2011-februar-bergen

Page 1

BERGEN 01 - FEBRUAR 2011

N&D ANMELDER:

JAMES BLAKE JOHN OLAV NILSEN & GJENGEN ENTER THE VOID DESTROYER BLACK SWAN FJELLET 127 TIMER +++

ODDA ER SUPERDUPER

Marte Opstad Aarseth / Foto: Fredrik Bjerknes

WWW.NATTOGDAG.NO

48 TIMER I EN UTOPI

& MØTER JOHN OLAV NILSEN

16 SIDER MOTESERIE

Natt&Dag - Siden 1988


STAVANGER 47 20 20 50 KVADRAT 47 20 20 51 BERGEN 47 20 20 52 HAUGESUND 47 20 20 53 SARPSBORG 47 20 20 54 OSLO CITY 47 20 20 56 STRØMMEN 47 20 20 57 TRONDHEIM 47 20 20 58 KRISTIANSAND 47 20 20 59

ANDREAS WIIG DANNY LARSEN ERIK J. BOTNER EIRIK HAUGO DINA TRELAND FREDRIK AUSTBØ J.P. SOLBERG MADS JONSSON MIKKEL BANG STIAN SOLBERG STAALE SANDBECH TORGEIR BERGREM TORSTEIN HORGMO KARI OPSAL KJERSTI BUAAS MARIUS OTTERSTAD CHRISTIAN FARSTAD CHRISTOFFER NILSEN EIRIK BALLO EIRIK SVENSEN FREDRIK NAERLAND GABRIEL ENGELKE GUSTAV TØNNESEN JAN HENRIK KONGSTEN JON ARNE AARHOUG JON KAARE SKIPLE KARSTEN KLEPPAN KIM OTTERMO KIM P. KARLSEN MAGNUS BONSEMO NAVID NAVID SEBASTIAN RAFEN STEFFEN AUSTERHEIM STU GRAHAM KVELERTAK PURIFIED IN BLOOD


WEBSHOP 47 20 20 60 SKIEN 47 20 20 61 KVADRAT GIRLS 47 20 20 62 AMANDA 47 20 20 64 SARTOR 47 20 20 65 ALESUND 47 20 20 66 STEINKJER 47 20 20 67 BUSKERUD 47 20 20 68 LAGUNEN 47 20 20 69

Join us on facebook.com twitter.com vimeo.com

MIKKEL BANG BS 7, Whistler BC. Foto: Dean Blotto Gray

session88


BERGEN FEBRUAR Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaksjonsjef MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Assisterende redaktør ANDREAS FALKENBERG falkenberg@nattogdag.no Redaksjonsassistent EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Redaktør Bergen/Stavanger HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN torp@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no Skribenter TORE ANDVIG TORGEIR BLOK GAUTE BROCHMANN ANDREAS FALKENBERG CHRISTIAN FORSBERG EMMA CLARE GABRIELSEN ANDERS GOGSTAD PER B. GRANDE INGER LISE HAMMERSTRØM SUNNIVA HAVSTEIN RASMUS HUNGNES AKSEL KIELLAND SYNNØVE MACODY LUND LARS KRISTIAN MIDTSJØ MARIA MOSENG JØRGEN NORDENG ULRIKKE NORDSETH HÅVARD NYHUS HÅVARD RINGEN MATHIAS RØDAHL VEGARD SKJERVHEIM KAROLINE SKUSETH MARIE-ALIX VOISIN ISDAHL Fotografer FREDRIK BJERKNES STEPHEN BUTKUS RICHARD ERIKSEN MARIE-ALIX VOISIN ISDAHL FRANCISCO MUNOZ KARI TØNSETH

INNHOLD 17

Illustrasjon KINE JEANETTE SOLBERG ANDREAS TYLDEN Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN PHUONG CEDRIK VAN PHAN ALEXANDER SCHEI MARIUS SOMMERFELDT TJERAN VINJE salg@innovationmedia.no Økonomi NETLEDGER Utgiver INNOVATION MEDIA AS

22

Trykk SCHIBSTED TRYKK AS

MOI – VIL FÆRRA TE ASIA ................................................................................................................................ MTVS REALITY REVOLUSJON .......................................................................................................................... ODDA HOS PROGRAMLEDERPSYKOLOGEN.................................................................................................... 48 TIMER I BANGKOK ...................................................................................................................................... 48 TIMER I EN UTOPI ....................................................................................................................................... SAKTE LEKER VI OSS INN I MØRKET .............................................................................................................. MORSFIGUREN: MARTE OPSTAD AARSETH ................................................................................................... TILBAKE TIL FREMTIDEN – MOTE FRA ET JENTEROM ................................................................................... MOTESERIE: SURVIVAL OF THE FITTEST ........................................................................................................ NATT&DAG-PRISEN 2010 ................................................................................................................................ RESTAURANT ................................................................................................................................................... MOTE ................................................................................................................................................................. DESIGN ............................................................................................................................................................. KUNST ............................................................................................................................................................... SCENEKUNST ................................................................................................................................................... KLUBB/KONSERT ............................................................................................................................................. ENQUÊTE .......................................................................................................................................................... MUSIKK: JOHN OLAV NILSEN & GJENGEN, JAMES BLAKE, DESTROYER .................................................... FILM: FJELLET, BLACK SWAN, 127 TIMER, ENTER THE VOID ........................................................................ NATT&DAG MØTER JOHN OLAV NILSEN ........................................................................................................

Opplag 73.500 REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Telefaks: 92 17 52 42 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Munkegata 39-41 N-7011 Trondheim

12 14 17 22 25 30 32 34 36 54 56 60 61 62 64 66 68 71 76 86

76

WWW.NATTOGDAG.NO redaksjonen@nattogdag.no Takk til GRAND HOTEL ARTESIA SPA WHITELIGHT STUDIOS MONTGOMERY AS

DETTE HØRTE VI PÅ

71

LES AVISEN DIGITALT

WWW.NATTOGDAG.NO 36

4

1/2011


Vinnerne kommer, kommer du? Bergen 16.-17. mars

Studenter, gründere, forskere og næringslivstopper diskuterer nyskaping på innovasjons- og entreprenørskapskonferansen Grow. Meld deg på nå og få muligheten til å delta i årets Ide Grand Prix Stig og Stein har en drivende workshop om ideutvikling. Lær gode teknikker og metoder. Her blir det høy stemning og stor ideproduksjon.

Bli med på Grow-festen 16. mars! Utveksling av gode ideer skjer i sosialt samvær. Du får det nyeste innen design fra Bergensregionen og musikalske smakebiter fra MOI. Hele programmet finner du på www.growbergen.no Sterkt reduserte priser for studenter og entreprenører.

Hva trigger investorene? Møt de nye suksessene: Comcom, Vosstopia og Bergen Kjøtt. Lær om innovasjon i BKK, Statoil og Janus. Marco Elsafadi forteller om sosialt entreprenørskap.

Fuggibaggi design

ererer vekst


OVERHØRT

...

BREV

OSLO 11 - DESEMBER 2010

VERDENS BESTE BAND:

PETER BERRY AND THE SHAKE SET

WWW.NATTOGDAG.NO

& MØTER PITCH FRA P3

NATT&DAG GUIDER

TIL VELDEDIGHET

NORGES ELDSTE NISSE ESKIL VOGT KJERSTI ANDVIG JAEGER +++

Vår største kultrelle eksportvare siden ostehøvelen, Madcon, er blitt superstars i Jerusalem! Titalls groupier med uzier i bukselinningen står linet opp utenfor hotellrommet hver gang våre stolte brune sønner gjester den hellige by … så mye for Thomas Seltzers avsløring om at Madcon er et hologram designet av rasister. Noe av det mest underholdende vi leste i den ellers dørgende kjedelige kulturdebatten i 2010 var hipsterintellektuelle, magasinfeinsmecker og eks-N&D-redaktørs slakt av Norges mest flammende forlag. Hevnen skal ha kommet i form av beinhard baksnakking. Tøft.

Vi håper ironiske påmeldinger til Robinsonekspedisjonen og pokekrig på Facebook er hipsterdødens ALLER siste krampetrekning. En god N&D-venn, kjent for å ryke i konflikt med kjendiser som blant annet Mary Kate Olsen, klarte å yppe på seg en av NRKs utenrikskorrespondenter i Asia og hans deiligere halvdel. Det utslagsgivende overtrampet var kommentaren «Skype… ja, hvis du vet hva det er?». Brillemann la ut på en indignert tirade i to timer, før den blonde armpryd kom til unnsetning og glattet over opptrinnet med en kanapé.

REMASTERED Radioresepsjonen ble slaktet av egne fans og vil tilbake på radio, Erlend og Steinjo ble slaktet av Radioresepsjonens fans og vil aldri mer lage radio. zzZzZZZzzzz… Vi lurer på hvor langt Norges mest kjente kjæreste til Norges mest kjente ulovlige nordmann er kommet på oppfølgeren…

www.oslospektrum.no www.oslospektrum.no/facebook www.oslospektrum.no/twitter www.oslospektrum.no/nyhetsbrev

6

1/2011

Kokainnytt: Den norske «artisten» som ble «narkotatt» i VG, er visstnok P3-ansatt. Artist? På P3?? Vi hører Skavlan-brødrene er glade i å feste Eyes Wide Shut-style …

Kristin Kirkemo / Foto: Stephen Butkus

JULEVERKSTED MED

KRISTIN KIRKEMO

Natt&Dag - Siden 1988

Yes! Jeg er ikke helt ute Jeg er kun ufrivillig morsom, nå middelaldrende og har falt av trender, men da jeg leste deres beskrivelse av Sigrid Bonde T i ND i går, følte jeg at jeg fortsatt er litt med. Hun er omtrent like sexy og morsom som Tommy Steine. Mvh Bjarne

Kjære Bjarne, Veldig hyggelig å høre! Og hyggelig at du la merke til en av de få trendene vi orket å registrere i 2010. At norsk humor er omtrent like morsom som puppene til Siggy B. T. den gang Odda tok bilder av dem på nachspiel og twitret de til VG. Det vil si omtrent like morsom som deg. Stå på! Mvh, – Red. Kjære Natt & Dag. Etter sigende har vi ikke annet til felles enn ett viktig trekk: Vi er begge noen riktig ynkelige krek. Jeg vet at dere i redaksjonen ikke er spesielt begeistret for programmet vårt ”Torsdag Kveld Fra Nydalen”. Det er greit. Jeg er enig i at noen elementer har vært litt skralle. Omtal det som trailertrash-komikk. Såpass får vi tåle. Problemet for min del er bare alle de fordømte groupiene deres, som støtt og stadig ødelegger byturer for meg. I går kom det bort en kar på Tilt og slang no greier som jeg vet han har tilrøvet av Aksel Kielland. Og da ble jeg skikkelig lei meg. Ikke fordi han fyren var no mer spissfindig eller treffende enn Aksel. Men fordi jeg hadde så sinnsykt lyst til å knekke nesa på både han og hun lille fitta i anorakk han stod med, og ikke kunne gjøre det. Så i og med at dere er det indirekte opphav til denne frustrasjon og dermed har litt av dette ”uspilte” blodet på deres hender, ønsker jeg en minimal oppreisning fra deres side. I magasinet som kommer krever jeg derfor et portrett av meg selv på forsiden med billedtekst: ”Odda er superduper”. Jeg ønsker også en billedserie i bladet hvor jeg fremstår fordømt tiltrekkende. Kanskje no pretensiøse turtleneck-greier i sort hvitt og noe i mere Terry Richardson style. (men ikke for vulgært) Jeg vil også at dere retusjerer dobbelthaken min, og bildene skal tas i Nobel-suiten på Grand. (der hvor Obama bodde) Om ikke dere innfrir disse ydmyke krav, sitter jeg på følgende informasjon: Ansatt xxxxxxxxxx i Natt og Dag har ved ett tilfelle, påvirket av alkohol og piller hatt sex med en mindreårig jente (uvitende red. anm.). Skribent xxxxxxxxxx har ved flere tilfeller kjøpt og distribuert coke og mdma. I tillegg til denne informasjon har jeg sporet opp telefonnummerne til de overnevntes foresatte. Så dersom ikke denne mail svares på med positiv tone innen 24 timer, kommer jeg til å ta en bekymringstelefon til vedkommendes foreldre og spørre i en bekymret men pedadogisk retorisk tone om ”dette er noe de har lært hjemmeifra”. Klokka går fittetryner Odd-Magnus Williamson

Hei Odd-Magnus Vi tar dette over telefon. – Red.

SKJERPINGS Nå er det nok! Plagen må opphøre! Til frokost, lunsj og kvelds blir nordmenn terrorisert av denne nesten fatale nye epidemiske sykdommen som skreller våre sarte smaksløker tomme for alt liv. Det er vi som griner. Innbydende ligger de der – røde juveler i Rimidisken – klare for å bli hakket i en deilig suppe, eller skåret i skiver som siste ingrediens i den perfekte Club Sandwich. Men død, fordervelse og menneskelig rasekrig, så jævlig smakløse tomatene ikke-smaker for tiden. Bleke, bløte, pappbiter med vannsmak. Til alle tomatimportører: Skjerpings!

1


SELECTEDBR ANDS.COM


OVERHØRT

TIDENS ÅND: FEBRUAR

...

MER NYÅNDELIGHET Vanskelig å skrive Tidens Ånd uten å nevne den enorme pedofanten som strekker den ekle gamle rynkete snabelen sin ned mot skrittet ditt mens du prøver å formulere et uskyldig innlegg om den nye stupide poketrenden på facehook. Nå, etter at saken er rullet ut i all sin grusomhet og apparatet bak verdensmesteren Norge har vist sin skremmende udugelighet, er ett av de mest urovekkende momentene vi sitter igjen med dette: healing i barnevernet. Nyåndeligheten seiler igjen opp i åndslivet som vår tids lobotomerende kraft. Oftere og oftere ser vi at håndspåleggelse og energibalansering lokker frem og rettferdiggjør det verste i mennesker med anlegg for det onde. At en barnevernansatt ikke reagerte på urobrevet om pedofile barneovergrep fordi brevet angivelig «avga negative vibber», må selvsagt regnes som en straffbar handling. Nyåndeligheten er en epistemologisk sykdom. Vår kollektive misere.

MØRKETS OPPLEVELSER

1 1

KLEM ER KULT Stadig flere vektlegger <3 på facern og high-5 på byen. En mildere tone og et ønske om at andre skal ha det bra overskygger selviskheten, og opp og frem-mentaliteten er blitt
passé. Når virkeligheten blir mer og mer kaotisk, blir også konkrete godhetsholdepunkter desto viktigere for det forvirrede individ. Men godheten har også blitt mer kompleks, ambivalent og tvetydig.

2 1

DEBUTPLATER
 Skuespillere og modeller som vil bli ordentlige musikere bør se å skjerpe
seg litt. Det holder ikke å sitte på Aku Aku og mimre om tiden da verden
fortsatt virket som et spennende sted, man må ut i skogen og tenkte seg om
litt innimellom også. Plateselskaper fortviler over at debutartiststanden
er «tilbakestående» og «autistisk». Med andre ord: De skriver om seg selv
som fem(ten)åringer da de drev med onani, drakk saft og ble stukket av en
veps. Alt dette er behørig dekket i Lars Saabye Christensens
Beatles.

3 1

REVOLUSJON
 Egypterne har endelig tatt til gatene mot Hosni Mubaraks kleptokrati og i Tunisia er det Wikirevolusjon. Vi gleder oss til Ski-VM :)

4 1

KONGEN AV QUEENS’ NYE KLÆR Krisen fortsetter og den jevne amerikaner lever i en mer og mer desillusjonert virkelighet. Arbeidsledigheten holder seg stabilt rundt ti prosent, men siden man bare teller arbeidssøkende og ingen som har vært uten jobb i mer enn tre år, er det reelle tallet et sted mellom 16% og 17%. Den jevne amerikanske arbeidstaker har samme lønn i dag som han hadde i 1980 justert for inflasjon, altså ingen reallønnsvekst og bare negativ vekst i formuen. Allikevel produserer amerikaneren tre ganger så mye. Den amerikanske økonomien har vokst mangfoldige ganger. Så hvor forsvinner pengene? Til toppen. Og da snakker vi ikke om de ti prosent rikeste, selv om det drypper fint på dem også, nei, det aller meste av veksten går til den ene topprosenten. Én prosent av befolkningen eier nå 34% av landets verdier og det er her all veksten de siste tretti årene har endt. Den amerikanske drøm rakner og skyves over på en smoke screen av celluloid. Slik kan Doug, som jobber i budbilfirma, og Leah, som er advokatsekretær, fremdeles ha råd til å bo i et townhouse i Queens.

P3-prinsesse og HoetellDJ Christine Dancke har flyttet til Trondheim for å sexe opp musikken som sendes fra Tyholt. Vi tipper hun er her for å få litt Raw Manjuice også. Det verserer rykter om at onkel hip-hop Torstein Holen, som vi nettopp fikk vite at ikke var det norske navnet for Thirstin Howl, en gang i tiden har gitt ut en rap-skive sammen med Bad Spit. Natt&Dag betaler langt over hoinnerpris for å få tak i denne ASAP.

6 1

ZOMBIEVÆR
 Utenfor regner det. Ikke småjævler, som man sier når det høljer, men
sånne fine regnkorn som henger i februarkulda, så små at det ser mer ut
som om det er tåke ute. Et tynt, florlett spindelvev som vokser mellom bygatene hvor menneskene er grå og smilene ikke sitter så
løst lenger når de sier til seg selv og alle de konverserer med at nå
må jo dette zombieværet lette snart.

1 7

8

1/2011

Andre etablerte poster som har fått fornyet tillit er såkalte YouTube Throwdown (der timene med ørkesløs YouTube-navigering endelig kaster av seg), Filmquiz og et par overraskelsesfilmer. Det er også varlet om et samarbeid med Borealis – festivalen for samtidsmusikk. På kvinnedagen vises Teeth i samarbeid med FETT – feministisk tidsskrift. Spoiler Alert! – en ny spalte av året – har tatt på seg det tunge ansvaret det er å guide oss gjennom høydepunktene fra de siste episodene til kjente (og kjære) serier som «Fresh Prince in Bel Air», «X-files», «MacGyver» og «Quantum Leap». Blant annet. www.bergenfilmklubb.no

NYE TÔGSINGELEN GRATIS NATT&DAG gir vekk den nye Tôg-singelen «Pusten fra» til sine lesere.

Det samme gjelder utgivelser av bandet Scratch med Sveinung Sundli, aka DJ Tech som dengang var et technoband som spilte tidlig eurodance.

5 1

GRUPPESEX
 Det er en kjent sak at kjønnsdriften blir sterkere i nedgangsalder, og i
denne bitende vinterkulda har det resultert i et midlertidig cumback for
god, gammaldags gruppesex. Bare velg dine partnere meg omhu, og husk at det
alltid er morsommere i starten enn mot slutten.

Etter ymse oppstartsvansker er Bergen filmklubb omsider oppe og går igjen. Forsettet er som tidligere å hente frem og vise kvalitetsfilmer som – ofte uforståelig nok – ikke nyter godt av ordinær kinodistribusjon. Et eksempel på det er Flickan som vises 23. februar. En utsøkt stilsikker og nedtonet film fra 2009, produsert av det svenske klesmerket Acne. To andre eksempel: Please Give, Nicole Holofceners fjerde helaftens spillefilm, om skyldfølelse og kynisme i et Woody Allensk New York; og Hunger, en fengslende og medrivende film av irske Steve McQueen, som vant debutprisen Camera d’Or ved Cannes-festivalen i 2008.

Gå inn på www.brilliance.no/pustenfra og tast inn passordet ’nattogdag’ og vips: Sporet er ditt. Til odel og eie. Ikke noe streaming eller andre restriksjoner.

NATT&DAGS ØLBAROMETER PRISENE TAR UTGANGSPUNKT I UKAS VAKRESTE TIME: FREDAG KLOKKA 22:00. KAFE SPESIAL ..........................

(0,4)

42,-

GARAGE ..................................... (0,4) 56,-.

Ifølge VG så er MGPaktuelle Carina Dahl Paris Hiltons nye BFF. Gratulerer, det er huuuge...

VAMOOSE .................................

(0,4)

44,-

INSIDE ......................................

BRØD & VIN .............................

(0,4)

45,-

BAR BARISTA ............................ (0,5) 58,-.

HULEN ......................................

(0,4)

46,-

LOGEN BAR ..............................

KROHN PUB .............................

(0,4)

46,-

KVARTERET ............................... (0,5) 59,-.

En kjent blond milliardær som hater norske medier fordi de henger ut finanseliten, skal nå bli hengt ut. Eller rettere sagt: gratulerer, barna dine har vunnet månedens Kvalmingpris! Det har nemlig kommet oss for øret at milliardærens avkom var på Kvitfjellhytta i desember da de plutselig fikk lyst på litt velsmakende sushi. I stedet for å bestille maki og nigiri fra den lokale sjappa, fikk pubertetssnørrungene fløyet opp et utvalg fra Alex Sushi med helikopter.

VICTORIA PUB & CAFE ............

(0,4)

49,-

DR. WIESENER .......................... (0,4) 59,-.

ASPENDOS ...............................

(0,4)

50,-

BARFOT ..................................... (0,4) 59,-.

CACTI ART CAFE ......................

(0,5)

50,-

STRÆDET PUB .......................... (0,5) 62,-.

BARAN ......................................

(0,4)

52,-

ROLL & ROCK ...........................

HECTORS HYBEL .....................

(0,4)

52,-

HUSETS PUB (GJESTEHUSET) . (0,5) 62,-.

NOBEL BOPEL ..........................

(0,4)

53,-

FOLK & RØVERE ........................ (0,5) 62,-.

HENRIK ØL & VINSTOVE ..........

(0,5)

53,-

WESSEL BAR ............................. (0,4) 64,-.

BISKOPEN ................................

(0,4)

53,-

PRIVATEN .................................. (0,4) 64,-.

FOTBALLPUBEN ......................

(0,45)

54,-

TERMINUS WHISKEYBAR ......... (0,4) 67,-.

FINNEGANS .............................

(0,4)

54,-

THE SCOTSMAN ........................ (0,4) 67,-.

ELEFANTEN ............................... (0,4) 54,-.

ALTONA VINBAR ........................ (0,4) 67,-.

ONKEL LAURITZ .......................

(0,4)

54,-

CAFE KIPPERS .......................... (0,4) 68,-.

LEGAL .......................................

(0,4)

54,-

MADAM FELLE ........................... (0,4) 69,-.

UJEVNT ..................................... (0,4) 54,-.

DICKENS ................................... (0,4) 69,-.

PINGVINEN ..............................

54,-

LOGEN HAVEN .......................... (0,4) 69,-.

Det ryktes om en hip-hopduo med postadresse 7040 som jobber med en EP kalt Greatest Knips. Vi gjetter at plateselskapet heter MDA...

LANDMARK ............................... (0,4) 55,-.

CONTRA BAR ............................ (0,4) 72,-.

VÅGEN FETEVARE ..................... (0,4) 55,-.

FELIZ ......................................... (0,4) 72,-.

CAFE OPERA ............................

(0,4)

55,-

BOCCA BAR ............................... (0,4) 74,-.

NABOEN ...................................

(0,5)

56,-

FRILLE ......................................

(0,4)

(0,4)

(0,4)

(0,5)

(0,5)

56,58,-

62,-

75,-


OSLO: BOGSTADVEIEN / PALEET BERGEN: KLØVERHUSET

www.timberland.no

NATURE NEEDS HEROES

Timberland, , Nature Needs Heroes and Earthkeepers are trademarks of The Timberland Company or its affiliates. ion-mask is a trademark of P2i Limited. Bionic is registered with Return Textiles, LLC. © 2011 The Timberland Company. All rights reserved.

S11 EK_boot_N&D.indd 1

2/2/11 11:51 AM


OFW: KUNSTEN Å GÅ BAKVEIEN TEKST REDAKSJONEN Hei kjære leser! Her er en steg for steg guide til hvordan du effektivt penetrerer den trange bakveien på Oslo Fashion Week. BRUK HODET De fleste fashionistaene er enige i at bakveien kun fungerer dersom man er veldig desperat, og ser helst at man har en invitasjon og et sete med navnelapp. Trikset er å føle seg i modus for å prøve noe ekstra frekt.

1 1

VÆR FORBEREDT På mange nettsteder står det at man bør ta klyster før man entrer den røde løperen; tull. Gå på toalettet før du håndhilser på fiffen og vask deg godt på hendene - det holder i massevis.

2 1

TENK ALTERNATIVT KOSTYME Til han: sjokkrosa onepiece, Vaular-sveis og Raybans og high-fives. Til henne: klassisk/ rocka. Piff opp antrekket med tunge boots, spennende stiletter eller store statement-smykker. Har du ikke utseende med deg, tenk vågal, rar, sprø og krejsi fargesprakende. Tre på deg en kjøttbukse, blomstrete alien-boots, bodypaint på overkroppen, bleika pottesveis/ halvskinna og en cupcake på hodet som prikken over ehhh’en.

3 1

SLAPP AV Mange vil oppleve Oslo Fashion Week som smertefullt de første gangene, men dersom dere gjør det riktig trenger det ikke gjøre så vondt. Det viktigste er at du selv har lyst til å prøve, og at du føler deg trygg på din partner in crime.

4 1

SKRITT FOR SKRITT Når dere er klare for å prøve dere, la kvinnen ta hele og fulle styringen. Slik kan hun føre mannen inn noen centimeter om gangen, kanskje trekke ham ut og deretter føre ham enda litt lenger inn, helt til dere begge er inne i Kongressenteret.

5 1

LES OG LÆR Mange bekymrer seg likevel for at det skal komme «uhumskheter» av pesende bransjepenetrering. Men sannheten er at jo mer dere vet om hvordan motebransjen fungerer og hva som kan skje, jo tryggere vil dere føle dere i situasjonen. Gå inn på www.oslonights.no for inspirasjon.

6 1

VIKTIG HYGIENE Infeksjoner og irritasjoner etter moteuka fjerner litt av gleden ved å kile seg inn på Kongressenteret. Ha milde og nøytrale våtservietter for hånden.

7 1

Jobb med å legge ord i munnen på Skavlan Ta en bachelor i Tekst & skribent på Westerdals Høgskole for idè og kommunikasjon Vi tilbyr bachelorutdanning som gir spennende jobber. Etter endt utdanning kan du for eksempel jobbe med å skrive for TV og radio, skape reportasjer med alvor eller humor, lage reklame eller skrive manus. Eller med andre spennende ting. Se westerdals.no for mer informasjon.

10

1/2011


G-SPOTIFYLISTE

TEKST REDAKSJONEN Kjærlighet og knull i kjønn forening: Vi snakker Valentine’s Day. Selve dagen. Vi gjør derfor et hederlig forsøk på å patentere oss som De Store Valentins Dag-viterne med et knippe penetreffsikre pulelåter til deg og din utkårede. Velbekomme.

KORT REALITETSORIENTERING TEKST VEGARD SKJERVHEIM ”Det blir jo som å diskutere hva som er best av kamskjell og indrefilet” sa en bekjent til meg mens han spiste sin egen maske. ”Det blir jo alt for subjektivt.” Ja, kom hit da, lille harepus, så skal vi ha det gøy med å diskutere noe objektivt. Hele dagen sitter du

der med fiskesmilet ditt og søker felles grunn med din poliosyke venn Timmy på temaer så abstrakte at Jesus Kristus selv ville ristet på hodet og bedt deg bruke færre ligninger og være mer konkret. Samtidig vrir du av deg fraser om hvordan subjektiviteten må forstås og ivaretas og ikke minst RESPEKTERES, for den er skikkelig viktig. Min mening er min

mening, og den har jeg RETT til, så ikke kom her og kjør trikk med vinduene åpne. Du bruker hele dagen til å analysere teksturen i indrefilet og sette den opp mot kamskjellets rene smak, så neste gang du kommer med utsagn som ”Dette lar seg ikke gjøre å diskutere” kommer jeg til å vansire deg med en objektiv form for knyttneve.

1. Teen Porn - Living End 2. Holy Other - Yr Love 3. Woodsman - Insects 4. oOoOO - Burnout Eyes 5. Salem - OHK 6. Blue Hawaii - Blue Gowns 7. Cold Cave - Double Lives In Single Beds 8. Coolrunnings - When I Got High With You 9. Al Stewart - Turn Into Earth 10. Takkhalha - Play With Fire

Jobb med å lage maSkotten til ol 2014 Ta en bachelor i Grafisk Design på Westerdals Høgskole for idè og kommunikasjon Vi tilbyr bachelorutdanning som gir spennende jobber. Etter endt utdanning kan du for eksempel jobbe med å designe skateboard, lage cd-cover eller som webdesigner. Eller med andre spennende ting. Se westerdals.no for mer informasjon.

1/2011

11


NO VIL Æ FÆRRA TE ASIA En tur til Østen fikk frem fanden i moi. TEKST HÅVARD NYHUS FOTO ØYSTEIN FYXE I fjor reiste Ingjerd Østrem Omland – eller moi, som artisten tross alt heter – omkring i Asia, litt sånn på måfå. Hun «klatret litt i Himalaya», «var innom New Zealand» og «ja, en tur i Mongolia også». Litt av grunnen til at hun foretok denne åtte måneder lange reisen – ved siden av det som gjerne er den vanlige motivasjonen bak slike type reiser; selvrealisering, eventyrlyst, skoletrøtthet, utferdstrang – var at det som skulle være en hurtig akselererende musikkarriere hadde bremset litt opp. Noen år i forveien hadde hun blitt lovet gullplater og grønne skoger av en amerikansk produsent: «noe som bare skar seg og endte i trussel om søksmål», og det som nå var blitt den seks år gamle debutplata My Way This Way (2005) hadde ennå ikke fått noen oppfølger. Og de nye låtene, som var fiks-ferdig produsert og lå klappet og klare på pc’en, var det liksom ingen som var nok interessert i til å ta 12

1/2011

forpliktelsen med å gi ut. Så da dro hun, da. Sa seg «litt ferdig med platekarrieren» og dro avgårde før hun rakk og bli bitter. Ett år senere sitter moi og er klar med en flunka ny langspiller. I mellomtiden har hun også rukket å ha to svære P3-hits, den siste – «Hjerteknuser» – så diger at hun har sett seg til nødt til å utsette utsendelsen av den nye singelen, «You Would Leave Me». Som hun sier: «Vi tenker at ’Hjerteknuser’ kan gjøre seg helt ferdig før den på en måte forstyrres av en ny låt. Men du finner den Spotify, altså. Vi har bare ikke begynt å sende den til radiokanalene ennå». Så hva skjedde i løpet av det siste året? Hvordan gikk moi fra en harddisk med fordøyelsesbesvær – til å måtte holde igjen, for nærmest ikke å overbelaste radiofrekvensene? «Urørt skjedde», sier moi. – Da jeg kom hjem fra Asia, tenkte jeg litt faen heller. Jeg gir det ett forsøk til. Jeg har jobbet så mye med disse låtene, jeg kan ikke bare gi opp sånn. Så da la jeg ut «After You, Sir» på Urørt sine nettsider. Så begynte P3 ganske umiddelbart å spille låta, og rett etter

der igjen ringte Universal og ville samarbeide. Sånn kan det gå. Og så, etter at P3 var erobret, vant du – blant hele 109 bidrag – konkurransen om å gjøre den beste versjonen av det som den gang var en ikke-utgitt Kaizers-låt? Din inngangsbillett til P1-verdenen? – Ja, «Hjerteknuser» har vært en døråpner. Jeg gjør litt eventer for å få det til å gå rundt, og lenge var «Hallelujah» mitt glansnummer, men så kom de der Nye gitarkameratene og liksom tok den, haha. Men jeg opplever vel at jeg kanskje har fått en god erstatning nå. Chair-o-planes Part One er, som navnet antyder, første del av en slags dobbeltplate som blir komplett med utgivelsen av … Part Two i sommer. Er det Robyn, og hennes trippelprosjekt av fjoråret, som har inspirert? – Nah, litt kanskje. Jeg gjør det mest slik fordi Part One i stor grad er de seks låtene som allerede var klare på den pc’en. Så blir det stående som et eget verk, samtidig som jeg kan fylle på med nye låter i sommer.

Høstens singel, «After You, Sir», var angivelig inspirert av Kate Bush og hennes «Babooshka». Hva med den neste? – Det er vel ingen så opplagte referanser denne gangen, på «You Would Leave Me», men jeg ville ha litt sånn kabaret-feeling. Ikke sånn Moulin Rouge-style, men du vet … litt galskap. Også vet jeg at den godeste Alexander Rybak – millionæren – skylder deg penger. Noe han sikkert har gjort i type to-tre år nå? – Hah! Ja, gjett om. Men det gjør ingenting altså. Jeg er ikke vonbroten, det er bare morsomt. Jeg hjalp ham med å stemme pianoet til den første plata hans, før hele dette grand prix-sirkuset, men jeg så aldri noe til det honoraret. Men, Alexander: Du har kontonummeret mitt! Chair-o-planes Part One slippes 11. februar på Universal. Plata er produsert på YFM i Bergen av Erlend Fauske og Geir Luedy. Den nye singelen «You Would Leave Me» er ute på iTunes nå. moi kommer fra Hovsherad i Rogaland.


edbergen Apple-forhandler siden 1981

Nå har du enda flere grunner til å elske Mac-en din. Nye iPhoto, iMovie og GarageBand. Alt sammen inkludert i iLife ’11. Og på enhver ny Mac. Med en Mac er det enkelt å gjøre utrolige ting med bilder, film og musikk. Del bildene dine på nye måter, og sett dem sammen i elegante bildebøker. Lag en trailer i Hollywood-stil. Spill inn dine egne låter, og ta piano- eller gitarleksjoner. Stikk innom EDBergen, og se alt du kan gjøre med nye iPhoto, iMovie og GarageBand.

EDBergen — 30 år som Apple forhandler Strandgaten 64 — i begynnelsen av Gågaten. | 5004 Bergen | 55 36 30 50 | www.edbergen.no | post@edbergen.no


Mens alle så en annen vei gjennomførte MTV en revolusjon. På en måte. TEKST AKSEL KIELLAND ILLUSTRASJON KINE JEANETTE SOLBERG For noen år siden ble det i visse kretser ansett som noe av en borgerplikt å beklage seg over MTVs begredelige forfatning. Kanalen som på dette tidspunktet i den rosenrøde etterpåklokskapens lys ble tillagt æren for alt fra sovjetkommunismens kollaps og apartheidregimets fall til oppdagelsen av poliovaksinen og oppfinnelsen av internett, ble ansett for å ha sunket til bunns i en hengemyr av endeløst repetitivt realitysøppel. Klageropene var mange, og MTV svarte på kritikken ved å lage enda en spin-off av Laguna Beach. I dag er det få som bryr seg om MTV; det er kun når Kanye West gjør noe eksepsjonelt uoverveid eller et av prisutdelingsshowene deres virkelig slår på stortromma at menigmann tar seg bryet med å heve øyenbrynene og kanskje plukke opp fjernkontrollen. MTV er i 2011 en dumpingplass for de mest lavpannede av lavpannede gameshowideer, de mest hjernedøde realitykonsepter («Ok, ok – hva med denne? En serie om datteren til Hulk Hogan?») og noen av de billigste fjernsynsproduksjonene som noensinne har fått æren av å få internasjonal distribusjon. Tiden da kanalen sto i heroisk motvind og talte makta midt i mot ved å vise Dire Straits’ «Money for Nothing» – koste hva det koste ville! – fremstår i dag som en nærmest mytisk, førhistorisk tidsalder. Men dette betyr ikke at kanalen ikke lenger utfører arbeid av største samfunnsmessige betydning. Det hele startet med The Real World i 1992, men det var ikke før suksessen med The Osbournes ti år senere at MTV øynet en reell mulighet til å droppe musikken og heller satse på at det raskt voksende antallet vestlige joggebukseforbrukere ville være villige til å holde liv i en kanal hovedsakelig viet

til billige realityproduksjoner og reklame for overprisede mobiltjenester. Siden den gang har MTV gravd seg stadig lenger ned i et hull av serier som gir seg ut for å skildre virkeligheten, men som åpenbart er manusbasert og regissert. Og det vil tilsynelatende ingen ende ta. For et drøyt år siden besøkte jeg New York for første gang, og benyttet da anledningen til å overvære en innspilling av The Late Show med David Letterman1. Talkshowet er en sjanger som alltid har stått i en mellomposisjon når det gjelder begreper som fiksjon og virkelighet; dets viktigste byggeklosser er mennesker som opptrer som seg selv, men samtidig finnes det ingen krav om at det man ser skal være ekte. Gjestene spiller idealiserte utgaver av seg selv; i tillegg til å være sminket og frisert etter alle kunstens regler, er alle anekdoter og hele deres opptreden også forhåndsgodkjent. Også som publikum får man på The Late Show streng instruks om hvordan man skal oppføre seg: I tillegg til at jubel, applaus og andre overdrevne reaksjoner er forventet i henhold til talkshowets dramaturgi, advares man mot å reise seg fra setet sitt eller på annen måte bryte med ens tradisjonelle rolle som entusiastisk gjest. Sikkerhetsvaktene følger godt med og vil slå hardt ned på alle overtredelser. Det hele er en veloljet maskin2 som produserer høystemt pseudovirkelighet på løpende bånd. Men likevel, det er jo bare show. Da jeg noen dager senere kvalm og kraftesløs tilbrakte hel en dag på hotellrommet, ble denne pseudovirkeligheten imidlertid aktualisert på ny, ettersom MTV hadde funnet det for godt å programmere inn en The Hills-maraton akkurat den helgen. Liggende halvtufs i tolvte etasje på det sydlige Manhattan, halvdøste jeg meg gjennom en syv-åtte timer med konstruerte og usedvanlig godt koreograferte intriger i Los Angeles3.

