Mitt Jaktblad nr. 4/15 by Mitt Jaktblad

4. utgave • august 2015 • 2. årgang

SK NY NOR R: LYDDEMPE A-TEC HERTZ

GR ATIS MAGASIN Elgjakt i nord Storfugljakt i Norrbotten Bukkejakt i England

Nattjakt på hjort Bjørnejakt i Russland Hjortebrunst 1

Utgitt av Sofaliv AS, i samarbeid med Taiga Media

Mitt Jaktblad er helt gratis for leserne, og blir finansiert av annonser og samarbeid. I magasinet er det derfor lenker til ulike produsenter, leverandører, butikker og arrangører.

REDAKTØR/GRAFISK DESIGN Morten Brekke er ansvarlig for å fylle magasinet med redaksjonelt innhold. Ta kontakt med ham hvis du vil levere tekst og/eller bilder til magasinet. Tips gjerne om hva du synes Mitt Jaktblad bør skrive om i kommendende utgaver. 920 89 873 morten@brekke.to

DAGLIG LEDER/ANNONSESALG Når Håkon Kyllesø ikke jakter, tester utstyr eller driver Sofaliv AS, selger han annonser og samarbeidsavtaler for Mitt Jaktblad. Ta kontakt med ham for en hyggelig samtale og en god avtale! 909 76 058 annonser@mittjaktblad.no

mittjaktblad.no Hjelp oss å gjøre Mitt Jaktblad kjent! Lik og del oss på Facebook: facebook.com/MittJaktblad

Mitt Jaktblad tar ikke ansvar for innsendt materiale som vi ikke har bestilt på forhånd. Tekst og bilder blir lagret digitalt, og kan bli brukt til markedsføring eller i våre søstermagasin.

Klar fo storfuglja

008-0

or akt

020

INNHOLD

Nummer 04/2015

Lederen: En god høst! ......................... 004-005 Storfugljakt i Norrbotten...............008-020 Eikesdalen - nattjakt på hjort.022-033 Elgjakt i nord............................................. 036-046 Test Steadify skytestokk.................048-051 Hjortebrunst................................................. 052-061 Test: Fabarm Asper Prestige.......... 064-069 Bukkejakt i England............................070-083 Lyddemper: HERTZ - fra A-TEC........ 084-087 Mat: Svinefilê................................................ 088-093 Bjørnejakt i SIBIR....................................094-107

094-107 3

LEDEREN Høsten er en fantastisk tid, kanskje den flotteste årstiden – vil jegere flest påstå. Sommerens modenhet går over i tidlig høst og bukkejakta begynner. Jaktstart for mange, med mindre du har «tjuvstartet» i utlandet. Rådyrbukken er for mange jegere det edleste viltet som finnes, relativt lett å jakte på, lett å håndtere og meget godt som matvilt. Og for de som liker veggpryd, så tar en sekstakker seg veldig godt ut på veggen. Hjorten er straks vanskeligere å jakte på, sky som den er. En staselig kronhjort er de færreste forunt å nedlegge. Som matvilt er den nesten like god på tallerken som rådyret, mener mange. Norge har en stor og viktig arv å ta vare på – villreinen. Et ansvar som mange jegere skjøtter med verdighet og klokskap. Det vil nok jegerne selv tro, men det er ikke alltid like lett. Villreinen har ikke lenger de beste levevilkår overalt i Norge. Mens ihuga reinsjegere søker opp reinen i de mest avsidesliggende områder, er det andre som liker å jakte litt mer sosialt – og nærmere områder med lettere tilkomst. Mens villreinen er fjellets konge, er elgen skogens ukronede konge. Det hersker ingen tvil om det. Lagjakta på elg er den jakt som aktiviserer flest jegere i Norge. Og for dem er det elgjakta som er jakt med stor J! Enten du er postjeger eller hundefører - så er det elgjakt som gjelder. Men jakt er jakt – uansett hvilken form den utarter seg i. Det finnes jo mye annet jaktbart vilt i Norge også – småviltjakta er vel så spennende og variert. Jakt er et verdig ansvar som vi må ta godt vare på – også for kommende generasjoner. Shitt jakt! En riktig god høst til dere alle!

Morten Brekke redaktør Mitt Jaktblad

Høsten er tid

for ...

FRILUFTSBUTIKKEN MED DET

ENORME UTVALGET! Over 15 000 varer på lager!

Rabatt til deg!

-20% PÅ ALT Bruk rabattkode:

FSMJB20

Fri frakt over tusen - 365 dagers åpent kjøp - Lynrask levering Rabattkoden gjelder t.o.m. 31/9 og gjelder ikke GPS, klokker/kamera, sykler, Outlet og kampanjevarer. Foto © Haglöfs. 6

DISCOVERY 4

AMBISIØS ARBEIDSKRAFT SØKER NYE UTFORDRINGER landrover.no

CMYK Blå = 100 % cyan + 68 % magenta + 54 % sort Grå = 40 % sort

Discovery 4 leveres fremdeles som varebil

Discovery 4 er eneren i varebilklassen. Den kombinerer fremragende kjøreegenskaper og unik fremkommelighet med en enestående luksusfølelse. Du får en arbeidsplass med stor lasteevne og tilhengerkapasitet på hele 3,5 tonn. Og du får 8-trinns automatgir, luftfjæring og Terrain Response™. De originale baksetene følger med, og bilen kan registreres som 5-seter på et senere tidspunkt. Opplev Discovery 4 hos oss.

Discovery 4 S Varebil TDV6 211 hk, pris fra 614.900. Pris ekskl. mva fra 515.000.

Klikk her:

Bilpaviljongen AS Vingveien 2, 4050 Sola (Stavanger) Tlf.: 51 64 83 00 Land Rover Discovery 4: Forbruk 3.0 TDV6 7,8l/100 km blandet kjøring. CO2 utslipp fra 207 g/km. Pris Personbil fra kr 1.010.900. Varebil fra kr 614.900. Pris levert Oslo inkl. frakt, leverings- og adm. 7 kostnader kr 9.950. Forbehold om prisendringer og trykkfeil.

K ST

Klar for TORFUGLJAKT

STORFUGLJAKT I NORD

I et hemmelig område i Norrbotten har tre karer funnet en plass med mye skogsfugl, så mye at navnet for dem er – paradiset! Etter å ha vært med dem på jakt forstår vi hvorfor. TEKST OG FOTO JOAKIM NORDLUND

et tar drøye tre timer i Andreas Edins Nissan King Cab før vi er fremme ved båtplassen. Når det er igjen cirka en mil av bilturen starter et veddemål om hvor mange fugler vi skal se i løpet av den siste milen. Som journalist i nordre Sverige kjører jeg drøye 4000 mil med bil hvert år og vet hvor sjeldent det er med stor skogfugl ved kysten. Jeg er pessimist, eller snarere realist, og sier tre. Hos de andre, som har vært der tidigere, ligger gjetningen rundt 15-tallet. – Det er dårlig med fugl i år, lyder motiveringen. Det drøyer lenge innen noen skogsfugl viser seg, men til slutt sitter en storfugl på veien. Bakom neste sving sitter også en røy og en hann på veien. Reisen til landet med storfugl har begynt. – Vi oppdaget plassen for tre år siden og jeg kaller det bare for paradiset, sier Andreas Edin.

I SJULSMARK FINNES en familie som spiser fugl hver fredag – året runt. Og nå snakker vi ikke broiler fra Icas frysedisk, her handler det utelukkende om skogs- eller sjøfugl som er tatt på jakt. Andreas Edin og lillebroren Rickard Edin er dedikerte jegere og man kan trygt si at de fått jakten inn med morsmelken. Pappa Alf har alltid jaktet og han har også tatt med seg guttene fra tidig alder. Men all jakta skjedde ikke akkurat som pappa ønsket. Når vi spiser en delikat storfuglmiddag på fredags eftermiddag forteller Andreas at lillebroren maste seg til å følge med når han var i åtte-ni årsalderen. – Han ville prøve å skyte og det fikk han. Minnes du jerpen du skjøt? Du skjøt over fuglen, men

ROBIN HOLMGREN, Rickard Edin og Andreas Edin framfor teltet med finsk-spetsene Nelly og Appo.

ett par hagl satt seg fast i halsen på fuglen og det holdt, sier Andreas og ser på Rickard. Lillebroren nikker. I dag behøver de ikke uroe seg for skytingen. Andreas Edin og Rickard har begge to lenge tilhørt den svenske junioreliten i feltskyting såvel som baneskyting. Andreas har to gull i junior-mesterskap og Rickard har flere gull fra nasjonale mesterskap.

TIL TROSS FOR DET ER DET JAKTEN som havner helt fremst når guttene prioriterer sin tid. Og når man har sitt eget jaktparadis, kan nok hvem som helst bli frelst. På en ikke navngitt plass i Norrbotten har guttene funnet sitt drømmested. De siste tre årene har de søkt seg dit så ofte som de har hatt tid. Alle dedikerte jegere vet også at tid til jakt, det setter en av plass til.

STORFUGLJAKT I NORD APPO har funnet fugl â&#x20AC;&#x201C; trodde han.

paradiset 11

STORFUGLJAKT I NORD EN MORGENTRETT røy fulgte oss på nært hold da vi gikk i det vidstrakte landskapet. Når hun merket at hun var oppdaget valgte hun å flykte.

paradise 12

STORFUGLJAKT I NORD Det handler bara om færre timer i sengen. Dette understrekes av Robin Holmgren som ankommer Sjulsmark ved tretiden på lørdagsmorgenen. Han er brødrenes jaktkompis og for ham har det kun blitt to timers nattesøvn. – Da sover man godt i teltet etter jakten, sier han og ler. For ham og brødrene Edin handler det ikke om hvilken som helst jakt. De jakter det meste, men det finnes en jakt som de holder aller høyest. – Å jakte storfugl med finsk spets slår det meste, det her er jaktens formel 1. Ibland er det så vanskelig at en knapt kan forstå det. Og iblant er man nesten på gråten, sier Robin.

ETTER 3,5 TIMES bilkjøring og en halvtimes båttur over den store fjellsjøen er vi framme. Det krever litt leting før de finner teltet som ble lagt igjen etter forrige helgs jakt. Den spontane følelsen sier ”her må skogsfuglen trives”. Eller som Robin sa når vi den andre jaktdagen gikk gjennom den mektige gammelskogen: – Hadde jeg vært en storfugl, da hadde jeg villet bo her. – Og faen som jeg hadde rota det til for jegerne. Så lo de alle godt sammen. Gammelhunden Appo (Ailatis Appo) har vært her tidigere. Forrige helg var han her med brødrenes pappa og den gangen ble det to tiur. For akkurat ett år siden var han også her og da skjøt han fem fugl. Den dagen kommer Rickard formodentlig aldri til å glemme så lenge han lever. Det var den dagen han kom tilbake med tre tiur i ryggsekken. – Hvilken dag. Appo loste og jeg fikk skutt. Noe slikt kommer man kanskje aldri til å få oppleve igjen, sier han.

STORFUGLJAKT I NORD

” V I O P PDAG E T P L A SS EN FO R T R E Å R S I D EN O G K A L L ER D EN B A R E FO R PA R A D I S E T ”

GAMMELSKOGEN bestod for det meste av små, gamle furutrær, som for lenge siden hadde sluttet å vokse. Så var det også en og annen furu som fremdeles fant nok næring til å vokse.

LØRDAGENS fangst: En tiur og en røy.

STORFUGLJAKT I NORD Nå er Appo ikke bare en jakthund, han er også instruktør og forbilde. Det her er lillesøster Nellys første langreise og hun er med for å se hva det hele dreier seg om.

” T I L S LU T T T EN K T E J EG: D U K K ER O PP I K LØ F

NÅR VI ANDRE PAKKER sekkene, tar hun en tur i skogen med Andreas, i håp om at hun skal finne storfugl i nærheten av teltet. – Målet er at hun skal dra herfra og synes at ”dette her var spennende”. Vi er derfor ytterst forsiktige med å la henne springe for mye, for å unngå at hun går lei. Hun er bare seks måneder og hennes tid kommer nok, sier Andreas. Og Nelly (Latanjarkas Nelly) er som en liten snøstorm og det er vanskelig å ikke le når Robin sier: – Det der kommer til å bli en jaktmaskin, tro meg. Hun har det i seg. Det blir som å spå om fremtiden, men på denne turen får hun arbeidserfaring i storfuglskogen, en rolle hun ser ut til å stortrives med.

