyelig” NRK Rogaland

“Dette er komikk på høyt nivå. Det er strålende utført.” Stavanger Aftenblad

BILLETTER: 51 91 90 90 WWW.ROGALAND-TEATER.NO

Les Miserables spilles i Sandnes Kulturhus 11. – 21. juni. Billetter kan kjøpes på billettservice.no 05/2014

Trond heims veien

gat

avn

DEMON'S MOUTH

enh

ate

s’ g

Sar

OCA

en Ak er sv ei

Køb

MELK

a rgat M ø ll e

ta bega Grub

UKS

e ie n ndsv N y la

gat

Åke

ber

gve

ien

NOPLACE

ata perg

Søren

n n e le

rds g

ik a t u

e ig a a

eie

B jø r v

Schw

gsv

Ros toc B is p k e r g a t egat a a

ber

e k a ia

Osloga ta

B is p

OPERAHUSET

GRØNLANDS PARK

Åke

MUSEUM OF CONTEMPORARY ART

S k ip

ien kve Par

TENTHAUS OSLO

ate Colle tts g

STORTINGET

TIDENS KRAV

gat

TEGNEFORBUNDET

rds

OSLO S

ASTRUP FEARNLEY MUSEUM

jelk

gaa

le ir e t

egat

te Nobels ga

gs ga te

k g at a dga

Fr ed rik St an

Fi n n m ar

sta

Jen

wei

HENIE ONSTAD KUNSTSENTER

Kol

Sch

la n d s

FESTNING

GRØNLAND

JERNBANE TORGET

GRØNLAND

Grøn

F AK AKERSHUS

T T

KAMPEN PARK

TØYEN

ata

us st ra nd

TJUVHOLMEN

Ak er sh

usga

ugat

alsg

AKER BRYGGE

Rådh

T o ll b

KAZACHENKO'S APARTMENT Hei

ate

gata

MUNCHMUSEET

es g

s ga

elk

han

t in g s

BOTANISK HAGE

s Bj

eda

Stor

Lak

Jen

Munkedamsv eien

nk Mu

ien

l Jo

nse

oes

Kar

rib

ata

g Torg

gat

veie

Gre

e gat

ngs

ens

n stra

er ogn

NATHIONAL THEATERET

St. Olav s Gate

You

Dra

Henrik Ibsens gate

ate

FROGNER

Allé

ann

SLOTTSPARKEN

M sm

s g a te

Hau

døy

rnsen

Ake rsg ata

C o lb jø Byg

s ga

eie

ich

sleb

dsv

gat

Her

erg

kke

ie n

ien

URANIENBORG

lan

neb

rsba

Chr

K ir k

rve

rge

Ste

ate

å ls v e

gne

Ake

KUNSTNERFORBUNDET

lde

ane

1857

e s g a te Theres

a gat org enb Ros

Fro

eie

hr rT

U ll e v

rgv

THE BOILER ROOM

ta ber Neu e gat aks dra Nor

nbo

ie n

nie

a u g sv e

Ura

ed et

Hegdeh

ien

gat

yve

P il es tr

gga

Torvald Meyersgata

ien

LYNX

tuve

isga

KUNSTNERNES HUS

n eie kev Kir

ors

løv

ST. HANSHAUGEN

Markveien

ien

Maj

rve

s gat

e Louis

ga ta

ge rh ei m WEEKEND OSLOFaART 23. – 25. mai skal en hel els ens gat haug av de ikke-kommersielle e kunstinstitusjonene i Oslo gå sammen om å skape mer Sannerg ata oppmerksomhet rundt byens kunstscene, lokalt og internasjonalt. Den lokale delen gjennom en Art Weekend, som består BIRKEav felles åpningstider over en LUNDEN T helg, et kart å orientere seg CARL BERNERS etter og en fest lørdagPLASS 24. mai. Den internasjonale delen består av at en gruppe skribenter og H e lg esen s ga redaktører blir invitert til Oslo te SOFIENBERGfor å orientere seg og knytte PARKEN kontakter til institusjonene i OLAV RYES PLASS So fi en be byen. Steffen Håndlykken fra rg ga ta 1857, Mats Stjernstedt fra KunNordre gate stnernes Hus, Milena Høgsberg fra Henie Onstad Kunstsenter Korsgata n og koordinator Jenny Kinge står s v e ie im e dh bak. Utstillingsguiden U.F.O. og Tron a at NATT&DAG er mediepartnere. keg Toftesgata

Professor Dahls gate

keb

den

Uela nds gate

dve

ust

Spo

Bris

Gyl

sta

Ind

ta iga

MAJORSTUEN

ien

STENSPARKEN

ST. HANSHAUGEN

Bog

VIGELANDSPARKEN

sve

iga

gat

nfr

vål

ge Sor

Ulle

Suh

MAJORSTUEN

gate

ir c h s

s v e ie

en T

ral B

FOTOGALLERIET

vei

Gene

¨ NERLØKKA KUNSTHALL GRU

n gat

eie

etts

kev

Coll

als

ien

myr

Kir

dalsve

G e it

Sle

Sørke

Vogts

gate

KUNST

ate

St. Hal var ds gat e

Dyve

kes

Vei

MIDDELALDERPARKEN

KLIPP UT: Ditt eget kart til Oslo Art Weekend!

Illustrasjon: Oslo Art Weekend

ALLE ØYNE MOT OSLO Oslo Art Weekend vil skape mer oppmerksomhet rundt Oslos kunstscene. 23 visningssteder skal konkurrere i å legge sine beste utstillinger til den samme maihelgen.

for hva som foregår her, men siden vi er i en utkant av Europa er ikke Oslo en by folk dumper innom uinvitert, som Berlin eller New York. Gjestene våre er toneangivende kritikere og redaktører fra tidsskrifter som Artforum, Frieze, Texte zur Kunst, Mousse, etc. Målet er at de skal knytte kontakter i Oslo og få et førstehåndsinntrykk av hva som finnes her.

TEKST EMIL FINNERUD

Hvorfor har dere valgt å bruke alle spenna på de nevnte bookingene og minimalt på den lokale galleridelen, eller fest og feiring? – En av grunnene til at folk ikke besøker Oslo uten videre er at det er dyrt her. Så hvis åtte gjester skal flys inn og behandles noenlunde pent koster det. Det betyr ikke at vi sparer på fest og feiring: vi har kick-ass design fra Eriksen/Brown og gjør en OAW-fest på Ingensteds lørdag 24. mai, også med en internasjonal DJ. Alle er invitert!

OSLO ART WEEKEND virker som et ganske behagelig og uanstrengt opplegg. Er det litt av poenget? – Ideen bak OAW er at det skjer mye av høy kvalitet på kunstscenen i Oslo, og at vi kan gjøre det mer tilgjengelig for publikum bare ved å koordinere åpninger og åpningstid, forklarer Steffen Håndlykken. Sammen med blant andre Jenny Kinge er han initiativtaker for Oslo Art Weekend, som går ned 23. – 25 mai. – Et samarbeid mellom 23 visningssteder får også litt karakter av en konkurranse, og alle forsøker å legge sine beste utstillinger til den samme helgen. Det er publikum som vinner på det, særlig de som klarer å rekke over alle galleriene på en helg.

Hvilke erfaringer tar dere med dere fra fjorårets avvikling? – Art Weekend i 2013 var en slags prøverakett etablert av galleriene på Grønland. Det var enda mer behagelig og uanstrengt enn årets utgave, som blir litt mer institusjonell, med store institusjoner som Kunstnernes Hus, Museet for Samtidskunst og Astrup Fearnley med på laget. 66

05/2014

Gi oss noe bra sladder fra i fjor, ‘a! – Jeg skal ikke si noe om hvem som klina med hvem, men den utvidete line-upen i år gjør mange flere kombinasjoner mulige. Hvorfor trenger byen OAW? – Noe av det beste med kunstscenen i Oslo er at det er så kort vei mellom visningsstedene, både geografisk og hierarkisk. Det er allerede god kontakt mellom alt fra de største institusjonene til de minste kunstnerdrevne galleriene, og OAW lar publikum få glede av samholdet som preger scenen. Er arrangementet mest for de sedvanlige kunstgjengerne, eller er det en hensikt å nå ut til et bredere publikum? – Alle vinner på OAW! Det faste publikummet får mer av det som er bra, og vi håper at mange som ikke ellers ville brukt helgen på å se kunst skal få en god grunn til å gjøre det. Dere har inviterert en gruppe internasjonale skribenter og redaktører til OAW. Kan du fortelle hvorfor og litt om hvem disse menneskene er? – Vi som jobber med å vise kunst i Oslo har sett at det er stor interesse internasjonalt

Hvor mange gallerier ser dere for dere at man kan spenne over en dag? – Med racersykkel og lite respekt for den utstilte kunsten er det ikke umulig å rekke 10 gallerier om dagen. Jeg ville anbefalt å velge ut et par gallerier, eller ett område av byen og ta seg litt tid. Uten å favorisere for mye, hvilke utstillinger ser du selv frem til? – OAW er en god sjanse til å få med seg noen av de kunstnerstyrte galleriene i byen. Marthe Elise Stramrud på Melk og Josefine Lyches utstillingspaviljong LYNX i Frognerparken er begge sikre vinnere, samt NoPlace og Kazachenko’s apartment som også har åpninger fredag kveld.

Galleriet ditt er også med. Kan du fortelle litt om det uten å snikskryte for mye? – 1857 har en gruppeutstilling som vil foregå på taket til den store utstillingshallen vår, med Ilja Karilampi, Margaret Lee, Ugo Rondinone og Santiago Taccetti. Det er umulig å ikke skryte av en utstilling som har fire fantastiske kunstnere og solnedgangen over Grønland som bonus. Som om ikke det var nok gjør vi en screening av Laure Prouvosts «Monolog»-video når det skumrer i ellevetiden.

For oss som liker kunst OG fest, blir det etterfester hver dag denne helgen? På hvilke gallerier kan man henge ut sent og få klint? – Kunstakademiet åpner sin avgangsutstilling fredag kveld på Kunstnernes Hus. På lørdag er det Only Connect-festivalen til Ny Musikk med Chris and Cosey som headlinere samme sted, en perfekt oppvarming til dansing på OAW-festen på Ingensteds. Legg til #Osloartweekend i Tinder-profilen din, så er du garantert action! Helt hypotetisk: hvis du hadde fått 10 millioner til OAW, hvilke eksentriske ikke-kunstneriske påfunn ville du ha inkludert for å jazze opp stemningen til uante, psykedeliske høyder? – En idé som aldri forlot tegnebordet var å støpe inn gullbarrer i Tines brunoster og la de heldige finnerne bli båret på gullstol gjennom alle byens gallerier. Her er det bare gullprisen som hindrer oss. Oslo Art Weekend, 23. – 25. mai

TEGNESERIE

DEN KLAMMESTE AURAEN Tegneserieavdelingen har vært i New York og blitt lettere beklemt.

OPPI ALT dette vandret vi altså mellom tegneseriebutikkene og handlet fanziner og hjemmelagde heftetegneserier til den store gullmedaljen. Fra Desert Island og Bergen

2. AUG

SNOOP

(JAM)

DOGG

Street Comics i Brooklyn til Forbidden Planet (som har blitt bedre siden de flyttet) og JHU Comics (som har blitt dårligere siden de flyttet, og byttet navn fra Jim Hanley’s Universe) på Manhattan, var det knapt et egenprodusert tegneseriehefte som ikke ble saumfart. Så hardt gikk det faktisk for seg, at det etter noen dager oppstod en kollektiv følelse av noe som bare kan beskrives som klaustrofobi. Etter hvert opplevdes denne formen for produksjon, kjøp og salg av kultur for intim, for privat, og det oppstod en lengsel etter å kjøpe noe som var laget på samlebånd og trykket opp i et sekssifret opplag og fraktet rundt av globale spedisjonsfirmaer som ikke kunne brydd seg mindre om hvorvidt tegneseriene endte opp på riktig plass til riktig tid. Rundt disse håndlagde, selvdistribuerte objektene finnes det en slags kunstverkets aura som kan oppleves som malplassert i tegneseriesammenheng, og som bærer med seg konnotative bekymringer om opphavspersonens økonomi og arbeidsvilkår. Med andre ord det samme som platebransjen hvert år forsøker å mane sine kunder til å reflektere over – og handle på bakgrunn av – på Record Store Day. Fra et forbrukerståsted er det mange fordeler med enkle, billige og fundamentalt upersonlige aktører som Amazon og iTunes, og samtidig blir det i den globaliserte økonomien stadig vanskeligere å overse det faktum at publikum har et ansvar for å påvirke markedet i den retning de selv ønsker. Ingen ønsker å ende opp som platebransjen.

AKA SNOOP LION (US)

21. AUG

17. JUNI

MELISSA

FLOGGING

HORN MOLLY (IRL/US)

MEST INTERESSANTE SMALLPRINTKJØP:

1 2 1 3 1 1

Greys, Olivier Schrauwen (Desert Island)

Goro, diverse (vanskelig å si, utenlandsk)

Now & Here, Lale Westvind (Pegacorn Press)

19. SEP

EBBOT

& KEN TIMBUKTU 30. JULI

PATTI SMITH & HER BAND

26. JUNI

(US)

7. JUNI

2. JULI

LALEH

Fra Greys av Olivier Schrauwen.

30. MAI

VI I TEGNESERIEAVDELINGEN er ikke uvitende om det faktum at når vi skriver om de forbrukeretiske og konsumentpsykologiske aspektene ved å handle håndlagde amerikanske tegneserier i veldig små opplag, er det ofte snakk om problemstillinger som svært få av våre lesere har erfaring med. Samtidig vet vi at tegneseriemediet, på grunn av sin beskjedne økonomi og sterke kobling til fysiske gjenstander, raskere støter på slike spørsmål enn andre kunstformer. I 2014 er alle underholdningsmedier i en eller annen forstand i ferd med å følge i tegneserienes fotspor, hvilket gjør denne lille, krokryggede bransjen til et interessant studium for alle som ønsker å forstå populærkulturen. I april var vi på kompetanseutviklingstur til New York, den første sådanne siden 2011. New York er en av verdens viktigste tegneseriebyer, både hva gjelder forlag, tegneserieskapere og butikker. Tilfeldighetene ville det slik at besøket sammenfalt med Record Store Day – musikkbransjens årlige forsøk på å forsone seg med sine motstridende følelser av nostalgi, objektfetisjisme og fremtidsrettede forkjærlighet for komfort. Record Store Day handler (som navnet tilsier) ikke om musikk, men om plater og platebutikker. Det handler om å skape en entusiasme for musikkutgivelser som fysiske gjenstander, og å påminne musikkinteresserte i alle aldre om gledene ved å handle musikk av fordyrende, men potensielt berikende mellomledd av kjøtt og blod.

I samme måned som Amazon kjøpte ComiXology – selskapet som for alvor har fått fart på salget av digitale tegneserier i den engelskspråklige delen av verden – var det interessant å se platebransjen forsøke å skru tiden tilbake til da deres salgsmodell lignet den tegneseriebransjen holder seg med i dag. På jakt etter vinylutgaven av Scharpling & Wursters Rock, Rot & Rule var tegneserieavdelingen innom flere platebutikker, og i Kim’s Video & Music i East Village ble vi et øyeblikk kollektivt overveldet av en nostalgisk lengsel etter tiden før musikken ble løsrevet fra sine fysiske lagringsmedier. Amazons kjøp av ComiXology vil formodentlig innebære at flere kommer til å kjøpe og lese tegneserier, men det kommer formodentlig også til å bety at det blir trangere kår for de fysiske tegneseriebutikkene. Til nå har de store aktørene i den amerikanske tegneseriebransjen vært svært opptatte av å ikke la digitalisering gå på bekostning av papirtegneserier, ettersom de vet at de fysiske butikkene er essensielle for opprettholdelsen av markedet. Som et resultat av dette er tegneserier fortsatt i påfallende grad et papirmedium. I Nord-Amerika så man i fjor faktisk en økning i antallet tegneseriebutikker, hvilket strider mot det meste som er av trender og hypoteser for papirpublisering.