Ser jeg en en realityserie med fiksjonselementer eller en fiksjonsserie med realityelementer?” Jeg hadde selvsagt sett alle episodene før, men The Hills’ intrikat presenterte og estetiserte «dokumentarisme» besitter en nærmest hypnotisk kraft. Hvordan greier de å lyssette scenene? Hvordan greier skuespillerne å høres så naturlige ut? Og hvordan greier noen å leve med at de definerende øyeblikkene i livene deres er dramatiserte og innøvde? Spørsmålene blir bare flere det mer en ser. Samtidig presses det på fra den andre siden av barrieren mellom fakta og fiksjon. Man kan si hva man vil om Entourage – og det bør sies at den har vist seg langt mer levedyktig enn hva noen noensinne hadde grunn til forvente av en serie hvis grunnpremiss er «hadde det ikke vært skikkelig, skikkelig kult om du og alle barndomsvennene dine bodde i Hollywood og alt gikk skikkelig, skikkelig bra hele tiden?» – men det er liten tvil om at den vil bli stående som en serie hvis bidrag til å bryte ned skillet mellom fiksjon og virkelighet er av avgjørende betydning. Entourage er ikke bare den fremste kanalen for berømtheter som vil presentere karikerte utgaver av seg selv, den byr også fordekte versjoner av virkelige personer som Jeremy Pivens Ari Emanuel-stand in Ari Gold og Stellan Skarsgårds Werner Herzog-avatar Verner Vollstedt. Det er først og fremst småfiffig og internvitsete, men det tøyer – i likhet med disse MTV-programmene – rammene for hva som betraktes som «ekte». Forskjellen er imidlertid at der Entourage konsekvent gjør et poeng av sin lemfeldige omgang med virkelige personer og institusjoner, går MTVs arsenal av billig samlebåndsunderholdning for den diametralt

motsatte tilnærmingen. Består Disaster Date4 og Room Raiders av manus opplest av vanlige mennesker eller av manus opplest av struggling actors5? Er My Life as Liz en realityserie med fiksjonselementer eller en fiksjonsserie med realityelementer? Er The Hills og The City 70%, 50% eller 30% ekte? Er det noen som bryr seg?
 Følgende øvelse er velegnet til å illustrere hva MTV har gjort med mediebildet: Sett deg ned en formiddag og se tre timer med MTV. Skru av TVen og spør deg selv om det du har sett var dokumentarisk («ekte») eller konstruert («fiktivt»). Spør deg så hvorvidt dette egentlig har noen ting som helst å si, og du vil innse hva MTV har brukt de siste ti årene på: Å fullstendig bryte ned skillet mellom fiksjon og virkelighet. Dette er ikke en barriere som er brutt ved elegante kunstneriske grep, snarere er det et resultat av en vedvarende og utrettelig prikking med det sløveste våpenet som finnes – lett underholdning. Gjennombruddet kommer som et resultat av at MTV har funnet en perfekt formel av banalitet, kjedsommelighet og produksjonsvolum, og representerer dermed heller ikke noen omkalfatrende innsikt eller fiksjonsfilosofisk revolusjon. Snarere handler det, som så ofte er tilfelle med disse tingene, om å tøye strikken så sakte og så lenge at ingen legger merke til at den er røket før et par år etter at det har skjedd. Jo visst har Revolusjonen blitt TV-overført; det var bare det at ingen forstod at det var dét som var på gang – og at ingen brydde seg når de omsider fant det ut.

1. Vi hadde uflaks. Ikke bare fikk vi sitteplasser på bakerste rad på balkongen; David Beckham er dessuten – uavhengig av forhåndsgodkjennelse – det kjedeligste intervjuobjektet i verden. 2. Noe overraskende egentlig, siden hele operasjonen tilsynelatende er styrt av interns kledd i matchende collegejakker. Kontrasten til NBCs Rockefeller Plaza og dets armé av uniformkledte heisbestyrere er med andre ord stor. 3. En fjerdedel av bildene jeg tok på denne turen er forøvrig avfotograferinger av TVen under en særs følelsesladet samtale mellom Heidi og Spencer. 4. Skjult kamera-program hvor man kan vinne opp til 60 dollar. 5. Og gjelder dette i så fall også Room Raiders Texas? 14

1/2011


Alle vennene dine, og alt de driver med, samlet på ett sted

no

tc h / m o ok.c o b e c a f

Du har mange venner, på mange ulike steder. Hvorfor ikke holde enda bedre kontakt med dem? Få vist alles Facebook®-, Twitter™- og Flickr™-oppdateringer som én samlet feed. Og når det ringer får du også vist den siste statusen deres fra Facebook®! HTC Wildfire. Du har aldri hatt vennene dine nærmere deg.

HTC Wildfire

htc.com


VIS HAN HVORDAN HAN KAN FÅ MYKERE HUD – PERFEKT FOR DE ROMANTISKE ØYEBLIKKENE

Gillette Energizing Moisturizer tilfører fuktighet og hjelper til med å beskytte nybarbert hud mot fuktighetstap.

8766_V-day_NO_Natt&Dag_241x360mm_incl4mmbleed_manipulation.indd 1

12/21/10 9:36 AM


TORSDAG KVELD FRA PSYKOLOGEN MED ODDMAGNUS WILLIAMSON TEKST CHRISTIAN FORSBERG FOTO RICHARD ERIKSEN FOTOASSISTENT SIRIN WINGE TAKK TIL DJ FUNKSJONSEMMA I et varmt loftsrom med store vinduer og duftlys på bordet ligger Odd Magnus Williamson anspent i en sort og hard resepsjonsstol og tvinner ti pekefingre. Vi har blitt med kjendiskomikeren til TV2’s programlederpsykolog, nærmere bestemt hos Montgomery AS i Parkveien 51, og skal være flua på veggen den neste timen

mens Odda får tømt egoet sitt ut over designbordet og inn på spillelista på iphonen vår. Daglig leder og psykolog, Hedvig Montgomery, ber han stirre kjendisbeistet rett i hvitøyet: Hvorfor er du her Odd-Magnus? Odda: Fordi jeg truet meg til coverbilde. Og etter samtale med redaktøren ble vi enige om å gjøre et litt annerledes intervju. Nemlig gjennom en konsultasjon med deg. Det at vi har tilbud om egen kanalpsykolog i TV2 sier jo litt om min virkelighet, og virkelighet er visstnok tema for denne utgaven. Det er ikke over før Erna Solberg synger,

... jeg setter pris på konstruktiv raljering og velformulert agg. Det er kult å møte brighte folk som dissekerer det du driver med.” Odda. Vi gir deg coverbildet, den teite coverteksten, Nobel-suiten på Grand og en klapp på skulderen. Hva vi tjener på det? Du plukket da opp blekka. Du, din uregelmessige leser, valgte å raske med deg akkurat denne utga-

ven av avisa, kanskje og nettopp på grunn av forsidebildet. Hva er dette, tenkte du kanskje, har dævelen blitt blaut? Vi trenger kjendiser. NATT&DAG benekter ikke fakta, vi fiksjo… unnskyld, transcenderer de. 1/2011

17


Psykolog Montgomery: Hvorfor truet du deg til coverbilde? Odda: Ehh…egentlig som et fuck you til NATT&DAG som ved gjentatte ganger har skrevet negativt om programmet jeg medvirker i. Jeg følte vel det var på tide å få en slags oppreisning eller hevn. Hva er vel bedre enn å få dem til å skrive noe så dumt som ”Odda er superduper” på forsiden. Virker som noen fra desken til Plan B har steppa inn haha! Psykolog Montgomery: Hva tror du er grunnen til at du bryr deg om hva NATT&DAG mener? Odda: På ordentlig? Basic Maslow. Jeg har vel et indre ønske om aksept og anerkjennelse fra det holdet. Jeg kommer fra samme bakgrunn og har de samme popkulturelle og litterære referansene som mange i N&D. Føler naturligvis nok en slags skuffelse over 18

1/2011

at de ikke synes det jeg driver med er bra. Men fuck, det er prisen for å gå fra sub til mainstream og det kan jeg leve med. Mitt hovedproblem er jo at N&D er premissleverandør for Do`s n Donts, og når man ender i Dont-kategorien må man forholde seg til så mange rasshøl som adapterer holdninger og parafraserer ting folk i N&D har skrevet. Psykolog Montgomery: Hvor møter du disse fordommene? Odda: Først og fremst i bybildet der det inntas alkoholholdig substans. Og la meg være tydelig på en sak: jeg setter pris på konstruktiv raljering og velformulert agg. Det er kult å møte brighte folk som dissekerer det du driver med. Folk som kritiserer er ofte folk som vil skrive selv og det har hendt jeg har tilbudt dem jobb som ghostwritere i programmet. Da blir de så søte og beskjedne!

Psykolog Montgomery: Det kan være lurt… man må finne en balanse. Odd: Men det er når man må forholde seg til dumskap jeg merker at tålmodighetskjelen fort koker tørr. Når avskum fra VG-debatten har drukket seg til mots for eksempel. Psykolog Montgomery: Hva vil du gjøre med det? Odda: Hvis man på en dannet måte har bedt vedkommende om å dempe seg eller gå, og det ikke blir tatt til etterretning så føler man jo på lysten til å ta en lighter i hånda, for å få mer impact i slaget, og klinke til. Men det kan man ikke gjøre. Psykolog Montgomery: Nei det kan du ikke. Odda: Så hva skal jeg gjøre i slike tilfeller?

Psykolog Montgomery: Du må gå hjem. Odda: Gå hjem? That’s it? Bare gå? Selv om det er de som er assho’s? Psykolog Montgomery: Altså. Du vil alltid tape. Uansett. Regelen er enkel. Du må gå. Det er vanlig for kjendiser å kjenne på dette. Det er alltid du som vil dumme deg ut. En kjendis har ikke lenger friheten til å forsvinne i mengden. Sniker du i køen, eller lar deg hisse opp og reagerer aggressivt er det du som får konsekvensene de neste ukene. Ikke motparten. Odda: Ja det er jo ofte konsekvenstankegang i forhold til avisoverskrifter som hindrer meg å ty til nevene. Orker ikke den ”Tommy Steine amok på brygga i Tønsberg” baggen. Men er det noe man kan gjøre for å forebygge? Psykolog Montgomery: En enkel kjendis-


Vet du hvem jeg ble mest starstrucked av? Tore Torell”

leveregel er at du må kjenne på dagsformen. Føle på om du har kapasitet til å være sosial og takle masing. Dette er noe du må jobbe med. Å være kjendis innebærer å velge bort noe samtidig som man får igjen. En tommelfinger regel er å holde seg unna utesteder og barneskoler på dine dårlige dager. Odda: Og jeg som synes barn er så sexy. Psykolog Montgomery: Ta det på alvor. Odda: Unnskyld. Psykolog Montgomery: Men hvilke fordeler vil du si at har du fått av situasjonen din? Odda: Off…det er kleint å snakke om. Men selvfølgelig ekstremt masse positiv oppmerksomhet som igjen genererer selvtillit, penger, masse bra bekjentskap og punani. Psykolog Montgomery: Punani? Odda: Jenter lizm. Psykolog Montgomery: Nettopp. Men

føler du at du kan du være like åpen og fritenkende nå som før? Ta jenter til eksempel? Odda: Ehm. Tja. På en måte føler jeg at jeg har blitt litt mer ydmyk og døll. Man blir mer bevisst på hva man sier og gjør og begrenser seg vel kanskje når du vet at folk spisser ørene. Psykolog Montgomery: Du er i en ansvarsposisjon. Ovenfor deg selv og kjendisstatusen din. Du er nødt til å ta med et nytt og kritisk element i vurderinger du gjør. Være seg jenter eller annet. Alt du gjør nå vil ha større og kanskje mer dramatiske konsekvenser for deg enn om du ikke hadde vært kjent. Odda: Ja. Vi snakket jo litt om folk som tar kontakt i fylla for å kritisere. Så er det jo også de som ”roser” men som egentlig bare vil ha noe av deg. En act-out av en karakter eller den og den joken servert. Og når du da

står på Fisk & Vilt og høflig forklarer at du synes det er litt flaut å skulle dra en ”Tina og Betina” akkurat der. Da blir enkelte folk faen meg sure ass! Psykolog Montgomery: Det du snakker om nå kalles gjensidighetsprinsippet. Har jeg fått noe av deg, vil jeg gi noe tilbake, og da vil jeg gjerne ha noe tilbake igjen. Det er grunnlaget for all sosial interaksjon og den første måten babyer kommuniserer med foreldrene på. Odda: Jeg kjenner meg jo igjen i følelsen. Jeg blir jo også starstruck av folk. Psykolog Montgomery: Av kjendiser? Odda: Nja ikke kjendiser, men av folk man ser opp til ut ifra personlighet eller arbeid. Jeg var i julelunsj hos Åse Kleveland i jula. Mye kultur og power. Gahr Støre, Håkon Gullvåg og mor Åse seff. Men vet du hvem jeg

ble mest strucked av? Tore Torell. Det å kunne høre om hvordan duer funker versus kaniner. Jeg finner det mer spennende enn grenselinjen i Barentshavet. Psykolog Montgomery: Men det er de samme mekanismene som fungerer her. Du finner en person spennende og identifiserer deg med han eller henne. Det er derfor man som kjendis ofte opplever at folk sier ”det er jo som jeg kjenner deg”. Gjennom identifiseringen gir man seg selv carte blanche i forhold til å ta kontakt. Odda: Men litt tilbake til NATT&DAG. De har jo nærmest hatt et paradigmeskifte i avisen de siste to årene. Kjendiser på forsiden, kjendiser inni bladet. Før skrev de om ep`n til Montee før den var produsert. Nå er det Alex Rosen og Voe og Paradise-Carl!?

1/2011

19


Psykolog Montgomery: Det er vel for å øke opplaget. Tror du ikke de er mer avhengig av kjendiser enn noen gang? Odda: Jo. Samtidig som de omtaler folk som Paradise-Carl som rotter et annet sted i bladet. Men sånn er det NATT&DAG: Rotta han må til i økosystemet, han. Dere derimot… Psykolog Montgomery: Alle er en del av dette, men du må tenke på deg selv. Odda: Ja akkurat nå tenkte jeg om jeg skulle laste ned barneporr på hovedserveren til NATT&DAG og tipse snuten. Men de hadde vel kommet unna med at det var lastet ned i en kunstnerisk kontekst til et eller annet intervju med en fiktiv barnemorder. Cunts. Psykolog Montgomery: Hvor kommer denne aggresjonen fra? Odda: Oi! Vet ikke. Alltid vært der. Da jeg gikk på Westerdals hadde vi i oppgave å besøke et miljø vi ikke hadde vært i. Jeg besøkte scientologi-kirken og tok en personlighetstest. De kunne også fortelle at jeg var aggressiv. Men det er vel det som er eksistensgrunnlaget til både terapeuter og scientologer, hæ? På død og liv finne en sprekk i fasaden til folk som dere kan fuge og fuge og fuge i årevis til 800 kroner timen. Psykolog Montgomery: Har du kanaler hvor du får ut alt dette? Odda: Jada. Jeg bruker Twitter til å lufte ut demonene. Psykolog Montgomery: Klokt. Odda: Ikke alltid dessverre. Før jul var 20

1/2011

jeg så dum å publisere et toppløsbilde av venninnen min Sigrid (Bonde Tusvik red. anm.) og legge det ut der. Psykolog Montgomery: Så hvorfor gjorde du det? Odda: Det var da hun hadde programmet Sigrid søker kjæreste I denne middagen flasha hun tits på et tidtspunkt. Eller tits-punkt, om du vil. Og jeg tok et bilde som jeg la ut med overskrift ”Sigrid søker BH”. Hva var motivasjonen? Bare et godt ordspill egentlig. Psykolog Montgomery: Med moderne teknologi kan man kommunisere både mye og fort. Noen ganger fortere enn det man rekker å tenke. Du må passe på å ha hodet med deg. Odda: Ja jeg vet. Og jeg har lært at sosiale medier pluss rus er ikke-kompatible enheter. Men edru er dette også litt av utfordringen med Twitter. Det er en helt egen kontekst med en helt egen diskurs. Når late journalister bruker ytringer der inne for å skape høy click-rate kan ting fort bli stygt. Jeg retweeta no greier om at Susanne Sundfør trakk seg fra Spellemannsprisen fordi hun var shemale. Når journalister ikke dechiffrerer joken ender de heller opp med å skape et doxa hvor innholdet bare blir misogynt og hetsende. Det er litt synd. Psykolog Montgomery: Skriv tydeligere vitser. Odda: Jeg vil spørre om noe. For disse kjendisgreiene er ganske nytt for meg og mye synes jeg er døvt, men noen ting synes jeg er ganske kult. For eksempel å være med på

... når bør varsellampene begynne å blinke på at du er i ferd med å bli en attention whore?” Fangene på fortet som jeg drømte om da jeg var barn. Psykolog Montgomery: Ja? Odda: Men jeg merker at jeg blir litt slukt av dette også. I starten da vi begynte med programmet (Torsdag kveld fra Nydalen, red. anm.) var jeg veldig bevisst på å alltid la arbeidet tale for seg og ikke gjøre noe bare for oppmerksomhetens skyld. Den grensen har man jo kanskje passert når man claimer førstesider, men når bør varsellampene begynne å blinke på at du er i ferd med å bli en attention-whore? Hvordan unngå å bli mer opptatt av omtalen enn mitt virke? Psykolog Montgomery: Når ethvert ledig sekund gir deg uro i stedet for ro. Odda: Så om jeg er rastløs må jeg ta meg sammen? Psykolog Montgomery: Når du hele tiden trenger input for å føle at du fungerer, er det et varselsignal, ja. Odda: Ja ok. Skjønner. For jeg er jævlig rastløs, men det handler nok mer om outputdelen. Må skrive en sketsj, et spillefilmmanus, en tweet. Det er kanskje bare classic ADHD. Jævlig skummelt det der tweet-greiene, forresten. Hvis man har formulert to-tre bra greier på en dag så føler man liksom at man

har gjort et dagsverk. Psykolog Montgomery: Ja, og det blir man ikke rik av. Odda: Nei. Jeg prøvde å selge en vits til kransekake-vitse fabrikken. Men de ville ikke ha. Psykolog Montgomery: Hva var vitsen? Odda: ”Vet du hva legen sa til den homofile psykologen? Du har Aids” Psykolog Montgomery: Da var timen over. Jeg setter deg opp på lista jeg Odd Magnus, så blir du innkalt til en samtale til. Men neste gang blir uten NATT&DAG, ok? Odda: Ok. Det er for øvrig ikke jeg som har funnet på den vitsen. Det er Thomas Seltzer. Vil ikke at du skal ha feil etterlatt inntrykk av meg heller. Hvor ofte er det vanlig å gå til en programleder psykolog egentlig? Psykolog Montgomery: Det dekkes vanligvis til to konsultasjoner i året. Odda: To timer i året? Er det nok til å endre mental adferd? Psykolog Montgomery: Det er nok til å ta en fot i bakken og se hvor man står. Odda: Hvor står jeg? Psykolog Montgomery: Superdupert.


Får pupper nok plass i samfunnet?

Hvordan hadde samfunnet sett ut om det hadde vært flere vitenskapskvinner enn vitenskapsmenn? Ville det vært noen forskjell? Har du lyst til å gjøre en forskjell? Utviklingen i samfunnet avhenger mye av hvem som skal finne løsninger og tenke nye tanker.

vi et rikt fagtilbud innen samfunnsvitenskap, humanistiske fag, realfag, medisin, lærerutdanning, arkitektur og kunstfag. Samarbeid på tvers av faggrensene gjør oss i stand til å tenke tanker ingen har tenkt før, og skape løsninger som forandrer hverdagen.

I dag er det store flertallet vitenskapsfolk menn. Dette preger teknologien og ditt liv. Samfunnet trenger både jenter og gutter som studerer realfag. NTNU gir deg muligheten til å være med på å forme fremtidens teknologi.

Vi trenger flere gode hoder som har lyst til å flytte grensene for hva vi kan forstå og skape. Sjekk nettsidene våre, så finner du helt sikkert noe du har lyst å studere.

Ved NTNU i Trondheim er den teknologiske kunnskapen i Norge samlet. I tillegg til teknologi og naturvitenskap har

Vi leter etter de gode hodene overalt www.ntnu.no/studier


48 TIMER I BANGKOK Thailand er kjent for sine vennlige blikk og utstrakte hender. I virkeligheten er disse løgnaktige buddhakopiene vel så fulle av hat og undertrykt raseri. AV VEGARD SKJERVHEIM Hvis det er en ting jeg kommer til å huske med Bangkok er det at jeg mistet skoene mine på Haad Yuan. De var gode sko, selv om kløvede tunger vislet noe om at de var stygge uansett og at jeg burde være glad for å bli kvitt dem. Jeg fikk dem av faren min en uke før jeg dro til Thailand, og faren min er en snill og god mann. Derfor er jeg lei meg for dette med skoene. Det er langt verre enn med passet, som jeg mistet helt selvforskyldt da jeg etter fem valium fant det for godt å legge igjen håndbagasje med kredittkort, pass og alle viktige papirer på en rutebåt. Jeg kan ikke komme på noen annen forklaring enn at jeg mente det hadde vært en ærlig rutebåt som ikke ville stjele pass utenom i den ytterste fattigdom, og denne båten så utvilsomt ut til å være født rik. «Har ni käkat benzo?» var det noen frekke svensker som sa, men etter at vi hadde gitt dem onde (om enn sløve) øyne i et par minutters tid sluttet de å lefle med den slags utsagn.

Det kunne forresten være det samme med hele passet, jeg hadde informasjon fra pålitelig hold om at i Bangkok vokste det pass på små busker med røde bær, og at det bare var å forsyne seg hvis man hadde lyst. Til min forferdelse oppdaget jeg at virkelighetens Bangkok og mitt Bangkok var to forskjellige byer. I mitt Bangkok var thaiene et smilende folk med dårlige tenner, men måtte Herren slå meg i bakken med både lyn og klubbe hvis jeg noen gang har sett surere gatefeiere. Dette gjaldt forresten nesten alle arbeidsgrupper. Det var bare fabrikkeiere og horer som trakk på munnvikene en gang iblant. Myten om smilets land er herved henrettet av blodtørstige bangkokboere med grådighet og apati i øynene samt et åpenbart ønske om å spenne ben på tilfeldige turister. Hva vet jeg, men kanskje rødskjortene har foret folket med så mye brød og entusiasme at de har blitt mette på turister også. Hvem skulle trodd at en påstått demokratisk bevegelse med støtte i folket skulle frembringe så mange sure ansikter bare ved å preke om

måtte Herren slå meg i bakken med både lyn og klubbe hvis jeg noen gang har sett surere gatefeiere.” 22

1/2011

brød til alle og kanskje dele ut ett eller to. Jeg vet jo at det er en kynisk tanke som kanskje ikke passer i NATT&DAG, men kanskje gatefeierne ikke smilte så mye i treognitti heller? Vi ankom Bangkok med tog fra Surat Thani, en opplevelse i seg selv hvis du forestiller deg at du er jøde på vei til Dachau i møte med tyske voktere som proklamerer leggetid klokken åtte. Mindre nytter ikke når du må i seng så tidlig. De som tenkte på trivielle ting som Krimkrigen og bombingen av Dresden tror jeg hadde en kjedelig natt. Det er utallige hoteller i ulik prisklasse i Bangkok, jeg vil ikke fornærme dere med å fortelle hvor vi bodde. Da er det bedre å berette om at vi tok med oss en fotograf for en titt på Bed Supperclub, som visstnok skulle være blant de beste stedene i byen. Mer high brow, mindre horer, dyrere drinker og gjennomført design. Vi kom dit like over elleve og gikk igjen like over tolv. «Det her er jo helt Stravinsky», sa en jente jeg hadde blitt kjent med, og selv om jeg aldri har vært på Stravinsky og knapt vet i hvilket område det ligger, så er jeg sikker på at hun hadde rett. Vi kjedet oss veldig. Egentlig skulle jeg skrive en anmeldelse av Bed Supperclub, men jeg føler ikke at det var så mye spennende å si. Det mest bemerkelsesverdige som skjedde var at vi fikk gratis inngang fordi vi var journalister fra Norge og forberedte en femsiders sak om stedet

Kroppsspråk er et mektig sverd, som de sier på Bårdar Danseinstitutt.” og driften og blandingen av drinkene og alt sammen. Det er en av oss som kan det med å lyve, men jeg sier ikke hvem. Etter hvert som vi begynte å kjede oss mer og mer – enda vi ble fullere og fullere – dukket det opp en gammel kjenning som foreslo at vi skulle ringe en interessant dame han kjente og kjøpe noe thaispeed, og det syntes vi hørtes mye mer gøy ut. For de som ikke skulle inneha denne basiskunnskapen er thaispeed små røde piller som inneholder en blanding av opium og amfetamin. Vi gikk tilbake til hotellet og ringte henne, og før det var gått førti minutter hadde vi det mye heftigere enn på den oppskrytte lepra-klubben. Detaljer om rus har vi visst en annen spalte til, så jeg begrenser meg til å si at det var en sosial og behagelig opplevelse. Det morsomste var likevel damen vi hadde selskap av, som satt som knyst da vi prøvde å snakke engelsk til henne, men som på bemerkelsesverdig vis lo på alle de riktige stedene når vi


TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

THE BACKPACKER TWIST FRA KR. 16.850,COLOMBIA PERU BRASIL DUBAI AUSTRALIA BALI

THE TRENDY FRA KR. 12.990,DUBAI SINGAPORE AUSTRALIA FIJI HONG KONG KINA

JAPAN AUSTRALIA ARGENTINA BRASIL PERU COSTA RICA USA

THE ULTIMATE JOURNEY FRA KR. 19.850,snakket norsk til hverandre. Ikke en eneste subtil vits gikk hun glipp av. Kroppsspråk er et mektig sverd, som de sier på Bårdar Danseinstitutt. Vi koste oss sammen i noen timer, før en av oss bestemte seg for å bryte opp, mens vi andre på dyktig vis deduserte oss frem til at Facebook på speed syv timer i strekk midt på natta når alle sover i Norge måtte da være et konstruktivt prosjekt. I dag har vi spist valium, det var en nødvendighet og jeg skammer meg ikke selv om det er meget umoralsk, og ved den nåværende fellesmiddagen jeg straks er på vei til å ta del i ender våre 48 timer i Bangkok. Jeg har ikke sagt så mye om han tatoverte lastebilsjåføren fra Sverige, men det skyldes at han var like spennende som hjulene på lastebilen han påstår at han kjørte. Selv tror jeg han var gatefeier, for han hadde et temmelig morskt blikk. Forøvrig hadde jeg et helvetes slit med å kaste thaihora med thaispeeden ut av rommet mitt den dagen jeg skulle sjekke ut. Hun bannet og raste og kastet flasker og nektet meg å åpne munnen helt til jeg gjorde noe så atypisk for min personlighet som å gå fullstendig fra konseptene. Da ble hun veldig rolig, pakket tingene sine og håpet jeg kom tilbake til Bangkok snart. Lærdommen i det hele skal jeg bruke til det fulle når jeg

kommer tilbake til Norge. Da skal jeg rase og skjelle mot alle, og som et resultat bli behandlet med den ytterste respekt. Den siste kvelden i Bangkok ble jeg så full at jeg ramlet i en busk, men det gjorde ingenting, for jeg fikk smake stekt kakerlakk, og det er noe jeg har drømt om siden jeg var seks år gammel. Jeg hadde riktignok forventet mer smak og mindre skall, men er det noe verden har lært meg så er det at er det noe man må regne med når man spiser, så er det at skallet har en tendens til å ta overhånd. Jeg skal reise om to dager og har fortsatt ikke noe pass. Epilog: Dagen før jeg skulle reise dro jeg til politistasjonen for å skaffe meg en politirapport for det tapte passet. Deretter ba jeg en hyggelig dame i resepsjonen finne adressen til den norske ambassaden. Hun skrev villige thaibokstaver på en søt liten papirlapp, men når taxien jeg tok videre ankom adressen viste det seg ikke bare at ambassaden var britisk, men at det norske motstykket lå på motsatt side av byen. Jeg kom fire minutter for sent. Dagen etter dukket jeg opp ti minutter før åpningstid for å få reisepapirene mine i god tid før flyet mitt gikk, men da satt det femten kåte nordlendinger som skulle gifte seg med snille og sympatiske thaidamer og blokkerte veien. Det tok to timer før jeg fikk hjelp. Jeg rakk aldri flyet.

DISCOVER THE WORLD PRIS GJELDER ALLE FLYSTREKNINGER INKL. SKATT I RUNDREISENE

VERDENS STØRSTE

REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

1/2011

23


R A U R B E F . 1 7 1 1 0 2 S R A M . 5 – NÅ KAN DU BESTILLE BØKER FRA ÅRETS MAMMUTBOKSKRED Bestill nå, motta bøkene like etter startskuddet 17. februar! Husk at noen av titlene har begrenset opplag. Det lønner seg derfor å være tidlig ute med din bestilling! Bruk kupongen på baksiden av katalogen eller internett: haugenbok.no Der finner du den samme bestillingskupongen, pluss hele katalogen med utfyllende omtale og kjøpsknapp. Søk og kjøp hos haugenbok.no Bestill før 1o. februar, og vi sender bekreftelse på hvilke bøker du vil motta. Du kan også bestille på telefon, faks eller e-post: Telefon 70 07 45 00 • Faks 70 07 45 50 • epost@haugenbok.no

JOHN STEINBECK 1–15 Før 698,–

Nå 248,– Spar 450,–

901 Den store amerikanske fortelleren og Nobelprisvinneren samlet i 15 bind: • Dagdrivergjengen • Paradisets enger • Den røde folen og andre fortellinger • Vredens druer • Om mus og menn • Øst for Eden 1–2 • Natt uten måne • Til en ukjent gud • Cannery Row • Turen med Charley • Alle tiders torsdag • Perlen • Det ukuelige sinn • Vår misnøyes vinter. • 3.386 s. Ib.

Historisk ATLAS 900 Verdenshistorien i kart, tabeller, bilder og tekst, presentert i spennende oppslag. Inndelt i seksjoner etter historiens epoker. Også norske forhold er dekket. Rikt illustrert i farger. • 238 s. Ib. • Stort format. • Kunnskapsforlaget.

9,–

9 Før 1.4

8,– Nå a3r 19.101,– Sp

haugenbok.no

,–

98 Før 1.2

8,– Nå 3ar9900,– Sp

Engelsk–norsk/ norsk–engelsk ORDBOK 902 Kunnskapsforlagets store dobbelte ordbok. Det overlegent største og beste hjelpemiddel du kan ønske deg. Bøkene er utviklet i Norge og inneholder til sammen 218.000 oppslagsord og uttrykk – og 523.000 oversettelser. • 2.197 sider • Stort format • Innbundet.

Flere + Sespesialtilbud vår onlinekatalog! www.haugenbok.no bestillingskupong på baksiden!


Slik ser en utopisk by ut. Speisa plantegning laget av arkitektfuturist Roger Anger. På 60-tallet var dette skikkelig avantgarde.

Vi testet virkeligheten i verdens største spirituelle fornøyelsespark. TEKST A. FALKENBERG / M-A. I. VOISIN FOTO MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN I en tett jungel nord-øst for Puducherry, langs Coromandel-kysten i den sørindiske staten Tamil Nadu, ligger byen Auroville. I senteret av byen finner man, omgitt av velpleide hager, en 30 meter høy og 36 meter i diameter gullforgylt golfball. Golfballen heter Matrimandir, eller Modertempelet, og er byens sjel. Inni ballen har noen Stanley Kubrick-fans med alt for mye penger fått installert en enorm 70cm2 150000€-krystallkule omringet av marmorsøyler og anatomisk formede meditasjonsmatter, i en ellers klinisk hvit velurkledd hall. Fra et fugleperspektiv (et gudeperspektiv) over byen, ser man innbyggernes sirkelrunde futuristiske privathus ligge spredt rundt i jungelen i en spiralgalaktisk formasjon med golfballtempelet som sentrum. Byens nabolag bærer navn som Aspiration, Certitude, Discipline og Grace. Fra de offentlige drik-

Deppa? Ta et glass iskald Mozart!

kevannstasjonene pipler «dynamisert vann» som er blitt gjort sunnere med gjennomlytninger av Bach og Mozart. Velkommen til verdens største utopi. Ofte en betegnelse for en perfekt men urealistisk, eller ugjennomførbar virkelighet, i Auroville derimot, har tusenvis av utopisøkere, siden 60-tallet, bygget og bosatt seg for å overkomme sitt ego og endelig fri seg fra vestens moralske, sosiale og materialistiske tvangstrøye. Her finner du ingen av the usual suspects; verken alkohol, drugs, politikk,

De tror de skal bli overmennesker. Du vet, de venter på det supramentale lyset som skal bringe dem videre i evolusjonen.”

religion eller penger. Men til gjengjeld masse kjærlighet, samhold og velintenderte handlinger. De hevder de ikke er en sekt. Så er dette Utopia? NATT&DAG er ankommet Auroville i det vi håper er passende utopisk bekledning (for ham: løs, ustrøket, grønnmønstret skjorte, kakishorts, sandaler. For henne: rødt sjal knyttet rundt hodet, haremsbukser, dingleørdebobber og sandaler). Etter besøket i golfballtempelet, går vi til gjestesenteret for å sjekke inn og handle diverse new-age-bøker av årvåkne, hjelpsomme aurovillianere med milde stemmer som ber om SALVATION. Søknaden vår om å få bo to netter i byen er godkjent, og vi har fri tilgang til den ellers avsondrede kjernen av utopien. Vi skal bo i gjestehuset Gaias Garden, Auroville-gartnernes tropiske tolkning av Edens hage, med fire-stjerners bostandard for prisen av fire kroneis. I et jungelholt bak huset finner vi en café. En tynn ku gresser og to tamilbarn tigger ved inngangen. Det snakkes fransk. En familie, noen dreadsjenter, to pene jenter, resten enslige voksne, alle sammen spiser de lunsj. Vi setter oss på hver vår barstol etter å ha bestilt omelette og crêpe fromage av en tamil ved navn «André». En annen tamil koster gulvet. Utenfor løfter tiggerjenta opp kjolen sin i dét en vestlig mann passerer henne. Han ignorerer barnet. En eldre blond dame

som spiser pommes frites, bærer en liten rosa ryggsekk med påskriften «A WAVE OF LIGHT». På nabobordet sitter en barføtt italiener i turkis tribalsinglet og blar i Auroville Today. Han avbryter den eldre damen og spør, på gebrokkent fransk: hvilke dager hun går kledd i svart. – Jeg går kun i farger. Ulike farger hver dag … torsdag er blå, fredag rød, lørdag er det regnbue … – Ok, men svart? – … søndag er det gull. Som solen. Lyset! – Du må jo gå i svart også. – …. – …. – Auroville er ikke vel ikke et sted for svart? Italieneren tenner en sigg. Det er ikke lov til å røyke i Auroville. – Du vet ukedagene er konstruert? Det er ikke en naturlig syklus, parerer italieneren. – Om alt var naturlig ville vi vært nakne. – Hm. – Hva gjør du her egentlig? – Skulle bare ta en sigg. Damen med ryggsekken forlater bordet og tar med seg det halvpiste fatet med pommes frites for å gi restene til tiggerbarna. Espressoen vi får servert er utsøkt. Klokken er 14.30 og lunsjtid er over. Á la francaise pakkes hele cafeen ned. 1/2011

25


AUROVILLE Auroville er en eksperimentell utopisk by som ligger i Villupuramdistriktet i Tamil Nadu-delstaten i Sør-India.

1 1

Byen ble grunnlagt i 1968 av Mirra Alfassa a.k.a. Mirra Morisset a.k.a. Mirra Richard (1878-1973), også kjent som The Mother.

1 2

Ideologien er i stor grad basert på skriftene til Sri Aurobindo (1872-1950), en indisk nasjonalist, frihetskjemper, filosof, mystiker, yogi, guru og poet.

1 3

Med integral yoga tror aurovillianerne at de kan oppnå et nytt nivå av supramentalitet, som ved neste steg i evolusjonen skal gjøre dem til Den Nye Supramentale Rase.