APPO VET ALLEREDE hva dette handler om. Allerede når denne lange reisen startet, når sekkene ble pakket, så begynte han å smågneldre. Når det endelig ble tid for jakt lar han seg villig koble – og når vi har gått et stykke inn i skogen slippes han. Guttene har valgt å sette på ham en hundepeiler, ettersom han har vist klare tendenser til stadig videre søk i takt med sin stigende alder. Det viser seg å være en riktig beslutning, for i den friske vinden drukner de andre lydene i bruset fra trærne og lyden fra bølgene på sjøen. Å gå i storfuglskogen er en ren fryd. Det kan være

STORFUGLJAKT I NORD

N E S T E G A N G D EN T EN, S K Y T ER J EG”

aradiset 17

STORFUGLJAKT I NORD NÅR PULSEN har lagt seg, setter Robin seg ned og holder opp byttet – en gammel tiur som veier rett under fire kilo.

vanskelig å gå med alle steinene som lå rett under mosen og markvegetasjonen. Det ubehaget kan man med letthet ta etter som alt rundt omkring er så usannsynlig vakkert. Vår vei gjennom skogen var omgitt av grove tørrfuruer som enten står oppreist eller ligger nede. Det grå rotsystemet til de falne furuene, akkurat som kunstverk, dukker stadig opp og stimulerer fantasien.

DE ENESTE TEGNENE på at det har vært folk der er gamle merker i furutrærne, som kan ha blitt gjort i midten av forrige århundre. Det ene synsinntrykket erstattes av et annet og tanken er langt borte når stillheten brytes. – Se, han loser. Andreas pekte på hundepeileren som indikerte en los cirka 500 meter framfor oss. Det er da jakten begynner på alvor og etter drøye fem minutters gange sier Andreas noen ord til Robin, som får æren av å begynne å smyge.

Appo loser intensivt og Robin smyger seg nærmere. Hundre meter lengre frem stanser han opp for å sjekke i kikkertsiktet. Han smyger ytterligere et lite stykke før han legger seg ned på en tue, deretter følger ett minutts venting før skuddet bryter stillheten. – Yes, roper Robin. Vi møter ham med en stor tiur i hånden. – Jeg hadde problemer med å få inn et rent skudd, så jeg måtte vente litt. Hodet og kroppen kom opp, men så forsvant det igjen. Til slutt tenkte jeg: Neste gang han dukker opp i kløften skyter jeg – og jeg traff, sier han. En merker at pulsen fortsatt er høy. De begynner å lete etter inngangshullet og senere, når roen har kommet tillbake, fortsetter jakten. Jegeren legger inn en real snus og sier mens han ler: – Så lett kan det være iblant. Men ikke tro at det er så lett hele tiden. Det viser seg også at det ikke går på skinner. Nes-

STORFUGLJAKT I NORD Rﾃ郎A ble skutt med hagl og Robin konstaterer at skuddet satt som det skulle.

STORFUGLJAKT I NORD

APPO VILLE HVILE etter seks timers intensiv jakt. Det tok lillesøster Nelly ikke noe hensyn til – hun gjorde sitt besta for å få litt action.

te gang hunden loser finnes det ingen fugl i treet og nå river den kraftige høstvinden ned løv som drysser ned mot marken. Ikke noe optimalt vær for jakt på storfugl - med andre ord.

MEN APPO HAR TROSSET oddsen før og vist at det går an å finne fugl i slikt vær også. Det blir en røy før dagen en omme og etter seks timers jakt er vi tilbake ved teltet. Ikke fordi jaktlysten er død, men mer for å spare hunden som også skal orke å jakte neste dag. Når vi når leirplassen legger Appo seg ned for å hvile. Han får omtrent fem minutters ro før lillesøsteren vil ha litt action. Hun springer over til Appo og tar tak i halsbåndet, deretter river og sliter hun slik at Appos hode slenges frem og tilbake. Han er tålmodigheten selv og lar henne holde på til hun blilr trøtt. Men det finnes grenser, for når hun går nær sekken som fuglene har vært i, og begynner å snuse, da sier han ifra. På direkten. Fuglene er hengt opp i et tre bak teltet og snart kan de høre Nelly bjeffe. Hun har los – på to storfugl. La det bli med at de henger to meter over bakken,

opp ned, men det var fortsatt en liten prestasjon. Beløningen ble en halefjær som Andreas nappet ut. På kvelden fortalte de hvordan de fant plassen. – Vi jaktet rype her for tre år siden og så en masse fugl. Jeg så skogen og tenkte med en gang ”her skal jeg jakte igjen”. Slik ble det. Første gangen vi var her hadde vi over 100 kontakter med fugl, det fantes fugl stort sett bak hver kolle. I år er det dårligere med fugl overalt, selv her, sier Andreas. Han fører dagbok over hver jakttur. Plassen vi befinner oss på nå fikk omgående navnet ”paradiset”, et navn som fortsatt henger ved. Til tross for at dette er en av de jaktturere med dårligst resultat, så er stemningen veldig bra. Det føles som en berikelse å få være med på denne reisen og oppleve en riktig gammelskog. En plass der skogsfuglen får leve det liv den fortjener.

VILDSVINEFEBER! - vil du med i den næste film?

LD E M L I T ! U N G I D denne side:

Besøg H9ZF o.gl/EK o g . w ww

Hunters Video er verdens førende producent af jagtfilm. Med mere end 100 titler om jagt fra hele verden leverer vi inspiration og underholdning til alle jægere. Besøg din lokale jagtbutik eller www.huntersvideo.com for at finde timevis af jagtfilm af den bedste kvalitet.

Følg os på:

www.huntersvideo.com

EIKESDALEN

NATTJAKT P

Hjortejakt i Norge er veldig spesielt. Akkurat som med svenske villsvin, kan hjorten jaktes døgnet rundt. En sei og utmattende jaktform, i et fantastisk terreng. To svenske jegere beretter om sitt første møte med nattjakt på kronhjort. TEKST OG FOTO: MATS GYLLSAND/PER ELVIN

22 22

PÅ HJORT

EIKESDALEN - NAT TJAKT PÅ HJORT

et er ikke helt enkelt å invitere en nordmann på jakt om høsten. Det mest vanlige svaret du får er: «Jeg kan komme etter hjortejakten.» Slik hadde vi det også tidligere i Sverige, hvor den 16. august var en hellig dato. For ikke å snakke om når elgjakta starter. Nå kan vi jakte hele året, og følelsen rundt jaktstart er ikke så kraftige lenger, i hvert fall ikke for meg. For relativt få år siden var kronhjort en sjeldenhet i norske jaktjournaler, men i dag må de jaktes døgnet rundt i sesongen for å holde bestanden under kontroll. Allikevel øker bestanden av kronhjort i Norge. Sist høst dro Per Elvin og jeg over til vestkysten av Norge for å prøve hjortejakt på norsk. Det er ikke lett å få tilgang til jakt, men med hjelp av en norsk kamerat, gikk det allikevel. Vi er på vei til Eikesdalen like ved Åndalsnes. Det er i begynnelsen av november. Vi krysser fjellene og kommer ned til de vakre norske fjordene i et vær, som er helt magisk for årstiden. Stille vær og sol. Da vi har en god times kjøring igjen, streiker GPS’en, men en telefon til Olav Finset, som er grunneier - redder situasjonen. Han beskriver resten av veien og den er enkel. «Dere skal ha sjøen på deres høyre side hele tiden, og når dere ikke kan komme videre, da er dere der, forklarer Olav i mobiltelefonen. Da vi ankommer, er det mørkt, og vi har begge behov for - og ser frem til et godt måltid og en drink. Det kan vi bare glemme. Sturla og Runar Ekrol, som har invitert oss, har allerede planlagt, at vi skal på jakt samme kvelden. - På med klærne, så vi kan komme av sted på jakt, sier Sturla. - Kronhjorten kommer ned fra fjellene om natten for å spise i dalen, og det er den eneste sjansen, vi har til å skyte kronhjorten. Sturla 24

og Runar har allerede hatt anledning til å jakte et par dager, og jakta har gått bra. Flere hjort henger på krok i kjølerommet. - Det er ennå bedre nå, det er nesten fullmåne. Allerede på veien hit, hadde vi sett hjort, og vi kommer hurtig i jaktklærne og gjør oss klare. - Mats, du skal sitte der, sier Sturla, og peker i retning av noe, som likner en stor ølboks på den ene siden av veien. Vi går videre mot en stor steinblokk, hvor det er et lite skjul opp en stige i dårlig forfatning. - Og der skal du sitte Per, fortsetter Sturla. Et øyeblikk senere, kravler jeg inn i ”ølboksen” gjennem en liten åpning, og i den motsatte enden er det laget en åpning til å skyte igjennom. Boksskjulet står på kanten av en mark, som er cirka 200 meter lang og 100 meter bred. Nordmennene har sagt, at jeg skulle sitte, inntil jeg har skutt noe. At jeg ikke skulle skyte noe syntes å være en umulighet. En time senere sitter jeg i absolutt mørke, jeg kan ikke se en hånd foran meg. Hvordan kan jeg skyte noe her, tenker jeg. Men jeg har lånt et FLIR infrarødt kamera av Sturla. Med det scanner jeg feltet foran meg. Da jeg speider i feltet mot den fjerneste enden, ser jeg dem. Helt i kanten, ser jeg elleve hjort. Jeg kan tydelig se dem i Fliren, gevirene står klart avtegnet mot bakgrunnen på de største hjortene. Jeg tar opp riflen og skrur opp forstørrelsen til det maksimale, men jeg ser ikke noe. Kun svart mot svart. Jeg prøver å kontakte Sturla på radioen. Han sitter ikke så langt borte, men han svarer ikke. Et øyeblikk etter hører jeg et skudd i mørket og radioen knitrer. Sturla rapporterer, at han har skutt en hjort. Jeg kaller ham opp og spør, hvordan han kan forestille seg, at jeg skal kunne skyte noe i bekmørket. - Det er litt mørkere, der du sitter, men det er

EIKESDALEN - NAT TJAKT PÅ HJORT

et godt sted, sier han. Stedet er bra nok, men hvordan skal jeg være i stand til å se noe. - Snart er månen oppe, da vil du se godt, sier Sturla i radioen. Normalt gir jeg ikke opp, men jeg skal innrømme at denne kvelden, var det nære på. Klokken er elleve, jeg har vært i boksen i fire timer, da månen plutselig synes å komme frem. Med ett bades hele dalen i lys. Da det ikke finnes noen lysforurensning i form av kunstig lys fra hus og andre bygninger, var nattesynet mitt på topp etter timers venting i mørket. Desverre ser det ut til, at hjorten har innsett, at det er farligere nå, at det er lettere å bli sett. De er borte. Jeg speider rundt i det åpne området, men det er tomt. Klokken passerer midnatt, da det dukker opp en hjort omkring 100 meter borte. Den ses tydelig i Flir’en, der er det nesten for lyst. Jeg har blitt instruert, til å se gjennom Fliren med den «dårligste» øyet, så nattesynet ikke skal bli ødelagt på det andre. Langsomt løfter jeg min Blaser, stikker rifleløpet frem gjennom den smale åpningen og skrur forstørrelsen opp til 14. Det er bedre å starte med den maksimale forstørrelsen og deretter justere den ned til den posisjon, du ønsker. På en eller annen måte, gir det bedre kontrast og følelse, når du jakter i mørket. Nå kan jeg se hjorten tydelig. Jeg kan telle åtte spir. Jeg avsikrer, puster ut, mens presset på pekefingeren økes. Skuddet bryter stillheten i dalen. Da lyden dør ut, ser jeg, at hjorten løper bort, men jeg har allerede ladet om og følger dyret med rødpunktsiktet, hvis et oppfølgings skudd skulle vise seg å være nødvendig. Etter en kort spurt går bukken i bakken og natten blir igjen stille. Min første kronhjort i Norge, nedlagt om natten, er en realitet.