BUNNY WAILER

TEKST AKSEL KIELLAND

DREGEN

Live på Liseberg presenteres i samarbeid med:

Med forbehold om eventuelle endringer.

Se hele programmet på liseberg.se

05/2014

The Tall Ships Races 2014 Bergen 24 − 27 July

Hey ho, let’s go! Verdens vakreste skuter og gratis konserter! Enslaved & Ole Hamre • Sjøforsvarets Musikkorps • Real Ones Kakkmaddafakka • Pogo Pops • Magnet • Helge Jordal Dagens Sjanti fra Statsraad Lehmkuhl • Casiokids • Proffene Shantykoret Cape Horn • Razika • Sund Trekkspillklubb William Hut • Bergens Skipperforenings Shantykor Sigrid Moldestad • PolkaBjørn og Kleine Heine L’Angelus (US) • Navy Vocalis • Hvitmalt Gjerde • Thea Hjelmeland Os Mannskor • Miss Tati • Kiss Kiss King Kong • Yuma Sun • Hypertext Bergen Brandkorps Musikkorps • Monstereo • Tiebreaker • The Vossa Rebels The Sailingship Nippon Maru Fan Male Shanty Choir (JP) • Krachmacher Jørgen Sandviks Permanent Vacation • Storm Weather Shanty Choir KløverKnekt og Skarre R • MK’s Marvellous Medicine • Funky Penguins Chronobunny • Permanent Provocation • Shenanigans • Nese Rastafari • Black Rose Tom Mason and the Blue Buccaneers • Jadazz • The Mollies • Tide Mannskor Trim, Rig and a Doxy • Hold Fast! • Mannskoret VSOP … og mye, mye mer! Følg med!

Vestlandets garantert mest fiffige lineup!

www.tallshipsbergen.no

COAST CENTER BASE AS

#tsrb2014

MUSIKK

ANMELDELSER

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

« «

FAIL! LOL

Good fucking times da!

– KELIS OG SZA, SIDE

Glasset er ofte halvfullt med gift, men det slukker hvertfall tørsten. – SHARON VAN ETTEN, SIDE 70

Kontant, fengende, komprimert, slagferdig og raljerende. – OFF!, SIDE

DET BESTE AKKURAT NÅ FRA NATT&DAGS MUSIKKREDAKSJON: NADDA NOOR ##### (Terekke, Steve Summers, elroy Edwards) – #### Hele skiva, både A og B-siden er skarp og atmosfærisk. Den er like god som kaffen til Bente på Sagene; svart kaffe med baileys.

JØRGEN NORDENG Sean Paul, Vybz Kartel & J. Capri, Konshens – «Rvssian riddim» (HEAD CONCUSSION)

Cassegrain & Tin Man – «High And Low» Har du smakt Lays-chipsen med Heinz-Ketchup-smak? Hvis ikke? Gjør det. Det er like dramatisk som hvor bra hele denne skiva er egentlig. Syreinfisert chips! Syreinfisert skive!

D.Å.R.F.D.H.S. – «D.E.R.F.D.H.S» (VARG & ACRONYM REMIX)

Om vi kunne gå tilbake i tid til 6.06.2006 så hadde jeg gjerne arrangert et ritual i skogen med utgangspunkt i denne låta (på repeat). Som mamma sier: «Ser du satan? Spis litt mørk sjokolade». Rødhåd – «Mines Of Mars» Den tyske-produsenten gir havregrøt-frokosten min en helt ny mening. Du vet hva du får, men du kan også få noe du ikke hadde forventet som fortsatt

Hvis ikke denne riddimen gir oss to av årets desiderte største dancehallhits i form av Sean Pauls «Front & Back» og Kartels «Mamacita» så vet ikke jeg.

smaker grøt, men mer. Og, det er slik Rødhåd mestret seg gjennom «Mines Of Mars». Kanding Ray – «Blank Empire» Se for deg dette senarioet; du blir voldtatt, holdt fange i en «Fritzl»-kjeller, kun servert suppe til middag, og senere tar voldtektsmannen din deg med på Munchies for en burger før du senere drar hjem og glemmer alt minus burgern. Så mørk og harmonisk er denne låta! Hele plata er selvfølgelig verdt å sjekke ut.

SVEIN STRØMMEN Mayhem – «Psywar» Topp stemning hos verdens minst spøkefulle band del 1.

Jeg kan RAUST tilgi The Oath at de har logo laget av Erik Danielsson når de ikke trykker den på omslaget og driver og sigger reaksjonært på promobilder.

Swans – «Oxygen»

Lugubrum – Albino de Congo

(YOUNG GOD/MUTE)

(OLD GREY HAIR/APHELION)

Topp stemning hos verdens minst spøkefulle band del 2.

Dette årtusenets beste (belgiske) blackmetallalbum (om afrikansk urtemedisin) kommer på peiskosklar svart plast denne måneden, kompis.

(SEASON OF MIST)

Sanchez – «Randy Valentine m.fl – Penthouse riddim» (JUGGLERZ)

Tyske Jugglerz har markert seg som en av de mest spennende EU-labelsene for dancehall og reggae. Denne kommer til å dominere Europa i sommer, FOR en riddim. Alkaline – «Wha A Gwaan» Øyetatoverte Alkaline ser ut til å være han som kan ta over etter Vybz Kartel, i alle fall er han Jamaicas mest interessante artist akkurat nå.

The Oath – «All shall die» (RISE ABOVE)

KARIMA FURUSETH V/A – Hardcore Traxx: Dance Mania Records 1986–1997

stick to them dicks and balls that you’re used to.»

(STRUT)

J. Stalin – S.I.D (SHINING IN DARKNESS)

Han er kanskje overproduktiv, men J. Stalin er en av vestkystens mest undervurderte, dette nye albumet holder standarden. Scarface – «No Problem» (WHITE)

Gamlefar er både eldst og best, og det gledes uhørt mye til nytt album kommer i høst.

Essensiell Chicago-house-samling for brunbass- og skjellsordentusiaster.

Legowelt – Crystal Cult 2080 (CRÈME ORGANIZATION)

Synthpornografi og harmonifinger-spitzengefühl. Zeer goed.

Todd Terje – It’s Album Time (OLSEN)

Album-album uten lavvannsmerke.

Linda Perhacs – The Soul Of All Natural Things (ASTHMATIC KITTY)

Freddie Gibbs & Madlib – Piñata (MADLIB INVAZION)

Verdens beste TLC-spoof? «Don’t go chasing waterfalls, please

MALIN KULSETH Future – «I Be U» «I’m naked, you naked, and neither one of us trying to look for a blanket»

Førtifire drøøøøye år etter debutalbumet Parallelograms fikk folkleglenden Perhacs endelig fingeren ut.

Future Islands – «Seasons» (WAITING ON YOU)

Noen få mennesker har bitt seg merke i min påståtte ungdomsfetisj. Sam Herring er et (av ganske mange) unntak som bekrefter regelen.

Jamie xx – «Sleep Sound» Har du prøvd å gå rundt i Anfi del Tauro på Gran Canaria? Etter maks én kilometer i tilfeldig retning går du på en vegg eller et skilt der det står at det kun er golfere som får gå videre. Litt som The Truman Show, med Jamie xx som soundtrack. Chet Faker – «1998» #livet

05/2014

MUSIKK

PUTTER PROGRESSIVT I PROGROCKEN OPETH Pale Communion ROADRUNNER/WARNER

Sjelden har vel betegnelsen progressiv metall vært så beskrivende som hos svenske Opeth. Mikael Åkerfeldt og gjengen har uten unntak vist progresjon mellom platene sine. Noen ganger litt mer enn fansen, inkludert meg selv, skulle ønske. På tross av at jeg synes Opeths lange natts ferd fra dødsmetall til Genesis er noe av det mest interessante som skjer i metallen. På det forrige albumet føltes det som om de kjørte seg inn i et feilspor, og Heritage sitt fusioninspirerte improstuk ble rett og slett litt intetsigende. De store låtene manglet og det føltes som de ikke behersket formatet helt. Nå har Åke tatt seg kraftig sammen, og tar samtidig enda et par syvmilssteg bort fra sin bakgrunn som tilbedende på blastbeat-alteret. Nei, han growler ikke. Men der Heritage sleit med å gjøre vokalen interessant i den nye settingen, tar den frontsetet på Pale Communion. Vi ble lovet flere melodier, men i så

stor grad hadde vi kanskje ikke forutsett. Skiva er stillferdig, for det meste, utenom når den bryter ut i galloperende, eksplosive fusionbreaks. Og i senteret er harmonier. Djevelsk vakre harmonier. Det er introvert, det er er famlende, men det er alltid velformulert. Kanskje det er nettopp bakgrunnen, eller historien til Opeth, som gjør dette spiselig. Det er nemlig ganske langt ute i hippieland, og du kan nesten se for deg Ritchie Blackmore komme med alvehatten sin og en lutt under armen nedi gata. Syretur på Svartlamon, nesten. Pale Communion trenger nok adskillig mer enn fem-seks runder for å sette seg, for å åpenbare alt som er av detaljer, men at dette er den beste Opeth-skiva på en stund er sikkert. Vi snakker episke, storslagne og monumentale saker. Mikael Åkerfeldt har funnet sin styrke som vokalist, og bruker den for alt det er verdt. Han lager kanskje ikke metall lenger, men så lenge progrocken hans holder denne kvaliteten så skal jeg ikke klage. Til tider er det så nydelig at det smerter. Au. Jørgen Nordeng

SHARON VAN ETTEN Are We There Yet JAGJAGJUWAR

Solstikk I seks år skrev Sharon Van Etten låter i skjul for en kjæreste som gjemte gitaren hennes og rakket ned på henne, og som hun til sist forlot, midt på natten, for å dra hjem til barndomshjemmet og foreldrene som hun ikke hadde snakket med på årevis. Negativt: Hun hadde kastet bort seks år. Positivt: Hun hadde seks år med oppdemmet musikk i seg. Da det først løsnet, ga hun ut to album på like mange år, hvor hun gradvis gikk fra vekselvis triumferende, men samtidig sarte folk-tendenser til vekselvis triumferende, men samtidig sarte rock-tendenser. Så ble hun hjemløs, delvis av eget valg, delvis på grunn av at hun måtte reise rundt for å spille konserter.

OFF! Wasted Years VICE RECORDS/IMPORT

Tilbake til fremtiden Hvordan hadde førstegenerasjons amerikansk hardcore hørtes ut, om musikerne faktisk hadde kunnet spille instrumentene sine skikkelig, og bandene hadde vært drittighte? Om vokalistene hadde vært såpass sikre, eventuelt edru, at de leverte de politiske tekstene sine med så klar diksjon at det allstedsværende budskapet kom klart fram? Omtrent som OFF!, som heldigvis ikke er en gjeng med Williamsburg-hipstere i slutten av tenåra som har funnet seg en liten nisje i rockehistorien å etterape. OFF! ledes av legenden Keith Morris, som etter å ha blitt sparket ut av Black Flag etter Nervous Breakdown-EPen i 1979, tok med seg et knippe låter og lanserte Circle Jerks. Debutalbumet Group Sex, visstnok delvis bestående av Black Flag-låter, ble en bauta i hardcorehistorien, og om det høres klisjéfylt ut i dag, er det fordi klisjeene ble skapt her. OFF! er omtrent like nyskapende som dubstep-refer-

05/2014

erende wobblebass i poplåter, og like originale som å la DJ Mustard produsere rapsingelen din, men det er langt unna poenget. Ingen kan levere dette som Keith Morris og hans hardcore-celebre venner, med bakgrunn i band som Rocket From The Crypt og Redd Kross. På deres tredje album er kanskje ikke bakholdsfaktoren like stor lenger, men låtmaterialet på Wasted Years holder lenge nok til at man kjenner punkeblodet bruse, skrur opp til 11 og synger med på refrenget andre gang det kommer. Kontant, fengende, komprimert, slagferdig og raljerende. Herlig cocktail. OFF! er hardcore punk på sitt minst pretensiøse og mest medrivende. 17 låter på under 25 minutter gjør at det kjennes som som skiva er over før det har begynt, og man tar seg i å starte den på nytt. Jeg fikk ikke sett OFF! sist de spilte på Øyafestivalen, men om det er ett band jeg vil få med meg i år er det Keith Morris og co. Låter som «Over Our Heads», tittelsporet og «Death Trip On The Party Train» er som skapt for svette folkemengder, ølsøl og svette overkropper. Jørgen Nordeng

Negativt: Det var slitsomt å ikke ha et fast holdepunkt. Positivt: Husløsheten munnet ut i Tramp, som ble hennes hennes beste album hittil. Nettopp evnen til å finne noe positivt i det negative – og motsatt – har vært noe av styrken ved samtlige av Van Ettens album. Glasset er ofte halvfullt med gift, men det slukker hvertfall tørsten. Solen skinner gjennom vinduet – hei, se alt støvet og skitten! Are We There Yet gjør mye av det samme, bare bedre. Van Etten er tøffere der det trengs og sartere når hun behøver, og tekstene er skarpere, samtidig som de viderefører den vaklende blandingen av positivitet/negativitet fra tidligere. Som vokalist er hun gjenkjennelig, men med et stort spekter; tidvis svulmende med Thom Yorke-lange vokaler og plutselige toneforandringer, tidvis avslepent passiv-aggressiv som

Jessica Lea Mayfield, tidvis Beth Hart-langdryg. Are We There Yet er hennes mest prøvende album hittil, og klarer som Van Etten selv å balansere inntrykkene: De store pianoakkordene og strykerarrangementet i albumåpner «Afraid Of Nothing» følges av førstesingelen «Taking Chances»’ nærmest uinteresserte hihat-beat og forsiktige elgitar, som avløses av orgel- og marsjtromme-bestemte «Your Love Is Killing Me», som så går over i den småsære synthlåta «Our Love». Sånn fortsetter det, helt frem til «Every Time the Sun Comes Up» med det bittersøte refrenget «Every time the sun comes up / I’m in trouble». Solskinn og skitt, altså, til albumets siste spor. Negativt: Du aner ikke hvor de siste 47 minuttene ble av. Positivt: Du vet hva du skal gjøre med de neste 47. Daniel Ramberg

TIBE T:ransit

MUSIKK

metamorf.no

BabeL

visningsrom for kunst

grÅmØLNA

Trondheim kunstmuseum

Rake visningsrom Trøndelag senter for

samtidskunst

Lost In Transition BIENNALE FOR KUNST OG TEKNOLOGI TRONDHEIM 1. MAI – 1. JUNI 2014

konserter 2,mai DOKKHUSET

META.FEST Pierre Bastien & Eddie Ladoire (NL/FR) Sculpture (Software) (UK) COH + Frank (AT/RU/SE)

22,mai BLÆST

META.FEST II Svarte Greiner Alexander Rishuag m/Ilan Katin (DE) Joakim Blattmann & Ricardo Del Pozo Yodok

