NATT&DAG, Bergen, juni/juli 2014 by NATT&DAG

BERGEN 06 – JUNI/JULI 2014 // POSØRUTGAVEN

WWW.ND.NO

GUIDE:

HVORDAN AVSLØRE EN POSØR

6 & 1 MØTER

PER FUGELLI BAK FASADEN MED NINA KRAVIZ

SHANZHAI-INDUSTRIEN FUCKER MED VESTENS MOTEBRANSJE

– EN AV VERDENS BESTE DJ-ER

LOVLIGE PYRAMIDESPILL HERBALIFE OG NORSKE EQOLOGY LURER DEG TIL Å TRO AT DU KAN BLI RIK PÅ Å SELGE HELSEKOST.

32 SLOT SIDER TSFJ BILAG ELL-

Foto: Christian Belgaux // Modeller: Mona & Linda // Styling: Jostein Wålengen

– Siden 1988

JOHNNY LEAVE HOME NIXON FJELLREVEN BJØRN BORG VOLCOM ARKAIV CARHARTT OBEY NEW BALANCE FLAT TOP NIKE DR DENIM VANS ADIDAS BITS AND BOBS PENNY THE HUNDREDS DICKIES HUB DOVRE NUDIE TIMBERLAND EASTPAK NOODLES LEVIS DR MARTENS ROBERTO ROSSO SUIT RASCALS REEBOOK SVEA ALIFE ASFVLT PAEZ STANCE ASICS CONVERSE NEW ERA

19. juli 책pner vi med nytt konsept i 3. etasje.

ANNONSE

K L UO NG S I T S NT E I RK E E NR SOM

TEKST FRODE SANDVIK // FOTO DAG FOSSE

Med utstillingen History vender Bård Breivik tilbake til Bergen med sin største utstilling siden Festspillene i 1988. I forbindelse med utstillingen har det blitt laget et større stedspesifikt verk til KODE 1.

elix 18m er en matematisk generert form utført i høypolert stål: tre integrerte strenger som skyter til værs i spiraler med forskjellige antall omdreininger. Visuelt gir de ulike intervallene inntrykk av pulsslag. Det kan ligne muskler eller en voksende plante. En nærliggende kunsthistorisk referanse er Constantin Brancusis Endless Column, med sin rytmiske – og potensielt uendelige – bevegelse oppover. Mens uendeligheten i Brancusis skulptur var basert på gjentakelsen av et symmetrisk formelement, tar Helix 18m utgangspunkt i et matematisk prinsipp som tilsier at kurvene aldri vil kunne møte hverandre på samme måte to ganger. Skulpturen snor seg opp gjennom etasjene i det tradisjonsrike kunstindustrimuseet. Noen vil kanskje assosiere den med museets samlinger av art nouveau og sølvkunst. Skulpturen reflekterer også museets indre på en helt konkret måte. Den blankpol-

erte overflaten fungerer som et speil, hvor Permanentens klassiske museumsarkitektur – 1800-tallets historisme – settes i spill. Det logistiske blikket Skulpturen ble produsert i Beijing i vinter. Den ble levert som tre deler, hver på seks meter, som akkurat fikk plass i en tjue fots konteiner. Den standardiserte konteineren har altså vært avgjørende for skulpturens konstruksjon og visningsmuligheter. Slike praktiske problemstillinger er en del av hverdagen for alle kunstnere som arbeider i et visst format, enten det gjelder størrelsen på vareheiser, døråpninger eller konteinere. Når jeg likevel nevner det her, er det fordi disse logistiske spørsmålene er noe som opptar Breivik spesielt. Ikke på den måten at han problematiserer forhold ved den globaliserte kunstproduksjonen, men ved like fullt å la verkene uttrykke den virksomheten de helt konkret er

Skulpturen reflekterer også museets indre på en helt konkret måte.

en del av. Prosessen har stått sentralt i Breiviks kunst helt siden han først markerte seg på begynnelsen av syttitallet. Det som ble oppfattet som det avgjørende og radikale ved de tidlige utstillingene var nettopp denne innstillingen til verkets virksomhet, som også uttrykte en innstilling til mer omfattende prosesser. Logistikeren må hele tiden forholde seg til et helhetlig system – en kjede av muligheter på et gitt tidspunkt. I en intervjusamtale med Ika Kaminka kommenterer Breivik denne drivkraften i arbeidet sitt: Jeg ser kunsten min som kommentarer til tiden vi lever i. Jeg står ikke utenfor og er bare meg, jeg er en del av hele systemet. Selv de store steinskulpturene i Gulen, det monumentale ved dem er først og fremst at de aldri kunne vært laget bortsett fra akkurat på dette tidspunktet. Det er nå container-ratene er så billige at det går an

ANNONSE

Jeg ser kunsten min som kommentarer til tiden vi lever i. Jeg står ikke utenfor og er bare meg, jeg er en del av systemet. – Bård Breivik

å frakte dem hit. Det er bare nå de bryter stein på den måten i Kina, om en stund kommer de ikke til å gjøre det lenger, og da vil det materialet være vekk. Rent logistisk er de nødt til å være fremstilt i dag. Slik sett blir de store steinarbeidene minst like mye et monument over den logistiske prosessen som monumenter i seg selv. De blir nærmest konseptuelle arbeider, uansett hvor konkrete og fysiske de er. Jeg prøver alltid å analysere mulighetene og gjøre mest mulig ut av dem. Alt handler jo om å gjøre det virkelig, å få det til, det er jo det som til slutt spiller noen rolle.

Dette logistiske blikket er særlig tydelig til stede i planleggingen av monumenter og større prosjekt i det offentlige rom, men vi ser det også i de mindre, håndverksbaserte verkene. Serien Partitur til en lengre samtale, første gang vist i 1983, handler om hukommelse, endring, og om arbeidet som en måte å forstå verden, men også om å finne en

egnet form å samle disse inntrykkene i. Det gjaldt å bestemme en «konteiner» på forhånd. Båtformen på 120 centimeter ble valgt som mal, mye fordi den var et perfekt format å reise med. Håndverkeren Måten Breivik snakker om Gulen-monumentet og andre prosjekter peker på en bevissthet om kunstnerens særlige forutsetning for å håndtere forholdet mellom abstrakte, symbolske begreper og pragmatisk problemløsning. Kunstnerens samfunnsrolle er et tema som tydelig opptar kunstneren i intervjuer. Men det har vært lite fremme i mottakelsen av Breiviks kunst, som gjerne fokuserer mer på kunstinterne problemstillinger. Lesningen av kunstneren som samfunnsaktør blir gjerne forbeholdt mer uttalt politisk motiverte kunstnere. Breivik ser derimot ut til å ha holdt en viss avstand til den agiterende, politiserte kunsten i 1960- og 70-årene. Det radikale var først og

BÅRD BREIVIK Bård Breivik (f. 1948, Bergen) har gjennom 40 år hatt en fremstående posisjon i skandinavisk kunst. Han er utdannet ved Kunsthåndverkskolen i Bergen og St. Martins School of Art i London. Tidlig på 1970-tallet introduserte han konseptuell kunst og Land Art i Norge, og var aktiv i den bergensbaserte kunstnergruppen LYN. I 1980-årene var han skulpturprofessor ved Kungliga Konsthögskolan i Stockholm. De siste årene har han vært bodd og arbeidet i Oslo, Sverige, New York og Beijing.

fremst knyttet til måten å tenke omkring skulptur. I 1970–71 var Breivik student ved St Martin’s School of Art i London, der han kom i kontakt med sentrale britiske konseptkunstnere. Samme år utførte Breivik og Gerhard Stoltz de første land art-prosjektene i norsk kunst. Også Breiviks objektbaserte kunst i 1970-årene flyttet grensene for hva som tradisjonelt ble oppfattet som skulptur. Den sosiale forankringen i Breiviks kunst ligger kanskje snarere i hans erfaringer som kunsthåndverker in spe. I årene 1967–70 studerte Breivik keramikk ved Kunsthåndverkskolen i Bergen. Der kom han i kontakt med Skandinaviska Designstuderandes Organisation (SDO), som var organisert av studentrådene ved de nordiske kunsthåndverk- og designskolene. Studentene hadde sett seg lei den en stagnerte formgivningsideologien som preget undervisningen. Med SDO tok de skjeen i egen hånd, laget sitt eget tidsskrift og arrangerte internasjonale seminarer. Det som

ANNONSE

Utdrag fra Partitur for en lengre samtale (1983 – 2014).

gjaldt var samarbeid, åpenhet, global bevissthet og sosialt ansvar. Organisasjonen fikk stor betydning for dreiningen mot økologisk og sosial design i de nordiske landene i seksti- og syttiårene. Blant de viktigste aktivitetene i regi av SDO var sommerseminarene. I 1967 arrangerer organisasjonen sitt første seminar på Tekniska högskolan i Otnäs utenfor Helsinki. Blant foredragsholdere var arkitekten og den visjonære tenkeren Buckminster Fuller og designeren Victor Papanek, begge sentrale premissleverandører i tidens orientering mot en mer bærekraftig formgivning. Fullers slagord var «more with less», hvordan skape designløsninger som gagner verdenssamfunnet som helhet uten å overforbruke ressurser. Han samarbeidet nært med bildekunstnere og så at kunsten stod i en spesielt egnet posisjon til å begrepsliggjøre løsningene på menneskehetens opptårnende problemer. Papanek stod for mer praktisk-pragmatiske designgrep rettet særlig mot utviklingsland, en «design for the real word», og konstruerte radioer av hermetikkbokser og lavkostnadsbiler til syketransport. Breivik deltok på det påfølgende sommerseminaret på Konstfack i Stockholm i august 1968, hvor Victor Papanek var tilbake som foredragsholder. Seminaret ble delt inn i arbeidsgrupper som tok for seg emner som u-land, utdanning, miljø, bolig, handikapp og kommunikasjon. Gruppearbeidet resulterte i en utstilling bestående av veggaviser, modeller og installasjoner – en blanding av informasjon, utopiske visjoner og forslag til konkrete designløsninger. U-landgruppen, som Breivik deltok i, understreket i sin rapport behovet for praktisk design og bidro til utstillingen med tegninger og modell til en «U-landsbolig for familie med 8 pers. i India, 12 m²». Kunstnerens sosiale ansvar Bård Breivik gikk ikke videre i denne retningen. Men synet på kunstnerens sosiale ansvar er tydelig i hans videre arbeid, både i de større og de mindre prosjektene. Fascinasjonen for tradisjonelle håndverksteknikker har til dels vært uttrykk for en skepsis til teknologiske valg som skaper avstand mellom naturen og menneskets behov. De større byromprosjektene har handlet om å påvirke miljøene vi ferdes i på en meningsfull måte. Tidlig på 1990-tallet var han sentral i

planleggingen av en helt ny bydel på Skøyen i Oslo, tuftet på en «menneskelig arkitektur». En del av inspirasjonsgrunnlaget var den østerrikske oppfinneren Viktor Schaubergers teorier om vannets selvfornyende evne. Breivik planla blant annet å lede vann via en enorm akvedukt fra Frognerbekken over Drammensveien, gjennom skulpturelle bassenger, steinrenner og vanntrapper inne i bydelen, og ut i Frognerkilen. Dersom prosjektet hadde blitt gjennomført ville det blitt det mest omfattende kunstnerisk utformede anlegget i Norge siden Vigelandsparken. De siste ti årene har tanker fra SDO-tiden gitt utslag i prosjekter som er på siden av hans kunstneriske virksomhet, og som han samlet referer til som «de logistiske prosjektene». De følger imidlertid den samme prosedyren som det kunstneriske arbeidet. Skisser utført med tusj blir videreutviklet i samarbeid med den samme sivilarkitekten som ellers assisterer han med digitale 3D-tegninger til større skulpturprosjekter. Ideene har et visst utopisk-visjonært preg: flytende sykehus og selvforsynte containerlandsbyer som lar seg transportere ved hjelp av luftskip. Men de har reelle forutsetninger. Det flytende sykehuset, Boat of Life, er et forsøk på å forbedre en allerede eksisterende sykehuspram i Bangladesh. Landsbyprosjektet Power Box er Breiviks egen innovasjon, og oppkalt etter et av hans tidlige skrinverk, Power Objects (1971). Power Box er tenkt som en konteiner utstyrt med solcellepaneler, som fungerer som et kraftforsynende sentrum som boligseksjoner og produksjonsenheter kan hekte seg på – en mobil landsby innkapslet med dobbeltkurvede plater. Tusjtegningene viser konteinere som er brettet ut og satt sammen på ulike måter, og en zeppeliner som svever over et teltaktig kompleks i ødemarken. Power Box er imidlertid ikke et kunstverk, men urealiserte ideer til en konkret humanitær design, sprunget ut av en kunstnerisk interesse for logistiske problemer. Til sammenligning kan kunstverket Helix 18m framstå som realiseringen av en mer grunnleggende utopisk idé; den «endeløse søylen», bønnestengelen som vokser inn i himmelen, historiens speil. Artikkelen er et forkortet utdrag fra kapittelet «Teknologiske drømmer» i utstillingskatalogen til utstillingen Bård Breivik. History.

Bård Breivik, Helix 18m, 2014.

ANNONSE

Skisse av Power Box (fra Logistiske prosjekt), ca. 2005

Fascinasjonen for tradisjonelle hĂĽndverksteknikker har til dels vĂŚrt uttrykk for en skepsis til teknologiske valg som skaper avstand mellom naturen og menneskets behov.

Skisse av Power Box (fra Logistiske prosjekt), ca. 2005.

BERGEN – JUNI/JULI 2014

Sjefredaktør MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nd.no Redaksjonssjef HÅVARD NYHUS (permisjon)

INNHOLD

Markedsavdeling ANDERS BROCHMANN JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS salg@nd.no

NATT&DAG Event JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no

THEA URDAL urdal@nd.no Musikk- og nettredaktør MALIN KULSETH kulseth@nd.no Filmredaktør MARTIN ØSMUNDSET osmundset@nd.no Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nd.no Redigerer SVEIN STRØMMEN strommen@nd.no Art Director KARIANNE NYGÅRD nygaard@nd.no Skribenter THOMAS COOK HILDE STAALESEN LILLEØREN RASMUS HUNGNES GULLI KRISTINA SEKSE AKSEL KIELLAND BENDIK AUNAN CHRISTIAN BELGAUX DANIEL RAMBERG EMIL FINNERUD GEIR HVIDSTEN HÅVARD NYHUS HANNE CHRISTIANSEN INGER FULPING INGER LISE HAMMERSTRØM JON SÆTER JØRGEN NORDENG KARIMA FURUSETH KRISTIAN WIESE LARS OLE KRISTIANSEN MALIN KULSETH MATHIAS RØDAHL MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN MARTIN GEDDE-DAHL MARTIN ØSMUNDSET MARTIN PARKER PELLE BAMLE RAGNHILD BROCHMANN RASMUS HUNGNES SIREN LØKAAS SVEIN STRØMMEN THOMAS S. SØNDERGAARD TROND GAUSDAL

Økonomi MARTIN ESPELAND okonomi@nd.no Utgiver NATT&DAG AS Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO Opplag 69.000 distribusjon@nd.no REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nd.no musikk@nd.no uteliv@nd.no mote@nd.no kunst@nd.no scenekunst@nd.no restaurant@nd.no litteratur@nd.no

MÅNEDENS ANSATTE ........................................................................................................................................................... 12 DET LOVLIGE PYRAMIDESPILLET ...................................................................................................................................... 17 SUPERKOPIENE ..................................................................................................................................................................... 22 AV EN ANNEN VERDEN ........................................................................................................................................................ 25 LIKHET FOR ER LOVEN ......................................................................................................................................................... 28 SKAPELSESBERETNINGEN ................................................................................................................................................ 30 MOTE ......................................................................................................................................................................................... 33 UTELIV: KLUBB, UTELIV OG KONSERT ........................................................................................................................... 42 ENQUETE ................................................................................................................................................................................. 46 GATELANGS: KONG OSCARS GATE ................................................................................................................................. 48 KUNSTGUIDE ........................................................................................................................................................................... 51 SCENEKUNSTGUIDE ............................................................................................................................................................. 54 MUSIKK ...................................................................................................................................................................................... 67 FILM ........................................................................................................................................................................................... 67 NATT&DAG MØTER PER FUGELLI ..................................................................................................................................... 78

WWW.ND.NO

OSLO 06 – JUNI/JULI 2014 // POSØRUTGAVEN

WWW.ND.NO

GUIDE:

HVORDAN AVSLØRE EN POSØR

6 & 1 MØTER

SHANZHAI-INDUSTRIEN FUCKER MED VESTENS MOTEBRANSJE

PER FUGELLI BAK FASADEN MED NINA KRAVIZ

– EN AV VERDENS BESTE DJ-ER

LOVLIGE PYRAMIDESPILL HERBALIFE OG NORSKE EQOLOGY LURER DEG TIL Å TRO AT DU KAN BLI RIK PÅ Å SELGE HELSEKOST.

Illustrasjon TORD TORPE PETTER KRISTIANSEN

– Siden 1988

Coverfoto: Christian Belgaux Styling: Jostein Wålengen Makeup: Sara Schultz / Pudder Hår: Steven Pimjang Modeller: Mona og Linda

Ø M E R KE T ILJ

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no

32 SLOTTSIDER SFJEL BILAG L-

Foto: Christian Belgaux // Modeller: Mona & Linda // Styling: Jostein Wålengen

Trykkeri

Fotografer ØYSTEIN GRUTLE HAARA FRANCISCO MUNOZ CHRISTIAN BELGAUX LISA BJORHEIM HANS NØSTDAHL JETON KAÇANIKU

Last ned i dag, og vær først på det fremste.

ANDROID APP ON

06/2014

Du lærer noe nytt hver dag. Hos Humac får du 6 % studentrabatt på Mac. I tillegg gir vi studenter 10 % rabatt på tilbehør.*

Humac Lagunen Storsenter | Humac Åsane Storsenter 23 40 70 00 | humac.no TM and © 2014 Apple Inc. All rights reserved. * Rabatt på Mac krever dokumentasjon av skolebevis/semesterkort. Rabatt på tilbehør gjelder ikke på tilbehør produsert av Apple.

OVERHØRT

NATT&DAG FOR 14 ÅR SIDEN

FARTSFANTOMET Norges mest ufyselige idrettsutøver har ikke bare pådratt seg bøter for utilgivelig kjøring her hjemme, men skal angivelig også ha tatt seg noen heisaturer på Autobahn.

FETE GRUPPETURER MED LOKAL RE ISELEDER

Er du ung og ønsker en reisekamerat, eller ønsker du å bli kjent med flere? 19 DAGER

Argentina, Uruguay, Brasil Opplev Iguassu Falls

HJEM TIL MOR En programleder kjent for blant annet å ha kringkastet bruddet med samboeren, kom hjem til flagg og rød løper hos mor etter å ha vunnet pris på årets tv-trynegalla. Douché! NO CHOICE Den energiske norgesmesteren i Monopol ryktes å reise verden rundt etter sin miljøvernforkjempende kone og nekter å sove en natt uten henne. GJØR PORTEN VID En milliardær med bredt fjes skal angivelig ha hengt i en bardisk i Hallingdal. En knapt myndig guttunge puffet ham bort og sa «Flytt deg, feiten! De serverer ikke mat her!»

FOTO BENJAMIN ALEXANDER HUSEBY

SKJERPINGS

KUN KR

19.900,AVREISE 05/10/2014

32 DAGER

Thail and, Kambodsja, Vietnam og Laos! KUN KR

19.900,AVREISE 14/10/2014

31 DAGER

FHM LEGGER NED Før FHM fordufter fra jordens overflate, bestemte redaksjonen seg for å lage en siste sjarmerende «Grønlandsversjon» av bladet. Dere trenger ikke sende jobbsøknader hit, ass.

(Faksimile FHM juni 2014)

Thail and, Malaysia, Singapore OG Indonesia

KNEKKER’N En evig ung programleder skal visstnok ha kontaktet en sportspersonlighet klokka to på natten for å spørre om en annen kjent norsk nittitallsprofil var dopet da han var på toppen av karrieren. Programlederen fulgte opp med tekstmeldingen: «KONGEN MÅ KNEKKES».

KUN KR

22.590,AVREISE 12/10/2014

Jorden rundt reiser Frivillighetsarbeid Working Holiday

LØKSKALLE En langrennskjendis spiser angivelig en strømpe med løk om dagen. Som epler.

Rottejenta slipper løs gnagere i San Franciscos gater, mens Europas befolkning stemmer frem politikere med tilbøyeligheter til å sammenligne folkegrupper med åtseldyr og parasitter. Her i NATT&DAG-skyskraperen er vi imidlertid rasende forbanna over utviklingen i Aftenpostentegneserien «Tegnehanne».

Og folk som bruker hashtags på idiotiske måter.

LISTIG REISENDE En FrP-minister skal angivelig ikke la andre gå av før hun selv går på T-banen. Viktig å være FIRST!

Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter

23 31 61 00

WWW.STATRAVEL.NO

06/2014

(Faksimile: VG) FAMILIERELASJONER Norges kuleste klarsynte er visstnok tanta til en norsk soulsanger med et artistnavn som minner om et møbel.

Og Justisministeren som vil legalisere hjemmebrent, men RASER mot forslag om ny narkotikapolitikk. Skjerpings.

Ole Bull Huset

- alt det beste under samme tak

SOMMERKALENDER FOR LILLE OLE BULL NATTKLUBB 23.00-03.30

FRA KLUBBSCENE T I L N AT T K LU B B PÅ SAMME KVELD

HVER TORSDAG, FREDAG OG LØRDAG FRA KL 23.00 BLIR LILLE OLE BULL FORVANDLET TIL EN PULSERENDE NATTKLUBB. HER FÅR DU OPPLEVE DJ’S SOM LOSER DEG TRYGT GJENNOM NATTEN TIL HEMNINGSLØSE OG SPRETNE RYTMER.

ET HUMORISTISK TALKSHOW MED

Tonje og Sandra LILLE OLE BULL KLUBBSCENE

TALK

SHOW

Onsdag

Torsdag

Juni

12. HELT PRIVAT 13.

Lille Ole Bull

HELT PRIVAT PRIVA AT

Helt privat er et talkshow proppet med ironi, harselering og uhøytidelige parodier av kjente personligheter. Tonje og Sandra gir deg dagsaktuelle nyhetssaker fremstilt med en annerledes vri. Gjør deg klar for en kveld med parodier, sang og show.

CC: GRATIS > 00:00 100,- < 00:00

Fredag 13.Juni

Lille Ole Bull

DJ TARJEI STRØM ST

En svært aktiv herremann, til vanlig er han å finne på turneer verden rundt som trommeslager i DATA A ROCK og Ralph ATA Myerz & The Jack Herren Band, eller land og strand rundt her hjemme med Lars Vaular og arenaproduksjoner med Ylvis. l lvis.

Lørdag 14.Juni

Lille Ole Bull

Lørdag 21.Juni 03. MAI ID: 24

TIMO (DE) MAAS

Lille Ole Bull

Maas kjøpte sitt første sett med plater i en alder av 17, og spilte sitt aller første DJ -sett i 1982. Mye har skjedd siden den gang, han har blant annet jobbet med giganter som Madonna, Depeche Mode, Fatboy Slim, Muse og Kelis. Han er nå ute på turne med sitt nye album «Lifer», og etter hans legendariske dj set sist gang han var i Bergen, er dette en kveld du sent vil glemme.

KEVIN FAUSKE & ANTHONY CHASE & MORTEN VEE & Ole Ballin’ et er fast konsept LYSGAARD & på Lille Ole ELSTER & Bull Klubbscene i IBEN Bergen. Vi starter med DIDDIT!

en deilig stafett der vi har med Diddit, Anthony Chase, Morten Vee, #OLEBALLIN Jacob Ly L sgaard, Iben Elster & WWW.FACEBOOK.COM/OLEBALLIN Kevin Fauske.

BILLETTSERVICE.NO / GRUPPER/HOTELLPAKKER 09901. SE HELE PROGRAMMET PÅ FACEBOOK / LILLE OLE BULL

www.olebullhuset.no - Tlf. 55 32 11 45

- alt det beste under samme tak

OVERHØRT

MEN NOE FØRST, LES NOE ETTERPÅ Sett Fargo ennå? Fikk du med deg NOU-kåringen i Morgenbladet? Fått titta på nye Vagant? Leste du Vinger i DN i går? Rossavik om First House? Bonde om pressestøtten? Nye til Solstad? Øklands anmeldelse? Nye War on Drugs? Piketty, da, rukket å lese den? Hørte du Dagsnytt Atten? Selvsagt ikke! Men jeg sjekka ingressen, googla han fyren, fulgte med på Twitter og leste tre, fire tråder på Facebook, så joda, jeg vet MER enn nok til å uttale meg skråsikkert. Hvem har tid til å lese bøker, se filmer og sette seg inn alt mulig rart? Hånei, du, ikke vi, vi har bøker å diskutere, filmer å kritisere og alt mulig rart å mene noe om. Så TL;DR, men jeg mener nå at … PS: Mer posering på s. 30

1 1

Noen glimt fra mai: Oslo gikk til innkjøp av 617 nye kommunale boliger. 566 av dem på østkanten, hvor det er klart flest fra før. Politiet nedla (et lovstridig) forbud mot å spille musikk eller synge på dagtid i deler av sentrum i hele sommer. Youngstorget 3 med blant annet Kulturhuset ble vedtatt revet til fordel for nytt Thon-hotell fordi byrådet tror det vil gjøre området «mer attraktivt». Unnskyld at vi spør, ærede myndigheter, men hva faen er dette for slags drittmåte å styre byen på, ‘a?

2 1

MÅNEDENS SITAT

3 1

«For mitt vedkommende kan man rive hele sentrum.» – Carl Nesjar

SEX

4 1

Det er sommer.

HVITE BUKSER

1 5

Det er sommer.

NOK OM DEG

6 1

Jeg, jeg, jeg. Hvorfor skal alle forfattere skrive førsteperson? Beklager, du er ikke Knausgård. Finn på noe, ‘a.

INDIGGNERT Ah, finnes det noen mer behagelig posisjon enn offerrollen? Den moralsk uangripelige, indignerte refseren som forsvarer seg mot uretten! Kjedelig, da, å tilhøre en så lite krenket gruppe som «hvit, norsk medieperson». Akk, den som var homofil, muslimsk somalier med Downs syndrom. Ærlig talt er det synd offerrollen blir kastet bort på alskens avvikere som ikke jobber i media. Det er jo vi som har spalter å fylle, som virkelig trenger den. Men pytt sann, om ingen krenker deg kan du jo alltids krenkes på andres vegne. Northug kjørte i fylla, sier du? Jeg er personlig fornærmet! Spørsmålet er: Skal JEG tilgi ham? Eller skal gjøre som «antibloggeren Magnhild»: Skrive et innlegg i Aftenposten om at jeg «slår opp med Northug»? Hvaforno, har VG tøyset med en dragartist? Jeg føler meg krenket på transpersoners vegne! Jeg spør med Aftenpostens Joacim Lund: Bør vi ikke føre VG for retten og få dem straffet? Og, du, er det ikke egentlig litt krenkende at ikke flere vil krenke deg? Kanskje du kan skrive en kronikk om det?

1 7

HELVETE LØS Halve black metalmiljøet i Bergen skal etter ryktene være ute etter å ta en av sine profilerte figurer med størst utgiftspost for svart hårfarge, etter at han skal ha vist seg å være en mann som virkelig hater kvinner. BITTER SMAK Et medlem i en av Norges mest kjente poprockgrupper skal visstnok være personlig konkurs. MEDIENORGES SMS-RIISE En medaljert norsk journalist er like ivrig på tekstingen som det John Arne Riise var i sin tid: Han sender lange, beundrende tekstmeldinger i øst og vest, til både menn og kvinner (raus er han!), men i motsetning til sitt sportslige alter-ego er meldingene velskrevne (skulle bare mangle!), om enn i overkant inderlige og pompøse.

Hun vil ha Marxistisk revolusjon, han vil ha lavere skatt og sprit på bensinstasjon. Men hvem er egent-lig kulest av FpU-leder Atle Simonsen og Rød Ungdoms Linn-Elise Øhn Mehle?

LINN-ELISE ØHN MEHLEN, RU

ATLE SIMONSEN, FPU

JURY

Hva er den mest spilte låten på telefonen din om dagen?

«Den svenska skammen» av Timbuktu. 1

«Spring fra livet» av Kvelertak. Kortreiste magiske riff som sprenger både trommehinner og Norges grenser. 0

Ille nok å gå god for Kvelertak, utilgivelig å omtale dem som man var kulturjournalist i Aftenposten. Walkover til Linn-Elise!

Hva ligger på nattbordet ditt?

Et telys og en iPad. 0

Partiprogrammet til Rødt, jeg liker en god latter før leggetid. 1

Skuffende at en ung kommunist har nattbord, det mest konservative og reaksjonære møbelet!

Hva var det siste du bestilte i en bar?

Lønna i Rød Ungdom er ikke akkurat i «kjøper en flaske sjampanje til å drikke og en til å helle ut»-klassen, så det blir gjerne øl. Som oftest får jeg etter behov, og blir påspandert etter vennene mines evne. 0

7 pils, to GT og en Cuba Libre på en bar i Vilnius. Viktig å dele på godene. Skaden var vel 200 kroner. 1

Dette høres ut som starten på en klassisk FpU-historie, Atle! Hoksrud ville vært stolt. For øvrig setter vi alltid pris på folk som omtaler barregningen som «skaden».

Hva ville du skrevet om du drev med graffiti?

«Stopp fotografering ved den kommunale grafittiveggen ved Blå ØYEBLIKKELIG.» 1

«Stopp orddelingsfeil – send blitzere på norskkurs.» 0

Soleklar!

Hva er det dårligste sjekketrikset du har lyktes med?

«Skakke du være med på en studiesirkel en gang?» 0

«Hei, jeg er sosialist.» 1

All mulig kritikk til de som falt for dette. Men vi premierer Simonsen for å være ærlig om ekstrem, selvutslettende desperasjon.

Hvis du visste du ikke ville bli tatt – hvilket lovbrudd ville du begått?

Jeg ville tatt en moderne Robin Hood-manøver: Tappa den hemmelige kontoen John Fredriksen betaler kokainen og eskortepikene sine med, og gitt penga til fattige. 1

Kjørt Segway bort til en park, jekket en pils og spilt en runde poker. Det er heldigvis ikke ulovlig så mye lenger. 0

Kokain og eskortepiker til de fattige! DEN backer vi. (P.S.: Hun bare tuller, PFU!)

Hva er det vanskeligste ordet du bruker jevnlig?

Mehlen, altså etternavnet mitt. Det uttales «Mærn». 1

Jeg forstår ikke spørsmålet, i FrP bruker vi ikke ord med fler enn to stavelser. 0

Hva med «nisselueland» eller «sovjetstat», Atle? Ingen poeng for kokettering.

Beskriv klesstilen din med et ord som slutter på -core.

Vennene mine sier at jeg kler meg som en blanding av det verste fra Drammen og det verste fra Holmenkollen. Kollencore med et innslag av Drammen i regn? 0

Pass. Heldigvis. 1

Pass-core? Passbildelooken? Det må være noe så nytt at selv ikke NATT&DAG har hørt om det. Grattis!

Hva er i dine foreldres øyne det dummeste du har gjort?

Droppa ut av videregående. To ganger. 1

Tøffet meg så mye at fortennene ble liggende igjen på asfalten. 1

Kult og ansvarsløst, follkents! Dog, usynlig moralsk ekstrapoeng til Atle for tøffing med tenner.

Hvilken rapper ville du helst stått fast i heisen med?

Drømmescenario: Jeg og Solange tar heisen, Chris Brown kommer inn og denne gangen banker hun riktig rapper. 1

Carl I. Hagen (eneste politiker på VG-lista). 0

Du kan jo ikke få for dette, Atle. Det skjønner du vel?

Spiller du spillet eller er du her for å ha det gøy?

I’m here to laugh, love, fuck and drink liquor / And help the damn revolution come quicker. 0

Ja takk, begge deler. 0

Linn-Elise er 110 prosent seg selv, men vi premierer generelt ikke enderim eller Ole Brumm-svar i intervjuer.

Sum

«SKANDALEPRINSESSEN»

8 1

Såeh, skrevet noen knalle analyser av Miley Cyrus i det siste, eller?

INCEL Det er ikke lett å være ufrivillig jomfru («Incel», kort for «involuntary celibate») når man føler verden skylder deg et ligg. For å hevne sitt 22 år lange og høyst ufrivillige sølibat, erklærte Elliot Rodger – et avkom av The Secret, Hollywood og en tvilsom mental genetisk ballast – krig mot alle seksuelt aktive kvinner og menn. Det endte som kjent med seks drepte og flere hardt skadde. I etterkant har ikke støtteerklæringene og sympatien for Rodger latt vente på seg: Rodger er et offer av et gjennomfeminisert samfunn, der ikke engang middels kjekke gutter får ligge med blonde Cali-damer. Disse reaksjonene kommer i all hovedsak fra den bekmørke «mannosfæren», en dyp og sutrete internett-avgrunn bestående av menn («menn» ;)) som hater kvinner.

9 1

FESTIVALSESONG

1 10

Se side 62.

FEEDBACK Det er kommet oss for øret at en ny PUA-teknikk (hvis du ikke vet at dette står for «Pick Up Artist», så PROPS til deg) er tatt i bruk på byen. Det hele går ut på å sjekke opp jenter, og dersom sjekkingen feiler: spørre jentene om de kan gi deg «feedback» om hvordan de «opplevde» sjekkingen. Telefonsalg er den nye sexen. Umiddelbar knute på egglederne resultatet.

11 1

KALE Den grønnsaksinspirerte navnetrenden fortsetter. Vi har allerede omtalt Timian. Nå rapporteres det om at foreldre har begynt å kalle barna sine for Kale (grønnkål). Vi gleder oss til Spirulina, Hvetegress og Acai blir trendy. Eller hva med Glutenfri? Lille Glut?

12 1

BOBLERE: #hverdagsøyeblikk, fotlenke, nye sesongen av Louie, Lotic, Linda Pira, Drippin, Sasha Shulgin RIP (takk for alle turene), Lager Than Life.

06/2014

THANK YOU, COME AGAIN En norsk rapper snakker visstnok engelsk som Apu i The Simpsons. OVERSETT: BAVIANENS TRISTESSE En av årets dummeste annonser ble nylig observert utenfor WWFs lokaler: En closeup av fjeset til en trist bavian, med teksten: «Ikke la dette bli min #sisteselfie». Stopp en hal, hva er det egentlig som har blitt tenkt her? 1) Dyr tar ekstremt sjelden selfier, 2) Apekatter synes nok ikke – i motsetning til det markedsavdelingen ser ut til å tro at målgruppen deres mener – at det å ta selfies er ensbetydende med å leve. Nei, dette er bare #tullete. IDENTITETSTYVERI Mannen bak en folkekjær konseptuell Twitter-konto blir truet med søksmål for identitetstyveri. Han har nemlig lånt profilbildet av en virkelig (mindreårig) person, og dette har foreldrene sett seg lei på.