1 4

Byen er tegnet av det kjente franske futuristiske arkitekten Roger Anger (1923-2008), og mottar støtte fra UNESCO og indiske myndigheter.

1 5

Byen er utformet som en spiralgalakse. Byens senter, tempelet Matrimandir, er omgitt av fire sektorer (den internasjonale, kulturelle, industrielle og til slutt beboelsessonen), samt et omkringliggende grønt belte.

1 6

Pedohimmel? Her går angivelig sexmisbrukte tamilbarn på utopisk skole.

Her finner du ingen av the usual suspects; verken alkohol, drugs, politikk, religion eller penger.” Aurovilles visjon og ideologi er skrevet av den egyptisk-franske grunnleggeren Mira Alfassa, kalt Mother, og den indiske guru Sri Aurobindo. En fusjon av evolusjonsteori og indisk yogafilosofi med vestlige hippieovertoner, som traff sekstiårenes tidsånd av space age-optimisme og kjærlighetsrevolusjon midt i hjertet. Med integral yoga tror aurovillianerne de kan oppnå et nytt nivå av supramentalitet, som ved neste steg i evolusjonen, skal gjøre dem til Den Nye Supramentale Rase. Som Scientologene med sine E-meters, og den t-bane-gassende japanske kulten Aum Shinrikyo med sine hjernebølgesynkroniserende hjelmer, sverger også aurovillianerne til ulike former for spirituell teknologi. I Auroville sentrum finnes derfor et EVOLUTION LABORATORY. Ulike typer teknologisk healing tilbys av byens 50 healingpraksiser, og det serveres solenergidampet «pur» mat i Aurovilles store felleskjøkken Solar Kitchen. For ikke å glemme den «solnedkjølte» iskremen i kiosken på hjørnet. Innbyggerne kjører rundt på hydroelektriske, dynamiserte motorsykler. Solenergidrevne gåstoler for Aurovilles kommende eldrebølge er under utvikling. I 1968 var Auroville et øde utarmert ørkenplatå med ett eneste bayantre. Landskapet har siden utformet seg som en gjenspeilning av utopiens idémessige mindscape. Arkitektvisjonær Roger Angers plantegning for Auroville som en galakseformet by, er en direkte arkitektonisk overføring av Aurovilles visjon om å bli kosmosets første samfunn i autentisk mental enhet. En rekke av 60- og 70-årenes avantgardearkitekter strømmet i sin tid til Auroville for å delta i det utopiske prosjektet. Auroville ble til under modernismen, med dens mer utpregede sosiale bevissthet og tydelige skille mellom borger og konsument. Det i motsetning til de mer estetiserte ikonbygninger skreddersydd for individuell utopisme, adskilt fra alle sosiale realiteter, som vi ofte ser i dag. Ved innvielsen av byen ble jordsmonn fra alle verdens land samlet i en urne under golftempelet. 20 millioner trær er siden plantet for passende mengde «urørt» natur. Da vi på kvelden spaserer rundt i bydelen Auromodele og trekker inn drag av den medbrakte himalayanske Malana Cream, spør vi oss imidlertid hvor mye samhold man kan observere i og rundt de store villaene. Gule sveitseraktige residenser med hager pepret av modernistiske eggformede skulpturer, soppformede hus som springer opp av jorden ved siden av turkise bassenger – alle adskilt fra hverandre av palmer, slyngplanter, høye hekker og vakthunder. Ikke en eneste aurovillianer å se, bare et dusin indiske gartnere, og noen veldig morsomme apekatter. 26

1/2011

I dag driver Aurovilles arkitekter primært med dreamcatching, som innebærer å motta arkitektoniske visjoner gjennom meditasjon. Få nye bygg har kommet til etter Angers død. Dagen etter, midtveis i en velsmakende vegetarbuffet til tolv kroner på restauranten Aurolec, spør en blid fransk tannlege i 40-årene om han kan slå seg ned ved bordet vårt. Bruno har vært aurovillianer i 18 år. Mediterer du mye? 
 B: Aldri. 
 Ikke? Vi trodde integral yoga var påbudt for alle aurovillianere?
 B: Non non, dette er et fritt sted. Det er poenget. Man kan gjøre hva man vil. Det er derfor jeg er her. Jeg kan jobbe sånn som det passer meg. Jeg slipper å betale regninger. Får jeg lyst til å gjøre noe annet ett år, er det ingen som stopper meg. 
(Kikker seg rundt, setter seg på andre siden av bordet og fyrer opp pipen han hadde på innerlomma). 
 … Men du har noen som er fanatiske. De gjør Auroville til en religion, og tilber Mother som en gudeskikkelse (legger håndflatene mot hverandre og ser opp mot himmelen, før han himler med øynene). Mother selv ønsket jo ikke at dette skulle være en religion, en sekt. De er fundamentalister. Som islamistene.
 Hvordan er de, fundamentalistene? B: De tror de skal bli overmennesker. Du vet, de venter på det supramentale lyset som skal bringe dem videre i evolusjonen. Selv om det ikke har skjedd på 41 år, så mister de ikke håpet. De prøver i hvert fall å skjule desillusjonen. Det er som regel de eldste, de som var her fra begynnelsen og fikk møte Mother. De snakker om at sinnene deres «went blank» da de så inn i øynene hennes, og hevder å ha fått spirituelle tilkallelser fra Mother før de kom hit. De tror man kan forme sjelen til sine ufødte barn gjennom meditasjon. Dere vet, slike ting. 
 Det er etter hvert veldig mye som kan fikses med meditasjon. Men må man ikke hengi seg til Aurovilles filosofi for å bli godtatt som beboer? 
 B: Jojo, klart du må memorere tekstene til Mother og Sri Aurobindo, og lire av deg noen fraser under opptaktseansen. Men så lenge du jobber, bidrar til fellesskapet og ikke gjøre noe galt, så er det ingen som plager deg. Det er få felles spirituelle samlinger her,

folk holder på med sitt hver for seg. Man slipper stort sett å forholde seg til andre hvis man ikke ønsker det … Angrer du noen ganger på at du reiste hit? 
 B: At jeg kunne gjort noe annerledes? Jeg lever i nuet. Selv om tannlegelaben min ikke er i topp stand. Lyset går hele tiden. Det er innsekter og mygg. Jeg holder meg for meg selv, jeg er ikke så begeistret for alle som bor her … Men det er en frihet. 
 Det er vakkert her. Veldig god mat. Må være utrolig å slippe regninger. Hender det at du besøker Frankrike?
 B: Hvert femte år kanskje. Maks. 
 Det er bare tre ganger det, siden du kom hit.
 B: Hva har jeg der å gjøre? Jeg har jo ikke annet enn familie å besøke. Jobben min og livet mitt er her nå. 
 Hva vil du anbefale oss å gjøre i Auroville? 
 B: Hva kan vel være interessant for dere? La meg tenke. Ikke så mye egentlig. Dere kan jo sjekke ut Matrimandir og Auromodele. Fin arkitektur. Men den er jo egentlig ikke så imponerende lenger. Når jeg er i Europa og ser avantgarden i dag, ser dette ganske gammeldags ut. Dere må forresten passe dere for å gå ut om nettene. Da er det en del uvedkommende her, som drikker og lager faen. Ikke aurovillianere så klart, de er jo bare (løfter fingrene i et lite entusiastisk piecetegn), men fra de omkringliggende byene. En aurovillaner ble drept for et par år siden. Blind vold. Vi er ikke de eneste gjestene i Auroville. De rundt 50 gjestehusene tar imot turister som kan vise til «de rette intensjoner», og et genuint ønske om å sette seg inn i Aurovilles visjon og idealer. Et tilbud som skapt for de senere års trender av antiturisme, et såkalt motsvar til den neoimperialistiske, overfladiske og konsumdrevede vestlige turismen. Men utopien Auroville fremstår for oss stadig mer som en fransk-italiensk riviera med utsøkt økologisk mat og indisk tjenerskap. Som et hippienes Disneyland, virker Auroville som en komplett eksistensiell fornøyelsespark for spirituelt orientert vestlig middelklasse. En disney-virkelighet der man luker ut det ubehagelige, og programmerer inn det positive og hyggelige. – Aurovillianere møtes ikke så ofte lenger. Jeg sosialiserer ikke utenom i forbindelse med praktisk arbeid, sier en aurovilliansk ingeniør vi møter på stranden, «Repos». Han har vært med fra begynnelsen. – Diskusjoner … diskusjoner. Det er så knyttet til folks spesifikke mentale formasjoner. Ord er når alt kommer til alt ikke så betydningsfulle. Auroville har for meg nå blitt noe mer internalisert. Jeg trenger ikke møte andre aurovillianere for å føle samhold.

Beboere, gjester og skolelærere skal ha kjøpt sex av lokale tamilbarn for den nette sum av 5 rupi (50 øre).”

Over 2000 innbyggere fra mer enn 30 land, hovedsakelig vestlige, bor i Auroville i dag. I tillegg er cirka 6000 tamiler ansatt i byen.

1 7

Innbyggerne er engasjert i forskjellige aktiviteter som jordbruk, helsevesen, handel og administrasjon, men arbeider frivillig og får i stedet et månedlig beløp å leve for.

1 8

Skal være et totalt ikke-hierarkisk samfunn, og alle store beslutninger blir gjort på allmannamøter der alle har lik rett til å uttrykke seg.

1 9

1 10

I tillegg til å bli overmennesker, er målet å realisere menneskets enhet.

TING Å GJØRE SPASERTUR I AUROMODELE Det fineste området av byen. Kardemommebyfeeling. Små stier sirkler seg rundt imponerende arkitektegnede hus. Minner om den franske og italienske riviera, og det er vel egentlig det dét er. Auroville a.k.a Riviera Française d’Extrême-Orient™. Spis lunsj på Roma’s Kitchen.

1 1

SPIS MAT Maten i Auroville var konsekvent utsøkt. Urter, grønnsaker, fisk, skalldyr og kjøtt av ypperste kvalitet. Perfekt symbiose av indisk, fransk og italiensk. Siden de ikke serverer alkohol blir du også juiceekspert. Organisk druejuice funker til fish tikka for eksempel. Rødbete, eple og agurkjuice mixer harmonisk med mye sørindisk og bengalsk.

2 1

LEI SCOOTER OG BURN RUNDT Vi må innrømme at vi aldri leide scootere. Indisk trafikk er livsfarlig og vi er generelt trafikkpingler. Men det så veldig gøy ut. Kanskje nøkkelen til utopiet står i tenningen på en gammel Vespa?

3 1

AUROVILLE BEACH «REPOS» Do you ever do summer beach reading? I’d rather take poison, I’d rather chew ground glass – J. C. Oates. Allikevel, for de som liker strender (where dirt meets water), var den vel fin nok.

4 1

SHOPPE Oljer, såper, sjal, new age-bøker, røkelse, røkelsesholdere, duftputer, telys, belys, se-lyset-lys, nøkkelringer, Om-kjeder, organisk peanøttsmør, øredobber, nesedobber, keramikk, parfyme, langermete tunikaer, syltetøy og håndlaget papir.

5 1

Som du kanskje skjønner, var det ikke all verden å finne på i Auroville.


Utopiens paradoks: ulykkelige enkeltmennesker i den lykkelige utopien.�

Inni golfballtempelet har noen Stanley Kubrick-fans med alt for mye penger fĂĽtt installert en enorm 70cm2- 150000â‚Ź-krystallkule.

1/2011

27


Fancy hus i nabolaget Auromodele, der folk lever i kjærlighet og enhet med indiske tjenere. Bassenget er på baksiden.

De hevder de ikke er en sekt.” Utopiske samfunn har en tendens til å støte på et paradoks: en dobbel fremmedgjøring. For å skape en praktisk utopi må en gruppe intendert fremmedgjøre seg fra resten av samfunnet. Men ofte leder dette også til en individuell fremmedgjøring. Ulykkelige enkeltmennesker i den lykkelige utopien. Konflikt og misnøye med at ting ikke er blitt slik man håpet, vaker også under overflaten i Auroville. Selv den søteste jenta forvandles til en medusa når hun begynner å jobbe i Aurovillebyråkratiet, forteller ingeniøren. Folk får ikke den lønnen de er lovet, selv om det i god kommunistisk ånd normalt skal utbetales en fast månedsrasjon til hver beboers aurovillekonto. Etter å ha viet et år av livet sitt for å bestå prøvetiden som aurovillianer, har folk opplevd å få avslag uten begrunnelse. En dame ble kastet ut fordi hun tilbrakte tre måneder utenfor Auroville for å være i Tyskland med sin døende far. Ego er det mest fornærmende skjellsordet i Auroville. Daglig gjør aurovillianerne et psykologisk og emosjonelt arbeid for å bekjempe sine egoer. Alle yrker, tjenester og varer som produseres inngår i et system av total strukturert altruisme – en etisk doktrine som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener andre. Aurovillanernes høyeste overordnete hensikt er å gjøre godt. Restaurantene er sunne og gode, forskningen er økologisk og utelukkende velintendert, tannlegen er elskverdig, healingen er i hvert fall god, keramikken er organisk, røkelsen er beroligende, papayaen er koselig og de lokale IT-firmaene vil fremstille snille datamaskiner. De har til og med utviklet og patentert en mildere sementtype og det eneste plateselskapet i Auroville heter selvsagt; Sunshine Music. De 6000 lokale inderne, ansatt innen gartnervirksomhet, kjøkkentjenester og renhold, får betraktelig høyere lønn enn de ville fått ellers i India. Fransk baccalauréat tilbys gratis til barn fra de seksten omkringliggende tamilske landsbyene. Liten ripe i lakken hva gjelder skolene. I 2008 viste BBC et nyhetsinnslag som anklaget Auroville for å ha blitt en pedofiles utopi. Beboere, gjester og skolelærere skal angivelig ha kjøpt sex av lokale tamilbarn for den nette sum av fem rupi (50 øre). Den samme ettermiddagen besøker vi New Creation School. Det eneste som møter oss er et idyllisk skue av barn som ler og sparker ball, foran gullfiskdammer og hvite skolebygninger som likner kubistiske tolkninger av bestemors hagestoler. Men vi ser ikke så nøye heller. 28

1/2011

So this is utopia, It is? Well – I beg you pardon; I thought it was Hell – Max Beerbohm

Vi går gjennom skogholtet på vei hjem til Edens hage. Blikket vårt beveger seg konstant. Det finnes nemlig skorpioner i Auroville-jungelen. Det lønner seg å være på vakt. Mulig pedofilianklagene er blåst opp. Hvem vet. En lærer ble i hvert fall sendt hjem av Auroville-ledelsen, etter at indisk politi hadde avdekket seksuell omgang med flere mindreårige barn. Men er det urettferdig å skylde på Auroville for noe et enkeltmedlem har gjort? Eller blottlegger pedofiliripen kanskje en egentlig degenerert utopi? For hva er egentlig motivasjonen til mennesker som har konstruert sin virkelighet på basis av å gjøre det «gode»? Sett at motivasjonen i seg selv, for å gjøre det «gode», ikke nødvendigvis er ondsinnet, er det kanskje en stupid vei å gå? Hva om et slikt strukturert altruistisk prosjekt rett og slett er et feilslått og ikke minst umulig prosjekt? En håpløs blindvei forkledd som en opplyst paradegate? Hva om vi faktisk lever i et dystopi? Det er kanskje en myte at historien tar oss fremover, oppover og gjør tilværelsen «bedre». Bedre i forhold til hva? Det første du tenker er selvsagt: bedre enn en fattig inder. Men har du det egentlig så bra? Er du ikke nevrotisk, ulykkelig, deprimert og overarbeidet? Tamilene i Auroville fremstår faktisk lykkeligere enn de vestlige aurovillianerne selv. Kanskje vesten har blitt et dystopi? Og choo-choo! her kommer The Cluetrain. I en forlengelse av dette: hva om den eneste løsningen er å omfavne dystopiet? Den faktiske virkelighet. Hva om du må lære deg å elske dystopiet for å overleve? Elske alt søppelet: reklame, porno, reality-tv, blogger, krig, død, fordervelse, Radioresepsjonen. Konfrontere det, og le av det. Som en klok mann en gang sa: «It’s no longer about taking the time to stop and smell the roses – it’s about stopping to smell the neurosis.» Det nytter ikke å gjemme seg bort i en utopisk by og jobbe for det «gode», når din egentlige motivasjon for denne strukturerte altruismen er selvopptatthet og overlegenhetsfølelse, to komponenter som dystopiet har satt i deg. Mens vi satt der i Mahindraens baksete på vei til flyplassen og gomlet på hver vår lille dvergbanan, leste vi The Mothers tekster i et forsøk på å hente ut noen forsonende svar som kunne gjøre oss litt mildere stemt overfor en aurovilliansk verdensorden som synes å bestå av amoralsk slump og utvanna hippiepremisser. Kanskje vår generasjons redsel stikker så dypt, at det later til at vi ubevisst har formet nye forsvarsmekanismer mot mer idealistiske prosjekter? Studentopprøret

i 1968 var vel et alvorlig opprør mot urett og krig, og den samme opprørsgnisten ble tent blant de utopiske ideologene som brukte Auroville som en radikal spirituell remøblering av forbrukersamfunnets eksistensielle tomrom. Kanskje det er noe der, som vi kan bruke. Hva da? Alle slike samfunnsoppskrifter er på drift. De svømmer målløst omkring. Utopisk tenkning, eller mer presist, enhver tenkning som prøver å etablere en eller annen form for satt oppskrift på et fremtidig samfunn, slik aurovillianerne gjorde det allerede i 1968, projiserer bare dagens, eller datidens, paradigmer på morgendagens egentlige åpne sfære. Her ligger nøkkelen til å forstå alt som er boring. Ved å sette opp en fiks ferdig oppskrift på et fremtidig samfunn, en fremtidig tilstand, en fremtidig sannhet, blir man fanget i denne oppskriftens nåtidige virkelighet. På denne måten er aurovellianerne fanget i en reaksjonær og intetsigende 68-virkelighet som ikke lenger drømmer. Og på grunn av dette vil den aurovillianske utopien aldri overleve som noe annet enn det den er nå. Kanskje denne samme mekanismen ligger til grunn for de evinnelige motsigelsene som alltid dukker opp når riktig ettersyn utføres på en sekt? Langt mer interessant enn hippignålet om det «universelle», «enhet», «harmoni», er motsigelsen: aurovillianernes anti-humane spiritualisme. Det gjennomgripende pessimistiske bakteppet til denne tilsynelatende naive 68er-utopien. Flere av The Mothers tekster beskriver nemlig en nådeløs kosmisk ensomhet og en voldsom, nesten manisk, erkjennelsestrang etter tilværelsens innerste gåter. Ooops, hva skjedde med det «gode»? Menneskene – som i den lune og fredelige infodesk-brosjyren skulle finne samme i en universell enhet – blir skildret som vannskapninger, dømt til hvileløs søken i angst og ensomhet, destruert av ego, storbyene, forbrukersamfunnet, patriotisme, teknologi og politikk. Den moralske optimale størrelsen på verdenspopulasjonen ser ut til å være NULL. Ikke-eksistens er bedre enn eksistens. «Skal vi kunne snakke om en mening med våre liv som sådan, kan ikke meningen selv være betinget av våre liv». Menneskehetens triumf er i seg selv ikke noe mål. En livsmening må stå over livet for å kunne gi mening til livet, og det er her de utvalgte aurovillianerne skal bli plukket opp av en Overmenneskelig kraft mens vi andre forblir på jorden i en virkelighet av evig her og nå. Thank you, forgiving Mother, for all those options. Avgangshallen på Chennai International Airport. To unge gutter stjeler et magasin fra den intetanende butikkansatte som ser Two and a Half Men på STAR World India. Vi spiser popkorn og drikker, viser deg seg, alkoholfri Becks. Utenfor en enorm sammenhengende glassflate brer seg en udefinerbar horisont av bysilhuett og stjernehimmel.

MATTIPS ROMA’S KITCHEN Ligger i Auromodele, midt i jungelen. Fantastisk italiensk mat. Serverer også deilig bengalsk og nordindisk. Prøv sitron-/kaffe-/sjokoladesouffléne. Folk reiser langveis for en lunsj hos Roma. Dyreste spisested: all maten cirka 60 spenn for to personer.

1 1

AURELEC Kafeteria drevet av den alltid smilende Franz. Perfekt spis-så-myedu-vil vegetarmatbuffé. Utsøkte råvarer. Fin utendørs terrasse. Latterlig billig: tolv kroner per pers.

2 1

NEW CREATION CORNER Ligger langs med Auroville Main Road. Liten populær restaurant. Veldig god pizza. Vi fikk servert nyfisket perfekt tilberedt Dorade. Beste matopplevelsen i 2010.

3 1

AUROVILLE BAKERY Sofistikerte italienere og franskmenn har de siste 40 årene trent opp tamiler i respektive lands bakekunst. Smaker nå nesten like godt som Le Grenier à Pain i hjertet av Monmartre.

4 1

EN NORSK AUROVILLIANERS 15 FAVORITTFILMER: 1. DMT: The Spirit Molecule 2. The Secret Life of Mushrooms 3. What On Earth? Crop Circle Documentary 4. Waking Life 5. What the Bleep: The spiritual connection between quantum physics and consciousness. 6. Patch Adams 7. Living Matrix: Film on the New Science of Healing 8. What in the World Are They Spraying? Chemtrails Documentary 9. Requiem for a Dream 10. The War You Don’t See 11. Owning the weather: Weather Modification Documentary 12. Loose Change: 9-11 Documentary 13. Living Without Money 14. Shadow Government 15. The Quantum Activist


Kjøp valuta før du drar

Designcontainer.no

Ingen gebyrer • Gunstige kurser • Gode valutaråd

TRONDHEIM SENTRALSTASJON OSLO SENTRALSTASJON • ØVRE SLOTTSGATE 12 • FRIDTJOF NANSENS PLASS 6 • BRUGATA 8 • LILLESTRØM ST. • STAVANGER KLUBBGATA 1 www.forex.no


SAKTE LEKER VI OSS INN I MØRKET Overvåkning forkledd som spill – en virkelighet som er kommet for å bli. TEKST TORE ANDVIG ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN Vi lever i en tid der utviklingen av ny teknologi går raskere enn noen gang. Dette fører stort sett til store fremskritt i hverdagen, men vi har gjerne en tendens til å ta teknologien i bruk før vi har reflektert over mulige skyggesider. I dag tar spill i økende grad i bruk elementer fra virkeligheten, og dermed fusjonerer spillets virtuelle verden med den virkelige. Typiske eksempler er spill som Mafia Wars og Farmville på Facebook, der du spiller mot og med dine virkelige venner og betaler med virkelige penger for å oppnå fordeler slik at du kan slå dem. Neste skritt som vil føre oss enda nærmere en spillifise-

ring av virkeligheten, er utviklingen av såkalt utvidet virkelighet. Teknologi som benytter smarttelefonenes mange sensorer og økte prosessorkapasitet til å supplere virkeligheten med elementer som ikke er der hvis du sanser virkeligheten gjennom telefonen. Denne teknologien kan brukes til å få kjedelige aktiviteter til å bli morsomme ved å integrere dem i spill, men ikke alt ved utvidet virkelighet er nyttig og uskyldig moro. Teknologien øker mulighetene for at både spillutviklere og andre kan overvåke deg. Min påstand er: Norges befolkning, denne horden av naive, navlebeskuende, prinsippløse pragmatikere, er på god vei til frivillig å gi fra seg sin frihet. Og med spillifiseringens avvæpnende effekt vil vi stolt

løpe rett i overvåkningens klamme favntak uten selv å skjønne det. Bakgrunnen for denne triste skjebnen er intrikat og unik, og vi ser tendenser som peker i samme retning over hele Vesten, men å overbevise nordmenn om overvåkningens farer har vist seg å være en ekstremt vanskelig oppgave. Manglende interesse for ideer og samfunnets komplekse strukturer, den høye graden av tillit til dette samfunnet, verdsettingen av åpenhet og mistenkeliggjøringen av nesten alle forsøk på hemmelighold, er nok de viktigste grunnene til at befolkningen fullstendig har kjøpt argumentet til pådriverne: ”De som ikke gjør noe galt har ingenting å skjule, eller noe å frykte.” ”Jøss, det var spennende og ny informasjon, da er det bare å kjøre på:

Overvåk i vei!” Konsekvensen av at vi kollektivt har kjøpt dette argumentet, sier nesten mer om refleksjonsnivået vi utviser enn noe annet. Ikke bare bærer uttalelsen bud om en dyster og ufri fremtid, den demonstrerer det lite reflekterte og nærmest ignorante forholdet vi har til demokratiet generelt og personvern og overvåkning spesielt. Narrativ 5.0 Du laster ned den nyeste treningsappen til iPhonen din. Skammer deg litt, for treningsapper er ikke akkurat det kuleste du kan tenke deg, men vissheten om at de er det eneste som greier å motivere deg til å trene, er akkurat sterk nok til å overvinne stoltheten. Mens du tar på deg joggeskoene blir du presentert

STØY? “Det finnes mer effektive måter å bevare hørselen på” Støypropper bevarer lydbildet perfekt, men demper de høye lydene (støyen) som skader hørselsen. Kom innom resound-nettbutikk.no eller vår butikk i Pilestredet 7 så finner du støypropper i alle varianter. Ønsker du personling støpte støypropper eller musikerpropper? Bestill time i dag på tlf 22 47 75 30 / info@gnresound.no. Musikerpropper ER 15

www.resound-nettbutikk.no www.resound.no 30

1/2011


UTVIDET VIRKELIGHET (eng. Augmented Reality): Betegner programmer og app-er, primært for smartelefoner, som bruker sensorteknologi til å justere på noe i virkeligheten, gitt at vi iakttar virkeligheten gjennom smartmobiltelefonen. Allerede mye brukt, spesielt i museer for å gi objektene mer liv. Ikke like utbredt i Norge ennå, men et eksempel er Den Hemmelige Parken-iPhone-appen, der en tur i Frognerparken blir til et rollespill med deg i helterollen. De mange dataene man legger igjen gjennom å benytte disse programmene volder bekymring når det kommer til personvern. OVERVÅKNING PÅ INTERNETT: Bruker du Gmail, vit at Google ikke bare leser all mailen du får og sender. De skanner og lagrer den også. Både Facebook og Google benytter informasjonen du gir fra deg til å skreddersy reklame du sannsynligvis vil være interessert i, datalagringsdirektivet – omstridt EU-direktiv som tvinger nettleverandøren din å lagre alle trafikkdataene dine i minst seks måneder – innbærer for første gang at vi i Norge går bort fra at skjellig grunn til mistanke må påvises og godkjennes før dataen tilknyttet privataktivitet blir lagret. SPILLEFISERING (ENG. GAMIFICATION) (nerdehipsterslang): Betegner alle tilfeller der typiske mekanismer normalt forebeholdt spill blir brukt utenfor spillrammen. Jesse Schell er spillutvikler og direktør i firmaet Schell Games, i tillegg til å være professor ved det prestisjetunge universitetet Carnegie Mellon, og blir ofte regnet som ikke termens far, så i alle fall den som introduserte termen for den store offentligheten. Det er også hans idé om Spillokalypsen (eng. Gamepocolypse) som inspirerte denne artikkelen.

Hver pakke røyk du kjøper gir minuspoeng og må matches av tilsvarende mengde helsebonuspoeng for å unngå og gå i underskudd i livsførselsregnskapet i år igjen.” rer ikke bare ved å forstå, men også gjennom å praktisere. “Vi formes av praksiser på en annen måte enn vi formes av teser eller påstander. Praksisforming setter seg som måter å se på eller som vaner i kroppen. Det betyr at når vi lærer på denne måten, deltar vi i en forming av oss selv som vi ikke kan overskue” – Harald Fossheim, post doc i filosofi på ifikk ved UIO

for dagens oppdrag og rute. Hånlig flirer du av deg selv, full av selvforakt; ”Her er du godt over tjuefem år og for at du skal greie å trene, trenger du et dataprogram som gir deg en helterolle i en fantasi!?” Oppdraget fullføres ved at du løper som en tulling mellom noen tilfeldige steder, innen visse tider, mens du samtidig løser noen enkle oppgaver på veien. De kan løses via enkle kommandoer som du spytter i handsfree’en mens du hikster etter luft. Det er bare det faktum at selv om det er banalt, er det moro. ”Faens, nerdejævel”, mumler du til deg selv i det du svinger ut døra. Spesielt har teknologien som tar i bruk utvidet virkelighet et stort potensial. Spill er en særs effektiv måte å lære på fordi du læ-

Det er nettopp dette som gir grunn til bekymring, at det er en prosess vi har lav kognitiv tilgang til. Den endrer vår adferd ubevisst, samtidig som den benytter seg av mekanismer som hjernen vår er formet til å like. Det er derfor det er så viktig å ha en debatt om hvilke kjøreregler vi skal ha når det kommer til hvilke reguleringer som skal knyttes til teknologien. Hvis vi ikke finner måter å beskytte oss på, vil vi være ekstremt sårbare overfor alle typer aktører som vil fremme en type adferd, uten at vi tar en bevisst avgjørelse om vi ønsker denne adferden, eller om vi ønsker å la denne aktøren styre vår egen vilje. Problemstillingen må frem i offentligheten, og vi trenger en bred og grundig debatt om teknologi, overvåkning og personvern, men foreløpig er det som nevnt svært lite kunnskap om farene ved overvåkning, og hvor omfattende den kan bli med ny teknologi. Nå skal ikke folket klandres for mye, de lever hektiske liv og er avhengig av god og lett tilgjengelig informasjon. Den moderne norske dagspressen, derimot, med sin manglende kompetanse, bærer en større del av skylden. For nordmenn har alltid vært og er fortsatt et avislesende folk, men pressen greier ikke lenger å være i nærheten av å ivareta sitt samfunnsoppdrag. Det finnes sikkert unntak, men ingen forekommer i de avisene folket leser. Tydeligvis har ikke dagspressen sett det som sin jobb å opplyse befolkningen om de mange iboende farene som ligger i den stadig ekspanderende overvåkningen. Pressen har ganske enkelt unnlatt å illustrere den grunnleggende motsetningen mellom det flertallet forbinder med norske verdier, ”mot – ærlighet – demokrati – frihet – likhet - rettferdighet”, og det intrikate fenomenet en utstrakt overvåkning er, og det samfunnet som vil følge i overvåkningens kjølvann: Grunnen til at vi trenger et engasjert folk, er at et engasjert folk er det eneste som kan tvinge frem resolutt handling hos politikere, og virke som en effektiv motvekt til mektige interesseorganisasjoner, som vil være for økt overvåkning:

”Personvern er viktig for mange politikere, men dessverre ikke for velgere. Til syvende og sist må vi politikere først og fremst bry oss om det velgerne bryr seg om” – Rotevatn, leder av UV, til N&D.

En presse med den selvtilliten, som kommer med vissheten om at man har solid faglig kunnskap, god formidlingsevne og journalistisk kompetanse, er den mest plausible måten å få en massemobilisering i tilknytning til mer komplekse problemstillinger eller abstrakte verdier. Men hvordan kan befolkningen tvinge frem en nasjonal og offentlig refleksjon rundt overvåkning, teknologi og fremtidens demokrati, uten at de vet at deres verdier og deres identitet kan bli truet og kanskje fullstendig underminert ved å fortsette ufortrødent videre? Trommevirvel… med en ordentlig kompetent presse. Narrativ 6.0 Du har dårlig tid, og småjogger i retning av jobben. – En fanfare kommer fra en av lommene dine. Hva er det nå da? Dritt-telefon!” Stressa og forvirret fortsetter turen opp bakken i retning av bussholdeplassen, mens du kløner rundt i lommene dine på jakt etter den triumferende telefonen. Du får i aller siste liten slengt deg på bussen, i det den begynner å kjøre. Alt dette stresset for å unngå å komme fem minutter for sent på jobb og dermed unngå minuspoengene arbeidsgiveren har begynt å dele ut i forbindelse med forsinkelser. ”Slave!” mumler du irritert. Du får endelig sjekket telefonen, fanfaren var fra helsedirektoratet fordi du ved å stresse på vei til bussen, hadde fått høy nok puls til at det kvalifiserte til bonuspoeng, og pga. joggingen tidligere på dagen blir poengene tidoblet. Du fører umiddelbart bonuspoengene over på røykefondet. Hver pakke røyk du kjøper gir minuspoeng og må matches av tilsvarende mengde helsebonuspoeng for å unngå og gå i underskudd i livsførselsregnskapet i år igjen. Da får du økt egenandel ved legebesøk, eller eventuelt en økning i skatt det påfølgende året. Du rister på hodet og tenker: ”Moralnazier, hele gjengen. For en hjernedød gjeng med zombier vi er som godtar dette!” Når kampen mot overvåkningen så går fløyten, hvilke andre karakteristikker er det ved dagens norske samfunn som peker i en totalitær retning? Vi mangler utvilsomt et populistisk venstreorientert arbeiderklasseparti. Høyresiden derimot, de har FRP. FRP rekrutterer stort sett den klassiske arbei-

derklassevelgeren, med et folkelig språk og en klar, direkte analyse som stemmer med den virkeligheten ”folk flest” kjenner seg igjen i, og med løsninger som appellerer til dem. Selv om de av og til kan mistenkes for at dette kun er et dekke for den Ayn Rand inspirerte libertanerfacsismen som utgjorde partiets ideologiske utgangspunkt. Utover en vaklende venstreside og FRP, lider Norge under utpreget konformitetspress. Vi er også nasjonalistiske og selvgode. ”Best i verden, rikest i verden, snillest i verden”, ja vi er ikke langt i fra å være godheten reinkarnert som nasjon. Sportsmenn er heltene våre. Våre helter er altså en gjeng helsefanatikere som dyrker seg selv og kroppen sin, men aldri bruker hodet til noe mer mentalt krevende enn å fokusere på ”arbeidsoppgavene”. Uansett, fascister er glad i sport, dyrkning av fysisk dominans, og er stort sett skeptiske til åndsverk. Andre egenskaper ved det norske folk som styrker pessimismen min er at vi er selvtilfredse og lite nysgjerrige. Vi har stor tillit til at politi og makten generelt holder seg godt innenfor det akseptable i maktbruken de er nødt til å uttøve. Nordmenn ser særdeles lite velvillig på avvikere, og hvis du selv kan klandres for egen nød, om du for eksempel er rusavhengig, da er det nesten ingen som er så nådeløse og jernhardt fordømmende, foraktfulle og kyniske som oss. Bare se på hvordan det norske samfunnet er i sitt møte med de narkomane, hvilke forhold de tvinges til å leve under og hvor dårlig og moralistisk det lille av behandling de får er. Når vi i fremtiden, ved at spillifiseringen tar av, tydeligvis kommer til å bli massivt overvåket og kontrollert, når vi verken har en presse eller populistisk venstreside, og fra før av har en hang mot nasjonalisme og en lang tradisjon for mye konformitetspress og antiintellektualisme, ser jeg ikke mange hindringer på veien mot et fremtidig totalitært Norge. Kanskje er det eneste håpet vårt den store krisa som rammer deler av Europa og USA. Håpet er at krisa, ettersom den er den eneste økonomiske nedgangen på lang tid som for alvor treffer middelklassen, og da spesielt godt utdannete, tenkende unge, vil kunne fasilitere en fornuftig radikalisering; En oppvåkning fra den neoliberale søvnen, en åpning for noe nytt og bedre, noe mindre overfladisk, selvsentret og hyklersk, og et håp om at vi unngår totalitarismens gjenfødsel.