24,mai TRØNDELAG TEATER

Trondheim Voices

28,mai BRUKBAR & SUPA KLUBB

Polymono/Antistereo

29, mai TRØNDELAG TEATER

ZE’V – Yantra Tantra (US) AUGUST ALSINA Testimony RADIO KILLA/DEF JAM/UNIVERSAL MUSIC

Hva skjer med å stramme opp litt da, Terius? Det er spennende tider for R&B-fansen om dagen, da sjangeren har hatt en stadig stigende kurve de seneste årene med nye og spennende artister. En av disse er New Orleans-sangeren August Alsina, som fikk sitt store gjennombrudd i fjor med glimrende «I Luv This Shit», og nå endelig er klar med sitt etterlengtede debutalbum via Def Jam og Radio Killa-labelet til The-Dream. Merkelig nok bidrar ikke sistnevnte med en eneste

produksjon. Ikke at Terius garanterer strålende albumresultater (word to Ciara), men til tross for Alsinas flotte Knuckleheadproduserte førstesingel, hadde muligens et produsentoversyn fra radiomørdaren fått mer ut av det 21 år gamle talentet enn man har klart med «Testimony». Det hele starter dog utrolig godt, og første gang jeg hørte unggutten brette ut sin mildt sagt utfordrende livshistorie på førstesporene «Testify», «Right There», «You Deserve» og ikke minst fantastiske «Make It Home», følte jeg meg sikker på at skiva kom til å bli en sammenhengende R&B-nytelse. Desverre brennes mye av kruttet

i løpet av albumets første minutter, og selv om jeg aldri trodde jeg skulle ytre disse ordene, så blir «Testimony» faktisk litt for rolig i lengden. Uten klare singelbidrag føles skiva dessuten mer som en mixtape enn en offisiell utgivelse, noe som vel også sier litt om hvor bortskjemte vi har blitt på nettopp strålende R&Btapes i det siste. Alsina viser likevel at han definitivt er en stemme å regne med framover, og for de av oss som setter pris på den slags, er det selvfølgelig svært hyggelig å høre en artist som rendyrker R&B-soundet slik det gjøres på denne absolutt godkjente debuten. Mathias Rødahl

30, mai DOKKHUSET

HERE TO PARTY People Like Us (UK) Z’EV m/Alkistis Dimech (US/UK) Cotton Ferox m/Angela Edwards (SE/UK)

05/2014

MUSIKK

MED EN HISTORISK RØD TRÅD

4 4

KELIS Food

NINJA TUNE/IRIS

SZA Z TOP DAWG ENTERTAINMENT

Fy faen, for en good run Kelis hadde på begynnelsen av dette milleniumet. Med fri tilgang på Neptunes-beatposen midt i Pharrell Williams og Chad Hugo sin magiske «umulig å feile»-periode. Sammen kvernet de ut spennende gamechangere som både leverte varene for det kommersielle markedet, og samtidig testet ut musikalske grenser. Good fucking times da! Men så – bruddet – og det uunngåelige resultatet som selvfølgelig måtte komme i etterkant. Joda, «Bossy» var kul nok den, men å bytte ut Virginia-magien med

FUTURE Honest A1/FREEBANDZ/EPIC/SONYMUSIC

Autotunens Hendrix leverer At Future skulle bli en av de største og mest innflytelsesrike artistene i hiphop-landskapet et knapt år senere var ikke det som umiddelbart slo meg da jeg hørte «Tony Montana» første gang. Det har han dog blitt, og Honest er en av årets mest etterlengtede skiver uansett kategori. Å kalle Future for fremtiden kjennes ikke mindre ektefølt etter å ha hørt Honest. Det er ingen overdrivelse å si at i tiden etter Astronaut Status og Pluto, fulgt opp av eliteseriegjesteri («Bugatti» og «Love Me»), og bransjeforandrende oppvarmingssingler («Karate Chop») så har hele rapbransjen kollektivt lekt velkommen etter-leken. Futures tilhørighet til Dungeon Family og hans ufeilbarlige teft for hits setter førsteinntrykket av en

05/2014

will.I.am og Dr. Luke sin sjarmløse LA-pop var ikke overraskende det første steget i feil retning for frøken Rogers. Pinligst ble det dog med 2010-utgivelsen Flesh Tone, hvor den da 30 år gamle sangerinnen hadde havnet i en småflau midtlivskrise etter bruddet med Nas, og la R&B-en til side for en begredelig blanding av Europa-inspirert dance, house og pop-ræl. Den en gang så utfordrende og annerledestenkende ungjenta fra Harlem hadde havnet i den gode, gamle kommersfella – tragisk nok uten å bli premiert på hverken radio eller hitlister. Så hva gjør man når R&B-magien er borte, steke-frieriet feilet, og comeback-kongen Pharrell ikke lenger er et samarbeidsalternativ? Jo, man skrur selvfølgelig tilbake klokka. It’s retrotime! Sjettealbumet Food er en total 180 fra nevnte Flesh Tone, og takk og lov for det. For selv om jeg som kjent ikke er noen stor fan av

ustrukturert, rallende dilletant i perspektiv. Man blir nervøs for at Future, som så mange andre, har kasta bort godbitene på gjesterier, mixtapes og gratis nettslipp. Så hva har vi å jobbe med på Honest? Åpningssporet, Amadou & Mariam-samplende «Look Ahead» er akkurat så grandios som man skulle ønske, tenk Outkasts «Return of the Gangsta». En gjesteliste som koster mer enn et gjennomsnittlig U-landsbudsjett. Heldigvis er de der av en grunn, ikke for platesalgets del. «Move That Dope» med Pharrell, Casino og Pusha T er en av årets beste bangers så langt. Kanye West gjør «I Won» til en tidvis rørende, tidvis klein wifey-hyllest som kanskje kan åpne noen dører. Ellers: Andre 3000, Lil Wayne, Wiz Khalifa, Drake. Hjelp. På Young Scootergjestede «Special» forklarer Future: «You ain’t even trying to be special». Det virker ikke som

Future trenger å prøve, men poenget hans er vel at andre artister gjerne velger den lette utveien, noe han selv har fått erfare. Artister har i sin higen etter å ikke virke bakstreverske heller kopiert Future, enn å prøve å gjøre noe mere spesielt selv. Det verste er at det har funket for mange. Mannen selv er ute etter å bevise noe denne runden, og Honest gjør akkurat det. Future takler alle formater han prøver seg på. Selv om den offbeat og off-key crooninga og rappinga hans fortsatt er helt ute, er den tightere enn før. Egentlig skulle skiva hete Future Hendrix, og det hadde vært mere treffende. Future får den mest innlysende listetopperen til å høres psykedelisk ut, med sin sjøsyke, men trollbindende stil. Er det en rapper? Er det en R&B-vokalist? Er det trap pop? Er det alternativt? Er det gate? Nei, det er Future. Jørgen Nordeng

retrofiseringen avdankede artister gjerne tyr til når inspirasjonen stopper opp, er dette likevel et stort steg opp for Kelis. Ikke at Food er noe spesielt minneverdig soul-album i den store sammenheng, men låter som «Hooch», «Forever Be» og spesielt åpningssporet «Jerk Ribs» gjør i alle fall jobben sin. For min egen del føles den plutselige stilforandringen likevel aldri helt genuin, og gir litt for ofte en ettersmak av å forsøke å være noe man ikke er. Som «Fish Fry» med sin høyskolesoulbandaktige call and response og utrolig slitsomme stemmebruk. Kjøp en eske IFA-pastiller for helvete! Helhetlig er Food langt fra å være ille, men med gammel Kelis-storhet fortsatt friskt i minnet, sitter man likevel igjen med en følelse av svunnen artistgnist. Spesielt når en annen utgivelse som skal anmeldes i dette nummeret kommer fra SZA – St. Louis-sangerinnen som på mange måter kan sammenlignes med nettopp en ung Kelis. Også hun signet som eneste kvinne på det akkurat nå mest spennende raplabelet i gamet [Top Dawg Entertainment], i begynnelsen av 20-årene, og med en såpass alternativ approach til musikken at hun vanskelig kan kategoriseres som hverken R&B eller soul. Hun spinner videre på den gode TDE-formen som har satt en ny standard på den amerikanske rapscenen, og

har ikke overraskende med bidrag fra sine labelbrødre Isaiah Rashad og Kendrick Lamar. Første MC ut på EPen/albumet Z er derimot Chance The Rapper på «Childs Play», skivas kanskje mest minneverdige spor – og som de mest oppmerksomme av dere sikkert hører – laget over samme XXYYXX-produksjon som Ty Dolla $igns’ fantastiske «Get It How I Live». Den samme transeaktige stemningen dominerer også store deler av Z, som i likhet med mye av det som leveres fra TDE ikke har som hovedmål å toppe listene, men istedet gi lytteren en særegen og kvalitetsholdig lytter-opplevelse. Akkurat dette lykkes 23-åringen i stor grad med på Top Dawg-debuten, men likevel mangler hun x-faktoren som sikret Kelis fire-fem år i glansen – udiskutable låter du fortsatt kan finne på å hente fram den dag i dag. Z byr nemlig ikke på noen stand out-spor i løpet av sine 39 vakre minutter, og selv om sangerinnens kommersielle gjennombrudd har lite å si for min egen nytelse, kan denne åpenbare mangelen vanskelig overses. Dermed står vi altså igjen med et par totalt forskjellige skiver, fra to sangerinner med både et tiår og en viss rød, historisk tråd mellom seg – men som på hver sin måte desverre ikke klarer å overbevise helt med sine respektive utgivelser. Mathias Rødahl

MUSIKK

DOWN Down IV – Part 2 ROADRUNNER/WARNER

Down-syndromet Phil Anselmo, ass. Etter at Pantera gikk i oppløsning har han spunnet rundt sin egen akse som en edderkopp injisert med en koffeindose beregent på mennesker. Voksne mennesker. Innimellom å være amerikansk metals Egon Holstad, pressetalsmann for New Orleans sitt samlede metallmiljø og drive Housecore Records, har han sjonglert mer eller mindre vellykkede prosjekter som Necrophagia, Superjoint Ritual, Arson Anthem og Christ Inversion. Heldigvis har han også hatt Down, dette prakteksempelet på NOLAscenens hang til sterkt incestuøs omgangsform. Down, originalt satt sammen under Panteras første storhetsperiode, som et

slags fristed hvor Phil og hans kompiser kunne tilbe alle ting som luktet Black Sabbath (som Witchfinder General og Saint Vitus), blandet med litt bluesete sørststatstwang. Andre NOLAband som Crowbar og Corrosion of Conformity var i rekkene, og hadde mer innflytelse på selve låtmaterialet enn det Pantera hadde. Direkte stor musikk har vel aldri vært avkastningen, men 1995-debuten er en av 90-tallets sterkeste sludge-utgivelser. Med Kirk Windstein (Crowbar) og Pepper Keenan (COC) på laget er det vanskelig å trå feil. Problemet før andre installasjon av fjerdeskiva 4 (sluppet den som to EPer, den første kom i 2012, journ.anm.), er at selve grunnpillaren i sumpsludgen, Kirk Windstein, har takket for seg. Det har også Panterabassist Rex Brown. Men de nye medlemmene stammer også fra

samme lille sirkelrunk av band vi kjenner fra før, så resultatet er ikke så veldig annerledes. Men det er ikke så veldig sterkt heller. Når NOLA dukket opp fra intet for snart 20 år siden var blueste Sabbath-inspirert doomrock noe som manglet. De fylte et tomrom. I 2014 går det flere på dusinet av disse enn det gjør saronger og hennatatoveringer i Goa, og kravene til suggerende grooves, forseggjorte arrangementer og sterke melodier er på et helt annet nivå. Down høres fortsatt ut som om de jammer i garasjen over ett par sixpacks Pabst Blue Ribbon. Problemet denne gangen er de minneverdige låtene. Dette blir ekstra tydelig på avsluttende «Bacchanalia» et 15 minutters langt innlegg i debatten «når blir stonerrock for mye stoner og for lite rock?». Jørgen Nordeng

Roskilde-Festival.com

05/2014

MUSIKK

IKKE PRØV DETTE HJEMME Mr Little Jeans har fortsatt ikke spilt en eneste konsert i Norge, men gjør seg snart klar for å reise USA rundt med sitt nye debutalbum. TEKST MATHIAS RØDAHL FOTO LOS ANGELES, USA. Oppmerksomhet fra den amerikanske musikkbransjen er vanligvis god nok grunn for store oppslag i norsk presse, men i tilfellet til Monica Birkenes – bedre kjent under artistnavnet Mr Little Jeans – har utgivelsen av hennes kritkerroste debutalbum Pocketknife enn så lenge befunnet seg overraskende langt utenfor den norske radaren. – Jeg bryr meg ikke om å være et stort navn i Norge, men jeg vil gjerne la folk få sjansen til å bli kjent med meg, og få muligheten til å bestemme seg for om de liker meg eller ikke, forteller hun litt frustrert når NATT&DAG møter henne over en flaske eplejuice i Los Angeles, hvor den fremadstormende artisten har bodd de seneste årene. Nå har heldigvis aldri utfordringer vært spesielt avskrekkende for 28-åringen som flyttet fra lille Anevik utenfor Grimstad til London helt på egenhånd for å satse på drama og senere musikk før fylte 20, og aldri snudde seg tilbake. – Jeg hadde liksom aldri noe valg. Det var jo dette jeg ville gjøre. Men det var en veldig stor overgang fra Norge hvor jeg kjente veldig mange dyktige musikere. Man var «stjerne i Grimstad» liksom, og så kom man til London hvor man ikke kjente noen. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg holdt det gående, men jeg hadde liksom ikke noe valg. Måtte bare fortsette å forsøke. Etter flere år med prøving og feiling i den britiske hovedstaden fikk hun kontakt med

05/2014

manageren Drew McFadden via MySpace, et samarbeid som skulle vise seg å være en avgjørende faktor for karrieren hennes. Med hans nettverk og bransjekunnskaper i ryggen sikret Mr Little Jeans seg både platekontrakt hos Sony Music og Harvest Records, samt et nært samarbeid med produsent Tim Anderson. Sammen blant annet sistnevnte har hun snekret sammen det som har blitt et svært imponerende førstealbum, og vekket interessen hos alt fra Billboard til PopMatters, som blant drar på med følgende gloser i sin anmeldelse av skiva: Easily one of the best albums of the year thus far, few debut records brush up against perfection as effortlessly as Mr Little Jeans’ Pocketknife.

Her hjemme har oppmerksomheten på sin side for det meste strukket seg til sporadiske nettsaker når Jessica Alba eller Perez Hilton skryter av hennes cover av Arcade Firelåta «Suburbs», eller når låtene hennes blir plukket opp av Hollywood – senest på et soundtrack til storfilmen Iron Man 3. Den digitale utgivelsen av debualbumet Pocketknife ser dessverre ut til å ha gått i den kollektive norske glemmeboka – takket være en lite gjennomtenkt release på iTunes nylig. – Hverken Drew eller jeg visste at plata var blitt sluppet via iTunes i Norge. Jeg så plutselig at broren min skrev «Nå er søsteren min sitt album ute på iTunes, løp og kjøp!» Og jeg bare «Hæ?». Hva er vitsen med å droppe et album når ingen vet at det er ute? Så … jeg er litt sur, haha.