Atl eS im

se Eli n-

HVEM

VASKEMANI En anerkjent norsk kunstner vasker klærne sine i klor opptil flere ganger om dagen. SORGENS KABIN Et av Norges største black metal-band ble angivelig stoppet på flyplassen i Amsterdam fordi samtlige i bandet var for drita til å gå ombord på flyet.

ry Ju

n se on

DØLLIFISERINGEN AV OSLO

SMUGRØYKER En kjent, norsk journalist med omdiskuterte arbeidsmetoder skal angivelig smugrøyke. Siggen gjemmer hun i en krukke på doen i kjelleren i Frognervillaen.

DUELLEN

Lin

TIDENS ÅND

www.ricks.no

Ricks presenterer

Quiz Quiz--nights

www.ricks.no

UTESEILEREN

with Anthony Hill Hver torsdag og fredag

på Finnegans kl.20.00

SE VM

NB! NB! GIRLS QUIZ@WAVE MONDAY 8.00 PM

En forestilling med

PÅ BYENS ”FETESTE” STORSKJERM

Finnegans:

Åpent fra kl.14.00 QUIZ@ FLYING DUTCHMAN WEDNESDAY 8.00PM

Ricks:

Dørene åpner 30 min. før kampstart Fri entre’

Helge Jordal i hovedrollen.

Andre medvirkende: Tine Ågotnes, Kai Taule, Ove Marøy, Gunnar Bjelland og Mads Berven.

Spilles i september på Ricks Teater.

Premiere 3.oktober 2014

LAVPRIS DIREKTE FRA HAUGESUND

Enkelt Raskt Billig

LONDON BREMEN

ZADAR PISA

MALAGA ALICANTE

MALLORCA

KULTUR + POLITIKK + INTERVJU + KOMMENTAR

SAMFUNN «

Helt generelt og uten unntak: Krediteringen ‘samfunnsdebattant’ betyr posør. – SKAPELSESBERETNINGEN, SIDE

Nærmest uten unntak påkalles janteloven i tilfeller der mennesker ønsker å øke sin kjendisstatus. – LIKHET FOR ER LOVEN, SIDE

Shanzhai Biennial vektlegger piratkopiering-industriens kreative og smidige innovasjon. – SUPERKOPIENE, SIDE

I motsetning til hva selskapene selv sier, er det bare den ene prosenten på toppen av kjeden som tjener penger. – DET LOVLIGE PYRAMIDESPILLET, SIDE 17

06/2014

20.000 Titler på lager

Kjøp dine lærebøker på haugenbok.no Kjapt, trygt og enkelt. LOUD AND CLEAR AS - Foto: iStockphoto

DINE STUDENTFORDELER

1060 108

1020 10

980 10 0

* Ingen tillegg - uansett betalingsmåte * Portofritt - på alle ordrer over kr 248,* Rabatt - på mange lærebøker

mb mb 9

Norges beste bokhandel 2014

RENTE - OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER * Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, utsett betalingen til 21. oktober * Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr 750,-) * Faktura - 21 dagers betalingsfrist

haugenbok.no - Norges raskeste nettbokhandel haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

REPORTASJE

DET LOVLIGE PYRAMIDESPILLET TEKST PELLE BAMLE // ILLUSTRASJONSFOTO HANS NØSTDAHL

Under dekke av å selge helsekost, viderefører multi-level marketingselskapene svindelen fra sine kriminelle forgjengere. Helt lovlig.

– SER DERE HAN DER? Hundre og femti tusen i måneden. Fikk se lønnsslippen hans en gang. Guttene vi har kommet i snakk med i lobbyen på Radisson-hotellet på Holbergs plass i Oslo er nyrekrutterte selgere i Eqology, et såkalt multi-level marketing-selskap som denne helgen arrangerer sitt årlige kickoff for sine ansatte på hotellet. Vi har fått kloa i hver vår 600-kroners billett til kveldens bootcamp, som består av motivasjonsforedrag holdt av to innflydde amerikanerne. To av bransjens mest suksessfulle, blir vi fortalt mens vi spiser ananas fra delikat danderte fruktfat. – Noen er kjempeflinke og tjener hundre tusen i måneden. Også er det sånne som oss, som er ganske ferske i gamet, sier «Lars», en velkledd ung mann som har tatt turen fra Trondheim ens ærend for å overvære helgens happening på Radisson. Eqology er et norsk børsnotert selskap som selger helse- og hudpleieprodukter. Forretningsmodellen baserer seg på at man rekrutterer selgere – eller distributører – under seg, og får provisjon fra deres kjøp og salg. Eqology har rundt tusen distributører og omsatte i 2013 for over hundre millioner kroner. – Jeg ble rekruttert av han der, mens de to der er under meg igjen, sier «Lars» og peker rundt i gjengen så vi får oversikt over hvem som er under og over hverandre i systemet. Han har ikke kommet skikkelig i gang med rekrutteringen ennå, sier han, men jobbet hardt i januar og februar. Målet er å kvalifisere seg til den årlige luksusturen, som i år går til Mardan Palace-hotellet i Antalya i Tyrkia. Det er det dyreste hotellet som er bygget i Europa og har blitt kåret til et av verdens feteste luksushoteller, blir vi fortalt. «Lars» tar opp mobilen og viser oss bilder av den storslåtte bygningen. – Alt er i gull, alt er ekstremt. Jeg skal dit hvis jeg klarer å bli Vice President innen juli. Dørene til foredragsalen åpnes, og det oppstår sporadisk applaus i lobbyen. Salen tar 500 stykker og det ser ut til å bli helt fullt. På hvert sete ligger en notatblokk, en produktkatalog, Eqologys eget magasin Ambition, og en tube med kosttilskuddet Multichi Energy Gel. – Vi bruker legemiddelstandard på alle helseproduktene våre. Det er etter min mening litt overkill, men vi gjør det fordi Eqology skal være i toppen, sier «Lars». Selv bruker han Multichi og Eqology-sjampoen. Da vi spør ham om Multichi er et bedre kosttilskudd enn Omega 3, blir vi anbefalt å forhøre oss med han som sitter på raden foran, som visstnok har mer peiling på sånt. Mannen i blazer og lakserosa bukser befinner seg noen ledd over noen som er noen ledd over guttene igjen, og bærer tittelen Diamond President, den nest høyeste man kan ha i Eqology. – Multichi er mye dårligere enn Omega 3, sier han og bryter ut i latter. – Men provisjonen er mye bedre!

ULOVLIGE PYRAMIDER I Charles Dickens’ roman Martin Chuzzlewit fra 1843 møter vi den skruppelløse kjeltringen Montague Tigg, som lurer Martin Chuzzlewit med på en forsikringssvindel han tjener seg søkkrik på. Nesten et århundre senere

06/2014

REPORTASJE

Pyramidespill Ikke-levedyktig forretningsmodell basert på pengeforflytning som forekommer ved at flere personer verves inn i systemet. Rene pyramidespill har ingen varer, tjenester, aksjer eller andre ytelser involvert. I slike systemer bytter bare pengene hender oppover i pyramiden. For at et slikt system skal lykkes, kreves det en kontinuerlig eksponentiell vekst av nye medlemmer. Dette er umulig, og matematikken i denne typen systemer garanterer at det store flertallet av deltakerene vil tape alt de setter inn i spillet.

bestemmer italieneren Charles Ponzi seg for å prøve ut Dickens’ oppdiktede forretningsmodell i den virkelige verden. Ponzi tiltrekker seg investorer ved å garantere høy avkastning, men betaler i virkeligheten investorene – og seg selv – med penger han får fra de nyeste investorene. Dette holdt på i ett år før systemet kollapset, i 1920. Investorene tapte til sammen over 20 millioner dollar, og Ponzi ble dømt til fem års fengsel for svindel – senere verdenskjent som Ponzi-svindel, den første kjente formen for pyramidespill. Et pyramideselskap fungerer slik at tilførsel av kapital avhenger av rekruttering av flere investorer, eller deltakere. Hver deltaker må betale en inngangsbillett for å kunne delta i spillet, og personen som rekrutterer den nye deltakeren blir belønnet med en prosentandel av det innbetalte beløpet. Som regel fordeles også provisjoner på høyere nivå. For at et slikt system skal lykkes kreves det en kontinuerlig eksponentiell vekst av nye medlemmer, derav navnet. Problemet er at en slik vekst – at hvert ledd i pyramiden må være større enn det forrige – er umulig å opprettholde, og matematikken i slike systemer garanterer derfor for at majoriteten av deltakerene vil tape alt de har investert. I Norge eksploderte pyramidespill etter årtusenskiftet, og det anslås at mellom 50 og 60 pyramideselskaper opererte i landet mellom 2002 og 2006. Det største selskapet, World Games (WGI), ble erklært ulovlig i flere land, men skal ha hatt 250 000 medlemmer i Norge. De som satt på toppen av pyramiden tjente millionbeløp, før det hele kollapset i 2005. Det mest omtalte pyramideselskapet var imidlertid helnorske The Five Percent Community (T5PC). Selskapet gikk konkurs i 2004, og 80 000 nordmenn mistet pengene de hadde investert – totalt anslått til én milliard kroner. Etter disse skandalene ble det innført en ny paragraf i Lotteriloven som eksplisitt forbød pyramidespill. LOVLIGE PYRAMIDER Multi-level marketing (MLM) baserer seg på den samme pyramidestrukturen, men i motsetning til de «rene» pyramidespillene selger disse selskapene faktiske produkter, som regel helse- og kostholdsrelaterte. Forretningsmodellen innebærer at man flytter markedsføring og distribusjon fra regulære utsalgssteder til et nettverk av distributører og forbrukere. Man skal da angivelig kunne redusere antall ledd mellom produsent og forbruker, og samtidig kraftig redusere kostnader knyttet til blant annet leie av kontorarealer. MLM er et amerikansk fenomen, men selskaper som Amway, Herbalife og Nu Skin har de siste tiårene spredt forretningsmodellen over hele verden. Bransjen omsetter nå for en billion kroner globalt, og teller over 90 millioner distributører. – Du rekrutterer folk til å selge et produkt for deg. Så hjelper du dem med å rekruttere 18

06/2014

Multi-level marketing (MLM) Forretningsmodell som baserer seg på at et nettverk av medlemmer omsetter produkter, som regel helse- og kostholdsrelaterte. Produktet selges direkte til kunder, men hovedfortjenesten kommer i form av provisjoner fra salget til rekrutterte selgere. Kritikere mener imidlertid forretningsmodellen er et pyramidespill som baserer seg på endeløs kjederekruttering, som bare noen få selgere på toppen av nettverket tjener penger på. De største MLM-selskapene i Norge er organisert under interesseorganisasjonen Direktesalgsforbundet. Medlemsbedriftene har en samlet distributørstab på 87 000 nordmenn, og omsatte i 2013 for over 1,3 millarder kroner. Lotterilovens § 16 Det er forbudt å opprette, drive, delta i eller utbre pyramidespill eller lignende system. Som omfattet av forbudet regnes ethvert system der det ytes vederlag for å få mulighet til å oppnå inntekter som bare følger av at andre verves til pyramidespillet. Forbudet omfatter pyramidelignende omsetningssystem der det ytes vederlag for å få mulighet til å oppnå inntekter som særlig skyldes at andre verves til systemet, og ikke salg eller forbruk av varer, tjenester eller andre ytelser.

folk under deg igjen, slik at det blir flere og flere som kjøper fra den som sitter på toppen, sier Gorm Kunøe. Kunøe er førstelektor ved Handelshøyskolen BI og har fulgt bransjen i en årrekke. Han mener forretningsmodellen har livets rett fordi den tilbyr en annen og mer personlig kundeopplevelse enn tradisjonell butikkhandel. Lotterilovens § 16, som kom etter skandalene på midten av 2000-tallet, forbyr «å drive eller delta i pyramidespill eller lignende omsetningssystemer». Loven impliserer at over halvparten av et selskaps inntekter må komme fra salg av produkter, ikke fra rekruttering av nye medlemmer. Gjør det ikke det, har man smertefullt fått erfare at systemet vil gjøre de få på toppen styrtrike, før den uungåelige kollapsen inntreffer. – Det blir som å la en hund leve av å spise sin egen hale, sier Kunøe. DE SERIØSE De største MLM-aktørene i Norge – de amerikanske gigantene Amway, Herbalife og Nu Skin – er sammen med Eqology og en håndfull andre MLM-selskaper organisert under interesseorganisasjonen Direktesalgsforbundet. Forbudet jobber for å forbedre samfunnets syn på bransjen, gjennom myndigheter og media, samt informasjonsforedrag på skoler og høyskoler. Samtidig driver Direktesalgsforbundet aktiv lobbyvirksomhet for at lover og forskrifter tilpasses deres medlemmers interesser. Medlemsbedriftene har en samlet distributørstab på 87 000 nordmenn, og omsatte i 2013 for over 1,3 millarder kroner. En innlemmelse i Direktesalgsforbundet virker å være ensbetydende

Multichi er mye dårligere enn Omega 3, men provisjonen er mye bedre!

med å bli ansett som et seriøst MLM-selskap. – Vi er et forbund for den seriøse delen av bransjen, sier Jan Fredrik Torgersen, leder i Direktesalgsforbundet. Han forteller at for å bli medlem er det strenge krav som må oppfylles. – Våre etiske regler – som alle våre medlemmer er forpliktet til å følge – er strengere enn lovverket i Norge, sier han. Gorm Kunøe fra Handelshøyskolen BI er av samme oppfatning: – Direktesalgsforbundet skiller ut alle bandittselskapene, sier han. Torgersen forteller at Direktesalgsforbundet har god kontakt med både Lotteritilsynet og Forbrukerrådet, og at de nesten ikke opplever klager. Sammenlignet med andre salgsbransjer er de tilnærmet feilfrie, ifølge Torgersen. Og ganske riktig: Da Tonje Hovde Skjelbostad fra Forbrukerombudet holdt foredrag for Direktesalgsforbundets medlemmer tidligere i vår uttalte hun at «Direktesalgsbransjen er blant de snilleste guttene i klassen. Jeg har ikke funnet noen klager på dere». KAMPEN OM HERBALIFE I USA er situasjonen en annen. Herbalife har det siste halvannet året utkjempet en krig mot hedgefond-milliardæren Bill Ackman, som gikk ut offentlig og anklaget selskapet for å være et gigantisk pyramidespill. Uttalelsene baserte

seg på en årelang granskning av selskapet som Ackman selv hadde initiert. Den over 300 sider lange presentasjonen, som utelukkende er basert på offentlige tall fra Wall Street-noterte Herbalife selv, konkluderte med at 88 prosent av alle Herbalifes distributører ikke tjener noe som helst, og at 99 prosent tjener under halvparten av en minstelønn. Dette står i sterk kontrast til hva selskapet markedsfører seg som: En unik inntektsmulighet og nøkkelen til økonomisk frihet. Bill Ackman påstår at Herbalife tjener penger på rekruttering, ikke produktsalg til kunder, og estimerer at selskapet har hatt mer enn 3,5 milliarder dollar i investeringstap siden 1980 – penger som i all hovedsak har blitt overført fra nederst til øverst på distributørkjeden. Samtidig satset Ackman én milliard dollar mot Herbalife-aksjen i en såkalt short bet, som betyr at Ackman tjener penger på at selskapets aksjer synker. Det han eventuelt tjener på Herbalifes nedgang skal doneres til veldedighet, sier han. – Jeg er villig til å gå til verdens ende for å bevise at Herbalife er et pyramidespill, sa Ackman til CNN, mens Herbalife-aksjen stupte på storskjermen bak ham. Herbalife har stilt seg uforstående til anklagene. Etter at revisjonsgiganten PWC godkjente tidligere års regnskaper steg aksjekursen igjen og Bill Ackman lå an til å bli den tapende part. Saken tok imidlertid en ny vending i mars i år,

REPORTASJE

da det ble kjent at US Federal Trade Commision (FTC) har åpnet en etterforskningssak mot Herbalife. Det er første gang på over 30 år at amerikanske myndigheter etterforsker et stort MLM-selskap. 11. april meldte den britiske finansavisen Financial Times at også FBI har igangsatt etterforskning av Herbalife. – Jeg har fått med meg at de er under etterforskning, men Herbalife har gått ut med noen pressemeldinger og de mener at dette er helt feil, sier Jan Fredrik Torgersen fra Direktesalgsforbundet. Han peker på at Herbalife er et av verdens største direktesalgsselskaper, og at forbundet ikke har fått noen negative tilbakemeldinger på Herbalife Norge. – Herbalife er etter vår mening hundre prosent lovlig. Hva USA gjør har jeg ikke noe oversikt over, sier Torgersen. MOTSTANDSMANNEN – Multi-level marketing er vår form for Nigeriabrev. Det sier amerikaneren Robert FitzPatrick, mannen som sammen med Bill Ackman må ta mesteparten av ansvaret for Herbalifes pågående krise. FitzPatrick driver nettstedet og non profit-organisasjonen Pyramid Scheme Alert, og er den ledende kritiske autoriteten på feltet. Hans bok False Profits: Seeking Financial and Spiritual Deliverance in Multi-Level Marketing and Pyramid Schemes (1997) var den første som foretok en kritisk undersøkelse av bransjen. FitzPatrick har brukt hele sitt voksne liv på å skape oppmerksomhet rundt det negative ved MLM og jobber for en strengere lovgivning for bransjen, som han mener baserer seg på pyramidesvindel.

– Selskapene presenter seg som en unik mulighet for høy inntekt. Det er det bevist gang på gang at de ikke er, sier FitzPatrick. Han har undersøkt hundrevis av MLM-selskaper over flere tiår, og påstår at i motsetning til hva selskapene selv sier, er det bare den ene prosenten på toppen av kjeden som tjener penger. Rettssaken der britiske myndigheter ville stenge Amway UK er et av mange tilfeller som bekrefter tallene til Ackman og FitzPatrick: Der kom det frem at på over 30 år hadde mindre enn én prosent av alle som hadde vært med i Amway tjent penger på det. Selskapet hadde aldri gått i overskudd og bidro dermed heller ikke til skatteinntekter. Amway UK var utelukkende en samfunnsbyrde myndighetene ba retten sette en stopper for. – Våre tall er nok bedre enn Amways, sier Frank Bjordal, administrerende direktør i Eqology. Han mener forretningsmodellen er rettferdig, fordi man får betalt ut fra de resultatene man selv skaper. Og som i samfunnet for øvrig er det bare de færreste som er disiplinerte nok til å jobbe så hardt som det skal til for å komme opp på et visst nivå, hevder han. Torgersen fra Direktesalgsforbundet er enig. – Hvis du jobber like mye med direktesalg som du ville gjort hvis du sto i butikk, hvor du kanskje må stå ti timer hver eneste dag i flere år før du begynner å tjene penger, så er det garantert at du tjener penger i den bransjen her, sier han. TALLENES TALE – Du trenger bare en kalkulator for å se at det ikke kan funke. Ifølge Robert FitzPatrick har bransjens elendige statistikk ingenting med verken rettferdighet eller disiplin å gjøre. Forretningsmodellen baserer seg på en endeløs rekrutteringskjede som matematisk sett dømmer det store flertallet til å tape. I Eqology er det lagt opp til at man i første omgang skal rekruttere tre distributører, som man igjen skal hjelpe med å rekruttere tre under seg igjen. Da har du tolv distributører under deg og har oppnådd tittelen Vice President, med en fast bonusinntekt i måneden. – Dette er den eksponentielle rekrutteringskjeden alle selskapene bygger på. Det de derimot ikke forteller deg er at du bare kan gjøre dette et visst antall ganger. Hvor mange mennesker bor det i Oslo? spør FitzPatrick, og etterlyser en kalkulator. Den viser at etter 13 «lag» vil nettverket i Eqology telle flere mennesker enn Oslos befolkning. To runder til: Flere enn Norges befolkning. – Og da har du regnet med alle. Det aktuelle markedet er bare den lille andelen av den voksne befolkningen som er villig til å pushe overpriset helsekost på venner og familie, sier FitzPatrick.

Multi-level marketing er vår form for Nigeriabrev.

Frank Bjordal ser poenget, men mener det er irrelevant. – Teoretisk sett har han helt rett. Men foreløpig er det så få mennesker som er en del av Eqology at den problemstillingen ikke eksisterer hos oss. Det blir det samme som at på et eller annet tidspunkt har alle kjøpt iPhone. Og Apple har jo klart å vokse. Lille Eqology trenger ikke tenke så mye på det, det er veldig veldig langt frem i tid, sier Bjordal. Likevel sier aldri selskapene at sjansene for suksess blir mindre jo fler som fra før av er med i nettverket, men påstår at inntektsmuligheten alltid er den samme, for alle. – Det er åpenbart en gigantisk løgn, sier FitzPatrick. Frank Bjordal avviser dette, på tross av at han innrømmer at modellen teoretisk sett ikke kan gå opp. – Utbetalingen har å gjøre med hva du bringer inn i selskapet. Det er det alt står og faller på. Det handler om hva man har lyst til og hva man har tid til. Når man begynner har ingenting å si. DØMT TIL Å TAPE – Det var en venninne fra studiet som kontaktet meg på Facebook, og lurte på om jeg var villig til å benytte meg av en unik mulighet. Brage Skaare Rist, en 23 år gammel student fra Oslo, forteller om sitt første møte med Nu Skin – et av verdens største MLM-selskap. Han ble nysgjerrig på hva det var venninnen siktet til, og dagen etter befant han seg på et uforpliktende informasjonsmøte. – Da presentasjonen var over satt jeg med en følelse av at dette ikke var noe for meg, men i en forsamling med så mange som virkelig kjøpte greia var det vanskelig å ikke la seg påvirke, sier Brage. Etter møtet ble han imidlertid overbevist av et skjema som presenterte hvor lite som skulle til for å tjene penger i Nu Skin. Personen som hadde rekruttert venninnen fortalte at han på tre uker hadde rekruttert fire stykker og at han nå ville ha en fast inntekt på 28 000 kroner i måneden. – Det var rett og slett det at jeg ikke kunne si nei. «Snart vil alle bli med, og da sitter du der med skjegget i postkassa», liksom. Dagen etter meldte jeg meg inn og betalte inngangssummen på 8000 kroner. Da fikk jeg en latterlig stor mengde produkter, sier Brage. Månedene fremover brukte han mye tid på Nu Skin. Han hørte på lydklipp av presentasjoner og så på videoer av motivasjonsprekener. – I starten var jeg helt overbevist om at dette skulle jeg klare. I og med at jeg var «hjer-

nevasket», tenkte jeg at dette var en mulighet alle egentlig hadde lyst på. På tross av utallige forsøk greide aldri Brage å rekruttere noen under seg i Nu Skin. Når han kontaktet folk i omgangskretsen gjennom Facebook ble han ble møtt med den samme skepsisen han selv hadde. – Forsøkene mine ble mer og mer halvhjertet og jeg begynte selv å tvile på muligheten jeg «solgte». Jeg fikk aldri med noen på introduksjonsmøter, og etter hvert ga jeg mer eller mindre opp. For å holde seg inne i systemet måtte Brage kjøpe produkter til en verdi av 1500 kroner hver måned, og ettersom han ikke greide å verve noen, ble Nu Skin utelukkende en utgiftspost. Etter fem måneder sluttet han i Nu Skin. Alt han satt igjen med var en privat sminkesamling verdt 14 000 kroner. KONTINUERLIG KOLLAPS Amway har eksistert i 55 år og omsetter årlig for godt over ti milliarder dollar. Hvordan kan dette ha seg dersom det stemmer at forretningsmodellen selskapet bygger på er dømt til å feile? – Amway og alle de andre store MLMselskapene hadde kollapset for lengst hadde det ikke vært for at de har spredt seg verden rundt, sier Robert Fitzpatrick. MLM-selskaper må hele tiden oppsøke nye markeder, men dette er ikke hovedgrunnen til at de overlever så lenge. Grunnen, ifølge FitzPatrick, er at det er en konstant utskiftning i bunnen av pyramiden. – Ved hjelp av kalkulator har vi bevist at det etter et visst antall ledd vil stagnere. Men det betyr ikke at systemet kollapser. De nyeste distributørene vil ikke finne nok folk, men det betyr ikke at de ikke vil bli erstattet når de gir opp. Dermed foregår det en kontinuerlig utskiftningsprosess i bunn, en prosess FitzPatrick beskriver som en «kontinuerlig kollaps». Her hjemme vokser Eqology seg stadig større. De lanserte seg nettopp i Estland og Nederland og opererer fra før i hele Skandinavia. Det uttalte målet er å bli det største MLM-selskapet i Europa. FitzPatrick bruker Eqology som illustrerende eksempel for å forklare den kontinuerlige kollapsen: – Selskapet vil fortsette å vokse slik det har gjort, og snart vil tusenvis av mennesker være involvert. Av modellen vet vi at du må ha tolv personer unner deg før du blir Team Leader. Hvis det er 1000 mennesker på bunn vil det dermed øke til 12 000. Det kan gå. Så skal disse ha tolv nye under seg igjen. Da er vi oppe i 144 000 mennesker. Det kommer mest

Bransjen omsetter nå for en billion kroner globalt, og teller over 90 millioner distributører. 06/2014

REPORTASJE

sannsynlig ikke til å skje. Men hvis det gjør det: 1,7 millioner nordmenn. Så hva skjer med de 12 000 på bunn? De må finne tre, som igjen må finne tre, men de kan ikke finne disse, for det er ikke så mange mennesker i markedet. I likhet med Brage Skaare Rist i Nu Skin vil de fortsette å kjøpe sin månedlige kvote for å få lov til å være med. Etter hvert blir man frustrert og innen et halvt år vil halvparten av de 10 000 ha sluttet, tror FitzPatrick. Innen et år vil godt over 90 prosent ha sluttet, skal vi tro tall fra Herbalife, tall som tidligere har blitt holdt skjult. Svindleren Montague fra Dickens’ roman ble etter hvert som han svindlet til seg mer og mer penger også mer og mer respektert, fordi han kunne kle seg i finere og finere dresser. Robert FitzPatrick mener samfunnet står ovenfor det samme problemet med MLM-selskapene. – Man ser et tilsynelatende robust selskap som blomstrer, og det virker som en god ting. Man spør seg ikke om hvorfor det blomstrer, sier FitzPatrick. PYRAMIDELIGNENDE SYSTEMER MLM er et relativt nytt fenomen, og veldig få land har derfor eksplisitte lover om pyramidebaserte forretningsmodeller. USA har for eksempel ingen lover der ordet «pyramid scheme» forekommer. Der må man ta i bruk en paragraf av The Fedral Trade Commision’s Act, som forbyr «unfair and deceptive trade practices». – Det blir ikke behandlet som noe kriminelt. Det resulterer i bøter, og bedrifter kan blir stoppet, men det fører ikke til at noen må i fengsel. Det blir behandlet som «bad business», ikke som svindel. Dette er problemet i Europa også, sier Robert FitzPatrick. Selv om den britiske retten måtte si seg enig i at nesten ingen tjente penger i Amway, og at pengene som gikk tapt ble overført til noen få på toppen, fant ikke retten noe ulovlig ved selskapet. Etter å ha sagt seg enig i å foreta små forandringer fikk Amway UK fortsette driften. I 2011 ble Herbalife dømt for å være et ulovlig pyramideselskap i belgisk rett, fordi – som retten konkluderte med – det baserer seg på en endeløs rekrutteringskjede som nødvendigvis må føre til at de aller fleste taper penger. Dommen ble imidlertid tilbakevist da selskapet tok saken til lagmannsretten i desember 2013. Konklusjonen derfra var at provisjon fra kjøp og salg av distributører man selv har rekruttert ikke er et brudd på EUs forbrukerlover. Det var EUs lovgivning på feltet Norge rettet seg etter da § 16 i Lotteriloven ble opprettet i 2006. Den definerer pyramidelignende omsetningssystemer basert på rekruttering som ulovlig. Men hva defineres som lignende systemer? – Altså, det finnes ikke et annet begrep som er godt nok, sier Silje Sægrov Amble fra Lotteritilsynet. Hun vil ikke kommentere Eqologys modell spesielt, men sier tilsynet har fått noen henvendelser om selskapet. – Vi er veldig forsiktige med å si noe om selskaper vi ikke har vurdert skikkelig. Vi har hatt tre enkeltsaker etter at den nye lovbestemmelsen kom i 2008. Det er store, omfattende saker som gjerne tar et år, sier Amble. Det er altså få selskaper som blir vurdert, og de tre sakene Amble nevner gjelder bedrifter som er milevis unna medlemskap i Direktesalgsforbundet. Legger man til at det er to stykker som jobber deltid med dette i Lotteritilsynet, er det klart at det skal mye til før børsnoterte selskap med godt rykte blir tatt i nærmere ettersyn. SKALKESKJULET Dette er kjernen av problemet, ifølge FitzPatrick: Myndighetene ser ikke at distributørene i de lovlige selskapene de facto tjener penger på rekruttering, ikke salg av produkter til kunder.

– Snu spørsmålet rundt: Belønner de noen som ikke rekrutterer? Har noen noensinne endt opp med å tjene penger ved å ikke rekruttere? FitzPatrick utdyper: – MLM-selskapene viser til at provisjonen som utbetales kommer fra produktsalg. Jeg kan rekruttere deg under meg, men jeg tjener ikke noe på det i seg selv. Foreløpig har selskapet rett. Men når får jeg betalt, da? Jeg får betalt når du kjøper produkter i henhold til kontraktsvilkårene, som sier at du må kjøpe eller selge et visst antall produkter i måneden for å bli værende i systemet. Og du må bli værende i systemet for å selv ha mulighet til å rekruttere. – Jeg tjener ikke penger på å rekruttere deg i første omgang, men jeg kommer ikke til å tjene penger på deg i det hele tatt før du er rekruttert, sier FitzPatrick. Silje Sægrov Amble fra Lotteritilsynet er med på resonnementet til FitzPatrick. – Det er jo sånn det fungerer, men det i seg selv er ikke ulovlig, sier Amble. Frank Bjordal mener det helt klart er mulig å tjene penger i Eqology uten å rekruttere nye distributører, og anslår at så mye som 80 til 90 prosent av Eqology-produktene havner hos kunder som ikke er distributører. – Vår modell har dessuten mye lavere krav en for eksempel Herbalife sin. Vi tror det er lettere å få med flere mennesker på denne måten, som har lyst til å jobbe med dette fordi det er gøy. Det er ikke alltid det handler om å tjene mest mulig penger, ofte handler det rett og slett om å være med på et prosjekt der man liker produktene og man er med på morsomme møter, turer og konkurranser, sier Bjordal. I Eqology må man som distributør omsette for 200 poeng i måneden, hvilket tilsvarer et par tusen kroner. Det man ikke får solgt til kunder må man kjøpe selv. Selskapene belønner altså ikke distributøren for rekruttering per se, men det kreves at distributøren kjøper produktet, og belønner på den måten vedkommende som rekrutterte distributøren, sier FitzPatrick. – Slik unngår de regelverket, men forkledningen er tynn. La oss droppe snakket om produktet: Du kommer inn, betaler for å være med, du fortsetter å betale hver måned og rekrutterer tre som rekrutterer tre. Antallet mennesker som taper pengene sine vil være akkurat det samme antallet som taper pengene sine på å kjøpe disse produktene. Det er en sofistikert form for pyramidespill. MOTARGUMENTET Jan Fredrik Torgersen fra Direktesalgsforbundet mener rekrutteringsmodellen ikke har noe som helst med pyramidespill å gjøre. Denne måten er organisere seg på er tvert i mot den samme i alle bedrifter. – Ta Norsk Hydro for eksempel. Der sitter det en toppleder på toppen, som har et antall avdelinger under seg, som igjen har sine ansatte under seg. I et MLM-system skal du bygge under deg nedover hele veien. Det er veldig likt bygd opp. Det er grunnen til at alle skal ha en organisasjon, sånn at man tjener penger på de som er under seg, sier Torgersen. Torgersens argument er det desidert hyppigst brukte til forsvar for MLM-modellen. Robert FitzPatrick blir fortalt dette daglig, og påpeker at som med alle de andre argumentene man får presentert av MLM-bransjen, kan det være lett å kjøpe dersom man ikke tenker seg om to ganger. – Vanlige bedrifter tjener ikke penger ut av lomma på sine ansatte. De tjener penger på arbeidet ditt, men du blir betalt for det. Du taper ikke penger hvis du ikke utvider og sprer det. Du må heller ikke jevnlig betale for å være ansatt, eller kjøpe noe fra bedriften.

Alt han satt igjen med var en privat sminkesamling verdt fjorten tusen kroner. 06/2014

Ingenting i verden er mer ærefullt, ærlig og viktig enn multi-level marketing!