En stund senere lesser Sturla og jeg hjortene våre av i slakterommet. Han er vant til det, og jeg kan knapt følge hans tempo. Naive som jeg er, forventer jeg nå at det hele er overstått, og at vi nå skal hente de andre. Ifølge Sturla er det mange timer igjen med bra lys - til jakt. Et par timer senere, gir Per og jeg opp, da har vi vært i gang i 24 timer. Tilbake i vår hytte, skjenker vi oss en liten whisky og setter oss trette i sofaen. - Dette var en annerledes opplevelse, jeg så absolutt ingen ting, sier Per. Jeg faller i søvn, der jeg sitter. Da jeg våkner opp er det lyst utenfor, klokken viser nesten syv. Jeg ser opp mot huset, hvor Sturla og Runar bor, ingen er hjemme. Jeg tar på jakken og går opp til slakteriet. Der er det full fart, selv tidlig på morgenen, og de har skutt et par hjort til, ser jeg. - Frokost hos oss klokken ni, roper Sturla. Min eneste tanke er, om mannen aldri sover! Vi sitter i huset deres, hvor brødrene har laget en lekker frokostbuffet. Det er egg, yoghurt og brød. Saft og masser av pålegg. Dette er det første, vi spiser på lang tid, så frokosten smaker ekstra godt. Sturla gjennomgår nattens jakt og gir oss noen tips, hvordan vi skal få mer ut av den kommende natten. Vi kan låne en Zeiss nattkikkert for å lette den nattlige speidingen i terrenget. Ellers er planen, at vi skal ta det rolig og innhente litt søvn i løpet av dagen. Ingen av oss protesterer på det. Et par timer senere, ankommer Olav til gården med den lokale skolebussen, han supplerer litt på inntekten fra landbruket med melkekyr og sau. Sau som høres - over alt du går. Ideèn nå er, at han skal ta oss med på en liten tur opp på fjellet. Veien opp er snirklete, den snor seg opp gjennem tunneller og skarpe hårnålsving. - Du må benytte muligheten til å se veien 27

EIKESDALEN - NAT TJAKT PÅ HJORT

nå, sier Olav begeistret. Den er kun åpen et par uker til, før den stenges for vinteren. Det kan være opptil åtte meter snø heroppe. Et øyeblikk senere sitter vi i minibussen på vei opp. Det er virkelig bratt. Det er helt vanvittigt, rett utenfor vinduet mitt går det 700-800 meter loddrett ned. Det eneste, som beskytter oss mot avgrunnen er et lavt, delvis fraværende autovern. Olav har slitte sommerdekk på bussen, men det synes ikke å bekymre ham meget, når han

gir på gass oppover den isete veien mot fjellet. Halvveis oppe, må han gi opp, isen er for utfordrende, selv for ham. Allerede på 1 100 meter ligger snø og is på og langsetter veien. For resten av oss gjør det ikke så mye, utsikten over Eikesdalen er forbløffende. Jeg får inntrykk av, at vi kan se hele veien ut til Nordsjøen. Vi kan ihvertfall se langt og det er ganske storslått. Det er helt uforståelig, at disse fjellene kan romme så mye kronhjort. Ned kommer man jo alltid og et par timer senere sitter vi på post igen. Denne gang sitter jeg i et gammelt nedlagt grisehus. Grisene har flyttet ut for lenge siden, men lukten hen-

EIKESDALEN - NAT TJAKT PÅ HJORT

ger igjen. Jeg har to vinduer i to retninger å skyte fra. Dalen er mer åpen og lysere her, så jeg forstår hvordan Sturla kunne skyte her kvelden før. Det går et par timer uten at noe skjer. Et skudd bryter stillheten. - Jeg skjøt en liten spisshjort, rapporterer Per på radioen. Hos meg er det fortsatt helt tomt for dyr på markene. Klokken går, og straks etter tolv er de plutselig der. En kronhjort og en hind står og spiser 80 meter fra grisehuset. Mellom meg og dem er det tett buskas, som gjør det vanskelig å se ordentlig, så jeg avventer. En time senere er jeg nesten lammet av spenning. I mellomtiden har jeg hørt fle-

re skudd i natten. Jeg vet ikke, hva som har skjedd, fordi jeg har skrudd ned for lyden i radioen, for ikke å skremme dyrene. Jeg ser vekk et lite øyeblikk, og da jeg fokuserer igjen, er de borte. Jeg saumfarer marken, og der ser jeg dem igjen. Begge står med bredsiden mot meg, og jeg kan ane små spisser mellem ørene på den ene. Jeg gjør meg klar og skyter. Hjorten springer et par meter, før den legger seg ned. Hinden har ikke forstått, hva som skjer, så hun fortsetter å spise. Beskjeden var at vi kun skulle nedlegge hanndyr, så hinden slipper å bli en del av en opplagt double’. Vi tar hånd om de nedlagte dyrere, og da vi alle har hatt hell med oss, så er det fire dyr som skal henges på kjøl. Deretter kapitu- lerer Per ovenfor for sitt søvnbehov, og kryper til køys. Vi andre tar nok en tørn til klokken seks

EIKESDALEN - NAT TJAKT PÅ HJORT

uten ytterligere suksess. Frokost er på bordet et par timer senere. Sturla har kokt egg og satt frem masse mat. Denne dagen er vår siste med hjortejakt, før det er tid for å dra hjemover. Vi slapper av, og ved syvtiden, spiser vi litt mat utenfor - ved et stort bål. Nordmennene griller pølser, og skjenker ett glass vin. Under maten får vi selskap av noen av naboene, som er tilfredse med våre suksessfulle netter, da de som småbønder er plaget av hjortens stigende antall. Konkurransen om det beste gresset kan være vanskelig for en som skal leve av sine husdyr. - Bestanden er steget de senere år, akkurat som i Sverige, hvor vi har hatt et par milde vintre, sier Olav, mens han hiver innpå med mat. Normalt når vi reiser ut på jakt i Sverige, 32

EIKESDALEN - NAT TJAKT PÅ HJORT

så forsøker vi å innpasse noen hyggelige og deilige middager inn i det stramme jaktprogrammet, men slik er det ikke denne gangen i Norge, for her er alt snudd på hodet. Natt er dag og dag er natt. - Vi er her for at jakte, ikke spise, sier Sturla diplomatisk. Det er det verdt, når du har lært teknikken med å jakte i mørket. Det er en storslått og unik opplevelse. På tre netter skjøt vi elleve hjort. De fleste levert av våre norske venner, som hadde en fordel med å være på hjemmebane. Får jeg atter en mulighet til å komme tilbake, så gjør jeg det med glede, og da skal nordmennene få seg en omkamp, for nå vet jeg hvordan det foregår.

Bergans Trollhetta – lavere versjon av Pasvik.

Bergans Trollhetta Lady – lavere versjon av Pasvik Lady.

NYHET

Pasvik Hunting Boot High Bergans Pasvik er en meget komfortabel og stabil jaktstøvel i fullnarvet lær. Støvelen er tilpasset nordiske føtter, har Dermizax® vanntett og pustende membran, og patentert såle med ekstremt god gripeevne. Støvelens overdel er polstert med PORON® Memory Foam, et materiale som tilpasser seg til foten og gir perfekt passform. Den støtdempende og lette mellomsålen, Berglite®, bidrar til at støvelen har en totalvekt på bare 986 g (str. 43). Pasvik er testet og utviklet i samarbeid med svært aktive og erfarne friluftsfolk. Finnes også som damemodell – Med rød såle. Selges kun hos

og bergans.no

EKSTREM TURGLEDE bergans.no

BERGANS.NO

Klikk her

HANS KRISTIAN KROGH-HANSSEN

Lav vekt. HĂ¸y komfort. Ekstremt godt grep. Bladet JEGER testet Pasvik i 50 dager. Karakter: 5,5 av 6.

NIKLAS MODIG fra Övertorneå har det privelegium å kunne jakte på områder der tilgangen på stor elg fortsatt er god. Som fireåring fikk han følge med sin pappa på elgjakt for første gang og i elleve års alderen skjøt han sin første elg.

jak

ELGJAKT 36 36

kt for livet

I NORD 37 37

JAKT FOR LIVET

Allerede som femåring fikk Niklas Modig oppleve sin første elglos. Med et slikt utgangspunkt har man en god start på sin elgkariere. Som voksen jeger gir han alltid viltet en sjanse når jakta er i gang. TEKST OG FOTO JOAKIM NORDLUND

Tornedalen og inn i landet finnes utrolige Flangsraområder for elgjakt. Et fruktbart landskap elven med bra beite og skogsmark med blandingskog. Elgene kan fråtse i frodig blåbærsris, som gjør at elgene stortrives – og vokser. Når Magasin Min Jakt besøker Haapakylä har Rolf-Pekka Simu akkurat kommet tilbake fra sitt livs elgjakt. Rolf-Pekka Simu har jaktet elg i de samme traktene i 30 år, men når jaktkameratene har lykkes med å få noen riktig fine elgokser, har han måttet nøye seg med betydelig mindre dyr.

TIRSDAGEN DEN 12. SEPTEMBER forandres dette. Det var da han møtte storoksen noen kilometer nord for hjembyen. – Jeg så bare to mørke skygger borte i skogkanten og jeg forstod at det var to fullvoksne elgokser. Jeg innså at det ikke gikk an å skyte herfra, men jeg gjorde meg allikevel klar og håpet de skulle komme forbi meg, sier Rolf-Pekka Simu og fortsetter: – Vanvittig nok kom den minste av elgoksene i medvind femti meter fra tårnet, det pleier de jo ikke å gjøre. Og den andre ser jeg ikke. Men jeg skjøt ett skutt mot oksen og jeg så den gikk overende. Men det skulle komme mer. – Da jeg snur meg, ser jeg storoksen med de store skovlene gå fra meg og når jeg ser geviret tenker jeg ”den der må jeg jo få”. Jeg ropte til jaktlederen på radio at ”jeg tar den andre også”. 38

ROLF-PEKKA SIMU hadde ventet i mange år, men til sist fikk han felt en real okse.

Og slik ble det. Da elgen var hundre meter fra ham snudde den seg og Haapakylä-jegerens første skudd traff elgen i ryggraden. Deretter handlet det mer om formaliteter. elgen ble avlivet med ytterligere ett skudd og deretter begynte gratulasjonene å strømme på fra jaktkompisene. – Jeg har vel fortalt hele historien minst ti ganger i dag, sier skytteren og ler med hele ansiktet. – Men egentlig var det meningen at jeg skulle ta en post ut mot elven, men jaktlederen syntes at jeg skulle sitte her i stedet. Går det an beskrive følelsen? – Det er som å vinne en storgevinst i lotto. Det er som en drøm. Man tror ikke at det er sant. Jeg fikk se en stor okse i fjor, men da var den ikke lovlig å skyte og da tenkte jeg ”der røk min sjanse, noen slik sjanse får en aldri igjen”.

JAKT FOR LIVET

”ELGJAK TEN ER HELLIG HER OPPE O G V I E R LY K K E L I G E S O M H A R FÅT T F E L L E S Å PA S S M A N G E F I N E O K S E R ”

jakt for livet 39

JAKT FOR LIVET

ROLF MODIG har drevet med elgjakt og hund i hele sitt liv og han synes fortsatt at det er like fasinerende.

jakt

JAKT FOR LIVET

t for livet 41

JAKT FOR LIVET Jeg trodde virkelig kraftig og siden denikke at en slik sjanse gang har vi hatt mange skulle komme tillbafine jakter akkurat her, ke, men det gjorde sier Rolf Modig når vi den. Derfor kjennes går ned mot innsjøen det ekstra godt nå. Rautajärvi. Deretter fortsatte Kastor følger med uken i elgoksenes sønnen Niklas, mens tegn. Blant annet felRolf tar hånd om ungtes tre trettentaggere hunden Mille. og når vår utsendte – Vi skjøt to elg for fikk rapporter om ham forrige høst, så den fine jakta, som det kan nok bli en jaktdessuten skjedde i et hund av han også, sier fantastisk sensomRolf samtidig som Mille mervær, ja da kjenstanser opp og værèr. tes det bare som en Så slipper han hunnødvendighet å reise den. opp til Tornedalen Og alt ser riktig lovende på nytt. ut - 15 minutter etter Denne gangen for at Mille forsvant ut KASTOR har nettopp gjort en bra jobb med oksen og belønnes for å følge med hundeføav syne, så hører vi den rerne Rolf og Niklas Modig. Rolf det. første losen. Modig bor i Övertorneå og han er blant annet en – Der hører vi uttaket, sier Rolf og tar frem hundeav landets beste feltskyttere. Men framfor alt så er peileren for å se hvor hunden befinner seg. han elgjeger. Hjemme på Lingonvägen i Övertorneå har han fem elghunder, som han deler med sønnen MEN SÅ OPPHØRER losen og den neste halvtimen Niklas - tre jämthunder og to gråhunder. er det bare noen kråker og en rev i det fjerne som Morgenen er fantastisk. Litt morgentåke og en sol bryter stillheten. som sakte stiger opp på en nesten skyfri himmel. Samtidig hadde Kastor funnet elg noen kilometer borte og når den andre runden med pølser er grillet KLOKKEN FEM om morgenen er det samling ved og spist, får vi beskjeden om at Niklas har skutt en slaktehuset, som ligger ved Jan-Olov Heikkiläs låve elgokse. Vi beveger oss bortover mot den andre mitt i byen. siden av åsen. Bak i Rolf Modigs Volvo 745 venter den seksåPå veg over mot Niklas Modigs elg, treffer vi på rige gråhunden Kastor og den toårige jämthunden en storfugl. Mille på å komme ut. Denne dagen skal det jaktes – Her er det bra med skogsfugl. På denne tiden er i traktene rudnt Rautiovaara, cirka 1,5 mil nordvest det vanlig at man støkker opp fugl. Ofte flyr de kun for Övertorneå. Dette området er cirka 4 500 hektar et lite stykke før de slår seg ned igjen, sier Rolf. stort. De har også et annet område som er 4 000 På andre siden av åsen, 50 meter inne i den tjukhektar stort. keste skogen ligger det en praktfull elgokse. – I begynnelsen på 80-tallet vokste elgstammen