Men selv om steder som Øya og Hove altså ikke står for tur, er interessen fra det amerikanske markedet stor nok til en kommende turné som blant annet inkluderer byer som New York, Washington, Philadelphia, Minneapolis, Seattle, Chicago, Portland og selvfølgelig Los Angeles. Nok en gang med nye utfordringer for den studioglade sangerinnen – én liten uke før hun inntar legendariske The Roxy Theater på Sunset Boulevard. – Nei, det er det at jeg synger så svakt da. Vi har litt lydproblemer siden det blir veldig mye feedback når vi prøver å skru volumet. Mye av musikken min er veldig lavmælt, og jeg kan liksom ikke skrike det ut. Men nå skal vi få vår egen lydmann som blir med på turné, og da løser det seg nok. Jeg tror vi bare må dra på veien og gjøre det om og om igjen. Nå er det litt sånn at man ikke helt vet hva som kommer til å skje, men jeg later jo selvfølgelig som om det går fint samme hva. Live-nerver til tross, har du åpenbart bygget opp mye erfaring og sikkerhet rundt musikken din opp igjennom disse årene. Er du glad for at du ventet helt til nå med å slippe debutalbumet ditt? – Jeg er jo veldig fornøyd med det, jeg føler at jeg har tatt den tiden jeg trengte og gjort det beste jeg kunne. Jeg har fått jobbe med folk jeg virkelig liker å jobbe med. Det kan godt hende at det hadde vært veldig gøy å slippe albumet da jeg var 23 år gammel, men man kan jo ikke vite hvordan det ville gått uansett. Det hadde nok vært noe helt annet da, og jeg hadde sikkert hørt mer på hva andre mente jeg skulle gjøre. Og akkurat dét er det litt

farlig å begynne med, for da blir man gjerne stuck i det sporet. Ja, har Sony noensinne ymtet frampå at de ønsket andre ting fra deg? – I begynnelsen var det litt sånn. Jeg tror faktisk at Sony Australia (som var de første som turte å satse på henne før avtalen med Harvest/Capitiol i USA lå på bordet, journ. anm) trodde at jeg skulle være en litt annen artist enn det jeg er. Så de ville ha noen helt andre singler som ikke er med på plata en gang. Men jeg er ganske flink til å si «nei, det går ikke. Det kan jeg ikke relatere til». Og jeg tror det hjalp veldig. Vi ble veldig bastante på det etter at «Suburbs» kom ut. Før det hadde jeg laget litt mer lette låter, men etterpå følte vi at folk kjente meg best for «Suburbs», og jeg hadde lyst til å gå den andre veien, så da stod vi fast på det ovenfor plateselskapet. Du jobbet imponerende hardt og målbevisst i lang tid for å komme inn i musikkbransjen. Har du noen råd til andre unge artister som drømmer om å oppnå det samme som deg? – Haha, ja. Ikke gjør det, få deg en utdanning istedet. Gjør noe annet! Og hvis du likevel gjør det, og finner noe du faktisk liker å drive med, så gjør det smått. Gjør det mens du utdanner deg eller jobber med noe annet, lag musikk på en datamaskin på soverommet ditt. Og hvis det blir bra, så er det kanon, men ikke si opp jobben din og flytt ut av leiligheten din. Mr Little Jeans er aktuell med debutalbumet Pocketknife som plutselig ble utgitt via Sony Music Norway.

Hva er vitsen med å droppe et album når ingen vet at det er ute?

HOVESCENEN TIRSDAG 1. JULI

Cameron Diaz

Leslie Mann

Kate Upton

The oddest friends are about to get even.

NORGESPREMIERE FREDAG 2. MAI SF Kino Stavanger / Sandnes

From the ashes a hero will rise

NORGESPREMIERE FREDAG 9. MAI SF Kino Stavanger / Sandnes

SE DEN I 3D

NORGESPREMIERE ONSDAG 14. MAI SF Kino Stavanger / Sandnes

ANMELDELSER + INTERVJU + KOMMENTAR + TV + SPILL

Vi må gå på fylla, hore og kjøre ting helt ut. Vi må være nytelsesdyr, i hvert fall for en periode av livet. – FILOSOFIEN BAK DE UMORALSKE, SIDE

FILM

Skaperne av In Your Eyes har satt seg fore å utfordre selve fundamentet for filmdistribusjon. – AVENGERS-REGISSØREN MED NY SCI-FI, SIDE

Komedien er ikke en sjanger hvor man engang håper å få se vakre bilder. – THE TRIP TO ITALY ER KJÆRKOMMEN TV, SIDE

KJÆRLIGHET I MURENS TID Den Israel-fødte palestineren Hany Abu-Assad besøkte Arabiske Filmdager i Oslo for å snakke om sin prisbelønte film Omar, en moderne Romeo og Julie-historie satt til Vestbredden. TEKST JON SÆTER FOTO HANS NØSTDAHL HANY ABU-ASSAD ble for alvor et navn å regne med etter den knallsterke Paradise Now i 2005. For den vant han en Golden Globe, i tillegg til Palestinas første Oscar-nominasjon – ikke så rent lite oppsiktsvekkende, midt i Bushs presidentperiode. Etter debuten i USA med «rett på DVD»filmen The Courier med Mickey Rourke, var Abu-Assad tilbake i storslag i fjor med Omar, en Romeo og Julie-historie lagt til Vestbredden, som viser utfordringene på både palestinsk og israelsk side. Filmen stakk av med en Un Certain Regard i Cannes samme år, i tillegg til ny Oscar-nominasjon. Vi møtte 53-åringen i forkant av årets Arabiske Filmdager på Kino Victoria.

Velkommen til Oslo, Hany! Hvordan er det å være i Norge for å se arabisk film? – Det er en glede å være her, og programmet virker veldig sterkt. Flere av disse filmene får man ikke sett i Midtøsten, så det er spesielt å ha muligheten til å se de her i Norge. – Det er en stor berikelse for folk i Norge å få se disse filmene. Å få muligheten til å ta del i andre filmkulturer er med på å berike og utvide et lands kultur. Desto mer du er åpen for nye impulser, desto mer vil din egen kultur berikes. Omar har mottatt unison hyllest, juryens pris i Cannes og Oscar-nominasjon. Ikke verst! Hva gjør Oscar-fuzzet med veien videre? – Takk for det. Det er først og fremst en stor ære å bli nominert. Akademiet som stemmer på hvilke filmer som skal nomineres er bransjefolk, som i denne settingen ikke har noen annen agenda enn å velge gode filmer til nominasjonene.

– I tillegg vil jeg si at spredningen en film får etter en slik nominasjon er det viktigste. Folk blir obs på filmen din, ikke bare i USA, men overalt. Det betyr selvsagt veldig mye, med tanke på hvilke midler man kan regne med til videre prosjekter. Paradise Now kunne neppe blitt laget noe annet sted enn i de okkuperte områdene i Palestina, men Omar kunne vel vært satt til ethvert sted med de samme utfordringene? – Ja, helt klart. Da jeg lagde Paradise Now følte jeg at situasjonen i de okkuperte områdene trengte å forklares for verdenssamfunnet. Det slapp jeg da jeg skulle lage Omar. Her ønsket jeg heller å lage en mer universell kjærlighetshistorie, med de problemene og utfordringene området byr på som bakteppe. Flere har sett likheter med filmer laget om et delt Berlin? – Jeg kan forstå de sammenlikningene. Et viktig poeng i Omar er at muren går gjennom tett befolkede områder inne på Vestbredden, ikke mellom Vestbredden og Israel. Det er noe mange ikke er klar over. I den sammenhengen kan jeg helt klart se linken til skillet mellom Øst- og Vest-Berlin. Du har sagt at situasjonen for deg som filmskaper i de okkuperte områdene har blitt bedre etter at du ble berømt. Utdyp! – Alle filmskapere har ulik grad av de samme utfordringene: finne en historie som fenger som publikum, utnytte budsjett og stab på best mulig måte og så videre. Disse utfordringene kan tidvis være større når man lager film i Palestina og Israel. – Det stemmer at forholdene har blitt enklere etter at jeg fikk internasjonal anerkjennelse. Styresmaktene tør ikke lage trøbbel for en filmskaper som potensielt kan skape overskrifter i internasjonal presse. Så

kan man selvsagt at si at det har blitt mindre å lage film om når jeg har fått friere tøyler – men heller friere spillerom og mindre negativ inspirasjon enn omvendt. – I tillegg er det viktig å påpeke at finansieringen kom nesten utelukkende fra Palestina denne gangen. Det var med å gjøre det kunstneriske spillerommet mer åpent. Hvordan har Omar blitt mottatt i Palestina og Israel? – I Palestina elsket folk den, men også i Israel fikk den veldig gode tilbakemeldinger. Jeg tror mye av grunnen er at filmen er en realistisk fremstilling av forholdene, og viser hvilke utfordringer folk møter på begge sider av muren. Den er ingen glorifisering av verken palestinere eller israelere.

Hva er ditt neste prosjekt? Kunne du tenke deg å jobbe i USA igjen etter at The Courier floppa? – Akkurat nå ser jeg på flere spennende manus som det jobbes med finansiering til. USA er absolutt et land jeg ser for meg å jobbe i igjen. Du er en uttalt filmnerd. Hvilke regissører har inspirert deg mest? – Man blir inspirert av alt man opplever i livet, inkludert andre regissørers arbeider. Spekteret av regissører som har inspirert meg er enormt; alt fra Kurosawa, via Milos Forman og Lars Von Trier, til mer ukjente folk. Omar har i skrivende stund ikke (tradisjonell) distribusjon i Norge. 05/2014

FILM NEBRASKA Regi: Alexander Payne Med: Bruce Dern, Bob Odenkirk, Will Forte, June Squibb, Stacy Keach, Devin Ratray #Winning. Alexander Payne er kjent for å sende karakterene sine på biltur over det amerikanske kontinentet med bagasjen full av vonde minner. Nebraska er intet unntak. Vi følger Woody (Dern); krigsveteran og pensjonert bilmekaniker. Han er et typisk offer for alderdom; halvt døv og halvt likegyldig. Ikke engang hans kone når gjennom til ham med sine sylskarpe replikker og nådeløse kommentarer. Når Woody mottar en lotterikupong i posten, setter han kursen for Nebraska for å hente prisen på en million dollar. Sønnen David (Forte) ser at lotterikupongen er lureri, men tar seg likevel fri fra jobben for å kjøre Woody fra Montana til Nebraska. Veien tar dem via Woodys hjemby, hvor

begge konfronteres med mennesker fra fortiden. På elegant vis, og ofte via uhyre morsomme scener, får vi et innblikk i hvem Woody er, og hvorfor han har blitt slik. Filmen har et usedvanlig variert birollegalleri, som alle bidrar til å fylle ut hovedrollene. Ingenting virker overflødig. June Squib spiller Woodys kone Kate. Hun er en entertainer som stjeler rampelyset i scenene hun er med i. Kanskje ikke så rart, siden Squib har tilbrakt mesteparten av sin karriere på revyscenen i New York. Kate er et fyrverkeri av en karakter som fyrer av verbale kinaputter gjennom hele filmen. Selv er Woody en mann av få ord. Han er også en veteran av Korea-krigen. Nebraska er ingen utpreget kritikk av krigene USA har ført, men at Alexander Payne anerkjenner lidelsene til sin forelderegenerasjon, er tydelig. Når Woody anklages av David for høyt alkoholkonsum, er svaret at «I served my

country, I can do whatever the hell i want». Det er en generasjon mellom Woody og David, men det er også en krig som skiller dem fra hverandre. Bruce Dern kler rollen som Woody. Han utrykker seg stort sett via kroppspråket, med øyne som enten gnistrer av frustrasjon eller fisker etter empati. Nebraska tar seeren ut av filmverdenens storby-USA. Landskapet og menneskene er usminket. Vi befinner oss stort sett i amerikansk ingenmannsland, i de rurale områdene mellom byene i midtvesten. Åpne industriområder og langstrakte motorveier skildres i nydelige sort-hvitt bilder. Småstedene er nærmest spøkelsesbyer; rester etter en tid da vesten var vill og lovløs. Western-følelsen forsterkes av Mark Ortons country- og bluegrass-inspirerte soundtrack, som puster liv i det mektige landskapet. Martin Parker Premiere 25. april

IDA Regi: Pawel Pawlikowski Med: Agata Kulesza, Agata Trzebuchowska, Dawid Ogrodnik, Joanna Kulig Slående vakkert om det aller mørkeste. Ida er lagt til Polen tidlig på 60-tallet, tjue år etter at 93 prosent av den jødiske befolkningen ble utradert. Tysk okkupasjonsmakt var hjertet og hjernen i utrenskningen – samtidig var polsk antisemittisme en viktig håndlanger. Den interne konflikten stoppet ikke i 1945. Pogromer ble iverksatt også i etterkrigsårene, og polakker i besittelse av jødisk eiendom returnerte ugjerne til de som kom tilbake – like ugjerne som de ble minnet på samarbeidet med nazistene. Det som skjedde hadde skjedd. Det ble tiet, ikke talt og forsøkt glemt. Hit, inn i etterkrigskapittelet, tar Pawel Pawlikowski oss, til kjensgjerningene polsk Holocaust-forskning knapt har behandlet. Hovedpersonen er det uvitende offeret Ida, en katolsk, foreldreløs novise på vei til å avlegge ordinasjonsløfter idet priorinnen forteller om en slektning hun må besøke – den eneste gjenlevende. Møtet med den femme-fatalske tanten skal bli til jakten på de avdøde, jødiske foreldrene hennes; til et første møte med livet utenfor klosteret, med fortiden, med en ung mann og med tanten; en vakker, degradert statsadvokat som medisinerer seg selv med alkohol. Ida tar imot med vidåpne øyne og umælende munn; forskrekket uten å vise over-

raskelse; åpen og nysgjerrig, men lukket. Hennes moralske kompass pendler påfallende lite i møte med tantens destruktive livsbejaelse. Hun berøres, men preges ikke. Av redsel for å ødelegges, kanskje? Motsatt av hva man kunne forvente, styrkes fortellingen av den manglende emosjonelle nærheten. Slektningene nærmer seg hverandre, men slik fortiden binder dem sammen, ligger den også mellom dem; for stor og mørk til å begripes; for omkalfatrende til å tåle dyptpløyende diskusjon. Pawlikowski bruker svarthvitt-filmens poesi med kirurgisk

presisjon. Ikke de skarpskårne lysegrå og blendende hvite tonene som hos Haneke i Det hvite båndet, men varme, vibrerende gråtoner. En forsonet uforsonlig innpakning rundt et samfunn som måtte gå videre uten et oppgjør. Slik har ikke regissøren laget en elegi over et grufullt kapittel, så mye som en demonstrasjon over det uutsigelige ved et kollektivt traume: Begrenset dialog og ubehagelig vakre bilder; sjeldent severdige skuespillere og Idas uttrykksfulle ansikt. Med menneskene plassert nederst i perfekt komponerte billedrammer

– små, hjelpeløse, vakre – løfter Pawel Pawlikowski frem et fortiet kapittel av polsk-jødisk historie. Regissøren pakker ikke mer kjøtt på beinet for å forklare fortiden, men viser hvordan samfunnet på mange måter forble det samme – på godt og vondt. Mens ordene og forklaringene er fraværende, er menneskene, de arrete omgivelsene og de rene kjensgjerningene smertefullt tilstedeværende. Bildene får tale for seg, og de taler stille, sterkt og tankevekkende. Ragnhild Brochmann Premiere 11. april

GJENFORENINGEN Regi: Anna Odell Med: Anna Odell, Anders Berg, Robert Fransson, Sandra Andreis, Rikard Svensson, Niklas Engdahl Lenge siden trist! Anna Odell var en raring da hun gikk på skolen. En sånn som de andre barna helst ikke ville anerkjenne som klassekamerat. Barn kan være slemme, sies det. Hva så når barna blir voksne, hvis de konfronteres med hvordan de var? Vil de ta ansvar for sine handlinger? Tåler de å høre andres oppfatninger av dem, som ikke står i stil med deres eget bilde av en harmonisk barndom? Den svenske kunsteren Anna Odell ble ikke invitert til gjenforeningen for sin egen skoleklasse. Gjenforeningen er et tankeeksperiment om hva som kunne skjedd om hun hadde bestemt seg for å ta et oppgjør med fortiden, og allikevel dukket opp. Som hun spør en tidligere klassekamerat: Hva var det

man ville unngå når man ikke inviterte henne? Gjenforeningen fortelles i to tydelig adskilte deler. Den første er klassefesten. Selv om denne delen kan gi inntrykk av å kle seg ut som dokumentar, blir det fort tydelig at det ikke er tilfelle. Det er noe med den proffe lyssettingen, noe veldig u-dokumentarisk med kameraføringen, for ikke å nevne den sirlig arrangerte bordsettingen, som minner om maleriet med Jesus og disiplene samlet til et siste måltid. Del to bryter totalt med alle illusjoner om autensitet i første del. Skuespillere bytter roller, og historier gjenfortelles på nye måter. Visse steder i andre del står filmen i fare for å bli i overkant selvhøytidelig, men den redder seg inn før det blir for galt. Det er imponerende hvordan Anna Odell makter å brette ut seg selv og sin barndom. Fordi hun blottlegger seg i så stor grad, blir filmen aldri vanskelig å tro på, uansett hvor mange metalag eller kunstneriske grep hun fletter inn.