25. FEBRUAR–8. MAI 2011 STENERSEN, RASMUS MEYERS ALLÉ 3 ÅPENT 11–17, TIRS–SØN • WWW.KUNSTMUSEENE.NO

Natt og Dag annonse take me to.indd 1

2/1/2011 3:33:34 PM

1/2011

31


I filmen overrumpler hun Jarle Klepp med hans syv år gamle datter. På bandøvinger overrumpler hun Tôg med hjembakst. TEKST HÅVARD NYHUS FOTO FREDRIK BJERKNES For et knapt år siden studerte Marte Opstad Aarseth fysioterapi på første året. Hun var ugift. Hun hadde aldri vært på et filmsett. Hun hadde ingen svære radiohiter å vise til. Noen måneder senere er hun aktuell i den nye Jarle Klepp-filmen Jeg reiser alene og med Tôg-singel nummer tre. Bandet hvis førstesingel «Sansen» er like forbannet velsmakende ennå, selv om antall radioomdreininger skulle tale for at den var ihjeltygd for lengst. Så er da heller ikke regning hennes sterkeste side. Ja, også er hun blitt gift og kommet til andreåret på fysioterapi. Det har med andre ord «vært litt av et år», det kommer imidlertid ikke uten omkostninger, tror Marte. Det er som om hun har satt seg selv i en kinkig gjeldssituasjon. «Nå kan det bare gå nedover», sier hun, med det som nesten minner om dårlig samvittighet, iallfall en fornemmelse av å ha kommet for lett til: «Jeg er sånn … ting faller i hendene på meg. Da går det veldig bra. Men en gang må det jo slutte, tenker jeg.» Å havne i løkka Men det er ikke slik verden henger sammen, Marte! Som man reder, ligger man? Nei så men, som Tore Renberg gjør et poeng av i Jeg reiser alene-forelegget Charlotte Isabel Hansen: Noen kan ligge i senga hele dagen og lese om Marcel Proust; det er andre som må springe rundt som stuepiker eller sitte i kassa på REMA 1000, slik Martes rollefigur, alenemora Anette Hansen må gjøre. Noen har flyt i alt de foretar seg, andre eter sitt brød med svette i ansiktet. Spillet om lykke og privilegier er nådeløst og vilkårlig. Én ubetenksom onenight-stand og alle forsetter om fremgang og karriere går fløyten. For Anette Hansen er det klassefesten i slutten av Mannen som elsket Yngve som forsegler skjebnen; syv år senere er det Jarle Klepp og Diana som må til pers. Jarle Klepp får et brev fra politiet med krav om å foreta en farskapstest; samme dag forsøker Diana å stikke av fra noen paparazzifotografer i Paris. Den har kanskje ikke samme posisjon som 11. september eller dagen da Brå brakk staven, men 31. august 1997 – og

Tore Renberg er ikke den eneste som insisterer på dette når han legger bokas inngang til denne datoen – var en av disse andre ctrl-altdelete-dagene. Hva sier du, Marte? – Jeg husker ikke selve nyheten, men jeg husker hvor jeg var da begravelsen var. Jeg var i en båt, på vei til Lindøy utenfor Stavanger. Jeg skulle i bursdagsselskap. Jeg var ikke så gammel, ti-tolv år kanskje. Ja, det kan vi regne på. Du er født i ..? – Jeg er født i 1987. Og Diana døde i ’97… – Så da var jeg vel … tolv? Eh, nei. Du var vel ti. – Ja, det blir det. Det var en bitteliten TV i båten, husker jeg. Jeg syntes det var trist at det var en prinsesse, og at det skjedde på den måten. Jeg visste ikke noe særlig om henne, men jeg så at det var sykt mye blomster. Så da tenkte jeg hun måtte ha vært en bra person, som fikk så mye blomster. Men jeg husker bedre dagen da Kong Olav døde. Men da kan du ikke ha vært mer enn tre-fire år gammel? – Ja, da var jeg kjempeliten, men jeg husker det. Han gjorde inntrykk, kongen. En fine mann. Prøvde du å være med i eneren også, hvis vi kan kalle Mannen som elsket Yngve for det? – Nei, og jeg har aldri hatt noen ambisjoner om å spille i film, egentlig. Jeg gikk mest på Bårdar-Akademiet, som egentlig er et danseinstitutt som har en sånn musikkteaterlinje, for å lære formidling i forhold til musikkbiten, som er det jeg egentlig vil jobbe med. Men der ble det litt teater, da. Også har jeg har gjort litt før også. Så var det en av dem jeg gikk med der som har ei søster som driver med casting, via henne fikk jeg en mail med forespørsel om å prøvespille for filmen. Da hadde jeg egentlig lagt skuespillet bak meg for å satse fullt på bandet, men så fikk jeg rollen etter tre runder. Veldig overraskende, men utrolig kjekt at de turte å satse på folk med mindre erfaring. Du ser jo veldig mange av de samme ansiktene som går igjen. Du spiller denne kassadama som umiddelbart kan virke litt trashy… – Hun har sykt med bein i nesa, tenker jeg. Å bli mor så tidlig er litt av et kjør. Det skorter ikke på … hun er ikke uintelligent.

Vi visste at vi satt på noe som var veldig bra, men du vet aldri. Det er sykt mange bra musikere i Norge, som bare må spille rundt på drittplasser.” 32

1/2011

Hun har alt det som trengs for å ta en doktorgrad, liksom. Men hun fikk en unge tidlig og valgte å konsentrere seg om det. Så hun har ikke fått alle de sjansene som andre får. Åkkesom, om livet har konspirert litt mot henne, slår hun oss som en ganske annen type enn deg. Gjør det jobben vanskeligere – at det tilsynelatende er så stor distanse mellom dere? – Skuespill handler om å dra frem følelser som er kjente for deg, og å ha evnen til å fremprovosere dem i en annen situasjon. Så det er viktig at du har noe å tenke på som får deg til å føle den reelle følelsen. Og selv om jeg ikke har opplevd det samme som Anette, så har jeg jo opplevd vonde ting, jeg også. Så da er det å grave litt frem. Det er nå min teknikk, iallfall. Den forrige Klepp-filmen seilte med fin medvindsbris i ryggen, og er vel på mange måter en av de første coming of age-filmene her i landet som funker. Var det litt sånn hoppe etter Wirkola-stemning noen ganger? – Du håper jo at det skal bli like bra, men det er en helt annen type film, med et enda større budsjett. Det er større, mener jeg iallfall. Jeg har inntrykk av det. Den forrige filmen blåste vel dessuten bort store deler av budsjettet på et utvalg sanger som absolutt måtte med… – Musikk er viktig her og. Stian (Kristiansen, regissør, jou.anm.) snakker mye om det. Men jeg vet ikke helt hvilke låter det er ennå. Mye av det der skjer jo i klippen, lenge etter at jeg har forlatt settet. Dere står kanskje litt friere i forhold til låtutvalget også? «1997» har kanskje ikke like opplagte musikalske markører som «1989» eller «1990». Iallfall ikke ennå. Sånne tidskoloritter blir vel enklere jo fjernere de er. Vi kan jo bare forestille oss hvor vanskelig det må være å få bilparken til å skrike 1997… – Riktig. Tror ikke låtene må komme fra akkurat 1997. Midten og slutten av nittitallet holder fint. Det er perioden som gjelder. Uansett, jeg tror det er mer drama i denne. Det er det jo forresten i den første også, men jeg har inntrykk av denne er mørkere. Det blir litt annerledes. Også er det jo et helt annet ensemble. Bare Jarle og moren hans, som spilles av Trine Wiggen, som går igjen. Sikker? Vi kunne sverge på at vi så en piperøykende Helge Ombo (Arthur Berning) i traileren? – Ja, Arthur er så vidt med. Han spiller Marcel Proust, som Jarle studerer, i en drøm. Det er en sånn femminutter, ja … Du snakket som om du nærmest bare snublet inn i filmen. Hvordan ble du med i Tôg? – Det begynte med at Lars Christian (Ol-

sen, jou.anm.) ville gjøre noe nytt etter Jeremy (kult-assosiert indie-/folkband, jou.anm.). Vi gikk på musikklinja sammen, så han ringte og lurte på om jeg ville være med i et nytt band. Jeg følte meg rimelig klar for noe nytt, så det hadde jeg lyst til. På den tiden drev jeg bare og spilte litt rundt på småplasser i Oslo. Ting jeg hadde skrevet selv. På det tidspunktet var det bare Jørgen med, nestemann var Thomas. Morten og Paul kom med senere. Kathrine til slutt. Nå har vi spilt alle sammen i ett år. Det har gått enormt fort. Det er helt rått, og mottagelsen har jo vært, ja … Vi er inne på noe. Skjønte du det ganske umiddelbart? – Ja, «Sansen» var den første sangen vi hadde. Da visste vi at vi satt på noe som var veldig bra. Men likevel, du vet aldri. Det er sykt mange bra musikere i Norge, som bare må spille rundt på drittplasser. Så selv om du har noe bra, er det ikke nødvendigvis nok. Foreløpig har vi bare hørt to av låtene deres. Noen favoritt blant de to? – «Reint mel (i påsen din)» er min favoritt, helt klart. Selv om «Sansen» har vært den store snakkisen og alt det der. Og en større hit. Men det er mer som skjer i «Reint mel», så jeg synes den er mer spennende. Dere har begått lingvistisk nybrottsarbeid med bandnavnet deres, så la oss avslutte med litt semiotikk. Er dere et siddis-band? Hva er egentlig definisjonen på en siddis? – Altså, jeg kommer fra Sola, så jeg får egentlig ikke lov til å kalle meg siddis. Jeg kommer liksom fra bondelandet. Du skal komme fra den pene byen. Så det holder ikke med Stavanger som sådan, du skal også sokne til en av de finere bydelene? – Nei da, det holder med byen. Men så har du Paul, utskuddet. Han har bodd syv år i Stavanger, men er litt sånn plukk og miks. Han er iallfall ikke siddis. Han har kanskje ikke plukket opp dialekta heller? – Nei, så han får ikke lov til å uttale seg på vegne av bandet. Haha. Dere har ellers stilt dere lagelig til for NSBanalogier og lignende. Det er kanskje ikke bare festlig? – Ja, det er stadig disse geniale overskriftene om rullende på perrongen og alle disse greiene. Så folk vil alltid forbinde oss med tog. P3 har heldigvis blitt flinkere og begynt å uttale navnet vårt med «o» - og ikke «å». P1 er kanskje ikke like flinke. Tôg slapp den nye singelen «Pusten fra» 31. januar. 17., 18. og 19. februar spiller de på by:Larm i Oslo. Jeg reiser alene har kinopremiere 11. februar.


Jeg hadde egentlig lagt skuespillet bak meg for å satse fullt på bandet.”

1/2011

33


TILBAKE TIL FREMTIDEN KRONIKK LARS KRISTIAN MIDSJØ Du blir oppringt av en fjern slektning. Hvilket bare kan bety én ting. De trenger en vakthund for sin lille prinsesse. Du kan ikke si nei. Men du kan lyve. Du kan si at du skal i en koselig parmiddag med ditt favorittpar. Du skal stå for en tre-retter du ble inspirert til å lage etter forrige weekendtur til København. Både trøfler, kamskjell og jordskokk. Venneparet har kjøpt seg ny leilighet, den er gjennomgående … Du kan fortsette i flere minutter om venneparet ditt. Men faktum er at både du og dine fjerne slektninger ikke ville klart å overbære en slik løgn. Faktum er at klokka er 15.30 på fredag ettermiddag, og du fortsatt står i underbuksa. Faktum er at du ikke har noe vennepar, eller ambisjoner nok til at det ville vært en plausibel løgn. Faktum er at du ikke har andre planer enn å drikke øl og spille Playstation med gutta. Og slikt vet fjerne slektninger. Derfor ringer de deg. Forespørselen kommer så bardust at du ikke klarer å komme opp med en bedre løgn enn: «Ja, høres jo veldig hyggelig ut! Dette er jo en fin mulighet til å bli bedre kjent med min yndlingskusine». Derfor ringer de deg.

Derfor sitter du lenket fast som vakthund for din femten år gamle kusine, 20 minutter utenfor Oslo på en lørdagskveld. Din jobb er å passe på at hun ikke går ut på grøftefylla slik som du gjorde da du var femten år. Og hennes jobb er å gjøre din jobb vanskeligere. Hennes jobb er å lure seg rundt porten (altså deg) for å dra på grøftefylla. Ingen av dere vil være der. Dere er cellekamerater. Sofaen føles langt mer behagelig enn i et vanlig fengsel. Den er laget for komfort, og ikke boligannonser. Den er laget for hjemmekvelder med pizza, Pepsi Max og apestreker på TV. Den er laget for virkeligheten. Som min yndlingskusine ser ut til å omfavne virkeligheten på sin egen måte. Store bilder av hester på veggene, pastellfarger omfavnet av filmstjerner hvor enn blikket måtte finne på å hvile. Og ikke minst; en svært aktiv datamaskin som kommuniserer med hele ungdomskolen gjennom forskjellige sosiale medier. Samtidig som hun leter etter bilder fra nyttårsaften. Fingrene hennes jobber flittig over tastauret: «For om jeg ikke er tagget på noen bilder fra nyttårsfesten har jeg praktisk talt ikke vært der.» Det materielle beviset er langt viktigere enn minnene fra en fest som av logiske årsaker allerede er glemt.

34

1/2011

Ikke bare har kusinen min fått pupper siden sist jeg så henne, men hun har tydeligvis også filosofert litt om virkningen av Facebook og grensesnittet mellom fiksjon og virkelighet. Nysgjerrigheten i meg våkner. Kanskje kusinen min faktisk er ganske kul? Hvem vet, kanskje vi har noe felles? Hva driver egentlig ungdommen med om dagen? Det viser seg at hun er svært interessert i mote og musikk. Det er jo spennende. Jeg inviterer meg selv inn i hennes virtuelle verden. Inn I en verden av moteblogger, youtubeklipp, nettbaserte realityserier og «behind the scenes» fra en helt ny motesfære for en ny generasjon av moteinteresserte. Hennes favorittblogg er laget av en svensk jente som viser hva hun tar på seg om morgenen og hvilke aktiviteter hun bruker kostymet til. Som regel er det cafébesøk. Min kusine sitter rett og slett å ser på en jente som er svært lik henne selv, på et vanlig pikerom som er nesten identisk med hennes eget pikerom. Det hele føles veldig virkelig. På samme måte som kusinen min har falt pladask for dette svenske forbildets måte å kommunisere på, har moteindustrien også trykket realismen til sitt bryst. Ikke bare sitter den tretten år gamle jenteromsbloggeren Tavi på første rad under Marc Jacobs sine visninger, men styrelederen for merket twitrer hver eneste time i to uker av forberedelsene til showet for ivrige «followers». Informasjonen som tidligere var forbeholdt en lukket elitistisk sfære har blitt hverdagskost for tretten år gamle jenter med internettilkobling. Ifølge Stefano Tochi, redaktøren i motemagasinet «W», har aldri mote vært så populært som nå. Industriens bakmenn har blitt superstjerner. Stylister, fotografer og skribenter blir tatt bilde av og forgudet i like stor grad som de «vanlige» kjendisene. Moteindustrien har valgt en langt mindre diskret strategi enn tidligere. Den evige fortellingen om en drøm har blitt til fortellingen om virkelighet, gjennom virkelige og brukergenererte medier. Alt skal av. Ingen ting skal skjules. Av med trusa.

Siden Burberry første gang livestreamet A/W 09-visningen i Milano har de fleste andre store motehus og designere diltet etter. Det er unison enighet. Mote har blitt demokratisk. Tilgangen på informasjon har blitt så stor at lekmannen har muligheten til å se visninger direkte fra Paris samtidig som Vouge sine redaktører. Under forrige Burberry-visning var det også tilpasset et «shoppingvindu», slik at man kunne handle klærne direkte fra internett to minutter etter at visningen hadde funnet sted. Et teknologisk framskritt som er skreddersydd til nye hjelpemidler som ipad, iphone og hvem vet hva. Og ikke minst skreddersydd for kapitalens harde krav om at varene til slutt skal ut fra et lager og over på en menneskekropp. Så fort som overhode mulig.

Virkeligheten selger. Slik som herrekolleksjonene de to siste sesongene. Dries Van Noten S/S 11 viste frem en mutasjon av 80-talls «Brooklyn B-boy» og forskjellige variasjonen av «mod looken» i en nedtagget kjeller i Paris. Lanvin A/W 10 dro oss inn i en verden av militærinspirerte plagg i et apokalyptisk univers. I januar bugnet det over av herretøy inspirert av tømmerhuggere, og tradisjonelle arbeidsklær for herrer under moteuka i Paris. Konsensus: Man skal være et ekte menneske.

De trange kårene som moteindustrien har gått gjennom de senere årene har gitt forretningsaspektet ved mote en høyere kraft. Det hjelper ikke lenger om kolleksjonen har aldri så mange forskjellige kulturelle referanser fra art noveau, gamle svart/hvit filmer eller annet konseptuelt vissvass. Kapitalens harde krav er like ærlige som de er virkelige. Og da trenger man kjøpere. Og fjorten år gamle jenter har jo ikke penger til en YSL jakke til 14000,- kroner. 40 år gamle kvinner har penger til slikt, og disse representer den største andelen av kjøpere i luksus-segmentet. Et mulig svar på hvorfor modeller i slutten av 30-årene har dukket opp som kampanjepiker igjen. Ganske enkelt fordi det taler direkte til kundegruppen som varene er tiltenkt, slik som all annen reklame. Som en direkte konsekvens har Claudia Schiffer blitt gjenintrodusert gjennom Chanel, Christy Turlington ble Escada sitt ansikt utad, og Naomi Campbell ble YSL sin nye muse. Samtidig har «full size» modellenes kurver fått sin renessanse gjennom V-magazine og andre diltendaltere. De store motehusene må tjene mer penger, og da er det nye skjønnhetsikonet blitt realistisk. Og på mange måter langt mer ærlig.

Blant herrene har tilnærmingen til virkeligheten en annen vri. Herrer er som kjent, mindre interessert i selve plaggene, og mer interessert i historien bak plagget. Historien om noe maskulint – som tømmerhuggere, bilmekanikere, dekadente arvinger eller cowboyer selger alltid. Sånn sett er herrenes drøm langt mer forankret i virkeligheten. Modeller fra sportsverdenen og skuespillere har blitt brukt flittig, og nå også sjakkspilleren Magnus Carlsen. Ironien her er at de slett ikke er vanlige mennesker, disse menneskene er jo «superhumans» i utgangspunktet. Forskjellen er bare at de ikke er profesjonelle modeller, men mennesker fra den «virkelige» verden.

Inne på pikerommet er tilværelsen fortsatt veldig ekte. Kusina mi har vært ute og smugrøyket to ganger, og invitert (noe jeg mistenker at er) en lettere brisen venninne inn på pikerommet. Alt forgår på internett. Vi har surfet oss gjennom det som har vært å oppdrive av nye bloggere og realitystjerner. Vi har gått gjennom en moderne historie som er så kort at vi begge kan dele den til tross for vår tretten års store aldersforskjell. Vi har sett alle døgnfluene dø og gjenoppstå i nye varianter. Fra «Big Brother» til «Big Blogger». Vi har sett uheldige skjebner søke lykken. De som trodde at om de bare kom seg på tv’en så ville alt ordne seg. Og de kom ganske langt på tv, men i livet ble de stemt ut. Til den tøffe og brutale virkeligheten. Fortreffeligheten av virkelighetstemaet i motebildet kan ikke mistolkes. Den er like tydelig som da Nas og Mobb Deep sin filosofi ble etterlignet av fashionistaene på midten av 90-tallet. Som Nas formulerte i sitt manifest: «Fake thugs, no love».


OSLO LIVE 23, 24, 25 JUNI

KONTRASKJÆRET 2011

EARLY BIRD DAGSPASS* TIL NOK 200,- + AVG OG EARLY BIRD FESTIVALPASS* TIL NOK 600,- + AVG TIL SALGS PÅ WWW.BILLETTSERVICE.NO 815 33 1 33, POSTEN, 7-11 OG NARVESEN I EN BEGRENSET PERIODE. * “Early bird” billetter er til salgs frem til Torsdag 21 April eller frem til det er solgt 60% av kapasiteten til festivalen. Det som inntreffer først. Etter dette vil dagspass koste NOK 300,- + avg og festival pass vil gå opp tilsvarende. I døren, dersom det er noen billeter igjen, koster dagspass NOK 400,-

LUDACRIS FLORRIE FRED FALKE FR DJ FINAL N DE N TENSNAKE JUICY US

UK


Jonathan: Jakke Jean TV Hettegenser Dior/Follestad T-shirt Surface to air/Freudian Kicks

36

1/2011


Mote Lars K. Midtsjø Foto Steffen Oftedal Sminke Therese Dombek/Dior Hår Bia Camilla Eggum/Adam & Eva Hår assistent Sølve Haugereid Moteassistent Julianne Fjørtoft Fotoassistent Stephen Butkus Sminkeassistent Marthe Kroondijk Modeller Gustav, Marie, Jonathan, Liam, Warsame/Heartbreak

1/2011

37


Gustav: Jakke Opening Ceremony Genser Uniforms for the dedicated Bukse Fift avenue shoe repair Marie: Jakke Henrik Vibskov/Henrik Vibskov Boutiqe Skjørt Acne

38

1/2011


ad i das bj Ăśrn borg b o xfres h capric e c larks cl o u co nv e rse de pe c h e doc ke rs fred perry g- star gabor g ant humm e l h u sh pu ppie s ke ds l aco s te marc me rre ll n ike n ilson no rberto costa osc aria p ari s i enne playboy pu ma repl ay ri e ke r roc kport tamaris ti g er to mmy h ilfige r vag abo nd van s

Va ga bo n d 999,-

S a n d v i k S v e i e n 1 7 6 , S a n d v i k a . b y h av e n , t r o n d h e i m . J e S S h e i m S t o r S e n t e r , J e S S h e i m . k a r l J o h a n S g at e 1 4 , b o g S ta d v e i e n 3 - 5 , S t e e n & S t r ø m m a g a S i n , o S l o . w w w. n i l S o n S h o e S . c o m


Jonathan: Skjorte Woolridge Jeans Whyred T-shirt T. Michael Caps Jean TV Warsame: Jakke Uniforms for the dedicated/Freudian Kicks Piquet Whyred Joggebukse Dries Van Noten/Voga Skjerf Dior/Follestad Liam: Jakke Woolridge Jeans Acne Longsleeve Ann Demeulemester/Voga

40

1/2011


1/2011

41


Maria: Ull tunika Henrik Vibskov/Henrik Vibskov Boutiqe Kjole Acne Belte Dries Van Noten/Voga Sko Acne Smykke Sys Bjarnhoff/MA 09 Hatt Reinhart Plank/MA 09 Gustav: Genser Whyred Skjorte D&G/Follestad Bukser Tiger of Sweden/Follestad Sko Whyred

42

1/2011


Jonathan: Genser Fifth Avenue Shoe Repair Jeans Acne Smykke Stone by Marie et Vanessa/MA09

1/2011

43


OFFIsIElt utvalg tORONtO FIlm FEstIval

vINNER JurYENS SpESiAlpriS vENEzIa FIlm FEstIval

vINNER BESTE SkuESpillEr, ViNCENT GAllO vENEzIa FIlm FEstIval

OFFIsIElt utvalg lONDON FIlm FEstIval

JEREMY THOMAS pRESEnTER En JERZY SKOLIMOWSKI fILM VInCEnT GALLO, EMMAnUELLE SEIGnER “ESSEnTIAL KILLInG” En SKOpIA fILM pRODUKSJOn CO-pRODUSERT AV CYLInDER pRODUCTIOn, ELEMEnT pICTURES, MYTHBERG fILMS I CO-pRODUKSJOn MED CAnAL+ pOLAnD, SYREnA fILMS CO-fInAnSIERT AV AKSOn STUDIO TASK fILMS MED STøTTE fRA DET pOLSKE fILMInSTITUTT, IRSKE fILM BOARD, nORSK fILMInSTITUTT, MOTIOn pICTURE pUBLIC fOUnDATIOn Of HUnGARY, EURIMAGES SMInKE BARBARA COnWAY fRISøR GABRIELLA nÉMETH KOSTYMEDESIGn AnnE HAMRE fOTO ADAM SIKORA pRODUKSJOnSDESIGn JOAnnA KACZYnSKA LYD ROBERT fLAnAGAn MUSIKK pAWEŁ MYKIETYn SJEfSKLIppER RÉKA LEMHÉnYI KLIpp MACIEJ pAWLInSKI ExECUTIVE pRODUSEnTER JEREMY THOMAS, AnDREW LOWE, pETER WATSOn CO-pRODUSEnTER InGRID LILL HøGTUn, GAUTE LID LARSSEn, JAn-ERIK GAMMLEnG, JOZSEf BERGER, ED GUInEY MAnUS JERZY SKOLIMOWSKI, EWA pIASKOWSKA pRODUSEnT EWA pIASKOWSKA, JERZY SKOLIMOWSKI REGI JERZY SKOLIMOWSKI ©2010 SKOPIA FILM, CYLINDER PRODUCTION, ELEMENT PICTURES, MYTHBERG FILMS, SYRENA FILMS, CANAL+ POLAND. ALL RIGHTS RESERVED.

Première 25. februar!


EMMYLOU HARRIS NIGEL KENNEDY’S HENDRIX PROJECT RAPHAEL SAADIQ HÅKAN HELLSTRÖM

THE SWORD LOS LOBOS JOE BONAMASSA JOAN BAEZ

artgarden

JOANNE SHAW TAYLOR PETE MOLINARI + JIM STÄRK DAGOBA JASON ISBELL & 400 UNIT STONE RIVER BOYS IMAGINE DRAGONS SWERVEDRIVER DRY THE RIVER THEM BEATLES DEL CASTILLO PULLED APART BY HORSES EVA & THE HEARTMAKER LARS HÅVARD HAUGEN GLEN MATLOCK & THE PHILISTINES BLOOD COMMAND IDA JENSHUS ANDRE HOLSTAD GAGGLE THE MIGHTY STEF PHANTOM LIMB RAZIKA GEMMA RAY THE MATTOID THESE UNITED STATES THE HANDSOME FAMILY SAMUEL JAMES ANNA STADLING ALELA DIANE GIANT SAND IBRAHIM ELECTRIC THE DUKE & THE KING RON SEXSMITH DYST OPHELIA HOPE SAMUEL JAMES OTIS GIBBS SKA CUBANO CRISTINA BRANCO KORT: KURT WAGNER & CORTNEY TIDWELL JUST BLAZE & THE ALCHEMIST CORINNE WEST & KELLY JOE PHELPS THE CUBICAL VIDAR BUSK & HIS TRUE BELIEVERS LES TRIABOLIQIUES ERIK MONGRAIN CANCER BATS LOS LONELY BOYS VALKYRIEN ALLSTARS THE MIGHTY STEF TRC KYLESA WOLFRAM (THE FIX) LOUDON WAINWRIGHT III TÔG SIERRA MAESTRA PVT MOUNT KIMBIE WILD BEASTS AEROPLANE YOUNG DREAMS MIDNIGHT MAGIC CHAD VALLEY THE FIX JESSICA 6 GOLD PANDA JOHN GRANT IMELDA MAY REAL ONES FJORDEN BABY LEVELLERS NOUVELLE VAGUE

BERGENFEST.NO


Gustav: Jakke Norwegian Rain Genser Acne Piquet Whyred Bukse Surface to air Hansker Fingerman/Follestad Sko Whyred Maria: Jakke Rick Owens/MA 09 Bluse Surface to air Bukse Surface to air Sko Hope Veske Whyred Liam: Camojakke M65 T-skjorte Wu Tang Clan Jeans Levis 501 Boots Whyred Jonathan: Jakke Timberland Genser Dior Bukse Raf Simons Boots Timberland Warsame: Jakke Dries Van Noten Genser Hope Jeans Surface to air Sko Diemme Caps Jean TV

46

1/2011


1/2011

47


Maria: Bluse Hope Halskjede Bjørg/Voga

48

1/2011


Crocker Pep! Jeans fra 399.– Se på jc.no!


Gustav: Genser Gant Bukse T-Michael Sko Acne Maria: Jakke Ann Demeulemeester/MA 09 Genser Acne Bukser Balenciaga/MA 09 Sko Acne

50

1/2011


Gustav: Jakke Norwegian Rain Genser Acnea Piquet Whyred Bukse Surface to air Hansker Fingerman/Follestad Sko Whyred Maria: Jakke Rick Owens/MA 09 Bluse Surface to air Bukse Surface to air Sko Hope Veske Whyred

1/2011

51


Jonathan: Jakke Jean TV

52

1/2011


Crocker Pep! Jeans fra 399.– Se på jc.no!


NATT&DAG-PRISEN 2010 26. FEBRUAR /NATT&DAG-PRISEN SORIA MORIA / KL. 21:00 VOGTSGATE 64 / 0477 OSLO -

Jeg heter Hussain og er 41 år gammel. Opprinnelig er jeg fra Afganistan. Familien min bor i Pakistan og jeg bor på hybel. Snart skal jeg kjøpe en egen leilighet. Jeg liker å lage mat, jobben min og Norge. Sammen med en kompis går jeg på norskkurs.

Tea Time er en kampanje der norske muslimer inviterer ikke-muslimer fra eget nærmiljø hjem på te, rett og slett for å bli litt bedre kjent. Det eneste alle som inviterer har felles er en muslimsk bakgrunn, og et ønske om å vise et større bilde av norske muslimer enn det som ellers får plass i mediene. Fra uke 10 vil det bli holdt teselskaper over hele landet. Enten du vil invitere, bli invitert eller bare vise din støtte til kampanjen, se: facebook.com/teatime

tea

Takk til våre samarbeidspartnere:

54

1/2011

time

| Foto: Marcel Leliënhof / tinagent

jeg ikke kjenner hjem på te

Dinamo

Jegskal invitere noen


Foto: Bakgrunn Julia Savchenko, 1&3 Thor Renslemo, 2 Katja Govorushchenko © Iconogenic

STUDIER I MAKEUP OG MOTE VISAGIST Visagist-studiet er utformet for

MOTEKONSULENT Studiet til motekonsulent utdan-

MAKEUPARTIST Makeupartist-studiet inneholder

alle som ønsker å jobbe med makeup i forhold til skjønnhet, brud, foto, fashion, video og tv.

ner fagpersoner innen mote, trender og styling, og behandler både kreative og merkantile fag.

emnene til visagist, i tillegg til sminke for teater, kroppsmaling, spesialeffekter, spillefilm etc.

www.makeart.no

www.fashionart.no

www.makeart.no

Imageakademiet har tilbudt et bredt spekter av utdanninger i over 20 år, bl.a. gjennom Make Up Artistskolen. Studiene til visagist og motekonsulent tilbys som dagskole over ett semester (1/2 år) eller kveldsskole over to semestre. Studiet til Makeupartist tas som dagskole over to semestre. Studiene er godkjent for Statens lånekasse for utdanning.

Imageakademiet_NattDag0211.indd 1

Imageakademiet Fredensborgveien 24L 0177 Oslo Telefon 22 11 03 03 post@imageakademiet.no

01.02.2011 16:18:33


innstilt. Så fikk man da i det minste avkreftet et par fordommer.

RESTAURANT

BRYGGESTUENE Bryggen 11 Mens Byggeloftet passer best om kvelden, passer Bryggestuene best til lunsj. Det beste med stuene er porsjonene. Vi gikk for dagens kotelettmiddag. To mellomstore koteletter, surkål, gulrøtter, en svær bolle med poteter og en hel bolle med saus - til 129,- kroner! Det er i grunnen sjeldent at en norsk restaurant er så sjenerøs til lunsj. Og dette stedet er jo like norskt som brunosten. Lunsjretter og småretter inneholder som regel alt for små porsjoner, som om man spiser mindre på dagtid enn om kvelden. I realiteten er det vel omvendt. Alt ved Bryggestuene er tradisjonelt, fra mat, til servitør, til interiør. Bildene er artige, og man sitter og lurer på om ikke kunstneren har tatt seg kunstneriske friheter når han malte det bergenske bybildet, eller så det virkelig slik ut? I likhet med Bryggeloftet er det smaken som er Bryggestuens svakhet. At oppdekkingen er like spartansk, med de samme triste matbrikkene og ingenting mer, provoserer meg mindre her. Kanskje fordi dette var lunsj? Eller kanskje fordi førsteetasjen alt i alt er mer kaféaktig og uformell?

2 1 WESSELSTUEN Øvre Ole Bulls plass 6 Etter å ha holdt meg borte fra disse traddisstedene i lengre tid, tenkte jeg: nå er det jammen på tide å sette gamlingene opp mot byens nyvinninger. Tradisjon kontra innovasjon. Derfor disse anmeldelsene av Bryggeloftet & Stuene, Holbergstuen og Wesselstuen. Hva kan vel være mer tradisjonelt enn Wesselstuen i restaurantsammenheng? Muligens Holbergstuen. Dessverre har Wesselstuen for lengst passert middagshøyden uten å ha blitt verken edel eller fornem, bare gammel og slitt. Ingen eim av fordums storhet. Jo da, bildene på veggene oser tradisjon, men er egentlig er de ikke noe særlig å se på. Oppdekkingen er spinkel og møbleringen ekstremt rotete. Klientellet får en til å tenke på tittelen til et Ibsenstykke som munner ut i: «Gi meg solen mor!» (Nei, det er ikke Når vi døde vågner.) Det beste jeg kan si om stedet er maten. Burgeren (148,) var, overraskende nok, god, mye bedre enn den jeg spiste på Holbergstuen bare noen dager tidligere. Her merket man at det var en kokk som kunne dette med krydring. Både potetene og burgeren smakte spennende – fiskesuppen (129,-) også, og brøt slik det med både de negative forventningene mine og stedet for øvrig. Når det gjelder service, har jeg hørt så ymse om Wesselstuen. Det meste negativt, men kelneren vår, med diger ring i øret og trivelig trønderdialekt, var både sympatisk og service-

1 1

YR CAFÉ & RESTAURANT Marken 32 Yr startet opp 3. Juli 2010 i lokalene til Taste of Indian. På grunn av den trivelige atmosfæren og den svært så hyggelige servicen, har jeg ofte vært innom på lørdagene for å spise lunsj. I januar var jeg innom for å finne ut om Yr fortjente å nomineres til Årets kafé/restaurant. Alt utenom maten kvalifiserte. Maten er dessverre ennå for middels. Yr Club Sandwich (139,-) er servert

3 1

i en dyp og trendy tallerken, og idet retten havner på bordet, får man en aldri så liten Asia de Cuba-følelse. Men dessverre, det er bare utenpå. Her mangler mye på de spennende smakene som man får på slike innovative steder. Det er synd, både fordi jeg hadde likt å nominere dette stedet til Årets spisested, og fordi stedet har et uttrykt ønske «om å gi kundene en opplevelse hvor maten har høysetet». NB. Stedet er nå blitt ren restaurant og lunsj kan nå bare spises på lørdager.

RESTAURANT

NIHAO Klostergaten 12 Endelig en rimelig restaurant midt på Nordnes! Nihao som betyr «God dag» åpnet i september i 2010, i lokalene til Nye Munkestuen. Det var like greit at Nye Munkestuen ble nedlagt: Når en restaurant kun satser på forhåndsbestillinger og grupper, kan de i grunnen bare legge ned. Når man i tillegg bare tilbyr én fast meny, er absolutt alt på restaurantens premisser. Da ser man formelig for seg kokker med dollarglis og sluknede stjerner i øynene. Slik er det ikke på Nihao. Her finner man romslige åpningstider, enorm meny (egentlig alt for stor) og skikkelig trivelig og hjemlig service. Maten er helt middels, alt fra Orientalske vårruller til Biff chopsuey, til Svinefilet m/sursøt saus og Sprøstekte bananer m/is. Ordinært ja, men 189,- kroner for alt dette er jo rimeligere enn en hovedrett på de fleste andre spisesteder. I tillegg får man lunsjretter til 69,- kroner. Kokken på Nihao jobbet tidligere på Yang tze kiang. Riktig så pent har det blitt på Nihao. Ja, det må innrømmes at grunningen er tatt fra Nye Munkestuen, men nye blå- og hvitrutete duker og stripete vegger er nytt. Virkelig en hyggelig nykommer!

4 1

LOFTEBRUDD BRYGGELOFTET Bryggen 11 I de fleste restaurantanmeldelser er service sjeldent nevnt med mer enn én setning. Men er servicen dårlig, kan den ruinere stedet - og opplevelsen. En restaurant eller kafé taper nok mye mer penger på dårlig service enn de aner. La meg gi et eksempel: Det er vel nå kommet klart fram de siste månedene at jeg har boikottet Café Opera siden august. Det skjedde på grunn av skandaløst dårlig service. Før dette inntraff la jeg igjen rundt 200 kroner i uka på Opera, noen ganger opptil en tusenlapp. Min boikott betyr vel i utgangspunktet ikke mer enn cirka 5000 – 10.000 i årlig omsetningstap. Men la oss si at jeg har påvirket rundt hundre andre mennesker til å velge et annet sted – ikke et urimelig anslag – da begynner det virkelig å monne litt. Slik sett betyr reklame og krass kritikk alt. På Bryggeloftet var servicen helt på det jevne. Hyggelig, men ikke noe mer. Og man forlanger ikke stort mer enn at de er hyggelige og lett å få fatt i når man trenger dem. Men selv om jeg synes, alt tatt i betraktning, at servicen jevnt over er bra på bergensrestaurantene, er det egentlig utrolig hvor ofte at jeg opplever en servitør som kommer inn og ut av lokalet uten å se seg rundt i rommet. Denne triste fredagskvelden virket det som om alle menneskene i byen hadde havnet på Bryggeloftet. For det var ganske fullt rundt om i den store, gammelmodige restauranten, men knapt et menneske i sentrumsgatene. Ikke engang et knippe fulle folk var å se i gatene, og det klokka 21.30 på fredag! Enten har menneskene tatt seg en velfortjent ferietur til Thailand etter juleferien eller så er de blakke som studenter, tenkte

3

HOLBERGSTUEN Torgallmenningen 6 Jeg holder for tiden på å skrive en bok om historiens mening, og i den forbindelse kommer jeg stadig over bøker skrevet av mennesker som mener at verden utvikles mot det bedre. Og når det gjelder mat, stemmer det godt. Det har nok opp gjennom århundrene vært en klar stigning i kvalitet! Jeg har ofte tenkt at om jeg hadde kunnet velge, ville jeg tilhørt et italiensk byaristokrati på 1500-tallet. Men selv om jeg hadde tilhørt noe sånt, ville faktisk kvaliteten på både mat og vin vært mye dårligere enn det jeg tyller i meg i dag. (For ikke å snakke om hvor mye jeg måtte ha frøset.) Og Holbergstuen er et klart bevis på at de tradisjonelle stedene sjelden holder mål. Interiøret er trivelig, om enn litt

5 1

56

1/2011

slitt. Beliggenheten er perfekt med utsikt utover Torgallmenningen, selv om det ikke passer seg at et slikt tradisjonsrikt sted skal være nødt til å ligge inne i et kjøpesenter (Galleriet). Men maten er virkelig så middelmådig som den kan bli. Ikke dårlig, men så langt, langt unna det man får på de virkelig gode stedene. Quiche med ost og bacon (120,-) minnet meg, rent smaksmessig, om en mislykket ostefondue fra 80-tallet. Holbergstuens burger (148,-) var ikke større enn en middels fiskekake. Sammenligner man smaken med denne og de som serveres på for eksempel Bølgen eller Aroma, blir det litt som å sammenligne Hellstrøm med McDonald’s. Det vil si, jeg har smakt verre burgere (denne var i det minste en ekte burger), for eksempel den på Lido, men maten på Holberg-

stuen er så fantasiløs at man lurer på hvilke mennesker det er som fremdeles frekventerer slike steder. Gjelsvik skriver at «Holbergstuen ikke er her. Den er ikke nå. Det er en studentkro i Heidelberg tidlig på 1800-tallet.» Synd at dette ikke er sant hva maten angår, for jeg har lenge hatt sansen for disse tyskinspirerte kneipene hvor seidlene dunkes i bordet av brystfagre kvinner, og det serveres enorme og velsmakende porsjoner hvor man kan meske seg med ekte wienerschnitzler, så svære at de henger tungt utover de rustikke tallerkenene. Heldigvis har interiøret atmosfære, og servicen var skikkelig bra den dagen vi gikk for en sen lunsj.