JAKT FOR LIVET NIKLAS KLØR Kastor under haken der han lå og myste i blåbærriset. Uten hundens hjelp hade Niklas aldri fått skutt den flotte elgoksen.

jakt for livet

43 38•39

JAKT FOR LIVET

NIKLAS MODIG og postjegeren Hans Björkén er i ferd med å ta hånd om dyret. – Kastor søkte ut området, men det ble flere tomme drev før det slo til. Jeg merket jo på hunden at det hadde vært elg der og etter noen omganger holdt han elgen. Deretter gikk jeg noen hundre meter, men stanset opp da jeg hørte at de var på vei mot meg og en lysning i skogen, sier Niklas og fortsetter: – Jeg forstod at han ville passere lysningen, så jeg satte meg ned i kne-

stående, men plutselig ble jeg litt urolig for at elgen skulle komme rett på meg. Første gangen Niklas Modig fulgte med på elgjakt var han bare fire år gammel. Når han var fem år fikk han oppleve sin første los

JAKT FOR LIVET

sammen med pappa Rolf og som elleveåring skjøt han sin første elg. Niklas har frem til årets jakt felt 110 elg, men det skulle komme til å bli ytterligere en elg. – Jeg innså at elgen ville komme på siden

SKUDDET SATT der det skulle og Niklas viser frem kulen han nettopp har tatt ut av elgkroppen.

av lysningen, så jeg måtte snu meg og jeg hadde siktet på fem gangers forstørrelse. Når jeg hevet riflen hadde jeg mest pels i siktet, men jeg kunne uansett skimte konturene av bogen og halsen. Kastor gjorde en riktig bra jobb, sier han. SKUDDET GIKK INN ved halsroten for så å gå gjennom begge lungene. Nå hadde Haapakyläs jaktlag felt ennå en fin elgokse - og på en stor blåbærtue hadde den staselige titakkeren lagt ned sitt hode for godt. – Jeg så på sporene på veien at ”dette her ikke kunne være noen alminnelig piggokse”, sier Rolf når vi kommer frem till elgen. Et par ravner har forstått at det kunne bli noe mat på dem. Skrikene deres høres i det fjerne samtidig som Niklas innleder utvommingen med å åpne i halsen for å skjære ut spiserøret på elgen. Det merkes tydelig at dette her er et arbeide som han har utført mange ganger før og det tar bare ti minutter før han tar ut hjertet på elgen. Med hjelp av jernhesten dras slaktet ned til veien, og deretter er det på tide å se hvor Mille er i terrenget. Når Rolf drar så langt han kan komme med bil, tar han opp hundepeileren. – Det er lett å forstyrre en unghund med hundepeileren. Hvis du går inn og henter hunden din med en gang den har vært borte litt for lenge, så kan hunden få for 45

JAKT FOR LIVET

HELE JAKTLAGET hjelper til når elgen skal ut av skogen for å transporteres til slakteriet.

”ENN Å H A R V I IKKE B EGY NT Å JA K TE DER DE STO RE ELGENE ER” seg at den kan gå hvor som helst. Men nå fantes det ikke noe alternativ. – Oj, oj. Han er langt borte. Mot Vyöni. Nesten en mil unna, sier han og rister på hodet. DERETTER SKJER DET NOE merkelig. Etter at han har sagt de ordene ringer mobiltelefonen. En kvinne i byen Vyöni forteller at de har fått besøk av en glad jämthund. Deretter fortsetter samtalen, delvis på tornedalsfinsk og delvis på svensk før Rolf avslutter samtalen og legger på. – Han har fulgt på et spor. Han har hatt et uttak. Han har vist at han kan, men vi får bare håpe at han ikke blir en som følger elgen på ubestemt tid, sier Rolf. På slakteriet nede i hjembyn gleder de seg over nok en fin okse, og med typisk tornedalsk kortfat-

tet underfundighet sier Rolf: – Og ennå har vi ikke begynt å jakte der de virkelige store elgene er. Som vanlig er, så er det elgjegeren som er i fokus. – Det har blitt mange elg og stort sett alle har jeg skutt for hunden. Det her er en fin en, jeg skulle vel si at slaktevekten ligger på rundt 300 kilo. Til tross for at jeg har jaktet mye, så er det fortsatt like spennende. Å se hunden gjøre jobben sin og så vet man jo aldri hva slags elg en har foran seg. Det er det som er så spennende, sier Niklas Modig. Det sier elgjegeren som har fått det privelegium å vokse opp på et sted med virkelig en god tilgang på store okser.

jakt for livet

TROFEJAKT SPANIA

CULLING SPANIA

3 overnattinger, 2 dager jakt, transport og felling av 1 ibex opp til bronse størrelse.

4 overnattinger, 3 dager jakt, transport og felling av 4 ibex hunndyr.

EURO 2800*

EURO 2000*

BECEITE IBEX

SIBIRSK IBEX KAZAKHSTAN

7 dager - 5 dager jakt 1:1, opphold, transport, Ink. 1 trofe ibex uansett størrelse!

BJØRNEJAKT

UTAH - MED HUND 7 dager - 5 dager opphold Spike camp - jakt 2:1 Ink. lisens på 1 svartbjørn

EURO 4400* SPØR OSS OM JAKTREISE VI SKREDDERSYR DIN DRØMMETUR!

*inkluderer ikke flybillett

USD 2500*

www.enjoyhunting.no

Klikk her

Steadify En kort skytestokk montert på et belte er ingen ny idè. De løsningene jeg tidligere har sett, har praktisk talt ikke vært brukbare. Dette er nå endret med den nye Steadify beltestokken. Tekst og foto: Jens Ulrik Høgh og Max Götzfried

Steadify kan med et enkelt grep forvandles til et stabilt anlegg for liggende skyting. 49

S T E A D I F Y B E LT E S TO K K

t bredt belte rundt livet gir feste for en kraftig lærplate som gir støtte på låret – på motsatt side av skulderen det skytes fra. På lærplaten er selve teleskopstokken montert i et kuleledd. Det er ikke noe som henger i veien, når en sniker seg rundt i terrenget. Med et enkelt og en lydløs håndbevegelse, kan teleskopfunksjonen låses opp. Riflen plasseres i gummigaffelen og løftes til ønsket høyde, hvor den enkelt og greit låses igjen – helt lydløst. Med litt øvelse kan dette gjøres ganske smidig. Støtten denne stokken gir til skytingen, er nesten på høyde med en trebeinet skytestokk. Hvis du supplerer med et naturlig anlegg, f.eks. et tre – blir det hele enda støere. Til forskjell fra de tradisjonelle stokkene, kan denne dessuten brukes i knelende og sittende skytestillinger. Du kan også ta den av, legge den på bakken og få et meget stabilt anlegg til liggende skyting. Den er med andre ord meget fleksibel og du får frigitt en hånd under smygingen. Dessuten så svinger du helt fritt når du skyter på løpende mål. Jeg kan se en styrke i denne løsningen

ved bruk i tett vegetasjon, hvor skuddavstand ikke er for langt. Et hundre meters skudd på en bukk burde ikke være et problem for et habil rifleskytter med forhånds- trening. På en drivjakt er den nærmest genial, når viltet beveger seg litt lengre unna enn man vanligvis ville ha skutt på frihånd. Dette er ikke stokken til frittstående presisjonsskyting på 200 meter, men snarere en kraftig forbedring av vilkårene på mer moderate og normale skuddhold. Den en enkel å pakke i en ryggsekk eller en reisekoffert. Kvaliteten i såvel konstruksjon og materiale er helt på topp. Men min .300 Winchester kan jeg konsekvent produsere frittstående 5-skuddsgrupper på under 10 centimeter på 100 meter. Mer enn nok til praktisk jakt på hjemlige revirer. Denne skytestokken vil være med i sekken min på høstens jaktturer og blir med ut på alle jaktpostene. Skytestokken vil koste kr. 1149,- i kjøp og vil bli å få tak i hos Sofaliv AS i Norge.

Hjorteb

brunst En kronhjort i brunst er et av de mest imponerende dyr du kan oppleve i Europas natur. Bli med til det polske statsreviret Zmigrod, hvor brunsten i 2014 nĂĽdde spennende hĂ¸yder ... Tekst og foto: Jens Ulrik HĂ¸gh 53

BRUNST I POLEN

i hadde sneket oss i retning av en stor brølende hjort i mer enn en halv time. Det var ikke et vindkast å spore og skogen summet fremdeles av brunstaktivitet, selv om vi var kommet langt ut på formiddagen. Vi kunne høre syv forskjellige hjorter svare på hverandres brølende utfordringer. Til tross for at tempoet og styrken hadde avtatt noe siden soloppgang, var det ingen tvil om at kamplysten bruset sterkt i de gamle kjempenes årer. Brunsten i 2014 var en av de mest intense, som guiden vår Franek hadde opplevd gjennom sine mange år på reviret – som er kjent for sin gode hjorteviltbestand. Klokken var over elleve på formiddagen og solen stod høyt på en skyfri himmel. Vi jaktet med opprullede skjortearmer i det sommerlige været. De grove brølene kom i serier og hver gang hjorten brølte, snek vi oss fremover i vegetasjonen. Vi hadde tillit til at brølelyden overdøvet våre lyder under fremrykkingen. Nå var vi nære. Så nære at vi tydelig kunne høre den store hjorten puste imellom sine høylytte utbrudd og stamping mellom bregnene i skogen. Lukten av brunst hang tungt i den stillestående luften. Temperaturen var over tyve grader og luftfuktigheten høy. Jeg kunne merke svettedråpene renne ned over øyelokket og en nærgående flue summet høylydt rundt mitt høyre øre. Den bråkte og kilte, men jeg undertrykket min trang til å vifte vekk fluen. Vi stirret intenst i retningen av et tett vidjekratt mindre enn tyve meter foran oss. Vi kunne høre at hjorten stod nesten stille nå, tydelig trett etter nattens utskeielser. Den tok et par skritt frem og vi så den for første gang. Faktisk kunne vi bare se toppen av geviret, men det var nok til at Franek av55

BRUNST I POLEN

brøt jakten på denne hjortebukken. Det var her snakk om en særdeles lovende kapitalhjort, som ennå var for ung til å kunne skytes. Vi nøt derfor bare synet av den, da den mektige hjorten litt senere passerte oss på ti meter uten å oppdage de tobente forfølgerne med onde hensikter. En gammel kriger Senere samme dag gikk vi sammen på en skogsvei med et stort sumpområde på den ene siden. Etter noen timers pause midt på dagen var hjorten atter våknet til en ny dyst og hadde spredd seg til brunstplassene i den fuktige skogen. Dypt inne mellom trærne hørte og så vi to hjortebukker i heftig kamp. Voldsomme plask, gevirer som brakte sammen med voldsomme smell og opphissede brøl etterlot ingen tvil om hva disse bukkene var mest opptatt av. Vi så hjorten i korte glimt, men det var nok til at Franek kunne se at den ene var en staselig gammel herrebukk, som passet inn i revirets avskytingsplan. Da hjortebukkene noen minutter senere ble enige om å avslutte slagsmålet, fulgte vi derfor raskt etter den gamle bukken, da den valgte å gå parallelt med veien, fremfor å dra oss lenger inn i våtmarksområdet. Det ble vår lykke. Hjorten gikk 100 meter inne i skogen og vi måtte småløpe for å holde følge. Franek visste at den hadde kurs mot en lysning, hvor det kanskje kunne bli en skuddsjanse. Plutselig stoppet Franek og dro opp skytestokken. Jeg så en bevegelse mellom trærne, da jeg la forskjeftet på riflen ned i gaffelen på skytestokken. Zeiss’en stod på 4x forstørrelse, som alltid er mitt utgangspunkt når 56