Vi trenger ikke engang å mene at Odell er den mest sympatiske karakteren, for historien hennes er tydelig nok til at publikums sympati ikke behøver å spille noen rolle. Gjennom sin bestemte fortellerstil fremstår Odell som en kunstner med en klar visjon. Dette er en film som formulerer noe de fleste av oss heller ville undertrykt, og det gjør Gjenforeningen til filmkunst på sitt sterkeste. Utrykket i begge filmens deler oppleves som intimt og bart, og dette lar Odell innta en posisjon hvor hun like mye manøvrerer seerens følelsesmessige reaksjoner som hun dirigerer sine skuespillere. Gjenforeningen er en fantasi alle som har følt seg utenfor på skolen kan kjenne seg igjen i, og den bør dermed ha sikret seg et bredt publikum. Å bevitne Anna Odells gjenforeningsfest føles som et knyttneveslag i magen. En må hive etter pusten. Helene Aalborg Premiere 9. mai

VENUS IN FUR Regi: Roman Polanski Med: Emmanuelle Seigner, Mathieu Amalric Bare sånn aproPolanski. Østerrikeren Leopold von Sacher-Masochs roman Venus in Fur fra 1870 er et gjennomarbeidet objekt i populærkulturen, på scenen så vel som i musikken og filmen, med kanskje The Velvet Undergrounds ikoniske låt fra 1967 og kultregissør Jesús Francos film fra to år etter som de mest kjente eksemplene. Roman Polanski kaster seg altså inn i velpløyd farvann når han har valgt å ta historien til lerretet igjen. Filmen er lagt til et slitent teater i Paris, hvor regissøren Thomas (Amalric) er på vei hjem etter en mildt sagt elendig dag med audtions for den kvinnelige hovedrollen i sin omskriving av Venus in Fur. Så, ved mørkets frambrudd i øsende regn, kommer Vanda (Seigner) inn dørene i teateret. Hun er alt Thomas ser for seg at sitt stykkes muse ikke skal være; en vulgær og uvitende filister godt oppi førtiårene. Men idet hun går inn i karakter skjer det noe: Vanda er med ett karakteren Thomas ønsker hun skal være. Allikevel er det noe som ikke stemmer helt. Hvorfor kan Vanda det som i utgangspunktet skal være et nokså utilgjengelig stykke på rams? Og det kan vel ikke være tilfeldig at hun har kjøpt perfekt autentiske kostymer til prøvespillingen? Jammen heter hun ikke Vanda også, akkurat som rollefiguren hun skal gestalte. Dette er både fascinerende og skremmende

for Thomas, som endelig får noe av anerkjennelsen han føler han fortjener for stykket sitt. Dette er først og fremst Polanskis kone og muse Seigner, og motspiller Amalric, sin film. Med dårligere skuespillere kunne dette lett blitt en kjedelig og pompøs affære. Duoen som også spilte sammen i Dykkerklokken og sommerfuglen balanserer hverandre ypperlig og viser at de tilhører eliten av europeiske skuespillere i dag. Der filmen til tider blir litt langdryg og repeterende, henter den seg inn med strålende enkeltprestasjoner av den forførende Seigner og den tidvis ekstatiske, tidvis skrekkslagne Amalric. Det hele er akkompagnert av stort sett slående vakker kinematografi og den alltid underliggende uhyggen som truer med å bryte overflaten. Polanski skal selvsagt også ha anerkjennelse for at Venus in Fur har blitt en så god film. I 2011 lagde han solid film med bare fire skuespillere (Carnage), og nå gjør han det med kun to. Det er dessuten fornøyelig å se hint tilbake til hans tidligere filmer. Emmanuelle Seigners Vanda er slett ikke ulik en eldre versjon av rollen hun selv spilte i den undervurderte Bitter Moon fra 1992, og den sminkede og utkledde Amalric mot slutten av filmen er slående lik en kjolekledd Polanski i The Tenant fra 1978. Alt i alt er kanskje ikke Venus in Fur noe annet enn et apropos i Polanskis karriere, men et severdig, skremmende og til dels morsomt apropos. Jon Sæter Premiere 25. april

05/2014

FILM

BERNHOFT “Islander” ute nå!

SUPPORT: ONTZ

GAFFA DAGSAVISEN

RELEASEKONSERT

SEA CHANGE JOHN DEE TORSDAG 22. MAI BILL. KR. 150,-. 18 ÅR LEG.

TORSDAG 15. MAI

Fri alder på galleriet NB!

FREDAG 16. MAI

JOHN DEE

FÅ BILL

SØNDAG 1. JUNI

ILL.

NB! FÅ B

Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

BILL. KR. 395,-. 18 ÅR LEG.

JAMES ARTHUR

SENTRUM SCENE

ROCKEFELLER LØRDAG 24. MAI

LØRDAG + GET DANCY! 22. FEBRUAR

Bill. kr. 290,-. 18 år leg.

ROCKEFELLER

FREDAG 23. MAI Bill. kr. 225,-. 18 år leg.

RELEASEKONSERT

UESTS:LA SPECIAALRG TIN + FE EFELLER DON M ROCK 1. MAI LØRDAG 3. 18 år leg.

ROCKEFELLER FREDAG 30. MAI BILL. KR. 250,-. 18 ÅR LEG. DE UMORALSKE Regi: Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen Med: Hanne B. Hansen, Kjetil Krogstad Skrede, Daniel Gjerde Søplete – selv som trash. Camilla (Hansen) og William (Skrede) er de umoralske: et par som uten tegn til takknemlighet tar imot penger og arbeid fra NAV. Så rømmer de fra barnevernet med Camillas baby under armen, og Camilla begynner å prostituere seg, så de kan flytte til Spania. William igler seg innpå den apatiske vestkantpøbelen Anders (Gjerde), som naivt går med på å la sexsalget foregå hjemme hos seg mens far er på forretningsreise. Så spes det på med sex, voldtekt og kroppsvæsker for komisk effekt, men latteren blir sittende i halsen. Ikke fordi noe av dette er sjokkerende, men derimot fordi det ofte er vanskelig å skille mellom hva som er ment å være komisk og hva som skal være alvorlig, men forblir ufrivillig komisk som følge av dårlig manus og regi.

Denne uvissheten oppstår flere ganger i løpet av De umoralske, hvor man sliter med å avgjøre hvilken stemning den enkelte scene egentlig prøver å formidle. Til tider fremstår derfor filmen som fullstendig tonedøv. Filmteknisk er det i det hele tatt lite å juble over her. Den billige videoestetikken er utvilsomt passende for en trash-komedie som dette, selv om uttrykket er aldri så uappellerende, men nå og da står man i fare for å bli sjøsyk når kameraet gjøres håndholdt. De grelle animasjonene som tidvis dukker opp i bildet tjener ingen forsvarlig funksjon. Humoren beror i hovedsak på hvorvidt man synes det er morsomt å se rollefigurene ydmykes eller ydmyke hverandre. Det hele er stort sett forferdelig platt, men sporadisk dukker det opp noe som er genuint morsomt i sin absurde smakløshet, som når Anders prøver å vinne Camillas gunst med en latterlig battle-ræpp, ispedd litt tafatt breakdansing for økt effekt. Hvis bare mange nok ser denne

filmen, vil dessuten sitatvennlige replikker som «jeg er så kåt, ta og joik litt for meg» få en lang levetid. Men filmen vil også ta «et skråblikk på velferdssamfunnet», slik presseskrivet formulerer det. Lite tyder på at rollefigurene er representative for den generelle befolkning, men iblant oppstår likevel scener som tilsynelatende skriker at den har et budskap; som når et forlatt barn gråter midt i et kjøpesenter, uten at noen bryr seg, mens en bunadskledd dame står utenfor senteret og fremfører folkemelodier -- som for å si: «Her ser du den norske umoralen, den er overalt. Verdens beste land, ja jøss!» Dette er et så billig og konstruert poeng at jeg på det sterkeste håper jeg har feiltolket scenen. Man kan se De umoralske som et ganske friskt, anarkistisk innslag i den norske filmfloraen, men den kommer nok ikke til å være en øyeåpner for noen, verken som følge av sjokk eller plutselig innsikt. Atli Bjarnason Premiere 25. april

00,-

Bill. kr. 2

“Same Trailer Different Park” ute nå! VG DAGSAVISEN

“Do To The Beast” ute nå! Dagbladet

Aftenposten

Rockefeller - søndag 29. juni Bill. kr. 270,-. 18 år leg.

ROCKEFELLER

ONSDAG 2. JULI

Bill. kr. 270,-. 18 år leg.

Forsalg: www.rockefeller.no, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg. 05/2014

FILM THE AMAZING SPIDER-MAN 2 Regi: Marc Webb Med: Andrew Garfield, Jamie Foxx, Emma Stone, Dane DeHaan, Paul Giamatti, Martin Sheen Spindelvev med tynne tråder. The Amazing Spider-Man serverte oss edderkoppmannens opphav – nok en gang. Med det overstått er alt tilrettelagt for at regissør Marc Webb skal kunne angripe SpiderMan-karakteren fra en frisk og spennende innfallsvinkel. Det gjør han ikke i denne oppfølgeren – i stedet føles det som om han har forsøkt å følge formelen fra punkt til prikke: en oppskrift med altfor mange ingredienser, som følgelig blir delvis underkokt. Filmen starter med å vise oss de hverdagslige påkjenningene ved superheltlivet. Peter Parker kommer hjem kveld etter kveld, forslått og utslitt, og ser ut til å være på randen av kollaps. Samtidig raser debatten: Er det forsvarlig å la Spider-Man fortsette å ta loven i egne hender? Ingenting av dette følges opp, og det er ganske un-

derlig når det så eksplisitt etableres innledningsvis. Heltens virkelige dilemma er uansett hvorvidt han skal fortsette å risikere kjæresten Gwens (Stone) liv ved å forbli sammen med henne eller gi opp den store kjærligheten. Forholdet mellom dem utgjør filmens kjerne – heldigvis, både fordi kjemien mellom Garfield og Stone er god, og fordi dette er den eneste delen av historien som vies tilstrekkelig fokus. Med tanke på at filmen nesten er to og en halv time lang, er det forbausende mange tynne tråder i dette spindelvevet. Blant dem er hovedskurken Electro (Jamie Foxx), en hundset kontorrotte som får elektriske evner etter (selvfølgelig) en lab-ulykke. Electro bringer med seg det beste og det verste ved denne filmen. På den ene siden fører møtene mellom ham og Spider-Man til noen fantastiske actionscener – som på samme tid ser nærmest fullstendig dataanimerte og imponerende realistiske ut – fulle av fete og forseggjorte bullet time-øyeblikk. På den andre har han noen av de

TOM AT THE FARM Regi: Xavier Dolan Med: Xavier Dolan, Pierre-Yves Cardinal, Lise Roy, Evelyne Brochu, Manuel Tadros, Jacques Lavallée, Anne Caron, Olivier Morin Gay på landet. Ingenting er som et uventet dødsfall for å få skjeletter ut av skapene til de gjenlevende. Det får Tom føle på kroppen da han drar til den franskcanadiske landsbygda for å delta i begravelsen til sin mann. Moren vet ikke at Guillame var homofil, og den lettere psykopatiske muskelbunten av en storebror tvinger Tom til å spille med på løgnene om Guillames heterofile liv. Det destruktive vennskapsforholdet som utvikler seg mellom Tom og Guillames storebror Francis er hovedfokus for filmen. Francis dominerer Tom fysisk og mentalt fra starten av. Det hele blir et bilde på ødeleggende, voldelige forhold, hvor den svake part blir hos sin mishandler av grunner som er uforståelige for alle andre. Tom får en følelse av at Francis trenger ham på gården, og dermed blir han ikke bare en boksesekk og lekesak, men også den spesielt utkårede. «Jeg kan ikke forklare det», svarer Tom da ei venninne spør hvorfor han blir på familiegården. Tom og Francis er de eneste som forstår, de har en unik forbindelse og lever i en slags psyk symbiose – som tatt ut av en selvhjelpsbok for ofre for destruktive partnere.