ALLE KAN LYKKES – Det er svært få som taper penger på dette. Men det er klart, skal du tjene mye på direktesalg er det beinhard jobbing som gjelder. Man må stå på, det er ingenting som kommer av seg selv, sier Jan Fredrik Torgersen. Kjensgjerningen at de aller fleste som involverer seg i MLM taper penger, blir av bransjen ikke forklart med pyramideeffekten, men som regel med beskyldninger om feil innstilling og utålmodighet hos dem som mislykkes. Dette står ofte i sterk kontrast til måten de samme personene ble rekruttert på, gjerne med løfter om at hvem som helst kan oppnå den samme suksessen som de som står på scenen forteller om. Og det er gjerne de som allerede er økonomisk dårlig stilt som fristes av tilbud om «fleksibel arbeidstid og gjentagende inntekt». Dette er MLM-selskapene klar over. Av Bill Ackmanns presentasjon kommer det frem at Herbalife bruker store ressurser på å aktivt markedsføre seg mot latinamerikanere, som står for over 60 prosent av distributørstaben i USA. Brage Skaare Rist ble skuffet over at han ikke fikk til det som mange før ham hadde fått til i Nu Skin. Han hadde blitt fortalt utallige ganger hvor enkelt det var å tjene penger. Hvorfor klarte han det ikke? – Jeg var jo en oppegående, ambisiøs student, som hadde havnet i en sekt av frisører, lærlinger, bensinstasjonansatte og NAVere. Dette måtte jo jeg få til minst like godt som dem? Brage fikk inntrykk av at menneskene i sitt nye arbeidsmiljø var «drittlei en rutinepreget hverdag og monotone jobber», og så på multi-level marketing som en siste sjanse til å få til noe stort. – Fellesnevneren var at livet sto stille og at de derfor søkte seg mot noe spennende. THE MAKING OF KINGS & QUEENS Tilbake på Radisson er stemningen euforisk. Curtis Broome – som etter en karriere som en av verdens mest suksessfulle MLM-distributører

nå reiser verden rundt for å motivere andre distributører – entrer scenen til trancemusikk og stående trampeklapp. Broome er en energisk texaner med like klar stemme som autoritet. – Ingenting i verden er mer ærefullt, ærlig og viktig enn multi-level marketing! Broome mener å ha funnet fundamentale lover i multi-level marketing, lover han sammenligner med tyngdekraften. Og hvor enkle de er vil «absolutely blow your mind». Det handler om disiplin og ærlighet overfor deg selv. Det handler om å vite hva som skal til og så gjøre det. Er det en som sier nei når du ringer? Det er hans problem, ikke ditt. Du trenger ikke ham, du skal videre, alltid videre! Det har ikke noe å si om du må ta fem eller femti telefonsamtaler den dagen, fordi det eneste du vet er at du skal få med deg de tre personene. Broome sammenligner distributørene man har under seg med en baby. Multi-level marketing handler om å hjelpe andre til å få bedre liv. Du må ta vare på babyene dine og lære dem hvordan verden fungerer. – Du kan ikke sette bort en baby i et skap, sier Broome til applaus fra salen. Etter pausen er det Broomes partner Lisa Grossman sin tur. Hun er betraktelig mindre opptatt av metaforer enn sin kollega. Hun vil ha svar på spørsmålet «hva er multi-level marketing?» En nervøs forsamling kvier seg litt, før en hånd omsider strekkes i været. – It’s about making kings and queens! Grossman smiler overbærende. Hun virker ikke helt overbevist. Nye hender stiger opp – Freedom! – Helping other people! Forsamlingen virker så besatt av å komme med et svar som står i stil til Curtis Broomes larger than life-foredrag at de ikke evner å besvare spørsmålet med annet enn floskler. Grossman må presisere at hun er ute etter et konkret svar. Etter ytterligere utsvevende forslag gir hun opp og sier: – Multi-level marketing handler om distribusjon av varer og tjenester uten tradisjonelle

KOMMENTAR

SUPERKOPIENE

Piratkopieringen av merkevarer blir stadig mer sofistikert og avansert. Et trashfenomen har fått kred, og den kinesiske shanzhai-industrien skaper støy og forstyrrelser i motehierarkiet. TEKST JOSTEIN WÅLENGEN ILLUSTRASJON AMINA SYRAH JEG HUSKER FORTSATT familieturen til Lanzarote i 1999, mitt første møte med Louis Vuitton-multicolor-printet og pappas nye «Boss»-belte, hvor S-ene var snedig byttet ut med to femtall. Gateselger og profesjonell sjarmør Mario forsikret oss om ekte skinn og god kvalitet, iblandet noen haltende fraser om norske jenter og brunost. Siden da har mye endret seg. Pappa og «voksengenerasjonen D2» ville neppe dratt på charterferie i dag, og i hvert fall ikke dratt hjem med et «BO55»-belte i kofferten. Nordmenn flest har vært gjennom en lang klassereise, fra Kanariøyene til Provence og fra falske Vuittons til ekte Michael Kors. Det samme har vært tilfellet for piratkopieringsdustrien: hjemmesnekrede monogramvesker i falskt skinn, solgt på gatehjørner henslengt blant brente singler med Westlife

06/2014

og Britney Spears, har blitt til en milliardindustri av «superkopier» – etterligninger som er nærmest umulig å skille fra ekte vare. «Shanzhai» er et kinesisk begrep for piratkopier av kjente merkevarer og utenlandske luksusprodukter. Kjennetegnet er en ofte parodisk vri på den opprinnelige merkevaren (les: «BO55»). Mange har sett på fenomenet som et folkelig og humoristisk opprør mot autoriteter. Lederen av Kinas opphavsrettskomminsjon forsvarte shanzhai i Financial Times ved å kalle det en «kulturell kreativitet hos vanlige folk». Piratkopiindustrien opererer imidlertid med flere grader av reproduksjon. Det laveste nivået er plastkopier tilgjengelig på gatehjørner og turistmarkeder, det man tradisjonelt kaller shanzhai-produkter. Så har man de såkalte superkopiene, som er ulovlige forfalskninger. Det kan være en ikke-autorisert Prada-veske i samme skinn og med samme logo som originalen, som kanskje til og med

kommer levert med kvittering og hologramkort. Så gode kopier at selv designerforretninger er ute av stand til å se forskjell. Fakes er ikke like lette å få øye på som de en gang var. JANUAR, 2014: «Carina» (22) møter en asiatisk mann, «Michael Li», med 30 krøllede femhundrelapper i hånda. De har fått kontakt via finn.no og avtalte å møtes på Montebello for kjøp av en Chanel 2.55-veske. «Michael» gir uttrykk for å være en seriøs forretningsmann på vei til New York, snakker flytende norsk og beskrives som «sofistikert». Han har vært praktikant og trainee i flere større oljeselskaper. Men Facebook-profilen har The Great Gatsby som coverbilde, en figur ofte brukt som bilde på rikdom basert på lyssky virksomhet. Vel hjemme blir «Carina» mistenksom. En rift nederst i vesken var ikke oppgitt i annonsen, og etter flere oppringinger og ubesvarte eposter får hun nok. «Michael Li» trues med politian-

meldelse. «Carina» har spart på all dokumentasjon og tatt opp telefonsamtaler. Pengene blir refundert, finn.no-annonsene slettet og «Michael Li» forsvinner fra Gule Sider. Men i motsetning til «Carina» oppdager mange aldri at de er blitt lurt. I takt med at forfalskningene har blitt mer sofistikerte har kundene blitt det samme. Majoriteten av designkopier i dag brukes av middelklassejenter, uvitende eller vitende om «designerveskens» reelle opphav. På vernissager kan man observere halvprofilerte performancekunstnere med «Hermès»-vesker på armen. Finere Frognerfruer blander falske designervarer med ekte vare, for en «working class-touch». Selv Hermès-veskene til «Real wives of Beverly Hills»-stjernen Taylor Armstrong viste seg å være kopier, etter et finansdrama hvor skattefuten og et nesten-svindlet medisinselskap krevde Armstrongs eiendeler overrakt.

Er et av 90-tallets største trashfenomener blitt omdefinert og «fake it till you make it» erstattet med «fake it when you’ve made it»? MENN ER I ØKENDE grad luksuskonsumenter og der det er en etterspørsel etter ekte vare, vil det også være en etterspørsel

KOMMENTAR

Shanzhai Kinesisk begrep. Shanzhai-produkter er piratkopier av kjente merkevarer og utenlandske luksusprodukter. «Shanzhai» betyr opprinnelig «fjellandsby», og henspiller på anarkistiske småsamfunn utenfor keiserens rekkevidde. I dag har det blitt betegnelsen på noe som er midt imellom piratkopiering og parodiering. Shanzhai-begrepet kan også brukes om lookalikes (som i mennesker), lavkvalitetsvarer eller noe som er parodisk. Tidligere var shanzhai-industrien dominert av produkter av lav kvalitet som ble solgt mot et stort marked av kjøpere som ikke har råd til de autentiske produktene, men i senere år har salget av ulovlige «superkopier» eksplodert. På lederplass i de kinesiske statlige avisene advares det mot shanzhai-kulturen hvis den viser seg å snike inn en aksept for ulovlige kopiprodukter.

Piratkopiering I 2002 ble 10 000 falske varer i Europa holdt igjen i tollen. I 2012 ble 90 000 holdt igjen. I 2012 ble 22 848 falske varer sendt fra Kina stoppet i USA. Totalverdi: 1,3 milliarder dollar. I 1986 ble det beregnet at bedrifter tapte 61 milliarder dollar på piratkopiering. I dag er tallet 250 milliarder dollar. I 2013 ble det beslaglagt falske vesker og lommebøker verdt 700 millioner dollar. Smykker og klokker kommer på andre plass, med 503 millioner dollar.

etter falske. Segmentet for piratkopierte herreklær vokser. Sweatshirts og t-skjorter er dessuten enklere, rimeligere og tilsynelatende mer «troverdige» produkter enn eksempelvis en Hermès Birkin-veske, som man har lært seg å være på vakt for. Det som i realiteten var billige collegegensere med «Givenchys rottweilerprint» ble nylig solgt i hopetall på nettet med priser opp mot 2000 dollar per stykk. De ekte genserne lå på en fjerdedel. At de fleste billigvarer, legitime så vel som illegitime, har et kinesisk opphav er et kjent faktum. I Kina har en årlig befolkningsøkning på rundt 15 millioner skapt et økende behov for arbeidsplasser. En lav og stabil ledighet på rundt 2,5–3,5 prosent – selv under den asiatiske finanskrisen i 1997 og 1998 – kan tilskrives fabrikkene. Kina har blitt verdens arbeidsleir, med et system utviklet av og for vestlige bedrifter. Det er det samme systemet som gjør piratkopieringsindustrien mulig. Enten direkte via tyveri og bruk av «factory rejections» (canvasstoff avvist på fabrikken grunnet kvalitetsproblemer, som smugles ut av fabrikken og brukes til håndsydde kopier), eller indirekte, ved utnyttelse av arbeidskraft og ekspertise.

DEN KINESISKE BYEN Shenzhen er Guandongprovinsens nest største by, og et av Kinas økonomiske sentrum. Tross et lovfestet piratkopiforbud er det lite diskresjon å spore. Fra avslappede Rolex-gateboder via store «Luois Viutton»-butikker og reklamebannere for «Doir» til kjøpesenteret LoWu, et «shopping palace» over seks etasjer, fylt med hundretalls butikker som stort sett selger kopier. I samme kvartal ligger luksus-senterne KK Mall og Mix C, som begge selger ekte merkevarer, smykker og elektronikk. I Shenzhens finanskvartal lever piratkopiene og merkevarene side om side, så tilnærmet identisk at ingen ser ut til å vite hva som egentlig er falskt – og hva som er ekte. I 2011 ble selv ansatte lurt, idet et titalls falske Apple-butikker ble avslørt som naturtro etterligninger. Arbeiderne bar Appleuniformer og amerikanske navnelapper. I 2011 ble en byråkratisk flause offentlig debattert, da det viste seg at tjenestemenn og regjeringen selv brukte falske softwareprodukter.

Er piratkopiene en smittsom folkesykdom som har gjennomsyret et helt land med kriminalitet og svarte penger, eller et fuck you til vesten med dennes overprisede luksusprodukter og opphavsrett, som stort sett støtter de sterkeste?

– JEG SYNES FAKES er kult, erklærer den Oslo-baserte amerikanske kunstskribenten og kuratoren Agatha Wara. Da Wara kuraterte utstillingen DISown, et prosjekt i regi av DIS Magazine, inkluderte hun arbeidene til kunstgruppen Shanzhai Biennial.

Kinesiske myndigheter er selvsagt klare over problemet, fabrikker raides og stenges med jevne mellomrom. Men som en vis mann en gang sa: Bit ikke hånden som mater deg. Kinesiske piratkopieringsfabrikker står for brorparten av lønningene i flere storbyer.

Er piratkopiene et fuck you til vestens overprisede luksusprodukter og opphavsrett?

Gruppen har lånt den motkulturelle shanzhaietosen fra kinesisk piratkopieringsindustri, og bragt den inn i en kunstkontekst. Vestlige medier har ofte fremstilt shanzhai som del av en fortelling om kinesisk mislykkethet, men Shanzhai Biennial vektlegger kulturens kreative og smidige innovasjon. I en annen utstilling Wara jobbet med, ble den Berlin-baserte norske kunstneren Yngve Holens egne verk forfalsket og solgt som masseproduserte replikaer til en brøkdel av prisen. – Man bør alltid kreditere hvor man har noe fra, men utover det synes jeg folk skal låne og stjele så mye som mulig, sier Wara. – Jeg så nylig en dame på et postkontor i California med en veldig kul «coach-style»håndveske, som hadde både Gucci- og Louis Vuitton-logoer. For oss betyr det egentlig ingenting, men et sted i Kina er dette en virkelig kul multidesigner-håndveske. Celine og Ed Hardy kan funke sammen. I boka In praise of copying av Marcus Boon skriver forfatteren om hvordan vi er omgitt av kopier i dagliglivet, fordi så å si alt er basert på noe som allerede eksisterer. Fra kunst- og kulturformer til turistattraksjoner som Disney World og bydeler som norske Tjuvholmen. Åpenbare konstruksjoner uten bakgrunn og historie, like fullt okkuperer de rom og areal på lik linje som noe «autentisk». Alt vi skaper, sier og gjør har allerede eksistert. Det moderne samfunn er gjennomtrengt av kopiering. Samtidig er opphav beskyttet av en rekke lover, sosiale normer og begrensninger som alle antyder noe ulovlig eller moralsk galt. At «copyright» genererer 4,4 milliarder treff på Google (mot 720 millioner for «sex») kan ifølge Boon være tegn på at dette er et

for vidt begrep. Boon argumenterer for at kopiering er en grunnleggende del av det moderne mennesket, og en forutsetning for vår eksistens, og at dette aspektet av menneskeheten burde feires, ikke forbys. Mellom 2006 og 2009 ble en rekke nettbutikker med falske varer saksøkt og nedlagt. Alle opplyste om at varene de solgte var kopier og ikke ekte vare, men argumentene falt gjennom i de fleste av rettssakene. Flere fikk bøter opp mot 60 millioner kroner. Et firma som gikk seirende ut av rettssalen var dyrelekeprodusentenw Haute Diggity Dog. LVMH (Moët Hennessy Louis Vuitton S.A.) saksøkte firmaet for en serie hundeleker med navnet «Chewy Vuiton» – myke lekevesker med et mønster inspirert av det klassiske LV-monogrammet. Dommeren uttalte at «Styrken på Louis Vuittons navn, logo og stiluttrykk gjør det lite trolig at en parodi vil forveksles med et ekte produkt, spesielt ikke en tyggeleke og hundeseng». LVMH mente Haute Diggity Dog profitterte på merkevarens allerede eksisterende linje med hundehalsbånd og hundevesker. Haute Diggity Dogs advokat parerte med: «Noen ganger overser berømte merker humoren som er åpenbar for alle oss andre». NÅ ER DET EN klar forskjell på parodiske hundeleker og identiske superkopier, men her er det likevel på sin plass med en liten anekdote: Den berømte Louis Vuitton-logoen ble faktisk lansert fire år etter grunnleggerens død. Bedriften var familiedrevet frem til 1990, før Bernard Arnault overtok via et fiendtlig aksjeoppkjøp, grunnla luksuskonsernet LVMH, senket utgiftene til produksjonen og økte PR-budsjettene. Hvem som egentlig eier hva er ikke alltid like enkelt. 06/2014

Stavanger

Bergen

9 av 10 lykkes

Drammen

Oppnå bedre karakterer som privatist.

Porsgrunn

Oslo

Kristiansand

Ta fag på noen uker eller over en lengre periode. Eksamensrettet undervisning: Vi kan eksamen. Klasseroms- eller nettstudier.

For mer info: Ring 55 30 17 60 sonans.no/bergen

Opptak pågår nå!

Hovedfarge 1 PMS Orange 021 c0m53y100k0 r255g120b0

Hovedfarge 2 PMS 1807 c0m100y96k28 r183g0b4

INTERVJU

AV EN ANNEN VERDEN TEKST KARIMA FURUSETH // FOTO CHRISTIAN BELGAUX

Nina Kraviz er en av verdens mest toneangivende DJ-er. For det kan hun til dels takke signaler fra verdensrommet.

06/2014

INTERVJU

Jo mer jeg spiller, jo mer tenker jeg at jeg fanger et signal fra verdensrommet.

– DO YOU GUYS KNOW where we can get some weed? spør Nina Kraviz’ reisefølge på gebrokkent engelsk, mens vi demonstrativt ledes ut av det designerte mediaområdet til en hullete sofa gjemt bak noen containere, trolig tiltenkt rumpene til den hardtarbeidende administrasjonen i Coachella-festivalen. Kraviz har gjort en million intervjuer, men insisterer likevel på at vennen skal være med. Det graverende ordskiftet som fulgte hennes famøse intervju i Resident Advisors dokumentarserie Between The Beats har trolig forringet tilliten til journalister. Da Kraviz ble intervjuet i et badekar i bare nettoen, til tross for at ingenting syntes, lot nemlig ikke det harde skytset vente på seg: hun spilte på sex for å selge musikk. Tilsvarende har selvfølgelig gått upåaktet hen når menn har gjort tilsvarende. Da for eksempel DJ-en og den uttalte Kraviz-motstanderen Seth Troxler lagde en promovideo i Adams drakt, ble det vurdert som «artig». Men det å være jente og pen i et mannsdominert miljø, er heldigvis en ubetydelig parentes for alle som er utstyrt med et par ører – ikke minst for Kraviz som lakonisk svarer «det kjeder meg» på spørsmål om hendelsen. Settet til Nina Kraviz’ på Coachella 2014 startet klokken 17 på ettermiddagen, men det kunne like gjerne vært 0500 på morgenen. Alle svette oppmøtte var i en euforisk danserus, og fistpumpingen satt løst i nevene. Bak en gigantisk DJ-pult sto hun trippende på tå med en påfallende letthet, noe uproporsjonal til den tunge bassen som slo som en knyttneve mot innvollene. Kraviz er en stødig forkjemper for acid-, ghetto-, Chicagohouse og Detroit-techno, men i motsetning til musikere som blir født med en geografisk musikkballast fra det nordøstlige USA, har hun sine røtter fra langt fanden i vold. Irkutsk i Sibir blir neppe nevnt i samme åndetrekk som «musikkmetropol», men det er kanskje nettopp derfor det er tydelig at Kraviz har hatt en genuin interesse for elektronisk musikk fra barnsben av – uavhengig av omgivelsenes begrensninger. – Scenen i Irkutsk var kjempeliten, med bare et fåtall bra klubber. Jeg fikk selvfølgelig ikke lov til å dra på noen av dem fordi jeg var for ung, så den første gangen jeg gikk ut måtte foreldrene mine være med. Det var kjempeflaut. Da jeg kom ut sto de på utsiden og ropte «Nina! Her er vi!». I Irkutsk skjedde det ingenting, og vennene mine var overhodet ikke interessert i det samme som meg. Jeg var veldig ensom med interessen min. Heldigvis hadde jeg god fantasi.

Forestilte du deg at du var DJ? – Ja, jeg fantaserte ofte at jeg spilte musikken jeg likte for store folkemengder. NÅR MAN SER HVOR store folkemengder Kraviz trekker på ukentlig basis blir den uttalelsen nesten pinlig beskjeden. DJ-yrket har 26

06/2014

Nina Kraviz Russisk DJ med utdannelse fra Red Bull Music Academy. Har spilt på toneangivende Boiler Room, Coachella, Richie Hawtins pool-parties, samt et arsenal av klubber verden over. Hun har gitt ut en rekke 12"-utgivelser, studioalbumet Ghetto Kraviz og EP-en Mr. Jones. Kraviz er straks aktuell med en ny samler, men ønsker ikke snakke om den da den ikke er ferdig ennå. Til høsten lanserer Kraviz etiketten (uttales «trip») som i all hovedsak kommer til å gi ut trippy acid, med utgivelser av andre og henne selv. Det er usikkert akkurat hvor gammel Nina Kraviz er – vi våget ikke spørre, men etter nærkontakt og eliminasjonsmetoden vil vi anslå rundt 33.

imidlertid ikke vært det eneste livsløpet hun har sett for seg. Hun er utdannet tannlege, og levde en stund et dobbeltliv med tennene til krigsveteraner og astronauter på dagtid, og klubber på nattestid, i det tidlige totusentallets Moskva. Musikkinteressen ble næret gjennom den nederlandske non-profit-radiostasjonen Intergalactic FM, dengang Cybernetic Broadcasting System, som spilte Europas fremste innen techno, house, acid og electro. I 2006 ble hun akseptert som elev ved den prestisjetunge musikkskolen Red Bull Music Academy, utelukkende basert på miksene hennes. Men utdannelsen fikk hun av ghetto-houselabelet Dance Mania, startet av house-pioneren Jesse Saunders. Det var dette som virkelig satte tonen for Kraviz’ spillestil, produksjonsmetoder og livsførsel. – Dance Mania er et av mine favorittlabels, og trolig det som har påvirket det musikalske livet mitt mest. Da jeg hørte utgivelsene var det kjærlighet ved første øyeblikk, som en kjemisk reaksjon. Det var ulikt noe jeg hadde hørt før – skarpe, rå, skitne beats som ikke hørtes perfekte ut eller låt bra, det låt... Kraviz fomler etter ord for å beskrive lydbildet, og ender opp, som hun gjør i store deler av intervjuet, med å mane frem lyder som substitutt der ordene ikke strekker til. – Ziiiiiiiiiiiiiiiiiiiii. Og kick-trommen var wob wob wob wob. Og tekstene grisete. Det låt så umodent, som om det var spilt inn med en gang idéen ble unnfanget. Du jobber mye med det umiddelbare når du spiller og produserer? – Ja, det var nettopp dette som påvirket meg. Mitt liv handler om nå. Når jeg spiller inn vokal handler det om å fange et øyeblikk. Det er som når jeg snakker med deg og vi har en atmosfære som vi kan fange med et fotografi, men to sekunder senere vil virkeligheten være annerledes. Det er det jeg elsket ved Dance Mania, de ga faen i kvaliteten på beatsene. De spilte inn den første rå følelsen, og den sounden har blitt det mest verdifulle for meg i mitt

liv og arbeid. Å være ekte, følelsesmessig, det å bruke den første innspillingen og aldri spille inn vokal på nytt, fordi det da vil det være noe helt annet. – Mitt liv handler bare om følelser, og det kan være ganske tappende i blant. Med en gang jeg føler meg stabil er jeg mindre kreativ. Vet du, Charlie Parker (amerikansk jazz-saksofonist, red. anm.) påførte seg selv smerte før hver konsert for at den skulle føles mer ekte. Ser du på DJ-en som en form for magiker? – Ja, dette er selve ideen om å være DJ. Det handler ikke bare om plateutvalg og evner, men å skape et øyeblikk. Noen ganger har man den perfekte klubben, publikum, drinker og DJ, men festen er bare ikke der. Andre ganger er man i ingenmannsland med et dårlig lydsystem som sier bzzzzzzzzzzzz, men plutselig er festen fantastisk og alt går opp i en høyere enhet. Det blir en slags phoooooow, en form for flyt – it’s on. DJ-en begynner som sjef, men på et tidspunkt opphører rollen og alle blir en del av en felles virkelighet. Hjernen din slutter å analysere og fokusere. Da tenker jeg ikke engang på hvilke plater jeg skal spille, det bare går av seg selv. Dagadagadagadaga, som et tog. Det er magi. «MAN MÅ ALDRI STOLE på en DJ som ikke danser når hen spiller» er en av de mest brukte flosklene for å vurdere habiliteten til DJ-er. Skulle du applisere denne påstanden på Kraviz, ville målestokken sprenge alle parametere. Kraviz er engasjert i dans med stor E når hun spiller. For det kan hun takke helt andre impulser enn hva man først ville antatt. – Jo mer jeg spiller, tenker jeg at jeg fanger et signal fra verdensrommet. Jeg er helt seriøs, og prøver virkelig ikke å høres gal

ut. Når den riktige impulsen er der, klarer jeg å overføre denne energien til publikum, men når egoet mitt er blokkert blir kanalene mine blokkert. Da kan jeg ikke motta energi fra verdensrommet. Det er en … … det er en følelse? – Because house is a feeeeeeling, roper Kraviz mens hun gliser, og referer til selve manifestet for housemusikken, nedtegnet av Fingers Inc.. Med nesten bibelske proporsjoner forklarer sangen hvordan housemusikken oppsto og hvordan «Jack», en personifisering av bevegelsen du gjør med pelvis når du danser, styrer publikum som marionetter, og at housemusikk er som en rustripp. – Å være DJ er veldig avhengighetsskapende. Det er som det beste rusmiddelet du kan ta. Når du klarer å overføre den riktige energien, og ser at folk har det bra, er det den mest fantastiske følelsen noensinne. Det er nesten guddommelig, og det er bare da jeg virkelig forstår hvorfor jeg holder på med det jeg gjør. Har du én låt du alltid spiller? – Ja, Dance Mania-utgivelsen «Kaos» av Houz’Mon. Det er som en loop som er så universell at den passer hvert eneste sett. Vennen begynner å bli merkbart utålmodig, og prikker Kraviz på skulderen for å minne henne på at programmet hennes tross alt er fullpakket. Hun bøyer seg ned mot opptakeren, og snakker direkte inn i mikrofonen for å avsløre det som virker lite åpenbart etter å ha sett henne spille klokkerent, uten et eneste dødpunkt eller feilskjær. – Men jeg planlegger selvfølgelig aldri settene mine. Nina Kraviz spiller på Hovefestivalen mandag 30. juni

Å være DJ er veldig avhengighetsskapende. Det er det beste rusmiddelet du kan ta.

KOMMENTAR

LIKHET FOR ER Å utrope seg selv til offer for janteloven er et obligatorisk ritual for unge nordmenn som ønsker seg opp og fram. Det er en symbolgest som på én og samme tid avviser det norske sosialdemokratiets grunnprinsipper og avslører en særnorsk raushet. TEKST AKSEL KIELLAND ILLUSTRASJON TORD TORPE Janteloven finnes. Den har en prominent og sentral plass i den norske folkesjelen, og den evige diskusjonen om janteloven avslører mye om det norske samfunnet og dets selvforståelse. Dette er dog ikke ensbetydende med at det i den norske folkesjelens dunkle avkroker dveler et lyssky monster hvis eneste oppgave er å spolere drømmene til enhver modig sjel som ønsker å bryte med den norske konformiteten. Janteloven er ikke kreativitetens eller nytenkingens nemesis. Janteloven er ikke engang først og fremst konformitetspress. Janteloven er i utgangspunktet hovedsakelig to ting:

1. En normal og sunn sosialpsykologisk mekanisme man finner i små samfunn. og: 28

06/2014

2. En særegent norsk ryggmargsrefleks som trer inn når fellesskapet føler at det norske likhetsidealet er truet. La oss si at vi befinner oss i en liten bygd i en trang norsk dal, to-tre hundre år tilbake i tid. Og la oss si at begge bygdas grisebønder en dag bestemmer seg for å pakke sakene og satse på en karriere som houseprodusenter i den nye verden. Da snakker vi et par individuelle veivalg som potensielt kan bli katastrofale for det lille samfunnet. I små bygder (eller store familier) hvor hver og en hadde sin klart definerte rolle og utførte et arbeid som var av avgjørende betydning for fellesskapets fremtid, var sosiale mekanismer som oppfordret mennesker til å bli ved sin lest uttrykk for et kollektivt overlevelsesinstinkt. Grisebøndene kunne rett og slett ikke tillates å følge sine drømmer om taktfull Red Bull-sponsing og lukrative spillejobber på tarvelige Las Vegas-kasinoer og South by Southwest, og derfor måtte selve umuligheten av dette innprentes i dem – og i alle andre – fra barnsben av. På individnivå slo det ikke alltid heldig ut,

men for samfunnet innebar denne (langt på vei underbevisste) holdningen at fellesskapets fortsatte eksistens var sikret. Slike sosialpsykologiske mekanismer, innarbeidet over perioder på flere hundre (eller flere tusen) år, forsvinner ikke over natta – selv ikke når det nasjonale fellesskapet plutselig oppdager at det kan pumpe gratis penger opp fra havbunnen, og økonomien beveger seg over i en fase hvor man tidvis kan forledes til å tro at vi faktisk kan leve av å klippe hverandres tatovører. Denne kollektive impulsen blir da liggende og stanger mot mer flyktige tidsåndsmessige innfall, som selvrealisering og dyrkingen av den metafysiske og etter hvert smått protofascistiske størrelsen «talenter», og får et anstrøk av noe gammelmodig, bittert og snerpete. Det er på denne måten janteloven ofte forstås – som en ubrukelig rest av en psykologi vi har vokst fra, et metaforisk sosialpsykologisk halebein som stikker kjepper i hjulene for moderne nordmenns kreative utfoldelse og personlige vekst.

Men en slik forståelse ser bare toppen av isfjellet. I realiteten er janteloven kun det mest håndgripelige uttrykket for det norske folkets overbevisning om at alt vi verdsetter i vår måte å organisere samfunnet kan føres tilbake til sosial likhet. Vi snakker her om noe langt mer spesifikt enn franskmennenes égalité eller amerikanernes oppheng i at folk er født likeverdige. For den norske modellen er det helt essensielt at mennesker forblir sosioøkonomisk like livet gjennom. Det var denne innsikten kong Olav ga uttrykk for da han insisterte på å betale billett på trikken – selv det symbolske statsoverhodet hvis blodslinje løftet ham over fellesskapet innså viktigheten av å insistere på en slik absurd likhet for loven. Innerst inne forstår vi det alle sammen: Et rikt samfunn som kjenneteges av små sosiale forskjeller gir opphav til en grunnleggende trygghet og en sterk følelse av fellesskap. Men for at dette skal funke, må det store flertallet følge reglene. Og disse reglene må forbli uskrevne. Det er betegnende for janteloven – slik den eksisterer som samtaleemne i 2014 – at den nærmest uten unntak påkalles i tilfeller der mennesker ønsker å øke sin kjendisstatus. «Dugnad» er et av få ord som er unike for det norske språket, og dugnadsånden er selve grunnpilaren i det moderne norske velferdssamfunnet. En stor del av våre lover, institusjoner og sosiale infrastruktur er da

KOMMENTAR

LOVEN også skapt ut ifra et ønske om å opprettholde og befeste denne kollektive impulsen. I metaforisk (og i mange tilfeller bokstavelig) forstand er de som klager over janteloven de samme menneskene som konsekvent skulker dugnaden i borettslaget. Jantelovens ofre er menneskene som ser på seg selv som så unike og spesielle at de rett og slett ikke kan forventes å skulle møte opp for å rake løv eller sparkle vinduer et par timer hver vår, og som i tillegg krever at borettslaget forstår og respekterer denne beslutningen. For nordmenn som vil opp og fram er det å trekke jantelov-kortet et forutsigbart utspill med tilsvarende forutsigbare reaksjoner – et ritual som plasserer dem utenfor fellesskapet. Det er en individuerende gest som erklærer den ambisiøse oppkomlingens prosjekt for offentligheten: Deres regler gjelder ikke for meg, og det skal dere akseptere og beundre. Samtidig er det innlysende at dette kun er nødvendig dersom den vordende b-kjendis ikke har noe ved seg som umiddelbart skiller ham eller henne fra mengden, ikke besitter evner eller står bak bragder som kan heve vedkommende over den frådende massen av rød, hvit og blå konformitet som hun så gjerne ønsker å ta avstand fra. Det er et forsøk på å skille seg ut ved å innta rollen som provokatør – uavhengig av hvorvidt noen egentlig lar seg provosere av ens forsøksvise oppvigleri.

Her spiller også en av jantelovens mindre kjente paragrafer en rolle: Norge er fortsatt et lite land, og dersom man vil det nok, er det relativt lett å komme seg opp og fram. Hvis samfunnet attpåtil skulle støtte opp under hver eneste babyblogger og improkomiker som siktet mot a-kjendisstatus, ville vi fått en offentlighet hvor de kjente fjesene ble byttet ut med en slik hyppighet at det ville være vanskelig for fellesskapet å finne noen felles referanser å samle seg rundt i det hele tatt. I slike tilfeller spiller janteloven rollen som en konservativ bremsende mekanisme, som garanterer et minstemål av stabilitet og forutsigbarhet. Hvis man virkelig vil stikke seg fram, bør man uansett kunne riste av seg misbilligelse og skeptiske blikk. Det er ensomt på toppen – ifølge dem som har vært der. Når janteloven diskuteres i dag, er det dog ikke fordi den sosiale stabiliteten står på spill. Janteloven er et populært tema fordi det er noe eggende og pirrende ved menneskene som insisterer på å påberope seg denne offerstatusen, samtidig som det å diskutere janteloven som fenomen skaper en illusjon om en kollektiv offentlig selvransakelse. Hvis man dertil faktorerer inn medier som ønsker seere, lesere og treff, har man utgangspunktet for en oppskrift som kan – og vil – gjentas i det uendelige. Dette hadde imidlertid ikke vært mulig hvis det ikke var for at dette repetitive

mønsteret tjente en samfunnsfunksjon. For ved siden av de to ovennevnte punktene er janteloven også: 3. Et mantra som bekrefter nordmenns annerledeshet og dermed knytter det stadig mer heterogene fellesskapet sammen. I 2014 er janteloven – eller rettere sagt den pågående samtalen om den – kanskje først og fremst en utforsking og utvidelse av begreper om norskhet. Som regel munner ikke diskusjoner om janteloven ut i stort mer enn et selvironisk hoderystende «Vi nordmenn, altså!», og hver gang dette gjøres, konsolideres det norske fellesskapet. Motsatt gjør enhver som diskuterer janteloven seg til en del av dette fellesskapet. Uansett hvor mye man ønsker å ta avstand fra det norske samfunnet og den norske mentaliteten, har man tapt så fort man innlater seg på en diskusjon om janteloven – særlig hvis man gjør seg til offer for den. Det kan synes som en selvmotsigelse at de samme menneskene som forkaster fel-

lesskapets verdier og frasier seg dets plikter skal kreve at dette samme fellesskapet skal godkjenne og bifalle deres individualistiske prosjekt. Å bryte med samfunnets normer er i utgangspunktet en handling som resulterer i ensomhet og isolasjon, men i en nasjon som innerst inne fortsatt ser på seg selv som en krokrygget nisseluebefengt einstøing bosatt der ingen skulle tro at nokon gadd å bu (selv om det altså tyter gratis penger opp fra havbunnen) er det noe fundamentalt betryggende ved outsideren som arketype. For å virkelig forstå janteloven må man innbefatte dens innebygde motreaksjoner og overtredelser. Gjør man dét, blir det plutselig svært enkelt å se at janteloven er en kompleks og inkluderende sosialpsykologisk mekanisme som springer ut av et lite samfunn som er grunnlagt på sosioøkonomisk likhet og kollektiv innsats, men som samtidig er såpass raust at det tilbyr selv den som avviser dets grunnleggende prinsipper og idealer plass i den samfunnsrollen som det setter høyere enn alt annet – nemlig utskuddet.

I 2014 er janteloven – eller rettere sagt den pågående samtalen om den – kanskje først og fremst en utforsking og utvidelse av begreper om norskhet. 06/2014

GUIDE

SKAPELSESBERETNINGEN De er overalt. De holder ikke kjeften. Men de stikker ikke dypere enn et grusunderlag eller en kunstgressmatte. NATT&DAG hjelper deg: Slik kjenner du igjen en posør.

Vi lever i en tid for stadig individualisering, sies det – familiens betydning svinner, gruppetilhørigheter går i oppløsning.Når det kollektive opphører, står individet tilbake – fritt til å bygge sitt eget liv, skape sin egen identitet. Til å bli seg selv. Skjønt, «frihet» kun på senkapital-

ismens betingelser, naturligvis. Den stadige «vær deg selv»-formaningen fordrer spørsmålet: Hvem er jeg? Og i den kapitalistiske kulturen er svaret: Den folk vil ha. Slik blir vi alle selvrealiserende merkevarer på identitetsmarkedet. Iscenesatte posører, om du vil.

Kanskje er det umulig å unngå poseringen. Men la oss i alle fall kjenne den igjen. Derfor spør vi: Speil, speil på veggen der, hvem holder det ikke ekte i landet her? Her er vår guide til hvordan kjenne igjen noen av de mest fremtredende posørtypene akkurat nå.