BRUNST I POLEN

B DRU ØN MSMT E IN POOML E AN F R I K A

BRUNST I POLEN

riflen henger på skulderen. Hjorten skimtes mellom trærne 70 meter inne. ”Schiessen!” hvisket Franek inntrengende. Men jeg kunne ikke ”Schiesse”, for det var ikke annet enn trær å skyte på. Et par meter lenger frem kunne jeg imidlertid se at hjorten ville passere en smal korridor imellom trestammene. Jeg flyttet siktet frem til dette området og ventet med fingeren på avtrekkeren. Nesten for slu for oss Den gamle hjorten må ha fornemmet at det var ugler i mosen, for da den nådde den lille åpningen mellom trærne, stoppet den brått så bare hodet og halsen var synlig. Den stirret intenst mot oss. Jeg stirret intenst mot den også. Jeg kunne høre at Franek holdt pusten midt i et åndedrag. Jeg visste at jeg nå kun hadde sekunder på meg, før hjorten ville flykte. Instinktiv lot jeg laserpunktet gli ned hvor halsen møter kroppen og slapp kulen. Skuddplasseringen gjorde at hjorten falt i bakken som rammet av lynet. Samtidig forsvant den mellom bregnene. Vi løp derfor frem for å få et bedre skudd, hvis hjorten mot formodning skulle reise seg igjen. Det gjorde den ikke, men blunket stadig med øynene og fikk derfor et avlivningsskudd gjennom hjertet for å avslutte det hele så raskt som mulig. Hvilken fantastisk hjort dette var! Den var 10-12 år gammel og grov i kroppen med et langt symmetrisk gevir, som var kolsvart av harpiks og søle. Bukken hadde rullet seg i en brunstgrop og luktet deretter. En verdig representant for bukkestanden. Vi stod et øyeblikk i stillhet og betraktet den falne kjem59

B DRU Ă&#x2DC;N MSMT E IN POOML E AN F R I K A

pen, mens inntrykkene satte seg. Franek brakk av en einerkvist fra nĂŚrmeste busk. Han delte kvisten i tre, dyppet dem alle i hjortens blod 60

og satte en i munnen pĂĽ hjorten, og en i inngangshullet. Den siste overrakte han meg i hatten sin og rakte neven frem for gratulasjon.

BRUNST I POLEN

Hjort over alt Den neste morgenen var vi tidlig ute på markene for å følge brunstaktiviteten. Jeg har aldri opplevd lignende scener i Europa. Det vrimlet av brølende hjort og deres harem av hinder i morgendisen. Jeg kunne ikke la være å tenke på at dette egentlig minnet om en naturfilm fra Serengeti. Det var storvilt over alt. Brølende hjort og hjort som var håpefulle, parringsvillige og de løp frem og tilbake mellom brunstplassene. Vi så opp mot 1000 hjort den morgenen fordelt på tre – fire store åpne områder. Det var ganske overveldende og et tydelig bevis på hva årtiers målrettet viltpleie hadde å bety for hjorteviltbestanden. Samme kvelden nedla vi en litt mindre hjort fra en hochsitz – et tårn med en stol. Den sloss fanatisk med en annen bukk i tyve minutter, før vi vikk en skuddsjanse. Franek stanset hjorten på vei mot skogen med en høylytt lokkelyd. En Hornady GMX stanset dens videre ferd. En ørn kretset over våre hoder med håp og viten om at det ville bli noen innvoller i vente. Zmigrod er et enestående viltområdet på kartet og Franek er en verdig forvalter. Han kjenner sitt vilt og han kjenner området, som om det var hans egen stue. Jeg lengter tilbake til disse åpne områdene i morgendisen – selv før jeg forlot området. Jeg kommer helt sikkert tilbake ... en gang senere. ”Waldmannsheil” sa han og strålte av stolthet over dagens resultat.

Et rimeligere kikkersikte, men med den samme kvaliteten du er vant til fra Nightforce

3-10x42 4-14x56 5-20x56 62

nightforceoptics.com

Klikk her: 63 www.tenoastro.no | post@tenoastro.no

Dobbelt så FABARM ASPER PRESTIGE 8X57 JRS Når man trenger et våpen for raske skudd på korte hold, og som en kan stole på leverer et raskt andre-skudd, uten at det påvirker anlegget - da finnes det ikke noe som slår en dobbelløpet rifle. Det er bare å trykke av en gang til.

abarm Asper Prestige er en noe mer påkostet og luksuriøs utgave av Asper - og dermed cirka 13 000 kr dyrere enn standardmodellen. Asper er en rifle som har oppstått gjennom et samarbeide mellom Fabarm og Merkel. Fabarm lager baskyle og kolbe. Merkel lager løp og har ansvar for tilpasning og sluttmontering av dobbeltløp-riflen. De som kjenner til haglevåpen og liker å skyte med hagle kommer til å forelske seg umiddelbart i Asper. Fremskjeftet, løpet og kolbe set64

FABARMTEST

T E K S T O G F O T O R I C K A R D FA I V R E

책 kul

ASPER PRESTIGE

tes sammen akkurat som en hagle. Dette gjør våpenet ekstremt transportvennlig takket være de mindre delene når våpnet er tatt fra hverandre og dermed enda mindre iøyenfallende. Dette er viktig, ikke bare når en er på reise, men også når en skal gå frå huset og til bilen. Treet på Prestige er mørkt med mørke, fine årringer. Bakkappen er ikke i gummi som på mange andre rifler. Her er det klassisk tre av samme sort som resten av Prestige. Dette gjør at den harmonerer bra med kolbekammen og det er ikke noe å si på utformingen. Baksiden av bakkappen har en utforming for å gi støtte ved anlegg. Kammen er ikke for høy, det er ingen svinerygg og kolben er av monte carlo-typen. Det funker veldig bra og jeg får en bra siktelinje gjennom hurtig-siktet i samme høyde. Men det er meg. En person med en annen ansiktsform og halslengde kommer sikkert til å ha en annen mening. Pistolgrepet er også behagelig. Igjen minner formen om en hagle. Pistolgreppet har til og med fått en ekstra dekorasjon. Den er bra utført og forstyrrer ikke den funksjonen som utformingen skal gi. Det gir et bedre grep med fuktige hender. Noe jeg savner på en rifle i denne prisklassen og spesielt på en som kaller seg for «prestige» er en pistolgreppsrosett. En form for dekor66

asjon under pistolgrepet hadde faktisk vært fint. Testriflen har enkeltavtrekk og det finnes dobbeltavtrekk som et alternativ for de tradisjonelle. Avtrekkerbøylen er relativt stor og utsendemessig utradisjonell. Jeg antar at det er den samme avtrekkerbøylen som brukes til både enkel- og dobbeltavtrekks-utgavene. Fordelen med dette er at med en enkeltavtrekker, så blir det ekstra romslig for avtrykkerfingeren, selv med tykke hansker. Ovenfor sitter sikringen og løpsvelger. Disse er begge av samme utforming som på en vanlig hagle. Det er lett å gå over fra en hagle til en rifle når det sitter i ryggmargen. Det er ikke heller ikke så fremmed at man kan ha et hagleløp i kaliber 20 som et tilleggsvalg til dobbelriflen. Å manøvrere topplevel er en fryd og våpenet glir bra når du brekker våpenet. Hvert løp har selvfølgelig sin egen utkaster. Tomhylsene kastes et stykke bakover når man brekker, så det er bra drag i fjæra. Baskylen har en pen gravering med svart innlegg for å tone ned metall-glansen. På den høyre siden er det avbildet et villsvin og den andre siden kan skilte med en majestisk kronhjort. Dette forteller litt om viltet og hva slags jegere som kan foretrekke en dobbeltløpet rifle. Fremskjeftet er ganske kraftig i motsetning til det vanlige slanke fremskjeftet på en hagle. Dette funge-

ASPER PRESTIGE

rer imidlertid bra, for det gir det lille ekstra jeg synes mangler på min hagle. Framskjeftet smalner av litt før det går over i ganske skarpe kanter og en litt markert avslutning. Det er ikke den estiske mest tiltalende avslutningen jeg har sett, men de skarpe kantene hindrer at hånden skal gli av framskjeftet. Utskjæringene på fremskjeftet er sparsomme og her ser man igjen de samme snirkelformede utformingene som man ser på pistolgrepet. På oversiden av løpet finnes det spor for en sadelmontasje fra Merkel - til kikketsikte for de som ønsker å bruke et slikt. Personlig

foretrekker jeg et åpent sikte her i form av et ekspress-sikte som er justerbart. Kornet er stavformet i rød fiberoptikk og siktet har tre prikker i gul fiberoptikk. Kombinasjonen gir skytteren et godt og iøyenfallende siktemiddel. Ved behov for raske skudd, så er dette et godt sikte, som det er lett å komme inn i. På korte hold som 50-80 meter kan jeg vanskelig se man vil tynge ned riflen med optikk, men muligheten finnes som sagt for den som ønsker det. Det et par ting du bør være klar over med en dobbeltløpet rifle som denne. Spesielt om det er din første dobbeltrifle.

ASPER PRESTIGE

Disse våpnene er fra fabrikken satt opp for å skyte med et visst treffbilde med en bestemt type ammunisjon, som oftest fra en spesiell fabrikant. Produsenten går kun god for treffbildet med bruk av denne. Det vil si hvor godt løpene sammenfaller for å treffe der du sikter med riflen. Ammunisjon fra en annen produsent kan fungere like bra, men det blir opp til deg å finne den om du skulle oppdage at den anbefalte ammunisjonen er for dyr eller vanskelig å få tak i. Det finnes ikke noe å skru på for å endre treffbildet, så du er overlatt til egenskapene hos ammunisjonen. En annen sak er at eftersom løpene er sammensveiset overfører de varme seg i mellom og skaper en større varmeflate som skal kjøles ned. Denne varmen kan bli et problem når man skyter med et sikte eller skyter mye på en drivjakt. Tynnere løp eller til og en ventilering mellom løpene som kunne ha forbedret samskytingen. Bortsett fra dette er det tut og kjør med Prestige, som med hvilken som helst annen rifle. Ved testskyting med den bifokale Sellier & Bellot 8x57 JRS 12,7 g 196 grs ammunisjon beviste Prestige eksempel på både god balanse og gode treff. På 20 meter på løpende vilt finnes det ikke bedre våpen for raskt å komme i anlegg, finne målet i ekspress-siktet, usikre, følge på og klemme av to raske skudd, som 68

kun en halvautomat kan hamle opp med. Hvis ikke halvautomaten får forkiling i våpenet da. Du vil kunne lade om raskt. Si at du står på en drivjakt på villsvin. Du kan gjøre som de gamle proffene og holde et par patroner mellon fingrene i hånden du holder fremskjeftet med. Når tomhylsene er kastet ut, slipper du raskt ned to nye patroner. Mellomrommet mellon fingrene pleier ofte matche mellomrommet mellom patronene. Det skal da gå raskt å treffe begge hullene. Rekylen du opplever er ikke mer ubebhagelig, selv om bakstykket er i tre. Har du et bra anlegg, så kan du ha mange gode gode skudd før du blir lei rekylen. Ved skudd på 50 meter oppdager du snart hvordan det egentlig er å skyte på vilt i bevegelse med åpent sikte. Selv om det går fort å komme i anlegg og skyte innen treffområdet. Nå sprer skuddene litt mer og spørsmålet er om jeg ville tatt sjansen på å våge meg lengre bak i en reell jaktsituasjon. Skulle jeg behøve det det andre skuddet er jeg ikke helt sikker på at jeg skulle treffe der jeg helst ville treffe. Leter du etter en flott, tradisjonell, funksjonell og i dobbeltriflesammenheng, et vel skytende sådan, så er Asper Prestige en het kandidat. Hvis den i tillegg hadde hatt et kolbekappemagasin, så ville jeg ikke hatt problemer med å rettferdiggjøre ytterligere et våpenkjøp. Når jeg skriver dette, så innser jeg

ASPER PRESTIGE

at det egentlig bare er et forsøk på en rasjonell unnskyldning fra min side, for ikke å lengte etter en bobbeltrifle nå igjen. Et slikt kolbekappemagasin kan man jo alltid installere i ettertid, om en ønsker det. Er man ute etter en dobbeltløper og vet med seg selv hvilke begrensninger som er vanlige for denne våpentypen, så er Asper Prestige et godt kjøp. Det finnes dyrere våpen og det finnes de som er som er billigere enn Prestige. Noen er også i samme prisklasse, men da ikke like bra utrustet som Prestige med sin utvalgte oljebonede valnøtttre med matchende bakstykke. For hva du må gi for en Prestige, så får du en rimelig velkjent sadelmontasje og bra high-end sikte. Så i kroner og øre er det ikke så ille. På jakt, hvor du vil kunne levere et raskt oppfølgende skudd uten å behøve å endre anlegg for å lade om, så er Prestige uslåelig.