For virkelig å understreke tristessen, har Tom fått tidenes mest nitriste åttitallsfrisyre. Er det perm, er det hockey, begge deler eller noe helt annet? Hvem vet. Tragikomedien og en økende grad av svart humor når en höjdare i begravelsen. Presten bruker feil navn på avdøde, og trøster forsamlingen med at kunstnerspiren Guillame nå får «male bilder for Kristus i himmelen». Jippi. Samtidig blir en stadig mer kvelende tilstedeværelse av ubehagelighet som en hovedperson i seg selv, mens Tom prøver å finne ut hvorfor alle i bygda hater Francis. Det holder visst ikke at han er en voldelig drittunge uten impulskontroll eller respekt for andre mennesker. Det må jo finnes noe godt i en mann som kan danse tango! 25 år gamle Xavier Dolan (også kjent for bl.a. Laurence Anyways) spiller ikke bare hovedrollen, men har skrevet, regissert, produsert, klippet – med mer. En må bøye seg i støvet over gjennom-føringsevnen. Dolan klarer på en dypt menneskelig måte å peke på det stygge som lever inne i oss, uansett hvor dypt det er begravet. Måten han balanserer dette mørket med en særegen form for humor gjør at Tom at the Farm blir en film med nerve, som makter å grave i det mørke uten å falle helt ned i det. Helene Aalborg Premiere 4. april

WALESA – HÅPETS MANN Regi: Andrzej Wajda Med: Robert Wieckiewicz, Agnieszka Grochowska, Zbigniew Zamachowski, Cezary Kosinski, Vissen vals med Walesa. Jeg kjeder meg intenst, og enda er vi langt fra slutten. Det er ikke lett å se film som er tuftet på ideen om at alt som ser proft og filmaktig ut, er bra film. Hvem var Lech Walesa, den polske opprørslederen som fikk fredsprisen i 1983, fanebæreren for Solidaritet og den første ikke-kommunistiske presidenten etter Krigen; den politiske autodidakten og den internasjonale frihets-stjernen? Se, det skulle det vært fint å vite. Men lenger enn til stereotypien – en varm og sympatisk en, riktignok – kommer ikke Walesa. For hvor kom egentlig engasjementet fra, utover Østblokklivets generelle armod og undertrykkelse? Akkurat hvilke oratoriske gaver og lederevner var han i besittelse av? Og hvordan opplevde han å bli sparket fra

IN YOUR EYES Regi: Brinn Hill Med: Zoe Kazan, Michael Stahl-David, Nikki Reed, Mark Feuerstein Severdig revolusjon. In Your Eyes er en romantisk sci-fi hvor vi møter Rebecca (Zoe Kazan) og Dylan (Michael Stahl-David), to svært forskjellige unge mennesker med én ting til felles: De kan se verden gjennom hverandres øyne. Til nå har denne egenskapen kun dukket opp i glimt hos dem begge, i form av korte, uforklarlige syn. Men plutselig en dag oppnår de full kontakt. De må nå lære seg å leve med den andre tilstede i tide og utide, en kontakt som bringer dem nærmere hverandre enn de noen gang kunne forestilt seg. Skaperne av In Your Eyes har med denne filmen satt seg fore å utfordre selve fundamentet for filmdistribusjon. Istedenfor å gå veien om kinosalen har de valgt å gå rett til VOD – altså Video On Demand. Kun tre timer etter verdenspremieren på Tribeca filmfestival ble filmen gjort eksklusivt tilgjengelig på Vimeo, hvor man nå kan leie den for usle fem dollar. Men til tross for en vågal misjon, er In Your Eyes rent innholdsmessig langt fra revolusjonerende. En kjærlighetsfilm hvor Hun og Han praktisk talt ikke møtes er riktignok ikke

jobben og måtte bukke og skrape for å forsørge kone og til sammen åtte barn, egentlig? Nei, se det sier Walesa bemerkelsesverdig lite om. Vi ser det faste, utålmodige og selvsikre guttefjeset gå ut av døra, og det samme fjeset vende tilbake, men akkurat hva han gjorde ute i felten – bilderike illustrasjoner til tross – forblir ullent, og i skyggen av Walesas nesten for iøyenfallende kropp og karismatiske persona. Irriterende nok får vi heller ingen grundig innføring i det politiske systemet Lech jobbet med og mot – arbeiderbevegelsen Solidaritet og kommunistregiemet – til tross for regissørens dokumentaristiske ambisjoner. Filmen er rik på originalmateriale, og kryssklippes flere ganger med innstikk av nyprodusert svart/hvitt-film slik at Walesa anno 2014 kan valse i takt med gamledagers realtime. Fint fortellergrep, men unødvendig og enerverende når det aldri gir oss følelsen av å komme nærmere filmobjektet; tiden, politikken og Polen. Det samme gjelder bruken

av polsk «ikonoklastisk» punk hver gang streikerene går til barikadene og politiets gummikøller synger grove vers. Den tredje gangen er det ikke fengende. Lechs med- og motstandere er også påfallende likt, og like uengasjert, portrettert. Bare kona er tegnet i fullfarge, om ikke flere dimensjoner; hun får dessverre ikke tid og rom nok til å være mer enn en god motvekt til Lech. Hvem er Lech Walesa, streikelederen, folkhelten og Østblokk-bryteren? spør den italienske reporteren – som oss – idet portrettintervjuet med Walesa (filmens røde tråd) begynner. Ja, den som visste det. Denne regissøren er dessverre for opptatt med å vise oss «autentisk» materiale til å også gi oss svar. Et pent bilde av en fast, trygg borg uten fukt i kjelleren og råte på loftet, og et ualminnelig flatt og uengasjerende portrett av en frihetsforkjemper som fikk Jernteppet til å rakne i sømmene. Ragnhild Brochmann Premiere 25. april

05/2014

hverdagskost, men da er det faktisk litt ekstra bittert at filmen blir fortalt på en så traust måte. Store deler av handlingen består av uinteressant kryssklipping mellom to mennesker som går og snakker ut i løse lufta. Filmen har også litt startvansker, og det tar gode femten, tjue minutter før den får noe særlig momentum. Dette er kanskje ikke helt optimalt med tanke på distribusjonsformen. Men når historien først kommer i gang, fenger den svært, svært godt. Man blir overraskende engasjert av forholdet mellom Rebecca og Dylan, hovedsakelig gjennom en solid og sjarmerende karakterformidling av skuespillerne Kazan og StahlDavid. Dette gjør historien veldig

tilgjengelig – på en god måte. Det virkelige høydepunktet er allikevel manuset, skrevet av selveste Joss Whedon (The Avengers, Serenity), og den etter hvert velkjente dialogen han fester til papiret. Som vanlig balanserer den hårfint på grensa mellom å være håpløst cheesy og evig kul, og hvordan han alltid faller ned på rett side aner jeg ikke. Men han gjør nå det, okke som. Men In Your Eyes kommer nok til å bli husket for noe helt annet enn innholdet. De som gir denne filmen en sjanse er kanskje vitner til en av de mest forglemmelige revolusjonene verden har sett. Men for en nydelig, liten forglemmelse dette er. Thomas Svane Søndergaard Premiere 20. april

mest overforklarende replikkene i et manus som allerede er spekket med eksposisjon: «Jeg ønsker å bli sett!», kan han finne på å skrike, eller «Jeg er veldig sint!». Manusforfatterne har ikke slitt seg ut da de skapte denne karakteren, med andre ord, og vier ham heller ikke særlig oppmerksomhet, bortsett fra når Spider-Man trenger noen å slåss med. Deres siste sammenstøt føles som et digert antiklimaks, og er uansett bare oppvarming før en annen superskurk dukker opp og hever dramatikken. Ingen av skurkene får nok skjermtid til å bli tilfredsstillende rollefigurer, men uansett brukes de stort sett bare som digresjoner fra hovedhistorien – plikten som kaller når en scene mellom Peter og Gwen må avsluttes. The Amazing Spider-Man 2 er en tidvis underholdende og medrivende sommerblockbuster, men den kunne tjent mye på et strammere fokus, helst hvis det innebar å kutte ut et par sideplott. Kvalitet over kvantitet, takk. Atli Bjarnason Premiere 25. april

gjenforeningen. natt og dag ann. 118 x 360 24.04.14 15:14 Side 1

FILM

VENEZIA FILMFESTIVAL KRITIKERUKEN

NOAH Regi: Darren Aronofsky Med: Russell Crowe, Jennifer Connelly, Emma Watson, Logan Lerman, Douglas Booth, Anthony Hopkins, Nick Nolte, Ray Winstone Oh Noah. Med Bibelens sparsommelige, episke beretning i den ene hånden og malerkosten i den andre, tar Darren Aronofsky fatt i historien om menneskenes andre syndefall og oppstandelse. Det mangler ikke på teknisk finesse, pastose strøk og store, sveipende bevegelser, men så var det noe med den poetiske ydmykheten. I et The Road-lignende ødeland møter vi Noah og to av sønnene på jakt etter vegetabilsk føde. Menneskene har utarmet jorden og fordriver Noah og familien fra deres enemerker. Men Noah er allerede på vei bort. Han har drømt. Monumentale mareritt i kontrastmettet musikkvideostil: slange, eple, kjøtt, vold, blod og jord fortært av flammer. Og vann. «Death by water», sier Russell Crowe tungt til bestefaren Methusalem (Hopkins). «Mhm», svarer bestefaren, og gir barnebarnet et frø fra Edens Hage. I nye, trygge omgivelser plantes frøet; bygges det en ark; kommer det dyr; kommer det

syndige mennesker og forsøksvis – en ny konfliktsituasjon. Vel skal han og familien berge dyrene fra syndefloden, men så skal også de, som de siste menneskene, dø. Et siste nødvendig onde, mener Noah. Hans kvaler er Aronofskys oppfinnelse, et enkelt grep for å skape et relasjonelt, dramaturgisk nav der det ikke finnes. Med en sympatisk holdning til å la de enkle handlingene stå i sentrum, kreves det et rendyrket poetisk, og et slående, men ydmykt filmspråk. Dernest en måte å gjøre hovedrollene vesentlige på, til tross for fabelfigurenes begrensede handlingsmønstre og følelsesregister. Aronofsky feiler i begge henseende. Regissøren har åpenbart ikke gått Terence Malicks cinematiske bibelskole. Bra for ham, synd for oss. Ulikt Terence Malicks The Tree of Life og To the Wonder er ikke filmspråket i Noah poetisk, tankevekkende og elegant rettet inn mot å gjøre mennesket sårbart, overflødig og skjebnestyrt. Stilen er mørk, slående og dramatisk, men også forutsigbar, kommersiell og kjedelig. Ikke bare savner jeg Malicks bleke, besjelede sollys, men også den gode naturdokumentarens stille driv og intense fylde – David Attenboroughs antiloper på vei over savannen.

Når dyrene kommer her, er det med nydelig digital teknikk, men uten at det griper. Aronofsky viser, men løfter ikke frem skaperverket sitt. Ulikt begynnelsen på Løvenes konge, eller bøflenes ritt i Danser med ulver. Ingen interessant dokumentarisme; ingen (melo)dramatisk dyreglede; ingen storhetsfølelse. Her bidrar også 3D-formatet i negativ retning. Teknikken gir følelsen av å stå blant kulissene til et avansert dataspill. Nei, fortellingen om Noah er ikke interessant laget; kallet og tvilen ikke godt nok portrettert. Crowe leverer, men har for lite å gå på, og en lite spennende antagonist i motstanderen Tubal-Cain. Slik blir det heller ingen driv i den etiske konflikten, inntil familien er på vei til å gå opp i limingen under Noahs egen-deduserte dødsdom i filmens siste etappe. Da kommer endringen for sent til å gjøre bot for den indre dramatikken som har manglet frem til da. «All is well that ends well», sier ordtaket. Men så var det noe med å fylle tomrommet mellom begynnelsen og slutten med innhold som gir rom for ettertanke – som det heter i god, kristen sammenheng. Ragnhild Brochmann Premiere: 4. april

GJENFORENINGEN En film av ANNA ODELL PÅ KINO FRA 9. MAI

www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

05/2014

FILM

FAENSKAPETS FORKJEMPER Folk orker ikke hengehuefilmer når de går på kino, mener Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen. Med trashfilmen De umoralske har han forsøkt å lage ‹‹et underholdende helvete››. TEKST VILDE SAGSTAD IMELAND FOTO MAGNE RISNES – JEG HAR forsøkt å kle meg som den slasken jeg er. Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen har på seg for store dongeribukser og er barbrystet under en nesten helt åpen skjorte. Regissøren møter oss i bibliotekbaren på Hotel Bristol. Han kjøper et svært kakestykke og slår seg ned i et hjørne. – Må jeg betale dette selv? Ok. I 2007 debuterte Jacobsen med spillefilmen 5 løgner. Filmen gikk dårlig på kino og fikk slakt av kritikerne. Regissøren vakte oppsikt da han kalte norske kinogjengere for «bønder med hodet i potetåkeren», og beskyldte kritikerne for å myrde barnet i fødselsøyeblikket. – Hahaha, med hodet i potetåkeren. Jeg har angret litt på den uttalelsen, og beklaget meg opp og ned i diverse medier. Og jeg har nå blitt så glad i bønder at jeg kan dra på storbyweekend med dem. Om bare et par uker er det premiere på De Umoralske. Han har bestemt seg for å gi det norske publikum en ny sjanse, og håper inderlig at vi skal forstå denne gangen.

Etter 5 løgner uttalte du at du ikke var særlig gira på å sette i gang nye langfilmprosjekter. Hva skjedde? – Å, sa jeg det? Guri malla, det husker jeg ikke. Vel, 5 løgner er en typisk debutantfilm. Den har sine styrker og sine svakheter, og jeg klarte dessverre ikke å lande den. Det som er trist i Norge er at man tror at folk ikke kan lage film hvis man ikke lykkes med sin første spillefilm. Nesten alle store filmskapere laget mange filmer før de lyktes. Det gjelder for eksempel både Fellini og Bergman. – Det er så ufattelig mange håndverk som skal beherskes før du kan lage film. Du kan til og med lære deg alle håndverkene og likevel 82

05/2014

ikke bli en god regissør. Jeg vet ikke om jeg er en god regissør, men jeg vil fortsette å lage film så lenge jeg har penger. Han er klar over at materialet hans er utfordrende, både visuelt og innholdsmessig. Han forventer heller ikke at alle skal like det han lager. – Men jeg elsker jo det norske publikum, og håper jo at folk vil gi meg en ny sjanse. Jeg har jo gitt dem en ny sjanse! MED DE UMORALSKE tar han tak i sin fascinasjon for umoral. I filmen møter vi et par i slutten av tyveårene som vi følger gjennom dop, prostitusjon, utroskap, voldtekt og barnemishandling. Alt foregår i Oslos utkant. Egentlig ville Jacobsen gjøre opptakene i Groruddalen, men han endte i stedet med å filme det meste rundt Majorstua, og CC Vest, eller «borgerskapets kjøpesenter», som han kaller det. Han har en sterk kjærlighet til karakterene i filmen. – Hvis du kommer fra solskinn, vil du oppsøke solskinn. Hvis du er vokst opp med faenskap, er det det du kan og det du er trygg på. For karakterene i De Umoralske er det sånn. De har ikke sjans til å tenke seg noe annet liv enn det de lever. Selv om det på mange måter er grusomt, er det også vakkert. – Det deilige med De Umoralske er at karakterene bare er slik de er. De får så mange sjanser, men det er jo mye hyggeligere å være på femstjerners hotell på Mallorca enn å sitte hjemme i gråværet i Norge og betale regninger. – De fleste av oss kan velge å hore litt rundt, men vi erkjenner det som en liten del av livet før vi går videre til å leve streit. Det må vi jo for at vi skal kunne lage byer og leve i samfunn. Jacobsen mener at også velferdsstaten har en plass i denne likningen. Uansett hvor mye myndighetene prøver å temme og tilpasse folk til samfunnet, vil det alltid være noen som ikke klarer det. – Jeg elsker velferdsstaten, men vi kan ikke

la den ta fullstendig rotta på oss! Mennesket er fritt, og vi må få lov til å gjøre umoralske ting. Vi må gå på fylla, hore og kjøre ting helt ut. Vi må være nytelsesdyr, i hvert fall for en periode av livet. Da har vi i det minste prøvd ut lengselen og vet hva det er. Russetid er for eksempel kjempebra! Vi trenger å sprenge grenser. – Det tragiske er jo de som aldri pulte eller drakk seg dritings, og som sitter der som 40-50-åringer og tenker «oisann». Når du er 50 vil ikke folk ha deg på samme måten. Alle har en periode hvor verden vil ha dem. Det er da man må være på hugget. Man må være et nytelsesdyr mens man blomstrer! Men karakterene i De Umoralske er jo helt ute av kontroll. De har ingen planer om å skjerpe seg … ? – Nei, og så er de bare opptatt av ting! Ting du kan ta på, som biler, penger og sex. Det handler om at de har så lite kontakt med sin egen sjel at det eneste som betyr noe er hva man kan få her og nå. JACOBSEN er særlig kjent for å ha brakt trashfilmen til Norge. Han mener sjangeren handler om å lage et sjarmerende helvete, og at uttrykket i filmen er helt nødvendig for å få frem tematikken. – Trashfilm har ingen seriøsitet, undertekst eller poesi. Alt kjøres rett ut og er et slags vrengebilde av vanlig film hvor det skal være poetisk og følsomt og undertekster. De umoralske er en miks av dette og av fransk bølgefilm, med rufsete kamera og harde klipp. Meningen er at det skal være et slags underholdende helvete. Han er klar over at De umoralske og 5 løgner fremstår som en antitese til Joachim Trier og Eskil Vogts glansede estetikk, med panoramabilder av Oslo og mennesker med eksistensielle problemer. Karakterene i filmene hans er fulle av faen, og bildene er ikke vakre i tradisjonell forstand. – Trier og Vogt er fantastiske filmskapere. De er mestere innenfor det som enkelte av oss kaller Skandinavia Noir-sjangeren. Men disse filmene – og da tenker jeg ikke spesielt på Vogt eller Trier, handler mye om folk som står eller sitter stille, og som sier eller tenker dype ting. De går mye rundt og føler på store rom. Det er trist at så mange av de norske filmskaperne kun vil lage små, private historier om hvor trist det er i funkisvillaen eller på landstedet.