RESTAURANT: PER B. GRANDE

jeg mens vi slafset oss gjennom snø og is på vei til Bryggeloftet. Prisnivået på Bryggeloftet er sånn midt på treet, på grensen til det dyre. En drøy hundrings for forrettene og mellom 200,- og 320,- kroner for hovedrettene. Oppdekkingen er intet mindre enn en skandale: ingen duker, ingen glass, bare noen slitte røde brikker på et nakent trebord. Det er virkelig ikke til å tro – på et slikt ærverdig sted. Da servitøren kom med forretten, forsto jeg plutselig hvorfor. Her vil man tjene penger. Blinisen m/røkelaks (110,-) var minimal. Laks og ishavskaviar høres umiddelbart luksuriøst ut, men koster i grunnen veldig lite. Inntjeningen er derfor formidabel. Og bordet: spinkel oppdekning betyr lite vask og oppvask. Slikt gjør at man går med overskudd. Maten er ikke dårlig. Min venninne sa seg fornøyd med Peppersteken (240,-). Råvarene var virkelig gode, det merket man spesielt med Fisk og skalldyrfrikassé (295,-), hvor man fant alt fra blåskjell og kamskjell, til ørret, kveite og sjøkreps. Men hvorfor ikke gjøre noe mer spennende med så gode råvarer? Her måtte man bruke saltkaret for å tyne ut noen smak. Og dette er stedets akilleshæl. Smak. For en restaurantanmelder er det tre ting som gjelder – ved siden av servicenivå: Smak, smak og smak. Og dette smakte for lite. Selv om dette er tradisjonalismens høyborg, kan man vel skilte med noe innovasjon? Ellers er maleriet av bodene på Nordnes nydelig malt, og de lakkerte tømmerveggene både fine og falske. Det utstoppede reinsdyrhornet vekker sikkert åtgaum hos alle turistene som strømmer til uten å ane at man kan spise mat flere hakk bedre på en rekke andre steder i byen. Per Bjørnar Grande


VINTER PÅ RICKS www.standupbergen.no presenterer: bslogo1_sortneg.pdf

10-02-10

QUIZNIGHT

?

WITH ANTHONY HILL

12:54:59

C

M

Y

CM

MY

CY

CMY

K

LIVE STANDUP

ONSDAGER KL 21.00 FREDAGER KL 20.30 Dørene åpner 20.00 cc: 130,- inkl avgift Forsalg på 815 33 133 eller billettservice.no

bslogo1_sortneg.pdf

10-02-10

12:54:59

TORSDAGER OG FREDAGER KL 20.30 INNGANG GJENNOM FINNEGANS C

M

Y

CM

MY

CY

CMY

K

Billetter kan kjøpes på: billettservice.no / 815 33 133 / 7-Eleven / Narvesen / Posten

JOSEFIN WINTHER RELEASKONSERT

LØRDAG

Dørene åpner 21.00 Konsertstart 22.00

FORSALG: APOLLON

JAN EGGUM m/ band

11. MARS Kl. 21.00

bslogo1_sortneg.pdf

10-02-10

12:54:59

12. FEBRUAR

U2

EXPERIENCE C

M

Y

CM

MY

CY

CMY

K

LØR 4. & FRE 5. MARS KL 24.00

WWW.RICKS.NO


RESTAURANT

SMAU OG BEGRAVET? SMAUET MAT & VINHUS Vaskerelvsmauet 1 Har du hørt om en restaurantanmelder på slanking? Paradoks ikke sant? Etter det jeg har hørt er spinning det mest effektive når det gjelder å få ned bodymassen. Så her forleden møtte jeg opp: Første timen var en 60 minutters spinning, og etter hvert har jeg vært oppe i 90. Men tap av vekt. Nei, ikke i det hele tatt. Her forleden sto jeg og så på meg selv i det grelle og avslørende speilet på Folkebadet, etter å ha deltatt i en 90 minutters spinning, ovenpå, på Actic. Rompa, som jo hadde tilbrakt halvannen time på sykkelsetet, så ut som en leftover mandarin fra jula. Og magen minnet meg om formen på understellet til en vaskeservant. Heldigvis har jeg fast dame, tenkte jeg, da jeg satt på Smauet for å innta en treretter.

4

godt. Som regel slurves det med underetasjene, men her er det gjennomført og påkostet som i kjellerstue fra 80-tallet.

KAFÉ BARFOT Magnus Barfots gt. 5 Barfot er, ved siden av Smakverket, den regjerende eneren i byens kaféverden. Først og fremst er det maten som imponerer. Og den imponerer veldig, enten det er Kotelett med potetmos, Risotto eller Club Sandwich. Alle disse rettene ligger på et skyhøyt internasjonalt nivå – iallfall til kafé å være. Flere har prøvd å etablere seg i Magnus Barfots gate 5. De fleste har tuslet barfot og pengelens bort. Men denne kafeen har jeg virkelig tro på. Det aller viktigste når man skal starte en kafé eller restaurant er en dyktig kokk. Det har Barfot. Da går det meste av seg selv. Servicen er til tider svært profesjonell, andre ganger litt stiv & tafatt. Underetasjen er minst like pen som førsteetasjen. Det lover

1 1

58

Smauet har vært oppegående siden 1997. Det betyr at stedet er en stayer. Jeg har i grunnen lurt på hvordan Smauet har overlevd, for aldri har jeg hørt noen snakke om det. Aldri! Og det etter ti år som anmelder! Jeg har hørt folk snakke flirende om stedet da det het Ola’s Inn og skiltet med røde plaststoler, men én eneste kommentar om Smauet? Niks. Men behold, my friends! Nå skal jeg pinadø være for Smauet det Ramsay og Hellstrøm har vært for steder som ikke helt får det til. La rehabiliteringen starte: Punkt 1. Begynn med å gi gjestene en kokkens venterett. Dette er et gourmetsted som tar 495,- kroner for tre retter. Derfor er man ikke så ufordragelig at man ikke lar gjesten få det lille ekstra. Punkt 2. Når gjesten ber om en vinkjøler,

1/2011

CHILLOUT TRAVELCENTRE Torggaten 11 Dette er kafeen for deg som begynner å tenke ferie dagen etter at du kom hjem fra forrige ferie. Passer altså perfekt for deg som bruker Lonely Planet som hellig skrift. Plukke den ned fra hylla og lese den på Chillout kan du også. Men dersom du klarer å ri av seg butikkfølelsen, passer dette stedet også andre enn globetrottere. Dette er faktisk en meget bra kafé. Chilikaken til fantastiske 37,- kroner er en av de beste kakene jeg noen gang har spist. Jeg ville ikke falt i staver om den hadde blitt servert på en michelinrestaurant. Chillout er et sted man trenger å venne seg til. Man må glemme noen av kriteriene for hvordan en kafé skal være. Når dette, etter et par besøk, blir ordentlig innarbeidet, oppdager man at her virker det et nennsomt og gjennomtenkt konsept. Dette er kanskje først og fremst kafeen

2 1

for den typiske alternative, den som skyr Skavlan og tilbringer måneder på reiser utenfor allfarvei. Tenk markører som pasifisme og kapitalismekritikk. Det kan være bra, men indiepreget service er ikke bestandig like kult. Noen ganger blir stilen litt for defensiv – men aldri direkte uhøflig. Og når man kommer i prat med dem, merker man at dette er perfeksjonister på detaljplanet.

COLONIALEN KJØKKEN & FETEVARE Engen 8 Colonialen Kjøkken & Fetevare i første, som ikke må forveksles med gourmetrestauranten i underetasjen, er en bitte liten kafé inne et gourmetutsalg. Her jobber servitørene for harde livet med oster store som badebal-

3 1

ikke te deg som om dette er en ekstra byrde. Da sier man straks: Selvsagt! (Og da er det isbiter i kjøleren, ikke vann.) Punkt 3. Ikke la gjestene, idet de tar på seg uteklærne, straks begynne å lengte etter pølseboden. Etter tre retter var ingen av oss egentlig spesielt mette. Det er uhøflig! Punkt 4. Når gjesten har inntatt sin dessert, kommer det petits fours på bordet. Alle gourmetrestauranter med respekt for seg selv, gir gjestene noen hjemmelagde eller, i det minste, eksklusive sjokoladebiter. Som leseren skjønner er ikke dette alvorlige innvendinger mot stedet. Oppussingen av interiøret er diskret, nesten på grensen til det usynlige. Men da vi ble sittende å se på den artifisielle peisen med den nydelig lærtrukne veggen omkranset av de dyprøde fløyelsgardinene, så vi at det lille som er gjort, er gjort

ler samtidig som de serverer utsøkte sandwicher til gjestene. To vindusbord og fem høye stoler ved disken, er det som tilbys, sammen med sandwicher i verdensklasse. Jeg har tidligere beskrevet sandwichene, med sitt intrikate design, som «modellert etter Lloydsbygningen i London». Denne gangen var sandwichen til 80,- kroner mer å sammenligne med den lange, flate strukturen til Oslo-operaen. Surdeigsbrødet er det beste jeg noensinne har smakt, samtidig som ingrediensene er satt sammen slik at hvert tygg blir en nytelse. Folkene som jobber på Colonialen er i det hele tatt meget bevisste på komposisjon. Jeg kom i snakk med eieren mens jeg satt der. Vi begynte å diskutere restauranter. Å diskutere verdens restauranter er jo enhver restaurantanmelders snakkisdrøm. Og jeg skjønte etter hvert, etter å ha besteget en 20-30 toppklasserestauranter, hvilket ambisjonsnivå dette stedet sverger til, spesielt da eieren begynte å kritisere matgeniet Pierre Gagnaire for å sette sammen fisk, kjøtt, morkler og trøfler på en unyansert måte!

bra. Gratulerer! (Selv om jeg personlig ville kvittet meg med de gammelmodige stolene.) Både kamskjellene og foie grasen var ok, men langt fra noen høydare. Kalvecoulotten derimot var kjempegod, og man ville ikke engang ristet på hodet om dette ble servert på Gordon Ramsays signaturrestaurant i London. 495,- kroner for tre retter er ikke rimelig, men heller ikke kjempedyrt. Likevel, dersom jeg ikke hadde vært i embets medfør hadde jeg jo mye heller gått på Boha eller Colonialen. Og dersom vi, for eksempel, hadde gått på Naboen, ville vi jo, alt i alt, ha spart rundt 500 kroner - og spist enda bedre. Per Bjørnar Grande

VÅGEN FETEVARE Kong Oscars gate 10 Idet man stiger inn og dørbjellen klinger muntert, kastes man tilbake til minner om barndommens lokale landhandel. Og idet man setter seg for å ta en te og en toast tenker man på mariusgensere, sløyd fisk, petterøes med rizzla, hoppbakker og kampen mot EEC og dyrtid. Hva det siste betyr, aner ikke jeg. Vågen har nå fått flere retter å velge mellom. Ikke så altfor mange, kanskje ti. Jeg gikk for menyens dyreste, Kyllingsalat & avokado (135,-) ettersom man da får testet ambisjonsnivået til et sted. Ikke så altfor ambisiøst i matveien kanskje. De eneste varmrettene er toast. Men du verden så trivelig det er å sitte på Vågen blant lutete trevegger og gammelmodige gjenstander. Servitørene er like postmoderne som de er oppriktige. Kombinasjonen gammel landhandel og servitører i sorte armani-skjorter er egentlig ikke så ueffent all den tid det signaliserer vørdnad for fortida og tro på framtida – på samme tid.

4 1

BIEN BAR Fjøsangerveien 30 Bien Bar er fremdeles en av byens mest veldrevne kafeer. Ved siden av Kaffemisjonen, Smakverket, Knøderen og Opera er dette kafeenes Premier League. Det er ikke stappfult på Bien hver kveld, men på onsdagene samles det intellektuelle jetsettet på Bien til Quiz, fra klokka 21. Da går IQ’en på Danmarksplass opp med tyve prosent og man snakker om de tykke brilleglassenes kveld. Sist vi var innom (på quiz) spiste vi Biens spesial (128,-) bestående av pølser, linser og tomatsaus. Meget godt, spesielt de grønne linsene. Spagetti Bolognese (128,-) var mer midt i veirabatten. Stor porsjon trekker opp. Så godt som alle bildene som henger på veggen har Danmarksplass som motiv. Da ser man at med visse finjusteringer kunne råstygge Danmarksplass vært et riktig stilig sted. Nå for tiden er imidlertid Bien Danmarksplass’ eneste rose.

5 1

KAFÉ: PER B. GRANDE


TUR / RETUR HAUGESUND

BREMEN

inkl. skatter og avgifter

,fra107

LONDO

N

115,-

fra

ALICANTE

158,-

fra

Sjekk RYANAIR lavpriskalender og hotell pakkepriser på:

Haugesund Travel AS og Ryanair Service Desk Tlf: 52 85 78 00 post@haugesundtravel.no

HELSE BERGEN Haukeland universitetssjukehus

Sommarjobb Vi har om lag 160 ledige sommarjobbar innan ulike yrkeskategoriar, fulltid og deltid, dagtid eller turnus, i Bergen eller utanfor byen. Er du interessert? Her er muligheiter - valet er ditt! Ei liste over sommarjobbar hos oss: Drift-/teknisk divisjon: Assistentar - Portørar - Vektarar Kirurgisk serviceklinikk: Sjukepleiarar - Hjelpepleiarar - Helsefagstudentar Bemanningssenteret: Sjukepleiarar - Medisinarstudentar - Sjukepleiarstudentar - Helse-/medisinske sekretærar Kvinneklinikken: Jordmødrer - Sjukepleiarar - Hjelpepleiarar - Helsefagstudentar Medisinsk avdeling: Sjukepleiarar Psykiatrisk divisjon: Assistentar - Sjukepleiarar - Vernepleiarar - Reinhaldar - Helsefag - Hjelpepleiar Helse eller sosialfagleg utdanning - Studentar Voss sjukehus: Sjukepleiarar - Spesialsjukepleiarar - Jordmødrer - Hjelpepleiarar Helsefagarbeidarar - Sjukepleiarstudentar Øyeavdelingen: Sjukepleiarar Radiologisk avdeling: Radiografar Hode/Hals-klinikken: Sjukepleiarar Medisinsk servicedivisjon: Bioingeniørar - Sjukepleiarar - Bioingeniørstudentar Nevroklinikken: Sjukepleiarar - Helsefagarbeidarar Barneklinikken: Spesialsjukepleiarar - Sjukepleiar Lungeavdelingen: Sjukepleiarar - Hjelpepleiarar - Sjukepleiar- og medisinarstudentar Hjerteavdelingen: Sjukepleiarar Avdeling for rusmedisin: Sjukepleie - Vernepleie - Helsefagarbeidarar, Hjelpepleiarar, Helsefag andre

For å søkje på stillingane: www.helse-bergen.no/jobbsok/ Sjå alle ledige stillingar i Helse Bergen. Søkjeord/Stillingsnemning: Sommer

Søknadsfrist: Snarast. For å lese meir og søkje på stillingane: www.helse-bergen.no


MOTE NEWS/BUTIKK: SECRET SOCIETY Fanny Jahre, innehaver av Secret Society, meldte nylig at butikken som huser navn som Martin Margiela, Rick Owens, 18th Amendment, Pierre Hardy, Visvim, Common Projects og Junya Watanabe tar en pause fra februar 2011. På ubestemt tid. På samme måte som butikkens beliggenhet i Lallakroken på Briskeby er relativt hemmelighetsfull kan Fannys melding om «pause» oppleves likedan. – Vi tar en pause fra Secret Society på grunn av for lite action. Vi hadde så «flaks» at vi åpnet butikken akkurat da finanskrisen inntraff, og vi har egentlig aldri kommet opp av det sorte hullet. Jeg innser at dette også kommer til å vare en stund til og derfor er det best for både butikken og meg at vi tar en pause. Vi beholder riktignok lokalet og starter et kreativt rom. Her vil vi drive med design, både grafisk, interiør og fashion. Det blir utrolig spennende. Det blir en liten SECRET family! Tror du vi nordmenn snart setter mer pris på kvalitet, eller kommer vi oss aldri ut av high street-gjørma? – Jeg ser en trend i eksklusive basisplagg. Vi vil bruke mer penger på garderobens basisklær enn på high fashion. Det er veldig synd at alle de «små» butikkene

1 1

sliter nå, mens de som ender opp med å være synlige og i drift er high street som H&M, Zara, Lindex og den slags. Det er ikke bra! Mens dere tar pause, hvor skal vi shoppe? – Jeg synes de beste butikkene i Oslo er MA, Voga, Hunting Lodge og Freudian Kicks. MA

og Voga har store eksklusive brands, mens Freudian og Hunting har mindre, sære brands, pluss en fin miks av stash, sko, klær, kunst og bøker. Vi, Secret Society, håper å komme sterkere tilbake når markedet tillater det. Imens er vi, familien Secret, fremdeles Lallakroken. www.secretsociety.no

intervjuet med motekurator på Fashion Institute of Technology, NY-Valerie Steele, mens ASVOFFgrunlegger Diane Pernet på sin side forteller om å kle seg utelukkende i sort over flere tiår. Motedesigneren Damir Doma forteller at han kler seg i sort for ikke å gi ut for mye informasjon om seg selv. Magasinets lay-out er klassisk og simplistisk, akkurat som fargen sort. Bildeseriene oser at godt håndverk og god tids- og stedssans. Et av de to coverne er hentet fra serien «Black Crystal» med (plus-size) model Crystal Renn av Derek Kettela. Stylist Andreas Kokkino har ikledd Renn en blanding av sexy 50-tall og moderne bombshell. Smukt. Serien «Monte Carlo Star» er absolutt en severdighet, her er Monacos glamour og 90-tallets tilbakekomst i motebildet nedfelt i vakre foto av Matthew Frost og Celine Marioni. Min personlig favoritt er likevel serien «In the Mood for Love» av Hilary Walsh og Brett Bailey. En ekstremt gjennomført moteserie – over hele tyve sider – der alt fra location til modeller og rekvisitter bare stemmer. De tre kinesiske modellene Sonny, Soo Joo og Xiao er iført sort eleganse, smakfullt undertøy, glamorøse gulldetaljer med chanel-ish attitude. www.paperplanes.com

FILM: THE TOURIST The Tourist, med Angelina Jolie og Johnny Depp, har forståelig nok blitt temmelig dårlig mottatt av filmanmeldere verden over. Moteverdenen har imidlertid tatt i mot filmen med åpne armer. Neppe på grunn av filmens kvaliteter, men dens kvaliteter som et tidsmessig stildokument. Vi tenker særlig på Jolies mange fantastiske antrekk. Alle disse er laget spesielt til rollen, bortsett fra en grå vintagekjole fra Charles James anno 1950. Sistnevnte kombineres med nude pumps og lange hansker med liten splitt på innsiden av håndleddet som muliggjør en titt på klokken. Det er den slags små, men fantastiske detaljer som får alle vintageelskeres hjerte til å slå ett ekstra slag i det Jolies slanke håndledd kommer til syne på lerretet. Filmen er ellers spekket med fantastiske smykker, og Jolie bærer en helt enestående choker full av diamanter – denne er signert Robert Procop, og laget av en antikk tiara. Fashion heads greier fint å lide seg gjennom en film som dette for å nyte slike vakre kostymer. Dessuten drar den lett Åse-Klevelandske fremtoningen til Jolie opp.

KAMPANJE: CÉLINE PREE-FALL 2011 Phoebe Philo for Céline er som kjent helt fabelaktig. Likevel har flere tvilt på om hun makter å fortsette suksessen med Philoistisk utrykk i fornyet form for videre sesonger. Presset var stort på Philo, men hun har levert nok en gang. Célines pre-fall-kampanje, med sin sofistikerte friskhet, lukker munnen på kritikerne. Enn så lenge.

2 1

MAGASIN: PAPER PLANES Den fjerde utgaven av det spanske magasinet Paper Planes er ute i hyllene. Hvert nummer av dette engelskspråklige bladet lar en sangtittel diktere tema, og denne gangen setter Amy Winehouse sin «Back to Black» tonen. Vi får den sorte fargens motehistorie i

3 1

60

1/2011

4 1

MOTE: SUNNIVA HAVSTEIN


DESIGN MÅNEDENS INTERIØR Den fattige designavhengiges guide til tilfredsstillelse kan nå kjøpes for en relativt billig penge online. Miniversjoner av originale designmøbler har nemlig blitt en hit for samlere. Disse må ikke forveksles med dukkemøbler, da det er en eksklusiv “guilty pleasure” for voksne, og langt ifra barneleker. Møblene kan kjøpes på Vitra, mens “The Mini Designer Chair Collection”, hver kolleksjon på 9 stoler, totalt 5 kolleksjoner, kan kjøpes billig på www.japantrendshop.com. Modellene kommer i skala 1:12, med elegante detaljer som hedrer de mest ikoniske møblene og møbeldesignerne i det 20. århundre; Charles Eames,

1 1

Mies van der Rohe, Le Corbusier med flere. Sammenliknet med skattene fra Vitra, er de japanske av nevneverdig lavere kvalitet, men allikevel flotte nok til å tilfredsstille enhver stolfetisjist. En stor del av moroa ligger i at man

aldri vet hvilke stoler man får, da alle ligger i samme innpakning, slik som 70-tallets fotballkort eller 90-tallets pogs. Bare du ikke driter deg ut med å bytte en Arne Jacobsen mot en Eames Ottom er du safe. Velkommen i klubben!

Fremtidens mest etterspurte utdanninger

Universitetet for miljø- og biovitenskap Det levende universitet i Ås MÅNEDENS DESIGNERE, ARKITEKTER OG KREATØRER NEVNES I FLENG: Snøhetta, JDS Architects Monica Bonvicini, Herreros Arquitectos, Space Group, Lund Hagem Arkitekter, Atelier Oslo Renzo Piano. Oslo er nemlig kåret til den fjerde beste byen i verden av Wallpaper. Det betyr respekt innen “design, interior, fashion, art, lifestyle” som det heter seg på trendspråket, og hva mer kan man egentlig ønske seg? Applaus til byen vår!

2 1

MÅNEDENS KONSEPT: Will love tear us apart? “LOVE DESIGN” er et prosjekt som handler om det ambivalente forholdet mellom positive følelser slik som hengivenhet, lidenskap, nytelse og romantikk, og negative følelser slik som sjalusi, avstand, smerte og ensomhet. LOVE DESIGN er et samarbeid mellom 20 forskjellige designere, og presenterer et utvalg uvanlige sexleketøy og erotiske objekter, alle designet for å styrke eller forstyrre våre lystbetonte følelser av samvær og kjærlighet på alle mulige- og umulige måter. Målet bak konseptet er å besvare spørsmålet om hva som binder oss sammen- og skiller oss. Arbeidene er nå samlet i en bok med samme navn, utgitt av forlaget Daab Publishing, og kan kjøpes på www.amazon.com. Enjoy!

1 3

MÅNEDENS TYPOGRAFI Alfabetet den London-baserte designeren og illustratøren Malika Favre, fra byrået Airside, designet i 2009 for Wallpapers sex-issue, står fortsatt som 00- tallets mest sexy typografi; to lettkledde franske

4 1

pin-uper som lager typografi kun ved hjelp av hverandres kropper. Ultrafranske Favre har en grad i grafisk design fra Olivier de Serres i Paris, og sier om seg selv at hun kun inntar kaffe, croissanter og sigaretter til frokost og ost til middag. Designet faller ikke langt

UMB har studier innen: • Teknologi • Økonomi (Handelshøgskolen ved UMB)

• Lærer realfag • Landbruk • Utvikling • Urban design • Miljø

• Bioteknologi • Fornybar energi • Dyr • Biologi • Mat og helse • Landskap • Eiendom • Økologi

fra designeren altså. Se hele alfabetet og flere sexy arbeider på www.malikafavre.com.

Søknadsfrist 15. april mer studieinformasjon, se umb.no DESIGN: ULRIKKE NORDSETH

1/2011

61


KUNST LARS SKJELBREIA Tag Team Studio, 18. - 20. februar Denne utstillinga er det ikkje mykje info å finne om i skrivande stund, men i følgje pressemeldinga til Skjelbreias forrige utstilling ser det ut til at dette ligg an til å bli ei psykedelisk oppleving. Med verktitlar som «Undercurrents and the Three-dimensional Subterranean Generator» og «Primordial Goo» minner dette meg, utan at eg har sett utstillinga eller eigentleg veit noko om ho, om forfattaren og filmskaparen Alexandro Jodorowsky og hans mystiske, konspiratoriske sci-fi-tematikk, takk. Skjelbreia har tidligare blant anna bygd eit magisk teleskop som ein kan skode inn i fortida gjennom. Og legenda seier at dei fleste objekta hans er gjennomhola. Av hol. Damsgårdsveien 35 www.tag-team.no

1 1

VESTLANDSUTSTILLINGA 2011 Kabuso, til 13. februar For dei som skulle bli ein smule trøytte av det hektiske urbane jetsetbylivet denne månaden, har ein alltids mogelegheiten til å ta ein tur til Øystese for å oppleve Vestlandsutstillinga. Slike utstillingar har ein tendens til å vere både Hummer og kanarifugl, men på lista over utstillarar dukkar det fram ei rekkje spanande, unge, lovande namn på personar som er unge, spanande og lovande: Spreafico, Forzelius, Busse og Nango er alle namn eg synest er spanande, av di eg aldri har høyrd dei før. Eirik Friis Reitan kjenner eg derimot til, men han er eit spanande namn trass dette. Sjå biletet. Øystese www.kabuso.no

2 1

PERFORMANCEWEEKEND OG ELLEN RINGSTAD PÅ PREMISS Premiss, 4. februar og 18.-20. februar Dersom du leser dette den dagen då trykksaken du i lesande stund lét ditt blikk skli over treff streeten: pris deg lukkeleg! I kveld, den 4. februar, wakeboardande på performance-bølga i kjølvatnet av Never or Now-festivalen på Bergen Kjøtt, arrangerer nemlig Galleri Fisk sin performanceweekend på Premiss, med kunstnarane Penny Rafferty, Vivian Chan, Maria Juschnowska, Liisa Tervinen og Saana Uoslainen. Veka etter blir det utstilling på Premiss med Ellen Ringstad. Utstillinga kjem til å krinse kring temaet gjenbruk – både materiell og idémessig gjenvinning! Ryktet seier at det blant anna kjem til å bli vist eit arbeid som nytter seg av det eksakt same materialet som ei av dei forrige utstillingane på HKS. Feitt? Feitt! Damsgårdsveien 35 www.prmss.no

3 1

CERITH WYN EVANS Bergen Kunsthall, 4. februar – 27. mars Dette er så vidt eg skjøner utifrå pressemeldinga ein totalinstallasjon som kjem til å ta nytte av effektar som ljos, speil, lyd, temporalitet og temperatur for å skape ei oppleving av horisontalitet og vertikalitet, og på denne måten kalle inn til eit stemnemøte i eit samfunn der dei levande får møte både dei daude og dei ufødde – hald på egga og spermiane! Kunstnaren bruker visstnok eit over veldande utal tilvisingar, undertekstar og referansar, og eg er sikker på at konnotasjonar, allusjonar og peik hit og dit også vil gjere seg gjeldande. Ikkje godt å seie korleis dette vil arte seg, men både spanande, interessant og fascinerande høyrast det ut. Hei! Det er jo tre ynskjer på éin gong! Opning 4. februar kl. 20:00. Rasmus Meyers Allé 3 www.kunsthall.no

4 1

62

1/2011

LEN LYE Hordaland Kunstsenter, til 13. mars Sjølv om/sidan ein kan sjå nokre av filmane som innehaldast av HKS i denne utstillingsperioden på ein nettstad som kallast YouTube, har det blitt gjort nokre kuratoriske grep som gjer at ein må bevege kroppen for å oppleve utstillinga. Ein får med andre ord meir mosjon dersom ein går på HKS og ser denne utstillinga, enn om ein ser filmane på infohøgvegen. Sideprogrammet, noko HKS har blitt gode på, men som kanskje blir utnytta litt for lite av publikum, ser også ut til å vere verdt å merke seg. Spesielt interessant ser Len LIVE ut, med Lasse Marhaug (Jazzkammer), Espen Sommer Eide (Alog) og Maia Urstad den 5. mars. Følg med på kunsthall.no, seier eg. PS. I love the way you Len Lye. Klosteret 17 www.kunstsenter.no

5 1

KUNST: RASMUS HUNGNES


CERITH WYN EVANS KUNSTHALLEN 4 . F E B R U A R – 2 7. M A R S

VLATKA HORVAT AS OPPOSED TO THE FRONT, BACK, TOP AND BOTTOM NO.5 21. JANUAR – 20. FEB RUAR

JOAN JONAS READING DANTE III NO.5 2 5 . F E B R U A R – 2 7. M A R S

W W W. K U N S T H A L L . N O


EN VERDEN HINSIDES GOOGLE Ikke alt kan søkes opp. Gudskjelov. TEKST KAROLINE SKUSETH Performancekunstneren a smith, eller Andy Smith som han heter i virkeligheten, er en av disse personene det er vanskelig å finne igjen i det store nettet – om man googler ham dukker det bare opp dartspillere, sekkepipetraktører og dj’er, og ingenting som avslører at han har gjestet institusjoner som BIT Teatergarasjen jevnlig på denne siden av tusenårsskiftet. Dette er imidlertid intet hinder for at han begynner å etablere seg som en kjær besøkende, blant annet med sine to siste soloprosjekter the next two days of everything og Innvandrer. Smith har også vært medregissør av de prisbelønte forestillingene England, An Oak Tree og The Author sammen med Tim Crouch. Når han nå vender tilbake til BITs sporadisk turnerende scene (denne gangen Studio USF) er det med en tittel som har utgangspunkt i et sitat av den elskede og kanskje ikke minst fryktede Karl Heinrich Marx, nemlig all that is solid melts into air. Sitatet baserer seg på kapitalismens ekspansjon, og byr på en dose lavmælt og tankevekkende erkjenning. Ikke minst i våre omgivelser der man 64

1/2011

som kjent høres best om man roper høyest og mest mulig sensasjonelt. Om man ønsker seg bort til Et Bedre Sted er det ikke dermed gitt at man får ønskene sine oppfylt om man besøker DNS og Stig Amdams forestilling med samme navn. Den tar for seg problemene til en rekke jøder som måtte ta den noe dubiøse reisen fra Møhlenpris til Auschwitz i 1942 – ikke overraskende med et tragisk utfall. LEVVA LIVET Et bidrag til februar-programmet som kanskje fungerer litt mer som brystbalsam enn luktesalt er Gisèle Viennes forestilling This Is How You Will Disappear som har bergenspremiere 18. februar. Vienne er kjent for noen fra samarbeidet med Jonathan Capdevielle (som forøvrig også gjestet Teatergarasjen i januar med Adishatz/Adieu) og marionetteforestillingen Jerk, men later denne gangen til å begi seg inn på litt mer polstrede stier som ikke er fullt så preget av kroppsvæsker. Denne gangen har hun med seg en tåkelandskap av en japansk skog kreert av den 78 år gamle mesteren Fujiko Nakaya, og video- og lydkulisser som trolig heller ikke går av veien for noe

Etchells utropte nylig lille Bergens BIT Teatergarasjen til en av de mest innovative kunstscenene i verden.” som helst. Handlingen i This Is How You Will Disappear tar for seg brytningene mellom de apollinske og de dionysiske kreftene i naturen og livet forøvrig, en problemstilling vi alle kan kjenne oss igjen i. Hverdagen har en tendens til å fungere best når disse motstridende kreftene finner det for godt å holde hender. Helt på tampen av februar får vi også besøk av Bergens-favoritten Forced Entertainment med Tim Etchells ved roret, denne gangen med den radioteater-inspirerte Void Story. Handlingen utspiller seg ved hjelp av opplesning av manus og bruk av ulike lydeffekter, akkompagnert av Etchells filmatiske kulisser. Forestillingen har fått svært gode kritikker i vårt naboland i vest. The Guardian mener sågar at kompaniet er et av de beste Storbritannia har å by på. Mye gjensidig kjærlighet vandrer i kulissene, også med tanke

på at Etchells nylig utropte lille Bergens BIT Teatergarasjen til en av de mest innovative kunstscenene i verden (!) i samme avis. // Stig Amdam (Norge) / Et Bedre Sted / 22. januar – 19. mars / klokka 18.00 og 19.00 / Lille Scene, DNS// // a smith (UK/Norge) / all that is solid melts into air / 4. – 6. februar / klokka 19.00 / Studio USF // // Gisèlle Vienne (Frankrike) / This Is How You Will Disappear / 18. – 19. februar / klokka 19.00 / Studio Bergen // // Forced Entertainment (UK) / Void Story / 26. – 27. februar / klokka 19.00 / Logen Teater //


Studenter reiser for halv pris. Gjelder ungdom t.o.m. 20 år og studenter fra 21 t.o.m. 31 år, mot fremvisning av gyldig legitimasjon.

10. – 12. mars Ingri Fiksdal (Norge) The Orchard Ballads (Dans) 24. – 27. mars Caroline Eckly/Andrea Spreafico/Yaniv Cohen (Norge) Kill me baby one more time (Dans) 6. – 8. april winter guests / Alan Øyen (Norge) Flawed (Dans) 15. april Romeo Castellucci (Italia) Kunstnerpresentasjon og samtale 15. – 16. april Anne Juren med Annie Dorsen (Østerrike/Frankrike/USA) Magical (Teater) 30. april + 1. – 2. mai Zachary Oberzan (USA) Your Brother. Remember? (Teater) + 1. mai Filmvisning Flooding with love for the Kid 10. – 12. mai impure company/Hooman Sharifi (Norge) To be, means to resist, resist what you are not (Dans) PrøveRommet 14. mars / 28. mars / 11. april / 9. mai

HØYDE PUNK TE R FRA HE LE V ER DEN | WWW. BIT-T E AT ERGA R A SJ EN. NO

Billetter bestilles på www.billettservice.no / telefon 815 33 133 / Rabatt for Bergens Tidendes abonnenter og studenter. Mer info: www.bit-teatergarasjen.no / info@bit-teatergarasjen.no / telefon 55 23 22 35 Bli tilhenger på facebook.com/BITTeatergarasjen / Følg oss på twitter.com/teatergarasjen Last ned vår gratis applikasjon for iPhone, iPad og iPod Touch i App Store. Følg med for månedens tilbud!

BTkortet

HØYDE PUNK TE R FRA HE LE V ER DEN | WWW. BIT-T E AT ERGA R A SJ EN. NO

ginungagap.no

BIT TEATERGARASJEN SITT PROGRAM MARS / APRIL / MAI


THE MEGAPHONIC THRIFT + HEROES AND ZEROS 5. februar, Hulen Husk endelig hørselsvern, da!

KONSERT

3 1

AUDREY AULD 6. februar, Logen Nashville-basert singersongwriter. Da kan du tenke deg.

THE TURNS 3. februar, Hulen Anders Tjore for president!

1 4

1 1

JAZZKLUBB: THE CORE 4. februar, Sardinen USF Energisk jazzband. Forankret i
akustisk, modal jazz fra 60-tallet.

2 1

SHONTELLE 10. februar, USF Verftet Barbados’ egen Rihanna.