TEKST REDAKSJONEN // ILLUSTRASJON PETTER KRISTIANSEN

DEN UNGE INTELLEKTUELLE – Jeg har smattet litt på en tankerekke her … En student med hornbriller, blazer og påfallende unødvendig hodeplagg har for n’te gang gjort beslag på ordet – og dermed sine medstudenters tid – i første forelesning i innføringsemnet i idéhistorie. Etter et raskt forbehold (for eksempel: «først vil jeg bare si at tid er relativt»), innledes en innøvd utgreiing kamuflert som et spørsmål med: – Er det ikke sånn at … En ordstrøm som ikke lar seg stoppe på annen måte enn at foreleseren går med på at «Joda, for så vidt, du har kanskje rett i at Baudelaire ville sett slik på det». Da smiler han – for det er oftest en ung mann, dette – Den Unge Intellektuelle. Og inntar sin sedvanlig lite imponerte, tilbakelente positur. Satt kommentaren ekstra godt vil han kanskje driste seg til å lese demonstrativt i en avis. Det er jo ikke slik at han, en tjueåring med litt under 120 studiepoeng, kan lære noe av denne sedate og middelmådige professoren. Rollen «ung intellektuell» inntas gjerne av menn i starten av tjueårene, som – i mangel av noe å identifisere seg ved i livet for øvrig – lar studentidentiteten totalt oppsluke seg. I brist på faktisk akademisk tyngde bygges hans persona rundt et stadig behov for å uttrykke intelligens og kunnskap. Alle samtaler er en konkurranse om å presse

inn flest mulig sitater og innøvde, innfløkte meninger. Dermed er også all lesing research til neste anledning til å imponere, hvilket etterlater lite tid til å faktisk sette seg inn i temaer. I stedet memorerer han alle internettartikler av typen «10 Misconceptions about Napoleon». Den Unge Intellektuelle er (det vil si: har valgt å være) elitist, og vil alltid forsøke å skille seg ut. Ikke fra kultureliten – den har han uansett ingen kontakt med – men fra den ordinære student. Dette lite ambisiøse utgangspunktet, kombinert med en mangel på faktisk intellektualitet, gjør at han ofte lar seg forføre av en helt utdatert akademisk retning, og ender opp med forbilder som ikke har vært radikale eller spennende på veldig lenge. Derfor har han (uten å vite det) en referanseramme som er like reaksjonær som klesstilen. Politisk mener han egentlig ingenting, men velger standpunkter som passer «kontrær, men ikke for kontroversiell»-posisjonen. For eksempel å sverge til en obskur ideologi («Folk i Norge skjønner bare ikke libertarianisme»), eller avvise realpolitikk overhodet. Havner du i samtale med en ung mann som er veldig opptatt av ting som at fønikerne og punerne ikke er det samme, men synes norske partier blir så like at det ikke er noen vits å stemme – vel, det er god sannsynlighet for at det er en poserende Ung Intellektuell.

SAMFUNNSDEBATTANTEN Helt generelt og uten unntak: Krediteringen «samfunnsdebattant» betyr posør. Hvis forfatteren av en tekst hadde hatt en relevant posisjon eller kompetanse for å uttale seg, hadde det naturligvis vært oppgitt. Det samme gjelder «skribent» og lignende ikke-titler. Mene, mene, mene. Om du har lest avisen (hvilken som helst av dem) en eller flere ganger de siste årene – eventuelt er i besittelse av en Twitter-konto – har du sikkert lagt merke til alt våset som trykkes under påskudd av å være bidrag til en debatt. Det har seg nemlig slik at medieledere i møte med «den nye mediehverdagen» (du, internett og de greiene der), har bestemt seg for at man skal være «meningsbærende». Det oppnår man ved å gjøre to grep: 1) La stadig flere av journalistene skrive hva de synes som ting istedenfor å drive med journalistikk. Journalistene er intelligente nok til å skjønne at ingenting tilsier at de er kvalifisert til å kommentere, men selvopptatte nok til å late som ingenting. Dessuten: Er det noe de faktisk kan, er det å vinkle tekster så det virker som man vet mer enn man gjør. 2) La kronikk- og debattsidene breie seg utover stadig mer av avisen og åpne slusene for folk som har lyst til å se meningene sine (og navnet sitt) på trykk. Man må altså fylle stadig flere spaltemeter med meninger, uten at det henger sammen med at det faktisk finnes flere interessante ting å mene. Løsningen er naturligvis å senke kravene. Dette har åpnet for folk som mener i kraft å «være» menere, og får meningene sine på trykk fordi de også tidligere har fått meningene sine på trykk. Dermed har de blitt «en stemme», og vil etterhvert anse seg selv for å være profesjonell samfunnsdebattant, som om det var et slags yrke. Kvalifikasjonen er utelukkende å være villig til å formulere en ledig mening. Da mediene opererer med en markedslogikk, hvor mange visninger og delinger tilsier kvalitet, er denne bruken av meningsmaskiner i deres øyne vellykket – selv om delingene ledsages av tekster som «Hvorfor i helvete kommer dette på trykk?»

KUNSTNEREN Jo mindre talent, jo viktigere er det å nettverke seg oppover. Derfor går kunstposøren på alt av utstillingsåpninger, seminarer og OCA-foredrag. Som absolutt alle kunstnere i Norge vil kunstnerposøren være hvit og ha middelklassebakgrunn. Vedkommende er grunnleggende konform og konsensushungrig, men så opptatt av å fremstå som det motsatte at hun nesten tror på det selv. Dette slår blant annet ut i iherdig innsats for å skaffe seg innvandrervenner, for å vise hvor «komfortabel» hun er med det. Når det kommer til selve kunsten, gjelder uttrykk som lar en fremstå original uten å risikere noe. For unge er det internettestetikken som gjelder: Gifs, collager og dobbelteksponeringer toppet med kitschy grafiske elementer fra 90- eller 00-tallet, gjerne krydret med uinteressant ironi. Når posøren gjør et forsøk på å forklare arbeidene sine vil du høre floskler som: «det ambivalente», «entropi» eller «randomness». Av mer tradisjonelle materialvalg er det kunstakademi-skolen som gjelder: Uferdige arbeider, søppel, rot, plank, vev, rufsete tekstil, grisete gipsstatuer og «naivt maleri» med tykke abstrakte malingsstrøk. Barneaktige streker ispedd «intuitive» subversive ord og setninger. Innen performance er det fortsatt «kroppen» som er greia, spesielt for kvinner. Å smøre seg inn i ting som smør, kroppsvæske eller vonde 30

06/2014

ting som glasskår, er en sikker vinner. Uansett kategori elsker posøren å bruke poesi i pressemeldinger. Se også opp for «bohemske» idealer. Spesielt gutter og menn i Oslo har en hang til den gamle Kristiania- bohemen. Disse er ekstremt selvopptatte, påtatt sentimentale og snakker i mange tilfeller irriterende langsomt. Kunstnerisk interesserer de seg for rare objekter og historier fra sin ubetydelige hjembygd. Slik får de det de setter høyest: «Det autentiske». Politisk står kunstposøren konsekvent til venstre, uten å være spesielt belest eller oppdatert. Det hindrer ham ikke fra å drive med «politisk kunst». Posøren elsker «sivil ulydighet» og «aktivisme», som gir utslag i verdiløse «aksjoner» som å pakke inn offentlige skulpturer i sort plast. Skrål og ståhei, «makta» gjesper. Klassikeren er å dra Palestina-kortet. Stipend renner inn, sammen med tilbud om utstillinger og invitasjoner til pretensiøse seminarer ingen bryr seg om. Denne «kunstneren» elsker å vise sin utemmede «galskap». For eksempel ved å ta på seg bunad på en vanlig dag eller å ta med et fenalår og kniv på bar for å dele ut til gjester rundt seg. Se også opp for craaaazy dansing og høylytt deklamering om bruk av weed og alkohol, som om det skulle være radikalt. Psykiske lidelser eller rusproblemer er edgy og kult.

GUIDE DJ-EN Den vanligste posør-DJ er ikke kjendis- eller blogger-selecta (en som setter på skiver), men derimot en selvutnevnt vinylgeek som desperat søker innpass i kjernemiljøet. I samtale med andre DJ-er ytrer posør DJ-en sterke meninger, kopiert direkte fra en artikkel på Resident Advisor eller Factmag. Boiler Room-settene blir sett på YouTube, mens posøren spiser taco, før det blir en liten tur på Badstu. Som andre DJ-er er posør-DJen helt vanvittig opptatt av vinyl, men til at hele livet tilsynelatende dreier seg om dette, tar han formatet avslørende lite i bruk i sitt virke som platesnurrer: Han bruker utelukkende Traktor og USB-stick når han spiller, og hvis han en sjelden gang tar i bruk den svarte plasten har den BPM-sticker på seg. Påpeker du dette kommer posøren til å påstå at stickeren allerede var påklistret da han kjøpe platen brukt på Oye Records i Berlin. Posør-DJ-en er ekstremt opptatt av community og bruker mye tid på å slå ring om miljøet han har smisket seg inn i, men når en annen DJ lykkes med en fasjonabel spillejobb blir det alltid masse baksnakking og sjalusidrama.

RAPPEREN Shiiiit, 746 views på YouTube! På tide å lage en låt om alle de hatefulle streitingene som ikke trodde du ville klare deg som rapper. Eller i det minste poste en sånn motivasjonsgreie på Instagram. What’s paper without the haters, eller hva? 34 likes. Digg. Hiphop er som et gravitasjonsfelt for posører. Hvor skal man begynne? Med han drita fyren som henger over skulderen til etablerte rappere på byen og skriker bars inn i øret deres? Pop-rapperen som slår tilbake mot mobberne med NRJ-hits og klaging på «haters»? Gutta som lager tullerapvideoer som er akkurat litt for seriøse til å overbevise oss om at de ikke egentlig vil være en rappere? Han Skeez-typen som kan 400 enderim for mikrofon, men ikke kunne laget en OK låt om det sto om livet? Og så videre, og så videre. Nei, vi har ikke plass til å liste opp alle her, så la oss heller forsøke noen generelle regler. Først: Jo mer noen kler seg som A$AP Rocky, jo større er sjansene for at vedkommende er ubrukelig som rapper. Og apropos A$AP: Posørrapperen utgjør ofte en del av et større crew. Som regel med én suksessfull rapper, hvilket gjør at resten tror alle automatisk er interessert i også deres musikk. Crewet har dessuten en selvforsterkende effekt som gjør at ingen noensinne gir opp. Se derfor opp for folk som er eldre enn 35 og fortsatt kaller hverandre for young ditt og young datt. Og sist, men kanskje viktigst: Vær skeptisk til alle som maser om hvor hardt de jobber. «Alle» er CEO’s i hiphop-miljøet. Vit at «studioet» han ikke kan holde kjeft om, er et soverom med mikrofonstativ og eggekartonger på veggen. Og at «plateselskap» betyr Acer-laptop og Gmail-adresse.

Speil, speil på veggen der, hvem holder det ikke ekte i landet her?

DEN TENKENDE FOTBALLSUPPORTEREN I et land som kombinerer skyhøyt utdanningsnivå med allment akseptert eliteforakt, er det klart «intellektuelle» trenger folkelige alibier. Ventiler. For de er jo tross alt egentlig bare «en enkel gutt/ jente», alle som en, doktorgraden til tross. Slik får vi den nye selvproletariseringen: Akademikere som ikler seg arbeiderklassegevanter (Liverpooleller Enga-drakt) på lørdager. Lite bekrefter det sympatisk normale selvbildet som å føre samtaler med tvungne a-endelser om praktiske gjøremål og totomfire med en håndverker i Klanen. Ingenting kler vel balkongen på Kampen bedre enn et «Vål’enga»-flagg! Tilbake i hverdagen kan man jo diskutere supporterkultur i et antropologisk perspektiv med kolleger på instituttet, eller fotballens episke element med kompiser på litteraturhuset. Habitus redusert til farge på trøya. Massemønstring redusert til sesongkort på stadion. «Indre jubel» redusert til taktfast roping på Morten Berre. For vi er bønda ifra nord, ikke ta det ifra oss.

Boblere #SoMe-komikere, «skatere», globetrottere, miljø-/ klimafreaks, motenorge, omdømmeeksperter, depresjonsromantikere, sexavhengige.

PUNKEREN Posørpunkeren må deles inn i to kategorier: Den eldre og den yngre. Felles for dem begge er at de søker seg til punk på jakt etter tilhørighet, ikke av opprørstrang. Den eldre punkposøren er en reaksjonær og konservativ skapning som ikke bryr seg om punk per se, bare tomme, foreldede slagord og et image som fattigmann. Dette er også punkposørens livsløgn: Trygg middelklassebakgrunn til tross, er han overbevist om at han tilhører arbeiderklassen. Proletariseringen består i å ha ukonvensjonell sveis (les: dreads eller en variant av hanekam), skabbete hund og å tilbringe tid på autonome ungdomshus. I den eldre punkposørens hode gjør dette ham «punk». Alle andre er stort sett fascister. Selv holder han seg politisk aktiv ved å stadig være mot nazisme. Etter årevis i ymse bandkonstellasjoner begynner han å bli mistenkelig dreven på gitar, noe han desperat forsøker å skjule. Punk handler tross alt om «tre grep og sannheten». Bandet – som sannsynligvis heter Hüngersnöd – eksisterer mest for at gutta kan troppe opp i øvingslokalet en gang i uka for å mimre om gamle dager. Når det kommer til andre band dømmes de mindre etter musikken, og mer etter hvor langt bandmedlemmene drar veganismen sin.

Den yngre punkerposøren kjennetegnes av Kvelertak-merch og Nike Air Max 1, som han hardnakket påstår han kjøpte før det ble «hipster». Han hater nemlig hipstere. Selv ser han ut som en svensk Weekday-ansatt, og kan finne på å presse en olavest utenpå skinnjakka. Musikalsk setter han pris på band som ikke er redde for å blande punk med andre sjangre. Kvelertak er en selvskreven favoritt og kassegitaren på Gallows’ Gray Britain-album har ved flere anledninger blitt beskrevet som «modig». Når han selv står på scenen med bandet sitt – sannsynligheten er stor for at de heter Tides of Hate – setter den yngre punkposøren én fot på monitor og bare rocker ut skikkelig, mens vennene hans mosher løs med ironisk distanse. Opplevelsen beskrives som «rockesjokk» når han sitter svett på backstagen. Den yngre punkerposøren fikk sin første tatovering på halsen, og nå står knokene for tur: STAY TRUE. På denne måten ser han hardt tatovert ut når han er fullt påkledd. Årets høydepunkt er når gjengen skal på roadtrip til Linköping for å se en hel haug med drittband på Deadfest. Der kan de mingle med likesinnede og dyrke UNITY-ånden, men det viktigste er likevel crew-bildene som blir tatt langs veien og lagt ut på instagram. 06/2014

MOTE

POST-IDENTITET FOTO CHRISTIAN BELGAUX STYLING JOSTEIN WÅLENGEN MAKEUP SARA SCHULTZ / PUDDER HÅR STEVEN PIMJANG MODELLER MONA OG LINDA

Mona: Bomberjakke, HAIK. Skjørt, Theyskens Theory. // Linda: T-skjorte, Graa. Singlet, stylistens egen. Skjørt, Theyskens Theory.

06/2014

Mona: Latextopp, Christina Ledang / F5. SkjĂ¸rt, C.L.E.A.N. Sneakers, Puma.

06/2014

Mona: Topp, Maison Kitsune / Freudian Kicks. SkjĂ¸rt, Surface 2 Air.

06/2014

Mona: Hatt, A.P.C / Freudian Kicks. HĂ¸yhalset genser, stylistens egen. // Linda: Hatt, A.P.C / Freudian Kicks. HĂ¸yhalset genser, Haaning & Htoon.

06/2014

Linda: Kjortel, Oslo Universitetssykehus

06/2014

11.–16. AUGUST

TORD GUSTAVSEN

OST& KJEX

BILAL ATOMIC TOMAS BARFOD ESTER RADA PIXEL MICHEL LEGRAND | SUN RA ARKESTRA ¨ NIK BARTSCH’S RONIN | NEEDLEPOINT

oslojazz.no

operaen.no | 21 42 21 21

HVA SKJER?

FÅ MER UT AV BYEN DIN MED NATT&DAGS BYGUIDE PÅ MOBIL.

I 25 år har NATT&DAG vist deg hvor du skal feste, de kuleste konsertene, de beste spisestedene, utstillingene du bør få med deg og filmene du ikke vil gå glipp av. Nå har vi samlet våre anbefalinger i én app. Last ned din essensielle guide til Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger i dag. Helt gratis.

KLUBB + KONSERT + BAR + MAT + SCENE + KUNST

BYGUIDE «

Nissar og dverge byggar i berge, og kunstnarar og arkitektar gjer intervensjonar i Byfjellene. – RASMUS HUNGNES OM HARDBAKKA RUINS PROJECT, SIDE

I denne oppsetningen er ikke Robin Hood en edel helt, men en kriminell tyv og morder. – AMANDA ØIESTAD NILSEN OM ROBIN HOODS HJERTE, SIDE

« 54

Det blir svett, erotisk, dansbart og euforisk. – THOMAS COOK OM DISKO EXTRAVAGANZA PÅ LANDMARK, SIDE

Et av byens eldste gateløp er halvt gnagd i stykker av tidens tann. – THOMAS COOK OM KONG OSCARS GATE, SIDE

06/2014

UTELIV MÅNEDENS BAR: THE TASTING ROOM Engen 8 Utelivsgryten Vaskerelven/Engen har fått sitt nyeste tilskudd i whiskybaren The Tasting Room, som åpnet 9. mai etter en god stund å ha annonsert sin snarlige Fre 08.08 • KL.22.00 • Øyanatt ankomst via plakater i vinduet. PSYCHO GARAGE & ROCKA«Bar er vårt fag», sto det, som for BILLY PARTY M/ å understreke at alle svennebrev JOHNNY er på plassHOOTROCK – og det er det jo (US/N) også, Garage rockabilly austin, ettersom baren er&etGo-Go resultatfra av at texas norge. denog forhenværende barsjefen på whiskybaren på Hotel Terminus + VOSSA REBELS (n) og No yngste Stress stakk hodene band. sine tidenes rockabilly sammen. Terminus Whiskybar er + BaKGårdSFeSt M/ dJ tBa landets beste whiskybar, sies det, CCog200 /150 M/ Øya-paSS eks-barmanager Frode Harring er mannen som står bak utvalget LØr 09.08(og • KL.22.00 • i barhyllene også den formelle Øyanatt kompetansen på det brune overtatt lokalet der restauranten brennevinet). & AMERICANA Colonialen tidligere lå – har blitt BLUEGRASS Med 500 forskjellige flasker et fint tilskudd til nærliggende M/ SPINNING PARTY whisky og over 60 flaskeøl i sorHenrik Øl- og Vinstove. Og uten (SWe) JENNIES timentet ligner oversikten over at det virker som de har gjort autentisk spirituell fest-grass på ærlig drikkevarene mer på en katalog gigantiske endringer med lokalet, svensk. enn en meny. Baren – som har har det tidligere butikkområdet til

Fre 08.08 • KL. 22.00 • Øyanatt PSYCHO GARAGE & ROCKABILLY PARTY M/ JOHNNY HOOTROCK (US/N)

Fre 06.06 • KL. 20.00 SMILER – RELEASE PARTY CC 100

Garage rockabilly & Go-Go fra austin, texas og norge.

LØr 14.06 • KL. 20.00 ODD FELLAS CC 100

+ VOSSA REBELS (n) tidenes yngste rockabilly band.

+ BaKGårdSFeSt M/ dJ tBa CC 200 /150 M/ Øya-paSS

LØr 28.06 • KL. 20.00 BASKERY Sveriges roots-punk-søstre, fra USa– turné med Lisa Marie presley til norsk release party på Gamla. CC 200 Bakgårds-konsert hvis sol.

tIrS 05.08 • KL. 18.00 ØYA-FESTIVALENS KLUBBDAG 19.00 LADY MOSCOW 20.00 JUICER 21.00 VITO 22.00 MK’S MARVELLOUS MEDICINE 23.00 PYBANEN CC 100 / FrI entré M/ Øya-FeStIvaL paSS

LØr 09.08 • KL. 22.00 Øyanatt BLUEGRASS & AMERICANA PARTY M/ SPINNING JENNIES (SWe) autentisk spirituell fest-grass på ærlig svensk.

Upolert rustikk Bluegrass med glade sanger og triste tekster.

Fre 15 aUG KL. 21.00 PIGEONS LAKE reLeaSe party + GODESS + MOTORFINGER CC 120

gamla_juni_2014.indd 1

THE JON SPENCER

Support: Lazer/Wulf (US) + Jagged Vision ONSDAG 25. JUNI

MOBB DEEP

FREDAG 27. & LØRDAG 28. JUNI

GUT FEELINGS

DEN SVENSKA BJÖRNSTAMMEN (SE) FRIDA ÅNNEVIK VILDE TUV THE MORMONES AURORA AKSNES COMMUNIONS (DK) FAY WILDHAGEN SØNDAG 06. JULI

FUTURE ISLANDS US

BLUES

EXPLOSION

Support: Broen

Øyanatt:

TRUCKFIGHTERS

CARNIVAL KIDS

Sunday Digestive

TORSDAG 07. AUGUST

SGROW GET DANCY! Live: Marble Pools LØRDAG 07. JUNI

LØRDAG 07. JUNI

MUSIKKFEST OSLO

06/2014

NABOVARSEL Lørdag 21. juni, 22.00. Landmark. Klubbkollektivet, plateselskapet og bookingbyrået (og en hel drøss med andre ting; vi har fortsatt pdf-en med Nabovarsels navn på liggende på skrivebordet, fra den tiden de fant ut at de skulle gi ut et pdf-magasin, med reisereportasjer fra Berlin og tekster som kretset rundt elektronisk musikk). Nabovarsel står aldri stille, og sørger for fulle dansegulv på Landmark med månedlig frekvens. Vi stoler på Emilio Sanhueza & Co.

2 1

Øyanatt:

BLUES PILLS

SE/FR/US

Support: The Devil & the Almighty Blues FREDAG 08. AUGUST

Øyanatt:

SEINABO SEY

BILL: 7/11 • NAR VESEN • BILLE T TSER VICE.NO / INFO: PARK TEATRE T.NO

Support:

SØNDAG 15. JUNI

ESTHER SPIEGELMAN SIMEN MITLID NRWY DAGENS UNGDOM FAY WILDHAGEN STØV MAHOGNI

1 1

ONSDAG 06. AUGUST

TORSDAG 17. JULI

LØr 16.08 LAST TUESDAY TirsdagMEMORIAL 24. juni, 21.00. DAY: Legal. (tBa) ELVIS

Dersom man uvitende kommer inn på Legal siste tirsdag i måneden, er det så man ikke tror sine egne øyne. Lokalet smekkfullt, og snikende gjennom folkemengden kommer bartenderne med serveringsfat fulle av all slags lekkerbiskener, rett fra kjøkkenet. Gjerne med både gjestekokker og gjeste-DJ-er og hva vet vi. Last Tuesday er et av utelivs-Bergens aller mest sympatiske flaggskip, og der man sitter og kaster i seg den ene godbiten etter den andre er konseptet også med på å gjøre tirsdagsnatten til et høydepunkt. 02.06.14 16:53 ID: 20 ÅR //CC: GRATIS

GAMLA • Grensen 1, Inng. Møllergata vis-a-vis GlasMagasinet/Stortorvets Gjæstgiveri www.gamla.no www.facebook.com/gamlabeatbar

KYLESA

CCTOPP 150 /120 M/ Øya-FeStIvaL 3 KLUBBEVENT: paSS (BILLettServICe)

CC 150 /120 M/ Øya-FeStIvaL paSS (BILLettServICe)

LØr 16.08 ELVIS MEMORIAL DAY: (tBa)

TORSDAG 12. JUNI

+ BROKELAND BULLETS (n)

Colonialen blitt omformet til en bar med den største naturlighet. Nede er det desto mer hyggelig, sa noen. Vi ble sittende med en Nøgne Ø #500 og et glass med whisky såpass lenge at vi aldri kom oss ned. Det får blir neste gang.

DISKO EXTRAVAGANZA Lørdag 28. juni, 22.00. Landmark. Diskofantastene Geir Hermansen, også kjent som Velferd (The New Wine, Fagernes Yacht Club, Put Your Hands Up For Neo-Tokyo), og Admir Korjenic, også kjent som DJ Admir Kenan (Maksimal Records), har en gjensidig forkjærlighet for sjangeren. De kommer til Landmark utstyrt med diskohits i alle sjatteringer – gammelt og nytt. «Det blir svett, erotisk, dansbart og euforisk», lover de. Det høres skummelt ut. ID: 20 ÅR // CC: 50,-

3 1

UTELIV TOPP 3 KONSERT:

TØYENPARKEN 5.– 9. AUGUST

ONSDAG 6. AUGUST BERGENFEST: ROBERT PLANT & THE SENSATIONAL SPACE SHIFTERS Torsdag 12. juni, 22.15 Bergenhus Festning – Plenen. Slik det har gått sport i å valfarte til Thurston Moore-, Kim Gordonog Lee Ranaldo-konserter for Sonic Youth-menigheten, er Led Zeppelin-tilhengernes eneste

1 1

mulighet for å få en smak av det legendariske rockebandet de elsker også å oppsøke prosjektene som frontes av bandets gjenlevende medlemmer (stort sett, riktignok: Led Zeppelin hadde vel et aldri så lite «comeback» for en stund tilbake, for å få solgt flere eksemplarer av «Best Of»-platen som ble utgitt omtrent samtidig). Bandets vokalist Robert Plant er heldigvis

fortsatt aktiv, med flere prosjekter, og han gjestet sist Bergen sammen med Alison Krauss. Nå har Bergenfest atter fått ham tilbake, sammen med bandet The Sensational Space Shifters, som kombinerer «nye varianter av klassiske Led Zeppelin-låter og psychobillytagninger av Mississippi-blues med afrikansk trance, psykedelia og kontemporære dansebeats».

BERGENFEST: LARS VAULAR Lørdag 14. mai, 21.30. Bergenhus Festning – Bastionen. Selv om vi har lyttet ihjel Lars’ diskografi har det ikke lykkes oss før for noen måneder siden å komme oss på en av hans konserter. Det vil si, Freakshow, gruppen han var med i helt i begynnelsen av karrieren sin (der også John Olav Nilsen i en kort periode opptrådte, så vidt vi husker å ha lest) spilte på skoleballet vårt den gangen det ble avholdt på Bergen Travpark der ute i Åsane-traktene, passende nok, men den gangen teller vi ikke med. Rapperens femte soloalbum 1001 Hjem ble utgitt i 2013, også den til stående ovasjoner, stort sett, og fikk en uventet hit idet Vaular lik en Ove Thue for det nye årtusenet laget fotballsangen «Gary Speed». Dette var da også sangen som runget i publikum på i Røkeriet lenge etter konserten var over, da vi endelig fikk sett ham spille. ID: 18 ÅR FESTIVALPASS: 2.250,(KAN OGSÅ KJØPE DAGSPASS)

2 1

Jonathan Wilson Clean Bandit Brody Dalle US Spidergawd The Districts Earthless Jon Hopkins THOMAS Kråkesølv DYBDAHL Emilie Nicolas US

QUEENS OF THE STONE AGE

THE NATIONAL

TORSDAG 7. AUGUST Conor Oberst Skambankt Bill Callahan Yoguttene OUTKAST Å BILL. Blood Orange F ! DAGJohndoe TORS Hanne Kolstø Thulsa Doom Kaveh Daniel Kvammen US

The Julie Ruin Little Dragon Jungle St. Lucia

JANELLE MONÁE US

FREDAG 8. AUGUST Joey Bada$$ Lulu James Deafheaven Farao I Was A King Gojira The Horrors John Wizards Comet Kid

RÖYKSOPP & ROBYN

Do It Again 2014

G AMayhem FREDLGT! UTSO Obliteration Neutral Milk Hotel Neneh Cherry HIGHASAKITE Store P

LØRDAG 9. AUGUST

Slowdive Angel Olsen Oslo Ess Mapei Neko Case Hjerteslag LL. FÅ BIAG! DARKSIDE Vilde Tuv LØRD Stein Torleif Bjella King Midas Omar Souleyman Nadine Shah Sharon Van Etten Aurora Aksnes Bombino Mac DeMarco Royal Blood UK

TODD TERJE LIVE

BRYAN FERRY

IRON MAIDEN Lørdag 28. juni, portene åpner 16.00. Bergenhus Festning – Koengen. Noen ting glemmer man bare aldri, og selv om mye har skjedd siden den gang vi tok ut penger i minibanken for å kunne betale den planlagte Iron Maiden-tatoveringen på armen, er det umulig å se bandets logo på konsertplakatene uten at

3 1

det rykker i begge føttene. Etter å ha spilt i Vestlandshallen er nå Koengen blitt det naturlige stedet for det britiske heavy metal-bandet når de kommer på et eksklusivt bergensbesøk. Deres eneste konsert på norsk jord holdes her, og sjangerens svar på The Rolling Stones (hva kan snittalderen være nå – 60? 65?) kommer garantert til å få festningsområdet til å syde av liv nok en gang. Iron Maidens

tilskuere ligner fotballfans, og jubler og synger med og hoier for et godt ord. Britene deler dessuten plakat med Ghost, Kvelertak og Sahg, som får æren av å varme opp for heavy metal-pionerene. Vi trekker i gamle band-t-skjorter med bilde av bandets maskot Eddie på, og drømmer oss tilbake. «Up the irons!» ID: 18 ÅR CC: 690,- (+ BILL. AVG.)

Foreløpig ikke plassert på dag: Bloody Beach, Bow To Each Other Følg oyafestivalen.no for oppdateringer – Billettservice.no | 81533133

06/2014

UTELIV

CINEMATEKET USF: «RIO BRAVO» Torsdag 5. mai, 18.30. Cinemateket, USF Verftet. Med storheter på rollelisten som John Wayne i rollen som sheriff og Dean Martin, som kledelig gestalter filmens syngende dranker, er «Rio Bravo» en westernfilm fra tiden før sjangeren tok nye retninger. Filmen er noe av en uskyldig affære, og den klassiske cowboyfilmen – med sin insistering på vektleggelsen av kampen mellom det gode og det onde – har blitt listet opp som inspirasjonskilde for regissører som Sergio Leone og Sam Peckinpah.

Foto: Thor Brødreskift

1 1

Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

FESTSPILLUTSTILLINGEN Åpen hele juni, Bergen Kunsthall. Å bli tildelt rollen som festspillkunstner er en æresbemerkelse som henger høyt. Siden 1953 har festspillutstillingen i Bergen Kunsthall vært blant de gjeveste separatutstillingene i landet. Skulptør Tone Vigeland nyter

allerede internasjonal anerkjennelse for sitt virke, og fra å ha jobbet mest med smykkekunst og kunsthåndverk tidligere har kunstnerskapet hennes tatt en dreining mot det skulpturelle de senere årene. Årets festspillutstilling nærmer seg sågar installasjonskunst. Med prominente navn som Emanuel, Per og

Gustav Vigeland i familien, er det en skulptør med generasjoner av kunstnere i slekten som stiller ut på Bergen Kunsthall. Og det gir det liksom bare enda et historisk sus, noe som jo går hånd i hanske med denne bautaen som er Festspillene i Bergen. CC: 50,-

CUPPING PÅ BERGEN KAFFEBRENNERI Hver torsdag, Bergen Kaffebrenneri. Fast torsdagstradisjon. Hver torsdag morgen har gjengen på Bergen Kaffebrenneri på Møhlenpris åpen cup-

ping. Gratis. Her kan man starte dagen med en runde smaksprøver av ferskkvernet, nybrent kaffe rett fra den store brenneren «Fru Petroncini» i hjørnet av brenneriet. Under cuppingen får du smake deg gjennom BKBs sortiment, fra

de lysbrente og mest fruktige til de mest mørkbrente. Og alt imellom. Så får du heller vente noen timer med å ta dagens neste kopp.

2 1

3 1

06/2014

AV THOMAS COOK

JANOVE (38) Norge – Jeg tror jeg er han fra Kaizers Orchestra.

MARCEL (35) Peru – Vel, jeg er en mekanisk ingeniør fra Peru og har likt musikk i 25 år, siden jeg var barn. Hvor mange plater har du? – 1000 plater!

LAURA (36) Spania – Laurina, 13.

JOÃO, (20) Portugal – Oi, eksistensialisme på denne tiden av dagen! Jeg er en kul person og musikkavhengig.

GIULIA (32) Italia – En veldig kul person.

VANESSA (34) Spania – Jeg tror jeg er Vanessa Stankiewicz. Er du sikker? – Positiv.

MIGUEL (29) Spania – Jeg tror jeg er den beste, men ikke på den måten. Jeg gir alle mitt beste, derfor er jeg den beste.

FE, (27) Belgia – En glad jente. Jeg vet ikke hva mer. Nyter livet.

MARIA (26) Spania – Awesome!

ITAY (23) Israel – Oi, det var rart. Akkurat nå er jeg kongen av verden! Fordi jeg er på akkurat det stedet jeg vil være.

YOGEV (23) Israel – En reisende.

MARIA (26) Argentina – På toppen av awesome.

HVEM TROR DU AT DU ER?

TEKST OG FOTO: NIKOLAI KLEIVAN OG DANIEL RAMBERG // STED: PRIMAVERA SOUND FESTIVAL, BARCELONA

JAVIER (26) OG ANDREA (24) Spania – Bare en spansk gutt som prøver å ha det gøy. – En jente som vil se Arcade Fire.