ASPER PRESTIGE Pris kr 35400,Tilgjengelige kalibere: .30.06 Springfield, 30R Blaser, 8x57 JRS og 9,3x74 R Vekt: 3,25 kg Løpslengde: 550 mm Kolbelengde: 367 mm med avtrekker i midtstilling, justerbar i stillinger www.jaktdepotet.no

BRA OG BILLIG

BUKKEJAKT I EN Øyriket mot vest er et slaraffenland for bukkejegere. Her er masser av rådyr, høy trofèkvalitet og rimelige priser i forhold til Øst-Europa. Jeg har vært over en tur og sett litt på forholdene ... TEKST MATS GYLLSAND FOTO TWEED MEDIA

sm 70

NGLAND

mygjakt 71

PÅ BUKKEJAKT I ENGLAND

Jeg lander på Heathrow like utenfor London. Heathrow er et sted, du bør unngå hvis du kan. Det er forferdelig og verst av alt er Terminal 3, hvor vi skandinavier oftest havner. Fylt med uvennlige passkontrollører og tollere, som ser ut til å leve utelukkende av å plage de reisende. Etter en evighet har jeg passert alle hindringer og sitter i en bil på vei sydover. Det tar ikke mer enn en halv time, før jeg er fremme ved hotellet, hvor jeg skal bo de kommende dager.

Ved første øyekast minner hotellet mest av alt om Fawlty Towers og da jeg går igjennom dørene, forventer jeg nesten at Basil kommer meg imøte. Foyeren er mørkelagt. Bak disken i resepsjonen står det en tydelig frustrert og lettere opphisset kvinne. Basils hustru? Noe opprørt forsøker hun å forklare, hvorfor hotellet er mørkelagt. Det skyldes tydeligvis renoveringsarbeide, men hun er ikke helt sikker.

smyg 72 72

PÅ BUKKEJAKT I ENGLAND

Jeg får i hvert fall min nøkkel og ved hjelp av lommelykten i min telefon, lykkes det å finne veien gjennom noen lange korridorer til rommet mitt. ROMMET ER – som alminnelig er i England – en orgie av vegg-til-vegg-tepper. Til og med i baderommet forsvinner føttene dypt ned i det lodne underlaget. Der er helt sikkert både rent og prydelig, så et par dager her skal nok fungere. Jeg er jo ikke kommet for rommets skyld, det er jaktabstinensene, som har ført meg til England. Senere samme ettermiddag skal vi teste våpen. Jeg bestemte meg sent for å komme, så det var ikke noen mulighet til å ta med eget våpen.

gjakt 73 73

PÅ BUKKEJAKT I ENGLAND

Det kan ta flere måneder å få midlertidig engelsk våpentillatelse på plass. Jeg låner derfor et våpen av arrangøren, Owen Beardsmore. Riflen viser seg å være en helt ny Merkel Helix i kaliber .308 W – en kombinasjon jeg faktisk er vant til hjemmefra. På våpenet sitter en helt ny Leica-kikkert – det føles trygt. ETTER TO RASKE skudd for å se om våpenet fungerer – og for å vise Owen, at jeg vet hva jeg gjør, kjører vi tilbake til hotellet og kler meg til den første kveldens jakt. Det er tidlig sommer i England. Det merker jeg tydelig, der jeg sitter inneklemt i en gammel Defender, mens vi kjører på svingete småveier. Der er grønt overalt og grøftekanten blomstrer, så det er en fryd. Det er en fantastisk følelse akkurat nå, vinteren har knapt sluppet taket der hjemme. Peter – guiden som jeg jakter med – arbei-

der egentlig som betjent i sentrale London. Dette er hans ekstrajobb og han har den mest for å få en mulighet til at jakte på disse fine revirene. Han svinger inn gjennem en åpning i en av de mange steinmurene og stanser motoren. Vi stiger ut og gjør oss klare. - Det er best, hvis du lader med det samme, det kan komme dyr når som helst, hvisker han til meg. Som alltid føles det ikke riktig å gå med et ladd våpen, men jeg gjør, som han sier. PETER HAR TATT MED seg jakthunden sin. Den viker ikke en centimeter fra hans kne, da vi går opp en liten bakke i en flott bøkeskog. - Der oppe er det en grusvei. Vi skal følge den, til vi kommer frem til et tårn, hvor vi setter oss og speider litt, sier Peter stille.

PÅ BUKKEJAKT I ENGLAND

Det blåser ganske kraftig langs veien, så vi forsøker å bruke kikkertene så mye vi kan. Det er helt umulig å høre noe oppe i tårnet. Vi har ikke sittet lenge, før den første bukken dukker opp bak oss. Det er en liten bukk, såvidt du kan se noe gevir, så vi lar ham passere. Da vi har sittet en time, uten at det har skjedd noe, beslutter vi å gå videre langs veien til et annet tårn. Hunden som hele tiden har ligget helt stille ved foten av tårnet, finner igjen plassen sin ved Peters kne. Pludselig rasler det i løvet ved siden av veien og en rådyrgeit løper ut på åkeren. Det er riktig art, men galt kjønn, så ingen skade har skjedd. Vi klatrer opp i neste tårn, setter oss til rette og venter. Vi behøver ikke å vente lenge. Etter kun et par minutter kommer en bukk frem - 200 meter fra oss. Langsomt, men sikkert kommer den litt nærmere. Jeg følger den i Leica-kikkerten med avstandsmåler og da den er inne på 150 meter, gjør jeg meg klar. Bukken kommer ennå noen meter nærmere. Den står med hodet og kroppen rett mot meg, ingen god vinkel. Jeg sikter og venter. Etter en lang stund vender den bredsiden 78

til. Jeg klemmer forsiktig av et skudd. - Good shot! sier Peter, da han ser bukken falle sammen på stedet. JEG GJØR MEG KLAR til å klatre ned fra tårnet og gå til bukken, men Peter stopper meg. - Vi blir sittende. Det kan komme flere bukker, sier han. En halv time senere får han rett. En fin bukk i medaljeklassen kommer gjennem skogen med retning mot tårnet, hvor vi sitter. På 75 meters avstand stanser den og speider. Vi han vinden i ansiktet, så han har ikke en sjanse til å få vær av oss. Men et eller annet får ham allikevel til bli usikker. Til slutt kommer den litt nærmere og begynner å spise i en liten lysning i skogen. Et par minutter senere får jeg sjansen servert på et sølvfat og skyter. Vi går tilbake til bilen med to bukker på slep. Da vi kommer ned til engen, hvor bilen er parkert, stanser Peter og peker. - Der nede går det en til, hvisker han. 200 meter foran bilen går en fin bukk. Det er garantert kveldens største. Vi slipper våre rådyr og forsøker å smyge oss litt nærmere. Vi stanser opp 175 meter fra bukken. Peter setter opp skytestokken. Jeg legger an og tar sikte. Skytestokken er veldig stabil, så jeg er trygg på å skyte. I skuddet springer bukken høyt i været og faller sammen på stedet.

PÅ BUKKEJAKT I ENGLAND

79 79

PÅ BUKKEJAKT I ENGLAND

FØRSTE KVELD i det engelske landskapet kun 30 minutter fra milionbyen London har resultert i tre fine bukker. Senere samme kveld samles alle jegerne på pub’en. Vi holder dem med selskap og klokken blir ett, før jeg kommer meg i seng. Tre timer senere ringer alarmen. Jeg føler meg nogenlunde rask og er takknemlig for at det kun ble et par engelske øl kvelden før. Etter en raskt kopp kaffe kjører vi ut til jaktområdet, som kun ligger noen minutter fra hotellet. Det er en fin dag, og vinden har stort sett lagt seg. En ny guide tar meg med til et tårn midt inne i skogen. Tårnet står i en liten lysning, som er tett besatt med blå klokkeblomster. Som kvelden før er skogen en riktig eventyrskog med store og gamle bøketrær. Da vi har sittet i nesten to timer uten å se noe, og beslutter vi å gå videre. Vi går ut av skogen og følger kanten av en blomstrende rapsmark. Efter en tid hører vi en spesiell lyd. Det minner om en gjøende hund. Et eller annet sted foran oss går det en muntjac og bjeffer. DEN GJØENDE HJORT med sitt karakteristiske utseende og huggtenner er i senere år blitt Englands mest alminnelige hjortedyr. Vi forsøker å lokke den nærmere, men den lette brisen snur og snart hører vi den gjøende hjorten lengre unna oss.

PÅ BUKKEJAKT I ENGLAND

smygjakt

PÅ BUKKEJAKT I ENGLAND UTSTYR

Jeg lånte våpen i England for å slippe byråkratiet. Jeg skjøt med en Merkel RX Helix i kaliber .308W. Ammunisjonen var Hornadys blyfri GMX. På riflen satt en Leica ERi 2,5–10x42 og jeg holdt øye med bukkene med en Leica Geovid HD-R kikkert med innebygget avstandsmåler.

DEN LEGENDARISKE JAKTJOURNALISTEN Craig Boddington var en av jegerne jeg møtte under jakta i England.

PÅ BUKKEJAKT I ENGLAND

Klokken ni er vi tilbake på hotellet uten å ha sett noe mer. På hotellet venter en tradisjonell engelsk frokost med pølser, egg, tomater, champiniong, bacon og toast med marmelade. Det smaker godt efter fem timers jakt. Etter frokost hadde jeg tatt høyde for en middagslur. Tre timers nattesøvn holder ikke. Men det var ikke annet å gjøre enn å avlyse luren, da arrangørene hadde booket plass på Bisley skytebane. Bisley er utgangspunktet for skyting i England og anlegget ligger naturskjønt i utkanten av London. På banen fikk vi sjansen til å teste ny ammunisjon fra Hornady og treffe virksomhetens eier Jason Hornady, som fulgte med på jakta om kvelden. KLOKKEN FEM sitter vi og spiser middag på hotellet, mens vi diskuterer kveldens forestående jakt. Reviret vi jakter på er på omkring 6.000 hektar. Owen leier hele området og selger jakt til jaktturister. Han forteller, at de skyter omkring 100 bukke i året og jeg innser, hvor godt dette området må være. Normalt regner man med en bukk pr. 100 hektar på gode bukkerevirer. Senere samme kveld står det klart for meg, at avskytingen neppe har påvirket bestanden. Jeg er ute i en ny del av reviret med en ny guide og jeg ser i alt tretten råbukker, hvorav jeg skyter en. For meg som kommer fra Wärmland i Sverige er mengden med råvilt magisk og minner meg om den svenske rådyrseksplosion i 1990-årene.

Da jeg våkner klokken fire etter tre timers søvn føles det egentlig litt rart, at det er siste dag. Jeg er ikke helt sikker på, at jeg hadde klart flere dager med kun tre timers søvn hver natt. Det var dog godt, at jeg kjempet meg igjennom denne morgenen også. Et par timer senere er min femte engelske bukk nemlig nedlagt og det er garantert et medaljetrofè. Vi gikk ut på en eng og klatret forsiktig opp i et tårn for å undersøke omgivelsene. 400 meter borte fikk vi hurtig øye på en hel flokk rågeiter, som ble oppvartet av to bukker. Det var naturligvis for langt hold til å skyte, men vi forsøkte å lokke dem nærmere. Det lykkes ikke, men i stedet dukket det opp en annen bukk bak oss. En riktig fin sekstakker. Jeg skjøt, da den var bare 25 meter fra oss. Det var en perfekt avslutning på et par perfekte dager i England. Billigere enn jeg trodde og slår abstinensene til igjen neste år, så kommer jeg tilbake. Eventuelt et par måneder tidligere, hvor mere sparsom vegetasjon gjør det lettere å få øye på den gjøende hjorten muntjac’en.

SENERE PÅ KVELDEN samles vi atter på pub’en. Vi er åtte jegere som på tre dager har skutt 16 bukker og en muntjac. Med sorg innser vi, at det kun er en morgen tilbake før våre veier skilles. 83

HERTZ

NY SERIE

Norsk lyddemper - ny serie

FRA A-TEC

Det har nå kommet en ny serie med lyddempere fra det norske firmaet A-TEC. Størrelsen har som bekjent betydning, og fordi vi alle har forskjellige preferanser, så finnes Hertz også i forskjellige størrelser og varianter. Velg størrelse etter følgende kriterier: smidighet, effektivitet, ultra-kompakt eller standard, magnumkalibre eller slank med lav vekt.