IRA IRA PRESENTERER: LUCKY DRAGONS (US) 11. februar, Landmark Eksperimentell duo fra California med sanger for «the postsong age». Har blitt sammenlignet med Animal Collective.

6 1

ALEXANDER VON MEHREN 12. februar, Teglverket, Kvarteret Norges beste Sean O’Hagan-erstatning. High Llamas møter Frankrike.

7 1

5 1

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

JARLE BERNHOFT 16. februar, Sardinen USF Mick Jagger møter eh, Sofian?

8 1

VI SØKER ETTER:

9

VI JAKTER PÅ ENTERTAINERE: Vi ønsker å komme i kontakt med talentfulle personer som kan være en del av underholdningen i våre store produksjoner. Enten du danser, synger, tryller eller sjonglerer, om du er fakir eller klovn, vi er på jakt etter kreative personer som byr på seg selv. Du må kunne lage et show med stor underholdningsverdi. Send noen ord om deg selv og hvor du har opptrådt, gjerne med bilder/video. Kontaktperson: Gaute tlf. 920 64 003 gaute@connecting.no Connecting AS er et firma som jobber med events, sisteleddsaktiviteter, bemanning og mystery shopping. Vi er Vestlandets største aktør på aktiviteter og har noen av Norges største merkenavn som kunder. Hovedkontoret ligger i Bergen med avdelingskontorer fordelt rundt i Norge. Vi er opptatt av å gi medarbeiderne varierende arbeidsoppgaver. Ønsker du å arbeide i et ungt og kreativt miljø? Vi går inn i en meget spennende periode, og 1. mars lanserer vi et nytt konsept innenfor event. Det vil først lanseres i Bergen.

SALES mANAgER

BAcK OffIcE ANSVARLIg

Du skal hovedsaklig jobbe med et nytt event-konsept i Norge. Jobben din går ut på oppsøkende salg, selge inn konseptet som deretter overtas av prosjektleder som følger dette opp. Du vil være med på gjennomføringen av de største produksjonene og oppsummering med kunder.

Du skal jobbe med regnskap/ lønn, sekretærtjenester, HMS, kontrakter, opplæring av ansatte, bekreftelse til kunder og ansatte og kvalitetssikring.

Vi søker en ambisiøs person som jobber aktivt og strukturert, og kan vise til gode dokumenterbare salgsresultater. Du er selvstendig, strukturert og utadvendt med gode kommunikasjonsevner.

Vi søker en person som har erfaring med administrativt arbeid og regnskap,og med god skriftlig fremstillingsevne. Du er en person som har evne til å jobbe nøyaktig, selvstendig og strukturert, samtidig som du er fleksibel. Videre er det viktig at du er utadvendt, har et godt humør og takler et høyt arbeidstempo.

Denne stillingen er 100 %. Arbeidssted: Bergen sentrum

Denne stillingen er 100 %. Arbeidssted: Bergen sentrum

WEB dESIgNER

gRAfISK dESIgNER

Du må kunne jobbe med: html, php, mysql, og fortrinnsvis ha erfaring med perl. Vi ønsker å være blant de fremste i vår bransje innenfor web. Vi bruker web i forbindelse med rapportering til våre kunder.

Du må kunne jobbe med: Adobe Photoshop, Adobe Illustrator og PowerPoint/keynote. Du har erfaring med å lage presentasjoner, tilbud, skisser m.m..

10

EILEN JEWEL 16. februar, Madam Felle Poor man’s Gillian Welch, men lell, da! Gillian er tross alt verdens beste dame.

9 1

1/2011

10 1

JAZZKLUBB: INGEBRIGT HÅKER FLATEN OG HÅKON KORNSTAD 18. februar, Sardinen USF Norges to kanskje viktigste og mest toneangivende jazzmusikere. Fakta.

11 1

KRÅKESØLV 25. februar, Teglverket, Kvarteret Sølv alt som glimrer!

12 1

Denne stillingen er prosjektbasert.

Denne stillingen er prosjektbasert.

HADDY N’JIE AND A FEW GOOD MEN 26. februar, Madam Felle Norges vakreste skribent/TV-programleder/ sanger.

VI KAN TILBY Kreativt miljø Spennende stillinger med interessante, krevende og selvstendige arbeidsoppgaver. En bedrift i vekst

13 1

Betingelser: Back Office ansvarlig: Lønn etter avtale Sales manager : Fast lønn + provisjon Designer: Lønn etter prosjekt.

THE LIONHEART BROTHERS 4. mars, Hulen Enda dypere inn i Nangijalas rike denne gangen.

14 1

Send CV med noen ord på pr. mail til: christian@connecting.no Merk mail/brev med stillingen du søker på. På designerjobbene sendes også portfolio.

KAIZERS ORCHESTRA 4. mars, Grieghallen Guttungen er blitt ti år gammel.

Dersom du har spørsmål vedrørende stillingene du ta kontakt med Christian på tlf: 934 93 000 eller sende pr. post til:

15 1

Connecting AS, Chr. Michelsens gate 1-3 5012 Bergen 12

66

OLE PAUS 17. februar, Madam Felle En nasjonalskatt. Ikke la noen fortelle deg noe annet.

KONSERT: HÅVARD NYHUS


KLUBB

Hollywood Sinners

KLUBB: TUSEN PLATÅER TEKST ANDERS GOGSTAD Som vi alle vet er klubbkulturen inne i det 21. århundre. Endringer og nyvinninger skjer hele tiden, men uten at det nødvendigvis er like iøynefallende hver gang. Alt nytt står til syvende og sist i dialog med fortiden og resirkulerer elementer derfra. Dette er i hvert fall opplagt for vi som har vært med en stund. Musikken og det visuelle blir blandet, omstrukturert, (re)mikset og hybridisert – og alltid presentert som «noe helt nytt» – selv om kanskje «twist på noe gammelt» hadde vært en mer presis beskrivelse. På samme tid pågår en prosess i sanntid, der livespilling, jamming, improvisasjon og moduler fremføres innenfor disse kontekstuelle rammene. Å fordype seg i en sjanger er derfor det samme som å hengi seg til arkeologien. Jo dypere du dykker, desto lenger tilbake går referansene. Spørsmålet er bare hvor du skal stoppe? Hvor langt tilbake er det formålstjenlig å grave seg? Det er noe som heter at du skal grave deg ned i tide, men du må liksom ut igjen i tide og. For den elektroniske klubbscenens del er det diskoen fra 70-tallet, nyveiven fra 80-tallet og housen fra 90-tallet som har satt premissene og stadig er toneangivende. Skulle gjerne sagt noe om 00-tallet også, men den er ennå litt for fersk til at vi kan putte den inn under lupen og bedrive perspektivrik arkeologi. I klubbland skjer ting fort. Låter på dansegulvet har som hovedregel den samme holdbarheten som fersk fisk, selv om noen – og det skal sies – er dristige nok å snike inn gamle klassikere i DJ-repertoaret. Jeg tenker på de hellige kuene som ingen tør å sverte. Thou shalt not… Det er likevel ikke noe gudegitt diktat som sier at alt må være så forbannet cutting edge over alt, bestandig og hele tiden. I hvert fall ikke hvis en sjanger vannes ut og forflates i det uendelige, noe som kan være årsaken til nedsiget Klubb-Bergen opplevde da rockebølgen kuppet Bergen tidlig på 00-tallet (urk …). Dette kan likevel si noe pregnant om kursen videre – den stakes hele tiden ut i spenningsfeltet produksjonsmidler/ strømninger/materielle betingelser. For den elektroniske klubbscenens del, og i rollen som progressiv aktør, er dette ikke minst knyttet til hva slags lydapparater fremtiden vil måtte by på. Om vi betrakter elektrohousen som stagnert (noe som er tilfellet), kan konservert musikk – ta 60-talls jamaicansk ska eller belgisk industrial wave fra 80-tallet – like gjerne fungere som ny innsprøyting og energi

på dansegulvet. Men dette kommer naturligvis an på selve måten og i hvilken innpakning musikken og klubbeventet presenteres på. Uansett bør ikke den resirkulerte dansemusikken terpes på for lenge, all den tid alt har sin tid. Forsøk på å gjenskape en fordums scene eller en gammel sound har – selv om intensjonen er aldri så god – en trist evne til å fremstå som en hul pastisj. La oss ta vi et blikk på noen av høydepunktene denne måneden. Klubb Intim skuffer aldri, og kjører en blanding av wet and hard- og borderline-techno. Intim-kollektivet har funnet seg et finfint lokale, nemlig Kosmo oppe ved Fløibanen. Lørdag 5. februar snurrer Brute Lee plater, mens Christian Tilt spiller et livesett. Som vanlig kjører 2R digital videojamming. Lupo og Witch Princess tar seg av chillouten oppe i loungen. Inngangsrabatt betyr femtilapp før midnatt, deretter en hundrings. Samme kveld er det (jubileums-) Digitalo på Landmark. Skatebård og Balthazar tar oss tilbake til æraen omkring 2006/7, tiden da Landmark var mer opptatt av klubb enn kunst. Angivelig vil publikum få en smakebit på Skatebårds nye dobbel-EP donko donko / things to come, som iallfall renommé-messig har rukket å bli en farsott, enda den ikke blir utgitt før i slutten av måneden. Garage ser ut til å ha tatt seg gulltrusene. I hvert fall med klubbkveldene Mojo Workout. Her presenteres en raffinert blanding av livegigs og DJ-er, 60-talls psykedeliaeffekter og rockabilly/ garage/r’n’b/boppers og jawdropping fra Mars. Tenk deg Sigue Sigue Sputnik blandet med artister fra Motown og Studio 1-labelen. Fredag 18. februar kommer Hollywood Sinners fra Madrid. Dessuten spiller Scampi Chips og Campari, og selvsagt Mojo Workout DJs. Lørdag 19. februar blir det Nabovarsel, antagelig på Landmark. Hit kommer Sven Weisemann fra Tyskland. Han er med og driver et plateselskap som heter Mojuba Records – som anbefales. Wiessemann spiller borderline nu-disco med en blanding av skitne trommemaskiner og 303-basslinjer, fjernt fra den disco-bølgen som for lengst har sluttet å være ny og spennende (og som vil dø ettersom den vil dominere årets Ibiza. La oss grave den frem igjen om, tja, 15-20 år. Ikke før). På tampen: Programmet til Electric café på Smaksverket er heller ikke verst: d.12te: POWERBLYTT, 19nde: DANIEL WANG (NYC) & VELFERD, og 26nde: CYBER PUPPY. Ses ute!

1/2011

67


MARI Psykologistudent, Garage – Julie Svenneby fra Jakten på kjærligheten. Hun er så opptatt av krig, fred, politikk og sånn.

ESPEN Geologistudent, Hektors Hybel – Christer Falck fordi han får reise til Malaysia hvert år, og han gir en god faen.

PER Psykologistudent, Ujevnt – John Olav Vinja i Robinson. Det ser så kult ut å henge etter en skilpadde.

EIRK Student i petroleum-biologi, Hektors Hybel – Tonni Stensland i 71 grader nord, fordi hun er fin, og vi hadde fått keege barn.

LEIF ARNE Geologistudent, Hektors Hybel – Rodney han var den første som pulte på norsk TV.

TORGEIR Geologistudent, Kvarteret – Lars Monsen fordi han er maskulin.

ALEXANDER Datamann, Kvarteret – Nerden i Prinsessen og Professoren fordi han viser tålmodighet. Er selv It-person, kjenner frustrasjonen.

ARILD Fra Ålesund, Kvarteret – Ramsey. Vi er fra samme by, og jeg digger når han sier «E det noko knulling?!»

HVILKEN REALITYKJENDIS VILLE DU VÆRT?

AV: KARI TØNSETH

EIRIK Svensk, Pingvinen – Naken-Janni i svenske Farmen fordi han er naken!

IDA Skal bli arkitekt i Køben, Pingvinen – Vinneren av 71 grader nord 2011, fordi jeg er tøff og skal vinne en bil!

JESPER Svensk, jobber i Bergen, Pingvinen – Bubba fra svenske Robinson fordi han er en all survivor.

JENNY Svensk, jobber i Bergen, Pingvinen – Anna Anka. FORDI!

OLE P Student, filosofi, Garage – Lars Joakim i Big Brother, på grunn av lua hans.

TERESA Student, Garage – Petter Pilgård, han kan være med i Paradise Hotel og likevel få SÅ mye cred.

HEGE Student, meteorologi, Garage – Programlederen i 71 grader nord. Det er større å bestige et fjell enn å nå folks lepper.

INGA Arkitektstudent, Pingvinen – Charter-Svein. Han er digg.

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 68

1/2011


NeoLab. Foto: Terje Rakke/Nordic Life/Innovasjon Norge

Skibillett Geilo Inkluderer: Tog t/r Geilo, 2 klasse, alle avg 1, 2 eller 3 dagers kort til alle skiheisene Tillegg for Keycard

Skibillett fra Bergen

Skibillett fra Oslo

BESTILLING OG MER INFORMASJON: www.fjordtours.no, NSB jernbanestasjoner eller tlf. 815 68 222, valg 1.

Foto: Øyvind Hjelmen

I n n t il 5 0 % r a b a t t mandag – torsdag!

Studenter som kjøper billett på nett reiser aller billigst mandag – torsdag.

w w w. k y s t b u s s e n . n o



KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

SKIVER AGNOSTIC FRONT My Life My Way (NUCLEAR BLAST/WARNER)

Verden er i stadig forandring. Utviklinga, og fremskrittet lar seg ikke stoppe. Crunkcore? Post-dubstep? Blackened shoegazer? Trendene skifter raskere enn sin egen skygge. I det du klarer å klikke «read more» på hjemmesida til The Fader er det allerede for seint. Er ikke lett å henge med i svingene. Da er det godt å ha et trygt og godt sted å komme tilbake til, der tida bortimot står stille, og alt er akkurat som det var i fjor. Som den brune puben på hjørnet. Sånn er Agnostic Front. De fremste fanebærerne for den mest macho delen av NYHC har holdt det gående siden det ikke var noe som het NYHC (30 år, eller?), og viser ikke tegn til å sakke tempo. Hverken på utgivelse- og turneringsfrekvens eller i selve tempoet på den smått metallifiserte primalhardcoren sin. My Life My Way er utgivelse nummer … faen, hvem teller, og inneholder ikke overraskende ingen overraskelser. Som Motörhead. AF er vel også kommet så langt i karrieren sin at om man har et par-tre låter som setter seg og glir rett inn i live-repertoaret så er det egentlig greit. Låter man kan ta med videre. «For My Family» fra forrige fullengder Warriors er et sånt øyeblikk, en av høydarne fra hele katalogen av mosheanthems. Er det noen sånne her? Tja, tittelsporet, både i spansk og engelsk versjon er vel det nærmeste vi kommer. Tror kanskje heller jeg vil anbefale lillebrødrene i Madball sin siste utgivelse fremfor My Life My Way, om du bare trenger en brukerdose av moshmiddelet til NYC-gutta. Men som jeg ser har du den allerede, eller så er du egentlig bare litt under middels interessert. Da holder det med Victim In Pain og Set It Off. Hvis ikke: Du får det du vil ha, posserefrenger, gaterespekt, moshpartier, ølpunktendenser, litt spanske gloser og flere døde homies enn på et South Central Cartel-album. Jørgen Nordeng

4

Såååå stor er tissen min!

Foto: Rune Bendiksen

DEN NATURLIGE ANDREPLATA JOHN OLAV NILSEN & GJENGEN Det Nærmeste Du Kommer (VOW/VME)

Det prates ofte om vanskelige andreplater. Det er vel en av musikkterminologiens mest brukte klisjéer, uten å overdrive. Det er også veldig ofte sant: andreplater er vanskelige å naile. De høres gjerne litt tvungne ut, som om maskineriet bare går, uten den nødvendige oljinga. Men når det er sagt, så vil jeg bare få påpeke først som sist, at andreplata til John Olav Nilsen & Gjengen, ikke bærer nevneverdige spor etter en vanskelig unnfangelsesprosess. Det Nærmeste Du Kommer føles som en så naturlig videreføring av debuten som mulig. Det høres litt voksnere ut, litt mere sofistikert, ikke fullt så rått, men fortsatt uhyre bra og spennende. Det merkes allerede på førstesporet, «Lengsel I Luften». Det innledende trommesporet og de skingrende gitarene kan få en til å tro at man blir servert noe prepubertalt Broder Daniel-aktig, men i stedet utvikler låten seg til noe mye mer delikat: northern soul-trommer, New Order-gitarer, britisk eleganse og bergensk føleri. Akkurat dette er et nøkkelgrep ved Det Nærmeste…, det hadde vært så enkelt for Nilsen & Co og dyrket det rå føleriet, bare smørt tykt på med emosjonelle floskler og melodiøse banaliteter. Det hadde sikkert funket også. Men de velger den høye veien: Utrykket poleres heller og umiddelbarheten tones noe ned. (Radiosingelen

5

«Skrekkfilm» er et unntak). Og det er et meget klokt trekk, for om lytteren hadde blitt servert nøyaktig det samme som på debuten, så ville levetiden på denne plata blitt drastisk forverret. Når det er sagt, så er det ikke noe revolusjonerende nytt man blir servert her. Det er heller en dreining i retning sofistikert pop på bekostning av rå rock. Kremeksemplene på dette er «Emilie» og «Hundeår». Førstnevnte drives av et delikat akustisk gitarparti, og slentrer ufortredent av gårde i bedagelig og tilbakelent tempo. Den nekter liksom å skli ut, men opprettholder hele tiden en enorm emosjonell tilstedeværelse. «Hundeår» er vel så delikat, med sine Durutti Column-aktige gitarer og sine svevende Manchester-synther og all sin lengtende melankoli. For alle connoisseurer av britisk 80-tallspop burde dette stå igjen som et av årets tidlige høydepunkter. Men nå skal jeg ikke bli for panegyrisk her, dette er tross alt ikke et perfekt album. Selv om det er nært. Noe av det som forhindrer det i å bli dét, er det som blir regnet som John Olavs største styrke: tekstene. Han nekter å gå på akkord med sin egen fortellerstil, og i sine beste øyeblikk er det fantastisk og hjerteskjærende, men når det ikke funker, når han presser inn syv stavelser der det bare er plass til fire, da står det i fare for å ødelegge for musikken. Heldigvis funker det oftere enn ikke. Håvard Ringen

TRIST

spesielt godt å si om en gjeng med såpass laidback og chille karer. Denne gangen fortsetter gutta der de slapp med fjorårets Nokke Feita 2, og serverer enda en samling med vittige tekster og latterlig bra flows over en imponerende samling av utvalgte instrumentaler. Hvem andre i norsk hiphop kan for eksempel flyte like naturlig over Lil Waynes «I’m Singel» («Altfor ute»), club-beats fra Lil Jon («Nokke pong på det»), klassiske R&B-instrumentaler fra Jodeci («Milliondrømmen» som forøvrig er så genial at jeg nesten ikke kan tro det) og TLC («Eg e han der fyren»), samt en haug med feite sørstats-bangere, og med den oversikten og forståelsen til å velge ut et såpass random knippe produksjoner som musikalsk bakgrunn? Du vet det ikke er snakk om spesielt mange, og hvis du ikke forstår hvorfor dette betyr mye, så kommer du nok heller aldri til å forstå hvorfor Eminem ikke er verdens beste rapper(!). Og jeg vet jeg ofte kan virke som en kåt fjortisjente når jeg omtaler A-Laget, men jeg har rett og slett vanskelig for å holde tilbake iveren når det er snakk om et såpass enestående fenomen i norsk rapsammenheng. Som Vågard nylig slo fast i et intervju med Kingsize, faller ikke Laget og deres grisete og ærlige tekster inn under det man vanligvis forbinder med norsk rap (som jo har en tendens til å enten være veldig snilt eller veldig flaut), de har derimot klart å finne sin helt egen greie uten bli dårlige kopier av amerikanske helter. At innflytelsene fra den amerikanske sørstatene er tilstede er dog åpenbar, men gjøres hele veien hundre prosent troverdig, noe som er imponerende i seg selv. En del av meg ønsker å se A-Laget blowe opp, men innerst inne håper jeg likevel at de for alltid fortsetter å holde seg på den regionale og interne bølgen de håndterer så utrolig bra. Og hva skal man vel med nasjonale groupies når tøsene i Bergen tydeligvis er så talentfulle at de inspirerer til norsk rapmusikk av denne overlegne kvaliteten? Mathias Rødahl

BEST AKKURAT NÅ

GINUWINE FT. TANK Heaven (WARNER MUSIC)

Gamlegutta vet best, og her har du oppskriften på hvordan en R&B-ballade skal høres ut. A-LAGET Milliondrømmen

NMG/G-HUSET

5

jeg blir raskt utslitt og forvirret, for plater som hopper mellom sub-sjangre som det var sølepytter syns jeg er skikkelig slitsomt. Det vil si, jeg må tenke litt på den der. Hotel Shampoo har en merkelig innbydende effekt. Det har en varme i seg, som er vanskelig å forklare. I bunn og grunn må Hotel Shampoo karakteriseres som frittgående psykedelia, men det er veldig mye mer enn dét også. Det spriker jo, som sagt. Vi finner masser av folk-influenser, litt spor av sør-amerikanske toner og en god del kammerpop, pluss en hel del andre små krumspring som jeg ikke engang vil begynne å definere, men eksentrisk, det er det. Noe av appellen kan nok ligge i det at Rhys’ låter oppleves som små versjoner av noe større. De er, som regel, ekstremt detaljerte. De er også veldig egenrådige, i den forstand at de ikke lar seg diktere av gitte normer for popkomposisjon. Som tilfelle er på «Honey All Over», en låt som inneholder mangfoldige taktskifter, meloditvister og lekre detaljer. En annen fascinerende side ved Rhys er måten han evner å være en fullkommen hippie i det ene øyeblikket («Sensations In The Dark»), for så å servere sofistikert, nesten Bacharach-aktig kammerpop i neste («VitaminK»). Hotel Shampoo kan kanskje best beskrives som et uhyre vennlig album. Det beveger aldri lytteren i nevneverdig stor grad, det er ikke ryggmargsmusikk. Men det føles trygt, koselig, likandes. Som ei hytte, fyr i peisen, sensommer, sånne ting. Håvard Ringen

MATHIAS RØDAHL

A-LAGET Nokke Feita 3 Bergenserne som fortjener å blowe opp, men som jeg håper aldri gjør det. At dagspressen anmelder en norsk rapmixtape på lik linje med offisielle album betyr enten at vi har å gjøre med noe jævla hipster-hypet opplegg, eller at det er snakk om en samling med sykt rå låter. I A-Lagets tilfelle er begge deler tilfelle. Lars Vaulars undergrunnsregjerende kompiser begynner for alvor å motta den respekten de fortjener fra den etablerte bransjen, men er nok fortsatt for uinteresserte i å runke bransjekuken til at de kan oppnå et gjennombrudd på lik linje med kollegaen. Dette er likevel det som gjør gutta så interessante i en sjanger der stadig flere forsøker så godt de kan å hore seg inn i rampelyset med diverse pinlige bidrag. Det blir som kjent best når man ikke prøver for hardt, og A-Laget prøver ikke i det hele tatt. De ER det nitti prosent av landets rappere skulle ønske de kunne bli, og leverer låt på låt med knusende ro og skyhøy selvtillit. Nokke Feita-serien har bevist at A-Laget er blant de beste, om ikke den aller beste rapgruppa Norge har å by på, noe som føles

FAIL! KISS LOL

(NMG/G-HUSET)

GRUFF RHYS Hotel Shampoo (TURNSTILE MUSIC/VME)

Bll. Mrk. Eksentrisk. Hotel Shampoo er Rhys’ første album siden 2007. Tittelen spiller på hans mani for å samle på hotellrom-remedier, da spesielt små shampoflasker. For Rhys har disse små flaskene blitt klenodier som minner ham om sine femten år som turnérende artist, hver flaske har et mer eller mindre solid minne festet til seg. Således kan nok dette albumet leses som en kontemplasjon over egen karriere, uten at det er overdrevent sentimentalt – verken musikalsk eller tekstlig. Det er likevel visse oppsummerende tendenser, i den forstand at plata toucher innom det meste av musikalske krumspring Rhys’ har begitt seg ut på, solo såvel som med Super Furry Animals. Og for et karnival denne plata er. Virkelig, fullstendig all-over-theplace. Og mot all formodning, så funker det ganske bra. Jeg pleier å foretrekke plater som er mer fokuserte. Det er kanskje det at

5

Og dere lurer fortsatt på hvorfor jeg hyper A-Laget som en Justin Bieber-fan? ELIZABETH Ain’t Ready (WWW.KINGSIZE.NO/ELIZABETH)

Hvis ingen i «bransjen»gir denne dama en sjanse, gir jeg opp og blir snekker (eventuelt rørlegger). Våkn opp ’a, trendnisser! DJ KHALED FT. RICK ROSS, PLIES, LIL WAYNE OG T-PAIN Welcome To My Hood (WARNER MUSIC)

We The Best-kompisgjengen ruller inn på 28”-felger med enda en sertifisert nabolagsanthem. BOBBY V I Like (EMI)

Det ble liksom ikke noe særlig mer etter «Slow Down», men Mister Valentino har fortsatt slowjam-magien i seg når alt klaffer.

1/2011

71


SØLVBERGET CINEMATEK: GUDFAREN Gudfaren

Torsdag 10. februar kl 18.00 og Tirsdag 15. februar kl 12.00

Gudfaren II

Torsdag 17. februar kl 18.00 og Tirsdag 22. februar kl 12.00

Gudfaren I + II

Fredag 18. februar kl 17.30 (del II kl 21.00) Ei nok i angstens sved å bades; du må igjennom martrens ild.

Billetter kjøpes hos SF Kino Stavanger eller filmweb.no Pris per film: kr 80/50,- (Aftenbladkortet/Stavanger filmklubb). Sølvberget Cinematek har visninger hver torsdag kl. 18.00 og tirsdag kl. 12.00 Program: www.stavanger-kulturhus.no

CINEMATEK

JAMES BLAKE James Blake (ATLAS/A&M / UNIVERSAL)

Årets beste album? Årets beste album. Det er ikke ofte man blir målløs av musikk lenger. Som ung skjedde det hele tiden, at man hørte musikk som hadde en substansiell fysisk effekt. Men etter hvert som man hører mer og mer musikk, og mer og mer nybrottsarbeid er unnagjort, så blir det fryktelig sjeldent. Men av og til, en sjelden gang, så dukker det opp slike artister som James Blake, som påfører en det ene stendahlsyndromet etter det andre. Sette seg ned, lytte til Blake, det føles som et privilegium. James Blake har møysommelig og perfekt timet bygget opp sin egen status før dette slippet. Via flere ep’er og singler som hver for seg har vist de forskjellige sidene ved hans kunstneriske talent (tenker særlig på vokal-manipulasjonen på CMYK, bruken av stillhet og den klassiske sensibiliteten på Klavierwerke – og den hjerteskjærende popteften på «Limit To Your Love»). James Blake skulle være albumet som sveiset sammen alle disse sidene til et helhetlig uttrykk. Og det gjør den, så til de grader. James Blake skal ikke hylles for at han gjør noe fullstendig nytt, men han skal hylles fordi han gjør det han gjør helt avsindig bra. I korte trekk er Blakes musikk en slags hybrid mellom dubstep og soul, men å avstumpe det til dét, blir lettere idiotisk. I sentrum for utrykket står Blakes litt enkle, men ekstremt følsomme vokal, klangfulle og rene akustiske instrumenter, samt delikate dubstep-rytmer. Men vel så spennende er det som foregår i kulissene: Blake er en mester i bruken av klang og tilfeldigheter, måten stillheten i låtene blir vektlagt for å skape emosjonell tyngde er verdt å notere seg. Samtidig låner han mesterlig fra My Bloody Valentine når det kommer til å legge lyd på lyd for å skape klimakser (bare hør «Wilhelms Scream»).

6

“Man who waits for roast duck to fly into mouth must wait very very long time.”

Byens kjappeste kinamat lunsj - a la carte - take away

Vestre Torggaten 1, Bergen 55 21 85 88 Kinesisk mat og pizza

72

1/2011

Disse elementene alene burde vært nok til å genierklære Blake, men guttungen har enda flere attributter det er verdt å skryte av. Hans evne til å holde igjen er en av dem; Blake behersker antydningens kunst til fingerspissene. Melodiene hans drives ofte frem av enkle repetitive hooks, som vokser og vokser i løpet av sangen og som til slutt ikke gir lytteren noe annet valg enn å bli beveget, som nevnte «Wilhelms Scream» er et eksempel på. På sitt mest engasjerende skaper Blake mye av den samme rå, emosjonelle nærheten som Antony & The Johnsons, noe mindre teatralsk riktignok. Det føles ekte, personlig og spesielt å lytte til James Blake, og det på en måte som er sjelden. Dette er i sannhet en unik lytteropplevelse. Håvard Ringen DIDDY/DIRTY MONEY Last Train To Paris (BAD BOY/UNIVERSAL MUSIC)

Du er ganske retard hvis du fortsatt hater på Diddy. På slutten av 90-tallet var det en selvfølge for mange å hate på Sean «Diddy/Puff Daddy» Combs. Som lederen av «the shiny suit»bevegelsen ble Bad Boy-sjefen sett på som hiphopens antikrist, og på lang vei gjort personlig ansvarlig for den ekstreme kommersialiseringen som sjangeren gikk gjennom på den tiden. I dag er du derimot én av tre ting hvis du fortsatt hater på Diddy; stuck in the 90’s, du er en håpløs hiphop-nerd eller musikalsk sneversynt (eventuelt alt sammen på en gang). Ikke det at Diddy er noen glimrende artist. Tvert i mot, alene er han ganske så uinteressant. Men i motsetning til en rekke av verdens «stjerner», har Diddy innsett sine egne begrensninger, og i stedet tatt i bruk sin kontinuerlige strøm av makt, penger og nettverk til å skape hyggelige album ved hjelp av mer talentfulle venner og bekjentskaper. Hans forrige «solo»album Press Play overbeviste i stor grad undertegnede da det kom i 2006, så jeg er egentlig ikke overrasket over at Last

5

Train to Paris ble bra. Likevel, jeg hadde ingen anelse om at den skulle bli SÅ bra. I likhet med Press Play har han også denne gangen fått med seg en haug av kjente navn, men der han for fire år siden leflet med både det ene og det andre, byr Last Train to Paris på et mer helhetlig lydbilde. Vi snakker glimrende rap og R&B som er akkurat kommersielt nok til å fenge massene, men samtidig frir til «de med peiling». Som vanlig er Diddy skivas «weakest link», men det ødelegger ikke det ferdige produktet siden han heldigvis har gitt over store deler av rampelyset til sin nøye utvalgte stall av gjesteartister. Ja, også Kallena og Dawn da, som selvfølgelig utgjør gruppa Dirty Money sammen med vår gode venn. Sistnevnte er kjent fra Diddys Making the Bandgruppe Danity Kane, og skinner fortjent over store deler av Last Train to Paris. Skinner gjør også stjernelaget bestående av blant annet Usher, Chris Brown, Swizz Beatz, Wayne, Drake, Rick Ross, Notorious BIG (RIP), Wiz Kalifah og Trey Songz. Sammen skaper de en knakendes god samling av grommusikk. Med unntak av den forferdelige Skylar Grey-gjestede «Coming Home», er så godt som alle sporene minneverdige opplevelser, men spesielt «Yeah Yeah You Would» med gamlemor Grace Jones, fest-anthemet «Ass on the Floor», Chris Browns hjertevonde «Yesterday», «Loving You No More» med Drake, og selvfølgelig den Usher-sexy «Looking For Love» (som er alt Atlanta-sangerens eget album burde ha vært) må nevnes. Skal jeg peke på noe som helst annet enn det nevnte makkverket «Coming Home», må det bli at man faen meg har å gi Bilal mer ansvar enn å være bakgrunnssanger når man først skal ha med soul-geniet på skiva si. Dette er likevel ikke noe som hindrer Last Train to Paris i å være en av de absolutt beste skivene fra 2010. Og det er jo også årsaken til at vi velger å ha med denne anmeldelsen, selv om det har rukket å bli 2011. Mathias Rødahl


BEST AKKURAT NÅ

I-OCTANE My Life.. The Next Chapter (IMPORT)

Befriende lite retro. Moderne reggae med rastabudskap har ikke hatt sin aller beste periode på Jamaica de siste årene. I hvert fall av det litt mer rufsete slaget, artister som Tarrus Riley og Romain Virgo har ledsaget en etterlengta revitalisering av tradisjonell reggae. Etter en ekstremt bra start på det nye årtusenet med artister som Buju Banton, Capleton, Sizzla og Anthony B i spissen ble det nesten for mye av det gode ei stund. De var selvsagt egentlig overlevninger fra 90-tallet, og avlet igjen en generasjon med rastaartister med noe varierende livsgrunnlag. Hvor er Fantan Mojah og Mr. Perfect i dag? I-Octane er uten tvil den viktigste artisten i sjangeren på mange år. Han har enda ikke fått den store hypen i Europa, men det er stort sett fordi at han i motsetning til for eksempel Fantan Mojah er gigantisk på Jamaica, og ikke trenger å overleve på pigmentfattige reggaeprodusenter med euro på innerlomma. For det er det en stor del av de såkalt kulturelle artistene gjør. Ikke at det er noe galt i det, nøyaktig samme ting skjer i og for seg i hiphop. I–Oc-

5

INGER LISE HAMMERSTRØM ARIEL PINK’S HAUNTED GRAFFITI Before Today I mangel av flere eksentriske pønkfolk utgivelser tar jeg med meg denne inn i 2011 også. THE LIONHEART BROTHERS Matters of Love and Nature O jævlar, hvilket comeback! CROSBY, STILLS & NASH Crosby Stills & Nash Endelig fikk jeg en riktig inngang til dette stjernelaget. «Helplessly Hoping» gikk rett hjem, og ga meg ståpels og tårer i øyekroken. STINA STJERN Days Like Waves Singelen «Even So» lover godt for den kommende plata. Produsert av et par løvehjerter, så jeg setter min lit til at Stinas vakre støypop kommer til sin rett.

tane er likevel noe annet. Det er noe befriende lite retro over det I-Octane gjør. Riddimsene som benyttes er dagsferske, og ikke bare gjenskapte gamle Studio 1-rytmer, og selv om han har en slags Jah Cure-aktig stemme, høres han også hjemme ut mellom dagens største dancehallartister. Vybz Kartels hovedprodusent Russian sin emofiserte r’n’b-dancehall passer han som dreads i rastalue, og han har en slags atonal post-Mavado-dreis som er melankolsk, frastøtende og innbydende på samme tid. My Life er hans første album, eller slik det gjerne er med 99 prosent av reggae, hans første samling av låter. I-Octanes låter har en type subtil melodiføring som gjør at det ved første gjennomlytting fremstår lettere anonymt og monotont. Lar du det synke inn avdekker imidlertid noen knallsterke låter seg. Jada, det mangler flere av hans store hits her. Jada, det fins et kjedelig øyeblikk eller to. Neida, det har ingenting å si. Som introduksjon til I-Octane som artist funker det mer enn bra nok, og karakteren gjenspeiler mere I-Octanes kvaliteter som artist en My Life som nøye sammensatt albumopplevelse. Jørgen Nordeng

BRODER DANIEL Cruel Town Ettersom det lovende norske plateåret ennå ikke har kommet i gang, søker jeg tilfredsstillelse i en gammel klassiker fra søta bror.