06/2014

02 11

23.–26.JULI SKJERJEHAMN

09 15 14

21 10

CC COWBOYS LARS VAULAR IDA MARIA SIVERT HØYEM JONAS ALASKA KARI BREMNES 01

STEIN TORLEIF BJELLA THULSA DOOM VIOLET ROAD BACKSTREET GIRLS 08

11 DEATHCRUSH 12 ANTON 16 TIGER

RUUD I TERAPI 13 ROBERT MOSES AND THE HARMONY CRUSADERS 14 PHONE JOAN 15 YUMA SUN BELL 17 SLEGEST 18 ÒSK 19 ERLEND ROPSTAD 20 EYE EMMA JEDI 21 AURORA AKSNES 22 GRACE & MENACE 23 SWEDEN + DJ’S: TARJEI STRØM (SEXY), TEDDY TOUCH (SOULDROP), THOMAS URV (PLOINK) & VJ BN (THE BIRK) WWW.UTKANT.COM

GATELANGS

KONG OSCARS GATE Et av byens eldste gateløp er halvt gnagd i stykker av tidens tann. TEKST THOMAS COOK FOTO KNUD KNUDSEN. ARKIVET ETTER FORMANNSKAPET, BERGEN BYARKIV Den som leter, skal finne svar. Og er man oppmerksom vil man saktens fortsatt kunne finne spor etter Kong Oscars gate sine velmaktsdager: Fremdeles står deler av lindealleen som Hans Tank en gang plantet langs begge sider i forlengelsen av gaten, i retning Kalfaret. De eldgamle trærne ligner elefantben - knokler, rynker, utvekster - og blir av Grønn Etat (eller hvem det nå er som har ansvaret for denne delen av bybildet) jevnlig trimmet for ikke å vokse seg for store for fotgjengere eller bilister. Dessuten står Stadsporten fortsatt relativt rakrygget, skjønt dens funksjon som eneste inngangsport for innfartsåren til Bergen har utspilt sin rolle. Nå er den blitt til lager. Mye har skjedd siden tiden dette var inngangen til byens kjerne og havn - ikke minst har det vokst frem et flettverk av veier som alle fører til byens sentrum fra hver sin kant. Bak Stadsporten ligger fortsatt byen, om enn det økonomiske og geografiske tyngdepunktet har forskjøvet seg noe vestover siden den gang. Som gatens inngangsport mot byen ligger gourmetrestauranten Colonialen. I lokalene der Jacobs i en liten årrekke med hjertet utenpå skjorten disket opp med den ene kortreiste delikatessen etter den andre, før det ubønnhørlig tok slutt mot slutten av fjoråret, har den kvalitetsbevisste restaurantkjeden (som det jo har blitt) tatt over. Jacob Berstad, hvis navn i generasjoner etterpå altså var ensbetydende med huset det holdt til i, solgte kontormaskiner og -innredning til en gang ut på andre halvdel av 1900-tallet. Og fortsatt, mens Jacobs serverte brosme og reinsdyr og alskens godbiter holdt hostellet Jacobs Apartments til i bygningen, og gav omgivelsene et internasjonalt, flyktig anstrøk. Og utenfor, i bakgården, som er en slags skjult juvel i strøket, sto en ung mann iført kjole, han sang og spilte gitar og forsøkte påtrengende å spre sin entusiasme for omverdenen, som stort sett besvarte hans predikantaktige utfoldelser med et skuldertrekk og en stor slurk av glasset med øl som sto foran dem. Hva er vel en gate uten en ordentlig bule? Puben Victoria ligger i lobbyen til det forhenværende hotellet med samme navn. På små hotellrom i etasjene over bor studenter og lignende livsformer i limbo-(til)værelse, før de blir kastet ut til fordel for utenlandske tilreisende idet turistsesongen slår inn for fullt. Victoria er Kong Oscars gates viktigste vannhull,

06/2014

og kan i likhet med Gjestehuset på stikk motsatt side av byen karakteriseres som en hotellbar helt fri for hotellgjester. Slik var det også da vi på vei fra København til Lübeck fordrev en halv dag på en liten kjellerbar i Nyhavn. Opp de fire-fem trinnene fra kjellerlokalet til fortauet utenfor, der vi satt rundt et bord, kom stadig den gamle, hvithårede mannen i sort dress med serveringsbrettet fullt av halvlitere. Den baren glemmer vi aldri. Jeppes Badehotell, het skjenkestedet: «Det eneste hotellet i København uten rom». (Skjønt, rom hadde de vel flust av i barhyllene.) Kokken holder pubgjestene på Vic’en (Victoria, red. anm.) med husmannskost, øl, fotball og musikk. Uten Victoria mister Kong Oscars gate pulsen, pusten, nerven. Blant de første stedene i sentrum vi frekventerte var Vågen Fetevare, også den oppkalt etter det som en gang i tiden hadde vært lokalets eksistensgrunnlag. Kafeen vis-àvis pølseboden Trekroneren kunne i beste fall sies å være farget av tidens tann, men det var likevel noe ved kombinasjonen av det malingsflassende veggpanelet, det gamle, knirkende møblementet som helt manglet noen stilmessig fellesnevner (foruten slitasjen, altså) og den påtrengende dolukten som preget de to-tre bordene som lå i begge retninger fra toalettdøren som appellerte til unge mennesker i søken etter noe eget. Det er ikke lenger rause blingser med tunfisksalat å få på Vågen Fetevare, etter stadige eierskifter kombinert med noen uheldige episoder med skjenkekontrollen. Området rundt Korskirken preges i dag mer enn noe annet av klientellet som har disse omgivelsene som sitt revir. Foran Korskirken sitter en gruppe folk og drikker i solen, de hoier, inntil kirkeveggen står et par og krangler, tonen er aggressiv, men sløret. Alkoholikere og andre rusmisbrukere benytter blant annet hjelpetilbudene fra Kirkens Bymisjon i Vågsbunnen, hvor de kan få en sengeplass for 15 kroner natten. Indremisjonshjemmet har hjulpet byens løse fugler i omtrent et århundre, og har beboere som søker ly i alt fra en natt til flere år av gangen. På benken bak Korskirken sitter en mann og drikker, ved siden av seg har han en Bunnpris-pose med øl. Trekronene filtrerer sollyset gjennom løvet, det gir en slags ly, et avgrenset rom, en himling. Bak ham står en bautastein, et monument over de falne marinegastene i sjøslaget ved Alvøen i 1808, der de ble angrepet av en britisk fregatt. Han tar en slurk, selv i ferd med å bli slukt av det mørke dypet på bunnen av flasken. Det reises ingen bautasteiner for slike som ham.

GATELANGS

Jeg er sjokkert over hvor mye tagging og boss det er blitt. Det gir hele området et fritt-frem-for-alt-preg. – FORHENVÆRENDE BYANTIKVAR SIRI MYRVOLL OM VÅGSBUNNEN, TIL BERGENS TIDENDE (15/4-2010).

06/2014

KUNST

NETTAUKSJON

SELGE/KJØPE BLOMQVIST.NO

KNIPSU The Pleasure of Negative Emotions. Til 15. juni. Mugne, rotnande matvarer, aldring, næringsmiddel prosessert gjennom fordøyingskanalane til menneske og andre dyreartar, sorgtunge apekattar

som allereie har døydd, treskulpturar med vrengte innvollar og kjønnsorgan, institusjonalisering, hekseri og sjamanisme samt håplause forsøk på å sette køyrereglar for komplekse mellommenneskelege relasjonar. Dette står på dagsordenen i Knipsu si gruppeutstilling The

Pleasure Of Negative Emotions der kunstnarane Mattias Härenstam, Jessie Kleemann, Iben Mondrup, Paula Muhr og Perttu Saksa let deg kjenne på (u)behaget i (u) trygge omgjevnader: det kunstnarstyrte visingsrommet Knipsu i Komediebakken. www.knipsu.no

ENTREE Oliver Laric: ??? 3D. Til 13. juli. Oliver Laric har tatt sin handhaldne 3D-scannar fatt og laga digitale 3D-modellar av fire marmorsøylar frå palasset Yuanmingyuan, Beijing, Kina via KODE i Bergen, som har hatt dei i samlinga si sidan tidleg 1900-tal, men no er i ferd med å

tilbakeføre til opphavslandet mot nokre motytingar – mellom anna 10 millioner sponsorkroner. Det kjem nok godt med, tenkjer vi. Den digitaliserte informasjonen har via ein 3D-printar på Stord blitt manifestert på nytt i den eksterne røynda i tre millimeter (det er av og til nok) tjukk plastikk, frakta med automobil til Bergen sentrum og kan no skodast

på Nøstet, der dei forminska søylekopiane stolt står montert på ein overdimensjonert pidestall av MDF. Dei digitale modellane kan lastast ned av kven som helst med tilgjenge til Internett frå yanmingyuan3d.com, slik at alle og ein kvar potensielt kan ha kopiar av søylene i si varetekt. Storslege initiativ! www.entrebergen.no

06/2014

STAS

KUNST

engasjerende lærerikt tankevekkende

RÅTT

Teknisk museum er stedet i sommer, uansett alder! I en fusjon av historiske gjenstander og nyskapende digital teknologi engasjerer jubileumsutstillingen,

TING: Teknologi og demokrati,

GALLER SPLIT Eit par mysteriekunstnarar. Anslagsvis medio-slutten av juni. Sidan Galleri Split (som fasiliterer duoutstillingar og andre kunstnariske tiltak med ein eller annan form for innebygd splitt) er eit vaskeekte kunstnarstyrt initiativ drive på

dugnadsand og gjer-det-sjølvinnstilling, finst det i skrivande stund få detaljar om utstillinga, performancen eller prosjektet som skal finne stad der i midten/ slutten av juni og/eller juli. Dette vil bli den fjerde, men forhåpentleg ikkje siste, utstillinga i dei gamle kontorlokala over Bergen

deg til å utforske aktuelle temaer på en helt ny måte. Stas!!!

Kaffebrenneri på Møhlenpris, og lesaren anbefalast å følgje med på aktuelle informasjonskanalar – underskog, utstillingsguide.no, facebook – for å sørge for å få vite om det som hender utanfor den etablerte institusjonen, i periferiet av kunst-Bergen. www.facebook.com/GalleriSplit

LANGT OPPE I FJELLHEIMEN Hardbakka Ruins Project. 1. juli til 15. juli. Nissar og dverge byggar i berge, og kunstnarar og arkitektar gjer intervensjonar i Byfjellene. Hardbakka Ruins Project arrangerast i år for andre gong. Prosjektet plukkar opp tråden der det romantiske landskapsmåleriet – den estetiske retninga som brakte den sublime naturopplevinga inn i gallerirommet – slapp, og bringer i stadet den potensielt subversive kunstopplevinga ut i naturen. Mellom dei overgrodde ruinane av eit gardsbruk, i nærleiken av Svartediket, skal ei gruppe kunstnarar og arkitektar gjennomføre stadspesifikke estetiske tiltak i fleng, slik at du og dine friskuskompanjongar kan komplementere fottur til fjells med ein dose kultur. Eller, alt etter som kva for vinkel ein vel å sjå det heile frå, få naturopplevinga forpurra og sinnet manipulert av skumle, skjulte, kunstnariske motiv – lik ei hulder i skogen. harbakkaruins.wix.com/bergen

ÅPENT HVER DAG I HELE SOMMER (20.6 - 20. 8) STORT JUBILEUMSPROGRAM, sjekk www.tekniskmuseum.no

MORSOMT KULT BUSS: 54,25 og 22 TOG: Gjøvikbanen T- BANE: til Storo, og videre med trikk nr 11/12

06/2014

BERGEN KUNSTHALL Tone Vigeland: Muster. Til 17. august. Festspillustillingen – eit av kunst-Noregs gjævaste kunstnariske oppdrag – viser i år arbeid av Tone Vigeland, sølvsmed og smykkekunstnar: eitt gigantisk eit i kvar av Kunsthallen sine hallar

(med mindre kvar av dei cirka tusen – eller fleire? – spikrane som har blitt hamra inn i den største hallen si langside skal reknast som eitt arbeid), i tillegg til ei mengd mindre verk på No. 5. Det heile utgjer eit høveleg forvitneleg skode, ein slags metallisk post-minimalisthybrid av Robert Morris’ filthaugar,

Eva Hesse sine sjølvutstrekte latex-skulpturar og Richard Serras rustne metallkolossar, framstilt med gravitasjonen som kunstnarisk co-ko-kokonspiratør. www.kunsthall.no

AV RASMUS HUNGNES

KODE holder åpent kl. 11–17 alle dager i sommer. Hver lørdag og søndag er det åpen omvisning i en av våre utstillinger. PROGRAM JUNI/JULI: Lørdag 7. juni kl. 13 KODE 4 Omvisning i avdeling for moderne kunst Tema: Pablo Picasso Søndag 8. juni kl. 13 KODE 2 Omvisning i utstillingen “Bård Breivik. History” Lørdag 14. juni kl. 13 KODE 2 Omvisning i utstillingen “Bård Breivik. History” Søndag 15. juni kl. 13 KODE 3 Omvisning i Rasmus Meyers samlinger Tema: Norsk Gullalder Fredag 20. juni kl. 19 KODE 1 Utstillingsåpning “Den klassiske reisen” (gratis inngang) Lørdag 21. juni kl. 13 KODE 1 Omvisning i utstillingen “Den klassiske reisen” Søndag 22. juni kl. 13 KODE 1 Møt kuratoren: Knut Ormhaug om utstillingen “Den klassiske reisen” Lørdag 28. juni kl. 13 KODE 2 Omvisning i utstillingen “Bård Breivik. History” Søndag 29. juni kl. 13 KODE 1 Omvisning i utstillingen “Den klassiske reisen”

Søndag 6. juli kl. 13 KODE 1 Omvisning i utstillingen “Den klassiske reisen” Lørdag 12. juli kl. 13 KODE 3 Omvisning i Rasmus Meyers samlinger Tema: Harriet Backer Søndag 13. juli kl. 13 KODE 3 Omvisning i Rasmus Meyers samlinger Tema: J.C. Dahl Lørdag 19. juli kl. 13 KODE 4 Omvisning i Nikolai Astrup Søndag 20. juli kl. 13 KODE 1 Omvisning i utstillingen “Den klassiske reisen” Lørdag 26. juli kl. 13 KODE 2 Omvisning i utstillingen “Bård Breivik. History” Søndag 27. juli kl. 13 KODE 1 Omvisning i utstillingen “Den klassiske reisen” Studentpris: kr. 50,- / gratis for studenter hver torsdag Ordinær: kr. 100,- / kunstklubbmedlemmer: gratis

Fra utstillingen ”Bård Breivik. History” i Tårnsalen, Partitur for en lengre samtale, © Bård Breivik / BONO 2014. Foto: Dag Fosse / KODE

Lørdag 5. juli kl. 13 KODE 2 Omvisning i utstillingen “Bård Breivik. History”

Foto: Thor Brødreskrift

SCENEKUNST

er akkompagnert av de poetiske sangtekstene til John Olav Nilsen. «Gir du fortsatt navn til alle våre døde barn eller bare det ene, det ene som forsvant», denne strofen fra Nilsens sang «Hundeår» går igjen som en nøkkelsetning i Gryttens tekst. Det er uenighet blant anmelderne om hvor godt sammenflettet sangtekstene og replikkene er. Noen ganger fungerer det bra, andre ganger skurrer det litt. Musikken er framført av skuespilleren og musiker Thea Hjelmeland som har fått sin egen DJ-boks på scenen hvor hun beatboxer, sampler og utfolder seg fritt med Nilsens

musikk. Scenografien er enkelt innredet som en stue, med to stresslesser midt i rommet og Loddefjords betong-skyline i bakgrunnen. Regissør Lasse Kolsrud har klart å skape en spenning i karakterenes elsk/hat-forhold og Gryttens handlingsforløp. Sånne som oss representerer et frisk pust i DNS’ ellers så fisefine høykultur. Forestillingen spilles fram til 21. juni og er absolutt verdt å få med seg. VG skriver blant annet i sin anmeldelse at «(…) det er smått utrolig at Sånne som oss er Gryttens første originalmanus for teater». www.dns.no

Foto: Magnus Skrede

som oss er et hverdagsrealistisk familiedrama som finner sted i en liten blokkleilighet i Loddefjord. Vi møter tre generasjoner med par, det turbulente ekteparet Bente (Ragnhild Gudbrandsen) og Frank (Bjørn Willberg Andersen), gifteklare Tom (Jonatan Filip) og Emilie (Ingvild Holthe Bygdnes) og besteforeldrene, som spilles av Wenche Kvamme og Yngve Seterås. Familien er bundet sammen av en mørk hemmelighet som utfordrer båndene dem imellom. Handlingen tar opp temaer som kjærlighet og sorg, de store følesene og de små historiene. Frode Gryttens tekst

Foto: Thor Brødreskrift

SÅNNE SOM OSS Spilles frem til 21. juni, kl. 19.30 (lør. 18.00). Teaterkjelleren, Den Nationale Scene. Årets teatersesong nærmer seg sesongslutt og rundes av på Den Nationale Scene med Frode Gryttens dramatikerdebut Sånne som oss, som hadde premiere 10. mai. I forkant av premieren hadde det rettet seg skyhøye forventninger til forestillingen, og skal vi tro anmelderne infridde den. Forestillingen har fått terningkast fem og gode omtaler av samtlige norske aviser, blant dem VG, Dagbladet, Bergens Tidende og Klassekampen. Sånne

TRE HEDDAPRISNOMINASJONER TIL ROBIN HOODS HJERTE Hedda-prisene deles ut 15. juni. I høst tok Den Nationale Scenes forestilling Robin Hoods hjerte oss med inn i Sherwoodskogens magi, nå er den nominert til hele tre Heddapriser. Robin Hoods hjerte hadde premiere på Store Scene 5. oktober 2013 og er utviklet av de islandske regissørene Gisli Örn Gardarsson og Selma Björnsdottir i samarbeid med Royal Shakespeare Company. Forestillingen er nominert til Årets barne-og ungdomsforestilling, mens Eric del Barco Soleglad er nominert til Beste mannlige medspiller for rollen som prins John og Bökur Jónsson for Beste scenografi- og kostymedesign. I denne oppsetningen er ikke Robin Hood en edel helt, men en kriminell tyv og

Foto: Magnus Skrede

06/2014

morder. Forestillingen skåner på ingen måte barna, men tar dem på alvor og viser dem skumle scener med slåsskamper, ran og halshugging. Kombinert med en god dose humor, representert ved blant annet Eric del Barco Soleglads karikerte iscenesettelse av prins John, er Robin Hoods hjerte en velbalansert barne- og ungdomsforestilling. Scenografien er storslått og inviterer til lekenhet og akrobatikk. Skuespillerne entrer scenen fra taket via tau eller kommer seilende ned det største scenografiske elementet, en buet gressbakke. Forestillingen ble godt mottatt både av barn, voksne og anmeldere. Teateranmelderen i Bergens Tidende var spesielt begeistret og beskrev forestillingen slik, «Gardarsson og co. har laget en forestilling preget av overskudd og snedige teater-

løsninger, med høy kvalitet i alle ledd, og som ikke blir kjedelig et sekund». I løpet av året har Heddaprisjuryen sett og vurdert 150 forestillinger over hele landet. Av disse har 21 forestillinger fra 15 forskjellige teatre blitt nominert til ti ulike kategorier. Robin Hoods hjerte kjemper mot forestillingene Doktor Proktors prompepulver av Riksteatret, Hundre hemmeligheter – som er et samarbeidsprosjekt mellom blant annet Cirka Teater og Trøndelag Teater, Tonje Glimmerdal av Det Norske Teatret og Vildanden av Riksteatret om å vinne den gjeve prisen Årets barne- og ungdomsforestilling. www.dns.no www.heddaprisen.no

AV AMANDA ØIESTAD NILSEN

www.bygdalarm.no

MUSIKK

ANMELDELSER

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

Se her ja … Mariah er tilbake i godformen jo! – MARIAH CAREY, SIDE

De som ikke brydde seg om ham før vil ha en bit av kaka. De som var fans før synes – KIDD, SIDE 58 han har solgt seg.

Den som kjenner sine begrensninger, har ingen. – RÖYKSOPP & ROBYN, SIDE

BEST AKKURAT NÅ Daniel Ramberg 1. Ben Khan – 1992 EP Må slutte å rappe, men kan fortsette med resten. 2. Ought – Habit Vokser seg til å bli en god vane. 3. Kidd – Ryst pagne Jeg vil også smide tusser så det regner! Mer tussesmiding! 4. Sharon Van Etten – «Every Time the Sun Comes Up» Den eneste låta om illevarslende soloppganger du trenger. 5. Cymbals Eat Guitars – Jackson Faller heldigvis ned på riktig side av patos- og selvhøytidelighetslinja.

Karima Furuseth 1. Frak – Fusion In Park 12" (Kontra-musik). Malmø i mitt hjerte #1. Futuristisk 303-acid med lushe synther, gitt ut på et av Sveriges mest interessante labels. 2. Rivet – Bear Bile EP (Kontramusik). Malmø i mitt hjerte #2. Rivets siste EP er ikke bare en investering i harmonier, men også en investering i kampen mot såkalte «bile bears» som holdes i fangenskap slik at gallen kan brukes i tradisjonell kinesisk medisin (say whaaaat?!). Mer technokrati i musikken, takk! 3. Delroy Edwards – Slowed Down Funk Vol. 1 20 minutter med G-funk according to Delroy Edwards. Hadde jeg bare bodd i L.A., hatt førerkort og en Honda Civic ‘97 med fungerende bilstereo. 4. Store P feat. Lars Vaular – «God Idé» (NMG-G Huset). Har snurret konstant siden Regnmannen ble sluppet, og var mitt substitutt for nasjonalsangen

på 17. mai. Har en uttalt softspot for samtlige saksofonsoloer som finnes (no joke!), men denne forbigås bare av «Careless Whisper» (som åpenbart er på førsteplass). 5. Telephones – The Ocean Called EP (Running Back) The ocean called … they’re running out of shrimp! Humoren sitter løst i fingrene på den berlinbaserte produsenten Telephones (Henning Severud), hvis utgivelser irriterende nok ALLTID blir utsolgt på null komma niks (Juno called … they’re running out of you). Tenk house og balearic med sand mellom tærne.

Andreas Dahl 1. Drexciya – Neptune’s Lair (Tresor) Viktig re-issue, denne har lenge ligget i ny-bruktbil-sjiktet på Discogs. En afrofuturistisk tolkning av Atlantis-myten, som forteller historien om hvordan de ufødte barna til gravide slaver som ble kastet av båten under

Nadda Noor 1. Beglomeg – «Zombie Tapaz (Wassefall & Mayen Remix)» Nå kommer stoltheten min over nasjonen vår frem. Hadde jeg vært bosatt på Gran Canaria, hadde jeg nok kun opplevd en utvasket house-dj med interesse for å remikse gamle Scooter-sanger, mens her hjemme får jeg dette. <3 2. Abdulla Rashim – «Afar Depression» Kan depresjon kurere depresjon? Jeg føler at jeg kan søle varm kaffe på meg selv uten å banne, med denne låten i bakgrunnen. 3. LFDM – «LHF 3» Ser du meg jogge i gaten denne måneden, er det mest sannsynligvis «LHF 3» som får blodet til å strømme og motivasjonen til å holde seg på topp. Det er søren meg ikke noe «Eye of the

Malin Kulseth 1. Mariah Carey – Me. I am Mariah … The Elusive Chanteuse Her-re-guuuuud. Terningkast 5+. 2. Röyksopp & Robyn – «Monument» Noen liker de første fem minuttene best, jeg foretrekker de fem siste. Uansett er alle minuttene veldig bra.

slaveriet utvikler gjeller og etablerer et undersjøisk folkeslag som på senere album reiser ut i rommet, tonesatt til skarp elektro. 2. John Roberts – «Ausio» (Dial Records) J-Rob skifter stil til noe som kan minne om en moderne Berlin-tolkning av soundtracket til Mario Kart 64 (Som forøvrig er et glimrende album. Jeg har «Koopa Troopa Beach»-låten som vekkerklokke, og jeg blir like glad hver gang jeg våkner). 3. Copeland – «Fit 1» (Fra Because I’m Worth It, Selvutgitt) Debut fra eks-Hype Williams-medlem og anonym type Inga Copeland. Kjøpte albumet fordi hun så bra ut på coveret, fikk åtte fornuftige pop-låter. Alle vinner. 4. Swans – «She Loves Us» (Fra To Be Kind, Young God Records) Nnngghhhhh.

Tiger» som får meg i gang. 4. Rezzett – «Zootie» Den følelsen når kjeller’n på Jaeger er stengt, og du sniker deg inn for å skru på taklyset og danse til denne lo-fi jungle-greia, alene i harmoni. 5. Royer – «Gracie» Kan jeg få lønn snart eller? Jeg vil gjerne kjøpe denne skiva før jeg må ty til Discogs og betale en uverdig høy pris. Men, den er jo verdt det.

Jørgen Nordeng 1. Piraterna – «Astma» Sveriges neste generasjon rappere er livsfarlige. 2. J. Stalin – S.I.D. (Shining in Darkness) Vestkystens mest underverdurderte. Hadde han bare kunnet begrense seg ville han vært 2pac. 3. Notis & Iba Mahr – «Diamond Sox» Når en av den nye reggaerevivalens hjørnesteiner tør å ta steget ut av komfortsonen skjer det magiske ting. 4. Lil Boosie – «Heart of a Lion» Boosie er tilbake og Touchdown 2 Cause Hell er kanskje årets mest spennende (dobbelt)-album. 5. Suku (Ward 21) – «Get And Nuh Chat» Ward 21 fortsetter å leke seg med dancehallhistorien, her med Tigers «When», og det høres ut som de har det sjukt morsomt i studio.

Svein Strømmen 1. Mayhem – Esoteric Warfare (Season of Mist) Skrekkscenario: Se for deg et Norge uten Mayhem. Haha! FOR et konsept! Nei, la oss tenke på noe annet. Tenk på noen flotte hester som er ute og løper på steppene. Vinden i manen! Lyden av hovene! Hestesamholdet! Tenk på en herlig kopp kaffe! Eller tenk på at verdens beste metallband har nytt album ute AKKURAT NÅ. 2. Haraball – «Off my meds» (Fysisk format) Årets beste Rudimentary Peni-låt. 3. Morrissey – World peace is none of your business (Harvest/Capitol) Skiva kommer 15. juli. Har ikke hørt den ennå. Årets album likevel. 4. Lillebror Sande Larsen live på «Lille Norge» på Granca 17. mai «Creedence, har dere hørt om dem?» 06/2014

MUSIKK

BEGRENSNINGENES MONUMENTALISME RÖYKSOPP & ROBYN Do It Again WARNER MUSIC

Jeg har alltid foretrukket EP-er over fullengdere. Ikke bare fordi jeg beundrer mennesker som klarer å fatte seg i korthet og likevel melde noe meningsbærende (historisk sett bør seks ord være nok), men fordi man aldri bør kimse av at det er i begrensningene mulighetene ligger. Röyksopp og Robyn har allerede avslørt at de med stor sannsynlighet kommer til å slippe en fullengder sammen til høsten, men etter å ha hørt Do It Again, håper jeg konstellasjonen aldri rikker seg en millimeter unna det stramme EP-formatet. På bare fem spor, over forskjellige musikalske landskap, forklarer de hvordan den som kjenner sine begrensninger, ikke har noen. EP-en åpner med ti minutter lange «Monument». «This will be my monument, this will be a beacon when I’m gone», synger Robyn, og illuderer til hva som kommer til å stå igjen etter hennes død. At startskuddet går av med tutende melankoli, Emanuel Vigeland-aspirasjoner og svanesang, er ikke et nikk i retning resten av albumet, men en liten påminner om artistenes evne, på hver sin kant, til å beherske det gravalvorlige. Den sedate åpningen til tross, i det låten har spilt

seg ut med en over to minutter lang saksofonsolo, er det bare for å forberede kroppen på at innvollene skal rokkes. En rettferdig redegjørelse av «Say It» ville vært et slags essay som tok for seg hvor sømløst Robyn og Röyksopp klarte å sammenflette den elektroniske musikkens godartede bestanddeler, fra Chicago, via Tromsø til Detroit, men for å haste seg til en konklusjon fri for tirader: banger. La meg kontekstualisere – det er litt som å spole seg gjennom en stop-motion-video av betongblokk bygges opp, sten for sten. Fra en enkel basstromme til ruvende monument. Tittelkuttet er platens eneste minimale feilskjær, i bunnen veldig god, men tilsnittet av eurotrash-produksjonen overstyrer de gode harmoniene. Imidlertid ingen krise, når italo-sparringen «Every Little Thing» gjør bot for det millisekundet av tvil foregående låt fremprovoserte. Det er likevel avslutningen, hvor det høres ut som om Robyn har spilt inn vokal på mobil, som utmerker seg som rosinen i pølsa. «Inside The Idle Hour Club», hvilket høres så ensom ut som tittelen impliserer, er en ti minutter lang ambient-østers som åpner seg sakte for å avsløre en perle, og som nesten, NESTEN, gjør at det bare er Biosphere og Aphex Twin som gjør rangen stridig. Karima Furuseth

KIDD Kiddæsancen (CHEFF RECORDS)

Kidd-essensen: pige, vin og sang Er det bare to år siden Kidd slo igjennom? Tida går fort nå i internettalderen, og den unge dansken koketterer over det selv på «Kongene av 2011». Litt ironisk at Kidd på sin korte tid i rampelyset har rukket å gå fra å bo på diverse sofaer og knapt ha til en lille morgenmand, til å bli hele Danmarks yndlingsbajas, for så å forsvinne fra radaren, og nå altså. Comeback. I en alder av 25 år. Kidd var et såpass friskt pust at vi kan regne dansk rap i tidsepokene før og etter Kidd. Han representerte noe nytt, en annerledes generasjon. Upretensiøst, lekende og med en nesten urytmisk og nasal stil som har sine forfedre i folk som Rammellzee, selv om det er heller tvilsomt at Kidd har hørt på ham. Kiddæsancen er kanskje teknisk sett hans første virkelige fullengder, men tematisk sett er den et klassisk

IAMSU! Sincerely Yours (HBK GANG/IMPORT)

Bli med på fratparty Vestkysten er i ferd med å ta balletak på rapbransjen igjen. Ikke siden g-funkens glade dager har California stått for så mye innovativ, og ikke minst populær rapmusikk. I sentrum finner vi det såkalte ratchet-soundet, i stor grad forbundet med Los Angeles-produsenten DJ Mustard. Dette soundet: opptempo, simplistisk og basslinjedrevet, er såklart bygd på restene av Hyphy-soundet som oppsto i Bay Area rundt millenniumsskiftet og hadde sin storhetstid rundt midten av forrige tiår, og er, takket være omfavning av alle fra Tyga til Young Jeezy, glohett i dag. IAMSU! og hans Heartbreak Gang har bidratt til sjangeren

06/2014

over en rekke mixtapes, nå sist Sage The Gemini sitt gjennombrudd «Gas Pedal». Som navnet tilsier er de ikke akkurat tøffasser. Vi snakker danseglad ungdom med dameproblemer. De skiller seg som sådan fra Bay Areas tradisjoner, som enten har vært beintøff Mobb Music, eller syrete og alternativt. IAMSU! lager livsbejaende, forsiktig og oppløftende rap. Det er som om ratchet har blitt voksen. Eller veslevoksen. Sjangeren har vært forbundet med lettbeinte rappere som er flinkere til å lage fest enn å prate fornuft. På «Ascension» låner IAMSU! Jay Z sin linje om å være «lyrically, Talib Kweli», og ambisjonene ligger der. Problemet er at han ikke har mye annet enn prate om enn å danse sammen med gjengen sin, sjekke opp collegejenter og røyke litt jazztobakk.

Ikke at man trenger å være så jævla knallhard, men IAMSU! sitt største problem er at han ikke har noe særlig å melde. Til og med disse temaene kan gjøres med brodd. Det er flinkt, da. Soulete og modent. Både Drake og voksenrapsfæren til The Roots lurer i bakgrunnen, men først og fremst er dette for hipstere «On Instagram Straight Flexing». Når han kommer i gir på låter som «Plan B» gnistrer det nesten, og lydbildet på Sincerely Yours er et fett og sammenhengende stykke arbeid. Det er vanskelig å ikke like IAMSU! men det er også vanskelig å la seg engasjere voldsomt. Hadde IAMSU! levd for 25 år siden så kunne han vært soundtracket til den tvserien hvor Lisa Bonet fra The Cosby Show dro på college. Jørgen Nordeng

andrealbum. De som ikke brydde seg om han før vil ha en bit av kaka. De som var fans før synes han har solgt seg. Fristelsene er for mange. Damene er villige og billige, han er redd for å miste seg selv i all hypen. Alle kjenner apen, apen kjenner ingen. Nå har jo Kidd gjort flere apestreker enn plater, men dog. Kidd sin styrke ligger ikke i det rent tekniske. Han er ingen stor rapper, styrken hans ligger i personligheten. Den lakoniske humoren han bruker for å formidle historiene vi kan så godt fra før. Kidd er rett og slett en likanes kar, og jeg tror knapt det blir gitt ut noe mere tidsriktig rapalbum i Skandinavia i år. Klubbete, morsom og uforutsigbar. Trappete, housete, dansete. Veldig hitfokusert, og overraskende konsekvent og stramt. Hovefestivalen burde rive seg i håret for at de ikke fikk med seg Kidd, for Kiddæsancen er meget mulig plata som kan introduserer København-hipsteren for resten av Skandinavia, sånn på ordentlig. Jørgen Nordeng

MUSIKK ERIK DE TORRES Kjør Pent SISTE STEG

Vellykket språkskifte Erik De Torres var langt fra den verste norske rapperen på engelsk, men etter overgangen til morsmålet har han plutselig blitt en langt mer spennende artist på den norske hiphop-scenen. Singlende «Kjør Pent» og «Mere meg» var de første, lovende smakebitene fra det tidligere Kid Fuego-medlemmets nye sti, og hans nye morsmålsfullengder fortsetter heldigvis med mye av det samme, velfungerende 90-tallsinspirerte soundet. Slik vi har opplevd med mange andre norske rappere, åpner bruken av eget språk for et videreutviklet tekstunivers, og gir Torres sine hverdagshistorier nytt og interessant liv. Flowmessig fungerer ting også bedre nå, selv om han roter seg bort enkelte steder – blant annet på tungeflokende «Hør Hør». Forkjærligheten for melodidrevet hiphop er derimot ikke skiftet ut , og Torres hjelpes denne gangen med stort hell av sangerne Paul Tonning, Abdi Baisa og Zawadi, mens et stødig lag av beatmakere overbeviser på produksjonsfronten. Cracklab-veteranen Tom 12" og Marshtini har hovedansvaret, men både Skurk, Salvador Sanchez og Handycat leverer fint. Sistnevnte er forøvrig noe så hyggelig som en norsk, kvinnelig hiphop-produsent! Med albumet Kjør Pent har Erik De Torres virkelig fått ladet rapbatteriene, og med tanke på sceneerfaringene han har opparbeidet seg på senere år, kan oslorapperen kjapt vise seg å bli en av de mer interessante live-opplevelsene i norsk hiphop framover. Mathias Rødahl

MASTODON Once More 'Round The Sun (WARNER)

Snakker så du skjønner Siden Mastodon har for vane å ta noen sjumilssteg i mellom hver albumutgivelse, uansett hvilken retning det måtte være i, er det kanskje ikke rart at Once More 'Round The Sun er litt skuffende etter første gjennomlytt. Det høres ikke umiddelbart ut som de har gått så drastisk til verks som vi er vant til. Mastodon byr på store, selvsikre riff som marsjerer over i mystiske harmonier, sørstatstwang og små breaks. Komposisjonene er økonomiske til å komme fra den kanten. Det er kontant, intenst og poengtert, og kun «Asleep in the Deep» strekker seg noe særlig

over fem minutter. Refrengene smyger seg inn i hjernebarken og du merker det nesten ikke før etter låta er ferdig men «Hey! Ho! Let’s Go!»-ropene på «Aunt Lisa» er symptomatiske for albumet. De føles naturlige i settingen, men er egentlig litt utenfor det man venter seg av premissleverandørene for stortenkende metal. Til slutt slår det deg at det som skiller denne plata mest fra tidligere nyklassikere som Blood Mountain og Crack The Skye er følelsen av nødvendighet. De synger ikke, som på 2004s «Leviathan» om Moby Dick eller andre konstruerte fortellinger, de priser seg lykkelige over å fortsatt være her. Plata har blitt beskrevet av bandet selv som et løst konsept basert på hendelser rundt campen deres de siste par årene.