Din film handler jo også litt om hvor trist det er i funkisvillaen? – Ja, det er for så vidt riktig, men på en annen måte. Jeg mener vi trenger noe ved siden av Skandinavia Noir. Vi trenger at Trier møter Wam og Vennerød i filmer som forteller om samfunnet. Vi trenger historier med fortellerkraft, som samtidig er underholdende. Vi trenger samtidsfilmer som handler om livet i Groruddalen og om livet i bygdene. Selv har han alltid sett på seg selv som en motstemme, men han synes det er en utfordring å være i opposisjon mot myndigheter som bare er snille og gode. – Jeg elsker jo velferdssamfunnet, og er veldig glad i Norge. Hvordan skal man klare å lage opprør mot noe slikt? Samtidig er jeg litt kritisk til at staten i det godes navn skal styre oss fra å gjøre det vi vil. Ikke minst styre oss fra nytelsen. Nytelsen? – Ja, fra alkohol, sex, drugs … og god mat. God mat. Ostetoll og den slags? – Ja, eller i hvert fall ostepop! Og fra TV3 og TVNorge, alt som er farlig å se på. Paradise Hotel, for eksempel. Vi får da lov til å se på det? – Ja, men man skal liksom ikke gjøre det likevel. Vi er jo nytelsesdyr, og nytelsen i seg selv er verken god eller vond. Den er noen ganger moralsk og noen ganger umoralsk. Det er greit. Så lenge du ikke skader andre og andre ikke skader deg, bør du i større grad få lov til å gjøre hva du vil. Jacobsen har mange prosjekter han vil få gjennomført, men aner ikke hva han skal leve av fremover. – Hvis man vil bli lykkelig, bør man ikke begynne med film. Få med det! Ni av ti prosjekter blir ikke noe av, og kun to til tre av de filmene som blir vist hvert år er filmer som folk faktisk husker. Man kan jobbe med et manus i ti år og så blir det ikke noe av. Jeg kom på en idé til en film som skal hete Verdens vakreste gutt og verdens vakreste jente, men jeg merket at det manuset luktet penger, så jeg måtte bare legge det bort.

De Umoralske hadde kinopremiere 25. april.

T Ca erri rri Ly ng ne to n

Timbuktu

Sidsel Endresen

Siver

ell

hj letta

t Høy em

eig S Solv

im ah Ibr uf alo Ma

sand stians

ble

Ensem

Es pe

nz a

Sp a

ld in

Chri

uez

drig o Ro lfred

rell

Ka rl

gle

hof

ern

le B

Tom

Jar

Har

Ylv

is Thomas

Dybdahl

Kristin Asbjørnsen

SIDSEL ENDRESEN – ARTIST IN RESIDENCE / IBRAHIM MAALOUF ESPERANZA SPALDING, JALLEL SHAW, WAYNE ESCOFFERY, JOHNATHAN BLAKE & UGONNA OKEGWO TOM HARRELL – ”COLORS OF A DREAM” FEAT. THOMAS DYBDAHL / EVIYAN M/IVA BITTOVA & SANDEEP DAS / YLVIS STEFANO BOLLANI & HAMILTON DE HOLANDA / SWEDISH AZZ TERRI LYNE CARRINGTON´S ”MOSAIC” / JARLE BERNHOFT / TIMBUKTU ALFREDO RODRIGUEZ – ”THE INVASION PARADE” / SIVERT HØYEM KRISTIN ASBJØRNSEN ENSEMBLE & LADYSMITH BLACK MAMBAZO SOLVEIG SLETTAHJELL M/FUGLSET MANNSKOR / JON LARSENS WILLIE NICKERSONS EGG MED TOMMY MARS ENDRESEN/BANG/HONORÉ / ”SKAL VI DANSE JAZZ” MED KUSTBANDET / KARL SEGLEM – ”MORGONSPOR” LARS ANDREAS HAUG BAND / HIGHASAKITE / PIXEL / SUSANNA OG ENSEMBLE NEON / MOVITS! / ENDRESEN/WESTERHUS SNARKY PUPPY / HONNINGBARNA / KRISTOFFER LO & TRONDHEIM JAZZORKESTER / SJUR MILJETEIG / MERRIWINKLE CHRISTIANSSAND ENSEMBLE / ORANGO / ELLEN ANDREA WANG / MOPTI & BENDIK BAKSAAS / IBRAHIM ELECTRIC HÅVARD LUND – ”BLIX BY LUND” / SUNDLAND/GROPPER/ANISSEGOS/HEATHER / WALDEMAR 4 RED HOT / ELEPHANT9 M/REINE FISKE / REFLECTIONS IN COSMO – STRØNEN/STORLØKKEN/MØSTER/RIAN SIDSEL ENDRESEN/SEKSTETTEN / YTRE SULØENS JASS-ENSEMBLE / JAZZINTRO-FINALE Billettservice.no, tlf. 815 33 133, Narvesen og 7- Eleven

www.moldejazz.no

SKJØNNHETEN OG UNNTAKET The Trip to Italy er så pen å se på at det er vanskelig å si om den i det hele tatt kan regnes som en komedie. TEKST AKSEL KIELLAND DET FINNES ingen annen filmsjanger som leverer visjonsløst stygge bilder med samme nivå av forutsigbarhet og pålitelighet som komedien. Og selv om det innen tv-bransjen er langt større konkurranse om å fremby de mest deprimerende estetiske kompromissene, biter komedien godt fra seg også her – hvilket er imponerende, med tanke på at man befinner seg i et landskap hvor reality, debattprogrammer og barne-tv er de nærmeste naboene, og hvor den systematiske undervurderingen av publikums smak og intelligens for lengst er opphøyd til en dyd. Med tanke på hvilken sentral rolle humor spiller i menneskers oppfatning av god smak, er dette egentlig ganske oppsiktsvekkende. Det finnes en del pent fotograferte filmkomedier, og takket være god lyssetting og pertentlig fargejustering, ser Portlandia til tider ganske bra ut, men sett under ett er ikke komedien en sjanger hvor man engang håper å få se vakre bilder. Årsaken til dette er at når komedien virkelig fungerer, så opererer den på et helt annet plan enn selv de mest sublimt inspirerte billedkomposisjoner. Med tilstrekkelig presisjon og timing, kan en god vits destabilisere en hvilken som helst estetisk plattform; når man ler er det som man i et øyeblikk får et kort glimt av den underliggende strukturen som alt av bilder og fortellinger er bygget oppå. Komedien trenger ikke god smak, fordi den i sitt anarkistiske brudd med konvensjoner

05/2014

og forventninger besitter en transcendental kvalitet som gjør spørsmål om overflateestetikk irrelevante. I alle fall er det dette som er tanken. I praksis sitter man som regel igjen med et bildespråk som først og fremst utmerker seg ved å ikke være bemerkelsesverdig i det hele tatt – ved ikke engang å forsøke å etablere noen form for estetikk. Fordi svært mye filmog tv-humor kan reduseres til en form for matematikk, hvor replikk X = morsom fordi (karakter Y + situasjon Z) x (forhistorie T), har sjangeren utviklet en tradisjon for audiovisuell kommunikasjon hvor leselighet og tydelig kommunikasjon står i høysetet. I en slik sammenheng anses gjerne vakre bilder å være en distraksjon og et uromoment. Som sex og erotikk trekker skjønnhet i utgangspunktet i motsatt retning av humor, og selv om det åpenbart ligger et betydelig komisk potensial i å punktere slike størrelser, er det påfallende sjelden man ser komedier som velger å spille på lag med skjønnheten. JEG NEVNER dette fordi jeg etter to episoder fortsatt ikke er sikker på om Michael Winterbottom, Steve Coogan og Rob Brydons tv-serie The Trip to Italy er drama eller komedie. På én side er den oppfølgeren til The Trip, en av det siste tiårets beste komiserier; som forgjengeren har den to av Storbritannias morsomste komikere i hovedrollen, og som i første sesong er hovedingrediensene utflytende kjendisimitasjoner og utsøkt velformulert passivaggressiv småkrangling. På den andre siden er serien

en fontene av vemod, som gjennomsyres en form for verdinøytral mannlig resignasjon som ellers er forbeholdt tilårskomne britiske romanforfattere. Likevel er det bildene som i størst grad stiller spørsmål ved sjangertilhørigheten. James Clarke, som tidligere har fotografert et betydelig antall episoder av ulike Masterchefog Apprentice-produksjoner, byr innimellom på bildekomposisjoner som sammenstiller italiensk natur og arkitektur på en slik måte at man umiddelbart rives ut av handlingen. Og som en videreføring av dette er Coogan og Brydon denne gang kledd opp i antrekk hvis diskrete britiske eleganse motvirker tv-komediens estetiske konvensjoner på et grunnleggende plan. På toppen av dette kommer all gourmetmaten som de to begjærlig setter til livs, men som de snakker befriende lite om. Det er mer Brideshead Revisited enn Alan Partridge; mer Singing Detective enn Would I Lie to You?. DETTE ER naturligvis særdeles velkomment. Selv den mest entusiastiske komediefan når før eller siden et punkt hvor hun går lei av den karakteristiske kombinasjonen firefarget normcorebegredelighet og krampaktig ellevillhet som har blitt den moderne tv-komediens default setting. Det ligger i den moderne filmog tv-humorens selvforståelse at den lages for – og i mange tilfeller også av – vanlige folk, og at denne vanligheten hele veien må kom-

muniseres via hver eneste tilgjengelige pixel, slik at den crazy helsprøheten som er denne vanlighetens skygge til enhver tid har en rød løper å slepe punchlinene sine inn på. Du ser det før komikerne har ytret så mye som et ord – du ser det på klærne, titlene, typografien, scenografien og på de forutsigbart elleville ansiktsuttrykkene – dette her er ikke seriøst, dere, det er humor! – latteren skal vrenges ut av publikum enten man vil eller ikke, og om ikke dette kan oppnås ved hjelp av vidd, har komikerne våpen som gruppepress, massesuggesjon og publikums egen veloppdragne høflighet i arsenalet. Selve intensjonen om å være morsom kommuniseres langt høyere enn vitsene, sketsjene og den faktiske humoren. Til slutt ler man bare for å være gem. MEN IKKE i The Trip to Italy. Tv er et medium som drives frem av handling og replikker, og det som gjør denne serien så god, er at bildene brukes til langt mer enn å bygge opp under replikkene. På mange måter er det bildene som styrer showet – det er de som forteller denne ettertenksomt vemodige historien om to voksne menn som gjør sitt beste for å forsone seg med det faktum at de blir eldre, og som gjør det på den eneste måten de kan: Med konkurrerende Michael Caine-imitasjoner og en uavlatelig strøm av kjærlige fornærmelser.

Selv den mest entusiastiske komediefan når før eller siden et punkt hvor hun går lei av den karakteristiske kombinasjonen firefarget normcorebegredelighet og krampaktig ellevillhet.

SPILL

A fuego lento - tangohelg 9.-10. mai

MÆKRA MED DIT KJENDE LJOD! Geitene, dei spring. Bjellene, dei kling. Singelingelingelingelanglanglang. TEKST RASMUS HUNGNES

SOM JOHN CUSACK ein gong i fordums tid skreiv i ein gjesteartikkel på BoingBoing.net: Absurdism is the logical extension of the truth — or of current trends. Surrealism is true because it unearths the subconscious, the stuff of fever dreams and fractured memory. It exists if one has the guts or madness to bring it to be …

Cartoon Networks vaksenavdeling Adult Swims absurdistiske sci-fi-komedie Jazzpunk (Windows, OS X, Linux) frå tidlegare stunder i dette Herrens kalenderår var og blir hysterisk komisk, men har no fått ein utfordrar til trona for mest absurdistiske spel i 2014: Det framifrå Goat Simulator (ute no til Windows; Linux og OS X etter kvart) fortel legenda om ei stormannsgalen geit – lang i kjaken, skjegg under haka, listig og lystig og lett på tå – som plagast av vrangførestillingar om at ho er dronninga over alle geiter i verdsaltet. Ikkje så rart, i grunn, for geita blir tradisjonelt, grunna hennar framifrå klatreevner, tolka som symbol på det overlegne. Truleg nettopp difor ser ho det som sin rett å fritt kunne herje med borgarane i ei lita bygd og alle deira materielle eigedelar – bilar, bensinstasjonar, anti-gravitasjonsforskningsfasiliteter – og bruke trampolinene deira utan tillatelse, både med og utan jetpack montert på ryggen, med klover og horn (som simultant fungerer som symbol på fallos og holrom) som våpen. Goat Simulator er ei forvitneleg lita sandkasse med fokus på å setje opp fysiske lovar som er til for å brytast, framstilt på få veker (lik ein såkalla game-jam, og vi veit vel alle godt at mykje godt kan komme ut av improvisatorisk samspel) og tettpakka med bugs av den gode gamle sorten – den typen ein kan utnytte for stadig eskalerande slapstick-effekt, i stadig aukande tal meter over det digitale havet. Ein lev (kanskje) berre ein gong, som ein skotsk journalist nyleg påpeikte for meg, før han fortsette mot konklusjonen om at å spele eit spel kalla Goat Simulator framstod som ei fullkome logisk prioritering av tid, i tilfelle ein ikkje opparbeider seg akkurat riktig karma i dette livet og blir reinkarnert som geit i eit eventuelt neste liv.

EIN ANNAN mogelegheit til å skape virtuelt kaos i opne digitale landskap kjem med pre-alphautgjevinga av Carmageddon: Reincarnation (tilgjengeleg på Steam Early Access for Windows, òg under utvikling til PS4, One, Linux og OS X). Før Grand Theft Auto (1997) kom ut – fire månader før – kom eit anna spel som let spelaren køyre bil i fristil over folk og fe, nemleg Carmageddon (1997). Carma hadde ikkje den same mafiøse anden over seg som GTA, men utarta seg meir som ein utagerande racer der vegen til siger oftast gjekk gjennom hemningslaus destruksjon. Sjølv om blodbadet var det primære salspunktet, var det i røynda fysikkmotoren, uovertruffen heilt fram til vår tid, som gjorde Carmageddon til ein omspelbar affære som stadig maktar å engasjere, sjølv i dag. Iallfall nokre av oss – den Kickstarter-finansierte tilbakekomsten er uansett velkomen, og smakebiten vi har blitt servert lovar knakande godt. Sidan det er tale om eit pre-alpha-produkt, som med andre ord er langt frå ferdig, kjem Carmageddon: Reincarnation i likskap med Goat Simulator òg komplett med eit utal bugs. Men, i motsetnad til Goat Simulator-utviklaren Coffee Stain, som har som uttala mål å ikkje luke ut bugsa sidan desse står for circa halve moroa, har Stainless Steel som mål å etter kvart transformere Carmageddon: Reincarnation til eit komplett, polert produkt. I si noverande, langt frå ferdigstilte tilstand framstår det som ein heller lovande gjenoppliving av originalen sin forkvakla essens. Livet er kort – tør du å gamble på at du fortsatt er i live når spelet når versjon 1.0? OBSERVASJONSLISTE Tesla Effect: A Tex Murphy Adventure (WINDOWS, LINUX, OS X)

1 1

Den interaktive sci-fi film noir-serien frå nittitalet returnerer, komplett med campy humor og forvitneleg elendige spesialeffektar.