A-TEC MILLIHERTZ

Milli Hertz er laget til standardløp i standardkalibre. Den veier 310 gram, går 80 mm bakover og 150 mm fremover. Diameteren er 39 mm. Kaliber 308 Winchester dempes cirka 25 decibel. Finnes i kalibre: .223, .264, .30, .338 og 9.3. Veiledende pris kr. 3.180,-

A-TEC HERTZ 150

Hertz 150 er laget til jakt. Lett, meget effektiv og i standardlengde. Den veier 408 gram, går 80 mm bakover og 150 mm fremover. Diameteren er 49,5 mm og den er godkjent til både standard og magnumkalibre, samt match/semi løp. Den demper en .308 Winchester med cirka 32 decibel. Finnes i kalibre: .223, .264, .30, .338, .375 og .458. Veiledende pris kr. 3.389,-

HERTZ - ny serie fra A-TEC WWW.A-TEC.NO A-TEC HERTZ 87

Hertz 87 er en ultra-kompakt demper, og veier 310 gram. Den er godkjent til bruk med magnumkalibre og demper en .308 Winchester med cirka 22 decibel. Den går 80 mm bakover og 87 mm fremover. Diameter er 49,5 mm. Kalibervalg er: .223, .264, .30, .338 og .375. Veiledende pris: 2.580,-

YouTube video A-TEC MEGAHERTZ

Denne demper en .308 Winchester med cirka 30 decibel. Den veier 465 gram, går 80 mm bakover og 150 mm fremover. Diameteren er 64 millimeter. Godkjent til magnumkalibre og semi/ match løp. Finnes i kalibrene: .264, .30, .338, .375, .458. Veiledende pris er kr. 4.980.

SVINEFILÉ MED

fanta 88

EN GOD SAUS

astisk 89

SVINEFILÈ

svinefilé

Svinefilé, brun saus og stekte rotfrukter Dette trenger du: 6-800 gram svinefilé, det går naturligvis utmerket med villsvin 3-4 skjeer med rapsolje 25 gram smør salt hvit pepper Ovnsbakede rotfrukter 4 gulrøtter og nok poteter 4 pastinakker 4 middels store eller 8 små rødbeter 3 - 4 sjarlottenløk 2 spiseskjeer rapsolje salt hvit pepper 2 spiseskjeer Balsamico vineddik Brun saus Stekesky i panne 1 spiseskje hvetemjøl Vann 0,5 dl fløte 2 tesjeer timian 1 toppet teskje med solbærgelé 1 fedd hvitløk 2-4 spisesesjeer okse- eller annen kjøttkraft (buljong) 1-3 spiseskjeer soppsoya Du gjør følgende: Kok rødbetene i 20 minutter, kjøl dem i kaldt vann. Skrell og skjær opp gulrøttene, pastinakkene og løken. Legg gulrøttene, pastinakkene og løken i en plastpose, tilsett litt rapsolje, salt og pepper. Lukk posen og rist den i noen sekunder og ha alt i en ovnsform. Skrell rødbetene og del dem, legg de i plastposen 90

SVINEFILÈ

fantastisk

”PA NNEN SK A L VÆRE GLOVA RM”

SVINEFILÈ

som fortsatt er fylt med litt olje. Rist og også ha dem i ovnsformen. Hvis du legger rødbetene i posen sammen med resten av rotfruktene, så blir alt rosa med en gang – det unngår du hvis du oljer dem separat. Ha litt balsamico vin-eddik over rotfruktene og sett inn i ovnen på 200 grader i 30-45 minutter - litt avhengig av effekten på ovnen. Ikke vær redd for litt farge, det gir litt karakter på det hele. Skrell og kok potetene. Rens filéen, ha på salt og pepper. Stek i en skikkelig stekepanne med rapsolje og smør. Stek kjøttet lett på alle sidene, ta det ut av pannen og legg til siden. Kjøttet skal bare få en litt brun farge og trenger ikke stekes ferdig ennå. Nå kommer vi til sausen og den skal serveres sammen kjøttet og rotfruktene når de kommen på tallerkenen. En god saus har mange nyanser med smak av både søte, syrlige og salte komponenter. Ha en toppet spiseseskje med hvetemel i stekefettet i pannen og bland dette med en visp. La mel og fett steke i cirka 30 sekunder. Ha på varmt vann direkte i stekepannen, mens du visper kraftig. Vesken koker direkte og melet binder vesken umiddelbart. Sausen blir ganske lett, mer som sky, men den skal koke en stund og blir litt tykkere etter hvert. Tilsett fløte, gelé, timian, hvitløk og bland ordentlig. 92

Nå er det bare soyasaus og kjøttkraft igjen å tilsette. Hvor mye du skal tilsette, er avhengig av smak og behag. Start med 2 spiseskjer kraft og 1 spiseskje soya. Bland skikkelig og smak til. Fyll på med mer av begge til saltsmaken kommer frem. Ikke vær redd nå, smak deg frem til sausen har fått litt karakter og ikke er blek eller tam. Kjenner du at det er for salt, så er det bare å spe ut med litt fløte. Legg tillbake filéen i sausen og senk varmen slik at det bare putrer i pannen. Snu filéen av og til - kjenn med fingeren hvor ferdigkokt kjøttet er. Om sausen blir for tykk under innkokingstiden, så kan du tilsette litt vann. Ta ut kjøttet når det kjennes klart og rull det inn i litt aluminiumfolie. La det hvile i 5–10 minutter før du skjærer det opp. Sil sausen før du serverer den for å få en fin og silkemyk saus. Så er du klar for middag.

SVINEFILÈ

TOMMEL- OG FINGERTRIKSET Du kan med en pekefinger kjenne hvor gjennomstekt kjøttet er ved å trykke på kjøttstykket. Mange yrkeskokker anvender dette lille trikset. Vanskeligheten er å lære seg hva ulik motstand betyr. Gjør som følger: Ta venstrehånden og legg tommelen på pekefingeren uten å klype. Kjenn med høyrehåndens peke- eller langfinger på vensterhåndens tommelmuskel. Slik kjennes det når kjøttet er ”rare”. Flytt tommelen til langfingeren og gjør det samme, nå kjennes det som ”medium”. Tommelen til ringfingeren kjennes som ”done” og tommelen på lillefingeren blir ”well done” Deretter, kjenn på tommelmuskelen og så på kjøttbiten. Etter liltt erfaring så får du ganske godt tak på det.

fantastisk 93

BjĂ¸rnejak

kt i

SIBIR TEKST OG FOTO: MORTEN BREKKE

I DEN RUSSISKE BJØRNENS RIKE

å er du en ekte bjønnejeger Steinar». Sogningen Per Steinar Melås gratulerer jølsterværingen Steinar Øvrebø med en åtte fots brunbjørn. Den svære, svartbrune bjørnen ligger endelig stille i fjæra langt mot øst, i den veldige russiske villmarka, ti tidssoner fra Norge. Bare minutter tidligere hadde Steinar sneket seg i land fra en liten zodiak gummibåt sammen med guiden Vladimir og tatt anlegg i fjæresteinene. I fjellsiden 100 meter ovenfor stod en stor, nesten svart og nervøs hannbjørn og kikket varsomt ned mot det voldsomme Okhotsk-havet. Steinar hadde mest sannsynlig bare sekunder på å ta anlegg med sin Parker Hayle kaliber .308. Kort tid senere smalt det fra riflen og ekkoet rullet mellom havklippene. Bjørnen forsvant, men dukket opp mellom to store steiner og beit seg i skuddplasseringen rundt skulderbladet. Nok et skudd runget i fjellsiden og den 96

I DEN RUSSISKE BJØRNENS RIKE

Foto: Vegard Eriksen

store brunbjørnen datt sammen mot en stein i bratthenget. Plutselig begynte bjørnekroppen å sige ned forbi steinen i krampetrekninger og falt ned videre ned fjellsiden. Som i sakte kino datt den svære bjørnekroppen ned den bratte skråningen mot havet nedenfor. Kast i kast med salto, møte med steiner og sprett i været. Til slutt lå bjørnekroppen stille i fjæra mot en stein større enn det flere hundre kilos tunge dyret. Forslått, med kløvet nese, med brukket rygg, beinbrudd og mest sannsynlig brudd på hjerneskallen. Steinar og Vladimir gikk forsiktig frem til bjørneskrotten, som nå var død i dobbel forstand, med bruddskader og med to Federal 165 grain blykuler i kroppen. Vladimir pirket borti dyret med børsepipa. Ingen reaksjon. Nå startet fotografering, flåing og gratulasjoner fra de norske jegerne i gummibåt nummer to. En stor jaktdrøm hadde gått i oppfyllelse. 97

I DEN RUSSISKE BJØRNENS RIKE

Verdens største bestand. Bjørnejakt i

utlandet har vært en ettertraktet drøm for mange nordmenn de siste 25 årene. De fleste utenlandsjegere har jaktet svartbjørn i de kanadiske provinsene, samt jakt på den mer kostbare og større brunbjørnen, eller grizzly i British Columbia, i Yukon eller i Alaska. Etter at Russland åpnet grensene i 1991, har det også vært mulig å jakte stor brunbjørn i den russiske villmarka. Russland har den største bestanden av brunbjørn i verden, et sted mellom 80 000 og 100 000 dyr. Disse er fordelt på tre underarter, den europeiske brunbjørnen – hvor den skandinaviske bjørnen også tilhører, den sibirske brunbjørnen og kamtsjatkabrunbjørnen. Jo lenger øst du kommer i Russland, jo større blir bjørnen. De største eksemplarene finner du på Kamtsjatkahalvøya mot Stillehavet og langs kysten av Magadanprovinsen nord for Okhotsk havet. Disse kan nå en vekt opp mot 500 kilo. Som i Alaska og British Columbia øst i Stillehavet, blir brunbjørnene på Kamsjatka og i Magadanregionen store på grunn av den rike tilgangen på flere laksearten og mindre tid i vinterhiet. Kamtsjatka og Magadanområdet kan ha så mye som 15 000 brunbjørn, hvor kanskje 70 prosent har tilhold på Kamtsjatka. Mesteparten av all jakt 98

finner sted på denne halvøya, både på grunn av antall bjørn, en bra tilretteleggelse og lettere tilgang på store dyr under vårjakta. Magadanområdet er mer utilgjengelig og en må fremdeles ha spesialtillatelse til å ferdes der. Men bjørnene er nesten like store og jaktopplevelsen i Magadanområdet må bare oppleves.

Med hund og gummibåt. Tradisjonelt

sett foregår bjørnejakt i Russland på flere måter, både om våren og om høsten. Noen av de russiske jaktformene er mindre akseptert av norske jegere, som hijakt om våren, åtejakt og bruk av snøscooter til transport og sporing av bjørnen. Men russerne bruker også laikahunder, akkurat som vi bruker norske elghunder på elgjakt. De tre anerkjente russiske laikarasene er alle fryktløse med hurtige reflekser og egner seg derfor ypperlig til å jakte potensielt farlige dyr som bjørn og villsvin. I fjellene, som går rett ned i havet langs kysten av Magadan, er det kun mulig å jakte med gummibåter og hunder. Båter med kraftige påhengsmotorer brukes til forflytning fra hovedcampen og langs kysten for å speide etter bjørn og spor i fjellene ned mot havet. Når bjørnen er oppdaget, går båtene inn til bredden, hundene slippes og jegerne sniker forsiktig inn på bjørnen.

I DEN RUSSISKE BJØRNENS RIKE

En kameratgjeng på fire fra Sogn og Fjordane har sammen med russiske guider, kokker, tolk, fotograf og norsk representant flydd med et russisk MI-8 helikopter fra storbyen Magadan til jaktområdet. Jaktområdet ligger i en russisk provins som er større enn hele fastlands-Norge og Svalbard til sammen. De neste syv dagene skal jaktcampen i Sheltinga Bay, 200 kilometer i luftlinje vest for Magadan være utgangspunktet for jakt med flere guider, to gummibåter og to snøscootere.