Mastodon-medlemmenes kamp for tilværelsen er ikke ukjent for fansen, og tekstene føles ektefølte og betydningsfulle. De mener denne skiva. Når de synger «This Time, This Time/Things Will Work Out Just Fine» på «Motherload» er det tydelig at de synger om indre blødninger i bandet. Det kler dem å være såpass direkte, de høytsvevende konseptene deres har vært mitt største ankepunkt mot bandet. Selv om Crack The Skye nok enda blir stående som bandets definitive milepæl, Once More 'Round The Sun er som skapt for livesettingen, og de mest brautende sporene her kommer til å gjøre furore på Valle Hovin når sørstatsbandet spiller sammen med Metallica og co første juni. Jørgen Nordeng

Roskilde-Festival.com

06/2014

MUSIKK

Velkommen tilbake, kjære tenåringsforelskelse! Undertegnedes kjærlighet for R&B hadde sitt utgangspunkt i min storesøsters Mariah Carey-kassetter på begynelsen av 90-tallet, og den legendariske stemmen fra Huntington, New York var også med videre inn i hiphop-årene som fulgte takket være sine samarbeid med alt fra Ol' Dirty Bastard til Puff Daddy. En guilty pleasure og flammende tenåringsforelskelse, som i de senere år kanskje har tatt divataktene litt vel langt – selv om det er vanskelig å forstå om den nå 45 år gamle, champagneglade sangerinnen lar oss le av eller med henne. Til tross for diverse obskur oppførsel både i intervjuer og resten av hennes stjerneopplyste

Hollywood-liv, tror jeg faktisk det siste er tilfelle, noe hennes seneste album indikerer sterkt. Det er nemlig skikkelig bra, og ikke bare bra til å være Mariah Carey i 2014. Med en viss troverdighetsrisiko involvert må jeg faktisk gå så langt som til å si at magien fra 90-tallet er tilbake. Jeg vet ikke med deg, men dette kvalitets-comebacket gleder i alle fall undertegnede stort! Vi burde muligens ha husket hvor bra den Miguel-gjestede førstesingelen «Beautiful» var, men det skal litt til for at den musikalske hukommelsen holdt koken fra utgivelsen for et helt år siden. Det er derfor med ferske ører vi kan sette på det gospelinspirerte åpningskoret «Cry» og tenke «Ja, se her ja … Mariah er tilbake i godformen jo!», før den velkjente droppen (og bassen) til Mike Will Made It tar oss videre til sexy «Faded» – som uventet nok ikke handler om Careys champagne-drikking, men falmede

bilder av en gammel elsker. Kjærleik fra fortiden blir det så også på Nas-gjestede «Dedicated» – en HitBoy-produsert, old school-hyllende godbit som nærmest hyler etter en video med baggy Tommy Hilfigerklær og gyngende hender i været rundt et badebasseng i Hamptons. Med unntak av den malplasserte og rimelig fæle partylåta «Meteorite» (merkelig nok produsert av Q-Tip), fortsetter resten av skiva i dette vakre retro-Mariah-sporet, helt fram til sistelåta «Heavenly» og hennes glimrende cover av George Michaels «One More Try». Upåklagelig hjulpet av både kirkeorgel og gospelkor, slik at man skulle tro at TV2 nettopp hadde begynt å sende Helene og Gutta. La meg bare slenge det ut der – denne skiva er det beste Mariah Carey har levert siden Butterfly i 1997, og DET mine damer og herrer, er litt av en presentasjon. Mathias Rødahl

svenske skogene de har oppholdt seg i tidligere. Svenske skoger har kanskje alltid slitt med et omdømmeproblem som malmfulle og mørke, men broderfolkets grønne lunger fikk et solid oppsving da søstrene Söderberg åpnet opp en liten lysning med sin Youtube-versjon av Fleet Foxes’ «Tiger Mountain Peasant Song» i 2007. De unge og ustelte svenske søstrene brukte gjenklangen i hjemskogen som et startskudd (tenk plante, ikke pistol), og resten er svensk country- og folköl-historie, som man kanskje sier. Med «Tiger Mountain Peasant Song» åpnet de opp for det som til slutt har blitt tre album, og siden har

søstrene jobbet utrettelig med å fylle lysningen med instrumenter. Skal man ha flere instrumenter, må man ha mer plass, og større lysning betyr færre trær, så sånn har det altså blitt: First Aid Kit har beveget seg fra et sparsommelig lydbilde over til et mer orkestrert, arrangert og tungt. Denne gangen har de kuttet ned enda flere trær for å lage fløyter og fioliner og litt mer steelgitar, americanakrykken som crossover-artister litt for ofte lener seg på. Grunnen til denne litt søkte skogsallegorien er for øvrig ikke rotfestet i et sevjetørstig tre-hat tuftet på vårlig skogsallergi, men heller som en hendig krykke å lene det litt ubestem-

melige innrykket som sitter igjen etter å ha hørt Stay Gold på. Alt er helt greit, men en del av av låtene høres mer ut som tamme sjangerutforskninger enn noe annet. Det er også greit nok, men de faller til sten/jordgrunn når de ikke makter å utforske sjangeren på en mer interessant måte. På meg virker det som om First Aid Kit fortsatt holder seg i lysningen i svenskeskogen, uten å våge å gjøre annet enn å kutte ned de nærmeste trærne for å skape mer armrom. Jeg tror det vil bli virkelig interessant først når de trår lenger utenfor det landskapet de har skapt for seg selv. Daniel Ramberg

MARIAH CAREY Me. I Am Mariah … The Elusive Chanteuse DEF JAM/UNIVERSAL MUSIC

SAM SMITH In The Lonely Hour CAPITOL RECORDS/UNIVERSAL MUSIC

Fortreffelig ensomhet fra «Latch»-gullstrupen Få artister kan skimte med en mer perfekt karrierestart enn Sam Smith, som ikke bare fulgte bransjelæreboka til punkt og prikke ved å ikke bare levere én, men to av fjorårets mest imponerende gjesteopptredener. Joda, jeg vet at «Latch» egentlig ble gitt ut i 2012, men det store mainstream-gjennombruddet kom utvilsomt via Disclosures kritikerfavoritt-debut Settle, og ga dermed den britiske gullstrupen en oppsiktsvekkende dobbel liste-eksponering side om side med Naughty Boy-storhiten «La

La La». Når 22-åringen nå endelig albumdebuterer på egenhånd, er det derimot milevis fra festsinglene mange lyttere nok forbinder ham med. Istedet for å ri videre på suksessoppskriften fra nevnte godlåter, disker soloartisten Sam Smith heller opp det som lett kan vise seg å være årets vakreste balladesamling – med åpningssporet og singelen «Money on My Mind» som eneste skikkelige up-tempobidrag. Albumtittelen er mildt sagt beskrivende for flesteparten av de ti låtene, som i stor grad tar oss med inn i Smith sitt såre verden av tapt kjærlighet og alt det innebærer av falske lovnader, destruktive skuffelser og bunnløst savn. Temaer de fleste av oss nok kan kjenne seg igjen i. In The Lonely Hour lefler

med flere forskjellige sjangre – fra klassisk pop til gospel og kassegitarrock – men lener seg hele tiden stødig på soulfundamentet i Smith sin himmelsendte vokal. Sangeren har selv beskrevet In The Lonely Hour som resultatet av en periode med egen sorg, og til tross for den korte spilletiden (33 minutter – journ.anm) er de tåredryppende høydepunktene mange – inkludert personlige sippefavoritter som «Leave Your Lover», «I'm Not The Only One», «Not In That Way», «Lay Me Down» og John Legend/ Beyonce-nikkende «Stay With Me» og «Life Support». Dermed er alle kjærlighetssorg-rammede altså advart – for dette er triste greier. Trist, men utrolig vakkert. Mathias Rødahl

FIRST AID KIT Stay Gold ÖPPNA LANDSKAP

De unge svenskene i First Aid Kit har kommet til det vanskelig tredjealbumet, men gjør det kanskje litt for lett for seg selv. På Stay Gold har søstrene Klara og Johanna Söderberg tatt med seg forrige albums produsent Mike Mogis, som på sin side har tatt med seg blant annet Omaha Symphoni Orchestra og komponist Nate Walcott (Bright Eyes, Broken Bells, Rilo Kiley). Det er tydelig at ambisjonene er «større og mer», samtidig som de forflytter seg adskillig nærmere americana og rootsrock enn de

Crowbar SYMMETRY IN BLACK

Kjøtt og poteter Den dagen Crowbar begynner å eksperimentere er det over, men det kommer kongene av sumpete New Orleans-sludge selvsagt aldri til å gjøre. Selv når Kirk Windstein jobber med sideprosjekter som Kingdom of Sorrow (med Hatebreeds Jamey Jasta) er han aldri veldig langt fra sin vinnende formel. Du kan kalle Crowbar sludgens svar på Slayer. Eller Iron Maiden, om de bare hadde gitt ut to plater. Sludge meta l sin Ivar-hylle. Du veit hva du får. Kjøtt og poteter, uten dikkedarer. Enkle, tunge, seige og bluesete riff på nedstemte gitarer som høres ut som de blir traktert av seks meter høye anleggsarbeidere, mens Godzilla hamrer løs på slagverket. En brølete bluesvokal som tilsynelatende kommer fra langt under jordens overflate. Vakkert og i sakte film. Sjefen sjøl er Kirk Windstein. Han har lagt spriten på hylla, og konfronterer demonene sine på Symmetry in Black, deres sterkeste album på ei stund. Fra åpningstonene på førstespor «Walk With Knowledge

06/2014

Wisely» sparkes i gang er all frykt for at livet som avholdsmann skal ha gjort Kirk rundere (haha, journ. anm.) i kantene forsvunnet. Raseriet, frustrasjonen, angeren og faenskapet han projiserer er så ektefølt at nakkehårene reiser seg. «The Taste of Dying», «Reflection of Deceit». Titlene sier sitt, og det er digg å høre en plate om disse temaene som slår og sparker i stedet for å sutre og kokettere. Unntaket, den akustiske klagesangen «Amarithine». Når han avslutter nidvisa med å sårt hulke fram «I’ll Never Walk Alone» er det i alle fall ikke et fotballag han snakker om, snarere et av de sterkeste og mest personlige metalløyeblikkene i år. «There’s Nothing I Can Do/ That Changes What Is True/I Look Straight In To The Future» følger han opp med på «The Foreboding». Når støvet senker seg rundt den avsluttende instrumentalen «The Piethy of Self-Loathing» er du glad Kirk holdt kjeft de siste fem minuttene og lot deg få en mulighet til å fordøye Symmetry in Black. Et nesten perfekt album fra et revitalisert Crowbar, som er nær å tangere deres mest klassiske 90-tallsperler. Jørgen Nordeng

Opplev detaljene som utgjør forskjellen Det kraftige 3200 mAh-batteriet og Battery STAMINA Mode gir deg enestående batteritid. Besøk vår stand på fjellet, så kan du få teste hvor bra Xperia Z2™ faktisk er. Forskjellen ligger i detaljene.

3 10 DÅRLIG

Spesielt anbefalt & BILDE

05 2014

HHHHHH

Sony Xperia Z2

Icons are for illustrative purposes only. The promotional offer is only valid with the purchase of Xperia™ Z2 devices and is not transferable and may not be sold or bartered. One album per eligible device only. Redemption through the Xperia™ Lounge app that is or should be installed in the device. This promotion runs until 31 May, 2014 and album must be redeemed by 15 June, 2014. Album availability dates may vary by country and is dependent on album release date. Please check Xperia™ Lounge for album availability date in your country. Titles are subject to change without prior notice. *A Sony Entertainment Network login will be required to download the album. You must be 18 or older to redeem. Sony Entertainment Network services are not available, or may not be supported, in every country and language. Terms and conditions apply, for more information visit: http://www.sonyentertainmentnetwork.com/terms-of-service/. Michael Jackson related artwork: © 2014 MJJ Productions, Inc. Sony is a trademark or registered trademark of Sony Corporation. Xperia™ is a trademark or registered trademark of Sony Mobile Communications AB. Android, Google Chrome and Google Play are trademarks of Google Inc. ©2014 Sony Mobile Communications AB.

MUSIKK

NATT&DAGS FESTIVALGUIDE NATT&DAG guider deg til Norges beste festivaler enten du er en livsglad vestkantjente med sansen for penger og cava, eller en av de som aldri selger ut og gjerne ser det samme bandet avslutte festivalen hvert eneste år.

MÅNEFESTIVALEN 25.– 27.juli Gamlebyen, Fredrikstad Likestilling er stadig et hett tema i norsk musikk- og festivalliv, men få har tatt kampsaken til et så høyt nivå som Månefestivalen i Gamlebyen i Fredrikstad. I år vil det nemlig kun stå kvinnelige artister på scenen! Festivalsjef Jimmy Olsen synes ikke bare det er uproblematisk med en ren kvinne-lineup, han mener også at årets program er det beste noensinne. Navn som Patti Smith, Beth Hart, Suzanne Vega, Mari Boine, Ida Marie og Frk. Fryd lover da også utvilsomt godt for musikkhelgen i landets vakreste festningsby. Husk bare på å aldri, ALDRI ta ferja over til Fredrikstad sentrum når festivalen er over, da du garantert kommer til å lide av Østfold-senskader resten av sommeren. Hvis du mot formodning likevel skulle befinne deg på den turistinfiserte bryggepromenaden, er det forøvrig Savoy som gjelder. Ille koselig lokalbar!

PSTEREO 15.– 16. august Trondheim For mange handler festivalopplevelsen om å komme seg bort fra familie, skole og hverdag – en videreføring av tenårenes leirskoleopphold, om du vil. Men jo eldre man blir, desto mer tiltrekkende er den gode, gamle byfestivalen. Blant de absolutt beste av disse finner vi Pstereo i Trondheim, hvor man ikke bare kan oppleve fin-fin og variert musikk i vakre omgivelser på Marinen, men dessuten får avsluttet den norske sommeren sammen med hyggelige og solglade trøndere. Enten du bor på hotell, har lånt deg sofaplass, eller er fra byen selv, slipper du altså å våkne opp i et svett telt – og kanskje best av alt: etter konsertene fortsetter moroa

i byens oversiktlige utestedjungel. Slenger du på muligheten til å stikke innom Bibliotek-kaféen Gjest Baardsen og spise landets kanskje beste kanelbolle, sier det seg selv at Pstereo burde stå på lista di

over sommerens mulige festivalopplevelser. I år kan du berike deg med konsertopplevelser fra heltinner som MØ (DK) og Elliphant (SE), samt nyere og eldre legender som Tungtvann og Highasakite.

ØYAFESTIVALEN 5.– 9. august Tøyenparken. Oslo Er Øyafestivalen landets desidert beste festival? En ting er sikkert: ingen andre festivaler er like brukervennlige. Og da ser vi bort i fra det befriende faktum at festivalen foregår midt i byen, sånn at man kan dra rett ut på byen, eventuelt rett hjem i egen eller andres seng etter konsertslutt. Mattilbudet er også makeløst, om enn noe dyrt.

Hos Øya er kvalitet i fokus i alle ledd, og det gjør selvsagt festivalen til en absolutt for de som er litt for gamle til å sove i telt og livnære seg på Mr. Lee og lunken Pokaløl. Skal man pirke på noe, er det at indierocken og shoegazebandene som har dominert her ikke akkurat er det man kaller «fæstarmusikk» nordpå. Heldigvis har Øya tødd opp litt, og i fjor fikk politisk ukorrekt arbeidsmetal (Slayer) og 90-tallsnostalgisk ballerap

(Wu Tang) innpass høyt oppe på plakaten. Årets program inkluderer flere band man ikke nødvendigvis forbinder med Youngstorget-mafiaen. Outkast, Mayhem og Gojira, for eksempel. Det store spørsmålet i år er selvfølgelig, vil det ha noe å si for festivalen at den flytter fra de akk så innjobba fasilitetene i Gamlebyen og opp til Tøyenparken? Blir det skikkelig Øyafestival uten de tradisjonsrike trekkfuglene som flyr over vannet?

TRÆNAFESTIVALEN 10.– 12. juli Træna Langt te’ havs finner du en av Norges mest sagnomsuste og spesielle festivaler. Opprinnelig et overskuddsprosjekt for Bylarm-general Erlend Mogård Larsen, og Træna bærer preg av lave skuldre og høy smerteterskel. Festivalen, som ligger en hel haug med nautiske mil ut i det nordlandske havgapet, har uten unntak vært utsolgt. Kritikken har ligget i at dette har gjort dem slappe på bookingprofilen, men på Træna er det egentlig ikke så jævla nøye hvem som spiller. Settingen, kulissene, stemningen og havfolket selv gjør festivalen til en unik opplevelse uansett. Det er som en blanding av en mini-Roskilde Festival i bygdeformat og en bygdefest i Roskilde-format. Faktum er at den store pågangen har gjort at Træna har kunnet spisse profilen sin. De trenger ikke stresse for å blidgjøre andre enn kjernepublikummet. Gjøglete punkereg-

aldri skjedde, og hippiedrømmen ikke brast. Utopisk, ja visst, men i dagene festivalen pågår er utopien en realitet. Du spiser nyslakta geitekillinglår fra gården oppi skråninga, eller veganvennlig linsesuppe og drikker Mack-øl eller bålkaffe inne i lavvoen. Det meste foregår på fotballbanen til den lille skolen deres, mens du ser kystvakta ligge på plass ute i fjorden. Etter endt festival går hele publikummet i samlet flokk på

tvers over øya, langs en gammel kjerrevei, for å feste inn i de små timer på stranda på andre siden. Du er ikke den samme etter en helg sammen med Karlsøygjengen. I år spiller Nilsenbanden, Senjahopen, Slincraze og Tommy Tokyo, men det viktigste er uansett når Karlsøy Prestegård selv avslutter lørdagskvelden. Magisk, med Tromsøs mildt sagt legendariske urpunkere, som av og til teller tre generasjoner på scena.

gae og teatralske takter, samt litt føling i fjæra. Kirkehelleren, Norges kanskje mest unike konsertsted som du må ut med båt for å komme deg til, har erstattet trauste norske headlinere. I år finner du Store P, Nosiswe, Hekla Stålstrenga, Jaakko Eino Kalevi, Oscar Danielson og Erlend Øye (selvutnevnt Træna-ambassadør) sammen med islandske Hjalmar på plakaten. Har du ikke opplevd Træna er det bare å gripe sjansen,

om det ennå er billetter igjen. Og for å være på noenlunde på nivå med nordlendingene på Camp Troillkåt er det best å begynne å bøtte Nordlandspils allerede på den tre timer lange båtturen ut fra Bodø. Dessuten kan du klatre til topps i Træntoppen (338 m.o.h.), overnatte i rorbu og spise ferskfesk tilberedt av gourmetkokker, og komme tilbake med nordlandspass i baklomma.

i Manndalen troner høye fjell, og nede på vidda er det som å være på prærien i ville vesten. Riddu er halvt folkefest og halvt kulturelt fyrtårn. Dans, teater, workshops, heimbrentfylla og tilhørende ralling, bidos (reinsdyrsgryte), joik. Barnefestival. Urfolkskunstnere fra alle verdensdeler. Musikalsk kan du snuble over alt fra ørkenblues fra Mali til samisk rap og tuvinsk strupesang. I år er ett av høydepunktene A Tribe Called Red.

Electronica tuftet på pow-wow og amerikanske tradisjoner fra lenge før Columbus kom rekende på leit etter tandoorikrydder. Og alt det får du mens publikummet rundt deg er en salig blanding av spritglade nordboere klare for bygdefest, og den kulturelle samiske eliten som farter fra kulturopplevelse til kulturopplevelse. Du tror kanskje du er godt kjent med Norge, helt til du står på Riddu-campen og skåler i midnattsola.

Foto: Ørjan Bertelsen

KARLSØYFESTIVALEN 1.– 6. juli Karlsøy Du finner ikke noe jævla Djuice-bannere på Karlsøy. Ikke noe Nokia-sponset ladestasjon heller, eller Red Bull-telt. Ikke noe Sony, VG, Pepsi eller (Gud forby) Coca Cola-reklame. Karlsøy er motkulturens siste festning. De «står han av». Myteomspunnet og legendarisk. Karlsøysamfunnet har vært utsatt for mere bygdesladder og kreativ historiefortelling enn et gjennomsnittlig kongehus nordpå. Fakta: Karlsøy var bortimot fraflytta tidlig på 70-tallet, og ble tatt i bruk av mer eller mindre radikal ungdom. Disse fikk barn. Barna flytta ut, barna kom hjem igjen igjen for å lage festival basert på Karlsøyas idealer. «No Fucking Sellout.» Nei, du får ikke utdelt syrelapper og chillumer i døra, men det er allikevel det nærmeste du kommer Christiania, som også er samarbeidspartnere med festivalen i Norge. Du kommer ikke utenom det politiske budskapet, men viktigst av alt er Karlsøyfølelsen. Det er som om Altamont

06/2014

RIDDU RIÐÐU 9.– 13. juli Kåfjord Er du ute etter en festival litt utenom det vanlige, kan Riddu Riddu i Kåfjord, Troms være noe for deg. Riddu er inne i sitt 23. år, og selv om det ikke er mange innenfor Ring 2 som valfarter hit, er de for en institusjon å regne. Riddu er mye mer enn musikken, med fokus på samisk kultur og annen urfolkkultur. Rundt sletta

MUSIKK SLOTTSFJELL 17.– 19. juli Tønsberg Tønsberg er vestkanten av Oslo sitt Sodoma og Gomorrah sommerstid. Drita, pengesterk ungdom med seilersko og poloskjorter velter seg rundt langs kaikanten. Mange av disse finner selvsagt veien opp på Slottsfjell, men de er heldigvis ikke så dominerende at du risikerer å bli sett rart på når du tropper opp i den utvaska Maiden-skjorta di, army boots og trange 501s. Festivalen har bygd seg opp til å bli en av Norges største de siste årene. Selve konseptet reint musikalsk er kanskje litt utydelig, og det har det alltid vært, men du må være en skikkelig grinebiter for å ikke finne noe du liker på Slottsfjell. Folkelige De Lillos, death metal og grindcore-legendene Carcass, indie-yndlingene og Norgesvennene Haim og Norges beste rapper Store P har kanskje ikke

mye til felles, men på sitt beste er det disse motsetningene som gjør Slottsfjell så bra. Vi kan dog ikke prate om Slottsfjell uten å nevne klubbprogrammet. Her har Tønsbergfestivalen valgt å satse tungt, og Kastellnatt er voksne greier. Altså svære. I år kommer Diplo, Just Blaze og Dillon

Francis, og dermed gjelder det å porsjonere pilsinga kraftig utover i ettermiddagssola, for Kastellnatt vil du ikke gå glipp av. Selv om programmet kanskje spriker som ei livsglad vestkantjente etter litt for mye cava, er det få som kan flekser festivalbiceps som Slottsfjell denne sommeren.

TONS OF ROCK 19.– 21. juni Fredriksten Festning, Halden Årets nykommer. Tons Of Rock er hjertebarnet til bransjeveteran og heimbrentconnoisseur Svein Bjørge, og er en metalfestival for deg som synes at Inferno og Blastfest blir for smalt. Som om NRK Pyro skulle arrangert festival, bare uten tidsriktig metalcore og amerikansk stadionmetall (ikke at det er noe galt i det). Den store genistreken med Tons of Rock er derimot ikke lineupen. Selv om

det er deilig å se Backstreet Girls og One Tail One Head på samme plakat er hovedstjerna settingen, Fredriksten festning. Om du ikke har vært i de gamle middelalderruinene som troner over Halden, så er det som å entre et lite Ringenes Herre-univers, eventuelt et mulig utgangspunkt for en gotisk Edgar Allen Poe-novelle. Og hva er vel mer metall enn det? Har ikke Immortal spilt inn musikkvideo her allerede? Skandale! Ikke er Halden lange stykket unna Oslo, eller svenskegrensa, kinaput-

ter, snus, flesk og porr heller, så logistikken er upåklagelig. Kudos for å snike inn to av de mest interessante forkjemperne for den nye sataniske rocken, Purson og svenske Year Of The Goat, som slapp fantastiske Angel’s Necropolis i fjor. Ellers balanseres festivalen folkekjært med Volbeat og fortsatt interessante 80-tallshelter som Slayer, Anthrax og Wasp, svensk hipstersatanisme som Ghost og In Solitude, og ikke minst et eksklusivt comeback fra kristenpunkerne i Silver.

HOVEFESTIVALEN 28. juni–3. juli Tromøya, Arendal. Kidsa, kidsa, kidsa. Så lenge kidsa er fornøyd så er Hove en suksess. Selvsagt er det (sentralstyrte) 40-åringer som bestemmer hva kidsa synes er fett i år, men det er veldig oppdaterte førtiser altså. At Hove holder en såpass ung profil har nok vært mye av grunnen til at de har gjort det så bra. De er ikke bare en videreføring av Quarten. At selv 25-åringer føler seg som dinosaurer på campingområdet der er jo typisk, men det er også fordi ingen andre festivaler tør å satse på målgruppen 18–25 år. Selv om det medfører den største tettheten av narkobikkjer på alle norske festivaler. Ungdommen skal da ikke ruse seg, heller. At Hoves fokus på unge, norske band innebærer at disse stort sett spiller for tomme telt klokka 14.00 på formiddagen får så være. Hove har et dedikert publikum, som vet å pleie festivalfølelsen. Har du aldri sett en real Circle Pit eller Wall of Death før? På Hove ser du det. Sterkt program i år også, med noen av artistene bak de beste hiphopskivene det siste året, som Schoolboy Q, Chance The Rapper og Pusha-T, og EDM-høvdinger som Lemaître og Trentemøller, mens metallen dessverre ikke er like tungt representert som tidligere.

SOMMEREN ER HER! Festivalpassene kjøper du på billettservice.no

Gi noen et gavekort fullt av opplevelser!

Boblere: Varnafestivalen: 10.– 12. juli, Moss // Bergenfest: 12.– 15. juni, Bergen // Europride/Skeive dager: 21.– 30. juni, Oslo // Måkeskrik: 25.– 26. juli, Kristiansand

06/2014

MUSIKK

MATRIARKEN

Linda Pira Halvt colombiansk rapper, fra Hässelby utenfor Stockholm i Sverige. På videregående gikk hun på sanglinjen på Fryshuset sammen med bl.a. Lykke Li, Näääk och Sebbe Staxx. Signert til Red Line Records. Ble fulgt tett i dokumentarserien Linda Pira – som du inte visste om på SVT Play i 2013.

NATT&DAG møtte en av Sveriges viktigste rappere.

06/2014

Foto: CF-Wesenberg@kolonihaven.no

MUSIKK

TEKST NADDA NOOR FOTO JETON KACANIKU – DET VAR INGEN som fortalte meg at jeg kunne ta over verden eller deler av verden, deler av et samfunn, ha en plass i en industri, uten å måtte bli fiklet med, sier Linda Pira. – At det kunne være slik: «Jeg, Linda Pira: kvinne, mor og rapper». For Linda Marie Pira Giraldo har de to siste årene vært hektiske. 28-åringen ga ut sin første EP Matriarken i 2013, og i 2014 har hun vunnet to viktige priser, en for Årets Nykommer på Grammisgallaen, som er svenskenes svar på Spellemannsprisen, samt en Award Award for Årets Liveopptreden. I tillegg ble hun fulgt tett gjennom en seks episoder lang dokumentarserie, der man til og med fikk være med på fødselen av tvillingene hennes. Pira spilte nylig konsert på BLÅ i Oslo. Stilen hennes er påfallende tøff og konfronterende, og det frister å påstå at det kan ha en sammenheng med hennes tidligere karriere i kickboksing. Apropos matriarker, Pira har holdt på med musikk siden hun gikk på videregående, og da hun ble tilbudt platekontrakt i femtenårsalderen satte moren Zulima ned foten, og Linda måtte takke nei. – Det stod indirekte på papiret at jeg var et produkt som skulle gjennom en rekke endringer. Som mindreårig var det naturlig at en foresatt så over og godkjente slike ting. Jeg husker at jeg tok med meg kontrakten til mamma, og hun skjønte fort at det ikke var særlig seriøse greier. Jeg var så ung at jeg trodde at jeg skulle bli millionær, men det hele endte med at mamma rev i stykker kontrakten og sa det ikke var noe for meg, og at det ikke ville være min eneste sjanse til å drive med musikk.

Jeg må vite hva jeg holder på med nå.

Når forstod du at musikken skulle bli din greie? – Det har jeg alltid visst. Da jeg var liten pleide jeg alltid å synge med på sanger med alle slags mulig rare objekter som mikrofon. Men de fleste pleide bare å klappe meg på hodet og si «du er flink» eller «så søt du er». Og så ble du en av de viktigste rapperne i Sverige? – Det er fortsatt sjokkerende. Veien hit fra da jeg gjestet Stor fra Redline Records sin «Rom och Kush»-låt har vært veldig hektisk og ting har skjedd fort. Plutselig var jeg den største kvinnelige rapperen i Sverige. Og samtidig ble jeg mamma. Av og til våkner jeg opp på morgenen og tenker: «Hvor er jeg? Ah. Det er her jeg er.» Hva tenker du om kvinnens rolle i rap-sjangeren og -industrien i Sverige og i verden generelt? – Det har vært kjempevanskelig for kvinnelige rappere, de har ikke fått samme plass i media som mennene. I Sverige har det kommet nye jenter hele tiden, men pressen har kun hatt plass til én jente om gangen. I USA har man kommet veldig langt. Hvis det dukker opp en ny kvinnelig rapper, så sier de «en ny rapper» og ikke en «ny kvinnelig rapper». Jeg håper at vi (i Sverige, journ. anm.) kommer dit snart, og at man forstår at det faktisk er plass til både kvinner og menn, og at kjønn ikke har en betydning for hva man driver med. På 90-tallet var Leila K Sveriges store greie. Hun etablerte seg raskt, men så gikk veien fort nedover også. Kan du relatere til henne? – Leila K var jo dronningen, og er historisk for kvinnelige rappere i Sverige. Men jeg tror at hun hadde det tusen ganger vanskeligere enn det jeg har hatt. Leila var nok veldig ensom, og hun bestemte seg for å ty til dop. – Jeg er selvsagt redd for det jeg også: At man liksom har fått den hypen og at den bare skal dø. Men musikken har blitt mitt levebrød nå, så jeg må bare fortsette å utvikle meg, og komme opp med nye ting. Jeg vet ikke hva som skjer om femten år: kanskje jeg klarer å fortsette med musikken, eller kanskje jeg kan hjelpe andre ved å jobbe i musikkbransjen. Heldigvis har ikke Linda følt behovet for å ty til dop eller andre utveier i frykt for at hypen en gang skal dø ut. Etter at hun fødte tvillinger i fjor har hun fortsatt å turnere, og for tiden er hun i studio for å jobbe med sin fullengder-debut. – Jeg forandret meg mye da jeg ble mamma, jeg ble roligere og tryggere på meg selv. Jeg utviklet meg i en mer personlig retning. Mine mål og visjoner ble tydeligere på et vis. Da jeg var yngre kunne jeg tillate meg selv å mislykkes i det jeg driver med, men nå har jeg barn som jeg må ta vare på. Jeg er deres verden og de er min. Jeg må vite hva jeg holder på med nå. Linda Pira slipper sitt debutalbum i løpet av 2014.

SIDSEL ENDRESEN – ARTIST IN RESIDENCE

IBRAHIM MAALOUF TOM HARRELL – COLORS OF A DREAM FEAT. ESPERANZA SPALDING, JALLEL SHAW, WAYNE ESCOFFERY, JOHNATHAN BLAKE & UGONNA OKEGWO

TERRI LYNE CARRINGTON´S MOSAIC

EVIYAN M/IVA BITTOVA & SANDEEP DAS STEFANO BOLLANI & HAMILTON DE HOLANDA TIMBUKTU YLVIS SIVERT HØYEM BERNHOFT THOMAS DYBDAHL SWEDISH AZZ ALFREDO RODRIGUEZ – THE INVASION PARADE KRISTIN ASBJØRNSEN ENSEMBLE & LADYSMITH BLACK MAMBAZO

LARS ANDREAS HAUG BAND / HIGHASAKITE / PIXEL / SJUR MILJETEIG SUSANNA OG ENSEMBLE NEON / SNARKY PUPPY / ENDRESEN/WESTERHUS HONNINGBARNA / ORANGO / RED HOT / MOVITS! / MOPTI & BENDIK BAKSAAS KRISTOFFER LO & TRONDHEIM JAZZORKESTER / IBRAHIM ELECTRIC SOLVEIG SLETTAHJELL M/FUGLSET MANNSKOR / ELLEN ANDREA WANG JON LARSENS WILLIE NICKERSONS EGG MED TOMMY MARS / MERRIWINKLE ENDRESEN/BANG/HONORÉ / KARL SEGLEM – MORGONSPOR SKAL VI DANSE JAZZ MED KUSTBANDET / CHRISTIANSSAND ENSEMBLE SIDSEL ENDRESEN/SEKSTETTEN / HÅVARD LUND – BLIX BY LUND YTRE SULØENS JASS-ENSEMBLE / ELEPHANT9 M/REINE FISKE SUNDLAND/GROPPER/ANISSEGOS/HEATHER / WALDEMAR 4 REFLECTIONS IN COSMO – STRØNEN/STORLØKKEN/MØSTER/RYAN JAZZINTRO-FINALE / OH! : LYDROMMET M/PARALLAX MONSTERJAZZ M/KARL SEGLEM / ÉN MANN – HUNDRE TROMMER

Billettservice.no, tlf. 815 33 133, Narvesen og 7-Eleven

www.moldejazz.no 06/2014

Blues - Rock - Soul - 3. - 4. - 5. - juli

KENT • GOV´T MULE SKAMBANKT • DANCE WITH A STRANGER (SE)

(US)

(N)

ROYAL SOUTHERN BROTHERHOOD(US) • DANA FUCHS(US) • KNUT REIERSRUD(N) KINGKING(UK) • AMUND MAARUD(N) • STACIE COLLINS(US) • SIMON MCBRIDE(IR) JACKIE PAYNE(US) • MONICA HELDAL(N) • BLUES PILLS(SE) • BB & THE BLUES SHACKS(NL) MOJOMAKERS(DK) • ORBO(N) • CHRISTINA SKJØLBERG(N) • JØRGEN SANDVIK(N) ERIC `SLIM`ZAHL & THE SOUTH WESTSWINGERS(N) • RANDY PAVLOCK(US/N) • FRIGAARD(N) KIM RUNE HAGEN(N) • HEREIDE & THE BLUESGANGSTERS(N) • MARCUS LØVDAL BAND(N)

2014.skaanevik-blues.com • ticketco.no

FILM

ANMELDELSER + INTERVJU + KOMMENTAR + TV + SPILL

Utvilsomt noe av det beste du får se på kino i år. – DET ER MEG DU VIL HA ANMELDT, SIDE

Hvis jeg først skulle lage en film med overgrep som tema, så kunne den i hvert fall ikke være forutsigbar eller enkel. – DAG JOHAN HAUGERUD OM DET ER MEG DU VIL HA, SIDE

« 74

Ingen av TV Lab-pilotene er noe man har lyst til å se mye av.