GHOSTFACE Apollo Kids (DEF JAM)

Sterkeste kort i stokken. Han er Wu-Tang Clan sitt desidert sterkeste kort på nyere tid, og er noe så sjeldent som en lyricist som konsekvent leverer solide album – år etter år. For mens det legendariske rapkollektivet i sin helhet ikke har klart å holde seg relevante, og de hver for seg slipper album som verken lever opp til gammel storhet eller hva som forventes av et album som er sluppet etter 2007, viser Ghostface Killah gang på gang at han ikke bare kan konkurrere låtmessig mot dagens hotteste rappere, men også gjenskape magien vi husker fra skiver som Iron Man, Supreme Clientelle og Bulletproof Wallets. Der hans forrige skive, Ghostdini: Wizard of Poetry in Emerald City var et R&B/ soul-inspirert stykke moro, tar Ghost det denne gangen tilbake til rap i sin reneste form med Apollo Kids, som ustrategisk nok dukket opp i butikkhyllene da de fleste var ferdig med å ramse opp musikkåret 2010. Dette førte til et marginalt førsteukesalg på bare 13.000 eksemplarer i USA, men hvem bryr seg vel om det når Ghost har vært så hyggelig å samle en overveldende gjeng med kjente og kjære rapvenner som Killah Priest, GZA, Busta Rhymes, Cappadonna, Joell Ortiz, The Game, Jim Jones, Black Thought, Sheek Louch, U-God, Raekwon, Redman og Method Man på tolv glimrende hiphop-låter? Og i en verden hvor kjedelige tekster har blitt regelen framfor unntaket i den kommersielle delen av rap, sørger Ghostface selvfølgelig for at du trekker på smilebåndet gjennom hele albumet med sine alltid like lættise linjer («Yeah, I cheat and I fuck other bithces/ Ya’ll just lame, sucka for love ass niggas»). Hvis ikke Apollo Kids hadde blitt sluppet helt på tampen av 2010, skal jeg love deg at denne hadde vært på flere favorittlister. Mathias Rødahl

5

THE LIONHEART BROTHERS Matters Of Love And Nature (RACING JUNIOR 2011)

Ut av Kirsebærdalen. Med Dizzy Kiss etablerte The Lionheart Brothers seg som et sofistikert poporkester i et Beach Boysmøter My Bloody Valentineslandskap. Den var snill nok for hitlistene og farlig nok til å vekke respekt i de musikalske kretser. Uttrykket beveget seg likevel aldri utenfor den varme Kirsebærdalens grenser. Til det måtte det til to års inspirasjonskarantene før løslatelsen kom og Matters of Love and Nature var et faktum. En seks spors plate med kompromissløs, uforutsigbar og manipulerende dommedagspop som reflekterer et band med høye ambisjoner og stor kreativt kapasitet. Den store variasjonen i låtene, kombinert med vekslingen mellom et melankolsk og dystert lydbilde og den snille løvehjertepopen viser et band som tør å nærme seg de farlige grensene, og utforske nye landskap. Og akkurat som Astrid Lindgren med Brødrene Løvehjerte ble anklaget for å ha gitt ut en uansvarlig og forferdelig bok som oppfordret til selvmord, risikerer nok The Lionheart Brothers også å støte fra seg en del tidligere fans. MoLaN er en plate som hensynsløst bryter kontrakten med discopopfansen fra Dizzy Kiss. Den åpner lett og gjenkjennelig med «In the woods», en klassisk oppbygd poplåt i Lionheart-style,

6

og etablerer med det lytteren i landskapet, men det er først når den avløses av ti minutter lange «The Drift» at den rister av seg tvilerne. Med et lett og manipulerende poparrangement i bunnen trekkes de gjenværende motvillig inn i en drøm som de ikke kan avgjøre om er et mareritt eller ikke, men som de velger å bli i. «Singing Aura Lee» omfavner deg med den klaustrofobiske følelsen av å være fanget i et vakuum mellom to drømmeplan. Det et vakkert, apokalyptisk, og skremmende, men du er for nysgjerrig på hva som venter bak neste riff til å backe ut her. Og som en belønning eller straff, alt ettersom, trekkes du ned på et tredje plan, og selv om det er uutholdelig, og du lengter tilbake til den trygge virkeligheten, vinner du nytt mot, og lar deg berolige av det trygge og vakre løvehjertekoret. Siden avløses du av singelen «The Desert» som like gjerne kunne vært å finne på den siste Serena Maneesh-plata, og løfter deg med lett 3.50 pop. For så å belønne deg med den vakreste avslutningen i «You should never have looked» som like gjerne kunne vært avslutningssporet på en dommedagsfilm som overraskende nok ender godt. MoLaN er et bevis på at The Lionheart Brothers har å holde seg til hverandre i fremtiden og fortsette å føde fedrelandet musikk som det kan være stolt av i internasjonal sammenheng. Jeg heier på spellemannpris! Inger Lise Hammerstrøm

Nå tennes tusen julelys. Hver gang du kjøper et produkt fra Nitedals går mellom 3 og 10 øre til et humanitært formål gjennom Hjelpestikkefondet.

1/2011

73


Hvem fant på det ræva ordspillet i tittelen? Suck my ass.

BEHARGELIG ALVOR DESTROYER Kaputt (MERGE/IMPORT)

Tilværelsens veldig så fornøyelige letthet. Destroyer er sånn et artig bandnavn, det gir noen assosiasjoner som er så langt ifra det faktiske musikalske produktet som det går an å komme. Det er et fint metall-navn, men Destroyer lefler ikke med denslags. Faktisk lefler de med det absolutte motstykke, så smooth pop som det går an å forestille seg – Kaputt er en odyssé av silkemyke lyder. Fra 70-tallets fm-rock, via smooth jazz, og til slutt innom fløyelsglatt new romantic-pop, Dan Bejar – som er Destroyer – behersker det hele til fingerspissende. Nå har nok denne anmeldelsen allerede fremmedgjort en del lesere. Dessverre er det mange som deler Will Sheff fra Okkervil River sitt syn på denne musikken, det at den er djevelens eget produkt, og at den er soundtracket som spilles i det helvetes flammer puster deg i nakken. Vel, hvis dette er galt, så

6

B ERGEN

vil jeg ikke være god. Destroyer er gjerne det glatteste på denne siden av Sade, men det er så mye, mye mer til Kaputt enn balsammusikk som stryker deg medhårs. Bejar har en vanvittig forståelse av musikkhistorien og en fantastisk evne til å kontekstualisere denne. Når han denne gangen tar fatt på den smoothe musikken, så er det i homagens øyemed. Dette er en utilslørt hyllest til romantikken, til håndverket, til et uhemmet føleri som liksom virker malplassert i en moderne kontekst, men som Bejar formidler upåklagelig. Og det er gjort uten ironi, uten distanse, og i fullt, beundringsverdig alvor. Kaputt innledes av singelkuttet «Chinatown». En fantastisk fm-rock pastisj som nesten fremstår som en sedat versjon av Gerry Raffertys «Baker Street», bare bedre. Bejar tematiserer et forhold som ikke kan vare: «I can’t walk away, you can’t walk away», crooner han, akkompagnert av dekadente saksofoner og en kvinnelig kumpan ved navn Sibel Thrasher, som synger kliss likt (vår egen)

Elvira Nikolaisen. «Chinatown» er et mesterlig åpningskutt, det setter tonen for resten av plata, hinter om hva vi kan forvente, og pirrer interessen til det maksimale. «Blue Eyes» tar det litt ned igjen, i den forstand at det bare er en strålende poplåt. På «Savage Night At The Opera», viser Bejar litt av bredden på lerretet sitt. Her er det en tydeligere 80-tallsfølelse, det kanaliseres ABC og ny-romantikk, men fortsatt på en sedat og destroyeresk måte, det tar aldri av. Bejar utforsker alle kvalitetene som ligger i denne musikken han elsker, men på sin egen, idiosynkratiske måte. Han benytter seg glitrende av de triksene som funker, men dropper de som ville gjort prosjektet for åpenbart. Det føles nesten fåfengt å skulle peke ut høydepunkter her, i den forstand at plata er et eneste stort ett. Men singelkutt nummer to, «Kaputt», kan muligens fremheves. Den er vel den låten som tydeligst artikulerer det som må sies å være platas overordnede tematikk. I Pitchfork ble den beskrevet som

INK SENTER AS, C. Sundts gt. 33, 5000 Bergen, tlf. 55318890 mob. 40102771, www.bergeninksenter.no , mail@bergeninksenter.no org. nr.994600532. Medlem av U.E.T.A. (United European Tattoo Artists)

74

1/2011

en moderne versjon av Leonard Cohens Death Of A Ladies Man. Og det stemmer, dette er en playboys siste dekadente svanesang, «Kaputt» tydeliggjør dette. «Waisting your days, chasing some girl, okay, chasing cocain, through the backrooms of the world, all night», synger Bejar innledningsvis, og følger det opp med linjer om forloren popstjernestatus og svunne drømmer. Det er en fantastisk fortelling om ting som ikke gikk som det skulle. Kaputt føles på mange måter fjern, all den tid den formidler historier om dekadente kjærlighetsforhold og popstjerner som ikke får det til. Men Bejar formidler det på en måte, og i en kontekst, som får det til og føles så menneskelig, han gjør på mange måter det samme som Kanye West gjorde på sist album: Han formidler og setter lytteren inn i en absurd livsstil og virkeliggjør den på en måte som gjør at den (mot alle odds) sier noe pregnant om våre egne liv. Det føles viktig, og substansielt å lytte til Destroyer. Håvard Ringen


BEST AKKURAT NÅ

treer til en svak firer. Beklager om jeg sådde splid i bandet nå jenter, men dere er vel først og fremst artister og ikke drama queens? Ehhh. Og med det ønsker jeg Norma Sass lykke til på ferden, og håper forbannelsen snart opphører. Inger Lise Hammerstrøm MOGWAI Hardcore Will Never Die But You Will

JØRGEN NORENG KILLER MIKE Burn Han har en klassiker i seg, bare Big Boi eller noen gir han sjansen. SHY FX FEAT. KANO ETC Raver (MJ COLE REMIX)

This is England. TECH N9NE Bad Season Mixtape Din favorittrappers favorittrapper får snart respekten han skal ha. Takk til XXL og Whoo Kid for å hjelpe til. CHAN DIZZY Strange Face, No Sell Out, Hello Badmind Ikke kjempemye spennende på dancehallfronten, men han her var funniest nykommer i fjor. BRUNO MARS/DAMIAN MARLEY Liqour Store Blues Jada, begynner å bli gammel, men hvorfor er ikke dette den største reggaelåta siden «Come Around»?

NORMA SASS Hunting for Treasures (BAUTA/TUBA)

Potensialforbannelsen. Med to sterke plater på anmeldersamvittigheten denne måneden kan jeg ikke unngå å anmelde Norma Sass i lys av dem. Spesielt ikke uten å se bort fra våre landsmenn i The Lionheart Brothers. Jentene har siden Zoom-seieren i 2009, blitt omtalt som et lovende band med stort potensial, og når de nå kommer med debutalbumet, er det på tide at det forløses. Hvilket det for så vidt gjør. Med sjarmerende, inviterende og sommerlige poplåter fremført med The Glenton Raknes sensuelle og sterke vokal har «Hunting for Treasures» et låtmateriale som kommer til å gå rett hjem hos festivalfolket denne sommeren. Hadde de bare hatt en mer ferdigutviklet kritisk sans, og kuttet fra elleve til åtte-ni spor, og puttet de resterende låtene i potensialboksen, kunne dette vært en langt sterkere debut. Mens «So hip they’re hopeless», «Japan», «Robbery» og tittelsporet fremstår som sterke poplåter med stor publikumsappell blir de andre å regne for fyllstoff. Og seks av elleve låter er i overkant mye fyll. Problemet er egentlig ikke at de ikke er gode nok, men at det blir for likt, og med det avslører de en uutviklet musikalske selvinnsikt de kunne spart seg for ved å kutte noen låter. Men nå skal ikke jeg forsvare plata for det den burde hatt, og hvor bra den hadde vært da. Som alle andre debuterende unge band, må Norma Sass stå for det de har levert, og da kan de ikke få påtaleunnlatelse bare fordi de er unge og lovende, for det var også Lionheart Brothers, Sissy Wish og Susanne Sundfør, for å nevne noen, den gangen de debuterte, og sanket toppkarakterer i landets musikkredaksjoner. Dette betyr på ingen måte spikeren i kista for jentene, jeg kommer til å følge med dem enda noen år, og det er jeg sikker på at fansen også vil gjøre. Som nevnt har de tross alt en fantastisk vokalist som kan hevde seg mot de fleste av våre kvinnelige vokalister, og med henne løftes plata fra en

4

(ROCK ACTION / VME)

Døv-metall. Ved første øyekast virker det som om alt er ved det gamle her hos Mogwai. Coveret er nydelig, plata er bedre titulert enn noen i 2010 og låttitlene varierer fra det gode til det hysterisk morsomme. Nå er det mange herrens år siden sist gang jeg gledet meg over en Mogwai-utgivelse, men dette virker oppriktig talt veldig lovende. Og det starter bra, i klassisk Mogwai-stil. Førstesporet, «White Noise», er alt annet enn tittelen hinter om. Her er vi umiddelbart tilbake til gamle dager, fullstendig blottet på forsøk på «å gjøre noe nytt», og det høres veldig bra ut. Låten evner aldri å være fullt så emosjonell som Mogwai på sitt beste, men den gir forhåpninger om at plata kan være av gammel klasse. Dessverre kommer den første fallgruven allerede på andresporet. Her blir vi servert et slags kraut-oppkok som kanskje aldri burde blitt servert. God kraut er en kunst, fortreffelig når det mestres, dørgende kjedelig når det ikke gjør det – som «Mexican Grand Prix» dessverre er et eksempel på. Det skal sies at Mogwai gjør en hel del riktig på Hardcore Will …, men ofte går de seg også litt vill. Det skurrer for eksempel når de på mer eller mindre smakløst vis prøver å illustrere at de har noe som helst form for baller. Det henger tungt, men det er grotesk og føles nærmest overgripende («San Pedro»). Men heldigvis er det ting som er ved det samme gamle også her: Mogwai har alltid mestret kontrasten mellom det stygge og det vakre, og denne teften viser de at de fortsatt besitter. Denne kontrasten er best når den blir utspilt i løpet av én låt, men det fungerer også i spennet mellom «San Pedro» og «Letters To The Metro». Den sistnevnte blir stående tilbake som vakrere og mer substansielt emosjonell enn den egentlig er, kontrastert opp mot brutale og stygge «San Diego». Men én fantastisk låt (og et par gode) er ikke nok til å redde Hardcore Will … Summa summarum så ender platen opp med å fremstå som den kommer fra et band som sliter med å produsere friske idéer, og som samtidig er motvillige til å ty til de gode de hadde tidligere i karrieren. Det er jo klart at et band skal utvikle seg, og vokse, men det må ikke skje på bekostning av den musikalske kvaliteten. Og det er et gjennomgående tema her: Mogwai fremstår som best når de ser seg bakover og som verst når de prøver «å gjøre noe nytt». Håvard Ringen

3

SOCIAL DISTORTION Hard Times And Nursery Rhymes (EPITAPH)

Intet nytt under solen. Ingenting er overraskende med Social Distortions nye utgivelse. Ikke platetittelen som nok en gang reflekterer rockelivets beinharde sider, ikke låtoppbyggingen med drivende, tunge og skitne gitarer i bunnen av vers, refreng, vers og en dæsj «yeah, yeah», ikke de selvmedlidende låtene om knuste hjerter, bitterhet og livet i arbeiderklassen, ikke den obligatoriske countrycoverlåten, denne gangen Hank Williams «Alone and Forsaken». Det eneste som kan tilskrives av nytt til deres syvende plateutgivelse er at det er mer rock og mindre punkrock. Der Sex, Love and Rock ’n roll og White Light, White Heat,

4

White Trash var hakket hvassere med både låter og tekster, føles Hard Times and Nursery Rhymes som den henger litt bakpå og aldri klarer å komme opp til det nivået. At tempoet er roet ned, er jeg sikker på at er et bevisst valg, men med det kommer tekstene bedre frem, og når de preges av ukriktiske rim og klisjéfylte historier blottstiller Mike Ness og co sin akilleshæl, eventuelt styrke, døm selv: «Put he pedal to the metal, baby turn the radio on, we can run to the far side of nowhere». Når det er sagt, så skal man ta Social D for hva det er, pur rawk ’n roll. De har holdt dette rockelokomotivet gående i snart 30 år, og akkurat som sin åpenbare inspirasjonskilde, Bruce Springsteen, har de lyktes å opparbeide seg en trofast fanskare som bare fortsetter å vokse. Nettopp det kan de nok takke den trygge forutsigbarheten sin for. I en god blanding fengende låter med nerve treffer de alt fra gamle rockegubber til pønkejenter og gutter, og fyller store konsertarenaer. De skal ikke beskyldes for å ha funnet opp kruttet, men de har funnet en rockeformel som ikke krever fornyelse. Hard Times … oppfyller den formelen på alle måter, med bad ass-røsten bærer Mike Ness deg gjennom nok en klassisk rockeskive. Er du en svoren Social D fan, kan du trygt investere i denne utgivelsen, vær imidlertid forberedt på at den trenger et par runder ekstra i spilleren før den sitter. Etter det vil nok «Diamond in the rough», «Machine gun Blues» og «Bakersfield» få sine fortjente ekstrarunder. Som ekte rockelåter treffer de hjerterota og frister deg til å spille de om att og om att. Har du ennå ikke blitt introdusert for bad assene fra California, er nok de to foregående platene å anbefale som inngangsport. Skulle du bli hekta, er det ingen grunn til å frykte at utgivelsene stopper med denne plata. Som mr. Ness lover på siste låt («Still Alive»): «I’ve been to hell and back/I ain’t fallin off this track». Her kommer det flere leveranser av selvmedlidende Californiarawk så lenge det er liv i skrotten. Intet nytt under solen der, altså. Inger Lise Hammerstrøm

Armen min er ikke så tynn, det er bare en optisk ”illusjon”.

BEST AKKURAT NÅ

HAHAHAHA JAA9 & ONKLP Lasse (SONY MUSIC)

HÅVARD RINGEN JOHN OLAV NILSEN & GJENGEN Hundeår (VOICES OF WONDER / VME)

Heroin + kjærlighet + pop = magi, viser det seg. JAMES BLAKE James Blake (ATLAS/A&M / UNIVERSAL)

Stendahlsyndrom! Jeg får ikke puste! THE GLUE Still Loving You (HTTP://SOUNDCLOUD.COM/ THE-GLUE)

Hvem faen er The Glue? DESTROYER Kaputt (MERGE / IMPORT)

Hvis ikke James Blake er årets album, har vi jo alltids Destroyer. HERCULES & LOVE AFFAIR My House (MOSHI MOSHI / TUBA)

Oioioi, tilbake i god form gitt. Fin video og.

Skratten sitter løst, men det hadde vært kult med litt alvor også. I år har Jaa9 og OnklP bestemt seg for å gjøre noe så 2011-ish som å slippe to EP-er i stedet for et fullt album. De to utgivelsene heter Lasse og Geir (kommer i mars), og er selvfølgelig inspirert av Wam og Vennerød-filmen med samme navn fra 1976, som de to gladgutta fra Lillehammer mener å kjenne seg igjen i. Men selv om «stuntet» med å gi ut to korte utgivelser for å drøye album-feelingen for de mer og mer musikalsk historieløse og illojale kidsa tilhører en ny del av musikkindustrien, er det ikke noe særlig annet ved Lasse som tilsier hverken trendy eller nyskapende. Og for mange er nok akkurat det en positiv ting. Spesielt Jaa9 & OnklP-fansen som har fulgt de to kompisene siden deres legendariske Bondegramatikkmixtape i 2003, og som ikke kunne ha brydd seg mindre om den stadig mer utbredte technobeat-trenden norsk rap er inne i. I likhet med forrige skive, er det nok en gang den hyggelige Mossingen Mats «Slipmats» Lie Skaare som sørger for størsteparten av beatsa, som på store deler av Lasse byr på et ganske 80-tallsinspirert funk-sound (tenk «Partysvenske»). Personlig kunne jeg ha vært

4

forruten akkurat det, siden det blir litt for mye tjo og hei-feeling over denne biten av skiva, og siden jeg ikke er spesielt glad i «tøyserappingen» som norsk hiphop merkelig nok alltid har virket å være veldig tiltrukket av. Ikke at Jaa9 og OnklP tøyser med musikken sin, men med tanke på spesielt sistnevntes overlegne talent på mikrofonen, hadde det likevel vært stor stas å se gutta steppe opp med litt mer voksne og reflekterte låter framover. Et godt eksempel på at gutta mestrer nettopp dette, er jo den fantastiske singelen «Konfliktsky» fra fjorårets Sellout!, og vi får dessuten også en liten smakebit på Lasse-sistesporet «Du eller jeg», men ellers blir det for det meste fest, røverhistorier og skratting. Og det synes jeg er litt synd. Alle som kjenner Pål, vet at fyren har en historie det hadde vært sykt interessant å høre i en litt mer alvorlig og utleverende sammenheng, så dette får være en oppfordring til å bruke det udiskutable raptalentet til å vise fram nettopp den siden ved seg selv, i stedet for å safe med mer party-orientert musikk. Altså, jeg forstår at ralle-anthems som «Ut av byen» og «Partysvenske» sikkert er morsomt for vorspiel og P3, men det er likevel først på det nevnte sistesporet, og ikke minst den Nasty Kutt-produserte bangeren «High Five» at 9 & P virkelig viser fram hvorfor de tilhører toppen av det norske raphierarkiet. Mer av det hadde vært kult. Mathias Rødahl

1/2011

75


r e t t e l l i b o n i k Vinn izzafest og p amilien*! f e l e h for ilie? rne fam

mode rie! t s e m rges familiehisto o N u d ste Har in sprøe lder og by til 1 01 n, a rie, nav n 28. februar 2 Fortelnl d o t is h din ne

Send in @sfnorge.no in t på e bli lagt u il v modern e n torie * este his film.no* De sprø sider www.sftt våre ne Min senile tante så et massasjeprogram på tv og lærte seg der at hun måtte finne noe hardt og banke seg forsiktig med. Det eneste hun fant var en hammer! Vi var sjokkerte når vi trodde hun hadde blitt slått! Ingrid 32 år, Hurum

Første gang pappa skulle møte kjæresten min sto han og ventet i oppkjørselen med sverd og truet med å drepe ham om han kom ut av bilen! Isabelle 28 år, Hamar

FILM 127 TIMER Regi: Danny Boyle I rollene: James Franco, Kate Mara, Amber Tamblyn Det er ikke ofte man nøler med å anbefale en film som er såpass toppkalibrert som denne, men altså, her risikerer du å sitte igjen med noen nasty bilder på netthinna som er vanskelige å bli kvitt. Ikke så mye fordi Boyle spekulerer i sjokket, men fordi det er alt for vanskelig å fortrenge at dette er gjenfortellingen av historien om Aron Ronstons skjebnesvangre canyon-utflukt i Utah i 2003. Milevis fra folk faller Ronston neddi en sprekk, og ender med høyrehanda godt kilt fast under en urikkelig stein. Øyeblikket der det går opp for vår helt hvor totalt kjørt han er, er så fenomenalt gjengitt av James Franco at ståpelsen ikke legger seg før rulleteksten og de 127 timene er tilbakelagt. «En actionfilm hvor helten ikke beveger seg», slik lyder regissørens egen tagline, og sammenligningen med fjorårets Buried er opplagt, selv om 127 timer på ingen måte sverger til en misforstått uttrykksmessig minimalisme. Vi plasseres fra første stund i et univers av penetrerende sanseinntrykk, ikke minst i et effektivt overdrevet lydbilde, og suspensen bygges rundt minimale detaljer som viser seg avgjørende for liv og død. Som vanlig med Boyles prosjekter, oser det av sjelden filmisk krea-

5

tivitet og visuelt overskudd, og ganske mye desperat humor. Noe som ikke bare blir en emosjonell trykkventil, men som holder monotonien milevis unna i de 94 minuttene med forventingsterror i Francos selskap. Maria Moseng Premieredato: 11. februar BURLESQUE Regi: Steven Antin I rollene: Christina Aguilera, Cher, Kristen Bell Bland Showgirls med litt Chicago, Cabaret og en flau smak av selveste Coyote Ugly, og strippingens svar på Haute Couture har fått sin hyllest i Burlesque (kle og te deg som en dansende glamourmodell uten å miste integriteten). Filmen er likevel mest laget for at Christina Aguilera («that slut with the mutant lungs», som hennes rivalinne sier det) skal kunne få debutere som skuespiller i en rolle der hun kan spille seg selv. Filmen åpner også for et comeback for Cher, som vanlig komplett umulig å bestemme alderen på. Her: en blanding av gammel horemamma og Angelica Houston i Adams Family. Cher og Aguilera henholdsvis smyger og vrikker seg over lerretet som to voksede, plastisk opererte dragqueens i en amerikansk mor/datter- konkurranse. Det dypeste øyeblikket mellom de to er scenen der Cher sminker Aguilera og konkluderer med innsikten «det kosmetiske ansiktet er et kunstverk» – en scene så mettet med ufrivillig ironi at den nysminkede måpingen til stygg/pene Aguilera gjør deg så deppa at du får lyst til å kauke «Beautiful» med autotune. Hovedproblemet er likevel det totale fraværet av en engasjerende historie. Ingen virkelig konflikt,

zafes

Dama mi er mye eldre enn meg. Fattern er crazy, ble sammen med dattera hennes. Koko! Kjell 24 år, Drammen

www.sf-film.no

76

1/2011

t hos

Peppe s! *Spis så my e pizza min.v du vil ann (0 + 1 st ,4l) pe 5 pers k r pers oner. . f o r inntil Kinob illetter går til SF No en av rges k inofilm er. ** Info rmer i mailen ønske dersom r din h istorie du ikk e publis ert.

ENTER THE VOID Regi: Gaspar Noé I rollene: Nathaniel Brown, Paz de la Huerta, Cyril Roy Mind-blowing! I mangel av et dekkende norsk ord. Og mye mer det egentlig ikke vits i å si. Så kan man jo spørre seg om dét er synonymt med at filmen er så viktig. Eller dyp. Eller i det hele tatt bra. Vel. Kanskje ikke. Uten at det spiller all verdens rolle. For bare helt sjelden er det så lett å anbefale en filmopplevelse som når Gaspar Noé inviterer oss med ned i avgrunnen. I enda større grad enn i Alene mot alt og Irreversible ligger her en banal og melodramatisk historie i bunn: To små søsken mister foreldrene som barn og sverger å holde sammen – for alltid, uansett! Men om handlingen har eskalert, er formen sprengt ut

6

BEST AKKURAT NÅ

2

Å så sinna!

Vinn p iz

ingen viktige mennesker, ingen stor kjærlighet og hold deg fast: INGEN sex. Burlesque-parolen «Se men ikke røre» skaper vitterlig en klam, urørlig hånd som hviler én centimeter fra hjertet ditt til siste finale i pupper, vrikk og sang. Synnøve Macody Lund Premieredato: 28. januar

av alle proporsjoner: Psykedelia møter barokk møter noir sentrert rundt sex og dop i voldsomme kvanta. Som du kanskje har registrert, befinner vi oss på toppen av karakterskalaen. Og om du spør deg om det bare er fordi det er så mye av alt, så vel: Ja, langt på vei. I en tid hvor alle tror de har sett alt, hvor det nærmest er vitenskaplig bevist at mediet var tømt for muligheten til å overrumple, sparker altså Gaspar inn en vegg og viser at vi tok feil. Hvilket han fortjener all mulig heder for. Og når det er sagt: Det krever en ekstrem beherskelse å lage en så ballstyren film som dette spetakkelet. En personlig triumf for Noé – og en fest for alle oss andre. Gaute Brochmann Premieredato: 27. januar (Cinematekene)

SYNNØVE MACODY LUND BLACK SWAN Regi: Darren Aronofsky You won’t know what hit you. KONGENS TALE Regi: Tom Hooper Britene gjør det igjen. En klassiker fra første flimmer. FJELLET Regi: Ole Giæver Jeg sier det igjen; takk Gud for Ellen Dorrit Petersen.

EN MANN SOM SKRIKER Regi: Mahamat-Saleh Haroun I rollene: Youssouf Djaoro, Diouc Koma, Djeneba Kone, Heling Li Vi er ikke akkurat bortskjemte med afrikanske dramaer på kino her på berget, så man kan jo fristes til å legge velviljen til, men til det står denne filmen for støtt på egne ben. Om enn litt shaky, mest fordi dialogen veksler mellom å være minimalistisk og autentisk noen ganger, og andre ganger teatral. Langt på vei forløper imidlertid det stille dramaet i sin egen distanserte, fortellermessige eleganse. Vi er i Tsjad, hvor den aldrende svømmemesteren Adams stolte jobb som badevakt er truet av hotellets nye kinesiske eiere. Hva som verre er, sønnen Abdel seiler opp som konkurrent, og et kjærlighetsfullt far-sønn forhold muterer i en sørgelig historie om svik og misunnelse. I gatene truer borgerkrigen, og når myndighetene etter hvert krever enten cash eller muskler, er det fristende for Adam å melde sønnen inn. Og det er etter hvert som nettet knyter seg, og familiedrama blir til krigsdrama, at den distanserte fortellerstilen rett og slett blir litt for nøktern for sitt eget beste. Karakterene forsvinner under vår emosjonelle radar, og den tragiske forsoningen blir dermed for påtatt sentimental. Det som starter som en elegant analyse av mannlig stolthet, ender dermed som en klønete, og ganske selvsagt, kritikk av krigens vold på folkevettet. Maria Moseng Premieredato: 18. februar

4

KONGENS TALE Regi: Tom Hooper I rollene: Colin Firth, Helena Bonham Carter, Geoffrey Rush, Derek Jacobi, Robert Portal Filmen som omsider skal besørge «Mr. Darcy» med en overmoden Oscar, er en noe besynderlig forening av sportsfilm og kostymedrama. Og, naturligvis, en sann historie! Vi er i 1930-tallets England, gradert i kledelig gråblå palett, og Albert, den aldrende monarkens sønn, sliter med et sosialt handicap som er av den kjipere sorten. I sær når radiomediet har gjort sitt inntog og tvunget monarkiet til å omfavne verbal promovering. Med sin hjelpeløse stamming er prinsen tvunget til å holde seg i kulissene, og siden han ikke er fremst i arverekka, er ikke det et egentlig problem. Helt til kongen dør, og storebror truer med å

5


TITS or GTFO

iansen basert på To re regi st ian Kr ist

renbergs roman Charlotte

Isabel Hansen

REDTÅSPISSGEFUHL BLACK SWAN Regi: Darren Aronofsky I rollene: Natalie Portman, Mila Kunis, Winona Ryder, Vincent Cassel Når Aronofsky byder på varene er konfekteska full av mektig, sentimental elendighet, som fort kan parkere seg et sted mellom svelg og drøvel. Likevel, eller kanskje nettopp på grunn av det totale fraværet av subtilitet, er mannens produksjoner ofte gjenstand for hype, og Black Swan er intet unntak. Selv om man kan mistenke at gylne glober, gubber og andre fabeldyr denne gangen først og fremst står i gjeld til Portmans utrettelige dedikasjon til endeløse økter med ballettrening, en autisme nærmest kun overgått av (nei, nei ikke karate-kidden, men) Mark Wahlberg, som visstnok boksa rundt i bakhagen i samfulle fire år som oppvarming til den kommende The Fighter. All eventuell gnål over skuespillkunstens fallitt er da likevel poengløst her, hvor Portman faktisk presterer betydelig mer enn en presisert plié eller to: Hun holder den gradvis rablende ballerinaen på knivseggen mellom gråtkvalt monotoni og overspill, og er i all sin nærmest aseksuelle perfeksjon helt glimrende castet. Heldigvis. For dette kunne fort blitt en banal affære som påkalte lite annet enn gamle, kjeie minner. Jeg er blant de som syntes junkie-musikkvideoen Requiem for a Dream er en av tidenes oppskrytte, og plasserer lett det sensasjonalistisk trauste melodramaet The Wrestler i samme kategori. At den aktuelle «fortolkningen» av Svanesjøen, om man må bruke regissørens egne ord, er både stilmessig svulstig, tematisk overtydelig, og omtrent like tilbakeholden som en tåkelur, er derfor ingen overraskelse. Premisset er heller ikke påfallende originalt: Den skjøre ballerinaen får drømmerollen, men strever noe voldsomt – ikke bare med prestasjonspress, kontrollerende mor, streng trener og kompetitivt miljø. Men med å slippe løs libidoet uten å slippe ånden ut av flaska, og spøkelsene ut av hjørnene. Det handler om å finne balansen mellom engel og djevel, sort

5

svane og hvit svane, virkelighet og fantasi, frisk og gæren, og så videre. Symbolikken er tilsynelatende enkel, og det er absolutt noe pompøst over filmens insistering på det voldsomme dramatiske potensialet i en strengt tatt ganske konvensjonell konflikt, hvor livet på scenen speiler seg i livet bak scenen, og vice versa, helt til det hele går rundt i tull. Diagnostiseringen av kunstnerisk disiplinering med morskomplekser er gjort atskillig mer særpreget forstyrrende i Hanekes Pianolærerinnen, og vår Portman-ballerina nærmer seg her mer den stumt androfobe Catherine Deneuve, for de som har sett Polanskis Repulsion, et åpenbart forbilde for Aronofskys psykothriller. Dialogen er sjelden god, den er faktisk til tider ren såpe. Samtidig er det egentlig ingen grunn til å tro at realisme her står øverst på Aronofsky liste over ambisjoner, og dette er for så vidt ingen snakkefilm, men heller en film som skriker og stønner i filmspråk – lys, skygge, rytme, her er det ikke minst påkalt å nevne kinematograf Matthew Libatiques heftige paranoiafoto. Og der ligger jammen også filmens solide substans: Ren, rå og spekulativ ekspresjonisme som ikke analyserer et psykologisk tilfelle, men menneskelige drifter manifestert i en kompleks kunstform: Mange har sagt at dette ikke er en film om ballet, men det er nøyaktig det det er – en filmatisk konsekvens av ballettens grunnleggende motsetningsfulle estetikk. Romantiserende: Det disiplinerte apollinske mot det ukontrollerte dionysiske, lidenskap formidlet gjennom beherskelse, spontanitet der enhver bevegelse inngår i et predeterminert mønster. Og eksistensielt: Ballettstudioets endeløse speilsal, reduksjonen av identitet til kropp, kropper til synkronisert elitisme. Billedliggjort med en konsekvens som er drevet like langt utfor stupet som den stakkars plagede ballerinaen. Dekadent, pretensiøs – men likevel rett så uimotståelig og overraskende underholdende – galskap. Maria Moseng Premieredato: 4. februar

på kino 11. februar www.facebook.com/jegreiseralene sedvanlige pompøsitet, spiller på underfundig komikk, rødglødende kjemi, og ikke minst, Colin Firths underbare sårhet i rollen som stolt, men knekt, prins. Her videreføres den elegante britiske tradisjonen for å plassere karakterer og individpsykologisk drama i en større kontekst, hvor

skildringen av historiske hendelser tjener som annet enn pittoreske, dramaturgiske kulisser. En ganske nydelig og oppriktig inkluderende filmopplevelse, som forsøker å gjøre mye, og som gjør det godt. Maria Moseng Premieredato: 11. februar

motlys presenterer

ROLF KRISTIAN LARSEN * AMINA ELEONORA BERGREM Fotograf

PÅL SVERRE VALHEIM HAGEN * INGRID BOLSØ BERDAl * tRINE WIGGEN * MARTE AARSETH * MARKO KANIC * HENRIETTE STEENSTRUP * GUSTAF HAMMARSTEN PHILIP ØGAARD Produksjonsdesign TUVA HØLMEBAKK & CAMILLA LINDBRÅTEN Kostymesjef SOFIE RAGE LARSEN Lydsjef MORTEN SOLUM Lyddesign GISLE TVEITO Komponist JOHN ERIK KAADA Klipper LARS APNESETH line producer mina holdhus produksjonsleder Rebecca Padoin eksekutiv produsent sigve endresen Manus TORE RENBERG Produsent YNGVE SÆTHER Regissør STIAN KRISTIANSEN FINANSIERT AV NORSK FILMINSTITUTT, NORDISK FILM & TV FOND, FILMKRAFT ROGALAND, FILM STORY, STORYLINE STUDIOS, NRK, SANDREW METRONOME OG MOTLYS

1/2011

Design Tank Foto helge hansen

abdisere for å dyrke det frivole livet med sin gudeløse amerikanske elskerinne. Inn med en uærbødig talepedagog som skal coache kongsemnet frem mot rene konsonanter – den umulige oppgaven med velkjent suspens. Og en fornøyelig rad av scener, som i stedet for sportsfilmens

77


– Er vi framme snart? – Nei.