Dark Souls II (360, PS3, WINDOWS)

Dauden kjem til å ta din digitale avatar om att og om att på hans eller hennar reis gjennom eit nytt digitalt memento mori. Nyleg utgjeve til Windows PC.

1 2

Konserter. Dans. Åpne prøver. Gratis. Gjester: Enrique Morales, Carolina Alberici og Juan José Mosalini. Sted: Norges musikkhøgskole Slemdalsveien 11 på Majorstua

nmh.no tel 23 36 70 00

Jazzstudentenes eksamensfestival 19.-31. mai 40 konserter. Gratis. Magiske øyeblikk med morgendagens store jazzstjerner! Sted: Nasjonal jazzscene, Victoria

Child of Light (WINDOWS, PS3, PS4, 360, ONE, WII U)

3 1

Nusseleg fantasy-plattform-RPG frå designaren bak det framifrå Far Cry 3.

Han fortsette mot konklusjonen om at å spele eit spel kalla Goat Simulator framstod som ei fullkome logisk prioritering av tid.

nmh.no tel 23 36 70 00

05/2014

ONKLP

TEKST REDAKSJONEN // FOTO STEPHEN BUTKUS

Han har grått i telefonen med Linni Meister og fått hjelp av moren sin i beef med Aksel Hennie. Møt Norges nye raprock-yndling.

1 1

Skjer ‘a, Fred Durst? – Eh …

Rap/rock-kombinasjoner blir alltid kjipt. Hva får deg til å tro at dette blir annerledes? – Det blir annerledes fordi det ikke bare er en blanding av rock og rap. Det er dope musikere i alle ledd. Og Fred Durst kan forresten gå og fakke seg selv. Egentlig kan alle som har prøvd denne komboen før gå og fakke seg selv.

6 6 1

Har du ingen raprock-forbilder? – Nei, ass.

Har du gjort noe for å legge om til rocke-image? – Nei, ass.

Du må få deg trangere bukser. – NEI, ASS. Morrapulere tror jeg har grodd langt hår fordi jeg spiller i band. Jeg har ikke gjort en dritt. Jeg beveger meg i en naturlig retning. Du sitter her med Suicidal Tendencies-caps, da. Tung rocke-identitetsmarkør! – Kanskje det, men jeg det er fordi jeg liker bandet og liker merchen.

Du er fortsatt hiphop? – Det JEG gjør er rap. Det er verktøyet mitt. Jeg synger ikke noe mer på denne plata enn på 9 & P-skivene.

1 6

Ja, apropos dine hiphop-dager …

Vi så nettopp et gammelt klipp hvor du vant battle-konkurranse på en Ravi-konsert og fikk dra til New York på 8 Mile-premiere. Hvorfor har du aldri vært på Skeez TV? – Fakk det også ‘a, det er ikke for meg. Jeg liker Skeez som ren underholdning, men jeg har ikke blitt spurt. Hvorfor ikke? Er du ikke kul nok for Nils m/Skils? – Sikkert fordi jeg driver med noe annet. Men jeg pleier å svinge innom Blå når det er Skeez for å stå på brua og blaze opp med folk. Det er et helt eget miljø, med sine egne groupies, sin egen sjargong og alt, som jeg ikke vet en dritt om. Det er jævlig kult å bare slide innom og se hva som er poppin’ borti den subkulturen der.

Hvordan er det å være det klart beste medlemmet i en rapduo? – Hva slags dustespørsmål er det der ‘a? Jaa9 lærte meg hele den dritten her. Hvem er den beste i deres duo ‘a? Er det Syretrynet eller Smilefitta? Hvordan føles det å være en gjeng suckas bak masker?

1 1 6

Herlig anonymt! Sikkert litt som Jaa9 føler seg.

Hva er det neste opplegget deres? Kommer du tilbake etter rocksuksessen? – Vi er i full gang med neste plate. Jeg har brukt hele mitt voksne liv på å bygge det opp, og det er meg og Jaa9, det her. Det er ikke sånn at jeg bare kaster det til sjøs fordi jeg har et annet prosjekt.

05/2014

Apropos det våte element… Vi har sett deg en del ganger på den brune puben Ocean klokka ni om morgenen. Hva skal du der ‘a? Rekruttere til neste bandkonstellasjon eller banke nedpå et par bjørnunger før frokost? – Jeg bodde oppi Trondheimsveien før, og da var det horehus i første og herohus i tredje, men Ocean… Er de oppe så tidlig? I så fall er det jo helt gennialt å dra på nachspiel der.

Har du noensinne vært redd for å bli junkie? – Er det coke du har under nesa, eller? HAHA! Tror dere at dere kan ta meg på dopprat med coke rundt nesa? Neida. Jeg bruker ikke dop, jeg bare røyker feite og chiller’n. Haha!

Hvor kjipt var det å lage det radioprogrammet på P3? Du slår oss ikke som en fyr som er flink til å deale med sjefer og NRK-byråkrati. – Det var det som var problemet. Jaa9 og Jo synes det var helt konge å være statsansatt: «Okei! Vi har fått hver vår PULT! La oss møte opp her på MANDAG!!» Jeg var mer: «Shit, det vakke det her jeg signa opp for». Men det var OK. Fikk ikke lov å drikke på krinken, men det er vel sånn det er.

1 6 1

Er det økonomisk forsvarlig å være raprockvokalist i 2014? – Hæhæ, ja. Jeg er stinn av gryn. Hva fikk du for å være med på Cover me? – En god slump penger. Og når vi snakker om det: «Evig Ung», dobbel platina uten radio!

Er du bitter for at Hver gang vi møtes-Vinni er mer folkekjær enn Cover me-Pål? – Jeg er bitter for det, ass! Ketil Stokkan, som er en herlig type, var helt overbevist om at jeg var hans Vinnie og han var min Kjartan. Så gikk det ikke helt sånn. Snakker om økonomi og evig ungdom, du har blitt observert utenfor Arkaden med en pose Playstation-spill du skulle selge. – Det er en sannhet med modifikasjoner. Jeg fikk jævlig mye tv-spill i posten før av tv-spillprodusenter. Noen ganger hadde jeg doubles og triples, som jeg bytta. Så, igjen, jævla motherfuckings kompisen deres som prøver å fremstille meg som en knarker kan gå å fakke seg sjøl.

Mørkt tv-o-lemma: Gråte på TV2 mens Bjørn Eidsvåg covrer «Ekkel uten truse» på Hver gang vi møtes, eller lese opp planlagte fornærmelser og bli bitchslappa av Jester på VGTV? – Haha! Hvis Eidsvåg hadde covra «Ekkel uten truse» skulle jeg tatt en tåre. Eidsvåg er en fakkings gangster. Jeg så ham en gang vi spilte på samme festival. Han kom inn med helikopter – chop, chop, chop – gikk rett ut med en flaske Amarone og spilte showet som en boss. På vei tilbake stoppet han for å småprate mens han røyka en feit sigar. Plutselig bare kaster han jævelen, stumper dritten med hælen og sier: «Åja, dere gutta ville kanskje smake?» Så tenner han en til og sier «Ja, ja, rock’n’roll», hopper inn i chopper’n og forsvinner. Eidsvåg er en G. Og Jester – jeg kjenner ham også, han er kompis – men, seriøst, hadde han slappa meg sånn, hadde jeg slappa ham rett tilbake. Hva faen? Skal du legge hånda på en dude foran alle sammen, så slår du så svakt?

Kjenner du Eidsvåg? Blir du invitert på herrelagene hans? – Nei, dessverre. Jeg har prata litt med ham på Twitter og kanskje hilst her og der. Alle kjenner Eidsvåg, men …

… ingen kjenner egentlig Eidsvåg? – Eddi Eidsvåg skal dra til Lillehammer og rydde opp, sier mutter’n. Han driver sånn prosjekt for pøbelunger og i Lillehammer har det fakka seg helt. De tok visst seksti ungdommer med drugs, så da kommer Eddi Eidsvåg for å ordne opp. Det er som da Hasselhoff fiksa at de reiv Berlinmuren.

Hvordan er det for deg å komme tilbake til Lillehammer? Går du rundt i gågata og strutter som en Hasselhoff? – Jeg får mye juling. Haha. Neida, det er alltid fulle hus og god stemning i Lillehammer.

6 1

Hvordan går det med skateboardkarrieren?

Du fikk wild card-pass på old boys-NM for noen år siden selv om du var for ung, siden du ser så gammel og herja ut. – Jeg skulle egentlig være med bare på launchrampkonkuransen og rocke early grabs, men han hadde signa meg opp for hele dritten, så da måtte jeg jo bare skate. Jeg plukka opp brettet igjen siste åra. Du catcher meg på Cuba. Det er ganske godt, faktisk. Givende. Noen annet enn å sitte på ræva. Ser en Lil Wayne-utvikling her! Skaffet deg rockeband og plukker opp skateboardet. Får vi se deg tick tacke rundt på scenen med elgitar snart? – Haha! Jeg vet hva du skal si nå: Tredveårskrisa.

Er du seriøst så ung? Men, ja, er ikke «plukke opp brettet» ørtenårskrise-yoga for rockere? Hva skal du si nå ‘a, «må jo røre litt på seg»? «Skateparken er bedre enn treningssenteret»? – Nei, fakk deg ‘a. Jeg har skatet siden barneskolen, vært skater hele livet. Jeg driter i om Lil Wayne snubler rundt på et skateboard. Jeg fakker over ham på et sekund jo. Kom igjen ‘a!

Down for life! Du fakker over Lil Wayne, sier du? – På skateboard, ja! Han er som Pharrell, som ikke kan skate i sin egen ramp en gang. Jævla tragisk. Jeg er ikke sånn, så ikke få det twisted! Musikken har tatt fokuset fra brettet, men jeg kommer alltid til å skate. Ikke få det twisted!

1 1 6

OK, OK, vi skal ikke få det twisted.

Hvor var vi? – Haha, er dere forvirra nå? Slurpegiften og Smilefitta prøver å fakke med meg! Haha, det er som Skeez TV.

1 6

Ikke Jester-slap oss, da. Vi må over på kjærlighetslivet ditt. – Pffft. Dere to, ass.

Linni Meister skrev på bloggen sin at du gråt på telefonen da det ble slutt mellom dere. – Jeg synes det var et schpaaa comeback. Jeg var tross alt jævlig stygg mot henne. Gråt du på telefonen? Har du noen myke sider som kommer fram en sjelden gang? – Ja, ja, jeg har myke sider. Fem måneder med Linni, det var kanskje nok til at jeg måtte felle en tåre.

1 6 1 1 1

Hun skriver også at du var høy eller fjern hver gang dere skulle ligge sammen … – Hver gang vi snakka sammen, kan du skrive. Vi vil heller skrive om puling.

6 1

Hva med beefen med Superkidzen?

1 1

Si noe om Aksel Hennie. – Han er rå, vi er cool. Det er ikke noe problem der.

6 6

Og etter det var det greit? – Jaja. Han og Tone pleide å komme på konsertene våre.

Har du en myk side som kommer fram litt for ofte? – Nei, Linni er cool. Hei, følg med ‘a! Myke sider, ikke sant. Drikker du deg ofte fra ereksjonen? – Haha, myke sider. Komiker, du, surfyren.

Når vi snakker om komikk, stemmer det at Erik & Kriss kontaktet deg og Jaa9 for å avtale en beef begge kunne tjene på? – What? Dere er fakkings gærne. Det er ikke sant. Vi er coole, vi. En av de første gangene jeg møtte dem skulle vi spille på en studentfest i Volda. Vi ble vi hentet sammen i en bil, fem timer fra spillestedet, og jeg bare «Faen, jeg vet ikke hvem disse gutta er, de får faen meg sitte på fanget til hverandre». Så det måtte de, siden jeg ikke visste hvem de var. Og så bestilte jeg masse sigg og drinks og satte det på deres rom. Men de har råd til å ta den regninga.

Hvor fett er det egentlig for en voksen, etablert artist med masse unge fans å drite ut en liten kid med Aspergers? – Hva er det dere prater om? OK, så jeg kan ikke joke med han gutten der, men alle andre kan det? Her er et fuck-o-lemma til deg: En nettside legger ut disse greiene … «Å, se på han der gjennomsiktige morraknuller’n som er helt dust og snakker om å knulle alle damene, HA HA!», men når jeg påpeker det, er det jeg som er rasshølet? Jeg hadde aldri hørt om han kødden der hvis det ikke var for alle andre. Han kan fakke seg sjøl, og alle hyklerne kan fakke seg sjøl.

Er du sur for at han har ligget med moren din? – Er du dust, eller? Faen, nå må jeg fikse dere. Først dissa Jaa9 ham i «Kjendisparty», deretter ble han dissa igjen i videoen til «Noia», som jeg ikke hadde noe med engang. To ganger har han blitt fortalt av folk som dere at jeg har dissa ham for å tyste. Han ble lei av det, og sa at han og Christer Falck hadde tagteama mutter’n. Da fant morra mi Aksel Hennies nummer på Gule Sider – no joke! – og ringte ham opp og kjefta ham huden full. Og mutter’n kan kline til, ass! Så Aksel Hennie ringte meg og bare «Nå har jeg akkurat fått kjeft av moren din. Åssen er det her ‘a? Må vi slåss, eller hva er det som skjer?». Mutter’n settla det der for meg.

Hva leser du for tiden? Sist du viste frem bokhylla gikk det i Bukowski, Ambjørnsen og Fante. – Jajaja, jeg liker fortsatt alt det der. Har spola gjennom det som er av Bukowski, og har lest en del krim i det siste. George Pelecanos, som Joddski anbefalte meg. Hva med å skrive noe selv? Brygger du på en selvbiografi? – Jeg gjør det, ass. Men må vente litt. Jeg har mer sex, drugs og rock’n’roll igjen.

Aksel Hennie ringte meg og bare ‘Nå har jeg akkurat fått kjeft av moren din. Åssen er det her ‘a? Må vi slåss, eller hva er det som skjer?’

Pål Tøien (1984) Rapper fra Lillehammer med artistnavnet OnklP. Startet karrieren i kollektivet Dirty Oppland. Ga i 2003 ut mixtapen Bondegrammatikk – the mixtape med Jaa9, som duoen Jaa9 & OnklP. I 2004 kom debuttalbumet Sjåre brymæ, med hits som «Kjendisparty» og «Stank Ass Hoe pt. 2» sistnevnte med Rune Rudberg. Slapp i 2005 soloalbumet Det kunne vært deg, og senere flere album som Jaa9 & OnlkP. Er nå frontfigur i rockebandet OnklP og de Fjerne Slektningene, med medlemmer fra Oslo Ess og Turboneger.

05/2014

NORGESPREMIERE FREDAG 23. MAI SF Kino Stavanger / Sandnes