– AKSEL KIELLAND ØNSKER DEM VELKOMMEN LIKEVEL, SIDE

BLOCKBUSTERGUIDEN Kinosommeren bringer fryktinngytende greier som herskesyke aper, tilpasningsdyktige roboter og Johnny Depps kunstige intelligens, men slapp helt av: Vi er her for å lose deg trygt gjennom. TEKST JON SÆTER Når du leser dette går antakelig Edge of Tomorrow, med en Tom Cruise som dør og blir gjenopplivet i det uendelige, sin seiersgang på en kino nær deg. Mai ga oss en ny X-Men og Walter White i krig mot Godzilla, men det er nå det virkelig er sommer, og det er da Hollywod smeller ut storfilmer som om det ikke fantes noen morgendag. Så gå til innkjøp av raske 3D-shades og sett opp telt utenfor din nærmeste kino. Dette er sommerens viktigste blockbusters:

Transcendence Regidebutant Wally Pfisters Transcendence inneholder mange av de viktigste suksessfaktorene for denne type film. Protagonist gestaltet av Johnny Depp, Morgan Freeman i sentral, overdrevet vis birolle, og et altomfattende problem som truer med å sette hele menneskeheten i fare. Depp er en forsker som ønsker å utvikle avansert kunstig intelligens i et dataprogram. Når han blir skutt og drept, blir intelligensen hans bevart i et slikt program. Problemene starter når dataprogrammet utvikler personlighet og truer med å ta kontroll over menneskeheten. Foruten Depp og Freeman er folk som Rebecca Hall, Paul Bettany og Cillian Murphy å se i andre roller. Traileren gir assosiasjoner til den ubrukelige S1m0ne med Al Pacino, men la oss håpe det bare er traileren. Filmen har norgespremiere 6. juni. Sabotage Arnold kommer alltid tilbake, og i sommer blir den snart sytti år gamle legenden fra Østerrike nok en gang å se på kino. Denne gangen har han slått seg sammen med blant andre Sam Worthington og Terrence Howard i et DEA team som havner i trøbbel etter de har avslørt et større narkotikakartell. Medlem etter medlem av

teamet blir drept, og lederskikkelsen Breacher (Schwarzenegger) får i oppdrag å avsløre hvem som står for drepingen. Trenger du å se noe platt action med en aldrende bodybuilder med merkelig aksent, har du muligheten fra 20. juni. 22 Jump Street Oppfølgeren til faktisk ganske morsomme 21 Jump Street har omtrent samme forutsetninger for å bli kurant tidsfordriv en regnfull sommerdag. Jonah Hill og Channing Tatum er igjen etterforskerduoen som foretrekker collegefester og beer pong. Undercover på det lokale colleget må de blant annet hanskes med Peter Stormare i rollen som Big Meat. I Norge kan du se Hill og Tatum på kino fra 27. juni. Det kan fort bli moro, så «stop fuckin’ with Korean Jesus!» og kom dere på kino. Transformers: Age of Extinction 11. juli har du igjen muligheten til å gjøre et dypdykk i hjernen til Michael Bay. Siden forrige Transformers har irriterende Shia LaBeouf blitt byttet ut med noe stødigere Mark Wahlberg i hovedrollen, men ellers er mye ved det vanlige i møtet med de kjempestore metallhaugene. Myndighetene er slemme og dumme, høye monumenter og bygninger knuses, og Optimus Primes enerverende stemme er fortsatt på plass. Nytt for anledningen er dessuten dinosaur-transformers. Det lover ikke godt. Dawn of the Planet of the Apes De som så den forrige Planet of the Apesfilmen fikk med seg at den kloke og tilsynelatende hyggelige apen Caesar etter hvert ble litt frustrert og herskesyk. Nå leder han en gjeng intelligente og indignerte aper som er sure på menneskene, som er på utryddelsens rand etter et virus som rammet store deler av verden et tiår tidligere. Etter hvert oppstår det en skjør fred mellom apene og de noe mindre hårete

slektningene deres, men freden blir cut short da spørsmålet om hvem som skal være den dominerende arten kommer på agendaen. Om Gary Oldman og co vinner den kampen får vi svar på 18. juli. Rise of the Planet of the Apes fra 2011 var en positiv overraskelse, og det er ingen grunn til at denne skal bli dårligere. Hercules 6. august kan du se om pumpinga til Aksel Hennie var verdt strevet. Den norske stemningen blir forsterket av actionfilmdronning Ingrid Bolsø Berdal i rollen som Atalanta og Tobias Santelmann i en mindre rolle ved navn Rhesus. Legger du til Dwayne «The Rock» Johnson i hovedrollen som Hercules, ligger det an til en helt spesiell tolkning av det antikke eventyret. Det hele er regissert av mannen bak udødelige «klassikere» som X-Men: The Last Stand og Rush Hour 3.

Teenage Mutant Ninja Turtles De muterte skilpaddene med renessansekunstnernavn er tilbake 22. august. Traileren bærer bud om skating, Megan Fox og at de grønne pizzaelskerne nå har fått neser. I rollen som skurken Shredder dukker dessuten den fødte douchen, William Fichtner opp. Kan bli en hyggelig retroopplevelse. The Expendables 3 22. august er det også dags for et gjensyn med Arnie, Sly, Statham og resten av den godt voksne guttegjengen, som denne gangen inkluderer skjermlegendene bak ikoniske karakterer som Mad Max, Indiana Jones, Blade og Puss in Boots. Kult nok at du samler gjengen igjen, Sylvester, men det er vel strengt tatt ingen som har hatt behov for at dette skulle bli en trilogi? 06/2014

FILM DET ER MEG DU VIL HA Regi: Dag Johan Haugerud Med: Andrea Bræin Hovig Alder ingen hindring? Andrea Bræin Hovig spiller ungdomsskolelærerinnen Henriette, som forelsker seg i en av elevene sine. Hun er 32, han er 15. Hun skal gifte seg med barndomskjæresten som skal bli prest. Han smugrøyker og skal på Polen-tur med Hvite busser. Da forelskelsen viser seg å være gjensidig, er det selvsagt bare et spørsmål om tid før opprullingen starter på rektors kontor. Å lage en film som er en eneste lang monolog, kun avbrutt av noen greit fine bilder av Akerselva, krever sin skuespiller – og Andrea Bræin Hovig er en utrolig dyktig sådan. Hun bærer de 54 minuttene filmen varer utrolig godt på sine skuldre. Et modig rollevalg, som hun løser på en forbilledlig måte. Det er tøft

CATHEDRALS OF CULTURE Regi: Margreth Olin, Wim Wenders, Robert Redford, Michael Madsen Fire filmer blir til … fire filmer. Cathedrals of Culture handler om fire bygningers sjel, og om hva en bygning ville fortalt oss dersom den kunne. Filmen består av fire deler, hvorav hver del er signert én regissør, henholdsvis Wim Wenders, Michael Madsen, Robert Redford, og Margreth Olin (originalversjonen består av seks deler, og inkluderer filmer av regissørene Michael Glawogger og Karim Aïnouz). La det være sagt: Cathedrals of Culture er ikke, som man kanskje skulle tro, en dørgende kjedelig film. Det er heller ikke en film forbeholdt arkitekturentusiasten, ikke en døll dokumentarfilm om bygninger, men snarere et interessant stykke filmkunst som sliter med å finne seg selv. Åpningsfilmen til Wenders er

drevet fremover av en kvinnelig fortellerstemme og kan best beskrives som en kjærlighetserklæring til Berlinfilharmonien. I Madsens portrett av Halden fengsel tas det også i bruk en kvinnelig fortellerstemme, men toneleiet er mer anstrengt, og filmen skiller seg radikalt fra Wenders’ anslag, både fortellerteknisk og i sitt formspråk. Ikke overraskende er de to neste filmene gjenstand for like store omveltninger. Redfords film om Salk-instituttet i La Jolla i California minner mest om en lang timelapse/reklamefilm, mens Olins film om operahuset i Oslo er søkende og nysgjerrig i sitt uttrykk. Å gi fire ulike regissører full frihet til å gjøre hva de vil med et tema er i utgangspunktet en leken tanke. Spørsmålet er derimot om det er en god idé å pusle alle brikkene sammen på en gang. Problemet til Cathedrals of Culture er nemlig at de fire brikkene aldri forenes – puslespillet går aldri opp.

Selv om verket som helhet opprettholder en tynn rød tråd, sliter den med å holde på tilskuerens engasjement filmen igjennom. Til det spenner den altfor bredt. Der mange sannsynligvis vil sette stor pris på Madsens skildring av Halden fengsel som et komplekst vesen, vil nok en like stor andel av publikummet se på klokka under Redfords tidtrøyte om Salk-instituttet. Av filmens totalt 110 minutter føles bortimot seksti prosent av spilletiden interessant, mens de resterende førti oppleves som heller bortkastet. I så måte er det fristende å foreslå en lansering av Cathedrals of Culture som en tv-dokumentarserie, gjerne med enda flere innslag, slik at publikum kan velge med like stor frihet som filmens respektive regissører. 3D-brillene veier for øvrig ikke opp for de bortkastede minuttene denne gangen heller. Martin T. Johannessen Premiere 6. juni

GODZILLA Regi: Gareth Edwards Med: Aaron Taylor-Johnson, Bryan Cranston, Elizabeth Olsen, Juliette Binoche, Ken Watanabe, Sally Hawkins Led oss ikke inn i firfisle. Joe Brody (Bryan Cranston) aner øgler i mosen. Han er desperat etter å vite hva de japanske myndighetene skjuler i et nedsmeltet atomkraftverk. Det er ikke Godzilla – selv om han selvfølgelig dukker opp etter hvert. Derimot stiger noen insektaktige kjempekryp opp av bakken og setter i gang en global krise. Joes sønn (Aaron Taylor-Johnson), som er på besøk i Japan, slutter seg til militæret, og prøver å få has på monstrene før de setter kone (Elizabeth Olsen) og barn i fare hjemme i San Francisco. Filmen tar oss fra storby til storby verden over, og gir oss et klart bilde av en verdensomspennende krise. Spenningen springer ut av følelsen av at hele menneskeheten står på spill – monstrene setter stadig

enorme folkemengder i fare. Godzilla holder stort sett dette makroperspektivet, og våre hovedpersoner blir dermed litt oversett. Hovedrollene, alle besatt av dyktige skuespillere, får ikke stort å jobbe med. Så lite personlig fokus er uvanlig for en slik film, og kan oppleves som distanserende. Men filmen veier opp for dette når de fantastiske actionsekvensene formidler hvor mye som står på spill. Risikoen er at man går lei av å se storby etter storby bli jevnet med jorden. Regissør Gareth Edwards tar her et sjumilssteg fra sin forrige film, lavbudsjettsfilmen Monsters (2010), og har med Godzilla laget en massiv monsterfilm. Ødeleggelsessekvensene er skapt ved hjelp av utrolig overbevisende CGI, og hadde vært utenkelige bare for få år siden. Alexandre Desplats suggererende, intense filmmusikk glir sømløst over i resten av lyddesignet, og alle elementene smelter sammen i en nydelig audiovisuell helhet, hvor stemning og atmosfære

alltid står i fokus. Ofte er de bent fram gåsehudfremkallende. Godzilla er en film som åpenbart bør oppleves på kino, også fordi 3D-effekten er sjeldent godt utnyttet. Ingenting kastes mot lerretet; 3D-en brukes kun til å understreke dybden i bildene, og hvor små menneskene er i forhold til de enorme monstrene og områdene som legges i grus. Dette er en temmelig uortodoks blockbuster, i den forstand at den ikke er en sedvanlig heltehistorie, og ikke inneholder noen komiske og oppløftende innslag. Den er gjennomført dyster, og viser en maktesløs verdensbefolkning som stort sett må stå passivt på sidelinjen mens naturen går sin voldsomme gang. Godzilla bør ikke avfeies som en hjernedød monsterfilm. Dum er den ikke, men den henvender seg i all hovedsak til sansene. Det lykkes den så til de grader med. Dette er en sjeldent atmosfærisk og overveldende kinoopplevelse. Atli Bjarnason Premiere 14. mai

06/2014

å se og høre henne fortelle om hvordan hun ikke klarer å styre den ulovlige forelskelsen, og om hvordan samfunnet sanksjonerer henne. Det hele forteller hun mens hun blir flau, ler, drar seg usikkert gjennom håret, svetter nervøst og blir rørt. Bildene fra Akerselva er fine avbrekk fra den til dels klaustrofobiske monologen. Det var her lærer og elev møttes for å røyke og prate, et sted hvor de fikk et pusterom fra hva alle andre måtte mene. Disse bildene har dessuten farge og musikk – kanskje for å antyde at møtene med femtenåringen Daniel gir Henriettes hverdag liv og farge? Regissør Dag Johan Haugerud har laget en virkelighetsnær liten film. Manuset er i hovedsak basert på en transkribering av et reelt intervju. At saken som det refereres til faktisk har funnet sted, gir filmen et autentisk preg. Men selv om temaet er viktig

og skuespillerprestasjonen god: trenger filmen nødvendigvis å være god? Er én såpass konkret og liten hendelse nok til å fylle nærmere en time med film? Spørsmålet har egentlig ikke noe klart svar. Det er meg du vil ha er den vanskeligste filmen å karaktersette på lenge, fordi den på mange måter bare er en manusfremførelse. Personlig hadde jeg likt å se Henriette i møte med Daniel og eksmannen, ikke bare høre henne gjengi situasjonene slik hun erindrer dem. Det hadde vært lettere å rulle terning over Bræin Hovigs prestasjon. Den er utvilsomt noe av det beste du får se på kino i år, og hun rettferdiggjør at det har blitt film av dette intervjuet. Samtidig er ikke dette en film en du kommer til å se igjen og igjen. Men å se den én gang, er noe enhver burde gjøre. Jon Sæter Premiere 13. juni

FILM

MALEFICENT Regi: Robert Stromberg Med: Angelina Jolie, Elle Fanning, Sharlto Copley og Sam Riley Hel fe. Når Disney nå har overført sin klassiker fra 1959 fra den tegnede verden til en film med virkelige skuespillere, er det selvsagt med en viss fallhøyde, selv om Tornerose etter min mening alltid har vært den mest sjelløse av Disney-prinsessene. Denne gangen er derimot fokuset satt på Maleficent (Angelina Jolie), som tittelen tilsier. Første gang vi møter henne er hun en ultrasympatisk og rettferdig liten fe med lange vinger og horn. Hun bor i et land hvor det hersker fred og fordragelighet, og beboerne består av alt fra levende trær til små, blå sumptroll. I naboriket hvor menneskene bor, hersker derimot en despotisk konge, og stemningen er generelt ræva. En dag dukker menneskegut-

ten Stefan opp i det magiske og fredelige landet, og et usannsynlig vennskap (og etter hvert kjærlighetsforhold) oppstår. Når vi møter duoen igjen har det gått en hel del år, og Stefan har inntatt skikkelsen til skuespiller Sharlto Copley. At sørafrikaneren som ser ut som en klonet Harry Dean Stanton i sin ungdom skal være hyggelig, virker lite sannsynlig, og tvilen blir bekreftet idet han hugger vingene av en sovende Maleficent for å bli konge i menneskeriket. Dette knuser selvsagt den nå vingeløse feen, som fort blir til den onde og hevntørstige heksen vi kjenner fra eventyret. Videre får den nye kongen en datter, Aurora, og den hevntørstige Maleficent kommer til slottet for å hevne hans svik og sine avkappede vinger. Hevnen er den velkjente Torneroseforbannelsen. Før innspillingen ble visstnok skuespillerne håndpluk-

ket for å ligne mest mulig på tegnefilmkarakterene, men Copley ligner ikke allverden på sin tegnede forgjenger i rollen som kong Stefan. Angelina Jolie skal ha skryt for tittelrollen. Hun demonstrerer at hun har et vidt spekter, og fremstiller Maleficent som et helt menneske – eller hel fe, om du vil. Også Copley overbeviser som den usympatiske og stakkarslige kong Stefan, og Elle Fanning er akkurat passe sukkersøt som Aurora. Et lite minus kan tilskrives Sam Riley i en litt tafatt birolle som forhekset ravn. Til tross for en irriterende trio med feer (med Imelda Staunton i spissen), Angelina Jolies til alt overmål dataanimerte kinnben, og en blodfattig prins, er Maleficent en storslagen film. Akkurat passe mørk, og kanskje det beste Disney har gjort siden det første kapittelet i Pirates of the Caribbean-franchisen. Jon Sæter Premiere 30. mai

”Actionunderholdning av glimrende kvalitet” - VG GRACE OF MONACO Regi: Olivier Dahan Med: Nicole Kidman, Paz Vega, Tim Roth, Parker Posey Uinspirert av virkelige hendelser. Grace of Monaco er en biopic i kategorien «inspirert av virkelige hendelser». Et farlig imperativ dersom ikke regissøren har en stram idé og spekulasjonene er plausible, interessante og/eller verdt en historisk detour i all sin fantastiske oppfinnsomhet. Det er ikke tilfellet med innsiderapporten om hvordan Grace Kelly levde i årene etter bryllupet. Regissør Olivier Dahan har verken en god eller interessant idé om hvordan livet egentlig artet seg, ei heller en oppfinnsom forestilling om hvordan et potensielt begivenhetsløst familieliv skal gjøres om til skinnende dramatikk. Derfor (får vi tro) har han valgt å plassere Grace, Rainier og hele Monaco inn i en politisk snurpenot. På den ene siden omringet av en gretten Charles de Gaulle, som blokkerte fyrstedømmet i 1962 for å få skatteparadispotten over i franske hender, og på den andre siden Hitchcock, som ønsket Grace Kelly tilbake til filmen. Men hadde vi behøvd disse ekstraproblematikkene for å komme nærmere mennesket Grace Kelly? Avgjort ikke. De eksterne tildragelsene gjør det kongelige hverdagslivet mer skjematisk, mer upersonlig og mer konservativt. En fortelling om å gjøre «sitt livs viktigste rolle», ikke ved å bruke politisk kløkt (slik filmen halvt vil ha oss til å tro) men ved å velge mann, barn og kongerike over

arbeidslivet. Den uintendert komiske historien om redningen av et skatteparadis ved hjelp av husmoderlig kvinnelist. Slik velger Dahan effektivt vekk dybde og innsikt til fordel for pittoreske bilder av en fjetrende vakker øy og en hardtarbeidende Nicole Kidman som forsøker å gjøre alt riktig uten at det bringer stort liv til rollen: Adskilte lepper, sterk-svake ansiktsuttrykk, velbalansert minespill, litt «sint», litt «glad» og mest utilfreds. Forholdet til Rainier tar oss ikke nærmere kjærligheten: Null kjemi, null par-karisma, null spenning. Vi får heller aldri vite mer om Rainier selv, utover at det er vanskelig at han «aldri er tilstede» og at han er en «politisk presset mann». Slik steker solen videre uten at vi blir klokere verken på dem eller den angivelig pikante politiske situasjonen. Hva er vitsen med å la seg «inspirere av virkelige hendelser» når det oppfunne er uinspirert og tannløst? Hva er poenget med å bli bedre kjent med Grace når manus er lagt opp slik at vi aldri blir bedre kjent med Grace? Og hvorfor omkranse en filmbiografi med en kjedelig historisk fotnote når man har satt seg fore å tegne et intimt personportrett? Grace of Monaco er en vandring rundt i et halv-motorisert Madame Tussauds stilt opp mot pene bakgrunner. Det ser ekte ut, men er også ubehagelig langt fra virkeligheten. Utrolig pent, imponerende holdningsløst og fryktinngytende kjedelig. Ragnhild Brochmann Premiere 23. mai

I salg på Blu-ray , DVD og digitalt fra 9.juni! TM

06/2014

FILM FADING GIGOLO Regi: John Turturro Med: John Turturro, Woody Allen, Vanessa Paradis, Sharon Stone og Liev Schreiber Turturro goes Allen. John Turturros femte film som regissør er en av ytterst få der Woody Allen spiller uten å regissere selv. Filmen er også så nært en Woody Allen-film det går an å komme, uten å faktisk være det. Da det lille antikvariatet til Murray (Allen) går konkurs, finner han ut at den beste måten å tjene penger på er å prostituere sin beste venn, blomsterhandleren Fioravante (Turturro). Selv skal han være hallik. Fioravante får gigolonavnet Virgirl, og sammen skal de tjene store penger. Planen funker som bare det – i starten. Den likegyldige, men empatiske Fioravante blir fort en favoritt hos sine velstående kunder,

X-MEN: DAYS OF FUTURE PAST Regi: Bryan Singer: Med: Jennifer Lawrence, Hugh Jackman, James McAvoy, Michael Fassbender, Halle Berry, Ellen Page, Anna Paquin, Peter Dinklage, Ian McKellen, Patrick Stewart I går var i dag i morgen. Det er vanskelig å la seg bli overvettes engasjert av X-Men-filmene. De har vært underholdende og fornøyelige, men det har vært noe uforløst over hele serien, som med X-Men: Days of Future Past teller sju filmer totalt. En følelse av «nesten, men ikke helt», preget av manglende visjon utover det å tjene inn produksjonskostnadene (og litt til). Allikevel, om vi ser bort fra The Last Stand (la oss se bort fra The Last Stand), har filmene vært på en oppadgående kurve der spesielt First Class og The Wolverine har vist evne og vilje til å ta kontroll over dette tegneserie-uni-

verset, fremfor å la det kontrollere hva man som filmskaper kan tillate seg å gjøre. Der karakterene i de første filmene først og fremst var et sett evner og mutasjoner med en personlighet på toppen som et ubeleilig, men nødvendig tillegg, har de utviklet seg til å bli mer komplekse karakterer, som tilfeldigvis er mutanter – mutanter med historier som ikke kan reduseres kun til evnene de innehar. Trenden fortsetter med Days of Future Past, muligens den beste filmen i rekken så langt. Om du allerede er tilhenger av X-Men-filmene, er det lite sannsynlig at du vil bli skuffet av dette kapittelet, hvor en krig mellom mutanter og mennesker har sett menneskene trekke det lengste strået i form av «sentinels» – uovervinnelige drapsroboter utviklet ved hjelp av Mystiques DNA. Det eneste håpet for å hindre komplett utslettelse er å projisere Wolverines bevissthet

tilbake i tid og forhindre Mystique fra det personlige hevntoktet som leder til hennes fangenskap og slik sørge for at drapsrobotene aldri blir oppfunnet. Et univers hvis regler bestemmes av hvilke mutasjoner man velger å utstyre karakterene med virker i utgangspunktet for arbitrært til å kunne leve seg inn i, men i Days of Future Past utnyttes grenseløsheten til fulle ved å manipulere tid og rom på måter filmenes premiss alltid åpnet opp for, men som de før nå manglet ambisjoner til å utforske. Samtidig perfeksjoneres kunsten å gjøre god underholdning av hver enkelt mutasjon – spesielt er det en fryd å se på hvordan Blinks portaler og Quicksilvers tidsperspektiv filmes. Med sitt tredje forsøk har Bryan Singer tatt kontroll over dette universet. Det eneste som gjenstår nå er å virkelig ville noe med det. Trond Gausdal Premiere 23. mai

A MILLION WAYS TO DIE IN THE WEST Regi: Seth MacFarlane Med: Amanda Seyfried, Charlize Theron, Liam Neeson, Neil Patrick Harris, Giovanni Ribisi, Seth MacFarlane Farmerly Guy. Bonden Albert (MacFarlane) er en ynkelig fyr med noen sauer langt ute i den villeste vesten i Arizona i 1882. Etter at Albert pingler ut av en duell, forlater hans lunefulle kjæreste Louise (Seyfried) ham for en barskere mann. Når en mystisk og vakker kvinne ved navn Anna (Theron) rir inn i byen, lover hun Albert å hjelpe ham med å finne tilbake motet, og å forhåpentligvis lære ham å skyte. De to begynner selvsagt å falle for hverandre. Snart dukker den beryktede forbryteren (og Annas tidligere ektemann) Clinch (Neeson) opp for å ta hevn. Vil bonden ha noe å stille opp med mot denne banditten?

Multitalentet Seth MacFarlane har regissert, produsert og ikke minst skrevet manus til filmen, basert på sin egen roman. Nevnte vi at han også spiller hovedrollen? Den feige og usikre Albert hører definitivt ikke hjemme i denne tiden eller på dette stedet. Her skal man være «bold, fearless and tough as iron». At han mister sin kjæreste Louise i åpningsskuddvekslingen, er filmens sentrale pådriver. Det fører til at han mister det lille han har av mot og selvfølelse. Men det er ikke det eneste han mister. Gjennom filmen mister han også sauene sine hele tiden, som gjør det mulig med morsomme sidesprang fra hovedfortellingen. Replikkene er gjennomgående kjappe og morsomme, som «Get ready, I’m about to shoot a full load at your cans» når det er snakk om å skyte på blink med pistol. Det hele er tydelig gjennomtenkt, og

den enorme ørkenen er vakker og fryktinngytende som bakteppe for fortellingen, med slående, klassiske bilder av sand, stein og det golde landskapet i Arizona. Det kunne ha vært morsommere. Spesielt noen av de unødvendig mange penisvitsene kunne ha vært (om)skjært fra fortellingen. Filmens lavmål er en sekvens av meget forvirrende Family Guyproposjoner hvor noen av karakterene får akutt diaré og må drite i cowboyhattene sine. Heldigvis er det flere høydepunkter som veier opp for det; for eksempel den perfekt absurde sekvensen hvor Albert drikker peyote med lokale indianere og hallusinerer at sauene hans danser, synger og snakker med ham. Ved bruk av de erfarne skuespillerne Charlize Theron og Liam Neeson får man også litt dybde og alvor inn i filmen. Det balanserer godt med det komiske. Siren Løkaas Premiere 30. mai

06/2014

og Murray får blidgjort sin kone og fem barn med ny sofa. Men da Fioravante blir introdusert for den sterkt praktiserende jødiske enken Avigal (Vanessa Paradise) blir situasjonen mer komplisert. Legg til en sjalu Liev Schreiber i den jødiske nabopatruljen og en klisjéaktig nevrotisk Allen, så skjønner du fort tegningen. Filmen har fra noen hold fått kritikk for å spille på stereotypier mot jøder, men de ortodokse jødene kunne like godt vært innflyttede italienere eller irer, for den slags skyld. Hovedpoenget til regissør Turturro er (etter min mening) å fremstille et noe klisjéaktig, homogent Brooklyn-nabolag hvor alle følger med på hva alle foretar seg. Noen vil kanskje påpeke at filmen ufarliggjør det å selge sex for penger, men Turturros gigolo er på ingen måte verre enn f.eks. Mia Sorvinos Oscar-vinnende rolle som luksusprostituert i Mighty

Aphrodite fra 1995. Filmen er full av små, underfundige morsomheter, vakre oversiktsbilder, folk som spiller baseball i gatene og lett gjenkjennelige New York-nabolag – slik vi kjenner dem fra Allens filmer fra hjembyen. Sharon Stone og Sofía Vergara dukker opp i morsomme biroller som elskovssyke gigolokunder, mens Turturro selv er god som den lakoniske Fioravante. Fading Gigolo glir ikke inn i filmhistorien som en milepæl, men er du ute etter en og en halv time med hyggelig og vittig New York-stemning, er filmen verdt å få med seg. Når Allen-kjenning Bob Balaban dukker opp i slutten av filmen i en liten rolle som advokat, er det ikke lenger noen tvil. Den lille, bebrillede nevrotikeren har funnet sin arvtaker. Han heter John Turturro. Jon Sæter Premiere: 27. juni

FILM A film by

MICHAEL WINTERBOTTOM

STEVE COOGAN ROB BRYDON

YVES SAINT LAURENT Regi: Jalil Lespert Med: Pierre Niney, Guillaume Gallienne, Charlotte Lebon, Laura Smet, Xavier Lafitte, Nikolai Kinski Vakkert vevd, flatt fortalt. Livsledsageren Pierre Bergé (Gallienne) er satt til å fortelle historien om tittelfiguren; en av de som dreide moten mot det den er i dag; mot det reelt moderne, det likestilte, det androgyne og det som heter prét-a-portér. High fashion uten haute couturens tidkrevende, kostbare privatsøm. Toppdesignerdesign i ferdige størrelser til å kjøpe rett fra butikken. Som alle historier om genierklærte unntaksmennesker, tar Yves Saint Laurent sikte på å vise hele spekteret av et levd liv ved hjelp av en retrospektiv, sparsommelig voice til å bygge bro mellom ulike hendelser: Yves som pur ung og usedvanlig tander i Algerie; Yves som den urovekkende talentfulle unge designeren i Paris; som designeren som tar over sjefsstolen hos Dior 21 år gammel; som tør å leve ut

legningen sin; som finner Pierre Bergé, som bryter sammen; som havner på mentalsykehus; som kommer tilbake og åpner eget motehus; som lykkes stort! Som drikker, som knarker, som falmer, som reiser seg igjen, som sliter, som er utro og som alltid forblir den beste, den mest sårbare, den elskende og den høyt elskede. En beretning om Pierre Bergés, og motehistoriens, wunderkind. Om geniet som må beskyttes og bekreftes for enhver pris; som både var for sterk og for svak for sine egne lyster, ambisjoner og talenter. Yves Saint Laurent døde i 2008. Yves Saint Laurent har teppefall lenge før, uten å gjøre rede for tidspunktet for egen avslutning. Filmen byr på en hovedrolleinnhaver (Niney) som er påfallende lik både i utseende, intonasjon og kroppsholdning. En god gestaltning og en dyktig modellering av kropp og mimikk. Likevel forblir historien uengasjerende i all sin historiske autentisitet, sin elegante visualitet og sin minutiøse gjengivelse av noen av motehistories nøkkeløyeblikk.

Filmen er et vakkert vevd teppe med rike farger og mønstre, men likevel flat, livløs og immobil; verken menneskelig inngående eller opptatt av sin egen cinefile overflate, som Tom Fords A Single Man. Slik ender filmen som et uforløst, dobbelt kjærlighetsportrett; verken fullstendig dedikert til Yves’ kjærlighet til klær, eller til kjærligheten mellom Yves og Pierre. Her mangler fornemmelsen av hva som egentlig sto på spill. Både for å unnfange og ferdigstille kolleksjonene; for å holde psyken på rett kjøl, og for å bli værende trofast, til tross for den distraherende tilstedeværelsen av andre, av alkohol, kokain og resten av den renneløkken som gjerne er felt inn i livet til evig usikre stjerner. Istedenfor forblir Yves for mye den samme og for opak; opp og ned, men alltid usikker og med blikket vendt skrått ned. Se heller Yves Saint Laurentdokumentaren L’Amour Fou; mer innsikt, bedre film. Ragnhild Brochmann Premiere 4. juli

HEART OF LIGHTNESS – SØVNLØS I LOFOTEN Regi: Jan Vardøen Med: Laura Donnely, Dominic Mafham, Michael Colgan, Sam Heughan, Daisy Head, Rosie Day, Righard Lumsden, Mette Ryan, John Hodgkinston Veid og funnet for light. Hvordan lage Norges vakreste spillefilm enklest, kjappest og billigst mulig uten at den ser enkel, kjapp og billig ut? Jan Vardøens svar: Skriv manus om akkurat det, inviter 8 britiske skuespillere, dra til Lofoten og få det gjort! Filmen om å forsøke å lage film tar til idet en forsoffen regissør, Jan (Vardøen), forstår at pengene fra Norsk Filmfond er drukket opp. Han ser en teatertrupp i London spille Fruen fra havet, setter dem på toget og planter dem om i norsk lofotjord. «Bare gjør det samme foran kamera», ber han. Dermed lukker den trette regissøren tilfreds øyene, mens teppet går opp for døgnvill, britisk teaterfilm uten regi og retningssans. Mens Jan Vardøen fravendt, men sympatisk, gestalter sitt regissør-alter ego fra hengekøya, filmes Fruen fra havet uten større refleksjoner rundt hva filmformatet skal gi teaterstykket, hva nettopp denne varianten skal være, eller hvilken rolle naturen – i all sin overmakt – skal bibringe handlingen. Regissøren mener enkelt og greit at filmen blir bra så lenge det bare går «naturlig for seg», slik Vardøen ser ut til å mene det samme. Snarere enn underfundig og (selv)bevisst amatøraktig, er

Søvnløs i Lofoten rimelig tradisjonelt ibsensk, og tidvis flink til det, i de 65 prosentene som er viet filmen i filmen: klassiske karakterer med pasjon og vilje spilt av helhjertede skuespillere. De resterende 35 prosentene brukes til å fortelle om de ganske alminnelige skuespillernes odde, søvnløse off screen-liv, uten at de doble rollene kompliserer hverandre nevneverdig. Lite morsom metalek, mest ordentlig teaterfilm. Synd. Ikke minst når prosjektet nettopp er tuftet på lysten til å leke; til å gjøre Ibsen tilbakelent, humoristisk og minneverdig. Det begynner småmorsomt i London, men snart ser vi bare Ibsen og havet. Vardøen bryr seg dessverre ikke med å utforske filmen i filmen; dobbeltheten bare er der. Akkurat som naturen. Det til side er Søvnløs i Lofoten skikkelig håndverk, i likhet med Vardøens utesteder, kokebøker og trebåter. Nydelig filmfoto, fjetrende utsnitt og en koloritt som kan få øynene til å rulle ut av hodet: Riddersporer i Yves Klein-blått mot bleke trevegger; geiterams-hav så langt øyet ser, og sol i sig ut gjennom sølvkantede regnskyer. Aldri naturpornografisk, men rent, skjært og rått godt å bade blikket i. Slik har Søvnløs i Lofoten blitt en hyllest til den norske naturen – slik ambisjonen åpenbart var – men først og fremst til gleden over å få ting gjort! Vakker, sjarmerende skamløs og altfor lett. Ragnhild Brochmann Premiere 30.mai

TRIP to ITALY Anyone for seconds?

Rob Brydon og Steve Coogan spiser seg gjennom Liguria, Toscana, Roma, Amalfi og Capri. «BRILLIANT. The Trip to Italy is the ‘Godfather 2’ of road movies.» - THE HOLLYWOOD REPORTER SAN FRANCISCO

SEATTLE

INTERNATIONAL FILM FESTIVAL

PREMIERE: 18. JULI Fra regissøren av XXY

Josef Mengeles hemmelige liv i Argentina OFFICIAL SELECTION

BERGEN

INTERNASJONALE FILMFESTIVAL

OFFICIAL SELECTION

FILM FRA SØR

PREMIERE: 25. JULI

06/2014

FILM

Dag Johan Haugerud Født i 1964 og utdannet bibliotekar. Har laget filmen Som du ser meg, samt en rekke kortfilmer, som Utukt og De syv dødssyndene. Har også gitt ut tre bøker, sist romanen Hva jeg betyr fra 2011. Andrea Bræin Hovig Født i 1973 og utdannet skuespiller ved Statens teaterhøgskole. Ansatt ved Nationaltheatret siden 2002. Har medvirket i flere filmer siden debuten med Hovmod i 2000. Spilte også en av hovedrollene i Haugeruds film Som du ser meg.

DEN NAKNE SANNHETEN En femti minutter lang monolog om et overgrep – levert rett i linsa av Andrea Bræin Hovig. Regissør Dag Johan Haugerud sier han har laget en film han ønsket å se selv, men Det er meg du vil ha viser seg å være noe flere vil ha. TEKST VILDE SAGSTAD IMELAND FOTO JETON KAÇANIKU – FORRIGE GANG jeg var i NATT&DAG var jeg kliss naken, skriver Andrea Bræin Hovig i en mail. Når hun møter oss, er det ikke for å mimre om ting hun gjorde på begynnelsen av 2000-tallet, men for å snakke om kinoaktuelle Det er meg du vil ha – også dét et nokså avkledd prosjekt. Hun spiller den eneste rollen, og gjennom en femti minutter lang monolog forteller hun historien til Henriette, en lærer som innleder et forhold til en av sine elever. Da Dag Johan Haugerud først fortalte Hovig at han tenkte å lage film av Sonja Evangs manus, som er basert på intervjuer med den ekte kvinnen filmen handler om, tenkte hun «jess, dette kommer til å bli bra». – Men jeg tenkte at hvis jeg traff henne og vi ble kjent, så ville det kunne ødelegge for arbeidet mitt. Jeg ville nok føle at det ble viktig å forsvare henne, og prøvde derfor å tenke minst mulig på at hun var virkelig, og minst mulig på hva jeg synes, rent etisk, om det hun gjorde.