VOI VOI FJELLET Regi: Ole Giæver I rollene: Ellen Dorrit Petersen, Marte Magnusdatter Solem Mye er allerede sagt om Fjellet, ikke minst i herværende avis – symbolet på den nye norske dugnadsånden, de nye kreftene mot etablissementet, opprøret mot kvalitetstradisjonen, disse ting. Det er ikke måte på. Få av disse ordene er nok Giævers egne, han er bare en fyr som ikke gadd vente fem år på å lage film. Og som i stedet tok med en liten flokk med dertil egnende kvalifikasjoner opp på Norefjell, for å lage filmen om to kvinner som forsøker å nøste opp floker fra fortida. Umiddelbart er det heller ikke noe særlig opprørsk over Fjellet, ingen ikonoklasme eller avslørende angrep mot hegemoniet, heller tvert imot – den bare er, i hele sin kompletterte minimalisme. Uten å mane frem den vante velvilligheten som gjerne sniker seg inn

5

78

1/2011

på en stakkars filmanmelder når det kommer til vår nasjonale filmarv. To av norsk filmhistories fineste eksemplarer er laget på fjellet: Arne Skouens Kalde spor (1962) og Erik Løchens Jakten (1959). Sammenlignet med disse er Fjellet en ganske klassisk film, det vil si at den er verken teatral eller modernistisk, men realisitsk, rett og slett. Motsatt en ganske utbredt norsk fortellerform, og litt på samme måte som det gjerne er i virkeligheten, ligger det sentrale like mye i hva karakterene undertrykker, som hva de ytrer med faktiske ord. Så kan det altså se ut som Giæver utfordrer hegemoniet litt likevel. Med en usedvanlig velfungerende dialog. Noe en film med to karakterer og en visuelt begrenset location naturligvis er helt avhengig av. Faktisk er dette i stor grad en film om språket – hvordan det forråder oss, hvordan et enstavelsesord kan bære med seg flere år med frustrasjon, hvordan kommunikasjonen hele tiden bryter sammen og

bygges opp igjen i et forhold. Til å være en film om dyp sorg er dette derfor tidvis overraskende morsomt, nettopp fordi vi gripes av gjenkjennelsens komikk – når Nora og Solveig fåmælt krangler om hvordan man setter opp et telt, eller hvem som har glemt å ta med nok kaffe. Det er ofte et rent studium i passiv aggressivitet. Dette er ikke en film om fjellet, men valget av location er alt annet enn likegyldig – fjellets folketomme åpenhet legger et klaustrofobisk press på jentenes havarerte forhold, over tregrensa er det få steder å gjemme seg. Handlingen består mest av små dramatiske mikrokurver – kjappe stemningsskift, ofte utløst av en feil replikk, mens det kinematografiske blikket på fjellheimen er langt fra Kittelsen eller Tidemand og Gude, verken særlig romantiserende eller demoniserende. Først i de siste avgjørende scenene åpner bildene seg opp, skuer utover, og gir en slags følelse av at situasjonen kanskje kan

beherskes. På toppen venter ingen snøskred, som i Ibsens Når vi døde vågner, bare utsikten. Og en mild antydning til forsoning. Fram til da er panorama i stor grad erstattet med en nær framing, som gjør bredformatsfotografiet unormalt klaustrofobisk, og her er nok a close-up av kvinner som heldigvis kan spille. Ellen Dorrit Petersen er sedvanlig nok en av norsk films mer solide. Det kompenserer langt på vei for den truende mangelen på visuell variasjon, som det minimale oppsettet legger opp til. Bare unntaksvis tipper det over mot det monotone. Det er trist, men ikke trauig, og hovedgrunnen til det er at Giæver ikke dyrker den traumatiske hendelsen som har fått kvinnene opp på fjellet i flashback og subjektive bilder, bare gjør den til et usynlig, men ekte, spøkelse. Da har man den minst pretensiøse, og dermed beste, norske filmen på en stund. Maria Moseng Premieredato: 25. februar


KongensTale_70x100:Layout 1

17-01-11

15:20

Side 1

vinner av Golden Globe BESTE MANNLIGE HOVEDROLLE

En nasjons frykt må møtes med lederskap Vennskap kan overvinne din egen

På Bergen Kino 11. februar Følg oss på www.facebook.com/bergenkino BASERT PÅ EN SANN HISTORIE


Phone… home…

KLARER DU Å HA FLERE FLY I HODET SAMTIDIG? Flygeledere holder styr på flyene i norsk luftrom og gir instruksjoner om blant annet høyder, retninger og hastigheter. Derfor er det viktig å kunne håndtere flere ting på en gang. Kommer du gjennom opptaksprøvene, får du gratis utdanning i USA og lønnet praksisperiode i Norge. Les mer og spill HJELP, JEG VIL BLI FLYGELEDER! på bliflygeleder.no

MIRAL Regi: Julian Schnabel I rollene: Willem Dafoe, Freida Pinto, Hiam Abbass, Alexander Siddig, Vanessa Redgrave, Yasmine Elmasri, Omar Metwally Dette innlegget i IsraelPalestina-konflikten er upolemisk på grensen til det intetsigende, og begynner som en slags biofilm om den velstående palestinske kvinnen Hind Husseini, som åpner et barnehjem for palestinere i 1948. Her ender Miral, omtrent 30 år senere, en opprørsk jentunge som vi etter hvert skjønner er filmens egentlige forteller – i virkeligheten basert på den palestinske journalisten Rula Jebreal. Innimellom disse to følger vi en rekke karakterer, i en springende struktur som mest av alt minner oss om at filmen en gang har vært en bok. Som episodisk ensemblefilm fungerer det aller mest følelsesmessig punkterende. Vi ser idealismen i forskjellige drakter, mens tragedier og følelser snurrer i Schabels aldri hvilende, og ofte litt ufokuserte, billeduttrykk. Fintfølende er det kanskje, men verken helt politisk eller helt personlig engasjert, og man når aldri, som i for eksempel Dykkerklokken og Sommerfuglen, helt ned i nyansene av karakterene hans. Det å skape et historisk og sosialt drama der årene gradvis samles i en eksemplifiserende hovedrolle, ville være en eksemplarisk måte å menneskeliggjøre midtøstenkonflikten på, om ikke ungdommene hadde forblitt brikker i en konflikt som her blir skjematisert på grensen til det fordummende. Da ville jeg heller brukt tida på et gjensyn med Libanon og Vals med Bashir. Maria Moseng Premieredato: 25. februar

3

no . r e d le e g y l f bli

ONKEL BOONMEE SOM KAN ERINDRE SINE TIDLIGERE LIV Regi: Apichatpong Weerasethakul I rollene: Thanapat Saisaymar, Jenjira Pongpas Den selvsikre thailenderen-med-det-lange-navnets seneste film er det nærmeste man kommer en drøm med åpne øyne – upålitelig som hukommelsen og tilsvarende åpen for tolking. Til å være en spøkelseshistorie er dette usedvanlig forsonende – den første døde kvinnen vi møter toner uten videre spetakkel inn på det tomme setet ved middagsbordet, i en av filmens mange uforglemmelige scener. Blant de andre finner vi et temmelig spenstig seksuelt møte mellom en prinsesse og en mallefisk, og noen litt for innpåslitne rødøyde apeånder som får en til å undre hva annet av b-filmens horrorvesener som lurer i jungelmørket.

4

80

1/2011

Filmen er en ladet klump som siger utover i alle retninger, mer enn et narrativt transportbånd, og fortoner seg dermed uforholdmessig latterlig eller absurd ved gjengivelse. Utgangspunktet for herligheten er den titulære onkel Boonmee, med nyreproblemer og en fot i graven, som har trukket seg tilbake til barndomshjemmet i jungelen – tilsynelatende også tilholdssted for hans tidligere eksistenser, og spøkelset av hans døde kone, som beleilig toner frem for å gi råd om møtet med døden. Perspektivet er dermed forskjøvet fra mennesket, ut mot et atskillig mindre forgjengelig og begrenset observasjonspunkt. Og forutsatt at du evner å orientere hvilepulsen mot filmens rånetempo klipperytme, er det et ganske deilig sted å oppholde seg. Maria Moseng Premieredato: 4. mars

BEST AKKURAT NÅ

binen er med andre ord litt full, hvilket naturligvis betyr: mindre plass til tilskueren. Med den konsekvens at empatien svikter, etter hvert som den ene skjebnen etter den andre nuller hverandre ut. Synd, særlig fordi prosjektet viser estetiske ambisjoner, som de statiske scenene i flykabinen ikke klarer å følge opp. Dette en film om liv og død, som faktisk handler om det: livet. Og døden. Enten man vil dø, er redd for å dø, eller redd for at noen man liker, eller til og med elsker, skal dø. Et viktig tema, det kan man vanskelig være uenig i, og en human ambisjon man skal ha respekt for. Samtidig er det et tilnærmet kunstnerisk selvmordsforsøk å satse på en sjanger som er så mye brukt i det glade Hollywood at selv bestemor på Toten er dramaturgisk ekspert. Katastrofefilmens læringskurve er forutsigbar, og det hjelper ikke at man ganger den med åtte. Vi har ikke lært stort annet enn at det finnes få interessante kameravinkler i et fly. Maria Moseng Premieredato: 18. mars THE WAY BACK Regi: Peter Weir I rollene: Colin Farrell, Ed Harris, Jim Sturgess, Gustaf Skarsgård Weirs førte film på syv år er basert på boken til den polske løytnanten Slavomir Rawics: den ubegripelige historien om hvordan han og et knippe fanger rømmer fra en kommunistisk arbeidsleir i Sibir, 1941. På grunn av kommunismens lange fingre måtte de gå tusenvis av mil, gjennom Russland, Mongolia, Tibet og Himalaya-fjellene – til nøytral grunn i British India. Sann historie? Uvisst. ’Based on a true story’ bryr meg vanligvis fint lite, men her føles det for en gang skyld viktig hvor vekten bikker i forholdet mellom fakta og fiksjon. Fordi det er den vanvittige viljen til overlevelse mot alle odds som er filmens hovedkarakter. Dersom dette faktisk ble gjennomført er det, ja nettopp, ubegripelig, og dermed hakket mer severdig. Hovedkarakteren Janusz spilles noe anonymt av den britiske Jim Sturgess, Ed Harris er robust amerikaner, mens Colin Farrell får rølpe rundt og leke uberegnelig kriminell med russisk aksent. Men rømlingene fra fangeleiren har ikke akkurat krefter til å leke nøtt eller sannhet rundt leirbålet, og forholdet dem i mellom forblir små prikker i store landskapsbilder av henholdsvis endeløse vinterskoger, snøvidder og ørkensand. Likevel er det hjertefølt og ekstremt velgjort. Historien fortelles voldsomt og bredpensla, med små øyeblikk som setter

4

MARIA MOSENG 127 TIMER Regi: Danny Boyle Ensomheten. FJELLET Regi: Ole Giæver Tosomheten. ENTER THE VOID Regi: Gaspar Noé Evigheten.

PAX Regi: Anette Sjursen I rollene: Ellen Dorrit Petersen, Anneke von der Lippe, Kristoffer Joner, Ida Elise Broch, Ane Dahl Torp, Thomas von Bröhmsen, Kyrre Haugen Sydness, Pia Tjelta Det som markedsføres som Nordens første katastrofefilm har ikke mindre enn to bilulykker, én flyulykke, én selvmordsbomber og opp til flere dødsfall. Blant karakterene finner vi en hjertesyk, en nonne, en kirurg med samvittighetskløe, en krigsfotograf, en berømt dirigent og et ulykkelig skilsmissebarn. Og har du kasta et blikk på rollelista ser du at den utelukkende består av nasjonens mer eksponerte filmfjes. Flyka-

2


Sammenlignet med sine kolleger av attentatmenn og snikmordere er Jack

Jeg må bæsje.

en mester i faget.

Når en jobb i Sverige får et tøffere utløp enn antatt, gjør han det klart for sin kontakt at dette oppdraget vil bli hans siste. hver fanges reise i et slags personlig perspektiv. Kanskje ikke tydelig nok, men skal man reise langt må man jo som kjent spare på kreftene. Synnøve Macody Lund Premieredato: 25. mars TO PÅ RØMMEN Regi: Byron Howard, Nathan Greno Med et budsjett på svimlende 1,5 milliarder kroner er dette verdens nest dyreste film. Og oser av penger gjør det: Fra den rotete starten til den typisk klisjéfylte slutten, overøses du av kvalitetshåndverk fra verdens dyktigste tegnere, animatører, komponister og lydteknikere. Alt ser og høres

3

fett ut, og 3D-brillene har aldri spent større muskler. Med så stor innsats, må Disney gjøre alt de kan for å tjene pengene tilbake. Derfor har de tenkt bredt, i en historie enda mer forutsigbar enn vanlig, møblert med erke-stereotyper som knapt fyller en eneste dimensjon på deling. Hva gjelder adapsjonen av Grim-eventyret Rapunzel, har Disney tatt seg friheter som vanlig, og fordummet det ned til noe som skal passe for alle aldre uten å støte noen. Selvfølgelig har de også peisa på med klissete sang og dansenumre. Forhåpentligvis blir ingen av disse låtene radiohits. For en gangs skyld er det ingen dyr som snakker. Takk!

Isteden uttrykker de seg med overgestikulerende bevegelser som funker mye bedre, til tross for at hesten litt for opplagt er basert på en hund. De norske stemmene gjør en grei jobb, selv om de til tider er helt usynkronisert med leppene. Men noe av humoren forsvinner nok i oversettelsen. Og, som enhver Disney-film er også To På Rømmen stappfull av plot-hull og logiske brudd, men så er jo dette et eventyr uansett. Torgeir Blok Premieredato: 4. februar

FILM: MARIA MOSENG

AKTUELLE KINOFILMER: FEBRUAR - MARS

6

4

2

ENTER THE VOID Regi: Gaspar Noé

EN MANN SOM SKRIKER Regi: Mahamat-Saleh Haroun

BURLESQUE Regi: Steven Antin MIRAL Regi: Julian Schnabel

KONGENS TALE Regi: Tom Hooper

ONKEL BOONMEE SOM KAN ERINDRE SINE TIDLIGERE LIV Regi: Apichatpong Weerasethakul

BLACK SWAN Regi: Darren Aronofsky

THE WAY BACK Regi: Peter Weir

1

FJELLET Regi: Ole Giæver

3

GUNNAR GOES GOD Regi: Gunnar Hall Jenssen

127 TIMER Regi: Danny Boyle

KONGEN AV BASTØY Regi: Marius Holst

WINTERS BONE Regi: Debra Granik

TO PÅ RØMMEN Regi: Byron Howard, Nathan Greno

5

!

PAX Regi: Anette Sjursen

HARRY POTTER OG DØDSTALISMANENE — DEL 1 Regi: David Yates

PÅ BLU-RAY OG DVD! LEIE 9. FEBRUAR / KJØP 23. FEBRUAR

Bli fan av SF Norge på Facebook!

www.sf-film.no

1/2011

81


Kjære Gud. Hvorfor er jeg så bøg?

HJELP, VI ER I SLAGET TEKST MARIA MOSENG Man behøver ikke være over gjennom snittet engasjert for å ha fått med seg at tonen i den norske filmdebatten er oppjustert bare en ørliten pitch. Vi er så smått i ferd med å riste av oss et lunkent tjueti med to-tre overraskende oppturer, og optimismen akkompagneres naturligvis av de allerede mye omtalte 40 norske filmene som kjemper om premiereplass i løpet av året – nesten dobbelt så mange som den matematisk formulerte filmmeldingen så mange liker å kritisere. Vi står dermed foran sannhetens time i et kinomarked mer nådeløst enn noen gang: Så mange som 19 av de 40 titlene er produsert uten støtte fra NFI, det betyr at konkursene står i kø for den som ikke bikker over de

gylne 10 000 solgte billetter som garanterer den nye formen for statskronasje, forlokkende kalt etterhåndsstøtte. - Hvem skal ut? Du, og andre 4 mill er de glade dommere. Det får være nok tall. Mens det kommende vårsleppet av yre titler allerede er behørig kommentert i diverse av nasjonens medier, skal vi her nøye oss med utvalgte bemerkninger. Alle gleder seg naturligvis til ny eksistensiell krise i tospannet Trier-Vogts etterlengtede Oslo, 31. august. Samt ny polanskiesque pshykothriller fra Pål Sletaune, Babycall, i oktober. Før den tid blir det spennende å se om indiefilmene Fjellet, Pappa kom hjem og Brevet til Kongen klarer å velte den såkalte norske kvalitetstradisjonen – et begrep i all ydmykhet adoptert inn i Vagant-debatten om norsk film, som trekker paralleller til den frekke franske nybølgegenerasjonen på 1960-tallet, og den

kjeie, konvensjonelle, livsfjerne franske filmen de opponerte mot (cinema de qualité). Historisk tyngde trykker på skuldra til filmgutta. Og naturligvis er det gutta som fortsatt er i grotesk overtall. Om ikke annet er parallellen legitimert av at likestillinga i norsk filmbransje den samme som på 1960-tallet. Det vi tydeligst vil merke, er imidlertid følgende erkjennelse: VHS-generasjonen har nå erobret filmbransjen, slik den gjorde på TV i 95. Ikke nok med at oppfølgeren til tidenes mest imbesile filmkonsept (jo da, Tomme Tønner) har saltet veiene i januar. Eventyrlige Tappeluft Pictures har smidd Død Snø- og Kurt Josef-lenkene, og satser med Hjelp, vi er russ og Hjelp, vi er i filmbransjen på å gjenskape 80-tallshelter som Spinal tap og Airplane. Alta møter Nydalen og masse andre kjendistryner, som forstås må med, hvis dette skal bli

en ordentlig folkefest. Og igjen sitter vi med bildet på en nasjon som er såre takknemlig bare noen prøver å underholde dem. La oss bare håpe på mindre revy, mer ekte provokasjon og kanskje en aldri så liten antydning til refleksjon over det lille av norsk virkelighet som finnes bak villige amerikana-sterotypier. Samtidig kommer meldinga om at samme selskap har tremillioners-velsignelse fra filminstituttet til å sjøsette sin Himmelblå-pastisj Hellfjord, der Wirkola har innledende regi. Det loves røverhistorier fra Finnmark med Twin Peaks-tilsnitt. Alt sammen mens norsk films svar på kiosklitteraturen, konseptet Varg Veum, triller ut den ene krimfarsen etter den andre i ren parodi på seg selv. Om alt annet går skeis, kan vi i det minste få feire at postmodernismen omsider har erobret filmnasjonen Norge.

bergen fil mk lubb | februAr 2011 Alle visninger på kvar teret. Se hele programmet på w w w . b e r g e n - f i l m k l u b b . n o ONSDAG FREDAG SØNDAG ONSDAG FREDAG SØNDAG ONSDAG FREDAG SØNDAG ONSDAG FREDAG SØNDAG

82

1/2011

2. FEB. 20.00 4. FEB. 17.00 6. FEB. 20.00 9. FEB. 20.00 11. FEB. 17.00 13. FEB. 20.00 16. FEB. 20.00 18. FEB. 17.00 20. FEB. 20.00 23. FEB. 20.00 25. FEB. 17.00 27. FEB. 20.00

H U N G ER S t E v E M c Q U E E N , S t O R B R i t A N N i A / i R l A N D , 20 0 8 A i R B U D c H A R l E S M A R t i N S M i t H , U S A /c A N A D A , 1997 c A R EFU l G U y M A D D i N , c A N A D A , 1992 H v EM ER R ED D FO R v i R G i N i A WO O l F? M i k E N i c H O l S , U S A , 1966 G i M M E S H Elt ER A l B E R t O G D A v i D M A y S l E S , c H A R l O t t E Z W E R i N , U S A , 1970 S A N G ER FR A A N D R E E tA SJ E R O y A N D E R S S O N , S v E R i G E , 20 0 0 Fi l M EN J EG i k k E P R At ER O M l EN G ER M A R t i N D E G R E l l , J E S P E R G A N S l A N D t , S v E R i G E , 20 09 D Ec l i N E O F W ES t ER N c i v i l i Z At i O N i i : t H E M E tA l y E A R S P E N E l O P E S P H E E R i S , U S A , 1981 P l E A S E G i v E N i c O l E H O l O F c E N E R , U S A , 2010 Fl i c k A N F R E D R i k E D F E l D t , S v E R i G E , 20 09 EER i E , i N D i A N A J O S é R i v E R A , k A R l S c H A E F E R , U S A 1991-92 D O U G l A S P å l B A N G - H A N S E N , N O R G E , 1970


UTE PÅ BLU-RAY OG DVD NÅ!

Vinn reise for 2 til Frankrike på www.sf-film.no KJØP DEN HOS DIN NÆRMESTE FORHANDLER



Hai på dai!

NAKEN I NORD Män som simmar

Likevel, ingen festival uten skuffelser. Det begynner å bli en stund siden vi har sett en Werner Herzog-film her på berget...” TEKST MARIA MOSENG Det lyder kanskje litt for velkjent, når det som i britiske The Telegraph blir kalt «verdens fjerneste filmfestival», er Norges største. Det beviser vel ikke annet enn at man like gjerne kan surfe på videre på polareksotikaen som etter hvert har blitt en selvskreven strategi i brandingen av Film-Norge. I år fikk snøkinoen på Tromsø internasjonale filmfestival imidlertid konkurranse av blekrosa mannerumper fersk fra badstua. Gammelt triks, men altså et (billig) promostunt for hjerteknuseren Fortellinger fra Saunaen, hvor det stumme broderfolket etter århundrer i stillhet endelig kler av seg til skinnet. Metaforisk. Blant andre publikumsyndlinger var den svenske dokukomedien om mannlige synkronsvømmere, Män som simmar, som utfordrer det lille som måtte være igjen av macho i det svenske mannebildet, etter at de metroseksuelle fortrengte hockeyspilleren engang på 90-tallet. Finner og svensker er det fortsatt forskjell på, altså. Og nordmenn,

forstås, allting tydet på at Ole Giæver lykkes med å bli profet i egen by med Fjellet – en kvinnefilm (for alle) av en manneregissør. Det er tiden for å kle av seg og vise følelser. Til å spille så mye på lokal og regional identitet, er filmfestivalen i Tromsø ellers påfallende lite provinsiell. Og det er ikke fordi byen er full av euforiske filmtryner og andre «søringa» som kan begeistres over kommunens midlertidige tøying av skjenkeloven, og endelig lære seg at det heter «ka du trur» med r. Det skyldes delvis at møtepunktene med festivalgjester, som i år inkluderte Oscar-aktuelle Debra Grannik, er mange. Og det skyldes mest av alt en programmering med noenlunde tillit til publikums sjelsevner. Enkelte prestisjefilmer er selvsagte, som Black Swan, Winters Bone og 127 timer, som uansett i umiddelbar fremtid vil få muligheten til å fortrylle kinopublikummere i det ganske land, noe de med sikkerhet vil gjøre. Like selvsagt var det åpenbart at thaifilmen nå skal kalles gjenoppdaget, etter at Tim Burton og gjengen var så klin gærne å gi gullpalmen til Apic-

hatpongs meditasjonsverk Onkel Boonmee i våres. Sideprogrammet viste hans eldre titler, deriblant Syndromes and a Century, etter min mening en betydelig mer sjenerøs opplevelse enn Boonmee. Landsmannen Pen-ek Ratanaruangs filmer er like salig forstyrrende, men de har heldigvis vært «oppdaga» av norske kinodistributører før, noen husker kanskje Ploy, eller til og med Last life in the Universe. Hvis ikke; se de! Men ikke en doven søndag. Likevel, ingen festival uten skuffelser. Det begynner å bli en stund siden vi har sett en Werner Herzog-film her på berget, og hans Lynch-produserte My son, my son what have ye done avslørte at vi kanskje ikke har gått glipp av noe særlig. David + Werner forener det verste fra begge og avler en selvhøytidlig og absurd moderne tragedie om galskap og modermord. Med strutser, flamingoer, sabler, Chloe Sevingy, Willem Dafoe og andre banaliteter, hvordan kunne det bli så ørkesløs kitch? Helt opp til forventningene og all Canneshypen levde heller ikke den fem og en halv timer lange Carlos, basert på livet til terrorprinsen som gikk under navnet «sjakalen». Mektigheten, regissert av Oliver Assayas (Irma Vep), er en geopolitisk thriller med seriøse ambisjoner, men heller ikke mer. Hvem var egentlig den indignerte venezuelaneren som trente med palestinske geriljasoldater og ledet tidenes mest spektakulære gisseldramaer? En overmodig, skyteglad idealist og trusetyv?

Ja vel. Nedklippet versjon slippes på disk denne måneden, og kan likevel være verd en kikk, om du for eksempel trenger å erstatte Boardwalk Empire med en litt mer moderne historietime. Og så høydepunktene – i år to semidokumentarer, som beviser at vi etter seks år med youtube fortsatt ikke har gått tom for måter å fortelle virkeligheten på. Banksy-filmen Exit through the Gift Shop er enten det er sant eller ljug, en intelligent kommentar til subkulturens kommersialisering og en kunstbransje latterliggjort av sin egen hype. Ikke det at Oscarnominasjon noen sinne var garanti for mer enn litt svulstig middelmådighet, men dette er en mindføkker du ikke vil gå glipp av. Det samme gjelder The Arbor, årets høydepunkt, og enda en britisk opptur etter fjorårets Fish Tank. Foreløpig ser den ikke ut til å nå lenger inn på kinolerretene enn festivalunntakene, men man kan jo håpe. Historien om avdøde Andrea Dunbar - arbeiderklassejente, skuespillforfatter, trebarnsmor og alkoholiker, høres kanskje ut som ditt verste kitchen sinkmareritt. Men Clio Bernards perle holder seg langt fra både sosialporno og askepott, og formidles i stedet med forunderlige metoder, der skuespillere lipsyncer venner og families virkelige fortellinger, mens Dunbars stykker spilles på gata hvor dama selv hadde bodd. Konstruert, teatralt og like fullt 110 % sviende virkelighet. Se den også, du! 1/2011

85


Det har min far lært meg: At når du kan – så må du sove lenge.”

& MØTER JOHN OLAV NILSEN Dette er det nærmeste du kommer. FOTO FRANCISCO MUNOZ John Olav Nilsen & Gjengen er aktuell med den imøtesette andreskiva, Det nærmeste du kommer (slippes 7. feb.). På samme tid har Hovefestivalen allerede booket Gjengen som sommerens headliner, noe som sier en del om posisjonen til bandet, men kanskje også litt om at Hovefestivalen sin posisjon er ditto svekket?

86

1/2011

Hei, John Olav Nilsen! Vil du være med å stå på skøyter? Og da mener vi spille hockey. På Slåtthaug stadion. Den isen! – Eh …

6

Du kan leie skøyter. Eller så kan vi kjøre innom Lagunen. Koster bare 280,- spenn for et par hockeyskøyter. Og 99,- for kølle. Fakta! Helt utrolig! – Ja, det er veldig billig. Men jeg har denne foten. Den blir aldri riktig bra igjen. Det eneste jeg kan håpe er at jeg kan spille fotball igjen. Det er pri. Men jeg hadde blitt med ellers, altså. Jeg spilte litt hockey i sin tid.

6

Fortell! – For sånn tolv-tretten år siden, da det var litt sånn som i år og i fjor – med været altså – snø og kaldt. Da pleide vi å spille ute i Loddefjord. Det er et sånn lite vann mellom to av borettslagene, mellom blokkene og byggene. Spilte vi der da, og når det ble mørkt så gikk han ene inn i blokken sin, den som lå nærmest vannet. Der satte han opp en lyskaster på terrassen, så spilte vi i lyset og latet som vi var fra Canada. Det er ikke ofte du later som det – at du kommer fra Canada.

6

Så han kompisen din hadde investert i en lyskaster, altså? – Nei, nei. Den var jo tjuvlånt, selvfølgelig. Tror han fant den i bilen til faren. Han var tømrer eller noe. Jeg vet da faen. Tror han fikk litt pes da strømregningen kom. Husker han var borte fra skolen i to dager, haha.

1

Så det var rett og slett litt hockeykultur i Loddefjord? – Nei, det vil jeg neppe kalle det. Men det er visst kommet et lag nå.

6


Guilty pleasures? Det hender jeg blir sittende på YouTube og mimre. Tenker på ting fra ungdomstiden.” Hm. – Uansett, det laget som heter Loddefjord kommer liksom fra en ring som går rundt Loddefjord. Jeg spilte høyreving helt til jeg ble opptatt av hiphop. Da ble det litt annet fokus, og jeg begynte å spille en del basket i stedet. Litt etter ble jeg satt ned på backen. Da sluttet jeg ganske fort.

1

Denne hiphop-bakgrunnen din er litt underkommunisert? – Nei, er den det? Jeg snakker gjerne om den, jeg. Det er en stor del av meg. Hadde ikke vært den jeg er i dag, uten den fortiden der.

6

Tror du det er en kjent sak at du rappet i hiphop-gruppa Freakshow under artistnavnet Joe Motion? – Det vet jeg ikke. Det er litt sånn … i den alderen tar du jo det som er nærmest. Og det er jo en hel pakke, med musikk, klær, stil og alt det der. Men jeg er stadig glad i den kulturen, og det er ennå slik at den betyr veldig mye for meg. Tidlig Outkast, Bone Thugs-n-Harmony … synes det er helt topp, jeg. Særlig Bone Thugs fascinerer meg ennå. Det var så … mystisk.

1

For de uinnvidde: Det er litt sånn DaVinci-kode-rap med skattekart og … – Ja, det er mye koder og skjulte budskap og sånn. Satanisme og jeg vet ikke hva. Det likte jeg. Det liker jeg.

6

En annen «hemmelighet» er kanskje at du har bodd i Drammen? – Hah, en mørk periode i livet mitt. Nei da, men jeg bodde der bare halvannet år. Fra jeg var seksten og et halvt til jeg ble myndig. Da bar det rett vest igjen. Men akkurat som med hiphop, jeg er glad for den tiden jeg bodde der. Det er noe med de perspektivene du får når du er i … et slags eksil, sant. Og så fikk jeg mye tid til å lese og drive med mine ting. Men jeg husker de var veldig opptatt av bandy der. Det synes jeg var litt pussig.

1

Hva hører du på om dagen? – Det er en sånn kineser som holder til i Canada, som heter Dirty Beaches, som høres veldig gammelt ut selv om det er nytt. Det er noe sånn rockabilly-greier som han kombinerer med støy og drømmeelementer. Ekstremt fine greier. Så det har jeg hørt på denne uken, da. Det er rart, jeg er glad i … liksom det gamle og det klassiske, men samtidig går jeg så fort lei av det. Så det er vel et paradoks det der.

6

Det store, artige paradokset i norsk rockemytologi er angivelig at Lars Lillo-Stenberg skrev «Tøff i pyjamas» da han sto bom fast på en eller annen norskeksamen. Ti år senere var den selvsamme teksten grunnlaget for en analyseoppgave på nettopp norskeksamen. Og nå er det altså din tur til å reise rundt på landets allmennfaglinjer og fortelle om tekstene dine? – Nei, det er ikke helt sånn. Jeg står ikke foran klassen og forteller om mine tekster, akkurat. Men jeg sier litt om min tilnærming til det å skrive. Hvordan man kan komme i gang, få lyst til å skrive. Sånne ting. Så viser jeg – eller Lars (Vaular), han er jo også med – kanskje til noen eksempler, men aldri sånn «dette er den beste strofen jeg har skrevet», eller «akkurat denne er jeg jævlig fornøyd med». Aldri sånn.

6

Også har vi forstått det slik at Loddefjord er ganske bra i curling? – Ja vel. Det er uansett fotball som var min idrett. Ikke for å skryte, men jeg var jævlig god. Jeg spilte på Vadmyra. Det er det som er det ekte Loddefjord-laget. Alle gutta i gjengen spilte der, unntatt Einar. Han spilte på noe som heter Olsvik. Han kom derfra. Det er på en måte drabantbyen til Loddefjord. Da kan du tenke deg.

1

Jeg så Lars Vaular sitte på Bokprogrammet med Bjørn Eidsvåg og dissekere tekstene sine litt på den måten der. Her gjorde jeg ditt, og her tenkte jeg datt. Her brukte jeg det virkemiddelet… – Hah. Ja, Lars er litt mer jovial sånn. Jeg kunne ikke vært med der.

1

Opplever du at norsklærerne kjenner til tekstuniverset ditt? – Ja, jeg merker at de kjenner til både Lars og mine sine ting. De er jo søte, da. For i klasserommet må de være lærere, sant. Men etterpå så kommer de litt nærmere, da vet du. Så sier de: Ja, du vet, jeg pleide å skrive en gang i tiden jeg og. Så, de er veldig … skjønne.

6

Kunne du tenke deg å bli lærer? – Nei, det tror jeg ikke. Men jeg synes der spennende å … nei. Jeg vet ikke. Jeg har jo hatt ekstremt mange forskjellige jobber, problemet er å holde på dem. For jeg klarer ikke å gjøre den samme tingen over lenger tid. Da faller jeg sammen og blir deprimert – og da begynner jeg å ødelegge ting. Så det handler delvis om å ikke utsette seg selv for sånne situasjoner.

1

Hvor lenge kommer John Olav Nilsen & Gjengen til å holde det gående? – Nei, det vet jeg ikke. Men vi har mer i oss.

6

Det er en ganske mye historisk belegg for at deres type band – som attpåtil ganske eksplisitt synger om å brenne lyset i begge ender og sånne ting – har ganske kort levetid… – Ja, jeg leser jo rockebiografier, så jeg klar over de greiene der. Jeg vil likevel insistere på at vi har toppen foran oss, vi har ikke bikket noen kurve ennå. Jeg vet litt om kraften i dette bandet og hvilken skapertrang som ligger der. Så … nei, jeg er ikke bekymret.

1

Barney Hoskyns, som har skrevet en drøss rockebiografier, har en teori om at alle artister – uansett hvor talentfulle de måtte være – har maks én valgintervall, kun fire virkelig gode år. Etter det kan de i og for seg lage ålreite album, men de kan aldri tangere det de gjorde under gullalderen. De er dømt til å gjenta seg selv. Ble du urolig nå? – Nei, tvert i mot. Det betyr vel at vi har god tid, det. Hva er det nå? Halvannet år siden vi debuterte? Jeg har ikke engang rukket å begynne å tjene penger på dette her, hvis det er slik at det er det som ødelegger. Dessuten tenker jeg ikke på oss som et rockeband. Vi driver med popmusikk.

6

Ja vel? – Eller, jeg vet da hva faen hva vi skal kalle det. Men rock … jeg får litt gysninger av det ordet. For meg blir det litt for du-du-du-du-du og vroom-vroom (John Olav lager noen slags lyder som minner om rockeattributter som neppe hører hjemme i Gjengen-universet; skinnklær og motorsykler og sånn).

1

Jeg har sett du omtale den nye plata som «mer fargerik, der den første var svart og hvit med en tynn stripe av rødt blod»… – Ja, det er sånt man kan finne på å si i et intervju. Men ja, den har jo flere elementer, da – bandet er bedre og låtene mer varierte.

6 1

Eh, det var en eller annen promobabe som hadde den med på mobilen sin. – Faen, dere journalister og bransjefolk, ass. Dere holder på.

6

Om norsk rockearistokrati er delt inn i vektklasser. Hvilken klasse er dere i nå? – Vet ikke. Det er litt vanskelig å si. Om Norge er et kortspill, er vi kanskje, hm …

6

Kanskje en knekt? – Ja, kanskje. Men med en joker på innerlommen. Haha. For jeg føler meg fortsatt utenfor.

1

Selv når dere headliner Hove og alle elsker dere? – Ja, det har litt med hvordan folk er med oss og sånn. Og det er helt ok. Men hvilke andre band er det om dagen?

6

Tja, er dere like store som Kaizers? – Nei, på ingen måte. De er jo sinnssykt etablert. Og de trenger vel sikkert bare skrive et brev til P1, liksom. Så blir de listet.

1

Er dere på størrelse med Kråkesølv? – Det tror jeg. Vi er kanskje litt større. Vi selger sikkert flere konsertbilletter, men jeg ser på oss som del av den samme bevegelen. Vi har noe av den samme friskheten. Dunderhonning er annet band jeg føler meg i slekt med.

6

Og kanskje Honningbarna? – De har jeg bare så vidt fått med meg. Har sett det navnet så mange ganger nå at jeg begynner å vegre meg for å sjekke dem ut, haha.

1

Hvordan er en vanlig dag i livet til Hr. Nilsen? – Det er perioder hvor jeg ikke får sove, da våkner jeg etter bare tre timer. Ekstremt tidlig. Ellers så sover jeg lenge. For det er jeg glad i. Det har min far lært meg: At når du kan – så må du sove lenge. Så i helgene, da pleide han å sove dritlenge, for ellers måtte han så jævlig tidlig opp for å jobbe. Så det er sånn … han er veldig opptatt av den der «kose deg når du kan, for ellers er livet arbeid». Så jeg har mange gode verdier fra min far og min mor. Jeg prøver å sove lenge. Og det klarer jeg som oftest.

6

Og da står du opp…? – Så da står jeg opp sånn … ja, to-tre, av og til fire også. Om jeg ikke har noe annet. Og så prøver jeg å spise middag til frokost. Jeg er veldig glad i varm mat. Jeg synes det er veldig deprimerende å sitte sånn i min lille hybel og spise en tørr skive. Da sliter jeg med å svelge, for jeg har ofte litt dårlig appetitt. Du ser jo hvordan jeg pirker i maten nå (vi har møtt John Olav på en kinarestaurant rett ved siden av leiligheten hans, jou. anm). Så koser jeg meg i mitt eget selskap. Leser og skriver litt. Hender jeg ser på The Wire. Har du sett This Is England ’86? Dritbra! Så går jeg på øving.

1

Noen guilty pleasures? Kongen av Queens? Grey’s Anatomy? – Det hender jeg blir sittende på YouTube og mimre. Tenker på ting fra ungdomstiden. Ser på gamle hiphop-videoer med Naughty By Nature og sånn.

1

Vi var så heldige å få høre noen låtene her om kvelden. Plutselig var det noen som satte den på under en

fest… – Hva!? Er den lekket? 1/2011

87


E V I G E URB

N

! 0 1 0 2 HET

LT U K S Å R E T ET I KÅR

DU TROR DET NÅR DU SER DET! NRK P3

SUNNMØRSFILMDAGSAVISEN POSTEN MAGASINET

BERGENS TIDENDE

GOD KVELD NORGE

UTE PÅ BLU-RAY OG DVD NÅ! Bli fan av SF Norge på Facebook!

For konkurranser og mer info sjekk ut www.sf-film.no


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.