Rikt maritimt landskap. To 15 fots

store gummibåter manøvrerer seg vestover gjennom pakkisen langs kysten med de bratte fjellene. Ivrige jegere og hardbarka guider studerer kystlinjen i kikkertene. Med jevne mellomrom åpner fjellene seg opp litt opp i små kløfter hvor snø, is og store steinblokker har rast ned mot havet. Det er her bjørnen kan komme ned til sjøen når de når de kommer ut av hiene om våren for å lete etter resten av krabber og sjødyr på strendene. En og annen

I DEN RUSSISKE BJØRNENS RIKE

elv renner også ut i havet gjennom små dalfører fra taigalandskapet innenfor kystfjellene. I juni, juli og i august går laksen opp i elvene for å gyte og bjørnen står skulder til skulder for å få tak i den proteinrike fiskematen. Et femtitalls elver renner ut i havet bare i Magadanregionen. Et eldorado for ørn, laks og bjørn, samt for noen få privilegerte jegere og fiskere som får anledning til å reise dit. Den første jaktdagen sitter Halvard Grinde og Per Steinar sammen med den innfødte guiden Alexi i den første gummibåten, Steinar og guiden Vladimir i den andre. Johannes Haugen og Per Norstein har med seg hver sin guide på snøscooter og jakter i dalførene lengre inne i landet. Første dag blir meget vellykket for snøscooterjegerne. Johannes skyter en bjørn på åtte fot i Chutkavarfjellene, nord for de forrevne

100

kystfjellene. Halvar og Per Steinar ser derimot syv bjørn den første dagen. De forsøker å snike på to av de større bjørnene, men dyrene er vàre og blir skremt så fort båten legger til land. Med en enorm beinmuskulatur løper bjørnene rett opp på snøen i revnene i fjellene og forsvinner mellom steinblokkene. Tilbake i leiren den første kvelden blir det fest med kamtsjatkakrabber og litt godt å drikke. Ingen sulter i en russisk jaktleir! Her er gjestfriheten stor og porsjonene rause. Johannes og guiden Nikolai er kjempefornøyd med utfallet etter første dag i jakta.

Kontroversiell bjørnejakt. I motset-

ning til jakt på brunbjørn i Alaska og i Canada kan du skyte to bjørner på jakt i de østlige og maritime områdene av Russland. En rik bestand av bjørn og en relativ lett tilgang til proteinrik mat

I DEN RUSSISKE BJØRNENS RIKE

tillater et større uttak av dyr i disse områdene, innenfor visse rammer. Men bjørnejakta er kontroversiell nok i enkelte områder av Russland. Gjennom sesongen 2005 og 2006 var vårjakta stengt på Kamtsjatka. Dette skyldes ikke primært utenlandske troféjegere, men mer en intern administrativ krangel de russiske departementene i mellom, samt en utstrakt praksis med krypskyting blant den russiske befolkningen. Konkurranse om laksen mellom yrkesfiskere og bjørn, samt salg av galleblære til det asiatiske marked - fra ulovlig skutt bjørn, har i mange år oppmuntret til denne ulovlige aktiviteten. Salg av bjørnejakt til utenlandske og velstående russiske jegere skal derimot skje i lovlige former og innenfor de kvotene som myndighetene bestemmer. Salget av bjørnelisenser til utlendinger kan føre til en styrket lokal økonomi og

mulige ansettelser av russiske viltvoktere som kan kontrollere forholdene. Systemet tillater derfor jegerne å jakte bjørn nummer to. Steinar benytter seg av dette tilbudet og blir den første som sniker seg innpå og legger bjørn nummer to i bakken. På langt hold med anlegg smeller han til på en gammel hann, sniker seg innpå sammen med Vladimir og hundene, og fyrer av det siste skuddet på bare fem meters hold. En kjempeopplevelse som gir et adrenalinkick av det helt store.

Kjempebjørn på fjellet. Et par dager

senere skyter Halvard på en kjempestor bjørn øst for hovedleiren. Bjørnen forsvinner i fjellet opp en stupbratt skrent. Ettersøk med hundene blir ikke mulig den ettermiddagen, så først neste dag følger Alexi, Halvard og fotografen bjørnesporene, sammen med laikahundene Dikk og Veta – som tilhører Alexi.

101 101

102

I DEN RUSSISKE BJØRNENS RIKE

Etter flere timers slitsom klatring opp fjellsiden, går Alexi og Halvard på bjørnesporene innover snøen i fjellet, 700 meter over havet. Ingen bloddråper i sporene bekrefter at bjørnen kanskje ikke ble truffet dagen før. Nok en time senere sniker Halvard og Alexi seg på magen mellom lave, forblåste krypfuruer mot en sovende kjempe av en brunbjørn. Hundene og filmfotografen er parkert i furukrattet cirka 400 meter unna bjørnen. Jegerne sniker seg nærmere gjennom det lave krattet i løssnøen og kommer etter hvert inn på 250 meters hold. Alexi nekter nå å snike seg nærmere. - For vanskelig – skremmer bjørnen, hvisker han med en god blanding av russisk, dårlig engelsk og tegnspråk. - Du må skyte herfra! Alexi legger seg godt til rette i snøen med kikkerten rettet mot den sovende bjørnen. Halvard retter sin Blazer R93 .385 H&H gjennom furubuskene mot bjørnen. Bjørnepelsen dukker opp i trådkorset. Halvard puster dypt noen ganger, holder igjen pusten og krummer fingeren lett mot avtrekkeren, men har for dårlig anlegg i buskaset. Det første skuddet går inn rett under bjørnen og vekker den fra søvnen. Den reiser seg sakte opp, vet ikke helt hva som skjer. Det neste skuddet treffer den i bogen, bjørnen kaster seg til siden og flykter. Et tredje skudd stryker rett over ryggen før bjørnen forsvinner i furukrattet. Noen meter videre kommer bjørnen til syne igjen på en hvit snøflate. Halvard skyter igjen og får inn et godt treff. Bjørnen snubler i snøen, men fortsetter til neste furukratt. Et rødt blodspor viser veien inn i krattet. Alexi og Halvard roer situasjonen litt ned, før Alexi slipper Veta og Dikk på sporet. Kort tid senere halser begge hundene inne i furukrattet. Både jeger og guide nærmer seg forsiktig. En dødelig såret

bjørn er et farlig dyr, som absolutt ikke må undervurderes. Halvard blir stående igjen på sporet utenfor krattet. Hundene halser som gale ute syne for Halvard, mens lyden av den glefsende bjørnen høres i buskene. Alexi sniker seg rundt bjørnen til en åpen glenne i krattet, hvor han til slutt får inn ett skudd på bjørnen med sin Bars 4-1, kaliber 5,6x39, uten å treffe hundene. Bjørnen siger til slutt sammen i den blodrøde snøen og hundene går løs på bjørnen, så fort den ligger stille. Halvard og Alexi går forsiktig innpå, og binder hundene – for at ikke den flotte vårpelsen skal bli ødelagt av bustinga. Halvard har fått troféet sitt, en nesten ni fots stor hannbjørn, skutt under særs krevende forhold i den russiske villmarka, en nesten historisk opplevelse. Disse kystfjellene var totalt avstengt under den kalde krigen, ikke bare for utlendinger, men også for russere flest. Dette var militært område og hit måtte du ha spesialtillatelse fra militæret for å kunne reise, grenseområdene mot fienden: Japan, USA og den vestlige verden. I dag ligger det bare noen plankerester fra utsiktspostene tilbake mot det værharde storhavet i syd.

Bjørnefall og ødelagte tenner. Mens

Halvard jakter på sin bjørn, jakter Per Norstein med guidene Victor og Vladimir i fjellene rett bortenfor. Snøen er råtten nå, så snøscooteren er parkert for sesongen. Per og guidene settes i land med den andre gummibåten og klatrer opp den største steinura Per noen gang har sett i sitt liv. Steinblokker så store som biler ligger strødd oppetter fjellsida. Sammen med to laikahunder klatrer jegerne opp fjellsiden mellom steinene til stedet der de hadde sett en diger svart bjørn. Når de kommer opp i fjellsiden er 103

I DEN RUSSISKE BJØRNENS RIKE

104

I DEN RUSSISKE BJØRNENS RIKE

105

I DEN RUSSISKE BJØRNENS RIKE

bjørnen borte, men de oppdager snart en ny bjørn. Ikke så stor som den første, men vel verdt å jakte på. De sniker seg så nærme det forrevne fjellandskapet tillater. På 250 meter må Per skyte, hvis han i det hele tatt skal få bjørn den dagen. Nærmere kommer han ikke. Bjørnen står i silhuett mot storhavet og Per lar skuddet gå med anlegg mot en stor stein. To skudd må til og bjørnen ruller utfor fjellsiden og ned i en ny steinur. Bjørnen drar med seg flere løse steiner som buldrer ned fjellet sammen med bamsen. Jegerne må følge samme veien ned, som de kom opp. Vel nede bruker de hundene for å lete opp bjørnen. Hundre meter fra strandkanten finner de bamsen, som har fått mye juling etter å ha falt nesten 400 meter ned det bratte fjellet. Flere av tennene er brukket, men som tannlege forsøker Per med tegnspråk og grimaser å forklare guidene at dette ikke er noe stort problem 106

for en som er tannlege.

Såret sinnatagg. En av de siste dagene

er det kun Per Steinar som ennå ikke har skutt bjørn. På ettermiddagen er Igor Mereulov - sjefen selv med laikahunden sin Sery, Victor og Per Steinar på vei tilbake til leiren etter en kald og våt dag på sjøen. Mange bjørnemøter og observasjoner har gjort det til en spennende dag, men Per Steinar er på jakt etter en helt spesiell bjørn, siden han skjøt en flott bjørn her to år tidligere. I dag har han holdt igjen skuddet flere ganger. Bjørnen har enten vært for langt borte eller vært for liten. Victor oppdager nok en bjørn på stranden og Per Steinar skal forsøke å gå innpå en siste gang før de er tilbake i leiren. Det regner, blåser og bølgene går høye inn mot den forrevne kystlinjen. Vinden og regnet er derimot til jegernes fordel. Jegerne går forsiktig i land, fortøyer

I DEN RUSSISKE BJØRNENS RIKE

gummibåten som best er i ruskeværet og sniker innpå bjørnen. 150 meter unna står de bak en stor stein som dekker jegerne. Bjørnen velter på steiner for å finne innsekter og sjødyr helt nede i strandkanten. Nærmere kan de ikke komme uten å skremme bjørnen. Igor ser på Per Steinar, som nikker og tar anlegg med Igors rifle – en Mauser CZ500, kaliber .308 på steinen. I skuddet snur bjørnen seg og innslaget blir for langt bak i ryggen. Dyret velter over på siden og forsvinner ut av syne i sjøsprøyten fra bølgene. Igor slipper hunden Sery og jegerne nærmer seg bjørnen forsiktig. Etter 60 meter kommer jegerne inn på bjørnen, som med delvis lam bakpart gjør utfall i raseri og smerte mot hunden til Igor. - Ikke skyt hunden min. Igor er bekymret for hunden, som bare centimeter unna de store klørne fryktløst går løs på bjørnen. Det ender til slutt med at Igor går innpå bjørnen med riflen sin og gir bjørnen et dødelig skudd.

70 bjørneobservasjoner og syv fall.

Etter syv dager med spennende jakt har jegerne felt hele syv bjørner. Både Johannes og Steinar har skutt bjørn nummer to. Halvard skjøt den største bjørnen, oppunder ni fot/nesten 290 centimeter – mens Johannes og Steinar landet på cirka åtte fot hver. Et

bra resultat med relativt store bjørner, en flott totalopplevelse i en fantastisk natur, et godt kameratskap og et flott samarbeid med vennlige russere. Dette er alle viktige ingredienser for en vellykket tur. De fleste bjørneobservasjonene – 70 totalt, ble på denne turen gjort med gummibåtene langs kystfjellene. Snøscooterjegerne så få bjørn på sine lange turer de tre dagene snøen holdt. Mange av de store bjørnene i innlandet var sent ute av hiene denne våren. Resultatet av jakta ble allikevel bra for alle parter. Den åttende dagen kommer en gammel losbåt og heter jegerne, guidene, kokkene, hundene, snøscooterne og alt leirutstyret. Ingenting må stå igjen til bjørnene. Dette har vært et spennende møte mellom øst og vest, med mange gode minner og nye bekjentskaper. Den russiske bjørnens rike har gitt av sin overflod. Flere av bjørnebinnene som ble observert hadde kull med flere bjørnunger, og russerne har tjent litt til livets opphold i en trang russisk hverdag. Nå kan sommeren komme for bjørnene med overflod og variasjon, med laks og bær, før en ny høst vil varsle om at vinteren igjen vil legge villmarka i sin hvite dvale.

107

FØLG OSS PÅ NETTSTEDET:

mittjaktblad.no

108

109