DØRA GÅR OPP. Direktøren for det hele, Dag Johan Haugerud, kommer inn. Noe andpusten beklager han forsinkelsen. Vi tilgir, og spør ham om temavalget. Haugerud forteller at han ble dratt mot prosjektet fordi det viser hvordan kunsten gir rom for ambivalens der loven forbyr det. – Både rettsvesenet og samfunnet rundt 72

06/2014

er klare på hvordan man skal forholde seg til overgrep. Heldigvis, sånn må det være. Men det jeg likte med manuset, er at det beskriver en situasjon som befinner seg i gråsonen. Jeg tenkte at hvis jeg først skulle lage en film med overgrep som tema, så kunne den i hvert fall ikke være forutsigbar eller enkel. Han trekker frem Louis Malles film Murmur of the Heart som et godt eksempel på en slik ambivalens. – Den handler om en tenåringsgutt og hans seksuelle oppvåkning. Det ender med at moren hans gir ham en praktisk innføring i hvordan man skal ha sex. Filmen er varm og morsom, og du får på en måte en god følelse av den, selv om det er … ja … – Det er jo helt sykt, skyter Hovig inn. – Ja, ikke sant? Når du ser en sånn film og merker at du får en god følelse, blir du jo helt forvirret. Det går mot alt du har lært å tenke og føle at er riktig. Du må bare innrømme at det er noe som er relativt. Haugerud har selv klippet filmen og hørt Henriettes forklaring hundrevis av ganger. Han legger hele tiden merke til små ting, og av og til har han tenkt «nei, er dette egentlig greit?». – Hun argumenterer med kjærlighet, og sier at den overvinner alt. Vi er jo vant til å tenke sånn fra amerikanske filmer. Men er det sikkert at det er sånn? Kan alt tillates av kjærlighet? Hvordan hadde filmen blitt oppfattet hvis den hadde handlet om en mannlig lærer og en femten år gammel jente? – Vi ville nok dømt en mann fortere. Men jeg tror likevel det handler mest om at personen i

filmen får femti minutter til å fortelle hvordan hun tenkte og handlet. Veldig få blir gitt den muligheten, og jeg tror derfor at publikum gir personen en sjanse, uansett om det er en kvinne eller en mann, sier Haugerud. HAN BLE FØRST spurt om å lage teaterstykke av Sonja Evangs manus, ment for å fremføres under Norsk dramatikkfestival. Men regissøren er uten teaterbakgrunn, og hevder han ikke hadde noen idéer til iscenesettelse. Han kom derfor frem til at han måtte lage film hvis prosjektet skulle være gjennomførbart for ham. Han liker godt at folk snakker lenge på film, og hadde lyst til å prøve det ut i en ekstrem variant. Inspirasjon til Det er meg du vil ha hentet han blant annet fra Alan Bennetts Talking Heads – en BBC-serie med dramatiske monologer fra 1980- og 90-tallet. At det ble film av prosjektet, viste seg å være et lykketreff. Den ene planlagte visningen på Dramatikkfestivalen ble til visning på Tromsø Internasjonale Filmfestival, og nå får filmen også kinopremiere i juni. – Akkurat det med kinopremiere var faktisk litt overraskende. Selv om det bare skulle bli 17 stykker som kjøper billett, blir jeg kjempeglad, sier Hovig.

50 minutter med prat, nesten uten skifte av kameravinkel. Hvorfor blir det ikke kjedelig? – Det kan jo sikkert du svare bedre på enn oss?, ler Hovig.

Det er en fortellerkunst som kommer til sin rett her. Har vi undervurdert monologen på film? – Det er jo lange tagninger og lange klipp, men tenk på de derre greiene som NRK driver med. Hurtigruta, for eksempel. Folk sitter og ser, nesten uten at det skjer noe, men de opplever ikke at det er kjedelig. Jeg tror at hvis noe fenger, så blir det bare interessant av seg selv, sier Haugerud. For ham har det også vært viktig å skape en følelse av at det du ser på filmen er sant. – Folk flest er ikke så dramatiske, og hvis du skal lage en film som bygger på et autentisk materiale, så må den referere til hvordan folk snakker, og til hvordan ting er i virkeligheten, sier Haugerud. Filosofien traff Hovig rett i hjertet: – Jeg prøver å unngå regissørene som mener man må lage ting så tydelig at det «dumme» publikummet skal skjønne hva man mener. Hvorfor skal man himle med øynene samtidig som man kaster hodet bakover, bare fordi man er på en scene? HAUGERUD TROR det smale budsjettet har hatt mye å si for hvor avslappet prosessen har vært. – Det er meg du vil ha kostet 225 000 kroner. Derfor er det ekstra gøy at folk liker filmen. Det er meg du vil ha har premiere 13. juni

Hvis jeg først skulle lage en film med overgrep som tema, så kunne den i hvert fall ikke være forutsigbar eller enkel.

Norges beste stripper, et av konseptene presentert i TV2s TV Lab

KAMIKAZEPILOTER ØNSKES TV 2s TV Lab er det mest innsiktsfulle meta-programmet som har velsignet norsk fjernsyn på år og dag. I alle fall i teorien. TEKST AKSEL KIELLAND NÅR MAN beskriver dem med et par setninger eller snakker om dem i et kvarter, fremstår de fleste realityserier som ganske underholdende. Det samme kan egentlig sies om det meste som produseres av tv-programmer; dumme konsepter og håndverksmessig latskap er som regel lett å få øye på, men det er først over tid at slike faktorer virkelig blir utmattende og deprimerende. I tilstrekkelig små doser er det meste underholdende nok; å se første episode av et program er som regel ganske interessant. I Nord-Amerika har man tradisjonelt utviklet tv-programmer ved å la produsentene bak et antall lovende konsepter få lage hver sin pilotepisode, hvorav kun et lite fåtall ender opp som serier. Tradisjonelt har ikke pilotene til de forkastede prosjektene blitt vist for publikum, ettersom kanalene ikke har hatt noe å vinne på det. Men i disse interaktive dager har Amazons tv-satsing Amazon Studios lansert en modell hvor de bestiller et antall piloter og lar publikums reaksjoner diktere hvilke som fortsetter som serier. Det er en upåklagelig kommersiell logikk; man bruker hele sitt publikum som fokusgruppe, og pådytter dem dermed et snev av pliktfølelse for å følge opp seriene de stemmer fram.

I NORGE har vi ikke noen utbredt tradisjon for pilotepisoder, men det har ikke forhindret TV 2 i å lansere nysatsingen TV Lab, lagt opp etter samme prinsipp som Amazons avstemmingsprosjekt. TV 2s program handler riktignok primært om programmer i skjæringspunktet mellom reality og god gammeldags studiounderholdning av den typen som i dag opptar store deler av de norske kanalenes sendeflater. Med unntak av et tidvis godt vignettarbeid, representerer TV Lab et tverrsnitt av moderne norsk tv-håndverk, hvilket innebærer rikelig med forserte uthalingsteknikker, sjablongaktige representasjoner av menneskelig psykologi og en dramaturgi som er avhengig av solide doser norsk kvikkasentuasiasme for å holde seg flytende. Dessuten ser alt litt billigere ut enn det strengt tatt burde. Ingen av TV Lab-pilotene er noe man har lyst til å se mye av, men selv om et par av dem er vanskelige å komme seg gjennom, er flertallet relativt underholdende – om ikke annet, så på grunn av hva de avslører om moderne norsk tv-tenkning. Det beste tenkelige resultatet av dette prosjektet er naturligvis om ingen av disse pilotepisodene ender opp som serier, ettersom TV Lab i seg selv er det beste nye norske tv-konseptet på år og dag. Ideelt sett ville TV 2 fortsette å produsere ti-tolv piloter hvert semester, uten

For å forløse potensialet må programmet omfavne sin egen stupiditet. 06/2014

tanke på å noensinne skulle lage mer enn den ene episoden av hvert konsept. Dermed ville pilotene etter hvert utvikle seg i retning av tettpakkede og utsøkt velkomponerte formøvelser, hvis mål var å kommentere norske tv-tradisjoner og utvikle nye fortellermåter og perspektiver. Eller de ville kollapset i en orgie av dumme påfunn, dårlig smak og sviktende gjennomføringsevne. Begge deler ville vært bedre enn bare … mer vanlig norsk tv. DET VILLE UTVILSOMT være et marked for et slikt program. Guilty pleasure-mentaliteten har for lengst nådd et punkt hvor mennesker er villige til se de mest håpløse programmer fordi de er dumme, snarere enn på tross av det. Det ligger unektelig en tydelig logikk – om ikke uunngåelighet – i dette: Med vår tids overproduksjon av ubrukte og/eller ubrukelige akademiske grader, sier det seg nærmest selv at det finnes et marked for å lage tv som appellerer til seernes mestringsfølelse ved å være konstruert for la seg gjennomskue og på den måten bekrefte publikums egen intelligens. Innen amerikansk film har det allerede vokst fram en egen sjanger rundt denne psykologiske mekanismen – populariteten til en film som fjorårets Sharknado skyldes ikke bare at den er dum på en underholdende måte, men også at den er så dum at absolutt alle gjennomskuer den, samtidig som den pliktskyldigst opprettholder inntrykket av at den tar seg selv på alvor. Problemet er at denne mestringsfølelsen er dømt til å avta over tid, og tid

Alt ser litt billigere ut enn det strengt tatt burde. er det som kjent mye av på tv. Når man vel har innsett det faktum at hele Paradise Hotel-apparatet jobber overtid for at man skal le av deltakernes amputerte engelskspråklige ordtak og misforståtte metaforer, er det liksom ikke så gøy lenger. Hvem vil vel ha på seg at de lar seg manipulere av en gjeng sesongarbeidere i TV3? Men én episode? Da kan man se gjennom fingrene med mye. TV LAB er et konsept som åpner for mer intelligent, underholdende og variert tv enn noe annet norsk program dette tiåret. Men for å forløse potensialet må programmet omfavne sin egen stupiditet og gi avkall på ambisjonene om å dyrke fram billige nye programkonsepter. TV 2 har kimen til noe veldig interessant her, og i de riktige hender kan det utvikle seg til meta-tv på aller høyeste nivå. Sannsynligheten for at dét vil skje er neppe særlig stor, men samtidig er det viktig å ikke bygge ned forventningene til norske tv-kanaler og -produsenter med forutsigbar og defaitistisk kynisme. Så stå på, TV 2, dere får til dette. Og hvis dere virkelig er ute etter noe billig, kan dere kjøpe talkshowkonseptet mitt om mennesker som ser på Mot i brøstet. Det er bare å ringe.

SPILL

Hack ‘N’ Slash høyrer overraskande nok ikkje til sjangaren hack ‘n’ slash.

SUMARTIDER HEY HEY Flust med alternativ til utandørs aktivitet. TEKST RASMUS HUNGNES DERSOM EIN SYNEST sumarnatta er for ljos og i tillegg ikkje vil sove ho bort, kan ein freiste å spele spelet Daylight (Windows). I Daylight, som beveger seg innan horror-sjangaren, kan spelaren bevege seg i førstepersonsperspektiv gjennom mørke, tronge gongar som blir tilfeldig generert ved kvar gjennomspeling, berre opplyst av ljoset frå eit telefoneringsapparat kalla smartphone (i tillegg til glowsticks). Sjølv om slike horrorsaker fort fell inn i klisjemessige områder får ein her nokre effektive, ekle gufs – dersom det er det livet manglar. Meir action med smartphone får ein i WATCH_DOGS (PC, PS3, PS4, 360, One, Wii U), som utspeler seg som ein dystopisk sci fi-variasjon over Grand Theft Auto og rører ved tema som overvaking og smarttelefonar – her spelar spelaren rolla som ein bitter hacker som lyt nytte telefonen sin til å hacke Chicago. Tematisk står WATCH_DOGS i kontrast til Nothing To Hide, nok ei samfunnskritisk soge der ein i stadet for å skjule sine handlingar ved å snike og snoke seg rundt overvakingskameraet sin brennvidde lyt halde seg synleg for det til ei kvar tid – for dei usette blir drepne momentant. Spelbar prototyp tilgjengeleg i din internettbrowser (bruk ein søkemotor, whiz).

APROPOS HACKING: «Hack ‘n’ slash» er namnet til ein sjanger innan kunst- og underhaldningsarten videospel, som ofte involverer virtuell hakking og risping med digitale sverd. Eit framifrå eksempel på eit framifrå eksemplar av eit videospel innan hack’n’slashsjangaren er Killer Is Dead: Nightmare Edition, nyleg utgjeve til Windows PC. Hack ‘N’ Slash (Windows, OS X, Linux) er dessutan namnet på eit videospel som nyleg har kome ut på marknaden. Det høyrer overraskande nok ikkje til sjangaren hack ‘n’ slash, men involverer så visst eit sverd som hovudpersonen får ramlande ned midt på planeten få sekund etter spelet sin start. Få sekund etter dette igjen brestar klingen, og utgjer ikkje lenger eit våpen som skal stikkast inn under hud og muskelvev hjå dine digitale fiendar, men snarare eit usb-liknande apparat som kan stikkast inn i fiendar og andre gjenstandar din virtuelle avatar blir kringsett av, slik at ein kan endre deira pre-programmerte eigenskapar. Smarte greier med effektiv humor, nett slik vi er vand med frå spel utvikla av Double Fine – Monkey Island-Tim Schaefer sitt spelstudio. Hack ‘N’ Slash er tilgjengeleg no, og utgjer eit døme på fenomenet Early Access, der ein som kunde får tilgjenge til eit produkt som er

under utvikling. Slik kan spelutviklaren få pengar i kassa som sannsynleggjer at produktet kan ferdigstillast, samt feedback frå spelaren, som får mogelegheit til å slippe å smøre seg med tolmod. Eit anna døme på Early Access får ein i det sjarmerande blodige strategispelet Freaking Meatbags, der ein i likskap med Pikmin 3 utnyttar kjøtfulle organismar til sin eigen fordel, som ein annan slavedrivar. Nok eit døme på koselege saker med morosam humor, ha ha ha! Spelaren sin persona i action-eventyret med RPG-element Hack’n’Slash kjem i kvinneskikkelse og har ein svevande liten fe til hjelpar og kompanjong. Spelaren sin persona i action-eventyret med RPG-element Child of Light (Windows, PS3, PS4, Vita, Wii U, 360, One) kjem òg i kvinneskikkelse og har ein svevande liten fe til hjelpar og kompanjong. Sistnemnde er skrive på rim, av mannen bak det fabelaktige narrativet i Far Cry 3 og sett til biletskjønne, eventyrlege omgjevnader, og kan nok lyse opp mang ei allereie altfor ljos sumarnatt (slik at ein unngår å sove ho bort). DERSOM EIN YNSKJER underhalding av meir brautande, machoistisk karakter kan ein kaste seg over førstepersonsskytespelet Wolfenstein: The New Order (Windows, PS3, PS4, 360, One). Det finn stad i ei alternativ fortid der nasjonalsosialist-Tyskland vann andre verdskrigen og har overtatt makta over verda. Difor lyt spelaren sin brautande og machoistiske karakter skyte og drepe seg gjennom flust med digitale nasjonalsosialistsoldatar. For meir fredfylt underhaldning kan ein kaste seg inn i Always Sometimes Monsters (Windows), ei soge der spelaren må stire vanskelege val, valets kval og det moderne livet sine harde realitetar i kvitauget etter at kjærasten bestemmer seg for å gifte seg med ein annan, du har ikkje råd til å betale husleiga og på toppen av det heile har du skrivesperre. Akk og ve! Vidare sumarunderhalding for den fotofobe:

Gods Will Be Watching

Mario Kart 8

Transistor

(WINDOWS, LINUX, OS X, MOBIL)

Ein point ‘n’ click-thriller der spelaren lyt takle mykje stress. Det handlar om vanskelege val og moralske dilemma.

Sakene kan for eksempel dreie seg om: • • • • • • •

Depositum Skyldig leie Erstatning for skader og mangler Oppsigelse Mangler ved leiligheten Leiesummens størrelse Partenes rettigheter og plikter for øvrig

Vi har kontorer i Oslo, Bergen og Trondheim og dekker henholdsvis Oslo og Akershus, Hordaland og begge Trøndelagsfylkene.

(WII U)

I følgje enkelte det beste innslaget til no i rekka av elleville surrealistiske bilkøyring-simulatorar. Særleg eigna for sosiale sumarnetter.

Husleietvistutvalget tilbyr parter i boligleieforhold rask, rimelig og kompetent behandling av husleietvister. HTU virker som en domstol og kan både mekle og treffe avgjørelse.

Alle tvisteløserne er jurister med spesiell kompetanse innen husleierett.

(PS4, PC)

Ny action-RPG frå utviklaren bak det vellukka narrative eksperimentet Bastion.

Sjølv om slike horror-saker fort fell inn i klisjemessige områder får ein her nokre effektive, ekle gufs – dersom det er det livet manglar.

www.htu.no 06/2014

TEGNESERIE

Drømmer du om en kreativ og morsom karriere?

- Bli frisør! l Jobb sammen med spennende mennesker i en sosial bransje l Skap noe nytt hver eneste dag – ingen dag er lik! l Jobb som stylist eller innen foto, film eller tv-bransjen

VI HAR SKOLER I:

Oslo Bergen Trondheim Sandnes Tromsø

Skolene har rullerende opptak med oppstart i august og januar Ta kontakt med rekrutteringsansvarlig Trine.Elden@raise.no eller ring 48 99 93 19 Søknadsskjema finner du på våre hjemmesider: www.norskfrisorskole.no

VI LEGGER GRUNNLAGET FOR DIN KARRIERE!

Coverbildet til WEIRD #3

DEN FORSTYRRENDE MR. FREIBERT Skumle tegneserier er sjelden vare, men Noel Freibert er en pålitelig kilde til uhygge. TEKST AKSEL KIELLAND ETTER TO SPALTER om de psykologiske påkjenningene ved å handle tegneserier i den moderne verden, mottok tegneserieavdelingen nylig et telegram fra den viktigste og samtidig mest lyssky organisasjonen i hele tegneserie-Norge. Telegrammet var like konsist som det var umulig å misforstå, og lød: «IKKE MER SHOPPINGSNAKK STOPP ELLERS STOPP STOPP STOPP FULL STOPP». Brevet var undertegnet med en Fantometlogo i dårlig oppløsning, hvilket er det fryktinngytende symbolet for den fryktinngytende organisasjonen kjent som S.E.R.I.E.N.E.T.T. Tegneserieavdelingen vil på det sterkeste fraråde sine lesere fra å engang spekulere i hva disse bokstavene er en forkortelse for, men vi kan røpe at S.E.R.I.E.N.E.T.T. er et hemmelig råd, bestående av 13 utstoppede kioskeiere fra 1980-tallet som dikterer rammevilkårene for den norske tegneseriediskursen. I alle fall er det slik de selv forstår situasjonen. Og akkurat i dette tilfellet hadde de unektelig et poeng: Dette er en tegneseriespalte – ikke en spalte om å kjøpe ting på Etsy eller Storenvy eller Bergen Street Comics i Park Slope.

DERFOR SKAL VI denne måneden rette fokus mot den intenst fascinerende og grovt underkjente amerikanske tegneserieskaperen Noel Freibert/Mr. Freibert/Extreme Troglodyte/ Basement Boy. Sammen med blant annet Ryan Cecil Smith og Molly Colleen O’Connell, er Freibert en del av tegneseriekollektivet Closed Caption Comics. CCC er for tiden ikke spesielt aktive som kollektiv, men alle tegneserieinteresserte anbefales å sjekke ut utgivelsene CCC #9 og CCC #9.5, som gir et innblikk i et miljø som synes å eksistere på siden av hovedstrømningene i amerikanske undergrunnsserier. For tiden synes Freibert og hans antologi WEIRD å ha overtatt den samlende funksjonen som CCC-prosjektene en gang hadde. I de nyeste numrene finnes bidrag av folk som Dash Shaw, CF, Michael DeForge og den mystiske Carlos (Slime Freak) Gonzalez, men det er Freibert selv som fyller de fleste sidene. Freibert lager brutalt enkle skrekkserier som i stadig større

grad synes å konsentrere seg rundt en håndfull visuelle symboler – sakser, hammere, spikere, krusifiks og nakne, forpinte, hårløse skikkelser. Skrekk er vanskelig å få til i tegneserier. I motsetning til litteraturen må man avbilde det skrekkelige, og i motsetning til filmen har man ingen automatisert tidsfremdrift man kan bruke til å skremme publikum. Dette medfører at svært få skrekktegneserier er skumle. Som regel har de minst én fot plantet i komedien, og brorparten av dem som lykkes i å skremme leserne gjør det ved hjelp av utmattelse og liberale doser gross out-tegninger. I Freiberts serier er det den monomane sparsommeligheten som gir opphav til følelsen av å lese noe genuint forstyrrende. Det er som å se et sykt menneskes besettelser utfolde seg i fri dressur. Freibert tar leseren inn i en verden hvor det kun er plass til den meningsløse og uunngåelige lidelsen og sadismen, som han skildrer med sine påfallende enkle svart-hvitt-tegninger. De menneskelignende skikkelsene har ingen psykologi å snakke om, ei heller noe håp om at det finnes en vei utenom lidelsen. Deres lodd i livet er ganske enkelt å la seg klippes, kuttes, spiddes og korsfestes, mens de klager sin nød til en verden som ikke er skapt for å ta noen notis av dem. De som måtte ønske kan sikkert trekke noen paralleller til den menneskelige tilstand. Eller sin menneskelige tilstand. HELT TIL SLUTT må det nevnes at den åttende utgaven av Oslo Comics Expo går av stabelen fra 12. til 14. juni på Serieteket på Schous plass. Med gjester som Peter Bagge, Pat Mills, Brechtene Evens og Vandenbroucke, samt representanter fra Galago og Mould Map, tegner dette til å bli den beste OCX noensinne. Topp tre introduksjoner til Noel Freibert:

11 2 1 3 1

The Hole (Noel Freibert)

WEIRD #3 (red. Noel Freibert)

WEIRD #4 (red. Noel Freibert)

De menneskelignende skikkelsene har ingen psykologi å snakke om, ei heller noe håp om at det finnes en vei utenom lidelsen. 76

06/2014

NORSK FRISØR- OG HUDPLEIESKOLE

Lei av nudler?

Fagforbundet jobber for en Ă¸kt levestandard for heltidsstudenten. Vi vil ha flere studentboliger, Ă¸kt studiefinansiering og rimeligere tannpleie.

Foto: Kjell Olufsen/Fagforbundet info

Les mer pĂĽ ungdom.fagforbundet.no

Bli medlem: Send Fagforbundet medlem til 1980

PER FUGELLI Er han en modig stemme eller en klovn og posør? Ingen av delene, mener Per Fugelli. Han har aldri vært annet enn et naturbarn. TEKST REDAKSJONEN FOTO CHRISTIAN BELGAUX Skulle ikke du dø snart? – Knivlegene og gud vet. Jeg hadde nå kreftoperasjon nummer fem i februar, kontroll i september. Så får vi se. Det har jo kommet ny kreftsvulst hvert jævla år i fem år, men det er klart, man har alltid … Dere kjenner Olav H. Hauge?

Du bærer den draumen? – Ja … om at noe vidunderlig kan skje. Jeg er lege og har lært meg å stole på statistikk. Men, så er det sånn at tabellene er satt sammen av gåtefulle ett-tall og plutselig er det et tall som stikker av. Vi får se. Jeg prøver å være realist og forholde meg til det medisinen vet – at Per skal dø om ikke lenge – samtidig er det viktig å ha dette lille håpet om det vidunderlige: Ikke mer kreft.

Alt du sier høres ut som dine siste ord. Forbereder du ettermæle i sitatbøkene? – Haha! Nei, men det er veldig morsomt at du sier det på den måten. En slags sykdomsgevinst, om du vil …

… er at man får masse oppmerksomhet i media? – Haha, det er mer en farlig bivirkning. Nei, en gevinst av å bli alvorlig syk og nærme seg døden er at det skjer en essensialisering, en brutalisering – du blir mer naken, mer vesentlig. Masker faller av. Du blir et knokkelmenneske, kan du si. Og det gjelder også i språket.

Masker som faller, sier du. Få vi snart se klovnen Per Fugelli gråte? – Nei, eller tja. Klovn? Kanskje. Helt siden jeg var barn har jeg vært et naturbarn. Av og til sagt ting, og vist meg gjennom væremåte, som en slags parodi. I blant med tap av verdighet. Mange har rista på hodet. Jeg hører iblant at folk, ikke minst unge, snakker om et uttrykk, «å iscenesette seg selv». Da tenker jeg: For en livskrampe det må være! Det må jo bety at man er en slags skuespiller, i stedet for å være det jeg har vært jævlig glad i – som har gitt meg et liv jeg gjerne skulle hatt en gud å takke for – et liv som naturbarn! Ekte og ærlig.

Den rumenske filosofen Emil Cioran sa en gang: «Tanken på selvmord er det eneste som holder meg i live». Er det slik med deg, gjør kreften deg også mer vital? – Ja, det er jo … Eller nei for FAEN, jeg vil ikke være med på den «takk for kreften»-leken, at den liksom har gjort meg klokere og kjærligere. Nei, bare mer radioaktiv.

6 6

Haha! – Men det du kan si, er at når du skal dø snart, blir du en jævla hund etter mening.

Før valget, på spørsmål om du fryktet et blått valgresultat, sa du til Dagbladet: «Jeg er redd for et samfunn som dyrker styrke og forakter svakhet», og «De som ikke klarer å klatre i det sosialdarwinistiske klatrestativet har også menneskeverd. Menneskeverd er ikke produksjonsverdi, det skal godtas uansett funksjon, seksualitet, alder, sykdom». Det var da voldsomt! Vi andre må ofte se veldig godt etter for å skille Høyre fra Arbeiderpartiet, du høres ut som du snakker om kampen mellom det gode og det onde. – Hør. På Eidsvoll, Grunnloven 200 år: Erna Solberg holder tale til det norske folk. Husker du hva hun sa?

Nei. – Nettopp. Ingen gjør det. Jeg gjør det, for jeg var der og noterte. Hun snakket om to ting: Det fine været og 17. mai-sløyfen i Bergen, som er fyldigere og lengre enn i noen andre byer.

Det høres jo ikke ut som sosialdarwinisme. – Fordi det er kamuflasje! Taledesignerne sa 16. mai som de sier hver eneste dag til Erna Solberg: Ikke si noe, så er du sikker. Det er bomull og fløyel, men litt etter litt fjerner de formueskatten og arveavgiften. Litt etter litt vil de bygge ut private skoler og private klinikker. Vi sitter i enfoldighet og god tro, samtidig demonteres den velferdsstaten vi er glad i. Hipp hurra for den tilfredse majoritet!

Men altså: «menneskeverd skal gjelde uansett funksjon og seksualitet». Høyre er fullt av homser! Lite tyder vel på at den blåblå regjering vil gå utover seksuelle minoriteters menneskeverd. – Dette er jeg helt med deg på.

1 1 1

Likevel går du langt i å antyde noe annet. – Ja, ja, stryk «seksualitet» da.

6 6

Men … – HØR!

Det har jo stått i Dagbladet for et halvt år siden uten at du har reagert. – Jeg kan ikke drive sitatsjekk hele døgnet. Men jeg mener det …

Ok. – Det er en jævla skummel dyrking av styrke, ikke bare i Høyre, men også i sosialdemokratiet. «Typisk norsk å være god», ropte Gro. Hun mente ikke snill, nei, hun mente vinne. Bli nummer én. Jens Stoltenberg skulle si noe pent om innvandrere i nyttårstalen, husker dere hva han gjorde? Han hentet frem to som hadde gått ut av videregående med 18 seksere og studerte medisin ved universitetet i Oslo. Kanskje dere synes det er en bagatell, men det tyder på dyrking av styrke. Og med dyrking av styrke, kommer forakt for svakhet. Syke, uføre, de som ikke kan klatre i det sosialdarwinistiske klatrestativet.

Nei for FAEN, jeg vil ikke være med på den ’takk for kreften’-leken, at den liksom har gjort meg klokere og kjærligere. Nei, bare mer radioaktiv. 78

06/2014

Men poenget er ikke at vi synes det er viktig, det er at du bruker språk som ikke har rot i virkeligheten: «forakt for svakhet», «miste underet på jorden», eller at menneskeverdet ikke lenger vil gjelde for ulike grupper. Hvorfor denne voldsomme polemikken? – Jeg skjønner godt at du reagerer på den gammeltestamentlige potensen i språket i forhold til det du opplever som norsk virkelighet. Men hva er mangelsykdommen i Norge? Er det kraftfullhet i retorikken? Nei, det er ord av bomull og fløyel. Forsiktig, forsiktig, lille munn! Er Erna Solberg mer av en sosialdarwinist enn Audun Lysbakken? –Tvilløst!

Adonis blir jo truet på livet av den Syriske opposisjonen. Eller ta Salman Rushdie, Lars Hedegaard eller Theo van Gogh. Det den norske intellektuelle er mest redd for, er vel å bli oppfattet som rasist? Derfor overlater dere terrenget til FrP og utskudd som document.no. – Det krever også mot å advare mot den feilslutning at radikal islam er lik islam. Det vi mangler er at noen sier at vi må passe oss for mistanke og frykt for alle muslimer. Det er den store faren.

1 6

Det er det jo mange som sier. Men finnes det respekterte offentlige personer på venstresiden som kritiserer islam, ikke bare tar avstand fra radikalisme? – Hm, OK. Jeg kan si meg enig et stykke på vei. I den gode hensikt å unngå at mennesker skal oppleve ytterligere hets og mistenksomhet har vi kanskje ikke vært klare nok, ikke modige nok, til å sette søkelyset på verdigrunnlaget og menneskesynet i islam. Men jeg tenker: Når vi gjør det – og det er meget mulig at vi må være skarpere og klarere – så MÅ vi unngå er at alle muslimer utsettes for mistenksomhet. Det er den kortslutningen som mange rundt document. no, og i denne mørke elektronskyen Anders Behring Breivik matrealiserte seg i, gjør: «Islam er farlig, derfor er muslimer våre potensielle fiender, derfor må vi deportere dem, kanskje til og med eliminere dem.»

Du gikk for litt siden hardt ut og sa at «mangelen på mot i akademia er epidemisk». Hva er modig? Er du selv en modig stemme? – Nei igjen, min venn. Og tro meg på dette, hånden på hjertet, hånden på hjernen: Meg, Per, naturbarnet, det er ikke noe modig ved å være det. Noen vil kalle det mot, jeg er ikke enig. Andre vil kalle det mangel på impulskontroll, jeg er litt mer enig. Selv vil jeg bare kalle meg naturbarn. Jeg har alltid hatt en drift i retning av å være spontan. Ikke tenke taktikk eller lønnsomhet. Men rett fram, liksom. Vandre med freidig mot, sang og spill. Jada, jada, fine ord, men hold deg til saken: Hva er modig? Hvilke posisjoner er det du savner at noen tør å innta i norsk offentlighet? – Jeg savner folk som tør å bore i den norske folkesjelen uten bedøvelse. La meg nevne to-tre områder vi skammer oss over. Det ene er fremmedfrykt. Fremmedfrykten hadde det jævla travelt på Eidsvoll i 1814. Allerede i paragraf 2 sa vi at jesuitter og jøder ikke skulle ha adgang til riket. To hundre år senere vil Fremskrittspartiet stenge grensen for romfolk. Dette har vi ikke tatt ordentlig tak i. Fremskrittspartiet, Høyre, Arbeiderpartiet. Feige, unnfalne, bomull. De vet det ligger fremmedfrykt på lager hos jævlig mange av oss, og de tør ikke utfordre den. Det andre er den norske selvgodheten. «Typisk norsk å være god», sa Gro. «Slik skal Jens tukte Putin», skriver VG. Men vi er et nanoland, det er det veldig få som tør pirke i. Tredje og siste er: Hvem tør si til Norge at vi er det mest åndssvake landene på kloden? Det er to hull i den norske hjernen, i det ene hullet bor sansen for menneskeskapt skjønnhet. Norge har en unikt stor sans for det stygge. Reis rundt! Dra til Haugesund, Sandnessjøen, til Lillehammer og se …

… hvor stygt det er? – Haha, ja! Hvilken formidabel mangel på formsans! Det er det ene hullet. Det andre er verre: Der skulle det vært et høyere åndsliv, som vi mangler. Vi er tilbakestående.

Men brems litt nå. Er det egentlig sant det du sier? Å kritisere FrP er vel det tryggeste man kan gjøre i norsk offentlighet, nordmenn elsker kronikker som tar oppgjør med norsk selvgodhet og det er vel ikke upløyd mark å kritisere norsk smak. Krever det virkelig mot å ta avstand fra rasisme i Norge? – Jeg føler i hvert fall det er for lite lydstyrke på de stemmene. Jeg skulle ønske vi var mye modigere på selvransakelse på de områdene, fremmedfrykten og selvgodheten. Og åndssvakheten. Allright, det finnes glimt, men vi har ikke hatt noen stor vilje til å ta tak i det.

Du savner modige meninger og du savner elite. En modig intellektuell fra den arabiske kulturelite, dikteren Adonis, mener vi må ha mot til å se det destruktive i islam. – Men … krever det så jævlig mye mot å si at radikal islam er farlig?

Ah, tilnærmet enighet! La oss heller snakke om noe du liker igjen: Døden. Eller begynner du kanskje å bli lei av å snakke om den? – Ja, det kan bli litt overdose død.

Andre kan bli lei av å høre om den også! Du sier du henter døden frem fra «fengselet for de forbudte ord». Men, det er knapt noe vi hører mer om. Vi har fått dødskafeer, kjendiser som designer kistene sine på tv, museer med dødsutstillinger, kondolanseprotokoller i nettavisene. Og så videre. Hvordan kan du påstå at døden er tabu? Er vi ikke i ferd med å gjøre den til en tabloid sjangerøvelse? Ren underholdning? – Jo, flott! Tabloid underholdning. Det er veldig treffsikkert. Jeg har ergret meg over det samme, døden har blitt en slags motebølge.

Men hvis skyld er det, Dr. Død? Når kommer «Døden skal vi danse» med deg og Hallvard Flatland på TV2? – Nei, men det er jo ikke det jeg lengter etter, for faen!

1 1 6

Haha! Du er jo Twiggy i den motebølgen! – Nei, men HØR!

1 6

Er det forresten greit at jeg røyker inne? – Det er helt i orden!

OK! – Dødskafé og dette «Kisten» er veldig gode eksempler på dette, å gjøre døden til en pop commodity. Det er på et ekstremt overfladisk plan. Det jeg lengter etter er at vi går alene inn i et fredsrom, ikke et tv-studio eller på en kafé, og virkelig tar inn over oss at vi skal dø. Ikke som kitsch, ikke i forbifarten, ikke for å være online, men å eksistensielt, fundamentalt og i dypet erkjenne at du skal dø. Livet ditt skal stoppe. Det er det jeg har prøvd å være en hjelper for, for det tror jeg de fleste, kanskje ikke alle, vil ha godt av. Det kan hjelpe oss å leve mer vesentlig.

Pokker, du gikk ikke i hyklerfella vår! – Neida! Og blås mot meg, da. Så jeg får litt passiv røyking!

Per Fugelli (f. 1943 i Stavanger) Lege og professor i sosialmedisin ved UiO. Aktiv samfunnsdebattant gjennom nesten tre tiår, i aviser, tv og radio. Særlig opptatt av sammenhengen mellom politikk, samfunn og helse. Var sterk motstander av den nye røykeloven og anti-røyke-kampanjer. Medlem i Verdikommisjonen. Har siden 1975 utgitt og vært medforfatter av nesten 50 bøker. Tildelt Karl Evangs pris i 2010, Siddisprisen i 2012 og Fritt Ords Pris i 2013. Ble for fem år siden diagnostisert med kreft med prognose på to år. Har siden fått mye oppmerksomhet for sin åpenhet om sykdommen og tanker om døden.

06/2014

NORGES STØRSTE FILMFESTIVAL FLYTTER FREM:

24. SEPT.- 1. OKT. 2014 VI SEES TIL HØSTEN